__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


FJELLET MED DE SYV TRINN


ORIGINALUTGAVE The Seven Storey Mountain Først publisert av Harcourt, Brace & Company (1948) © The Abbey of Gethsemani, USA By arrangements with Curtis Brown Ltd, New York and Ia Atterholm Agency, Sweden NORSK UTGAVE © St. Olav forlag 2020 ISBN: 978-82-7024-371-6 Oversetter: Jeanne Wreden Design, sats og ombrekking: Peter Bjerke Teologisk konsulent: Heidi H. Øyma Bibelreferanser er hentet fra Det Norske Bibelselskaps Bibelen 2011, der ikke annet er oppgitt. Alle noter er ved oversetter/redaksjon.


S

T

.

O

L

A

V

K

L

A

S

S

I

K

E

R

E

FJELLET

MED

DE

SYV

TRINN

E N T R A P P I S T M U N K S S E LV B I O G R A F I

THOMAS MERTON


INNHOLD

DEL I 1 FØDT I FANGENSKAP……………………………………………………………………………………………………………………… 2 VÅR FRUE AV MUSEENE………………………………………………………………………………………………………………… 3 NEDSTIGNING……………………………………………………………………………………………………………………………………… 4 BARNA PÅ TORGET……………………………………………………………………………………………………………………………

17 55 107 193

DEL II 1 HØY PRIS………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 241 2 GJENSTRIDIGHETENS VANN………………………………………………………………………………………………………… 317 DEL III 1 DET MAGNETISKE POLPUNKTET……………………………………………………………………………………………… 2 DET VIRKELIGE POLPUNKTET…………………………………………………………………………………………………… 3 EN SOVENDE VULKAN…………………………………………………………………………………………………………………… 4 DEN SØTE SMAK AV FRIHET…………………………………………………………………………………………………………

359 413 465 512

EPILOG……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 559 NOTER………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 583


FORORD

D

en 31. januar 2015 ville Thomas Merton ha fylt hundre år. Jubilanten har forlengst forlatt denne jammerdal til fordel for evigheten, hvor han vel pyntes for å sitte til bords ved Lammets bryllupsfest. Ikke desto mindre ble hans jordiske fødselsdag feiret med virak. En rekke bøker utkom til hyllest. Jeg ble slått av deres allmenne profil. Den Merton som erindres og idealiseres i dag, er den «profetiske» Merton, den «rastløse» Merton, sågar den «lidenskapelige» Merton. Kildene man helst trekker på, er Mertons dagbøker. I så måte kan han forsåvidt skylde seg selv. Han førte dem jo, og var seg stadig mer bevisst at ingen huskelapp, ingen handleliste fra hans hånd ville unngå ettertidens granskning. Å skrive dagbok med en leserkrets for øye er et delikat foretak. Blotting, det være seg av kropp eller sjel, er sjelden helt anstendig. Thomas Merton var naturlig rikt begavet. Han levde på dypet, erkjente på dypet, følte på dypet. Han strebet mot den dype tanke. Det ligger i sakens natur at dypet er dunkelt. At mange, ennå idag, møter Merton som en åndsfrende, er i stor grad fordi han så troverdig beskrev sine dykk ned i mørket og det han fant der: mangfoldet, fascinasjonen, også frykten. Sommetider brakte han et enkelt funn – en korall, en sjøstjerne – opp i lyset og åpenbarte dets skjønnhet. Vi får inntrykk av at dykkeren Merton, lik Terents, den førkristne romerske forfatter, kunne si: «Intet menneskelig er meg fremmed.» På egen bunn gjenkjente han det allmennmenneskelige, som han fant ord for å beskrive. Dette var hans særlige begavelse, en kilde til medlidenhet, også til en lun sans for det absurde. 7


Vi skal dog vokte oss for å begrense Merton til den naturlige sfære. Nettopp denne boken beretter om hans oppvåkning til det overnaturlige. Han sanset det først som en hypotetisk mulighet, sannet det så som det egentlige, reelle: en vidunderlig soloppgang over denne verdens potetland. Perlefiskeren Merton gav seg til å sveve. Møtet med den kristne, katolske tro, deretter med munkekallet, gav hans lengsel form. Trett av et omflakkende liv i det ytre så vel som i det indre hengav han seg til en ekstremt ordnet tilværelse. Klosterlivets rytme fikk regulere hans inntrykk, fantasi, begjær og eksistensielle hunger. Han trengte rytmen og forble den trofast til det siste, selv om han i dagbokens ekspostulasjoner nok jamret seg, nå og da, over begrensningen den medførte. Frustrasjonen som kommer til uttrykk, er malerens over lerretets form, komponistens over takt og toneart; men som den kunstner han var, visste Merton at streng formgivning var en forutsetning for hans kreativitet. Boktittelen refererer til et motiv i Dantes Guddommelige komedie. I del to, «Skjærsilden», føres dikteren gjennom en hinsidig Jotunheim, hvor purgatoriet fremstår som et fjell med syv geologiske sjikt, tilsvarende kjærlighetens ufullkomne eller endatil perverterte uttrykk: lidenskapene som oppstår i vår falne verden når kjærligheten ikke rettes mot det virkelig elskverdige, sanne og skjønne, altså mot Gud. Forfatteren var munkelærling. Han var også en kresen litterat, med ry som anmelder og med flere utkast til selvbiografisk diktning i papirkurven. Henvisningen til Dante, som videre speiles i bokens tredelte struktur, sier noe om Mertons skaperintensjon og -ambisjon. Han ville gi opphav til et kunstverk, samtidig intenst personlig og universelt. Han lyktes. Boken gikk som en farsott, først gjennom Statene, så gjennom resten av verden. Tidens store forfattere anerkjente Merton som én av sine egne, et rettmessig medlem av deres laug. Senere uttrykte Merton seg kritisk om sitt gjennombruddsverk. Han antydet at det var for idealisert, for kunstlet. Ikke desto mindre, da han i 1967, året før han døde, tegnet et diagram over sine så langt samlede verker, nesten tredve i tallet, med seks graderinger fra «pyton» til «godt» og «bedre», 8


var The Seven Storey Mountain – på norsk Fjellet med de syv trinn – blant dem som fikk høyeste karakter. Ingen bok nådde glansbetegnelsen «best».1

9


Merton brukte sitt liv, sin omvendelse, sitt kall som materie for boken; men det er ikke han som er hovedperson. En annen utgjør det handlende subjekt, behørig anerkjent i tilegnelsen. Christo vero Regi står det på tittelbladet til den amerikanske førsteutgaven: «Til Kristus, den sanne Konge.» Senere utgaver fikk ikke alltid dedikasjonen med. Synd er dét, for den uttrykker Mertons autorale hensikt. Det er iøynefallende at han, i tiden rundt utgivelsen, undertegnet brev til sin forlegger, Robert Giroux, med In Domino Christo («I Herren Kristus»), eller til og med, ved juletider i 1948, In Christo Rege («I Kristus, Kongen»). Merton, pasifisten, skriver som menig i Fredsfyrstens hær. Han svinger Kongens banner. Det han vil formidle, er lykken han har funnet ved å stå under Kristi kommando. Han peker derved mot sin monastiske selvbevissthet. På første side av Benedikts regel, Mertons kontrakt som trappistmunk, står det: «Min tale er rettet mot deg, hvem du så måtte være, du som én gang for alle gir avkall på egen vilje for å kjempe for Kristus, den sanne Konge.» Å innrulleres slik er munkens privilegium, men langt fra hans enerett. Merton gjør det klart at enhver som ønsker det, hver kvinne eller mann av god vilje, er innbudt til å kjenne den salige hjemkomst, den frihet han selv fant i sitt kloster. Kristus Kongen maner til fellesskap på alle felt. Det gjelder kun å stå beredt. At Merton gjorde et slikt budskap begripelig og tiltrekkende langt utover det kirkelige miljø, at mannen i gata leste det han skrev og følte seg personlig berørt, utgjør bokens storhet. Det er ikke banalt, i så måte, å sammenligne den med Augustins Bekjennelser. Ved å skrive ut fra eget dyp, med blikket vendt mot fjellets topp, var det menneskets streben Thomas Merton formulerte. Vanlige folk gjenkjente seg selv og fant trøst. The Seven Storey Mountain gikk i trykken i oktober 1948. Forlaget la opp til et førsteopplag på 5 000 eksemplarer. I løpet av et år hadde man solgt 600 000. Merton ble salvet til profet for nasjonen. Han var en profesjonelt anonym forfatter: Den sivile signaturen «Thomas Merton» var for et pseudonym å regne, for i klosteret var han blitt gitt det nye navn «Father Louis». Boken hans skildret avskjeden fra «verden». Over natten ble han så 10


til navngjeten rikssynser. Heri lå et paradoks. Merton humret godt over det. Han nøt det til tider. Til tider beredte det ham smerte. Hans vesentlige kall var tross alt til oppofrelse, ensomhet og stillhet. Han visste at han lett lot seg forføre av sin penn. Den «modne» Merton fremstår forunderlig umoden når han skriver for fort, ute av stand til å motta sterke inntrykk (relasjonelle, estetiske eller åndelige) uten sporenstreks å formidle dem i bokform, brevform eller i sin journal. Her kunne han nok komme med innsikt på høyt kontemplativt og dikterisk nivå. Men han kunne også være lettvint, sær og sur. Spennvidden besnærer dem som ser Merton som bildet på en ustadig, postmoderne sjel de kaller «autentisk». Bildet beroliger vel fordi det reflekterer våre egne livs altfor hyppige mangel på konsekvens. Imidlertid er det til syvende og sist en karikatur. For jo, Merton var mangslungen og kompleks. Men han visste nøyaktig hva han stod for, hva hans rettesnor var. Han vek aldri fra Kongens side fra den dag han avla sin troskapsed. Hans polemiske eller intime utgytelser har sin verdi og sjarm, for all del; men hans sanne kjerne kommer først til uttrykk i de mer ettertenksomme, avmålte skrifter, der hvor han ser seg selv, og alt han bærer på, i lyset fra en Annen. Blant disse skriftene befinner The Seven Storey Mountain seg i en særstilling. Jeg antar at det blir stående som hans hovedverk og fortsatt leses når Merton runder de to hundre. Enhver Merton-venn har sin egen forestilling av dette så elskelige menneske: posert sammen med en smilende Dalai Lama, kanskje; eller på landtur med Joan Baez; svettende ved tanken på piken han hals over hode hadde forelsket seg i; eller knelende i bønn, med hetten pittoresk fremtrukket, ved en imitasjonsgotisk søyle. Mitt eget mentale ikon skylder jeg en venn som var Mertons medbror og som kjente ham godt. Han har fortalt meg en anekdote jeg får lov til å dele.2 Thomas Merton døde den 10. desember 1968 i Bangkok. Han var hedersgjest ved et symposium der, og hadde holdt sitt foredrag. Tilbake på værelset tok han seg en dusj. Han ville deretter justere den elektriske viften. Det var varmt! Viften viste seg å ha en skadet strømkabel. Merton berørte den, fikk massivt eletrisk støt og omkom. Nyheten 11


skapte bestyrtelse, ikke minst hjemme i hans kloster. Abbeden kunngjorde den neste dag, den 11., ved middagen. Det var skikk den gang at munkene fikk post tildelt på sine plasser i refektoriet. Blant dem var en gammel belgier ved navn pater Idesbald. Han ankom USA rett etter første verdenskrig og var innen et år blitt novise i Gethsemani. Språket lærte han seg aldri godt; i klosteret ble det talt lite. På 60-tallet, da diskusjon kom på mote, også blant trappister, ble han en stadig mer marginal gestalt. Sin flamsk hadde han glemt; engelsk kunne han knapt. Han var full av misnøye, også av en god del oppspart sinne. Han kompenserte for sulten han hadde kjent som ung, ved å hamstre alt mulig spiselig på cellen (og døde senere av matforgiftning). Med andre ord: Han var en vrien mann å omgås, en ofte oversett mann, kanskje en mann man gjorde sitt for å unngå. Den 11. desember 1968 var det min venns tur til å lese ved bordet mens brødrene spiste. Han ble derfor igjen i refektoriet da måltidet var over, for å få sin egen middag. Mens han gjorde seg i stand, kom pater Idesbald sjokkende, åpenbart bestyrtet. Han viftet med et postkort han nettopp hadde fått, som han gjorde sitt beste for å tyde. «De sier han er død», utbrøt han, «men her har da jeg fått kort!» Kortet var sendt fra Thailand. Det bar følgende budskap: Hallo! Hvordan har du det? Jeg håper du ikke har det altfor travelt med osten og bakingen i år. Jeg kommer til å feire jul sammen med munkene i Hong Kong. Oppfør deg pent! Fr Louis.

12


Thomas Merton var på sitt livs drømmereise. Han møtte den ene berømte, høyverdige personlighet etter den annen. Han ble fetert hvor han kom. Midt i alt oppstyret hadde han omtanke for denne ensomme, litt lugubre medbror der hjemme. Han omfavnet ham på avstand (ikke bare fra Østen, men så å si fra graven) med hjertelig varme. Min venn sier: «Sånn var han» – den sanne Konges merke verdig. + fr. Erik Varden OCSO Mount Saint Bernard Abbey 8. september 2019


Christo vero Regi ÂŤTil Kristus, den sanne KongeÂť


DEL I


1

FØDT I FANGENSKAP 3

P

å den siste dagen i januar 1915, et år preget av verdenskrig, dypt nede i de franske fjellenes skyggedal på grensen til Spania, kom jeg til verden – i Vannmannens tegn. Av natur var jeg født en fri mann i Guds bilde, og likevel ble jeg en fange av min egen voldelighet og egoisme i den verdenens bilde som jeg var født inn i. Denne verdenen var som et bilde av helvete, full av menn som jeg, som elsket Gud og likevel hatet ham; som var født til å elske ham, men i stedet levde i frykt og med alle slags håpløst motstridende lyster. Ikke mange kilometerne fra huset hvor jeg ble født, samlet man sammen menn som lå og råtnet i regnvåte grøfter blant døde hester og ødelagte granatkastere inne i en skog med trær uten grener, langsetter elven Marne. Min far og mor var fanget i denne verdenen, og skjønt de visste at de ikke hørte til den eller var en del av den, var de likevel ute av stand til å komme seg ut av den. Det var ikke fordi de var spesielt hellige, det skyldtes noe helt annet: De var kunstnere. En kunstners integritet løfter mennesket over verdens nivå uten å fri det fra verden. Far malte som Cézanne og så det franske landskapet på samme måte som Cézanne. Hans verdensbilde var sunt, i fullstendig balanse og med ærefrykt for strukturene, for menneskenes innbyrdes relasjoner og for alle de forhold og omstendigheter som preger det enkelte individets identitet i alt det skapte. Hans visjon var religiøs og ren, og derfor var hans bilder uten pynt og overflødige detaljer, for en troende mann har respekt for 17


den kraft og evne Guds skaperverk har til å bære vitnesbyrd om seg selv. Min far var en meget god kunstner. Ingen av mine foreldre var belemret med disse små, skumle fordommene mange preges av, folk som ikke har andre interesser enn biler og filmer, hva som måtte befinne seg i kjøleskapet, hva det står i avisene, og hvilke naboer som skal skilles. Fra min far arvet jeg en spesiell måte å se virkeligheten på og noe av hans integritet, og fra min mor en slags misnøye med verdens begredelige tilstand, samt noe av hennes allsidighet. Fra dem begge har jeg fått arbeidslyst, klarsyn og evnen til å glede meg over livet og dertil en fortellerglede og formuleringsevne som ville ha gjort meg til en slags konge, om de verdiene verden bygger på, hadde vært de sanne og ekte. Riktignok hadde vi aldri penger, men enhver idiot vet jo at man ikke trenger penger for å glede seg over livet. Om det de fleste mennesker synes å anse som en selvfølge, hadde vært tilfellet – om det eneste man trengte for å bli lykkelig, var å grafse til seg alt og oppleve alt og utforske alle mulige erfaringer i den hensikt å fortelle om det, da ville jeg ha vært et usedvanlig lykkelig menneske, en spirituell millionær, fra min spedeste barndom og til denne dag. Om lykke kun dreide seg om de medfødte evner og anlegg man hadde, da hadde jeg aldri inntrådt i et trappistkloster da jeg ble voksen.


II

M

in far og mor kom til Prades fra hver sin ende av jordkloden, og skjønt de egentlig kom for å bli der, ble de bare såpass lenge at jeg rakk å bli født og stå på mine to små ben, før de de dro videre igjen. Slik fortsatte det, og for meg ble det en lang reise. For oss alle tre er reisen nå slutt – om enn på forskjellige måter. Og skjønt min far kom fra motsatt side av kloden, fra den andre siden av havet, ser alle bildene, som han laget av Christchurch, New Zealand, hvor han ble født, ut som en av Londons forsteder, kanskje bare litt renere. Det er mer sol i New Zealand, og jeg forestiller meg at folk der er friskere enn oss. Min far het Owen Merton. Owen fordi hans mors familie hadde bodd i Wales noen generasjoner, men jeg tror de opprinnelig var fra det skotske lavlandet. Og min fars far var musikklærer og en from mann som underviste ved Christ’s College i Christchurch på South Island. Far var en meget energisk og ukonvensjonell mann. Han pleide å fortelle om det bakkete landskapet og fjellene i South Island og om sauefarmene og skogene han pleide å gå turer i. En gang hadde det kommet en Antarktisk-ekspedisjon forbi, og min far ble nesten med til Sydpolen. Han ville ha frosset i hjel sammen med de andre, for dette var den ekspedisjonen der ingen vendte levende tilbake. Da han ville studere kunst, møtte han stor motstand, og det var ikke lett å overbevise familien om at dette virkelig var hans kall. Men omsider kunne han dra til London og 19


dernest til Paris, og i Paris møtte han min mor og giftet seg med henne. Han dro aldri tilbake til New Zealand. Mor var amerikanerinne. Jeg har sett et bilde av henne, og det viser en sped, tynn og sindig liten skikkelse med et litt alvorlig, engstelig og meget følsomt ansikt. Og dette passer godt med det jeg husker av henne – bekymret, pertentlig, kjapp og ganske så kritisk når det gjaldt meg, hennes sønn. Likevel ble hun i familien alltid omtalt som glad og lett til sinns. Min bestemor hadde spart en mengde lokker fra mors røde hår som hun oppbevarte etter hennes død, og mors glade latter som kostskolejente sluttet aldri å klinge i min bestemors hukommelse. Det forekommer meg nå at mor som menneske må ha vært full av uoppfylte drømmer og en perfeksjonist: Perfeksjonismen uttrykte seg i hennes kunst, i innredningen, i dans, hushold og i barneoppdragelsen. Kanskje er det derfor jeg hovedsakelig husker henne som bekymret, siden jeg, hennes førstefødte sønn, var så ufullkommen og følgelig en stor skuffelse. Om ikke annet vil nok denne boken være et tydelig bevis på at jeg ikke akkurat var noen mors drømmebarn. I sin dagbok fra den tiden jeg var spedbarn og liten gutt, uttrykte min mor forbløffelse over at jeg var så sta, og hun beskrev en tilsynelatende plutselig utvikling av noen helt uforklarlige trekk i min personlighet, ting som hun syntes kom helt uventet, og som for henne var ganske uforståelig: for eksempel det at jeg som fireåring viste en dyptfølt og meget alvorlig fascinasjon for lyset fra gassbelysningen i kjøkkenet, og det nesten med en religiøs ærbødighet. Kirke og formell religionsutøvelse var ikke blant de ting mor tilla særlig stor betydning i oppdragelsen av et moderne barn. Jeg antar at hun tenkte at jeg, i fall jeg skulle måtte klare meg selv, ville bli en grei og fredelig deist av noe slag, men i alle fall ikke henfalle til overtro. At jeg ble døpt i Prades, er jeg nesten helt sikker på må ha vært fars idé, for han var oppdratt i en dyp og velutviklet tro i tråd med Den engelske kirkes læretradisjon. Men det dåpsvannet jeg fikk i Prades, synes ikke å ha vært i stand til å motvirke forkrøplingen av min medfødte frihet, eller fri meg fra djevlene som bet seg fast i sjelen som vampyrer. 20


Far hadde kommet til Pyreneene på grunn av en drøm han hadde; egentlig mer entydig, konkret og praktisk enn min mors tallrike og besettende ideer om det perfekte. Far ønsket å finne seg et sted i Frankrike hvor han kunne slå seg ned, stifte familie og male, og leve på praktisk talt ingenting; for vi hadde praktisk talt ikke noe å leve av. Mine foreldre hadde mange venner i Prades, og etter at de hadde flyttet dit, fått alle møblene på plass i leiligheten, med alle lerretene stablet i et hjørne og hele stuen dunstende av våt oljemaling, vannfarger, billig pipetobakk og mat, kom flere venner innom fra Paris. Mor pleide å male i det bakkete landskapet under en stor lerretsparasoll, og far malte i solen, og alle vennene drakk rødvin og stirret utover dalen mot Canigou og klosteret som lå i fjellsiden. Det var mange klosterruiner rundt omkring i fjellene der. Det er med stor ærbødighet jeg lar tankene vandre tilbake til disse rene, gamle klostrene bygget i stein, og til de lave og mektige buene, som en gang ble løftet på plass av munker som kanskje har bedt for meg så jeg fikk komme inn der jeg er nå. Den hellige Martin og erke­ engelen Mikael, munkenes store verneengel, hadde sine kirker i disse fjellkjedene: St. Martin-du-Canigou-kirken og St. Michel-de-Cuxa-kirken. Så er det rart jeg har gode følelser for disse stedene? Mange år senere ble en av kirkene med meg, stein for stein, helt over Atlanteren, og anbrakt like i nærheten, slik at den fantes der da jeg trengte å bli minnet om hvordan en klostergang så ut, og hvordan dette var et sted hvor et menneske kunne leve sitt liv, om det ville leve i samsvar med sin fornuftige natur og ikke som en hjemløs hund. St. Michel-de-Cuxa er rekonstruert i et spesielt og meget velfungerende museum i en park som ligger i et av New Yorks bedre strøk med utsyn over Hudson River. Beliggenheten er slik at du glemmer hvilken by du er i. Den kalles «klostrene». Selv om den er kunstig oppført, har den likevel bevart nok av sin opprinnelighet til at den kan fungere som en anklage mot alt som omgir den, bortsett fra trærne og Palisadene.4 21


Når venner av mine foreldre kom til Prades, hadde de med seg aviser sammenrullet i frakkelommene sine, og de hadde også med seg mange postkort med patriotiske tegneserier, som fremstilte hvordan de allierte seiret over tyskerne. Mine besteforeldre, det vil si min mors mor og far i Amerika, var bekymret over at hun befant seg i et land i krig, og det ble stadig klarere at vi ikke kunne bli i Prades svært mye lenger. Jeg var vel knapt ett år gammel og husker ingenting fra reisen til Bordeaux, hvor vi skulle om bord på en båt som hadde skytevåpen montert på fremre dekk. Jeg husker ingen­ting fra denne overfarten, ingenting om frykten for ubåter, eller ankomsten til New York, til et land som ikke var i krig. Men jeg har ingen problemer med å forestille meg det første møtet mellom mine amerikanske besteforeldre og deres nye svigersønn og barnebarn. For Pop, som min amerikanske bestefar ble kalt i familien, var en jovial og geskjeftig mann som, hvor han enn befant seg, på havna, om bord på et skip, eller på toget, på stasjonen, i heisen, på et hotell, eller i en restaurant, pleide å gire seg opp og kommandere alle omkring seg for å få ting omorganisert og slik sørge for at alt i løpet av et øyeblikk var fullstendig forandret. Min bestemor, Bonnemaman, som vi kalte henne, var helt motsatt, og hennes naturlige forsiktighet, hennes avventende holdning og avsky for all slags aktivitet syntes å stimulere intensiteten av Pops virketrang i motsatt retning. Jo mer aktiv Pop ble, jo mer han ropte og kommanderte, desto mer forsiktig og tilbakeholden og til slutt fullstendig ubevegelig ble min bestemor. Men det kan hende at denne underliggende, ganske uskyldige og fullstendig ubevisste konflikten i 1916 ennå ikke hadde rukket å utvikle seg til det ekstreme komplikasjonsnivået den skulle nå femten år senere. Det kan ikke være tvil om at det må ha vært visse spenninger mellom de to generasjonene, og det kan ha vært dette som gjorde at min mor og far bestemte seg for å finne et eget hus å bo i. Det skulle bli et ganske lite hus, gammelt og slitt, som lå under to–tre furutrær på Flushing, Long Island; den gang var dette en landsby. Vi befant oss ute på landet med utsyn i retning Kiljordan og Jamaica og den gamle skolen, Truant. Huset 22


hadde fire rom, to nede og to oppe, og to av rommene var omtrent på størrelse med et skap. Det må ha vært svært billig. Husverten, Mr. Duggan, drev et vertshus i nærheten. Han røk uklar med far da han forsynte seg med rabarbraen vi dyrket i hagen. Jeg husker dette skjedde en grålys skumringskveld om sommeren. Vi satt til bords og spiste kveldsmat da vi fikk øye på den fremoverbøyde skikkelsen til Mr. Duggan, som så ut som en hval i det grønne rabarbra­ havet, der han var i ferd med å plukke de røde stilkene. Far reiste seg fra bordet og sprang ut i hagen. Jeg hørte indignerte stemmer. Vi satt ved bordet, stille, uten å spise, og da far kom tilbake, spurte jeg ham ut for å få klarhet i hva denne situasjonen dreide seg om, moralsk sett. Og jeg kan fremdeles huske at det hele slo meg som en innfløkt sak, der mye kunne sies for begge sider. Jeg trodde faktisk at om huseieren hadde ønsket det, så kunne han rett og slett ha kommet og høstet alle grønnsakene våre, uten at vi kunne ha gjort noe for å forhindre det. Jeg nevner dette fullstendig bevisst på at noen kan bruke det mot meg og tenke at den egentlige grunnen til at jeg senere er blitt munk, er at jeg hadde mentaliteten til en livegen fra middelalderen helt fra min spedeste barndom. Far malte så mye han bare kunne. Han tegnet flere skissebøker fulle og malte akvareller langs sjøsiden av New York, og etter hvert hadde han til og med en utstilling i Flush­ing på et sted som ble drevet av noen kunstnere. To hus fra oss og opp en gate, i et hvitt hus med spisse gavler omgitt av store bakkete plener hvor det lå en stall som var ombygd til atelier, bodde Bryson Burroughs. Han malte duse, klassiske bilder i en slags Puvis de Chavannes-stil, og noe av godheten han viste oss, kunne man også spore i hans arbeider. Far kunne ikke brødfø oss med sin malerkunst. I krigsårene levde vi av det han tjente som landskapsgartner. Det var stort sett alminnelig grovarbeid, for ikke bare anla han hager for noen av de velstående folkene i nabolaget, men han gjorde brorparten av plant­ ingen og hagestellet også, og det var dette vi levde av. Far fortjente virkelig de pengene han fikk, han fusket ikke i faget. Han var en dyktig gartner, som forstod seg på blomster 23


dypt, indre liv, kanskje til og med til mystisk bønn, og til å gi videre til andre fruktene av din kontemplasjon. Og om du ikke kan gjøre det gjennom ord, så gjør det ved eksempel. Om denne opphøyde ild av guddommelig kjærlighet brenner i din sjel, vil den likevel uunngåelig ha en meget større innflytelse på resten av Kirken og verden, enn det som kan måles ut fra hvor langt ordene eller eksemplets makt rekker. Johannes av Korset skriver: «Ørlite grann av denne rene kjærlighet er mer kostbar i Guds øyne, og er til større gagn for Kirken, enn alle andre verk sammenlagt, selv om denne sjel synes å gjøre lite eller ingenting.» *** Allerede før vi var født, kjente Gud oss. Han visste at noen av oss ville gjøre opprør mot hans kjærlighet, mot hans barmhjertighet, og at det var andre som ville elske ham like fra det øyeblikk de var i stand til å elske noe, og at denne kjærlighet aldri ville forandre seg. Han visste på forhånd at noen av oss ville omvende oss, og at gleden da ville bli stor blant himmelens engler i hans hus, og han visste at han en dag ville komme til å bringe oss hit til Gethsemani sammen, av grunner bare han kjenner, så vi kunne lovprise hans kjærlighet. Hvert individuelle liv i dette abbediet er del av et større mysterium. Vi er alle en del av noe som går utover oss selv. Vi fatter ikke ennå hva det er. Men vi vet at vi, teologisk uttrykt, alle er lemmer på Kristi mystiske legeme, og at vi alle vokser sammen i ham som er årsaken til at alt ble skapt. På en måte er vi alltid på reise, og på en måte reiser vi som om vi ikke vet hvor vi skal. På en annen måte er vi allerede fremme. Vi kan aldri komme dit hen at vi eier Gud fullt og helt i dette livet, og derfor reiser vi stadig i mørket. Men vi eier ham alltid likevel gjennom nåden, og i den forstand er vi fremme og befinner oss i lyset. 576


Men akk! Hvor langt må jeg ikke ennå reise for å finne deg i hvem jeg allerede er fremme! For nå, min Gud, nå er det bare deg jeg kan snakke med, fordi ingen andre forstår. Intet annet menneske på denne jord kan jeg ta med meg inn i denne skyen, hvor jeg hviler i ditt lys, det vil si, ditt mørke, hvor jeg har gått meg vill og er skamfull. Jeg kan ikke forklare for noe menneske hva denne fortvilelsen er, som samtidig er en glede fra deg, eller et tap, som betyr at jeg eier deg, og heller ikke hvordan den store avstanden mellom oss er det samme som å være nådd frem til deg, eller at døden er som er en ny fødsel i deg, fordi jeg selv ikke forstår noe av dette. Det eneste jeg vet, er at jeg ønsker det var over – jeg ønsker at det var begynt. Det er selvmotsigelser i alt du gjør. Du har forlatt meg i et ingenmannsland. Du har fått meg til å vandre opp og ned under trærne hele dagen og sier til meg, om og om igjen: «Ensomhet, ensomhet.» Og så, plutselig, snur du om og kaster hele verden i fanget på meg. Du har sagt til meg: «Forlat alt og følg meg», og så har du bundet halve New York til foten min, som om den var lenket til en kule. Du lar meg knele bak pilaren med sinnet fullt av støy som i et banklokale. Er det kontemplasjon? Før jeg avla mine høytidelige løfter i fjor vår på festen for St. Josef, i mitt treogtredevte år, og jeg hadde mottatt ordinasjon av lavere grad – det var før mine høytidelige løfter at det så slik ut for meg. Det var som om du nesten bad meg gi opp mitt håp om ensomhet og et kontemplativt liv. Du ville at jeg skulle være lydig mot mine overordnede, som vil at jeg skal skrive, eller undervise i filosofi, eller ta meg av dusinvis av materielle oppgaver rundt om i klosteret. Og det er ikke usannsynlig at jeg ender opp som retrettleder og må holde fire prekener hver dag for legfolk i gjestehuset. Og selv når jeg ikke har noe spesielt å gjøre, vil jeg likevel være på farten fra to om natten til syv om kvelden. Brukte jeg kanskje ikke et år på å skrive om moder Berchmans’ liv, hun som ble sendt for å grunnlegge et nytt trappistkloster i Japan og som så gjerne ville være kontemplativ? Og hvordan gikk det med henne? Hun måtte være portvakt, gjestesøster, sakristan, cellararia,159 og ta seg av legsøstrene. Og da de endelig frigjorde henne fra en 577


eller to av disse oppgavene, var det kun for å gi henne noe mer krevende, nemlig å være novisemesterinne. Marta, Marta, sollicita eris, et turbaberis erga plurima …160 Da jeg begynte min retrett før de høytidelige løftene, forsøkte jeg å granske meg selv for å finne ut om jeg hadde noen reservasjoner til dem. Hvis jeg var kalt til å være kontemplativ og løftene ikke hjalp meg til dette, men var til hinder, hva da? Men før jeg i det hele tatt kunne begynne å be, måtte jeg droppe slike tanker. Da tiden kom for å avlegge løfter, innså jeg at jeg ikke lenger visste sikkert hva en kontemplativ person var, eller hva det kontemplative kallet var, eller hva som var mitt kall, og hva som var cistercienserkallet. Jeg var faktisk usikker på om jeg i det hele tatt fattet så meget av noe som helst, bortsett fra det at jeg trodde du ville at jeg skulle avlegge akkurat disse løftene, i akkurat dette klosteret, på akkurat denne dagen, av grunner bare du kjente. Og etter det skulle jeg bare følge med de andre og gjøre det jeg ble bedt om, og så ville alt bli klart etter hvert. Den morgenen da jeg lå med ansiktet mot gulvet midt i kirken, med pater abbeden som bad over meg, begynte jeg å le med munnen presset ned i støvet, fordi jeg uten å forstå hvordan eller hvorfor faktisk hadde gjort det eneste rette, og dette var til og med noe helt fantastisk. Men det fantastiske hadde ikke vært mitt eget verk, det var noe du hadde virket i meg. Måneder er gått siden løfteavleggelsen, og du har ikke gjort disse lengslene mindre, men du har skjenket meg fred, og jeg har begynt å forstå hva dette handler om. Jeg begynner å forstå. For du har ikke kalt meg hit for å ikle meg en merkelapp slik at jeg skal identifisere meg med noe spesielt og plassere meg selv i en bestemt kategori. Du vil ikke at jeg skal tenke så mye over hva jeg er, men hva du er. Eller snarere, du ønsker at jeg ikke tenker så 578


mye i det hele tatt, så du kan løfte meg ut over tankenes nivå. Og når jeg hele tiden beskjeftiger tankene med hva jeg er, hvor jeg er og hvorfor jeg er, hvordan skal da du kunne komme til med ditt virke i meg? Jeg lager ikke noe stort nummer av dette med løftene. Jeg har ikke sagt: «Du har bedt meg om å gi alt, og jeg har gitt avkall på alt.» Fordi jeg ikke lenger ønsker å se noe som ville bety at det var en avstand mellom deg og meg. Om jeg skulle ta et skritt tilbake og betrakte meg selv og deg som om noe hadde beveget seg mellom oss, fra meg til deg, da ville jeg med nødvendighet måtte se gapet som eksisterer mellom oss og bli minnet om den store avstanden som finnes. Min Gud, det er dette gapet, denne avstanden, som tar livet av meg. Dette er den eneste grunnen til at jeg higer etter ensomhet – å være ikke-eksisterende overfor alle skapte ting, å være som død for dem og all kunnskap om dem, for de minner meg om hvor stor avstand det er mellom meg og deg. De forteller meg noe om deg: at du er langt borte fra dem, selv om du er i dem. Du har skapt dem, og ditt nærvær opprettholder deres eksistens, og de skjuler deg for meg. Og jeg ville leve alene, frigjort fra dem. O beata solitudo! For jeg visste at jeg kun ved å forlate dem kunne komme til deg. Og derfor er det at jeg har vært så ulykkelig over at du synes å ha dømt meg til å bli hos dem. Nå er sorgen slutt, og en ny glede er begynt å vokse i meg, en glede som jubler midt i dypeste sorgen. For jeg har begynt på å forstå. Du har lært meg, og du har trøstet meg, og jeg begynner igjen å få håp og å lære. Jeg hører at du sier: Jeg vil gi deg det du lengter etter. Jeg vil føre deg til ensomheten. Jeg vil lede deg på en vei som du umulig kan fatte, fordi jeg vil at det skal være den raskeste veien. 579


Derfor vil alt rundt deg reise seg til kamp mot deg, gå ut mot deg, såre deg, volde deg smerte, og slik drive deg ut i ensomhet. På grunn av denne fiendtligheten vil du bli alene. De vil kaste deg ut, svikte deg, avvise deg, og du vil bli alene. Alt du kommer i berøring med, skal brenne deg, og du vil trekke til deg hånden i smerte, inntil du har trukket deg bort fra alt. Da vil du være helt alene. Alt man kunne ønske seg, vil gi deg sviende sår og brennemerker som fra et brennjern, og du vil flykte fra det i smerte, for å være alene. All skapt glede vil møte deg som smerte, og du vil være som død for all slags glede, og du vil bli etterlatt alene. Alle gode ting menneskene liker, ønsker seg og higer etter, vil også komme til deg, men kun som gledesdrepere for å avskjære deg fra verden og alt den beskjeftiger seg med. Du vil høre rosende ord, og det vil være som å bli brent på bålet. Du vil bli elsket, men det vil være dødbringende for ditt hjerte, og drive deg ut i ørkenen. Du vil motta gaver, men de vil tynge deg så du faller til jorden. Du vil finne gledesstunder i bønnen, og det vil gjøre deg kvalm, og du vil flykte vekk fra det.

580


Og når du har opplevd litt ros og litt kjærlighet, vil jeg ta alle gaver bort fra deg, all kjærlighet og alle lovord, og du vil bli fullstendig glemt og forlatt, du vil bli en ingenting, en død, en som er forkastet. Og denne dagen vil bli begynnelsen på den ensomhet du har lengtet så lenge etter. Og denne ensomheten vil bære enorme mengder av frukt for sjelene til mennesker du aldri vil møte på jorden. Spør ikke når det vil skje, eller hvor det vil skje, eller hvordan det vil skje: på et fjell eller i et fengsel, i en ørken eller i en konsentrasjons­ leir, eller på et sykehus eller i Gethsemani. Det er ikke det som er poenget. Så spør meg ikke, for jeg kommer ikke til å fortelle deg det. Du vil ikke vite det før du befinner deg midt i det. Men du skal få smake den sanne ensomhet, som har sin kilde i min pine og min fattigdom, og jeg vil lede deg til høydepunktene av min store glede, og du vil dø i meg og der finne alt som er i min barmhjertighet, den som har skapt deg nettopp for dette formål og brakt deg fra Prades til Bermuda, til St. Antonin, til Oakham, til London, til Cambridge, til Roma, til New York, til Columbia, til Corpus Christi, til St. Bonaventura, like til cistercienserabbediet til de fattige menn som strever i Gethsemani: Så du kunne bli Guds egen bror og lære å kjenne de brente menns Kristus. SIT FINIS LIBRI, NON FINIS QUARENDI161


NOTER

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Mertons diagram gjengis med tillatelse fra Thomas Merton Center ved Bellarmine University. © Merton Legacy Trust. Dom Timothy Kelly, abbed av Gethsemani 1973–2000, refererer også episoden med pater Idesbald i et intervju med George A. Kilcourse: «The Great Honesty: Remembering Thomas Merton», i Merton Annual IX (1996), s. 202–203. A Prisoner’s base: egentlig navnet på en guttelek med avmerkede fristeder og «fengsler», kanskje noe i likhet med «Politi og røver»; her antagelig en dobbel betydning med analogien som referanse til forfatterens liv som «røver», fanget i syndens vold, slik Merton opplevde at han levde før han fant Gud i Den katolske kirke og ble munk (o.a.). Klippene langs Hudson River. Se note 1. Gresk for høyeste form for ære/høyaktelse reservert Maria – i motsetning til dulia, som tilkommer helgener, og latria (tilbedelse), som tilkommer Gud alene. Demokratenes organisasjon var kjent som «Tammany Society» i NY. En arabisk, hvit, fotsid ullkappe med hette. Fellow of the Royal British Academy. Et historisk våpenlager. Fransk for Golgata. «Det er nok nå, hva? Du får den aldri.» Jf. Esek 38–39 og Åp 20,7–10. Betyr «gigantisk»; uttrykket stammer fra Rabelais’ Gargantua et Pantagruel. Jf. Luk 19,4–5. «Fordervelsen av det beste er det verste av alt.» «Kom igjen, kompis, det der går ikke. Det er rett og slett uhørt!» Jf. Luk 6,45, antageligvis fritt etter hukommelsen. «Men, det er jo helt umulig.» Aberdeen er også kjent som Granite City.

583


21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49

Tevlinger i forskjellige sportsgrener, arrangeres første lørdag i september i The Princess Royal and Duke of Fife Memorial Park i Braemar. Upper Fifth – en inndeling etter elevenes nivå; «øverste femteklasse» var de flinkeste, som avanserte fortest; «Lower Fifth» de som trengte mest støtteundervisning. På «Middle Fifth» gikk de som var midt imellom. Jf. 1 Kor 13,1–8. Klassetrinnet etter Upper Fifth, tilsvarer videregående skole i Norge. «Jeg tenker, altså er jeg.» «Jeg har to kjærligheter: mitt land og Paris.» «Du hyklerske leser, du er som meg, du min bror …» The atoms of Democritus / And Newton’s particles of light / Are sands upon the Red-Sea shore / Where Israel’s tents do shine so bright… Et spill med runde skiver som ved hjelp av en stokk skyves bort i avmerkede felt på et brett, et bord eller et skipsdekk. Berømt Hollywood-stjerne på 20- og 30-tallet. Sannsynligvis Millicent Hearst, gift med aviskongen W. Hearst, men som fra 1926 bodde i et annet hus pga. ekte­ mannens utroskap. Hun var en sentral veldedighetsdame. Teresa av Avila (1515–1582), initiativtaker for reformen av Karmelittordenen i det 16. århundre. Hun grunnla de såkalte uskodde karmelittenes gren av ordenen i 1562. Klosterets spisesal. Ganglion/nerveknute i korsryggen. Sør-fransk fiskesuppe. «De har fått trekk på Dem.» «Det er over!» Merton henspiller her på klassifiseringen av ulike type anger, alt etter om den er motivert av kjærlighet eller frykt, se Den katolske kirkes katekisme, 1452–1453. The Backs er navnet på parkområdet bak Cambridge; mellom universitetet og elven Cam. Armistice Day, 11. november, første verdenskrigs slutt. Sal 139,8: «Om jeg farer opp til himmelen, er du der. Om jeg farer ned i dødsriket, er du der.» Jf. Matt 13,14. Jf. Jes 6,10; Matt 13,15; Joh 12,40. Jf. 2 Pet 3,9. «Vend dine barmhjertige øyne mot oss, og vis oss Jesus, den velsignede frukt av ditt morsliv.» Fra Salve Regina, antifon fra middelalderen, hvor en av strofene også betegner vår tilværelse her på jorden som et «eksil», borte fra vårt virkelige hjem hos Gud. Russisk bonde. Amerikansk marxistisk tidsskrift. 1 Joh 2,15b–16. Det er tre fyrtårn på Nantucket Island; dette er det nordligste, som også kalles Great Point Lighthouse.

584


50

Battery Park ligger på sydspissen av Manhattan og har navnet etter artilleribatteriene som stod her etter nederlandsk og britisk styre. 51 Forretningsgate med eksklusive restauranter og leiligheter. 52 «Kraftanstrengelse.» 53 Radio Cooperation of America. 54 «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). 55 Jf. Luk 10,16: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg.» 56 «Middelalderfilosofiens spiritualitet.» 57 «Intet til hinder [for at boken kan utgis] … Kan trykkes.» 58 «Jeg er den jeg er»; jf. Guds ord til Moses i den brennende busk (2 Mos 3,14). 59 «Denne dunkelheten er selv forstandens høyeste lys.» 60 «Sjelens vei til Gud.» 61 2 Kor 3,6. 62 Sal 36,10. 63 «I Randalls lys ser vi Dewey.» 64 1 Kor 12,27.21.26. 65 «Spøkefull løgn.» 66 «Middelalderfilosofiens spiritualitet» (1932). 67 «Om å elske Gud.» Et av middelalderens fremste mystiske verker, 1127. 68 Egentlig en som praktiserer brahmacharya, en spesiell levemåte etter vedisk tradisjon. 69 Jf. Joh 12,24. 70 The harlot’s cry from street to street / Shall weave old England’s winding-sheet. 71 En fridag i de fleste stater i USA, vanligvis første mandag i september. 72 Betegner de trossannheter som er åpenbart av Gud. 73 Ordrett: «katekumenenes messe.» Første del av messen, den katekumenene (dåpskandidatene) hadde adgang til i oldkirken. Tilsvarer det vi i dag kaller «ordets liturgi». 74 Latin: dørvoktere. 75 2 Kor 12,9: «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.» 76 Thomas Aquinas, også kalt Doctor Angelicus. 77 Den katolske kirke lærer at dåpens sakrament bare kan mottas én gang. Hvis man er usikker på om en konvertitt er gyldig døpt, blir han døpt såkalt kondisjonelt: «Om du ikke allerede har mottatt dåpen …» 78 Dåpskapellet. 79 Jf. Mark 5,9: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.» 80 Fader vår. 81 Syndsbekjennelsen: «Jeg bekjenner …» 82 5 Mos 11,10–17. 83 5 Mos 11,10. 84 Jes 55,8.6.2.

585


85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99

100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113

Bok med tekstene til tidebønnene. Bok med tekstene til messen. Rom 8,7.13–14. Gal 5,16: «Lev et liv i Ånden. Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod.» «Fru Vilje.» Matt 6,21. «Det vi ber om som ikke tjener til vår frelse, ber vi ikke om i Frelserens navn.» «I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud …» Matt 13,12. Av latin humerus = skulder; et langt stykke stoff presten bærer over skuldrene og tildekker hendene med når han meddeler den sakramentale velsignelse eller bærer sakramentet. Preparatory school – en privat forberedelsesskole for universitetet. Oversettelse hentet fra avsnittet «Prinsipp og fundament» i Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser, oversatt av Ingvild Røsok, St. Olav forlag 2017, noe tilpasset. I Røsoks oversettelse heter det: «Derfor er det nødvendig at vi fristiller oss overfor alle skapte ting.» «Vår Herre Jesu Kristi legeme bevare din sjel til det evige liv.» Work Progress Administration – en slags arbeidsformidling til offentlige prosjekter. The white girls lift their heads like trees, / The black girls go / Reflected like flamingoes in the street. / – The white girls sing as shrill as water, / The black girls talk as quiet as clay. – The white girls open their arms like clouds, / The black girls close their eyes like wings: / Angels bow down like bells, / Angels look up like toys, – Because the heavenly stars / Stand in a ring: / And all the pieces of the mosaic, earth, / Get up and fly away like birds. Overordnet hos fransiskanerne, tilsvarer «prior» eller «superior» i andre ordener. Matt 6,31–32. Matt 16,24–25. Job 9,1–4.6–7. Job 9,9. Job 9,11.14.12. Job 9,13–14.16–17. Job 9,20. Tidebønn oftest bedt rett før laudes, ved morgengry. «Commune-delen» inneholder fellestekster for en bestemt kategori helgener. Sal 95,1: «Kom la oss juble for Herren, rope av glede for Gud, vår Frelser.» «Pars Hiemalis» er delen med tekster for vintermånedene. Tidebønn ved morgengry. Sal 104,10.12–13.16–18.27–28.30. Sal 104,33–34. Vesper: aftenbønn, tidebønn som bes cirka ved solnedgang.

586


114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138

Sal 51,5: «… min synd står alltid for meg.» Matt 25,40. Irsk trekløversymbol. «Fred være med dem som her går inn.» Tidebønnen som bes om natten. Den lille linduken som legges under patenen (tallerkenen med det eukaristiske brød) og kalken på alteret. Tidebønn ved «den tredje time», dvs. rundt kl. 09.00. Tidebønn ved «den sjette time», dvs. rundt kl. 12.00. Tidebønn ved «den niende time», dvs. rundt kl. 15.00. Tidebønn ved leggetid. «O salige ensomhet.» «O salige ensomhet, o eneste salighet.» Klag 1,12–13. «Ære være Gud i det høyeste …» «Pris mi tunge.» Hymne skrevet av Thomas Aquinas. Sal 45,14: «Fullkommen, strålende trer kongsdatteren inn.» Luk 1,20a i Bibelen 2011 lyder: «Nå skal du bli stum.» «Den skinnende stjerne har nå steget opp.» Hymne fra det 6. århundre. Ferialdager = liturgiske hverdager. «En dagbok om flukten fra nazistene.» «Tro gjennom å høre.» Jf. Rom 10,17: «Så kommer da troen av det budskapet en hører …» Takkefest siste torsdag i november, offentlig fridag i USA. So I broke my tooth / on a bar of Baby-Ruth. Ordenen var innviet til Maria, deres høye beskytterinne. Jim Crow var navnet på lovkomplekset som regulerte segregeringen av fargede og hvite i USAs sydstater frem til 1965. Det var to kategorier munker i klosteret, korbrødre og legbrødre. De sistnevnte brukte mer av sin tid til praktisk arbeid, førstnevnte mer tid på liturgisk bønn og studier. 139 Fellestidebønnene for jomfruer. Siden festen for Lucia faller i advent, bærer tidebønnen Merton beskriver, dels preg av tekstene for fester for jomfruer, dels av advent. 140 «Lesning.» 141 «O store skaper av stjernene.» 142 «Kom, Herre, drøy ikke lenger. Løs ditt folk fra dets misgjerninger.» Fra liturgien i advent. 143 Scriptorium: skrivestue. 144 En uke med selvransakelse og botspraksis onsdager, fredager og lørdager ved begynnelsen av hver av de fire årstider. Vanlig før Annet vatikankonsil. 145 På norsk: Ludvig. 146 Sal 132,14: «Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo …» 147 Sal 125,2: «Fjell omgir Jerusalem, Herren omgir sitt folk …» 148 «Herren avkle deg det gamle menneske, og dets gjerninger.»

587


149 Latin: Medicago sativa. Plante tilhørende erteblomstfamilien. 150 «En evig lovsang». 151 Kveldsmat. 152 Frokost. 153 Innledning til dagens første tidebønn. 154 Kommunitetens felles, daglige messe. 155 Uken før den stille uke. 156 «En fattigs meditasjon i ensomhet.» 157 «Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.» Fra skjærtorsdagsmessens hymne Ubi Caritas. 158 «Bidrar meget mer til Kirkens vekst og menneskeslektens velferd …» 159 Kjellermesterinne. 160 Luk 10,41: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.» 161 «La meg nå avslutte boken, men ikke slutte å søke.» Sitat fra avslutningen av St. Bernhards De Consideratione.

588


Profile for St Olav Forlag

Fjellet med de syv trinn  

THOMAS MERTON (1915–1968) var en religiøs tenker med bemerkelsesverdig innsikt, en fremtredende forfatter og poet hvis forfatterskap forener...

Fjellet med de syv trinn  

THOMAS MERTON (1915–1968) var en religiøs tenker med bemerkelsesverdig innsikt, en fremtredende forfatter og poet hvis forfatterskap forener...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded