Teologi og spiritualitet
nye påskudd til dette skiftet av overbevisning som for øvrig alt og alle omkring meg oppmuntret til eller gjorde lettere. Her må man huske de dystre åttiårene, den tid da naturalismens litteratur var i sin fulle blomst. Aldri har materiens åk virket mer trykkende enn akkurat da. Alle som hadde et navn i kunsten, vitenskapen, litteraturen, var ikketroende. Alle de (etter hva de selv sa) store menn i dette døende sekel utmerket seg med sitt fiendskap overfor Kirken. Renan hersket. Han ledet den siste pris utdelingen jeg deltok ved på Louis-le-Grans-gymnaset, og det forekommer meg at jeg ble kronet av hans hånd. Victor Hugo2 var nettopp død, hans begravelse var som en apoteose. Da jeg var atten år, tenkte jeg altså slik de fleste såkalt kultiverte mennesker tenkte på den tid. Jeg godtok den monistiske og mekanistiske hypotese i dens fulle konsekvens, jeg trodde alt var underlagt «lovene» og at verden var en ubrytelig kjede av virkninger og årsaker vitenskapen i overimorgen ville ha kartlagt fullt ut.
Jeg er født den 6. august 1868. Min omvendelse fant sted 25. desember 1886. Jeg var da atten år gammel. Men utviklingen av min personlighet var allerede på denne tid meget langt fremme. Både i min fars og i min mors slekt var det mange troende, ja til og med adskillige prester, men mine foreldre og søsken var likegyldige, og fra vi bosatte oss i Paris, var vi fullstendig fremmed for alt som hadde med troen å gjøre. Før dette hadde jeg gjennomført en god «Første Altergang». For meg, som for de fleste unge gutter, var denne begivenhet på samme tid høydepunktet i og slutten på min religiøse praksis. Hva angår min skolegang, eller rettere den «belæring» jeg fikk, hadde jeg først en lærer fra den frie, katolske skole: deretter var jeg elev ved en (leg) høyere skole i provinsen og til sist ved Louis-le-Grand-gymnaset i Paris. Da jeg begynte ved denne institusjonen, mistet jeg troen – som forekom meg uforenlig med teorien om at de finnes flere verdener. Lesningen av Renans Jesu liv1 gav 39