Page 1

30. APRIL 2011

Små lån, store h¨åp For 320 kroner kunne Teresia starte grønnsaksbod og brødfø familien sin. Side 8-13


mikrofinans , lysglimt i Mathare-slummen

Mikrolån gir kvinnene fremtidshåp Silvah sitter i et skur i Nairobis slum og renser et kyllinghode som hun skal steke og selge. Mikrofinans har løftet henne det lille hakket fra bunnløs fattigdom.

– Før solgte jeg hjemmelaget alkohol, men det skapte bare enda mer elendighet her. Til og med barna drakk det. Nå kan jeg kanskje få nok penger til å kjøpe meg et hus, sier 52 år gamle Silvah Klamjiku. Hun lånte 20.000 kenyanske shilling (1600 norske kroner) for å etablere sin egen lille bedrift. Den kan knapt kalles en bedrift, men det fikk henne i alle fall til å skifte fokus fra det ødeleggende alkoholsalget til salg av kyllinghoder. Og mens hun før slet med å betale husleien for skuret til seg, datteren, hennes mann og tre barnebarn, klarer hun seg mye bedre nå. Takket være mikrofinans, som er en samlebetegnelse på finansielle tjenester til fattige mennesker, særlig i utviklingsland.

KVINNER. Det lånes ut en liten sum penger – spesielt til kvinner. Til en som kanskje har en drøm om å kjøpe en symaskin slik at hun kan begynne å sy klær for å skaffe familien mat på bordet. Eller penger til en vannpumpe for mer effektivt å kunne vanne åkeren. Vi befinner oss i Mathare-slummen i Nairobi, en del av verdens største og verste slumområder. Over 60 prosent av byens befolkning på 3,2 millioner mennesker bor i ulike deler av slummen. Bunnløs fattigdom har gjort det håpløst å skaffe de ofte barnerike familiene inntekter til mat. Derfor har mikrolån og mikrokreditt vært løsningen for millioner av mennesker verden over for å komme seg ut av fattigdommen. Denne type lån organiseres på svært ulikt vis, fra små grupper med kvinner som låner

BOD: Slike grønnsaksboder finnes overalt i slummen, og er gjerne startet opp med mikrofinans. Det koster lite og dekker et behov for de mange som bor her.

8

30. APRIL 2011 - FÆDRELANDSVENNEN

ut egne sparepenger internt i en gruppe, til store organisasjoner som låner ut penger på individuell basis på tilnærmelsesvis samme måte som i kommersielle banker.

KRITIKK. Det finnes rundt 100 millioner mikrofinanskunder i verden, 25 millioner bare i Bangladesh. Det er særlig i dette landet kritikken mot mikrofinans har vært hard. Grunnleggeren av den store mikrofinansbanken Grameen Bank, Muhammad Yunus, som fikk Nobels fredspris i 2006, fikk sparken i mars i år. Kritikken har blant annet gått på at bankens hardhendte metoder for å få inn penger, har kastet familier ut i enda større fattigdom og nød. Denne formiddagen ønsker vi imidlertid å lete etter de som tross alt har fått en bedre

쑸쑸

TEKST OG FOTO: JARLE R. MARTINSEN

EKSTREMT: Strømmestiftelsen jobber under ekstreme forhold i slummen. Men informasjonsleder Egil Mongstad tror mikrofinans er svært viktig for å hjelpe de fattige – noe all erfaring viser.


BUSINESS: Silvah Klamjiku kjøper kyllinger som hun ribber. Hun fyller hodet med poteter som så selges som en delikatesse. Hun håper å tjene nok til å flytte ut av slummen og inn eget hus.

FÆDRELANDSVENNEN - 30. APRIL 2011

9


mikrofinans

SYMASKIN: Susan Wangui lånte 420 kroner, nok til en symaskin. Dermed var hun i gang med å sy klær som ga hennes mann og fire barn inntekter til å klare seg. Lånet fikk henne også ut av prostitusjonen.

