Issuu on Google+

BLODIG OPPGJØR MED BORGERSKAP, JØDER OG KAPITAL

I 1789 gjorde fattige og eiendomsløse franskmenn opprør mot konge-makt, religion og kapitalisme. I årene etter revolusjonen fulgte en understrøm av tankevirksomhet som meislet ut et nytt samfunn nedenfra. Kapitalen med sitt pengevelde, staten med sitt politiker-velde og religionen med sitt prestevelde, grunnpillarene bak ondskap og terror over hele verden, var kampsaker arbeiderklassen samlet seg om da den første Internasjonalen ble dannet av franske og engelske fagforeningsledere under et møte i London 28. september 1864. En av 1800-tallets viktigste bidragsytere var franskmannen PierreJoseph Proudhon (1809-1865).

Pierre-Joseph Proudhon

Proudhons samfunnssyn baserte seg på at all produksjon er kollektiv produksjon. Alle som deltar i produksjonen har rett til å dele produktene. All kapital er kollektiv eiendom, derfor kan ingen gjøre krav på kapitalen som sin private eiendom. Fysisk eiendom på private hender anså han som tyveri fra fellesskapet. Proudhon tok opp kampen for samfunn styrt nedenfra, og makt spredd på mange små lokalsamfunn uten militærstyre, statsmakt og religion. Arbeiderklassen så på den jødiske rase som sin hovedfiende. Proudhons program krevde dem utvist fra Frankrike. Overalt hvor det var samfunnsnedbrytende krefter fikk jødene skylda. Når det var revolusjon og opprør, forgiftet de sinnene nedenfra, og ovenfra med sin pengemakt. Bak lå det en 1


gjennomtenkt strategi for verdensherredømme og svekkelse av konkurrerende religioner. Skulle sosialismen hevde sin rolle som fremtidens ideal måtte det kjempes mot den økonomiske monopolismen. Like økonomiske vilkår for alle var (og er) en nødvendig forutsetning for frihet. Sosialisme betyr solidarisk samvirke mellom mennesker. Solidaritet kan aldri tvinges fram med tvang og tyranni. Illuminati Mange konspirasjonsteorier som har vært i omløp i nyere tid, startet med et hemmelig selskap, grunnlagt av Adam Wishaupt i Bayern i 1776. Det var en radikal organisasjon, senere kjent som Illuminati. Formålet var å gjøre menneskers herredømme over andre overflødig gjennom opplysning og moralsk forbedring. I 1797 dukket det opp teorier om at Illuminati sto bak mye av det negative som skjedde i verden. Den franske jesuitten Augustin Baurell bar bensin til bålet med memoarer til belysning av jakobismens historie. Han hevdet at det sto en hemmelig organisasjon bak den franske revolusjonen. I første halvdel av 1800- tallet dukker det opp nye konspirasjoner basert på Baurells memoarer. Tyskeren Hermann Goedsche, som skrev under pseudonymet sir John Radcliff, førte konspirasjonsteoriene videre. Hans historie om at representanter for jødenes 12 stammer møttes på den jødiske gravlunden i Praha, for å overta verdensherredømme, kom til å prege verden helt fram til Det Tredje rikets fall i 1945. «Overtakelsen av børsene hadde gjort Europas kongehus og regjer-inger til gjeldsslaver. Planmessig overtakelse av landeiendommer var i ferd med å gjøre bøndene til jødenes slaver, og den jødiske industrien hadde redusert håndverkerne til fabrikkarbeidere», hevdet Radcliff i boka Biarritz som kom ut i 1868. I 1872 kom det en ny versjon i St. Petersburg. 2


Hatet mot jødene fikk ny næring etter den første sionistkongressen i Basel i 1897, der jøder møttes for å organisere seg politisk; målet var å etablere en jødisk stat. I 1903 kom det enda en versjon av Biarritz, publisert som en serie artikler i den russiske avisen Znamya. I de neste årene ble historien om jødenes ondskap og planer for å overta verdensherredøme masse-produsert og omdøpt til Sions vise protokoller. I 1934 og 1935 anla det jødiske samfunnet i Sveits rettssak mot de falske anklagene. Under rettssaken fortalte vitner at protokollene var fabrikert på ordre fra Pjotr Ivanovitsj Rachkovskij, lederen av Ochranan, Tsarens hemmelige politi. Til tross for at Sions vise protokoller bare var oppspinn, ble innholdet omskrevet og brukt i det tyske nazipartiets propaganda fra 1935. Helt til siste åndedrag oppfordret Hitler til nådeløs kamp mot den internasjonale jødedommen som spredde gift blant alle verdens folkeslag. Anarkisme Den nye samfunnsorden etter den blodige franske revolusjonen ble til slagordet anarkisme. Flere tenkere, mange av dem med bakgrunn fra overklassen, meldte seg på i kampen. Mikhail Bakunin og Pjotr Aleksejev Kropotkin var blant de mest fremtredende og betydningsfulle. Grandonkelen til Bakunin var innenriksminister under Katarina II, og faren var ambassadør ved den russiske ambassaden i Firenze.

3


Mikhail Bakunin

Det første Bakunin gjorde for å komme seg ut av adelskapets klør, var opprør mot obligatorisk militærtjeneste for adelens sønner. Han gjennomførte krigsskolen, men deserterte fra tjeneste i det okkuperte Polen. 30 år gammel ble han fratatt sin adelige status, arverett og eiendom. Han måtte holde seg skjult for russiske spioner fordi det det var dødsstraff for revolusjonsledere. Han holdt på å ende sine dager i det beryktede Peter-Paulus-fengslet. Da Nikolai I døde i 1855, ble det litt mildere regime under Nikolai II. I 1857 ble Bakunin overført til tvangsarbeid i Sibir. Sommeren 1861 greide han å rømme fra straffeanstalten i Irkutsk. Etter en tid kom han seg til Paris, der hadde han samtaler med Proudhon. Tre år senere etablerte han Alliansen for revolusjonære sosialister. I 1868 ble alliansen en del av den første internasjonale, som var dominert av Karl Marx og Friedrich Engels. For Marx var det den tyske industriarbeideren som sto sentralt i det revolusjonære idegrunnlaget. Slik Marx så det, var årsaken til all elendighet, både sosialt og åndelig, at arbeidsfolk var underkastet de som hadde tilegnet seg produksjonsmidlene. Sentralstyrt arbeiderbevegelse og ettpartistat organisert ovenfra var løsningen, slik Marx så det.

4


Marx og Engels var så fascinert av det nye industrisamfunnets masse-produksjon at det ikke falt dem inn at grunnlaget for sosialismen lå i små lokalsamfunnene. Den tekniske sivilisasjonen måtte stilles til tjeneste for et nytt folkeliv og en ny etisk kultur, mente Marx og Engels.

Friedrich Engels og Karl Marx

Skeptikerne minnet om at nesten alt det dyrebareste vi har, stammer fra små stater. 20. juli 1870 skriver Proudhon brev til Friedich Engels: «Seirer tyskerne over franskmennene blir det statlig sentralisering. Tysk hegemoni kommer til å flytte tyngdepunktet i den vesteuro-peiske arbeiderbevegelsen til Tyskland». Marx fikk rett. Prodhons frihetsidealer måtte vike for marxismens innskrenkende frihet. Bakunin hadde et langt videre syn. Han ville ha med alle, uavhengig av bakgrunn og klasse. Han forutså at tankegangen til Marx, og hans meningsfeller, ville føre til statssosialisme og statskapitalisme. En politisk teori som praktiseres med villskap og hensynsløshet, bør gravlegges, advarte han. Bakunins bok, Gud og Staten, som kom ut 1871, ble en av de mest betydningsfulle bøkene om anarkismen. Boka ble oversatt til en rekke språk. I 1871 prøvde innbyggerne i Paris seg med ett nytt opprør nedenfra. Resultatet etter 70 dager var 250 000 drepte, og mellom 40 000 og 5


50 000 opprørere i fengsel og eksil. Etter blodbadet i Paris sto anarkistene med ryggen mot veggen. Fram mot første verdenskrig vokste det fram sterke sosialistiske partier over hele Europa. I 1889 ble det en ny sammenslutning med utgangspunkt i de tyske og franske sosialistpartiene, den andre inter-nasjonalen. Organisasjonen gikk i oppløsning ved krigsutbruddet i 1914. Kropotkin Anarkisten Kropotkin, født i 1842, var også barn av overklassen. Hans far var prins i Smolensk og en del av Rurik-dynastiet som styrte Russland før tsaren. Allerede tidlig i barndommen begynte Kropotkin å interessere seg for bøndenes situasjon.

Peter Kropotkin

I 1864 fikk han ansvaret for en geografisk ekspedisjon i Mandsjuria, Transbaikal og Amur. Erfaringene han gjorde i de avsidesliggende delene av imperiet, førte til at han begynte å interessere seg for anarkismen. I 1872 reiste han til Sveits, der ble han medlem av Den internasjonale arbeiderforeningen i Genève. Da han vendte hjem i 1874, ble han arrestert for sin undergravende politiske virksomhet. I nesten to år satt han isolert under grusomme forhold, men fikk lov til å skrive geografiske rapporter og artikler.

6


Da han holdt på å bli gal av sykdom og isolasjon ble han overført til et militærhospital. Lys og luft ga raskt bedre helse. En dristig flukt førte ham først til Stockholm, og videre til Kristiania. Fra Kristiania kom han seg med en dampbåt til England. Oppholdet i Norge er fortsatt et mysterium. Han var trolig innom i månedsskiftet juli august 1876, under pseudonymet Legashoff. Som anarkist sørget han for å unngå kontakt med myndighetene, men han skal ha hatt kontakter med bondeopposisjonen på Stortinget. I England likte han seg så dårlig at han reiste videre til Frankrike i 1882. Der var han også ettersøkt for å ha vært medlem av den oppløste Internasjonalen. Han ble fengslet og satt fri i 1886. Etter et kort opphold i England dro han tilbake til Sveits, der han fortsatte å spre sine revolusjonære ideer i kampen for mer rettferdig behandling av bøndene. Fram til revolusjonen i 1917 var han politisk aktiv i Sveits, England og Frankrike. Mens han bodde i London, pleide han vennskap med en rekke sosialister, blant dem var George Bernhard Shaw. 1905 opprøret i Petrograd I historiebøkene er det Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, som ble stående igjen som symbolet på den russiske revolusjonen. Lenin var en av seks søsken, født i Uljanovsk 22. april 1870. Alle seks var aktive revolusjonære.

Vladimir Iljitsj Uljanov 7


Broren Aleksander ble henrettet i 1887 for attentatplaner mot tsaren. Samme året ble Lenin arrestert for studentdemonstrasjoner i Kazan, der han var immatrikulert som student ved det juridiske fakultetet. Til tross for at han var i søkelyset for sin revolusjonære virksomhet, greide han å fullføre juridisk embetseksamen i St. Petersburg i 1891. Fram til 1895 gjorde han seg bemerket med en rekke skrifter mot den borgerlige fløyen av revolusjonen som var i emning. I 1895 reiste han til Sveits, der fikk han kontakt med flere andre revolusjonære. Han reiste tilbake til Russland høsten 1895 for å organisere arbeiderklassens kampforbund, og han startet illegal avis. Det gikk bare noen få måneder før han ble arrestert og forvist til Sibir. Under oppholdet i Sibir giftet han seg med Nadesjda Krupskaja, en revolusjonær han hadde truffet i St. Petersburg. I Sibir benyttet tiden til å skrive sitt første store verk om kapitalismens utvikling i Russland. I 1899 reiste han tilbake Vest-Europa, og gjenopptok kontakten med andre revolusjonære. Proletariatets diktatur I 1902 skrev Lenin han et nytt verk om proletariatets diktatur og demokratisk sentralisme. Det sosialdemokratiske partiet ble splittet i en mensjevik (flertall)- og en bolsjevikfraksjon (mindretall) i 1903. Lenin ble leder for bolsjevikene. Etter streiker og opptøyer i en rekke byer i 1905, ble ordet sovjet et begrep i motstandskampen mot tsarens regime. Sovjet som betyr råd ble dannet i lavere sosiale lag i håp om lokalt selvstyre. Lev Trotskji, som måtte rømme til England på grunn av sin revolusjonære virksomhet i 1903, vendte tilbake til St. Petersburg i mai 1905. Han ble leder av byens Sovjet på mensjevikenes side. Trotskji var den ledende strategen, Lenin gjorde lite ut av seg. Gleden av å være en av strategene ble kortvarig. 8


I 1907 Trotskji forvist til Sibir igjen, denne gangen på livstid. Men han greide å rømme og komme seg til Wien. Også Lenin kom seg ut i 1907, han dro tilbake til Sveits, og videre til Frankrike og Polen. De neste ti årene møttes Lenin og Trotskji flere ganger. Det var en nærmest krigersk holdning mellom dem. Lenin ville kvitte seg med upålitelige mensjevikelementer. Blant stridighetene da de møttes i Wien var samarbeid om finansiering og drift av avisen Pravda som Trotskji hadde bygd opp. Møter i Sveits Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Lenin arrestert av østerrikske myndigheter, men fikk lov til å reise tilbake til Sveits etter press fra sosialdemokrater i Wien. Under krigen appellerte han til arbeider-klassen om at de måtte motsette seg imperialistenes og kapitalistenes krigføring ved å omdanne den til en anti-kapitalistisk borgerkrig. Da den første revolusjonsbølgen brøt ut i mars 1917, fikk han og flere andre bolsjevikledere, tillatelse til å dra fra Sveits over tysk område i et plombert tog. Lenin kom seg videre til Petrograd fra svensk og finsk område. Etter hjemkomsten 16. april, staket han ut kursen mot proletariatets diktatur. Over hele Europa ulmet misnøyen i de sosialistiske partiene mot dyrtid, sult og meningsløs krig. Høsten 1915 møttes krigsmotstandere og revolusjonære sosialister i Zimmerwald i Sveits. Lenin var en av initiativtakerne til konferansen. I februar 1916 ble det holdt nytt møte i Bern. Norge var representert ved Eugène Olaussen, redaktøren i Klassekampen. Venstrefløyen av europeiske sosialister dannet forløperen til den den tredje arbeiderinternasjonalen. I Norge ble Klassekampen talerør for den revolusjonære venstresiden. Flere russere som oppholdt seg i Kristiania slapp til i avisspaltene. Alexandra Kollontai, Nikolai Bukharin og Juri Pjatkov var blant bidragsyterne. Da Tsaren ble styrtet under opprøret i februar 9


1917, reiste eksilrusserne hjem. 1. mai var redaktør Olaussen overbevist om at revolusjonen også var på vei til Norge: «Det er ikke længer krigen som nu står på Europas dagsorden. Vi er kommet til næste punkt: Revolutionen», forkynte avisen på første-siden. I månedsskiftet mars-april 1918 holdt Arbeiderpartiet landsmøte. Venstrefløyen, som var for revolusjonen, tok makten. Det nye Arbeiderpartiet var ikke bare revolusjonært, det erklærte seg også som anti-parlamentarisk, med rett til å gjøre revolusjon uavhengig av Stortinget. Død over borgerskapet Bakteppet som utløste den russiske revolusjonen, var mangel på brød og korn. Et av problemene var at bøndene solgte kornet til langt mer lønnsom produksjon av vodka. Brødprisene steg og matbutikkene i byene gikk tomme. I brødkøene kokte det av politiske diskusjoner og rykter og glødende hat mot Romanovdynastiets overklasseliv. 3. mars 1917 ga tsarens etterfølger, storhertug Mikhail, avkall på tronen. Før tsaren kunngjorde sin avgang, ble det dannet en ny provisorisk regjering under ledelse av Gregorij Lvov, og Alexander Kerenskji ble satt inn som justisminister. Regjeringen ble møtt av utålmodige røde gardister, og unge arbeidere som ville ta makten i egne hender. Det gikk hardt ut over den velstående eliten. 18. juni marsjerte 400.000 gjennom Petrograd. «Død over borgerskapet, og all makt til den undertrykte arbeiderklassen!», lød det fra gater og torg. Kropotkin i Kongsvinger? Etter februarrevolusjonen så også Kropotkin nye muligheter for anarkismen. Da han vendte hjem, ble han møtt av titusenvis av jublende mennesker. Han fikk tilbud om ministerpost i kunnskaps-

10


departementet i den nye provisoriske regjeringen. Han avslo tilbudet fordi det krenket hans anarkistiske prinsipper. Innlandsposten i Kongsvinger fanget opp hans hjemreise. Ifølge avisens oppslag 9. juni 1917 ble Kropotkin observert på toget til Stockholm 8. juni. En henvendelse til Riksarkivet 29. oktober 2012, i håp om å spore reisen, gir følgende svar: «Sentralpasskontoret innførte passtvang for alle personer over 12 år fra 20. september 1917. Riksarkivet finner derfor ingen spor etter Kropotkins besøk i Norge i mai 1917. Utenriksdepartementets arkiv gir heller ikke svar på om det stemmer at han tok toget fra Kristiania til Stockholm over Kongsvinger». Petia Mankova som forsker på norsk russiske forbindelser ved universitetet i Tromsø gir nye opplysninger i en e-post 26. oktober 2013: «Kropotkin er vanskelig å unngå når man jobber med Russland. Jeg tviler på at han hadde politiske kontakter i Norge. Oppholdet i Norge var stort sett transitt, både i 1876 når han emigrerte til Storbritannia, og når han skulle tilbake. Men han hadde gode forbindelser i Sverige. Kropotkin var geograf og jobbet med istiden i Sverige. Han traff også Nansen mens han var i London, men jeg tviler på at det var noen tettere forbindelser En av Kropotkins kontakter i Sverige var polfareren og geologen Nils Erik Nordenskiöld (1832-1901). Nordenskiöld måtte rømme fra Finland, fordi han provoserte russiske myndigheter med sine taler for et fritt og uavhengig Finland. Da han kom til Sverige i 1858 ble han professor ved Naturhistoriska riksmuseets mineralogiske avdeling. I 1878 la han ut på ekspedisjon med hvalfangstskipet Vega fra Tromsø. Målet var å forsere Nordøstpassasjen nord for Sibir og ut i Stillehavet» Kropotkins engasjement for et imperium basert på anarkisme ble lagt død etter oktoberrevolusjonen. Men han var fortsatt en populær 11


mann da han døde av lungebetennelse i byen Dimitrov 8. februar 1922. Tusenvis møtte opp i begravelsen med bannere fylt av slagord mot bolsjevismen. Det ble den aller siste store ansamlingen av anarkister før systemet brøt sammen da Berlinmuren falt i 1989, slik Proudhon og flere andre revolusjonshelter hadde spådd.

Statskupp på tynt grunnlag 5. september 1917 sendte det diplomatiske korps i Petrograd protest mot massearrestasjoner og summariske henrettelser. Henvendelsen ble sendt til Gregjori Zinojev, lederen av revolusjonsrådet i byen, eller Petrograd-sovjetet som det også het fram til oktoberrevolusjonen. G. V. Tsitsjirin, folkekommisæren for utenriks-saker, svarte 12. september. Svaret var ikke særlig oppløftende: «Representantene for de nøytrale makter protesterer ikke på grunn av enkeltovergrep fra uansvarlige personer, men på grunn av styresettet som Arbeider- og bonderegjeringen har innført i kampen mot utbytterklassen. Det arbeidende russiske folk undertrykkes med støtte fra utenlandsk kapital. Det russiske borgerskapet vil kaste slaveriets og krigens løkke om halsen på vårt folk. På det mest bestemte avviser vi innblanding fra de nøytrale kapitalistiske stater». Petrograd-sovjetet ble talerøret for hele Russlands arbeiderklasse, her var bolsjevikene i mindretall. I den første fasen var Josef Stalin og Lev Kamenjev bolsjevikenes fremste representanter. Da den første kongressen av sovjeter møttes i juni, hadde bolsjevikene bare 105 av 1000 representanter. Til tross for svakt grunnlag greide Lenin å få oppslutning om kompromissløs kamp mot regjeringen. 25. oktober besatte bolsjevikene vitale institusjoner. Da den andre sovjetkongressen åpnet samme kveld, forlot mensjevikene kongres12


sen i protest mot statskuppet, dagen etter tok bolsjevikene over styringen. Leo Trotskji ble folkekommisær for utenrikssaker, og Stalin kommisær for nasjonalitetsspørsmål. Lenins første store utfordring var møtet i den folkevalgte Dumaen 5. januar 1918. I Dumaen hadde Lenin bare en fjerdedel av delegatene bak seg. Flertallet nektet å godta statskuppet. Etter et døgn ble forsamlingen oppløst og Lenin stående igjen som seierherre. 17. juni ga Lenin ordre om å henrette Tsar Nicolai II, kona Alexandra og hans fem barn.

Et av de siste fotografier tatt av Nikolaj II, tatt i Tsarskoje Selo etter abdikasjonen i mars 1917.

Mordene satte ny fart jødehatet. Under oppryddingen etter ugjerningen ble det funnet dokumenter som antydet at den kampen som nå måtte utkjempes, var en kamp mot jødene. En annen fare som truet med å velte revolusjonen var tysk invasjon. I februar ble den tyske trusselen så overhengende at bolsjevikledelsen flyttet hoved-staden fra St. Petersburg tilbake til Moskva.

