BOKOMTALER PROTEST: «Svart mandag» – polske kvinner protesterer mot forslaget om å forby abort.
MARKERING: Minnesmerke over flykatastrofen ved Smolensk. Hendelsen har blitt omtalt som den største tragedien i polsk historie etter andre verdenskrig.
HØYREPOPULISTER TAR TIL GATENE:
Den andre halvparten av boken fokuserer på dagens politikk, etter at PiS kom til makten i 2015.
SJEBNESVANGERT: 96 omkom i flykatastrofen ved Smolensk i 2011, blant dem den polske presidenten Lech Kaczyński og landets hærsjef, sentralbanksjef og flere andre polske politikere.
helsevesen, til fordel for internasjonal politikk og demokratiske prinsipper. Brekke påpeker at «makrotall og helikopteroverblikk ikke sier så mye om hvordan folk faktisk har det, og enda mindre om hvordan folk opplever livene sine». Journalisten Brekke samtaler med politikere og debattanter fra begge sider i det polariserte politiske landskapet, slik at leseren får et nyansert bilde og får innsyn i resonnementet til for eksempel kulturminister Gliński, som forklarer at: «den forrige regjeringen ikke representerte det spesifikt polske i utlandet, men underla seg utlandets syn på Polens spesielle historie». Dermed omskrives historien, utstillinger endres, gamle helter svartmales og nye monumenter reises. KIRKENS ROLLE
Man kan ikke skrive en bok om Polen uten å nevne Den katolske kirkes rolle. Brekke undrer seg over fader Rydzyks mektige mediakonsern og hans «grå eminense»-rolle i politikken. Hun undrer
seg også over den institusjonelle kirkens vaklende stilling som forsvarer av moralske verdier. Hun forsøker å belyse de vanskelige sakene fra flere sider og snakker både med den radikale dominikaneren fader Wiśniewski, med representanten for den konservative, USA inspirerte pro-life organisasjonen Ordo Iuris, og med en representant fra den yngre garde av feminister på venstresiden, Barbara Nowacka, om debatten om abortloven. Her savner jeg en samtale med en «vanlig katolikk», som er mot abort, men tilhenger av det nåværende «kompromissloven». Det ville vært interessant også for den norske debatten. Brekke sier følgende: «Den nye generasjonen liberale opposisjonspolitikere representerer ikke bare friske tanker, men de har en annen stil. De profilerer seg som optimister med en jobb å gjøre, mest opptatt av å peke mot håp og forandring». VANLIGE FOLK
Den sterkeste siden ved boken er nettopp
de personlige samtalene med vanlige mennesker. Med Dżemil Gembicki, en tatar fra Kruszyniany, hvor de polske muslimer har bodd i flere hundreår. Med sønnen til Maria Makowska, som ble trakassert både i kommunisttiden og etter kommunismens fall. Og med kvinnen fra Łódź, som kom til Warszawa for å feire nasjonaldagen sammen med høyrepopulistene, men som samtidig er tilhenger av EU. Forholdet til EU og internasjonal politikk tar for øvrig stor plass i kapitlet «Europa». Det siste kapitlet «Polonia», om Polen som både innvandrer- og utvandrerland, avsluttes med en scene fra Powązki, en nasjonal nekropolis, på allehelgensdag. Her møtes de levende og de døde, lysene tennes, forfedre hedres. Tittelen «Polen. Aske og diamanter» refererer til Wajdas filmatisering av en roman med samme tittel og videre til et 1800-talls dikt som stiller spørsmålet: «Hva kommer etter oss? Aske eller diamanter? «I det myke mørket stråler tusen diamanter» skriver Brekke. En meget polsk avslutning. 3–2019 | ST. OLAV
93