Issuu on Google+

Nr 2, 2013 20. Ă…rgang

1


Leiaren har ordet Noko av det siste Jesus sa til disiplane sine før han vart teken opp til himmelen, var at den glade bodskapen, evangeliet, skulle spreiast til alle folkeslag. Dette er ei oppmoding eg har høyrte gjenteke opp att og opp att på bedehus, leir og barnelag heie livet. Og ofte her det vert fokus på dei unådde folkegrupper i sør for ekvator eller øst for Europa. I denne ledaren vil eg fokusere på ei anna folkegruppe som er meir eller mindre unådd med evangeliet, det norske folk.

Det gjer vondt å ta inn over seg at dette er ein realitet. Ein kan lett tenkje at Noreg har vert eit krinstent land i over 1000 år, og at ein har dei kristne grunnverdiane i botn i både grunnlov og grunnhaldning. Dette er sant. Men, folket i Noreg kjenner ikkje lenger evangeliet. Det trur det sjølv, dei har høyrt om Jesus. Men det er ein død folketru om at dei snille slepp inn i himmelen og dei slemme ikkje gjer det som råder. Folk i vårt eige land kjenner ikkje evangeliet!

Eg vil gjenfortelje ei historie som ei god veninne fortalte meg. Ho fortalde at ho studerer til lærar, og gjennom studiet har ho fått seg mange venner som ikkje er kristne. Mi veninne var tydeleg like frå starten på at ho var kristen, og tenkte med seg sjølv: ”No veit dei at eg er kristen, og då veit dei kva eg trur på og kva eg står for.” Etter eit års tid får ho følgande spørsmål frå ei av dei næraste veninnene, som regna seg sjølv som kristen då ho var døypt og konfirmert: ”Det er vel ikkje så nøye med Jesus for deg, du trur jo på Luther?”. For mi veninne vart denne opplevinga ein vekkar. ”Norsk ungdom kjenner ikkje evangeliet, dei har ikkje eit reelt val.” var hennar respons.

Det betyr at det ikkje berre er land som Mongolia, Somalia og Kirgisistan som treng teltmakararbeid. Det er òg eit stort behov i Noreg for kristent fagpersonale. For folk som tørr å bryte opp frå si trygge borg, og flytte med sin kunnskap og kompetanse både innan eit fagfelt, og om evangeliet, og flytte til områder av landet som skrik etter evangeliet.

2


Eg veit at det allereie er folk som har teke denne utfordringa på alvor. Eg veit at stader som Harstad, Lofoten og Dønna dei siste åra har fått tilflyttarar som bevisst har flytta til desse stadane med eit ønske om å vere eit lys i mørke. Eg veit òg at det er eit stort behov i landet vårt. Det eg ikkje veit, er din plass på kristi legeme. Ein skal aldri undervurdere bønna si verknad. Teltmakarar i Noreg treng forbøn. Det norske folk treng nokon som ber for dei. Ein vekkelse starter alltid med falda hender. Øyra treng ei hand, og handa treng eit auga som det står i 1 kor 12. Be Gud om å vise deg din plass på hans legeme. Og be haustens herre om å drive arbeidere ut.

Andakt Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Luk 15,29 Av H.E. Nissen

Den eldste sønnen manglet gleden. Det kunne se ut som om han hadde alle vilkår for å eie den. Alt det faren eide, tilhørte ham. Og når det gjelder ham selv, virker han som en arbeidsom mann, som hadde god orden på seg selv. Likevel var han ikke glad. Mange kristne har det på samme måten. Det skyldes at barnekåret er blitt erstattet av trelldom. Vi glir lett inn i et lovens forhold til Gud. Vi kan samtale lenge om hva en kristen kan tillate seg og hva han ikke kan tillate seg. Men det tales så lite om Jesus og hans verk. Jesus fyller ikke hjertet og sinn. Derfor flyter munnen ikke over om Ham.

Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9, 36-38

Stakkars eldste sønn! Han tror at et kje kan gjøre ham glad. For ham er glede forbundet med en festlig kveld. Han tenker ikke på at det snart er hverdag igjen. Veien inn i den kristne gleden er ikke en eller annen oppløftene opplevelse. Det har mange trodd, men de har

Ole Arnfinn Røysland Leiar av Ås Teltmakermisjon

3


måttet sanne at etter noen uker var ingen ting forandret. Nei, veien til glede er veien inn i barnekåret. Det ble den yngste sønnens lykke å bli innesluttet i en åpen farsfavn. Det er nettopp dette den eldste sønnen treger til.

Glimt fra Øst-Afrika v Rune Mjølhus. Feltleder østafrika

Hvor lenge er det siden du har kastet deg i din Frelsers favn? Hvor lenge er det siden du har sett din Far komme løpende, falle deg om halsen og kysse deg? En sann og levende kristen vokser aldri ut av barneforholdet til Gud. Du blir aldri annet enn fortapt i deg selv. Alltid har du bruk for nåde – uforskyldt nåde. Og det forunderlige er, at når du får alt for ingenting, blir du glad. Du må glemme alt det du er og har gjort. Så kan du møte din Fars blikk.

I Øst-Afrika har vi i stadig større grad gått inn i teltmaker rollen. Vi ser klart at vår tilstedeværelse i områder der denne modellen er viktig, blir stadig viktigere. I generasjoner har vi pløyd i fruktbar mark, teigene med steinete jord gjenstår i vår del av verden, og den må pløyes den og.

Du må la kjærligheten hans gjennomstrømme deg. Du er hans elskede barn.

Siden NLM sin generalforsamling i Ålesund i 2000, har fokuset for arbeidet i Øst-Afrika dreid. En sa da at en ville at «alt nåværende evangelisk arbeid skal avvikles inne 8-10 år», noe som for oss på felt ble en oppvekker. En må begynne å se kritisk på det en driver med, og klarer en å følge denne målsetningen, så vil en kunne nå enda lenger ut. 4


Min store sorg som leder for et ekspanderende arbeid i et område der vitner ikke har vært før, er at vi ikke klarer å rekruttere. Det er stor interesse for arbeidet, mennesker finner det både interessant og spennende, men når det kommer til å forplikte seg på noen år i felt, så er det svært dårlig uttelling vi får. Vi får tak i korttids arbeidere, og det er det som holder mange av hjulene våre i gang, men langtidsengasjement, det vi vet er nødvendig i slike områder, det er det rett og slett vanskelig å få til. Jeg frykter at forskjellen mellom Norge og resten nå er blitt så stor, at det kompliserer det hele. Vi vil gjerne gjøre noe, men vi vil ikke slippe taket på livet i Norge heller. Særlig i denne konteksten der en rekrutterer fagfolk med spisskompetanse. Utviklingen innen faget går fort i Norge, og en vil ikke være borte fra det for lenge slik at en faller av, på et vis. Jeg spør meg selv; er det så farlig om en på et senere tidspunkt i livet må oppdatere seg igjen? Vil ikke tjenesten som teltmaker ha en stor verdi i livet i seg selv? Er det andre ting som kan være grunnen til dette?

Det var både gledelig og smertelig å være med på det. Jeg er ikke i tvil om at det var både nødvendig og nyttig å få en slik føring inn i arbeidet. For oss gjorde det at vi vendte blikket østover fra der vi da var. Vi så på land og områder der det ikke fantes vår form for arbeid. Vi så på mulighetene for å sette inn ressurser i områder som hittil ikke har vært aktuell for oss. Feltet kom i bevegelse, og i dag ser vi at vi står samlet om et arbeid med å bruke ressurser inn i nye områder. I dag bruker vi omlag 70% av budjettet på nye områder, områder der teltmakere er eneste mulighet, og de resterende på de «gamle» feltene våre. Vi er der vi ønsker å være. Satsingen har gått over flere linjer. I begynnelsen med vann, helse og sanitet i et integrert program. Vi har beveget oss inn i nye land der NLM aldri har vært før, og har fått starte opp med kapasitetsbygging innen helse og utdannelse. I Kenya har vi kommet i gang med Tana Water and Sanitation TWSP, som vi har tro på vil bedre kårene for folket og gi oss en mulighet til å bygge broer og å være lys og salt. Du kan følge dette på FaceBook på https://www.facebook.com/Tn WSP?fref=ts Vi gleder oss over utviklingen der.

Da jeg var ung, og det begynner å bli en tid siden, ble det forkynt til oss tenåringer om at vi måtte være en motkultur. Vi måtte gå mot strømmen, tenke på verdiene 5


vi hadde, vite at alt vi hadde var gitt oss av Gud, og at vi skulle forvalte det som det. Bare død fisk følger strømmen. Det er lenge siden jeg har hørt det nå. Jeg tror egentlig at det vil være mer og mer relevant ettersom velferden vår øker i Norge, men vi er likevel mer og mer redd for å snakke om det.

Til Harstad

Gjengitt med tillatelse av itro.no v/ Jenny Stige

Bård Andreas Gulbrandsen (21) skal snart nordover. Det skal Maiken Testad (20) også. Og enda en liten gjeng. Vi tok en prat med Bård Andreas og Maiken. Om forberedelser, forventninger og utfordringer.

Nå har jeg fått anledning til å skrive til et ekslusivt forum. Teltmakeren. Vi trenger ingeniører, sykepleiere, leger, agronomer og andre fagfolk. Vi får ikke tak i dem! Er du sikker på at du har ro for at det du tenker som en umiddelbar karriere er det rette? Kan det hende at du forsøker å forstumme et kall til å reise som teltmaker? Vi må være klar over at vi løper en risiko når vi ber høstens Herre om å drive ut arbeidere, det kan være deg Han utfordrer. Jeg synes å merke at flere og flere har bedre og bedre grunner til ikke å dra, vi har forfinet det. Personlig, etter mange år i tjeneste her, ser jeg at jeg er overvelsignet! Jeg skulle så gjerne unne dere å få være med og å få del i dette. Vær frimodig og ta kontakt med NLM.

