Page 1


LENGSEL ER MITT VESEN


ERIK VARDEN

LENGSEL ER M IT T V ESEN

OM

E NSOM H ET

OG

K R I ST E N

E R I N DR I NG


© Erik Varden 2018 Denne oversettelsen av The Shattering of Loneliness er publisert av St. Olav forlag etter avtale med Bloomsbury Publishing Plc. Norsk utgave © St. Olav forlag 2020 ISBN: 978 82 7024 372 3 Oversettelse: Kristine Dingstad Teologisk konsulent: Heidi H. Øyma Design og ombrekking: Peter Bjerke Forsidebilde: Mains d'amants av Auguste Rodin Trykket i Latvia


P. Michael Kayal in memoriam


INNLEDNING .

7

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

HUSK AT DU ER STØV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 HUSK AT DU VAR SLAVE I EGYPT HUSK LOTS KONE .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45 71

GJØR DETTE TIL MINNE OM MEG . . . . . . . . . . . . . . . . . .103 TALSMANNEN SKAL MINNE DERE OM ALT . . . . . . . . 129 TA DEG I VARE SÅ DU IKKE GLEMMER HERREN . ETTERORD

. . .

157

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

187

NOTER OG KILDER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197


INNLEDNING

7


M

å jeg personlig ha erfart noe for å kunne si at jeg erindrer det? Spørsmålet har opptatt meg hele livet. Jeg sporer det til et særskilt minne som jeg helt innledningsvis ønsker å dele, i håp om at det kan være nyttig, ikke selvopptatt. Jeg må ha vært ni eller ti år gammel. Familien var samlet rundt bordet. Vi snakket om dagens begivenheter. Min far, en landsens veterinær i Østfold, fortalte om et opprivende møte. Tidligere på dagen hadde han besøkt en gård og fun­ net bonden opptatt med høyonna. Det var en varm dag. Bonden, som ikke var ung lenger, hadde kastet skjorten. Ryggen hans, fortalte far, hadde dype arr fra piskeslag på kryss og tvers. Hvorfor? Han hadde sittet i tysk fangenskap under krigen og blitt utsatt for brutal tortur. Merkene etter fangenskapet, til vanlig tildekket, hadde avdekket seg selv som et ufrivillig vitnesbyrd, en slags tilståelse. Ingen utbroderte historien. Den ble notert; så dreide praten over på temaer jeg ikke husker noe av. Bildet av arrene hadde imidlertid etset

9


seg inn i meg. Det var som om verdens smerte, gjennom dem, var slup­ pet inn i min beskyttede verden, som forble skaket. Jeg følte meg med ett sårbar, utsatt. Som barn hadde jeg visse vage forestillinger om krigen, okkupasjonen, menneskets kapasitet for grusomhet; men erkjennelsen av at en i nær­ miljøet mitt, en jeg ikke kjente, men kunne ha kjent, hadde vært utsatt for slik brutalitet, forferdet meg. Vi er tilbøyelige til å idyllisere barn­ dommen vår. Slike rekonstruksjoner bør vi ikke stole på. Likevel tror jeg ikke at jeg overfortolker barnets sinn om jeg sier at jeg følte behov for å spore meningen med disse arrene, å tyde dem. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Som den lesehesten jeg allerede var, fattet jeg en interesse for andre verdenskrig. Jeg leste ivrig om leirene. Bibliotekaren ved det lokale biblioteket ante ikke hva hun skulle gjøre med meg. Jeg måtte ha med meg melding hjemmefra for å forsikre henne om at jeg, mot hennes bedre vitende, fikk lov til å låne det jeg ville. Jeg leste historie, biografi­ er. Jeg oppdaget Herman Sachnowitz, en av bare 34 norske jøder som i 1945 hadde overlevd deportasjonen. Memoarene hans vekket en ansvarsfølelse i meg som jeg ikke hadde skuldre til å bære. Jeg forstod at verden var et truende sted; menneske­ livet bar i seg et umåtelig potensial for lidelse; noen måtte svare for det. Det kan synes overspent å ha berørt dette dypet i så ung alder, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg erkjente tilværelsens alvor. Jeg forstod at man, for å leve, må lære å se døden i øynene. Før jeg kan ha forstått ordets betydning, var jeg trett av overfladiskhet. Selvsagt bestod ikke barndommen min bare av slike dystre tanker. Den var for det meste lykkelig. Men arrenes budskap hjemsøkte meg. Til

10


tider var det en snare, det innser jeg nå; jeg hadde en hang til melo­ drama. Likevel, dette tunge jeg bar med meg inn i ungdommen, var grunnleggende sett en sannhetssøken. Mørket som omsluttet meg med stille fortvilelse, var ikke, som jeg senere fryktet, et tegn på karakter­ brist. Det var en latent medlidenhet som strevde med å finne en stemme. Jeg lengtet etter koordinater å navigere etter, og søkte dem i litteratu­ ren. Jeg fant gjenkjennbar resonans i Hesse, Undset, Blixen, senere i Kafka og Rilke. Krigen fortsatte å oppta meg. Jeg ble trukket mot vitnesbyrdene fra de grusomme årene da mennesket på et vis ble strippet til margen og søkte å leve etter en indre flamme i en verden i stummende mørke. De sentrale tekstene som omfavnet denne søken, ble strukturelle referanser for meg. Jeg er blitt formet av verkene til Elie Wiesel og Primo Levi, Etty Hillesum og Aharon Appelfeld, Jacques Lusseyran, Ilse Weber og mange andre. Det ville være uhørt å påstå at barnet jeg var, eller mannen jeg er blitt, kunne identifisere seg selv med slike ekstreme skjebner. Det jeg dog kan slå fast, er dette: Jeg visste, selv som guttunge, at å bli menneske er å påta seg en stor byrde; at denne byrden må bæres med en indre styrke; at et særskilt, ennå ikke identifiserbart bæreoppdrag skulle bli meg til del; og at jeg måtte strekke meg etter det. Det var dager da denne erkjennelsen føltes knusende. Likevel, hadde jeg ikke nådd den da, ville jeg kanskje ikke ha lagt merke til lyset som plutselig trengte inn i det som syntes som en stjerneløs natt. Det nådde meg gjennom musikk. Jeg nærmet meg seksten og utviklet en interes­ se for Mahler. Etter at jeg hadde brukt alle sparepengene mine på en

11


Gustav Mahlers Symfoni nr. 2, «Oppstandelsessymfonien», femte sats. Komponistens håndskrevne partitur. Foto: Mahler Foundation.


cd-spiller, kjøpte jeg en Bernstein-innspilling av hans symfoni nummer to, «Oppstandelsessymfonien». Jeg kjente godt den kristne betydningen av tematikken, men var kald i møte med den. Selv om jeg både var døpt og konfirmert, hadde jeg egentlig aldri hatt tro. Om noe, var jeg fiendt­ lig innstilt. Kristen­dommen fremstod for meg som en fantasiflukt bort fra det indre dramaet jeg forsøkte å håndtere – det var fullt av ambiva­ lens, fjernt fra predikantenes oppleste og vedtatte sannheter. Troens ambassadører klarte ikke, i det store og hele, å gjøre noe inn­ trykk på meg. Jeg erklærte meg stolt som agnostiker, en beskrivelse som slo fast sjelens uavhengighet uten at jeg måtte hevde for mange eksplisitte sannheter. Mahler handlet for meg om harmonisering og in­ strumentering. Likevel, mens jeg lyttet til symfonien, kunne jeg ikke forbli uberørt. Jeg hadde ikke forventet å bli så beveget. Musikkens språk ble forsterket av komponistens tekst og gjorde helheten dobbelt så overbevis­ende. Altsoloen i fjerdesatsen slår skarpt, men inderlig fast menneskets lodd. Bygget på et fragment fra sangsyklusen «Des Knaben Wunderhorn», forsikrer den om at et lysglimt – på en eller annen måte, fra et eller annet sted – vil opplyse nattehimmelen for den som med be­ stemthet søker en daggry. Ut fra denne freden reiser den femte og siste satsen seg som et tordenvær. Den fremmaner kaosbilder, en verden i tohu wavohu, «øde og tom», som beskrevet i Skriftens første vers. Gradvis formes et rytmisk tema i det som kan oppfattes som ren støy. Det artikuleres først av de dypeste, mørkeste strengene. Så bølger det gjennom orkesteret. Det river med seg myriader av stemmer og peker ut retning og mening.

13


Antydningen i denne melodiske strømmen gjøres eksplisitt av koret: Wieder aufzublühn, wirst du gesät! Der Herr der Ernte geht Und sammelt Garben Uns ein, die starben. Til å blomstre igjen er du sådd! Høstens Herre går og samler inn, som kornaks, oss som er døde. Kunne det være sant? Før vantroen rakk å bre seg, ble den dempet av stemmer som sang om et håp som i det skjulte må ha tatt form i dypet av meg, for jeg gjenkjente det som mitt eget: O glaube, mein Herz, o glaube: Es geht dir nichts verloren! Dein ist, ja dein, was du gesehnt, dein, was du geliebt, was du gestritten! O glaube: Du warst nicht umsonst geboren! Hast nicht umsonst gelebt, gelitten! Ha tro, mitt hjerte, ha tro: Intet skal fattes deg! Det du har lengtet etter, er ditt, ja ditt; ditt er det du har elsket og kjempet for. Ha tro: Ikke forgjeves ble du født! Ikke forgjeves har du levd eller lidd!

14


Ved disse ordene var det noe som brast. Den gjentatte insisteringen på at intet er «forgjeves», var uimotståelig. Det var ikke bare det at jeg ønsket å tro det. Jeg visste at det var sant. Det høres platt ut, men i det øyeblikk ble min bevissthet forvandlet. Med en visshet som hverken ble vekket av overveldende følelser eller kjølige analyser, forstod jeg at jeg bar noe i meg som overskred mine egne begrensninger. Jeg var klar over at jeg ikke var alene. Der var ingen særskilt varme, ingen indre ekstase. Der var ingen tårer. Men like lite som jeg kunne betvile at jeg eksisterte, kunne jeg nå betvile den sannheten jeg hadde funnet. Denne følelsen har aldri forlatt meg. At det er slik, forundrer meg ennå. Hva hadde skjedd? Jeg tror at jeg med forvissning kan si: Jeg hadde erindret. Gjennom en privilegert innsikt, vekket av musikk, hadde jeg fått mine dype intuisjoner bekreftet. Arrenes rop, krøniken om men­ neskets formastelighet overfor mennesket, korresponderte med verden som den var, verden jeg bebodde. Dens realiteter hadde sivet inn i meg. Smerten i det jeg ikke hadde lært å tenke på som min sjel, var min; men den sprang ut av kilder som lå forut for og overskred min egen erfaring. Jeg var bevisst et sterkt fellesskap med menneskeheten, som jeg så for meg som en lidende flokk overskygget av døden. Ikke å snu seg bort var en plikt, det var jeg sikker på; jeg måtte ha anstendighet nok til å se. Men en stemme sang i meg: «Ikke forgjeves»! Mahler lot meg se at man kan møte livet uten å gi etter for håpløshet eller galskap, siden verdens kvaler er omsluttet av en uendelig godhet som har gitt den en hensikt. Da jeg møtte – erindret  – denne godheten, gjenkjente jeg den som et personlig nærvær. Jeg ønsket å jakte på det, lære dets navn, kjenne det. Jeg søkte veiledning i Bibelen. Inntil da hadde den i enhver forstand vært en lukket bok, et arsenal, trodde jeg, av banaliteter og abstruse

15


dogmer. Deler av vokabularet virket frastøtende på meg. Men jeg fant også forlokkende og inntagende ord: Min sjel lengter etter deg om natten, ja, ånden i meg leter etter deg. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. … alt som kommer for dagen, er lys. Jeg kan ikke hevde at jeg grep betydningen av ordene da, ikke engang at jeg griper dem i dag, men de gav en følelse av gjenkjennelse. Det var som om de talte om noe kjent, vekket sovende minner. På denne måten grodde det kristne svaret frem i meg innenfra, resonant som det var med mine indre vibrasjoner, sågar med kroppens. Det avslørte mine lengs­ ler for meg. Jeg vet at noen opplever momentane omvendelser, effekten av en plutselig åpenbaring. Veien min har vært annerledes. På et vis har den ikke vært særlig åndelig, hvis man tenker at ordet indikerer et møte med det transcendente. Gudsmysteriet ble manifestert for meg på skjulte måter, kroppsliggjort på fortettet vis. Jeg har levd meg gjennom ett erkjennelsesstadium og frem til det neste. Selv det strikt akademiske teologistudiet ble en konkret disiplin for meg (og er det fremdeles), en form for radikal realisme som livet mitt er avhengig av. Når teologien mister dette alvoret, opphører den å interessere meg.

16


Rommet hvor min søken utfoldet seg, var Den katolske kirke. Jeg ob­ serverte henne først på avstand, tiltrukket av hennes lange, ubrutte his­ torie. Da jeg trådte inn, fant jeg et varmt og gjestfritt sted hvor jeg falt til ro. Jeg hadde oppdaget et rom som omfavnet motsigelsene i meg uten å gå på akkord med sannheten. Det kunne gi retning til og rense både mine smerter og mine lengsler. Jeg visste jeg var hjemme da rekkevidden av den sakramentale handlingen gikk opp for meg, handlingen hvor alt som er til i himmel og på jord, blir sammenfattet i ett øyeblikk, hvor alle tings Mening holdes fast i hendene til et brutt menneske for å bry­ tes, og likevel helbreder og opprettholder alt. Kirken inspirerte meg til å erindre. Hun tillot meg å lese mitt banale, somme tider tarvelige liv inn i et forløsningsnarrativ som ikke bare går tilbake til tidenes begynnelse, men erindrer fremover, inn i evigheten. Å forbli i dette narrativets crux er å høre – tidvis med skremmende klarhet – menneskehetens nakne skrik og ondskapens ras­ende stemme; ikke fra et diffust sted utenfra, men fra mitt eget hjerte. Man kan bare utholde disse ropene ved samtidig å lytte til en annen stemme som lav­ mælt, men bydende sier: «Det er fullbrakt!» Den makter, med sine ene­ stående overtoner, å forene de brutale ropene «Korsfest!» og englenes «Hosianna!» i én enkelt harmoni som stiger ut av dissonansen og frem mot uhørt skjønnhet. Svøpen som festnet seg på netthinnen min da jeg var liten, forblir den samme. Den skaper virkelige sår som krever å bli sett, å bli grått over. De er imidlertid ikke uhelbredelige hvis de bestråles av et glimt av ilden som utsletter natten, ilden som har kommet til verden som kjærlighet og bare behøver å tennes for at den skal brenne. Med det samme jeg forstod at å være munk er å gi sitt liv som opptenningsved til dette bålet,

17


var jeg sikker: Det var det eneste jeg ønsket. Gjennom et slikt liv kunne jeg i frihet påta meg oppgaven gitt meg som en forunderlig forutanelse da jeg var barn. Det er en oppgave som strekker meg i alle retninger. Å være munk er å bebo et grenseløst univers. Det er å bli dratt mot høyder og dybder, leng­ der og bredder som berører evigheten. Når det leves oppriktig, er mo­ nastisk liv et forvandlingens habitat. Ørkenfedrene beskriver hvordan munkenes hjerte knuses, for så å åpnes og, i denne prosessen, helbredes. Det begynner å utvide seg helt til det omfatter hele verden, kommer ihu dens lidelse for Guds åsyn og kaller den tilbake til hans miskunn. Munkens hjerte, i overensstemmelse med Kristi, er et møtetelt. Det strekker seg oppover i en glede som er sterkere fordi den har blitt prøvet. Gleden som ofte unnslapp meg som ung, gis meg nå. Den er på samme tid både velkjent og ny. Jeg ser fremdeles mørket – hvordan kan jeg la være? Men det fascinerer meg ikke lenger. Jeg vet at det er gjennom­ boret. «Men mørket er ikke mørkt for deg», sier en salme (Sal 139,12). Det, fremfor alt, må aldri glemmes. Å snakke om erindring er å snakke om identitet. Vi erindrer det vi har vært, hva som har gjort oss til den vi er. Samtidig blir vi det vi erindrer. Vår erindring er aldri begrenset til erfaring alene, den være seg smal eller bred. Vi oppdager – om vi våger – at hukommelsen er mer enn et stillestående tjern av private minner. Å erindre, virkelig erindre, er å løse våre fortøyninger og sette seil mot åpent hav, med alt det innebærer av farer og gleder. Store tenkere har analysert denne prosessen, alt fra Platon til Augustin og Carl Gustav Jung og, på sitt eget vis, Proust.

18


Hensikten med denne boken er beskjeden. Den er loggen fra en erin­ dringsreise. Jeg har strukturert den rundt seks bibelske, minneverdige befalinger; befalinger som for meg har vært fyrtårn å navigere etter. Jeg har skrevet ut fra erfaring. Derfor har boken mange begrensninger. Jeg tilbyr den som en følgesvenn, som en invitasjon til å kaste loss. De av dere som måtte passere meg på ferden og reise videre på egen hånd, vil gi meg glede når jeg ser deres hvite segl i det fjerne. Munker i tidligere tider innledet ofte sine skrifter med ordene: «Måtte det jeg har skrevet, være deg til gagn.» Det er også mitt ønske.


1

HUSK AT DU ER STØV

21


I

sin klosterregel, selve grunndokumentet for vestlig klosterliv siden sekshundretallet, pålegger den hellige Benedikt at munkenes liv skal «være som en vedvarende fastetid». Med dette anbefaler han en viss reduksjon av livets goder, for i fastetiden skal man «skylle bort tidligere tiders forsømmelser». Uttrykket bærer imidlertid i seg noe mer. Fasten peker hen mot påsken, og Regelen er full av påskeklang. Munkens uke strømmer ut fra og bølger seg frem mot søndag, oppstandelsesdagen, påsken i miniatyr. Ved søndagens vigilie starter den ukentlige resita­ sjonen av Salmenes bok, det eminente redskapet for å bevege seg inn i frelseshistorien, som når sitt klimaks i Jesu påske. Ved alle søndagens tidebønner skal det klinge hallelujaantifoner, påskeakklamasjonen, og St. Benedikt lar disse også strømme over til de andre ukedagene, som et refreng til hverdagenes vigile, for å opplyse hverdagslighetens nattlige mørke med en gnist fra påskeflammen. Hele munkens liv beveger seg mot påske. Dets karakter av «vedvaren­ de fastetid» sikrer at spenningen ikke avtar. Slik ledes han til å legge

23


sine dager frem for Gud, bevisst sine behov, bevisst Guds gaver. En slik erkjennelse er nedfelt i Kirkens askeonsdags­liturgi. Vi kaller fasten for en «botstid». Påfallende er det da at symbol­handlingen perioden innle­ des med, ikke så mye fokuserer på personlig synd som på vår forgjenge­ lighet som skapte vesener. Idet han velsigner asken han skal tegne i de troendes panne, sier presten: Deus, qui humiliatione flecteris et satisfactione pla­ caris, aurem tuae pietatis precibus nostris inclina, et super famulos tuos, horum cinerum aspersione con­ tactos, gratiam tuae benedictionis effunde propitius, ut, quadragesimalem observantiam prosequentes, ad Filii tui paschale mysterium celebrandum purificatis mentibus pervenire mereantur. Barmhjertige Gud, du som røres når vi ydmyker oss, og forsones når vi gjør bot, vend ditt øre til våre bøn­ ner, og utøs din velsignelse over dine tjenere som blir tegnet med denne aske. Hjelp oss å overholde fasten, så vi med lutret sinn kan nå frem til feiringen av din Sønns påskemysterium, han som lever og råder fra evighet til evighet. Å motta askekorset er å erkjenne slektskap til denne støvets verden, å erklære at vi er rede til å legge bort vårt ønske om å være allmektige. Når jeg slik står fremfor Gud, bekjenner jeg at jeg ikke er Gud. Jeg erkjenner avgrunnen som skiller meg fra ham. Jeg aksepterer Guds for­ styrrende annerledeshet. Han er det jeg ikke er, men min væren bærer hans merke. Jeg higer etter en fullendelse som intet av det skapte kan

24


gi. Jeg vandrer på denne jorden som inkarnert lengsel. Jeg er hjemme, men en fremmed, lengter hjem til et fedreland jeg erindrer, men aldri har sett. Når presten tegner askekorset på den troendes panne, sier han til den enkelte: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.» Ordene utruster oss til å legge ut på vår pilegrimsvandring mot påsken. Vi avkles alle illusjoner. Som resultat er vi både skjøre og frie. Vi står med føttene trygt plantet på jorden. Prestens ord er en para­ frasering fra Første Moseboks første kapittel, hvor Gud konfronterer Adam med opprøret vi kaller syndefallet. Fordi han satte sin egen nys­ gjerrighet over Guds befaling, pådro Adam seg sanksjoner: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (3,19). Disse setningene kalles tidvis «Adams forbannelse». Det er misvisende. Herrens ord forbanner ikke. De bare fastslår fakta. Ved å handle som han gjorde, ved å gi en god dag i formaningen, satte Adam sine egne kriterier fremfor sin Skapers. Han som i begynnelsen hadde stått ansikt til ansikt med Guds flammende åsyn, han hvis væren reflekterte Guds herlighet, gav etter for sin egen forfengelighet. Han innbilte seg å ha en egen iboende kvalitet som satte ham på linje med Gud. Fristerens triks var å hevde at Gud var sjalu på mennesket. Det var slik han fikk men­ nesket til å hevde sin uavhengighet. Om smigeren virket, var det fordi Adam, på et eller annet nivå, anså seg selv som Guds like. Han glemte at hans åndelige natur ble gitt ham av nåde, det bibelske ordet for en gave mottatt ufortjent og vederlagsfritt, noe ingen bestrebelser eller for­ tjenester kan oppnå.

25


eg har tilegnet denne boken til pater Michael Kayals minne, en ar­ mensk katolsk prest fra Aleppo. Tidlig i 2012, seksogtyve år gam­ mel, returnerte han nyordinert til Syria, etter fullførte studier ved Det pavelige orientalske institutt i Roma. Jeg traff ham der nesten hver dag. Vi kjente hverandre ikke, men hilste når vi møttes. Han slo meg som en vennlig, mild mann når jeg så ham i aulaen eller i biblio­ teket – han bak sitt lille berg av bøker, jeg bak mitt. Det Syria Michael vendte tilbake til, befant seg i en kaotisk tilstand. Med nysalvede hen­ der fra sin ordinasjon reiste han for å hjelpe de fattigste av de fattige. Daglig besøkte han boliger for hjemløse, uansett hvilken tro de måtte ha, som var drevet fra sine hjem av krigens herjinger. Han gav dem mat, medisiner, åndelig hjelp og seg selv som gave. Som så mange av sine landsmenn, følte han vekten av en vanvittig, destruktiv krig, men gav ikke etter for resignasjonen. En av hans venner husker ham si: «Det jeg kan gjøre, er å tjene. Intet er større enn det.» Den 9. februar 2013 satte han seg på en buss ut fra

189


Aleppo. Den ble kapret av opprørere. Michael ble kidnappet av væp­ nede menn som ringte hans familie for å kreve en astronomisk sum i løsepenger. For å bevise sin identitet, fikk han snakke et øyeblikk med sin mor, nok til å si: «Mamma, be for meg.» Siden har ingen hørt fra ham. Vi vet ikke om han fremdeles er i denne verden, om hans navn tilhører de levendes memento eller de dødes memento. Uansett om hans livs rose fremdeles gror i fruktbar jord eller er plukket, vil han aldri bli glemt. Når jeg tenker på Michael – og det gjør jeg hver dag – føler jeg noen ganger en avsky lik den jeg følte som barn da jeg oppdaget hvilke arr ondskapens svøpe kan skape. I møte med mysterium iniquitatis føler vi behov for å svare. Men hva kan vi si? Ondskap er ikke logisk. I sli­ ke stunder føler jeg meg som Emmaus-vandrerne, som gav etter for en midlertidig lammelse: «De stanset og så bedrøvet opp» (Luk 24,17). Men deres historie fortsetter. Den fremmede i deres midte drar dem med seg, får dem i tale. Han lytter, utfordrer, forklarer. Uten at van­ drerne var seg det bevisst, slukket han deres sorg. Han gav den mening. Han forvandlet den under måltidet. Det som opplevdes som nederlag, viste seg som vinning; tilsynelatende tap avslører sitt ansikt som seier; ensomheten smelter i et nærvær som setter hjerter i brann. De to som tidligere stanset apatiske og dystre på veien, som ikke maktet å gå vide­ re, løper nå til Jerusalem, sprekkferdige av ny innsikt, utålmodige etter å dele den. Dette opplysningens øyeblikk i Emmaus har alltid tiltrukket kontem­ plative. Noen slike har malt det vidunderlig. Jeg elsker Rembrandts «Nattverd i Emmaus» i Musée Jacquemart-André. Ut fra Kristus strøm­

190


mer en lysstråle. Kleopas – eller er det hans følgesvenn?  – har veltet stolen, reist seg for så bare å falle på sine knær, men – i nabo­rommet – fortsetter vertshuseierens kone uforstyrret med sine gjøremål. Hun lar oss forstå at scenen, skjønt oppsiktsvekkende, er meget privat. Jeg elsker Caravaggios gjengivelse av Emmaus-nattverden, som henger i National Gallery i London. Her er pilegrimene menn i en viss alder, sjuskete og skjøre og ser nesten ikke ut til å våge å tro på oppreisningen i Kristi autoritative velsignelse. Et bilde som særlig beveger meg, er en freske i Saint-Hugues de Char­ treuse av Arcabas. Arcabas utlegger nattverden i Emmaus med den na­ turlighet som oppstår når man har levd med et motiv et helt liv. Stem­ ningen er preget av vennskap. Den drar tilskueren til seg, gjestmildt. Kristus er vemodig taus, trenger seg ikke på. Men det er han som gir bildet varme. Han vet at vennene trenger å snakke før de kan lytte. De er fulle av det de har opplevd. Arcabas drar vår oppmerksomhet mot noe grunnleggende: Gud husker oss før vi husker Gud. Kristus søker opp vandrerne mens de på sin side har oppgitt håpet om å finne ham. Han hører deres kvaler som et stille rop. Om et øyeblikk skal han løfte opp sorgens brød som en eukaristisk hostie. Bak pilegrimen til høyre sitter en fjerde person, hvis profil er skjult. Jeg tolker den som meg – eller deg. Vi inviteres til å sette oss ned og dele vår historie, trygge på at vi aldri har vært ute av Guds sinn. Det gamle er forbi. Det nye har kommet. Alt har fått et gyllent skimmer av herlighet.

191


Kristus utstråler varme i Arcabas’ (1926–2018) freske over Emmaus-nattverden. Arcabas: Les pèlerins d'Emmaüs (1985) © Arcabas / BONO, Oslo 2020


Den norske dikter Olaf Bull (1883–1933), seks ganger nominert til Nobel­prisen i litteratur, viet en viktig del av sin produksjon til en sorg­ full betraktning av kvinnen han elsket, som døde ung. Det er en gjen­ nomborende tristhet i disse diktene. De pulserer dog med en vunnet trygghet på målbevissthet. Det fyller dem med en slags fryd – glede i sin mest lutrede form. En slik tekst, «Ved klosteret», beskriver poeten sittende i en park ved Tre Fontane, den ærverdige klosterkirken i Romas omegn som ble over­ tatt av cistercienserne under den hellige Bernhard. Han er fortapt i sorg­ tunge drømmer, lammet av selvmedlidenhet. Den synkende solen i ho­ risonten synes å symbolisere hans sjels hendøende glør. Sorgen hersker. Munken har sittet lyttende taus ved samme bord, reiser seg så. Uten å slippe «glasset med ren Falerner», taler han glødende ord inn i natten som senker seg. Han formaner poeten til å minnes sin kjærlighet, som ingen død kan viske ut. Slik erindring forblir – og vil alltid forbli – ladet med evighet:

194


«Ja, mindet lever i slegtens hjerter, hver strime liv over dødens hvælv, til mennesket gjennem stride smerter er gaat til minderne selv. Da sker det store, at os, de mindre, som drømte bro mellem før og nu, os skal en større natur erindre og holde fast i sin hu! Det er min tro, at i smertenslandet er al erindring et livets frø, en liten gnist fra den sol af sandhet, at intet levet kan dø!» Saa varmt og stille og stort falt ordet. Og begge lyttet paa samme gang: Fra klosterhavenes dyp kom koret av barnestemmer som sang – Og jeg gikk hjem over slettens øde, og munken vandret sin aftentur imellem alle de blide døde bak Campo-Santoens mur.

195


NOTER OG KILDER Alle oversettelser til engelsk av andres åndsverk, er mine egne, bortsett fra der annet er angitt. Den norske oversettelsen er basert på disse der det ikke foreligger autoriserte norske oversettelser. Bibeltekster er hentet fra Den norske bibelselskaps oversettelse av 2011, bortsett fra ved to tilfeller, som er angitt i teksten.

INNLEDNING Teksten i siste sats av «Oppstandelsessymfonien» er i hovedsak Mahlers egen. Jeg siterer den fra coveret av innspillingen jeg lyttet til: Gustav Mahler: Symphony No. 2, Auferstehungs-Symphonie, New York Philharmonic, dirigert av Leonard Bernstein (Deutsche Grammophon, 423 395-2, 1986). Skriftstedene som gjorde inntrykk på meg selv før jeg visste at de var fra Skriften, er Jesaja 26,9, Johannes 16,22 og Paulus’ brev til efeserne 5,13.

KAPITTEL 1 Kapittel 49 i Benedikts regel handler om overholdelse av fasten; kapittel 15 tar for seg når man kan synge «Halleluja»; kapittel 18 forordner at brødrene skal starte en ny gjennomgang av Psalteret (Salmenes bok) hver søndag ved vigilien. Orige­ nes’ forkynnelse om skapelsen er fra hans første preken over Første Mosebok og er hentet fra Homélies sur la Genèse, redigert og oversatt av Louis Doutreleau (Paris: Cerf – Sources Chrétiennes, 7 bis – 1976), s. 56f. Avsnittet fra Aristofanes er hentet fra Skyene – i norsk gjendiktning fra gresk med anmerkninger og etterord av Knut Kleve (Oslo: H. Aschehoug & co, 1977), s. 23f. Dag Hammarskjölds dikt er hentet fra Vägmärken (Stockholm: Bonniers, 1963), s. 12. Herberts dikt The Collar er hentet fra The English Poems of George Herbert, red. C.A. Patrides (London: Dent, 1974), s. 161–162. Stig Dagermans essay ble først publisert i bladet Husmodern i 1952. Standardutgaven finnes i Vårt behov av tröst: Prosa och poesi, red. Olof Lagercrantz (Stockholm:  Norstedts, 1963), s. 285–291. Stati­stikken

197


vedrørende Treblinka er hentet fra en fotnote i Vasily Grossmans «The Hell of Treblinka», i The Road: Short Fiction and Essays, oversatt av Robert og Elizabeth Chandler med Olga Mukovnikova, med introduksjon og noter av Robert Chand­ ler og Yuri Bit-Yunan (London: MacLehose, 2010), s. 127, nr. 1. Avsnittene fra es­ sayet er fra s. 162 and 169. Dagermans brev er trykket i Olof Lagercrantz’ biografi Stig Dagerman (Stockholm: Norstedts, 1958, opptrykk ved Pan 2004), s. 217.

