__MAIN_TEXT__

Page 1


GYMNADENIA


GYMNADENIA Originalutgave: H. Aschehoug & Co. 1929 (falt i det fri) Originalutgaven av 1929 er digitalisert og tilgjengelig på Nasjonalmuseet: https://www.nb.no/items/ URN:NBN:no-nb_digibok_2007042710000 Denne utgave: © St. Olav forlag 2020 ISBN: 978 82 7024 375 4 Omslagsfoto: St. Olav domkirke i Oslo rundt 1900 | OKBs arkiv For- og baksats: Tapet av William Morris fra «Wallpaper Sample Book 2 – William Morris and Company». Foto: © Gibson Green | Alamy Stock Photo. Morris var en av grunnleggerne av den britiske formgivnings­bevegelsen Arts and Crafts, som Sigrid Undset verdsatte høyt. Språklig tilrettelegging og bildeutvalg: Kristine Dingstad Grafisk design, ombrekking og bildebehandling: Peter Bjerke Takk til Stiftelsen Lillehammer museum (Maihaugen og Bjerkebæk), Oslo Museum (Bymuseet), DigitaltMuseum, Nasjonalmuseet, Sta. Katarinahjemmet og St. Josephsøstrene for velvillig bruk av bildemateriale. En stor takk også til NAOB (Det Norske Akademis ordbok) for ordforklaringer.


SIGRID UNDSET GYMNADENIA


Plakat med reklame for Sigrid Undsets samtidsromaner pĂĽ Aschehoug. Foto: BjerkebĂŚk, Sigrid Undsets hjem


FORORD

«Sett slik nedenfra gaten tok kirken seg virkelig godt ut på terrassens grå steinsokkel, med den brede trappen opp og det rødbrune fronttårn hvis slanke spir pekte opp i den blå luften. I dag stod hovedportalen fremme på tårnet vidåpen.» FRA GYMNADENIA

I

dobbeltromanen Gymnadenia (1929) og Den brennende busk (1930) videre­fører Undset mange av de religiøse og psykologiske temaene fra sine verdensberømte middelalderromaner, men konteksten er her hennes egen samtid. I Gymnadenia møter vi hovedpersonen Paul Selmer idet han strever med overgangen fra student- til voksenlivet. Hans urbane og borgerlige oppvekstmiljø har vært preget av de radikale 1880-årene, og moren Julie er både frisinnet og fritenkende. Når Paul så i sitt selvstendighetsprosjekt flytter på hybel hos den katolske familien Gotaas på St. Hanshaugen, starter en psykologisk og eksistensiell reise som drar ham i retning av Den katolske kirke. Erkjennelsesprosessen er langsom og følger parallelt med den vare og ulykkelige kjærlighetshistorien med Lucy. Verdenen som gradvis åpner seg for Paul Selmer, er fremmed og eksotisk sett med datidens norske øyne – dog også så forunderlig vanlig –, og sammen med Paul møter vi i Gymnadenia det lille katolske Kristiania og siden også Trondhjem i de skjellsettende årene fra unionsoppløsningen i 1905 til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Ikke før i oppfølgeren Den brennende busk, som foregår mens første verdenskrig herjer i Europa og frem til siste halvdel av 1920-tallet, tar Paul steget og konverterer til Den katolske kirke. Familie og venner står vantro på sidelinjen. Sigrid Undset konverterte selv til katolisismen høsten 1924, og Pauls prosess anses å ha klare selvbiografiske trekk. Den katolske kirken som utgjør kulissene for dobbeltromanen, er bevisst realistisk beskrevet – dette er kirken Undset selv møtte og kjente. Derfor har det falt seg naturlig å illustrere bøkene med fotografier fra hennes eget liv og sekulære og kirkelige samtid, som hun i kjent stil beskriver meget levende.

5


Den 13. oktober 1928 leste Sigrid Undset høyt fra sin da ennå ikke publiserte roman Gymnadenia ved Forfatterforeningens høstfest – maskeradeball – på Grand Hotel. Foto: Arbeiderbladet | Nasjonalbiblioteket

6


KIRKELIG KONTEKST Den katolske kirken Paul – og Undset selv – møtte, var liten, men selv­ bevisst. Dens historie i det moderne Norge var relativt ny. Ikke før i 1843 ble det tillatt å gjenetablere en katolsk menighet i Kristiania, en by som rundt 1900 talte knapt halvparten av landets katolikker, fordelt på to menig­heter: St. Olav og St. Halvard. Også i den andre viktige byen i Paul Selmers liv, Trondhjem, var det to menigheter – Jesu Hjerte og St. Olav – for øvrig én mer enn i dag. Kirkeledelsen tenkte ekspansjon, for rundt århundreskiftet var det bare drøyt 1600 katolikker i Norge. Blant dem virket 127 ordenssøstre og 23 prester og biskoper. Det store flertallet av geistlighet og søstre var utenlandsfødte – dette gjaldt også litt over halvparten av de voksne blant legfolket De ledende kreftene i datidens norske katolske kirke var opptatt av å motvirke inntrykket av at Kirken var et fremmedelement i landet. Dette gjorde man ved utstrakt bruk av nasjonale symboler, ved positive samfunnsbidrag – først og fremst gjennom søstrenes sykehusdrift – og ved å knytte an til norsk katolsk middelalder. Målet var å vise at katolisisme ikke var noe unorsk. Tvert imot. Ifølge romanenes kronologi konverterer Paul Selmer kort før 1920. I de første 15 årene av Norges eksistens som selvstendig stat, var den katolske minoriteten preget av konsolidering og gradvis ekspansjon, stort sett i det stille. Det kommende tiåret ble derimot preget av heftige offentlige debatter om Kirkens rolle og hensikter. To konversjoner bidrog til dette: Lars Eskelands i 1925 og Undsets egen i 1924. I tillegg kom polemikken utløst av kardinal Wilhelm van Rossums visitasreise i Norden sommeren 1923, stortingsdebatten rundt en mulig oppheving av jesuittparagrafen i 1925 (som endte med at forbudet mot jesuitter i Norge ble stående) og Marta Steinsviks antikatolske propagandavirksomhet, som ble møtt med adskillig sympati i vide kretser. Den kirken Paul Selmer er en del av i de rundt ti årene Den brennende busk dekker, har dermed offentlighetens til dels sterkt kritiske søkelys på seg i en hittil ukjent grad. Det opphetede klimaet preger Undsets virke som polemiker mer enn Paul Selmers liv som katolikk. Dette siste kan imidlertid også sees som et bidrag til debatten: Nettopp ved å skildre noe som virker normalt og gjenkjennbart for en ikke-katolsk leser, avdramatiserer Undset det katolske, gjør det mindre truende og viser også slik at den Kirken hun elsket, har en plass i det landet der hun opplevde å ha «levet i tusen år».

