I DITT LYS – LIVET I TAUTRA MARIAKLOSTER

Page 1



I D I T T LY S


Originalversjon: Northern Light © Liturgical Press 2020 Norsk versjon: I ditt lys – Livet i Tautra Mariakloster © St. Olav forlag 2022 ISBN: 978 82 7024 398 3 Baksidebilde: Flyfoto tatt av Joakim Reinaas – gjengitt med tillatelse. Grafisk utforming og sats: Peter Bjerke Trykket i Latvia Tekstene fra engelskspråklige søstre er oversatt av Karl Gervin og Kristine Dingstad. Der ikke annet er angitt, er bildene tatt av søstrene selv. Takk til klosterets venner for bruk av øvrige bilder.


I D I T T LY S LI V ET I TAU T R A M A R I A K LOST ER


For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. Sal 36,10


INNHOLD

DESEMBER .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

JANUAR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45

FEBRUAR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

MARS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 APRIL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 MAI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 JUNI .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191

JULI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 AUGUST . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 SEPTEMBER . OKTOBER .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

295

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

319

NOVEMBER .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

339


6


REISE Nå har årstiden kaldt måneskinn og glitrende stjerner, med nakne trær, frost mykt på gress ved daggry, på kobberblader. Åsryggene ligger lavt i stillhet, og hjertet opplever dager med peislukt og stille regn, av flammer i ovnen; tidlig mørke, med skyer og stille klarhet. Måtte denne ventingen, denne barske, avkledde årstiden bli velsignet. Sr. Maria Rafael Bartlett

7


8


DESEMBER

SOLRENNING I VINTERMØRKET Sr. Maria Rafael Bartlett

O, solrenning, du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk! Antifon til Magnificat1 21. desember

I

mørketiden her på Tautra i Trondheimsfjorden får ordet nordlys en spesiell klang – vi har de strenge vintrene som kjennetegner landet her i nord, men sam­ tidig et overraskende og karakteristisk lys på klare dager. Levende solnedganger og sene morgenskyer er som trøstende vintergaver. Den store kontrasten mellom vinter­mørket og det spesielle lyset som hører årstiden til her på øya, er som en gjen­ speiling av livet i Gud, med sine endeløse skiftninger av nærvær og fravær. Nordlyset sier samtidig noe om livet her på jorden, i et grenseland hvor vi står ansikt til ansikt med Guds uendelighet mens vi venter på at morgenen og skumringen skal gry bak horisonten, som er hans nåde: Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang; og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei. Luk 1,79

1

Marias lovsang, se Luk 1,46–55

9


Foto: Linda Tøftum

10


DESEMBER

Vinteren på Tautra er en årstid med kontraster og variasjon. Dagene er korte, med morgengry så sent som halv ti og en skumring som senker seg i tretiden. Det kan være ville stormer og sludd og vind av kulings styrke, fjorden bruser med opprørt vann, farget som trekull under tunge tinnskyer. Når det har falt snø, kan det være dager med fantastisk stillhet og skinnende sollys som forsterkes av den hvite bakken. Hvert år er jeg på utkikk etter den første snøen som legger seg på de skogdekkede fjellene tvers over fjorden fra klosteret. Når det første snødrysset faller og mykner opp fjellsidene, får landskapet et skjørt og ensfarget preg, som kinesisk silkemaling. Morgengry og solnedgang er ofte spektakulære vinterstid, når brede penselstrøk har malt himmelen med aprikos, mykt rosa og gull og naturen gjør opp for det spar­ sommelige og kortlivede dagslyset. I det tidlige morgenmørket løfter korset på kirke­ taket seg opp mot mørket – en skygge av seg selv i lyset fra kirken. Som gjenskinnet av dette korset viser sin kjærlighet i verdens mørke, slik stiger vår bønn. Også i vårt eget mørke og våre indre årstider kan vi ofte skimte et svakt, men like­ vel gjennomtrengende lys, kilden til all enhet, kjærlighet og glede, som vi deler med hverandre her i kommuniteten2 – det er lyset fra Jesu Kristi nærvær. Det skinner i et autentisk liv, det vibrerer i et sant selv, og vi lærer dag for dag å være mer til stede, vi arbeider for at dette lyset skal gjennomtrenge og stråle ut fra oss. Dette er ikke lett – det er nådens arbeid i oss, og vi ber om det daglig. Den nordlige vinteren med sine bladløse trær, isende vinder og gold jord kan være en ørkenopplevelse for søstrene her på Tautra. Samtidig kan mørket tydeliggjøre Guds lysende og mange gaver til oss. Når man sitter i mørket, kan man ikke unngå å legge merke til at noen tenner en lykt ved siden av seg. Mitt eget indre liv blir ofte mer sensitivt og levende i vintermånedene.

2

Klosterfellesskapet, den gruppen ordensfolk som lever i et gitt kloster.

11


12


DESEMBER

A DV E N T De liturgiske årstidene advent og jul er juvelene i klostervinteren. Adventstiden inn­ ledes ved vesper3 kvelden før første søndag i advent, med høytidelig tenning av det første adventslyset. Liturgien farges nå av adventstoner – hymner og antifoner4 som er blitt meg inderlig kjære. Vigiliens5 lesninger fra kirkefedrene taler om inkarnasjo­ nens mysterium og Herrens komme. Tidebønnene kretser rundt Skriftens mange rik­ dommer, som daglig rotfester oss i det evangelium hvori vårt liv og kall er sentrert. Liturgien reflekterer gleden i og foregripelsen av den kommende inkarnasjonsfesten, når vi skal feire at Gud ble en av oss. For noen år tilbake lagde novisiatet6 vårt en ny adventskrans. Det vil si: De laget ikke en krans i det hele tatt, men fire lysestakelignende installasjoner av bambus­ aktige, hule pinner. Med de tre botsfargede lysene (det har alltid overrasket meg at den skjønne lillafargen skal signalisere bot) og det ene mykrosa lyset for den tredje adventssøndagen, kalt gaudete («gledens søndag»), gav det hele et nokså japansk og zenaktig uttrykk. Men enkelheten var helt monastisk. Jeg grep meg selv i å bli be­ veget av kreativiteten, av hvordan installasjonen gav oss en kjærlig tilskyndelse til å uttrykke noe nytt og glederikt i advent: «Syng en ny sang for Herren» (jf. Sal 96,1). Slike enkle adventsaktiviteter som å forberede adventskransen, bake julekaker, pynte juletrærne og øve julesanger er også en sann feiring. Det er godt ikke minst for felles­ skapet. Alle øyeblikk i våre liv har et uuttømmelig rom for en ny sang i oss. I tillegg til at advent foregriper gleden, bærer den med seg en utfordring: Vi skal fordype og utvide vårt perspektiv på tiden og evigheten. Disse spesielle ukene gir oss en vidunderlig drivkraft til å huske det ærerike målet med klosterkallet vårt: å bli forenet med Gud!

3

Aftensang/kveldsbønn, den nest siste av dagens syv tidebønner. Tidebønnene er Kirkens offisielle bønn utenfor messen og har fått sitt navn fra det faktum at de bes til bestemte tider på døgnet. På Tautra feires vesper 17.30.

4

Før og etter hver bibelske salme som leses/synges i tidebønnene, lese/synges en kort tekst, en antifon, som gjerne fanger opp et sentralt tema i salmen.

5

Våkenatt, dagens første tidebønn. På Tautra bes denne kl. 04.20.

6

Gruppen av søstre som er i de første to-tre årene av klosterutdanningen.

13


Hver dag året gjennom ber vi Angelus7 og trer inn i Marias fiat, hennes «ja», idet vi lengter etter at også våre liv må bli overgitt til Gud. I advent tar denne lengselen en særskilt plass i våre personlige og felles bønner, og gjennom vår spesielle advents­ askese forsøker vi å rive ned noe av vår tyranniske, selvsentrerte vilje. Selv om jeg nyter det jublende vår- og sommerlyset her – de uforglemmelige glitrende sommerdagene på øya vår – er det noe verdifullt og dypt inderlig med den mørke årstiden. Den er på en måte ideell for et kontemplativt8 liv som vårt. Når jeg berøves solskinnet og de mange fristelsene lange, varme dager fører med seg, vender jeg meg mer målbevisst mot mine indre prioriteringer. Jeg er mindre adspredt. Levende lys ved plassene våre i refektoriet9 til frokost og kveldsmat, og den hyggelige ilden som flammer i peisovnen i tidlige morgenstunder, gir huset en koselig varme som holder vinterens dysterhet i sjakk. Mørket bringer dessuten ofte med seg en overraskende skjønnhet. De dramatiske solnedgangene tidlig vinterstid kan være som eksplosjoner av lyserødt og lyselilla lys i horisonten. Skyfrie nattehimler er tettpakket av glitrende stjerner. Nordlyset er en usigelig glede for oss i mørketiden. Det hender at vi før vigilien finner en håndskrevet lapp på oppslagstavlen som proklamerer: «Nordlys!» Beskjeden er som en stille klosterfanfare som vekker oss til en oppvisning av enestående skjønnhet utenfor vinduene våre. Lyset beveger seg sprell levende over himmelen, og vi møter det alltid med barnlig begeistring. Første gang jeg så nordlys, var på festen for Marias ubesmittede unnfangelse den 8. desember, det første året av min klosterutdannelse. Da vi forlot kirken etter kompletorium10 og skulle henge opp kappene og kuttene våre, vinket en søster på meg. Jeg fulgte etter henne til de veldige glassveggene i klostergangen, hvor flere søs­ tre allerede sto oppstilt. Hjertet hoppet: Kunne det være nordlys? Vel hadde jeg sett

7

Vi ber engelens hilsen til Maria til klokkeringing morgen, middag og kveld, og minnes at Jesus ble menneske.

8

I et kontemplativt kloster lever nonnene eller munkene et stille og tilbaketrukket liv i bønn, dette i motsetning til såkalte apostoliske ordener som lever mindre tilbaketrukket og arbeider mer aktivt i samfunnet.

9

Klosterets spisesal.

10

Den siste av dagens tidebønner. På Tautra bes kompletorium kl. 19.30.

14


DESEMBER

15


fenomenet på diverse bilder, men ingenting kunne forberede meg på virkeligheten: Synet, lyst og levende, er en opplevelse som tar pusten fra deg. For meg har nordlyset også en dypt åndelig side: Det er et levende bilde på Guds nær­ vær, og hver gang jeg ser det, betrakter jeg det i takknemlighet, som en gave fra ham. Lyset er som Den hellige ånds bølgende dans. Slik Gud manifesterer seg på ulike måter i hverdagen, slik er også lysene på himmelen forskjellige. Noen leder oppover som kneisende prosjektorer, for så å svaie fra side til side som en lyskaster. De kan være grønne og myke og selvlysende bevege seg over himmelen, lik et sceneteppe som åpner seg. Iblant er de raffinerte, hvite lys som bare varsomt forvandler seg på den uendelige himmelen mens du vrir nakken for å ta alt inn. Når vi får en slik dramatisk oppvisning på øya, samler hele kommuniteten seg spon­ tant på gresset bak klosteret. Siden den utspiller seg i nattens mørke, oppleves den som en enda større og vakrere gave. Som salmisten sier: Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort. Sal 19,2

For meg roper nordlyset ut dette nattens ord: «Jeg lever innenfor ditt dypeste mørke.» På grunn av den tempererte golfstrømmen i fjorden får vi egentlig lite snø på øya. Dette overrasket meg da jeg kom hit – som mange andre forventet jeg at hele Norge skulle være innesnødd vinteren gjennom. Selv om den kan være ganske tung, ligger snøen her sjelden mer enn noen få dager. Like fullt bringer den med seg et mykt, hvitt lys og en vidunderlig stillhet som forsiktig endrer stemningen i huset. Den faller som en hvisken fra himmelen, en ren vintergave. Snøen lokker noen av oss ut under meridianen11. Vi jubler og boltrer oss som barn der vi seiler nedover bakken vår på sparkstøtting, mot det maleriske naustet på stranden. En av søstrene elsker å krysse vinterjordene på ski. Når snøen faller, begynner de mer energiske og robuste av oss morgenen med å måke stier rundt klosteret – en forfriskende start på dagen! Og når den tunge snøen 11

16

Ettermiddagshvilen i full stillhet og ro. Fra det greske merides, «midt på dagen».


DESEMBER

begynner å smelte, får kirken en egen lyd av is og snø som glir fra glasstaket og faller til bakken med et dumpt brak. Siden vi bor på en øy, rammes vi vinterstid av noen dramatiske stormer, så kraftige at den steinete stranden kan bli fullstendig omskapt av illsinte bølger. Jeg husker første gang jeg opplevde slikt vær her. Det var etter kompletorium, og vinden presset mot glassveggen bak alteret i kirken. Kvelden var svart bak glasset, og vi hørte en urovekkende lyd, som om glasset bøyde seg. Jeg fryktet at hele glassveggen skulle splintres og falle over meg. Hylene og angrepene fra vinden fulgte oss gjennom nat­ ten, og jeg måtte bare stole på at huset ville bli stående. Da morgenen kom, hadde også engstelsen dempet seg – vi var uskadde. Da lærte jeg at vinduene våre, som det er mange av i klosteret, er utviklet for kunne å bøye seg i den sterke vinden. Det er en egen lærdom også i dette: Når jeg trenger å motstå min indre turbulens, må jeg stole på at troen kan stå imot vindkastene – den gir ikke etter for storm og kuling. Troen utruster oss med en elastisitet som gjør at vi står trygt. I adventsukene, en botstid, har vi noen askeseøvelser som forbereder oss til den store høytiden. Slik oppmuntres vi til mer målbevisst å innsnevre fokuset på Gud, og til å overgi oss til hans arbeid i oss. For oss cisterciensere12 er det ikke snakk om særskilte ytre botshandlinger, men vi ber med større årvåkenhet, bruker mer tid på åndelig lesning, kutter ned på personlig korrespondanse, overholder tausheten strengere, tilgir hverandre villigere, åpner de mørke avkrokene av hjertene våre for lyset og gleden. Slik ønsker vi å rydde en vei for Herren, for å parafrasere Jesajas profeti om Johannes døperen: En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Jes 40,3

Fordi han rydder en jevn vei for Herren, spiller Johannes en viktig rolle i klosterlivet vårt. I Benedictus, «Sakarjas lovsang» (Luk 1,68–79), som vi synger hver morgen til laudes13 – Sakarja var far til Johannes – profeteres hans rolle i å forberede menneske­ hjertet for Jesus (v. 76):

12

Se note 23, side 45.

13

Morgenbønn, dagens andre tidebønn. Bes på Tautra kl. 07.30.

17


18


DESEMBER

19


Og du, barn, skal kalles profet for den Høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier. I forberedelsestiden vi nå er inne i, trer Johannes frem på scenen i evangelielesningen tredje søndag i advent. Gjennom hans dominerende nærvær ikke minst i denne livs­ viktige årstiden i Kirkens liv, tilskyndes vi til en omvendelse som fører til ekte for­ andring. For dem som har et klosterkall, bringer de asketiske øvelsene glede, selv om de også er et arbeid. Vi streber etter et renset og rikt indre liv som er vendt mot Gud, lik et ivrig barn som stråler av glede og tillit. Rytmen i det liturgiske året gjør at vi stadig sterkere kan verdsette alt Gud har gjort for oss i Jesus. Denne veksten tar aldri slutt dersom vi overgir oss til alle de store og små påminnelsene klosterlivet gir oss daglig. Adventstiden og julefeiringen zoo­ mer blikket vårt inn mot inkarnasjonens mysterium – det liturgiske året er som et forstørrelsesglass som år for år hjelper oss til å se inkarnasjonens mysterium klarere og med dypere kjærlighet. Dykket ned i inkarnasjonens uendelige dyp utvider også blikket vårt seg for andre deler av Jesu liv – alt er ugjenkallelig vevet sammen. Når jeg mediterer over Jesu fødsel, mediterer jeg også implisitt over Guds sønns død og oppstandelse. Mitt personlige bønneliv tenderer mot det som kalles mørk eller dunkel bønn, ofte smertefylt tørr, uten ord og bilder. I vinterhalvåret opplever jeg derfor på et vis et tilfredsstillende samsvar mellom det ytre og det indre. Min nakne bønn foran Gud føles på et vis mer naturlig, og jeg er mer avslappet enn ellers: Jeg kan si: «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli til natt.» Men mørket er ikke mørkt for deg, og natten er lys som dagen. Sal 139,12

Fra sen vår og til høsten går over til vinter danner trærne bak klosteret et frodig nettverk av blader mellom oss og fjorden, der vi sitter i refektoriet og skuer utover. Om vinteren gjør de bare trærne det mulig for oss å se mer av vannet. Slik er det også med kontemplasjonen de tunge vinterdagene – vi kan lettere se kilden.

20


DESEMBER

Jeg leste en gang en bok med tittelen Lyset på innsiden av mørket, og jeg liker å vende tilbake til dette bildet. Det er så grunnleggende kristent: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Prologen til Johannesevangeliet

Lyset dypt inne i vår smertefulle indre verden er Jesus og hans budskap om Guds barmhjertige kjærlighet – mottatt og trodd, komme hva som komme vil. Lyset er håp, troens frukt; et levende lys som besluttsomt holdes i live i nattens kalde storm.

V I N T ERTRØT T HET Advent proklamerer hvert år: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen. Rom 13,11

Vintertiden her på Tautra gir påbudet en spesiell vekt. Når jeg sitter i den mørke kirken etter vigilien, nattevaken, kan mørket noen ganger dysse meg tilbake i søvn. Og er bønnene mine særlig tomme, blir jeg fristet av påtrengende tanker om den varme sengen min – noe i meg trekkes mot vinterdvale når verden utenfor er så mørk og kald. Som kristne er vi kalt til å være ytterst våkne i verdens natt – vi må ikke sove i møte med verdens nesten overveldende uro. Å holde sjelen våken er et livslangt arbeid. Lønnen er en slitsom selverkjennelse som til slutt kan bli til ydmykhet. Vi kan aldri fullt ut leve vårt personlige kall dersom vi ikke arbeider med å kaste av oss søvnen. Prøver jeg å spise frokosten min våkent, ettertenksomt, oppdager jeg at etter bare to munnfuller har oppmerksomheten min reist mange mil – jeg dveler ved gårsdagens krenkelser, bekymrer meg over dagens gjøremål, funderer over nattens drømmer. En våken tilstedeværelse i smaken og konsistensen av brødet, i refektoriets stillhet, det blafrende lyset på bordet vinterstid og lengselen etter en kopp te skal hjelpe oss til alltid å forbli i hjertets sannhet. Jeg, derimot, innser min fattigdom, mitt konstante

21


22


DESEMBER

behov for Gud. Ethvert forsøk på våkenhet, tilstedeværelse, lærer meg en lekse: Hjertet mitt er ikke årvåkent for livet, for Gud. Ser vi bilder av universet, slås vi i bakken av ærefrykt for de ufattelig, mektige og hemmelighetsfulle galaksene – sammenlignet med vårt lille støvkorn av en planet. Det samme blikket må vi møte Gud med, hans sanne eksistens. Oftest opplever jeg Guds uendelighet og min egen litenhet gjennom naturen, som når jeg ser opp på en stjerneklar nattehimmel, eller i stille bønn når min egen intethet finner fred i Guds alt. Under kompletorium i den mørke vintertiden kan jeg noen ganger plutselig be: «Gud!» – og oppleve en bølge av spontan og overrasket glede over Guds virkelige eksistens. I slike øyeblikk er jeg vibrerende og takknemlig våken: Alt i hans tempel roper: «Ære!» Sal 29,9

FIAT På vei fra refektoriet til kirken, langs steingulvet i klostergangen, passerer vi vår enkle, hvite statue av den unge moren Maria med det lille Jesusbarnet som en na­ ken smårolling ved siden av. Vi minnes om det utrolige faktum at Gud gjennom sin inkarnasjon ble ekte menneske. Statuen vår viser Jesus som en helt normal gutte­ plugg med beina liksom tilfeldig bøyd slik at han lener seg inderlig fortrolig mot morens skjørtekanter. Han har ingen glorie og utstråler ingen veslevoksen visdom. Nakenheten understreker hvor sårbar han er – han er et vaskeekte, uskyldig barn. Ved sin fruktbare ild tente Ånden nytt liv i Jomfruens skjød: Gud selv trådte inn i henne. Hvem kunne forestille seg at den allmektige Gud ville komme til mennesket på en så intim måte? I det øyeblikket forandret verden seg – og hva det betyr å være menneske – for alltid. Like fullt var et menneskelig fiat 14 en nødvendig del av det guddommelige initiativet. For å være en fullkommen disippel som Maria, må vi selv ta ansvar for hvordan vi besvarer Guds kjærlige, forvandlende berøring.

14

Latin for «La det skje» jf. Luk 1,38.

23


24


DESEMBER

25


Et lite adventsdikt lyder: Jomfruen, bærende på den hellige i sitt morsliv, kommer nedover veien. Hvem vil gi henne ly i sitt hjerte?15 Jeg er glad i disse enkle linjene med det oppsiktsvekkende paradokset: En jomfru er tung med barn. Som en ensom skikkelse kommer hun mot oss, og jeg vil rope: «Jeg vil gi deg tilflukt!» Men sannheten er at herberget mitt ofte er fullt. Jeg ber om et rommeligere hjerte slik at jeg vil kunne ta imot henne og gi beskyttelse og ren kjær­ lighet. Hennes egen kjærlighet rommet grenseløse proporsjoner: «La det skje med meg som du har sagt.» Luk 1,38

Et svar fra et udelt hjerte! Og konsekvensen? «Den hellige ånd skal komme over deg.» Luk 1,35

Ren og tillitsfull kjærlighet alene gjorde Jesu fødsel mulig. Maria trenger ingen slott eller et velutstyrt herberge for å føde Jesus på ny i oss. Hun var takknemlig for å kunne forløse Jesus i en fattig og stinkende stall, en grov og enkel hule. Hulen tilsva­ rer vårt indre. Hun trenger ikke annet, hvor elendig tilstand den enn måtte være i. Tautra Mariakloster heter klosteret vårt. Det er fordi Maria har en hedersplass i våre liv. Hun er Jesu fullkomne disippel og vår elskede mor, og vi vender oss til henne dagen gjennom – alle tidebønnene våre avsluttes med en sang til hennes pris. Slik setter vi henne ikke bare høyt, vi minner oss selv på at vårt kall er å bli henne lik i tro og kjærlighet. Det siste ordet på leppene våre hver kveld er «Maria».

15

26

Ukjent forfatter. Diktet blir av noen tilegnet Johannes av Korset, men lite tyder på at det kom­ mer fra hans hånd. Oversatt fra engelsk fra: Love Poems from God: Twelve Sacred Voices from the East and West, oversettelse ved Daniel Ladinsky (Penguin Compass 2002), s. 306–307.


DESEMBER

27


Den hellige Paulus skriver: Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Rom 8,22

Dette bildet er spesielt intenst også i våre egne liv i adventstiden: Vi lengter etter Immanuels komme – «Gud-med-oss». Vårt romantiske forhold til en barnefødsel, selv om den er brutalt og voldsom, kan få oss til å glemme hvor mirakuløs den er. Også kvinnekroppens evne til å strekke seg så voldsomt for å gi rom for et voksende barn, er forunderlig. Våre åndelige liv må være føyelige når vi vil skape rom for Gud. Ved hans nåde vil vi også vokse etter hvert som han får fylle oss. Vi vil aldri kunne få nok av Gud i oss; det er alltid rom for en dypere forening. S O M E N F Y R LY K T I sin intense lengsel omfavner advent både Herrens inkarnerte komme og hvordan vi selv internaliserer hans fødsel. Men først og fremst venter vi i advent på Jesu komme i herlighet, ved tidenes slutt. Sankt Bernhard av Clairvaux16 snakket således om et trefoldig komme: Jesus kom inn i menneskelivet, han kommer til oss nå, i ethvert øyeblikk, og han vil komme igjen ved tidens ende. Disse tre kommene er bundet sammen i en dyp enhet. Vi lengter ikke bare etter at vi selv blir fullendt, men etter at hele verden skal fullendes. I Norge gjenspeiler landskapet på flere måter vår klosterreise. Jeg nyter å leve i et land som har skiftende årstider. Både våre indre og ytre liv er merket av årstidene, av rytmen mellom mørke og lys, mellom vekst og dvale. Kirkerommets glasstak og glassveggen bak alteret sørger for at vi lever tett på naturen. Vel er vi avsondret fra verden, men aldri lukket inne i oss selv. Om våren ser og hører vi hese måker på taket; fugler kaster raske skygger når de flyr over oss; sollys og måneskinn reflek­ terer sprinkelverkmønsteret på veggenes bleke treverk og steingulvet. Regndråper 16

28

Cistercienserabbeden Bernhard av Clairvaux (1090–1153) er kirkelærer og kanskje den betyde­ ligste cistercienser i historien.


DESEMBER

29


glitrer i lange perlelignende striper på glassveggen bak alteret, i klostergangen og i refektoriet. Klosteret vårt har syv indre hager som også bringer landskapet inn. Ved siden av koret i kirken er det en liten hage med et stort, eviggrønt tre, og det er alltid noen robuste, grønne planter som trives gjennom vinteren – iblant myke av snø. Tautrahimmelen skifter fra øyeblikk til øyeblikk: Først er det avskrekkende grått, så selvlysende pastellblått, forrevne skyer og runde, svulmende skyer stiger opp som røyk bak fjellene tvers over fjorden, og skulpterte skyer seiler som øyer på et hav av himmel. Også nærheten til sjøen gir dagen rytme og danner et bakteppe for bønn og arbeid. Vi spiser vendt mot fjorden med sitt intense fugleliv og skip som glir forbi. Vi puster med bølgene og fascineres av de enorme variasjonene i farger og stemninger gjennom årstidene. På en øy opplever vi ofte flere årstider på én dag. Det gjenspeiler gjerne det indre livet mitt. Sist vinter lot jeg meg særlig fange av de nakne trærne, av de trassige grenene som strekker seg mot himmelen som om røttene er snudd opp ned. De minner meg om en naken lengsel etter Herren, et dypt behov jeg blir klar over når alt bladverket og frukten er fjernet. Når jeg kjennes ved dette smertende behovet, kjenner jeg meg vå­ ken og tilstedeværende. Synet av de nakne, bønnfallende vintertrærne er et ekko av min egen natur – følgesvenner på en ørkenreise. Advent faller på en tid når mørket slutter seg rundt oss, som en livmor. Vi venter – en karakteristisk adventsøvelse. Å lære å vente er livsnødvendig, lære å leve med smerten i et slags dypt begjær. Det er en viktig del av vårt forhold til Gud. Når kan­ didater lurer på om de har et kall hit til Tautra, er det alltid en bekymring hvordan den kvasse årstiden vil påvirke dem. Noen er sårbare for depresjon i vintermørket. Leseren har vel allerede forstått at jeg elsker vinteren på Tautra, men den varer mye lengre enn den engelske vinteren jeg var vant til. Her bryter ikke den grønne og blomstrende våren ut før i mai. I mars lengter jeg heftig, nærmest krenket, etter de første tegnene på knopper og blader, trett av nakne grener og vissent gress. Men det er i grunn ikke så galt å dvele ved denne lengselen, for den kan gi styrke til troen. Dagene her er korte om vinteren. Solen står ikke opp før nesten klokken ti, men

30


DESEMBER

morgenrøden slår like fullt sitt teppe over oss hver morgen. Den er en gave, som om Gud rører mildt ved oss når mørket ligger som tettest. Vinterens dystre regnværsdager, stormene som rir fjorden, de ville bølgene som vren­ ger seg og slår mot fyrlyktneset. Så et plutselig skinn som opplyser de nakne trærne før det brått forsvinner og gråtonene er tilbake. Igjen: Det ville været gjenspeiler livet. Når vi står opp for klokken fire om morgenen vinterstid, blinker fyrlykten på neset beroligende til oss – som hjerteslag, som morsesignaler med ord fra Gud: «Her er jeg i mørket. Jeg er her hele natten, du skal ikke forlise. Jeg er her.» Klosterfellesskapet vårt skal være som et slikt fyr for mennesker som opplever seg hjelpeløse i et vilt mørke. Vi opplever Guds frelsende hånd, og en vesentlig del av kallet vårt er å gi vitnesbyrd om at en slik fortrolighet med Gud er mulig. Mange mennesker i dag lever i en giftig og forbrukerorientert tåke. Da gjør det gjer­ ne inntrykk å se en gruppe mennesker leve i et tett trosfellesskap som vårt. I løpet av året får vi mange besøkende – troende som ikketroende, katolikker som ikkekatolik­ ker – noen ganger bare for å se kirken etter å ha besøkt den lille klosterbutikken vår, andre ganger for å ha retrett. Ofte får vi høre at de opplever tiden her – minutter, timer eller dager – som en klar himmel. Her får de puste og bare være, i stillhet.

31


338


N OV E M B E R

LY S I M Ø R K E T Sr. Anne Elizabeth Sweet

Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket. Jes 45,3

N

ovembermørket kan virkelig føles. Allehelgensdag er morgenen mørk, og lyset kommer stadig senere etter hvert som måneden går. Jeg husker min første jul her: Solen brøt frem først halv elleve og gikk ned allerede halv to. Tidlig i november faller mørket over oss halv fem om ettermiddagen. Selv om jeg nå har bodd her i mange år, kommer fremdeles vintermørket og de korte dagene som et aldri så lite sjokk på meg. Men stearinlys og lamper pryder nå vindu­ ene i alle hjem, lik ledestjerner. Når advent kommer, skinner lysene i adventsstaken og peker på ham som er det sanne lys. Snart skal vi feire hans komme. Midt i så mye mørke, taler og fortsetter livet. SK AT T EN E I M Ø R K ET Allerede den første «mørke årstiden» min på Tautra ble jeg slått av «skatter som er skjult i mørket» (Jes 45,3). Først var det stjernene. Jeg kom hit medio mai 2006, godt inn i den lyse årstiden – med så å si dagslys døgnet rundt. Da stjernene endelig kom

339


sammen med mørket, var det som om jeg så dem for første gang – med et barns fryd. «Stjerner!!!! Se!!!!» «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem», sa Gud til Abraham (1 Mos 15,5). Det kan vi naturligvis ikke her på Tautra, mot bakteppet av den vide himmelen. Her er utallige stjerner, rike gaver fra Skaperens hånd. Han vet hvor mange stjernene er, og gir alle navn. Sal 147,4

Når man betrakter nattehimmelen, føler man sin egen litenhet og ubetydelighet. Ikke desto mindre gir Skaperen navn til hver stjerne, slik han gir hver av oss. Vi er ikke ubetydelige i hans øyne, vi betyr noe, vi kalles ved navn. Stjernene skinte på sine poster, de strålte av fryd. Han kalte på dem, og de svarte: «Her er vi.» Med fryd skinner de for sin Skaper. Bar 3,34136

Baruks ord er en påminnelse om hva vi er, vår hensikt: Vi skal besvare kallet fra vår Skaper, lyse med glede i mørket ikke bare for ham, men for verden – den hverdags­ lige verden. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matt 5,16

Også profeten Daniel retter vår oppmerksomhet mot stjernenes betydning. Engelen som veileder Daniel, gir ham forsikringer om tidene som skal komme: De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen;

136 Fra Baruks bok, et av de deuterokanoniske skriftene som Luther fjernet fra Bibelen.

340


NOV E M BE R

og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid. Dan 12,3

Hvis dette er de vise og rettferdiges forutbestemmelse, er tiden nå inne for å leve slik at vi kan ha samfunn med dem. Det mest spennende i Norges mørke måneder er den spektakulære oppvisningen av nordlys, som kan ses klare netter. I Midt-Norge er lyset oftest irrgrønt. Av og til opptrer det som bleke, grønnaktige skyer. Hvordan kan man da vite at det er nordlys vi ser, ikke glødende skyer? Sr. Hanne-Maria forklarer: «Det er ganske enkelt – du kan se stjernene gjennom nordlyset.» Slik var det sist natt, en novembernatt, da jeg etter vesper måtte bort til gjestehuset etter vesper. Da jeg rundet hjørnet på kirken, sto en stor bue spent over himmelen, som en slags regnbue. Nyansene var en anelse bleke, grønnbleke. «Er dette nord­ lys?» spurte en ung volontør fra California spent. «Ja», svarte jeg. Hun ble opprømt. «Men jeg kan så vidt se det?» spurte hun nølende. «Bare fortsett å se, det forandrer seg», svarte jeg. Jeg forlot henne på stien og fortsatte videre med øynene limt til himmelen. Inne i gjeste­ huset møtte jeg en ungarsk kvinne som var her for å skjelne om hun var kalt til klosterliv. «Jeg så nordlyset», jublet hun opprømt. «Bare fortsett å se», sa jeg, «det forandrer seg». Tilbake i klosteret, like før kompletorium, la jeg merke til at en gruppe søstre sto og stirret ut gjennom den store glassveggen i den mørke klostergangen. Så snart noen ser nordlys, sprer nyheten seg raskt, og søstrene samler seg hurtig ved vinduene og endog ute, for der kan man nyte det aller best. Nordlyset hadde begynt å gjøre sitt, og buen tiltok og avtok – stråler av lys strømmet over himmelen i alle retninger. «Ohhhhhhhh!» «Aaaaaahhhhh.» Der sto vi, voksne kvinner, og ropte som henrykte barn mens vi løp omkring og vendte blikket i alle retninger. Det er kanskje slik det skal være: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Matt 18,3

341


342


NOV E M BE R

Foto: Wojciech Rygielski

343


Hver gang jeg våkner nattestid i den mørke årstiden, står jeg umiddelbart opp og ser ut av vinduet. Er det nordlys å se? En gang mens jeg lå i sengen og så på himmelen, var det som om Gud vevde et bånd av lys over nordhimmelen. Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort … natt gir sin kunnskap til natt. Sal 19,1–2

For meg er denne opplevelsen alltid en gave, en skjønnhetsgave sent til meg personlig av Herren. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre … hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Sal 8,4

Det er underfullt. 1 . N O V E M B E R: A L L E H E L G E N S D A G De rettferdiges sti er som morgenlyset, som stadig vokser til dagen kommer. Ordspr 4,18

I en barnemesse i en liten landsens kirke sydvest i Iowa – for femti år siden – hørte jeg en prest si noe jeg aldri siden har glemt: «En helgen er en som lyset skinner gjen­ nom.» Han pekte på et glassmaleri med et helgenmotiv. Ja, vinduet fikk faktisk liv først når lyset skinte gjennom dem – da og bare da. I mørket var det ingenting å se. Personene gjengitt i glassmaleriet ble anerkjent som helgener nettopp fordi de levde sine liv på jorden slik at det guddommelige lys skinte gjennom dem. De etterlignet Jesus: De var bønnens mennesker, mennesker av gode gjerninger, villige til å dele Kristi lidelse slik at de en dag kunne dele hans ære (jf. Fil 3,10–11). Da de levde, var de i sannhet lys i mørket (jf. Jes 58,10). Det er de også for oss i dag.

344


NOV E M BE R

Det er pussig hvordan Paulus i nesten alle brevene sine omtaler de troende som «hel­ gener» eller «hellige» mens de fremdeles lever her på jorden – se for eksempel 1 Kor 1,2 og 2 Kor 1,2. De troende er ikke hellige i kraft av hva de har gjort, men snarere på grunn av hva Kristus har gjort for dem i dåpen: Han forvandlet dem og tok dem inn i sitt eget guddommelige liv. En kristens kall er slik å bli kontinuerlig forvandlet til hans bilde. I sitt andre brev til korinterne skriver Paulus: For Gud, som sa: «Lys skal stråle frem fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse frem. 2 Kor 4,6

Men det er menneskelige, skjøre kar som har mottatt den store gaven: … vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. 2 Kor 4,7

På lignende måte oppfordrer også Benedikts regel oss til å åpne våre øyne «for det guddommeliggjørende lys» som kommer fra Gud.137 Den latinske grunnteksten sier det så klart, et poeng som dessverre har forsvunnet i mange oversettelser. Dette «guddommeliggjørende lys» gjør oss mer lik Kristus, det sanne lys, i hvis bilde vi er skapt. Slik befinner vi oss sannelig blant helgenene og de hellige og streber etter å leve som dem – i Jesu fotspor. Er det ikke det Kirken alltid har lært oss om de helliges sam­ funn – både de på jorden og i himmelen? I Den katolske kirke feirer vi allehelgensdag for å minnes alle de hellige – alle som ved sin død allerede har fått nytt liv i Gud, kjente eller ukjente. Særlig minnes vi denne dagen de i helgenskaren som ikke er navngitt og har fått sin egen dag i Kirkens kalender.

137 Benedikts regel, prologen, 9.

345


Søstrenes ikon av den hellige Benedikt, avbildet med sin abbedstav, henger i kapittelsalen. Ravnen viser til fuglen som reddet ham da noen medbrødre ville forgifte ham, symbolisert ved slangen i begeret. Han bærer på sin egen regel, nederst oppsummert ved Ora et labora, «bønn og arbeid».

346


NOV E M BE R

Å be helgenene om forbønn, slik vi også kan be hverandre om forbønn, er fremmed for våre lutherske venner. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg fant ut at også de feirer allehelgensdag. Jeg forsto imidlertid fort at de denne dagen minnes sine døde – ikke de hellige. 2 . N O V E M B E R: A L L E S J E L E R S D A G De rettferdiges sjeler er i Guds hånd. På regnskapets dag skal de skinne klart. Visd 3,1,7138

I Norge er det skikk å tenne lys på gravene når de på sin allehelgensdag minnes sine døde. Jeg ble svært rørt første gang jeg så det. For en vakker påminnelse – umiddel­ bart tenkte jeg på vår kristne tro på at de avdøde nå har del i det evige lys og liv. En kvinne på retrett hos oss kunne imidlertid fortelle at nordmenn flest nok dessverre ikke hadde disse assosiasjonene. Faktisk var nok de fleste ikke klar over hvorfor man satte lys på gravene i det hele tatt. Mon tradisjonen er en arv fra Norges katolske fortid? Underveis i samtalen forsto jeg også at nordmenn flest ikke tror at våre avdøde får del i Kristi evige lys og liv umiddelbart etter døden. Dette er noe de snarere forventer på den siste dag, da alle dødelige legemer skal reises opp til evig liv. Frem til det sover de i jordens støv. En slik oppfatning gjenspeiles i Den norske kirkes gravferdsliturgi. Jeg deltok i min første norske gravferd nesten elleve år etter at jeg kom til Norge, da en av våre eldre naboer, en god venn av klosteret, ble begravet fra kirken vår. Hovedvekten lå på å si farvel til den døde. Dette kom til uttrykk både i minnetaler fra familie og venner og ved at presten leste teksten på alle båndene på kransene og bukettene. Det tok fak­ tisk opp det meste av tiden. Det var også noen korte tekstlesninger, som alle hadde med oppstandelse å gjøre, og en preken av presten, men det ble ikke nevnt noe om de avdødes tilværelse umiddelbart etter døden.

138 Visdommens bok, et av de deuterokanoniske gammeltestamentlige skriftene som er del av Den katolske kirkes bibelske kanon.

347


348


NOV E M BE R

Foto: Jan Erik Kofoed

349


Nylig snakket jeg med en luthersk prest som bekreftet denne troen på at de døde lig­ ger sovende i jorden frem til den endelige oppstandelsen. Jeg kan ikke forstå hvordan det er å ikke tro at våre kjære avdøde fortsetter å eksistere etter døden, her og nå. Nå, i det evige liv, er de mer levende enn noen gang. Da min egen mor døde, lød bønnen på gravferdskortet: «Kom inn i livet 3. november 1924; kom inn i livets fylde 26. mars 2008.» Disse ordene var ikke bare til trøst, jeg har personlig opplevd hvor sanne de er. Flere ganger har det hendt at jeg plutselig kjenner min mors nærvær og kjærlighet, og ved en anledning hørte jeg sågar at hun snakket til meg. Det samme har jeg opplevd med andre venner og slektninger som har stått meg nær. Før jeg ble klar over hva våre lutherske venner tror – eller ikke tror – om døden og livet som fortsetter etterpå, skrev jeg gjerne i kondolansehilsener: «Jeg ber om at du vil oppleve hans/hennes kjærlighet til deg, og hans/hennes nærvær hos deg bortenfor døden.» Nå vet jeg at ordene ikke klinger like godt hos alle. Ikke desto mindre fikk jeg en gang som svar: «Nå når du nevner det, hadde jeg en slik opple­ velse en gang etter at far døde.» Han fortsatte med å fortelle om den uventede – og gode – opplevelsen. 9. O G 19. NOV E M B E R : K I R K E V IG S E L S F E S T E R I ditt lys ser vi lys. Salme 36,10

To ganger i løpet av november feirer vi kirkevigselsfester. Først ut er den storslåtte Lateran-basilikaen, pavens egen domkirke som biskop av Roma. Ti dager senere feirer vi vigselsfesten for vår egen St. Olav domkirke i Trondheim. Kirkevielsen i Trondheim i 2016 var en storslått seremoni som vi alle fikk overvære. Blant høydepunktene for meg var salvingen av alteret med olje, tenningen av de fem røkelsesholderne på alteret, salvingen av kirkens vegger og tenningen av vigslingsly­ sene rundt i kirken. Denne hellige salvingen symboliserer at kirken har blitt høytide­ lig velsignet og viet til Gud. Vigslingslysene markerer stedene der veggene, eller som i St. Olavs i Trondheim, søylene, ble salvet. Disse konsekrasjonslysene tennes hvert år på kirkens vigselsdag, slik vi også gjør ved vår egen kirkevigselsfest Tautra 12. mai.

350


NOV E M BE R

351


352


NOV E M BE R

Vi vet at Kirken er mye mer enn en bygning. Uten menneskene som utgjør Kirken, ville bygningen være meningsløs. Jesu ord til Peter understreker det: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Matt 16,18

At det er menneskene som utgjør Kirken, bekreftes gjennom hele Det nye testamente der det greske ordet ekklesia forekommer – ‘menighet’.139 Våre egne cistercienser­ konstitusjoner minner oss om at «samlet ved Guds kall utgjør søstrene et monastisk kirkefellesskap eller kommunitet».140 Når vi feirer vigslingsfest for en kirke, er det altså oss selv vi feirer. Vi feirer hvem vi er, hva vi skal bli: … bli selv levende stener som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær frem åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus. 1 Pet 2,5

En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Ef 5,8

Vi som er Kirken på Tautra, ber i en kirkebygning med glasstak. I de lange vinter­ månedene skinner lyset gjennom taket. Vi ber om at vår tilstedeværelse her vil være både et vitnesbyrd og et velkommen for alle: Kom … la oss vandre i Herrens lys! Jes 2,5

139 Se for eksempel Rom 16,5; 1 Kor 12,28; Åp 3,22 140 Konstitusjonen 5

353


16. NOV E M BE R : G E RT RU D DE N S TOR E Fordi sannhet skinner klarere enn noe lys …, hadde [Herren] besluttet å dempe den tykke tåken til mitt mørke. The Herald of God’s Loving Kindness141

Mitt første møte med Gertud den store (1256–1302) var i forbifarten – helt boksta­ velig. Som ung novise passerte jeg mange ganger daglig gamle, legemsstore statuer av middelalderens benediktinermystikere i klostergangen. Et raskt blikk fortalte meg umiddelbart at disse kvinnene – gjerne skulpturert med hjertet utenpå kroppen eller i hendene – definitivt ikke var noe for meg, barn av sekstiårene som jeg var. Rundt tjue år senere var det derfor overraskende da en medstudent fortalte meg entusias­ tisk om sin Gertrud-forskning og uttrykte overraskelse over at en klosterkvinne som meg, hverken kjente eller interesserte seg for henne – hun var et must å lese. Jeg respekterte ham høyt nok til å ta ham på ordet, men oppdaget raskt at hun ikke var lett å lese. Jeg var hverken vant til stilen, språket eller beskrivelser av visjoner og mystiske opplevelser, men holdt ut. Etter hvert ble ikke Gertrud bare en venn, hun ble en inspirasjon og et eksempel. Gertrud var en lærd kvinne. Allerede i femårsalderen ble hun overgitt av foreldrene til nonneklosteret i Helfta i Thüringen, hvor hun fikk en utmerket utdannelse i de frie kunster142. Som hennes samtidige biograf fra Helfta beretter, klynget hun seg «for tett» til studiene og «for ivrig til gleden ved menneskelig visdom» i en tjue års tid, inntil hun som 25-åring fikk en åpenbaring fra Herren.143 Gertrud forteller selv om denne opplevelsen.144 I sovesalen hadde hun en natt helt uventet en visjon av den oppstandne Herre som sto ved siden av henne, gjenkjennelig på sårene i håndflaten. Hun hørte ordene: «Jeg skal befri deg og jeg skal utfri deg, frykt ikke.» Så inviterte Herren henne: 141 Gertrud the Great of Helfta: The Herald of God’s Loving-Kindness, Books 1 and 2, CF 35 (Cis­ tercian Publications 1991), s. 100. 142 Grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, artitmetikk, geometri og astronomi. 143 The Herald of God’s Loving-Kindness, Books 1 and 2, CF 35 (Cistercian Publications 1991), s. 38. 144 The Herald of God’s Loving-Kindness, bok 2. Av de fem bøkene i Herolden er bare bok 2 skre­ vet av Gertrud selv.

354


NOV E M BE R

Vend nå om til meg, og jeg skal gjøre deg drukken med den brusende elven som er min guddommelige glede! Men mellom dem, forteller hun … … var der en hekk med så uendelig lengde at jeg ikke kunne se hvor den sluttet foran eller bak meg. Toppen av hekken syntes å være så full av torner at jeg aldri ville være i stand til å nå [ham]. Mens jeg nølte på grunn av dette … løftet han meg raskt og ubesvært opp og satte meg ved siden av seg.145 I en måned før denne visjonen hadde Gertrud opplevd det hun beskrev som en «storm», som hun senere forsto var Herren … … som forsøkte å rive ned tårnet av forfengelighet og verdslighet som min stolthet hadde vokst inn i, selv om jeg bar ordensnavnet og ordensdrakten – de var bare tomme skall.146 Gertrud forteller så om tiden etter at den oppstandne Herre løftet henne over hekken med tornene: Beroliget av en ny glede i ånden begynte jeg å gå fremover i den skjønne vellukt fra din balsam, slik at også jeg tenkte at åket var enkelt og byrden lett, den som jeg kort tid i forveien hadde regnet som umulig å bære.147 Noe senere reflekterer hun videre rundt effekten av visjonen: For på det tidspunktet bøyde du deg ned og kom til meg på en måte som var både overnaturlig og glederik hinsides målestokk. Gjennom en ytterst kjærlig forsoning ga du meg tilgang til kunnskap og kjærlighet til deg, og førte meg til mitt aller innerste som til da hadde vært fullstendig ukjent 145 Ibid, s. 101. 146 Ibid, s. 100. 147 Ibid, s. 102.

355


for meg. Du innledet forholdet til meg via overnaturlige og skjulte veier, slik at fra da av, som venn overfor venn i sitt eget hjem, eller heller som mann og kone, så kunne du alltid finne glede ved min sjel i mitt hjerte.148 Gertruds opplevelse av den oppstandne Herre – den første av mange – førte henne til å plassere kjærligheten til lærdom under og i tjeneste for denne dype og inderlige personlige relasjonen til ham, slik hennes biograf skildrer: Hun studerte ikke lenger litteratur, men ble teologistudent, og hun drøvtygget utrettelig alle de bibelske bøkene hun kunne få tak i … Og i de dagene ble hun ikke mett av den underfulle sødme og ekstraordinære glede i kontinuerlig guddommelig kontemplasjon eller omhyggelig lesning av Den hellige skrift. For henne var det som honningkake i munnen, harmonisk musikk i øret og åndelig glede i hjertet. Da hun kastet lys over og belyste det andre opplevde skjult, laget hun samlinger av sitater fra helgenene … og skrev ned mange bøker fylt med all sødme, til allmenn glede for alle som ønsket å lese dem. Hun utformet også mange bønner … og mange andre eksempler på åndelige øvelser.149 Eukaristien var for Gertrud det fremste stedet for samværet med Herren, og der mange av hennes mystiske erfaringer oppsto.150 Om et tilfelle husker hun: … etter at jeg hadde mottatt livets brød og var fordypet i Gud og meg selv, ble jeg klar over at min sjel – lik voks som forsiktig myknes i ilden – lå ved Herrens bryst for liksom å bli preget med et segl. Plutselig var det som om å bli grepet og delvis bli trukket inn i dette skattkammeret [det guddommelige hjerte] der fylden av det guddommelige bor legemlig, og den ble 148 Ibid, s. 164–65. 149 The Herald of God’s Loving-Kindness, bok 1, 1.2. Ad Gertruds åndelige øvelser, se f.eks. Gertrud the Great of Helfta, Spiritual Exercises, CF 49 (Kalamazoo, MI: Cistercian Publications 1989). 150 Olivier Quenardel: “Conferences on Saint Gertrude of Helfta given at a Session of the Cistercian Monasticate at the Abbey of Himmerod in September 2003”, 6.2.

356


NOV E M BE R

Foto: Br. Martin Horwath

357


forseglet med det uutslettelige merket til den lysende og alltid fredfulle Treenighet.151 Gertruds visdom lever videre i hennes skrifter, tilgjengelige for alle som vil lese. Den hellige spanske trappistmunken Rafael Arnaiz Barón (1911–1938) omtaler henne som en som «elsket deg [Herren] så høyt og lærte meg så mye».152 Jeg vil alltid være takknemlig for at også jeg ble introdusert for henne. I dag arbeides det for at hun skal bli erklært som kirkelærer. Både i sin egen samtid og i våre dager forblir hun et fyrtårn som leder vei til det sanne lys som overvinner alt mørke. 3 0 . N O V E M B E R: A P O S T E L E N A N D R E A S Herrens lov er fullkommen, den fornyer livet. Sal 19,8

Festen for sankt Andreas faller på den siste novemberdagen. Noen år er vi da i den siste uken av kirkeåret, andre år i første uke i advent, og feiringen passer utmerket i begge. Evangeliet denne dagen er hentet fra Matteusevangeliet (v. 18–22), men det er Johannesevangeliet som forteller oss mest om Andreas. Der møter vi ham allerede i første kapittel, da som disippel av Johannes døperen (Joh 1,40). Før Andreas dukker opp i Johannesevangeliet, presenterer evangelisten Johannes døperen, «mannen sendt fra Gud», slik (1,7–9): Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Da Jesus gikk forbi, var Johannes døperen sammen med Andreas og en av sine andre disipler. Johannes så ham og utbrøt: «Se, Guds lam!» (1,36). Ifølge evangelisten ble Andreas deretter en av Jesu første to disipler (Joh 1,40). 151 The Herald, bok 2, CF 35, s. 119–20. 152 M. Rafael Barón: Life and Writings of Brother M. Raphael Barón (VII), overs. av Mary Charles Longuemare, CSQ 38, nr. 1 (Cistercian Studies Quarterly 2003), s. 35–83, her s. 62.

358


NOV E M BE R

Det første Andreas gjorde da han begynte å følge Jesus, var å oppsøke broren Peter for å fortelle ham det glade budskapet: «Vi har funnet Messias!» og så bringe ham til Jesus (Joh 1,41–42). Dette bildet er like vakkert om vi befinner oss i første eller siste uke av kirkeåret. Også vi er kalt til dette: å følge Jesus, det sanne lys som er kommet inn i verden, og bringe andre til ham. Andreas har også en lignende rolle i kapittel tolv, den siste gangen han nevnes i Johannesevangeliet. Der spiller han en avgjørende rolle i bestrebelsene på å arran­ gere et møte mellom Herren og noen grekere som hadde kommet til Jerusalem for å feire påske og ønsket å se Ham. I kapittel seks har Andreas en nøkkelrolle i historien om brødunderet. Jesus befant seg oppe i fjellet sammen med sine disipler, og en stor folkemengde kom for å lytte til ham. Hvordan skulle de klare å gi de 5000 tilhørerne mat? Andreas visste om en gutt i forsamlingen som hadde med seg fem byggbrød og to fisker, men, spør han seg fornuftigvis: «hva er det til så mange?» (Joh 6,8–9). Med andre ord: Hva er det lille vi har, godt for? Andreas nevnes ikke flere ganger i historien, men vi kan jo anta at det er han som gir Jesus de fem brødene og to fiskene, og på Jesu befaling ber folkemengden om å sette seg. Var ikke Andreas blant dem som delte ut maten og samlet opp stykkene som ble til overs? Her gis vi enda et eksempel til etterfølgelse: Også vi er kalt til å høre Herrens ord og adlyde, uansett hva vi tenker om de få ressursene vi har. Herrens ord har kraft, Herrens velsignelse vil fullbyrde verket. Som vi synger – med Andreas – i dagens gradualesalme: Herrens bud er klart, det gir øynene lys. Sal 19,9

Apostlenes gjerninger nevner Andreas blant dem som er samlet i bønn i Jerusalem etter Jesu himmelferd, mens de venter på at han skal sende Den hellige ånd, som vil gjøre dem i stand til å være vitner for Jesus ikke bare i Jerusalem, men endog «helt til jordens ende» (Apg 1,8).

359


360


NOV E M BE R

Biskop og medbror Erik Varden under forvandlingen av brødet og vinen i eukaristien. Foto: Jan Erik Kofoed

361


Andreas er et forbilde for oss alle, uansett livssituasjon. Vi er alle kalt til å være vitner, sendt med Åndens kraft, til de menneskene og på de stedene vi er. Konstitusjonene våre taler om den «skjulte apostoliske fruktbarhet» i vårt monastiske liv, som «får Kristi mystiske legeme til å vokse».153 Ordet «skjult» refererer til det faktum at vi lever innenfor klosterets klausur og altså ikke er engasjert i noen apostolisk virk­ somhet utenfor. Derfor kan vi ikke selv se frukten av vårt arbeid. Ikke desto mindre tror vi at våre bønner – både lovprisningen og forbønner for menneskene – kommer menneskene til gode. Det vet vi fra manges vitnesbyrd. Ja, jeg tror at klosteret vårt her på Tautra – i en sekulær og på mange måter ikke-troende kultur – iallfall må vekke noen tanker og spørsmål hos våre mange be­ søkende. Hvorfor lever disse kvinnene som de gjør? Hvordan kan de være så sikre på Guds eksistens? Mange av gjestene våre forteller at de opplever en dyp fred i kirken. Det handler utvilsomt om at det allerhelligste sakramentet er til stede, og om at vår bønn og lovprisning gir positiv energi. Vi gleder oss stort over å få dele vår monas­ tiske bønn med naboer og venner, med gjester og retrettanter, med turister som bare kommer innom for en tidebønn. Måtte det være slik at vi, som Andreas, kan si til våre brødre og søstre: «Vi har funnet Messias!» Joh 1,41

153 Konstitusjonen 7

362


NOV E M BE R

S I S T E S Ø N D A G I K I R K E Å R E T: K R I S T I K O N G E F E S T Herren er konge! Jorden skal juble, fjerne kyster skal glede seg! Lys bryter fram for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet. Sal 97,1.11

Når november nå nærmer seg sin slutt, feirer Kirken festen for Kristus kongen. Det liturgiske året slutter, som det begynte, med fokus på Messias. I dag feirer vi hans opphøyelse i herlighet, at han skal komme igjen og dømme jorden, og hans herre­ dømme over hele universet – han er vår konge. At Kristus er konge, er et tema som gjennomtrenger liturgien hver eneste dag. Som klosterfolk ber vi Herrens bønn – «La ditt rike komme» – avslutningsvis ved seks av dagens tidebønner, samt i messen. I Salmenes bok tiltales Gud som konge hele 30 ganger, og vi ber alle de 150 salmene i løpet av to uker. Salmene som hyller Kristus som konge, brukes gjerne i juletiden når vi feirer Messias’ komme, den salvede arv­ ingen til Davids trone. Helt fra kongedømmets begynnelse i Israel gjorde profetene det klart at Gud var Israels konge (1 Sam 8,7). Den jordiske kongen skulle represen­ tere Guds omsorg for sitt folk. Ikke alle landets konger lyktes med oppdraget. Som amerikaner har jeg ikke alltid vært like fortrolig med bildet av Jesus som konge. Når jeg nå er statsborger i et monarki, har det endret seg. Selv om Norges konge langt på vei er en symbolsk skikkelse, er han landets fremste representant og et aktet statsoverhode. Et særlig inntrykk gjør kongens tale til nasjonen nyttårsaften. Like gripende er hans medlidende nærvær i møte med tragedier og landesorg og hans omsorg overfor alle landets innbyggere, uansett opprinnelse eller religiøs tilhørighet. Slik skulle kongene i det gamle Israel være. Ved dagens fest feirer vi at Kristi kongedømme overgår alle andre makter, både på jorden og i den åndelige verden. Vi feirer at Kristus sitter på sin trone i herlighet, en herlighet alle troende skal få del i (Åp 7,14–17). I dag foregriper vi dagen da alle våre bønner skal bli oppfylt og Guds rike kommer – Guds vilje er fullbyrdet.

363


Ved kirkeårets slutt fester vi øynene på den himmelske virkeligheten som er her al­ lerede nå. Antifonene og responsoriene vi synger i tidebønnene, er til stor hjelp i så måte, siden vi har sunget dem år etter år og de derfor er som skrevet i hjertene våre. Jeg er særlig glad i et av svarene vi synger i dag, med majestetisk akkompagnement: Ditt rike står gjennom alle tider, ditt herrevelde gjennom alle slekter. Sal 145,15

Måtte det også være slik i våre hjerter. Som novemberdagene nærmer seg slutten, kan vi fryde oss over det jeg kaller «advent­ssolnedganger». Nå skinner himmelen med nyanser av rosa, blått og lilla. Synet er spektakulært, ulikt alt annet jeg har sett, kanskje fordi himmelen spenner så vidt her på øya. Ved dagens avslutning folder hans herlighet seg majestetisk ut. Gradvis overskygges fargene av mørket som nærmer seg, men vi vet at mørket ikke har varende kraft. Det har vært – og skal bli – overvunnet av lyset (jf. Joh 8,12). Og slik vil det være i all evighet: Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet. Åp 22,5

b



366


NOV E M BE R

Generalabbed Bernardus Peeters sammen med kommuniteten i mai 2022, da han første gang besøkte oss.

367