Page 1

1Q84


Haruki Murakami på Pax Forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for grensen, 2000 Hardkokt eventyrland og verdens ende, 2001 Etter skjelvet, 2002 Kafka på stranden, 2005 After Dark, 2007 Blindepilen og den sovende kvinnen, 2009 Elskede Sputnik, 2010 Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, 2010 1Q84. Bok 1 & 2, 2011


Haruki Murakami

1q84 Bok 3

oversatt fra japansk av ika kaminka, mno

pax forlag a/s, oslo 2012


originalens tittel: 1Q84 (ichi-kyū-hachi-yon) Book 3 copyright: © haruki murakami 2010 norsk utgave: © pax forlag 2012 omslag: egil haraldsen og ellen lindeberg | exil design trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-530-3483-6 innkjøpt av norsk kulturråd, mosaikkordningen Utdragene fra Isak Dinesens bok i kapittel 6 er hentet fra Karen Blixen: Den afrikanske farmen, oversatt av Trude Marstein, Gyldendal 2011, s. 208–210. Sitatene fra Macbeth er fra Morten Krogstads oversettelse: Hamlet. MacBeth, Aschehoug 2007, s. 418. Sitatet i kapittel 3 er fra Hyakken Uchidas verk Tokyo nikki (Tokyo-dagbøkene), som ikke er utkommet på norsk.

4


Bok 3

Oktober窶電esember

5


6


1

ushikawa

Når noe småsparket i hjernebarken

«Ushikawa, kan du være så snill å ikke røyke?» sa den kortvokste mannen. Ushikawa kastet et blikk bort på mannen på den andre siden av skrivebordet, og kikket deretter ned på Seven Stars-sigaretten som ble holdt i klem mellom fingrene hans. Sigaretten var ennå ikke tent. «Beklager å måtte spørre,» la mannen høflig til. Et forfjamset uttrykk kom over Ushikawas ansikt, som om han lurte på hvordan i all verden denne tingesten kunne ha funnet veien inn mellom hans fingre. «Ah, unnskyld, unnskyld. Ja, selvfølgelig, det kommer ikke på tale. Jeg har selvsagt ikke til hensikt å tenne den. Hendene gjør akkurat som de vil uten at jeg er med på leken.» Mannen hevet og senket haken en knapp centimeter uten at ­blikket vek en millimeter. Det var dypt fokusert på Ushikawas øyne. Ushikawa stakk sigaretten tilbake i pakken som han så la ned i en skuff. Den andre mannen, han var den høyeste av de to og hadde håret i en hestehale, sto ved døra og lente seg mot dørkarmen så vektløst at det var vanskelig å si om han var borti den eller ikke, og stirret på Ushikawa med et blikk som om han hadde oppdaget en skittflekk på veggen. Et tvers igjennom motbydelig par, fastslo Ushikawa. Det var deres tredje samtale ansikt til ansikt, men det hjalp ikke hvor mange ganger de møttes, de to karene gjorde ham alltid like utilpass. Den kortvokste, snauskallede mannen satt overfor ham på den andre siden av skrivebordet på Ushikawas ikke altfor store kontor. Det var snauskallens jobb å føre ordet. Han med hestehalen åpnet aldri kjeften. Han sto og glodde på Ushikawa, like urørlig som en av disse steinhundene som vokter porten inn til en shintō-helligdom. «Det har gått tre uker,» sa snauskallen. 7


Etter først å ha sett på bordkalenderen og forsikret seg om at dette stemte, nikket Ushikawa. «Det stemmer. Det er nøyaktig tre uker siden sist vi så hverandre.» «Og i mellomtiden har vi ikke hørt et pip. Jeg mener å ha sagt det før, Ushikawa, hvert sekund teller. Vi har ingen tid å miste.» «Det skjønner jeg da,» sa Ushikawa som satt og snurret den gullforgylte lighteren mellom fingrene som erstatning for sigaretten. «Ikke noe sommel. Det har jeg oppfattet.» Snauskallen ventet på at Ushikawa skulle fortsette. Og det gjorde han: «Det er bare det at jeg ikke har noe lyst til å ta dette bit for bit. Litt info her og litt info der – jeg kan ikke utstå det. Først må jeg se hvordan ting henger sammen og studere dem fra ulike vinkler og skaffe meg oversikt over situasjonen. En lunken prat på halvveien skaper bare unødige problemer. Hør her, Onda, beklager hvis du synes jeg er frekk, men det er altså ikke sånn jeg jobber.» Den snauskallede mannen som bar navnet Onda, betraktet Ushikawa med kalde øyne. Ushikawa var fullt klar over at s­ nauskallen ikke hadde noe godt inntrykk av ham. Det bekymret ham ikke. Så langt tilbake som Ushikawa kunne huske, hadde han aldri opplevd å gjøre godt inntrykk på noen. I hans øyne var dette naturtilstanden. Ingen hadde noensinne likt ham, verken foreldre eller søsken, lærere eller medelever, kone eller unger. Om noen mot formodning viste ham velvilje, kunne han bli vippet av pinnen. Motvilje enset han ikke. «Ushikawa, i den grad det er mulig vil vi gjerne respektere dine metoder. Det har vi da også gjennomgående gjort. Hittil. Nå er det snakk om et engangsunntak. Vi har dessverre ikke tid til å vente til du har innhentet alle sakens elementer.» «Det kan du si, Onda. På den annen side har dere neppe sittet med hendene i fanget og ventet på at jeg skulle ta kontakt, vil jeg tro?» sa Ushikawa. «Dere har ganske sikkert gjort deres egne undersøkelser parallelt med mine. Noe annet ville overraske meg. Har jeg rett, eller hva sier du?» Onda svarte ikke på det. Leppene hans var fremdeles klemt ­sammen til en vannrett strek. Ikke den minste lille bevegelse i ansikts­ uttrykket. Ushikawa skjønte likevel på responsen at han hadde ­truffet 8


