Issuu on Google+

TEMA: MØDRE

HÅP OG SMIL

JORDBÆRPIKENS NYE LIV

Bildeserie og refleksjoner over ulike morsroller SIDE 10

Ord og bilder fra barnehagen Miles2Smiles. SIDE 28-29

Jordbærproduksjon ble redningen for Rupika og hennes familie. SIDE 32-33

NR. 2 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN


Forsidebildet: Det er ofte kvinnene og mødrene som bærer de tyngste børene. En mor og hennes sønn på vei hjem fra åkeren et sted i Uganda. Foto: Marie Louise Løvland. NR. 2 2012, 33.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

35

3 Leder 4-5 Innblikk 6-9 23 år og 16-barnsmor 10-20 TEMA: Mødre 21 Sagavoll slår alle rekorder 22-23 Rekker ut ei trygg hånd 24-25 - Nå kan jeg kjøpe sko til barna mine

24

22

26-27 Stort&smått 28-29 Miles2Smiles – der håp og smil forkorter mil 32-33 Jordbærpikens nye liv 34 Smilet 35 Samfunnets ryggmarg

32

10

28

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal KONST. REDAKTØR: Kirsten Falch JOURNALISTER: Egil Mongstad, Gro J. Kiledal, Asle Stalleland, GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 25.000 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org

2

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Livets krets – noen tanker om å være mor De ble utrolig verdifulle for meg og mine søstre gjennom hele oppveksten. Tante Ebba hadde et stort hjerte og et romslig fang. Hun elsket korpsmusikk, tivoli og basarer, som hun dro oss unger med på, til vår store lykke. Tante Ella inviterte oss med på blåbærturer i den lille, hvite bilen sin og var alltid til stede like borti gata. Hun ble på sine eldre dager en god samtalepartner og venninne. Vi barna trengte dem, og de trengte oss. Vi ble som de barna de selv aldri fikk.

Når man får barn Var det noen Som sa Vil livet og tankene kretse Om dem Ingen barn i rekken av ufødte Har hittil valgt meg Til sin mor Altså kretser jeg stadig Om meg selv

6

16

Dette diktet skrev jeg i 1999, forventningene om jeg ikke snart kom til å bli mor, lå tjukk som graut i omgangskretsen min. Jeg forsto på venninner at det å bli mor ville være det vakreste, største, mest altomfattende og altoppslukende jeg kunne oppleve. Sentrum i livet, et nytt kraftfelt å kretse rundt.

Omsider fikk jeg oppleve det å bli mor selv – en stor velsignelse og glede. Men det var også veldig utfordrende, og livet gikk inn i et nytt kretsløp, med dem i sentrum. Jeg tror likevel fortsatt at vi – både menn og kvinner – alltid kan være noens ”mor”. Vi må bare våge å åpne blikket og hjertet utover vår egen, nære krets, inkludere andres barn og gi dem den omsorgen de trenger. Om barna er egenfødt, adoptert, fosterbarn, tantebarn, fadderbarn, nabobarn, englebarn, rakkerunger, uønskede eller ønskede, spiller mindre rolle. Alle behøver de å møte et morshjerte.

Jeg ønsket meg jo egne barn, men siden jeg fortsatt ikke hadde fått noen etter flere års ekteskap, begynte jeg å føle meg verdiløs som kvinne. Skulle jeg da aldri oppleve å bli mor? I tillegg til å bli mamma selv, lengtet jeg etter å være en del av slekters gang, en blodslinje fra min mor, mormor og oldemor. Kvinnearven. Men ingen barn kom, og etter hvert sluttet folk også å spørre. Det å være barnløs ble en sorg og et tabu.

Våre ufødte sønner og døtre må vi elske i alle jordens barn som ler i glede og gråter etter den ømhet som gror mellom deg og meg Magli Elster (Utdrag fra ”Barn av jorden”)

Men en dag tok jeg et valg: Om ikke jeg fikk egne barn, så ville jeg i det minste gjøre alt jeg kunne for å være noe for andres barn, og ikke bare fortsette å kretse om meg selv. Jeg kunne jo være en god tante til mine nevøer og nieser, en god nabo for ungene til alenemoren like over gjerdet, en fadder for et fattig barn i en annen del av verden. For det var jo nok av barn der ute som trengte noen som brydde seg, og jeg hadde selv opplevd verdien av nettopp det i min barndom. I tillegg til å ha en mamma og pappa som elsker meg og vil meg vel, var jeg så heldig å vokse opp med to barnløse grandtanter. kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Kirsten Falch konstituert redaktør

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602 www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

3


Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen

16 millioner mennesker i det vestlige og sentrale Afrika står overfor en ny, stor matvarekrise. Tørke har ført til store avlingstap og rekordhøye priser på matvarer, spesielt i Niger. Samtidig er Mali kastet ut i en politisk krise etter et militærkupp i mars i år. Nord i Mali har det ført til at flere hundre tusen mennesker er fordrevet fra hjemmene sine.

– Situasjonen er svært alvorlig, sier Zakariya Abdou, Strømmestiftelsens regionale direktør i Vest-Afrika. Strømmestiftelsen arbeider blant annet med skole og utdanning i Niger, Mali og Burkina Faso. – I Niger er flest mennesker rammet av den voksende krisen. Bare her i Dogonduchi i Niger, et område der vi har Speed School, har mer enn 80 barn sluttet på skolen de siste ukene. De forlater hjemmene sine og reiser med foreldrene til større byer og landsbyer. Noen reiser også til utlandet, der foreldrene forsøker å finne arbeid, sier Abdou. Han er svært bekymret for menneskene i det fattige landet, der nærmere 50 prosent av befolkningen er utsatt for matmangel dette året. – Niger har siden 2009 hatt matmangel som følge av tørke nærmest hvert eneste år. Avlingene har sviktet, og maten blir dyrere og dyrere. Dette er alvorlig. Folk er trette. Vi trenger penger for å møte disse utfordringene, men det har vi ikke. Menneskene her lider, sier en fortvilet Abdou. AVLINGSSVIKT OG TOMME MATLAGRE Ifølge Verdens

Matvareorganisasjon (FAO) er det fare for at nærmere 10 millioner mennesker i Mali, Niger og Burkina Faso kommer til å bli utsatt for matmangel dette året. En avlingssvikt fra 13 – 20 prosent har ført til tomme matvarelagre. Dette bidrar også til at matvarene på de lokale markedene blir mye dyrere, og

det er det de fattige som taper på. Kommer det nok regn de kommende tre månedene vil det være svært avgjørende for hvordan matlagrene vil se ut neste år. Mangel på nedbør og avlingssvikt gjør ikke situasjonen bedre i Mali. – Vi trenger mat til oss selv og dyra våre. Utdanning og skole er vel og bra, men først må vi spise. Uten mat vil ikke barna våre komme til skolen, og ingenting vil fungere, sier Mariam Cissoko, leder for en bondeorganisasjon i byen Kayes, vest i Mali. ISLAMISTER OVERTAR KONTROLLEN I NORD Mali har

vært et av de mest stabile og positive land i regionen gjennom de siste 15 – 20 årene, men stor misnøye mot den sittende presidenten førte til et militærkupp den 22. mars i år. Dette kom som en reaksjon på hans manglende handlingskraft overfor den økende volden og opprøret, ledet av tuareger nord i Mali. Kaoset rundt den politiske og militære usikkerheten som oppstod i etterkant av opprøret, har ført til at islamistiske krefter har overtatt kontrollen i det nordlige Mali. Her har tuaregene i en årrekke arbeidet for en egen stat. Tuaregsoldater, som kjempet på Gadaffi sin side i Libya, kom tilbake og kastet

Mot nye krisetider i Vest-Afrika 4

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Tekst: Egil Mongstad, Strømmestiftelsen

seg inn i løsrivningskampen, tungt bevæpnet med moderne våpen. Flere vil mene at hvis denne kampen får fortsette, kan det sammenlignes med kurdernes kamp for et eget Kurdistan. Den nordafrikanske grenen av al-Quaida ser ut til å dominere dette området, som er styrt av islamister og tuaregopprørere som har tatt kontrollen over byene Gao, Kidal og Timbuktu. Nylig ble en konvoi med nødhjelp til den historiske byen Timbuktu stanset av islamister fra gruppa Ansar Dine fordi det var kvinner med i arbeidet med å distribuere nødhjelpen. Ansar Dine ønsker å innføre sharialover i dette området.

har kommet brått på. Lenge har lokale myndigheter og lokale og internasjonale organisasjoner pekt på utviklingen og slått alarm. Likevel ser det ikke ut til at verdenssamfunnet reagerer før det er for sent – igjen. Lærdommen fra tørken på Afrikas horn ser ikke ut til å ha festet seg, og nok en gang er det barna og de fattige familiene som må betale den høyeste prisen.