KAPITTEL 2 Vedrørende den rabbinske lesningen av Moses’ tale ved Bet-Peor, står jeg i gjeld til hovedrabbiner Joseph Herman Hertz’ stadig nyttige kommentarer i hans Pentateuch and Haftorahs, 2. utg. (London: Soncino, 2001), s. 765. St. Bernhard brukte bildet av minnet som en kloakk i en preken til de geistlige i Paris, De Conversione, III.4. Det latinske ordet er sentina, som først beskrev «det skitne vannet som samler seg i bunnen av en båt». Historien om Makarius den store finnes i den alfabetiske samlingen i Apophthegmata Patrum, avsnitt 31 under ordene talt av Makarius. Lucien Aubry gir i artikkelen «Les Pères des déserts à la Trappe» en lærd redegjørelse for hvor viktig ørkentradisjonen var for reformen i trappistorde­ nen – se Cîteaux: Commentarii cistercienses 32 (1981), s. 167–214. Det er herfra jeg har hentet de to sitatene fra Rancés skrifter. En verdifull introduksjon til Den hellige Maria av Egypts liv er Benedicta Wards Harlots of the Desert: A Study of Repentance in Early Monastic Sources (Kalamazoo: Cistercian Publications, 1987). Sr. Benedicta har her en god oversettelse fra latin. I denne boken har jeg heller valgt å oversette fra gresk, som er mer opprinnelig. Den greske teksten er hentet fra Mignes Patrologia Graeca, 87, 3697–3726. En kortfattet historie om Maria av Egypt foreligger på norsk i Thorleif Dahls kulturbiblioteks bok Jacobus de Voragine: Legenda Aurea, helgenlegender fra middelalderen i utvalg, oversatt fra latin, med forord, innledning, noter og register ved Anne Katrine Frihagen og Bjørg Tosterud (Oslo: Aschehoug, 2008), s. 190–193.

198


KAPITTEL 3 Rashis bemerkninger finnes i hans kommentar til Første Mosebok 13,11–16. Ut­ gaven jeg har hatt for hånden, er Rashi di Troyes: Commento alla Genesi, oversatt av Luigi Cattani (Genova/ Milano:  Marietti, 1985, utg. 2011), s.  93. Origenes' refleksjoner over Lot og hans kone er fra hans femte preken over Første Mosebok, fra Homélies sur la Genèse, s. 162f. Anna Akhmatovas dikt er inkludert i Selected Poems, oversatt til engelsk av Stanley Kunitz og Max Hayward (London: Collins Harvill, 1989), s. 76–77. Den norske oversettelsen baserer seg på denne. St. Bern­ hards aforisme er fra hans to prekener i juletiden, henholdsvis Vig. Nat. II, 8 og Purif. II, 3. A.N. Wilsons påstand om Tolstojs gnistrende selvprojeksjon er hentet fra hans biografi Tolstoy (London:  Hamilton, 1988), s.  431. Henri Troyats ob­ servasjoner finnes i hans konservativt navngitte bok: Life, Tolstoï (Paris: Fayard, 1965), s. 654. Lina Steiners essay «Simplicity and Saintliness in Tolstoy’s Fath­ er Sergius» utgis om litt i samlingen Naïvetés, red. Isabelle de Vendeuvre (Paris: Hermann). Tolstojs novelle på norsk siteres fra Fader Sergius og andre noveller, oversatt av Ulf Gleditsch (Oslo: Norsk litteraturselskap, 1965), s. 17–68, med noen små justeringer. Newman kommer med uttalelsen «Å føle seg for trygg er å stå utrygt» i sine Parochial and Plain Sermons, I, 4. Tolstojs bruk av Demetrius av Rostovs Helgenenes liv er demonstrert av Rostislav Pletnev i hans artikkel «’Vater Sergij’ und die russischen Heiligenleben», i Zeitschrift für Slavische Philologie 10 (1933), s. 106–125. Besynderlig nok er innholdet i denne artikkelen ofte oversett selv av forfattere som har den med i sine litteraturhenvisninger. Hymnen for den hellige Jakobs festdag er hentet fra Ovidsprologen, oversatt av Nikolaj Velimiro­ vič, under 4. mars.

KAPITTEL 4 Det er i det tyvende kapittel av sitt Brev til efeserne at Ignatius av Antiokia re­ fererer til eukaristien som φάρμακον ἀθανασίας. Diktet «La messe là-bas» står i Paul Claudel: Bréviaire poétique (Paris: Gallimard, 1962), s. 36–37. Det sentrale avsnittet i den hellige Frans’ Formaninger er fra kapittel 5: «At ingen skal være overmodig, men rose seg i Herrens kors» (se norsk oversettelse i Stein-Morten Omre & p. Hallvard Thomas Hole OFM (red.): Frans av Assisi skrifter (Oslo: St. Olav forlag, 2017).