쑸쑸

livssituasjon gjennom mikrofinans. De er det flest av, de aller fleste klarer nemlig å betale tilbake det de har lånt. Deretter låner de gjerne mer for å utvide forretningen sin. Med oss på ferden er informasjonsleder Egil Mongstad fra Strømmestiftelsen, som gjennom finansorganisasjonen Jamii Bora gir lån til fattige i Kenya. Vi starter derfor dagen i et nokså nedslitt bygg i sentrum av Nairobi. 260 ansatte jobber i Jamii Bora og i de tre ulike selskapene Jamii Bora består av. En av dem er Gabriel Kadidi. Hans oppgave er blant annet å reklamere for mikrofinans. – Det gjør jeg gjennom et eget radioshow jeg har, forteller han energisk.

FORTID SOM TYV. Han introduserer oss for Wilson Mainai (41) som skal følge oss i slummen. Wilson er selv et vellykket eks-

10

30. APRIL 2011 - FÆDRELANDSVENNEN

empel på mikrofinans. – Jeg har fått og betalt tilbake til sammen åtte lån, forteller han. Sitt første lån fikk han for 11 år siden mens han var en lutfattig tyv. – Jeg stjal for å overleve. Det var enten det eller å dø av sult, sier Wilson og ser fast på oss. Hans første lån var på 2000 kenyanske shilling – 160 kroner. Det var nok til å vende kriminaliteten ryggen og etablere en grønnsakbod i slummen. Gjennom den tjente han nok penger til å betale tilbake lånet, låne mer og klare å utvide. I dag har han kommet så langt som til å ha skaffet seg en leilighet i Nairobi som han leier ut. Selv har han kjøpt seg et hus på utsiden av byen, også det på lånte «mikropenger» som han betaler tilbake. – Så langt som dette hadde jeg aldri kommet om jeg ikke den gang hadde fått låne de

2000 shillingene, sier Wilson mens vi er på vei mot Mathare-slummen. Vårt første stopp er hos 36 år gamle Susan Wangui. Hun bor sammen med sin mann og fire barn i et rom over veien fra selve inngangen til slummen. Det skiller ikke mye fra slummen der hun bor heller, men her er det i alle fall sandfortau som demmer mot trafikken. Susan bor med familien i et lite murhus. En liten tv summer i et hjørne og hun viser oss til en sofa. – Jeg har hiv, er noe av det første hun forteller. Det fikk hun som prostituert, noe hun var inntil hun for 11 år siden fikk tilbud om mikrolån. Hun lånte nesten 500 kroner som hun blant annet brukte til å kjøpe seg symaskin. Ved hjelp av den har hun tryllet fram den ene kjolen etter den andre, drakter og klær som hun har


KONTRAST: Wilson Mainai i sin fineste stas i slummen. Han var før en tyv som stjal for å overleve. Da han fikk mikrolån kunne han etablere en grønnsaksbod. Siden har han fått råd til å kjøpe seg hus til seg og familien.

FRISØR: Midt i slummen har Louise Njeri (t.h.) startet sin egen frisørsalong, noe hun gjorde med en startkapital på 750 kroner hun fikk i mikrolån. Til venstre hennes medhjelper Nyangare Kenonto.

UTRYGGHET. Så bærer det inn i slumområdet – en ekstremopplevelse. Skurene er satt opp på måfå, søppelet flyter og stanken er prekær. Det er tett av mennesker overalt, men takket være de to innleide politifolkene som skal passe på gruppa vår, føler vi oss

noenlunde trygge. – Mange er desperate, uten mat og penger som de er. Uten fremtid og uten noen sperre for å gå til angrep, sier Mongstad fra Strømmestiftelsen. Ved et par anledninger nærmer rusede menn seg raskt gruppen, men trekker seg unna når de ser politifolkene. Mongstad sier: – Dette går for å være verdens verste slum fordi den er helt uten struktur, uten noen gateform. Men én ting er påfallende: Nesten alle vi ser er pent kledd. Det er svært slående, og etter å ha spurt flere svarer de: – Det er vår verdighet. Vi er i alle fall pent kledd. Vi er vi kommet fram til Silvah Klamjiku. Hun sitter inne i et skur som er helt mørkt. Sammen med henne sitter en nabokvinne, de to renser kyllinghals og kyllinghoder med rutinerte hender. Innvollene legges i

en bolle på bordet, innholdet lukter stramt i heten. Etterpå blir kyllinghodene fylt med poteter, frityrstekt og solgt på markedet. Det regnes som en delikatesse. – Jeg kjøper et kyllinghode for fire shilling, og selger den for 20 (som er 80 øre), forteller Silvah. Hun beskriver sitt liv som fint, selv om det er kummerlig i skuret hun deler med den ene datteren og hennes familie. Hun forteller at hun sparer noe av pengene hun tjener, og håper en dag å ha nok til å kunne leie seg et hus utenfor slummen.