13


Til tross for overhengende fare for krig med tyskerne var bolsjevikene sikre på at Europa var klar for revolusjonen. Det motsatte var i ferd med å skje, sentralmaktene sto klare til å angripe Russland med bred støtte fra kontrarevolusjonære offiserer og bønder fra Tsarens regime. Fredsavtale og borgerkrig 7. januar 1918 vendte Trotskij tilbake fra forhandlinger i BrestLitovsk med dystre meldinger. Den tyske overkommandoen sto klar til å rykke inn fra Østersjøen. Lenin ga etter i tolvte time. Brest-Litovsk avtalen ble undertegnet 3. mars. Bolsjevikene måtte gi fra seg Polen, de baltiske provinsene og Ukraina. Resultatet av oktoberrevolusjonen og fredsavtalen ble borgerkrig. Bolsjevikenes store problem var at den nydannede røde armeen var for svak til å slå ned nasjonale minoriteter. Mange minoriteter så muligheten til å erklære selvstendighet uten å rådføre seg med den nye regjeringen. Trotskji så faren og innrullerte offiserer fra den oppløste tsar-hæren i den røde arme for å gjøre den nye hæren slagkraftig, noe Stalin var sterkt imot. Titusenvis av industriarbeidere og bønder vendte tilbake til landsbygda for å unngå sultedøden. Godseiere og generaler fra tsar-tiden, med hjelp fra tyskere, østerrikere og briter, var på offensiven sommeren 1918. Anton Ivanovits Denkin og Aleksandr Koltschak var sentrale ledere av kontrarevolusjonen. På det meste hadde de to krigsherrene 400.000 mann under våpen. Borgerkrigen ble utkjempet uten klare frontlinjer. Makt og terror fra små hæravdelinger gikk fra by til by langs endeløse jernbanespor. Glødende avsky over tap av privilegier, landeiendommer, rikdom og makt var bensin på bålet. I oktober 1919 var Koltschaks krigsminister, general Stefanoff, på besøk i København, der han redegjorde for kampen mot bolsjevikene. 14


«Bolsjevikene er som et tre som råtner opp innenfra», var budskapet som ble formidlet i den danske avisen Politiken. De kontrarevolusjonære var særlig opptatt av bøndenes og godseiernes kår under bolsjevismen. Bolsjevikene innførte regler som medførte at ingen bønder kunne tilegne seg større andel av sin jords grøde enn han selv brukte. Resten måtte de levere til en felles sentral uten betaling. Streiker og uro i Tyskland Situasjonen var ikke stort bedre i Tyskland. 1919 startet med en rekke spontane streker som utviklet seg til blodige kamper. Opprøret startet da politisjefen i Berlin, Emil Eichorn, ble sparket fordi han nektet å sette inn væpnet politi mot streikende arbeidere. Det uavhengige sosialdemokratiske partiet (USPD) og kommunistpartiet, oppfordret til generalstreik 7. januar. Streikeledelsen greide ikke å bli enige om de skulle oppfordre til revolusjonen eller velge forhandlinger. Karl Liebknecht ønsket væpnet kamp, mens Rosa Luxemburg ville forhandle med statsministeren og sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokratene engasjerte frikorps med erfaring fra første verdenskrig til å slå ned opprøret. Hundrevis av opprørere ble drept. De to ledende kommunistene ble drept 15. januar. Karl Liebknecht var grunnleggeren av det tyske kommunistpartiet. Kommunistgruppen utga en avis som ble kalt «Spartakusbrev», en avis som ble erklært ulovlig. Liebknecht fungerte også som advokat for sosialister og andre venstreradikale som ble anklaget for å smugle propaganda inn i Russland. I 1907 ble han fengslet for kritiske artikler om militarisme og anti-militarisme. Rosa Luxemburg var polsk jøde, og en av meningsfellene til Liebknecht. Hun var motstander av kapitalismen, og hun engasjerte seg mot krigen. Hun mente det var en imperialistisk krig som ikke 15


arbeiderklassen hadde noen interesse i. Hun talte blant annet militærnekternes sak, noe hun ble fengslet for, og hun advarte mot de byråkratiske farene ved bolsjevikenes diktatur i Russland, likevel fortsatte hun å jobbe for proletariatets diktatur med Karl Marx som forbilde. Likene av de to som senere er hedret som revolusjonshelter i venstreorientert litteratur og presse i mange land ble funnet 31. mai i Landwehrkanalen i Berlin. (Kilde: Wikipedia)

Flytende hjernemasse og forvridde lik Bestialske ugjerninger mot krigsfanger og offiserer satte sitt preg på borgerkrigen som raste mellom bolsjeviker og kontrarevolusjonære. Mange ble kastrert og flådd levende. En beryktet torturmetode mot offiserene var å koke hendene til hud og kjøtt falt av. Mr. Alston, Englands utsending i Vladivostok, rapporterte om grufulle overgrep mot uskyldig sivile: «I byen Dorpat ser kreditbankens kjeller ut som et slaktehus. Gulvet er helt dekket av forvridde lik, skutt på kloss hold og halshugd. Det er blod langt oppover veggene. To av prestene er slaktet med øks. I en menighet ble en prest skutt utenfor kirken, rett foran øynene på menigheten, sine døtre og sin sønn. Fra Menzelisk rapporteres det om 500 drepte offiserer. Knuste hoder og flytende hjernemasse hører til dagsorden i den blodige borgerkrigen». Lenge så det ut til at de hvite hærstyrkene skulle gjenvinne makten, men de måtte gi tapt høsten 1919. Korrupsjon, egoisme, og hensynsløse plyndringer som var minst like ille som bolsjevikenes ugjerninger, ble så ødeleggende at kontrarevolusjonen mistet

16


oppslutning i befolkningen, noe som førte til at britene trakk sin støtte tilbake. Adelens soldater møtte sterk motstand fra Nestor Ivanovitsj Makhno. Makhno førsøkte å forsvare småbrukere og fattige landarbeidere. Makhnovistene øynet håp om hjelp fra Lenins bolsjeviker, en avtale om våpenhjelp ble inngått, men det viste seg at Lenin ikke var til å stole på. Makhno forsøkte å bygge opp nye varige samfunnsstrukturer, men disse var helt uforenelige med kommunistenes sentralstyring. Han døde av tuberkulose på et sykehus i Paris i 1934, bare 45 år gammel, dermed var alle reelle motstandere av partidiktatur og statskapitalisme i øst ryddet av veien.

Redselsnatt i Viborg 22. februar 1918 videreformidler Innlandsposten grufulle overgrep, utført av rødegardister i Viborg, opplysninger de har fått tilgang til gjennom finske aviser: «Onsdag i forrige uke rykket en sikkerhetsvakt inn i byen for å beskytte borgerne mot de russiske soldatene, men til liten nytte. Skuddene knallet fra geværer og mitraljøser i alle bydeler gjennom hele natten. Fra paradeplassen ble Nordbanken og byens kirke beskutt. I sentrum var det ikke igjen et helt butikkvindu ved daggry. Møbler i private hus ble splintret til pinneved, og matforsyninger ødelagt. Også nattoget ble beskutt et par kilometer utenfor byen. Om morgenen ble angrepet fulgt opp med massearrestasjoner. Arrestantene ble stilt opp på rekke og rad før de ble jaget ut på gårdsplassen mellom to rekker av soldater. Den videre ferden gikk til de rødes hovedkvarter, der måtte de stå timevis i giv akt. Hvis noen ble tatt for å lene seg mot veggen ventet spark og slag.

17


En handelsreisende ble tatt med en revolver. Han ble drept på stedet med et bajonettstikk i brystet. Det andre ofret var en 20 år gammel journalist. Han ble anholdt på jernbanestasjonen. En halv time etter arrestasjonen ble han offer for et helt umotivert skudd fra en av soldatene. Middagstoget til Petrograd ble stoppet av 200 soldater, passasjerene ble kastet av fordi den røde arme trengte det til forsyninger av våpen og ammunisjon. Telegrammene som har formidlet begivenhetene de siste dagene har vist at alle bestrebelser på å bringe ro og orden har vært aldeles forgjeves». Falske rykter om norsk mobilisering I januar 1918 møtte den norske konsulen og legasjonssekretæren, Arild Rosenkratz Huitfeldt, Trotskji i Petrograd. Konsulen var bekymret for hvordan det vil gå med russiske og utenlandske kapitalister under den nye regjeringen. Trotskji svarer at han ikke lar seg avskrekke av de komplikasjoner som måtte oppstå: «Proletariatet i alle land vil gi oss rett». «Så lenge det nåværende styret sitter ved makten kan legasjonen lite gjøre for å hindre at bøndene forgriper seg på russiske skoger i norsk eie», konkluderer Huitfeldt. Den norske sendemannen i Russland, Nicolai Christian Grove Prebensen, formidler samtalene videre til utenriksdepartementet. Land etter land måtte kalle hjem sine diplomater og handelsrepresentanter fra den russiske hovedstaden på grunn av krigshandlingene vinteren 1918. Blant dem som holdt ut lengst, var de norske diplomatene Huitfeldt, Holmboe, Halle, Christensen, Prytz og Toller. De prøvde etter beste evne å ivareta vestlige statsborgeres interesser. De fikk nok å henge fingrene i. Høsten 1918 sørget de for å redde amerikanere og franskmenn som risikerte livet på grunn av spionanklager. De sørget også for å få ut den serbiske dronningen Jelena Petrova fra fengsel i Perm. 18


Britenes utsending, Robert Bruce Lockhart, greide de å få utvekslet med Maksim Litvinov som satt arrestert i London, mistenkt for russisk spionasje på britisk jord. Litvinov kom seg tilbake til Russland via Bergen. Diplomati og evakuering Til tross for kaoset som bolsjevikene hadde satt i gang, var de interessert i å opprettholde forbindelsene vestover med Kristiania som bindeledd. Fra Kristiania ble det sendt telegrammer til hele verden. Ifølge utenriksdepartementet i den russiske føderasjonen, sendte norske myndigheter en regning på 342.000 gullfranc for transitten av telegrammer i 1917 og 1918. I desember 1918 er situasjonen så usikker og uforutsigbar at Huitfeldt meddeler utenrikskommisæren at alle statsborgere straks bør vende hjem: «Dyrtid, mangel på levnetsmidler og hyppige grensestengninger gjør at den norske regjering anser det som nødvendig å redusere antall funksjonærer til et minimum. Seks av legasjonens personale vil reise førstkommende tirsdag, 10. desember. De seks som er reise-klare er Huitfeldt, militærattasjé Quisling, sekretær Grønvold, konsul Eilertsen, visekonsul Platou og kansellist Lyséll. For å unngå enhver misforståelse som følge av falske rykter om mobilisering i Norge, rettet mot Russland, erklærer jeg Dem offisielt at evakueringen utelukkende er bestemt av de ovenfor nevnte for-hold», heter det i telegrammet datert 6. desember. 16. desember ankommer delegasjonen med tog til Kongsvinger stasjon. En av legasjonens representanter forteller at de er blitt skammelig behandlet, til tross for norsk velvilje overfor sovjetregjeringen. Når utenriksministeren ennå ikke vet at legasjonen er ute av Petrograd, har det sin grunn i at telegrammet er tilbakeholdt. 10. januar 1919 svarer utenrikskommisær Tsitsjerin:

19


«Med henvisning til ovenstående, og på grunnlag av gjensidighetsprinsippet, ber Folkekommissariatet for utenrikssaker om at Maxim Litvinov blir mottatt i Norge som representant for R.S.F.R». Utenriksminister Ihlen beklager i et brev 27. januar at regjeringen for tiden ikke kan treffe noen avgjørelse i å imøtekomme Litvinovs ønske. En mulig forklaring på at regjeringen utsetter saken er at Litvinov ble avist av den britiske regjeringen i 1918. Spionutveksling Litvinov sluttet seg til det russiske sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1898. I 1900 ble han medlem av partiet i Kiev, der ble han og resten av partiledelsen arrestert. Etter 18 måneder i fangenskap greide han å rømme til Sveits, der ble han redaktør for den revolusjonære avisen Iskra. I 1903 gikk han inn på bolsjevikenes side. Da regjeringen begynte å arrestere bolsjevikene i 1906, flyktet han til Paris. Med base i Paris reiste han rundt i Europa som våpenforhandler for det sosialdemokratiske partiet. I 1907 deltok han på den 5. partikongressen i det russiske sosialdemokratiske partiet i London. I 1908 ble han arrestert igjen, denne gangen av fransk politi under navnet Meer Wallach. Han ble tatt med tolv 500-rubelsedler som viste seg å stamme fra et bankran i Tiflis. Det er uklart om han ble fengslet. Men franske myndigheter god-kjente retur til England. I 1918 ble han ofte referert i britisk og amerikansk presse som representant for bolsjevikene i Storbritannia. At Lenin ønsket ham som offisiell representant likte britene så dårlig at han ble arrestert. Britene stilte som krav at bolsjevikregjeringen måtte sette fri Robert Lockhart som satt fengslet i Moskva, mistenkt for spionasje. Etter de diplomatiske forviklingene fikk Litvinov fortsette sitt arbeid. Det 20


var i stor grad hans fortjeneste at britene opphevet sin økonomiske blokade av Sovjetunionen. I 1930 ble Litvinov utnevnt til folkekommisær for utenrikssaker. Nå fikk han en rolle som brobygger til Frankrike, Storbritannia og USA. I 1933 lykkes han i å overtale USA til å anerkjenne den sovjetiske regjeringen. Da krigen nærmet seg, fikk Litvinov problemer med sin jødiske bakgrunn. Etter at Stalin og Hitler inngikk ikke-angrepspakt, begynte også Stalin en jakt på jøder i ledende stillinger for å tilfredsstille Hitler. 3. mai 1939 gikk Stalins fryktede polititropper til aksjon. Litvinov og mange av hans medhjelpere ble arrestert og banket opp. Da Molotov overtok utenriksdepartementet lovet han å rense departementet for jøder. Etter den tyske invasjonen 22. juni 1941 snudde den politiske vinden, og Litvinov ble tatt inn i varmen igjen som ambassadør i USA fra 1941-1943. Innsatsen han gjorde i kampen mot nazismen gjorde at han var en av kandidatene til Nobels fredspris i 1945. Litvinov døde 31. desember 1951. Norske sosialdemokrater i Kreml 24. januar 1919 kunngjorde avisen Pravda gjennom telegrafen i Moskva invitasjon til den første kongress i en ny revolusjonær internasjonale. Innbydelsen henvendte seg til 39 kommunistiske og sosial-demokratiske partier, blant dem Det Norske Sosialdemokratiske Parti. Kongressen fant sted i Kreml 2-6 mars. 35 representanter med stemmerett deltok. Norges representant var Emil Stang. I pinsen 1919 sluttet Arbeiderpartiet seg til Internasjonalen. I begeistringen over den russiske revolusjonen godtok partiet proletariatets diktatur uten at tillitsmenn nedover i rekkene fikk vite noe om hvordan revolu-sjonen hadde artet seg. Fra 19. juli til 7. august 1920 møtte 218 representanter fra 124 kommunistiske partier til Internasjonalens andre kongress. Norge 21