7


ROMANENES MOTTAGELSE Dette til tross: Gymnadenia ble mottatt med betydelig skepsis i norsk offentlig­het – Undset bød på katolsk propaganda, het det. I Østlands-Posten 29. november 1929 slås det sågar fast: Katolisismen var nå en gang middelalderens selvsagte form for kristendom, og i en roman med miljø fra den tiden kan vi døye nokså megen katolsk tale. Men i en nåtidsroman hører den neppe hjemme med den samme soleklare rett, og så gir Sigrid Undset seg til å preke for oss, likeså høyrøstet og påtrengende som noen annen legpredikant. […] Sigrid Undset er til og med en høyst ordinær predikant. En slik tendens til å nedvurdere hennes konversjonsromaner og øvrige bøk­ er med katolsk innhold – helgenfortellingene – ser vi også i dag. Den svenske avisen Dagens nyheter hadde imidlertid et annet perspektiv (sitert i tidsskriftet St. Olav): Men det er unødvendig alt for meget å betone det katolske i bok­ en. Det er nemlig ikke det kvantitativt viktigste i romanen; heller ikke, så vidt man fra hedningenes forgård kan bedømme saken, det kvalitativt viktigste. Sigrid Undset har naturligvis villet skrive en bok om omvendelse, innerst inne gjengi sin egen historie, men når hun har fått pennen i hånden, så er det til syvende og sist dikt­et som har tatt luven fra programmet. Gymnadenia er en roman, ikke en lærebok. Med sin overlegne, nesten overmodige sikkerhet har Sigrid Undset latt personene få bevege seg og tale. Også Eugenia Kielland roser samtidsromanen i Morgenposten (referert i St. Olav): Begynner man å lese, merker man snart at her virker og lever en ny Sigrid Undset, modnet gjennom kriser og opplevelser, med avklart syn og dypere forståelse – myndigere også og klokere, ja ofte imponerende klar og klok. I det katolske Kristiania var resesjonen blandet. Tidsskriftet St. Olavs anmelder fryktet at romanen sågar kunne være til skade for Den katolske kirke, all den tid Pauls åndelige veileder pastor Tangen ifølge anmelderen bryr seg for mye om hans sjelsliv. Slik kunne den norske offentlighet få inntrykk 8


Da Gymnadenia utkom høsten 1929, fikk den blandet kritikk, særlig fordi den av flere ble ansett som «katolsk propaganda». I Østlands-Posten 29. november kunne man lese: «Katolisismen var nå en gang middelalderens selvsagte form for kristendom, og i en roman med miljø fra den tiden kan vi døye nokså megen katolsk tale. Men i en nåtidsroman hører den neppe hjemme med den samme soleklare rett, og så gir Sigrid Undset seg til å preke for oss, likeså høyrøstet og påtrengende som noen annen legpredikant. […] Sigrid Undset er til og med en høyst ordinær predikant.» Foto: Østlands-Posten | Nasjonalbiblioteket

9


av at presteskapet styrte legfolket – at katolikkene ikke var frie mennesker. Dette var en misoppfatning som kunne forsterkes av romanen, og fru Undset unngår å korrigere dette bildet, fryktes det – hun burde norm­ativt signalisert at en katolsk prest ikke grafser i sjelelivets kompleksitet. I det hele tatt er Gymnadenia ingen normativ fortelling fra Undsets side – hun tegner komplekse mennesker, og det er den katolske anmelder skeptisk til. Her er litt for mange hverdagsmennesker, og idealbildene mangler. Dessuten er fru Undset farlig nær virkelighetslitteraturen når hun dikter en roman fra det lille katolske miljøet i St. Olav menighet. Kunne deres egen fru Undsets roman regelrett forsterke fordommene mot et allerede hardt presset minoritetsmiljø? Bakteppet for den konkrete skepsisen mot fremstillingen av katolske prester i Undsets roman, er å finne i Marta Steinsviks (1877–1950) anti­ katolske propaganda som samtidig raste over landet. Den norske forfatteren, kvinnesaksforkjemperen og antroposofen agiterte på Undsets tid sterkt mot jøder og katolikker. Hun reiste blant annet rundt med foredraget «I moderkirkens favn», og hadde også en artikkelserie i Aftenposten i 1925 hvor hun argumenterte mot opphevelsen av jesuittparagrafen. I 1928-årene utgav hun så boken Sankt Peters himmelnøkler, et usedvanlig sterkt angrep på Den katolske kirke. Den utløste enorm debatt og en mengde offentlige disputter mellom Steinsvik og katolske geistlige. Boken ble populær i kretser som allerede næret skepsis mot det katolske, og utkom i flere opplag. «… det er på tide at katolisismen nå som smått begynner å bli avslørt her i Norge i sin virkelige beskaffenhet», agiterer Steinsvik i St. Peters himmel­ nøkler (s. 102). Særlig slår hun ned på den katolske moralteologi, som hun hevder resulterer i katolske presters morbide interesse for seksuelle synder i skriftemålet – som er en regelrett «spionsentral» (s. 325) og en «sjelens forhørsrett hvor skriftefaren får full bruk for sine obskøne moralteologiske kunnskaper» (s. 16). «Dette gjelder katolske skriftefedre i det store og hele, men først og fremst selvfølgelig jesuittene» (s. 326). Moralteologien er «rene moralske pestkilder» (s. 15) og må ikke få råde blant sjelesørgere i Norge! Riktignok innrømmer Steinsvik at de norske katolske prestene, «disse geistlige som har hatt den ulykke å være blitt presteordinert i den romerske kirke» (s. 320), nok ikke er av den aller verste sort: Vi er alle på det rene med at den romerske kirke til de land den spesielt ønsker å vinne, sender sine beste og mest sympatiske representanter. Og Norge er et av de land den romerske kirke svært gjerne vil vinne. Det er derfor ingen grunn til å tro at de

10


prester som sendes hit opp, ikke er så bra som de i det hele tatt kan være (s. 18). Dog: Sikkert er det i hvert fall at alle fromme katolikker den dag i dag er lydige redskaper i sine skriftefedres hender (s. 328). Ikke bare kontrollerer den katolske sjelesørger og skriftefar de troendes seksualliv, advarer Steinsvik, han styrer også deres politiske liv: Skriftefaren benytter […] som før antydet sin makt ikke bare til å beherske familiens indre anliggender, men først og fremst til å øve politisk innflytelse. […] De nekter ganske enkelt å gi syndsforlatelse til enhver som ikke stemmer på de politiske kandidater romerkirken ønsker valgt (s. 330). Englands velferd og sikkerhet trues av dette, hevder Steinsvik, siden «en mengde politikere, lærere, bankdirektører, kontorfolk, journalister osv. [der] allerede er katolikker» (s. 331). Imidlertid er faren noe mindre i Norge: Her i Norge er der jo enda bare ca. 3000 offisielle katolikker. Med vanlig norsk flegma kan vi derfor ta denne sak med ro inntil det er blitt iallfall minst en halv million katolikker i landet, og det vil ta noen år. Vi kan derfor trygt sove videre en god stund til. Men advarselen er klar: Den katolske kirkes åndstrelldom har man for lenge siden glemt. Den er blitt en saga blott, et fortidseventyr fra fremmede land, som ingen lenger tror på her hos oss (…). Gjennom en bakdør har [jesuittismen] listet seg inn i vårt land. Og nå arbeider den ugenert og planmessig på å bringe hele Norge tilbake til «Moderkirkens» favn (s. 47–48). Så mye om den kirkelige og samfunnsmessige kontekst for Sigrid Undsets konversjonsromaner.

11


SPRÅKLIG TILRETTELEGGING Sigrid Undset var et stort navn i sin samtid, både som romanforfatter, skribent og polemiker. For sine middelalderromaner ble hun tildelt Nobels litteraturpris, som den tredje og foreløpig siste nordmann i historien. I samtidsdebatten hadde hun en skarp penn som engasjerte seg særlig i kvinne­ saken, religionens rolle og nazismens menneskeforakt. Med Marta Steinsvik diskuterte hun særlig hardt Olav den helliges rolle i landet. I tiden rundt andre verdenskrig førte hun sterk polemikk mot Knut Hamsuns ideer og engasjerte seg i det såkalte jødespørsmålet, noe som medførte at hennes bøker og tekster ble forbudt i Hitler-Tyskland. Etter invasjonen i 1940 måtte hun flykte fra Lillehammer og Norge til fordel for USA, der hun fortsatte kampen mot okkupasjonen. Også etter Undsets død i 1949 har bøkene og tekstene hennes fortsatt å prege nye lesere, og stadige opplag og samlede verker er utgitt. Men hva med den nye generasjonen som nå vokser opp? Flere unge lesere i dag forteller at de unngår Undset særlig fordi språket oppleves gammelmodig og tungt – formen fremmedgjør. I et forsøk på å gjenintrodusere Undset for et nytt publikum som ikke er fortrolig med origi­nalens språklige form, er det derfor i denne utgaven foretatt en forsiktig oppdatering av ortografi og tegnsetting i retning av et moderne konservativt bokmål. Slik er «sig» og «mig» ortografisk oppdatert til «seg» og «meg», «aa» til «å», «op» til «opp», «at» til «å» etc. Eksempelvis lyder Gymnadenias tre første avsnitt originalt slik: Paul var med i den sisste driften av passagerer – de som halvsprang ned gjennem den skumle stationshal og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de saa at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet paa den ytre perrong og støtte opp røkskyer mot den blanke vaarhimmel. Med øyesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansigt bak et kupévindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gik forbi. Det rykket i toget, og gutten sprang op paa platformen til den nærmeste vogn, lukket paa døren – der stod tykt med folk ute i korridoren, saa kupeerne var vel overfyldt da. Luften slog imot ham, mæt av malinglugt og tobaksrøk og menneskelugt. Saa blev han stående ute på platformen, drog gymnasiastluen ned over øinene mot solen og stod lænet mot vognvæggen, med hænderne i bukselommerne og bokpakken under armen. 12


I vår forsiktig tilpassede utgave lyder den samme passasjen slik (ortografisk oppgraderinger markert med kursiv): Paul var med i den siste driften av passasjerer – de som halvsprang ned gjennom den skumle stasjonshallen og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de så at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet på den ytre perrongen og støtte opp røykskyer mot den blanke vårhimmelen. Med øyesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansikt bak et kupévindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gikk forbi. Det rykket i toget, og gutten sprang opp på plattformen til den nærmeste vognen, lukket på døren – det stod tykt med folk ute i korridoren, så kupeene var vel overfylt da. Luften slo imot ham, mett av malinglukt og tobakksrøyk og menneskelukt. Så ble han stående ute på plattformen, drog gymnasiastluen ned over øynene mot solen og stod lent mot vognveggen, med hendene i bukse­ lommene og bokpakken under armen. Også datidens tegnsetting, som i særlig grad kan vanskeliggjøre lesingen, er oppdatert. Der flyten tilsier det, er en del kommaer erstattet med «at». På side 9 i originalutgaven leser vi for eksempel: Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld, naar moren vilde at de skulde holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nu vel også forstaa, han aktet at klore sig gjennem verden akkurat som han vilde ha været nødt til at gjøre, hvis far hadde været død. Han bare ønsket, han kunde faa være i fred for at høre om faren og denne nye madammen hans. I vår utgave ser tegnsettingen slik ut: Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld når moren ville at de skulle holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nå vel også forstå at han aktet å klore seg gjennom verden akkurat som han ville ha vært nødt til å gjøre hvis far hadde vært død. Han bare ønsket at han kunne få være i fred for å høre om faren og denne nye madammen hans. 13


Undsets mangslungne og presise vokabular er selvsagt bevart – det er enestående rikt og må videreføres som inspirasjon for fremtidige lesere og skribenter. For en leserskare hvor deler av dette undsetske ordforråd er fremmed eller tapt, er det ordforklaringer nederst på siden. Her må det rettes en særlig takk til enestående Naob! Form og innhold henger uløselig sammen. Derfor vil enhver justering av formen påvirke tekstens kunstneriske kvalitet. Dessuten gir den rettskrivningsnorm Sigrid Undset benyttet, et tidsriktig bilde av det Norge hun skildrer i sine samtidsromaner – hovedsakelig med Kristiania som kulisse. En språklig tilrettelegging som vi har forestått – om den dog bare er funksjonell – kan selvsagt problematiseres faglig sett. Her vil meningene være delte både blant den gjengse leser, litteraturvitere og Undset-kjennere. Under­ tegnede deler bekymringen for at en språklig modernisering vil kunne forringe teksten. Dessuten bør litterære verker ikke minst fra en nobelpris­ vinnende forfatter behandles med ærbødighet. Dog er det min overbevisning som forlegger at det i denne avveiningen er videreformidlingen av Undsets rike forfatterskap til en ny generasjon lesere som må trekke det lengste strået. Ja, form og innhold henger uløselig sammen, men der formen måtte hindre dagens lesere i å utforske det enestående undsetske univers, er det mitt håp at respektfullt oppgraderte versjoner kan bøte på dette og la stadig nye lesere få øynene opp for Undsets litterære kvaliteter og store psykologiske og historiske innsikt. Når hennes bøker i år er falt i det fri, føler St. Olav forlag en særlig forpliktelse til å bevare og nyintrodusere hennes katolske bøker, i første omgang konversjonsromanene. TAKK Til sist gjenstår å rette en stor takk til Nasjonalbiblioteket for deres betydelige arbeid med å digitalisere Sigrid Undsets verker, som vi henviser til hva gjelder originalutgavene. Takk også særlig til Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk, Maihaugen, Oslo Museum, DigitaltMuseum, St. Josephsøstrene, Sta. Katarinahjemmet og St. Olav menighet i Trondheim for bruk av verdifullt bildemateriale. Oslo, 31. august 2020 Kristine Dingstad Forlagssjef


Kilder Slotsvik, Tone Njølstad: «Alt for Norge. Ikke ogsaa for katoliker?» Den katolske minoriteten i Norge 1905-1930 (Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 15. mai 2009) Steinsvik, Marta: Sankt Peters himmelnøkler (Eget forlag, 1928) «St. Olav. Tidsskrift til den religiøse oplysnings fremme», 1929, nr. 46, s. 373–374 «St. Olav. Tidsskrift til den religiøse oplysnings fremme», 1930, nr. 49, s. 388–390 Undset, Sigrid: Den brændende busk (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1930) Undset, Sigrid: Gymnadenia (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1929)


INNHOLD

I

I………………………………………………………………………………………………………………………………… II………………………………………………………………………………………………………………………………… III………………………………………………………………………………………………………………………………… IV………………………………………………………………………………………………………………………………… V………………………………………………………………………………………………………………………………… VI………………………………………………………………………………………………………………………………… VII………………………………………………………………………………………………………………………………… VIII………………………………………………………………………………………………………………………………… IX………………………………………………………………………………………………………………………………… X………………………………………………………………………………………………………………………………… XI………………………………………………………………………………………………………………………………… XII………………………………………………………………………………………………………………………………… XIV………………………………………………………………………………………………………………………………… XV………………………………………………………………………………………………………………………………… XVI………………………………………………………………………………………………………………………………… XVII………………………………………………………………………………………………………………………………… XVIII…………………………………………………………………………………………………………………………………

II

I………………………………………………………………………………………………………………………………… II………………………………………………………………………………………………………………………………… III………………………………………………………………………………………………………………………………… IV………………………………………………………………………………………………………………………………… V………………………………………………………………………………………………………………………………… VI………………………………………………………………………………………………………………………………… VII…………………………………………………………………………………………………………………………………

21 39 55 67 83 111 129 143 157 169 181 193 207 215 243 265 295

307 315 331 349 369 405 413


I


I

P

aul var med i den siste driften av passasjerer – de som halvsprang ned gjennom den skumle stasjonshallen og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de så at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet på den ytre perrongen og støtte opp røykskyer mot den blanke vårhimmelen. Med øyesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansikt bak et kupé­ vindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gikk forbi. Det rykket i toget, og gutten sprang opp på plattformen til den nærm­ este vognen, lukket på døren – det stod tykt med folk ute i korridoren, så kupeene var vel overfylt da. Luften slo imot ham, mett av malinglukt og tobakksrøyk og menneskelukt. Så ble han stående ute på plattformen, drog gymnasiastluen ned over øynene mot solen og stod lent mot vognveggen, med hendene i bukselommene og bokpakken under armen. Toget ramlet utover, og under hans senkede blikk fløy sporenes blanke linjer over den sortvåte tomten – smatt bakom kullberg og skur, forsvant bortover under avkoblede jernbanevogner. – Nettopp når han var sånn som i dag, lei seg og liksom ufrisk innerst inne i hjertet, da la han best merke til allting utenom seg. For eksempel, hvor vakkert all den gullgule lerfivillen lyste mot det gulblakke gamle gresset på skrentene langs jernbanelinjen. Alle farger var liksom så blide og søte, nå de nettopp var sluppet frem i solen etter snesmeltingen. Småhusene utover Ekeberg hadde fått sånt nydelig skjær i den falmede, grønnlige og røde og gule malingen, og de gamle teglstenstakene var brunsket i solen. Men furuene oppover berget skinte kraftig olivengrønne, og løvtrærnes nakne greiner hadde fått et skjær av fiolett i det sterke vårlyset. Og fjorden var nesten hvit, slik glitret vannet i solen – himmelen skinte av klarhet, og de lysmette godværsskyer seilte gjennom rommet. Mor, tenkte Paul – naturligvis skjønte hun at han hadde sett henne og at det var med vilje han hadde gått forbi den kupeen der de andre satt. Og 21


Sigrid Undsets egen mor Charlotte Undset, hvis pikenavn var Marie Nicoline Charlotte Gydh (eller Gyth), var født i 1855 i Kalundborg i Danmark. 26 år gammel giftet hun seg med den norske arkeologen Ingvald Undset. Sammen fikk de døtrene Sigrid (1882, i Kalundborg), Ragnhild (1884, i Kalundborg) og Signe (1887, i Kristiania). Foto: Enger, Eivind | Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem

22


naturligvis skjønte hun hvorfor han hadde gjort det, nettopp i dag. Og han visste at hun var nok lei for det. – Men hun kunne da for svingende fan ha visst det på forhånd – hva han ville synes om dette siste påfunnet – at Tua skulle gå opp til faren om dag­ ene og øve på Lillians flygel –. Neimen om han gadd sitte og høre på at Tua skravlet i vei om far og Lillian og Lillians flygel –. Tua eide forresten ikke såpass stolthet som en lus en gang, han hadde til og med hørt henne snakke om Lillian som «min stemor». Deilig stemor – faderens feiltrinn kalte han henne  – i sitt stille sinn da. Trissetype. Glosen hadde han hørt Rolf Hagen bruke om en blond og bugnende dame som de møtte undertiden, når de gikk fra skolen. Det passet akkurat på gammerns kone. Det smørgule håret hadde Lillian sannelig ikke hatt før – det var håndmalt, skulle han gjerne vedde på. Og de fete, røde øresnippene hennes med store, hvite perler skrudd nedi kjøttet, de var nok for ham! Hu ser ut som e utpønta dampskipstrisse, tenkte Paul – huttetu! og så denne pensjonatsvertinne-vennligheten alltid da! Akkurat som å komme opp på et sommerpensjonat syntes han det var, når han en gang imellom var pokka nødt til å gå dit opp. Bare at faren hadde innrettet seg med et pensjonat for seg selv solo. God til å lage mat – høh, det skulle bare mangle hun ikke det var. Det neste ble vel at Tua skulle gå der og lære å lage mat av Lillian –. Toget saktnet farten og slamret utover Ljansviadukten. Han så ned på den lille bakkedalen i dypet under seg. Viertrærnes kroner var gullgule og grågrønt sølvlyse av gåsunger – og bakken begynte å bli grønn der nede i dypet – og han kjente det lille vellystige gyset gjennom kroppen; sånn gikk det i ham alltid når han stod utenpå plattformen, mens toget kjørte over den høye jernbroen. Skogen innover høydene hadde dette nyvaskede, falmede skjæret av gult i baret – det fylte ham alltid med frydefull vårkjensel – og himmelen bakom var så blå, så blå. Og nå var de over broen og kjørte inn i skjæringen med hans elskede, røde granitt i bruddflatene, og i vassdeplene svellet mosen av væte, og lyngtustene reiste seg bare og bleke og vårfriske – og ett sted så han glimt av blåveisblått innover under grantrær. Det var alle de små tingene som han hadde fått en gammel og øm fortrolighet med, mens han reiste her med toget hver dag. Men i dag kunne de ikke spre hans tanker, som ble ved å kverne og kverne om dette nye og plagsomme påfunnet til foreldrene –. Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld når moren ville at de skulle holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nå vel også forstå at han aktet å klore seg gjennom verden akkurat som han ville ha vært nødt til å gjøre hvis far hadde vært død. Han bare ønsket at han kunne få være i fred for å høre om faren og denne nye madammen 23


Ljansviadukten ca. 1910. Ljansbroen var en del av Østfoldbanen eller Smaalensbanen, som kom i drift i 1878. Broen var en ingeniørbragd og et populært turmål for Kristianias befolkning. Blant de besøkende i åpningsåret 1878 var den amerikanske tidligere borgerkrigsgeneralen og forhenværende president Ulysses S. Grant. Besøket ble omtalt i Aftenposten 15. juli 1878: «General Grant overvar igaar Formiddag den engelske Menigheds Guds­ tjeneste paa Universitetet og igaar Eftermiddag foretog Generalen og Generalinden en kjøretur over Egeberg ud til den nye Lianbro, der efter Forlydende skal have vundet Generalens Bifald.» Foto: Ukjent fotograf | Norsk jernbanemuseum

24


hans. Å gid, gid, gid mor hadde vært stolt nok til å nekte alt sammen mellom dem – og så de to der oppe i Pilestredet! Denne nye ordningen med at Tua skulle gå dit opp to dager i uken, spise middag der og øve og så reise hjem med syvtoget – det var naturligvis for at hun skulle ha et slags tilhold i byen. Hun hadde lagt seg til noen grusomme venninner – det var just ikke noe moro for ham heller å møte henne når hun fløy på musikken med den der banden – dekorativ var jo ikke Tua i seg selv heller, og så gikk hun der og vrikket på seg og lo og slengte med fletten og skulle gjøre seg backfischaktig, hvilket absolutt ikke lå for henne. Hun burde simpelthen ikke få lov til det – Men hvorfor kunne ikke den lange jentungen gå like fra skolen og reise hjem med to-tyve-toget – og ta med seg Sigmund? Hvorfor skulle de i det hele tatt gå her alle fire og slenge i byen og vente over en time, til moren kom fra kontoret – for å reise hjem i følge med henne, alle i en kule? Det så så rart ut. Og han var så lutende lei denne reisingen i flokk og følge. Der satt de, morgen og middag, alle fem på rad i kupeen, som et nydelig familieportrett. Moren med en bok på turen inn til byen, og på hjemveien med avisene. Barna med leksebøker – vesle Sigmund, som gikk i annen klasse, var uoppmerksom, kikket ut av vinduet, spurte og forstyrret, og moren svarte uten å se opp fra sin bok – «men pass nå leksen din da, Siggen min!» Moren hadde dratt med seg Sigmund opp i forretningen, latt ham sitte der og se i utenlandske tidsskrifter – i fjor da han gikk i første klasse og ikke skulle være på skolen før klokken ti. Og den vesle tuten var kommet i vane med å gjøre de rareste ting de timene han måtte være i byen, fra han sluttet på skolen til han skulle gå på toget. Han gikk alene på Deichmans lesesal og trasket på museer – guttungen ble så rar og ulik andre unger så det var rent stygt! Det var den følelsen som pinte Paul støtt og stadig – at de var rare. Det var akkurat som det skulle være noe rart ved dem alle sammen – ved moren og ved ham selv og ved småguttene. Så folk la merke til dem. De var ikke som andre, og de hadde det ikke som andre –. Det var to til av guttene i hans klasse som hadde fraskilte mødre. Men Fredriks mor bodde i Skovveien og hadde telefon og selskaper og var akkurat som en alminnelig dame i ett og alt. Han visste ikke om Fredrik var noe glad i sin mor; iallfall var han liksom aldeles fri fra henne. Og Toralfs mor var gift igjen i Danmark, og hans far bodde i Bordeaux; Toralf var i

