Loven, laksen og livslinjen

Page 1





LOVEN, LAKSEN OG LIVSLINJEN


Loven, laksen og livslinjen © St. Olav forlag 2021 www.stolavforlag.no ISBN: 978 82 7024 386 0 Sats og omslagsdesign: Peter Bjerke Forsidefoto: © Lisbeth Skei For- og baksatsillustrasjon: © john1179 www.fotosearch.com Trykket i Latvia


G EO RG FR ED R I K R I EB ER- M O H N



INNHOLD

FORORD AV BERNT EIDSVIG

7

11

PROLOG

K APITTEL 1

OPPVEKST OG KONVERSJON

13

K APITTEL 2

STUDIETID

23

K APITTEL 3

TIDLIG KARRIERE

33

K APITTEL 4

JÆREN

41

K APITTEL 5

EKSPEDISJONSSJEF I OSLO K APITTEL 6

RIKSADVOKAT

75

97

K APITTEL 7

HØYESTERETT

147

K APITTEL 8

FRA JUSTISDEPARTEMENTET TIL AKTIV PENSJONISTTILVÆRELSE

167



FORORD AV BERNT EIDSVIG BISKOP I OSLO KATOLSKE BISPEDØMME

D

et er langt mellom utgivelsene av norske katolikkers memoarer, selvbiografier, dagbøker og brev, men genren finnes. Når Georg Fredrik Rieber-Mohn – fremstående jurist og aktiv katolsk legmann – skriver om sitt liv, er leselysten stor. Interne kirkelige opptegnelser, statistikk og tidsskrifter gir ikke et fullstendig bilde av Kirkens liv. Det katolikker skriver om sin tro og religiøse praksis, om prester og ordensfolk, tilfører såvel dybde som farve til den skisse de mer offisielle kilder tegner. Og Rieber-Mohn holder oppmerksomheten fanget – ikke minst når han skriver om Kirken i Norge fra sin konversjon i 1966 og årene fremover. Jeg har ikke full oversikt over hva norske katolikker har utgitt av selvbiografier, dagbøker og memoarer, men det dreier seg om et par hyllemeter. Først ute var nok den farverike pater Johan Daniel Stub i 1878, med Histoire d’un Norwégien. Hans livsverk var imponerende, og han forteller sin historie uten falsk beskjedenhet. Stubs samtidige, Christopher Holfeldt-Houen (1820–1890), som grunnla menigheten i Bergen, skrev også en selvbiografi. Det eneste vi vet om den, er at manuskriptet gikk tapt før det kunne trykkes. En generasjon senere utgav den lærde lutherske dogmatiker og sogneprest til Gamle Aker, Knud Carl Krogh-Tonning, En konvertits erindringer (1906). Til tross for Krogh-Tonnings mildhet, provoserte boken. Hans tidligere kollega, den meget skriveføre Thorvald Klaveness, presterer et tilnærmet vellykket forsøk på å gjøre ham ufarlig og reduserer konversjonen til psykologi. I sin anmeldelse av 7


erindringene skriver Klaveness at Krogh-Tonning tilhører en mennesketype «som efter hele sin habitus tilhører fortiden. De er født aarhundreder for sent, forstaar ikke den tid de lever i, føler sig ensomme i den, og flygter tilbage til de forgangne tider.» Klaveness hadde muligens noe rett i sin iakttagelse, men jeg tør påstå at Krogh-Tonning ennå i vår tid er mer aktuell enn Klaveness. Fra samme generasjon finner vi flere leseverdige bind ført i pennen av biskop Johannes Olaf Fallize. En særskilt glede var det å lese hans Römisches Tagebuch 1866–1871 (utgitt i 2015). Sigrid Undset skrev adskillig om sin tro. Hun var uten sammenligning Den katolske kirke i Norges dyktigste apologet. Mange av hennes artikler, taler og essays inneholder selvbiografiske elementer. Bøker som Elleve år, Tolv år, Selvportretter og landskapsbilleder, Lykkelige dager og Tilbake til fremtiden gjengir erindringer om kortere perioder av hennes liv, men hvor spennende hadde ikke en komplett selvbiografi vært? Pater Hallvard Rieber-Mohn gir oss tilgang til sine mest minneverdige reiser og leseopplevelser, men et bind memoarer har han ikke etterlatt seg. Dessverre. Det samme gjelder politikerne Lars Roar Langslet og C.P. Wright. Igjen, dessverre. Langslets Tanker om tro (2013) anbefales. Biskop John Willem Gran utgav to bind erindringer (En hånd på min skulder og Terskelen). Det ville imidlertid være en overdrivelse å si at vi kommer ham tett inn på livet. Grans meget leseverdige bok Det annet vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse gir oss en bedre tilgang til hans personlighet. Mindre kjent er teologen Erik M. Mørstads konversjonsberetning Min vei til Den Katolske Kirke, men den gjør inntrykk. Kjell Arild Pollestad har utgitt sine velskrevne dagbøker for årene 1994 til 2014. Også han har skrevet om Veien til Rom. Denne oversikten over norske katolikkers erindringslitteratur er ikke ment å være fullstendig. Hensikten med den er å plassere Georg Fredrik Rieber-Mohns bok Loven, laksen og livslinjen i en tradisjon. Rieber-Mohn er en av vårt lands fremste og best kjente jurister. Det er ikke i denne kapasitet jeg kjenner ham, og jeg kan naturligvis ikke si noe innsiktsfullt om hans karriere. Men jeg har lest det han skriver om den med glede og, i all beskjedenhet, med utbytte. Jeg tror ikke det er mulig å tilbringe mange minutter sammen med Rieber-Mohn uten å bli fascinert, begeistret eller provosert av det han sier, av hans engasjement og lydsterke sans for humor. Det samme vil denne boks lesere oppleve. Med stor oppriktighet skriver Rieber-Mohn at han i sin karriere har vært motivert av høye ambisjoner. Han har nådd de mål han har satt seg på grunn av faglig kompetanse, energi og stor arbeidskapasitet. Jeg tror det er berettiget å legge til at hans personlighet og integritet også har bidratt. Ambisjonene er imidlertid balansert av takknemlig verdsettelse av kollegers dyktighet og godhet. I sitt 8