199


Sitatene av Maïti Girtanner er hentet fra hennes samtale med Guillaume Tabard: Même les bourreaux ont une âme (Paris: CLD, 2006) og fra DVD-en Résistance et Pardon: Maïti Girtanner, produsert av Michel Farin (Paris: La Procure, 2005).

KAPITTEL 5 Jeg ble første gang gjort oppmerksom på etymologien bak ἀλήθεια av Paul Florens­ kys betydningsfulle «La Colonne et le fondement de la vérité: Essai d’une théodicée orthodoxe en douze lettres», oversatt av Constantin Andronikof (Lausanne: L’Âge de l’homme, 1975), s. 19–20. Avsnittet fra Aeneiden er fra bok VI, linje 703–715. Norsk oversettelse er hentet fra Vergil: Aeneiden, sjette bok – oversatt med kommentarer og etterord av Egil Kraggerud (Tangen: Suttung forlag, 1986), s. 34. Det ireneiske perspektivet på guddommelig åpenbaring er utlagt i paragraf 53 i Den katolske kirkes katekisme (Oslo: St. Olav forlag, 1994, 2004). Iulia de Beausobre beskriver sin visjon av det forløste treet i Flame in the Snow: A Life of St Serafim of Sarov (Springfield: Templegate, 1996, først utgitt 1945), s. 8. Georgy Fedótov kommenterer Serafims betydning for «den ortodokse renessanse» i sin bok Treasury of Russian Spirituality (London: Sheed & Ward, 1952), s. 245. Serafims sam­ tale med Motovilov finnes i flere versjoner. Utgaven jeg har brukt, er den franske reviderte oversettelsen ved Madame Mouraviev, publisert med en introduksjon av Michel Evdokimov, som gir den autoritet: Seraphim de Sarov, Entretien avec Motovilov (Orbey: Arfuyen, 2002). Theodora Bosanquets omtale av Flame in the Snow står i Time and Tide 29. september 1945, s. 816. Lady Namiers fortelling om oppdraget hun fikk av en russisk nonne, er sitert i Constance Babington Smith: Iulia de Beausobre: A Russian Christian in the West (London: Darton, Longman and Todd, 1983), s. 40–41.

KAPITTEL 6 En versjon av dette kapittelet ble først presentert i en forelesning ved Fetzer Insti­ tute i 2013. Jeg har sitert og oversatt «Stundenbuch» til norsk fra Rainer Maria Rilke: Die Gedichte (Frankfurt am Main: Insel, 1998), s. 224. Hva gjelder Atha­ nasius’ De incarnatione, har jeg benyttet meg av Kannengiessers kritiske utgave av den greske teksten, publisert i Sources Chrétiennes 199 (Paris: Cerf, 1973). Kun én

200


av Makines romaner foreligger på norsk: Et livs musikk (Oslo: Gyldendal, 2004), oversatt av Tom Lotherington. Det var i The Independent, 31. januar 1999, at Makine delte sine tanker om monolingvistenes potensielle totalitære verdenssyn. Claudel forklarer hva det betyr å være en nattens poet i sitt essay om «Mallarmé, La Catastrophe d’Igitur», skrevet i Tokyo i 1926. Det er inkludert i hans Oeuvres en prose (Paris: Gallimard, 1965), s. 508–513. Den lengselsfulle bønnen er hentet fra Den guddommelige liturgien fra vår far blant de hellige, Johannes Krysostomos, red. Placid de Meester (London: Burns, Oates & Washbourne, 1926), s. 96. Deler av kapitlet er publisert som artikkel i SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn, årgang 2013. Det består derfor delvis av min egen norske tekst og delvis av oversetters oversettelse fra engelsk.

ETTERORD Elizabeth Barrett Browning avslutter sitt dikt «A Thought for a Lonely Death-Bed», tilegnet «Min venn E.C.», med linjene: «No earthly friend being near me, interpo­ se / No deathly angel ’twixt my face and Thine; / But stoop Thyself to gather my life’s rose, / And smile away my mortal to Divine.» Fra The Works of Elizabeth Barrett Browning (London: Wordsworth, 1994), s. 332. Diktet «Ved klosteret» er fra Olaf Bull: Samlede Digte, 5. utgave (Oslo: Gyldendal, 1959), s. 153–154.

Den spiralformede ranken som i hvert kapittel fungerer som en visuell kapittel­ deler, er en detalj fra Vita Humana-syklusen, avdekket i klosterkirken Tre Fontane under renoveringen på 1960-tallet. Freskene stammer fra sent 1300-tall eller tidlig 1400-tall og er et nydelig eksempel på kristen humanisme i cisterciensisk tradi­ sjon. Syklusen er analytisk presentert i Kristin B. Aavitslands monografi Imagining the Human Condition in Medieval Rome: The Cistercian Fresco Cycle at Abbazia delle Tre Fontane (London: Ashgate, 2012).


Profile for St Olav Forlag

Lengsel er mitt vesen  

Om ensomhet og kristen erindring

Lengsel er mitt vesen  

Om ensomhet og kristen erindring

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded