KIMER I KLOKKER – SIGRID UNDSETS JUL

Page 1



TORDIS ØRJASÆTER & KRISTIN BRANDTSEGG JOHANSEN (RED.):

KIMER I KLOKKER Sigrid Undsets jul


© St. Olav forlag 2022 ISBN: 978 82 7024 403 4 Forsidebilde: Forsiden av «Kimer I Klokker», julen 1923 (St. Olavs forlag), noe bearbeidet. Sats og ombrekking: Peter Bjerke Trykket i Latvia


FORORD – GLEDELIG JUL!

BARNDOMMENS JUL DEN FØRSTE JUL I ET FREMMED LAND JULEBREV OM JULESTREV JULEGAVER OG JULEKAKER JULENS ENSOMHET JULENEKET – NORDMENNENES ELDSTE FANE JULEN I MIDDELALDEREN OM JULEEVANGELIET NÅR KLOKKENE RINGER TIL JULEFEST



GLEDELIG JUL

– det ønsker vi alle våre lesere som vi inviterer med inn i

Sigrid Undsets fryd, strev og slit i årets siste måned! I et utvalg brev leser vi om julen som tradisjon i hennes liv – gjennom barndom og ungdom, familieliv og alderdommens ensomhet. Ikke minst ønsker vi å gi dere gleden av noen av de mange artikler hun skrev for julehefter, det katolske «Kimer I Klokker»1 spesielt, som vi har funnet på Bjerkebæk. Noen av dem inkluderte hun i senere essaysamlinger, men de fleste er glemt i dag, og vi mener at de fortjener å trekkes frem igjen. Også i romaner og noveller og i hennes mer eller mindre selv­ biografiske beretninger og historiske essays spiller julen en viktig rolle. Lenge før Sigrid Undset konverterte var hun fascinert av ikonografien og for­ tellingene om Maria og barnet. Mysteriet med det nyfødte barnet som forener menneskenaturen med det guddommelige, blir større enn alle hennes favoritt­ fortellinger blant eventyr, folkeviser og sanger, og får etter hvert nedslag i mange ulike versjoner. Personlig går hun inn i rollen som en utrettelig formidler av katolsk

1

Utgitt av St. Olav forlag i perioden 1923–1964.

5


tro og tradisjon. Hun ikke bare undrer seg over mysteriene, men henvender seg gjerne direkte til Maria med sine spørsmål og bønner: Sannelig – jeg vet ikke hvordan jeg verdig skal kunne lovprise deg, hellige Jomfru Maria! Du fødte Den som skapte deg, og oss alle. Frivil­ lig tok du på deg å være evighetens rede her på jorden. Ordet som ble kjød, mettet du ved ditt bryst. Visdommens sete var du når du løftet opp den lille gutten din og lot ham få sitte i fanget ditt […] Og du stod vakt under korset, der din sønn hang spent i dødskval da han ropte: «Det er fullbrakt.»2 Slik ser hun for seg de enkelte scenene i fortellingene og skriver sin versjon av julens mysterium.

Når det gjelder språket i tekstene, har vi i samarbeid med St. Olav forlag for­ søkt å gjennomføre en forsiktig normalisering henimot konservativt bokmål. Alle illustrasjoner, både utenpå og inni boken, er hentet fra «Kimer I klokker», mange av dem er tegnet av Sigrid Undsets nære venn Gösta af Gejerstam.

2

6

«Maria, Jesu mor og vår mor», St. Olav tidsskrift 1937.


Aller først lar vi Sigrid Undset presentere seg selv da hun atten år gammel skriver til hjertevenninnen svenske Andrea Hedberg. Her mimrer hun om barndommens jul – «og prøver at komme i stemning»:

Kristiania, kontoret, julaften 1900

Kjære Dea Gledelig jul og godt nyttår, det ønsker jeg deg så meget som du kan trenge det, og så meget som du synes du har fortjent det – jeg overlater det til deg selv å avgjøre dette, etter­som jeg nå er erger­ lig på deg – jeg har fått ett – 1 – brev fra deg i år, tror jeg. Nå jaja, stakkars, du har ditt, men jeg har også mitt –. Jeg sitter i dag, julaften, på kontoret, og her skal jeg sitte til kl. 3–½ 4, så du kan nok sette deg inn i min stemning! Jeg har lovet meg selv at du i alle fall til jul skal slippe mine evige jeremiader – skulle ikke undre meg om du helt kastet meg over bord, jeg er visst en temmelig kjedelig korrespondent – men julen er ikke hva den har vært i gamledager. For, Dea, hvor var den deilig da man var barn! En lang, lang dag med en stor, mørk venteettermiddag, overras­ kelser, erting – «Å jeg ved hva du skal gi meg –» «Nei, du vet ikke det, du –» – så gråt og tenners gnissel og mamma, smilende og forpustet, til å trøste og hysse på oss hovedrengjøring i dukkestuen, og dukkene skulle stelles og vaskes og pyntes. Så var det lunch, sånn riktig hyggelig «får ta det som det kan falle seg» – og utålmodighet og nervøsitet hele den lange ettermiddag utover, mens mamma og pappa forsikret at om en time, om en halv, om et kvarter –

7


Og kornbånd på verandaen, og flesk til sylviaene, skvitt, skvidder­ vitt utenfor vinduene. Vårt juletre var alltid så deilig med gulltråd og glimmer og stjerner, og første juledag var vi nede og så Winter Hjelms. Det var beregnet på 11 unger, et stort, prektig tre som bøyde seg under taket, og fullt av epler og nøtter og kurver med «godt». Og rundt i vinduene hos småfolk magre, gustne juletrær, pyntet med kjeks og epler i ulltråd. – Det måtte kunne skrives et helt kapittel om juletrærnes psykologi. Uff nei, tøv! Her sitter jeg og prøver å komme i stemning, men kan ikke – kanskje kommer det i ettermiddag, – når jeg pynter vårt juletre, ergrer jeg meg bare, her er så underlig dødt og trist, vi føler oss alle meget trykket, tror jeg, i dagens anledning. Men det var jeg som hadde avsverget melankolien! Godt nyttår, altså! Nå tar vi jo fatt på det tyvende århundre, jeg øn­ sker deg alt mulig godt i det, ønsk så du meg at det må gå i oppfyllelse som jeg ønsker mest! Du må nå endelig skrive til meg og fortelle hvor­ dan du har det, og hvordan du har feiret julaften – om på hospitalet eller hjemme –, og hvordan du nå trives med ditt arbeide. Alle gode ganger er tre, altså for tredje gang: Gledelig jul og godt nyttår! PS: Til ære for deg kjøper jeg et svensk flagg til juletreet, men den ære bør altså forplikte deg til å skrive snart !!!!!!!!!! Ragnhild3 ber meg hilse – dvs. ba i går om at når jeg skrev, skulle jeg ønske deg gledelig jul også fra henne.

3

8

Sigrids søster.


Og vi føyer til: Vennlig hilsen fra Kristin Brandtsegg Johansen og Tordis Ørjasæter


10


JUL BARNDOMMENS

11



«

V

i har vel hver især våre barndomsinntrykk som har bestemt våre fore­ stillinger om jul og julestemning», skriver Sigrid Undset i «Den eldste julestemning»4:

kirkegang og kirkeklokker, eller gater i snesørpe med lys utover fra alle juleutstillingene i butikkene, blånende skispor innover et hvitt jorde mot en solgylt vinterskog, festlige juleselskaper eller kjedsommelige familiemiddager, sånn mat som vi fikk hjemme i julen og sånn som juletreet var pyntet. Vi kom­ mer i hu de gamle, slekt og venner som er døde nå – de snille som ikke visste alt det gode de skulle gjøre oss, og de ikke fullt så snille som dukket opp i julen og gjerne ytet sitt bidrag til vår oppdragelse.

4

Artikkelen er i sin helhet gjengitt på side 189. Tidligere publisert i «Julehelg – forfatterforeningens julehefte» (1948) og i «Gymnadenia – Årsskrift for Sigrid Undset Selskapet» (2005).

13


Hun husker barndommens jul, spesielt fra tiden i Lyder Sagens gate, da hun og søstrene gjorde julerent og kledde dukkene det fineste de kunne. Eldstemann Sigrid leste juleevangeliet, og Dickens julehistorie5 ble fortalt. Det var julenek til fuglene på verandaen, og barna ble invitert inn til Winter-Hjelms i første etasje for å se det store juletreet deres. I desember da Sigrid var elleve år, døde faren, den internasjonalt anerkjente ar­ keologen Ingvald Undset. Denne første julaften uten far ble trist. Moren Charlotte bestrebet seg allikevel på at de skulle gjøre det så hyggelig som mulig. De pyntet juletreet med gulltråd, stjerner og glimmer og diktet små vers til gavene. Året før hadde Sigrid skrevet på gaven til mor: Kjære Mamma jeg vil glede dig, fordi du i aften vil glede mig. Mitt vers er om ingenting, linjerne gjøre hop og spring. Men mangen stor poet skrev først om en potet.

5

14

«En julesang i prosa – som er en spøkelseshistorie om julen».


I år skrev hun et lengre og mer høystemt dikt for å oppmuntre sin mor:

I

anledning af den glade julefest, vil jeg nå bestige, poesiens ville hest, fare gjennom sangens rige, synge, som jeg kan det bedst.

G

lædelig jul! Glædelig jul! kvidrer mindste fugl i skjul Spurven kvidrer lystig på tag Duen kurrer om jul i sit slag.

G

lædeligt nyttår, nyttår godt! ønsker nå alle i hytte og slot, småbørn synge Gud faders lov synger om Krist, der i krybben sov.

G

lædeligt nyttår til påskefest, Herren skenke dig det der er best, Gid det bringe dig lykke, fred, Julen er for de store med.

ø

nske godt skal båd’ store og små Og jeg vil ikke tilbage stå. Ønske jeg vil som den fattige, Dig, kære mamma, en glædelig jul. Din lille datter Sigrid 15


Som 52-åring skrev Sigrid Undset den selvbiografiske romanen Elleve år. Her kal­ ler hun seg selv Ingvild og gir også moren og søstrene fiktive navn: Anine gjorde sitt beste for at denne julen skulle bli akkurat som barna var vant til å feire den. Hun bakte de samme kakesortene, laget sylte – ikke norsk persesylte, men en annen sort, av grisehode og kalvekjøtt, som ble lagt ned med krydderier og en masse laurbærblader i en stor bolle og overhelt med kraft som stivnet til gelé. Den andre halvten av svinehodet fikk hun røkt og brukte den til juleaftensmiddag. Ingvild syntes det var vondt, men det hørte julen til. – Men i år var kakene og all maten så god som aldri før. Marie var visst den første piken som Anine hadde hatt som var virkelig god til å lage mat. Derfor satte Ingvild stor pris på henne, enda hun ikke var så morsom. Men selv grøten var deilig når Marie hadde kokt den, og hun fikk velling til å smake rent himmelsk. I stinn midtvinterståke så lysene brente rødlig dagen lang over hele byen, fikk Ingvild følge sin mor på pakkeposten og på tollen. Gulvene var dekket med et tykt lag søle av sne som folk hadde dradd med seg inn under støvlene, og nå smeltet det – utenfor var gatene bunnløse av snesørpe, lefsetøya var kommet ordentlig i år. Mamma og Ingvild ven­ tet på sin tur under kuppelløse gassbluss som sydet og sang, små vifter av naken flamme som stod og vavret ut av de bøyde rørene. Til slutt fikk de da utlevert den store pakken fra Trondhjem – den var innsydd i strie og skrevet på med en pinne dyppet i blekk – far­ far hadde skrevet adressen så syk som han var, det var hans vakre og tydelige underoffiserhånd. Og på det andre stedet fikk de omsider kassen fra Kalundborg og pakken med en julegås fra Anines bror i København. Han hadde tatt avskjed som offiser og var blitt grosserer i fetevarer for å kunne gifte seg desto før med pappas yngste søster. Han

16


hadde vært forelsket i henne helt siden de møttes som framslenger6 i Semings og Anines bryllup, men nå var de forlovet. – Hjemover kjørte de i rødbrun demring av gasslykter og butikkvin­ duer som lyste ut i den tykke brune skodden. Sleden skumpet og dultet dump ned i vannhull så det sprutet opp over dem, skrapte nedpå bare brolegningen, subbet gjennom snemølja. På Stortorvet ville Olsen ende­ lig stanse – kunne han ikke få lov til å by «doktorinna» på en halv øl, og kanskje veslefrøkna ville ha sjokolade –? «Takk, Olsen, det er skjønt av Dem, De er riktignok voldsomt rar7, men vi må se å komme oss hjem.» Hjemkommen ble Ingvild jaget inn på soveværelset. Med øret klint inntil døren stod hun og Marit og Birthe og hørte lyden av kubein og hammer mot tynne kassebord – forsøkte å oppfatte noe av det som moren og faren sa til hverandre, mens Anine pakket opp julegavene fra Kalundborg og Trondhjem. Dagen etter ble juleferien forkynt på skolen. Nei, så deilig hadde Ingvild aldri før syntes at julen var – i nesten tre uker skulle hun få slippe å gå på skolen. Da hun kom hjem, stod Olsen og mamma i entreen. Olsens stemme hørtes grøtet og ulykkelig ut. Mamma hadde det søte alvorlige uttryk­ ket som hun fikk en gang imellom når hun ikke var noe annet enn snill, bare snill. «Nei, nei, Olsen, det må De ikke si. Det var jo så pent og vennlig av Dem. – Jo, Olsen, jeg vet jo da godt hvor rar og omtenksom De er alltid. – Nåja, farvel Olsen, gledelig jul, gledelig jul!›› Hva det var, ville Ingvild vite. Moren kom plutselig til å se så trist ut. «Å – han bilte seg inn at jeg kunne være blitt fornærmet fordi han inviterte oss på øl i går aftes. Å – det er så sørgelig at det skal være så innviklet – for folk som unner alle det beste –.»

6

Nesten voksne jenter, jf. tenåringer.

7

Dansk for ‘hyggelig’.

17


Julaften og klokkeringing i ettermiddagens mørke. – Men det var nesten skremmende slik Trefoldighetskirkens klokker ljomet like over hodene deres, og straks bortenfor ringte det fra den katolske kirke, og fra rundt om i byen kom klokketonene – et rungende kor så nær innpå ar det fløy kalde kårer8 nedover ryggen til Ingvild. – I Lydersagen9 had­ de de pleid å gå ut på altanen og lytte når julen ble ringt inn – under føttene deres knirket det fint i det tynne lag av frossen sne, og på den dunkle himmelen lyste enkelte stjerner gjennom lett frostrøk. Kimin­ gen av de fjerne kirkeklokker svevet som dempet musikk i luften. Barna ventet i spisestuen mens moren tente treet og fikk pappa brakt til sete i en lenestol. Synet av det strålende treet var like uvirkelig gri­ pende hvert år. Og mens den stille, andektige følelsen enda var høy og frisk, la moren den store familiebibelen foran Ingvild. I år skulle hun lese juleevangeliet. Det hørte med til julen som noe av det ømmeste og søteste ved den, at den yndige gamle beretning ble lest ved lyset fra alle de brennende smålysene på treet. I noen annen forbindelse tenkte hun aldri på det. Så leste Anine noen salmer. Det var ingen av dem som de hadde sunget på skolen hver dag i de siste ukene. Anine hadde sin gamle konfirmasjonssalmebok og leste de salmene som de sang til fropreken i Kalundborg kirke: Grenen fra Livets Træ staar skjønt Med Lys som Fugle paa Kviste. Et Barn som sig glæder fromt og kjønt Skal aldrig sin Glæde miste!

8

Krusninger, vindpust

9

Lyder Sagens gate i Oslo.

18


Ingvild følte det som om de søte og jevne, litt barnslige danske salme­ versene utgjorde en sømmelig nedstigning fra den store første høytide­ ligheten med treet og evangeliet, til spisegildet med bakkels og mjød. De hadde aldri brukt å danse omkring juletreet, men hun og Marit og Birthe løp rundt om det og oppdaget alle de gamle, kjente englene og glasskulene og metallstjernene – Anine gjemte juletrestasen fra år til år. – Når Birthe hadde sprunget seg så yr og vill så det siste av den andektige stillheten var fordrevet, kom de til utdelingen av julepresan­ gene. Barna fikk masser av gaver bestandig, og det hyggelige var at det var alltid det samme, med små variasjoner: fra Moster stabler med undertøy, strømper og nattkjoler – hele utbyttet av hennes fristunder i løpet av ett år. Bestefar sendte «Børnenes Juleroser» og tantene og morbroren lekesaker. Fra farfar fikk de noe nyttig, fint, for det var kjøpt i en Trondhjemsbutikk. Farmor sendte en slags store, runde suk­ kerbrødskaker med navn på i hvitt sukker, en til hvert av barna og pikene, og disse kakene kunne ingen andre bake enn konditor Erichsen i Trondhjem – men fastrene sendte leker. Julekvelden sluttet alltid med at ungene satt vel fornøyet og ruget på hver sin haug med julegaver eller studerte reglene for et spill som de hadde fått. Annen dag jul var barna budne til Wilsters, og da var der alltid la­ terna magica10 og skyggebilder, og de voksne sønnene gjorde kortkun­ ster og tryllekunster for barna. Og de fikk oksestek til middag, sånn som fru Wilster laget den – rød og rå. Anine trodde sterkt på bakterier denne tiden, så hun stekte alltid kjøttet grått og tørt. Småpikene gledet seg aldeles ubendig til de skulle til Wilsters. Men første dagen – det var kaldt og luften sur av tåke. Og ut skulle de – «I ettermiddag kan dere være inne og leke med det nye leketøy­ et» – men nå skulle de ut og gå tur. Ned på Akershus, forslo moren, der 10

Apparat (forløper for lysbildeapparat) som ble brukt til fremvisning av bilder malt på glassplater.

19


var det så smukt. Eller på Sankthanshaugen. Eller ta skiene og kjelken og gå bort i Slottsparken –. Isch. Slottsparken. Og hun ville aldeles ikke vise seg i Slottsparken med den lille babykjelken eller disse Indherred-skiene som alle sa var rare. Ingvild trasket nedover gaten, misfornøyd, enda de hadde de nye muffene fra farfar hengende i en snor om halsen. Marit hadde ingen innvendinger gjort; blid og søt spaserte hun ved siden av søsteren til de kom til det første gatehjørnet. «Jeg går opp til Bolla, jeg, hun har sagt at jeg skulle komme opp og se på juletreet hennes.» Dermed snudde hun inn i Bollas port, og vekk var hun. Ingvild gikk til Slottsparken – det var det nærmeste. Og forresten kunne det være det samme hvor hun gjorde av seg til hun hadde vært ute så lenge at hun torde gå hjem igjen. I dagens anledning hadde hun fått på seg de nye knappestøvlene, men derfor frøs hun på benene på en særskilt ekkel måte, ikke bare på tærne, men især ovenfor støvleskaf­ tet. Hun syntes så synd på seg selv at hun ble nesten på gråten. – Da var det noen som ropte bak henne: «Ingvild, Ingvild –» Hun snudde seg – Olaf stod der. I en flunkende ny skinnlue med oppbrettede plysjforede øreklaffer, nytt grått skjerf og votter med gressgrønne border på. Han var enda penere enn hun husket – [...] «Gledelig jul!» sa han og tok henne i hånden – som om det var noe han var blitt lært til å gjøre og først kom i tanker om nå. «Gledelig jul», sa Ingvild forundret og glad. Hun hadde ikke opplevd før at barn sa gledelig jul til hverandre når ingen voksne var i nærheten, og passet på at de oppførte seg veloppdragent. Det var lys i vinduene da hun løp hjemover. Et sted hadde de tent juletreet sitt igjen. «Nå Gud skje lov», sa mamma da hun lukket opp entrédøren. «Nå begynte jeg virkelig å bli engstelig for deg.» Det luktet helt ut hit at de skulle ha gåsen fra København til middag.

20


«Kan du se!» sa mamma da de satt og spiste. «Hva sa jeg, det var godt å komme ut. Sikke11 gode røde kinn du er kommet hjem med.» Ingvild måtte le. Hun sa ikke at hun hadde truffet Olaf. Hun hadde alltid unngått så meget hun kunne å nevne ham hjemme. Ikke fordi hun trengte være redd at noen skulle grave og spørre eller erte henne med ham. Det var bare at hun kunne liksom tenke meget bedre på ham når ingen andre visste om at de var sammen.

Julen da Sigrid var seksten og et halvt år og ferdig med skolen, fortjente hun lang skoleferie – hun ville gå på ski i Nordmarka og lese bøker om kvelden. I romanen Våren i 1914 minnes hun: Jeg synes liksom det hører seg til å gå og gjøre juleinnkjøp i Stor­ gaten. Jeg var alltid en tur her nede med mamma mens jeg var barn. Det var naturligvis fordi det var billigere her nede først og fremst, eller mamma trodde at her var den riktige julestemning […] Når jeg husker på de juleturene til mamma og meg i Storgaten, så synes jeg forresten bestandig det var snefokk.

11

Sammendrag av «se» og «hvilken».

21



den første jul i et

fremmed land



P

å plass i takleiligheten i Roma, med sitt første forfatterstipend, skriver Sigrid trofast til venninnen Dea: Via Frattina, Roma, 13. desember 1909

Kjære Dea min! Jeg skal ture12 jul for første gang mellom bare fremmede. Gud vet hvordan det blir. Det er rart å tenke på at nå er det sne og vinter hjemme. Her henger orangerne13 på trærne, og kameliaene blomstrer ute på den protestantiske kirkegården ved bymuren – i sypresskogen tenk deg store kameliatrær, høye som syriner hjemme, dekket med røde og hvite blomsterrosetter!

12

Feire

13

Appelsinene

25


Helt alene blant fremmede er hun likevel ikke, for den første juledagsnatten til­ bringer hun i leiligheten sammen med to venninner. Hun skriver til vennen og forfatterkollegaen Nils Collett Vogt 28. desember 1909: Da satt vi tre norske damer alene, til 3 om morgenen – den ene spilte piano, den andre danset, og jeg lå på en sofa og røyket: det var en stille, stemningsfull rangel. Denne julen blir hun også introdusert for maleren Anders Castus Svarstad, som har atelier i samme bygård. Hun vandrer gatelangs og smetter inn i de mange kir­ kene hvor hun beundrer bildene av Madonna med barnet, og hun kommenterer romernes naturlige og hverdagslige religiøse liv – her er kirkedørene alltid åpne: De troende kommer inn og dypper fingeren i vievannet, og røkelsen ligger tykk oppunder takene. En av juledagene vandret hun nedover Corsoen, der også faren og moren i sin tid hadde spasert sammen. Sigrid var blitt unnfanget i denne byen, var hun blitt fortalt. Hun krysset Piazza Venezia, klatret alle trappene opp til Kapitol og be­ søkte til den store basilikaen Santa Maria in Aracoeli, hvor barna hyllet Il Santo Bambino, «Det hellige barnet». I februar 1910 sendte hun reisebrev hjem til Mor­ genbladet om disse «Barna i Araceli» og seremonien deres. Så helt hjemmekjent i det italienske var hun likevel ikke, for hun skriver «Araceli», ikke det korrekte «Aracoeli», som betyr ‘det himmelske alter’. Reisebrevet ble samtidig hennes første polemiske innlegg om den norske pedagogikken.

26




nÅ r

klokkene ringer til julefest



Klokkene Ute i Brooklyn hørte jeg av og til om søndagsmorgenen kirke­ klokkene ringe. Når jeg hørte den fjerne klokkeklangen som en over­ tone over byens lyd, kom jeg alltid til å tenke på en gammel norsk slått og det lille stevet som går med den: Makan min ligger i Hjellumsvatnet, Hjellumsvatnet, ding-dang, ding-dang. Det følger et sagn med denne tonen. Det blir fortalt om flere av de gam­ le landsens kirkene i Norge. En gang i tiden var det to klokker i tårnet, og de var stemt slik at når de begge ringte, klang det så vemodig vak­ kert at en måtte mest gråte når en lyet på. – Så var det noen som hadde bestemt at den ene klokken skulle føres bort, – til en annen kirke, for­ telles det somme steder, eller det heter at den skulle føres bort for å bli smeltet ned. Men den røvede klokken ble så tung at de måtte spenne flere og flere hester for sleden før de kunne så meget som få rikket den. Og da de kjørte over sjøen, trillet klokken av sleden og gikk gjennom 211


isen. Og der ligger den ennå på sjøbunnen. Og enken, den andre klok­ ken, klager når det blir ringt med den: Makan min ligger i Hjellumsvatnet, Hjellumsvatnet –. Men somme tider, mest før det blir storm, eller når en ulykke truer bygda, kan folket høre som et ekko av den sorgfulle tonen. Det er den sunkne klokken som kaller på maken sin. Amerikas kirkeklokker var frie til å ringe og kalle frie mennesker til gudstjeneste, mane dem til å minnes den troen som vårt livssyn bygger på, synge ut Fredsfyrstens trøst og hans løfter til en verden der freden var gjort fredløs. Det folket som hadde erklært ham fredløs og bannlyst freden i verden, hadde tystet ned kirkeklokkene i Europa. I de voldtatte landene ble de smeltet ned og støpt om til kanoner som bjeffet og brølte sitt bud om død og ødeleggelse, sitt Vae Victis156 til de trellbundne krigsfangene og slavene. I England, den siste utposten der frihet og kristent liv hadde et fristed i Europa, holdt klokkene vakt, tause, på utkikk mot menneskehetens fiender, rede til å synge ut hvis de skulle forsøke å gjøre landgang der. Men fra bunnen av den nye sjø­ en, det europeiske havet av blod og gråt og ufattelig menneskelidelse, nynnet likesom enda de sunkne kirkeklokkene sitt ekko mot Amerikas klokker, i tillit til at det skulle komme en oppstandelsens dag da klok­ ken i alle kristne land igjen kunne synge ut i kor. Så kom den, forløsningens dag for de kneblede klokkene, i land etter land. Klokkefylkingen har sine falne, den og. Kirker i grus og kirketårn plyndret for sine vigslede malmskatter, får ikke mæle med i koret. Men allikevel, over alle land hvor frie menn og kvinner fulgte Hans bud om å kjempe den gode striden, fordi de forstod at det er sant 156 Latin for «ve de beseirede» eller «ve de erobrede».

212



at det er fåfengt om en så vinner hele verden hvis en mister sin sjel, og det gjelder nasjonene like vel som hver enkelt av oss, – det ringer nå igjen klokkene og minner om Fredsfyrstens budskap om trøst til knuste hjerter og ødelagte hjem. Opprinnelig publisert i «Nordisk Tidende»157 (1942)

En julenattstur Klokken ti kommer bilen. bilen Det er alltid Bøe selv som kjører dem til midnattsmessen – han sier at han har ingenting imot å ta jobb julenatten, for han har familie som bor nede ved Hamar, så han kan kjøre innom og ønske dem gledelig jul mens mor og guttene er i kirken. Sankt Torfinns kapell på Hamar er bare et stort rom i søstrenes sy­ kehus. Men i natt stråler det av lys og blomster, og til venstre for alteret er krybben stilt opp, og alle på Hamar er sikre på at deres krybbe er den vakreste i hele Norge, om ikke i hele verden. Unge grantrær fyller hele hjørnet, så det ser ut som en riktig norsk skog, grønn mose og tyttebærlyng danner teppet som stallen står på, og i dette grønne mo­ seteppet er det plantet hvite tulipaner og svibler og lyserøde julebegoni­ er – hver familie i menigheten har sendt sin blomsterpotte til krybben. Stallen er bygd av hvite bjerkestammer og tekket med strå. – Moder Fulgentia har brukt de stråpakningene som altervinen kommer i, for Moder Fulgentia er alltid så flink til å finne på slikt –. Og i skinnet fra den store stjernen som stråler over hyttetaket, ser de små figurene av 157 Norskspråklig avis i USA, hvor Sigrid Undset var flyktning under andre verdenskrig.

214


Maria og Josef som kneler foran krybben, og de unge og gamle gje­ terne og gjeterpikene med sauer og lam som de bærer frem til Maria, aldeles ut som om de var levende. «Han er levandes», sier Vesle Ågot, som kneler ved siden av Hans. «Åkken da er levandes?» hvisker Hans tilbake, vilt interessert. «Jesus, vel – je såg at han ledde litt på den ene foten sin nettopp nå.» «Jammen såg du at oksen ristet på hodet sitt?» spør Hans. «Huff, bare han ikke blir sint og stanger Jomfru Maria.» «Å nei, det tør han nok ikke –.» Mor og fru Larsen skal til å tysse på ungene sine, men i benken foran, hvor nonnene kneler, har Moder Fulgentia snudd seg med en finger på leppen – hun smiler så øynene hennes stråler om kapp med julelysene. Og barna smiler til henne og holder opp å hviske. Men etter at messen er slutt og alle de av menigheten som har lang vei hjem, får te av søstre­ ne inne på taleværelset, forteller Ågot og Hans i munnen på hverandre om alt det som de har sett mens Monsegneur158 leste messen. Jomfru Maria forsøkte å bre teppet bedre over Jesusbarnet, men han sparket det av seg, hunden til gjeterne var borte og snuste, og Sankt Josef klap­ pet den –. Kanskje barna innbiller seg at de virkelig har sett figurene ved krybben røre seg, mens lys og skygger fra alterlysene flagret over dem. Og de blir oppmuntret til å fortelle mere og mere, for søstrene ser ut som om de hadde sånn skrekkelig god lyst til å le og spørre dem ut – men det er mot disse søstrenes regel å snakke i tiden fra aftenbønnen til etter morgenmessen. Men Søster Rogata gjør så mange underlige tegn og fakter til dem at ungene må bort og kaste seg inntil fanget hennes litt – Søster Rogata er alle barnas spesielle venninne. «Det er fordi hun ikke har noe å gjøre med dem på skolen», sier Moder tørt. Søster Ro­ gata er operasjonssøster på øyenklinikken.

158 Ærestittel for enkelte katolske geistlige.

215


Klokken er blitt over to før mor og guttene går ut, hvor Bøe ven­ ter med bilen. Og, mirakels herlighet – fortauet er hvitt, hustakene er hvite, grenene på trærne er blitt trukket opp med fine, hvite striper. Enda er snelaget så tynt at alle fotspor blir stående mørke i det, – men det er god sne, et tett dryss av harde, små snekorn. Det driver mot vind­skjermen med fin, sakte rasling da de begynner å kjøre. Gatene på Hamar er øde og stille. Og da de kommer ut av byen, ligger veien i skjæret av billyktene som et hvitt bånd gjennom sko­ gens svart-hvite masser. Gjerder, graner, små, sovende stuer farer forbi i lykte­skinnet. Det er nettopp en av de gildeste tingene ved denne jule­ nattsturen, synes guttene, å tenke på at de er oppe og kjører mens alle andre mennesker ligger i sin søteste søvn milevidt omkring sjøen deres. Plutselig setter en diger elgokse ut av skogen ved Veldre. Den løper foran bilen et stykke, så nær at hvert hår i det gråbrune ragget dens og hver takk i hornene blir synlig i lyset fra lyktene. Men da mor snur seg for å si til guttene at de må se ut – så ligger de og sover som steiner bak i bilen begge to –. Sneen som hvirvler og driver foran vindskjermen, er blitt til store, dunbløte flokker nå, og de velter ned tettere og tettere. Thea står og har åpnet porten alt da de kjører opp foran den – hundene kjenner Bøes bil på lyden og varsler lenge før noen kan se den nede i veien – ruller seg i alt det hvite og jafser sne i seg. Og de søvndrukne guttene tomler ut og ser at nå er det endelig blitt riktig jul i Norge. Og derfor er det dobbelt festlig i natt å komme inn til bordet som står dekket med alt det beste av julematen – det er ikke godt å si om dette måltidet skal kalles nattmat eller frokost. Men i bygder hvor fol­ ket holdt på alt som var gammel skikk, har de brukt å ta den første smakebiten av julegrisen og all den andre slaktematen en gang mellom midnatt og daggry første juledag. Derfor har Thea satt frem perse­ sylten og sauelår, røkt reinstunge og leverpostei, og selv Hans, som 216


egentlig ikke skulle ha lov til å drikke kaffe, får en kopp i natt og tre dråper akevitt i glasset sitt, så han kan skåle og ønske gledelig jul enda en gang. Njord og Neri er spill våkne, og Njord står på to ben og tigger nesten hele tiden mens mor spiser. Neri sitter i fanget til Anders, og rett som det er snapper han en bit fra Anders’ tallerken. Det er naturligvis bare forferdelig uoppdragne hunder som gjør slikt – men disse hundene her er dessverre ikke videre veloppdragne heller, og dessuten, julenatt får de også lov til mye som ikke går an i dagliglaget. Bare Tulla er ikke nede, hun har bedre av å få sove uforstyrret. Og i morgen, når de andre bare ligger og sover, sitter Tulla ved vinduet og blir aldri trett av å se på det store flagget som folder seg ut og synker sammen igjen inn mot flaggstangen, blaffer og viser det blå og hvite korset på skarlagenrød duk og lukker seg igjen som en levende ting. Selv når det er stille vær etter sne, sitter Tulla trofast og venter og stirrer. Utdrag fra Lykkelige dager (Aschehoug 1947)



D

JULENATT

e gode folk fra Chatre folk fra Monthery de ferdes frem med latter og sang paa kirkesti, par om par forbi. De synger julesang og glæder sig, fordi – i tirli – Naa hviler Han i stalden trang – ding, dang – Jesus, paa morens fang.

D

en lyse engleskare sang vide over vei og vang, hvor gjeterne tok vare paa sau og lam, dengang da verden hørte julesang for første gang: da englesangen lød – ding, dang – Os er en Frelser født! Sov sødt, Barnlil, paa morens skjød.

219


M

ed fløiter og med trommer de skynder sig avsted, de synger der de kommer, og sækkepiper har de med. Naa strømmer flokken aasen ned. Med sang og spil de kommer, som gjeterne paa englers bud gik ud og fandt i stalden Gud, Vor Gud! Og Josef og hans brud.

H

err Jean, vor gode prest, har faat hjem vin, for han har bedt til fest i gaarden sin, naar messene er læst. Og gutterne fra skolen de danser og de synger glad fra sol gaar ned, til solen staar op, la–la. Ut, ré, mi, fa, sol, la, tra–la, som de har lært i skolen.

220


E

n unggut fra Nevers, som synger godt, en vakker gut, ved bordet leker paa sin luth. Hans stemme er saa frisk og skjær, og ind iblandt hans jubelsang det toner høit fra fjern og nær trompet og klokkeklang – ding, dang – og mangt alleluja la–la for Josef og Maria.

O

g alle bærer frem paa knæ for Mor og Søn sin hilsen og sin bøn: De hjælpe os at finde veien til Paradis! Men naa maa folk besinde sig paa at gaa paa gammel vis ved gry, hjemover til sin by. I sky alt juledagen lyser frem.

Fransk vise oversatt av Sigrid Undset Først publisert i «Kimer I Klokker» (1935)



KILDER Av Sigrid Undset Artikler i julehefter: «Kimer I Klokker» (1923, 1934, 1935 og 1939) «Kart og Kompass – julenummer» (1944) «Nordmannsforbundets julehefte (1942) «St. Olav tidsskrift» (1928) «Julehelg» (1948) «Nordisk Tidende» (1942) Øvrige artikler: «Av eventyrenes reiseeventyr», i Morgenbladet (1946) «Barna i Araceli», i Morgenbladet (februar 1910) Bøker: Artikler og taler fra krigstiden (Aschehoug 1952) Elleve år (Aschehoug 1934) Happy Days in Norway (Alfred A Knopf 942); på norsk: Lykkelige dager (Aschehoug 1947) Kjære Dea (J.W. Cappelen 1979) Kristin Lavransdatter – Kransen (Aschehoug 1920) Kristin Lavransdatter – Husfrue (Aschehoug 1921) Olav Audunssøn i Hestviken (Aschehoug 1925) Tilbake til fremtiden (Achehoug, trykket for utgivelse 1945, utgitt 1949) True and Untrue and other North Tales (Alfred A. Knopf 1945), innledning Våren (Aschehoug 1914)

223


Øvrige bøker: Kokebøker fra Bjerkebæk Liv Bliksrud (red.): Sigrid Undset, Essays og artikler, 1910–1919 (Ascehoug 2004) Liv Bliksrud (red.): Sigrid Undset, Essays og artikler, 1920–1929 (Ascehoug 2006) Liv Bliksrud (red.): Sigrid Undset, Essays og artikler, 1930–1939 (Ascehoug 2007) Liv Bliksrud (red.): Sigrid Undset, Essays og artikler, 1940–1949 (Ascehoug 2008) Brev (Universitetsbiblioteket, Oslo): Nini Rolll Anker Nils Collett Vogt Signe Undset Thomas Tore Ørjasæter Fredrik Paasche Marie Bregendahl Anders Undset Svarstad Agnes Slott-Møller Øvrige kilder Anker, Nini Roll: Min venn Sigrid Undset (Aschehoug 1946) Blindheim, Charlotte: Moster Sigrid (Aschehoug 1982) Fontander, Bjørn: Undset, Hamsun og krigen, overs. av Jo Ørjasæter (Aventura 1993) Hagenlund, Sunniva: Portrett av et vennskap, Gösta af Geijerstam og Sigrid Undset (Aschehoug 1994) Skouen, Arne: Sigrid Undset skriver hjem (Aschehoug 1982) Ørjasæter, Jo: «En bunke brev fra Sigrid Undset, i Nationen 19. mai 1982 Samtale med Eva Paasche