profesjonelle liv har han visst hvem han kunne stole på og hvem han har grunn til å takke. Rieber-Mohns katolske overbevisning finner personlige uttrykk. Han begynner med Lourdes og Bernadette Soubirous og vedstår seg troen på Guds inngripen i menneskers liv. At dette kan provosere mennesker «i en sterkt avkristnet tid, i et land der religion knapt tas alvorlig», er han klar over. I den grad han provoserer, er det ikke for provokasjonens skyld, men for troens. Loven, laksen og livslinjen er ikke skrevet som en klassisk konversjonsroman eller som apologetikk, men den formilder likefrem og forståelig hva troen betyr for en katolikk i et sekularisert samfunn. Så vil jeg våge å påstå at boken er apolo­ getisk i sin virkning. Rieber-Mohn blir forhåpentlig en veiviser for mange. Jeg tror han er i stand til å sette mot i flere enn katolske kristne.

9



PROLOG

eg står i en stille kø av mennesker inntil klippeveggen ved bredden av elven Gave i Lourdes, helt syd i Frankrike. Mens vi langsomt skrider frem, akkompagnert av suset fra elven med iskaldt smeltevann fra Pyreneene og fjerne stemmer fra tusenvis av mennesker innenfor sanktuariet, ser jeg tydelig for meg hva som hendte her den skjellsettende februardagen i 1858. Den fjortenårige Bernadette Soubirous, hennes søster og en venninne var sendt ut for å finne ved, helst drivved fra elven. Det var kaldt, de var fattige, og det var tomt for brensel. Det var en grotte i en klippe ved elven, der beitende griser søkte ly i uvær, og ved grotten var en bakevje der avfall og ved pleide å bli skylt opp. Mens søsteren og venninnen var inne i grotten og samlet kvist, satt Bernadette på en stein på utsiden. Til tross for at det var vindstille, hørte hun liksom et vindsus over grotten, og i en nisje litt til høyre så hun et lys som ble til en vakker, hvitkledd ung kvinne, som smilte til henne. Kvinnen bar en rosenkrans og lot fingrene gli over perlene. Hun gjorde korsets tegn, og Bernadette knelte og gjorde det samme. Pikene i grotten hadde bare sett Bernadette knele og be rosenkransen – intet annet. Dette var begynnelsen på en serie åpenbaringer som Bernadette opplevde. Den vakre kvinnen fortalte henne at hun var Maria, Jesu mor, med de for Bernadette uforståelige ordene: «Jeg er den uplettede unnfangelse.» Fjortenåringen ble senere utsatt for de strengeste avhør av kirkelige og verdslige myndigheter, som begge naturlig nok var ytterst skeptiske, men den unge analfabeten var urokkelig. 11


Dette ser jeg klart for meg der jeg langsomt vandrer i køen mot grotten – 142 år senere. Jeg har lest mye om Bernadette og blitt overbevist om at hun så hva hun så. Hvordan kunne jeg havne i denne tro på «mirakler»? Er dette annet enn obskur overtro? Ja, hvordan kom jeg i det hele tatt til å tro på denne Allmakt – på Gud? Jeg er oppvokst i en sterkt avkristnet tid, i et land der religion knapt tas alvorlig i mange kretser. Det kan sikkert virke overraskende inntil det provoserende for mange at en jurist som i mange år har hatt sentrale stillinger i det offentlige liv, er noe så aparte som katolikk! Noen vil kanskje tro av denne innledningen at boken er en konversjonsberetning, en redegjørelse og et forsvar for mitt eget ståsted som katolikk. Men slik er det ikke. Når jeg i det følgende skal berette en del om mitt yrkesliv og min deltagelse på den offentlige arena, vil jeg ikke knytte begivenheter og livsvalg direkte til min katolske tro. Kanskje er det et mønster av «mening» i det hele, men det vet jeg faktisk ikke her jeg nå skriver. Kan hende vil noe slikt avtegne seg etter hvert. Jeg vil ikke strengt holde meg til mitt offentlige virke, selv om dette vil være hovedtemaet. Jeg vil også berøre min tilhørighet til Kirken i ulike perioder og min lidenskap for laksefiske, som også har gitt meg offisielle verv og livsvarige vennskap. Den menneskelige basis for det hele, ekteskap og familieliv, er ikke mitt tema her og streifes bare så vidt underveis. Men om det ikke ruver i boken, gjør det det til gagns i livet.


K APITTEL 1

OPPVEKST OG KONVERSJON

FRØKENS ANSIKT OG EN MOPED PÅ KNATTHOLMEN

M

in barndom var ganske ordinær etter norsk målestokk. Født på Lillehammer, døpt i Hamar domkirke og flyttet til Skien før fylte to år. Der vokste jeg opp i en ganske alminnelig middelklasse­ familie, med to yngre brødre. I de første barneår ba min mor aftenbønn med meg: «Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått …», men noen bevisst tro hadde jeg ikke i barne­årene. Det var aldri samtaler om religiøse eller eksistensielle spørsmål hjemme, og litteratur om slike spørsmål glimret med sitt fravær. Min far leste stort sett litteratur om siste verdenskrig, som han hadde opplevd på kropp og i sinn, og så var han storlig begeistret for Knut Hamsuns bøker. Dessuten var han en trofast avisleser, som sønn av en avisredaktør og med en eldre bror som var journalist i Aftenposten. Min mor leste av og til en kjærlighetsroman og ellers mest ukeblader og aviser. Kirkegang var det aldri tale om annet enn julaften – «for å komme i stemning». Mine foreldre var kort sagt lite opptatt av religion. Min far beskrev seg selv som agnostiker, noe visstnok hans far også hadde vært. Da ble det med det, søken etter noe mer registrerte jeg aldri. Og mamma levde med en slags barnetro som sjelden kom til uttrykk. Jeg vil anta at vi i så måte ikke skilte oss nevneverdig ut fra en gjennomsnittlig statskirkefamilie i 1950- og 1960-årene.

