KULTUR & FEATURE 31
STUDENTAVISEN INSIDE ONSDAG 14. MARS 2012
FEMENISTPUNKERE MOT PUTIN RUSSLAND: Vladimir Putin trer nå for tredje gang inn i det russiske presidentembetet, til tross for utallige beskyldninger om valgfusk og tusener av russere i protest. Blant opprørerne var femenistpunk-gruppa Pussy Riot, som protesterte med å holde små overraskelseskonsterter på uortodokse steder som t-baner og utenfor presidentpalasset i Kreml. Konsertopptredener med låter som påstår at «Putin driter nedover» og at «den ortodokse kirken er som en hard penis» fra alteret i Moskvas største katedral ble imidlertid i drøyeste laget for myndighetene. Nå risikerer seks av bandets medlemmer syv år i kasjotten. Foreløpig holdes de i varetekt frem til en avgjørende høring i april.
BILL.MRK:
DESP Bedre lykke neste gang Ny deadline 7.mars, går det bra? Naturligvis. Null problem. Jeg har masse å komme med. Jeg er jo proppfull av mislykkede forsøk på å finne kjærligheten. Eller hva nå enn det er jeg forsøker å finne. Eller skrive om. Deadline om en uke er ingen sak. I løpet av de neste dagene får både en og to kjoler gjennomgå. Jeg skal jo på byen, og skaffe meg inspirasjon. Det er nemlig sånn man skal gjøre det har jeg hørt. Ibsen tok seg en tur på Theatercaféen, jeg foretrekker baren i bygget ved siden av. Jeg danser meg gjennom både torsdagen, og fredagen, og lørdagen. Og innimellom slagene setter jeg meg ned for å skrive. Jeg skal skrive bra, og kreativt, og ikke minst morsomt. Det skal bli jævlig morsomt. Jeg prøver meg på historien om den rødhåra dansken fra forrige helg, og den om den totalt mislykkede turen på homsebar. I det jeg begynner å merke at det går irriterende sakte, forsøker jeg til og med å skrive en morsom kommentar om de kleine nye reklameplakatene til Kiwi. Men uten hell. Denne gangen går det ikke. Deadline 7.mars, kødder du? Så der var den, den mye omtalte skrivesperra. Strengt tatt et ord det nesten ikke er lov å bruke som spaltist i en studentavis, tror jeg. For egentlig er vel det sånn man bare kan si at man får hvis man er av den litt mer seriøse typen, og ikke noe som oppstår hos en som skriver en spalte om sex, og fyll, og sånne mindre meningsfylte ting. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å løse problemet, og jeg ville gjøre det på samme måte som jeg løser alle mine problemer: Jeg googlet det. ”Ikke skriv fordi du må”, ”bare skriv noe”, og ”slik blir du kvitt kviser.” OK, takk for meg. Ikke har dette fantastiske søkeverktøyet klart å finne en mann til meg, så hvorfor jeg innbilte meg at det skulle få meg ut av denne skrivekrisa, det vet jeg ikke. Men kvisene mine, de kan Google ta knekken på. Helt topp. I mangel på et sted å begynne, setter jeg i gang med å jobbe meg gjennom Facebook på jakt etter gamle eventyr, og kleine historier jeg egentlig har forsøkt å glemme, mens jeg forbanner det faktum at livet mitt er blitt vanvittig kjedelig. Samtidig som jeg kjenner at mensen helt klart er på vei, er samtlige av mine tre vakre, og naturligvis svært vellykkede samboere på vei ut døra til hver sin date. Jeg blir sittende igjen, i en sliten
joggebukse fra russetiden, og med en boks full av brukte snus. Det er da jeg innser at kjedelig er en voldsom underdrivelse. Livet mitt er kjipt og så godt som ikke-eksisterende. Faktisk så kjipt og ikke-eksisterende at det ikke engang egner seg for en spalte som skal omhandle nettopp et kjipt og ikke-eksisterende liv. Jess. Omsider bestemmer jeg meg likevel for å gå for tips nummer to fra Google: ”Bare skriv noe”. Jeg setter meg ned foran den tomme skjermen. Og, skriver noe. Jeg trøkker ut av meg ett eller annet småkleint, og forsøker så godt det går å vinkle det på en sånn måte at jeg høres både vulgær og svært desperat ut. Noe som, i utgangspunktet, ikke burde være så altfor vanskelig. I det jeg begynner å forstå at vulgært og desperat ikke nødvendigvis er synonymt med morsomt, blir jeg avbrutt av naboene som antagelig er i ferd med å lage både barn og pornofilm, på en gang. Jeg blir sittende å høre på naboens usedvanlige usynkroniserte jokking, mens jeg forsøker å skrive en morsom tekst om den gangen jeg hadde sex på en takterrasse i Oslo et sted, og om hvordan kveldens sjarmerende type plutselig tok frem et kamera. Nesten litt fornøyd skriver jeg side opp og side ned, før jeg innser at det hele får meg til å fremstå som en litt mer desperat person enn hva jeg egentlig ønsker. Jeg tenker at jeg isteden vil prøve meg på historien om den merkelige karen fra Fredrikstad. Han som dro frem gitaren, og aldeles naken fremførte sin egen versjon av kjenningsmelodien til Kongen av Queens, mens jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om jeg ble kåt eller kvalm. Jo mer jeg skriver, jo mindre morsomt blir det, og to dager før deadline sitter jeg nok engang med en tom skjerm. Med snørr og tårer om hverandre, blar jeg meg igjennom mine egne historier, og forsøker nok en gang desperat å komme opp med noe. Hva med historien om da jeg debuterte på en utedo? Eller om den gangen jeg presterte å prompe? Kanskje jeg kan skrive om jenteturen til Kos i 2005, det fremstår vel ganske kleint å dra til Kos i utgangspunktet? Eller kanskje jeg bare skulle skaffet meg et liv. Eller få meg noen venner. Eller startet en blogg. Bedre lykke neste gang, da.