blink. De siste tre ukene hadde de fulgt sine egne spor og jaktet på den forsvunne kvinnen med sine egne metoder. Det hadde ikke gitt resultater. Derfor hadde han de to fæle fyrene på døra igjen. «På sin egen sluhet kjenner slangen andre,» sa Ushikawa og åpnet håndflatene mot dem som om han avdekket en gøyal hemmelighet. «Forsøker du å skjule noe, så er jeg en slange. Som dere kan se, har jeg ikke et særlig tiltalende ytre, men nesa mi er storveis. Jeg kan snuse meg fram til kilden for selv den svakeste eim. Men slangens natur tilsier at den må få gå fram i sitt eget tempo og følge sine egne metoder. Jeg er fullt klar over at dere har hastverk, men dere er nødt til å vente litt til. Hvis ikke dere smører dere med tålmodighet, risikerer vi å miste både bukten og begge endene.» Onda betraktet behersket hvordan Ushikawa fiklet med lighteren. Deretter så han opp. «Jeg vil likevel gjerne høre hva du har funnet ut, selv om det dreier seg om usammenhengende biter. Det er greit at du vil gjøre ting på din måte, men hvis jeg ikke i det minste har én konkret opplysning med meg tilbake, får jeg problemer med de over meg. Vi er jo underordnede. Og du er definitivt ikke i en posisjon som inviterer til sjelefred selv, bare så det er sagt.» De er trengt opp i et hjørne, tenkte Ushikawa. De to karene var anerkjente kampsportmestere, det var derfor de var valgt ut til å være Lederens livvakter. Likevel var Lederen blitt drept like for nesa på dem. Riktignok fantes det ikke bevis for at han faktisk var blitt drept. Flere av Sakigakes leger hadde undersøkt liket uten å finne noen ytre tegn på vold, men de hadde ikke medisinsk utstyr utover det helt elementære. Dessuten hadde de hatt dårlig tid. En full rettslig obduksjon, utført av en spesialist i patologi, ville nok ha gitt andre resultater. Det var for sent nå. Liket var for lengst ryddet av veien, i all hemmelighet, på Sakigakes egen eiendom. Saken var at de to livvaktene hadde mislykkes i å ta vare på Lederen, og posisjonen deres innad i sekten var følgelig prekær. De hadde fått oppdraget med å oppspore dette kvinnfolket som hadde forduftet. De hadde fått ordre om å lete etter henne med alle midler og ikke gi seg før de hadde splittet hvert strå i høystakken. Så langt hadde de ikke funnet noe å gripe tak i. De var trente sikkerhets- og livvakter, 9


men når det gjaldt å finne savnede personer, var de blottet for kompe­ tanse. «Jeg skjønner,» sa Ushikawa. «Jeg kan gi dere noe av hva jeg har klart å finne ut. Ikke hele historien, men noen biter kan jeg fortelle.» Onda myste mot ham. Så nikket han. «Det får gå. Vi har også klart å finne ut et og annet. Kanskje kjenner du allerede til det, kanskje ikke. Vi bør dele den informasjonen vi har.» Ushikawa la fra seg lighteren og foldet hendene på skrivebordet. «Den unge kvinnen ved navn Aomame ble tilkalt til en suite på Hotell Okura for å gjennomføre en stretchingtime med lederen deres. Det var i begynnelsen av september, den kvelden da det var et sånt forrykende tordenvær i byen. Hun var inne hos ham i litt over en time. Da hun hadde gjort seg ferdig, kom hun ut og sa at Lederen sov. Hun ba dere la ham ligge uforstyrret og sove i minst to timer til. Dere så gjorde. Lederen sov imidlertid ikke. Han var allerede død. Det var ingen tegn til ytre skader på liket, mye tydet på hjertestans. Etter dette gikk kvinnen under jorda. Leiligheten hadde hun flyttet ut av på forhånd. Den var helt forlatt, tom og øde. Neste dag mottok treningssenteret oppsigelsesbrev fra henne. Alt synes å ha vært nøye planlagt. Det var utelukket at det kunne skyldes et rent uhell. Altså er det vanskelig å tro annet enn at Aomame med overlegg har drept Lederen.» Onda nikket. Så langt hadde han ingenting å innvende. «Målet deres er å komme til bunns i hva som faktisk skjedde,» la Ushikawa til. «Dere må for alt i verden få tak i denne kvinnen.» «Hvis Aomame faktisk var den som sendte Lederen i døden, trenger vi å få vite hvorfor hun gjorde det, og hvem som står bak.» Ushikawa så ned på de ti fingrene sine som hvilte mot bordplaten med et blikk som om han betraktet en fremmedartet gjenstand. Deretter løftet han hodet og satte øynene i samtalepartneren. «Dere har allerede undersøkt Aomames familiebakgrunn. S­ temmer ikke det? Hele familien hennes er ivrige medlemmer av Vitnefolket. Foreldrene går fortsatt og evangeliserer og kakker dør. Broren på trettifire jobber ved sektens hovedkvarter i Odawara, er gift og har to barn. Og kona er selvsagt et fromt medlem av Vitnefolket, hun også. Aomame er den eneste i familien som har forlatt sekten, den 10


eneste ‘frafalne’, for å bruke deres eget ord. Hun er derfor utstøtt av familien. Ingenting tyder på at det har vært noen kontakt mellom dem på nærmere tjue år. Det er vanskelig å tenke seg at de skulle holde henne skjult. Hun kuttet alle bånd til familien da hun var elleve, og har stort sett stått på egne bein siden. Hun bodde noen år hos en onkel, men fra hun begynte på videregående, har hun i hovedsak klart seg selv. Hatten av, spør du meg. Dette er en dame med bein i nesa.» Snauskallen sa ikke noe. Han hadde nok full oversikt over alt dette fra før. «Det er utenkelig at Vitnefolket skulle være innblandet,» sa Ushikawa. «De bekjenner seg konsekvent til pasifisme og ikkevold. Vitnefolkets organisasjon kan umulig ha hatt som mål å ta livet av Sakigakes leder. Det kan vi vel være enige om?» Onda nikket. «Vitnefolket har ikke noe med denne saken å gjøre. Det har vi slått fast. Vi tok likevel en prat med broren hennes. For å være på den sikre siden, som det heter. Han visste ingenting.» «Dere rev vel i det minste ut neglene hans? Sånn for å være på den sikre siden?» spurte Ushikawa. Onda overhørte spørsmålet. «Det var en spøk. En usmakelig spøk. Ingen grunn til å se så stygt på meg. Jeg er en innbitt pasifist og tar avstand fra all voldsanvendelse, men det vet dere jo,» sa Ushikawa. «Broren visste altså ingenting om hvor hun befinner seg eller hva hun har fore. Aomame har ingen kontakt med verken familien eller Vitnefolket. Hvordan man enn snur og vender på det, så kan hun likevel ikke ha agert på egen hånd. Hun ville aldri ha klart å gjennomføre en så risikabel operasjon alene. Her var alt planlagt ned til minste detalj; det hun gjorde, var simpelthen å gjennomføre planen med presisjon og kaldsindighet. Og måten hun forduftet på, er intet mindre enn en guddommelig ­bedrift. Hun har hatt tilgang på rikelig med mannskap og penger. Bak Aomame står det noen – en person eller en organisasjon – som av en eller annen grunn hadde et sterkt ønske om å se Lederen død. Og som har tatt seg av all planleggingen. Dette punktet kan vi vel enes om, håper jeg?» Onda nikket. «I all hovedsak.» 11


«Hva slags organisasjon det er snakk om, har jeg ikke den fjerneste anelse om,» sa Ushikawa. «Jeg går ut fra at dere har sjekket venner og bekjente?» Onda nikket taust. «Men – surprise, surprise! – hun hadde ingen venner verd å nevne,» sa Ushikawa. «Ingen venner, ingen kjærester. Noen kolleger hun traff av og til, men utover det later hun ikke til å ha hatt et personlig forhold til en levende sjel. I det minste har ikke jeg klart å finne noe som helst som tyder på at Aomame har et nært forhold til noen andre. Hvorfor? Hun er ung og frisk og har ikke akkurat utseendet mot seg.» Ushikawa kastet et blikk på han med hestehalen borte ved døra. Han hadde ikke rikket seg en millimeter og ansiktsuttrykket var uforandret. Det vil si, han hadde ikke noe ansiktsuttrykk. Da var det jo ikke noe å forandre på. Ushikawa tok seg i å lure på om mannen hadde noe navn. Det ville ikke overraske ham om han med heste­halen var navnløs. «Dere to er de eneste som har sett ansiktet til denne Aomame,» sa Ushikawa. «Hvordan var hun? La dere merke til noe uvanlig ved henne?» Onda nikket svakt. «Hun er på sett og vis en tiltrekkende ung kvinne, men ikke en sånn du snur deg etter på gata. Rolig og ­avslappet. Virket veldig trygg på seg selv faglig. Noe utover det festet vi oss ikke ved. Utseendet hennes gjorde ikke noe sterkt inntrykk. Det er nesten merkelig hvor få detaljer jeg husker når jeg prøver å komme på hvordan hun så ut.» Ushikawa skottet nok en gang bort på han med hestehalen ved døra. Kanskje han hadde noe han ville ha sagt? Ingenting tydet på det. Ushikawa henvendte seg til snauskallen igjen: «Jeg går ut fra at dere har sjekket telefonutskriftene hennes for de siste par månedene?» Onda ristet på hodet. «Vi har ikke rukket det ennå.» «Det bør dere. Det vil jeg på det sterkeste anbefale,» sa Ushikawa med et smil. «Folk ringer til og blir oppringt fra de merkeligste steder. Telefonutskriftene gir et godt innblikk i folks liv. Aomame er neppe noe unntak. Det er riktignok ingen enkel sak å få tak i private tele12


fonutskrifter, men umulig er det ikke. På sin egen sluhet kjenner slangen andre, var det ikke det jeg sa?» Snauskallen tidde og ventet på at han skulle fortsette. «Da jeg studerte Aomames telefonutskrifter, var det flere ting som kom for en dag. Til kvinne å være er hun usedvanlig lite glad i å prate i telefonen. Hun ringte lite, og samtalene varte aldri lenge. Av og til hadde hun riktignok samtaler av en viss lengde, men det var unn­ taket. De aller fleste samtalene var til arbeidsstedet, men siden hun delvis jobbet frilans, var det også snakk om privattimer. Altså ­klienter som ikke gikk via treningssenteret, men tok kontakt med henne direkte for å gjøre avtaler. Det var ganske mange slike samtaler, men så vidt jeg kunne se, ikke noe mistenkelig.» Ushikawa gjorde en pause og gransket de nikotinfargede finger­ tuppene sine fra alle bauger og kanter mens tankene hans kretset om å røyke. Han tente imaginære sigaretter, inhalerte imaginær røyk, før han sendte røyken ut igjen. «Det var imidlertid to unntak. Hun ringte to ganger til politiet. Ja, ikke til nødtelefonen, men til Tokyo politikammer, nærmere bestemt trafikkpolitiet i Shinjuku. Og hun mottok også flere samtaler derfra. Siden Aomame ikke kjører bil, og politifolk ikke har råd til å ta privattimer på et dyrt treningssenter, får vi anta at hun kjente noen som var ansatt i politiet. Hvem vites ikke. Noe annet jeg ­merket meg, var at hun hadde flere lange samtaler med et hemmelig n ­ ummer. Det var alltid innkommende samtaler. Selv ringte hun aldri dit. Det er et nummer det har vist seg helt umulig for meg å få tak i. Vanligvis lar selv et hemmelig nummer seg identifisere om man gjør seg litt umak. Ikke dette, her var det intet navn å få. Sju segl og lås og slå. Slikt skal egentlig ikke være mulig.» «Vedkommende er med andre ord i stand til å gjøre usedvanlige ting.» «Nettopp. Her er det profesjonelle på gang.» «En annen slange,» sa snauskallen. Ushikawa strøk håndflaten over den uformelige, skallede månen og knegget. «Eksakt. En annen slange. En skikkelig sværing.» «I det minste kan vi etter hvert med sikkerhet fastslå at vi har å gjøre med profesjonelle,» sa Onda. 13


«Korrekt. Aomame har forbindelse til en organisasjon. Det er ikke noen fritidsklubb for amatører.» Onda lukket øynene halvt igjen og betraktet Ushikawa fra under de tunge øyelokkene. Han snudde seg mot døra. Idet han møtte blikket til han med hestehalen, nikket sistnevnte kort for å vise at han hadde fått med seg hva de snakket om. Onda vendte seg mot Ushikawa igjen. «Og så?» spurte han. «Og så er det min tur til å stille spørsmål,» sa Ushikawa. «Har dere noen forslag? En organisasjon eller gruppe med et ønske om å rydde Lederen av veien?» Onda dro øyenbrynene sammen til en sammenhengende strek. Tre rynker kom til syne over neserota. «Hør her, Ushikawa, tenk deg om. Vi er en religiøs stiftelse. Vi søker fred i hjertet og åndelige verdier. Vi lever et liv i pakt med naturen, der dagene går med til å dyrke jorda og meditere. Hvem i all verden skulle være ute etter oss? Hva skulle de ha å tjene på det?» Et vagt smil kruste om Ushikawas lepper. «Det finnes fanatikere overalt her i verden. Og det er umulig å forutsi hva som skjer oppe i hodet på en fanatiker. Har jeg rett, eller hva?» «Vi kan i alle fall ikke komme på noen,» sa Onda uttrykksløst og lot seg ikke affisere av Ushikawas sarkasme. «Hvordan står det til med Akebono? Er det fortsatt noen tilhengere som holder det gående der?» Onda ristet nok en gang på hodet, denne gangen mer bestemt. Utelukket, betydde det. Sakigake hadde ettertrykkelig knust alle som hadde tilknytning til Akebono, derfra var det ikke lenger noe å frykte. De var borte. «Det får gå. Dere aner altså heller ikke hvem som kan ha gjort det. Faktum er likevel at en eller annen organisasjon et eller annet sted så seg ut Lederen deres og tok ham av dage. Kyndig og effektivt. For så å fordufte sporløst i røyken. Det er den utilslørte sannhet.» «Og vi er nødt til å avsløre hvem som står bak.» «Uten innblanding fra politiet.» Onda nikket. «Dette er vårt problem, ikke lovens.» 14


«Greit nok. Dette er deres problem, ikke de juridiske myndig­ hetenes. Klar tale. Lettfattelig,» sa Ushikawa. «Jeg har imidlertid én ting til jeg gjerne vil spørre dere om.» «Vær så god,» sa Onda. «Hvor mange hos dere er det som vet at Lederen er død?» «Oss to her,» svarte Onda. «To andre som hjalp oss å flytte liket, de er assistenter av meg. De fem øverste i den innerste kretsen. Ni i alt. Vi har ikke fortalt det til de tre tempeljomfruene ennå, men de finner det nok snart ut. De står jo i Lederens personlige tjeneste, og det lar seg vanskelig holde skjult for dem. Til sist er det deg selv, Ushikawa, du vet jo selvsagt også om det.» «Til sammen tretten.» Onda svarte ikke. Ushikawa sukket tungt. «Må jeg få gi uttrykk for min oppriktige mening?» «Vær så god,» sa Onda. «Det er kanskje for sent å bringe dette på bane nå, men i alle fall, saken er at dere burde ha kontaktet politiet umiddelbart da dere oppdaget at Lederen var død. Dere burde under alle omstendigheter ha offentliggjort dødsfallet. En så viktig hendelse kan ikke holdes skjult i evig tid. Og en hemmelighet som mer enn ti mennesker kjenner til, er ikke lenger noen hemmelighet. Dere har malt dere inn i et kinkig hjørne.» Snauskallens ansiktsuttrykk forandret seg ikke. «Det er ikke min jobb å ta avgjørelser. Jeg gjør det jeg får beskjed om.» «Og hvem er det da som tar avgjørelsene?» Ikke noe svar. «Lederens stedfortreder?» Snauskallen var like taus. «Greit nok,» sa Ushikawa. «Dere har fulgt instruks ovenfra om å kvitte dere med liket av Lederen. I organisasjonen deres er en ordre fra oven absolutt. Men i lovens øyne er dette for likskjending å regne. Det er en alvorlig forbrytelse. Det er dere selvsagt klar over.» Onda nikket. Ushikawa sukket tungt enda en gang. «Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Om vi skulle komme dit at politiet blir trukket inn, 15


så skal dere gjøre det klart at jeg ikke var informert om Lederens død. Det siste jeg trenger, er en straffesak.» Onda nikket. «Du er aldri blitt informert om Lederens bortgang. Du ble hyrt inn som etterforsker for å oppspore en viss Aomame. Du har ikke gjort noe ulovlig.» «Godt. Jeg har aldri fått vite noen ting,» sa Ushikawa. «Vi skulle da også gjerne ha sett at du som utenforstående ikke fikk vite at Lederen var tatt av dage. Men siden du var den som foretok den opprinnelige bakgrunnssjekken av Aomame og ga klarsignal til å bruke henne, er du jo allerede involvert. Vi trenger din hjelp om vi skal finne henne. Og vi trenger at du holder kjeft om det.» «Å holde kjeft er denne jobbens alfa og omega. Ingen grunn til bekymring. Min munn er potte tett.» «Om ting skulle komme ut og det viste seg at du var kilden, kunne det få ulykksalige følger.» Ushikawa skottet ned på skrivebordet igjen og betraktet de ti lubne fingrene som hvilte mot bordplaten. Det lot til å overraske ham at fingrene var hans egne. «Ulykksalige følger,» gjentok han og så opp. Onda smalnet øynene en smule. «Lederens dødsfall må holdes skjult. For enhver pris.» «Jeg skal holde tett. Det kan dere ta med den største med ro,» sa Ushikawa. «Så langt har samarbeidet vårt gått som smurt. Hvor mange ting har jeg ikke diskret ordnet opp i for dere, som ville vært vanskelig for dere å gjøre åpenlyst? Det har ikke alltid vært så enkelt, men jeg har fått rikelig lønn for strevet. Så her er snakketøyet forseglet med dobbel glidelås. Jeg har ikke en trevl av religiøsitet i­ ­kroppen, derimot har jeg personlig mye å takke den avdøde Lederen for, derfor skal jeg gjøre det som står i min makt for å få tak i Aomame. Jeg skal sette alt inn på å avdekke hva som skjuler seg i bakgrunnen. Jeg står på randen av et gjennombrudd. Nettopp derfor må jeg be dere smøre dere med ørlite tålmodighet. Om ikke lenge burde jeg ha gode nyheter.» Onda vred seg litt på stolen. Og som på kommando skiftet han med hestehalen vekten fra den ene til den andre foten. 16


«Er det alt du har å komme med foreløpig?» spurte Onda. Ushikawa tenkte seg litt om. «Som jeg sa i sted, fant jeg ut at Aomame ringte to ganger til Tokyo politikammer, nærmere bestemt trafikkpolitiet i Shinjuku bydel. Hun ble også oppringt flere ganger fra samme sted. Hvem hun snakket med, visste jeg ikke. Det dreide seg jo tross alt om politiet, jeg kunne ikke bare spørre dem og tro at jeg skulle få rede svar. Da kom det plutselig en gnist fra den udugelige hjernen min. Det var noe med trafikkdivisjonen i Shinjuku-politiet, noe hjernen husket. Men hva? Det krevde intense grublerier. Hva kunne det være? Hva var det som klamret seg fast til ytterkanten av min jammerlige hukommelse? Jeg tenkte meg om vel og lenge. Dere skal vite at å eldes er bedrøvelige greier. Erindringens skuffer blir stadig mer trå og knirkete. Før i tiden gled de opp ved den minste tilskyndelse. Så, for ikke mer enn en time siden kom jeg omsider på hva det var.» Ushikawa sluttet å snakke, formet munnen til et teatralsk smil og betraktet Ondas ansikt. Snauskallen ventet tålmodig på at han skulle fortsette. «I august ble en ung kvinnelig politibetjent fra trafikkdivisjonen ved Shinjuku-politiet funnet kvalt til døde på et kjærlighetshotell i Maruyama-chō i Shibuya. Hun var splitter naken og lenket til senga med Tokyo-politiets offisielle håndjern. Saken skapte selvsagt en viss skandale. Aomames samtaler til Shinjuku-politiet fant sted i månedene før dette hendte. Etter drapet var det ingen flere telefonsamtaler. Et tilfeldig sammentreff? Neppe.» Det gikk en stund før Onda sa noe. «Du mener altså at den personen Aomame hadde kontakt med, var den samme som ble drept?» «Ayumi Nakano. Det var politibetjentens navn. Hun var tjueseks. En søt og tiltrekkende ung kvinne. Hun kom fra en riktig politifamilie, både faren og brødrene var i tjenesten. Hun hadde gode resultater å vise til. Politiet har selvsagt satt alt inn på å oppklare saken, men gjerningsmannen er fortsatt ukjent. Ikke ta det ille opp, men dere skulle ikke tilfeldigvis sitte på noen informasjon om denne hendelsen?» Onda glodde på Ushikawa med et blikk så hardt og kaldt at det kunne vært skåret rett ut av en isbre. «Jeg skjønner ikke hva du snakker 17


om,» sa han. «Mener du å insinuere at vi skulle ha noe med dette drapet å gjøre? At noen av oss skulle ha tatt inn på et suspekt kjærlighetshotell sammen med en kvinnelig politibetjent, satt håndjern på henne for deretter å kvele henne?» Ushikawa snurpet munnen sammen. «Sludder og hakkemat! Langt ifra! Tanken slo meg ikke engang. Jeg lurte på om dere kanskje hadde gjort dere noen tanker om denne hendelsen. Det var alt. Hva som helst. Selv det minste lille tankefnugg ville være velkomment. Uansett hvor mye jeg vrir og vrenger den stakkars hjernen min, får jeg ­nemlig ikke ut en antydning til forbindelse mellom kvelningen i Shibuya og Lederens dødsfall.» Onda ble sittende og granske Ushikawa en stund, som om han foretok en oppmåling av noe. Så slapp han langsomt lufta ut av lungene. «Oppfattet. Jeg skal informere mine overordnede,» sa han. Han dro fram en notisbok og begynte å skrive. «Ayumi Nakano. Tjueseks. Trafikkdivisjonen i Shinjuku-politiet. Muligens forbindelse til Aomame.» «Det stemmer.» «Noe mer?» «Det er en ting til jeg absolutt må få spørre dere om. Det må finnes noen hos dere i Sakigake som først brakte Aomames navn på bane. Noen som kjente til at det fantes en riktig fremragende trenings­ instruktør i Tokyo som var spesialist på muskelmassasje og stretching. Som du ganske riktig har påpekt, var det jeg som opprinnelig hadde oppdraget med å foreta en bakgrunnssjekk av Aomame. Ikke for å komme med bortforklaringer, men med hånden på hjertet gjorde jeg så godt jeg kunne. Jeg var ikke i stand til å finne et eneste merkelig eller mistenkelig punkt. Hun var plettfri fra topp til tå. Og så ba dere henne komme til suiten på Hotell Okura. Resten er historie. Hvem var det som anbefalte henne til å begynne med?» «Det vet jeg ikke.» «Vet du ikke?» spurte Ushikawa med en mine som et barn som får høre et ord det ikke skjønner. «Mener du å si at selv om det var noen innad i sekten som slo frampå om å kontakte Aomame, så er det ingen som husker hvem det var?» Ondas ansiktsuttrykk var uforandret. «Det stemmer.» 18


«Det var mystisk,» sa Ushikawa og så ganske mystifisert ut selv. Onda holdt munn. «Ubegripelig. Navnet hennes dukket opp fra ingenting. Uten at noen anbefaler henne, ligger navnet hennes en dag plutselig i lufta, helt av seg selv. Er det så å forstå?» «Den som ivret mest for å hyre henne, var når sant skal sies Lederen selv,» sa Onda og ordla seg med forsiktighet. «I den indre kretsen var det flere som mente det var altfor risikabelt å la Lederen betro sitt legeme til en fremmed. Vi livvaktene var av samme oppfatning. Lederen brydde seg ikke. Så det var mest han som insisterte på å gjøre det.» Ushikawa grep nok en gang lighteren, knipset opp lokket og tente den, som for å teste den. Så smelte han den raskt igjen. «Jeg hadde forstått det slik at Lederen var temmelig forsiktig av seg,» sa han. «Det var han også. Årvåken og aktpågivende.» En dyp stillhet fulgte. «Det er enda en ting jeg gjerne vil spørre om,» sa Ushikawa. «Det handler om Tengo Kawana. Han hadde et forhold til en gift kvinne som var noen år eldre enn ham, Kyōko Yasuda. Denne elskerinnen kom på besøk til ham en gang i uka, og så hadde de noen hyggelige timer sammen. Ja, han er ung, og den slags forekommer jo. Så en dag ble han oppringt av ektemannen som erklærte at denne Kyōko ikke lenger ville være i stand til å besøke ham. Etter det har hun ikke gitt lyd fra seg.» Onda så tenksom ut. «Jeg skjønner ikke hvor du vil med dette. Mener du at Tengo Kawana er innblandet?» «Det vet jeg ingenting om, men jeg får det ikke ut av hodet. Hva det nå er som har skjedd, skulle en vel tro at dama lot høre fra seg. Hun kunne i det minste tatt en telefon. De sto hverandre nær. Likevel forsvant hun uten et ord. Poff. Sporløst. Her er det en løs tråd, og den plager meg. Derfor spør jeg for sikkerhets skyld: Ringer det noen bjeller hos dere?» «Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har ikke noe kjennskap til denne kvinnen,» sa Onda matt. «Kyōko Yasuda. Tengo Kawanas elskerinne.» 19


«Hun var ti år eldre enn ham, og gift.» Onda skrev ned navnet hennes i notisboka. «Jeg skal underrette mine overordnede.» «Godt,» sa Ushikawa. «Hvordan går det forresten med Eriko Fukada, har dere funnet ut hvor hun er?» Onda løftet hodet og stirret på Ushikawa som om han var en skeiv billedramme. «Og hvorfor skulle vi vite hvor Eriko Fukada befinner seg?» «Er dere ikke interessert i å finne ut av det?» Onda ristet på hodet. «Det raker ikke oss hvor hun drar og hva hun gjør. Hun er et fritt menneske.» «Er du ikke interessert i Tengo Kawana heller?» «Han har ikke noe med oss å gjøre.» «På et tidspunkt virket dere veldig interesserte i dem begge,» sa Ushikawa. Onda smalnet øynene et øyeblikk. Så åpnet han munnen og sa: «På det nåværende tidspunkt står Aomame i fokus for all vår ­interesse.» «Så fokuset skifter fra dag til dag?» Ondas lepper endret nesten umerkelig vinkel. Ikke noe svar. «Min gode herr Onda, har du lest den romanen Eriko Fukada har gitt ut, ‘Luftpuppe’?» «Nei. I sekten er det ikke tillatt å lese annet enn religiøs litteratur. Vi kan ikke engang ta i det.» «Har du hørt om noe som kalles ‘little people’?» «Nei,» svarte Onda kontant. «Det var alt,» sa Ushikawa. Dermed var samtalen over. Onda reiste seg langsomt fra stolen og rettet på jakkekraven. Han med hestehalen løsrev seg fra veggen og tok et skritt ut i rommet. «Ushikawa, jeg må minne om at i denne saken betyr tiden alt,» sa Onda og stirret ned på Ushikawa som fortsatt satt ved skrive­bordet. «Vi er nødt til å oppspore Aomame så raskt som overhodet mulig. Vi for vår del gjør selvsagt det vi kan, men vi er nødt til å be deg om å samarbeide. Jeg beklager å måtte si det, men hvis Aomame ikke blir funnet, ligger både du og vi dårlig an. Du er tross alt en av få som kjenner den tyngende hemmeligheten.» 20


«Med vektig kunnskap følger tungt ansvar.» «Det stemmer,» sa Onda tonløst. Så snudde han seg og forlot rommet uten å se seg tilbake. Han med hestehalen fulgte hakk i hæl og lukket døra lydløst bak seg. Da de vel hadde gått, dro Ushikawa ut en skuff i skrivebordet og slo av båndopptakeren som lå der. Han løftet dekselet, tok ut kassetten og med en kulepenn skrev han ned dato og tidspunkt på etiketten. Den pyntelige håndskriften hans sto i skarp kontrast til utseendet. Deretter hentet han en pakke Seven Stars opp av skuffen, tok ut en sigarett, puttet den i munnen og tente den med lighteren. Han tok et realt magadrag, la hodet bakover og sendte røyken opp mot taket med en lang utpust. Han lukket øynene og ble sittende en stund i samme stilling. Så åpnet han øynene og kastet et blikk på vegguret. Halv tre. For noen motbydelige typer, tenkte han enda en gang. Jeg beklager å måtte si det, men hvis Aomame ikke blir funnet, ligger både du og vi dårlig an, hadde snauskallen sagt. Ushikawa hadde vært i Sakigakes hovedkvarter oppe i fjellene i Yamanashi to ganger, og hadde sett det digre forbrenningsanlegget i skogen på baksiden av eiendommen. Det var bygd for å ta seg av avfall og søppel, men med den høye temperaturen i forbrenningsovnen ville det ikke bli en beinsplint igjen om man kastet et lik inn der. Han visste at flere mennesker allerede var blitt brent der. Nå trolig også Lederen. Det sa seg selv at Ushikawa var lite lysten på å møte samme skjebne. Visst skulle han dø en dag, men når den tid kom, ville han foretrekke at det skjedde på noe fredeligere vis. Ushikawa satt selvfølgelig på en del opplysninger han ikke hadde delt med de to. Han var ikke typen til å vise alle kortene på en gang. Det var greit nok å vifte litt med et og annet usselt tallkort, men billedkortene holdt han for seg selv. Dessuten trengte man alltid en form for forsikring. Som for eksempel kassetten med opptak av samtalen deres. Dette var et spill Ushikawa behersket til fingerspissene. I så måte hadde han en helt annen erfaringsbakgrunn enn de unge livvaktene. Ushikawa hadde fått tak i en liste over Aomames privatkunder. Hvis man har litt peiling og ikke har noe imot å bruke tid og krefter, 21


er det nesten ingen grenser for hva man kan få tak i av informasjon. Han hadde fått en viss oversikt over de tolv privatkundene hennes. Åtte kvinner og fire menn, alle velansette og velstående. Det var utenkelig at noen av dem skulle hyre inn en drapsmann. En av dem, en kvinne i syttiårene, drev et slags krisesenter for voldsutsatte k­ vinner. Hun stilte til rådighet et to etasjes bygg på den store eiendommen hvor hun også selv bodde, og lot de stakkars kvinnfolkene bo der. I seg selv var jo dette storartet. Ingen ting mistenkelig ved det. Likevel, noe var det som drev og sparket ham i hjernebarken. Og når noe småsparket i hjernebarken, var ikke Ushikawa den som ga seg før han hadde brakt på det rene hva det var. Han var utstyrt med en nesten dyrisk luktesans, og festet enorm lit til sin egen teft. Dét hadde reddet livet hans flere ganger. Nøkkelordet i denne saken var kanskje «vold», tenkte han. Dette var noe som opptok enkefruen spesielt, derfor gjorde hun så mye for å ta vare på voldsofre. Ushikawa hadde tatt turen over og sett nærmere på tilfluktshuset. Det var en to etasjes blokk og lå på en høyde i Azabu, byens beste strøk. Bygningen var riktignok temmelig alderstegen og i tre, men den hadde stil. Når han kikket inn mellom sprossene i porten, så han et vakkert blomsterbed ved inngangspartiet og en stor gressplen. En diger eviggrønn eik kastet skygge på bakken. Inngangsdøra hadde innfelte ruter i preget glass. Det var en type arkitektur som raskt var i ferd med å forsvinne fra Tokyo. Tunge sikkerhetsforanstaltninger brøt med det fredelige ­inntrykket. Eiendommen var omgitt av en høy mur med piggtråd på toppen. Den robuste jernporten var ettertrykkelig låst, og på innsiden sto det en schæferhund som gjødde voldsomt så snart noen nærmet seg. Der var flere overvåkningskameraer. Det var nesten ingen mennesker i gata utenfor, så det var ikke mulig å bli stående der så lenge. Det var et stille boligstrøk, og like i nærheten lå det flere ambassader. Hvis en mann med en så besynderlig kroppsinnpakning som Ushikawa ble observert snikende omkring, ville det ikke gå lang tid før noen fattet mistanke. Sikkerheten var litt for god. Selv for et tilfluktssted for kvinner som var på flukt fra vold, var det i overkant. Ushikawa satte seg fore å finne ut absolutt alt som var å vite om kvinnehuset. Det hjalp ikke 22


hvor strengt vaktholdet var, han måtte finne en vei inn. Eller rettere sagt, jo strengere stedet var bevoktet, desto viktigere var det å trenge gjennom og komme seg inn. Han måtte tenke ut en plan, om han så måtte vri hjernen. Han tenkte over replikkvekslingen med snauskallen. «Har du hørt om noe som kalles ‘little people’?» «Nei.» Svaret kom altfor fort. Hvis du aldri har hørt om noe før, vil du vel i det minste trekke pusten før du svarer? Little people? Du vil la ordene klinge i hodet noen sekunder for å se om det ringer noen bjeller. Først da vil du svare. De aller fleste reagerer på den måten. Snauskallen hadde hørt om little people. Hvorvidt han visste hvem de var eller hvilken betydning de hadde, kunne ikke Ushikawa si noe om, men det var definitivt ikke første gang han hørte little people bli nevnt. Ushikawa kubbet den gjenværende sigarettstumpen, ble sittende og gruble intenst, og da han mente å ha kommet et stykke videre, tente han en ny sigarett. Han hadde for lenge siden besluttet å ikke bekymre seg for lungekreft. Han trengte nikotinen for å konsentrere seg. Ingen visste hvilken skjebne som ventet, selv to–tre dager fram i tid. Hva var da vitsen med å bekymre seg for hvordan helsa ville være om femten år? Med den tredje røyken kom noe som kunne passere for en idé. Det kunne faktisk gå, sa han til seg selv.

23

1Q84bok3  

1Q84 Haruki Murakami på Pax Forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you