13


Kristendomsundervisningen i folkeskolen (i dag: grunnskolen) har jeg ingen minner fra, den gjorde ikke inntrykk, det samme kan sies om de to årene på real­ skolen (i dag: nærmest ungdomsskolen) – bortsett kanskje fra en time med den bitte lille og trinne, eldre og ugifte kvinnen som underviste oss, Bertha Auensen. Mye tid gikk med til å pugge salmevers, som jeg kun fikk et «teknisk» forhold til – det gjaldt å ramse opp flest mulig «utenat». Men så stilte hun en dag følgende spørsmål: Hvordan kan vi hjelpe kristne mennesker som i Kina blir forfulgt og fengslet for sin tro? Frk. Auensen så vaktsomt utover på nokså tomme elevansikter. Da var det at jeg rakte opp hånden og svarte: «Vi kan be for dem!» Frøkens ansikt lyste opp – det var blink, svaret hun håpet på. Det var akkurat det jeg fornemmet, det læreren ønsket og forventet. Noen dypere forklaring på at jeg fant svaret, har jeg ikke, i alle fall ikke på det bevisste plan. Og eneste grunn til at jeg husker denne lille seansen, er nok rosen jeg fikk og den pirrende gleden ved å være den eneste som kunne svaret – ærgjerrig som jeg var. Jeg var relativt skoleflink, men for øvrig en nokså alminnelig bygutt, om enn med en sterkt utviklet interesse for natur og sportsfiske. Fra tidlige barneår var jeg opptatt av blomster, fugler, dyr og fisk og var mye ute skog og mark, ofte alene på fisketur. Men jeg oppdaget ingen Gud i naturen – den gang. Og som bygutt var jeg alt fra 12–13-årsalder av opptatt av pene jenter og hang sammen med kamerater som førte meg – ikke engang motstrebende – til lovens yttergrenser, selv om det ikke dreide seg om alvorlige lovovertredelser. Og det stanset da vi fikk en advarsel fra uniformert politi. Nå nærmet jeg meg alder for konfirmasjon. Denne kirkelige markeringen hadde jeg et vagt forhold til. Men mine foreldre var borgerlige og konvensjonelle, så konfirmasjon i kirken var en selvfølge. Den skulle finne sted i gamle Gjerpen kirke, rett i utkanten av Skien, der for øvrig Henrik Ibsen ble konfirmert i 1844. Det er en middelalderkirke (den eldste del) som ligger vakkert til på en liten høyde, med alteret mot øst, som de fleste (opprinnelig) katolske kirker. Mange har et noe ambivalent forhold til denne kirken, der Vidkun Quislings far i sin tid var sogneprest, og der Vidkun selv bodde en periode i den vakre prestegården. Her finnes Quisling-familiens gravsted, hvor også landsforræderen og hans kone ligger begravet. Vi er nå i 1960, omtrent på den tiden Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest, og sognepresten i Gjerpen het Erling Laland. Han var en vennlig, eldre mann, en god del yngre enn jeg er i dag, og samvittighetsfullt forsøkte han å føre oss inn i Det nye testamente. Det gjorde lite inntrykk på meg. Det eneste jeg virkelig husker fra denne forberedelsestiden, er konfirmantleiren på Knattholmen 14


utenfor Sandefjord, under ledelse av en student fra Porsgrunn ved navn Knut Sunnanå. Men minnene fra denne leiren knytter seg ikke til leirens kristne innhold med samtaler og andakter. Der er jeg blank. Det jeg husker, er at jeg sammen med en kamerat tyvlånte en moped og kjørte litt rundt på øya – før vi vendte tilbake til kveldens leirbål. Når jeg velger å nevne denne noe aparte oppførsel på en konfirmantleir, er det kun for å illustrere hvor lite leirens innhold og den kristne lære betød for meg på den tiden. Selve konfirmasjonsdagen ble derfor også en helt overfladisk affære. Det finnes et fotografi av meg i hvit kappe på kirkebakken med mamma og pappa på hver side. Mistrivselen er påfallende; jeg visste jo innerst inne at det var noe lite oppriktig, noe nærmest uærlig, ved min deltakelse i denne seremonien.

ONKEL HALLVARD

Konfirmasjonen førte meg altså ikke nærmere en kristen tro. Det gjorde heller ikke det forhold at vi hadde en prest i den nærmeste familie. Min fars yngre bror var den første i familien som i ung alder konverterte til den katolske tro. Etter hvert trådte han inn i dominikanerordenen. Hallvard Rieber-Mohn, het han. Omkring 1960 var han allerede en kjent røst med en skarp penn i norsk kultur- og samfunnsliv. Han var ikke mer enn 38 år gammel, men ble omtalt som en betydelig og prinsipiell røst i kulturdebatten. Han hadde i en årrekke studert teologi og filosofi i Frankrike, og den åndelige og intellektuelle ballast han bar med seg inn i norsk kulturliv, ble åpenbart oppfattet som berikende. Mine foreldre var nok stolte av ham, men min far fortsatte å være en storebror og hadde vanskelig for å vise sin beundring, i særdeleshet når han en sjelden gang var sammen med Gottlieb, som var yngstebrorens fremmedartede og nesten skjebnebestemmende døpenavn. Ofte er jeg møtt med bemerkningen: «Du ble vel katolikk på grunn av din onkel!» Så enkelt er det slett ikke. Gjennom barneårene på 1950-tallet sendte han meg brev og tegninger – han var en fremragende tegner. Aldri gav han meg tegninger med religiøst innhold – han var meget diskré slik. Men han lovet meg tidlig at jeg skulle reise til Paris sammen med ham når jeg kom opp i tenårene – han ville vise meg metropolen som han hadde viet flere år av sitt liv. Den sommeren jeg fylte 16, reiste jeg til Frankrikes hovedstad alene, med båt fra Kristiansand til Rouen og tog derfra til Paris. Jeg hadde tatt et kurs i fransk på friundervisningen og kunne stotre frem noen lett kunstige setninger. Først bodde

15


jeg i dominikanerklosteret Saint Jâques og deretter i studieklosteret Le Saulchoir lenger opp ved Seinen og ute på landet. Jeg fikk mange opplevelser under dette oppholdet, først og fremst de vanlige turistattraksjonene, derunder vakre kirker som Notre Dame-katedralen, La Sainte Chapelle og katedralen i Chartres. Men størst inntrykk på meg gjorde landlivet i Le Saulchoir, naturen og messene der. Liturgien var vakker, og jeg hadde glede av gregoriansk sang. Mine særdeles begrensede franskkunnskaper hemmet de personlige bekjentskaper med franske dominikanere, som antagelig ikke kunne nevneverdig engelsk. Men jeg hilste på et par nordmenn, som jeg skulle bli meget bedre kjent med senere i livet. Den ene var student Ellert Dahl, som fortsatt er aktiv dominikaner i Oslo og over 90 år gammel. Den andre var pater Finn Thorn, i sin høyreiste og imponerende skikkelse, som kom innom i Le Saulchoir på et kort besøk. Når jeg tenker tilbake på denne måneden i Frankrike sommeren 1961, slår det meg at Gud ikke var fremme i min bevissthet. Jeg hadde et fjernt og uklart gudsforhold, selv om jeg nok i noen grad ble beveget av liturgisk skjønnhet. Det er de ytre opplevelser som dominerer i minnearkivet, og også trivselen med min onkel, som heller ikke under dette samværet tok opp religiøse spørsmål med mindre jeg spurte om noe. Og gjorde jeg det, var det høyst sannsynlig om liturgisk praksis og ikke om trosspørsmål. Jeg reflekterte lite over de grunnleggende, eksistensielle spørsmål: Hva er et menneske, hvor kommer vi fra, og hvor går vi hen? Jeg var en ganske vanlig norsk gutt. Og jeg var ganske naiv, for ikke å si uskyldig. Min onkel og jeg skulle se en Napoleon-film og kom inn i et mørkt kinolokale på Champs-Élysées. Der ble vi vist til plassene våre av en kvinne med lommelykt. Da vi var fremme ved setene, stakk hun hånden frem for å få noen francs. Da kom det spontant fra meg: «At kvinner kan synke så dypt!» Jeg så ikke for meg en dypere bunn den gangen, og min onkel moret seg i årevis over denne replikken.

DEN FØRSTE ÅRSAK

Men religiøse refleksjoner var altså fraværende hos meg. Dette skulle bli anner­ ledes utover høsten og de nærmeste årene. Høsten etter sommeren i Paris traff jeg en jevnaldrende jente jeg ble forelsket i. Kari Nergaard og jeg begynte på gymnasiet (videregående) og latinlinjen samtidig. Vi ble kjærester og mange år senere ektefeller. Det viste seg at hun kom fra en katolsk familie. Derved var det ingen vei tilbake. I løpet av et par-tre måneder hadde jeg fått en dobbel inspirasjon til å sette meg inn i hva katolsk tro var for 16


noe. Dette var innledningen til mange års amatørstudier i filosofi og teologi – ved siden av fagene på videregående. Det aller første jeg måtte ta stilling til, var om jeg kunne tro på Gud. Jeg leste Thomas Aquinas og Blaise Pascal, begge mektige ånder, med en enorm tankekraft. Jeg forsto nok bare stykkevis og delt det jeg leste. Men det som førte meg til tro på en allmektig kraft bak hele universet, var naturen og dens lovmessighet kombinert med resonnementene til Aquinas om en årsakskjede tilbake til en Første Årsak. Her må jeg skyte inn at min interesse for naturen, især alt levende, var usedvanlig sterk allerede i barneårene, og jeg hadde en undring over naturens storhet fra tidlige ungdomsår. Jeg kom til den erkjennelse at denne jorden vi lever på, med sin skjønnhet og sine naturlover, ikke kan ha oppstått av ingenting. Det må være en styrende, ufattbar Intelligens som har satt det hele i gang, som har hatt en plan med evolusjonen. For meg ble dette nærmest innlysende. Men det er et stort skritt fra å tro på en allmektig, skapende kraft – på Guds eksistens – til å tro på den kristne Gud, til å bli en kristen. For meg ble det skrittet ikke så vanskelig. Både Aquinas og Pascal var jo overbeviste kristne, og mange av de mennesker jeg så opp til, trodde på Kristus som Guds egen Sønn. Jeg begynte å lese teologi allerede tidlig i videregående, og da fortrinnsvis katolsk teologi. Vi er i tiden like før Annet vatikankonsil (1962–1965) startet, og mine amatørstudier fortsatte inn i konsilperioden. Jeg bodde i Skien og traff ikke min onkel Hallvard i denne tiden, bare hørte ham i radio eller så ham på TV. Jeg måtte finne frem til litteratur på egen hånd. Det var prekonsiliær og lite økumenisk katolsk teologi jeg leste, og jeg ble en overbevist katolsk kristen lenge før jeg konverterte. Veiene til en kristen tro kan være mange. Innenfor protestantisk kristendom, særlig den karismatiske delen av den, er brå «frelse» ikke uvanlig. I Skien hadde jeg sett predikanten Åge Samuelsen i full utfoldelse, skrikende med hånden på den «frelstes» hode og med ledsagende tungetale fra enkelte i menigheten. Det var et skremmende syn for et barnesinn. Men Herrens veier er som kjent uransakelige, og det er mange veier til tro. Det vil være for pretensiøst å karakterisere min vei som «intellektuell» – jeg var en relativt umoden ungdom. Men det var i alle fall en langsom prosess basert på lesning og bruk av den fornuft jeg hadde – så langt den rakk. Det er jo ikke fornuften alene som motiverer det siste spranget inn i troen.

