__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


MICH A EL W. HIGGINS

THOMAS MERTON Trofast og visjonær Oversatt av Ståle J.C. Kristiansen


Thomas Merton – Faithful Visionary © Liturgical Press 2014 Norsk utgave © St. Olav forlag 2020 www.stolavforlag.no ISBN: 978 82 7024 373 0 Forsideillustrasjon: Philip Bannister | Illustration Ltd Oversettelse: Ståle J.K. Kristiansen Design og ombrekking: Peter Bjerke Satt med Minion Pro 11/13,2 på 70 g Creamy Trykket i Latvia


Til minne om to prester som døde med to ukers mellomrom mens jeg skrev denne boken. Gjennom sine liv og tjenester representerte de noe av det unike ved Mertons personlighet og interessefelt: Alex McCauley delte Mertons lekende humor, og Joe Kelly hadde samme litterÌre appetitt.


INNHOLD

FORORD…………………………………………………………………………………………………………

7

TAKK………………………………………………………………………………………………………………

11

1 FRA PRADES TIL CAMBRIDGE………………………………………………… 13 2 SOLDAT ELLER TRAPPIST?………………………………………………………… 27 3 PÅ PLASS, MEN RASTLØS…………………………………………………………… 37 4 ABBEDPROBLEMER………………………………………………………………………… 47 5 EN PROFETISK RØST……………………………………………………………………… 63 6 RYSTET AV KJÆRLIGHET…………………………………………………………… 83 7 ØSTEN KALLER………………………………………………………………………………… 105 BIBLIOGRAFI……………………………………………………………………………………………… 119 NOTER…………………………………………………………………………………………………………… 123


FORORD

H

østen 2013 mottok den argentinske forskeren og rabbineren Abraham Skorka sitt æresdoktorat ved Sacred Heart University i Fairfield, Connecticut. Den fremstående rabbineren er venn av pave Frans og har aldri vært begeistret for sin åndelige og intellektuelle følgesvenn – som han bart omtaler som «Jorge». Jeg var så heldig å få en samtale med rabbi Skorka i forbindelse med lunsjen som ble holdt for ham. Han viste da til den fremstående amerikanske trappisten Thomas Merton og munkens vennskap med den like fremstående jødiske tenkeren Abraham Joshua Heschel. Rabbi Skorka var full av beundring for Merton. Beundringen var ikke uten forbehold, selvsagt, men like fullt uttrykte han stor respekt for Gethsemani-munkens kapasitet for «dybdetenkning». Han evnet å unngå det overfladiske, sa Skorka, og var ikke redd for å bevege seg innover til tingenes kjerne. Rabbi Skorka har rett. Thomas Merton var en fascinerende skikkelse på alle vis – både munken, poeten, essayisten, den offentlige intellektuelle og den kontemplative Merton. Han var livlig, vittig og høyst solidarisk. Som munk hadde han trukket seg tilbake fra verden, men som en slags tilskuer fulgte han med på det som utspilte seg i samtiden. Han var en mann dypt forankret i de levende tradisjonene i den religiøse kultur og historie han selv tilhørte, og 7


samtidig helt åpen i møte med den religiøse sensibilitet han møtte i andre trosretninger. Som åndelig personlighet identifiserte han seg helt med en bestemt kristen konfesjon. Ut fra sitt temperament og sin sterke kreative fantasi var han samtidig et genuint postmoderne og grenseoverskridende menneske. Merton var full av motsigelser; han var en visjonær som lette etter en ny balanse, en ny harmoni, i de kreative spenningene som definerer oss. Ikke rent få regner Merton som en sekterisk figur, som tilhørende en spesiell «stamme», som noe aktverdig fra fortiden, som et ikon vi ærer heller enn en som røsker opp i vår egen åndelige og intellektuelle selvtilfredshet. For andre igjen er han en frafallen munk, en skamløs kjeltring i religiøs habitt, en dilettant som surfet på motebølgene og frydet seg over det sensasjonelle, og en slitsom narsissist som mente at han måtte publisere hver eneste minste tanke. Dette er karikaturer av en kompleks, innovativ, banebrytende og misforstått mann – en fremstående åndelig person. Karikaturene må både lyttes til og justeres. I kjølvannet av at han mistet sin venn, den russiske forfatteren Boris Pasternak (som skrev Doktor Zhivago), skrev Merton at kameratens «historie er fullendt, nå gjenstår det å forstå den».1 Denne boken er mitt forsøk på å gi en kort biografisk introduksjon til mannen, tenkeren og munken som har vært åndelig veileder for millioner. Hva var det som drev ham – og hvorfor er han fremdeles aktuell? Historien hans må tolkes og forstås.