– Jeg skal til Harstad først og fremst for å være en Jesu disippel i byen, fordi jeg har hørt at det er få kristne der og fordi jeg føler meg kalt til å dra, sier Bård Andreas. – Jeg ønsker å drive og kanskje starte ungdomsarbeid, og ellers se hva som legger seg til rette. Jeg har ikke satt noen faste rammer rundt prosjektet, fordi jeg vil la Gud lede veien, og jeg ønsker å være mer åpen enn fastlåst. Maiken forteller at hun har lyst til å gi videre det hun selv har fått. "Jeg er heldig som har noen som har brydd seg nok om meg til å introdusere meg for Jesus"

Vi trenger folk!

6


– Jeg har ikke vært kristen mer enn et par år, og føler meg heldig som har den bakrunnen. Jeg vet hva det vil si å være uten Jesus, og jeg er heldig som har noen som har brydd seg nok om meg til å introdusere meg for Jesus. Det har jeg lyst til å være med på å gi andre en mulighet til.

for meg, og det syntes jeg er veldig kult å få være med på og være en del av, sier Bård. Han gleder seg til å få kommet skikkelig i gang med høsten. Til å bli kjent med byen. Og med folka. – Utfordringen er jo at det er mye nytt å sette seg inn i, og at det kan bli et kulturkræsj, men jeg tror det skal bli veldig bra og at det kommer til å gå veldig greit, fortsetter han.

Hun sier at forberedelsene så langt har gått ut på å finne plass å bo, ordne med flytting og så videre, men nå har det falt på plass. – Da gjenstår de mentale forberedelsene, fortsatt mye bønn, og å innstille meg på å bo så langt vekke fra hjemby og familie. Det er godt å vite at jeg har Bård Andreas med på laget!

– Jeg tror Gud har kalt oss til å være der oppe, og da vil jeg være åpen for å være der han vil ha oss. Jeg håper såklart vi får være med å gjøre en forskjell der oppe, sier Maiken.

– Jeg bruker mye tid på å be. Rent praktisk så har jeg ordnet meg jobb og vi driver nå og ser etter sted å bo, sier Bård Andreas.

Hun sier hun har blitt «gira på Gud» etter å ha gått på Fjellhaug. – Jeg ser veldig positivt på misjon. Utfordringen blir kanskje at det er vanskeligere enn jeg innbiller meg. At det tar lenger tid, er mer krevende og at vi må møte masse motgang før det går fremover. Det er kanskje naivt, men jeg er fornøyd om jeg får gitt andre den samme muligheten jeg fikk.

De gleder seg til å flytte til Harstad, men de er også klar over at det kan komme utfordringer. "Jeg har opplevd at dette er Guds plan for meg" – Jeg har gledet meg hele tiden til å flytte nordover, å starte på noe nytt, og har opplevd at dette er Guds plan

7


Returadresse: Ås Teltmakermisjon Lyngveien 19 1430 Ås Meld frå om adresseendring! Epost til redaksjonen: runemyra@gmail.com

Redaktørens hjørne Høsten er kommet, løvet er på nippet til å takke for seg og studentene på UMB har kommet godt i gang med studieåret. Det er på tide å komme noen drypp fra Ås teltmakerforening. I dette nummeret har vi valgt å ha fokus også på teltmakerarbeid i Norge. Dette er ikke en ny tanke, men det er et fokus som gjerne blir glemt eller overskygget av det store misjonskallet; gå Ut…

Det er viktg det som står i lederen om at vi alle er forskjellige lemmer. Hva er din oppgave og ditt kall?

Som Rune Mjølhus sier, er det fortsatt behov for misjonærer og teltmakere på misjonsfelten. Dette er et stort og spennende arbeid. Men det er også en vekker at det er så mange i Norge som ikke kjenner det rette evangeliet.

Til sist vil jeg hilse med verset fra sangen: Dine løfter er mange:

Lær oss elske hverandre, og se hva det er Du har ment med at vi bor der vi bor! Hjelp oss vitne om Jesus for fjern og for nær, La ditt ord nå ut til hele vår jord!

Det er spennende å lese om ungdommene som drar til Harstad for å være Jesu disipler i hverdagen, og jeg håper det kan inspirere.

Teltmakeren er organ for Ås teltmakermisjon. Ansvarleg redaktør er Rune Myra. Gåvene som kjem inn går direkte til NLM sitt teltmakararbeid i Mongolia. Der vert det drive prosjekt med blant anna helse, gatebarn, grønnsaksdyrking og ullforedling. Det er fleire norske fagarbeidarar i landet, som gjer eit arbeid som syner seg for mange å vere livsnødvendig. Me takkar for alt som vert gjeve og hugsar på dykk i forbønn! Gåver

kan sendast inn på postgironr: 0530 42 29308 8


Teltmakeren 02.2013