PROSJEKTER SATT PÅ VENT I disse områdene, der

Strømmestiftelsen driver både Speed School og spare- og lånegrupper, er prosjektene våre foreløpig satt på vent. – Situasjonen er så uoversiktlig og vanskelig at det for øyeblikket ikke er mulig å opprettholde drift av prosjektene. Derfor har vi funnet det nødvendig å stoppe arbeidet, forteller Abdou. At dette kan utvikle seg til en ny, stor humanitær katastrofe, er noe som ikke

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

5


BOLIVIA

6

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Tekst: Silvia Cruz /oversatt og redigert av Strømmestiftelsen Foto: Gro Justnæs Kiledal

Hun vokste opp på gata. Levde på gata. Ble forlatt på gata. Silvia Cruz (23) er gatebarnet som fikk en ny sjanse i livet, som grep den og holdt fast ved den. Etter ett år i Norge som Act Nowstudent, er hun tilbake i Bolivia – som «mor» til 16 barn i Alalays barnelandsby. Her forteller hun sin historie; det er en sterk fortelling om svik, ensomhet, nytt håp og et vitnesbyrd om hva ubetinget kjærlighet kan utrette i et skadeskutt barns liv.

Silvia:

23 år og 16-barnsmor Helt fra jeg var 2 år gammel bodde jeg på gata i Cochabamba med foreldrene mine. Vi sov der og spiste der. Gata var vårt hjem. Da jeg var 5 år gammel skilte foreldrene mine seg, og jeg ble værende igjen med min mor. Men en dag bare forsvant hun. Og jeg – en sjuåring – ble overlatt til meg selv. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle overleve på gata alene. Hvor skulle jeg få tak i mat? Hvis jeg ikke fant mat, ville jeg dø, og om jeg ikke fant en varm plass å sove, ville jeg dø. Det er et tøft og farlig liv, og mange blir drept. Jeg fikk venner på gata som lærte meg hvordan jeg skulle stjele og sniffe lim slik at jeg ikke kjente sulten, tørsten, kulda og de vonde følelsene. Vennene på gata ble min familie, og de beskyttet meg. Jeg følte meg trygg med dem. OND SKJEBNE Jeg begynte tidlig med alkohol og røyk. Jeg

så foreldrene mine drikke og røyke helt fra jeg var født, så jeg trodde det var slik det skulle være. Da jeg var ni år fant plutselig min far meg igjen. Han fortalte meg at vi kunne dra til La Paz til hans familie. Jeg ante ikke at vi hadde familie i La Paz engang, og gledet meg veldig. Jeg trodde livet mitt ville bli forandret. Endelig skulle det bli bra! Det viste seg at hele familien hans også levde på gata, så hå-

pet mitt falt i grus. Jeg ble så lei meg og begynte å tro at det var min skjebne å bestandig måtte bo på gata. KAMPEN

Da jeg var ti år møtte jeg Claudia. Hun fortalte meg om Alalay og spurte meg om jeg ville komme og bo der. Først turte jeg ikke. Jeg hadde hørt så mye om de fæle barnehjemmene. Jeg var redd for å bli slått og trodde jeg var tryggere på gata enn på et slikt hjem. Heldigvis fikk Claudia overtalt meg til å forsøke. Hun sa at om jeg kom til Alalay, skulle jeg få gå på skolen! Det hadde alltid vært en drøm for meg. Claudia holdt løftet sitt, og dagen etter at jeg kom til Alalay fikk jeg begynne på skolen. Jeg elsket det fra første stund! På mottakssenteret fikk jeg hjelp til å legge bak meg det vonde jeg hadde opplevd. De forsøkte å lære meg å leve i fred med meg selv, men det var ikke så lett. På senteret var det mange regler man måtte følge, mens jeg var vant til at på gata kunne jeg gjøre hva jeg ville når jeg ville. Det var vanskelig å innordne seg. I ettertid ser jeg at reglene var der for å beskytte meg, men det så jeg ikke da. Jeg husker godt hva som var aller verst: at jeg måtte slutte å drikke alkohol og røyke. www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

7


Det var fælt, jeg hadde jo gjort det siden jeg var liten. Suget var der hele tiden. Lysten til å dra tilbake til gata også. Likevel ble jeg værende. FORANDRINGEN

Da jeg kom til landsbyen gikk det litt bedre. Her fikk jeg lære å bake, sy på maskin og fikse klær. Det likte jeg godt. I grunnen er jeg ganske praktisk av meg, så jeg har tatt fagbrev både som frisør og som baker. Begge eksamenene bestod jeg med glans! Men ennå var det mange vonde følelser inni meg. Jeg strevde med lengselen etter alkohol og røyk, og jeg var fortsatt sint på familien min. Det var vanskelig å ikke hate dem – særlig moren min. Før trodde jeg at jeg var uten verdi, og jeg likte ikke meg selv. Jeg har mange dårlige erfaringer, jeg opplevde så mye fælt rundt meg og følte meg så skitten. Da jeg kom til Alalay ble jeg for første gang fortalt at jeg var verdifull. Hver dag sa de fine ting til meg,at jeg var en viktig person, at jeg var flott, at jeg var flink. Det var vanskelig å tro på det, men litt etter litt forandret dette kjærlighetsspråket hjertet mitt og tankene mine. Så en dag da jeg var 18 år, våknet jeg opp og hadde på en eller annen uforklarlig måte forandret meg. Plutselig stod det klart for meg at jeg selv hadde bestemt meg for å tilgi familien min, og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle drikke eller

8

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no

røyke mer. Fram til i dag har jeg hold det løftet, men jeg må innrømme at jeg fremdeles kjemper med å tilgi moren min. Alene på hybel Når man blir 15-16 år flytter ungdommene fra landsbyen for å bo i et hus Alalay har inne i byen. Her skal vi lære å klare oss selv. Dette er det siste steget før vi skal ut på egenhånd som 18-åringer. Vel, ikke helt på egenhånd, for Alalay følger oss tett opp også etter at vi har flyttet. Alalay hjalp meg med å finne en jobb og hybel. Heldigvis var de der også hele tiden for meg etter at jeg flyttet for meg selv. De hjalp til om jeg trengte noen å snakke med. Jeg likte ikke å bo for meg selv, jeg syntes det var forferdelig trist og følte meg ofte ensom. Jeg hadde jo bodd med mange mennesker rundt meg i alle år og var vant til mange stemmer rundt meg bestandig! Vi var mange som spiste sammen og som sov på samme rom. Nå var jeg for første gang i mitt liv ensom og alene. UT I VERDEN

Men en dag kom Claudia og gav meg en ny mulighet. Jeg kunne få lov å reise til Estland og bo og jobbe i barnehage der i ett år. Jeg grep muligheten, men det var hardt. Jeg kunne jo ikke språket der. I løpet av det året lærte jeg likevel litt russisk, engelsk og estisk. Vel tilbake i Bolivia spurte Claudia om jeg hadde lyst til å lære mer engelsk, og jeg lot meg ikke be to ganger! Jeg var


< Silvia sammen med noen av jentene «sine» i Alalay.

heldig og fikk komme inn på et av de beste engelskkursene som holdes her i La Paz. Men før jeg var ferdig fikk jeg enda en ny mulighet: Kunne jeg tenke meg å reise som utvekslingsstudent til Norge i ett år? Det var den mest fantastiske gaven jeg kunne fått! Jeg var så heldig å bli Act Now student gjennom Strømmestiftelsen på Hald Internasjonale senter i Mandal skoleåret 2010-2011. Det året vokste jeg som person og lærte masse, både om meg selv og om det å jobbe med barn. Jeg hadde en lang praksisperiode i Solkollen barnehage i Kristiansand. Der lærte jeg mye om hvordan man oppdrar små barn.

Fire steg til frihet I over 20 år har Strømmestiftelsens partner Alalay gitt gatebarn i Bolivia fremtid og håp. Gjennom en fire-trinns pedagogisk modell får gatebarna en mulighet til å leve et verdig liv. Barna får en trygg oppvekst og forberedes til et selvstendig liv som voksne.

Ut i skole og jobb

NYBAKT «MOR»

Tilbake i Bolivia fikk jeg tilbud om å begynne å jobbe i Alalay, for de trengte meg i barnelandsbyen hos de minste jentene. Jeg hadde en følelse av at dette skulle gå bra da jeg tok utfordringen. Likevel ble det en tøff opplevelse den første uka jeg var blant jentene ”mine”. Den yngste, lille Lope på ett år, fikk et kraftig bleieutslett og gråt hele tiden. Det var jammen ikke lett å forstå hva som var galt når hun ikke kunne fortelle meg det! Jeg fant heldigvis ut av det og fikk smurt på kremer, og dermed stilnet det verste. Men så fikk fem av de litt større jentene røde hunder og høy feber. Litt av en start som nybakt mor til 16 jenter! Jeg streber for å gi de små barna samme kjærlighet som jeg fikk da jeg kom til Alalay. Når de er veldig fornøyd med meg kaller de meg mamma, men når jeg er streng kaller de meg bare frøken. DEN STØRSTE FORANDRINGEN

Jeg tror at når du virkelig blir elsket og sett, har det kraft til å forandre mennesker. Jeg har opplevd å leve uten, så jeg vet at kjærlighet kan forandre alt. Alalay lærte meg å elske, så nå gir jeg kjærlighet tilbake til de små jentene mine. Den største forandringen i livet mitt er at jeg endelig har lært å være glad i meg selv. Min erfaring er at om du ikke liker deg selv er det i grunnen ingenting som er viktig. Alt er enklere når du forstår hvem du er og hvor du ønsker å gå. Om Claudia ikke hadde funnet meg, ville livet mitt vært helt annerledes. Jeg kunne vært død, eller ødelagt av alkohol og lim. Det som er helt sikkert er at uten Alalay hadde jeg ikke lært å elske verken meg selv eller andre. Det er en stor gave å få! Jeg hadde heller ikke hatt de fremtidsdrømmene jeg har nå. Jeg ønsker å studere videre og vil bli barnepsykolog. For ved å hjelpe barn som har det vanskelig, tenker jeg at jeg kan betale tilbake noe av all den hjelpen jeg har fått. Den største drømmen min er likevel å skape en egen familie. Jeg tror at det finnes en mann for meg der ute, en som jeg kan starte en familie med bygget på kjærlighet og respekt. Jeg skal være god mot barna mine. Jeg kan aldri glemme hvor jeg kommer fra, men jeg vet at jeg kan elske meg selv og familien jeg forhåpentligvis får en gang i fremtiden.

Barnelandsbyen

Mottakssenteret På gata

1. På gata. Ute blant gatebarna deler Alalay ut mat, varme klær og gir annen hjelp og omsorg. 2. Mottakssenteret. Her lærer barna å leve sammen med andre, ta vare på seg selv og slutte med dop, stjeling og slåssing. 3. Barnelandsbyen. Barnas hjem. Her bor de sammen med sine «søsken», lærer å stelle hjemme og får skolegang. 4. Ut i skole og jobb. Ungdommene får yrkesopplæring og arbeidserfaring. Nå skal de ut og ta ansvar for eget liv, men får fortsatt oppfølging fra Alalay.

BLI FADDER I DAG! Fadder www.fadder.no www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

9


TEMA | MØDRE

Mamma. Mor. Mother. Mam. Mummy.. Máma. Eomma. Maman. Oma. Em. Ima. Mami. Maa. Amma. I nesten alle språk over hele kloden har barnets første lyder dannet ordet som betegner den kvinnen som har gitt det livet. Alle har vi en mor. Kjent eller ukjent. Nær eller fjern. Denne bildeserien er en refleksjon over noen aspekter ved å være mor slik vi kan møte det i Strømmestiftelsens arbeid.

Tekster: Kirsten Falch Bilder: Strømmestiftelsen

Livgiveren Mamma. Du har båret meg fram, gitt meg muligheten til å eksistere. Du er den første jeg har kjent. Varmen fra kroppen din. Stemmen din. Bevegelsene da jeg lå i magen din. Du gir meg ei hånd å holde i. Et bryst å famle etter når jeg er sulten eller redd. Du gir meg trygghet og et navn. Jeg er totalt avhengig av deg for å klare meg. Du og jeg er ett. Nær deg vil jeg være. Bli hos meg, mamma!

10

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Barnemoren

Jeg var bare ti år da jeg ble giftet bort. Et barn, med en uferdig ungpikekropp. Tolv år gammel fødte jeg mitt første barn. Hva det kom til å gjøre med kroppen min, visste jeg ikke den gang. Nå vet jeg. Det er så tungt å bære. Jeg føler meg skitten, og kan ikke lenger gå ut blant folk. Ikke at jeg kunne det før heller, men... Skammen er så stor. Datteren min var stor da hun fødtes, og det tok så lang tid, var så ufattelig vondt! Jeg blir aldri mer den samme. Om jeg har drømmer for fremtiden? Nei. Ikke nå lenger. Men jeg håper datteren min rekker å bli voksen før hun selv får barn.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

11


TEMA | MØDRE

Landsbymamma

Kom hit, tullegutten min. La meg få gi deg en skikkelig knusekos! Innimellom alt jeg skal lære deg og alle regler du må følge her i barnelandsbyen må vi jo ha tid til litt godhjerta klemming. Sånn – nå kan du gå og leke igjen – av sted med deg! Annenhver uke er jeg her for deg i barnelandsbyen. Du er mitt barn, men ikke av mitt eget kjøtt og blod. Jeg forsøker å gi deg det du skulle fått fra din egen mamma. Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke. Jeg har jo så mange andre jeg også skal være mamma for. Jeg kommer til deg så ofte jeg kan, men må forlate deg igjen. Det er vondt for oss begge, men verst for deg, som er blitt forlatt så mange ganger før.

12

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Speilet

Du i meg. Jeg i deg. Hvem er jeg, mamma? Kan du fortelle meg det? Nesene våre er like. Leppene også. Jeg er kjøtt av ditt kjøtt. Blod av ditt blod. Bein av dine bein. Jeg fant ikke meg selv hjemme hos deg. Derfor rømte jeg til slutt. Jeg var jo likevel forlatt. Hvem er du, mamma? Hvorfor gjorde du det du gjorde? Hadde du valg? Jeg strever med å forstå og tilgi. Forsone meg med livet slik det ble. Men du er min mamma. Du i meg. Jeg i deg. Alltid.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

13


TEMA | MØDRE

Slekters gang

En liten og en stor. En i hånden. En på ryggen. Kanskje også en i magen. Slik fortsetter livets uendelige syklus. Som mor, så datter. År etter år. Generasjon etter generasjon har mødre båret sine barn på ryggen. Om det er en lett eller tung byrde? Bare hun selv vet. Slik kan det være. Men slik kan det også ikke være. Mange av verdens kvinner føder ikke sine egne barn, men er likevel mor, enten gjennom adopsjon, fosterhjem, eller på andre vis. Vi kan alle være mødre. Det er alltid et barn der ute eller hjemme som vil trenge oss. Og vi kan gi dem det de behøver - et varmt fang, ei trygg hand, vår omsorg og omtanke.

14

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Stolt

Så fint du har skrevet, jenta mi! Kan du lese det om igjen for meg? Jeg er så stolt av deg! Men jeg må jo også innrømme at jeg er aldri så rent lite stolt over meg selv også. Tenk, nå kan jeg hjelpe deg med leksene! Mens du har tatt igjen tre års tapt skolegang på ett år det siste året, har jeg tatt igjen et helt liv. Jeg fikk aldri begynne på skolen da jeg var på din alder. Jeg var jo bare ei jente. Men nå er det nye tider! Nå kan vi selv finne ut av ting. Vi kan lese, skrive, regne, forstå. Vil du se leksa jeg har gjort? Du og jeg – jenta mi. Du og jeg.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

15


TEMA | MØDRE Tekst og foto: Jeanett James Villegas, Strømmestiftelsen, Peru

– Jeg er ikke klar enda Et kraftfullt hyl flommer inn i den store hallen og bryter inn i samtalen min med trettenåringen Rosita. Ansiktet hennes får brått et vaktsomt uttrykk, hun skjerper hørselen og lytter intenst. Kroppen stivner, og det er som om en kraftig fjær trekker henne mot skriket.

Umiddelbart reiser hun seg opp og sier med skarp stemme: «Det er Jessica!» Som et lyn løper hun inn i rommet ved siden av, og kommer et par minutter etterpå tilbake med en jentebaby i armene. Før dette øyeblikket var det vanskelig å forestille seg at denne tenåringsjenta var mor. Nå ser jeg henne sitte der på sofaen med barnet sitt på fanget, mens hun gir henne et lite kakestykke.

ansiktet, kysser meg og smiler til meg om morgenen. Da gir jeg henne en klem, og så sier hun ”mamma”. Jeg tror hun elsker meg, og jeg elsker henne, sier hun med tårer i øynene.

– Jeg bar henne rundt og rundt for å roe henne ned, prøvde å snakke til henne og spurte henne hva som hadde gjort vondt. Så løftet jeg henne opp i lufta, som et fly… hun elsker denne leken! Nå føler hun seg bedre, forklarer Rosita.

– For inntil åtte måneder siden var Rosita en hengiven og omsorgsfull mor, antakeligvis fordi hun fortsatt er et barn og ikke fullt ut forsto hva som hadde hendt med henne, forteller mødresenterets psykolog, Esperanza Marchand. – Nå er hun utslitt og overveldet av ansvaret. Hun vil jo gjerne ha det gøy og gjøre ting andre tenåringer gjør, men får lite tid for seg selv til å hente seg inn igjen. I tillegg har hun ikke den støtten jenter i den alderen trenger fra sin mor. Hun savner moren mye, og derfor gråter og klager hun ofte, fortsetter Esperanza.

BLE VOLDTATT Rosita ble voldtatt av sin onkel mens hun

bodde hos besteforeldrene sine i Huanuco-fjellene, nord i Peru. Moren hentet henne imidlertid tilbake til Lima da hun var ti år fordi besteforeldrene ikke sendte henne på skolen. Men moren hadde seks andre barn å forsørge i tillegg til Rosita, og et nytt var på vei. Livet var vanskelig. – Mamma var også gravid og skulle ta keisersnitt. Hun fortalte meg at det var ikke nok penger igjen til å forsørge meg når jeg også fikk barn. Jeg forsto årsakene, og aksepterte å flytte inn på mødresenteret. Nå har jeg vært her i nesten to år, forteller Rosita med trist stemme. Hun følte ingenting for babyen sin da fødselen nærmet seg. – Jeg ønsket hun var dødfødt, for jeg klarte ikke å tenke på å skulle leve livet mitt med en liten baby. Men da jeg så henne ansikt til ansikt, glemte jeg all smerte og begynte å elske henne, minnes hun.

16

SAVNER SIN EGEN MOR Rosita har fått spesiell oppfølging av

psykolog på senteret på grunn av sin unge alder og det hun har opplevd.

Rositas mor kommer aldri og besøker henne, fordi hun har alle de andre barna å ta seg av. I tillegg er hun fattig og jobber hardt med å vaske klær for andre. Staben på senteret forsøker derfor å ta seg av den unge jenta og de tolv andre unge mødrene som bor der, gjennom å gi dem nødvendig hjelp og motivere dem til å knytte bånd til barna sine. FREMTIDSDRØMMER Nå går Rosita i fjerde klasse og deltar

ER IKKE KLAR Det er ikke enkelt å være et barn og selv få

på praktiske workshops på mødresenteret i tillegg. Favoritten er kosmetologi. Hun har også deltatt på kurs i yrkesopplæring, som kjolesøm, baking og strikking. Målet er at hun skal fullføre grunnskolen og fortsette på ungdomsskolen.

barn, og Rosita har det veldig tøft til tider. – Jeg vet at hun har behov for at jeg er der for henne, at jeg må leke med henne og lære henne ting. Men jeg får det ikke til. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke en ordentlig mor, bekjenner Rosita trist. Men heldigvis er ikke alle dagene fylt av slike triste tanker og følelser. – Det som får meg til å føle meg bra, er når hun tar meg i

Som enhver annen mor ønsker Rosita det beste for den lille datteren sin, og hun vil gjerne beskytte henne. – Min største frykt er at det samme skal hende med henne som hendte meg. Jeg vil at hun skal få utdanning, jeg ønsker å kjøpe meg et jordstykke og bygge et hus som vi begge kan bo i, avslutter den unge jenta med et drømmende smil om munnen.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

17


TEMA | MØDRE Ei ung jente med musefletter og blå skoleuniform er på vei til skolen. Over den ene skulderen henger en tung ransel, full av bøker. I armene holder hun en lubben og vital guttebaby. Det er hennes egen sønn, lille Jhosmel på ett år.

Skolejentas store lettelse Tekst og foto: Jeanett James Villegas, Strømmestiftelsen, Peru

FAKTA Mødresenteret i Lima

støtter unge tenåringsjenter som har blitt ufrivillig gravide, som oftest etter voldtekt eller incest. Jentene får hjelp med svangerskap og fødsel, og til å ta vare på og utvikle gode bånd til barna sine. Senteret tilbyr også skolegang og opplæring i praktiske yrker som søm, strikking, baking og skjønnhetspleie. I tillegg gis juridisk hjelp, som å skaffe identitetspapirer til barnet, fastsettelse av farskap og økonomisk støtte. Mødrene kan være på senteret fra ett til tre år, avhengig av familiesituasjonen. Noen flytter hjem igjen, andre til egnede slektninger, mens alvorlige tilfeller flyttes til et trygt tilfluktssted. Strømmestiftelsen har støttet mødresenteret siden 2000, og siden starten har 991 tenåringsmødre fått hjelp. Mødresenteret driver også forebyggende arbeid i den fattige bydelen Villa Maria del Triunfo. Totalt 38.543 barn og unge i grunnskolen og ungdomsskolen har fått seksualundervisning og opplæring i selvforsvar i forbindelse med overgrep, gruppepress og risikofylte situasjoner.

18

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no

– Jeg er stolt over at det finnes en spesiell, liten person i livet mitt, sier hun mens hun kysser ham. – Da han kom, ble livet snudd på hodet. Jeg hadde et normalt tenåringsliv før, pleide å gå ut med vennene mine, se TV og gikk aldri glipp av timer på skolen. Å bli mor var det siste jeg tenkte på. Jeg trodde aldri det ville hende meg, ikke så ung. Klokka er ett på formiddagen i fattigkvarteret Villa El Salvador i Lima. Sola steiker og Elizabeth (14) skal akkurat til å gå til skolen. Hun måtte være hjemme fra skolen forrige uke fordi sønnen var syk. Som andre ungdommer på hennes alder strever hun med å gjøre det bra på skolen. I tillegg har hun ansvar som mor. Men hun er også lettet, for heldigvis har hun familien å lene seg på. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. MÅTTE FLYTTE HJEMMEFRA Foreldrene ante ikke at hun


Elizabeth (14) fikk hjelp fra mødresenteret da hun ble mor til lille Jhosmel (1). Nå bor hun hjemme hos sin egen familie.

hadde en voksen kjæreste, og støttet henne ikke da hun ble gravid. Kjæresten på 20 år stakk av gårde da han forsto at Elizabeth skulle ha barn, for loven tillater ikke et forhold mellom et barn og en voksen over 18 år. Det blir sett på som voldtekt. Dermed sto Elizabeth alene igjen med skammen og ansvaret. – Det tok meg ei uke å fortelle dem det. Jeg var redd og full av tvil. Min far ble så sint at jeg trodde han skulle drepe meg. Han var veldig skuffet, og ville ikke at jeg skulle bli værende hjemme. Jeg var hans yngste datter, og han hadde så mange forventninger til meg, minnes hun. Hun måtte flytte hjemmefra, og søsteren tok henne med til mødresenteret. – Der ble både jeg og babyen tatt godt vare på. De tok meg med til helsesjekk og snakket med meg når jeg var nedfor. De lærte meg hvordan jeg skulle ta vare på både sønnen min og meg selv, og gav meg råd om hvordan jeg skulle leve livet mitt. De viste meg at jeg kan ha drømmer om fremtiden. Jeg lærte å strikke, og på fritiden min strikker jeg skjerf som jeg selger for å få penger til melk og andre ting Jhosmel trenger. HÅP FOR FREMTIDEN De ansatte på senteret hjalp henne

også med å snakke med faren, så i dag er forholdet mellom dem mye bedre. – Pappa snakket først ikke til meg, men de overtalte ham til å møte sønnen min. Da han så Jhosmel, tilgav han meg. Han elsker sønnen min, og tar vare på ham, sier hun med lettelse i stemmen. Nå bor Elizabeth og Jhosmel hos foreldrene Felix Feril (51), Juana Condori (49) og sine åtte eldre brødre og søstre. – Familien min hjelper med babyen. Derfor har jeg mulighet til å gjøre lekser og lese til eksamen. Jeg kan ta vare på ham og samtidig være en god elev. Jeg føler meg heldig, for jeg tror ikke jeg hadde klart det alene, sier hun. Den unge jenta har ikke gitt opp troen på en god fremtid, selv om hun nå er blitt mor. – Jeg vil bli regnskapsfører, for jeg er veldig god i matte. Med den støtten jeg får fra senteret, fra familien min og nå også fra lærerne mine, skal jeg klare det. Jeg er så takknemlig overfor alle sammen. Jeg vet at sønnen min kommer til å være hos meg til jeg blir en gammel dame, og han kommer til å gi tilbake all den kjærligheten jeg gir ham i dag, avslutter Elizabeth, før hun setter Jhosmel i barnevogna og fortsetter på skoleveien. Se filmen fra mødresenteret i Lima >>>

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

19


Noen historier og mennesker man møter, setter tydelige spor. Noen ganger er det slik at det er vanskelig å fortsette på samme måte som før, med samme meninger og verdier, etter et slikt møte. En personlig betraktning av Gro Justnæs Kiledal Foto: Strømmestiftelsen

Hadde jeg valgt annerledes? Slik ble det for meg etter at jeg traff den lille, spede peruanske jenta Angela, som satt foran meg og skalv. Stort sett kikket hun ned i gulvet når hun fortalte historien sin. Det var en historie jeg hadde hørt mange ganger før på mine reiser: Unge jenter fra svært fattige familier som blir elendig behandlet. Jenter som ikke er de skyldige, men som må bære ansvaret. Angela var kastet ut hjemmefra. Hun hadde brakt skam over familien ved å bli gravid med morens kjæreste, bare 12 år gammel. Jenta ble satt på gata, gravid, redd og uten å vite hvor hun skulle gjøre av seg. Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg ble så sint og lei meg akkurat denne gangen. Kanskje var det fordi jeg var mor til en nesten jevngammel jente at det hele ble så nært? Kunne dette vært min datter hvis jeg hadde bodd her og vært lutfattig? Kunne det vært meg som skjøv jenta mi ut på gata og gav henne skylda? Jeg husker at jeg tenkte: «Nei, dette kunne virkelig ikke vært meg. Jeg ville ha stått ved siden av dattera mi og kjempet sammen med henne». Jeg liker å tro at jeg ville vært som en ilsk løvemor. Men er det så sikkert? Er det fordi jeg er født og oppvokst i Norge at jeg tror så iherdig at jeg hadde handlet annerledes? Er det fordi jeg hadde visst at jeg hadde hatt et nettverk og et sosialkontor som hadde stilt opp om jeg hadde mistet alt jeg hadde og stod på bar bakke? Er det fordi jeg er rik at jeg har råd til å tenke at jeg aldri hadde sendt dattera mi på dør på den måten?

20

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no

Jeg fikk lyst til å ta Angela inntil meg og si: «Det er ikke din skyld. Du har ikke gjort noe galt. Du skal se at det ordner seg, både for deg og barnet ditt». Men ingen ord kunne bøte for den urett som var begått. Her var det ingen quick-fix som kunne ta bort alt det vonde med et trylleord. Små grynt fra en liten baby hørtes mens vi satt der. Den lille, myke barnekroppen lå inntullet i noen lyseblå tepper ved siden av oss. Det dunete babyhodet hadde rød lue på. Dette barnet hadde behov for gode ord, myke klemmer og morens betingelsesløse kjærlighet. Men et spørsmål kvernet rundt i hodet mitt: Er det mulig å elske barnet ditt når du selv har blitt sveket og forlatt, og barnet er det synlige resultatet som alltid vil minne deg på det som skjedde? Hva med alle arrene i hjertet ditt? Angela var, utrolig nok, en varm mor. Hun klemte mye på den lille gutten sin, vugget ham i søvn og sang for ham, strøk ham varsomt over håret og kysset ham på den lille nesetippen. – Jeg skal aldri noen gang la han få det slik som jeg har fått det. Jeg skal være en god mor som står ved hans side. Livet vårt blir ikke lett, men vi skal klare det. Jeg skal ta vare på ham,» sa hun besluttsomt. Det er flere år siden jeg møtte Angela, men stadig er hun og gutten hennes i tankene mine. Jeg har mange ganger i løpet av disse årene kjent på sinnet og fortvilelsen og lurt på hva det er som gjør at mødrene til disse jentene lukker øynene og lar dette skje. Hvordan er det mulig? Men er du så fattig at du ikke vet hvordan du skal få mat i morgen til deg og resten av ungeflokken din, så har du kanskje ikke råd til å tenke på verdier som ”rett og galt”. Du lukker øynene, tenker på å overleve. Og kanskje du ofrer dattera di. Et galt valg i mine øyne. Men det gnager fortsatt rundt i hodet mitt: Hadde jeg vært i stand til å ta et annet valg om jeg var en av de peruanske mødrene som opplever dette? Hadde jeg vært villig til å ofre den lille tryggheten jeg hadde? Båret all vanæren, kanskje mistet mat og hus og satt alle i familien på bar bakke for å kjempe sammen med dattera mi? Svaret er at jeg ikke vet. Det er enkelt å sitte her i det varme huset mitt, med et overfylt kjøleskap og tenke at jeg ville tatt et annet valg…


NORGE

Elever ved Sagavoll folkehøgskole har nok en gang slått skolerekorden. I år ble summen utrolige 1.045.000 kroner.

Sagavoll slår alle rekorder

Tekst: Bjørn Olav Hammerstad, DAGEN/ Kirsten Falch, Strømmestiftelsen Foto: Eirik Holhjem, Sagavoll

Sponsorløpet, hvor elevene blir sponset et bestemt beløp for hver runde de løper i løypa. – De gir alt, det er helt rått! En elev her, Bjarne, løp inn hele 34.000 kroner helt på egen hånd. Han kollapset nærmest mot slutten, forteller prosjektansvarlig lærer, Martha Bjelland. BLE KJENT MED GATEBARNA – Elevene har et forhold til

Elevene ved Sagavoll folkehøgskole har lagt seg i selen for å hjelpe gatebarn i Uganda. Over en million kroner er samlet inn, det meste i løpet av arbeidsuka i april. Inspektør Tom Arne Møllerbråten er svært fornøyd med gigantsummen som nå skal hjelpe gatebarn hos CRO (Child Restoration Outreach) å få skolegang. – Dette er veldig mye penger, det er helt klart rekord, og vi har lykkes med å øke summen hvert år, sier den entusiastiske læreren.

hver eneste krone de får inn. Hovedmotivasjonen er jo barna i prosjektet de støtter. De har møtt gatebarna, kjent det på kroppen. Det tenner en gnist i dem, sier Bjelland. Ingen hadde trodd de skulle klare å samle inn så mye, men det ligger mye hardt arbeid bak, spesielt for de 17 elevene som har innsamling som valgfag hele skoleåret. Lederen for gruppen, Ingeborg Lodden Solberg (19), er stolt. – Dette er helt fantastisk. Vi opplever virkelig at vi gjør en forskjell for disse barna. I februar var hun sammen med 16 andre i byen Jinja og møtte de 200 barna som er innom daghjemmet til CRO en vanlig dag. I følge Strømmestiftelsen koster skolegang for et barn i Uganda 700 kroner for ett år. – Jeg ble kjent med flere av dem og vet at de nå kommer til å få hjelp. Det er stort, og jeg er blitt veldig inspirert til å jobbe med bistand også i fremtiden, sier Ingeborg.

RUNDET MILLIONEN I 15 år har den kristne folkehøgskolen

samlet inn penger til fattige barn i samarbeid med Strømmestiftelsen. For to år siden samlet de inn rundt 600.000,- i fjor ble det 765.000,- og i år tok de et skikkelig byks og rundet millionen. De 125 elevene har brukt arbeidsuken sin til å hjelpe folk i Telemark med vasking, hagestell og oppussing. Noen elever har også jobbet for småbedrifter i Gvarv. Men hele 730.000 kroner kom inn i løpet av to timer på det såkalte Bruskasseløp. Jacques Pau Hermann (Danmark), Eirin Syltebø Garnes (Oslo), Hanne Marit Strømme (Trondheim) og Vidar Lyrstrand (Danmark) stablet seg gjennom hele sponsorløypa på gule bruskasser. TAKK! – Vi er utrolig takknemlig for det arbeidet Sagavoll

har gjort. Denne skolen har i en årrekke vært blant våre beste ambassadører, sier Kristine Storesletten Sødal, markeds-, og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen. < Løp til han stupte. Bjarte Møllerup Boge fra Kristiansand løp inn nærmere 34.000 kroner alene på sponsorløpet. www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

21


UGANDA

22

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Tekst og foto: Hanna Charlotte Hananger og Benedicte Elisabeth Bjerknes, utvekslingsstudenter i Mbale, Uganda

En tiåring forsørger familien fra en søppelcontainer. Han leter etter mat til seg selv, moren og de fem småsøsknene.

Rekker ut ei trygg hånd Etter mørkets frembrudd sitter han i containeren. Han har aldri møtt faren. Moren er syk. Legene har gitt opp, og de lokale heksedoktorene sier hun er besatt av onde ånder. Arrene nedover halsen vitner om utallige forsøk på å gjøre henne frisk. Hun klarer ikke jobbe, og må sende den ti år gamle sønnen sin på gata for å skaffe mat.

FAKTA Child Restoration Outreach (CRO)

CRO er et dagsenter i Uganda som hjelper gatebarn bort fra gata, gir dem rehabilitering fra rusmisbruk og jobber for at de skal komme tilbake til skolen. CRO arbeider også for å gjenforene barn med foreldrene eller skaffe egnede fosterforeldre, driver informasjonsarbeid om hiv/aids og hjelper ungdom i gang med yrkesopplæring.

Act Now

Act Now er Strømmestiftelsens utvekslingsprogram. Elevene blir tatt opp som studenter ved Hald Internasjonale Senter i Mandal og har 7 måneders praksis hos en av Strømmestiftelsens partnerorganisasjoner i Vest-Afrika, Øst-Afrika, Asia eller SørAmerika. Her deltar de i organisasjonenes daglige arbeid. Les mer om Act Now, og hvordan du kan søke på programmet på www.hald.no

Child Restoration Outreach (CRO) fant ham på gata, og det er på CRO han får muligheten til å være et barn igjen – i det minste et par timer om dagen. Når han er innenfor CROs trygge murer, kan han lære, leke, spise og bli sett. I rehabiliteringsklassen på CRO får elevene undervisning i engelsk, naturfag, matte, swahili, kunst, hygiene og livsferdigheter. Slik kan de klare seg på skolen, enten de har droppet ut eller ennå ikke har fått muligheten til å starte. Det er flere grunner til at mange av gatebarna aldri har gått på skole eller har droppet ut. En av hovedgrunnene er manglende skolepenger i et økonomisk puslespill som ofte mangler en eller flere brikker. CRO er for mange familier den puslespillbrikken som mangler. CRO Mbale hjelper i dag rundt 700 barn fra rundt seks til 25 år. De hjelper barna i en tøff hverdag preget av vold, seksuelle overgrep, sykdom, sniffing av bensingasser, frykt, sult og kalde netter. Den flotte tiåringen har, takket være CRO, fått en ny mulighet. En mulighet til å leve et liv uavhengig av søppelcontaineren. >Noen bildeglimt fra CRO i Mbale i Uganda. www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

23


MALI Tekst og foto: Kristine Sødal

Sickan Diarra (37) fra Mali har seks barn. Frem til hun var 35 år kunne hun verken lese, skrive eller regne. For to år siden begynte hun i et alfabetiseringsprogram, og det har forandret hverdagen hennes på mange måter. Men det var spesielt én forandring hun fortalte meg om, som overrasket meg veldig.

- Nå kan jeg kjøpe sko til barna mine Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å ikke ha utdanning, ikke kunne lese og skrive. Da jeg var på reise i Mali nå i februar snakket jeg med mange kvinner som er med i alfabetiseringsprogram gjennom Strømmestiftelsen. Jeg la da merke til at de la mest vekt på å lære å regne. De syntes selvsagt det var veldig bra å kunne forstå teksten på et skilt og å kunne skrive navnet sitt, men det å forstå tall ble ofte trukket fram som enda viktigere. Flere jeg snakket med beskrev det som å komme ut av et mørke, og det var viktig for dem at de ikke lenger kunne bli lurt på markedet. FRA MØRKE TIL LYS Møtet med Sickan Diarra fikk meg virke-

lig til å forstå hvor vanskelig det er å være analfabet. Jeg møtte

24

HJELP TIL SELVHJELP 1 2012 | www.strommestiftelsen.no

henne i en landsby hvor jeg overnattet, Sikkaso, helt sør i landet. Landsbyen er slik man virkelig forestiller seg en afrikansk landsby, med stråhytter, barn som leker og husdyr som vandrer fredfullt omkring. Sickan har seks barn og er 37 år gammel. Hun har et strålende smil og et blikk som gir inntrykk av at dette er ei dame med tæl. Selv har hun altså hele livet vært analfabet, men forteller meg oppglødd at alle barna hennes har skolegang. De siste par årene har hun fått mulighet til å være med i både alfabetiseringsklasse og spare- og lånegruppe hos Strømmestiftelsens lokale partner. Det har virkelig endret mye, for det å være analfabet gjorde på mange måter livet vanskelig for henne. Når hun forteller meg at barna nå er


Trebarnsmor og markeds- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen, Kristine Sødal, sammen med seksbarnsmoren Sickan Diarra i Mali. Møtet mellom de to kvinnene ble en tankevekker om hvor viktig det er for en mor i den praktiske hverdagen å kunne måle, beregne og ha grunnleggende tallforståelse.

stolte av henne, er det tydelig at dette er noe som rører henne i dypet. KAN KJØPE SKO TIL BARNA -Alt er så mye lettere nå, med

utdanning. På markedet selger jeg salaten jeg dyrker, og der kjøper jeg salt som jeg igjen selger i landsbyen. Det utgjør en stor forskjell for meg at jeg nå ikke lenger blir lurt, sier Sickan med et smil. Når hun skulle beskrive hva som var den største forandringen i livet hennes, sa hun noe jeg aldri kommer til å glemme: «Nå kan jeg kjøpe sko til barna mine». Jeg tolket dette som at hun nå hadde råd til sko på grunn av det hun hadde tjent gjennom spare- og lånegruppa. Men etter hvert forsto jeg at det

ikke var dette hun mente. Hun hadde rett og slett ikke hatt begrep på skostørrelsen tidligere, men nå kunne hun både måle og beregne! Slike ting tar jo jeg som en selvfølge, men det ble en tankevekker for meg at dette også må læres. Mine egne hverdagsutfordringer er så annerledes enn Sickan sine, men vi deler begge ønsket om at våre barn skal ha det godt og ha de tingene de trenger. Og som mødre vil vi gjøre alt vi kan for å skaffe dem det.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

25


STORT&SMÅTT

Årets OD-aksjon går til kasteløse i Nepal

Foto: Oddvar Paulsen

Operasjon Dagsverk er elevenes egen solidaritetsaksjon. 1. november skal tusenvis av ungdomsskoleelever og elever i videregående skole jobbe for en sak ungdommene selv har stemt fram. Etter avstemmingen på elevtinget i Oslo ble det altså klart at Operasjon Dagsverk i 2012 skal gå til Strømmestiftelsens utdanningsprosjekt for kasteløse daliter i Nepal. – Vi er overlykkelige for å bli tildelt Operasjon Dagsverk 2012! Dette vil bety ufattelig mye for så mange unge jenter og gutter i Nepal, sier markeds- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen, Kristine Storesletten Sødal. Mer om OD kommer i neste nummer av Hjelp til Selvhjelp.

Disse 4 guttene satt på Kiwi Fiskarstrand lørdag 5. mai og solgte solsikker, karse og sukkererter. Fra venstre Iver Meek Strand, Joakim Honningsvåg, Jonatan Honningsvåg og Martin Meek Strand. - Trass i sluddbyger var folk kjøpelystne på sommerplanter, skriver Lillian Honningsvåg til HTS-redaksjonen. Inntekten av blomstersalget ble 586 kr, som guttene ønsket skulle gå ”til fattige barn i andre land» via Strømmestiftelsen. Tusen takk, gutter, for en flott innsats!

Ildsjelen og sangeren Ole Håkon Reiersølmoen (bildet) arrangerer 29. juni og 29. juli ”Sommer på Øya” – et nytt musikkarrangement i en stor hage på Flekkerøy utenfor Kristiansand. I disse idylliske omgivelsene skal flere artister fylle hagen med god musikk for folk som vil nyte en flott kveld i sommervarmen sammen med andre. Hver kveld vil 3-4 artister stå på scenen, alt fra lokale artister til internasjonale navn som den australske, kristne gitaristen og låtskriveren Paul Colman. Dette blir kvelder med god musikk, fellesskap, allsang og god mat. Les mer på www.facebook.com/sommerpaaoya Ta med hele familien og kom! Foto: Ole Jørgen Malmgård

Sommer på Øya

Foto: Privat

Blomsterguttene

Ny nettside til smarttelefon Endelig får du en enda bedre opplevelse av å besøke Strømmestiftelsen på mobiltelefonen din. Vi har nå lansert mobiltilpassede nettsider til smarttelefoner. Scann QR-koden til høyre, og du får automatisk opp den nye, tilpassede nettsiden. Du kan også få din egen app(!) for Strømmestiftelsen. Gå bare inn på smarttelefonens www.strommestiftelsen.no og finn kommandoen «Legg til på Hjem-skjerm». Klikk her og legg til! Lykke til, og velkommen til oss også på mobilen.

26

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Aleksander Rybak åpnet Samvad-senter i Nepal

Inspirasjonshelg med RE:ACT En enkelt person med et sterkt engasjement kan bety en enorm forskjell. Hva kan 24 brennende engasjerte ungdommer få til i seks norske byer? RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, og jobber for å få unge med i kampen mot fattigdom. 20. til 22. april møttes RE:ACTere fra hele landet i Nordmarka for å få ny inspirasjon til lokallagsarbeid og for å lære mer om rettferdig handel. Alle seks norske lokallag var representert og det var dermed et virvar av dialekter: vestlandsk, halling, sørlandsk, nordnorsk og oslomål om hverandre. Ekstra stas var det da den siste bilen svingte på plass og det splitter nye lokallaget fra Volda spratt ut. I løpet av helga kom Strømmestiftelsen, Changemaker og Fairtrade Norge på besøk. Foredragsholderne ble overrasket

Foto: Olaf Gundersen

Samme dag som Strømmestiftelsen fikk Operasjon Dagsverk for 2012, åpnet artisten og melodi Grand Prix-vinner Alexander Rybak et nytt Samvad-senter i Nepal. Samvad, som betyr ”dialog” på nepali, er et nytt utdanningsprosjekt blant kasteløse daliter. Det finnes tre millioner kasteløse i Nepal – en sterkt marginalisert gruppe mennesker uten rettigheter i samfunnet, nederst på den sosiale rangstigen. «Når alle andre, gjennom hele livet, i ord og handling forteller deg at du ikke er verdt noe – da tror du det også selv», sier en som selv er dalit. Rybak var på reise til det asiatiske fjellandet i forbindelse med at han er en av fem som i år vil utgjøre den vokale delen av julekonserten ”Stille natt Hellige natt”. En betydelig del av overskuddet fra denne konsertserien har i flere år gått til Strømmestiftelsen.

Tekst: Vegard Venås Sørensen Foto: Øystein Venås Sørensen

over en forsamling som ikke satt stille på bakerste rad. Ungdommene boblet over med spørsmål, det var ingen helg for stillhet og ettertanke. I kombinasjon med vedfyring og flørting i pausene, måtte vinduene ganske fort settes på vidt gap. RE:ACT har utviklet et eget spill med navnet RE:SOURCES som omhandler kulturforskjeller og rettferdig handel. Lokallagene har brukt spillet på flere videregående skoler og folkehøgskoler, og tilbakemeldingene har vært positive. Arbeidsgruppen vil videreutvikle spillet i månedene som kommer. RE:ACT skal spesialisere seg på skolebesøk. Da de 24 ungdommene pakket soveposene og dro hjemover til hver sine byer, hadde de alle fått ny glød i kampen for å utrydde fattigdom. Hvem vet, kanskje de en dag når målet? www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

27


UGANDA

Act Now-studentene Helene Jørgensen og Benedicte R. Vegge har hatt praksisplass i barnehagen Miles2Smiles i Ugandas hovedstad Kampala det siste skoleåret. Her deler de noen ord og bilder fra barnehagens hverdag.

Miles2Smiles

Der håp og smil forkorter mil

Tekst: Helene Jørgensen og Benedicte R. Vegge

Klokken 05.30 åpner dørene på Miles2Smiles Welfare Center, og de første ungene kommer inn porten. Seks dager i uken får familier med barn i alderen fra åtte måneder og opp til fem år tilbud om barnehageplass så langt kapasiteten rekker. Mange av familiene består av bare en forsørger. Kårene er trange og må som regel strekke til for flere familiemedlemmer. De fleste av familiens inntekter kommer fra markedsplassen i Kalerwe, som er et av de fattigste områdene i Ugandas hovedstad. For de fleste av familiene ligger inntekten under grensen for ekstrem fattigdom, men med en barnehageavgift på om lag 20 kroner per måned får deres barn tilbud om både mat, omsorg, undervisning og muligheten til å leke i trygge omgivelser mens foreldrene jobber for å få endene til å møtes. Mye muliggjort av støtten fra Strømmestiftelsen og deres givere! Dere gir oss i Miles2Smiles muligheten til mange smil og forkorter lange mil. De små ting gjør en stor forskjell for mange familier i Kalerwe-slummen.

28

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


FAKTA Miles2Smiles

Miles2Smiles Welfare Center ble startet opp i 2006. Senteret ligger i en slum i Kampala, Uganda, i nærheten av et marked der mange kvinner driver små bedrifter. Mange av dem har ingen som kan passe barna når de er på jobb, og tar dem derfor med seg. Lokale myndigheter har vedtatt en lov som ikke tillater kvinner å ta med barna på jobb. De mener at barna er usikre der. Mange barn blir dermed etterlatt alene hjemme, innelåst og uten noen til å ta seg av dem. Miles2Smiles arbeider sammen med Strømmestiftelsen for å tilby mødre gode barnehagefasiliteter til en billig penge. I tilegg arbeider de for å gi dem et bedre liv gjennom blant annet forretningskurs.

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

29


Avslutter samarbeid med MYSA Strømmestiftelsen har avsluttet et 15 år langt samarbeid med den kenyanske ungdomsorganisasjonen Mathare Youth Sports Assosiation (MYSA). Organisasjonen arbeider med barn og unge i Mathareslummen i Kenya. Bakgrunnen er at vi sist høst fikk en varsling med påstander om seksuell trakassering og overgrep av unge jenter, og om korrupsjon og misbruk av penger i organisasjonen. Det ble også fremsatt påstander om identitets- og aldersforfalskning i forbindelse med deltagelse i internasjonale sportsarrangement. Vi opplevde varslingen så alvorlig at vi satt samarbeidet med MYSA på vent. Alle pengeoverføringer ble stoppet, og alle reiser til MYSA ble utsatt. Samtidig ble det opprettet en internasjonal kommisjon for å undersøke innholdet i påstandene. Arbeidet ble ledet av Diane Huffman, som blant annet er seniorrådgiver for den Norske Olympiske komité. Med seg i komiteen hadde hun tre kenyanske kvinner, alle tre erfarne ledere innenfor evaluering og arbeid med menneskerettigheter. Kommisjonen konkluderte med å bekrefte de fremsatte anklagene. Det var ikke en ensartet konklusjon som beskrev alt og alle som maktmisbrukere, men det var tilstrekkelig til å slå alarm på vegne av ofrene. Strømmestiftelsen ønsket likevel å fortsette samarbeidet med MYSA. Vårt forslag var at vi sammen skulle bruke funnene til en fornyet satsing. Vi ønsket en sterkere kamp med et enda tydeligere fokus på rettighetsdimensjonen innenfor det arbeidet MYSA gjør i Mathareslummen. På et møte i Nairobi 23. mars i år ble Strømmestiftelsen og MYSA enige om at varslingen avslørte alvorlige uregel-

ÅTTE OM DAGEN

- NETTOPP HVA DET VIL SI Å VÆRE FADDER!

messigheter i organisasjonen og at dette er en utfordring for MYSA. For å møte disse utfordringene ble man enige om å utarbeide en handlingsplan, som særlig skulle ha fokus på å styrke kontrollmekanismene og sette fokus på rettigheter i møte med maktmisbruk, trakassering og overgrep av forskjellig art. Prosessen i etterkant har ikke gitt Strømmestiftelsen tilstrekkelig tillit til at man ville klare å skape en avgjørende forandring i forhold til det som ble avdekket. Vi mener den fremlagte handlingsplanen er for lite konkret i forhold til utfordringene MYSA står overfor og har derfor valgt å avslutte videre samarbeid med MYSA. Vi hadde håpet at vi kunne arbeide sammen videre med et fornyet fokus på rettigheter for unge jenter og gutter i Mathare. Nå ser vi at vi dessverre har en forskjellig virkelighetsforståelse i forhold til dette, og vi er kommet i en situasjon der MYSA ikke fremstår som en organisasjon vi kan fortsette å samarbeide med. Det beklager vi. I slummen i Mathare er det barna som er taperne – det er det vondt å tenke på. I MYSA benekter de ikke innholdet i funnene i undersøkelsen og bekrefter at dette forekommer, men mener selv at de har gode rutiner for å fange opp dette. Likevel ønsker heller ikke organisasjonen et videre samarbeid med oss, fordi de har en annen oppfatning av prosessen i etterkant av undersøkelsen og mener Strømmestiftelsen ikke har opptrådt som en god partner i denne saken. Øyvind Aadland Generalsekretær

STRØMME BUSINESS PARTNER

Lar du deg engasjere? Ønsker du å gjøre en forskjell? Ønsker du at din bedrift skal ta et ansvar? TA KONTAKT ALLEREDE I DAG PÅ TLF. 03002. Les mer på strommestiftelsen.no/csr

30

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Sergio lever på gata!

Vær med å gi en ny start og en ny mulighet for barn som Sergio. Gatebarna i La Paz i Bolivia lever i total uverdighet, men du kan være forskjellen. Bli Hjertevennfadder i dag!

Fadder www.fadder.no www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

31


SRI LANKA

R

upika og mannen hennes fra Sri Lanka tjente til sammen 315 kroner hver måned. Det var et konstant press å leve slik på utkanten av samfunnet, uten penger og utdanning. For familien på fire var livet fylt av sorg og bekymringer. Selv om de forsøkte å dyrke det vesle jordstykket sitt, som var ca 50 m2, hadde de ikke råd til verken frø eller gjødsel. Dermed ble det heller ingen store avlinger. I tillegg bodde de i en enkel liten jordhytte – noe som gjorde alt enda vanskeligere. JORDBÆR BLE REDNINGEN Da DREAM-programmet kom til

landsbyen, ble Rupika og hennes familie plukket ut til å være blant dem som trengte hjelp. Ett av DREAMs fokus er å styrke de fattigste av de fattige gjennom å øke verdiene i det de har i for eksempel en liten eiendom. Men familien ville ikke delta i programmet, fordi de ikke klarte å spare eller ta opp lån. Noen fra landsbyorganisasjonen klarte likevel å overtale dem til å våge å bli med. DREAM-programmet har en spesiell stipendordning for de

32

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Tekst og foto: Dammika, PALM, Sri Lanka

Jordbærpikens nye liv Et lån på 315 kroner til en jordbæråker ble starten på et nytt liv for tobarnsmoren Rupika.

aller fattigste familiene. Stipendet skal hjelpe disse familiene til å skaffe seg arbeid som gir inntekter, og Rupika og hennes familie fikk innvilget dette. Rupika begynte i en liten spare- og lånegruppe sammen med andre kvinner og klarte etter hvert å spare litt penger. Hun fikk mer og mer tro på at hun kunne klare dette, og slik endre fremtiden til seg og familien. Hun ble bevisstgjort på hvordan hun kunne forbedre forholdene til familien. Hun fikk et bevisst forhold til det å planlegge hjemmet og privatøkonomien på en god måte, og begynte å diskutere med mannen sin om de skulle prøve å dyrke jordbær. Med støtte i gruppa og landsbyorganisasjonen klarte hun å fremskaffe startkapital og gjøre klar jordstykket sitt. For å få det til, måtte hun låne 315 kroner – en hel månedslønn – fra gruppa hun sparer i.

kurs for jordbærdyrkere, og gjennom kunnskapene hun fikk der kunne hun øke produksjonen fra 200 til 350 planter. I tillegg økte hun kreditten med 80 kroner. Med de 210 kronene familien fikk i inntekt fra jordbæråkeren hadde de nå en samlet inntekt på 525 kroner i måneden. – Endelig kunne også jeg sende begge barna mine til skolen. Nå går de lykkelige av gårde hver dag, smiler jordbærpiken Rupika, som slett ikke hviler på sin suksess. Hun har flere planer for fremtiden og familien sin, og ønsker å utvide jordbærhagen slik at hun etter hvert kan ha 5000 planter. – Jeg er glad jeg tok sjansen da jeg fikk den. Det har endret familien vår. Da jeg begynte å dyrke jordbær, fikk vi for første gang en stabil inntekt, sier Rupika stolt.

ØNSKER Å UTVIDE En jordbæråker med 200 planter ble

begynnelsen på et nytt liv. Rupika deltok også i et landbruks-

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

33


Me deler det same universet – jorda - stjernene – havet – fjella – dyra alt er vårt men kvifor må du være på den andre sida? Foto: Øystein Venås Sørensen

34

HJELP TIL SELVHJELP 2 2012 | www.strommestiftelsen.no


Samfunnets ryggmarg Vi kjører på en gruslagt vei på landsbygda i Nepal. Det er tidlig morgen. Ennå er det ikke så varmt. Langs veien går noen kvinner på vei til kornåkrene. Alle bærer en sigd i hånden. Fra hjemmene i landsbyene kommer det flere. De skal skjære korn – kutte i flere timer. Med bøyd rygg skal de stå under den varme sola og arbeide. De er alle mødre. Noen har barna på ryggen, andre har dem lekende i nærheten, noen har barna sine på skolen og andre har dem ute for å gjete geitene eller passe kuene. Du ser dem også på åkrene i Vest-Afrika, på markedene i Øst-Afrika, med saueflokken i fjellene i Sør-Amerika. De spinner, de strikker, de arbeider, de passer barna og lager mat, de føder og ammer, de feier og rydder. Mødrene og kvinnene er selve maskineriet og ryggmargen i flere av disse samfunnene. De er sterke kvinner – sterke mødre som bærer et stort ansvar for sin familie. Hjelper du en mor bort fra gata eller ut fra fattigdom, så hjelper du en hel familie ut fra fattigdom blir det sagt. Det er sant at barnas livskvalitet svært ofte henger sammen med mors helse, sikkerhet og livssituasjon. Eller sagt på en annen måte: Får en mor utdanning og mulighet til å ha en inntekt – og slik tjene penger til å gi barna skolegang, god helse og ernæring – er dette det beste utgangspunktet et barn kan ha for å overleve og utvikle seg. Mens Norge nylig ble kåret til verdens beste land å være mamma i, kommer det vestafrikanske landet Niger på sisteplass. Blant de landene det er verst og farligst å være mor finner vi, sammen med Niger, land som Afghanistan, Yemen, Eritrea, Sør Sudan, Sudan og Mali. Åtte av de ti verste landene ligger i Afrika sør for Sahara. På 134. plass finner vi Nepal. I Norge får alle fødende hjelp av en jordmor og et velsmurt helsesystem når hun skal føde. I Niger opplever bare hver tredje fødende at det er helsepersonell til stede ved fødselen. I Norge er den gjennomsnittlige levealderen for kvinner 83 år, og hver kvinne går i gjennomsnitt 18 år på skole. I Niger er levealderen 56, og en gjennomsnittskvinne har gått fire år på skole. I Niger dør ett av sjubarn før det fyller fem år.

Tallenes brutale virkelighet viser at i den fattige verden er det med livet som innsats at en jente vokser opp til å bli kvinne og mor. Det er med andre ord tøft å være kvinne og mor i land der fattigdommen er stor. I disse landene dør en av 30 kvinner av svangeskapsrelaterte sykdommer. Tusenårsmålet for mødrehelse er et av de målene som er lengst unna en oppnåelse innen 2015. Strømmestiftelsen har mødre og kvinner som et av sine fokusmål. Vi arbeider spesielt for at unge jenter skal få utdanning og at mødre skal kunne spare og låne gjennom vår satsing på mikrofinans. Flere ganger har jeg møtt kvinner som så stolt forteller om kronene de har spart – om hvordan de en gang i uka har klart å legge til side en skjerv og senere fått låne penger til å starte en liten virksomhet – et lite lån til medisiner og skolepenger til barna. Jeg har også møtt jenter i skoleklasser som stråler med øyne fulle av glede, som har lært å lese og skrive, og som forteller om nye muligheter. Jeg har møtt mødre som sender barna sine til skolen – som bruker pengene sine slik at barna deres skal få en annen sjanse enn den de selv fikk. De organiserer seg i grupper, sparer penger og låner penger, og er med på å oppfylle drømmer. Det er kvinnen som svært ofte er selve ryggmargen i enhver familie. Mye står og faller på henne. Derfor er det så viktig at vi kan legge til rette for at kvinner får sjansen til å bli trygge mødre og gode forbilder for sine barn – slik at de kan gi barna sine en god oppvekst og utdanning. I Strømmestiftelsen er vi glade for å bidra til dette – og vi setter utrolig stor pris på at du er med å gjøre drømmer virkelig for så mange tusen jenter, kvinner og mødre.

Generalsekretær Strømmestiftelsen

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2012

35


INHOUSE STRØMMESTIFTELSEN

HUSKER DU FØLELSEN AV NY SKOLESEKK PÅ RYGGEN?

CRISTINA HAR INGEN BØKER Å BÆRE.

Fadder Hun er åtte og skulle gått i tredje

klasse. Det gjør hun ikke. Rundt halsen henger viskelærsmykket som minne om at hun var skolejente for ett år siden. Nå har ikke moren råd. Utdanning er helt avgjørende i kampen mot fattigdom. Blir du Hjertevennfadder, er du med slik at et barn som Cristina kan sette seg på skolebenken. FOR DEG BETYR DET LITT HVERT DAG. FOR HENNE BETYR DET ALT.

RING 03002 ELLER GÅ INN PÅ www.fadder.no OG BLI HJERTEVENN I DAG!


Hjelp til Selvhjelp nr 2 2012