8


Merton-forskeren Ross Labrie har rett når han kobler arven etter Merton til den romantiske nerven i ham: Jeg tror Merton har hjulpet talløse katolikker til å verdsette sin religiøse tradisjon i en tid der mange opplever kritikk av Kirken sin, kirkepolitikken og så videre. Han gir dem muligheten til å erfare religionen på frigjørende vis, og han podet sin romantiske bevissthet inn i katolisismen, noe mange katolikker finner tiltalende.2 Mertons troskap er uløselig knyttet til hans visjonære tenkning: Han var forankret i tradisjonen, men samtidig en åndelig pioner. Hans nære og gamle venn Robert Lax har med stor innsikt satt ord på det eksepsjonelle ved Merton som en gave til oss alle, både katolikker og ikke-katolikker: Jeg mener at Merton løftet de filosofiske, teologiske og åndelige samtalene og debattene til et nivå hvor de aldri tidligere hadde vært – bortsett fra i visse historiske skikkelsers tanker. Denne oppgaven måtte gjøres for hele verden, og Merton – gjennom sin egen overbevisning, med blikket rettet mot evigheten og med himmelen som konstant hjelper –, påtok seg den. Det er derfor vi fremdeles leser ham.

9


TAKK

T

homas Merton: Trofast og visjonær bygger i stor grad på mine tidligere publikasjoner: forskningsarbeid, radio­ dokumentarer, tv-dokumentarer, offentlige foredrag og så videre. De viktigste som bør nevnes, er Heretic Blood: the Spiritual Geography of Thomas Merton (Stoddart, 1998), som ble oversatt til fransk og italiensk i 2000 og 2001: Thomas Merton: La voie Spirituelle d’un hérétique (Bellarmin), og Sangue Eretico: la Geografia Spirituale di Thomas Merton (Garzanti); ulike forskningsartikler i American Benedictine Review, Cistercian Studies og The Merton Annual; Keenan-forelesningen ved St. Thomas More College, Universitetet i Saskatchewan, i 1998; ulike opptak gjort av The Canadian Broadcasting Corporation: Heretic Blood: a Spiritual Audiobiography, Out of Silence – A Voice, Laboratory of the Spirit, Monk on the Run og Monasticism as Rebellion; og med Now You Know Media: «The Seven Story Mountain» and the Rest of the Story. Jeg skylder også en takk til forhenværende produsent for CBS’ Ideas, Bernie Lucht, komponisten og Merton-entusiasten Peter Togni og redaktør Kevin Burns, samt en rekke Merton-forskere over hele verden. Rebecca Higgins har tatt seg av det tidkrevende arbeidet med å transkribere de ulike radiodokumentarene og intervjuene, mens

11


mange av de organisatoriske oppgavene ble tatt hånd om av min svært dyktige assistent Ami Neville. Som så mange ganger tidligere, har jeg kunnet regne med den kritiske og kjærlige støtten fra min ektefelle gjennom fire tiår. Krystyna er grunnsteinen i mitt liv.

12


KAPITTEL 1

FRA PRADES TIL CAMBRIDGE

R

eiseskribenten Bruce Chatwin påstår at vi er mest oss selv og mest tilfredse på reise. Som delargument viser han til den biologiske innsikt at omflakkende dyrearter er mindre aggressive og mer egalitære enn dyr som er stedbundne og hjemme­kjære: Det finnes en opplagt årsak til dette. Vandringen er – i likhet med en pilegrimsferd – en krevende reise: en slags utjevner hvor «den best trente» overlever og etternølerne synker sammen i veikanten.3

Thomas Merton ville nok ha funnet noe sant i denne analysen, siden den passer som beskrivelse av ham selv: en evig vandrer på stadig jakt etter sin opprinnelse. Merton anså mennesket som en instinktiv vandrer. Han så den åndelige vandringen eller pilegrimsvandringen som en metaforisk peregrinatio, som det å «bevege seg inn i nye landskaper».4 Selv hadde han begitt seg ut på den tyngste av alle vandringer, og som en konsekvens ble han en av samtidens piggeste åndelige personligheter. Gjennom sine 53 år på jorden ble Merton godt kjent med det å være på vei. Flere av vandringene hans fant sted mellom Frankrike og England, fra Long Island til Bermuda, fra Cambridge til Colombia University, fra New York til Havanna – og de kulminerte 13


i vandringen som førte ham fra St. Bonaventura College i Olean, New York, til klosteret Our Lady of Gethsemani i Kentucky. Det som inspirerte reisene, var uten tvil en kombinasjon av følelsesmessig rastløshet, intellektuell nysgjerrighet og åndelig lengsel. Selv etter at han fant sin stabilitet i trappistenes klosterløfter – som slo inn som en sunn smertestillende medisin mot indre uro – lengtet han videre i retning av rinpocheenes visdom og lamaens innsikt, og la ut på en siste reise til Østen. Vi bør starte med begynnelsen. Da Merton kom til verden den 31. januar 1915 i Prades i Frankrike, var første verdenskrig allerede i gang. Han var den eldste av de to sønnene til amerikaneren Ruth Jenkins og new zealenderen Owen Merton. Foreldrene var svært ulike hva gjaldt religiøs sensibilitet, slik Mertons nære venn og biograf John Howard Griffin påpeker: Mot slutten av sitt første leveår ble Merton døpt – trolig etter initiativ fra faren, for moren ønsket ikke at gutten skulle utsettes for noen falske former for religiøs innflytelse før han var gammel nok til å velge selv.5 Da Merton 10. desember 1941, ved begynnelsen av andre verdenskrigs herjinger, trådte inn hos cistercienserne av den strenge observans (OCSO) i klosteret Our Lady of Gethsemani, startet hans andre liv. Hans tredje liv, livet etter døden, ble innledet i Bangkok, Thailand, den 10. desember 1968. Merton ble til og med født en route – på veien. Begge foreldrene var kunstnere som lyktes i å formidle til sønnen noe av integriteten i og respekten for kunstnerens visjon av virkeligheten. Merton påpekte særlig parallellene mellom sin far og Paul Cézanne. I likhet med den franske 1800-tallskunstneren hadde Owen en balansert visjon av verden, med dyp respekt for tingenes struktur 14


og stor mottakelighet for sammenhengene i den skapte verdens materialitet. Mertons offisielle biograf, Michael Mott, har sagt om Owen at han var «en svært lovende maler frem til han var 19 år, men etter det ser det ut til at han tok alt med større ro». Owen hadde en urolig, men også romantisk start på livet. Han møtte Thomas’ mor på kunstskolen i Paris, og som nygifte flyttet de til den lille pyreneiske byen Prades. Her kunne Owen dyrke sin forkjærlighet for franske bønder og leve av turistene. Men krigen kom i veien. Turistene uteble, og bøndene ble innrullert. Ruth ble tiltrukket av quakertradisjonens pasifisme og klarte å overbevise Owen – mot hans vilje – til ikke å la seg verve til de franske styrkene. Dette falt ikke i god jord i New Zealand-delen av familien. Thomas’ mor var en sterk personlighet som satte dype spor i ham helt fra starten av. Michael Mott har gjort seg følgende refleksjon: Thomas Mertons tidligste minne er av hans mor, som noterte alt han gjorde. Alle nedtegnelsene vi har om og av Merton, begynner her, hos hans første biograf: hans mor Ruth Jenkins. Jeg tror denne erfaringen av at alt han foretok seg, fortjente et skriftlig spor, formet hele livet hans. Med fare for å opptre som amatørpsykolog, tenker jeg at Mertons selvbiografiske impulser sprang ut av morens fokus på sønnen som enkeltindivid. Det er i alle fall sikkert at han resten av livet var overbevist om at alt han gjorde, var så viktig at det burde skrives ned. Hele livet gjennom. Han var rett og slett fascinert av seg selv. Resultatet var både en følsom selvbevissthet og en form for skarp egosentrisme i Merton. Samtidig skjerpet det erindringen hans. I et avsnitt i biografien om ham, The Seven Mountains of Thomas Merton, forsøker jeg å 15


vise hvordan han kunne rekonstruere hendelser ut fra hukommelsen. Omtrent syv år etter selve hendelsen beskriver han en busstur i England, fra hjemmet sitt til skolen, hvor han utbroderer alt han så og oppdaget på hvert eneste busstopp. Jeg vet ikke hvor mange av oss som har en slik hukommelse som kan rekonstruere hver eneste gate man har passert – bygninger, butikkskilt og så videre – syv år etter opplevelsen. Jeg tror at også Ruths dekorative evner hadde stor innvirkning på sønnen. Hun var overbevist om at steder eller miljøer har enorm påvirkning på våre liv. Det var derfor hun arbeidet så hardt – selv om de hadde stram økonomi i Prades – for å innrede Toms lille soverom så «riktig» som mulig. Dette fortsatte hun med også i senere situasjoner, selv der økonomien var enda strammere. Den betydning Thomas Merton selv tilla det stedlige i livet sitt, hadde han arvet fra Ruth. Foreldrene vekket også et behov i ham for en type kreativ mobilitet andre lett vil anse som ustabilitet. I 1916, da han var bare ett år, flyttet familien til USA og bosatte seg dels i Maryland og dels i New York. Til slutt slo Merton-familien seg ned i Douglaston, Long Island, sammen med Ruths familie. For Owen var ikke dette optimalt. Han var en stolt mann, fast bestemt på å brødfø sin egen familie. Det oppstod spenninger mellom Owen og Ruths far, den svært så praktisk anlagte «Pop» Jenkins, som hadde lagt seg opp en liten formue på film, bokforleggeri og salg. Owen og Ruth flyttet derfor til en egen liten rønne. Den 2. november 1918 ble John Paul født. Det betydde at Toms ubestridte stilling som midtpunkt og hovedfokus for morens oppmerksomhet, gikk tapt. Tre år senere døde hun – det skulle ta ham resten av livet å komme til rette

16


med tapet. Mott overdriver ikke den store innvirkningen morens død fikk på den høysensitive Tom: Da moren ble syk og forsvant fra livet deres, hadde Merton ennå ikke kommet over det han må ha opplevd som et forsettlig tap av morens omsorg etter broen og rivalen John Pauls fødsel. Hun ble sendt til et offentlig sykehus med kreft i magen. Her blir vi igjen minnet om Owens økonomiske situasjon: Hun legges inn på et offentlig sykehus, ikke privat. Foreldrene hennes bidro økonomisk til begravelsen. Selv om Owen selv besøkte Ruth ofte og regelmessig, ser det ut til at han bare tok Tom med seg én gang. En dag kom Owen tilbake fra sykehuset med et brev til Tom – det var et avskjedsbrev hvor moren tok farvel og fortalte at hun aldri kom til å se ham igjen. Han satte seg under et tre og leste. Brevet rev ham opp innvendig. Det ser vi klarere i en lignende scene han selv har beskrevet: Han sitter i bilen ved krematoriet The Fresh Pond mens alle andre går inn i det lille kapellet, for han innser hva som skal skje: Moren skal forvandles til aske. Han har ingen å snakke med, kjenner lukten av bilens skinnseter og erfarer det som må beskrives som total tilintetgjørelse. Ett år etter morens død, i oktober 1921, dro Tom til Bermuda sammen med sin far mens John Paul ble igjen hos besteforeldrene. Bermuda var et mareritt. Owen hadde innledet et forhold til forfatteren Evelyn Scott, som var gift med hans venn og kunstnerkollega Cyril Kay Scott. Tom måtte forholde seg til en kvinne med høye krav til oppdragelsen, som samtidig gjorde krav på farens kjærlighet på en måte han opplevde som både en trussel og et svik. I henne oppdaget han mange av de personlighetstrekkene han 17


Matthew Kelty mener å ha hatt en forutanelse om vennens død: Vi tilbrakte en dag i uken ute i skogen, og en uke årlig – helt for oss selv. Jeg hadde en liten hytte i skogen ved innsjøen. Dit dro jeg trofast ukentlig, og akkurat den dagen han la ut på reisen sin, til sin skjebne, gikk jeg i skogen og tenkte på ham hele morgenen – og begynte plutselig å gråte. Jeg sa til meg selv at vi aldri kommer til å se ham igjen. Det var ingen grunn til det, det var intuisjon. For abbed Burns kom dødsfallet som et sjokk, og det ble en tung og travel oppgave å legge til rette for begravelsen: Jeg planla å feire rekviemessen 17. desember og så for meg at levningene ville være tilbake til da. Det var mange som ønsket å delta, deriblant biskoper og vår apostoliske nuntius. I henhold til våre skikker ønsket vi å gjennomføre det hele på morgenen. Men kisten ankom ikke før på formiddagen, så alle måtte vente, og vi lagde lunsj til dem mens jeg dro til byen med et par av brødrene for å ta imot kisten og identifisere ham. Så fikk vi ham endelig hjem til klosteret og kunne feire rekviem. Han kom for sent til sin egen begravelse. Den anglikanske teologen og Merton-forskeren Donald Graystone er opptatt av den betydning Mertons død fikk: T.M.s død var uten tvil spesiell. Mange har spurt meg om det var selvmord eller ikke, om han ble drept av CIA eller andre politiske grupperinger som kan ha blitt provosert av Mertons skrifter om fred.

114


Hva er det med Mertons død som fascinerer så mange? Jeg har lest mangt og meget om dette, inkludert noen moderne teoretikere om døden. Spesielt interessante er de som peker på at vi i Vesten bare har fire typer dødsfall: naturlig død, drap, selvmord og ulykke. I østlig religiøs tenkning har de imidlertid en femte form for død: mesterens død. (…) I tillegg til at han oppfyller disse kriteriene, er det mange meningsfulle sammenfall i hans siste levedager: folks drømmer, ting de så, brevene de skrev til hverandre, fotografiene som var tatt, mange tatt av Merton selv, utgjorde til sammen en slags collage av ord og bilder som roper ut for alle som vil høre: Dette var en uvanlig og høyst betydningsfull død! Løst snakk, ville rykter og grunnløse spekulasjoner – til siste slutt var han munken som preget en hel generasjon, en kultur, et helt århundre. Merton oppdaget ikke Østen; det var Østen som oppdaget ham. Han ønsket å utforme en ny rolle for vestlige munker. Han forenet i seg selv tradisjonene fra alle som søker det hellige – slik han hadde drømt om. Han søkte å «ta opp i seg alle adskilte verdener». Merton var den typisk åndelig søkende og oppdagelsesreisende. Livet hans var et liv på vandring. Som Donald Grayston sier det: Man kan til og med kalle Merton en pilegrim på vandring. Han så seg selv og skrev om seg selv som et uferdig arbeid, som en reisende. Han avslutter Fjellet med de syv trinn med et kort sitat på latin som betyr: «La meg nå 115


avslutte boken, men ikke slutte å søke.» Dette ser jeg på som Mertons signatur. Konklusjonen i Fjellet forble sant gjennom hele hans liv. Han startet i de skolastiske svarene, sort og hvitt, de dominikanske fargene, og bestemte seg etter hvert for at det finnes for mange gråtoner i tilværelsen til at han ville begrense seg til den skolastiske teologien. Han mente seg uferdig. Jeg mener at Asian Journal er et godt bilde på denne fortsatt ufullstendige og ufullkomne mannen, for den ble aldri ferdigskrevet. Det var redaktørene som produserte boken, og det av fragmenter Merton etterlot seg: små notisbøker, impresjonistiske ansatser, vanskelig identifiserbare kilder og så videre. Jeg synes det passer at han ikke selv redigerte sine siste ord, slik tilfellet også var med et av mesterstykkene i det 20. århundrets teologi: Dietrich Bonhoeffers Motstand og hengivelse – brev og opptegnelser fra fengslet. Begge disse skriftene er fragmentariske, bekjennende, innsiktsfulle; og de er uferdige, men perfekte. Om jeg skulle formulere noe kortfattet om ham, ville jeg si at han var et ikon for helhet, et ikon for kristen helhet. Det betyr ikke at han er fullkommen – det betyr at han kjempet med alt det som kristne må kjempe med i vår tid. Jeg vil kunne argumentere for at han er et ikon langt utover det kristne fellesskapet, et ikon for en åndelig helhet som ikke er ferdig oppnådd, men i bevegelse. Religionsforskeren Jacques Goutlet deler denne oppfatningen og beskriver Merton slik: 116


En som beveget seg fra å være en eksklusivt romerskkatolsk troende til en økumen i videste forstand og videre til Zen og østlige verdier, en integrert person som beveget seg utover grensene for sin egen opprinnelige tro – det var Merton. Dette skremte alle rundt ham, for de trodde at de mistet ham, at han var i ferd med å bli transreligiøs eller panreligiøs, men i virkeligheten ble han mer fokusert. Det er som eikene på et hjul: Når vi går mot sentrum, kommer vi nærmere kjernen i alle religioner fordi kjernen er den samme. Hans hinduvenn, filosofen Amiya Chakravarty, en av de tre redaktørene for Asian Journal, sier det slik: Betydningen av religiøs harmoni og genuin internasjonalisering ble tydelig for meg. Det er sant at vi fortsatt lever i en voldelig verden, med livegne og slaver, med våpen som avfyres, med kvinner som lever under tvang i alle deler av verden. Da jeg vandret rundt i klosterhagene i Gethsemani i Kentucky etter Thomas Mertons død, så jeg et sort, lite kors som markerte graven til denne strålende og enkle personligheten, han som var både prest og menneske (…) han hvis kropp ble fløyet helt til Louisville fra Bangkok. Han levde i den verden vi alle lever i, og hadde samtidig del i den virkelighet vi ikke kan nå. Jeg fornemmet enda en gang den sterke ømheten, uendeligheten ved et liv som var levd med mot og en altomfattende helhet. Så døde altså Merton, den rastløse oppdagelsesreisende, i Østen; vandreren døde langt borte fra sin klippe Gethsemani; et liv fullt av motsetninger og spenninger fikk en brutal og overraskende avslutning i en ensom celle i Bangkok. Den trofaste, visjonære 117


munken, den selverklÌrte foreldreløse og rastløse eneboeren, fant til slutt et nytt og evig hjem.


BIBLIOGRAFI

Primære kilder Merton, Thomas: The Asian Journal of Thomas Merton, red. Naomi Burton Stone, Patrick Hart og James Laughlin (New York: New Directions, 1973). Merton, Thomas: At Home in the World: The Letters of Thomas Merton and Rosemary Radford Ruether, red. Mary Tardiff (Maryknoll, NY: Orbis, 1993). Merton, Thomas: Cables to the Ace: Or Familiar Liturgies of Misunderstanding (New York: W.W. Norton, 1968). Merton, Thomas: The Collected Poems of Thomas Merton (New York: New Directions, 1977). Merton, Thomas: Dancing in the Water of Life: Seeking Peace in the Hermitage, 1963–1965, red. Robert E. Daggy. Vol. 5 av The Journals of Thomas Merton, red. Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1997). Merton, Thomas: Eighteen Poems (New York: New Directions, 1985). Merton, Thomas: The Hidden Ground of Love: Letters on Religious Experience and Social Concerns, red. William H. Shannon (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1985). Merton, Thomas: In the Dark Before Dawn: New Selected Poems of Thomas Merton, red. Lynn R. Szabo (New York: New Directions, 2005). Merton, Thomas: Introductions East & West: The Foreign Prefaces of Thomas Merton, red. Robert E. Daggy (Greensboro: Unicorn, 1981). Merton, Thomas: Learning to Love: Exploring Solitude and Freedom, 1966–1967, red. Christine M. Bochen. Vol. 6 av The Journals of Thomas Merton, red. Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1997). Merton, Thomas: The Literary Essays of Thomas Merton, red. Patrick Hart (New York: New Directions, 1981). Merton, Thomas: Mystics and Zen Masters (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1967). Merton, Thomas: Original Child Bomb: Points for Meditation to be Scratched on the Walls of a Cave (New York: New Directions, 1962). Merton, Thomas: The Road to Joy: Letters to New and Old Friends, red. Robert E. Daggy (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1989).

119


Merton, Thomas: The School of Charity: Letters on Religious Renewal and Spiritual Direction, red. Patrick Hart (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1990). Merton, Thomas: A Search for Solitude: Pursuing the Monk’s True Life, 1952– 1960, red. Lawrence S. Cunningham. Vol. 3 av The Journals of Thomas Merton, red. Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1996). Merton, Thomas: Seeds of Destruction (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1964). Merton, Thomas: Selected Poems of Thomas Merton. With an introduction by Mark Van Doren (New York: New Directions, 1967). Merton, Thomas: The Seven Storey Mountain (New York: Harcourt Brace, 1948). Merton, Thomas: Turning Toward the World: The Pivotal Years, 1960– 1963, red. Victor A. Kramer. Vol. 4 av The Journals of Thomas Merton, red. Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1996). Merton, Thomas: The Wisdom of the Desert (New York: New Directions, 1960). Merton, Thomas: Witness to Freedom: Letters in Times of Crisis, red. William H. Shannon (New York: Farrar, Straus & Giroux, 1994). Merton, Thomas: Woods, Shore, Desert: A Notebook, May 1968, red. Joel Weishaus (Santa Fe: Museum of New Mexico Press, 1982). Sekundære kilder Clapp, Susannah: «The Life and Early Death of Bruce Chatwin», i New Yorker, 23./30. desember 1996, s. 90–101. Higgins, Michael W.: Heretic Blood: The Spiritual Geography of Thomas Merton (Toronto: Stoddart, 1998). Higgins, Michael W.: Heretic Blood: An Audiobiography (Toronto: Canadian Broadcasting Corporation, 1998). Higgins, Michael W. og Donald Grayston: Thomas Merton: Pilgrim in Process (Toronto: Griffin House, 1983). Mott, Michael: The Seven Mountains of Thomas Merton (Boston: Houghton Mifflin, 1984). Wilkes, Paul (red.): Merton. By Those Who Knew Him Best (New York: Harper & Row, 1984).

120


Intervjuer Bamberger, John Eudes: Intervjuet av Michael W. Higgins og Bernie Lucht, 31. januar 1998, Abbey of the Genesee, Piffard, NY. Berrigan, Daniel: Intervjuet av Michael W. Higgins, 25. juli 1992 and 9. august 1997, New York. Bochen, Christine: Intervjuet av Michael W. Higgins og Bernie Lucht, 30. januar 1998, Rochester, NY. Burns, Flavian: Intervjuet av Bernie Lucht, 13. februar 1998, Conyers, GA. Chakravarty, Amiya: Intervjuet av Michael W. Higgins og Donald Grayston, 9. mai 1978, Vancouver, BC. Forest, Jim: Intervjuet av Michael W. Higgins, 20. februar 1997, Alkmaar, Nederland. Giroux, Robert: Intervjuet av Michael W. Higgins, 9. oktober 1997, Abbey of Gethsemani, New Haven, KY. Goulet, Jacques: Intervjuet av Michael W. Higgins, 13. juni 1997, Mobile, AL. Grayston, Donald: Intervjuet av Michael W. Higgins, 19. mars 1998, Vancouver, BC. Hart, Patrick: Intervjuet av Michael W. Higgins og Bernie Lucht, 12. oktober 1997, Abbey of Gethsemani, New Haven, KY. Kelly, Timothy: Intervjuet av Bernie Lucht, 9. oktober 1997, Abbey of Gethsemani, New Haven, KY. Kelty, Matthew: Intervjuet av Bernie Lucht, 10. oktober 1997, Abbey of Gethsemani, New Haven, KY. Labrie, Ross: Intervjuet av Michael W. Higgins, 13. juni 1997, Mobile, AL. Mott, Michael: Intervjuet av Bernie Lucht, 11. og 12. februar 1998, Williamsburg, VA. O’Callaghan, Tommie: Intervjuet av Michael W. Higgins, 4. juni 1997, Louisville, KY. Quenon, Paul: Intervjuet av Bernie Lucht, 9. oktober 1997, Abbey of Gethsemani, New Haven, KY. Seitz, Ron: Intervjuet av Michael W. Higgins, 27. januar 1998, Mesa, AZ. Shannon, William: Intervjuet av Michael W. Higgins, 30. januar 1998, Rochester, NY. Zahn, Gordon: Intervjuet av Michael W. Higgins, 10. mai 1978, Vancouver, BC.

121


SLUTTNOTER

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

Thomas Merton: Turning Toward the World: The Pivotal Years, 1960–1963. Red: Victor A. Kramer, bind 4 av The Journals of Thomas Merton. Red: Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1996), s. 6. De mange sitatene i denne boken som mangler referanse, bygger på intervjuer jeg selv har gjort med personene som siteres. Susannah Clapp: «The Life and Early Death of Bruce Chatwin», i New Yorker, desember 23/30 1996, s. 98. Thomas Merton: Mystics and Zen Masters (New York: Farrar, Straus and Giroux, 1967), s. 94. John Howard Griffin sitert etter Ideas. «Thomas Merton: Extraordinary Man», første program: «Introduction to the Man». Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020). Michael Mott: The Seven Mountains of Thomas Merton (Boston: Houghton Mifflin, 1984), s. 40. Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton: Fjellet med de syv trinn (Oslo: St. Olav forlag, 2020), s. . Thomas Merton til Bob Lax, 11. august 1938, i Robert E. Daggy (red.): The Road to Joy: Letters to New and Old Friends (New York: Farrar, Strauss & Giroux, 1989), s. 142. Den katolske kirke lærer at dåpens sakrament bare kan mottas én gang. Hvis man er usikker på om en konvertitt er gyldig døpt, blir han døpt såkalt kondisjonelt: «Om du ikke allerede har mottatt dåpen, døper jeg deg …» Mark Van Doren: «Introduction», i Selected Poems of Thomas Merton (New York: New Directions, 1967), s. xvii.

123


19 Thomas Merton: «For My Brother: Reported Missing in Action 1943», i Selected Poems, 12-13. 20 Robert Giroux i Merton, By Those Who Knew Him Best. Red: Paul Wilkes (New York: Harper & Row, 1984), s. 21. 21 Thomas Merton: Introductions East & West: The Foreign Prefaces of Thomas Merton. Red: Robert E. Daggy (Greensboro: Unicorn, 1981), s. 43. 22 Livslang tilhørighet til ett og samme kloster, altså stabilitet. 23 Thomas Merton: A Search for Solitude: Pursuing the Monk’s True Life, 1952–1960. Red: Lawrence S. Cunningham, bind 3 av The Journals of Thomas Merton. Red: Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1996), s. 202. 24 Merton til Wilbur Ferry, 18. september 1961, i The Hidden Ground of Love: Letters on Religious Experience and Social Concerns. Red. William H. Shannon (New York: Farrar, Strauss & Giroux, 1985), s. 203. 25 Merton: Turning Toward the World, s. 250. 26 Merton til Jean Leclercq, 22. oktober 1964, i The School of Charity: Letters on Religious Renewal and Spiritual Direction. Red: Patrick Hart (New York: Farrar, Strauss & Giroux, 1990), s. 247. 27 Merton til Jim Forest, 9. desember 1964, i The Hidden Ground of Love, s. 283. 28 Merton til June J. Yungblot, 29. mars 1968, i The Hidden Ground of Love, s. 643–644. 29 Thomas Merton: «Blake and the New Theology», i The Literary Essays of Thomas Merton. Red: Patrick Hart (New York: New Directions, 1981), s. 7. 30 Thomas Merton: A Search for Solitude, s. 246–247. 31 Merton til Hans Urs von Balthasar, 7. august 1964, i The School of Charity, s. 227. 32 Merton: The Wisdom of the Desert (New York: New Directions, 1960), s. 23. 33 Merton til Leslie Dewart, udatert, Witness to Freedom: Letters in Times of Crisis. Red: William H. Shannon (New York: Farrar, Strauss & Giroux, 1994), s. 291. 34 Merton til Daniel Berrigan, 25. juni 1963, i The Hidden Ground of Love, s. 78–79. 35 Thomas Merton: Original Child Bomb: Points for Meditation to be Scratched on the Walls of a Cave (New York: New Directions, 1962). 36 Thomas Merton: Seeds of Destruction (New York: Farrar, Strauss & Giroux, 1964), s. 297. 37 Thomas Merton: Turning Toward the World, s. 317–318. 38 Thomas Merton: Dancing in the Water of Life: Seeking Peace in the Hermitage, 1963–1965. Red: Robert E. Daggy, bind 5 av The Journals of Thomas Merton. Red: Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1997), s. 15–16. 39 Merton, sitert i Canadian Broadcasting Corporations serie Ideas, «Thomas Merton: Extraordinary Man», opprinnelig vist i desember 1978 i anledning 10-årsjubileet for hans død. Dette utdraget er fra tredje program: «Marginal Man/Social Critic».

124


40 Thomas Merton: «And the Children of Birmingham», i Collected Poems of Thomas Merton (New York: New Directions, 1977), s. 335–337. 41 Thomas Merton: Seeds of Destruction, s. 44. 42 Merton til Robert Lawrence Williams, 16. juli 1968, i The Hidden Ground of Love, s. 605. 43 Utgitt på norsk på St. Olav forlag (2004). 44 Thomas Merton: Dancing in the Water of Life, s. 325–326. 45 Thomas Merton: «Aubade on a Cloudy Morning», In the Dark Before Dawn: New Selected Poems of Thomas Merton, s. 200. 46 Thomas Merton: Learning to Love: Exploring Solitude and Freedom, 1966– 1967, Red: Christine M. Bochen, bind 6 av The Journals of Thomas Merton. Red: Patrick Hart (New York: HarperCollins, 1997), s. 66–67. 47 Thomas Merton: «Untitled Poem», i: In the Dark Before Dawn, s. 193. 48 Thomas Merton: «Evening: Long Distance Call», i In the Dark Before Dawn, s. 207. 49 Thomas Merton: Learning to Love, s. 108. 50 Thomas Merton: The Asian Journal of Thomas Merton. Red: Naomi Burton Stone, Patrick Hart og James Laughlin (New York: New Directions, 1973), s. 286. 51 Thomas Merton til Rosemary Radford Ruether, 5. mai 1967, i: Thomas Merton: At Home in the World: The Letters of Thomas Merton and Rosemary Radford Ruether. Red: Mary Tardiff (Maryknoll, NY: Orbis, 1995), s. 65–66. 52 Thomas Merton: The Asian Journal of Thomas Merton, s. 236. 53 Wilber H. Ferry til Joel Weishaus, 20. september 1980, sitert i Merton: Woods, Shore, Desert: A Notebook, May 1968. Red: Joel Weishaus (Santa Fe, NM: Museum of New Mexico Press, 1982), s. 55, n.17. 54 Thomas Merton: «Cable 74», i Cables to the Ace: Or Familiar Liturgies of Misunderstanding (New York: W.W. Norton, 1968), s. 51.


Profile for St Olav Forlag

Thomas Merton – trofast visjonær  

Thomas Merton fremheves av mange som en postmodernistisk helgen: Den verdensberømte trappistmunken hadde en brokete fortid, et krevende temp...

Thomas Merton – trofast visjonær  

Thomas Merton fremheves av mange som en postmodernistisk helgen: Den verdensberømte trappistmunken hadde en brokete fortid, et krevende temp...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded