KATOLSK GROVBRØD

Page 1



K ATOL SK GROV BR Ø D


© St. Olav forlag 2022 ISBN 978-82-7024-405-8 Illustrasjoner: Omslag: © Zakharova_Natalia | IstockPhoto.com Bakgrunn: © Mangpor2004 | Dreamstime.com Rosenkrans s. 130: © Gpgroup | Dreamstime.com Grafisk formgivning: Peter Bjerke Satt med Sabon LT 11/13 på Munken Print Cream 90 g Trykket i Latvia


K ATOL SK

GROV BR Ø D



I N N HOLD FORORD .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KRISTIN NORSETH: KATOLSK GROVBRØD – DET BEGYNTE MED EN MIDDAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

PÅL BRATBAK: «LYDIG TIL DØDEN, JA, DØDEN PÅ ET KORS» .

7

9

. . . . . . .

15

RAGNHILD HELENA AADLAND HØEN: KRISTEN VEKST I MEDGANG OG MOTGANG . . . . . . . .

37

HALLVARD THOMAS HOLE: EVIGGRØNN TRO – FRANSISKANSKE IMPULSER TIL ØKOLOGISK OMVENDELSE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

SINDRE-JACOB BOSTAD: «I HÅPET ER VI FRELST» – HÅPETS TEOLOGI .

. . . . . . . .

75

. . . . . . . . . . . .

95

OLE MARTIN STAMNESTRØ: SKRIFTEMÅLET – EN GAVE Å PAKKE UT .

ANNE SAMUELSEN: Å BE MED MARIA. ROSENKRANSEN – EN BØNNESKOLE FOR LIVET I KRISTUS . . . . . . . . . . . . 111 SLIK BER VI ROSENKRANSEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 SIGURD HAREIDE: «DET DUFTER ALT AV PARADISET» – OM RØKELSE SOM NØKKEL TIL KRISTEN GUDSTJENESTEFORSTÅELSE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 ANNE BENTE HADLAND: BØNN OG FASTE – EN VEI TIL ÅNDELIG FORDYPNING .

. . . . . . . . . . . . . . . .

161


BERNT T. OFTESTAD: JESU BIBEL OG VÅR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 INGEBORG-MARIE L.G. KVAM: «ORDET ER DEG NÆR»: MEDITATIV BIBELLESNING FOR TRO OG LIV . . . . . . . . . 205 JAN SCHUMACHER: GUDS ÅNDEDRAG OG KIRKENS HJERTESLAG .

. . . . . . .

225

ØYVIND JOHANNES VARDENÆR EVENSTAD: «ALT SKAPTE HAN VAKKERT I SIN TID.» SKJØNNHETENS VEI TIL GUD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 ERIK VARDEN: Å LA SÅR HELES . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 EIRIK A. STEENHOFF: BRUDEMYSTERIET – NØKKELEN TIL KRISTEN TRO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 ANNE-LISE STRØM: GLEDEN I SJELENS DYPE GRUNN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 BERNT EIDSVIG: ST. OLAV – NORGES EVIGE KONGE .

. . . . . . . . . . . . . . . . .

319


F O RO R D

SIDEN K ATOLSK GROV BRØD startet opp høsten 2016, har tiltaket rukket å bli noe av en institusjon ikke bare i St. Olav domkirkemenighet i Oslo, men også utover konfesjonelle og geografiske grenser. Det har sammenheng med offensiv annonsering i trykte og digitale kanaler. Men først og fremst skyldes det at talene har formidlet næringsrik katolsk kristendom til oppbyggelse og fordypning av menneskers trosliv. Nå har vi samlet noen av talene mellom to permer. Det gjør vi med håp og ønske om at de vil gjøre sin gode gjerning i leseren. Det trykte ord har fordeler det muntlige ikke har. Vi kan vende tilbake til det, lese høyt, ja «drøvtygge» det, og slik trenge dypere inn i den kunnskap og innsikt talene formidler. Med takk tilegnes denne boken alle dem som gjennom årene på forskjellig vis har bidratt til å arrangere Katolsk Grovbrød. Pater Pål Bratbak Tidligere sokneprest Pater Carlo Borromeo Le Hong Phuc Nåværende sokneprest

Bernt T. Oftestad Professor Kristin Norseth Førsteamanuensis 7



K AT O L S K G ROV B R Ø D – DE T B E G Y N T E M E D E N M I D DAG

Av førsteamanuensis Kristin Norseth

PROSJEKTET K ATOLSK GROV BRØD ble til under et middagsselskap våren 2016, der pater Pål Bratbak, Bernt T. Oftestad og jeg var blant gjestene. Pater Pål var den gang sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo, vi to andre hans soknebarn med fartstid som lærere ved MF vitenskapelig høyskole. Under kaffen dreide samtalen inn på menighetslivet og noe pater Pål var særlig opptatt av: behovet for et voksenkatekumenat. Menigheten trengte en dypere innføring i Kirkens tro og lære. Som ansvarlig for menighetens troskurs opplevde han at nye konvertitter etterspurte en arena som kunne føre dem videre i troens liv. Det samme gjorde menighetslemmer med et langt liv som katolikker. Vi så også behovet. For i samtaler både med katolikker og ikke-katolikker 9


hadde vi møtt mennesker som søkte et sted der de kunne få åndelig påfyll og fordype sitt kristenliv. Noen uttrykte også et ønske om å tilegne seg kunnskap om katolisisme. Ikke lenge etter var vi i gang med planleggingen. Vi ble raskt enige om profilen på samværene: Den skulle være folkelig, ikke finkulturell! Den skulle også ha en økumenisk orientering. Overfor troende fra alle kirkesamfunn ønsket vi å formidle næringsrik katolsk kristendom til oppbyggelse og fordypning av troslivet, ikke «delikatesser» for feinschmeckere, men «grovt brød» til å leve på i hverdagen. Men hva skulle barnet hete? Det kom nesten av seg selv. Pater Pål foreslo «katolsk grovbrød». Jeg tente ikke umiddelbart. For sikkerhets skyld testet vi ut forslaget – og fikk entusiastisk bifall. Når navnet ble etterfulgt av presiseringen «næring for sultne sjeler», gav det klar beskjed om samværenes profil og innhold. Vi gikk høyt på banen med annonsering i Vårt Land, plakater, løpesedler, oppslag i menighetens eget organ, Søndagsbladet, samt etablerte egen Facebook-side. Invitasjonen forteller i klartekst hva vi ønsker: Mange føler et behov for dypere kunnskap om troen og å kunne samtale om den i et katolsk fellesskap. Derfor ønsker vi velkommen til oppbyggelige samvær i St. Olav menighet, for menighetens egne lemmer og enhver som måtte være sulten på åndelig føde eller nysgjerrig på katolsk tro og liv. Vi ønsker å servere grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst.

10


Vi la opp til fem møter annenhver uke – og fikk en pangstart. Mellom 70 og 80 møtte jevnlig fram den høsten, og det fortsatte. De kom ikke bare fra vår egen menighet og kirke, men også fra andre kirkesamfunn og flere kanter av Østlandet. Nå, etter seks samfulle år med Katolsk Grovbrød, ligger fremmøtet jevnt over på femti og seksti. Noen kommer igjen og igjen, andre kommer på grunn av et tema eller en taler. Og noen ganger har menighetssalen i Akersveien 5 vært stuende full! Da teller vi rundt 100. Det står i sterk kontrast til de to pandemi-årene med slitsom påmelding, én meter mellom stolene i alle retninger og for en stakket stund et maksantall på 30 personer før det våren 2021 ble redusert til fem, iberegnet taler, møteleder og teknisk personell til direkte strømming. Antallet fremmøtte spratt ikke opp etter gjenåpningen vinteren 2022, men har etter hvert stabilisert seg rundt 50–60. I tillegg kommer alle dem som følger oss over nettet via menighetens og Grovbrøds Facebook-sider og over St. Rita radio. De som følger oss digitalt, går imidlertid glipp av det sosiale samværet i forkant og samtalen etter talen. Begge deler er viktig. Samtalen etter talen gir anledning til å stille spørsmål og kommentere. Slik har vi fått interessante og givende innsikter og bidrag. Vi ønsker ikke enveiskommunikasjon, men å stimulere til åpen refleksjon og samtale i et vennligsinnet fellesskap. Dette har et pastoralt, dels evangeliserende sikte. Vi er underveis, sammen, i storm og stille, og livet er ingen enkel seilas. Gjennom opplegget har vi søkt å praktisere oppfordringen i Pauli brev til kolosserne 3,16–17: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige 11


sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.» Vi synger av vår felleskirkelige salmeskatt og avslutter med en enkel kveldsbønn etter katolsk skikk, ledet av soknepresten, og til sist et: «Salve, Regina, Mater misericordiæ». Enhver som kommer, møter en integrert katolsk tro. Samtale og sang binder sammen, men det gjør også det enkle måltidsfellesskapet vi inviterer til i forkant av den formelle møtestarten. Den som i vår tid vil bygge menighet og vitalisere den, må også satse på det sosiale og på åpne arenaer der mennesker på uformelt vis kan komme i kontakt med hverandre. Derfor innledes Katolsk Grovbrød alltid med et sosialt samvær. Pater Pål ville ha suppe spist av ordentlige tallerkener, og suppe ble det, ganske raskt servert i papp. Det ble i overkant mye arbeid med porselen og glass. Etter covid er serveringen forenklet til det atskillig mindre spennende, men akk så praktiske: kaffe, kjeks og kake av ymse slag. Medarbeidere har det ikke vært vanskelig å finne. Det er et innsatsvillig og trofast lekmannsteam som bærer Grovbrød. Flere har vært med fra begynnelsen; nye er kommet til underveis. Det praktiske samarbeidet med Isabel Hillestad og Ketil Åsatun ved menighetskontoret har vært upåklagelig. Det samme har samarbeidet med menighetens prester vært, sokneprestene Pål Bratbak og Carlo Borromeo Le Phuc Hong, som nå leder arbeidet, samt pater Josef Ottersen. Sistnevnte har med sin medieutdanning utformet annonser og sammen med Martin Huy Le og Julian Asperheim løftet nivået på våre digitale sendinger.

12


En vittig sjel har kalt Katolsk Grovbrød for «Den katolske kirkes P2-akademi, på et vis». Det er en morsom og også treffende karakteristikk. Talene «kringkastes» direkte, og det katolske settes i relasjon til kultur og samfunn. Talerne hentes dessuten fra Kirkens egne rekker. Det har ikke vært vanskelig å finne folk som formidler kirketro katolisisme i folkelig form, det være seg biskoper, prester og diakoner så vel som ordensfolk og lekfolk med relevant kompetanse og erfaring innen aktuelle områder. Komiteen opererer ikke med noen fasttømret plan for hvilke temaer som bør tas opp, men søker tematisk bredde og aktualitet med et skråblikk til kirkeåret og sentralt kateketisk stoff som bør dekkes. Vi har hatt solide taler om bibelske emner, om katolsk kirkelære, om kirkefedre, filosofi, vitenskap, musikk, litteratur, liturgi og praktisk fromhet – alt formidlet fra perspektivet «grovbrød» for sjel og tanke. Før sesongstart høsten 2022 har det vært avholdt til sammen 60 samvær hvorav ett ble avlyst, på grunn av pandemien. Mange av talene ligger ute på Facebook og kan ses der. Men trykte tekster gir bedre anledning til fordypelse, og ja, «drøvtygging» i stillhet og ro. Derfor har vi samlet noen av talene mellom to permer. De fleste bidragene skriver seg fra de siste årene. Vi har hatt flere forespørsler ute, men ikke alle har kunnet levere. Taler basert på bilder og levende musikk, er av naturlige årsaker ikke med. På ett unntak nær presenteres talene i den rekkefølge de er holdt. Pater Pål Bratbak var Grovbrøds aller første taler. Selv om det trykte bidraget er av senere dato, har vi latt det innlede samlingen. Og det er bare å slå fast: Vi har stoff nok til flere bøker.

13


Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! PAULUS’ BREV TIL FILIPPERNE 2,5–111


LY D I G T I L D Ø D E N , J A , D Ø D E N PÅ E T KO R S Av p. Pål Bratbak Holdt 17. januar 2018

OV ERSKRIFTEN ER, som man ser, hentet fra Filipper­­ brevet. Jeg vil bruke denne teksten som utgangspunkt for noen refleksjoner om Kirken. Teksten skal opprinnelig ha vært en hymne, og er ikke en tekst Paulus suger av eget bryst. Sannsynligvis er det en tekst han kjente fra messen, fra liturgien, det som ofte kalles brødsbrytelsen i Det nye testamentet. Brevet til menigheten i Filippi ble sannsynligvis skrevet av Paulus rundt år 60. Han skriver til en menighet han selv hadde grunnlagt rundt ti år tidligere, og brevet viser at båndene mellom dem fortsatt var tette. Menigheten i Filippi var den første han grunnla i Europa (Apg 16). Det skjedde under den andre store reisen Paulus og hans medarbeider Barnabas la ut på etter at det såkalte 15


apostelmøtet, også kalt det første kirkemøte (konsil), var blitt avholdt i Jerusalem (Apg 15). Et av de første læremessige stridstemaene den unge Kirken måtte forholde seg til, var hvorvidt de kristne som ikke hadde jødisk bakgrunn, måtte følge alle de jødiske forskriftene, for eksempel omskjærelse og matforskriftene. Paulus forkynte at det ikke var nødvendig, men fordi han møtte motstand knyttet til dette spørsmålet, ønsket han en avklaring. Han reiste derfor til Jerusalem for å møte Peter, Jakob og Johannes, som han omtaler som søylene i Kirken (Gal 2,9). Paulus skriver: «I et eget møte med de mest ansette la jeg fram for dem det evangelium jeg forkynner blant folkeslagene; for jeg ville ikke at hele mitt arbeid skulle være forgjeves» (Gal 2,2). Det interessante her er at Paulus ville forsikre seg om at det han underviste, var rett, og dem han vendte seg til, var de som hadde vært apostler før ham. Apostlene bekreftet at hans forkynnelse var rett, men det ser ikke ut til å ha fått urolighetene til å legge seg. Spørsmålet ble på nytt lagt frem for apostlene og de eldste i Jerusalem. Etter det som omtales som et «hardt ordskifte», konkluderte de med følgende vedtak, som ble formidlet til menighetene: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel» (Apg 15,28). Det var blant annet for å gjøre dette vedtaket kjent at Paulus la ut på sin andre misjonsreise og etter hvert kom til Filippi, det som da ble begynnelsen til den første kjente kristne menigheten i Europa.

16


DET FØRSTE GLIMT AV KIRKENS TRO

Skrevet rundt år 60 e.Kr., er brevet til menigheten i Filippi blant de eldste tekstene i Det nye testamentet. I brevet gir Paulus oss de første glimt av Kirkens tro, og det er slående hvor velformulert og utviklet denne troen var allerede 30 år etter Jesu oppstandelse. Mange tenker kanskje at Kirkens tro springer ut av Bibelen, men den tro som materialiserer seg i Bibelen, kom naturlig nok først. Derfor er riktigere å si at Bibelen vitner om og formidler Kirkens tro på en autoritativ måte, slik Filipperbrevets Kristus-hymne er et eksempel på. Den er eldre enn brevet og kan ha har vært i omløp en 20 til 30 års tid. Vi vet at Kirken helt fra den første tiden kom sammen for å bryte brødet, altså for å feire nattverd, og det er ikke urimelig å tenke seg at denne hymnen ble brukt nettopp i denne sammenhengen. I Paulus’ første brev til menigheten i Korint, som han forfattet ca. fem år før Filipperbrevet, skriver han: «For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: ‘Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!’» (1 Kor 11,23–24). Messefeiringen er altså noe Paulus har mottatt, det er en tradisjon som går forut for det han skriver rundt år 55. Tradisjonen gjør at det går en ubrutt linje fra selve innstiftelsen av nattverden og til Paulus. Messen, feiret av dem som Jesus selv ber gjøre dette til minne om seg, gjør det mulig for Paulus å si at han har mottatt dette «fra Herren». Dette er det eldste skriftlige vitnesbyrdet av det vi vil kalle en messefeiring. Videre skriver Paulus at den som deltar i messen, i brødsbrytelsen, «forkynner Herrens død, inntil han kommer», 17


og at: «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens kalk på urett vis, forgår seg derfor mot Herrens eget legeme og blod. […] For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom» (1 Kor 11,26–29). Også denne teksten gir oss et innblikk i den unge kirkes lære og viser en allerede godt utviklet forståelse av Kristi nærvær i brødets og vinens skikkelse. Som vi skjønner, går denne læren forut for tilblivelsen av Det nye testamentet. Her finner vi også en kobling mellom nattverden og læren om Kirken – ekklesiologien – for Paulus bruker legemet/kroppen som bilde for å forklare hva Kirken er: Den er en kropp med mange lemmer, der Kristus er hodet. «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød» (1 Kor 10,16f.).

AV GUDDOMS RANG

I Filipperbrevets Kristus-hymne får vi en slags oppsummering av kjernen i Kirkens tro og forkynnelse. Her finner vi en tidlig og velutviklet kristologi og forståelse av hvem Jesus er: «Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik», eller som en annen oversettelse lyder: «Han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like!»2 Den unge kirke har med andre ord allerede reflektert over hvem Jesus er: Han er «av guddoms rang». Gjennom historien har det vært forskjellige teologiske 18


skoleretninger. Noen har vektlagt Jesu menneskelige natur, andre hans guddommelige natur. I vårt land synes det i dag å være en tendens til at man vektlegger Jesu menneskelige natur. Det er vel og bra, men ikke om vi glemmer at Jesus også er «sann Gud av sann Gud», som trosbekjennelsen sier det. For hvis Jesus ikke er Gud, kan han heller ikke frelse oss. Hele Det gamle testamentet handler nettopp om menneskets manglende evne til å frelse seg selv. Bare Gud kan frelse og gjenopprette det falne skaperverket. Om Jesus ikke er Gud, da blir han bare én blant mange religionsstiftere eller religiøse ledere, en slags guru eller læremester, og i grunnen en lite ydmyk religionsgrunnlegger, kan vi legge til: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» (Joh 14,6). Hvis vi lytter til det Jesus sier om seg selv i evangeliene, må han enten være Gud, eller så er han en lite ydmyk profet. Det å redusere Jesus til en profet eller guru er verken tilfredsstillende eller korrekt. Jesu guddom ble ikke konstruert etter en flertallsavgjørelse ved Kirkemøtet i Nikea i år 325, som noen flåsete sier. Nei, det har vært Kirkens tro fra begynnelsen av, slik Paulus underviser oss om i Filipperbrevets hymne. At Jesus er både Gud og menneske i én person, formidles som Kirkens lære og må derfor være eldre enn år 60 etter Kristi oppstandelse. «… vi forkynner en korsfestet Kristus», skriver Paulus til menigheten i Korint. «For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og visdom» (1 Kor 1,23–24). Paulus kunne ha nedtont dette i sin forkynnelse; det kunne gjort livet lettere for ham. Men han forkynner og gir videre den lære han selv har mottatt. Det var Paulus’ kall, og det er Kirkens kall. 19


Det at Paulus er tro mot det ham mottar, er garantien for at det han gir videre, ikke er noe han selv har konstruert eller kommet på. Og som martyr er det klart at Paulus, som Kristus, forblir lydig inntil døden, for hans del ikke ved korsfestelse, men ved sverdet, fordi han var romersk borger. Ved å gi sitt liv forente martyrene sin død med Jesu død i full forvissning om at de gjennom døden også ville få del i hans oppstandelse. «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja korsets død.» Hymnen berører og gir innsikt i det mysterium vi feirer i julen, at det i inkarnasjonen er Gud selv som i Jesus Kristus blir menneske. Denne tro bekjenner vi hver søndag når vi fremsier den nikenske trosbekjennelse. Han er Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. I Jesus blir Gud en av oss; den andre personen i Treenigheten tar til seg menneskenaturen. Skaperen blir skapning. Og fordi han er fra Gud og er Gud, kan han vise oss veien til Gud, til frelsen, og til livet. Menneskets store synd, helt fra begynnelsen av, er at vi prøver å bli som Gud uten Gud; at vi selv ønsker å bestemme hva 20


som er rett og galt; at vi forstår oss selv som universets midtpunkt og skyver Gud, og andre mennesker, ut i periferien. For Kirken har det vært og er fremdeles en fristelse å formulere en lære som er spiselig, eller som tar utgangspunkt i eget ståsted – om det har vært å hevde at man må bli omskåret for å kunne være kristen, eller å forholde seg til Jesus bare som Gud eller bare som menneske, eller unnlate å snakke om «korsets skandale», eller om det har vært å fjerne Det gamle testamentet fra Den hellige Skrift. Det er alt å forstå som uttrykk for ønsket om å gjøre oss selv til universets midtpunkt. Som vi leser i Første Korinterbrev, gav Paulus videre det han hadde mottatt fra Herren, og han skammet seg ikke over å forkynne en korsfestet Kristus. Kirkens oppgave er å forkynne det hun har mottatt; vi må gi videre det vi selv har mottatt. Det betyr ikke at vår forståelse og innsikt ikke kan vokse. I nattverdsalen lovet Jesus selv å gi til Kirken Den hellige ånd som skal føre oss til hele sannheten (Joh 16,13). Men å forkynne en lære som radikalt bryter med det vi har mottatt gjennom tradisjonen slik den er nedfelt i Bibelen, Den hellige Skrift, det har vi ikke fullmakt til. Kirkens oppgave er å være «lydig», om nødvendig til døden – ja, døden på et kors, slik Paulus, de fleste av apostlene og mange andre troende har vært. Og martyriet hører ikke bare fortiden til. Hvert år kan vi lese om nye kristne martyrer. Vi vet også at tusenvis av kristne verden over opplever det såkalte «hvite martyrium»: De foraktes fordi de er troende, arresteres fordi de synger julesanger på gaten, eller mister jobben fordi de ikke vil handle mot sin samvittighet. Eksemplene er mange og minner oss om viktigheten av å sette Gud først i våre liv – også når det koster. 21


NEDSTIGNING OG OPPSTIGNING

I Filipperbrevets Kristus-hymne møter vi ham som med rette kan kalles universets sentrum, han som er universets Skaper, han som faktisk kan si noe om hva som er rett og galt, han som ikke brauter seg frem og tar plass for sin egen del, men gav avkall på sitt eget for å bli oss lik, for å strekke seg mot oss og tale til oss på en måte og i et språk vi skjønner. Han ble en tjener, eller som det står i eldre bibeloversettelser, «gikk inn i slavens kår». Han gikk inn i alt det som begrenser oss som mennesker, ja han gikk inn i syndens konsekvens, som Paulus skriver i sitt andre brev til korinterne: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Jesus ble gjort til synd, og vi ser at synd fører til død, ikke liv. Universets skaper og Herre viser oss at veien til livet går gjennom tjenesten for andre på samme måte som han gikk inn i slavens kår, som en tjener, for oss. Det samme viser han oss i nattverdsalen, kvelden før han gav sitt liv for oss (Joh 13,12–17): Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: 22


Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.» Vi mennesker forsøker å fylle livet med livets goder. Det er i seg selv ikke galt, men det blir galt om vi glemmer at alt er gave, når vi tror at mennesket, vi selv, er alle tings opphav og mål. Kristus fylte ikke opp. Han tømte seg selv, han oppgav alt sitt eget og viser oss at våre liv blir rikere jo mer vi gir. Dette er nøkkelen som åpner opp for en ny og rikere forståelse av hva et godt og fruktbart liv er. Slik Jesus selv lovet i nattverdsalen, at det å elske som han elsker, fører til sann glede. Et liv levd som gave blir et rikt liv ikke bare for den som mottar, men like mye, om ikke mer, for den som gir. Dette hører vi ekkoet av i denne bønnen som feilaktig tilskrives den hellige Frans av Assisi: Å Mester! La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste. Ikke så meget å bli forstått som å forstå. Ikke så meget å bli elsket som å elske! For det er gjennom at man gir at man får. Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse! Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! Amen.3

23


Vi maa sette os ind i, hvad [Olav] betød for hver enkelt: et skinnende barneminde, en god tilflugt, alles forbeder [...] Olav den helliges land uden Olav, det maatte for de fleste være, som landet var bestemt til at dø. Hjertet var skaaret ud af det. Som vi alle vet, var Bjørnson ikke katolikk. Ordene om Olav den hellige var aldri konfesjonelt ment, men de var sanne og forankret i historie og folkeminne. Enhver nasjon har sine helter, sine ruvende historiske skikkelser, men i Norge kommer ingen opp imot Olav. I middelalderen satte Kirken ord på folkets venerasjon av ham, men det var ord folket kjente seg igjen i og trodde på, og som overlevet århundrers protestantisme og fremmedstyre. Historisk sett var Olav den som samlet Norges folk; han organiserte en stat som tilstrebet rettssikkerhet, bygget på europeiske forbilder. Nettopp dette: Å bevege folket fra vikingetidens brutalitet til kristen sivilisasjon, gir uttrykk for et enestående livsverk, og det er svært forsiktig formulert. For det meste av hans gjerning ble fullført i folket, etter kongens død. Olav selv fikk ikke oppleve kristendommens egentlige seier. Hans siste kamp på jorden, på Stiklestad, ble tilsynelatende vunnet av hans motstandere, av dem som ønsket å ødelegge den spede utvikling av en kristen rettsstat som hadde England og Normandie som forbilder. Resultatet av seieren på Stiklestad ble ikke større frihet for Olavs norske motstandere, men et utenlandsk og vilkårlig styre. Det er ingen overdrivelse å si at folket innså at hans regime var mildere og rettferdigere enn det de danske fremmedherskere stod for. Den kristne 320


sivilisasjon og de krav den stilte, ble etter hvert forstått som en velsignelse. Den drepte konge ble hele folkets venn og beskytter, også hans tidligere fienders. Men han måtte dø før de innså dette.

HVA VET VI OM OLAV

Olav Haraldsson var barnebarns barn av Harald Hårfagre. Vi kan ikke si sikkert hvor han ble født, eller når, men 995 kan brukes som en arbeidshypotese. Han vokste sannsynligvis opp på Ringerike, hvor hans mor Åsta som enke etter småkongen Harald Grenske hadde giftet seg med en annen småkonge, Sigurd Syr, som var kjent for sin interesse for landbruk og sin fredsælhet. En tradisjon sier at Olav ble døpt tre år gammel, og at Olav Tryggvason stod fadder. Dåpsbarnet skal ha ropt: Lys, lys, lys, da han så dåpslyset. Dette kan være en from legende, eller det kan ha vært en primsigning – en markering av at katekumenatet ble begynt. Den offisielle versjon sier at Olav ble døpt i 1013 eller 1014 i Rouen av Normandies erkebiskop. Der feiret vi 1000-årsjubileet i katedralen med erkebiskopen som hovedcelebrant. Datoen for markeringen av Olavs dåp, den 16. oktober, er ikke historisk. Han ble sannsynligvis døpt i påsketiden, men dette vet vi heller ikke sikkert. Olav vokste opp i en norrøn og hedensk kultur. Samholdet i slekten var både forpliktelse og beskyttelse. Blodhevn ble praktisert i slektenes oppgjør med hverandre, og slike konflikter kunne gå i arv i generasjoner. Det fantes hverken politi eller domstoler i moderne forstand. Hevn var en æressak, og bare en feiging avslo å 321


hevne et drap med et drap. Ofring av treller ved visse fester og begravelse av småkonger var vanlig. Formuleringen i et uår blotes kongen, representerer en realitet. Kongen ble holdt ansvarlig for grøden. Ynglingesagaen forteller om to småkonger som ble blotet. Et menneske kan forandre sin tro, men ingen kan forandre sin bakgrunn eller den kultur som formet ham i barndom og ungdom. Slekten betød beskyttelse. En mann eller kvinne uten slekt var lite verd. Slekten ble ikke bare holdt sammen av blodsbånd, men også av en venerasjon av forfedrene. Godt og ondt ble bedømt ut fra det som tjente slektens fremgang. En norrøn teologi finnes for det meste i fragmenter; de eldste skriftstykker er fra tidlig kristen tid. Legendene er godt fortalt, men beskriver gudene som lunefulle og uforutsigbare. Man kunne ikke stole på deres hjelp, enda mindre på deres trøst og omsorg. Det var imidlertid mulig å håpe at offer ville blidgjøre dem. Et hierarki av guder og en fremstilling av trosforestillingene ble konstruert etter at kulten mer eller mindre hadde dødd ut, i de to Edda-verkene. Den yngre er skrevet av Snorre Sturlason (1179–1241). Nyere forskning viser at en eller noen guder ble dyrket i visse bygder og landsdeler, mens de var ukjent andre steder. Gudene hadde bare makt i sitt eget territorium. Hvis man reiste ut, på vikingers vis, hadde de hjemlige guder ingen innflytelse. Kristendommen var ikke helt ukjent i Norge i Olavs unge år. De eldste tegn på kristen tro stammer fra 800-tallet, eller kanskje enda tidligere. Dette er ikke overraskende. Vikingenes langskip var raske og ble ikke bare brukt for plyndringsformål og terror. De fraktet 322


varer og personer. Noen tok med seg en kristen kone eller kristne treller til hjemlandet. Vikingene selv ble kjent med siviliserte samfunn på de britiske øyer og i Frankrike. Normannerne var av dansk og norsk herkomst og ble betraktet som skyldfolk.

DEN LANGSOMME FORANDRINGEN AV LANDET

Kong Håkon den gode Adalsteinsfostre (+960) var blitt kristen under engelsk oppvekst. Han forsøkte å innføre elementer av kristen lov og praksis, men måtte gi opp. Olav Tryggvason (+ca. 999) var, i alle betydninger av ordet, mer slagkraftig. Han hadde mottatt sterke kristne inntrykk i Sachsen og England, og lot seg døpe. En god del av landets stormenn fulgte hans eksempel. Den åndelige avstand mellom den norrøne religion, samfunnets brutalitet og forestillinger om hva styrke og makt er, og kristendommen med sitt budskap om tilgivelse og fred, var enorm. Den kristne forkynnelse måtte vektlegge Kristi styrke og makt for å gjøre inntrykk på våre hedenske forfedre. Olav Tryggvason og Olav Haraldsson klarte dette, og jeg skal antyde et par grunner: De var sterke og mektige, og hvis slike menn godtok Hvitekrists bud i sitt liv, måtte Kristus være sterkere enn de. Og: De talte overbevisende om Kristus, ikke bare om hans styrke, men også om hans forkynnelse av tilgivelse og Guds rike. De fleste av våre moderne historikere er/var marxister eller protestanter, i det minste av kultur. Gjennomgående undervurderer de kraften i hellig Olavs forkynnelse. Til felles har disse historikerne at de betrakter fromhet 323


med det 19. århundres forestillinger – noe protestantene verdsatte og marxistene foraktet. De to Olav-er hadde ingenting til felles med det 19. århundres pietisme. Da Olav var ung, var den hedenske tradisjon ennå dominerende, men samfunnet var i ferd med å forandres i langsomt tempo. Den kristne tro var ikke ukjent, særlig i de folkerike landsdeler. Det fantes småkongedømmer, og det var mulig å løse noen tvister og konflikter på de lokale ting. Olav brukte tingene for å innføre kristentroen; alle tingene godtok dette. Det må tilføyes at han brukte sterke ord og trusler hvor det var nødvendig. Det er nærliggende å tenke at kongens fremgangsmåte hadde lite med tros- og samvittighetsfrihet å gjøre. Religionsfrihet er imidlertid en meget moderne rettighet. Og for vår egen kirkes del ble denne menneskerett formelt først akseptert ved Det annet vatikankonsil. I vår moderne verden er det fortsatt svært mange land hvor bare én religion – eller ingen – er tillatt. Sivilisasjonens utvikling og fremgang er langsom og usikker alle steder. Da kongedømmet ble befestet i Olavs tid og han brukte makt for å holde det sammen, var det mange av landets stormenn som realistisk nok mente at de tapte privilegier og makt. En viss likhet for loven var uakseptabel for dem som hadde kunnet utøve makt vilkårlig. Derfor ble det dannet allianser for å motarbeide den milde sentralisering og autoritet kongemakten stod for. Harald Hårfagre hadde vunnet over sine fiender i 885, men betydningen av hans arv var uviss. En hvilken som helst av Hårfagres etterkommere som gjorde krav på arverett til tronen, måtte kjempe mot fettere, onkler eller brødre som mente å ha samme krav. Stormennenes instinkt når kongen forlangte noe som ikke passet dem, 324


var å bygge allianser mot ham. Da kunne de gå i ledtog med den svenske eller danske konge; det var også helt i orden når det tjente formålet. Som kjent, var det en slik allianse som beseiret Olav i 1030. Forestillingene om hva man skyldte land og konge for tusen år siden, var helt andre enn de som ble utviklet senere i vår historie.

OLAVS KRISTNINGSVERK

Tolv år gammel dro Olav på vikingferd for første gang. Han levde opp til krigerske, maskuline forbilder, men også hans mor oppmuntret ham til å dra ut i verden for å vinne berømmelse og rikdom. Det er ingen grunn til å tro at han var en spesielt høysinnet og barmhjertig viking. Det var bare en måte å bli rik og berømt på – han ble begge deler. Olavs møte med Europa og kristendommen forandret ham. Da han hadde tilhold i Rouen i 1013–14, kom han, etter eget valg, under innflytelse av hertugen av Normandie og hans bror, erkebiskopen. Under deres veiledning ble han forberedt til å motta dåpen og ble opplært i den kristne sivilisasjons regler, som man forstod dem den gang. Han ble inspirert av frankernes konge, Charlemagne, Karl den store (747–814), og hans kristne lovgivning, som senere kom til å prege hans egen kristenrett. Hans eneste sønn fikk navnet Magnus. I 1015 kom Olav tilbake til Norge, da med det erklærte mål å bli Norges konge. Han vant sine slag, og hans lykke og hell ble berømt, i ti år. Han trodde selv han hadde krav på lykke, men de som har litt livserfaring, vet at det er en farlig hypotese. Hans krav på kongemakten 325


ble akseptert av folket, det vil si så lenge han var sterkere enn danskekongen og jarlene. Og som sine forgjengere, måtte han innse at en dyp og ekte lojalitet i folket ikke kunne forventes. Det forandret hans død. Det var Olavs bærende visjon å befeste Norges enhet som et kristent kongerike. Dette ville ha forlangt god vilje og evne til å la selviske målsetninger vike for det felles gode, og dette hos konge såvel som folk. Men en forståelse for det felles gode og god vilje var ikke utbredt – inntil hans død forandret dette. Kongens kamp mot norrøn hedendom var brutal. Men ingen tvilte på at han var i sin rett når han ville at kristendommen skulle bli nordmennenes religion; det var Kongens privilegium å treffe slike bestemmelser. Folket forstod imidlertid ikke hvorfor Olav tok dette så alvorlig. De som motsatte seg dåpen, ble strengt straffet. Og vi blir fristet til å spørre: Hva har dette å gjøre med kristen tro? Dette er galt spørsmål. Olavs kamp kan bare forstås i et apokalyptisk lys, som en endelig kamp mellom godt og ondt. Det var intet mildt og romantisk ved den gamle tro; den godtok og idealiserte brutalitet. Veien til Valhall gikk gjennom blod og vold. Sameksistens mellom det dikteren Per Sivle kaller den gamle og den nye tid, var aldri en mulighet. Vi må imidlertid godta at Olav brukte kristendommen for sine egne formål, for å få kontroll over landet. For å oppnå dette måtte all motstand knuses. På den annen side hadde svake og sårbare, kvinner, barn, treller og de fattige ingen beskyttelse før hans lovgivning ble satt igjennom. Religionsfrihet er i denne sammenheng en anakronisme. 326


KONGE UTEN LAND

Olavs hell rant ut. Han tok sin egen lovgivning på alvor, og lot mektige menn bli dømt uavhengig av navn og rang. Likhet for loven passet ikke stormennene. Tidligere venner ønsket nå en allianse med kong Knut av Danmark, som hadde til hensikt å underlegge seg Norge. Dansk innflytelse hadde forøvrig gjort seg gjeldende sør i landet i et par århundrer. Knut den mektige gav norske stormenn rike gaver og fagre løfter. Disse belønnet ham ved å vende seg imot Olav. I 1028 ble Knut, kongen over Daneveldet, valgt til konge på alle tingene i landet, og Olav flyktet, først til Sverige – dronning Astrid var svensk – så til Russland, hvor Astrids søster Ingegerd hadde ektet storhertug Jaroslav. Det er trist å være konge uten land. Olav ble imidlertid ikke bitter i eksil. Hans tro ble dypere, og han tenkte på en valfart til Jerusalem; han overveiet å gå i kloster. I denne tid kom en forespørsel om å bli konge av Bulgaria, men Olav avslo denne. Han var usikker på seg selv og sin misjon i livet, og erfarte at troens flamme brant sterkere i ham enn noen gang. Han måtte spørre seg selv om fremtiden var som konge av Norge, og om tiden for å vende tilbake var kommet. Den unge Olav gjorde krav på sitt kongerike; den modne konge spurte seg selv hvordan han best kunne følge et etisk og kristent ideal.

327


HELGENKONGEN

Olav bestemte seg for å vende tilbake til Norge. Han var klar over motstandernes styrke, men Norge var verd å kjempe for. Nå sluttet gamle venner seg til ham. Frafalne venner kom tilbake til ham; Knut og jarlene hadde ikke holdt sine fagre løfter. Mange av dem som kjente Olavs ry, meldte seg for å kjempe med ham – blant dem en del svensker. Han avviste alle som ikke godtok kristenretten og lot seg døpe. Det påpekes at Olav i disse ukene delte sine tanker og håp med sine menn slik han aldri tidligere hadde gjort, og at han sterkere enn før inspirerte dem til å tro på Kristus. På Stiklestad ble Olavs hær møtt av en langt større styrke. Før slaget gav kongen penger for sjelemesser for dem som skulle falle, også for fienden. Mange tror at den såkalte bondehæren bestod av hedninger, men vi vet at deres ledere var døpt. Slaget stod altså ikke mellom kristne og hedninger, men mellom kristne av forskjellige lojaliteter. Hvorledes kan Olav da være en helgen, til overmål en martyr? Olav kjempet ikke lenger for seg selv, ikke bare for kristentroen, men for troens innhold: likhet for loven, beskyttelse av de svake, for landets enhet, mot vilkårlig og utenlandsk styre. I dette slaget ble han drept. Han var forberedt på å gi sitt liv. Dette er ikke tilstrekkelig for å helligkåre ham. Han kunne ha unngått døden på slagmarken. Han kunne ha blitt konge i et annet land. Olav ble helligkåret for det som skjedde etter at han falt på Stiklestad. Kongens idealer slo nå rot i hans folk. Olavs kristenrett stod fast i de neste 500 år. Det skjedde undere ved hans grav og skrin. Hans forbønn var 328


mektig. I sin levetid var han ofte urimelig; nå er han blitt den milde og rettferdige. Etter sin død overbeviste kongen sine landsmenn – sterke og brutale inkludert – om at rettferdighet for Gud er viktigere enn makt grunnet på privilegier. Bare en helgen kunne gjøre det.