Page 1

Rune F. Hjemås

Jeg bor her. bloggtekster 07–10

1


2


JEG BOR HER.


Rune F. Hjemås

Jeg bor her. bloggtekster 07–10

The Fiction Years


© 2010 The Fiction Years Omslag ved neuR Satt med Times New Roman 11/14 pkt. Sats, innmat: TFY Typisk Type Tilrettelagt for skjerm av TFY Skjermet avd. www.runefhjemas.no


Kveld, ved slutten av dagen Dager, de begynner og de slutter. De slutter og begynner og begynner og slutter, and then you die. Komprimert ned til de harde fakta, er ikke livet så forferdelig vanskelig å forstå. Livet er betegnelsen på alle disse dagene man har fått, eller, avhengig av hvordan man ser det, blitt prakket på. Spørsmålet er jo hva man skal gjøre med disse dagene. Hva man, med andre ord, skal bruke dette livet til. Nok en dag er slutt. Jeg sitter foran iBooken og ser et blekt omriss av mitt eget ansikt i vindusruten bak skjermen. Enda en dag eldre. Jeg vet ganske sikkert, slik jeg gjør de aller fleste kveldene jeg sitter slik, at heller ikke dette kommer til å bli en dag jeg vil huske spesielt lenge. Men for noen 5


kommer det til å bli det. De etterlatte etter nittenåringen som ble knivdrept i Västerås i kveld vil kanskje få problemer med å glemme 19. juli 2007. Og den østeuropeiske vennegjengen som mistet to av sine i en raftingulykke i Sjoa tidligere i dag. Eller de sivile som tilfeldigvis gikk langs veikanten da selvmordsbombere sprengte en buss i filler i Balutsjistan. Det finnes 6 609 069 435 mennesker i verden akkurat nå. Og det finnes 6 609 069 435 ulike oppfatninger av 19. juli 2007. Så klart hører min til i toppsjiktet. I de aller fleste tilfeller er det en positiv ting ikke å ha noen spesiell grunn til å huske dagen etter at den tok slutt. Riktignok vant jeg ikke en million i Lotto, riktignok ble jeg ikke far til verdens mest velskapte unge. Men jeg kom meg gjennom dagen med alle kroppsdeler intakt. Jeg kom meg helt hit uten å måtte forsøke å forstå at et menneske jeg er glad i aldri kommer til å reise seg og gå ut i solskinnet mer. Nok en dag slutt. Jeg ser lysene slukke i ett og ett vindu i bygårdene utenfor. Trikken har sluttet å gå, de eneste lydene jeg kan høre er en og annen bil som suser forbi, og noen glade stemmer nede fra Birkelunden. Jeg bor her. Jeg 6


prøver å tenke over hva det vil si å bo et sted. Jeg tror man kan si at det innebærer, i astronomiens aller bredeste perspektiver, en helt konkret forståelse av ordene ‘her’ og ‘nå’. Det innebærer å være eier av en unik bevissthet under helt nøyaktig definerte geografiske og historiske forutsetninger. Å bo er å ha en plass i verden, og jeg tror det vil være bred oppslutning om at min plass på omtrent alle tenkelige måter er blant de beste i verden. Norge 2007. Jeg har heller ingen innvendinger mot det. Men det beste er ikke nødvendigvis godt nok. Det beste er ikke nødvendigvis godt nok til å få meg til å holde kjeft. Let the bloggery begin! 19. juli 2007

7


Kollektiv uenighet i gamlebyen I postkassen i dag lå det et brev fra Oslo likningskontor. Alltid hyggelig å få brev, er det ikke? Vel, denne gangen dreide det seg ikke om et floskelfylt brev der moralen til slutt var: Gi oss penger! I anledning at jeg endelig har tatt meg sammen og sendt flyttemelding til Folkeregisteret, handlet det heller om en bekreftelse, samt en liten påminnelse om at dette likevel ikke kvalifiserer meg til å stemme i Oslo ved høstens kommunestyre og fylkestingsvalg. Det er, takket være min egen skjødesløshet, ennå Trondheim kommune som til høsten vil legge sin skjebne i mine, og hvem enn som ellers måtte finne det for godt å benytte seg av stemmeretten, sine hender. Det slår meg at jeg etter fire år i eksil fra denne byen jeg en gang vokste opp i, ikke lenger har den fjerneste anelse om hva den driver på med. Så jeg henvender meg til Adresseavisen, avisen med det fjonge slagordet Midt-Norges frie stemme, og kjøper en stor kopp svart kaffe. 8


På lederplass oppfordrer avisen politikerne til å stanse krangelen om kollektivtrafikk – en krangel avisen forøvrig selv i stor grad har bidratt til å fyre opp under. Nå erklærer den seg delvis enig med Venstres førstekanditat Jon Gunnes, det vil si: Den er enig i den delen av hans utspill som det er umulig å være uenig i; at kollektivtrafikken bør gjøres bedre, og den generelle trafikkavviklingen lettere. Medaljens bakside er imidlertid at dette må finansieres. Venstres løsning, som blant annet innebærer utstrakt bruk av veiprising, har så langt falt i lite fruktbar jord, men så lenge Adresseavisens foretrukne taktikk ser ut til å være å skyve problemet foran seg («betingelsen er at man samler seg om løsningene først, for deretter å diskutere finansiering»), blir motstanden mot Venstres finansieringsmåte hengende litt i løse luften. Meg, størstedelen av livet har jeg bodd på Heimdal, en forstad til Trondheim som ligger en drøy halvtimes busstur unna sentrum. Med bil kan man regne med å bruke halvparten av den tiden på reisen, men til gjengjeld risikere å tape gevinsten i jakten på et sted å parkere. I Trondheim er kollektivtrafikk det samme som buss. Det vil si; det finnes en trikk, men med sin vesle trasé opp og ned bakken til Byåsen har den de siste årene for de aller fleste av byens beboere bare vært å 9


betrakte som en tøysete rest av nostalgi på skinner. Nå fremgår det riktignok av handlingsprogrammet for kollektivtransport i Trondheim 2007 at trikken skal beæres med en ny midtbysløyfe, men, som Adresseavisen påpeker, vil dette neppe tjene til annet enn å flytte noen fra buss over til trikk. Bilistene, derimot, vil fortsette å bile, så lenge trikken ikke oppfører seg som et relevant transportmiddel, nemlig kjører dit man skal. Det er litt synd, synes jeg, her jeg sitter på Olaf Ryes plass, omsvermet av de fine, blå oslotrikkene. Lenger bak i avisen heves lydstyrken i motstanden mot Venstres utspill betydelig. Det er Fremskrittspartiet som, på sitt sedvanlig infantile vis, motsetter seg veiprising for å finansiere kollektivsatsingen. Følgende resonnement smeller fra representant Kristian Dahlberg Hauge: «Her er målet å gjøre det mer attraktivt å kjøre buss med flere avganger og lavere pris, og ikke plage innbyggerne med flere avgifter». Her har vi faktisk endelig et parti som ikke har som mål å plage innbyggerne, dere. Ikke rart det går bra med dem på meningsmålingene for tiden.

10


Nei, jeg vet ikke. To relativt korte artikler i dagens avis har ikke gitt meg så veldig mye mer informasjon enn at kollektivtrafikken fortsatt er et hot topic der hjemme i gamlebyen. Og det er jo bra. Det er mye som bør gjøres med Trondheim, og jeg tror et av målene må være å få til en klar plan for kollektivtrafikken. Dette krever at man setter igjen kjepphestene sine hjemme og kjører kollektivt, også i politikken. Trondheim har et lite kompakt sentrum, og det trengs gode forbindelser for å få den til å fungere bra som by. Det er ikke nødvendigvis mye som skal til; bare se hvordan Blomsterbrua plutselig gjorde hele Nedre Elvehavn til en del av Midt-byen. Sist jeg var hjemme, var mine foreldre nøye med å påpeke at jeg ikke måtte glemme at bussen vår hadde fått nytt nummer. Det er ikke lenger nr. 48 Lundåsen, men nr. 9. Kanskje bor ikke vi i den delen av kommunen som skriker mest etter en revolusjon, men jeg har tro på at Trondheim er i stand til å forandre mer enn bare tallet på bussen i tiden fremover. Nå gjenstår det bare å vente på at også et av de fornuftige partiene skal uttale seg om saken. 20. juli 2007

11


Englefjes Vel, det var det. Det har tippet over for den stakkars prinsessen vår. Det var en sak på nyhetene i går, og i dag er det over alle forsider, og den eneste måten å unngå å måtte kommentere dette på, er å vente. La andre få ta seg av det. Og andre, de lar ikke vente på seg. Flott. For i all sin spektakulære fjollethet, er det likevel ingen tvil om at dette som en nyhet betraktet er helt fullstendig uviktig. Strengt tatt lever vi i et land som ved sin grunnlov ennå er forpliktet til å innrette seg etter en religion der engler ikke bare inngår som en naturlig del, men også hører til den mer logiske delen. Mennesker har i århundrer vendt blikket oppover og ført en mer eller mindre direkte dialog med guddommelige makter. Du kan kalle dem engler, du kan si fadervår, jomfru Maria, alt dette er ulike sider av samme sak for meg, og jeg foretrekker å la det bli opp til andre å kommentere det offentlig. Jeg har ikke mer å si enn 12


det jeg alltid har å si om den slags: Visvas. Alt dette maset, alltid, om å tro. Hun skal visstnok ha oppdaget sine synske evner i stallen, den gode Märtha. Blant annet via telepatisk kommunikasjon med hestene. Vel, la meg fortelle dere en hemmelighet: Jeg kan kommunisere med katter. Tidligere i dag, da jeg var ute og gikk langs Akerselva fikk jeg øye på en katt som satt oppe på et gjerde og gjespet. Da den oppdaget at jeg så på den, ropte den meg bort til seg. Rune, sa den. Du er en bra fyr. Gå hjem og legg deg på sofaen nå. Det har du fortjent.
Overflødig å si; jeg gjorde som den sa. Noen ganger er det behagelig at det er religionsfrihet her i landet. Man velger selv, hva man vil tro på. 25. juli 2007

13


Clairvoyant? Denne katten ba meg gĂĽ hjem og ta det med ro.

14


Trivielle pølser og trivielt øl

Nå har det seg sånn, at det er et stort sprang fra litteratur som handler om trivielle ting, til det man ellers kan kalle triviallitteratur. Det er Marta Norheim som påpeker dette, i forbindelse med romanene til Anne Oterholm, forøvrig under henvisning til dette essayet av Trude Marstein i Vinduet 19.08.04. Jeg sitter og leser dette, i den stort sett svært interessante Røff guide til samtidslitteraturen av nevnte Norheim, interessant mer i bred forstand enn i dyp forstand, men det er jo også i tråd med bokens ambisjoner, den gir deg de siste tjue årenes litteratur slik en fugl ville ha sett det, i fugleperspektiv, fortrinnsvis en ugles, er det ikke de som leser? Men det er en vanskelig grense å holde seg på rett side av, denne trivialgrensen, og spesielt, tenker jeg, her ute i bloggsfæren, her ute i 15


instant publishing-sfæren, her kan det være fristende å sette seg ned og skrive at man nettopp har kommet hjem fra IKEA, og – akk og ve – dermed har påtatt seg ansvaret for at denne umulige cd-hyllen ikke bare kommer seg av og på trikken på riktig sted, men også kommer seg ut av emballasjen og opp i balanse, stående, der, i all sin bjørkefinerprakt. Dette er omtrent det mest trivielle man kan tenke seg. Og det er derfor jeg vegrer meg, har vegret meg i det siste, for å la de forreste tankene få munne ut i setninger. Fordi det har vært mye kubbelys, mye innerputer og døslag i det siste. Mye gå på butikken. Mye sitte inne og lese. Mye dvd og mye sukk det regner igjen. I det siste. Det er da det er litt fint å bli minnet på, via Trude Marsteins essay, at det ikke nødvendigvis blir triviallitteratur (les: uinteressant litteratur) selv om det handler om trivielle ting. Ofte er det faktisk omvendt, “handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell.”

16


Det er formen, altså, som er nøkkelordet; heldigvis. Så i stedet for å koke sammen en eller annen halvhjertet tekst ut fra de siste dagenes aviser eller en intensjon om å illustrere Det Store Fraværet Av Mening I Tilværelsen, pakker jeg sekken full av trivielle pølser og trivielt øl og drar på hyttetur i helgen. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake i brukbar form, både fysisk og litterært sett. 3. august 2007

17


August, and everything after

Det har blitt mørkt helt plutselig, slik det blir på sensommeren. Du har tent lys og trukket stolen helt inn til vinduet, som du har åpnet helt opp, og tre etasjer nedenfor ligger en hel park av skygger og silhuetter; det er varmere enn du kan huske at det har vært i hele sommer, men likevel kjenner du at det har blitt august, at det allerede har begynt å gå mot slutten på alt dette som skulle bli, men som aldri ble, som bare regnet vekk og forsvant i løpet av de ukene i sommer da tiden sto helt helt stille. Men det er ikke noen kjip følelse, tenker du. Ikke egentlig. Det er fint på en litt trist måte. Trist på en litt fin måte, kanskje. 18


Litt sånn som da du og Anne for litt siden satt og leita opp gamle barnetv-klipp på YouTube. Og dere fant ut at det var noe trist over de små snuttene dere fant, selv om de også med all tydelighet bekreftet at dere vokste opp i den koseligste perioden av NRKs historie, da all underholdningen for barn baserte seg på at voksne menn kledde seg i noen raggete filler eller krøp bak en sofa med et par sokker på hendene, mens damene danset, og sang om fargene i regnbuen. Jo, det var gode tider, det var tv man ikke fikk ADHD av. Likevel var det noe trist ved å se det igjen, en tristhet som du tenker har noe med høsten å gjøre fordi den føles trist på den samme måten. Den litt fine måten. Sånn som når man sitter ved vinduet og kjenner at det finnes kontraster i luften, plutselig. Og du tenker at det som ikke var aldri kan bli, men det gjør ikke noe, for det som er kan bli enda bedre enn det var. Du kjenner hvor mye mer levende kveldene føles nå enn i sommer. Du har åpnet en øl, reist deg, og satt på en plate med musikk som drar i deg, vil ha deg med fremover. Og du vet at du tror på alt det som plutselig vokser frem inni deg, tror på slike ting som varmere gensere, 19


dugg i gresset, og lyden av å gå gjennom tørt løv som har falt ned på asfalten. Du tror på august, og alt som kommer etter; du tror på det som er akkurat nå. Og da gjør det ikke så mye at det som var aldri ble noe. For noen ting hører ikke hjemme her, selv om de er fine. Som f.eks. Smitt og Smule og Labbetuss. Som f.eks. late dager på stranda med en lettlest engelsk pocketbok. For måten det er trist på, er så fin. Det fine i å vite at sirklene fortsetter, at tiden beveger seg. Det fine i å bli eldre på den måten at man aldri egentlig mister noe, bare finner noe nytt. Du vet, den typen tristhet som gjør at man smiler sånne stille smil. Det er sånn august er. Det er derfor du tror på august. August er den tiden da året begynner å bli realistisk igjen. Du var nok aldri typen til å tro på engler uansett. 7. august 2007

20


Om å redde verden, og et svensk band som gjorde det En

gang skulle man redde verden. Man var ung og man tapetserte rommet med supermanntapet, man maste til seg en arme av actionfigurer og fikk mamma til å sy en diger kappe i rød fløyel. Man syklet rundt med en pappbit festet til bakhjulet for å etterligne mopedlyd, man reddet meitemark, man ga melk til hjemløse katter, begravde døde fugler, og senere meldte man seg inn i Blekkulf, ble miljøbevisst, skulle vise de voksne at de ikke hadde noe med å sitte her med motoren på tomgang, og forurense den kloden vi skulle arve. Man skulle virkelig redde verden en gang. Før, da det ikke var så veldig mange andre ting som var viktigere. For på et eller annet punkt i livet forandrer blikket retning. Man blir stående foran speilet, og herfra og i mange år fremover er det seg selv 21


man skal se seg blind på. Man begynner å følge med på andre ting enn tegneserier, man innser at den verden man for en stund siden var så innstilt på å redde, den er i virkeligheten mye mye større enn man hadde trodd. Og plutselig er det seg selv man må sette alle krefter inn for å redde, livet begynner å handle om oppførsel, stil, mote, meninger, man kastes inn og ut av forskjelige strømninger, det handler om venner og fiender, drama og intriger, man vokser opp og får kjenne på kroppen hva det vil si å leve, det man gjør begynner å få konsekvenser. Man begynner å oppleve de tingene som man skal huske senere i livet. Og noen av de tingene jeg husker, er en skittengul murblokk og et huskestativ, sett gjennom regndråpene på et vindu i baksetet til en Volvo, en låt på radioen som broren min digger i forsetet, og som jeg hater av all min femtenåringskraft. Jeg husker lyden i oppgangen når noen låste opp postboksen nede ved inngangen, smellene som gjallet oppover etasjene, jeg husker hvor redd jeg var for søppelsjakten, jeg husker hvor mye makaroni vi spiste. På den tiden. Ungdomsskolen, og senere videregående; og hvordan verden utvidet seg flere hakk den høsten jeg plutselig måtte ta buss for å komme meg på skolen.

22


Det handler om allianser. Det handler litt om flaks, og i en veldig stor grad om musikk. Det handler om alle de menneskene du møter, som du aldri greier å snakke med, og de få som du bare er på bølgelengde med med en gang. Det handler om å være jævlig nervøs, men likevel i blant å tørre å kaste seg ut i det. Og plutselig handler det bare om dere fire, det mørke musikkrommet, snøen som laver ned utenfor vinduene, og instrumentene dere har fått låne av skolen. Det handler om å finne noe felles, noe helt spesielt, og helt uten at jeg rekker å være klar over det, handler det plutselig om å redde verden, endelig, det handler om å komme seg frem og redde verden igjen, for visst faen går det an, hvis vi bare vil, hvis vi jobber hardt nok, da kan vi få til hva vi vil. Et band. En verden å redde. Og det finnes ikke tall på hvor mange guttehjerner og jentehjerner som har tenkt disse tankene, i fullt alvor, mens de har stått på et musikkrom med lånte instrumenter og prøvd å skifte akkord samtidig. Noen av dem lykkes, de fleste blir nødt til å finne andre ting å tro på. Jeg tilhører dessverre den siste gruppen, men la meg få lov til å fortelle deg om noen av dem som lyktes. I 1990 står Joakim, Martin, Markus og Sami på et musikkrom i den lille svenske drabantbyen Eskilstuna og spiller låter av My Bloody Valentine, og det 23


høres verken bedre eller verre ut enn alle de andre som står rundt omkring og dæljer løs på gitarene og trommene og bassene og keyboardene sine i nabohusene og nabobydelene og nabolandene og naboverdensdelene akkurat da, men disse guttene har denne følelsen i seg, den som er det eneste virkelig avgjørende i denne bransjen; de vet at de aldri kan gi opp. Og de kaller seg Jones & Giftet, får etter hvert lov til å spille på noen lokale småsteder, og i 1991 vinner de den prestisjefylte konkurransen Cult 91, noen plateselskaper begynner å fatte interesse, men veien er ennå lang og Sverige er stort og Eskilstuna lite. Ikke før to år senere, da alle i bandet flytter inn til Stockholm, og navnet kent dukker opp, begynner ting virkelig å skje. Bandet spiller inn sin første skikkelige demo, og det nystarterde plateselskapet BMG liker det de hører, gir dem kontrakt, og verden på den andre siden av nåløyet er plutselig innen rekkevidde. For førsteplata belønnes kent med Grammis for beste rockegruppe. For andreplata får de to Grammiser. Og tilbake på musikkrommet på Furuhaugen skole på Flatåsen utenfor Trondheim skal snart fire gutter plugge inn instrumentene de har lånt 24


og spille noe bare de selv vil være i stand til å identifisere som Om du var här, den første singelen fra kents tredje album, Isola. Og en av dem skal være meg, og ikke før lenge etter skal jeg huske at grunnen til at låta virket så kjent, var at det var den broren min hadde insistert på å høre i bilen den dagen vi flyttet inn i murblokken. Plutselig er det blitt min låt, og plutselig er kent blitt mitt band, og plutselig er det jeg som står her helt i begynnelsen av noe som kan vokse seg sinnssykt stort hvis vi bare biter oss fast og aldri gir opp. Vi fortsetter å spille sammen i noen år. Vi drikker oss fulle og fortsetter å drømme om å redde verden. Og da kent gir ut sin fjerde plate, Hagnesta Hill, er det helt stille rundt han som har med seg minidisk på skolen i friminuttene. Senere den høsten kommer kent til Trondheim, vi er ennå ikke 18, men jukser oss inn på Samfundet med våre storebrødres legitimasjon, og konserten er selvsagt den beste i verdenshistorien. Jeg står helt forrest og holder rundt kjæresten min, og når hun senere gjør det slutt, så er det på en sånn måte at kent er de eneste som kan redde meg. Og de redder meg. Selvsagt gjør de det.

25


Bandet mitt gikk i oppløsning noen år senere, da skolen tok slutt og Forsvaret plasserte oss i helt forskjellige deler av landet. Men jeg har levd med kent helt siden. Jeg har ligget i feltseng og hørt Bianca med svakt volum for ikke å vekke de andre medsoldatene, og etterpå har jeg drømt om Bianca Jagger, jeg har sittet inne når det har tordnet mens jeg har hørt på OWC og latet som om jeg var med i Blade Runner, jeg har gjort det slutt med en jente som var utro og etterpå gått hjem og spilt Innan allting tar slut på gitar: är du lycklig nu, jeg har innledet hvert eneste år med å høre på 747 idet klokken har passert midnatt på nyttårsaften. Og årene har gått. I år er det 10 år siden Isola kom ut. I høst kommer kent til Oslo. Jeg gleder meg til å se igjen de guttene som ikke ga opp, som laget musikken som har reddet meg så mange ganger i løpet av oppveksten. Musikken som hver gang jeg hører den, gir meg litt lyst til å ta på meg den røde supermannkappen igjen, gå ut av døren og redde verden. 17. august 2007

26


Et dramatisk økende behov for papirkurver Klemmen

vår ble avbrutt av en representant for RV, som tydeligvis syntes vi mer enn noe annet så ut til å trenge en mikrodose antikapitalistisk punktprosa i sensommersolen. Og slik, tenker jeg, er det denne høsten, slik er det politikken sniker seg inn og avbryter, insisterer og prikker på skuldra. Hvor vi enn går, er vi midt inne i valgkampen. Vi er midt inne i dette høstritualet som skal minne oss om at det er et demokrati vi lever i, og at vi ved å følge disse små pilene mot valglokalene, faktisk er med på å forme noe av det som skal bli historien fremover. Det ser ut til å være bred enighet om at Ditlev-Simonsen gjorde det rette da han for to dager siden besluttet å trekke seg som ordfører i Oslo. Etter at saken ble kjent forrige fredag, har så godt som alle hoved27


stadsaviser synkronropt på hans avgang, men når han nå endelig har gitt etter for presset, er det John Carew som fyller alle forsidene. Vi er midt inne i valgkampen. Samtidig er vi midt inne i dette som først og fremst oppleves som et rot. Oslo har over natten blitt en kommune med en ordfører fra FrP, og dette skjedde mens det ennå er over to uker igjen til valgdagen. Det er kjedelig å se hvordan det eneste som virkelig kan få ting til å skje raskt, er økonomiske krefter. Om man verken besitter lukrative opsjonsavtaler eller velfylte utenlandske bankkonti, er det lett å bli desillusjonert når man ser hvilke systemer det er som rammer inn dette demokratiet, hvilken type trafikk det er som får kjøre på de best prioriterte veiene med minst kø. NRK viste i dag et innslag fra Youngstorget, der Velferdsalliansen, Fellesorganiasjonen og Kirkens Bymisjon arrangerer Fattigdomshøringen 07. Etterpå vises bilder fra Bygdøy, der kongeparet har pusset opp sitt sommersted for over 177 millioner kroner. Jeg går rundt på Blindern og blir stappet hendene fulle av retusjerte regjeringserklæringer og korte utsnitt av partiprogrammer i prospekt28


kortformat. Langs Karl Johan går jeg slalåm rundt hjemmesnekrede trehytter der partienes fotsoldater sitter klar med sine snacksizebrosjyrer og sine politiske onelinere. Høsten er den tiden av året da behovet for papirkurver øker dramatisk. Og selv ikke på hjørnet av Kr Augustsgate, bak et av de svære reklametårnene fra JC Decaux, får vi fred fra disse politiske papirpusherne. Jeg tok i mot det brettede A4arket og ventet til vi var blitt alene igjen. Jeg lurte på om denne klemmesabotasjen var en bevisst provokasjon mot RVs politikk for kjærlighet til folk, eller om vi bare hadde møtt en representant som ikke hadde lest mer enn den oppstykkede informasjonen i sin egen brosjyre. 24. august 2007

29


Boble I morgen skal jeg spørre deg om du har lyst til å være min filmtjei, og du skal smile. Og senere i høst skal vi komme til å se tre filmer – Becoming Jane, Tatt av kvinnen og Stardust – før jeg såvidt tør å legge hånden min ved siden av din, og du helt overraskende griper tak i den og holder hardt. En måned fra i dag skal vi møtes på Bare Jazz, og du skal vrenge innholdet i den lille blå platekompanietposen utover bordet, se på meg, og vise meg alle dvd-ene du har kjøpt. Du skal løfte opp den ene av dem – Volver – og spørre om jeg har sett den, jeg skal lyve og si nei, og senere blir jeg nødt til å spille overrasket hver gang det skjer noe uventet, mens vi ligger på sofaen din og ser filmen på laptopskjermen. Morgenen etter skal vi ha det første som ligner på en krangel, du skal kalle meg tafatt fordi jeg lager kaffen for svak, du er alltid så overforsiktig, skal du si, men likevel skal du komme til å kysse 30


meg etterpå, idet du ser trikken din komme rundt svingen. Det skal gå nesten to måneder fra i dag til vi går vår første lange tur sammen, og jeg skal føle på meg at det er like før snøen kommer nå. Ved Majorstuen skal vi endelig begynne å snakke om hverandre, tidligere kjærester, hva som har gått galt, og jeg skal tenke at jeg føler at jeg er nær deg på en helt annen måte enn jeg har vært nær noen andre før. Likevel skal det være annerledes neste gang vi møtes, vi skal gå på Saga for å se en film som heter Evening, og igjen skal jeg være nervøs, og vente til nesten halve filmen er over før jeg tør å ta hånden din. Slik skal det fortsette, du skal ringe meg og gråte fordi det gikk dårlig på eksamen, jeg skal trøste deg med varm kakao og en plate med Django Reinhardt, og plutselig skal det være juleferie, og vi drar hvert til vårt. Og de følgende dagene skal gå uten at noen av oss tar kontakt, ikke før lille julaften da jeg ringer, og du skal svare at det passer litt dårlig. 122 dager fra i dag er det nyttårsaften. Det skal være mildt, og nesten ikke snø. Vi skal snakke lenge sammen på telefon, men etter at jeg sier at jeg gleder meg til å tilbringe 2008 sammen med deg skal det bli stille. Så skal du si at du tror det er best at vi fortsetter å bare være venner. Og når jeg spør deg hva du mener, skal du svare at du egentlig synes vi er for forskjellige, du mener ikke nødvendigvis å kritisere, det er ikke det du 31


sier, men om du skal være ærlig, er du litt lei av at jeg aldri greier å se ting i et litt større perspektiv. Du klarer liksom aldri å se lenger enn én dag fremover, skal du si. Og jeg skal ikke komme til å innse at du har rett før det har gått enda et par måneder. 31. august 2007

32


Jazzverk Rolf Sagen Kraftverk Samlaget 2007 Roman, 176 sider

Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin har trukket frem skillet mellom det frivillige og det ufrivillige minnet hos Proust. I På sporet av den tapte tid kommer dette til uttrykk allerede på de første sidene, der Proust snakker om byen Combray, som han bare har en uklar erindring om til tross for at han tilbrakte deler av barndommen der. Denne typen erindring kaller Benjamin ‘frivillig’, fordi den er knyttet til intellektet og dermed også kan manes frem med vilje. Når en slik fremmaning som regel likevel ikke gir mer enn et uklart resultat, er det 33


fordi det tapte, med Prousts ord, befinner seg «utenfor tankenes område og rekkevidde, i en eller annen materiell gjenstand» (Veien til Swann, s. 59). Man trenger hjelp, altså, fra et eller annet materielt objekt, for å få tilgang til det ufrivillige minnet, dette man kanskje også kjenner som mémoire pure, den rene hukommelsen, slik filosofen Henri Bergson artikulerer det; man trenger hjelp, og denne hjelpen kan komme fra hvor som helst, tilfeldigvis, et snev av en lukt på fortauet, en lyd utenfor vinduet, en bok du finner på biblioteket. Når Samlaget i høst gir ut Rolf Sagens roman Kraftverk, er det nettopp Proust som trekkes frem som referanse i baksideteksten. Tittelen på Prousts storverk er i grunnen nok til å rettferdiggjøre sammenligningen: Det handler også for Sagen om å oppsøke den tapte tid – i dette tilfellet tenåringsdagene i Sykkylven, der jazzorkesteret raskt viser seg å være den sentrale drivkraften. Der Proust settes i kontakt med det forgangne via smaken av en madeleinekake, går Sagen imidlertid mer tradisjonelt til verks: Det er i hovedsak gamle dagbøker som utgjør grunnlaget her. Samt enkelte brev, avisartikler, og, får vi nesten anta, jazzen itself.

34


Forfatteren definerer selv bokens prosjekt i avslutningsteksten Bjørn V.: «Der og då stogga eg denne reisa tilbake til min eigen ungdom og møte med folk som sto meg nær, folk som eg blei glad i, gjennom musikken». Muligens for å allmenngjøre denne noe private tilnærmelsen til bokens tidstematikk, utbroders målsetningen av forlaget til å leite seg tilbake i tid, til eit punkt der dei grunnleggjande linjene i eit liv blir fastlagde. Sagens bok er også langt mer enn nok en sentimental tur ned Memory Lane. Vi tas med til Sykkylven – en liten bygd med 4800 innbyggere og tre husmorvikarer – og bildet som tegnes av den unge kunstneren er både godt og troverdig. Det handler om bandøvinger, og de kveldene da det skal spilles til dans, men også om fjellturer, skokjøp, hjemmelekser og jenter. Kort sagt de elementene man må anta at de fleste realskolegutter på femtitallet fylte livene sine med. Det er en bok som er oppmerksom for detaljer, som skildrer dem våkent og ærlig, men som likevel gjør det uten å overdrive, uten å gi leseren følelsen av å drukne i museale rekvisitter. Det kommunale kraftverket, som er farens arbeidsplass og bokstavelig opphav til romanens tittel, introduseres innledningsvis som grunnen til at familien Sagen i det hele tatt ender opp i Sykkylven. Gjennom hele 35


boken er kraftverkets historie et stadig tilbakevendende tema, og i glimt får vi høre den tidvis dramatiske fortellingen om hvordan elektrisiteten kom til bygda på begynnelsen av 1900-tallet. Det er nærliggende å trekke paralleller fra dette til det som samtidig er historien om hvordan jazzen kom til bygda omtrent femti år senere, og hvordan guttegjengens forsøk på å danne en jazzklubb på denne måten blir musikkens kraftverk, et slags jazzverk, i bygda. Her skriver Sagen seg inn i en solid norsk tradisjon for å dokumentere industriens fremvekst utover første halvdel av forrige århundre, men han gir også sitt bidrag til det som kanhende begynner å ligne en annen slags tradisjon i den norske litteraturen: Historien om da akkurat denne typen populærmusikk kom til denne bygda (senest sett i Sturle Brustads Anarchy in Åmot). Som minnebok gir Kraftverk et fint bilde av en tid som trolig er tapt for godt blant dagens torrent-nedlastende og iPod nano-bærende ungdom. Som roman fungerer ikke boken like godt. Den fragmenterte komposisjonen gir et hullete helhetsbilde, og enkelte av tekstene er repetative, av og til ukonsentrerte, og i blant poengløse. Det er ingen formildende omstendighet at tekstmaterialet i stor grad skal være basert på autentiske dagboksnotater, for selv om det i seg selv kanskje var 36


nyskapende da forfatteren eksperimenterte med dokumentarstoff tidlig på 70-tallet, har tidene definitivt endret seg siden den gang, og det har i dag for lengst gått inflasjon i mer eller mindre halvfabrikkert dagboksprosa og -poesi i litteraturen. Boken kommer heller ikke særlig langt i forsøket på å nøste opp de grunnleggende linjene i forfatterens liv, i alle fall ikke med tanke på at det var forfatter han ble, og ikke jazzgitarist. Hvordan det omfattende forfatterskapet begynte får vi ikke vite mer om enn at lysten til å skrive slo ned som en impuls under lesingen av et intervju i ukebladet Alle Kvinner (av alle ting): Då han var kommen igjennom intervjuet, reiste han seg og knytte nevane mot taket. I full fart stakk han beina i eit par gummistøvlar og drog ein genser over hovudet. Etterpå slengde han utedøra attom seg. Han kjende at han hadde ein vilje av stål. Ingen skulle klare å stogge han no. I vill fart bar det ned trappene, og nedover vegen brukte han dei lengste sjømannsstega han kunne makte. Det var skrive han ville, og han gjekk til bokhandelen, kjøpte notisbok og kulepenn. Eg skal bli journalist, for svingande! Og kanskje malar. (s. 81).

37


Jeg sitter igjen og lurer på hvor denne viljen av stål kommer fra, og hvordan det ble et prisbelønt forfatterskap ut av disse små avisartiklene som gjengis videre utover i romanen. Jeg sitter og tenker at jeg gjerne kunne byttet ut et par av de mange kommentarene om det usedvanlig fine været det hele tiden er, med noen litt mer fremoverpekende refleksjoner omkring selve skrivingen. Forsøket på å spore opp de grunnleggende linjene strander slik sett på noe som kanskje føles som et sidespor, i og med at omtrent all energien brukes på denne jazzklubben som det, med bandmedlem Rolf Bs etterpåkloke ord, «aldri blei noe av» (s. 153). Likevel er det ingen mislykket bok. Men prosjektbeskrivelsen til Rolf Sagen passer kanskje bedre enn den litt pompøse problemstillingen forlaget skisserer opp på bokens bakside. Dette er ikke en bok som stiller de Store spørsmålene eller gir de Store svarene. Det er, for hva det er verdt, en samling anekdoter, observasjoner og refleksjoner omkring det å være ung i en liten bygd på femtitallet, omgitt av jazz, dirrende strømkabler og «noe inni meg som vil ut» (s. 58). I denne konteksten kan Kraftverk være en madeleinekake god som noen. Men for oss som (tross alt) kanskje er mer interessert i den forfatteren det ble noe av enn den jazzmusikeren det ikke ble noe av, lar boken ganske nådeløst de fleste tråder forbli 38


løse. Kanskje får vi håpe det finnes dagbøker nok til en ny roman – en, om ikke oppfølger, så i alle fall viderenøsting av trådene. Det synes jeg både forfatteren og forfatterskapet fortjener. 10. september 2007

39


Elvelangs I likhet med alle andre som bor i Oslo, brukte jeg kvelden i går til å vandre ned langs Akerselva. Vandre, i flokk. Som om det var noe vi skulle der fremme. Som om vi hadde et mål. Kanskje hadde vi det, noen av oss. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at mine turer som regel aldri ender, bare tar små pauser. Veilangs, elvelangs. Og om det finnes et mål et sted, så har jeg glemt hvor det er. Alt jeg gjør er å bevege meg. Alene, for det meste, men noen ganger som dette. I flokk. Langs en elv.

40


Hvis Oslo by var tannkrem, og man klemte ut en lang pølse. Jeg tenker meg at det er omtrent sånn langs elvebredden denne kvelden. Mennesker av alle typer, langsomt flytende, som en egen elv ved siden av elven. Et par foran meg snakker om, og forsøker å imitere, en de kjenner som ikke er der. Noen barn løper forbi med oransje ballonger fra SATS. En gammel dame spør hvilken vei som er oppover. Men de fleste sier ingenting. De bare går og kjenner høsten fylle lungene. Kjøligheten, den litt salte lukten. Reaksjonen i kroppen, en slags melankoli.

41


Dette er annerledes, sier jeg idet vi går av bussen i Nydalen. Dette er ikke som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke sett for meg noe annet enn lys og mørke. Ikke lydmenn, ikke teaterkostymer, ikke strykekvartetter. Ikke så mye folk. Idet vi går av bussen i Nydalen, er det som å være på vei til noe stort. Som å ha sittet foran teltåpningen den første kvelden i Roskilde og drukket vin, og akkurat ha reist seg for å gå mot festivalområdet. Vi følger strømmen. Strømmen følger strømmen. Strømmen drar oss mot mørket, mot lysene, musikken og stemmene. Jeg tenker at dette er annerledes enn jeg hadde trodd. Men jeg vet ikke hva jeg hadde trodd. Vet bare at det var annerledes. I hodet mitt.

42


Men det jevner seg ut etterhvert. Og til slutt merker du ikke noe til det du først oppfattet som noe annet. Kanskje forandrer ting seg, og blir slik du egentlig trodde. Kanskje forandrer det du trodde seg, og blir slik ting egentlig er. Det er 20. september og høstjevndøgn. Døgnet da dagen og natten er like lang. Døgnet hvor lys og mørke er i balanse. Du vet det kun fordi du hørte noen snakke om det på bussen, men nå tenker du at det kanskje er noe i det. Selv om det er mørkt og menneskene foran deg går så langsomt at det er vanskelig å holde balansen. Du føler at det er en slags balanse inne i deg, på et litt mer metafysisk nivå. Selv om du ikke tør si det høyt til henne du går ved siden av. Eller som du ikke går ved siden av ennå. Det er kaldt ute, og ordene blir til røyk når

43


du prøver å si dem. De er der bare et øyeblikk før de tas av vinden og blir borte.

Jeg er gutten foran deg med et neonlysrør rundt hodet. Jeg er mannen som tråkker deg på hælen. Jeg er jenta som spiller tverrfløyte oppå en mur. Jeg er spøkelsene på den andre siden av elva. Jeg er han med ropert på broen ved Hausmania, jeg er de to venninnene som inviterer hverandre på nattmat, jeg er gutten med hodelykt som spiller cello, jeg er en middelaldrende mor på sopran i et kor. Jeg er elva og broen og trærne og pikene som ligger barbente rundt stammen. Jeg er overalt, men du ser det ikke. Du ser etter meg.

44


Vi følger elven til vi kommer ned dit vi blir enige om at Grünerløkka slutter, så snur vi og går oppover igjen, til dit Grünerløkka begynner og vi bor. Slik slutter noe og noe annet begynner, mens andre ting bare fortsetter uavbrutt i bakgrunnen. Som Akerselva, f.eks. Og Oslo. Og alle menneskene i Oslo. Fortsetter og fortsetter og fortsetter. Langs elver og veier. Opp og ned. Som om det var noe de skulle der fremme. Jeg vet ikke men kanskje er det det.

45


21. september 2007

46


Broer I åpningen av «Slik talte Zarathustra» lar Nietzsche mennesket fremstå som en bro, altså mer i betydningen en evolusjonsmessig mellomstasjon, mellom dyrene, og det senere forvridde og maltrakterte begrepet overmenneske. Med utgangspunkt i dette skriver Espen Grønlie både godt og interessant over to helsider i forrige lørdags Klassekampen, les det gjerne, jeg har ingen intensjoner om å forsøke å adaptere artikkelen over i bloggformat her. Jeg bare tenker på dette med broer. Noen av dere kjenner kanskje Kafkas vesle etterlatte tekst «Broen», som åpner slik: «Jeg var stiv og kald, jeg var en bro, over en avgrunn lå jeg, på denne siden var tåspissene boret inn, på den andre siden hendene, jeg hadde bitt meg fast i smuldrende leire». At mennesker kan være broer, er en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis å tenke så bokstavelig som Kafka, eller i de store, vidløftige banene 47


til Nietzsche. Det holder med ordet «bro». Det finnes mange typer broer. En av mine favorittbroer for tiden er Ronald Dworkin. Den amerikanske jussprofessoren ble i forrige uke tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen, bl.a. for sin evne til å «knytte sammen abstrakte filosofiske ideer og argumenter med konkrete dagligdagse anliggender innenfor jus, moral og politikk». For meg er det gledelig at også denne typen jurister trekkes frem i lyset. Jurister som evner å tenke lenger enn til dørstokkene ved sitt eget fakultet. Jurister som ser at broer over til filosofien og samfunnsvitenskapen også er nyttige deler av den intellektuelle infrastrukturen. På jobbintervjuet i går ble jeg spurt om det er en slags idealisme som ligger bak når de jobbene jeg har søkt i stor grad befinner seg i det offentlige, og jeg vet ikke, jeg svarte at: Kanskje det. Kanskje trekkes jeg ubevisst mot det offentlige fordi jeg føler at oppfatningen av juss som et verktøy for inntjening og profitt er mer utbredt i den private sektor. Men jeg vet ikke om det er idealisme. Jeg har bare aldri likt den delen av jussen som ligner amerikanske såpeserier.

48


Ved å gi Holbergprisen til en jussprofessor, setter man også selve faget inn i en mer humanistisk og samfunnsvitenskapelig sammenheng. En av hovedmotivasjonene til å utpeke Dworkin som årets vinner, er nettopp hans tverrfaglige fremtoning, hans bidrag til – kan man kanskje si – å bygge broer som forbinder jussen med fastlandet, hindrer den i å bli et isolert øysamfunn for ensporede rettspositivister. Jeg er stor fan av disse broene. Enten de leder til kunsten eller filosofien, eller teologien, for den saks skyld. Jeg tror det er avgjørende for at jussen skal bevare sin integritet, at den også evner å skue ut over seg selv. Når juristenes oppgave, slik professor dr. juris Jan Fridthjof Bernt uttaler det til Morgenbladet, er å «identifisere de verdiene som rettsregelen er bærer av, og å tolke lovteksten ut fra en vurdering av hvordan disse verdiene oppfattes i dagens samfunn», er det åpenbart at et nyansert inntrykk av samfunnet er nødvendig. Jeg håper tildelelsen av Holbergprisen til Ronald Dworkin kan bidra til ytterligere nedbygging av grensene mellom fagene, øke utferdstrangen blant landets jurister og styrke retten til å tenke annerledes også blant oss som har viet våre skuldre til å bære rundt på denne store, røde boken. 26. september 2007 49


Stating the obvious Grünerløkka, Oslo, en formiddag tidlig i oktober. Jeg ser for meg at jeg begynner å lese allerede før jeg har kjøpt boken. Det er en strålende dag, sol, jeg tenker på Erlend Øyes definisjon, eller beskrivelse, i en av sine låter; it’s a fine day, people open windows, det er en sånn dag, man må åpne vinduene, slippe ut slippe inn. Men jeg begynner ikke å lese. Akkurat som forrige gang blir jeg gående rundt med boken i en pose, kjenne følelsen av å ha den, ned mot Blå, opp forbi Kuba, gjennom gress, forbi folk. Jeg har bladd i boken, og jeg vet allerede nå at det kommer til å bli en blandet opplevelse å lese den. Hvordan kan man lese Johan Harstad uten å bli sjalu? Ikke bare har han, slik Jon Øystein Flink med store deler av forfatternorge i ryggen påpekte på Mono sist onsdag, fått en av de mest misunnelsesverdige ideene noensinne. Han har også pakket romanen inn i to tekstutdrag fra Backdrifts og dermed 50


etablert seg som den Forfatteren Som Siterer Radiohead i Norge, rett foran nesa på meg, føles det som. Og han har rappet artworken til Vespertine på baksiden av boka. Jeg frykter at Johan Harstad, bare fordi han gjør alle disse tingene som jeg hadde tenkt å gjøre, i løpet av disse 400 sidene gradvis kommer til å skifte status fra helt til nemesis. Jeg kommer til å sitte der, som en surmaget ouilpist, og tenke at: Han plagierer meg på forskudd! Damn you. Nei. Disse kontaktpunktene, disse referansesammenfallene, hva er vel de, annet enn gode prognoser på at dette er en bok for meg. Slik de sier, i butikkvinduene til ARK, finn den rette, og jeg tror Hässelby er så rett for meg at jeg allerede nå kunne skrevet en anmeldelse og utropt den til en av årets beste bøker. Uten å ha lest den. Basert utelukkende på denne følelsen. Følelsen av at dette er noe som er skrevet på mitt språk, for guys like me, av guys like me. Så får jeg håpe at sjalusien slår ut i inspirasjon heller enn indignasjon. Vel uansett, og uten noen egentlig relevans i det hele tatt: På onsdag kan man gå til Radioheads offisielle

51


nettside og laste ned den nye plata deres. Et album fullt av nye potensielle sitater, for nye potensielle bøker. I’m a cloud of moths who just wants to share your light. You are all I need. 06. oktober 2007

52


Stirre opp mot stjernene På omtrent samme måte som med et par av dialogene i den middelmådige norske filmen Reprise, er disputten mellom kritikerne Preben Jordal og Mazdak Shafieian i Klassekampen noe det er vanskelig å sitte stille og se på. Jeg vil blande meg inn, jeg vil ha et ord med. I laget. På laget. I kampen. Men Jordals kritikk er så over the top at den kritiske brodden går over i noe som i beste fall heller kan kalles en humoristisk snert; jeg og Carina var vel neppe de eneste i Bergen eller Oslo eller Trondheim eller hvorsomhelst som sendte avisen mellom oss med et smil sist lørdag, et sånt smil som signaliserer at man har funnet en kuriositet i avisen, noe rart, noe man ikke helt kan ta alvorlig. Se her da. For man kan ikke skrive litteraturkritikk på den måten. Man kan ikke beskylde en 53


forfatter for å posere når kritikeren selv poserer som en antikk marmorstatue i det han skriver. Man kan ikke beskylde en poet for å romantisere poesien når kritikeren selv romantiserer sin egen kritikerrolle opp i stratosfæren. Shafieians strategi er å la Jordal få smake sin egen medisin, å vrenge setningene hans, rive ut avissiden og brette en papirhatt som kritikeren kan plassere på sitt eget hode. Det er fiffig. Det er effektiv kritikkkritikk. Samtidig savner jeg at noen tar Henning H. Bergsvåg i forsvar, oppi alt dette. Ikke for det; man kan selvfølgelig være enig med Jordal i at Bergsvågs diktsamling suger, og likevel kritisere måten han argumenterer for dette på. Men jeg, i egenskap av å være et menneske som aldri noensinne har kritisert noe som helst, føler for å gi Bergsvåg en slags oppreisning. Nemesis er en diktsamling som fortjener, om ikke annet, å bli lest av et edruelig, og litt mindre pubertalt, blikk. For det er en fin bok. Ikke en strålende bok, men heller ikke en dårlig bok. Nemesis er en diktsamling som står her nede på jorden, i mørket, i Bergen, og stirrer opp mot stjernene. Som forsøker å skimte de store perspektivene som det er umulig å forstå, som forsøker å sette seg selv 54


inn i en kontekst som er større enn seg selv, og større enn deg, og større enn oss alle. Men som er virkelig. Nemesis er en diktsamling som tør å ta alt dette på alvor, selv om det er verdens enkleste sak å avfeie det som romantisk vrøvl. Og Nemesis skal ha kred for det. Selv om det finnes romantisk vrøvl her også, selv om det finnes noen litt cheesy greier, selv om det males med litt tjukk maling innimellom. Det finnes mye fint her også. En gjennomgangsperson i diktsamlingen er datteren, Therese. Et bilde som dukker opp tidlig er hvordan hun om natten sitter «med en saks ved kjøkkenbordet og lager sine / egne puslespill» (s. 10). Jeg tenker på dette mens jeg leser, for hele diktsamlingen minner om et puslespill i oppbygningen, hvordan diktene glir over i hverandre, men likevel med tydelige skjøt, slik at man av og til lurer på om brikkene bare tilsynelatende står på riktig plass og hvor stor del av det større hele de egentlig er. Det gir en fin flyt, diktene strekker seg liksom mot hverandre, og mot slutten er vi tilbake igjen, «[d]enne natten lager du / egne puslespill» (s. 69). En tvang, heter det, «forsøke å bringe / verden tilbake / til bordflaten». Slik er hele diktsamlingen, kanskje. Verden i en boks, 5000 brikker. 55


Nemesis viser eksplisitt, forklart av Therese, til den såkalte Nemesishypotesen. Det heter seg at solen har en tvillingstjerne, en «mørk ledsager» som «ikke sender ut lys, / usynlig for oss» (s. 63). Denne hissigproppen av en stjerne skal, ved sin passering av vår sol hvert 26 mill. år, forstyrre «Oort-skyen / av gravitasjonsfeltet og spinne[r] et kometregn over jorden». Bergsvåg tar i bruk dette tenkte katastrofescenariet for å undersøke språkets overlevelsesevne oppi dette ville, livsutslettende kometregnet. Kan noen nedtegne et språk, etterlatt som et gjenferd etter utryddelsen? Spør poeten. Tematikken får meg til å tenke på Christian Böks Xenoteksteksperiment, der målet, ved hjelp av bioteknologiens sosiologiske konsekvenser (som det heter), er å kode tekstlig informasjon inn i genetiske nukleotider, lage et budskap av DNA som «kan overleve, lik en harmløs parasitt, i en annen livsforms celler». (Audiaturkatalogen 2007, s. 710). Bergsvåg er, slik jeg ser det, inne på noe av det samme, Himmelen og jorden skal forgå, men Ordet skal aldri forgå. 56


Nye arter skal overta ordets såkorn. Ikke pattedyr, men termitter, tordivler. (s. 64) men uten at Nemesis blir noen vitenskapelig avhandling, noe i nærheten av et svar. Men noen spørsmål virvles opp, der vi står, under stjernene; hvorfor skriver vi, hvorfor (for de av oss som gjør det) snakker vi, når alt likevel skal forsvinne, om ikke nødvendigvis i en kometstorm, så i glemselen, forgjengeligheten, utradert av våre egne mørke ledsagere, tvillingstjerner, nemesiser. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men det er fint, likevel, at vi gjør det. Skriver og snakker. Bruker disse språkene våre. Nemesis er likevel finest når perspektivene snevres inn, når det får regne på taket og avisen er tung og kald i BT-kassen. Noen av de store sprangene virker tilfeldige og umotiverte, og et dikt basert på vitnebeskrivelser fra bombingen av Hiroshima blir noe malplassert der det står, slik Bush også gjør, der på slutten, hva har han der å gjøre liksom? Den fineste dynamikken er den som oppstår mellom poeten og barnet, og hvordan deres litt naive og skeive måte å se verden på i blant 57


sammenfaller. Når de svevende tankene tas ned og møter hverdagen, er Nemesis på sitt beste, slik som her for eksempel: «En glemt nærhet vender tilbake / i håndflatene. De gule bussene / fortsetter å komme.» (s. 28) Nemesis er en fin bok å tilbringe en stjerneklar høstkveld med. Også, får vi håpe, for dem som foretrekker å la stjerner være stjerner. Strengt tatt spiller det vel ingen rolle heller, om det virkelig er gigantiske himmellegemer der oppe, eller om natten bare er overstrødd med lusne sukkerkorn som blinker i mørket. Men det er litt kult, noen ganger, at ting ikke er helt slik de ser ut ved første øyekast, er det ikke? 08. oktober 2007

58


Din pekefinger langs ordene Bendik Wold skriver om det i Klassekampen nå, og jeg har også lagt merke til det, mer enn reflektert over det i noen særlig grad, men, hei, dette med takkelister bakerst i moderne bøker, hva er egentlig greia der? Enda et ledd i den prosessen man av og til kan mistenke enkelte bøker for å dra hverandre med i, nemlig å ape seg inn i et slags dvd-kostyme? Du har alle disse best of-bøkene til Gyldendal, med sitt bonusmateriale lengst bak. Og nå altså disse rulletekstene, slik som i Hässelby f.eks. Denne skravlete presentasjonen av whatever forfatteren føler for å skryte av å ha lest og sett og hørt under skriveprosessen. Jeg er ikke så glad i dette, selv om Konservativ i de fleste situasjoner ikke pleier å være mellomnavnet mitt. Akkurat her er det kanskje det. Jeg har i utgangspunktet alltid hatt nok trøbbel med den ene til59


dediseringen man ofte så forrest i boken for en stund siden, fordi jeg alltid har vært, og ennå i stadig aksellererende grad blir, et barn av nykritikken, og alle dens avvisninger av forfatterens egen biografi som et interessant innslag i tekstfortolkningen. Derfor liker jeg ikke disse takk-ene og til-ene, disse innslagene av forfatterprivathet rundt omkring fiksjonsverket. Det blir noe facebookete over all denne venneskrytingen, og om jeg i noen grad kjøpte boken for å bli kjent med forfatteren, gjorde jeg det overhodet ikke for å bli introdusert for forfatterens venner, forfatterens bokhylle og cd-stativ, dvd-samling, lamper og tepper og kjøkkenutstyr. Men bekymringen, strengt tatt, befinner seg på et mer prinsipielt og hva skal jeg si, metafysisk, nivå; jeg er litt redd for hva som kommer til å skje med romanen som sjanger, dersom dette bare utvikler seg. Dersom romanen skal fortsette å føle seg utilpass med seg selv, lengte mot de andre kunstformene ved f.eks. å kalle seg ting som Frode Gryttens kvite album, hvis bøkene blir fulle av bonusstoff og takketaler, hva blir det neste: Egne tillegg med the making of, intervjuer med forfatteren, bildegalleri (her er skrivebordet, rødvinskartongen!), bloopers, forkastede scener? 60


Wold vinkler dette delvis som en positiv ting, dersom «fenomenet bidrar til å bryte ned utgamle forfattermyter» – på den måten at det blir klart for de som evt. ennå måtte tro noe annet, at prosessen med å gi ut en bok også involverer andre mennesker enn forfatteren selv. Vel, ok. Jeg kan ikke akkurat se at det er behov for noen slik myteavkreftelse. Ingenting er vel mer åpenbart enn når det f.eks. i Ingvild H. Rishøis novellesamling takkes til «alle dere som har lest og gitt meg råd». Og hvorfor må Johan Harstad takke Seb Jarnot for bruken av tegninger på omslaget, når det allerede i kolofonen opplyses om at tegningene er ved nevnte Jarnot? Hvorfor må han påpeke at innledningssitatet er fra en Radiohead-låt når det står under sitatet at det er av Radiohead? Og, når jeg først er i gang, hvorfor oppgis ikke Knives Out bakerst i boken når Albert Åberg på et tidspunkt beskriver faren sin slik: «Noen ganger tenker jeg at om han hadde vært en hund, ville han ha blitt druknet allerede ved fødselen»? Jeg synes alt dette er snikksnakk og bullshit og jeg synes det er trist hvis disse tingene er tegn på at romanen ikke er fornøyd med bare å være roman lenger. Hvis den blir nødt til å virre seg inn i en floke av tjuvlånt staffasje fra andre formater bare for å gjøre seg til, er det 61


forstyrrende for de som faktisk er mest interessert i teksten. For det finnes vel noen, forhåpentligvis, som er det. Og, for all del, om det betyr noe for deg, må du gjerne dedisere boken din til kjæresten din eller bestemoren din eller marsvinet ditt, for all I care. Men ikke tving oss andre til å håndhilse på dem. Ikke tving oss til å lese boken din i din stol, omgitt av dine folk, hørende på din musikk og med ditt blikk stirrende over skulderen og din pekefinger langs ordene mens vi leser. 14. oktober 2007

62


En pluss en Om mange

uavsluttede tekster til sammen kunne bli én, om mange fragmenterte tanker samlet kunne utgjøre et slags større hele, da kunne disse siste dagene kanskje likevel kunne bli til noe. La oss prøve, skal vi? Bare for å komme oss vekk og videre, som det heter, på gammelt knusktørt sanskrit, samsara, gå på, for om tida står stille så finnes du ikke, brutalt og enkelt, med Stein Sørensens ord fra Au Petit Garage bokstav A. To poster på programmet denne dagen som senere skal komme til å gå opp i frostrøyk, forsvinne, som alle andre, og for å få den til å kunne bety noe må jeg derivere noe fra den, trekke noen tråder som kalenderen ikke kan slite av, to poster, og det jeg leter etter er en parallell. 63


1. Litteraturhuset, mandag 22. oktober, jeg sitter som en inntrenger i dette som skulle vært mitt miljø, omgitt av immaterialrettsmennesker, folk fra senter for rettsinformatikk, FONO-folk, TONO-folk, hvem er det som ikke er her, og jeg hører professor Pamela Samuelson fra Berkeley og professor Bernt Hugenholtz fra Universitetet i Amsterdam. Ytringsfrihet. Opphavsrett. EU-rett og amerikansk rett. Eldred-saken. Og bunnlinjen, slik jeg ser det, er at opphavsrettsbeskyttelsen ikke skal gå for vidt (selvsagt), verken i den ene eller den andre retningen. Anne Frank for eksempel, hvordan de utelatte dagboksidene tvang amerikanske domstoler til å veie hensynet til allmennhetens interesse opp mot familien Franks behov for beskyttelse av privatlivet. 2. Blindern, mandag 22. oktober, jeg står utenfor Sophus Bugge sammen med Benedicte, jeg føler meg hjemme på ettermiddagsforelesningene i LIT1303 der jeg er en inntrenger, og vi snakker videre om Kafka. Kafka som det sannsynligvis alltid vil finnes et eller annet mer å si om. Hvordan han var en entertainer, en Charlie Chaplin, og hvordan han elsket å lese tekstene sine for folk. Og så snakker vi om dagbøkene, 64


disse som snart er underveis, som er underveis (Arild Vange!), på norsk i sin helhet. Og her er parallellen, idet jeg sier at Kafka på et vis har blitt en ufrivillig blogger etter sin død, det er her jeg ser det igjen: Allmennhetens interesse, denne allmennheten, dette mangehodete trollet med alle sine interesser i øst og vest, alle oss, du og jeg, vi som står her går her puster frostrøyk venter på trikken. Og snuskeriet, og skravleriet, og privatlivet og alt dette her. Og rødmen i ansiktet idet jeg innser at jeg til tross for min prinsipielle motvilje mot offentligdagboking sitter i auditoriet og interesserer meg for nettopp det biografiske ved Kafka, hvordan det gir meg noe å kjenne meg igjen i måten han levde på, all denne skriften som trøblet seg til og hvordan nødvendighetene fikk ham til å gå på jobb hver dag, pent antrukket, og være en ypperlig jurist. Og jeg tenker på kollegene hans på forsikringsselskapet, de som så ham hver dag og kanskje ikke visste noe om det han skrev. Som bare husket ham slik. En utmerket jurist. Franz Kafka. Interesse, kanskje ligger det der. For tidene har forandret seg, og slik det er i dag bygger vel motviljen min mot å la meg biografere offentlig 65


på en presumsjon om allmennhetens uinteresse. Jeg kommer til å lese Kafkas dagbøker når Gyldendal og Arild V. før eller siden får gjort seg ferdig med dem. Det er ikke mange jeg ville lest dagbøkene til, men Kafka er en. Ruth Maier en annen. Men mine egne, nei, jeg vet ikke. Det er mye drit, det er mye jenter-som-kommer-og-jenter-som-går. Hvorfor skriver jeg da, for å holde et eller annet i gang, slik jeg nettopp skrev til Linda, for å holde liv i denne litteraturen vi har inni oss? Jo. Ja. Men. Dagbok er ikke noen sjanger, dagbok er et sted. Og til syvende og sist er det vel det som teller, at selve teksten er bra. Kafka skrev bra ting i dagboken sin, de fleste gjør ikke det. Men igjen, hvem er det som bestemmer hva som er bra? Hva som er interessant? For allmennheten, er det ikke den som kjøper Se & Hør? Er det ikke den som leser Ragde? Er det ikke allmennheten som går rundt med slike jævlige Crocs og prater om Tor Mildes favoritter og ikkefavoritter? Jeg vet da faen. 26. oktober 2007

66


Let’s dance to Joy Division Anton Corbijns «Control» er en film det er en fordel å ha et litt over gjennomsnitts forhold til Joy Division for å få fullt utbytte av. Skulle man tro. Men, faktisk, jeg vil si det motsatt. Om det er Joy Division ditt krautrockhjerte banker for, er det, om ikke langt, så i alle fall tidvis seigt mellom høydepunktene i denne filmen. For «Control» er ikke en film om Joy Division, det er en film om Ian Curtis. Gutten Ian Curtis, som vokste opp blant blokkene i Macclesfield, som forelsket seg i, og giftet seg med, en jente i Macclesfield, som jobbet i Macclesfield, som gikk på pub i Macclesfield, og som bare innimellom alt dette spilte i et band i Macclesfield. Forstå meg ikke feil. Det er slik filmen blir markedsført. Filmen om Ian Curtis. Og det er heller aldri lagt skjul på at manuskriptet i stor grad 67


bygger på biografien til den hardt prøvede kona Deborah. Deborah som ofret seg for kunstneren og ble sittende hjemme som en Solveig mens husbonden spasmet seg rundt mellom små, nordvestbritiske klubbscener. Klart hun fortjener sin dose sympati, vi er helt åpenbart en hel haug med svarthåringer rundt omkring som har mye å takke henne for. Det er det ingen tvil om. Likevel; om vi ser bort fra dette kanoniseringsaspektet ved filmen, om vi klapper Deborah på skuldra og medgir henne, som sikkert sant er, at hun virkelig er et skinnende menneske, og konsentrerer oss om resten av filmen.. Da. Hva har vi da? «Control» er, i en viss forstand, en suppete såpeopera. Det går an å se det sånn. Det handler om en ung gutt som forelsker seg, og i et halsbrekkende tilfelle av ungdommelig overmot gifter seg med piken på flekken. Han blir far, slik visa jo gjerne går, og det kan naturligvis ikke gå, for alt var jo en mistake, og når Annik dukker opp backstage er det ikke greit å være gift småbarnsfar, eller hjemmeværende mor, for den saks skyld, da trøbler det seg til på beste Dr. Phil-vis. Slik det gjør. Hele tiden. Over alt.

68


Som publikum blir jeg sittende og irritere meg over denne vinklingen. Her sitter jeg med Ian Fucking Curtis på lerretet foran meg, og det eneste han gjør er å stirre på seg selv i speilet! Og alt som kreves av ham, omsider, er at han skal snakke. Answer me, Ian! roper Deborah, i det som er av nøkkelscenene, men Ian vil ikke snakke. Han er ikke en snakker. Han er en synger. Og jeg, med mine nøyaktig like sko, klandrer ham ikke. Men jeg klandrer filmen. Answer me! roper jeg til filmen. Men filmen vil ikke snakke. Filmen vil ikke fortelle hva det var som gjorde at akkurat Joy Division ble noe annet enn det søplebandet så mange andre band på den tiden endte opp med å bli. For plutselig var de det bare. Og Love Will Tear Us Apart dukker opp på soundtracket uten at verken Ian eller Deborah ser ut til å bry seg, legge merke til det, for ingen av dem har vel engang hørt låta, skal vi dømme ut fra filmen. For Joy Division er bare en maskin som kjører seg selv, en trekkoppbil, og det er dette som er mitt største ankepunkt mot «Control». Den har glemt at i den tidsperioden filmen ellers portretterer stilrent svarthvitt, da kunne man ikke bare plukke platene ut fra hylla og presse play. De måtte skrives, disse

69


låtene. De måtte spilles inn. Men i filmen er det ingen som tar på seg det ansvaret. Og så enkelt er det ikke. Det skal mer til enn å kunne resitere Wordsworth for å bli en rockelegende. Ærlig talt. Portrettet av Ian Curtis, under disse omstendighetene, er ellers upåklagelig. Sam Riley spiller fantastisk, Anton Corbijn filmer fantastisk, og soundtracket er naturligvis spekket med den ene fantastiske låta etter den andre. Det er, får vi tro, et ærlig portrett av en ung mann som, i ren Kafka-ånd, pliktskyldigst tilbringer dagene i en anonym kommunal instans og lar kreativiteten utfolde seg etter arbeidstid. Interessant. Men det er også et portrett av en uansvarlig jævel som bedrar kona si og bare glimtvis forstår alvoret i sine valg og sine handlinger. Slik sett belyser «Control» også det kjente Hamsundilemmaet: Kan man like en drittsekks kunst? Svaret er selvfølgelig ja, man kan elske den, og man kan tilogmed oppkalle plasser etter drittsekken. For til syvende og sist er det kunsten som overlever, det er den som blir igjen når mennesket bak den bokstavelig talt, som i filmens sluttscene, går opp i røyk.

70


Kanskje er det nettopp derfor denne filmen finnes? For at alt virvaret rundt, all kjærligheten og eks-kjærligheten og smerten og hjerten skal overleve ettertidens kremasjon? Kanskje. Vel, hva kan jeg si? Nice try. På vei hjem fra Vika var det uansett bare musikken til Joy Division som ble med i veska mi. Jeg tok på meg hodetelefonene og lot Ian Curtis synge for meg. For det er det han skal gjøre. Verken mer eller mindre.

Syngesalig: Men snakke vil de ikke, verken Ian eller filmen. 30. oktober 2007

71


Vi er i dette sammen I Klassekampen 11.

desember hevder de tre forskerne fra Senter for energi og samfunn ved NTNU at det folk flest mangler ikke er kunnskap om klimaproblemene, men klare handlingsalternativer som gjør det lettere å leve grønt. Jeg vet ikke, jeg. Husker dere den filmen til Al Gore, helt på slutten, da det kom opp masse sånne små og store praktiske tips til hva man kunne gjøre, blandet inn i rulleteksten? Bytt til sparepærer, gå eller bruk sykkel når du kan, ring kraftselskapet ditt og spør om de tilbyr grønn energi. Al Gore fikk Nobelprisen blant annet på grunn av denne filmen. Han er, i følge komitéleder Ole D. Mjøs, trolig den enkeltpersonen som har virket mest til å skape økt global forståelse for tiltak som er nødvendige. Det er dette som bekymrer meg mest. Dette at folk flest likevel fortsetter å stå der med armene utstrakt og si: Hæ? 72


Vi står ute i kulden på Youngstorget og snakker litt om hvorvidt det er riktig av oss å gå i dette fakkeltoget. Det er ikke vanskelig å spa opp argumenter mot at Al Gore burde få prisen, men IPCC er vi i alle fall glade i, og midt oppi alt dette er det jo tross alt den internasjonale menneskerettighetsdagen. Så vi går. Ikke med bannere, men med små buttons på jakkeslaget. Fordi det er bra å gå der, sammen med alle de andre organisasjonene. Vi er i dette sammen, enten vi jobber for det ene eller det andre. Og jeg tror heller ikke det er kunnskap folk flest mangler. Derfor er det litt frustrerende at appellene der ute ikke tar større mål av seg enn å være en slags komprimert, utendørs o-fagstime. Miljø, miljø, tiddeli-bom og vi skal redde verden! er kanskje ikke de mest konkrete parolene man kunne tatt med seg. Vi bor altså i et land der statsministeren i en av våre største aviser blir utropt som det endelige bevis for at julenissen stammer herfra. Sannsynligvis er denne farkosten med reinsdyr og slede en av de mer miljøvennlige måtene å reise på, men neppe var det vel det Dagbladet hadde i tankene denne dagen. Når Stoltenberg reiser til Bali med sekken full av regnskogpenger, er det oss han representerer. Og vi har ikke noe i mot å fremstå som en gavmild nasjon. Men naturligvis er det Erik 73


Solheim som har mest rett, idet han snur Dagbladet opp ned og minner oss om at Norge har tjent ufattelige beløp på energiformer som ikke er miljøvennlige, og at vi derfor har et desto større ansvar for å gjøre noe. Og noe, i denne sammenhengen, er altså tre milliarder kroner årlig til bevaring av regnskogen. Penger som, gitt den riktige forvaltningen, kan utgjøre en viktig forskjell, men for et rikt land som Norge er det ikke nødvendigvis noe mer julenissete over dette enn over den tjuekroningen du og jeg i blant finner storsinn nok til å slippe ned i et utstrakt pappkrus på vei inn til Oslo City eller Galleriet eller Trondheim Torg. Så, tilbake hit. Julenissen er norsk, vi vet dette, han bor på Nordberg og fyrer med oljefyring. Om det stemmer at miljøvern er et område der symboler er ekstra viktige, burde noen snart forsøke å gå foran med et godt eksempel også innad i dette paradiset av et land. Hvorfor er det ikke forbudt med plastposer i butikkene? Hvorfor har vi så få vindmøller? Hvorfor kildesorterer vi ikke søpla? Hvorfor er det så helvetes dyrt å ta trikken til byen når en full trikk tilsvarer 1,5 kilometer bilkø? Jeg tror det er viktig, på et prinsipielt grunnlag, at miljøvern ikke bare skal bli et spørsmål om penger. Og det burde koste noe å velge det skadelige alternativet, ikke omvendt. Folk flest vil ta til seg rosen Al 74


Gore gir Norge via tv-skjermen, men får ikke med seg budskapet i filmen hans. Folk flest går i fakkeltog for miljøet, og kaster faklene fra seg på gata etterpå. Se på folk flest, de står der overalt med utstrakte armer og sier: Hæ? Vi trenger noen konkrete tegn, beviser, vi som bor her i et av de landene i verden med høyest utslipp av CO2 per innbygger. Vi trenger å forstå at vi også er 4, 7 millioner isbjørner som klamrer oss til hver vår lille isklump i et stadig sultnere hav, vi trenger å skjønne at vi er i dette sammen, alle oss. 12. desember 2007

75


Alt er alt Jan Erik Vold har skrevet et dikt som heter Ingenting, og det går sånn: «ingenting / er ingenting, ingenting / er ingenting» og da hører du allerede melodien, gjør du ikke? Jeg prøver ikke å beskylde Joakim Berg for å stjele fra Jan Erik Vold, vil bare poengtere at det er fint med slike paralleller, å se at to så vidt forskjellige folk har vært innom de samme tankene, Berg og Vold, to kolleger i musikk og poesi, at ingenting faktisk er ingenting, og at alt dermed er alt. Det er januar og jaktsesongen har begynt. Jakten på våren, på alt den skal bestå av; folkene, filmene, lysene, tekstene, øyeblikkene, smilene, luktene og ikke minst: Musikken. Jeg er i full gang, og musikken er mitt viktigste våpen, og slik gjør man det: ut, bevæpnet med et par hodetelefoner, 60 gigabyte ammunisjon i lomma, rundt gatehjørner, 76


følelsen av gummisåler mot asfalt, frisk luft rundt halsen og nakken, og opp, se for all del opp, greiner og fargen på himmelen, alt dette, hvis du samtidig treffer rett med musikken, finner akkurat rett refreng til akkurat den skyen, den flystripa. Da kan det hende man er der litt allerede, at man kan se litt frem i tiden og se at den kommer til å bli fin, den tiden. Fremtiden. Jeg har sittet litt på siden og sett på dette året, uten helt å finne riktig tidspunkt for å involvere meg i det. Jeg kunne jo skrevet noe om Frode Grytten og biografiene, hvem kunne ikke det, men den altoverveiende følelsen har hele tiden vært at jeg ville ha mye mer å tjene på å la være å skrive noe enn å skrive noe. Det var en debatt som ikke var en debatt, i alle fall for de som fikk den med seg fra Litteraturhuset: Innledningen var et kåseri av Frode Grytten, og motsvaret var et standup-nummer av Jørgen Strickert. At avisene vil forsøke å lage debatt ut av dette, sier vel egentlig mest om den litterære tørketiden vi er inne i akkurat nå, eller som førsteamanuensis ved UiO, Marianne Egeland, svarte i gårdagens Morgenbladet, på spørsmål om denne debatten bidro med noe nytt: Det nye er jo at bokhøsten er over.

77


2008 ser ut til å overgå de fleste andre år på konsertfronten, jeg har mange billetter på korktavla, og mye å telle ned til. At både The Cure og Smashing Pumpkins kommer til Spektrum i løpet av få uker, kommer nok antakelig til å fortone seg akkurat så uvirkelig de neste par ukene som det allerede har gjort i flere måneder. Jeg gleder meg dessuten veldig til mitt femte ByLarm, men først ut nå blir Rockettothesky på Hulen. Og så, noen dager senere, Kent i Grieghallen. Jeg kommer til å stå der med armen rundt kjæresten min og tenke i sirkler; ingenting er ingenting, alt er alt, regnestykkene er tydelige, og 2008 er det nærmeste jeg har kommet et riktig svar så langt. 19. januar 2008

78


Jeg er et vilt og poetisk begrep Og jeg tenkte: Dette er litt av et scoop. Litt av en ting å få innblikk i. Det er Tomas Espedal som har inntatt scenen, overtatt plassen etter Ole Robert Sunde – som med lånte briller hadde lest sitt minneessay over Tor Ulven (og ikke kunnet dy seg for å bekjenne, plutselig, som en spontant inngripende førstepersonsforteller, at han elsker denne av sine egne setninger: «Han hadde ører som Kafka»). Men Espedal ankommer som en overraskelse, helt til sist, akkurat som i juleprogrammet til Timmy Gresshoppe, a surprise, omtrent ordrett oversatt fra Jon Øystein Flinks introduksjon: Her var det ingen som ante hva Espedal skulle lese. Fordi, viser det seg, Espedal hadde blitt kalt inn på kort varsel, en standin i hui og hast, tre dager tidligere, og idet han entrer scenen er han iført gode sko og ryggsekk, som om han umiddelbart hadde tatt dem på seg og gått hele veien fra Bergen og hit, slik man aldri helt kan avfeie 79


muligheten for at han faktisk har gjort, men det som var langt mer interessant var at Espedal ikke, som alle de andre, hadde en bok rett bak seg, eller rett foran seg: Espedals bok ligger langt langt fremme, og finnes ikke ennå som noe annet enn en bunke med ark, og det var disse han leste fra, og lot oss få en eksklusiv forsmak på, og som ga meg følelsen av langsomt å bli forvandlet til et stille lys. Min datter er femten år og kjenner ikke sin far. Slik åpner det som i følge Espedal kommer til å bli hans siste prosjekt som bokforfatter: «Imot kunsten». Hvor mye lit man skal feste til akkurat det utsagnet, kan sikkert diskuteres, all den stund Espedal allerede for flere bøker siden erklærte i intervjuer at han skulle slutte å skrive dem. Teksten vi får høre på Mono denne kvelden tar oss med inn i sfærer vi kjenner fra tidligere bøker; huset, skrivebordet, vinduet, og knytter seg dessuten tematisk til trilogien Biografi/Dagbok/Brev der jeget mister sin kjæreste: I «Imot kunsten» er jeget en enslig far, som i forsøket på også å være en mor for sin datter ender opp med å ta fra henne faren også. Det handler dessuten om å skrive, om å slutte å skrive, og å begynne å skrive igjen. På sedvanlig Espedal-vis er det elegant, musikalsk og ispedd noen poetiske bilder som tar fra deg pusten. 80


«Imot kunsten» omtales av forfatteren som første bind i en serie som i alle fall også kommer til å omfatte et bind to: «Imot naturen». Om dette virkelig blir Tomas Espedals siste prosjekt, er det i alle fall betryggende å se at forfatteren gir seg selv anledning til å hale det ut til en slags never ending story. Om det finnes ett menneske i Norge jeg ikke kan se for meg som en som ikke lenger skriver, så er det Tomas Espedal, eller sagt på en annen måte: Om det er én person her som skal skrive, så er det ham! Og jeg tenker at det er litt av et scoop å få vite alt dette, en helt vanlig gråhvit kveld i januar. Gå hjem etterpå å tenke på dette, å skrive bøker i bind, bøker som henger sammen, sammenbundet. Det er djervt, ikke minst, å fortelle om dette allerede før et eneste bind er ferdigskrevet. Men Espedal er modig, dette vet vi, og en av de rauseste forfatterne vi har. Og det er dette jeg vil dele med dere, alle dere som ikke kunne eller hadde lyst til å være på Mono i går: Tanken på de uskrevne romanene hans som finnes et sted der fremme i tiden, er den ikke fin? Gir den deg ikke lyst til å finne noen historier og binde dem sammen? 31. januar 2008

81


Oppreisning for åttitallet Problemet med Mannen som elsket Yngve er at boka filmen er basert på i så stor grad er en god bok at – ikke skuffelsen, men hva skal jeg si, betuttetheten – omtrent er uunngåelig idet man sitter der i kinosalmørket og knasker M. Ikke dermed sagt at det er en dårlig film, for all del, det er veldig lenge siden en norsk film har vært så lite dårlig som dette, men det overrasker meg alltid når manusforfatteren (Tore Renberg) har såpass lite respekt for romanforfatteren (Tore Renberg) at han klusser med det som er et av de viktigste elementene i boka: Musikken. Vi så det i About a Boy – da filmen kom var det blitt 2000-tallet, og bokas Kurt Cobain ble skamløst erstattet med et eller annet hip-hopband. For, var vel tanken, ingen kids hører vel på Nirvana i dag. 82


Mannen som elsket Yngve har heldigvis tenkt annerledes og virkelig tatt åttitallet sitt på alvor (filmen åpner til tonene av The Stone Roses, avslutter med Joy Division, og innimellom der blir det bl.a. plass til å pule til The Cures «Lullaby»). Likevel; jeg skal være den første (og sikkert også eneste) til å bli fornærmet over at et såpass sentralt element som Tre Små Kinesere faktisk er i boka, i filmen er blitt røsket opp med rota og erstattet med en mikskassett Jarle har laget (så romantisk!). Filmen trenger ingen anbefaling, men la meg likevel bare få si at hvis du først har tenkt å la deg overtale av noe som står klistret over hele veggen på Nationaltheateret t-banestasjon, er dette sannsynligvis øyeblikket. I stedet vil jeg slå et slag for soundtracket, som finnes i en fantastisk dobbelt-cd med liner notes av Tore Renberg. Om du, som meg, var mest opptatt av å se Kalle Klovn på åttitallet, er dette en virkelig åpenbaring – og en sårt tiltrengt oppreisning for et av de tiårene det i ettertid har vært lettest å gjøre narr av. Hør f.eks. på Matchstick Suns «You & Me». Det var faktisk mer til åttitallet enn Jahn Teigen og Whitney Houston. Jeg tipper det sitter et par småsjalu forfattere rundt omkring nå, med forslag til soundtrack til sine egne bøker. Hva med en

83


dobbel-cd satt sammen av Carl Frode Tiller, Ragnar Hovland, Pedro Carmona-Alvarez? Kanskje verden snart er klar for en film der kidsa faktisk hører pü Nirvana? 5. februar 2008

84


To the president-elect I anledning virkeligheten; her er et dikt som passer godt, skrevet av den russiske poeten Joseph Brodsky i 1992 (takk til Linda): You’ve climbed the mountain. At its top, the mountain and the climbing stop. A peak is where the climber finds his biggest step is not mankind’s. Proud of your stamina and craft you stand there being photographed transfixed between nowhere-to-go and us who give you vertigo. Well, strike your tent and have your lunch before you stir an avalanche of brand new taxes whose each cent will mark the speed of your descent. 10. februar 2008 85


Klammeformer Her skal ingenting forandrast heter det på vindusplakatene hos nyopppussede Kaffistova. Jeg sitter her med en stor kaffe, og har investert 10 kr i dagens dagblad utelukkende fordi jeg har lyst til å ta til motmæle mot den kronikken som på forsida av avisa krigersk hevder at «Nynorsken råtner på rot». Det første jeg tenker, er at dette høres ut som nok et blærete bokmålshodes forsøk på å bryske seg på vegne av sin egen målform ved å presse nynorsken ned i søla med de fordomsfulle hovedstadsklisjeene sine. Vel, saken er ikke riktig det usaklige oppkoket jeg hadde forventet meg: Det er sikkert et faktum at nynorsken opplever et stort frafall, at dette er en reell utfordring for alle som har eit hjarte med a, alt dette her, men likevel er det mye som ikke henger sammen slik lektor Sirnes 86


argumenterer for i sin kronikk. Det krever noe når man åpner med å påstå at en hel målform er i ferd med å råtne på rot. Det krever noe mer enn å vise til at «feilene florerer i elevtekster, skriv, brev og på oppslag, skilt og plakater» som skrives på nynorsk i dag. Skal man liksom forstå det slik at elevtekster og plakater som skrives på bokmål stort sett er flotte og feilfri, er det slik, hva slags lektoral fantasiverden er det egentlig det rapporteres fra her? Det hauses opp at en eller annen ikke navngitt statistikk viser at rundt 1/3 av elevene som har nynorsk som hovedmål, bytter til bokmål senere i livet. At dette er så dramatisk som det forsøkes fremstilt her, har jeg litt problemer med å se: Hva er det slags situasjon vi snakker om, det er jo ikke akkurat noe bytte av statsborgerskap, bytte av kjønn, er det vel, hva innebærer det egentlig å bytte målform? Ingenting, egentlig? Slik jeg ser det, beskriver denne statistikken i virkeligheten bare at 1/3 av elevene som i utgangspunktet skriver nynorsk, lærer seg bokmål og senere i livet velger å benytte seg av dette målet i situasjoner hvor dette passer. Big deal, liksom.

87


Men vi kan godt si at det er annerledes. For dramaets skyld. La oss si at 1/3 av nynorskelevene faktisk går ned til det der veikrysset og selger nynorsksjela si til djevelen og aldri mer kan skrive et nynorsk ord. Greit. Vi sier det. For det interessante er årsakene til dette. Hvorfor flykter folk fra nynorsken som rotter? En av hovedgrunnene, skal vi tro Sirnes, er den store valgfriheten i nynorsk. Dette har han fra norskprofessor J. T. Faarlund, som skal ha uttalt noe slikt på konferansen Språkpolitikk 96. Jeg begriper ikke dette. Hvordan kan det at nynorsk er et elastisk og tilpasningsdyktig språk være et argument mot å bruke det? Jo, forklares det videre i kronikken, «nynorskbrukere ser det samme ordet skrevet eller bøyd på nye måter stadig vekk, slik at et fast skriftbilde ikke får feste seg». Og dette kan man altså skrive i en av landets største aviser; nynorskfolk er rett og slett så dumme at når de ser et ord skrevet på flere måter, klikker det i de enkle hjernene deres, og de ser ikke noen annen utvei enn å kaste seg etter bokmålet, der det ligger lik en livbøye og flyter i språkhavet. Hele tiden dette. Utgangspunktet for kronikken, for eksempel, er Språkrådets arbeid med å lage en «tydelig, enkel og stram 88


nynorsknorm uten sideformer», og hvordan KKDs beslutning om å legge dette på is, er den direkte årsaken til nynorskens forfall, rotråtning og whatnot. Men si meg, kjære lektor, hvorfor skal et enkelt og unyansert språk være målet vi absolutt skal strebe etter? Hvorfor er det så åpenbart at en igjensnurping eller, for å låne et ord fra Torgrim Eggen, «rimifisering» av nynorsken vil gjøre den godt? Er det ikke heller slik at flyktninger har en tendens til å flykte fra de områdene hvor valgfriheten er blitt tatt fra dem? Og, siden dette er et av premissene for kronikken: Er det så sikkert at bokmålet er så mye enklere og mer logisk enn nynorsken? Selvsagt er det lett å trekke frem «-else»- eller «-heit»ordenes kronglete skjebne i nynorskordboka, men hva med bokmålets schizofrene holdning til a-endinger? Diftonger? Jeg mener; journalist og redaktør S. Longva blir sitert her på å ha uttalt at nynorskbrukere «ikkje lenger [er] sikre på ei einaste bøyningsform. Og vi rømmer ut bakdøra». Herregud, ja, velkommen til Det Anarkistiske Språket Bokmål! Hvis det virkelig er et så uoverkommelig problem å slå opp i ordboka når det er noe man lurer på, tror jeg ikke det finnes noe språk

89


som lar deg slippe unna med latskapen uten å gi deg et assortert uvalg røde streker med på lasset. Så kan man selvsagt være hvor enige som helst i at internett og data på norsk er lik bokmål, at markedsføring på norsk er lik bokmål, at nynorsken er en utstøtt liten underdog som også i fremtiden vil være nødt til å leve under trange kår. Men jeg tror ikke man kommer noen vei med å se på dette som et problem. Jeg tror veien til overlevelse tvert i mot ligger i å innfinne seg med dette, la bokmålet få lov til å være den der språkhora som går rundt og selger seg til alle, fint, det trenger ikke bety at det ikke finnes andre ting man kan bruke nynorsken til. De sier at ingenting skal forandrast på Kaffistova, selv om det neppe var så fjongt og IKEA-aktig her i 1901. Men det er ikke dette de mener, det er ikke møbler, maling de snakker om, for Kaffistova er fremdeles Kaffistova her hun ligger. Og slik tenker jeg at det må være med nynorsken også. Det må være rom for å flytte litt på møblene, male litt og finne seg til dette. Hvem ønsker seg en kafé som er tydelig, enkel og uten valgmuligheter?

90


Gjør heller folk oppmerksom på valgmulighetene. Oppfordre nynorskbrukerne til å utforske klammeformene, se hvilke muligheter de har til å forme språket slik det passer hver enkelt. Sørg i det minste for at de vet hva det er som står på menyen før de gir opp og går ut for å stappe i seg en eller annen sølete bokmålskebab. 12. mars 2008

91


Midtveis i mai Og det er søttende mai, og jeg blir sittende og tenke på historien bak «Fool on the hill», hvordan Paul McCartney fikk ideen av å lese om en fyr i Italia som hadde flytta opp i fjellene og levd isolert i årevis før han tilslutt kom ned igjen, heisann, bare for å oppdage at det hadde foregått en hel verdenskrig der nede som han hadde gått glipp av. McCartneys tvist på historien virker helt naturlig når jeg nå hører den gjenfortalt av Bård Ose i NRKs glimrende podkast; McCartney tok rett og slett hele folkeopinionen og snudde den rundt. Se her. Denne gærningen som dro opp i fjellene og kutta all kontakt, kanskje han egentlig er den smarte? Kanskje han har noe å lære oss. Når alt kommer til alt – hvem var det som i stedet for å lytte til fuglesang og drikke fjellvann, brukte disse årene til å kave seg gjennom en idiotisk krig? Paul bare spør. Og skriver en låt. 92


Men det er søttende mai og jeg tenker på dette, tenker at her sitter jeg, i min egen stue, og om jeg for eksempel beveger meg ned til byen i morgen, vil jeg finne ut at det har foregått en hel liten feiring av nasjonaldagen der ute som har gått meg hus forbi. Et ras av flagg og plasttrompeter og korps som spiller «Månemannen» i stedet for nasjonalsangen. Et kaos av søljer og unger og overprisede pølser. Bunadskledde programledere med frokost-tv-smil. Colabokser og is. En drøss av stivfrosne barnefingre rundt flaggpinner og gassballongbånd. Hvilket er strålende, for all del. Men jeg sitter her likevel; amerikansk musikk, engelsk te, hverdagsklær som sikkert er sydd sammen i et eller annet naturkatastroferammet land før jeg kjøpte dem hos en svensk monsterkjedebutikk (tanke: produserer vi egentlig overhodet noe i dette landet?), og har ikke engang planer om å mumle et lite Wergeland-dikt for meg selv i løpet av dagen. Hvorfor? Tar Dag og Tid virkelig så feil når de i ukens avis bruker forsiden til å melde at dagens ungdom er blitt så nasjonalistiske at de ikke engang orker å reise til Europa lenger? 93


Heh, åpenbart. Men la oss ikke gå der. Det er ingen protest, dette her. Jeg sitter hjemme rett og slett fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. På jobben har visa i kantina gått slik i det siste: «Hva skal du gjøre på 17. mai da?» osv. Som om man skulle være nødt til å gjøre noe bare fordi det er midt i mai. Men nei, det har ikke vært slik etter at jeg flyttet hjemmefra for alle disse årene (fem) siden. Det gikk i oppløsning da, fordi 17. mai viste seg å være så tungt basert på en mor som bakte kake og et knippe slektninger som kom på besøk. Uten dette så bare, wtf, søttende mai? Jeg brøyta meg ned til Fisketorget, kolliderte nesten med Davy Wathne, kjøpte en boks sjokolademelk og sneik meg hjem. Ble liggende og se en serie på DVD, eller noe annet som jeg ikke husker, resten av kvelden. Slik har det fortsatt; om været har tillatt det, har jeg trukket ned mot sentrum i den byen jeg har bodd i, prøvd å la noe av all denne norgesreklamen synke inn, røre ved noe dypt og inderlig; har været derimot, som i dag, ikke akkurat oppmuntret til det, har jeg heller latt dagen marsjere sin egen marsj. Vinka til kongen fra tv-stolen og vært

94


fornøyd med det. Kokt et par pølser og myst ut på regnet og sola som i blant stakk frem bare for å provosere. Jeg vil likevel, selv om det har blitt en litt betent ting å si, streke under at jeg er glad i landet mitt. Norge. Noreg. Vi er kompiser, for all del, og jeg ville vært en idiot om jeg ønsket meg noe annet. Men det finnes mange måter å vise kjærlighet på. Jeg for min del er ikke så stor fan av den som går ut på å samle mest mulig folk for kollektivt å gi uttrykk for følelsene sine i det offentlige rom. Overfylte gater. Folk som skriker. Det er ikke dette jeg liker ved Norge. Jeg liker, Norge, at du lar meg få sitte i fred på en dag som denne, lar meg få lese hva jeg vil, høre på den musikken jeg vil, til og med skrive det jeg vil får jeg. Da er du et bra land, og jeg tilgir deg at du alltid lurer innbyggerne dine til å tro det er sommer for så, over midtveis i mai, å droppe temperaturen hundre grader over natta. Veien fra engangsgrill til snø er tøff, og da jeg våkna i dag var det så kaldt at bladene på bjørka utenfor var blitt gule. Men jeg har pledd, telys og kakaopulver i skapet. Så jeg klarer meg. Og det gjør du også.

95


Vi kan alltids henge ut og spise is sammen en annen dag. 17. mai 2008

96


Dagdrøm Jeg drev og drømte noe helt spesifikt, jeg husker ikke hva, jo tog, var det ikke, en eller annen stemme i drømmen som presiserte at det dreide seg om helt spesielle lyntog; ikke at dette spiller noen rolle i det hele tatt, det var bare sånn dagen begynte, idet vekkerklokka ringte, øynene opp og restene av dette flytende rundt i bevisstheten. Ikke lenge etter, slik morgener jo fungerer, bare to kaffekopper senere, sto jeg og ventet på trikken og tenkte på noe annet og mer interessant: Dag Solstad. Altså, jeg tenkte på hvor enkelt han hadde gjort det for tilhørerne å komme med kritikk, for ikke å si komme på kritikk, nesten så enkelt at han på den måten allerede imøtegikk kritikken, dytta den ut i grøfta, vrei seg unna fordi essayet hans jo handlet om noe annet enn det alle kritikerne ville at det skulle handle om. 97


Jeg oppfattet at kjernen i Solstads foredrag var et slags språkfilosofisk paradoks; ytringsfriheten som ved å bli overeksponert ender opp ved å begrense seg selv, man kan for all del ikke si noe som skader eller engang kruser et hårstrå på ytringsfrihetens hode, i ytringsfrihetens navn kan altså ikke noen utenriksminister på nasjonens vegne gå ut og beklage et kristent magasins skammelig latterlige oppførsel fordi denne skammelig latterlige oppførselen inngår i ytringsfriheten. Som vi altså setter høyere enn noe annet. Og dette er en type fikling med filleproblemer som ikke er mulig noe annet sted enn i Norge. I Norge er det eneste problemet med ytringsfriheten at den fungerer som en sikkerhetsventil for de som ønsker å være dumme. Det er ubehjelpelig dumt å krenke tusenvis av mennesker dypt uten å oppnå noe som helst, noen burde vite bedre enn å sette liv på spill bare for å trykke et par dårlige vitsetegninger, men dette er Norge: Her er det ikke forbudt å ikke vite bedre. En ytring er like beskyttelsesverdig selv om det ikke ligger et fnugg av intelligens bak.

98


Solstad snakket ikke mye om ytringsfrihet utenfor landets grenser og dermed ble det et foredrag om den spesifikt norske formen for ytringsfrihet, og at det går an å raljere over denne er noe annet enn å raljere over ytringsfrihet generelt. Noe av den kritikken som kom i etterkant av foredraget baserte seg på å overse dette, og det er klart at man stiller seg selv i et pent lys ved å peke på at ytringsfrihet er Blodig Alvor i andre deler av verden, vi trenger ikke si mer enn Politkovskaya gjør vi vel, men jeg tror ikke det var mange i salen som ikke var enig i det i går. Solstad skal ha honnør fordi han ikke var ute etter å fronte selvfølgeligheter. En annen sak er at han ikke alltid lyktes like bra med å eksemplifisere dette. For meg virker det søkt overhodet å dra inn ytringsfrihet som et element i saken mellom Se og Hør og Lillo-Stenberg / Sæther. Solstad er naturligvis ikke den første som gjør det, men han bruker likevel dette som et eksempel på ytringsfrihetens groteske yttergrenser, selv om Se og Hør altså tapte saken både i tingretten og lagmannsretten. Solstad holder det nemlig ikke for utenkelig at utfallet kan bli et annet når saken nå skal opp for Høyesterett, fordi, som han sa, Høyesterett er en rettsinstans som er var for folkets rettsoppfatning. Men, tja. Jeg ville 99


heller satt penger på Hull som vinner av neste års Premier League, men der har du meg. Poenget er at det faktisk finnes grenser for ytringsfriheten i Norge. Og en av dem heter privatlivets fred og er lovfestet i straffeloven § 390. Og en annen heter ærekrenkelse og finnes i straffeloven § 246: «Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.» Det blir meningsløst å snakke om ytringsfrihet i Norge uten også å nevne disse reglene. Det interessante med karikaturstriden var jo nettopp at den berørte grensene for disse, i et land der ytringsfrihet til vanlig altså forveksles med retten til å snikfotografere kjendisbrylluper eller beskylde popsangere for voldtekt. Vi visste vel egentlig ikke hva ytringsfrihet var, noen av oss, før dette – fordi det på samme måte som med lykke er slik at du trenger motvekten for å få øye på den, you don’t know what you’ve got till it’s gone, ikke sant, og om ikke gone så i alle fall truet, først da ser du det, når noen begynner å herpe ambassadene

100


våre på tv, da kommer det til oss, sigende, stigende, et lite «jøss» midt i ettermiddagskaffen: Dette betyr jo noe. Damn. Dermed kommer disse debattene, foredragene, som inntil nå har virket unødvendige, fordi det aldri tidligere har slått oss som noen spesielt flott ide å kjempe for noe vi allerede har. Kanskje er ikke Norge riktig sted for å snakke om å kjempe nå heller, selv om det var hett rundt øra til Kokkvold og Selbekk en periode. Men det blir uansett galt å kalle ytringsfriheten idolisert eller likegyldig bare fordi den fungerer, Dag, bare fordi den fungerer så bra at vi ikke legger merke til den i det daglige. Da er det vel snarere et virkemiddel for å få folk til å reagere enn en bokstavelig ytring fra en oppegående forfatter. Vi skjønner vel det? Og det fungerte. Fungerte så bra at det kanskje snart kan begynne å komme noe godt ut av alt dette snakket. 27. mai 2008

101


Mindre av marihuana Lyden av The Herbaliser anno 2008 er noe annet enn det den var på slutten av nittitallet, da turntablevirtuosen Ollie Teeba sammen med bassisten Jake Wherry startet bandet som etter hvert ble det mest profilerte i stallen til den kredible indielabelen Ninja Tune. Ikke sånn å forstå at det er en enklere jobb i dag å velge hvilken sjanger man skal katalogisere dem under i iTunes, snarere tvert i mot, og ikke sånn at de ikke er gjenkjennelige heller, takk og pris. Men Same As It Never Was gir inntrykk av å ville noe annet enn de foregående platene, her er det den spretne brassfunken som dominerer heller enn den sløye 102


elektrohiphopen, eller for å si det på en annen måte: Dette er ei plate som lukter mer av solkrem og mindre av marihuana enn noe The Herbaliser har gjort tidligere. Og jeg vet ikke om jeg er så stor fan av akkurat dét, for å være ærlig. Det er som om noe av snerten forsvinner når gutta begynner å operere med titler som «Amores Bongo» og «Clap Your Hands» der det tidligere het «Good Girl Gone Bad», «The Hard Stuff» eller «Sonofanothamutha». Faren for å havne i det kronisk kjedelige first price-utvalget av samlebåndsmusikk som P3 hele tiden fyller spillelistene sine med, øker når dybden i musikken minsker, når det falles ned på lavpannede klisjetekster som i «Can’t Help This Feeling» (No one in the world can make me feel the way that you do / that’s all right / cause when I am alone and I think of you / it makes me think of things I wanna do). Hele fem av de tolv låtene på Same As It Never Was har med Jessica Darling (forøvrig ikke den samme Jessica Darling som hun i bøkene til Megan McCafferty, eller?) på vokal, og jeg tror ikke det er tilfeldig at det i all hovedsak er disse sporene som får meg til å presse på 103


spoleknappen. Det blir fort noe Duffy over det, og du vet hvordan det er med sånn musikk; har du først blitt lei av den, har du også automatisk blitt lei av alt som ligner. Jeg tar meg selv rimelig fort i å savne Wildflower eller Blade for å si det sånn. Da liker jeg den andre halvdelen av plata bedre, spesielt «Street Karma» der den gamle Herbaliser-yndlingen Jean Grae (tidligere What? What?) er tilbake og leverer en sterk, tegneseriepoetisk oppveksthistorie fra Coney Island, samt den fengende «Just Won’t Stop», med Yungun (aka Essa) som gjest. Canadiske More Or Les, som i 2006 ga ut ei plate med tittelen The Truth About Rap, er også innom og gjør en bra jobb på låta «Game Set and Match» til tross for en slitsom orgel-loop i bakgrunnen som mest av alt høres ut som Kaizers Orchestra med uhelbredelig hikke. Som vanlig fyller The Herbaliser også på med noen instrumentaltracks, på sitt beste en trip i seg selv, på sitt verste som lyden av et dritings janitsjarorkester. Morsomt, kanskje, men ikke den typen morsomt som gjorde meg så glad i The Herbaliser for alle disse årene siden.

104


For vil jeg ut i sola og danse, tar jeg heller med meg The Go! Team. The Avalanches. Disse her bandene som aldri var noe annet enn gøy og duskedamer i utgangspunktet. The Herbaliser har for meg et annet bruksområde. Det er derfor Same As It Never Was faller mellom stolene, derfor den blir en plate som bare fungerer sånn halvveis for meg. Jeg kommer nok fremdeles til å sverge til Blow Your Headphones eller Something Wicked This Way Comes når jeg kryper opp i senga for å lese 100 Bullets eller sægger ned buksene og trekker ned på t-banen, selv om det ikke går noen bane hjem til meg, bare for å kjenne lukta av mørke og støv og storby og hip hop og alt dette andre jeg ikke er men liker å drømme om i blant. 03. juni 2008

105


Trikk og klesklyper Gevinsten ved å snike på trikken tilsvarer verdien av en håndfull klesklyper. Dette i følge en av de mange selvpromoterende kartongplakatene Oslo Sporveier (Ruter #) har dinglende ned foran vinduene på trikkene sine. Ok, hva er budskapet her: At klesklyper virkelig har blitt avsindig dyrt? For det måtte jo i så fall være tilfelle. Prisen på en enkeltbillett med trikken i Oslo er, om du betaler ved ombordstigning, 30 kroner. Hei, la oss gjøre en morsom regneoppgave her. Fra der jeg bor til der jeg jobber er det ca. 2 km. Fra Oslo til Bergen er det, i følge Fjord Tours, ca 500 km. Med en kilometerpris på 15 kroner tilsvarer trikkeprisene i Oslo altså en pris på 7500 kroner for å reise én vei OsloBergen. Sist jeg var i Bergen, reiste jeg med nattoget for 150 kroner. Har dere tenkt på hvilken strålende plakat dette ville lage, trikkemennesker? Eller, å, blir det en litt urettferdig sammenligning? Vi 106


snakker jo om et selskap som helst foretrekker ĂĽ sammenligne seg med klesklyper her.. 11. juni 2008

107


Tja Så

kan også The Verve føyes til den hele tiden voksende lista over Band Som Er Tilbake. Spørsmålet er som vanlig: Hva skal vi synes om det? Jeg greier foreløpig ikke å formulere et svar uten å begynne setningen med tja – mye fordi den første singelen («Love Is Noise») fra den kommende plata («Forth») ikke er allverdens å heise flagget for. Samtidig er det noe besnærende over disse stadige dryppene av nittitall som virker å være et solid tegn i tiden nå mot slutten av, hm, hva heter dette tiåret egentlig? Som vi vet er det f.eks. ikke lenge siden et annet nittitallsfenomen, Portishead, gjenoppsto med ettertrykkelig suksess (forøvrig med en plate kalt «Third»). Under konserten på Rock Werchter for en uke siden viste The Verve seg som et fremdeles velfungerende band, og til tross for den litt i 108


overkant påtatte manchesterarrogansen til frontmann Richard Ashcroft, kan man her, som i tilfellet med Smashing Pumpkins, med hell hevde at det tross alt er bedre at vedkommende får holde på med det han kan, enn at han skusler bort enda mer av sin tid og fansens penger på halvhjertede soloprosjekter. Det var trivelig å stå i den belgiske solen og høre «Bitter Sweet Symphony» og hoppe idet trommene kicket inn, like it was 1997, men mer: Det var fint å høre at også de nye tingene glimter til av gammel storhet, om enn ikke så mye i den nye singelen, men derimot i en av de andre nye låtene, «Sit and Wonder» (se videoklipp). Jeg tviler likevel på at The Verve greier å prestere noe i nærheten av klassikeren «Urban Hymns» når de 18. august slipper sin fjerde fullengder. Men nittitallsdvalen ser ut til å være over både her og der, og da er det vel like greit å gå den i møte med et positivt sinn. Ryktene vil ha det til at også Oasis kommer med ny plate denne høsten. Nå, hva skal vi synes om det? 11. juli 2008

109


Lurer hverandre Det

ble tilogmed en forsidesak nå, i denne søte agurktid, at Odd Nerdrums bok «Hvordan vi lurer hverandre» ikke ble tatt inn under innkjøpsordninga. – Det som sjokkerer meg er at Odd Nerdrum faktisk er et null i norsk kulturliv, uttaler Nerdrums forlegger Arve Juritzen til Dagbladets alter ego kjendis.no, med henvisning til at boken har blitt nullet av Kulturrådet. Vel, den gode nyheten her er jo at vi har et Kulturråd som faktisk ikke (i motsetning til mange andre aktører i bransjen) er av den oppfatning at bøker skrevet av kjente mennesker nødvendigvis er gode nok til å gis rett ut. Man er ikke en god forfatter automatisk, selv om man er en jævel til å male nakne mennesker som driter foran et vann. 110


Uansett: For de som vil se hvilke bøker som faktisk er gode nok, ligger listen over påmeldte bøker ute på nettet nå. Som vanlig er dette verdens beste medisin mot høstdepresjoner, og hvorfor ikke begynne tidlig, som en preventiv vaksine nå i sommerregnet. Her finnes gode navn som Bråtveit, Karlsvik, Midré, Stranger, Øyehaug, Blatt, Rimbereid og Myklebust – og august er her før du aner. Best å få den der godstolen på plass allerede, og begynne å rydde i bokhylla. 20. juli 2008

111


Crush på Conor Avhengig av

hvor man legger lista; Conor Oberst er i disse dager ute med sitt første soloalbum, eller sitt første soloalbum på 13 år (hvis man regner med et par kassetter han laget som trettenfjortenfemtenåring og ga ut selv), eller sitt første soloalbum på ett år (hvis man regner med bandet hans, Bright Eyes, som er et soloprosjekt like mye som alt dette andre, bortsett fra, riktignok, at de seneste Bright Eyesskivene har hatt en produsent som ikke har vært Oberst selv). Uansett: hvorfor forandre et vinnerlag, heter det jo. Man kan kanskje si det slik: 112


Når Bright Eyes nå kommer med plata «Conor Oberst», er det ikke så mye med forventningen om (eller engang med håp om) noe nytt, jeg iler til Tiger for å plukke den opp. Mer av det samme, men kanskje enda litt nærmere, tettere og (om mulig) personlig. Og jeg har rett. Det er slik det høres ut, og for oss som alltid har hatt en liten crush på Conor, ser det ut til å bli noen riktig fine sensommerdager fremover. «Conor Oberst» ble spilt inn i Valle Místico ved Tepoztlán, en småby like utenfor Mexico City, mellom januar og februar i år. Byen er i tillegg til ruinene av et tempel og eksotisk lokal iskrem, kjent for overnaturlige fenomener, aztekermystikk og ufo-observasjoner. Linken er tydelig her, til fjorårets Bright Eyes-utgivelse, «Cassadaga», som fikk navn etter en småby i Florida kjent for sitt høye antall av klarsynte («clairaudients») og sin over 100 år gamle spiritualistcamp. Heldigvis er det ingen grunn til å frykte at Conor musikalsk har latt seg smitte av alt dette fjaset, selv om Dagsavisen i dag publiserer et intervju der de har plassert ham under overskriften «Romvesenrock». Musikken speiler heller den følelsen Oberst beskriver videre, av å sitte rundt leirbålet med ølbokser og gitarer mens de glaner opp mot stjernene og fjellene rundt: «Ofte var vi helt stille og bare så opp mot himmelen,» 113


forteller han. Og romvesenene? «De bidrar på plata, i alle fall,» og man kan tenke seg at han sier det med et lurt smil: «Jeg har en følelse av at de besøkte meg om natta. Det er ikke usannsynlig at jeg har fått en utenomjordisk blodrensing eller en transplantasjon.» Det som i alle fall er utenomjordisk, er den karrieren 28 år gamle Oberst fra Omaha, Nebraska allerede kan skilte med. Debuterende 13 år gammel med kassetten «Water», og året etter «Here’s To Special Treatment», har ting gått slag i slag – via å kalle president Bush’ politikk for bullshit hos selveste Jay Leno, en omfattende «Vote for Change»-turne sammen med bl.a. R.E.M. og Bruce Springsteen – frem til man nå kan si at sirkelen sluttes, hvis man vil, med denne soloplata. Musikalsk sett representerer «Conor Oberst» en slags tilbake-til-røttene etter et par plater med mye flikking i studio og en liste over innleide musikere som har vokst seg større og større. Denne gangen er det Conor O, først og fremst, samt det for anledningen sammenraskede bandet The Mystic Valley Band, en kompisgjeng som blant annet scorer plusspoeng for at trommisen på hjemmesiden omtales som en prolific leser, med Hunter S. Thompson som sin absolutte favoritt.

114


Åpningslåta, «Cape Cañaveral», er en nydelig akustisk greie, som på et vis plukker opp stemningen fra den veldig leirbålaktige duetten med M. Ward, «Smoke Without Fire» fra fjorårets Four Winds-EP. M. Ward var forøvrig en stund også aktuell som medlem i Obersts nye band, men slik gikk det altså ikke, selv om M. Ward utvilsomt ville glidd sømløst inn i dette her. «Conor Oberst» viser en Oberst med litt mer senkede skuldre enn vi har sett ham før; her er verken «Lifted»s pompøsitet, «Fevers And Mirrors»’ desperasjon, «Digital Ash»s eksperimentvilje eller «Cassadaga»s polerte strykere. Om man skal sammenligne med noe, måtte det bli klassikeren «I’m Wide Awake, It’s Morning» fra 2005 - men hakket mer lekent denne gangen, hør bare på «NYC – Gone, Gone» f.eks. Man kan høre at det har vært et gøy album å spille inn, og at det kanskje ikke er noen overdrivelse når man leser på Wikipedia at bandet under innspillingen bodde sammen hele tiden, og levde «in near perfect harmony». Til tross for noen nattlige besøk av uinviterte romvesen, altså. Det er synd Conor Oberst ikke stikker innom oss når han drar på turne til høsten, men med en slik evne til aldri å ta pause fra noe som helst, overrasker det ingen om han plutselig en dag dukker opp her igjen. «If 115


I go to heaven, I’ll be bored as hell,» som han synger i «Milk Thistle», sistesporet på den nye plata. Og allerede i november er det ventet at innpillingen av et nytt Bright Eyes-album starter opp i Nebraska. Det er vel bare å ta en ny runde gjennom iPodbiblioteket, og finne ut hva man skal slette for å gjøre plass til enda mer Conor, Conor, Conor. «Conor Oberst» er ute i butikkene mandag 4. august. 22. juli 2008

116


Kjærlighet mellom objekter Jeg

var på Colosseum sammen med kjæresten min og så den nye pixarfilmen WALL·E i går. I dag våknet jeg med den gamle Bare Egil Band-låta «Kjærlighet mellom muslinger» på hjernen. Det er noe absurd menneskelig ved denne evnen til helt ukritisk å la seg rive med til å tro at det finnes mulighet for kjærlighet mellom omtrent hvilke objekter som helst. Jeg mener, la gå, mellom popstjerner, mellom bønder — her er det jo i det minste teoretisk mulig. Men på Colosseum i går: Det var en merkelig opplevelse å sitte der med dirrende underleppe og 117


ta inn over seg utvelsklingen av kjærtegn mellom en rusten søppelkonteiner og en litt avansert iPod. Men, okei, that’s film, og jeg tviler ikke på at Disney ville være i stand til å lage tåredryppende romantikk ut av kjærlighet mellom to steiner, om det var så om å gjøre. Men er WALL·E en god film for det? Jeg kan ikke huske å ha sett en film bli så unisont skrytt opp i skyene før, det finnes virkelig ikke en avis i hele Norge som ikke på forhånd hadde gitt filmen en sekser. Så naturligvis stilte jeg med et kritisk blikk. Så mange norske aviser kan umulig ha rett. Men jo kanskje. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å bedømme filmene til Pixar, og andre tilsvarende produksjonsselskap. Etter Biefilmen (DreamWorks), f.eks., hadde jeg virkelig ingen ide om hvorvidt det jeg nettopp hadde sett var en god film eller ikke. Man kan alltids trille seks for teknologien, og, herregud, det er ingen tvil om at det sitter noen groteskt dyktige nerder foran mac-skjermene rundt hos de respektive selskapene. Likevel, om vi utelukker dette, utelukker den rent estetisk fortryllende effekten av ultradetaljerte dataanimerte fantasilandskap på

118


stort lerret, da synes jeg en del av disse filmene ramler litt gjennom. For hva er egentlig WALL·E? Jo, blant annet: En gigantisk reklame for Apple. Dette er helt unødvendig å påpeke, enhver som har sett filmen vet at så godt som samtlige av karakterene er lett synlige produktplasseringer fra eplehuset. Ikke noe galt i det, forsåvidt, så lenge man vet at det å bli utsatt for reklame i så stor grad allerede er det man betaler for når man setter seg i kinosetet; så lenge man allerede har de brillene på seg. Men det gir en litt interessant smak av selvmotsigelse til det som på overflaten er utformet som en relativt banal kritikk av den vestlige, kommersielle verden: Menneskene fremstilles gjennomgående som dumme, sengeliggende fiskeboller som ikke er i stand til annet enn å sveve rundt fra skjønnhetssalong til skjønnhetssalong mens de hele tiden slurper i seg ting fra mcdonaldsaktige drikkebeger — alt sammen kontrollert av den fiktive megakorporasjonen Buy ‘N Large. Et skrekkbilde av dagens USA, åpenbart, for ikke å snakke om morgendagens, men samtidig betryggende overkarikert, slik at det likevel ikke har noenting med oss å gjøre. Da er det betydelig mer ekkel realisme i de disige åpningssekvensene, der kamera sveiper over postkrig-lignende landskap dominert av forlatte skyskrapere og enorme 119


søppeltårn. Det er en lovende start, men filmen går seg senere litt bort idet referansene til sjangerklassikere som «Star Wars» og «2001 — en romodysse» i perioder tar fullstendig overhånd; det er synd, for filmen berører problematikker som kunne gjort den langt mer original, ja rett og slett enda viktigere, uten at jeg av den grunn mener at WALL·E hadde behøvd å fremstå som en søppelkonteinerutgave av Al Gore. Det satt en jente i stolen til høyre for meg (ikke kjæresten min, hun satt til venstre), og en litt fasinerende (og etter hvert irriterende) greie med denne jenten, var de oppsiktsvekkende høye klynkene av sinnsbevegelse hun hele tiden slapp ut av seg. Jeg må innrømme at det inderlig emosjonelle spillet mellom E og Eve aldri slapp helt gjennom til mine innerste strenger. Men, som sagt, Disney skal ha for sin utrolige evne til å gjøre selv det dølleste kjærlighetsprosjektet rørende. Jeg har åpnet vaskemaskinen en del ganger i løpet av livet, og sett hvor tett knivene og gaflene i blant står og omslynger hverandre. Og det æ’kke mye kjærlighet ved det, skal jeg si deg. 8. september 2008

120


10 år som nudist Det er noen dager siden vi kunne se oss tilbake og konstatere at In Rainbows, Radioheads mye omtalte seneste plate, har vært hos oss i et helt år. Den 1. oktober i fjor annonserte bandet via sin egen blogg at plata var ferdig innspilt, at den hadde fått navn etter regnbuen, og – ikke minst – at de som ville, fritt kunne laste den ned fra og med ti dager senere. Vel, dette er gammelt nytt nå, og det har i løpet av det siste året blitt gjentatt 121


så mange ganger av andre band og artister som har fablet om å gjøre det samme, at man nesten har glemt at «Radiohead» ikke er en måte å distribuere musikk på, men et band – og In Rainbows, uavhengig av filformat og betalingspolitikk, først og fremst en samling fantastiske låter. For mange fans var det største øyeblikket platas tredje spor, bootlegfavoritten «Nude», som herved endelig forelå i ferdig innspilt versjon. Da In Rainbows ble gitt ut i fjor var det nemlig nesten 10 år siden sangen ble spilt på konsert for første gang. Akasaka Blitz, Tokyo, 23.01.1998. Radiohead er midt inne i sin utmattende Against Demons-turne. «OK Computer» er et drøyt halvår gammel, og oppmerksomheten fra media er, som man bl.a. kan se i Grant Gees dokumentarfilm fra turneen («Meeting People Is Easy»), enorm: Måneder med turnebusser, hoteller, flyplasser, fans, blitzlamper og journalister som spør de samme spørsmålene om og om og om igjen, holder rett og slett på å rive bandet i stykker. Men midt i alt dette, på en mørk scene nordvest i Tokyo, greier Thom Yorke likevel, uten hjelp fra noe mer enn sin egen akustiske gitar, å skape et øyeblikk som raskt skulle vise seg å bli et av de mest myteomspunne og viktige i bandets historie: Som siste låt i hovedsettet fremfører han en helt ny sang, 122


nøkternt introdusert som en sang uten tittel. Låta blir umiddelbart plukket opp av fans og spredd videre via hjemmelagde bootlegs og nettsider, der omslagene gir den det velklingende navnet «Big Ideas (Don’t Get Any)». [http://www.youtube.com/watch?v=rG4ItJINzQs] San Fransisco, 1998. Et sjeldent opptak av den originale «Nude» fremført med fullt band. «Big Ideas (Don’t Get Any)» har senere dukket opp, med det man må kunne kalle svært ujevne mellomrom, på bandets konserter opp gjennom årene. Men aldri på plate, ikke før i fjor, til tross for at både bandmedlemmer og fans hele tiden har sett ut til å være enige i at låta tilhører noe av det aller ypperste kvintetten fra Oxford har skapt. Tidspunktet den først dukket opp på, antyder at sangen var med i vurderingen allerede ved innspillingen av OK Computer, og i den nevnte dokumentarfilmen kan vi også se bandet i studio, der de gjør et forsøk på å spille den inn – åpenbart uten å lykkes helt med det. En annen minneverdig scene fra filmen, er der hvor Thom Yorke blir 123


konfrontert med den uoffisielle tittelen «Big Ideas (Don’t Get Any)» av en journalist, og repliserer spøkefullt at han faktisk vurderer å bruke Your Home Is At Risk If You Do Not Keep Up Repayments i stedet – et mantra tatt fra britiske annonser om pantsikkerhet i hus ved opptak av lån. Forslaget, tross sin lite popvennlige framtoning, virket likevel ikke som en usannsynlig radioheadtittel på den tiden, all den stund «Last Night An Airbag Saved My Life» og «How To Disappear Completely And Never Be Found» også var titler som svirret rundt i lufta (men som til slutt ble forkortet vesentlig da de havnet på cd-omslagene). Da «Big Ideas (Don’t Get Any)» endelig dukket opp på In Rainbows i oktober 2007, var også dét med en enklere tittel: «Nude» eller «Neut» var visstnok tittelen bandet selv hele tiden hadde brukt på settlistene sine, men som fansen til da aldri helt hadde villet anerkjenne. «Nude», slik den fremstår på In Rainbows, er mer sparsommelig og sofistikert arrangert enn på de ti år gamle live-opptakene. Da jeg, som en slags bursdagsgave til meg selv, overvar de to konsertene i København våren 2006, der mye av materialet fra In Rainbows for første gang ble presentert for publikum, var jeg ikke så lite fornøyd med å kunne svare, da kompisene i Trondheim etterpå tekstmeldte meg og 124


lurte på hvordan «Nude» var: «Den var, heh, ganske naken». For hele første vers består nesten bare av trommer, vokal, og en dub-aktig basslinje. Som om bare skjelettet er igjen fra den originale versjonen, der både rhodes, hammondorgel og gitar spilte viktige roller. Men likevel er det som om noen av åndene fra «OK Computer» svever rundt i bakgrunnen, som spøkelser, som slørtynne strykere og pust av ondes Martenot, inn og ut mellom knoklene i siste halvdel av låta. [http://www.youtube.com/watch?v=JsLn9Wl1u_Q] Friday Night with Jonathan Ross. «Nude» i dagens versjon. Som om Radiohead var nødt til å gå alle disse rundene med seg selv for til slutt å kunne forsone seg med alt de har vært, og alt de er, og alt de skal komme til å være i årene fremover. Som om fullbyrdelsen av «Nude» på en måte ble det endelige beviset på at Radiohead har funnet tilbake til seg selv, etter noen lange avstikkere i løpet av de 10 årene som har gått, og at alt dette ligger lagret i de 4:15 minuttene «Nude» varer på In Rainbows. Det har vært lenge å vente, men når jeg hører på

125


resultatet i dag, kan jeg likevel ikke si annet enn at det har vĂŚrt verdt det. Jeg tar av meg hatten, og resten av klĂŚrne. 15. oktober 2008

126


Hele sommeren skriver jeg om snøen Kristian S. Hæggernes

debuterte i 2004 med diktsamlingen tyngde av fallende skygge. Denne høsten er han ute med bok nummer to, med vinterstemme. Det er to bøker som er i slekt med hverandre på mange måter, ikke minst kjennetegnes begge av en dempet, nærmest dvaleaktig, stemning, der grensene mellom drøm, våkenhet, minner og erfaringer aldri er helt permanente. Det snør mye i begge bøkene, og det er ofte natt, og om man leser dem etter hverandre, vil man fort registrere at huset, stemmen, blikket og fuglene er elementer som går 127


igjen — som om all poesien egentlig kom ut fra den samme lille teaterscenen, der bare noen enkle rekvisitter, noen hvitmalte dører og vinduer, utgjør scenebildet, men der det finnes desto større rom for fantasien, fordi alt mørket rundt scenen er åpent, uendelig, og hele tiden utvider seg. med vinterstemme åpner med et av de lengste diktene i samlingen, mye lenger enn noe fra den første boken. Det kan leses, skjønner vi etterhvert, som en slags miniatyrutgave av hele samlingen, eller kanskje heller som et konsentrat, et råmateriale, som diktene videre skal utvinnes fra. «Atomstore svarte hull inni kroppen din / kan være begynnelsen til univers / med andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette», skriver Hæggernes i første strofe, og viktige stikkord som fysikk, fantasi og ikke minst fravær, er allerede droppet. Diktet følger videre en slags hypnagogisk logikk, der det glipper med øynene og flyter inn og ut av søvnen, fra å reflektere rundt drømmen, til faktisk å drømme. På denne måten veksler også fortellerstemmen sømløst mellom den sovende og den våkne dikteren, slik at disse forenes i diktet, samtidig som den våkne stemmen holder fast ved at «[d]en sovende Kristian er en person / jeg aldri får møte». Diktet 128


demonstrerer dermed via et finurlig paradoks sin evne til å oppheve grensene, og gjøre mulig det som ikke er mulig andre steder (i virkeligheten, f.eks). Et hovedtema i med vinterstemme, er ensomhet — i begynnelsen skildret som et konkret savn knyttet til et «du» som ikke er der, et du som jeg-et strever med å la være å tenke på, for, som det heter i åpningsdiktet, «[b]evisstheten / om at jeg akkurat nå ikke tenker på deg / fører deg straks tilbake til bevissthetens / sentrum». Vanskelig, det der. Diktets ensomhetsbegrep utvider seg imidlertid, etter hvert som vi leser, det handler om noe mer, og mer komplekst, enn den kjærlighetssorgen man gjerne assosierer savnet med i begynnelsen, bare se her: Fortelleren sitter på bussen, et stykke over halvveis i boka, og føler en fremmedfølelse overfor sine jevnaldrende, og sine jevnaldrendes barn, «[j]eg tenker / at jeg var på deres alder / da det sto klart for meg at jeg / ikke hørte til blant foreldrene deres», og like etterpå: «[m]ens håret vokste ut på kroppen min / vokste jeg innover i meg selv». Noe begynner å nøstes opp her, og vi forstår litt mer av hvorfor jeg-et noen ganger fremstår som utslått, resignert, hvorfor det er så mange liggende dikt her. Måten røttene til opplevelser i 129


ungdommen avdekkes på, er et av mange eksempler på hvor flink Hæggernes er til å skape presise bilder som både er kommunikative og språklig lekre. Han unngår at diktene flyter ut i det sentimentale, det abstrakte, det klamme, eller noen av disse andre fellene det som forfatter er så viktig å passe på at tekstene sine ikke virrer seg inn i. Naturlovene, jeg må si noe om naturlovene. Hæggernes skriver i sin første diktsamling, tyngde av fallende skygge, at «[a]tmosfæren / trekker seg sammen og vi tvinges / nærmere hverandre». I med vinterstemme er dette snudd, i og med at det, som nevnt, lengtes mot et univers med «andre naturlover enn dem som / holder oss fra hverandre i dette» (min utheving). I et annet dikt beskriver Hæggernes hvordan «[s]trekkmerkene / på magen din skyldes / universets utvidelse». Vi ser altså at diktene lar naturkreftene, uansett retning, virke helt fysisk inn på menneskene, at relasjonen mellom to kropper derfor også avhenger av hvordan universet og atmosfæren oppfører seg, og selv om det kanskje ikke har noe med saken å gjøre, tenker jeg at det er noe litt deterministisk over dette, hvordan menneskene blir redusert til små deler i et ufattelig digert maskineri, 130


der den frie viljen bare er en illusjon, og kjærlighet bare er en kjemisk reaksjon i hjernen, og alt sammen er resultater av intrikate lover og regler som gjelder for alt og alle. Jeg tror ikke nødvendigvis at boka prøver å heie frem et slikt syn på verden, men at det, sett i sammenheng med ensomhetstematikken i diktene, kan forstås som en måte å håndtere savnet på for fortelleren, at han ved å redusere seg selv og alle andre til ting, så å si, oppnår noe vesentlig, nemlig å sette alt som heter følelser ut av spill, og følelser, som vi vet, er jo roten til alt vondt (og godt, selvfølgelig, men det er en annen historie). Men når jeg kysser deg vet jeg at det eneste du kan gi meg er de avskallede hudcellene jeg bærer bort på leppene (s. 23) og blodårene som løfter oksygen til hjernen din 131


(s. 35) Stjernene faller gjennom det nesten tomme rommet rundt galaksens kjerne mens galaksen selv faller gjennom det nesten tomme rommet i alle senger mellom deg og meg (s. 60) Slik er det selvfølgelig flere som har tenkt før, vi kan for eksempel mene at det minutiøse blikket i diktene i blant kan minne om måten Tor Ulven fikk øye på detaljer på og i sin tid rystet hele litteraturnorge slik at det fremdeles står og skjelver, eller, for å ta et eksempel fra denne bokhøsten: De som har lest Mnem av Simon Stranger kan sikkert kjenne igjen den evnen også Hæggernes har, til å fokusere på helt små detaljer (på atomnivå, liksom) uten å miste helheten av syne. Det er bra, det 132


funker, det er godt gjort. Men, det er på tide å snakke litt med forfatteren selv nå, eller hva? Jo! RFH: Hei Kristian, gratulerer med bok! Bare for å være litt mythbuster her i begynnelsen: Hvordan er det egentlig med denne andreboka? Er den så vanskelig som man skal ha det til? KH: Det var i hvert fall vanskelig for meg. Det har vært et langvarig og tøft arbeid med å løfte manuset til det nivået jeg endte opp med. I ettertid er jeg jo glad for all motstanden jeg fikk underveis. Jeg har egentlig alltid vært av den typen som gir opp lett; i oppveksten, både på skole og i forhold til fritidsaktiviteter, var det alltid slik at hvis jeg ikke fikk til noe, så avfeide jeg det som kjedelig og uinteressant, og ikke noe for meg. Men akkurat med skriving ble det aldri slik. Når jeg er forfatter i dag, skyldes det først og fremst stahet, tenker jeg ofte. Jeg var fast bestemt på at tyngde av fallende skygge skulle bli debutboken min, og etter at det ble realitet, var jeg nesten like bestemt på å følge den opp med det som skulle bli med vinterstemme. Jeg tror det kan være lett å tenke, etter at man har fått ut en bok, at herfra kommer alt en sender inn til å bli mottatt med begeistring. Men det endte med mange runder fram 133


og tilbake med forlaget. Underveis innså jeg nok også at det er viktig å ta tiden til hjelp; la manuset ligge litt, for så å vende tilbake til det med et litt annet blikk etter å ha arbeidet med andre ting en stund. Jeg tror det gikk godt og vel et år uten at jeg sendte det fra meg igjen, og det var nok i den perioden det skjedde ting med tekstene som gjorde dem mer interessante, og både mer fokusert samtidig som de fikk en noe videre horisont. RFH: Litt om skriveprosessen; hvordan jobber du med selve komposisjonen av diktsamlingen? Skriver du en haug med dikt som du senere setter sammen, eller tenker du narrativt hele tiden, og skriver kronologisk? KH: Jeg skriver sjelden det man kan kalle løse tekster. Noen ganger har jeg allerede fra jeg får en idé til et dikt eller en annen tekst en klar formening om hvor den hører til. Så jeg kobler ganske tidlig tekster til hverandre (selv om jeg også ofte skiller dem fra hverandre igjen senere), og bygger gradvis opp en katalog av mer eller mindre ufullførte manus. Det som skulle bli med vinterstemme, begynte for temmelig nøyaktig åtte år siden, da jeg kjøpte en plate med pianomusikk av 134


Sjostakovitsj, der alle de 48 stykkene (24 preludier og fuger) datert, og det viste seg at jeg hadde kjøpt platen på dagen 50 år etter at han skrev det første preludiet, i oktober 1950. Så jeg satte meg fore å skrive 48 dikt gjennom vinteren, fram til den siste fugen i februar, på dagen 50 år etter pianostykkene, som jeg også hørte en god del på under arbeidet. Senere skrev jeg nye dikt, med utgangspunkt i den bunken jeg endte opp med der, og siden har det mutert videre til noe helt annet enn det det var. Jeg brøt opp sekvensen jeg hadde, og kom etter hvert fram til en inndeling som lignet den jeg endte opp med. Senere kom mange nye tekster i tillegg til og i stedet for dem jeg hadde, men når jeg nå skrev nye dikt, hadde jeg hele tiden et slags forløp i tankene, og skrev diktene med hensikt å plassere dem i den eller den avdelingen. Det hele er nå blitt så fjernt fra Sjostakovitsj-koblingen jeg opprinnelig hadde, at jeg sikkert kan begynne forfra igjen vinteren 2010-11. Nå når jeg har sagt det, kommer jeg trolig til å gjøre det også. RFH: Hvordan er det å være poet i Norge i dag? Føler du deg som en del av noe, et slags litterært fellesskap, eller for å si det annerledes, er det strømninger i samtidspoesien du føler deg mer knyttet til enn andre?

135


KH: Å være poet i Norge i dag er vel å være tilnærmet usynlig. Jeg tror det er først hvis en ikke blir sett av kolleger heller, at det er grunn til bekymring. Det er kanskje vanskelig å få øye på trender og strømninger når en står midt oppi det, men jeg føler nok at jeg kanskje står litt på siden av det som blir regnet som mest vitalt og nyskapende i norsk poesi. Jeg vil ikke si at det bekymrer meg. RFH: Du har drevet en del med prosa også, i tiden etter debutboka di, jeg husker bl.a. at jeg leste et par utrolig fine tekster, på jung, tror jeg. Hva var det som gjorde at du likevel endte opp med dikt til slutt? KH: Dels ble det nok dikt denne gangen også på grunn av den før nevnte staheten, og dels var nok dette et mer ferdig manus enn andre jeg har arbeidet med. Akkurat nå er det noveller jeg arbeider mest med. Jeg har aldri ønsket å spesialisere meg som lyriker, men vil gjerne jobbe innenfor de fleste genre, og ikke minst gjerne også skrive for barn og ungdom. Jeg tenker at jeg egentlig ikke bør regne meg som fullbåren forfatter før jeg også har gitt ut bøker for barn. Som sagt er jo en viktig del av arbeidet med et manus det som skjer når en ikke jobber med det, 136


men denne tiden er det også greit å bruke til å skrive på andre ting. Jeg prøver å skrive hver eneste dag, og trives godt med å sitte og putle med flere forskjellige ting, hoppe mellom prosjekter. Og det er deilig å skrive prosa når jeg har holdt på med dikt lenge, å fylle hele siden med ord, i stedet for noen linjer her og der. Prosaen gir også større anledning til å drive med ting som plott og karakterutvikling og lignende, som kan være ganske gøy. Samtidig er jeg sikker på at jeg alltid kommer til å vende tilbake til poesien. Og poesien, apropos den; i med vinterstemmes siste del, tenker og skriver Hæggernes en del helt eksplisitt rundt selve skrivingen, og det er med dette som om diktsamlingen åpner seg litt, som om det å ta diktene med inn i diktene skaper en eller annen ny nærhet til leseren, nesten litt som i de bakomfilmene på slutten av dvd-ene der skuespillerne letter litt på snippen og lar deg bli med bak scenen — for å gå tilbake til dette med teaterscenen som jeg snakket om innledningsvis. Det antydes at det å skrive dikt kanskje til slutt ender opp med å bli jeg-ets løsning på alt savnet; «Og hver gang jeg skriver / at du [rører ved meg] / føles det litt mindre / virkelig», uten at samlingen

137


siver ut i en lettvint hjelp-til-selvhjelp-poetikk av den grunn. Det finnes faktisk noen veldig fine tanker om poesi her, mot slutten: Når jeg senker stemmen kan jeg heve skip De fleste diktene går i oppløsning av seg selv men jeg fortsetter å henge sammen (s. 79) Fra utsiden kan diktet lett forveksles med grunnene mine for å skrive det Diktet selv peker stumt tilbake mot sin egen uskrevethet Jeg går langs en strand 138


ved et hav ingen andre har forlatt ennå Jeg går endelig i ett med diktet (s. 66)

Eller noe annet om dinosaurer som dere kan lese selv. Eller som det står et annet sted i boken: «Alt / i livet mitt som ikke blir / dikt er bortkastet». Hva skal man si? Det er i alle fall aldri bortkastet å lese Kristian S. Hæggernes. 23. oktober 2008

139


Absurd Jeg husker ikke lenger hvor jeg var på vei, eller hva det var jeg skulle, bare at det regnet ned over Oslo og at jeg tenkte, idet jeg gikk forbi Tinghuset, at dette er jammen beint frem absurd. Det er 2008, det er november eller desember, og man kan oppleve dette: Man kan gå på Platekompaniet og der, i hyllene, står «Chinese Democracy». Jeg går rundt i Oslo og prøver å få tak på dette fenomenet, slik det nå endelig foreligger, Guns N’ Roses anno 2008 — bare enda et av disse bandene som en gang var et band, og som nå har begynt å gi ut plater igjen som soloartister. Det er ikke vanskelig å høre likheter mellom Billy Corgan og Axl Rose heller, tenker jeg, de er begge stemmer av et sånt slag at det kommer til å blø ut av ørene dine om du hører hele plata tvers gjennom uten pause. Jeg er oppe ved Regjeringskvartalet nå. Og selv om jeg hele tiden har vært forberedt på det absolutt verste i verden, må 140


jeg innrømme at «Chinese Democracy» åpner overraskende potent, rett og slett tøft, føler jeg, selv om de har et poeng, alle de kritikerne som har innvendt at lydbildet innimellom låter veldig utdatert, for det er lenge siden det var noe nytt over å høres ut som Marilyn Manson (hvis det overhodet noensinne har vært det, men det spiller kanskje ikke noen rolle, for Marilyn Manson, tenker jeg, det er et band som er på sitt beste i små, stjålne biter hos andre band, og uansett: Vi vil vel ikke ærlig talt at Guns N’ Roses skal være noe nytt og spennende i 2008, vil vi vel?). Jeg hører på «Shackler’s Revenge» og «Better», senere «Street of Dreams», og i hodet mitt ser jeg for meg gigantiske, flagrende gitarer på høye fjelltopper, ulver som løper gjennom flammer, ørner så store som luftskip, det er helt som det skal være, og jeg ser for meg trange gutterom på slutten av åttitallet, plakater med roser og pistoler og en sigarettsneip stikkende ut av et stort krusete hår. Jeg tenker på hvordan det var å være 13 år og oppdage «Appetite for Destruction», hvordan det plutselig føltes som å være innvidd i noe stort og astronomisk tøft da en av guttene i klassen lot meg få spille den over på kassett, alt dette kommer til meg denne dagen det regner i Oslo helt i enden av 2008. Og det er rart. Og det er fint. Men det kommer ikke til å vare. Jeg vet at det 141


ikke kommer til å vare. For plutselig bikker det over, og låtene blir seige og svulstige, det er som å få munnen full av noe det ikke går an å svelge, du bare tygger og tygger. Jeg er kommet opp til Olaf Ryes plass da jeg ikke orker mer — jeg har hørt nøyaktig halvparten av plata, og etter at jeg har tatt av meg hodetelefonene føler jeg meg utmattet. Det slår meg at jeg ikke er i stand til å håndtere dette. For jeg var ikke 13 da «Appetite for Destruction» kom, jeg var fem, og ingenting av dette er sant, tenker jeg. Ingenting av dette er sant.

6. desember 2008

142


Juksemakere Jeg

skjønner ikke dette. I Dagbladet i går skrev Ulrik Eriksen om boka «Angel at the Fence» som Penguin nå har bestemt seg for å stoppe all lansering av fordi, som det står, bladet The New Republic to dager tidligere avslørte at hele boka bare var oppspinn. I samme artikkel nevnes et annet tilfelle, der Misha Defonseca, forfatter av boka «Misha», i mars i år ble avslørt som juksemaker. Felles for disse bøkene er at de bruker holocaust som ramme rundt mer eller mindre melodramatiske kjærlighetsplott, på samme måte som den for tiden mer kjente romanen «The Boy in the Striped Pyjamas» — men felles for dem ser 143


også dette ufravikelige kravet om sannferdighet ut til å være, noe jeg rent litteraturvitenskapelig har problemer med å forstå. Hvorfor skulle det nødvendigvis være så uetisk å skrive fiksjonslitteratur rundt akkurat holocaust? Det går over alle støvleskaft når Eriksen i Dagbladet skriver at «Avsløringene har … en skummel bivirkning: De gir næring til holocaustfornekternes groteske konspirasjonsteorier. For når disse to kjente historiene viser seg å være oppdiktet, hvilken garanti har man for at andre overlevelseshistorier ikke også er falske? Hva med Anne Frank? Eller Elie Wiesel?». Pust litt nå. Inn og så ut igjen. Det er altså sånn at det som har blitt avslørt her, er at noen fortellinger ikke er basert på virkelige hendelser. Den lille jødiske gutten som overlevde Buchenwald fordi en pike ved navn Roma kastet epler over gjerdet til ham, og som mange år senere tilfeldigvis møtte henne igjen på en blind date (og, akkompagnert av noe sølete musikk, giftet seg med henne sporenstreks) — det er han som har vist seg ikke å være identisk med forfatteren som har skrevet boka. Forfatteren har (gisp!) funnet det på selv!

144


Legg merke til det. For det skrives jo ikke noe om at selve holocaust ikke fant sted, og det vitner vel om et særdeles lite velutviklet leseblikk dersom man ikke greier å se at det å dikte opp en historie lagt til holocaust, og det å fornekte holocaust, er to helt forskjellige ting: At historien er fiktiv BETYR IKKE at man automatisk mener at også holocaust er det. Heller omvendt: Ved å legge en fortelling til holocaust, forholder man seg jo nettopp til holocaust som et historisk faktum. (Eller: At romanen «Beatles» foregår i Oslo er da ikke noe argument for at Oslo ikke finnes, uansett hvor mye oppspinn fortellingene til Saabye Christensen skulle være). Det å stille absolutte sannhetskrav til kunsten, dessuten, det er jo ensbetydende med å radere ut hele begrepet «kunst». Man hører hjemme et helt annet sted hvis man skal gå rundt og slenge ord som «juks» og «løgn» etter alt som ikke lar seg spore tilbake til en faktisk hendelse. Kunst skal ikke behøves å etterprøves. Man skal ikke se på kunst og kreve beviser. Så, heller enn å trekke tilbake boka og skape masse rabalder, burde Penguin fått designeren til å stryke vignetten the true story fra omslaget og kjørt på — hvis problemet virkelig er at man ikke kan leve med en slik styggedom som et verk som utgir seg for å være noe annet enn det 145


er. Det er trist hvis dette fører til at gode fortellinger forblir uutgitt, og jeg skjønner heller ikke hva man skulle ha å vinne på det. Visst er det viktig å respektere de historiske fakta og aldri aldri glemme det som skjedde med jødene under andre verdenskrig, men å prøve å holde fiksjon vekk fra disse tingene, det begrenser jo bare litteraturen og kan neppe være den riktige måten å gjøre det på i det hele tatt. 1. januar 2009

146


JEGBORHER presenterer (proudly): Linn Hansén Den svenske poeten Linn Hansén debuterte i fjor (altså 08) med samlingen Ta i trä på Pequod Press. Hansén er født i 1983, bor i Göteborg og er for noen av oss allerede et kjent navn fra Audiatur 2007, der hun deltok sammen med Kajsa Sundin under fellesnavnet SHARKS. Hansén er også medlem av kollektivet G=T=B=R=G, og alt dette skal vi komme tilbake til senere, når poeten selv skal få komme til orde. Først skal det imidlertid bare handle om denne lille grønne boken, som jeg tilfeldigvis fant da jeg sto og lette etter noe helt annet i Söderbokhandeln i Götgatan, Stockholm 147


tidligere i høst, og som dessuten er en av de fineste diktbøkene jeg har lest på veldig lenge. Diktene i debutsamlingen til Linn Hansén er formelt sett ikke delt inn i avdelinger, men likevel er noe av det første man legger merke til når man leser Ta i trä at tekstene rent typografisk skiller seg ut i tre ulike grupper: De første tekstene man møter er stilt opp som tradisjonelle, blokkjusterte prosastykker, mens en større bolk omtrent midtveis i samlingen har fått ujevn høyremarg. Den tredje gruppen, som er den som skiller seg tydeligst ut i forhold til resten av innholdet, er en skjødesløst formatert og tilsynelatende uredigert masse av tekst som flyter fritt inn og ut av — og forbi — arkene, slik at det ikke er mulig å lese noe av det som annet enn brutalt avklipte fragmenter. Fragmenter, skjønner vi etter hvert, av de diktene som utgjør de to andre gruppene i boken, der de altså fremstår som bearbeidet og fullt lesbare. Slik blir denne tekstmassen en slags alternativ stemme på siden av boken, en støyversjon av diktene, inspirert, tenker jeg, av den typen informasjonsstøy som ikke minst finnes på internett og i massemedia rundt oss for øvrig. Hvit støy, noise. Snø. Man kan spørre seg hva som er denne stemmens funksjon i boken, uten at det nødvendigvis er så interessant 148


å svare på dette spørsmålet, til meg forteller den for eksempel noe om arbeidsprosessen i forkant av diktsamlingen, og noe om det store materialet som forvaltes i diktene til Hansén. For det er litt av et overflødighetshorn som finnes her, om man bare lytter etter, det er nesten som om man kan skimte et helt verk skjult inne i alle disse flimrende fragmentene, men at boken likevel har vært disiplinert nok til kun å hente ut et overkommelig utvalg for oss i første omgang. Det essensielle, kunne man kanskje kalle det, selv om jeg sitter med et inntrykk av at boken like godt kunne vært dobbelt så tjukk, uten at det ville gått ut over kvaliteten nevneverdig. Det er altså dette utvalget som utgjør hoveddelen av boken, og som det skal handle om i det følgende. Geografisk plasserer diktene seg allerede fra første tekst i den sørsvenske byen Borås, der «äventyrsbadet» og «forskningsinstitutet» raskt står frem som to bærende og symboltunge elementer. Disse ligger vegg i vegg, men utover i samlingen er det som om disse veggene forsvinner, for begrepene «eventyr» og «forskning» glir over i hverandre. Tematisk dreier det seg mye om barn, og en stund også en del om hunder, og språket streber hele tiden mot en slags nøktern realisme i forsøket på å forstå og beskrive disse emnene — som 149


om det faktisk lå en nitid forskning bak, og at de tekstene vi leser er rapporter basert på denne virksomheten. Innholdet i tekstene avslører imidlertid at det er forskning med helt andre premisser for og forståelser av virkeligheten det er snakk om, og det er akkurat her, i denne drakampen mellom form og innhold — forskning og eventyr, så å si — at det skjer noe spennende i Linn Hanséns diktning. Her er et eksempel: I varje kommun finns en elcentral. Den ser till att barn får den näring de behöver och at luftfuktigheten regleras. Runtom centralen finns stora gräsmattor. Där kan barnen leka och sova och vänta på vintern. I vissa kommuner tvingas man skära ner på centralerna. Det är en tillfällig åtgärd och kommer ingen till skada. När snön kommer glömmer barnen att de ibland är olyckliga. De försvinner och är borta i veckor. Ingen vet vad de gör under den tiden. (s. 28) Inne i denne voksne og mer akademiske språkdrakten (eller: användarvänligt byråkratspråk, som en svensk kritiker kalte det) er det som om 150


vi finner igjen nettopp barnets skamløse omgang med virkeligheten, barnets dønn alvorlige lek, dets grenseløse fantasi og den påståelige insisteringen på det irrasjonelle. Perspektivet forskyves imidlertid enda et hakk rundt når barnet gjøres til objektet for disse observasjonene, og etter en stund begynner jeg virkelig å lure på hvem det er sin stemme som snakker i disse diktene. Hvem sitt blikk er det, egentlig, som ser? Diktene gir seg ut for å forklare hvordan ting henger sammen, hvordan menneskenes handlingsmønster ser ut, hva som er normal atferd, men selv om empirien som ligger til grunn både er detaljert og stort sett fornuftig, er det som om selve slutningene likevel konsekvent blir feil, som om noe helt grunnleggende og uunnværlig er fraværende — et dikt som kan se ut som et forsøk på en veiledning for stell av barn, snakker for eksempel om barna som om de var planter, og selv om de objektive fakta kan være helt greie, slås man av den grunnleggende mangelen på innsikt i det menneskelige som nesten hele tiden ligger rundt diktene, som en utenomjordisk distanse man ikke får has på, og jeg tenker at den eneste forklaringen på dette må være at den som skriver disse tingene er en jævlig smart og lærd og dedikert alien.

151


Smart, fordi diktene til Hansén aldri slutter å føles relevante, eller viktige, til tross for alle disse nye og underlige vinklene ting sees fra. Vi som er mennesker, vi vet at barn ikke er noen ville, mystiske skapninger som vi skal passe oss for («När man kommer till en plats med många barn finns det olika saker man kan göra. Man kan ställa sig på avstånd och se på dem och vänta på att bli gammal. Om man tror att barnen är tama kan man försiktigt ge sig in i gruppen. Barn som reser sig hastigt eller har ojämn profil ska man inte gå för nära.» — s. 65), men diktene får meg likevel til å lytte konsentrert, fordi jeg tror på at det kan finnes mye å lære av å se verden på denne måten. La oss se på Jorden utenfra et øyeblikk: Er det nå så opplagt som vi liker å tro at det er de store, klossete, kranglende blant oss som er de klokeste, og ikke de små, harmoniske, lekende? Jeg får assosiasjoner til Radioheads «Subterranean Homesick Alien» fra OK Computer, der Thom Yorke synger: «And up above aliens hover / making home videos for the folks back home» — jeg får litt følelse av å se på en av disse videoene når jeg leser Ta i trä. Her er menneskene slik vi fremstår på Discovery Channel på Mars.

152


Det er selvfølgelig óg mye humor i denne boken, men aldri på en sånn måte at det går ut over alvoret i tekstene. Man kan smile over tekster som starter slik: «Vissa barn är allergiska mot eftermiddagar» eller påstander om at «Anställda i riksdagen kan ta sig via tunnlar under jorden från riksdagshuset till alla Stockholms gaycaféer», men samtidig er det tydelig at dette i bokens skrudde univers er helt adekvate påstander, at det faktisk er sånn og at det ikke ville falle boken inn å tvile på det. En del av disse prosalignende tekstene til Hansén får meg til å huske Ulf Karl Olov Nilsson og hans fine Block fra 2005, der det også utvises et ganske fritt syn på naturlovene, bl.a. i den fantastiske teksten «av misstag råkar jag döda dig … men vi har tur, du återuppstår», osv. Jeg husker dem med glede, for å si det sånn, og jeg tror — i fremtiden — at det også er på den måten jeg vil komme til å huske tekstene til Hansén, dersom noen senere skulle skrive noe annet som får meg til å tenke tilbake på dem. (Oppfordring, oppfordring.) Men det finnes ikke noe dikter-«jag» i Linn Hanséns diktsamling, hadde jeg planlagt å skrive, helt til jeg oppdager at det ikke er riktig. For det finnes, om enn veldig godt skjult, et «jag». Men Ta i trä tilhører likevel ikke den veldig subjektfokuserte poesien som har vært 153


dominerende, i alle fall i Norge, de siste hvormange årene. Hanséns poesi er i all hovedsak en veldig utoverregistrerende type poesi, der fortellerstemmen holder seg i bakgrunnen og er en diskret og distansert og disiplinert observatør. Men nettopp derfor blir det desto mer virkningsfullt når det i blant dukker opp setninger som: «Du stryker över min nervösa hud» (s. 41), så å si helt ut av det blå. Det er som om det lyriske subjektet bare stikker innom, plutselig, for å sjekke at du er der, og jeg tror ikke det hadde vært nødvendig, men kanskje gjør det likevel at diktene beholder en eller annen personlig nerve som ville vært litt mindre tydelig ellers: När allting slutar fungera skriver du JAG ÄLSKAR DIG med tungan över köksbordet (s. 51) Dette med «jag» og ikke «jag», det bringer oss uansett straks over i tanken på Linn Hansén slik jeg først fikk høre om henne, som en del av kollektivet SHARKS (som bl.a. beskrives slik av poeten Athena Farrokhzad i audiaturkatalogen: När jag var barn lekte jag ofta ihop 154


med Sharks. Det gick inte att lita på dem för fem öre, men vi brukade ha rätt så kul ihop). Hvordan forholder det seg med et lyrisk subjekt når man opptrer samlet utad? Motsatt av hva man skulle tro traff vi på et langt tydeligere «jag» i (den ypperlige) filmen Bonjour enfance, som var SHARKS’ bidrag til Audiatur 2007. «Hej ditt jävla subjekt,» heter det i en av filmens åpningslinjer, og senere svarer man både «Linn Hansén» og «Kajsa Sundin» når telefonen ringer. Vi får se hva svaret blir når jeg tar kontakt med Linn Hansén nå — først vil jeg høre litt om hvordan det er å være debutant i Sverige, og se om det er noen forskjell i forhold til å være det i Norge (man kan jo aldri vite). Senere skal vi snakke om andre ting, har jeg tenkt. RFH: Hei, Linn Hansén. Du debuterte som forfatter med boken Ta i trä i fjor høst. (Gratulerer så mye på etterskudd!) Hvordan har det vært å debutere? Får man mye oppmerksomhet som debutant i Sverige? Og føler du at prosaforfattere behandles annerledes enn poeter, i mediene f.eks.? LH: Hej, och tack. Min bok gavs ut på ett ganska litet förlag (Pequod Press) och hade inga större förväntningar på mottagandet av boken — 155


utrymmet för debutanter på de mindre förlagen är väldigt ojämnt fördelat i Sverige, och jag hade svårt att tänka någonting kring det innan boken kom. Utifrån de förutsättningarna tycker jag att jag fått relativt mycket uppmärksamhet, och jag upplever att boken mottagits väl. Hur det ser ut för debutanter generellt har jag svårt att uttala mig om — eftersom jag är specifikt intresserad av den utgivningen letar jag mig ofta fram till vad som finns skrivet, vilket gör att jag möjligen har en föreställning om att den nyutgivna litteraturen syns mer än vad den i själva verket gör. Men min upplevelse är att de mindre förlagens utgivning i allt större utsträckning figurerar på kultursidorna (med en hel del undantag, förstås), vilket är rimligt då mycket av den intressantaste nya litteraturen i Sverige ges ut av mindre förlag. Jag tror också att andra sammanhang, såsom skrivarskolor, tidskrifter och poesiläsningar spelar roll för vilket mottagande man får som debutant. RFH: Mindre forlag — mer oppmerksomhet, ja: Det høres jo ut som en flott regel! Men apropos dette med små forlag og store forlag — i Norge har det bare i løpet av det siste året vokst frem flere nye småforlag, der mye av den mest spennende litteraturen foregår — var det et bevisst valg av deg å gå til et lite forlag med manuset ditt? Jeg 156


mener, tenkte du på det, sånn prinsipielt, at jeg vil være på et lite forlag fordi det er der det er mest spennende å være, eller er det mer tilfeldig at det ble sånn? LH: Att jag hamnade på Pequod var till en början mer av en tillfällighet, men så här i efterhand är jag glad över att vara där istället för på ett av de större förlagen. Både för att jag har fått vara med på ett bra sätt i arbetet med boken, och för att det i Sverige finns ett antal sammanhang för småförlag som det känns värdefullt att vistas i. Jag tänker till exempel på mässor (textmässor som vänder sig till mindre aktörer har de senaste åren uppstått i ett antal städer), uppläsningskvällar, tidskriftsarrangemang osv. Mycket av det jag arbetat med senaste åren har på ett eller annat sätt kommit till genom, eller uppstått i, de sammanhangen. RFH: I Norge brukes ordet «debutant» for hva det er verdt i markedsføringen av bøker, de store bokhandlene har egne hyller for debutantene, og de klistrer lapper på bøkene der det står «debutant». Det er jo fint, på mange måter, men samtidig blir det nesten litt sånn at «debutant» blir en egen sjanger, og man står i fare for å bli behandlet 157


mer som «en av årets debutanter» enn som selvstendig, individuell forfatter. Journalistene har ferdigskrevne klisjéer for slikt, og det virker av og til litt for enkelt for dem å ty til disse. Uansett, det å være debutant gjør at man får oppmerksomhet man må regne med at man ellers ikke ville fått, bl.a. finnes det en del egne debutantkvelder der man får lese. Kjenner du igjen noe av dette fra Sverige? Har du hatt mye med de andre debutantene å gjøre? LH: Jag känner igen upptagenheten vid debutanten, som till och från kan bli problematisk, samtidigt som jag tror att andra sorteringsmekanismer existerar bredvid den som sätter debutantetiketten — jag upplever inte att alla debutanter vistas i det fält du beskriver. Vilka som gör det går nog att koppla till diskussionen kring små och stora förlag, till hur förlagen lanserar sina författare och till i vilken grad man intresserar sig för texten respektive författaren. En ung debutant behandlas på ett annat sätt än en gammal, man talar på olika förlag i olika stor utsträckning om det förmodade fortsatta författarskapet, osv. Men visst finns det faror i att lägga för stor fokus på debutantskapet. Utöver att det förmodligen ofta genererar sämre läsningar av de enskilda texterna, så riskerar man att ställa de 158


debuterande författarna emot varandra, trots att man i själva verket sysslar med mycket olikartade projekt. Jag har haft en hel del att göra med fjolårets (altså 2007, red. amn.) debutanter, men mindre med de som debuterade 2008 (samtidigt som jag). Vilket är en tillfällighet och beror på att jag känner och har arbetat ihop med, eller gått på skrivarskola tillsammans med, flera av de som debuterade 2007. De som debuterade samma år som jag har jag istället intresserat mig för via deras böcker, och recensioner av dem, utöver att vi mötts på läsningar och andra arrangemang. RFH: Du har vært synlig i litterære kretser allerede før debuten, bl.a. som medlem av flere poesikollektiver. Kan du raskt fortelle litt om disse, jeg tenker på Sharks og G=T=B=R=G, hvordan opererer dere, hva gjør dere? LH: Sharks är ett litterärt kollektiv som består av mig och författaren Kajsa Sundin. En av idéerna med Sharks är att vi tillsammans tar oss an tematiker och genrer som vi var för sig, i våra individuella författarskap, sällan närmar oss: stora troper såsom Barndomen eller Passion, och genrer som till exempel poesifilmen, ljudverket eller 159


romanen. Ett sätt att vara lite storslagen ihop med någon annan, och en metod som är produktiv för oss. Rent praktiskt går det till så att vi ger oss själva en ram (ett begrepp, en form, ett uppdrag) att arbeta inuti eller kring, och sedan skriver vi tillsammans: antingen bredvid varandra med en dator som vi skickar fram och tillbaka, eller över internet (vi bor i olika städer). En annan av idéerna med Sharks är att vi inför nästan varje projekt tillfälligt utökar kollektivet med en eller flera inbjudna gäster som vi tror kan tillföra något, förändra eller utveckla vårt arbete på ett sätt vi är intresserade av. Vi har bland annat bjudit in videokonstnären Örjan Markusson och poeten och ljudkonstnären Pär Thörn. G=T=B=R=G bygger på en delvis annan princip: det skrivande arbetet fungerar ungefär som i Sharks, men formen för texterna är en annan, liksom syftet. Dels har vi hittills nästan uteslutande skrivit text avsedd att framföras på scen, vilket påverkar dess format. Man märker en tydligare närvaro av något som skulle kunna sägas vara refränger, en viss typ av humor som vi upplever fungerar i ett sammanhang där publiken reagerar på texten direkt, texten skrivs utifrån en möjlig uppdelning mellan tre röster osv. Jag har egentligen aldrig tidigare 160


intresserat mig för scenen som litteraturens plats, men i det här projektet finns ingångar som känns relevant för oss att utforska. (Även med Sharks undersöker vi framträdandet/framförandet, men där oftast genom andra medier, eller med andra hjälpmedel än de egna kropparna.) Dessutom har G=T=B=R=G en, till synes, snävare tematik. Vi arbetar med föreställningar om staden Göteborg (allt från den goa västkusten med dess räkfrossor och hejiga humör till industristaden Göteborg med en patriarkal, vit och heterosexuell organisering), och försöker att närma oss dessa föreställningar på olika sätt. Göteborg är en stad som vi alla tre (jag, Athena Farrokhzad och Kristofer Folkhammar) har en nära relation till — och därmed ett antal nostalgier, egna idéer, romantiker kring — och samtidigt en stad vi fortfarande undrar och förvånas över, och ofta ställer oss kritiska till. Det kollektiva skrivandet framställs ofta som ett sidoprojekt till det egna; boken, författarskapet. Jag tänker mig snarare att de olika sätten att arbeta i lika utsträckning påverkar, stör och är en förutsättning för varandra. RFH: Navnet G=T=B=R=G gir naturligvis assosiasjoner til L=A=N=G=U=A=G=E, magasinet som også ga navn til en avant 161


garde-retning rundt disse såkalte languagepoetene i USA på slutten av 60-tallet. Slik jeg har forstått det er Lars Mikael Raattamaa en av de svenske poetene som tydeligst har latt seg påvirke av disse, der han bl.a. skriver om poesien som kommunikasjonskritikk. Jeg tenker også på den franske bevegelsen OULIPO (verksted for eksperimentell litteratur), som forøvrig også var tema under Audiatur 07, representert av en sprett levende Jacques Roubaud. Har dere, både Sharks og G=T=B=R=G, noen forbilder sånn sett? Eller er litteraturteori noe dere ikke forholder dere til? LH: Både Sharks och G=T=B=R=G tycker om Lars-Mikael Raattamaa, men vi står nog i ett ganska oformulerat förhållande till de traditioner som inbegriper till exempel L=A=N=G=U=A=G=E och OULIPO. Vi har, i båda kollektiven, intresserat oss för okunskap som metod, vilket förstås inte innebär att vi inte påverkats av litteraturhistorien, utan kanske snarare att man försöker närma sig eventuella förebilder/berättelser/traditioner från ett annat håll. När Sharks skrev pjäsen Inomhus kan allt bli tydligt/Utomhus är passionen sa hon — som delvis bygger på berättelsen om Tristan och Isolde — valde vi att läsa ett referat av berättelsen, skrivet av en högstadieelev, 162


istället för att läsa verket. Funktionerna av ett sådant arbetssätt är flera, och inte alltid oproblematiska, men jag tänker att det i bästa fall säger någonting om produktionen av kunskap och litteratur och sammanhang, gör någonting med läsandet, eller blir roligt eller sorgligt. Vi använder oss överlag mycket av google, av den information som ligger allra närmast ytan och är fragmentarisk men skenbart enkel. Men Sharks har också nyligen läst en kollektivroman skriven på 60-talet (som heter Bröderna Casey och är skriven av pseudonymen Peter Husberg), och haft väldigt roligt med den. Den har också fått oss att vilja utforska det kollektiva skrivandets tradition mer noggrant än vi tidigare gjort. Vilket kanske gör att okunskap i kombination med nyfikenhet kan sägas vara en del av Sharks metod. Vad gäller likhetstecknen i namnet G=T=B=R=G har vi istället valt att vara medvetet historielösa och säga att det är spårvagnsräls som går genom bokstäverna. RFH: Boken din, Ta i trä, karakteriseres bl.a. av et nesten totalt fravær av et lyrisk «jag». Diktene fortelles av en stemme som i stor grad fremstår gåtefull, og, tenker jeg, som like gjerne kunne snakke på vegne av et kollektiv. I tekstene til Sharks, derimot, er subjektet mye tydeligere tilstede — bl.a. i tekstene til filmen Bonjour enfance. Hva er dine tanker 163


rundt dette — er det tryggere å skrive «jag» når det står flere forfattere bak enn når man er alene om å ha navnet sitt på omslaget? LH: Det verkar det som att det, snarare än en text som splittras genom två röster, i Sharks texter ofta uppstår ett mer enhetligt subjekt än det vi var för sig skriver fram. Kanske hänger det ihop med att Sharks hittar röst och språk i ett läge som varken är mitt eller Kajsas — eller en blandning utav våra två — utan som bara uppstår i just det arbetet. I Bonjour Enfance tänker jag att det som sägs är poetiskt spretigt, men att en viss ton kanske ändå håller samman texten. Den kollektiva textens jag sätter någonting på spel just genom att titulera sig som ett «jag», det sätter — medvetet eller ej — tanken om det avgränsade och enskilda subjektet på svaj, och ställer frågor kring författaren: som avsändare och upphovsman, i relation till läsaren/publiken, till röst och enhet och ansvar. Frågor som förstås har ställts av litteraturen otaliga gånger förut, men som ändå — uppenbarligen — känns relevanta att ställa igen. Vad gäller min egen bok, så har jag bland annat intresserat mig för den auktoritära rösten — den offentliga, opersonliga, förmodat neutrala — och försökt undersöka vilken typ av utsagor den kan förmedla. Vilka sanningar som kan produceras eller tänkas genom den 164


rösten, och hur/om det går att skriva in sorg eller humor i den typen av tal. Jag tror inte att det handlar om trygghet så mycket som vad man är intresserad av att poesin ska göra för någonting: jag hittar sällan produktiva vägar till skrivandet genom det lyriska jaget. Däremot genom att använda informationens form för att undersöka företeelser eller språk, genom att prova vad som är dramatiskt och vad som möjligen inte är det. 4. januar 2009

165


Få holde på Filmen om Max Manus, som jeg så i går kveld, er selvfølgelig både storslått og fin, men fremfor alt, kjente jeg etterpå, en film som føles viktig og relevant nå, i disse katastrofen-på-Gaza-tider. For det er ennå i aller høyeste grad den slags tider, det er ikke noe som bare går over, selv om et par bråkete demonstrasjoner her i Oslo nylig har bidratt til å dra motstanden mot Israel over til å handle om marginaliserte norske ungdommer, til å handle om noe så stakkarslig og norsk som noen knuste ruter og et par forsinkede nyttårsraketter. Det er så skremmende at jeg nesten mister pusten, etter å ha sett «Max Manus» og nazistenes okkupasjon av Norge på nært hold, å se hvordan en hel verden tilsynelatende lar Israel få holde på, på en nokså tilsvarende måte, overfor Palestina as we speak. Har vi virkelig ikke kommet noe lengre, etter alle disse seksti årene? Og her hjemme bruker A. Behn alle landets 166


nyhetskanaler til å ta igjen mot en dustete journalist mens han i fullt alvor forteller at det nok er tøft for Märtha at mannen hennes nå har gått i krigen. Noen ganger tenker jeg at norsk offentlighet er det dummeste som finnes i hele verden. 14. januar 2009

167


Pedro Carmona-Alvarez skriver roman og drømmer om svære bølger som ligner hender RFH: Hei, Pedro! Hører du er i Sør-Amerika, hvor er det du er? Er det fint vær der? PCA: Hjemme i Chile, i Santiago, for å jobbe og reise og bade og slippe å vandre rundt i januarregnet og februarregnet hjemme i Bergen, som for all del er et nydelig regn på alle måter, men noen heiv tilfeldigvis noen penger etter meg en dag jeg gikk gjennom Strandgaten, og så stakk jeg hit. Været er selvsagt nydelig, bortsett fra et og annet jordskjelv som 168


tvinger meg til å tenke på døden om nettene, og så drømmer jeg om døden og om knokler og om svære bølger som ligner hender, og om lange strekninger med jord eller sand som også ligner hender. RFH: Norli har helt siden i fjor hatt en tittel kalt «Rust» av Pedro Carmona-Alvarez i databasen sin. Kan du forklare dette? PCA: Det er vel fordi Norli er bygget opp slik Stasi eller KGB var, det har jeg etterhvert forstått, men veldig mange mener jeg overdriver og kaller meg hysterisk, selv om jeg nesten aldri hever stemmen; det er et eller annet med Norli og Det Norske Arbeiderparti og etteretningstjenesten, et eller annet som bare noen ytterst få (alle sammen folk som jobber dypt inne i ganger på et eller annet underjordisk departement) vet den hele og fulle sannheten om. I snart fire år har jeg hatt et lite ikon av jomfruen av Andacollo over skrivepulten min (som jeg ikke kan huske å ha kjøpt, men som jeg bare fant en dag, i lommen på den store blå frakken jeg pleide å gå rundt i på den tiden), og her en dag knuste den, ved et uhell og da jeg skulle plukke den opp fant jeg et mikroskopisk kamera inni knollen på jomfruen. Det er ikke noe jeg finner på. Overvåkningen er alltid subtil, diskré, Norli vet hva vi forfattere liker. 169


Over skrivepulten til Lars Ramslie, for eksempel, er det en 25cm høy Gene Simmons-figur, over Frode Gryttens er det et innramma bilde av Samatha Fox fra den gangen hun opptrådte i Odda; Ari Behn har et innramma bilde av seg selv, Dag Solstad overvåkes av folk som kaller seg poeter og bosetter seg i Berlin; Gunnhild Øyehaug bor ved siden av en veldig gammel franskfødt dame med trebein som lager verdens beste fiskesuppe. Hun er ikke helt god, har jeg sagt til Gunnhild, men hun vil ikke høre etter. Bare vent, sier jeg, snart vet Norli alt om den nye boka til Gunnhild Øyehaug og, skal du se. Og broren din, sier jeg, Olav, og Olaug Nilssen sin og før vi veit ordet har det blitt slik at forfattere sjekker Norlis høstliste før de begynner å skrive bøkene sine. Det er skumle greier. Og jeg kunne ha fortsatt. Tro meg. RFH: En roman, altså. Får vi (endelig) den store innvandrerromanen nå? PCA: Nei, dessverre, det blir den store pølseromanen, faktisk. Den handler om en gjeng folk som vokser opp i en by der nesten alle jobber på pølsefabrikk. Tittelen RUST spiller på et engelske slænguttrykk; let´s have oss some rust, lads, som folk i England pleier å si når de skal 170


ete pølser, omtrent sånn vi i bergen sier hei gutta, skal vi ikke ha oss litt brunt gull på vei hjem, hæ!? Jeg ville egentlig kalle romanen Det Brune Gullet, men det var ingen god idé, sa min forlegger, han mente Norli ikke ville like det. RFH: Du har skrevet en roman før, «La det bare bli blåmerker igjen». Er det annerledes å skrive roman nå? PCA: Ja, veldig. Jeg var 26 da jeg skrev den forrige, og såvidt jeg husker var jeg mye syk på den tiden, mye feber. Dessuten var jeg opptatt av å bli mislikt og redd for å bli lest, derfor skrev jeg en bok nesten ingen gadd å gjøre ferdig. Nå er alt annerledes. Nå bryr jeg meg ikke om noe av det. Det eneste som interesserer meg er å skrive på kanten av et eller annet, og med jevne mellomrom gå over den kanten. Det er et lettere alvor over skrivingen nå enn før, over alt egentlig. RFH: Hva er det som gjør at du skriver prosa nå, du skriver jo et sted at du er for lat til å skrive prosa, har du skjerpa deg?

171


PCA: Har jeg skrevet det? Nei, nei, jeg har aldri vært for lat til å skrive prosa. Det har jeg aldri ment. Prosa er lett. Å skrive romaner er lett. Det tar bare lenger tid enn alt annet, man må sitte flere timer og alt sånt, reint praktisk. Jeg har alltid vært skjerpa, men romaner er dårlig for ryggen, f.eks. Diktene derimot, er som sumobrytere som står og venter på deg utenfor skoleporten. En hel gjeng av dem og de er alltid klare for å knuse både ryggen din og trynet ditt og alt annet, om man da ikke klarer å få dem til å ta på seg noe mer anstendig og bli med ut på byen for å ta et glass eller dele en flaske. Hvis diktene er på ditt lag, er natten lang og god og fri for trøbbel, ikke minst. RFH: Vet du noe om når boken kommer i butikken? PCA: Nei, vet du hva, jeg er den siste som får vite sånt. Hvis du ringer vaktmesteren på Gyldendal så kan han sikkert svare deg bedre enn jeg kan. RFH: Noen musikkprosjekter på gang da?

172


PCA: Ja da. Jeg har jo strengt tatt ikke spilt inn siden øvingslokalet vårt brant ned i fjor sommer, men jeg har massevis av stoff liggende. Noe er nesten ferdig, noe er halvveis, noe er bare skjeletter. Jeg håper jeg kan samle sammen tankene litt og gjøre noe ut av det når jeg endelig blir kvitt romanen og med et annet, stort poesiprosjekt som jeg har gående sammen med Gunnar Wærness. RFH: Er musikken noe du jobber med samtidig som skrivingen, og i så fall, føler du at de prosessene påvirker hverandre på noen måte? PCA: Jeg jobber hele tiden, egentlig, med et eller annet. Jeg tenker ikke på om ting påvirker hverandre eller ikke. Det er ikke sånn det funker. Ting skjer sånn som alt annet skjer. Av og til må man lete. Av og til vet man ikke hvor man skal lete, men man håper på å finne noe. Musikken er lettere enn ordene, og jeg mener ikke lettere i betydningen enklere, men lettere sånn som luft er lett. Ord har bly-aktige kvaliteter. Desssuten kan jeg spille musikk med vennene mine og jeg kan drikke meg full og fortsatt kunne synge eller spille gitar. Jeg kan ikke drikke og skrive. Det blir fæle greier. Jeg prøvde det en gang. RFH: Til slutt: 2009 blir et fantastisk år, gjør det ikke? 173


PCA: 2009 er en lang nedoverbakke, sånn som alle år er; man tar løpefart og løper alt man kan og så treffer man veggen i desember og forhåpentligvis oppdager man at det dreier seg om en lettvegg. 29. januar 2009

174


Mammut «Mammut» er et hot ord i Trondheim for tiden – og da ikke i betydningen gigantisk lagersanering av bøker på utgått dato, men i betydningen Lukas Moodyssons nye film. Det rapporteres nå i kveld om utsolgte billetter på opptil flere forestillinger (i en by som Trondheim kan man forsvare å anvende ordet «pang-åpning» i ingressen om slike ting), og det er både tøft og kult og kanskje til og med litt modig av Kosmorama å satse på nettopp denne filmen som åpningsfilm for festivalen i år. For det har vel ikke luktet publikumssuksess av de seneste filmene han har laget, gode Lukas, vi kan f.eks. 175


på festivalens egen kosmoblog lese historien om hvordan selveste Tommy Olsson måtte saumfare alle kinoer både i Oslo og Stockholm for å anmelde «Ett hål i mitt hjärta» (2004) uten resultat, rett og slett fordi ingen ville vise den. Ennå omtales Moodysson nesten utelukkende som regissøren bak «Fucking Åmål» og «Tillsammans», og kan alle som har sett «Container» (2006) egentlig reise seg? På Kosmorama kan man få med seg alle filmene til Lukas Moodysson, i tillegg til at sjefen sjølv akkurat nå sitter der oppe og kaster glans ut over hele salen. Får håpe det stemmer at de billettene ble revet bort, i alle fall, og at filmen lever opp til forventningene både jeg og et par andre jeg kjenner helt sikkert har. 4. mars 2009

176


Sykle gjennom nittitallet I et anfall av våryr nostalgi ble tidsmaskinen i går skrudd rett tilbake til 1994, og denne videoen, der Motorpsycho, med stor gjeld til Bob Dylan (i likhet med, naturligvis, Håkan Hellström – og sikkert en hel haug andre gla-poppere med sprittusj, tegneblokk og et 16mm kamera), sykler bekymringsløst rundt på Svartlamon, midt i hjertet av Trondheim, slik det plutselig forekom meg at vi alle gjorde på begynnelsen av nittitallet; bare syklet gjennom dagene og somrene, med de alt for store t-skjortene våre og med dreadsene våre flagrende i vinden, mens himmelen alltid hadde den samme lyse, slitte grå fargen som den tørre asfalten vi syklet på. For høyere oppløsning anbefales DVD-en «Hair Cuts» fra i fjor, der du på et kommentarspor dessuten kan la deg guide rundt på Svartlamon av bandet selv. Et nyttig supplement for dem som 177


bare har fått erfare stedet gjennom Team Antonsens noe ensidige innslag for noen år siden. «Wearing Yr Smell» dediseres herved til våren 2009; la oss håpe den endelig er på vei nå, både på Svartlamon og i resten av landet. 16. mars 2009

178


— Min første gitarsolo — Jeg ble møkklei av å sitte i møte med svenske plateselskapsfolk som ville diskutere hvilken t-skjorte jeg skulle ha på meg på konsertene, sier Frode Sander-Øien, forfatter og tidligere vokalist i bandet Sanderfinger, fra sofaen ved siden av scenen på Edgar under livesendingen til RadioRevolt fra Samfundet i Trondheim i går kveld. Det han snakker om, er hvordan nevnte band gikk opp i limingen da plateselskapet deres, den pønkbaserte labelen Progress Records, ble kjøpt opp av noen svenske glættinger hvis fremste politikk var: Radioformaterte låter. Som ligner på de du har laget før. Nå!

179


Øien sa opp kontrakten, og brukte årevis på å finne tilbake til gleden ved å lage musikk, år som i stedet bl.a. avstedkom romandebuten Fantastiske Pepsi Love samt manus både for film og teater. I år er Øien igjen aktuell med plate, i tillegg til at roman nummer to, Speed til frokost, slippes ut gjennom forlagsdørene til CappelenDamm nesten umiddelbart etter at Anders Heger & Co har fått nøklene til sine nye lokaler i Akersgata. Om romanen forteller Øien at han fortsetter å utforske temaet unge kunstnere, men at det i motsetning til Pepsi Love kun vil være én fortellerstemme denne gangen. Om tittelen skal leses bokstavelig? Tja, hvorfor ikke? Et av nøkkelordene for romanen er i alle fall det noe tvetydige begrepet «selvmedisinering». Så til plata, som også er ventet omtrent på samme vis som våren i disse dager: Snarlig, men ikke nødvendigvis riktig i morgen eller overmorgen. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at Øien denne gangen synger på engelsk (etter tidligere å ha befattet seg med relativt distinkt ikke-engelske linjer som «æ lage lego av mæ sjøl» og «dårlig vær vi dele en kopp te / enda vær vi dele en kopp te te»), samt at låtene slett ikke holder seg for gode for å tippe over den veldig lite radiovennlige 10-minuttersgrensa. Bandet, som forøvrig går under navnet I Love Wynona, består i tillegg til Øien av to medlemmer fra -phy, Truls Lorentzen fra Sanderfinger og den allestedsnærværende Lars Lien. Lovende greier, altså, med andre ord, både på papiret og i høyttalerne 180


– noe som også ble bekreftet da RadioRevolt senere på kvelden fikk lov, i all eksklusivitet, til å spille en av låtene fra den kommende plata. Det viste seg å stemme bra, det Øien hadde sagt, om at lydbildet kunne minne om både førsteplata til Sigur Rós og om postrockbandet Godspeed You! Black Emperor. Og på vei hjem kunne han følge opp med nok et argument for å se frem til A Beautiful Noise, som plata altså kommer til å hete: — Min første gitarsolo, smiler han, mens musikken spises opp av en jingle og forsvinner inn i resten av kvelden. PS: En smakebit fra I Love Wynona kan høres på myspacesiden til trommis Vigdis Sjelmo. 20. mars 2009

181


JEGBORHER presenterer (proudly): Kjersti Rorgemoen Bokhausten – ein kan vel ikkje akkurat seie at den nærmar seg. Men den finst der like fullt, eit par blad lenger fram på kalenderen. Og inne i dei tilsynelatande fredfulle for-lagshusa pågår det akkurat no ein hektisk sluttspurt for å få alle haustmanusa ferdig klipt og vaska før dei skal sendast vidare til produksjon. Kjersti Rorgemoen (f. 1982 i Øyfjell i Vinje) er ei av dei som i desse dagar legg siste hand på debutboka si, «Purkene snudde seg», som kjem ut på Kolon til hausten. Kjersti har tidligare skrive reisebrev for Dag og Tid, og var dessutan ei av jentene bak «Ikke til hjemlån» som kom ut på Samlaget i fjor (og som kan anbefalast, på eit vis). No er ho klar med si eiga 182


novellesamling, og eg, tabloid som eg er, utropar ho allereie til haustens beste debutant. Kom, la oss gå og helse på henne. RFH: Kva slags bok er det du debuterer med, Kjersti? KR: Det er ei samling med noveller, som heng saman på det viset at alle tekstane har den same hovudpersonen. Dette er ei 42 år gamal dame som eig ein hund. Hunden heiter Sonja. RFH: Noveller, ja – du våger deg ut på den galeien sjølv om novella til stadigheit kritiserast og blir erklært som død? Kva skal ein seie, eigentlig, til slikt? Blir ein provosert og lei seg som novelleforfatter, eller tenker ein meir sånn: Fuck dei der bokklubbhorene, eg skal vise dei kva litteratur som lever og ikkje lever, eg? KR: Eg har ikkje planer om å utføre nokon vendetta mot folk som synst dei ser at novella har døydd. Eg er ikkje så opphengt av sjangrar, som om dei skulle vere standpunkt eller kampsaker. Eg let skrivinga ta form av seg sjølv til å byrje med, og etterkvart fann eg meg ein slags formel som eg kunne bruke. I starten tenkte eg sågar at det skulle bli ein roman, 183


men måtte etterkvart innsjå at eg er betre på korte strukturar. Og kanskje det heller ikkje er så ekstremt novellete, det eg har gjort, kanskje det istaden bør kallast ein serie med essayanekdotar. RFH: Litt om skriveprosessen; er det ei bok du har jobba lenge med, bit for bit liksom, eller kom det meir i løpet av ein kortare, meir konsentrert raptus? KR: Nokon raptus kan eg ikkje hugse å ha vore inne i. Eg starta med boka rett før eg leverte masteroppgåva mi, og det kjendes med det same svært frigjerande å kunne vere dum og vågal i skrift igjen, ikkje bare framstå som ein pseudoakademikar og ta alle førehandsreglar før kvar bidige setning. Så kanskje kom eg i ein liten raptus likevel. Men den tok raskt slutt, og skrivinga fortsette med uregelmessige musesteg. Eg fekk stadig sms frå redaktøren min der det sto «Skriver du??», som regel på laurdagskveldar, og det var kanskje desse som oftast jaga meg til skrivebordet. RFH: Kan du nemne noen forfattarar som har vore viktige for deg?

184


KR: Desse kan eg vel i farten og med sikkerheit fastslå har gjeve meg viktige lesaropplevingar: Aasmund O. Vinje, Kjell Askildsen, Tormod Haugland, Tarjei Vesaas, Ole Lund Kirkegaard, Knut Hamsun, Roald Dahl, Ludvig Holberg og Dag Solstad. Ops, bare menn. Jaja, ein treng vel ikkje kjønnskvotere interessene sine. Og så er det sjølvsagt nokre forfattarar som er viktige fyrst og fremst fordi eg har treft dei og kjenner dei, som til dømes den morosame Agnes Ravatn. RFH: La oss snakke litt om dette med begynnelsar. Noen forfattarar er jo litt meir pompøse rundt dette enn andre (Frode Grytten debuterte t.d med boka «Start», mens Øyvind Rimbereid like godt kalte debutboka si for «Det har begynt»), korleis ser du på dette? Er det ein ny epoke i livet som startar no? Forfattaren Kjersti Rorgemoen? KR: Eg anar ikkje. Eg har aldri turt eller hatt evne til å sjå særleg langt fram i tida, slik som til dømes Øyvind Rimbereid, vår tids Nostradamus. Han føresåg jo som kjent finanskrisa i den siste diktsamlinga si. Om nokon likar boka mi, får eg sikkert lyst til å skrive meir. Og viss eg blir slakta eller ignorert, finn eg sikkert på noko anna. Bare synd eg har så

185


dårleg fantasi, for eg veit ikkje heilt kva dette skulle blitt. Men då kan eg jo oppsøkje Øyvind og få han til å spå framtida mi i kaffigrut. RFH: Det er alltids ein muligheit. Men apropos «forfattaren»; du har jo strengt tatt allereie ei utgiving bak deg – som ein del av, kva skal ein kalle det, banden, bak fanzineboka «Ikke til hjemlån» – og dermed har du vel i alle fall kunna kalle deg ein fjerdedels forfattar ei stund. Korleis gikk det med den boka, eigentlig, no sett i ettertid? Kan du fortelje litt om den? KR: Det gjekk bra det! Me tente rundt 700 kroner kvar og det rakk til ei ny bukse. Det var hyggeleg å få det utgjeve som bok altså, men den største moroa var eigentleg over på det tidspunktet. Det beste med Ikke til hjemlån, synst eg, var kveldane då me sat og teikna, klypte, limte, drakk øl, skreiv og kopierte og lo oss skakke av kvarandres tidvis innovative vitsar. Det var også kjekt å pile rundt i Bergens uteliv med ei bunke nykopierte fanziner i veska, vere parasittar på seriøse arrangement og prakke bladet på personar me likte, men ikkje turte å snakke med. Ein slags sosial brukskunst, kan ein kanskje kalle det.

186


RFH: Dedikerte fans hugsar deg kanskje også som kvinna bak den myteomspunne kult-teikneseria «Mitt liv var klump», der Jolespesialen frå, når var det, 2005?, var eit av høgdepunkta. Eit par striper var vel óg på trykk i Kraftsentrum eller Syn og Segn, om eg ikkje hugsar feil. Driv du framleis med slike ting? KR: Ikkje medvite og aktivt. Men eg har alltid drive og teikna i margar mens eg tenker på andre ting. «Mitt liv var klump» var eigentleg bare eit nedskribla sitat frå ein sein kveld og nokre skrotete teikningar som på eit ganske tilfeldig vis hamna på trykk, fyrst i Tekstar 2, SKAantologien vår, og deretter i Kraftsentrum. Eg har aldri hatt noko brennande ynske eller tru på at eg skal ende opp som teikneseieskapar. RFH: Det stemmer jo at vi gikk på Skrivekunstakademiet saman i 200405, og mykje kan sikkert seiast om det, men om ein ser tilbake på det no, alle desse åra etter (som det følest riktig å kalle det), korleis vil du seie at det året har verka inn på deg som forfattar? Hadde du hatt bok til hausten om du ikkje hadde gått på SKA?

187


KR: Sei det. Det var fint å vere student på SKA, og eit privilegium å få dyktige lesarar sine blikk på eigne tekstar gjennom eit heilt år. Eg følte all nærlesinga me dreiv med gjorde meg til ein nøyare lesar enn det universitetet til då hadde skikka meg til. Eg trur det er sterkt fordelaktig viss ein strevar mot å lese seg sjølv med litt distanse, prøvar å observere og vurdere sitt eige produkt. Men ein kan nok også bli veldig kritisk av å prøve på dette, og få ein sterkare vilje til å stryke enn til å skape. Eg hadde ikkje så lyst til å skrive då året på SKA var omme, det var meir fristande å vende tilbake til UiB og gjere noko fornuftig i staden. Kor fornuftig det er å gå der kan sikkert også diskuterast. RFH: Hehe, absolutt. Men for å seie litt meir om Skrivekunstakademiet; du heng jo framleis rundt der nede på Verftet, i følgje heimesidene deira er du tilsett som kontorfullmektig (vikar). Korleis er dagane der no? Synest du akadmiet har forandra seg, i og med at Olaug sitt første år som akademileiar no går mot slutten? KR: Dagane er lange og svarte. Neidå, eg tullar. Akademiet endrar seg vel kvart år, i takt med kva for nokre studentar som trør rundt i lokalet, og kva for nokre lærarar som er innom. Eg trur ikkje leiarskiftet har ført 188


med seg så kolossale endringar enno. Akademiet er vel fyrst og fremst den undervisninga og tekstverkstaden som føregjeng inne i klasserommet, og der er jo ikkje eg. Det einaste eg gjer der er å vatne plantene, turke tavla og smette inn nokre kopiar i ny og ne. Det var ein hyggeleg jobb då Tormod var sjefen, og det er ein hyggeleg jobb når Olaug er sjefen. 25. april 2009

189


Hva skjer med å nulle Bjørn Esben Almaas da?! Jeez. Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da jeg åpnet Dagbladet i går og leste saken «NULLET av Kulturrådet». For selv om saken i sin vinkling var så tabloid at den nesten truet med å ødelegge seg selv – det er vel neppe spesielt kontroversielt at åpenbare venstrehåndsprodukter ikke blir kjøpt inn selv om forfatterne skulle tilhøre C-kjendis-segmentet aldri så mye – så fantes det faktisk en bombe der, så vidt nevnt i en stille bisetning: Kulturrådet hadde nullet romanen «Sov eller snakk om kjærlighet» av Bjørn Esben Almaas! Og det er her kaffen gjør sine krumspring og søker ned mot nye forgreininger i svelgsystemet, for boken til Almaas, tenkte jeg, den representerer da virkelig noe av det ypperste som gis ut av norsk samtidslitteratur i dag, det er utvilsomt en skandale at den er blitt veiet og funnet for lett av Kulturrådet på linje med sjablongmessige krimbøker 190


utgitt på obskure forlag og fjollete motemagasinromaner. Hvis dette er linjen Kulturrådet har tenkt å legge seg på i årene fremover, må det rett og slett bety kroken på døra for veldig mye god litteratur, og hvis Almaas sin roman ikke duger kan f.eks. jeg bare drite i å skrive flere bøker. Men sannheten, slo det meg etterpå, den søker man jo ikke i Dagbladet. Og ved hjelp av relativt få tastetrykk var det lett å oppklare hva som egentlig hadde skjedd med romanen til Almaas. Boka var nemlig påmeldt til innkjøpsordningen i 2008, men ble, av ukjente grunner, ikke utgitt før i 2009. Det er altså ikke snakk om noen nulling. Markedssjef i Oktober, Elisabeth Steen, bekrefter dette i en mail i dag, og forklarer videre: «Ja, grunnen er at noen i avisa telte antall påmelte bøker for så å sammenligne med de bøker som ble utgitt, uten å sjekke om noen av bøkene var utsatt – slik tilfelle var for Almaas.» Hvordan dette kunne skje, når den samme journalisten litt lenger frem i samme avis har intervjuet bokaktuelle Almaas, kan sannsynligvis bare forklares ved å æreskjelle Dagbladet. Så vi lar det være. Men hvis noen lurer, er «Sov eller snakk om kjærlighet» naturligvis påmeldt innkjøpsordningen for 2009, og krisen kan foreløpig avblåses til det eventuelt skulle vise seg 191


at Kulturrådet velger å nulle den på ordentlig. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese boka, fortsette å snakke om kjærlighet, mens Dagbladet anmodes å ta en ekstra runde med kaffekanna rundt i redaksjonene sine og sørge for å våkne opp!

Sov eller snakk om kjærlighet. Dagbladet valgte åpenbart det første. 29. april 2009

192


Gode nyheter fra hjemmefronten Nedenfor

nevnte jeg såvidt noe om I Love Wynona, det nye bandprosjektet som Frode Sander Øien snakket om under Teipfestivalen tidligere i vår. I går tikket det inn en mail fra Storås Artist Promo Team med mer informasjon om prosjektet, og i tider hvor D.D.E. nok en gang skjemmer ut den trønderske musikkscenen ved å la Reitangruppen få eksklusivitet på distribusjon av den nye plata si, er jeg spesielt mottakelig for gode nyheter der oppe fra hjemmefronten. Det har jeg altså fått. (Og da snakker jeg ikke, nødvendigvis, om dette.) Albumet A Beautiful Noise 193


er nemlig i salg fra 11. mai, og ut fra smakebitene på myspace tegner det til å bli en av årets aller mest spennende plateutgivelser. La oss høre litt mer om hva vi kan vente oss: Låtmaterialet, som det visstnok har tatt åtte år å ferdigstille, plasserer seg sjangermessig i den bokstavelig talt svevende sjangeren «post-rock», og i presseskrivet nøles det ikke med å koble dette til bandets geografiske episenter, Svartlamon, eller Trondheims Christiania, noe som sikkert kan gi mening, all den stund to profilerte musikere fra selveste Motorpsycho har vært tungt inne i produksjonen. (Det heter sågar at det sammenbindende elementet mellom sporene på plata er samples fra en skogstur Øien og Snah gikk før snøen falt.) Om du ser for deg noe av den samme komatøse stemningen som man fort kan havne i om man hører litt uforsiktig på Sigur Rós en søndag formiddag, men bytter ut de snødekte viddene med en lun, gresslagt bakgård full av katter og gamle sykler nede ved toglinjene 194


langs den gamle trebebyggelsen på Trondheim øst, kan det hende du får en idé om hva for en plate vi snakker om her. La meg også, for egen regning, legge til at Frode Sander Øien på engelsk minner uforholdsmessig mye om Damon Albarn, på en god måte riktignok. Jeg tror vi har en greie å være stolt av, vi som kommer der oppe fra, jeg tror det, virkelig, at dette kommer til å bli bra. Og best av alt, jeg tror ikke de kommer til å skjønne bæret hvis du går på Narvesen og spør etter plata der. 8. mai 2009

195


De neste fire minuttene Henrik

Larsson er ikke noen hvem som helst, selv om jeg i dette tilfellet ikke snakker om hans mer kjente navnebror Henke, Sveriges mest karismatiske måltyv noen sinne. Nei. Den Henrik Larsson jeg snakker om, er journalist i Expressen, fotograf, mopedeier, og for de mest nerdete av oss kjent som mannen bak kent.nu. Webmaster for kent, altså – det er en jobb som fort kan vise seg gull verdt når man en dag står der, stivpyntet og nygift i et forblåst partytelt utenfor Stockholm, og trenger den perfekte start på sin egen bryllupsfest. Ovenfor kan du se hvordan det ser ut når man faktisk får Joakim Berg til å spille en av de fineste kjærlighetssangene som finnes, «Utan dina andetag», foran tårevåte gjester, og for de av oss – det virker å være ganske mange – som enten har giftet seg selv, eller tenker på å gjøre det, eller kjenner noen som har gjort noen av delene: Bruk de neste fire minuttene til å 196


tenke pĂĽ det, pĂĽ hvordan det var eller kommer til ĂĽ bli, og kjenn hvor bra det er at det alltid finnes hjerter og hender og folk vi ikke kunne klart oss et sekund uten. 20. juni 2009

197


Dumhetens makt Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor.

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt 198


Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om. Hvilket er synd, naturligvis, ettersom FRP dermed nok en gang slipper unna med å være et parti som i løpet av en hel debatt ikke greier å hoste opp et eneste godt argument, som i det hele tatt har nerver til å stille i 199


en debatt om kulturpolitikk, når det knapt finnes et eneste menneske i hele landet med tilknytning til partiet som greier å uttale ordet «kultur». De slipper unna, fordi avisene til dagen etter har fått sin papirkule å skrive om – og FRP, ved å ha blitt kastet papirkule på, igjen kan fremstille seg selv som offer, tråkket på og forulempet av den skrekkelige kultureliten. Det som dermed kommer i skyggen, er nautligvis alt det viktige Fosnes Hansen innimellom raserianfallene fikk sagt. La oss se litt på saken, fra en forfatters synsvinkel: FRP vil altså, sitat fra deres egen nettside, «kutte garantilønn og stipender, slik at kunstnere må leve av det de selv skaper». En åpenbar feil med denne setningen, er at man etter å ha gjennomført et slikt tiltak, ikke lenger vil kunne snakke om kunstnere. Et slikt tiltak vil rett og slett utrydde kunstnerne som yrkesgruppe fullstendig, og vi vil i stedet sitte igjen med en gjeng varefabrikanter som, uansett hva, blir nødt til å sette det kommersielle hensynet foran alt. Vi vil få en bokfauna som utelukkende består av sjablongmessige bestselgere – og et hav av mislykkede forsøk på å skrive dem. Vi vil få forfattere som går med kalkulator på innelomma i stedet for notisblokk. Vi vil få romaner som kunne vært skrevet av maskiner. 200


Senest i går kunne vi lese kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsens forsøk på å avdemonisere sitt partis kulturpolitikk i innlegget «Frps kulturpolitikk – bedre enn sitt rykte» i Dagsavisen. At han klønete nok i stedet endte opp med å bekrefte hvor forferdelig kulturpolitikken til FRP er, burde ikke komme som noen stor overraskelse på de som har fulgt med i denne saken. Knudsen skriver bl.a. at det de ønsker, er å «kutte i overføringene til kultureliten og/eller kulturpersonligheter som har ’sugerør i statskassen’», og forteller at FRP, med dette kulturelitebegrepet de har funnet på, mener «kulturpersonligheter som mottar store offentlige støtteordninger». Realitetene er at det for 2009 ble utdelt 107 arbeidsstipend á kr 186 000 fra regjeringen. Disse 107 stipendene ble gnient fordelt på billedkunstnere, kunsthåndverkere, skjønnlitterære forfattere, forfattere av barne- og ungdomslitteratur, dramatikere, skjønnlitterære oversettere, faglitterære forfattere, musikere/sangere/dirigenter, komponister, skuespillere/dukkespillere, sceneinstruktører, scenografer/kostymetegnere, teatermedarbeidere, dansekunstnere, kritikere, filmkritikere, journalister, fotografer, filmkunstnere, arkitekter, interiørarkitekter, folkekunstnere, populærkomponister samt sekkebetegnelsen diverse andre kunstnergrupper. 201


Billedkunstneren Sissel Fredriksen er altså Norges kulturelite. Glasskunstneren Vidar Koksvik. Forfatteren Ingvild Burkey. Fotografen Geir Harald Samuelsen. Koreografen Henriette Pedersen. De forhatte kulturpersonlighetene til FRP. I tillegg til arbeidsstipendene, kommer flere andre såkalte diversestipend som spenner fra 5000 kr til 80 000 kr, altså symbolske summer mer for en klapp på skuldra å regne enn et reelt forsøk på å holde noen i live. Å påskjønne en ung forfatter arbeidstid tilsvarende, la oss si, 30 000 kr (venner av FRP kan jo for moro skyld selv regne ut hvor mange timer det utgjør innenfor sine egne yrkesgrupper) fremstår urimelig mer på grunn av hvor lite det er enn hvor mye det er. Jeg skulle like å se Ulf Erik Knudsen smile dersom det var han som ble avspist med en årsinntekt på 186 000 kr, eller 30 000 kr for den saks skyld, for deretter å bli æreskjelt og uthengt som en personlighet med sugerør inn i statskassen. Jeg skulle likt å se Ulf Erik Knudsen løse ut et stipend på 5000 kr og i fullt alvor fortsette å hevde at dette jaggu meg er en så «stor offenlig støtteordning» at det er urimelig og jeg skulle ønske jeg kunne få slippe.

202


Jeg ønsker «kulturkampen» lykke til med oppropet mot FRP, selv om partiet ser ut til å ha vunnet ufortjente sympatipoeng i første slag, rett og slett ved å spille ut det eneste kortet de har: Å framstå så provoserende dumme og infame at de nærmest er umulige å føre debatt med for en rasjonell motpart. At de i etterkant har fortsatt denne kortsynte strategien, jf Ulf Erik Knudsens innlegg, borger imidlertid forhåpentligvis for et snarlig tilbakeslag – det er en lang valgkamp på trappene nå, og mot en så massiv gruppe oppegående meningsmotstandere som det FRP har skaffet seg innen kulturfeltet, burde det ikke holde i lengden å bare være dum. Initiativtaker Arnfinn Bjerkestrand har varslet en bred mobilisering blant dedikerte kulturarbeidere, og jeg gleder meg til å se flere enn Fosnes Hansen i kulturdebatter med FRP i ukene og månedene frem mot valget. Det burde være lett match, men i vår verden skal man visst aldri undervurdere dumhetens makt. 15. juli 2009

203


Bokbad Flamme Forlag dokumenterer på sine nettsider at mønsteret i omslaget til deres nyeste bokutgivelse, «Roskilde» av debutanten Linn Strømsorg, minner mistenkelig om Marilyn Monroes badedrakt på det berømte bildet der hun sitter på et slags lekestativ og forfrisker seg med «Ulysses» (hun skal etter sigende ikke ha lest hele boken, men likt å lese litt her og der – hvem kan klandre henne?). Jegborher synes dette er en spennende vri fra bokdesigneren, og lurer på – i en tid der draktspørsmålet er et brennhett tema også på høyeste hold – om det kunne tenkes en situasjon der inspirasjonsstrømmen også gikk den andre veien, slik at vi etter hvert fikk supplert H&M-kolleksjonen med egne badedrakter inspirert av bokomslag? Hva med en blomstrete bikini etter modell av Mirjam Kristensens «En ettermiddag om høsten»? En frekk, 204


liten speedo basert på «Fatso»? Vi støtter dette, og ser frem til at Audun Vingers Vinduet skal komme med sin første swimsuit edition. 29. juli 2009

205


JEGBORHER presenterer (proudly): Søstrene Botheim

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja. FOTO: Benedikte Skarvik / Det Norske Samlaget. 206


Romanen til Sigrid og Guri Botheim starta som ein spøk. – Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, seier søstrene, som i haust debuterer med «Ramstein pensionat». RFH: No ventar det årlige debutantsirkuset dykk. Her følgjer ein kjapp time på debutantskolen, der de skal få svare på tre av dei vanligaste debutantspørsmåla. Er de klare? Nummer 1: Kva handlar boka dykkar om? SB & GB: «Ramstein pensionat» handlar om Debbey Sørheim. Ho bur i Trondheim, der ho har ein kjedeleg jobb, ein slesk kjærast og overflatiske venninner. Livet hennar har stagnert. Når grandtante Margrethe brått døyr, arvar Debbey Ramstein pensionat i Romsdalen. Ho får ein spennande kvardag i møte med den romsdalske kulturen. Ikkje berre dukkar det opp kjekke karar, ho avdekkjer òg gradvis hemmelegheiter frå fortida til Margrethe. Parallelt følgjer vi den mystiske pianisten og forretningsmannen Humbrent.

207


Alle tekstane er nedskrive/redigert/innsamla av Sigurd J. Sørheim, broren til Debbey. Han har avlytta rom og telefonar, spionert, tjuvkopiert brev og dagbøker. RFH: Kven har de skrive boka for? SB & GB: Vi håpar spesielt at desse skal lesa boka: Henning Sommerro, Leif Ove Andsnes og Ole Einar Bjørndalen. RFH: Kva vil de oppnå med boka? SB & GB: Dette håpar vi: At Sigrid får finansiert utdanninga si, at Henning Sommerro lagar ein opera av boka, at Leif Ove Andsnes frir til Guri, og at folk innser at det er i distrikts-Noreg ting skjer. RFH: Flott! Dette står til laud og vel så det! No over til dei ordentlige spørsmåla. «Ramstein pensionat» er ikkje ein roman slik det jamne bokklubbmedlem kjenner sjangeren. Da eg las manuskriptet, tenkte eg at dette er ein roman som grenser opp mot noe anna som eg ikkje veit kva er. Korleis vil de sjølv plassere boka i den norske litteraturfloraen? 208


SB: Vi håpar å få ein ny sjanger oppkalla etter oss. GB: Som cand.philol. forstår eg jo at vi har skrive ein punktroman. Men vi vil heller kalle manuset ein bygdeopera. Eg trur at nokon kjem til å påstå at vi er inspirert av Øyvind Ådland. SB: Men han er mykje rarare enn oss. Dessutan har eg ikkje lese noko av han. RFH: Så de kjem til å skilje dykk ut i debutanthylla? SB & GB: Nei da, eller jo. Vi er jo to. RFH: Dessutan er jo boka ein ganske særeigen hybrid av teksttypar, det er t.d. ikkje så ofte at avisfaksimiler, produktinformasjonsskriv, brev frå Skattedirektoratet, dødsannonse, testamente, songtekst, osb utgjør bestanddelane i ein roman. Ein vil kanskje kalle den eit formeksperiment, viss ein jobbar i Bok i P2. Men har de heile tida hatt ei klar oppfatning av korleis boka skal sjå ut? Strukturen verkar 209


samanraska, på ein slik måte at ein mistenker den for å vere grundig gjennomtenkt … SB & GB: Da vi begynte å skrive, var manuset heilt utan form og vi hadde ingen plan for handlinga. Prosjektet var ein arbeidsmetode. Personane og handlinga kom til oss gjennom arbeidsmetoden. Etter kvart har manuset fått ei meir gjennomtenkt form (noko forlaget sjølvsagt etterlyste). Da vi for to veker sidan skreiv ein ny slutt, fall alt på plass og manuset vart formfullendt. RFH: Er det visuelle/grafiske aspektet ved boka viktig for dykk? SB & GB: Ja. Vi har brukt FrameMaker og InDesign for å ha kontroll med utsjånaden på tekstane. Word er død. Det er ikkje sikkert at layoutfolka på Samlaget er så glade for vårt semiprofesjonelle flikkflakkeri, det blir mykje å ta tak i. RFH: Ein mørk kveld på Blåmann under litteraturfestivalen på Lillehammer i år, etter at forlagssjefen på Samlaget hadde lagt kortet sitt i baren, fortalte Guri meg ei spennande historie om korleis romanen 210


eigentlig blei til. Noe med eit pseudonym og eit tidligare bekjentskap til ein av redaktørane. Har de lyst til å gjenta denne historia for mine lesarar? SB & GB: Det var tre ting som utløyste skrivinga: 1 – Ein biltur til Romsdalen. 2 – At vi begynte å skrive annakvartord-forteljingar. 3 – At David Allan Aasen fekk jobb som forlagsredaktør i Det Norske Samlaget. Fordi vi kjente han, fekk vi ein idé om å lure han. Vi ville sende inn eit manus som var så bra og så dårleg at han skulle få trøbbel med å gjera jobben sin. Det var ein slags test og samtidig eit kompliment. Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, og sendte inn eit manus på 45 sider under psevdonymet Sigurd J. Sørheim. RFH: Det er jo eit morosamt utgangspunkt – og det er mykje språklig basert humor i boka også, m.a. noen fantastiske dikt og songar. Her finst òg ein del namn – legen P. Skalle Legekontor og kulturhuseksperten Hayden Plagge-Mazziegemeister – som eg tenker kunne komme rett frå eit av dei sjuke universa til Rolf Sagen. Er humor noe de sjølv synest er viktig i bøker? Noen favorittar, i så fall?

211


GB: Humor er ikkje viktig. SB: Det er berre eit verkemiddel på lik line med andre verkemiddel. Vi les ikkje bøker fordi dei er morosame. GB: Eg likte «Hoppe naken» av Marita Liabø. Sigrid, har du ikkje lese ei einaste moro bok i heile livet ditt? SB: Jo, «Postmann Pat»-bøkene, dei gamle altså, før han fekk kone og barn. Særleg den der han måtte renne seg på ein kjelke. RFH: Da skal eg stille eit kjedelig spørsmål. Korleis har de eigentlig jobba fram denne boka? Har de hatt ei klar arbeidsdeling, eller har det vore meir fram og tilbake? SB & GB: Vi har arbeidd saman heile tida. Arbeidsfordelinga går ned på ordnivå; 50 % stammar frå kvar av oss. Kvar setning er som regel sett saman av tekstfragment frå oss båe. Vi hugsar ikkje lenger fullt ut kva som kjem frå kven. Som du forstår har vi brukt ein kryssklyppingsmetode. Kvar av våre tekstar er kutta opp i småbitar og 212


limt saman til ein ny tekst. Det er i kryssinga at det oppstår noko interessant. RFH: Kjem de til å halde fram med å skrive saman, eller ser de no for dykk eigne solokarrierar etter kvart? SB & GB: Vi har jo to andre karrierar å ta oss av òg. Sigrid som klassisk pianist og Guri som kontorist. Men når det er sagt … Det er litt skummelt å avsløre dette: Vi har planar om ei ny bok. I 2006 var vi vitne til ei skjelsetjande oppleving. På eit olsok-arrangement på bygdatunet såg vi to damer som var heilt likt kledd, dei hadde limegrøne både genserar og bukser – og like menn. Plutseleg gjekk dei bort til kvarandre og helsa på kvarandre. Dei innsåg at dei var tvillingar skilde ved fødselen. RFH: Korleis skal de lese frå boka på debutantkveldene, da? Har de trent på å lese i kor, eller blir det ein meir Hetti, Letti og Netti-aktig replikkveksling?

213


SB & GB: I boka er det mange dialogar, og det er naturleg at vi spelar ut dei ulike karakterane. RFH: Til slutt: Guri, du er jo nylig blitt tilsett i Forfattersentrum MidtNorge. Sidan du òg er redaktør i Ratatosk og medlem av den kunstnariske komitéen til litteraturfestivalen ÆÅ, ligg det naturlig å sjå på deg som ei slags personifisering av den litterære delen av Trondheims kulturliv. Kva vil du seie om litteraturen si stilling i Trondheim for tida? Er du optimist? SB: Guri er den fødte pessimist. GB: Eg er optimist i denne saka. Det er fleire ulike litteraturmiljø i Trondheim – og eg trur at vi kan få til bra ting. Rykta seier at det skal flytte nokre forfattarar til Trondheim i haust. Det er veldig stas og lovar godt for miljøet. 3. august 2009

214


JEGBORHER enquête: Finnes det «lesermyter»? Forfattermyten er et etablert, om enn litt uransakelig, begrep — tuftet på lekfolks manglende innsikt i hvordan forfattere virkelig er og arbeider. Men hvordan er det egentlig med kunnskapen den andre veien? Hva vet forfatterne om leserne sine, og hvilke myter verserer der ute, blant landets penneknekter og -knektinner, når det kommer til disse mystiske menneskene som lusker rundt i bokhandlene og plukker med seg nettopp din bok? Jegborher tar saken, og inviterer et knippe av sine favorittforfattere til enquête.

215


Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007) —Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin. Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å 216


være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker. 217


Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009) —Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar. Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.

218


Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009) — Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner. Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel 219


kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne. Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.

220


Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008) —Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske

23. august 2009

221


2009 as we knew it Årene

går fort, og denne gangen er det ikke bare 2009, men faktisk et helt tiår, som står klar i døra for å gå. 00-tallet, som vi takket være en heftig kampanje fra Morgenbladet omsider har lært oss hva heter: er det allerede over? Er vi klare for 10-tallet? Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv 222


månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på. Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor. 9. desember 2009

223


Litteraturen i bøkene og kulturen i underholdningen Aldri har penger vært et så viktig tema i det kulturelle ordskiftet som i fjor. Det hevder den svenske litteraturkritikeren og poeten Anna Hallberg i en kronikk som nylig sto å lese i Dagens Nyheter. Hallberg viser til diskusjoner som i løpet av 2009 verserte i Sverige, der tema som forfatterinntekter, kritikerkår, biblioteksvederlag og fastprisordninger i tur og orden ble satt på agendaen. Felles for disse diskusjonene var at de bidro til å understreke det klassesystemet som har vokst frem innfor det litterære feltet i broderlandet, der forfattere av krim og lette underholdningsromaner troner på toppen med sine salgstall og fete lommebøker, mens de som beskjeftiger seg med «forskning, kvalitetslitteratur eller kritiskt tänkande essäistik» befinner seg mer eller mindre hjelpeløst fortapt nede på bunnen. 224


Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker? Offentlige samtaler om kunst og kultur i de skandinaviske landenes ligner gjerne hverandre. Også i Norge blåste det opp til mild kulturell sommerbris i fjor, da Frp tjuvstartet valgkampen med å erklære krig mot den såkalte «kultureliten» og all statsfinansieringen denne visstnok veltet seg rundt i. Her skulle det snaukuttes i allerede lusne stipend- og garantilønnsordninger til rungende lovprisning av det nyliberalistiske markedets «demokratiske» konsentrasjon av makt rundt de største 225


pengesekkene. Heldigvis slapp vi her til lands unna med en dustete debatt som førte til lite annet at et par forslitte fordommer ble bekreftet i begge leire. I Sverige, derimot, ble ordningen med Statens konstnärslön (som ligner den norske garantiinntekten) faktisk avviklet i fjor høst. Når Hallberg skriver at «det var länge sedan man slutade tala om litteratur och började prata om böcker,» gir dette tydelig gjenklang i norske ører – litteraturdekningen til NRK er et eksempel på at man bevisst har valgt å omgå det trøblete litteraturbegrepet i forbindelse med programpostene Bok i P2 og Bokprogrammet. Etter modell av bokhandlene, har man dermed åpnet sendeflaten på vidt gap for all slags hobbybøker, selvhjelpsbøker og andre trykksaker som ikke nødvendigvis ville passere som litteratur i tradisjonell forstand. I Libris’ nye storbutikk på Grensen har man valgt å plassere samtlige nye skjønnlitterære bøker i hyller markert med overskriften «romaner». I et bokhus på tre etasjer finner man det m.a.o. overflødig å dele bøkene ytterligere inn i obskure undersjangre som «novelle» eller «poesi», mens man på den andre siden raust innreder hyllerom og etikettflater til påkostede kokebøker, reiseguider og kjendisbiografier.

226


Denne begrepsbruken signaliserer en holdningsendring som ifølge Hallberg har ført til et nytt nederlag for den litterære underklassen: Ikke bare har man måttet lære seg å leve med at det å produsere mindre markedsrettet litteratur materielt sett er et lite fruktbart foretagende – nå har man også tapt slaget om de immaterielle verdiene som tidligere i det minste la en viss symbolsk prestisje i det å være med på å holde mangfoldet oppe i den litterære faunaen. De kommersielle hensynene har blitt så enerådende i kultursektoren at begrep som ikke umiddelbart oppfattes som salgsfremmende har falt drastisk i verdi: Det finnes med andre ord ikke lenger andre parametere for å måle en boks samfunnsmessige relevans enn dens salgstall – og eventuelle privatlivseksponeringer som skandalepressen kan fråtse i. Resultatet blir, skriver Hallberg, at man sitter igjen og føler seg dum. Man har klamret seg til et sett med verdier som plutselig fremstår som infantile, og det er ikke lenger åpenbart hvordan man skal svare en nebbete journalist fra f.eks. Bokcirklar.se, når hun innvender: «Men om du nu vill bli läst, varför skriver du då inte chiclit?» Ja, hvorfor gjør man ikke det, like godt? 227


Etter den skandinaviske bransjemodellen fremstår svenske Mons Kallentoft som en slags idealforfatter. Fra å ha debutert med romanen Pesetas i 2000, en bok som innbrakte ham Katapultpriset for beste debut men sørgelig lite mer («Jag tjänade ju bara kaffepengar»), la han bevisst om kursen mot en mer kommersielt rettet skriving. I dag er Kallentoft fullblods krimforfatter med høye salgstall og filmkontrakt på innerlomma: «Jag skulle ha svårt att tänka mig ett liv utan vin eller bättre restauranger,» lyder den glade visa på forfatterens hjemmesider nå – og den litterære klassereisen er dermed fullendt. Et lignende, om enn noen hakk mindre outrert, eksempel finner vi her hjemme i Tore Renberg. For debuten Sovende floke (1995), en relativt smal og lite tilgjengelig samling av prosatekster, fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, mens det kommersielle gjennombruddet (og filmkontrakten) lot vente på seg helt til Mannen som elsket Yngve kom ut i 2003. At oppsvinget i salgstall og antall helsidesanmeldelser i Dagbladet sammenfalt med forfatterens personlige oppgjør med 90tallets modernistiske begeistring for «hermetisk, streng og forvansket litteratur», er neppe tilfeldig. Slik Anna Hallberg beskriver det, gir det 228


å egne seg til «värden som inte bara är olönsamma utan till och med står i kontrast med marknadsmässiga vinstintressen» i dag verken materiell eller immateriell uttelling. Sett gjennom finanskapitalens lesebriller representerer imidlertid Kallentoft og Renberg rene kulturpolitiske solskinnshistorier; de blir beretninger om forretningsdrivende med markedsteft og næringsvett til å tilfredsstille en anselig mengde litteraturforbrukere langs land og strand. Jeg tror verken Anna Hallberg eller så mange andre er ute etter å ta fra dem æren for det, for all del. Skytset bør nok heller rettes mot resepsjonsapparatet: Når ett enkelt bokverk, slik vi har sett i høst, er nok til å sprenge kapasiteten fullstendig og gi hele den litterære offentligheten et kollektivt anfall av autisme, da er det grunn til å reflektere over hvilke signaleffekter dette sender. Anna Hallbergs kronikk flyter mot slutten over i en litt svevende visjon om snarest mulig å få i gang en samtale om verdigrunnlag og demokrati; «nu måste vi prata,» messer hun, «[a]nnars kommer det att gå åt helvete för vårt lilla amerikaniserade, EU-anpassade och numera rätt osjälvständiga land». Det er her Zangenberg mister tålmodigheten 229


med Hallberg og anklager henne for å tegne et verdensbilde som ikke stemmer med virkeligheten: «Vi har de rene ubesmittede over for de urene og besmittede,» etteraper han henne, for så å spørre retorisk: «Er det nu også helt så enkelt?». Det er det naturligvis ikke – men det i seg selv er neppe nok til å avfeie en debatt på prinsipielt grunnlag. Om Hallbergs innspill tidvis bærer preg av å være skrevet i affekt, koker alt i bunn og grunn ned til et krav om å legge andre verdier enn de rent kommersielle tilbake i den kulturelle potten igjen. Her er det lett å følge henne: Den dagen det heller ikke i kulturen finnes rom for tanker som fokuserer på annet enn profitt, da er det kanskje på tide å ta skrittet fullt ut og stryke den helt fra den allerede megetsigende samlekategorien Dagens Nyheter publiserte kronikken hennes under: «Kultur & Nöje». 12. februar 2010

230


Der skulle være sjæl i lortet Det har gått mer enn fire år siden sist vi hørte noe fra Kashmir – men da jeg var i København for noen uker siden, hang det store plakater på TP om at den nye plata, Trespassers, endelig var ute. Dermed fikk de nye låtene til multikunstner Kasper Eistrup & co følge meg en grå februarlørdag opp og ned Købmagergade, mens jeg ikke jaktet etter noe annet enn bare å være en i mengden i en litt annen by for en stund. Det var gått nesten fire år siden sist jeg var i København også. Og da jeg stanset opp på Amagertorv føltes det både veldig lenge siden og veldig kort tid siden på en gang. 231


–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet. Nemlig. Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

232


Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres: trees of autumn fire yellow brown and red sinking in the mire bowing down their heads whispering that all things seizes to exist apple cores and smoke rings lovers in the mist 22. februar 2010

233


JEGBORHER presenterer (proudly): Tina Åmodt Tina Åmodt

har snekret lenge på sine korttekster fra byggefeltet, men nå er endelig debutboken, Anleggsprosa, klar. Forskalingen er fjernet, om du vil. Som i fjor tar jeg med dette sjansen på å hevde at Kolon har huket til seg en av årets mest interessante debutanter. Jeg bor her ønsker Tina velkommen inn i forfatterstanden, og slår seg ned på en jernbjelke høyt over byen med matpakke og en termos kaffe for å snakke litt byggeplasspoetikk med henne. RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det? 234


TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra. RFH: Når jeg leser tekstene dine, blir jeg først slått av hvor lukket miljøet på byggeplassen fremstår, hvor lite av verden utenfor som slipper inn – det er nesten som om det er en annen tid bak gjerdene, en førmoderne tid, der verden bare består av grunnmaterialer og byggesteiner, jord, stein, vann. Kanskje har det noe å gjøre med at du har valgt å la alle tekstene foregå inne på selve byggeplassen, i felten, mens livet utenfor bare kommer frem gjennom korte replikker eller små stikk av lengsel. Anleggsarbeidet beskrives som hardt, kompromissløst, men likevel som noe positivt, har jeg inntrykk av, som noe fint og trygt – «gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet,» heter det f.eks. et sted. Er det nesten sånn at byggeplassen i Anleggsprosa 235


blir et slags fristed fra privatlivet for arbeidsfolkene du beskriver? Altså, det kan virke som om noen av dem sliter med sitt i det private, men at noe av det fine med arbeidsplassen er at der hører ikke slike ting hjemme? TÅ: Det kan du si. På byggeplassen blir i alle fall mye forandret, der kan man slippe å tenke på alt det andre, faktisk får man ikke det heller, man er tvunget til å rette fokus bort fra seg selv, og mot den faktiske jobben (jeg kunne nok vist mer av hva som foregår i hodet på hovedpersonen, men da hadde det blitt en helt annen bok). Når jeg har skrevet har jeg vært opptatt av å ikke idyllisere verken byggeplassen, arbeideren eller det såkalte livet utenfor. Jeg er mer interessert i de der ambivalente aspektene. Boken skildrer et nokså lukket miljø, som du påpeker; i arbeidstiden er folkene avskåret fra omverdenen, rent fysisk. De har på seg bedriftens arbeidsklær, naturen rundt dem er endevendt og ødelagt, de gjør ofte kjedelig arbeid, har tidspress, blir slitne… Ingen ideell situasjon, det er soleklart. Naturlig nok gleder de seg oftest til de kan slutte å jobbe og gå hjem, men til hvilket liv? Hva slags frihet er innen rekkevidde? Hvis de f. eks ikke jobbet: hva skulle de da gjort? Som kjent er gresset stadig grønnest på den andre siden. Jeg tror at selv 236


om byggeplassen er en belastning, gir den også stor mening for folkene i boken. I tillegg til pengene som de jo får utbetalt, ser jeg for meg at de fleste har en viss yrkesstolthet. De har selv valgt sitt arbeid. Uansett hvor mye annet som er skit kan de alltid klare å utføre arbeidshandlingen. Helt essensielt er det også at byggeplassen skaper relasjoner som neppe kunne oppstått andre steder, som vennskapet mellom hovedpersonen og kollegaen Harald. RFH: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der,» dette er, som du vet, klippet fra den siste boken til Tomas Espedal, som vi sikkert kunne snakket mye om, kan jeg tenke meg, men la oss bare ta dette maskinelle/industrielle ved selve skrivearbeidet som han skriver om. Du beskriver mye maskinelt arbeid i boken din, kan du også se noen likhetstrekk til skrivearbeidet, eller ting som kunne ha overføringsverdi til skrivebordet?

237


TÅ: Absolutt! Når jeg skriver ser jeg teksten veldig fysisk for meg. Å skrive er et konstant komponeringsarbeid av ord, lyd, setningene som skal prøves ut og endres i det uendelige (!) for å få sin perfekte form. Joda, det er kjekt, men også et jækla slit og en kamp for å holde motivasjonen oppe. Forskaling, som boken beskriver inngående, kan også brukes som en enkel skrivemetafor: Man må snekre forskaling for å kunne fylle i betong, men når betongen er tørket til å bli f. eks et veggfundament, fjerner man forskalingen. På samme måte som man skjærer bort alt overflødig i en tekst så bare det mest fundamentale står igjen… Ha ha. Byggeplasspoetikken, altså. Men jeg tenker faktisk en del på at det å skrive en tekst kan være som å bygge et hus uten tegninger og oppgitte mål – man vet ikke hvor stort huset skal bli, hvordan utseende det skal ha, hva det skal romme. Men det skal bli et fullverdig byggverk. RFH: Boken din tar opp temaet kjønn, nesten uunngåelig, i og med at fortelleren er en kvinne i et tungt mannsdominert miljø. «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske,» konstaterer hun et sted, men likevel synes jeg observasjonene og fortellingene fra arbeidermiljøet ligger tett opp mot det vi f.eks. finner hos en utpreget mann som Bjørn 238


Aamodt – til tross for dette kvinnelige blikket. Hvordan synes du byggeplassen fungerer som arena for å belyse kjønnroller / arbeidsliv – blir forskjellene mellom kjønnene tydeligere der, eller viskes de tvert i mot ut, på en måte? TÅ: Det kvinnelige blikket, ja. Hva innebærer det? Betrakter en kvinne byggeplassen på et særskilt sett fordi hun er kvinne? Er det et avvik, når denne kvinnelige stemmen (attpåtil skrevet fram av en kvinnelig forfatter) ikke er utpreget feminin, «myk», «omtenksom», «sårbar» og «navlebeskuende»? Hva gjør denne stemmen mer maskulin, eller androgyn? Skulle hovedpersonen snakket mer om hvor utsatt kroppen hennes er for blikk fra de mannlige kollegaene, enn om hvor tung hun blir i beina i løpet av en arbeidsdag? Dette er ikke utelukkende retoriske spørsmål, jeg går jo rundt og prøver å finne ut av hva slags bok det er jeg har skrevet. Mens jeg jobbet med teksten ble det feministiske prosjektet gradvis mer synlig for meg, for kjønnstematikken er, som du sier, uungåelig. Om mannen i mange sammenhenger er en uuttalt norm, er han i hvertfall det på byggeplassen (og i klassisk arbeidslitteratur)! Lenge har han også vært det med rette. Hvilke faktiske konsekvenser det får at kvinnen kommer inn i denne mannesfæren, vet jeg ikke. 239


Kanskje er hovedpersonen i Anleggsprosa nærmere Harald enn de fleste andre på byggeplassen fordi hun er kvinne. Eller: Fordi hun er en ganske sympatisk person. De gangene kjønnet eksplisitt omtales i boken, synes jeg selv det er ganske vittig, som små påminnelser; å, hun er jo kvinne, tenker man kanskje, og så leser man videre med en eller annen fordom surrende i hodet. Som blir innfridd. Eller ikke innfridd. Det får leseren svare på. Hovedpersonen blir for øvrig aldri omtalt med navn, noe som antakelig ikke helt tilfeldig. RFH: «Språket vi snakker tar det tid å lære seg,» sier fortelleren din et sted. Hvordan lærte du dette språket, og kan du si noe om hva som kjennetegner det? TÅ: Jeg har jobbet på byggeplass i flere perioder, men har absolutt ikke yrkeskompetanse. Jeg har måttet ty til fagbøker og min betongkyndige far for å virkelig spikre den tekniske biten. Når det gjelder kommunikasjonen mellom menneskene i Anleggsprosa, kjennetegnes den vel av at de sjelden sier mer enn de trenger å si. Språket er jordnært og konkret. De deler små glimt av hva de tenker mens de jobber, simple spøker som gjør dagen lettere. Og de snakker et språk som rett og slett 240


er praktisk; kjennskapen til alle faguttrykkene og de klare beskjedene de gir hverandre gjør livet tryggere og mer håndterlig, bokstavelig talt. RFH: Hans Herbjørnsrud sa nylig til Klassekampen at den nye generasjonen forfattere i stor grad består av folk som har gått på skriveskole, at de ikke er «gauper som kommer stormende ut av tjukke skauen», men folk som mye bedre enn tidligere generasjoner vet hva de går til. Er det noe i dette, tror du, føler du at du etter ett år på Skrivekunstakademiet og to på Litterär Gestaltning står bedre rustet for en fremtid som forfatter enn du ville gjort uten? TÅ: Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og oppdaget at det fantes forfattere og et såkalt litterært miljø, var det ganske overveldende, men det er nesten skumlere nå, når jeg vet mer om hvem folk er og hva som er prestisje og alt det der. Nei, for meg er det først og fremst inspirerende. Jeg har mange forfattervenner som jeg har møtt i Bergen og Göteborg og det er fantastisk. Jeg kan henvende meg til flere av dem hvis jeg trenger å bli lest, for eksempel, en kjempeluksus. Det viktigste skriveskolene har gitt meg, er nettopp treningen i å få tilbakemelding på tekst, og å snakke om tekst (dette sier alle som har gått på 241


skriveskole, men det er jo sant). Samtidig finnes det nok en fare for at man i lengden kan bli lett miljøskadd. RFH: Etter snart to år i Sverige: har du plukket opp noen nyttige impulser der borte? Tror du de nordiske landene kunne tjent på i enda større grad å få øynene opp for hverandres samtidslitteratur? TÅ: Å, jeg er ganske redd for sånne spørsmål. Jeg føler meg ikke som noen kvalifisert ambassadør. Men selvfølgelig vil jeg ha mer utveksling av litteratur mellom landene, det er jo store skattekister som mange (har jeg inntrykk av) aldri kommer på at de kan kikke ned i. Mer skandinavisk språkutveksling til folket! I klassen min er vi norske, svenske og danske, det er vilt bra, på en måte er det større forskjeller mellom språkene og litteraturtradisjonene enn man tror. Men setter man seg inn i dem (og det er ingen stor jobb), kan man virkelig begynne å kommunisere. 26. februar 2010

242


Åtte vel anvendte kroner (ny spalte) Singelen har alltid vært en viktig del av måten jeg forholder meg til musikk på; det var i singelhylla nyhetene kom først, og i heldige perioder kunne slippet av nye singler fungere som en slags auditiv variant av glasskula, som man kunne høre fremtiden gjennom. I dag ser fraværet av singler i platebutikkene ut til å innvarsle annen fremtid: som målbevisste rotter har singlene forlatt det synkende skipet detaljhandel av kulturprodukter over disk ser ut til å være. Singelen er i 2010 (enn så lenge: i motsetning til albumene) nærmest utelukkende et digitalt fenomen, en forskuttert mp3-fil prissatt til 8 kroner i nettbutikkene til Platekompaniet og Apple. Nyhetsverdien er likevel den samme som på det gode gamle nittitallet. Denne nye spalten — åtte vel anvendte kroner — skal derfor vies til disse små, musikalske fortune cookies. Først ut er «I Am That I Am» med trondheimsbandet 22. 243


22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'rollformelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser 244


disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock. Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra 245


også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i. 28. juli 2010

246


247


248

Og du tenker at det som ikke var aldri kan bli, men det gjør ikke noe, for det som er kan bli enda bedre enn det var.

Jeg bor her.  

Bloggtekster 07–10

Jeg bor her.  

Bloggtekster 07–10

Advertisement