Backfisch: fra tysk | fisk som er for liten til å kokes | spøkefullt for ung pike 25


Deichmanske bibliotek lå i årene 1894–1933 i den såkalte Eventyrgården i Kristian IVs gate 8–10, her fotografert i 1924. Dette var bibliotekets første lokaler, og i den rommelige gården, som ble revet i forbindelse med oppføringen av Det norske teatret i 1986, ble Deichman til et populært folkebibliotek. Biblioteket lå i Eventyrgården inntil nybygget på Hammersborg sto klart i 1933. Foto: Anders Beer Wilse | Oslo museum

26


huset hos en bestemor og to tanter som gikk og pyset om ham og gjette ham – men han gjorde jo akkurat som han selv ville da, bak ryggen deres. Men over ham selv lå morens vesen som et usynlig nett, sånn følte Paul det – morens vilje og morens heftig uttalte meninger og hennes utålmodige dyktighet, morens – han visste ikke hva det var alt sammen, men hun hadde liksom hundre tråder festet i ham, og alle løp sammen i hennes hånd, og hun leiet ham etter dem. Enda hun aldri maste eller kommanderte – hun var jo altså så skrekkelig frisinnet – han skjønte ikke selv hva det kom av, men tanken på henne lå over ham alltid og gjorde ham brydd og sky og ille ved så snart han gjorde eller tenkte eller mente noe som han trodde hun ikke ville like hvis hun visste det. Enda hun grov jo aldri og spurte om noe slik som disse alminnelige mamma­mødrene som de andre guttene hadde. Jøss – han var stolt av henne og  – han skjønte at hun var noe annet enn sånne kone-mammaer, han ville ikke byttet henne bort med noen. Men likevel pinte det ham så forferdelig at hun var annerledes enn alle andre. Han visste iallfall ikke om noen annen mor som hadde forretning og reiste ut hver morgen med flokken sin og samlet dem sammen igjen på stasjonen og tok den med seg hjem – under sine vinger liksom. Og han hadde da aldri hørt om noen annen dame som hadde gått bort og kjøpt et nybygget, umalt trehus midt ute på et jorde, og så hadde malt det selv og snekret og spikret og greid allting alene, rent som en kar, og spadd og kjørt gjødsel og plantet og sådd, til jordet ble hage. Jaggu var han kry av henne – han skulle ha lyst til å se den damen som kunne gjøre alt det hans mor hadde gjort – – – Og så det at hun visste så meget, og leste all verdens ting som damer ellers aldri har et dust av greie på – – Hun så ut slik også, så folk la merke til henne, følte Paul. Hennes øyne var så forferdelig brune, skinnende og store, og håret hennes, det og var liksom mye mer brunt enn alt annet hår han hadde sett – glansfullt og flammet i bølgene; det hadde farge akkurat som en kastanje med det samme en tar den ut av hamsen. Klærne så annerledes ut på henne enn på andre damer, enda hun gikk aldri sånn rart kledd som for eksempel moren til Rolf Hagen. Faren, han så så hjertelig alminnelig ut, enda han hadde nok nokså stilig sveis på seg – især med den nye slags konen som han hadde anskaffet seg, så han ordentlig alminnelig ut. Det var fan og da – Paul så ned på dem for det – og han misunte dem fordi han hadde på følelsen at det var noe i verden som de slapp fri for med det at de var slik. – I grunnen elsket han sin mor med en slags vill stolthet over henne på bunnen av sitt hjerte – men samtidig  Hamse: hylse rundt nøttene på enkelte tresorter

27


Munkegata med Nidarosdomen fotografert i 1915. Foto: Schrøder | Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

418


villet preke ikke om at vi skulle være redde for krigen, men at vi ikke skulle frykte for menneskene – og det ikke fordi de er så og så gode, nei men simpelthen egget oss til ikke å frykte menneskene enda de er som de er –. Så hadde vel Freden ikke hatt noe palass i Haag. Og Freden hadde sikkert hatt færre erklærte fredsvenner –. Men da ville det kanskje vært menn som elsket Freden sånn som menn har elsket Krigen. Da ville Freden på jorden iallfall begynne å fortone seg som en mulighet–. Han var blitt sittende igjen alene på kontoret – hadde gjort ferdig et par overslag og skrevet noen forretningsbrev, og imens hadde han ikke kunnet la være å tenke på: Gud vet hvordan allting er før de kommer frem –. Han hadde latt stenografdamen gå tidlig; hun måtte reise opp og hente sin gamle mor på det sommerpensjonatet der hun var. Henrik hadde bestemt seg for å se å få Berit og barna hjem, i natt skulle han bile innover etter dem. Mortensen var gått for å møte Else og ungene ved båten. Folk kom styrtende hjem fra landet, hals over hode. Selv hadde han telegrafert til sin kone og bedt henne bli hvor hun var inntil videre. – Verandadørene stod på vidt gap. Paul gikk gjennom stuene, ut på kjøkkenet; det var ingen. Han banket på døren til pikeværelset  – nei. I spise­stuen lå duken på, og det var satt frem kuvert, men ikke mat på bordet. Dina måtte ha trodd at han spiste i byen. – Så hentet han en halv øl i kjelleren og fant mat i spiskammeret. – Men det var da også et innfall av piken å gå sin vei slik og la huset stå for åpne dører. Den fullkomne stillheten i den lille villaen virket rart  – gikk ham på nervene, rent ut sagt. Skjønt det var noe sludder, selvfølgelig. Han satte seg inne på sitt eget rom, leste avisene om igjen. Og han fôr sammen da noe kom farende skraslende og skrapende oppfor verandatrappen – så var det bare hunden. Den satte innpå ham, logret og jafset. Da han kommanderte «legg seg», lusket den inn i dagligstuen og nyttet leiligheten til å legge seg i sofaen. Hun hadde nå vel nøkkel med, Dina –. Paul låste ytterdøren og gikk opp. Teppet var ikke tatt av hans seng. Og han syntes det så rart og lite hyggelig ut med de to store og den lille hvitdekkede sengen som stod og lyste i det tussmørke værelset. Fort tok han teppet av sin seng og slengte det bort på Bjørgs; så kledde han seg av i en fart.

Stenografi: hurtigskrift basert på bestemte tegn og forkortelser

419


Det kom ingen med varmt vann til ham neste morgen, og nede i spisestuen stod bordet som kvelden før. Dina var åpenbart ikke kommet tilbake. Han ringte hjem fra kontoret, men fikk ikke svar. Og da han stakk hjemom til middagen, var huset like tomt, soveværelset og badet stod som han hadde gått fra det. Han syntes han ble nødt til å varsku politiet – hun kunne jo være kommet noen ting til. Det var en eldre pike, litt rar av seg. Han måtte tenke på om hun var blitt så oppskremt av stemningen omkring seg, så hun hadde funnet på noe galt –.

Mandag morgen lå det brev til ham fra Bjørg – hun var blitt med sin mor hjem til Kristiania, selvfølgelig. Inni brevet var det en liste, evinnelig lang, over varer som han måtte kjøpe inn til huset. Paul så på den så vidt: 10 sekker hvetemel, 5 sekker rugmel, begynte den med. Han kastet brevet ned i skrivebordsskuffen sin, ringte opp og bestilte ilsamtale med steinindustrien i Gudbrandsdalen. Det var telefonering og telefonering hele formiddagen – med forretningsforbindelser, med bankene, innimellom med folk som visste nytt om krigen: fransk kavalleri var gått over den tyske grensen på flere steder, Belgien gir etter, stemningen i London, rykter om tysk okkupasjon av Kristian­sand, butikkene blir stormet i Kristiania. Nürnberg er blitt bombardert fra luften, kommer Norges Bank til å følge eksempelet fra Stockholm og København? Frøken Raaen fortalte at to tyske spioner var blitt arrestert på Britannia. Det var telegrafisk bekreftelse fra Grossmann & Weinberg på deres siste ordre, skal forhåpentlig bli ekspedert uten større forsinkelse og «Gott mit uns». Hm. Paul gikk ut; det var kanskje sikrest å spørre personlig, og han syntes han måtte da høre etter om politiet hadde fått noen greie på den forsvunnede piken. Langt om lenge fikk han tak i en mann som visste om saken. Joda, Dina Snemo var kommet hjem til sine foreldre i Verdalen lørdag; det var visstnok noen piker som tjente i nabolaget, som hadde skremt henne fra sans og samling. – Hun hadde forresten vært på sinnssykeasyl et års tid i sin ungdom, opplyste lensmannen. – Spionene på Britannia kjente politiet ikke noe til –. Så gikk han bortom og leste de siste telegrammene som var slått opp i avisekspedisjonene.

«Gott mit uns»: tysk | «Gud med oss» | de tyske keisernes valgspråk

420


Dronnigens gate 7, på hjørnet av Nordre gate, med Britannia Hotell til høyre. Foto: Fra postkort utgitt av Mittet & Co | Trondheim byarkiv

421


Det føltes som et sår i sinnet – og han syntes det måtte bli ved å være arr etter det alltid: hvor behersket han var av tanken på sine egne affærer. Redselen over det som var i gjørningen nå ute i verden, den var ulidelig, men hvor meget av denne knugende følelsen kom av hans usikkerhet for egen regning? Belgia, hvordan var det der i dag? Hva skjer der i morgen, i overmorgen –. Om en måned, hva er det skjedd da? Hvordan skal man multiplisere for å få en slags begrep om hva en krig betyr av elendighet –. Og som et bitte lite fnugg som hvirvler forbi et øyeblikk, langt ute i utkanten av skjæret fra en brann – Dina, den stillferdige, halvgamle piken deres, han måtte tenke på henne hele tiden, hvor vondt mon det arme mennesket hadde hatt det –. Han ble buden til å spise hos Alsters så lenge. Men han sa nei takk. Han var ikke opplagt til å høre Berit skumme av tysk begeistring – og Henrik hadde en besynderlig forestilling om at han, Paul, skulle ikke bare ikke synes krigen var en sånn forferdelig ulykke, men han forutsatte likefrem at hans venn skulle hovere på en eller annen måte, fordi han hadde fått rett. – Merkelig, et så forstandig menneske som Alster var, forresten –. Paul syntes likefrem det var godt at han hadde det tomme huset å gå hjem til.

Men den tredje morgenen ble han vekket av at noen rusket i ham, og så var det Bjørg. «Men kjære – hvor kommer du fra?» «Fra toget, vel – å gid så fortvilet som jeg var fordi det ikke var noen og møtte oss – har du ikke fått brevet mitt – men skynd deg å stå opp, da, sjåføren greier ikke å bære inn alle kassene mine alene – og hvordan er det det ser ut nede – og over hele huset. – Du har da vel ikke gitt Dina ferie nå, vel?» Paul tørnet ut, full av anelser om ubehagelige forklaringer som ville komme. «Hvor er Synne  – du har da vel ungen med deg  –?» Så forklarte han hvordan det hang sammen med pikens fravær. «Og du har ikke gjort noe for å få tak i en ny –?» Han hadde skrevet til Dina og spurt om hun mente å komme tilbake eller ikke, «– jeg syntes ikke jeg kunne gjøre noe før jeg fikk svar fra henne –.» «Nei mannfolk! Jeg tror du er gal – kan du tenke deg at jeg vil ha en jente i huset som er sinnssyk! Hun skulle gjøres ansvarlig, skulle hun, for å stryke fra plassen sin i utide på den måten og sette oss i forlegenhet –» I gjørningen: i gjære

422


«Stakkar, det er da vel ikke noe rart om hun har tapt hodet, hun som så mange andre i denne tiden –» «Å jo! Ja du tar jo alltid parti for pikene her i huset mot meg –» «Jammen Bjørg – du er nå sant å si ikke noe videre flink til å omgås pikene dine heller – du maser sånn på dem alltid –» «Gjør jeg! Akkurat som om du hadde et eneste dust av greie på hva som er å gjøre i et hus. Pøh! Du tar parti for pikene fordi du biller deg inn at de blir mishandlet og underkuet – akkurat som om det ikke er dem som underkuer oss husmødre –. Du er meget høfligere alltid mot piken enn mot din egen kone. Det er sannelig godt at jeg ikke har anlegg for skinnsyke –» «Ja det er åpenbart, det.» Det gikk plutselig opp for ham at her stod de og trettet – om tarvelig filleri, de som aldri hadde vært uvenner før. Det var på den måten de møttes igjen – i en slik tid som nå –. Så gikk han bort og tok omkring henne: «Forresten så kan du ha rett til å klage på min uhøflighet – jeg som ikke en gang har sagt velkommen hjem til deg. Velkommen hjem igjen da, ungen min!» Bjørg fant seg i hans omfavnelser og kyss: «Men nå må vi gå ned, sjåføren venter –» På veien gjennom dagligstuen fikk han sanket opp Sunlife, som stod ganske stille, fin som en dukke i sin nye kyse og kåpe fra Paris. Hun så seg omkring i det fremmede rommet, alvorlig og interessert. «Men kjære, har du kjøpt flygel –» våget Paul seg til å spøke, han hjalp sjåføren med å få inn den største kassen. «Du kan da begripe at det er matvarer – mamma delte med meg, du kan tro hun har vært rasende flink til å proviantere. Gudskjelov – for siden du altså ikke har fått brevet mitt hvor jeg hadde skrevet opp alt det som jeg bad deg kjøpe her i byen –.» Paul besluttet å oppsette med forklaringen til de hadde fått litt frokost. Men da de omsider satt ved bordet – han hadde Sunlife på fanget og foret henne med egg og ansjos – så syntes han han måtte bekjenne. «Jeg må ha oversett det du skrev om at dere skulle komme hjem i dag – for den listen din har jeg fått. Men jeg syntes ikke jeg kunne gjøre noe ved det. Det går ikke an at de som kan, kjøper opp massevis av nødvendighetsartikler for dem som bare har lønningene sine å leve av – og ikke engang vet hvor lenge de kan gjøre regning på å ha sin fortjeneste. Det er ikke mulig å si hvordan det vil bli med arbeid utover høsten –» Bjørg så på ham – øynene hennes ble sorte og store: «Du har altså fått brevet mitt – men du har bare ikke giddet å lese det ordentlig igjennom –.» Paul tilstod ydmykt, han måtte ha kommet til å overse noe i det. 423


«Altså – et brev fra din kone – det leser du ikke engang! Jeg skriver til mannen min om en sånn alvorlig sak – for jeg skal bare fortelle deg, det er fryktelig alvorlig, altså, det er ingen som vet hvor vanskelig det kan bli for allting utover høsten –» «Jo dessverre, Bjørg, jeg vet at det kan bli vanskelige tider – om ikke akkurat på den måten som dere husmødre tror, at det gjelder at hver som kan, kjøper opp mest mulig og fyller opp loft og kjellere. Seksten sekker mel eller hvor meget det var du hadde skrevet opp – du kan da skjønne at du hadde ikke fått det engang –» «Tror du kanskje jeg hadde ment at du bare skulle ringe opp til kjøpmannen, kanskje – du kan skjønne jeg mente at du skulle forsøke på forskjellige steder, vel. Å, en må nok være om seg –» Paul satte ned barnet og reiste seg: «Nei, nå har jeg ikke tid mere, jeg må på kontoret. Takk for mat, Bjørg. Du får ringe opp og se å få fatt i et menneske til hjelp så lenge –» Men hun fulgte etter ham ut i hallen: «Akkurat som femten sekker med mel skulle være så forferdelig meget – her i huset hvor vi koker allting selv –» «Jammen femten sekker mel, da, menneskebarn, – det må man da vel kunne bake til en hel garnison av i månedsvis –» «Krigen kan godt komme til å vare i månedsvis, den –» «Jeg kan ikke skaffe penger til det heller, Bjørg», sa Paul alvorlig. «Du må da kunne skjønne det, kjære deg, i en sånn situasjon som denne, kan ikke Henrik og jeg disponere mer enn det aller nødvendigste av kontanter til våre private husholdninger.  – Jeg vet at Berit har kjøpt to sekker mel og betalt femogsytti kroner for den ene; allerede det syntes Henrik var for galt –» «Berit! Ja, som er en sånn elendig husmor. – Og ellers så får det da bli statens sak å ta seg av dem som ikke kan greie seg selv –» «Jeg har ikke tid til dette lenger, Bjørg –» Synne hadde ruslet ut i hallen, stod og betraktet sine foreldre med en liten betenkelig mine. Moren løftet henne opp i armene sine og begynte å gråte: «Og Knorrs havremel, som jeg hadde skrevet opp – det har du altså heller ikke kjøpt! Synes du ikke det er synd på lille Tulla heller, da – stakkars liten som skal oppleve sånne fryktelige tider –» «Å Bjørg, la være å si slikt», bad han sakte. «Tenk da på alle de små tullene ute der hvor krigen er – i Belgien nå –» «Jammen det kan da vel ikke jeg noe for», sa Bjørg gråtende. «Jeg ønsket da ved Gud hele tiden at det ikke skulle bli krig –. Men det er akkurat 424


likt sånne krigsbegeistrede mannfolk som deg – dere tenker på alle andre enn deres egne koner og barn –» Han var uforholdsmessig opprørt, syntes han selv, da han gikk nedover mot byen. Men det var så – ynkelig –. Far og mor og barn som møtes på en tid da fedre og mødre og barn over halve Europa slites fra hverandre i angst og spenning, hjem skytes ned og brenner opp. Og så en sånn vemmelig, tarvelig trette – det var faktisk den første de hadde hatt og; han kunne ikke huske at de hadde vært uenige en eneste gang før i alle de årene de hadde vært gift – ikke for alvor. Ikke et vondt ord mellom dem. – For så vidt skulle altså deres ekteskap ha vært noe nær det ideale –.


Profile for St Olav Forlag

Gymnadenia  

Sigrid Undsets roman Gymnadenia, illustrert og i oppdatert språkdrakt.

Gymnadenia  

Sigrid Undsets roman Gymnadenia, illustrert og i oppdatert språkdrakt.