__MAIN_TEXT__

Page 1


DETTE ER MITT LEGEME!


Originalutgave Copyright © 2011, 2016 Brant Pitre Alle rettigheter forbeholdt. Publisert i USA av Image, en imprint under Crown Publishing Group, en avdeling av Penguin Random House LLC, New York. www.crownpublishing.com Opprinnelig publisert i hardcover i USA av Doubleday Religion, en imprint under Crown Publishing Group, en avdeling av Penguin Random House LLC, New York, i 2011. Nihil Obstat: Mgr. Francis J. McAree Imprimatur: Dennis J. Sullivan, hjelpebiskop og generalvikar i erkebispedømmet New York. Norsk utgave Copyright © St. Olav forlag 2019 www.stolavforlag.no ISBN: 978 82 7024 368 6 Oversetter: Johanne Lein Teologisk konsulent: Heidi H. Øyma Omslagsdesign og sats: Peter Bjerke Omslagsbilde: Mosaikkmontasje av Det siste måltid av Fra Angelico. © Heritage Image Partnership Ltd | Alamy Stock Photo. Underliggende puslespillbiter: © Gekaskr | Dreamstime.com. Trykket i Latvia Bibelsitater er hentet fra Bibelselskapets utgave Bibelen 2011.


BRANT PITRE

DET TE ER MIT T

LEGEME! E U K A R I S T I E N S

J Ø D I S K E

ST. OLAV FORLAG

R Ø T T E R


Til Elisabeth


INNHOLD

FORORD AV SCOTT HAHN…………………………………………………………………………… INNLEDNING…………………………………………………………………………………………………

9 13

1 MYSTERIET DET SISTE MÅLTID………………………………………………………………… JESUS OG JØDEDOMMEN DU SKAL IKKE DRIKKE BLODET GJENNOM JØDISKE ØYNE

25

2 HVA VENTET JØDENE PÅ?………………………………………………………………………… HVA SLAGS MESSIAS DET JØDISKE HÅPET OM EN NY EKSODUS JESUS OG DEN NYE EKSODUS

39

3 DEN NYE PÅSKE………………………………………………………………………………………… PÅSKENS BIBELSKE RØTTER HVORDAN VAR PÅSKEFESTEN PÅ JESU TID? JESUS OG DEN NYE PÅSKEFEIRINGEN DERE MÅ SPISE LAMMET

67

4 MESSIAS’ MANNA……………………………………………………………………………………… MANNA I TABERNAKELET DEN KOMMENDE VERDENS BRØD JESUS OG DEN NYE MANNA «DETTE ER HARDE ORD»

99


5 SKUEBRØDENE………………………………………………………………………………………… 141 ANSIKTETS BRØD «SE GUDS KJÆRLIGHET TIL DERE» JESUS OG DET NYE SKUEBRØDET REALPRESENSEN, DET SANNE NÆRVÆR 6 DET FJERDE BEGER OG JESU DØD………………………………………………………… 175 FORMEN PÅ DET JØDISKE PÅSKEMÅLTIDET FULLFØRTE JESUS DET SISTE MÅLTIDET? JEG TØRSTER 7 DEN KRISTNE TROS JØDISKE RØTTER…………………………………………………… 201 PASCHA BETYR «OVERGANG» SKYGGEN AV MANNAEN TIL MINNE OM MEG 8 EMMAUS…………………………………………………………………………………………………… 229 FORFATTERENS TAKK…………………………………………………………………………………… 237 NOTER…………………………………………………………………………………………………………… 241


FORORD AV SCOTT HAHN

N

å, to tusen år etter Jesu korsfestelse, virker det naturlig for oss å betrakte den som en offerhandling. Kristne har en lang tradisjon for å omtale den slik, be slik og tenke slik. Men jøder i det første århundre, de som var øyenvitner til hendelsen, ville ikke og kunne ikke ha sett korsfestelsen som en offerhandling. Den inneholdt ingenting av det som kjennetegnet antikkens offer. På Golgata var det ikke noe alter, ingen godkjent prest. Det var riktignok et dødsfall, men det fant ikke sted i tempelet, jødedommens eneste gyldige offersted, ikke engang innenfor murene til den hellige by.

Apostelen Paulus viste imidlertid sammenhengen for sin egen generasjon, særlig for dem som var jøder som ham selv. I Første Korinterbrev, etter å ha nevnt korset (1,18), kaller han Kristus for «påskelammet» som er slaktet. Slik viser han sammenhengen mellom Jesu siste påskemåltid og korsfestelsen på Golgata.

9


Det var den første eukaristien som forvandlet Jesu død fra å være en henrettelse til å bli en offerhandling. Ved det siste måltidet ga han sin kropp til å brytes, sitt blod til å øses ut, som på et alter. Da Paulus gjenfortalte historien om det siste måltid (1 Kor 11,23–25), brukte han ord og vendinger som gjør det tydelig at han snakker om et offer. Når han siterer Jesu ord «den nye pakt i mitt blod», minnes og levendegjør han ordene Moses uttalte en gang han ofret okser til Herren: «Se, dette er paktens blod» (2 Mos 24,8). Det var offerblodet som beseglet pakten – først fordi Moses sa det, siden fordi Jesus sa det. Paulus siterer også Jesus der han sier «gjør dette til minne om meg». Dette er igjen terminologi fra offerspråket, her for en helt bestemt type offer, nemlig påminningsofferet (3 Mos 2,2). I tilfelle vi ikke skulle oppfatte disse sammenhengene, sammenligner Paulus det kristne måltidet (eukaristien) med offerhandlingen i tempelet (1 Kor 10,18), ja, selv med hedenske offer. Alle offerhandlinger, sier han, fører til en kommunion, et fellesskap. Offer til avguder fører med seg fellesskap med demoner, men den kristne offerhandlingen fører til et felleskap med Jesu kropp og blod (1 Kor 10,16). Paulus’ forståelse av Jesu lidelse er forbløffende og rystende. Han viser oss at det ikke bare handler om hvor mye Jesus led, men om hvor høyt han elsker. Kjærligheten forvandler lidelse til offer. Døden på Golgata var ikke bare en brutal og blodig henrettelse. Jesu død ble forvandlet gjennom hans offer av seg selv i nattverdsalen (Luk 10


22,12). Det var blitt forvandlet til et offer av et lytefritt påskelam, en yppersteprest som ofret seg selv for andres frelse. Han er både prest og offer. For «Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud» (Ef 5,2). Dette er kjærlighet: å gi seg selv som gave, helt og fullt. Eukaristien gjennomsyrer oss med denne kjærligheten, forener vår kjærlighet med Kristi kjærlighet, vårt offer med hans. Den hellige Paulus forkynte: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste» (Rom 12,1). I den greske originalteksten står det «kropper», altså flertall», men «offer» i entall. For vi er mange, men vårt offer er ett med Jesu eget, som var én gang for alle (se Hebr 7,27; 9,12; 9,26; 10,10). Paulus lærer oss at eukaristien henger sammen med korset og at korset henger sammen med oppstandelsen. I den hellige kommunion fortærer vi kristne Jesu korsfestede og oppstandne menneskenatur. Vi får del i den gjennom lidelsen, men mottar hostien som pant på varig ære og herlighet, og vi får nåde til å holde ut til enden. Dette er noe vi ikke fullt ut kan verdsette før vi har lært å se «som det var i opphavet», lik de første jødekristne som så slutten av en gammel, velkjent verden og en ny verden stige ned som et himmelsk Jerusalem. Denne vakre boken av dr. Brant Pitre gir oss alt vi trenger for å kunne verdsette det som var, for å kunne se, enda klarere, det som er «nå og alltid, og i all evighet».

11


I den kommende verden skal vi ikke spise eller drikke, men de rettferdige skal sitte med kroner på hodet og holde festmåltid på det guddommelige nærværs klare lys, som det står skrevet: «De skuet Gud, og de spiste og drakk.» Den babylonske Talmud, Berakot 17a

[Prestene] pleide å løfte [det gylne bordet] opp, og la skuebrødene komme til syne for dem som kom opp til festen. Og de sa til dem: «Se Guds kjærlighet til dere!» Den babylonske Talmud, Menahot 29a

12


INNLEDNING

J

eg glemmer aldri den dagen. Jeg studerte på andre året og var forlovet. Det var en nydelig vårmorgen, og min fremtidige kone og jeg kjørte gjennom hjembyen vår til en samtale med pastoren i menigheten hennes for å snakke om den kommende vielsen. Vi var så lykkelige! Det var bare ett lite problem: Jeg var og hadde alltid vært katolikk, og Elizabeth var sørstatsbaptist. På grunn av dette hadde vi innimellom forskjellige meninger om hvordan Bibelen skal tolkes, men vi hadde lært å respektere hverandres tro, også der vi var uenige. Vi hadde derfor godt håp om å kunne bringe sammen de to familiene våre i det vi kalte en «økumenisk» vielse, en seremoni som skulle respektere tradisjonene fra begge slekter. Siden en vielse imidlertid bare kan finne sted i én bygning, var planen å ha gudstjenesten i hennes kirke, så vi var på vei for å besøke pastoren for å snakke om den store dagen. Vi hadde tenkt at det bare skulle være

13


et kort møte, et kvarters tid, for å få hans tillatelse til å ha seremonien der. Vi regnet med at det skulle gå greit, uten de store vanskelighetene, særlig siden hennes avdøde bestefar selv hadde vært pastor der – han hadde til og med grunnlagt menigheten og bygd kirken. Klart det ikke ville by på noe problem å få bruke stedet! Der tok vi feil. Menigheten hadde nettopp fått en ny pastor, en vi aldri hadde truffet. Han var nyordinert, kom rett ut fra seminaret, glødet for evangeliet og, enda viktigere i denne sammenheng: Han var ikke særlig vennlig innstilt overfor Den katolske kirke. I begynnelsen var tonen høflig og hyggelig. Før pastoren ville gi oss endelig tillatelse til å ha vielsen der, ønsket han imidlertid å undersøke vår personlige tro nærmere. På dette punktet ble en femten minutters samtale for å få tillatelse til å bruke bygningen til en teologisk brytekamp som skulle vare nesten tre timer. I det som føltes som en evighet, grillet han meg om hvert eneste kontroversielt punkt i den katolske tro: «Hvorfor tilber dere katolikker Maria?» kastet han mot meg. «Vet du ikke at det er Gud alene vi skal tilbe?» «Hvordan kan du tro på skjærsilden?» spurte han. «Vis meg hvor i Bibelen du finner ordet ‘skjærsild’!» «Hvorfor ber du til de døde? Vet du ikke at det er nekromanti?»

14


«Visste du at Den katolske kirke i middelalderen la til bøker i Bibelen?» forhørte han meg. «Hvilken autoritet har en menneskelig institusjon til å endre Guds ord?» «Og hva med paven?» spurte han. «Tror du virkelig at han, et vanlig menneske, er ufeilbarlig? At han aldri synder? Ingen er syndfri, bortsett fra Jesus Kristus!». Og slik fortsatte det – i flere timer. Heldigvis hadde jeg i hvert fall noe kunnskap, hadde til og med vunnet en smule ære og anerkjennelse i den lokale menigheten ved å vinne en katekismequiz. I tillegg leste jeg mye, og da jeg var atten, det første året jeg studerte, hadde jeg allerede lest gjennom Bibelen fra start til slutt. Så jeg ga ham en viss motstand og forsøkte å forklare. Dette førte bare til at de verbale angrepene ble sterkere, og til slutt var ingen av forsøkene på å forsvare min katolske tro vellykkede. Mange ting ble sagt i løpet av møtet. Men det jeg husker tydeligst, var da vi begynte å snakke om Herrens måltid, det katolikker kaller eukaristien. For å gripe det jeg nå skal si, er det viktig å forstå den katolske læren om eukaristien. Ordet selv kommer fra det greske eucharistia, som betyr «takksigelse», som når Jesus takket (eucharistesas) under det siste måltidet (Matt 26,26–28). Når en prest løfter nattverdsbrødet og -vinen og siterer Jesu ord fra dette måltidet: «Dette er mitt legeme … dette er mitt blod», så blir ifølge katolsk tro brødet og vinen virkelig til Kristi kropp

15


og blod. Selv om de ytre egenskapene, som smak og tekstur, forblir de samme, er realiteten at det ikke lenger er vin og brød vi har med å gjøre. Det er Jesus alene: hans kropp, hans blod, hans sjel og hans guddom. Dette kalles Jesu «realpresens» i eukaristien.1 Du kan sikkert forstå at det kan være vanskelig for mange å tro dette, og det gjaldt også min nye teologiske sparringspartner. «Og hva med nattverden?» sa han. «Hvordan kan dere katolikker lære at brødet og vinen virkelig blir Jesu kropp og blod? Tror du virkelig det? Det er latterlig!» «Selvfølgelig tror jeg det», svarte jeg. «Eukaristien er det viktigste i livet mitt.» Til det svarte han: «Forstår du ikke at dersom nattverden virkelig var Jesu legeme og blod, så ville du ha spist Jesus. Det er kannibalisme!» Så, etter en kunstpause, la han: «Fatter du ikke at dersom du virkelig kunne spise Jesus, da ville du bli Jesus?» Jeg ante ikke hva jeg skulle si til det, og det tilfredse smilet hans røpet at han følte at han hadde meg nå. Sant nok. På det tidspunktet visste jeg ikke hvordan jeg skulle svare ham på dette. Selv om jeg hadde lest Bibelen, hadde jeg fortsatt ikke pugget hvor i Skriften jeg kunne finne forsvar for alt jeg trodde på. Jeg visste noe om hva jeg trodde, men ikke nødvendigvis hvorfor jeg trodde det, langt mindre hvor jeg skulle finne bevis for det.

16


Etter som årene gikk, lærte jeg at det finnes mange bøker2 som gir bibelske svar til alle pastorens innsigelser. Men jeg hadde vokst opp i en overveiende katolsk del av det sørøstlige Louisiana og hadde inntil da aldri trengt å forsvare meg selv på denne måten. Selvfølgelig hadde Elizabeth og hennes familie også spurt meg om temaer som skjærsilden eller hvorfor den katolske Bibelen har flere bøker enn den protestantiske, men dette var første gang jeg møtte et bibelsk frontal­angrep på den katolske tro. Pastoren var ubøyelig, og resultatet var en katastrofe. Det endte med at jeg ble stum som en østers, holdt munn og lot ham holde på. Han avsluttet samtalen med å snu seg til min fremtidige kone og si: «Jeg beklager, men akkurat nå kan jeg ikke gi dere et endelig svar. Jeg har store betenkeligheter med å vie deg til en ikke-troende.» Det er vel unødvendig å si at Elizabeth og jeg forlot kontoret hans fullstendig knust. Vi kjørte hjemover i tårer, vantro over det som nettopp hadde skjedd. Den natten var forferdelig. Mens jeg forsøkte å sove, løp hjernen min over alle emnene i diskusjonen. Igjen og igjen utspilte scenene seg i hodet mitt. Jeg ønsket at jeg hadde sagt noe, angret på at jeg ikke hadde sagt noe annet. Jo mer jeg tenkte på det inntrufne, jo mer opprørt ble jeg. Og jo mer opprørt jeg ble, jo mer forsto jeg hvilket av pastorens angrep som gjorde mest vondt: at han gjorde narr av Jesu virkelige nærvær i eukaristien. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Hele livet hadde eukaristien vært midtpunktet

17


i troslivet mitt. Jeg kunne ikke huske at jeg som barn hadde gått glipp av den (katolikker kaller den som regel «messen») en eneste søndag, uansett grunn. Jeg kunne heller ikke huske at jeg noen gang ikke hadde trodd på, eller bare tvilt på, at eukaristien virkelig var Jesu kropp og blod. Jeg hadde bare akseptert det ved tro. Selv da jeg ble eldre, når teologiske spørsmål dukket opp, hadde det aldri falt meg inn at Kirkens lære om Jesu realpresens i eukaristien ikke skulle være bibelsk, lang mindre at den ikke skulle være sann. Og likevel. Her var det en pastor med universitetsgrad i teologi, som åpenbart kjente Bibelen langt bedre enn meg, som gjorde narr av hele oppfatningen. Så hvor skulle jeg gå? Hva skulle jeg gjøre? Det neste logiske skrittet var å gå tilbake til Skriften og se etter på egenhånd. Da skjedde det noe som skulle forandre livet mitt for alltid. Jeg sto opp fra sengen og skrudde på lyset. Jeg gikk rett bort til bokhyllen og tok ut konfirmasjonsbibelen min, skinninnbundet og med gulltrykk, en gave fra mine foreldre. Jeg var desperat. Er det mulig, tenkte jeg, at realpresensen ikke er bibelsk? Jeg var klar for å holde meg våken hele natten for å finne svar om det var nødvendig. Men da jeg åpnet Bibelen, skjedde det noe nesten utrolig. (Og her må jeg insistere på at jeg virkelig forteller sannheten.) Jeg bladde meg ikke gjennom sidene. Jeg slo ikke opp i innholdsfortegnelsen. Jeg lette ikke etter et avsnitt som kunne passe med sinnstilstanden min. Jeg bare åpnet Bibelen, kikket ned, og blikket falt med det samme på disse Jesu ord, skrevet i røde bokstaver (Joh 5,53–55):

18


Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. For andre gang den dagen rant tårene, så mange at jeg knapt kunne se boksiden. Denne gangen var det imidlertid gledestårer – glede over å oppdage at min barnetro om eukaristien ikke var fullt så ubibelsk som pastoren hadde påstått. Jeg var jublende glad over å oppdage at Jesus selv hadde sagt at hans kropp og blod var ekte mat og ekte drikke, som han hadde befalt sine disipler å motta for å kunne ha evig liv. Hva?! tenkte jeg. Står dette virkelig i Bibelen? Hva er grunnen til at jeg aldri har sett dette før? Hvordan kan jeg ha unngått å få det med meg? I den stund, det skal jeg ikke benekte, var jeg fristet til å slå opp pastorens telefonnummer, ringe ham og spørre: «Hei, har du noen gang lest Johannes 6? Det står der alt sammen! Jesus selv sa ‘den som spiser meg, skal leve ved meg’, sjekk bare vers 57!» Men jeg gjorde det ikke (jeg tror dessverre at jeg aldri siden har snakket med ham). Jeg bare lukket Bibelen, overveldet over det jeg nettopp hadde oppdaget. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer forbløffet ble jeg. Bibelen er en stor, tykk bok. Siden skulle jeg lære at bare en håndfull avsnitt faktisk omhandler eukaristien, og bare noen få av disse igjen taler direkte om Jesu nærvær i eukaristien. Hva er oddsene for at jeg

19


skulle slå direkte opp på Jesu tydeligste, mest eksplisitte beskrivelse av realpresensen i hele Skriften? Alt dette skjedde for mer enn femten år siden, men det var et stort vendepunkt for meg. På mange måter er det dette som er grunnen til at jeg arbeider med bibelforskning og bruker dagene (og nettene) mine til å studere, undervise og skrive om Bibelen. Samtalen med pastoren ble i realiteten det som helte bensin på bålet og kraftig økte interessen min for Den hellige skrift. Resultatet var at jeg endret studieretningen min fra engelsk litteratur til religion, og at jeg fortsatte å studere bibelfag inntil jeg til slutt endte opp med en doktorgrad i Det nye testamentet fra University of Notre Dame. I løpet av disse årene lærte jeg to ting som skulle vise seg viktige for min egen trosreise, og som kan forklare hvorfor jeg til slutt bestemte meg for å skrive denne boken du nå leser. For det første innså jeg at Jesu ord i evangeliene ikke alltid er like enkle som de ved første øyenkast kan virke. Det er for eksempel, for å si det mildt, ikke alle som ser Johannes’ sjette kapittel som et avgjørende bevis for realpresensen i eukaristien. Én ting er at mange tolker Jesu ord symbolsk eller «åndelig» og argumenterer for at Jesus ikke egentlig mente at disiplene skulle forstå ham bokstavelig. «Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke», sier han i samme kapittel; «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,63). I tillegg argumenterer noen forskere for at Jesus, som var jøde og levde i det første århundre, aldri kunne ha sagt noe slikt. Moseloven er veldig tydelig når den forbyr

20


inntak av blod: «Ingen av dere må spise blod» (3 Mos 17,12). Sett fra dette synspunktet er det historisk usannsynlig, for ikke å si umulig, at en jødisk mann, selv en jødisk profet, skulle pålegge andre å spise sitt kjøtt og blod. For det andre hadde jeg gjennom hele studiet, fra dets spede begynnelse og til jeg hadde fullført doktorgraden, det privilegium å få studere under veiledning av flere jødiske professorer. Disse åpnet ikke bare jødedommens verden for meg, men de hjalp meg til å innse noe svært viktig om kristendommen. Hvis du virkelig ønsker å vite hvem Jesus var og hva han sa og gjorde, er du nødt til å tolke ordene og handlingene hans i deres jødiske historiske kontekst. Det betyr å bli fortrolig med ikke bare antikkens kristendom, men også med jødedommen i samme periode. En av mine professorer, Amy-Jill Levine, skriver:3 Det Jesus sa og gjorde, må ha vært meningsfullt for hans egne omgivelser, og disse omgivelsene var Galilea og Judea. Vi kan ikke forstå Jesus fullt ut om vi ikke forstår ham gjennom jødiske øyne fra det første århundre og hører ham gjennom jødiske ører fra det første århundre. … Å forstå Jesu innflytelse på sine egne omgivelser – hvorfor noen valgte å følge ham, andre å avvise ham, andre igjen å søke å drepe ham – krever en forståelse av den sammenhengen. Levines ord har gjenklang i følgende utsagn fra pave Benedikt XVI:4

21


I lys av dette må det sies at man misforstår Jesu budskap fullstendig dersom man adskiller det fra det utvalgte Israelsfolkets tro og håp. Som Johannes døperen, hans umiddelbare forgjenger, henvender også Jesus seg først og fremst til Israel (jf. Matt 15,24), for å foreta «innhøstingen» av henne i den eskatologiske tid som ble innledet ved ham. Dette er sterke ord. Ifølge pave Benedikt risikerer du å «fullstendig misforstå» Jesus i samme grad som du skiller hans ord fra troen og håpet til det jødiske folk. Som vi skal se i denne boken, er det nøyaktig det som har skjedd med forskjellige tolkninger av Jesu ord under det siste måltid. Jesu jødiske sammenheng er blitt fullstendig forbigått, og som et resultat er det mange som leser evangeliet uten å forstå ham. Jeg håper også å vise at vi ved å fokusere på Jesu budskaps jødiske bakgrunn, vil kunne se at ordene hans ikke bare begynner å gi mening, men blir levende på en måte som er spennende og mektig. Min egen erfaring kan bære vitnesbyrd om dette; jo mer jeg har studert Jesu lære i hans jødiske miljø, jo mer fascinerer han meg, og jo mer utfordrer han meg til å endre oppfatning om ham og hans verk og hva det betyr for livet mitt i dag. Så, uansett om du er katolikk eller protestant, jøde eller hedning, troende eller ikke-troende, hvis du noen gang har lurt på hvem Jesus egentlig var, så inviterer jeg deg med på denne reisen. Som vi skal se, er det nettopp Jesu ords jødiske røtter som gjør det mulig for oss å finne nøk-

22


kelen til hemmeligheten om hvem han var og hva han mente da han sa til disiplene: «Ta imot og spis! Dette er min kropp» (Matt 26,26).

NØKKELPUNKTER

• Pitre blir tvunget til å reflektere over det bibelske grunn­ laget for troen på Jesu realpresens i eukaristien. • Hvis vi ønsker å forstå hva Jesus mener når han snakker om eukaristien, må vi tolke det han sier i lys av det jødiske miljøet han levde i.

VIKTIGE BIBELSTEDER Joh 6,53–58 (å spise Jesu kropp og drikke hans blod)

23


1

MYSTERIET DET SISTE MÅLTID

J

JESUS OG JØDEDOMMEN

esus fra Nasaret var jøde. Han var født av en jødisk mor, ble omskåret etter jødisk skikk og vokste opp i en jødisk landsby i Galilea. Som ung mann studerte han den jødiske Toraen, feiret jødiske fester og helligdager og dro på pilegrimsreiser til det jødiske tempelet. Da han var tretti år gammel, begynte han å tale i de jødiske synagogene om oppfyllelsen av de jødiske skriftene og forkynte Guds rike til det jødiske folk. Helt på slutten av livet feiret han den jødiske påskefesten, ble stilt for retten foran Sanhedrin, det jødiske råd av prester og eldste, og ble korsfestet utenfor den viktige jødiske byen Jerusalem. Over hodet hans på korset hang det en innskrift der det sto på gresk, latin og hebraisk: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19,19). Som oppramsingen over viser, er Jesu jødiskhet et historisk faktum. Men er den viktig? Hvis Jesus var en ekte person som virkelig levde i historien, så må svaret være ja. Gjennom århundrene har kristne teolo-

25


ger riktignok skrevet bøker om Jesus som ikke vier hans jødiske bakgrunn og omgivelser særlig mye plass.1 Mye av innsatsen har gått med til å utforske hans guddommelige identitet. For den som imidlertid er interessert i å utforske Jesu menneskelighet – særlig den opprinnelige betydningen av hans ord og handlinger – er det helt nødvendig å rette fokuset mot hans jødiske identitet. Jesus var en historisk figur som levde på et helt bestemt sted i en helt bestemt tid. Derfor må ethvert forsøk på å forstå hans ord og handlinger ta hensyn til det faktum at Jesus levde innenfor en jødisk kontekst i det vi i dag kaller «antikken».2 Selv om Jesus ved noen få anledninger ønsket velkommen ikke-jøder (hedninger) som aksepterte ham som Messias, erklærte han selv at han først og fremst var sendt til «de bortkomne sauene i Israels hus» (Matt 10,6). Dette betyr at så å si all hans lære var rettet mot jødiske tilhørere i en jødisk sammenheng. La oss se på et eksempel. Under sin første tale i synagogen i hjembyen Nasaret begynte Jesus å avsløre sin messianske identitet på en svært jødisk måte. Han ropte ikke høyt i gatene og skrek ikke ut fra hustakene: «Jeg er Messias!». I stedet tok han opp en bokrull med teksten fra profeten Jesaja, fant stedet der profeten taler om at en salvet budbærer skal komme, en som bringer budskap om frelse og frigjøring (se Jes 61,1–4). Etter å ha lest Jesajas profeti, rullet Jesus bokrullen sammen og sa til tilhørerne: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,21). Med disse ordene forkynte Jesus til jødene, sine egne trosfeller, at det håpet de bar på, var oppfylt i ham: Messias, den «salvede» (hebraisk: mashiach), var endelig kommet. Som vi skal se i denne boken, var dette den første av flere situasjoner der Jesus skulle bruke

26


de jødiske skriftene til å gjøre sin egen identitet som den etterlengtede Messias, kjent for et jødisk publikum.3

DU SKAL IKKE DRIKKE BLODET

Dersom Jesus anså seg selv som den jødiske Messias, blir vi imidlertid konfrontert med en historisk nøtt, et slags mysterium. På den ene siden hentet Jesus direkte inspirasjon til store deler av sin lære fra de jødiske skriftene (husk talen i synagogen i Nasaret). På den andre siden sa han ting som tilsynelatende var stikk i strid med de jødiske skriftene. Det kanskje mest sjokkerende ved hele hans undervisning var hans lære om å spise hans kjøtt og drikke hans blod. Ifølge Johannesevangeliet sa Jesus det følgende i en annen synagoge, en annen sabbat (5,53–55.59): «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk …» Dette sa han da han underviste folket i synagogen i Kapernaum. Og igjen, under det siste måltid, den natten han ble forrådt (Matt 26,26–28): Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og

27


han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Hva betyr disse merkelige ordene? Hva mente Jesus da han sa til de jødiske tilhørere i synagogen at de måtte spise hans kjøtt og drikke hans blod for å ha evig liv? Og hva mente han da han fortalte sine jødiske disipler at brødet under det siste måltid var hans «kropp» og vinen hans «blod»? Hvorfor ga han dem påbud om å spise og drikke noe slikt? I denne boken skal vi undersøke disse spørsmålene – og mange andre. Foreløpig vil jeg ganske enkelt peke på hvordan historien viser at kristne har gitt mange forskjellige svar. Gjennom århundrene har de fleste kristne tatt Jesus bokstavelig og trodd at det eukaristiske brødet og vinen virkelig blir til Kristi kropp og blod.4 Andre, særlig etter den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet, har imidlertid tenkt at Jesus talte symbolsk. Ytterligere andre, som enkelte nyere historikere, benekter at Jesus i det hele tatt kan ha uttalt noe slikt, dette til tross for at ordene står i alle de fire evangeliene og hos Paulus (se Matt 26,26–29; Mark 14,22–25; Luk 22,14–30; Joh 6,53–58 og 1 Kor 11,23–26). Det er flere grunner til denne uenigheten, først og fremst det sjokkerende ved Jesu ord. Hvordan kan noen – selv Messias – gi sine tilhengere påbud om å spise sitt kjøtt og drikke sitt blod? Johannesevangeliet forteller at Jesu disipler, da de hørte denne læren, utbrøt: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» (Joh 6,60). Jesu ord var så støtende i deres ører at de knapt klarte å lytte til ham. Mange forlot ham virkelig

28


og «gikk ikke lenger omkring sammen med ham» (Joh 6,66). Og han lot dem gå. Helt fra begynnelsen av opplevde folk rundt Jesus at hans påbud om å spise hans kropp og drikke hans blod, var ekstremt ubehagelig og støtende. En annen grunn til uenigheten er noe mer subtil. Dersom Jesus likevel virkelig mente det med å spise hans kjøtt og drikke hans blod, hva skulle det bety? Snakket han om kannibalisme – å spise menneskekjøtt? Selv om det ikke står noen direkte forbud mot kannibalisme i den jødiske Bibelen, var det et absolutt tabu. Igjen vitner evangeliet om denne reaksjonen: «Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: ‘Hvordan kan han gi oss sin kropp å spise?’» (Joh 6,52). Dette er et godt spørsmål – som fortjener et godt svar. Den kanskje sterkeste motforestillingen til Jesu ord kommer fra de jødiske skriftene selv. Som en hvilken som helst jøde i antikken ville visst, forbyr Bibelen en jødisk person å drikke blodet fra et dyr. Selv om mange hedenske religioner regnet inntak av blod som en fullstendig akseptabel del av gudstjenesten, blir det uttrykkelig forbudt i Moseloven. Dette hadde Gud gjort klart ved flere anledninger, se for eksempel de følgende skriftsteder (1 Mos 9,3–4; 3 Mos 17,10–12; 5 Mos 12,15–16): Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise … Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise. Enhver fra Israels hus eller blant innflytterne som bor hos dem, som spiser blod, skal jeg vende meg mot og støte ut fra

29


folket hans. For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det. Derfor har jeg sagt til israelittene: Ingen av dere må spise blod; heller ikke innflytterne som bor hos dere, må spise blod. Derimot kan du i alle byene dine slakte og spise kjøtt så mye du vil … Men blodet skal dere ikke spise. Hell det ut på jorden som vann! Budet om ikke å drikke dyreblod var åpenbart viktig. Å bryte det ville bety å bryte forbindelsen med Gud og hans folk – bli «støtt ut». Legg også merke til at dette var en universell lov. Gud forventet ikke bare at det utvalgte Israelsfolket overholdt den, men også de hedenske innflytterne som bodde blant dem. Legg til slutt merke til grunnen til forbudet: Menneskene skulle ikke fortære blod fordi dyrets liv eller sjel (hebraisk: nefesh) er i blodet. Som Tredje Mosebok sier: «Blodet soner fordi livet er i det» (3 Mos 17,11). Selv om det er uenighet blant forskere om hva dette nøyaktig betyr, står én ting fast: I antikkens verden var jøder kjent for å nekte å drikke blod.5 Jesu ord under det siste måltid blir enda mer hemmelighetsfulle mot denne bibelske bakgrunnen. Hvordan kunne han, en jøde, påby disiplene sine å spise hans kropp og drikke hans blod? Ville ikke dette bety å direkte bryte det bibelske forbudet mot å fortære blod?6 Ja, selv om Jesus bare mente dette symbolsk, hvordan kunne han si noe slikt? Ville det ikke i det minste bety å bryte lovens ånd, om ikke dens bokstav? Som den jødiske forskeren Geza Vermes påpeker:7

30


Å be noen om å spise et menneskes kropp og særlig å drikke dets blod (…) slår an en fullstendig fremmed tone i en palestinsk jødisk kultur, selv om man åpner for at språket er metaforisk (jf. Joh 6,52). Med sitt dypt forankrede blod-tabu ville Jesu tilhørere blitt overveldet av kvalme ved å høre slike ord. Så hvordan skal vi forstå dem?

GJENNOM JØDISKE ØYNE

I denne boken skal jeg forsøke å vise at vi bør ta Jesus på ordet. I likhet med flertallet av kristne gjennom historien, tror jeg at Jesus lærte at han virkelig og i sannhet er til stede i eukaristien. Her følger jeg apostelen Paulus’ eksempel (1 Kor 10,15–16): Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Bedøm selv det jeg sier! Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Målet mitt er å forklare hvordan jøder i det første århundre, som Jesus, Paulus eller en hvilken som helst av apostlene, kunne gå fra å tro at det å drikke blod – aller mest menneskelig blod – er en vederstyggelighet for Gud, til å tro at å drikke Jesu eget blod faktisk var nødvendig for kristne (Joh 6,53):

31


Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. For å nå dette målet må vi gå tilbake til det første århundre etter Kristus, bare da kan vi forstå Jesu ord og gjerninger i sin opprinnelige sammenheng. Til en viss grad vil dette bety at vi må ta av oss våre moderne «briller» og forsøke å se ting slik de første jødekristne så dem. Ser vi på mysteriet som utspant seg under det siste måltid, gjennom datidens jødiske øyne, i lys av jødenes gudstjeneste, tro og fremtidshåp, vil vi oppdage noe påfallende: at tidlig jødedom og kristendom har langt mer felles enn vi først kunne ha trodd. Vi vil til og med oppdage at det nettopp var de første kristnes jødiske bakgrunn som gjorde dem i stand til å tro at eukaristiens brød og vin virkelig var Jesu Kristi kropp og blod. Så snart vi prøver å gjøre dette, møter vi dessverre et problem. For at vi skal kunne høre Jesus slik hans første disipler hørte ham, trenger vi å gjøre oss kjent med to nøkkelkilder til informasjon: (1) de jødiske Skriftene, kjent for oss som Det gamle testamentet; og (2) den tidlige jødiske tradisjonen, samlet i skrifter som ikke er del av den jødiske Bibelen. Hvis min egen erfaring med studenter er representativ, vil mange moderne lesere – særlig kristne – synes at de jødiske skriftene er utfordrende og ukjent territorium. Det gjelder spesielt de avsnittene i Det gamle testamentet som beskriver gamle jødiske offerritualer og gudstjenester, og nettopp disse avsnittene vil bli svært viktige når vi nå skal utforske det siste måltidet Jesus spiste med sine venner før han ble korsfestet. Hva angår de gamle jødiske skriftene utenfor Bibelen, som Misjna og

32


Talmud, har nok mange hørt om dem, men de leses sjelden av mennesker som ikke er jøder eller spesialister i bibelfag. Av den grunn vil det være nyttig før vi begynner, kort å identifisere de jødiske skriftene som jeg vil støtte meg til i løpet av denne boken. (Det kan være lurt å legge inn et bokmerke for å kunne bla tilbake hit mens du leser.) Jeg vil her understreke at jeg ikke impliserer at Jesus selv leste disse, noen av dem ble faktisk skrevet lenge etter hans død. Det jeg derimot sier, er at mange av dem vitner om gamle jødiske tradisjoner som kan ha vært i omløp på Jesu tid, og som viser en bemerkelsesverdig evne til å kunne forklare noen av tekstene i Det nye testamentet som reflekterer jødisk praksis og tro. Nest etter Det gamle testamentet er dette noen av de viktigste jødiske kildene jeg kommer til å bruke:8 • Dødehavsrullene: En tidlig samling med jødiske manuskripter som ble skrevet en gang mellom det andre århundre før Kristus og år 70 etter Kristus. Denne samlingen inneholder tallrike skrifter fra andre tempelperiode, som var den perioden da Jesus levde. • Verkene til Josefus: Josefus var en jødisk historiker og fariseer som levde i det første århundre etter Kristus. Hans verker er ekstremt viktige øyenvitneskildringer til jødisk historie og kultur på Jesu og den tidlige kirkes tid.

33


• Misjna: En omfattende samling av den muntlige tradisjonen fra jødiske rabbinere fra omtrent år 50 f.Kr. til 200 e.Kr. De fleste av disse tradisjonene omhandler rettslige og liturgiske anliggender. For rabbinsk jødedom er Misjna fremdeles det mest autorative skriftet for jødisk tradisjon ved siden av Bibelen selv. • Targumene: Gamle jødiske oversettelser og sammendrag av Bibelen, skrevet på arameisk. Disse stammer fra en gang etter eksilet i Babylon (fra 587 f.Kr.), da mange jøder begynte å snakke arameisk istedenfor hebraisk. Forskere strides om den nøyaktige dateringen av disse skriftene. • Den babylonske Talmud: En vidstrakt samling – mer enn 30 bind  – av tradisjoner fra jødiske rabbinere fra rundt 220 f.Kr. til 500 e.Kr. Talmud består av både lovtekster og bibeltolkninger i form av en større mengde kommentarer til Misjna. • Midrasjene: Gamle jødiske kommentarer til forskjellige bøker i Bibelen. Selv om flere av disse er yngre enn Talmud, inneholder de mange skrifttolkninger som tilskrives rabbinere som levde samtidig med tradisjonene som finnes i Misjna og Talmud.

34


Dette er på ingen måte alle de gamle jødiske skriftene som er relevante for å forstå Det nye testamentet, men det er disse jeg oftest vil vise til i vår sammenheng. Jeg vil spesielt understreke viktigheten av den rabbinske litteraturen: Misjna, Talmud og midrasjene.9 Selv om mange av disse skriftsamlingene ble redigert etter Jesu tid, er både eksperter på rabbinsk litteratur og forskere på Det nye testamentet enige om at det er viktig for oss å studere dem, gitt at vi gjør det med nødvendig varsomhet. For det første hevder rabbinerne ofte at de bevarer tradisjoner som går tilbake til tiden da tempelet fremdeles eksisterte (altså før 70 e.Kr.). I mange tilfeller er det god grunn til å ta disse påstandene på alvor. Dessuten fortsetter den rabbinske litteraturen, i motsetning til Dødehavsrullene eller Josefus’ skrifter, å spille en viktig rolle i jødiske trosfellesskap den dag i dag. Av denne grunn vil jeg vie spesiell oppmerksomhet til Misjna og Talmud, som mange jøder fremdeles regner som de mest autorative kildene til gamle jødiske tradisjoner. Med dette som bakgrunn kan vi nå rette oppmerksomheten mot de aspekter av tidlig jødisk tro på Messias’ komme som kan kaste lys over Jesu eukaristiske ord. Beklageligvis kjenner mange moderne lesere bare vagt til disse delene av jødisk tro. Faktisk er mye av det kristne lesere har lært om dette, overforenklet, fullt av overdrivelser eller til og med direkte feil. For å gjøre oss i stand til å plassere Jesu lære i sin riktige historisk kontekst, trenger vi derfor å ta et skritt tilbake og svare på noen litt bredere

35


spørsmål: Hva var det egentlig jødene i det første århundret ventet på at Gud skulle gjøre? Vi vet at mange ventet på at han skulle sende Messias, men hvordan trodde de Messias skulle være? Hva tenkte de ville skje når han endelig kom?

36


NØKKELPUNKTER

• Jesus var jøde i det første århundret. Vi må forstå ham i denne jødiske sammenhengen. • På den ene siden hentet Jesus inspirasjon direkte fra de jødiske skriftene i Det gamle testamentet. På den andre siden sa og gjorde han ved enkelte anledninger ting som tilsynelatende er stikk i strid med det Skriften sier, for eksempel når han snakket om at disiplene måtte spise hans kjøtt og drikke hans blod (sml. 3 Mos 17,10–12). • For å forstå Jesus må vi lese hans ord både i lys av de jødiske skriftene og den jødiske tradisjonen (tro og lære som vi finner i kilder utenfor Det gamle testamentet). VIKTIGE BIBELSTEDER 1 Mos 9,3–4 (du skal ikke spise kjøtt med blod i seg) 3 Mos 17,10–12 (en skapnings liv er i blodet) Matt 26,26–28 (det siste måltidet)

Joh 6,53–59 (å spise Jesu kropp og drikke hans blod) 1 Kor 10,16 (å ha del i Kristi kropp og blod)

37


virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Hva skal hele denne gåtefulle historien bety? Hvorfor var ikke disiplene i stand til å kjenne igjen Jesus før han satte seg ved bordet og brøt brødet? Og hvorfor forsvant han fra syne straks de så at det var ham? Svaret ligger i det som skjedde «da han brøt brødet». Før Jesus satte seg ned med disiplene og gjentok handlingene fra det siste måltid, var øynene deres forhindret fra å se ham. Først da han tok brødet, velsignet det og brøt det – nøyaktig som under det siste måltid – kunne de kjenne ham igjen. Bare da han brøt brødet, ble den oppstandne Jesus tilkjennegjort for dem, og så snart de hadde sett ham, forsvant han. Hvorfor? Jesus viste dem på hvilken måte han fra nå av ville være nærværende hos dem. Etter at han hadde steget opp til himmelen, skulle han ikke lenger være sammen med dem i menneskeskikkelse. Fra da av – med unntak av den ene gangen han viste seg for Paulus på veien til Damaskus – skulle han være til stede i skikkelse av eukaristisk brød. Da han på mirakuløst vis tilkjennega seg på veien til Emmaus, viste Jesus disiplene at eukaristien er hans egen korsfestede og oppstandne kropp, og at han i denne oppstandne kroppen ikke lenger er bundet av tid og rom, ikke engang av sitt eget utseende. Den oppstandne Jesus kan vise seg når han vil, hvor han vil, hvordan han vil og i den form eller skikkelse han vil. Han kan skjule seg, slik han gjorde på veien til Emmaus. Etter oppstandelsen

234


og himmelfarten vil han normalt ikke lenger vise seg for sine disipler i menneskeskikkelse, men skjult i eukaristien. Derfor kan disiplene gå bort i jublende glede over «hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet» (Luk 24,35). I Emmaus fullførte Jesus det verk han påbegynte ved det siste måltid. Denne søndagen fant den første eukaristifeiringen etter oppstandelsen sted, og Jesus selv var hovedcelebrant. Den dagen spiste og drakk han sammen med disiplene sine i gleden i sitt rike. Den dagen ga han dem sin korfestede og oppstandne kropp. Og selv om disiplene kanskje enda ikke forsto det, besvarte Jesus den dagen bønnen de ba utenfor landsbyen Emmaus: «Bli hos oss» (Luk 24,29). I enhver eukaristifeiring, under brødsbrytelsen, svarer han på deres bønner og sier til dem – og til oss alle: «… jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» NØKKELPUNKTER

• Tidlige jødekristne trodde ikke bare på sjelens udødelighet, men også på kroppens oppstandelse. I talen om livets brød knytter Jesus mottagelsen av hans kropp og blod som mat og drikke til oppstandelsen på den siste dag. Jesu oppstandelse er en nøkkel til å forstå eukaristiens mysterium. • På veien til Emmaus ble disiplenes øyne hindret fra å gjenkjenne den oppstandne Jesus. Han skjuler sitt nærvær blant dem helt frem til det øyeblikk han gjentar sine ritu­ aler fra det siste måltidet. Dette gjør han for å vise dem

235


at han nå skal være nærværende blant dem i brødets og vinens skikkelser. • Ved å bli hos disiplene i eukaristien, svarer Jesus på deres siste bønn: «Bli hos oss.» VIKTIGE BIBELSTEDER Luk 24,1–35 (Emmausvandrerne. Jesus gir seg selv til kjenne i

brødsbrytelsen.)


FORFATTERENS TAKK

F

or mer enn fem år siden ble jeg invitert av min gode venn og kollega dr. Chris Baglow, som nå arbeider ved Notre Dame Seminary i New Orleans, til å snakke om eukaristien til en gruppe katolske prester. På det tidspunktet hadde jeg allerede studert tidlig jødisk tro og trospraksis og kjente godt til disse, men hadde praktisk talt ikke studert eukaristien. Jeg var, for å si det mildt, nokså forferdet ved tanken på at jeg, en legmann, skulle snakke om eukaristien til over hundre prester som hadde gitt sine liv til messefeiringen. Hva kunne jeg si? Om jeg husker rett, ga Chris meg følgende råd: «Slapp av. Bare si noe om eukaristiens bibelske røtter.» Det skulle vise seg å være lurt, og forslaget ble til slutt et foredrag med tittelen «Jesus og eukaristifeiringens jødiske røtter». Siden den tid har jeg holdt dette foredraget en rekke ganger over hele USA. Forunderlig nok er strukturen i det mer eller mindre lik den vi klekket ut da, i biblioteket tilhørende St. Joseph Seminary College i benediktinerklosteret i Covington (hvor jeg nå sitter og skriver dette).

237


Så min første takk går til ham: Takk, Chris, for dette forslaget! Det ser ut til å ha fungert. Jeg står også i takknemlighetsgjeld til en hærskare med andre mennesker – først og fremst til mine foreldre, som ga meg troen, lot meg motta min første hellige kommunion og alltid tok meg trofast med i messen. Takk også til mine nære venner og samtalepartnere under bibelstudiene, særlig til Michael Barber for våre utallige samtaler om forskningen min på dette temaet. Takk til mine mange studenter ved Our Lady of Holy Cross og Notre Dame Seminary, som gjennom årene har holdt ut de endeløse forelesningene mine om eukaristien. Takk til Brian Butler, som først ga meg idéen om å gjøre forelesningen om til en bok som noen faktisk ville ønske å lese, og til alle dere som har vært villige til å be for meg og støtte meg gjennom fem veldig intense år med forskjellige jobber, forskjellige hjem og fire nye barn! Jeg vil også gi en spesiell takk til Gary Jansen i Doubleday for hans entusiasme for prosjektet og utmerkede redigeringsarbeid, og til min gode venn Scott Hahn for å ha satt meg i kontakt med Gary og for å ha gått med på å skrive forordet. Jeg står i dyp takknemlighetsgjeld til dere begge. Sist, men ikke minst: Alt som måtte være bra med denne boken, er blitt akkurat det takket være tålmodigheten, kjærligheten og støtten fra min vakre kone Elizabeth og våre barn Morgen, Aidan, Hannah, Marybeth og Baby Pitre (fortsatt ufødt og uten navn!). Elizabeth, som selv er en langt bedre skribent enn jeg, var den første som leste et utkast av manu­

238


skriptet. Uten hennes hjelp og støtte ville det vært en langt dårligere bok, og uten hennes trofasthet og vennskap ville jeg vært en langt dårligere mann. Det er til henne jeg dediserer dette verket. Måtte familien vår en dag samles i det himmelske lovede land, hvor selv den nye manna vil opphøre og vi ikke lenger skal se ham som er det sanne livets brød, tilslørt som i et speil, men som han er, ansikt til ansikt.


NOTER INNLEDNING: 1 Se Den katolske kirkes kateksime, 2. utg. (Oslo: St. Olav forlag, 2014), 1373– 1378. 2 Se for eksempel Peter Kreeft og Ronald K. Tacelli SJ: Handbook of Catholic Apologetics: Reasoned Answers to Questions of Faith (San Fransisco: Ignatius, 2009); Scott Hahn: Reasons to Believe: How to understand, Explain and Defend the Catholic Faith (New York: Doubleday, 2007); Karl Keating: Catholicism and Fundamentalism (San Francisco: Ignatius 1988). 3 Amy-Jill Levine: The Misunderstood Jew (San Francisco: HarperCollins, 2006), s. 20–21. 4 Pave Benedikt XVI: Apostlene og Kristi første disipler (Oslo: St. Olav forlag, 2010), s. 8.

KAPITTEL 1: Mysteriet det siste måltid 1

2

Det kan se ut som om tendensen til å nedtone Jesu jødiske identitet i bøker om kristologi er i ferd med å endres. For eksempel legger Gerald O’Collins i andre reviderte utgave av sin mye leste bok fra 1995, til et ekstra kapittel om det jødiske miljøet og omgivelsene rundt Jesu liv. Se Gerald O’Collins: Christology: A Biblical, Historical, and Systematic Study of Jesus, 2. utg. (Oxford: Oxford University Press, 2009), s. 21–43. Det siste århundret har en rekke fagbøker fokusert på Jesus i hans jødiske miljø. Av katolske forfattere, se: Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI): Jesus fra Nasaret (Oslo: Avenir Forlag, 2007); Brant Pitre: Jesus, the Tribulation, and the End of the Exile: Restoration Exchatology and the Origin of the Atonement (WUNT 2.204; Tübingen: Mohr Siebeck; Grand Rapids: Baker Academic, 2005); John P. Meier: A marginal Jew, 4 bind (New York: Doubleday, 1991, 1994, 2001, 2009); og Ben F. Meyer: The Aims of Jesus (London: SCM Press, 1977). Av protestantiske forfattere, se N.T. Wright: Jesus and the Victory of God (Minneapolis: Fortress, 1996); Craig A. Evans: Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies

241


3

4

5

242

(Leiden: E.J. Brill, 1995); E.P. Sanders: Jesus and Judaism (Philadelphia: Fortress, 1985); og Joachim Jeremias: New Testament Theology: the Proclamation of Jesus, overs. John Bowden (London: SCM Press, 1971). Av jødiske forfattere, se David Flusser (med R. Steven Notley): The Sage from Galilee: Rediscovering Jesus’ Genius (Grand Rapids: Eerdmans, 2007); Levine: The Misunderstood Jew; Geza Vermes: Jesus the Jew (Minneapolis: Fortress, 1973); Joseph Klausner: Jesus of Nazareth: His Life, Times and Teaching, overs. Herbert Danby (New York: Macmillan, 1925). I denne studien kommer jeg til å behandle de fire evangeliene som troverdige vitnesbyrd om Jesu ord og gjerninger. I dette følger jeg det tradisjonelle kristne synet på deres historiske troverdighet, og også det som er offisiell katolske lære, promulgert under Det annet vatikankonsil i 1965. Etter å ha bekreftet evangelienes apostoliske opphav, konstaterer konsilet: «Den hellige Moder, Kirken, har fastholdt og fastholder bestemt og uforandret at de fire nevnte evangelier, hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet» (Dei Verbum 19). Se også Fredrik Hansen (red.): Det annet vatikankonsil – dokumenter (Oslo: St. Olav forlag, 2014). Siden denne boken er beregnet på et større publikum, kommer jeg ikke til å gå inn i en vitenskapelig diskusjon om den historiske opprinnelsen til de forskjellige evangelietekstene, men vil ha samme tilnærming som vi nylig har sett i pave Benedikts verk Jesus fra Nasaret. Med sedvanlig kortfattethet oppsummerer han sin tilnærming med disse ordene: «Jeg tror på evangeliene» (s. 15). Som Benedikt vil jeg i denne studien forsøke å «fremstille evangelienes Jesus som den virkelige Jesus, som den ‘historiske’ Jesus i egentlig forstand, så godt som jeg overhodet har kunnet. Jeg er overbevist om og håper også at leseren vil se at denne skikkelsen er mye mer logisk og historisk sett mye mer begripelig enn rekonstruksjonene som vi er blitt konfrontert med de siste årtier. Jeg mener at nettopp denne evangelienes Jesus er en historisk meningsfull og historisk overbevisende skikkelse» (s. 15). Se for eksempel Matthew Levering: Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist (Oxford: Blackwell, 2005); James T. O’Connor: The Hidden Manna: A Theology of the Eucharist, 2. utg. (San Francisco: Ignatius, 2005); Roch Kereszty: Wedding Feast of the Lamb: Eucharistic Theology from a Biblical, Historical, and Systematic Perspective (Chicago: Hillenbrand, 2004); Thomas Nash: Worhy Is the Lamb: The Biblical Roots of the Mass (San Francisco: Ignatius, 2004); Louis Bouyer: Eucharist: Theology and Spirituality of the Eucharistic Prayer (Notre Dame, Ind.: University of Notre Dame Press, 1968). Se John E. Hartley: Leviticus, 2 bind, i Word Biblical Commentary 4 (Dallas: Word Books, 1992), s. 273–277.


6

7 8

9

Sant nok blir Jesus av og til anklaget for å handle i strid med fariseernes tradi­ sjoner, for eksempel under diskusjonen med dem da disiplene plukket kornaks på sabbaten (Matt 12,1–8). Vi har imidlertid ingen belegg for at Jesus med vilje brøt Moseloven, men mange tegn på at han levde i tråd med den hele sitt liv. Han sier jo selv i Bergprekenen: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle» (Matt 5,17). Se også for eksempel E.P. Sanders: Jewish Law from Jesus to the Mishnah: Five Studies (London: SCM Press; Philadelphia: Trinity Press International, 1990), s. 1–90. Geza Vermes: The Religion of Jesus the Jew (Minneapolis: Fortress, 1993), s. 16. Se Craig A. Evans: Ancient Texts for New Testament studies: A guide to Background Literature (Peabody, Mass.: Hendrickson, 2005), s. 173–255; Lawrence H. Schiffman: From Text to Tradition: A History of Second Temple Judaism (New Jersey: KTAV, 1991), s. 177–200 og s. 220–239; James VanderKam og Peter Flint: The Meaning of the Dead Sea Scrolls (Minneapolis: Fortress, 2002); H.L. Strack og Günter Stemberger: Introduction to the Talmud and Midrash, Markus Bock­ muehl (overs. og red.) (Minneapolis: Fortress, 1996). For eksempler på hvordan rabbinsk litteratur kan brukes i studier om Jesus, se Levine: The Misunderstood Jew; Craig A. Evans: Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies (Leiden: Brill, 2001); Sanders: Jewish Law from Jesus to the Mishnah; Vermes, Jesus the Jew. Se også Herbert W. Basser: «The Gospels and Rabbinic Literature», i B. Chilton, C.A. Evans og J. Neusner (red.): The Missing Jesus: Rabbinic Judaism and the New Testament (Leiden, Nederland: Brill, 2002), s. 77–99.

KAPITTEL 2: Hva ventet jødene på? 1 2

3

Se Martin Hengel: The Zealots (Edinburgh: T. & T. Clark, 1961). For en god oversikt over vanlige jødiske fremtidshåp, se særlig E.P. Sanders: Judaism: Practice & Belief 63BCE-66CE (London: SCM Press; Philadelphia: Trinity Press International, 1992), s. 279–303; David E. Aune: Apocalypticism, Prophecy and Magic in Early Christianity (WUNT 199; Tübingen, Tyskland: Mohr Siebeck, 2006), s. 13–38. Om ikke annet er angitt, er alle oversettelser til engelsk av de jødiske pseudepigrafene hentet fra James H. Charlesworth (red.): The Old Testament Pseudepigrapha, 2 bind (Anchor Bible Reference Library; New York: Doubleday, 1983, 1985); og oversettelser av Dødehavsrullene er fra Florentino García Martínez

243


og Eibert J.C. Tigchelaar: The Dead Sea Scrolls Study Edition, 2 bind (Grand Rapids: Eerdmans, 2000). Hvis ikke annet oppgis, er alle engelske oversettelser av Midrash Rabbah hentet fra H. Friedman og M. Simon: Midrash Rabbah, 10 bind (London: Soncino, 1992). Overs. anm.: Den norske oversettelsen er hovedsakelig basert på de nevnte engelske versjonene. 4 For en vitenskapelig drøftelse av den nye eksodus, se for eksempel David W. Oao: Acts and the Isaianic New Exodus (Grand Rapids: Baker Academic, 2000); Rikki E. Watts: Isaiah’s New Exodus in Mark (Grand Rapids: Baker Academic, 2000); Dale C. Allison, Jr.: The New Moses: A Matthean Typology (Minneapolis: Fortress, 1993); Jean Daniélou SJ: From Shadows to Reality: Studies in the Biblical Typology of the Fathers (Westminster, Md.: Newman, 1960), s. 153–228. 5 To skikkelser har dette navnet, én fra det tredje og én fra det fjerde århundret e.Kr. Se Jacob Neusner: Dictionary of Ancient Rabbis: Selections from the Jewish Encyclopaedia (Peabody, Mass.: Hendrickson, 2003), s. 100–102. 6 Sitert i Allison: The New Moses, s. 85. 7 Det er vanskelig å fastslå rabbi Hezekiahs identitet sikkert. Se Neusner: Dictionary of Ancient Rabbis, s. 192. For sitatet, se Ecclesiastes [Forkynnerens] Rabbah 2:1:1. Sammenlign også med Song of Songs [Salomos høysangs] Rabbah 1:2–4. 8 Engelsk oversettelse fra Soncino Talmud (lett tilpasset). For en lignende tilpasning, se Joseph Klausner: The Messianic Idea in Israel, overs. W.F. Stinesspring (London: George Allen and Unwin, 1956), s. 412. 9 Klausner: The Messianic Idea in Israel, s. 412. 10 For utmerkede studier av det jødiske håpet om et nytt tempel, se G.K. Beale: The Temple and the Church’s Mission: A Biblical Theology of the Dwelling Place of God, New Studies in Biblical Theology 17 (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 2004); T. Desmond Alexander og Simon Gathercole (red.): Heaven on Earth: The Temple in Biblical Theology (Waynesboro, Ga.: PaterNoster, 2004); Yves Congar OP: The Mystery of the Temple (Westminster, Md.: Newman, 1962). 11 Se Craig R. Koester: «Tabernacle», i D.N. Freedman (red.): Eerdmans Dictionary of the Bible (Grand Rapids: Eerdmans, 2000), s. 1269–1270. For en større studie, se Craig R. Koester: The Dwelling of God, Catholic Biblical Quarterly Monograph Series 22 (Washington DC: Catholic Biblical Association, 1989). 12 Som N.T. Wright sier det: «Tempelet var brennpunktet for alle aspekter ved den jødiske nasjons liv (…). Dets viktighet på alle nivåer kan vanskelig overdrives.» N.T. Wright: The New Testament and the People of God (Minneapolis: Fortress, 1992), s. 224. 13 Se Sanders: Jesus and Judaism, s. 77–90, for en samling kilder.

244


14 Selv om denne bønnens nåværende form dateres til etter Jesu tid, finnes det solide belegg for at bønnens «underliggende grunnlag» går tilbake til det første århundre e.Kr. eller enda tidligere (jf. Misjna Berakot 4:3; Taanith 2:2; Apg 3,1). Se Emil Schürer: The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, 3 bind, Geza Vermes, Fergus Millar, Matthew Black og Martin Goodman (red.) (Edinburgh: T. & T. Clark, 1973–87), 2:455–63 (sitat på s. 455–456). 15 Se Peter Richardson: Herod: King of the Jews and friend of the Romans (Minneapolis: Fortress, 1999); Ehud Netzer: The Architecture of Herod, the Great Builder (Grand Rapids: Baker Academic, 2008). 16 Se W.D. Davies: The Gospel and the Land: Early Christianity and Jewish Territorial Doctrine (Berkeley: University of California Press, 1974); Karen J. Wenell: Jesus and Land: Sacred and Social Space in Second Temple Judaism (London: T. & T. Clark, 2007) 17 Om samlingen av de tapte stammene, se Pitre: Jesus, the Tribulation, and the End of the Exile, s. 31–40; Paula Fredriksen: Jesus of Nazareth, King of the Jews (New York: Random House, 1999), s. 98; Dale C. Allison Jr.: Jesus of Nazareth. Millenarian Prophet (Philadelphia: Fortress, 1998), s. 101–102, 141; Sanders: Judaism, s. 291–294; David C. Greenwood: «On Jewish Hopes for a Restored Northern Kingdom», i Zeitschrift für die alttestamentliche Wissenschaft 88 (1976): s. 376–385. 18 Se for eksempel Esek 20,36–42 og Davies: The Gospel and the Land, s. 39. 19 Når dette er sagt, er det viktig å understreke at jeg ikke sier at alle jøder så det fremtidige landet på samme måte. Som W.D. slår fast: «Det var ikke én tydelig definert og normativ lære om landet, men, slik det var vanlig i jødedommen, et variert og usystematisk mangfold av idéer og forventninger.» Ikke desto mindre «kan tanken om at all jødisk eskatologi var jordisk, ikke aksepteres, for så mange kilder forutsetter en transendent orden eller overnaturlig forvandling ‘ved tidenes ende’». Davies: The Gospel and the Land, s. 157 (min uthevning). 20 For en innføring i Jobs testamente, se R.P. Spitter: «Testament of Job», i James H. Charlesworth: Old Testament Pseudepigrapha, 2 bind, Anchor Bible Reference Library (New York: Doubleday, 1983, 1985), 1:829–37. 21 Hvis ikke annet angis, er alle oversettelser av Misjna til engelsk hentet fra Herbert Danby: The Mishnah (Oxford: Oxford University Press, 1933), s. 397. Overs. anm.: Den norske oversettelsen er basert på denne. 22 Se Davies: The Gospel and the Land, s. 123. 23 Teksten i sin helhet lyder: «Våre rabbier lærte: De ti stammene har ingen del i den kommende verden, slik det står skrevet: ‘I harme, raseri og stor vrede rykket Herren dem opp av jorden deres’ (5 Mos 29,28). Det at ‘Herren [rykket] dem opp

245


av jorden deres’, viser til denne verden, ‘og kastet dem bort til et annet land’ viser til den kommende verden: Dette er rabbi Akibas syn … Rabbi Simeon ben Juda sa: ‘Hvis deres handlinger forblir som denne dagens, skal de ikke vende tilbake, hvis ikke skal de det.’ Rabbi sa: ‘De skal tre inn i den fremtidige verden, slik det står skrevet: ‘Den dagen skal de blåse i et stort horn. Og de bortkomne i Assur og de som er spredt omkring i Egypt, skal komme og tilbe Herren på det hellige fjell i Jerusalem.’ (Jes 27,13)’» (den babylonske Talmud, Sanhedrin, 110b). 24 Begge de engelske oversettelsene er hentet fra The Loeb Classical Librarys versjon av Josefus. Overs. anm.: Norsk oversettelse tar utgangspunkt i denne. 25 Se Craig S. Keener: The Historical Jesus of the Gospels (Grand Rapids: Eerdmans, 2009), s. 239–241; Rebecca Gray: Prophetic Figures in Late Second Temple Jewish Palestine: The Evidence from Josephus (New York: Oxford University Press, 1993). 26 Keener: The Historical Jesus of the Gospels, s. 238–244; Pitre: Jesus, the Tribulation, and the End of the Exile, s. 137–159, 447–451, 486–491; Dale C. Allison Jr.: «Q’s New Exodus and the Historical Jesus», i A. Lindemann (red.): The Sayings Source Q and the Historical Jesus (Leuven, Belgia: Leuven University, 2001), s. 295–428. Se også Brant Pitre: «The Lord’s Prayer and the New Exodus», i Letter & Spirit 2 (2006), s. 69–96. 27 Se Keener: The Historical Jesus of the Gospels, s. 240; Ben Witherington: The Christology of Jesus (Minneapolis: Fortress, 1991), s. 171. 28 For mer om Jesu messianske selvforståelse og handlinger, se Michael F. Bird: Are You the One Who Is to Come? The Historical Jesus and the Messianic Question (Grand Rapids: Baker Academic, 2009); Keener: The Historical Jesus of the Gospels, s. 256–282; Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI): Jesus fra Nasaret, bind 1, s. 201–222; Wright: Jesus and the Victory of God, s. 477–539. 29 Se Walter Bauer et. al.: A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, 2. utg. (Chicago og London: University of Chigago Press, 1979), s. 276.

KAPITTEL 3: Den nye påske 1

246

For studier av den jødiske påsken, se. Barry D. Smith: Jesus’ Last Passover Meal (Lewiston, N.Y.: Edwin Mellen Press, 1993); Sanders: Judaism, s. 132–138; B.M. Bokser: The Origins of the Seder (Berkeley: University of California Press, 1984);


2 3

4

5 6 7 8

9

10 11

12 13

J.B. Segal: The Hebrew Passover From the Earlies Times to A.D. 70 (London: Oxford University Press, 1963): Roland de Vaux: Ancient Israel: Its Life and Institutions (Grand Rapids: Eerdmans, 1997), s. 484–492. Se Brant Pitre: «Jesus, the New Temple and the New Priesthood», i Letter & Spirit 4 (2008): s. 48–83. Se Scott W. Hahn: Kinship by Covenant: A Canonical Approach to the Fulfillment of God’s Saving Promises, Anchor Yale Bible Reference Library (New Haven: Yale Univeristy Press, 2009), s. 139–142, 299–300. Se Francis Brown, S.R. Driver og Charles A. Briggs: The Brown-Driver Briggs Hebrew and English Lexicon (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1996 [original 1906]), s. 706. Se John L. McKenzie SJ: Dictionary of the Bible (New York: Touchstone, 1965), s. 381. Se også 3 Mos 14,4–6; 4 Mos 19,18; Sal 51,9; Hebr 9,19. Se for eksempel Hartmut Gese: Essays on Biblical Theology, Keith Crim (overs.) (Minneapolis: Augsburg, 1981), s. 117–140. For en utmerket eldre studie, se A.Z. Idelsohn: Jewish Liturgy and Its Development (New York: Henry Holt, 1932), s. 173–187. Josefus’ liv, 1: «Familien min er ikke uten anseelse, den kan spore sine røtter langt tilbake og er av prestelige avstamning.» Dersom ikke annet er notert, er all oversettelse av Josefus tatt fra H.St.J. Thackeray (red. og overs.): Loeb Classical Library Edition: Josephus: Works (vol. 9–10), Ralph Marcus (vol. 5–8) og Louis Feldman (vol. 9–10) (London og Cambridge: Harvard University Press, 1926– 1965). Overs. anm.: Den norske oversettelsen er basert på denne. Denne oversettelsen er fra William Whiston: The Works of Josephus: Complete and Unabridget (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1987), s. 465. Overs. anm.: Den norske oversettelsen er basert på denne. Se George Foot More: Judaism in the First Centuries of the Christian Era, 3 bind (Cambridge: Harvard University Press, 1927), s. 40; Sanders: Judaism, s. 133. For bruk av rabbi, se Matt 23,7–8; 26,25.49; Mark 9,5; Joh 1,38.49; 3,2.26; 4,31; 6,25 etc. Vi finner synagoger overalt i Det nye testamentet. Se Matt 4,23; Mark 1,39; Luk 4,16; 7,5; Joh 6,59; Lee I. Levine: «’Common Judaism’: The Contributions of the Ancient Synagogue», i Common Judaism: Explorations in Second-Temple Judaism, Wayne O. McCready og Adele Reinharz (red.) (Minneapolis: Fortress, 2008), s. 27–46. Joseph Tabory: «The Crucifixion of the Paschal Lamb», i Jewish Quarterly Review 86:3–4 (1996), s. 395–406. Tabory: «The Crucifixion of the Paschal Lamb», s. 395.