FRISØR. Vi vandrer videre i slummen, og passerer en skitten bekk med store mengder søppel på begge sider. En kvinne vasker klær, barna leker rundt henne. En mann ruller sammen matten sin på utsiden av et skur, han later til å ha sovet der.

쑸쑸

solgt. Samtidig har mannen klart å etablere seg som skraphandler på utsiden, også det gjennom et mikrolån. Hun rister på en boks med tabletter som holder hiv-sykdommen i sjakk. I armene har hun en baby på to måneder. Barna hun har fått etter at hun fikk hiv er ikke blitt smittet. Når vi spør om hun er lykkelig, smiler hun sitt bredeste smil. – Vi får vårt daglige brød, takket være denne symaskinen og det min mann gjør. Mer kan vi ikke ønske, sier hun.

FÆDRELANDSVENNEN - 30. APRIL 2011

11


mikrofinans NORSK INNSATS PÅ MIKROFINANSOMRÅDET 쐽 Systematisk støtte til

mikrofinans som bistandsverktøy begynte i Norge da Norad midt i 1980-årene støttet oppbyggingen av Grameen Bank. Norad støtter i dag mikrofinans med 50–60 mill. kroner årlig. 쐽 I Norge er det statseide fondet Norfund den største investoren i mikrofinans, selv om mikrofinans bare er en mindre del av Norfunds investeringsportefølje. Sammen med Ferd, Storebrand, DnB NOR/Vital og KLP har Norfund investert 600 millioner kroner i Det norske Mikrofinansinitiativet (NMI), et offentlig-privat samarbeid for fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Norfund og NMI har til sammen over 1 milliard kroner til investeringer i mikrofinans. 쐽 I tillegg er Strømmestiftelsen, Misjonsalliansen og Kolibri Kapital middels store aktører på klassisk mikrofinans. 쐽 I tillegg til disse er der 10–15 norske bistandsorganisasjoner som enten driver direkte utlån i u-land eller som støtter lokale mikrofinans organisasjoner. 쐽 CARE Norge (og CARE International) driver mikrofinansprosjekter i form av spare- og lånegrupper i en rekke afrikanske og asiatiske land. Målgruppen er fattige kvinner som ikke har tilgang til vanlige banktjenester. Kapitalen er sparepenger mobilisert av medlemmene selv. Også Strømmestiftelsen satser mye på denne form for mikrofinans. 쐽 Strømmestiftelsen har gjennom flere år samarbeidet med en rekke mikrofinansinstitusjoner som etter hvert er blitt ryggraden i mikrofinansmiljøet i sine land. I Kenya samarbeider Strømmestiftelsen med blant annet mikrofinansorganisasjonen Jamii Bora i Nairobi. Denne har etter hvert vokst ut over hele landet. KILDE:

HJELPER: Gabriel Wadidi (36) har jobbet i Jamii Bora i åtte år, og arbeider for å gjøre mikrofinans-lånene kjent i slummen. Det gjør han blant annet gjennom et radioshow han har.

FATTIGDOM: Tilværelsen i slummen er særlig vanskelig for barna. Det er ofte svært mange av dem i hver familie, og et mikrofinanslån kan være eneste håp for å starte en virksomhet som kan skaffe familien inntekt.

쑸쑸

I denne virkeligheten blir det overraskende å tre inn til en frisør. Louise Njeri (39) smiler med kritthvite tenner og viser oss sin lille salong som heter «Salon Beauty». I stolen sitter en kunde som får nye fletter av assistenten Nyangare. Man skulle kanskje tro at det er luksus å gå til frisør i slummen der kampen om å skaffe seg mat er stor nok. Men Louise forklarer at også dette handler om verdighet – man skal se fin ut. Selv tok hun et mikrolån på 10.000 shilling (800 kroner) da hun skulle etablere salongen for noen år siden. Det var nok til å komme i gang. Siden har hun lånt mer og utvidet. – Det beste er at mine barn kan gå på skole, forteller hun.