17


KIRKEN OG FINANSENE

I 2014 ble jeg medlem av bispedømmets finansråd. Dette er et obligatorisk rådgivende organ for biskopen og skal gi ham råd om administrasjon og forvaltning av Kirkens «timelige verdier». Jeg hadde sett for meg et fredelig arbeid med budsjett og eiendomsforvaltning. Det ble etter hvert noe ganske annet. I 2015 eksploderte medlemsregistersaken. I en presset situasjon med en veldig økning i katolske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, maktet ikke bispedømmet å registrere nye medlemmer hurtig nok med de tradisjonelle metoder. I noen år tydde man til telefonkatalogen og søkte etter polske og andre fremmedartede navn som tydet på katolsk opphav. Disse personene ble deretter registrert og ga grunnlag for den statlige støtten som trossamfunn har krav på. Dette var naturligvis en katastrofal feilvurdering som biskopen har beklaget på det dypeste og bedt berørte personer om unnskyldning for. Og det endte da heller ikke bra. Det ble både straffesak og sivil sak i kjølvannet av feilvurderingen. Ingen enkeltpersoner ble straffet, men bispedømmet ble ilagt en foretaksbot. Den sivile saken gjaldt gyldigheten av fylkesmannens pålegg om tilbakebetaling av uriktig mottatt statsstøtte. Dette sakskomplekset og mediedekningen ble en enorm belastning for bispe­ dømmet – både for omdømmet utad og for arbeidsmiljøet internt. Ennå er det enkelt­personer som sliter med ettervirkninger. Jeg har intet behov for å gå nærmere inn på denne saken. Finansrådet hadde heller ingen rolle her, bortsett fra å bli løpende orientert om utviklingen og forelagt enkelte strategiske spørsmål. Men det kan kanskje være nyttig å presisere følgende: Statens krav i den sivile saken om tilbakebetaling av for meget mottatt tilskudd gjaldt ikke de ca. 15 % som var feilregistrert ved telefonkatalogmetoden. For disse erkjente bispedømmet umiddelbart sin tilbakebetalingsplikt. Statens krav gjaldt de ca. 85 % som var registrert med telefonkatalogmetoden, og som likevel bekreftet å være katolikker bosatt i Norge i den aktuelle tilskuddsperioden. Dette kravet bestred bispedømmet. Men staten fikk medhold i to rettsinstanser i at trossamfunnsloven krever positivt samtykke fra den enkelte katolske innvandrer på søknadstidspunktet for at Kirkens registrering skal gi grunnlag for tilskudd, dette til tross for at loven ikke stiller noe krav om samtykke, men setter som vilkår at personen «høyrer til» kirkesamfunnet. Forståelsen av disse ordene i loven var kjernen i tvisten. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne, men vil ikke unnlate å bemerke at jeg stiller meg noe undrende til at ankeutvalget i Høyesterett ikke fant grunnlag for å henvise bispedømmets anke til full prøvelse av dette lovtolkingsspørsmålet, som har betydning for en rekke kirkesamfunn. Hvis jeg skal driste meg til en spekulasjon, så tror jeg at alle de rettsinstanser som behandlet denne saken, naturlig nok ble preget, 206


bevisst eller ubevisst, av den særdeles uheldige telefonkatalogmetoden. Det ble for vanskelig å se gjennom denne. Så vil jeg bare tilføye at det ble lagt til grunn som ubestridt i rettssakene at de støttemidler Kirken hadde mottatt, og som staten altså krevde tilbake, var brukt utelukkende til kirkelige formål. Den sterke medlemsveksten gjorde det nødvendig blant annet med flere prester og gudstjenester, innvandrersjelesorgen måtte styrkes, og kirker og forsamlingslokaler måtte bygges eller utvides. Gjelden til stat og kommuner som Kirken fikk som følge av dommen i den sivile saken, er snart tilbakebetalt. Dette er nå bare en sørgelig historie som bispedømmet og Kirken meget gjerne skulle ha vært foruten.

KIRKENS SIVILISERENDE KRAFT

Registreringsfadesen har selvfølgelig sin bakgrunn i menneskelig svikt – på flere plan. Gjennom historien har Kirken, og mange av dens fremtredende medlemmer, sviktet på langt verre måter enn hva Oslo katolske bispedømme gjorde i medlemsregistersaken. Det begynte med mennesker i Kristi nærmeste krets. Peter hadde ikke mot nok til å innrømme at han var Kristi disippel, og fornektet ham tre ganger, og Judas sviktet ham jo fullstendig. Slik har vår svake menneskelige natur gjennom historien påført Kirken en rekke sår og skrammer. Men ingen ulivssår. Det har vært kiv og krangler og forfølgelse av annerledes troende. Det har vært grådighet, maktmisbruk og seksuelle utskeielser blant geistlige, like inn i vår tid. Men dette er den mørke side av Kirkens historie. Den er nok lettest å se, i alle fall for dem som søker mørket og har en grunnleggende mistro til den kristne tro og Den katolske kirke. Men de sanne historikere, de som nærmer seg den fjerne fortiden med et åpent sinn og åpent blikk, og forstår hva den kristne tro kan innebære i menneskers liv, vil også se den lyse siden av historien. De vil se at kristendommen har ført verdier inn i verden som har foredlet menneskesinnet og humanisert kulturer og nasjoner. Det mest radikale, ja revolusjonerende i Kristi budskap, som skaket samtidens oppfatninger, var hans verdsettelse, ja opphøyelse, av de svakeste blant oss mennesker. Krøplinger, fattige, syke og utstøtte – alle disse tilsyne­ latende «unyttige» i ethvert samfunnsmaskineri – ga Kristus verdi ved å vise dem omsorg og gi dem håp om en plass i Guds evige favn, ja et større håp enn de rike og vellykkede. Det var de sistnevnte, de skriftlærde, lovkyndige og de styrtrike han utfordret og avkrevde radikale endringer i levemåte og tenkesett. Ved dette viste Kristus at han elsket alle mennesker og ville ha alle med seg inn i evigheten. 207


Derved bekreftet han også sannheten i Skriftens ord om at vi mennesker er skapt i «Guds bilde». Vi er skapninger med en særlig plass i Guds plan og med et mål om å vende tilbake til Opphavet. Og vi er i Guds øyne like mye verdt, uavhengig av alle forskjeller som eksisterer mellom oss mennesker. Dertil kommer at vår verdighet i skaperverket også viser seg ved at vi har fått en fri vilje, vi kan velge hva slags liv vi vil leve. Gud har endog gitt oss muligheten til å velge ham bort, til å fornekte ham og endog henrette hans Sønn på bestialsk vis. Det var denne tro, dette livs- og menneskesynet, som endevendte det gamle Romerriket og dets verdihierarki. Og senere førte den til omvendelse i den gamle germanske del av Europa og i Norden til en rasering av tro og kultur i vikingesamfunnene. Det skjedde naturligvis ikke brått, men et par hundre år med høymiddelalder hadde utvilsomt sin lutrende virkning. Tvangsekteskapene og blodhevnen forsvant, likeså skikken med å plassere uønskede eller vanskapte barn ut i naturen eller kaste dem utfor stup. Høymiddelalderen har imidlertid ikke hatt et godt ord på seg i vårt land. Idéhistorikeren professor Trond Berg Eriksen uttalte i foredraget «Sigrid Undset og middelaldermennesket», gjengitt i Nansenskolens Årbok 1994 (s. 17): 1200-tallet var en politisk og en kulturell storhetstid. Senere er denne epoken blitt systematisk baktalt både av protestantiske historikere og romantiske nasjonalister. Og min onkel Hallvard oppsummerer middelalderens sinnsforedlende prosess i sin siste bok Sten på sten (1982, s. 42–43): Men dens sivilisatoriske betydning var lett å se nettopp for det historiske blikk: Den skapte en større og videre menneskelighet. For første gang ble det norrøne mennesket her stilt overfor noen inntil da helt ukjente sinnskvaliteter, en innadskuende bevissthet om spenningen mellom godt og ondt i enkeltmenneskets liv, en kritisk vurdering av trang og tanke, vilje og handling målt på Guds- og nestekjærlighetens opphøyde målestokk og nærgående krav. For den som ikke er hemmet av for mange fordommer, er det ikke vanskelig å se at det går linjer fra det kristne menneskesynet til idéene om menneskerettigheter, som særlig vokste frem i opplysningstiden fra midten av 1700-tallet. Selv om de mest revolusjonære fra denne epoken ikke så denne sammenhengen og forankret de «nye rettighetene» i den allmenne menneskelige fornuft og i menneskelige følelser, er det utvilsomt en nær forbindelse mellom på den ene side den kristne 208


overbevisning om alle menneskers gudgitte ukrenkelige verdi og viljesfrihet og på den annen side de grunnleggende idéer om ukrenkelige rettigheter forankret i menneskets «natur» som sådan. Jeg er således ikke i tvil om at fremveksten av troen på fundamentale menneskerettigheter er ett av de mange humanistiske og kulturelle fremskritt som dypere sett er produkter av kristendommens sivilisatoriske prosess i Europa gjennom århundrene. Det er tragisk at de kristne kirker, som bærere av den kristne tro og det kristne menneskesynet, ikke så dette selv og ble anførere i kampen for de menneskerettigheter som vokste frem utover på 1800- og 1900-tallet. Tvert om ble Kirken en innbitt motstander av de sekulære bevegelser som revolusjonerte den gamle kulturnasjonen Frankrike, og som formulerte de første rudimentære anslag til menneskerettigheter ved kamp­ordene: «Frihet, likhet og brorskap.» Kirkens motstand var for så vidt ikke så merkelig, antiklerikale og kirkefiendtlige som de revolusjonære var. Men denne sekulære opprinnelsen til fremveksten av idéene om menneskerettighetene førte til at disse idémessig ble løsrevet fra sitt dypere metafysiske grunnlag. Denne løsrivelsen har i ettertiden hatt sin pris. For det er utvilsomt vanskelig å begrunne disse rettigheter innenfor en fornuftsbasert og materialistisk eller positivistisk tankegang. Løsrevet fra sitt metafysiske fundament blir ikke menneskerettighetene annet enn normative postulater. Og hvis rasjonalistene skal begrunne dem i menneskets «natur», hvilket noen av dem forsøkte, beveger de seg jo selv inn i et metafysisk landskap, noe som for dem blir en selvmotsigelse, uten at jeg skal utdype det. Derimot vil jeg sitere hva Trond Berg Eriksen skriver om Immanuel Kants og Friedrich Nietzsches forhold til menneskerettighetene i boken Briste eller bære (Universitetsforlaget 1990, s. 335): Hos Kant er frihet, likhet og brorskap metafysiske grunnforutsetninger, mens Nietzsche oppfatter alle tre begreper som eksempler på de svakes mytologi. Naturen begrunner ikke likhet og fellesskap, mener Nietzsche, men ulikhet, hierarkier, motsetninger og evig kamp. Begge tenkere ønsker å redde et bilde av mennesket som kan sikre dets verdighet. Men for den ene gir menneskerettighetene svaret, for den andre er det menneskerettighetene som er fienden. Kant hevder at mennesket aldri skal behandles som et rent middel til noe annet. Men hos Nietzsche blir det faktiske menneske redusert til et middel og materiale for «overmennesket». Det er ingen tvil om hvor Trond Berg Eriksen har sin sympati, og noen år senere (i 1994) skriver han følgende, gjengitt i Nansenskolens Årbok (s. 21):

209


Når vi nå i desperasjon snakker om «menneskerettigheter», er det bare tomt prat fordi vi for lenge siden har fjernet de metafysiske forutsetningene for en slik respekt for mennesket både som art og individ. Og jeg tilføyer: Konsekvensen av å løsrive menneskerettighetene fra det kristne menneskesynet om likeverd og brorskap mellom alle individer, er at den dypere forpliktelse til å fremme og forsvare disse rettighetene, kan bli svakere. Men jeg synes nok at Berg Eriksen tar for hardt i når han kaller det «tomt prat». Vi må aldri glemme at det var sekulære krefter som i sin tid kjempet frem menneskerettighetene, og mange ikketroende har vært viktige forkjempere for disse i nyere tid. Likevel: Innenfor det kristne trosunivers har til syvende og sist disse rettighetene sin sikreste forankring. Selv om Kirken og de kristne historisk sett ikke er skyldfrie her, må vi konstatere at de bevegelser som i det tyvende århundre har krenket menneskerettighetene på det dypeste og med de mest grufulle konsekvenser, er de ateistiske og diktatoriske regimene til kommunistene, nazistene og fascistene. I etterkrigstiden har menneskerettighetene fått en positivrettslig forankring, først i internasjonale konvensjoner og senere i nasjonal lovgivning. Men forut for dette, under rettsoppgjøret mot de nazistiske krigsforbrytere i Nürnberg etter annen verdenskrig, ble dommene på dødsstraff og langvarig fengselsstraff forankret i brudd på ulovfestede, grunnleggende menneskelige rettigheter. I realiteten skapte Krigsforbryterdomstolen en hjemmel for å domfelle og straffe nazistene i «naturretten». Men da forlot man den moderne rettspositivisme til fordel for en postulert «rett», som bare kan gis en dypere begrunnelse i det kristne menneskesynet. Jeg er selvfølgelig glad for at seierherrene gjorde dette, slik at vi fikk et rettferdig og nødvendig oppgjør med krigsforbryterne og massemorderne som hadde handlet «lovlig» innenfor den tyske stats jurisdiksjon, og denne stats ledelse var dessuten opprinnelig demokratisk valgt. Domstolen i Nürnberg måtte forankre sin virksomhet i en høyere lov. For som Jacques Maritain skriver et sted: Er der ingen annen lov enn den staten gir, har mennesket heller ingen annen rett enn den staten gir. Nürnberg-prosessen, som således bygget på en naturrettslig tankegang, ga altså støtet til at menneskerettighetene etter hvert fikk en forankring i den positive rett. I mange vestlige land kan menneskerettighetene derfor håndheves rettslig. Men det vil fortsatt være et problem for menneskerettighetsforkjempere fra vår kulturkrets å gi en god begrunnelse for disse rettigheter når man kritiserer andre kulturer og nasjoner for ikke å implementere dem i sin lovgivning eller ta hensyn 210


til dem. Hvordan skal man overfor kineserne begrunne at uigurene har like mye verdi og det samme krav på vern av sin person som partipampene i Beijing? Her hjelper det hverken med henvisninger til det kristne menneskesynet eller til sekulære postulater. Den globale kamp for å fremme menneskerettighetenes gyldighet har i sannhet enorme utfordringer. Jeg skal ikke utvikle dette videre, bare slå fast at mye av det vi regner som det fineste i vår kultur, har en lang idémessig forhistorie med en utvilsom forbindelse til og forankring i den kristne tro og dens syn på mennesket. Endog utviklingen av det moderne demokratiet, med stemmerett til alle voksne borgere og respekt for mindretallets rettigheter, har røtter i det kristne menneskesynet. Thomas Mann skriver et sted: Demokrati og kristendom er intimt forbundet, de er i den grad solidariske med hverandre at man kan kalle demokratiet for den kristne livsfølelses gestalt. Og filosofen Henri Bergson har uttalt at antikkens demokratier som bygget på slaveriet, var falske demokratier, og at demokratiet i sitt vesen er «evangelisk». Hvis man makter å ta inn over seg kristendommens enorme innflytelse på vår kultur, også på fremveksten av mange av dens beste verdslige sider, og et øyeblikk nedtoner at kristendommens tjenere ofte har sviktet sitt kall, blir følgende uttalelse mildt sagt bisarr: Kristendommen er blitt sivilisert av kritiske intellektuelle, tekst­kritisk bibelforskning og naturvitenskap. Det er den ellers vettuge professor Bernt Hagtvet som har prestert å skrive dette. Som om kristendommen som sådan måtte «siviliseres». Hagtvet er ikke på hjemme­bane når det gjelder kristen tro og kulturpåvirkning. Men jeg skal gi ham den velvillige tolkning at det kanskje ikke var hans mening at selve kristendommen, dens trossannheter, som trengte å bli sivilisert. Det han muligens siktet til, var de av Kirkens representanter som gjennom historien har sviktet disse trossannheter på grunnleggende og ødeleggende vis, og dessuten de firkantede bibelfundamentalistene som har tatt alt i den hellige boken bokstavelig. I så fall har professoren et godt poeng, samtidig som jeg aldri har registrert at han har hatt et åpent blikk for det fromhetsliv som alltid har eksistert innenfor store deler av Kirken, og som har bidratt til å sivilisere de omkringliggende samfunn.

211


Det er dette sanne kristne liv hos de troende, hos helgener, mystikere, kirkefedre, biskoper, prester, munker, nonner og legfolk, som forklarer at Den katolske kirke har en så lang historie, like tilbake til den tidligste oldkirke, ja til de første kristne forsamlinger. Derfor har den gjennom århundrene overlevd alskens vranglærer, sekterisme, maktmisbruk og utskeielser, som dessverre også har fulgt Kirken. Det er de sant troendes kirke, det usynlige fellesskap av Kristi tjenere, vi katolikker tilhører og elsker. Og vi mener selv at denne kirke ivaretar helheten i Kristi åpenbaring. Det gjelder i første rekke de syv sakramenter og videreføringen av apostelen Peters primat ved Pavens ivaretagelse av trossannhetene. Jeg skal ikke gå nærmere inn på sakramentene her, bare konstatere at de er grunnleggende i den katolske tro. Det sakramentet som i det løpende troslivet betyr mest for katolikker, er nattverden. I denne er Kristus fysisk til stede i brødets og vinens skikkelse («realpresens»). I og med at det i katolske kirker alltid oppbevares hostier som av en prest er forvandlet til Kristi legeme, viser katolikker en særlig ærbødighet og ydmykhet når man går inn i kirken, vanligvis ved å korse seg og knele med ansiktet vendt mot tabernaklet der Kristus er til stede. Og korsets tegn, som katolikker er så kjent for, er ingenlunde tilfeldige håndbevegelser. Den vertikale linje, fra pannen og ned til brystet, kan betraktes som et symbol på inkarnasjonen, at Guds Sønn ble menneske som oss. Den horisontale, fra venstre til høyre skulder, kan symbolisere kjærligheten mellom Kristus og Faderen, altså Den Hellige Ånd, som omfavner alle jordens mennesker til alle tider.

LIVSLINJEN

Som nevnt i innledningen til denne beretningen, ble jeg kjent med Den katolske kirke tidlig i tenårene. Gradvis vokste den inn i meg og fylte meg, parallelt med troen på Gud og Kristus. Andre har øvrige veier inn i Kirken. Livet i troens univers har vært krevende til tider, Kirken har vært fjernere og troen svakere i perioder. Men jeg har hele tiden visst hvor jeg hører til. Og jeg har aldri opplevd en egentlig troskrise, at jeg er blitt grepet av en sterk tvil på de kristne trossannheter. Jeg har etter en ytre målestokk hatt et særdeles godt liv. Det har de fleste som har hatt den lykke å vokse opp i dette velferds- og velstandssamfunnet. Men den materielle trygghet bærer i seg en konstant fare for å miste kontakt med livets egentlige kilde. Materialismen fjerner oss lett fra Gud, gjør oss selvopptatte, hovmodige og grådige og svekker vår evne til å se andres nød og gjøre noe med den. Og den lykke velstanden gir, er ganske flyktig. Den kan forsvinne like raskt som den kommer. Sykdom, død, tapte vennskap og savn er realiteter i alle menneskers liv. Livsveien er full av torner for de fleste av oss, også i dette «lykkelandet». Og selv når vi har perioder hvor vi synes at livet går godt, kan vi ha et underliggende 212


savn av noe mer og større enn livet selv. Som Robert Barron er inne på i boken Katolisisme (St. Olav forlag 2011, s. 262), med referanse til C.S. Lewis, vil selv … … de mest utsøkte opplevelser i livet – estetisk nytelse, seksuell intimitet, dypt vennskap – alltid ledsages av en viss verkende nedstemthet, en fornemmelse av at det fremdeles må finnes noe mer. Og presten Barron fortsetter: «Himmelen» svarer til denne lengselen hinsides all lengsel og til denne søken hinsides all søken. Ved starten av dette streiftoget gjennom mitt mer og mindre offentlige liv, reiste jeg spørsmålet om det finnes en rød tråd i dette livet. Etter å ha skrevet meg gjennom det jeg ønsket å ha med, og som kunne tenkes å ha en viss allmenn interesse, kan jeg ikke svare sikkert på det. Men det jeg med visshet kan si, er at dersom det er en slags linje i livet mitt, så er det min katolske kristentro. Den har fulgt meg og gitt meg retningen å gå når skjebnen har stilt meg overfor viktige valg, ikke minst når jeg selv har beveget meg langt vekk fra den rette vei. Troen har ikke forhindret feilvalg fra min side, den er ingen garanti mot å velge det onde. Synden følger menneskelivet hele veien til døden. Herrens bønn avslutter da også med ordene: … led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. Like fullt takker jeg Vårherre for troens gave og for den veiledning den har gitt meg i et langt liv. Måtte alle mennesker oppleve denne gaven, som det står enhver fritt å motta.