stilte med ni representanter. Kongressen ble åpnet av Georgi Sinojev. Bolsjevikenes krav om sentralstyring av alle kommunistiske partier skapte mye strid og fraksjonsvirksomhet i norsk politikk og arbeider-bevegelse. De 21 tesene fra partikongressen bygget på den opp-fatningen at Europa utviklet seg mot revolusjon. Spørsmålet om å overføre bolsjevismens strategier og erfaringer til Vest-Europa gikk i to retninger: Venstrefløyen mente det var nødvendig og riktig med sentralstyring, høyrefløyen mente det var uriktig og skadelig. At Russland sto i sentrum for den revolusjonære bevegelsen førte til at forholdene i andre land ble spilt ut over sidelinjen. Lenin bygde sin sentralisme på erfaringer fra før revolusjonen. Teorien om arbeider-klassens manglende mulighet for å erkjenne sitt eget beste lå bak klassekampens strategi og taktikk En advarsel fra Åsnes Bolsjevikene drev også aktiv agitasjon i Skandinavia. I desember 1918 ble det holdt konferanse i Stockholm der representanter fra Danmark, Norge, Sverige og Russland diskuterte betingelsene for å få hele Skandinavia under bolsjevismen. Et av punktene på dagsorden var å opprette egne klubber på arbeids-plassene som skulle operere utenom fagorganisasjonene. Gjennom disse skulle man få arbeiderne til å stille urealistiske krav, som i neste omgang skulle føre til streiker. Den videre oppskriften var å stille penger i ubegrensede mengder til rådighet for å fremkalle bolsjevik-diktatur etter russisk mønster. Metodene og de blodige konsekvensene i Russland førte til bitre konflikter og harde politiske fronter her hjemme, både lokalt og sentralt. I januar 1919 tok Syver Hauge, en av arbeiderbevegelsens frontfigurer i Åsnes i Hedmark, til motmæle mot bolsjevismen. Den 22


sosialistiske opposisjonen i kommunen startet Glommendalens Frihetsblad for å skaffe seg et talerør mot bolsjevismens agitasjon: «Det nye organ skal utkomme tre ganger ukentlig og trykkes hos bokhandler Hess i Kongsvinger. Til tross for at bolsjevismen har liten rot i folket og utvilsomt snart vil få sin dom, har jeg for min del ikke kunne avvente dette tidspunkt, men har funnet det riktig å si fra i tide. Til det forestående kommunevalg vil vi også stille våre egne lister», sier Hauge i et intervju i Innlandsposten 13. januar 1919.

Moskva-tesenes 21 punkter De 21 tesene, her gjengitt i forkortet utgave, ble vedtatt under den 3. Internasjonales 2. kongress i Petrograd og Moskva 20. juli til 7. august 1920:  Propaganda og agitasjon må ledes av pålitelige kommunister som har bevist sin hengivenhet til proletariatets sak. Den daglige og periodiske presse må helt være underlagt partistyret.  Enhver organisasjon som vil slutte seg til Internationalen må planmessig fjerne reformistene.  I nesten alle land i Europa og Amerika trer klassekampen inn i borgerkrigens fase. Under disse forhold kan kommunistene ikke 23


ha noen tillit til den borgerlige legalitet. De er forpliktet til å skape et parallelt illegalt organisasjonsapparat.

 Plikten til å utbre den kommunistiske idé innbefatter en særlig plikt til systematisk propaganda i hæren.  En systematisk og planmessig agitasjon på landet er nødvendig. Arbeiderklassen evner ikke å seire hvis den ikke har landarbeidere og fattige bønder bak seg.  Internationalen er forpliktet til systematisk å åpne arbeid-ernes øyne for nødvendigheten av å styrte kapitalismen.  Partiene er forpliktet til åpent å erkjenne fullstendig brudd med reformismen.  Ethvert parti er forpliktet til å avsløre sine imperialisters bedragerier i koloniene, og understøtte enhver frihetsbevegelse, ikke bare med ord, men i gjerning, å forsøke å fordrive imperialistene fra koloniene.  Ethvert parti må utfolde systematisk virksomhet innenfor fagforeningene.  Med alle midler må partiene understøtte den nye internasjonale samling av røde fagforeninger.  Hvert enkelt parlamentsmedlem må stilles i den virkelige revolusjonære agitasjons- og propagandas tjeneste.  Partiene må bygges opp på grunnlag av den demokratiske sentralismens prinsipp.  Partier i de land der kommunistene kan arbeide legalt må foreta utrenskninger for å rense partiet for småborgerlige elementer.  Ethvert parti er forpliktet til uforbeholden støtte til enhver sovjetrepublikk.  Partier som har beholdt sine gamle sosialdemokratiske programmer er forpliktet til innen kortest mulig tid å endre disse programmer i Internationalens ånd.  Alle beslutninger i den kommunistiske Internationalens kongress er bindende for alle partier. 24


 Ethvert parti som vil tilhøre Internationalen må bære navnet Det kommunistiske parti. Internationalen har erklært hele den borger-lige verden og alle gule sosialdemokratiske partier krig.  Alle førende presseorganer i alle land er forpliktet til å trykke viktige offisielle dokumenter fra Internationalens eksekutivkomité.  Alle partier som har søkt om innmeldelse er forpliktet til innen fire måneder å innkalle til ekstraordinær kongress for å drøfte betingelsene.  De partier som ikke radikalt har endret sin tidligere taktikk må før sin inntreden sørge for at minst 2/3 av medlemmene i sentralkomiteen består av partifeller.  Partimedlemmer som forkaster betingelsene og retningslinjene utelukkes fra partiet.

Blodig opprør i Kronstadt I februar 1921 går motstanderne av bolsjevikregimet til aksjon igjen. På marinebasen Kronstadt i Finskebukta, rett utenfor Petrograd, rammes regimet av omfattende streiker. 15000 opprørere formulerer en rekke krav i håp om å få slutt på galskapen. Blant kravene er nye valg til sovjetene, tale- og trykkefrihet, rett til å holde møter og løslatelse av fanger fra sosialistiske partier. 30 delegater reiser til Petrograd i håp om forhandlinger. De blir straks arrestert og henrettet, og kravene de prøver å formidle, blir møtt med total taushet. «Slik kontrarevolusjonær virksomhet, styrt med penger og våpen fra Frankrike, vil vi ikke ha noe av», formidlet Lenin til partikongressen som pågikk samtidig med opprøret i Kronstadt.

25


I virkeligheten var innbyggerne i Kronstadt helt vanlige mennesker, styrt av forhåpninger om rettferdighet. Etter at de hvite hæravdelinger og deres kontrarevolusjonære medspillere var knust på hjemmebane, satte Lenin i gang hemmelige operasjoner i flere vestlige land av frykt for at emigrantgrupper skulle organisere motrevolusjon. Slektninger ble tatt som gisler og agenter ble rekruttert for å infiltrere emigrantmiljøene. Bare i Berlin fantes det 200.000 hviterussiske emigranter. Berlin hadde dessuten et par hundre russiskspråklige aviser og magasiner. Da børskrakket rammet verden i 1929 gikk det meste av Berlins russiske mangfold i oppløsning. Tyver og mordere Medlemskapet i Komintern førte til dramatiske møter i den norske arbeiderbevegelsen. 6. januar 1923 holdt landsstyret i Arbeiderpartiet møte. Flertallet ville ut. Karl Radek, opprinnelig fra Polen og bolsjevikenes organisator i den tyske revolusjonen, deltok på møtet. Under møtet holdt den Moskva-tro fløyen møte i den russiske legasjonen. Radek prøvde å få til forsoning, men forsøket på innblanding stoppet ikke striden om full norsk selvstendighet. Kong Haakon registrerte med bekymring at Karl Radek hadde sluppet gjennom passkontrollen for å representere Komintern: «Det bolsjevikiske lederskap av tyver og mordere hører ikke hjemme i det gode selskap. Hva har kommunistene å gjøre i nasjonalforsam-lingen når de har underlagt seg Moskva?», var Kongens mening om utviklingen. Radek hadde blod på hendene etter å ha vært delaktig i brutale mord på kongens slektninger under oktoberrevolusjonen, nå var han en av ideologene bak den røde terroren, slik Kongen så det. Den Kominternkritiske avisen Mot Dag var ikke nådig i sin karakter-istikk av Radek og hans tyske medarbeider, August 26


Thalheimer: I et oppslag 10. februar 1923 blir Thalheimer stemplet som «svart-musket jøde. Yderst uvel på tribunen». Avisens journalist, Håkon Meyer, får passet påskrevet som antisemitt og fascist etter sin offentlige utblåsning mot Komintern. Bukharin, som også hadde vendt tilbake til gamle trakter i Kristiania som utsending til det dramatiske landsmøtet, konkluderte med at Meyer ville bli en av fascistenes ledere i framtiden. På partiets ekstraordinære landsmøte 2. november 1923 tok Komintern avstand fra enhver tanke om nasjonal frihet. Josef Stalin, generalsekretæren i Sovjetunionens Kommunistiske Parti, gjorde et siste forsøk på å hindre splittelsen. Han sendte telegram til Alexandra Kollontaj, lederen av handelsrepresentasjonen i Kristiania, der hun ble pålagt å bidra til full oppslutning om Moskva-tesenes krav om å innrette seg etter Moskvas demokratisk sentra-lisme. Stalins forsøk på innblanding ble forkastet. Med 169 mot 103 stemmer gikk Arbeiderpartiet ut av Komintern. Landsmøtet endte med at den Moskvatro Komintern-fløyen dannet Norges Kommunistiske parti. Partiet ble stiftet 4. november med økonomisk støtte fra den sovjetiske handelsdelegasjonen. Stalin overtar Etter at Trotskji reddet bolsjevikene fra å bli en parentes i verdenshistorien, blusset de indre stridighetene opp igjen. Lenin stemplet Trotskji som dumdristig, og uten sans for praktisk politikk. Da Lenin begynte å skrive sitt politiske testamente høsten 1923, ble arvtakeren Stalin karakterisert som primitiv: «Jeg er ikke overbevist om at kamerat Stalin vil utøve makt med tilstrekkelig moderasjon. Kamerat Trotskji, på den annen side, er den mest kapable i sentralkomiteen, men han har et overmål av selvtillit og er overdrevent opptatt av administrative spørsmål».

27


Høsten 1923 publiserte Trotskji en serie artikler der han kritiserte den svake og ineffektive kontrollen over økonomien. Trotskjis venstre-opposisjon møtte sterke anklager fra resten av politbyrået. Under partikongressen i Moskva i januar 1924, gikk opposisjonen på et knusende nederlag. Trotskji var så utslitt at han måtte ta seg en lengre ferie ved Svartehavskysten. Umiddelbart etter Lenins død, 21. januar 1924, ble det holdt møte i politbyrået for å diskutere situasjonen. Under gravferden 26. januar var maktkampen avgjort: «Vi lover deg, kamerat Lenin, at vi ikke skal spare våre liv når det gjelder å styrke den verdensomspennende alliansen av arbeidsfolk», lød det fra Josef Stalin. Utfordreren Lev Trotskji var fremdeles i Sukhumi ved Svartehavet. Da Stalin lanserte tesen om sosialisme i ett land i 1925, mente Trotskji at det ville være umulig å bygge et sosialistisk Sovjetunionen uten verdensrevolusjon. Han begrunnet sitt standpunkt med at Sovjet-unionen alene ville tape kampen mot kapitalismen. Den ideologiske konflikten mellom de to haukene etter Lenins død kulminerte da Trotskji ble ekskludert fra Politbyrået 12. november 1927. Etter at Stalins erkefiende var satt ut av spill, og store deler av markedene i den kapitalistiske verden brøt sammen i 1929, satte Stalin i gang sin første femårsplan for vekst og industriutvikling. Hovedstrategien ble lagt på tungindustri, kraftverk og jernbaneutbygging, mens nødvendige forbruksvarer ble forsømt. Blodig slutt i Mexico Trotskji ble forvist til Alma Ata, og utvist fra unionen i 1929. Han satt først isolert på øya Principo i Tyrkia, der begynte han å skrive kritiske artikler mot Stalins umenneskelige form for sentralstyrt sosialisme.

28


Med hjelp fra sin eldste sønn, Lev Sedov, ble hans kritiske skrifter spredd fra Sovjetunionens ambassade i Oslo. I brevene som er bevart i Statens museum for Russlands historie, går det fram at det ble laget planer for foredragsturne i Skandinavia, og det var planer om at hans eldste datter Zinaida skulle få legebehandling i Norge. Våren 1935 søkte han asyl i Norge. Asyl ble innvilget 18. juni, under forutsetning av at han holdt seg unna politisk virksomhet.

Etter anmodning fra regjeringen ble han innkvartert hos forlagsmannen og sosialisten Konrad Knudsen på Hønefoss. Kravet om å holde seg unna politikk tok han ikke særlig høytidelig. Det ble snart møter med justisminister Trygve Lie og Arbeiderbladets redaktør, Martin Tranmæl. Samtalene endte i Arbeiderbladets spalter. Trotskji fordømte Stalins vei til sosialismen, og han brukte oppholdet i Norge til å skrive bok om revolusjonen. Blant tyske emigranter i Skandinavia, og blant sosialistene i Amerika, og flere andre land, hadde Trotskji mange tilhengere. Hans politiske agitasjon fra norsk jord fikk Stalin til å se rødt. Fra Moskva kom det krav om utvisning, og her hjemme helte lederen for 29


Nasjonal Samling, Vidkun Qisling, bensin på det ideologiske bålet med organisert razzia. Det førte til at han ble isolert og evakuert til Sundby gård i Hurum, der ble han bevoktet 24 timer i døgnet. 29. august 1936 overbringer Sovjetunionens representant i Norge I. S. Jacubovitsj følgende meddelelse: «1. desember i fjor ble Sergej Kirov, lederen av partiorganisasjonen i Leningrad skutt på sitt kontor i Smolnyinstituttet myrdet. Morderen og hans medskyldige tilsto at de var medlemmer av en terroristorganisasjon. Senere undersøkelser, særlig nå under retter-gangen i Moskva i denne måned, har bevist at denne terroristiske organisasjonen var stiftet av Leo Trotskji. Videre er det bevist at Trotskji gjennom sine agenter hadde forberedt mord på Stalin og flere andre ledende menn. Sovjetregjeringen må derfor gjøre oppmerksom på at Trotskjis opphold i Norge vil skade landets vennskapelige forhold til Sovjetunionen». Etter samtaler med Lie og Koht, sender Jacubovitsj telegram tilbake til sine overordnede i Moskva: «Etter samtalene med Lie er jeg ikke i tvil om at den norske regjering vil være glad for å bli kvitt Trotskji. Lie innrømmer at Trotskji har drevet konspiratorisk virksomhet i Norge». Utenriksdepartementet svarer 3. september med å vise til at asylretten ble innskrenket 25. august, og fratatt ham 28. august. Men regjeringen vil ikke erkjenne at den i denne sak har gjort seg skyldig i noen forsømmelse overfor folkerettens krav om en stats plikt til å hindre forberedelser av handlinger hvorved en annen stats sikkerhet trues. Enhver beskyldning herom avvises av den norske regjering.

30


Like før jul i 1936 ble saken så betent at regjeringen måtte gi etter. Hans siste stoppested ble Mexico, der ble han sporet opp av Stalins hemmelige politi NKVD, og drept med en isøks i august 1940. Syndikalistene fikk rett Den tyske anarkisten Rudolf Rocker (1873-1958) oppsummerer den ideologiske kampen mellom kommunismen og kapitalismen i 1947, oversatt og utgitt på svensk i 1949, bind I og II av Nationalism och Kultur: «I dag står det klart at sosialismen er et vrengebilde av statskapita-lismen. Erfaringen fra Russland taler sitt tydelige språk. Den fata-listiske troen på at diktatur er nødvendig som et overgangsstadium på vei til bedre sosiale forhold er en farlig vei. Kommunismen og fascismen er to former av samme sak». Den svenske syndikalisten Albert Jensen (1879-1958) tok for seg kapitalismen, kommunismen og sosialdemokratiets utvikling i et jubileumsskrift da han fylte 70 år i 1959:

31


Albert Jensen på talerstolen for Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC), en svensk syndikalistisk fagforening.

«De russiske bolsjevikene som kaller seg kommunister fører bare til enda verre former for ufrihet enn privatkapitalismen. At staten har overtatt alle produksjonsmidler og naturrikdommer tvinger arbeideren til å selge sin arbeidskraft til staten slik som han før solgte den til den private kapitalisten. Før kunne arbeideren i det minste velge den arbeidskjøper han ville selge seg til. Ett parti bygd opp etter militært hierarki skaper herrevelde og all makt til en diktator. Syndikalismen er motstander av statsvelde. Historisk har staten alltid vært redskap for herrevelde. At sosialdemokratisk maktovertakelse vil lede til et annet resultat er ikke sannsynlig. Sosialdemokratiets politikk går ut på statsmaktens bestående og utvidelse. Allerede nå kan man avlese sosialdemokratiets frihetsundertrykkende innflytelse. Den sosialdemokratiske arbeiderregjering i England har innført lover som i en viss utstrekning kriminaliserer arbeideraksjoner for høyere lønn. I norsk lov er det innført bestemmelser om statens rett til å dirigere arbeidskraft, en frihetsberøvelse til selv å velge arbeidsplass og bosted. 32


Syndikalismen setter direkte aksjoner i høysetet. Streiker, boikott, blokader og andre former for kamp går foran parlamentarisk virksomhet, fordi det er mer effektivt. Revolusjonene i Øst- og Sentral-Europa etter første verdenskrig illustrerer dette. I kraft av arbeidernes reisning ble Hohenzollerne jaget fra den tyske tronen og erstattet med en sosialdemokratisk regjering. Regjeringen ble møtt med reaksjonære krefter fra borgerklassen og militære som marsjerte mot Berlin. Den sosialdemokratiske regjeringen flyktet til det sydlige Tyskland. Herfra oppfordret de massene til generalstreik. Etter fire dager måtte den reaksjonære regjeringen gi opp. Den syndikalistiske bevegelse har anbefalt direkte aksjon som det eneste effektive virkemiddel mot krig. Når regjeringene driver nasjonalistisk politikk som truer med krig mellom folkene, må arbeiderne finne hverandre i felles generalstreik over grensene. Den tyske arbeiderklassen var forberedt på Hiters maktovertakelse i 1933. Motstanden innenfor de sosialdemokratiske og bolsjevikiske masser uteble fordi massene var autoritært oppdratt. De måtte vente på ordre ovenfra, både i øst og vest, som aldri kom. At ikke bolsjevikene reagerte hang sammen med Stalins diktatur. Dermed fikk Hitler lett spill. I Tyskland oppfordret sosialdemokratene fagforeningsledelsen om å delta i nazistenes 1. mai markering i 1933. Eksemplene med Hitler og Stalin gjør at syndikalismen forkaster både bolsjevismen og sosialdemokratiet som samfunnsform. Begge deler har vist seg å føre til statsvelde og ufrie samfunn. I den moderne staten kan man i forskjellige land iaktta tendenser til å berøve de selvstyrende kommunene deres funksjoner og retten til selvbestemmelse. Jo mer dette skjer jo mektigere blir staten. Kommunene må være så små enheter at menneskenes innflytelse blir så direkte som mulig».

33


Albert Jensen vokste opp i Landskrona. Jensens politiske karriere startet i en forening for unge sosialister da han var 18 år. En av hans fremste kampsaker var anti-militær agitasjon. Det likte svenske myndigheter så dårlig at han ble fengslet i flere omganger. Men Jensen ga seg ikke. Han reiste først til Frankrike der han begynte å studere syndikalismen. I 1913 var han representant ved den første internasjonale syndikalist-konferansen i London. I Sverige var han fortsatt svartelistet og etter-søkt for sin politiske virksomhet. I stedet for å reise hjem, kom han til Norge. I Norge begynte han å arbeide for den norske ukeavisen Direkte Aktion. Fraksjonsstrid i det norsk politiske miljøet førte til av avisen ble lagt ned i 1918. Jensen vendte hjem til Sverige, der ventet tre nye måneder i fengsel. Men han lot seg ikke skremme til taushet. Fra 1922-24 var han utenriksredaktør for den nyetablerte syndikalistiske avisen Arbetaren, der ble han til 1950. (Utdrag fra Wikipedia)

34


Kilder: Knut Langfeldt: Moskvatesene i norsk politikk. Universitetsforlaget, 1961. Antony Beevor: Mysteriet Olga Tsjekhova. Cappelen Damm 2004. Syphila Morgenstierne: Anarkistene i verdenshistorien I. Forlaget Fritt og Vilt 2008. Robert Service: Lenin En biografi, N.W. Damm & Søn AS. Erik Bach Nielsen og Munksgård: Sovjetunionens historie, København 1990. Haakon Lie: Loftsrydding, Tiden Norsk Forlag 1980. Innlandsposten 1918-1941. Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einar Lorenz: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. N.W. Damm & Søn 2005. Sven G. Holtsmark (red.) Norge og Sovjetunionen 1917-1955. En utenrikspolitisk dokumentasjon. Utgitt av Institutt for forsvarsstudier i samarbeid med Det russiske vitenskapsakademis Institutt for verdenshistorie. J.W. Cappelen 1995. Øystein Sørensen: Fra Marx til Quisling. Fem sosialisters vei til NS. Dreyers forlag 2012. Rocker Rudolf: Nationalism och Kultur, del I og II. Federativs Förlag, Stockholm 1949. Albert Jensen: Hva syndikalismen vil. Jubileumsskrift til Albert Jensens 70 års dag. Solidaritet, 1949

35


Blodig oppgjør ferdig 10 08 2016