BARE TIL KVINNER. Dagens siste post er

STRØMMESTIFTELSEN

12

30. APRIL 2011 - FÆDRELANDSVENNEN

LYKKELIG: Teresia Mumyiva (39) ved sin grønnsaksbod hun trengte 4000 shilling (320 kroner) for å starte. Den bidrar til å brødfø hennes familie på fire. Hun beskriver seg selv som lykkelig.

også en driftig kvinne, 39 år gamle Teresia Memyiva. For vel 300 kroner i mikrolån fikk hun etablert en grønnsakbod på utsiden av murhuset sitt i slummen. Hun forteller at hun raskt klarte å nedbetale lånet, tok opp et nytt lån og fikk utvidet den vesle boden. Inntektene skaffer henne, mannen og to barn nok til å leve av – og siden nok til å skolegang for barna. – Dette har vært en lykke for oss, smiler den frodige kvinnen – den fjerde på vår ferd som har fått mikrolån. For det er for det aller meste kvinner som får lånene. Mongstad forklarer: – Det sies at dersom man gir en dollar til en mann, skaffer man mat til en mann. Dersom man gir en dollar til en kvinne, skaffer man mat til en hel familie. I undersøkelser som er gjort for å måle effekten av mikrofinans, er det blant annet funnet at

i familier hvor det er kvinnen som får lån, går barna i større grad på skole. Men han legger til at Strømmestiftelsen diskuterer å i større grad kunne tilby også menn mikrolån. Vel ute i sola igjen, slått av kvinnenes pågangsmot, spør vi Mongstad om han synes kritikken mot mikrofinansiering er urettferdig. – Nei, kritikk må vi tåle. Og det er viktig å vite at heller ikke dette er den perfekte bistandsmetoden. Men det er heller ikke Vestens finansverden og måten det gis lån der, det viser jo historien de siste årene. Likevel er det ikke snakk om å legge ned bankene. Heller ikke mikrofinans vil forsvinne, til det er behovet for stort. Og suksesshistoriene for mange. jarle.martinsen@fvn.no – 38 11 35 45


– Ikke perfekt – Metoden har i årenes løp hjulpet millioner av fattige mennesker å skaffe seg egen inntekt. Men dette er på langt nær den perfekte bistandsmetoden. Det kunne man jo få inntrykk av etter at Muhammad Yunus fikk fredsprisen for sin innsats innen mikrofinansiering, sier leder for Strømme Microfinance AS, Lars Erik Harv. Siden 1990-tallet har stiftelsen jobbet med mikrofinansiering. I dag skjer det i 12 ulike land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Strømmestiftelsens datterselskap, Strømme Microfinance, samarbeider med om lag 80 mikrofinanspartnere i disse landene som de gir økonomisk støtte til, samt gir opplæring og teknisk assistanse. Det er så disse partnerne som låner ut pengene til de fattige. – Det er disse som kjenner de lokale forholdene og som best vet hvor skoen trykker, sier Harv. SIKRER SEG. Han sier de gjør hva de kan for å sikre seg at mikrofinanspartnerne jobber seriøst og har høy etikk i forhold til lånekundene. Det handler blant annet om å forvisse seg om at lånene ikke drives inn gjennom utilbørlig press på kundene. Innimellom bryter Strømmestiftelsen med partnerne når de ikke er fornøyd med måten insti-

MIKROFINANS 쐽 Mikrofinans er en moderne bistandsform som har sin opprin-

nelse i Bangladesh. Det finnes i dag bortimot 100 ulike investeringsfond. 쐽 Mikrofinans er et samlebegrep på finansielle tjenester tilpasset de fattiges behov og økonomi. 쐽 Erfaring tilsier at mikrofinanskunder over tid akkumulerer mer verdier i form av produktive aktiva enn ikke-mikrofinanskunder. Dette gir seg blant annet utslag i at barna av mikrofinanskunder går lenger på skole, får bedre ernærings- og helsetilstand, og dermed står bedre rustet til å takle motgang og kriser. 쐽 Det finnes hovedsakelig to tilnærminger til mikrofinans. Den første er gjennom mikrofinansinstitusjoner. Disse institusjonene er i prinsippet som banker, men har som overordnet formål å tilby fattige mennesker finansielle tjenester og møte deres behov. 쐽 Den gjennomsnittlige størrelsen på et mikrofinanslån i Øst-Afrika er cirka 1000 kroner. Gjennomsnittlig tilbakebetalingstid er ti måneder. 쐽 Den andre metoden for mikrofinans er deltakerstyrt og baserer seg på lokale grupper med selvstyre. I prinsippet fungerer en slik gruppe som en lokal sparebank. Grupper av mennesker, ofte rundt 25, møtes jevnlig for å spare et fast beløp. Etter hvert som pengene akkumuleres, lånes de ut til medlemmene. KILDE: NORAD OG STRØMMESTIFTELSEN

tusjonen drives på. Harv påpeker at så godt som alle som får mikrolån klarer å betale tilbake, og at de har brukt pengene til det tiltenkte formålet. Noe av kritikken mot mikrofinans handler om at rentenivået i enkelte tilfeller har ligger på rundt 30 prosent. – Det gjelder å huske at selv om kunden låner lite, er utgiftene knyttet til å administrere lånet og gi nødvendig oppfølging de samme som for store lån, sier Harv. Han påpeker at for en kvinne som låner 500 kroner, vil avkastningen ofte bli svært stor meget raskt. – Derfor vil det vi opplever som en høy utlånsrente normalt sett ikke være en stor utfordring for låneklienten. Derimot er det store ankepunktet fra de fattige jeg møter at de ikke får store nok lån, sier han. TØFF DISIPLIN. Harv sier at de som får mikrolån er mennesker som ikke er kredittverdige, og ikke får lån i tradisjonelle banker. – Mikrofinans fyller et ekstremt stort behov hos fattige – nemlig behovet for kapital, som kan gi liv til de mange gode ideene som svært mange fattige bærer på. Uten mikrofinans ville langt flere fattige hatt behov for annen form for bistand, sier han.

– Gjør flere feil Postdoktor ved Universitetet i Agder, Roy Mersland, mener mikrofinansbransjen har gjort flere feil. – Kritikken mot mikrofinans i det siste viser med all tydelighet at mikrofinans alene ikke vil løse verdens fattigdomsproblem. Skal fattigdom bekjempes trengs det krafttak innenfor utdannelse, helse og de fleste andre basisområder, sier Mersland som har forsket på og jobbet i mange år med mikrofinans. Han mener mikrofinansbransjen har gjort tre feil. – For det første er mikrofinans blitt presentert som en tryllemedisin for å bli kvitt fattigdom. Selvsagt er det ikke det. Men dette er ikke bare en feil som mikrofinansbransjen gjør. Alle som driver bistand faller i samme grøfta og overselger sine bistands-

verktøy. Men vi skal selvsagt ikke gi opp. Vi skal fortsette å støtte seriøse fadder-, regnskog- og mikrofinansorganisasjoner og oppfordre dem til aldri å gi opp kampen mot fornedrende fattigdom. Han mener den andre feilen som mikrofinansbransjen har gjort er at den har fokusert mest på lån og altfor lite på sparing. – Mange har vanskelig for å tro at fattige mennesker kan spare, men det kan de virkelig. Dersom en person ikke har mulighet til å spare penger, er det i hvert fall galskap å låne penger, mener Mersland. Han mener dessuten at bransjen har hatt for lite fokus på effektivitet. – Dagens høye driftskostnader fører til lite effektive og altfor dyre tjenester. Ved å forbedre tjenestene og tilby dem til lavere rente øker sannsynligheten for at kundene får en positiv effekt av mikrofinans, sier han.

FÆDRELANDSVENNEN - 30. APRIL 2011

13

Fædrelandsvennens God Helg  

Fædrelandsvennens God Helg-magasin 30. april 2011. Tema: Små lån, store forandringer, mikrofinans og strømmestiftelsen, Nairoibi, Kenya, Mat...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you