247


14 Oversettelsen er hentet fra Alexander Roberts og James Donaldson: The AnteNicene Fathers, 10 bind (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1994), 1:215. Overs. anm.: Den norske oversettelsen er basert på denne. 15 «Det er helt tydelig … at påskesederen selv allerede svært tidlig har vært gjennomsyret av en idé om ihukommelse, som ikke bare involverer en betraktning på avstand av hendelser fra en svunnen tid, men at de kommer til live igjen (se f.eks. 2 Mos 12,14; 13,3; 5 Mos 16,3; Josefus: Den jødiske oldtid, 2.317)». Joel Marcus: The Gospel According to Mark (Anchor Yale Bible; New York: Doubleday, 2009). 16 The Mishnah, Danby (overs.), s. 151 (noe tilpasset). Overs. anm.: Den norske oversettelsen og basert på denne. 17 Senere utgaver av Misjna legger til: «Ikke alene våre forfedre, men også oss selv frelste han sammen med dem» (Misjna, Peshahim 10:5), sitert i Idelsohn: Jewish Liturgy and Its Development, s. 183. 18 Her står jeg i gjeld til Joachim Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, Norman Perrin (overs.) (London: SCM Press, 1966), s. 206–207. Angående rabbi Joshua ben Hananiah, se Neusner: Dictionary of the Ancient Rabbis, s. 259–264. 19 Sitert i Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 206. 20 Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 206–207. 21 Her bør jeg nevne at mange moderne forskere tviler på at det siste måltid faktisk var et jødisk påskemåltid, til tross for at Matteus, Markus og Lukas eksplisitt sier at det var det. Tvilen bunner først og fremst i en tilsynelatende motsigelse i kronologien når man sammenligner Johannesevangeliet og synoptikerne. For en oversikt over dette problemet, se Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 15–88. I en lengre studie av Jesus og det siste måltid (Grand Rapids: Eerdmans, 2015), argumenterer jeg for at denne tilsynelatende motsigelsen er basert på en misforståelse av hvordan Johannes bruker ordet «påske» i sitt evangelium, og for at alle fire evangeliene faktisk identifiserer det siste måltidet som et påskemåltid. For denne løsningen, se for eksempel Craig L. Blomberg: The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 2001), s. 193–194, 238–239, 246–247; Barry D. Smith: «The Chronology of the Last Supper», i Westminster Theological Journal 53 (1991), s. 29–45; G.C. Torrey: «The Date of the Crucifixion According to the Fourth Gospel», i Journal of Biblical Literature 50 (1931), s. 227–41; samme forfatter: «In the Fourth Gospel the Last Supper Was a Passover Meal», i Jewish Quarterly Review 42 (1951–1952): s. 237–250; Cornelius a Lapide SJ: Commentary on the Four Gospels, 4 bind (Fitzwilliam, N.H.: Loreto, 2008 [orig. ca. 1637]), 2:522–26; 4:512–513; Thomas Aquinas: Summa Theologica Part III, Q. 46, art. 9.

248


22 Joachim Jeremias identifiserer faktisk fjorten paralleller mellom det siste måltidet og det jødiske påskemåltidet. Se The Eucharistic Words of Jesus, s. 41–62. Her siterer jeg bare noen få. 23 Se Jeremias The Eucharistic Words of Jesus, s. 42–43. Her siterer han 5 Mos 16,7; Jub. 49,16–21; m. Pes. 5,10; 7,12; 10:1; t. Pes. 6,11 etc. 24 Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 224.

KAPITTEL 4: Messias’ manna 1

2 3

4 5

6 7

8 9

For studier om mannaen, se Bruce J. Malina: The Palestinian Manna Tradition (Leiden: Brill, 1968); R. Meyer: «Manna», i Gerhard Kittel (red.): Theological Dictionary of the New Testament, 10 bind (Grand Rapids: Eerdmans, 1967), 4:462–66. Se McKenzie: Dictionary of the Bible, s. 541. Selv Josefus, som sammenligner mannaen med en naturlig substans som man på hans tid kunne finne «over hele regionen», altså den arabiske halvøy, anerkjenner at siden det er umulig å samle mer eller mindre nøyaktig én omer manna, og siden det som var til overs, daglig ble ødelagt, er dette tegn på at maten var «guddommelig og mirakuløs» (Den jødiske oldtid, 3:30). Se H.St.J. Thackeray: Josephus: Jewish Antiquities Books 1–3, Loeb Classical Library (Cambridge og London: Harvard University Press, 1930), s. 335, note b. For en utmerket oppsummering, se Meyer: «Manna», 4:426–66. Se også Cecil Roth: «Manna», i Encyclopedia Judaica, 16 bind (Jerusalem: Keter, 1971), 11:884–885. Se den babylonske Talmud, Pesahim, 54a. Oversettelse fra Martin McNamara MSC, Robert Hayward og Michael Maher MSC: Targum Neofiti 1: Exodus and Targum Pseudo-Jonathan: Exodus (Collegeville, Minn.: Liturgical Press, 1994), s. 207–208. Se for eksempel Christopher Rowland: The Open Heaven: A Study of Apocalyptic in Judaism and Early Christianity (New York: Crossroad, 1982), s. 78–94. Jeg har tilpasset oversettelsen noe for å eliminere de hebraiske ordspillene, som ville ha vært av liten nytte for oss. Overs. anm.: Den norske oversettelsen bygger på forfatterens.

249


10 Se noteapparatet i Soncino Talmud, Hagigah 12b. 11 Se også Exodus Rabbah 25:3 (s. 303) om hvordan Gud skal fornye mannaens mirakel under tusenårsriket. 12 Disse eksemplene er hentet fra Raymond Brown: The Gospel According to John, Anchor Bible 29–29a (New York: Doubleday, 1966), 1:265–66; og C.H. Dodd: The Interpretation of the Fourth Gospel (Cambridge: Cambridge University Press, 1953), s. 83–84, n2, s. 335. Se også Craig S. Keener: The Gospel of John (Peabody, Mass.: Hendrickson, 2003), 1:682. 13 For en introduksjon, se A.F.J. Klijn: «2 (Syriac Apocalypse of) Baruch», i Charlesworth: The Old Testament Pseudepigrapha, 1:615–620. 14 Dodd: The Interpretation of the Fourth Gospel, s. 335. 15 Sammenlign med Luk 11,2–4 for en kortere versjon av bønnen. Bønnen om brødet finnes i begge versjoner. 16 Se Pitre: «The Lord’s Prayer and the New Exodus», s. 69–96. 17 Forskere har kommet med ulike hypotetiske forslag til hva som kan ha vært det opprinnelige arameiske (eller hebraiske) uttrykket. Se for eksempel Meier: A Marginal Jew, 2:291–94. Problemet med slike spekulasjoner er ikke bare mangelen på manuskriptbelegg, men også det faktum at vår begrensede kunnskap om hvordan arameisk og hebraisk ble snakket på Jesu tid, gjør det nesten umulig å si hva Jesus kunne eller ikke kunne ha sagt på sitt morsmål. 18 Se Walter Bauer, William F. Arndt, F. Wilbur Gingrich og Frederick Danker: A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, 2. utgave (Chicago og London: University of Chicago Press, 1979), s. 296–297; Werner Foerster: «Epiousios», i Gerhard Kittel (red.): Theological Dictionary of the New Testament, 10 bind (Grand Rapids: Eerdmans, 1967), 2:590–99. 19 Se for eksempel Johannes Krysostomos: Matteusevangeliet, Preken 19.5, sitert i Manlio Simonetti: Matthew 1–13, 2 bind, Ancient Christian Commentary on Scripture (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 2001), 1:135–136; Efrem Syreren: Kommentar til Tatians Diatessaron 6.16a, sitert i Arthur A. Just, Jr.: Luke, Ancient Christian Commentary on Scripture (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 2003), s. 187. 20 Teksten på latin lyder: Panem nostrum supersubstantialem da nobis hodie. 21 Se Hieronymus: Kommentar til Matteus, 1.6.11, sitert i Simonetti: Matthew 1–13, s. 135. 22 Se Kyprian: Avhandling 4.18, sitert in Simonetti: Matteus, s. 135. Se også Roberts og Donaldson: Ante-Nicene Fathers, 5:452; og Johannes Kassian: Samtale 9.21, sitert i Simonetti: Matthew 1–13, s. 135, sitert i Just: Luke, s. 187; Kyrill av Jeru250


23

24 25 26 27

28

29 30

31

salem: Mystagogiske katekeser, 23.15, i Philip Schaff og Henry Wace: Nicene and Post-Nicene Fathers: Second Series, 14 bind (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1994), 7:155. N.T. Wright: «The Lord’s Prayer as a Paradigm for Christian Prayer», i Richard N. Longenecker (red.): Into God’s Presence: Prayer in the New Testament (Grand Rapids: Eerdmans, 2001), s. 132–154 (her s. 143). Dette siste avsnittet er hentet (noe endret) fra Pitre: «The Lord’s Prayer and the New Exodus», s. 87. Se Rudolf Schnackenburg: The Gospel According to St. John: Bind 2 (New York: Crossroad, 1990), s. 56–78. Se Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 108. Ta for eksempel det lite overbevisende forsøket på å skille Joh 6 fra det siste måltid i den ellers så utmerkede boken av Craig Blomberg: The Historical Reliability of John’s Gospel (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 2001), s. 126–127. Om bibelsk typologi, se Daniélou: From Shadows to Reality; Leonhard Goppelt: Typos: The Typological Interpretation of the Old Testament in the New, Donald Madvig (overs.) (Grand Rapids: Eerdmans, 1982). Sammenlign dette med Mark 4,1–20. Lewis’ ord er: «Jeg forsøker her å forhindre at noen skal si den samme tåpelige tingen som folk ofte sier om ham: ‘Jeg er klar for å akseptere Jesus som en stor moralsk læremester, men jeg aksepterer ikke hans påstand om å være Gud.’ Dette er den ene tingen vi ikke kan og må si. En mann som hevder noe slikt, og som bare er et menneske, ville ikke være en stor moralsk lærer. Han ville enten være gal – av samme kaliber som en mann som sier han er et posjert egg – eller han ville være en djevel fra helvete. Du må velge. Enten var, og er, denne mannen Guds sønn, eller han er en galning eller det som verre er. Du kan få ham til å holde munn, du kan spytte på ham og drepe ham som en djevel, eller du kan falle på kne for hans føtter og kalle ham Herre og Gud. Men la oss droppe dette patroniserende tøvet med at han skulle være en stor menneskelig læremester. Det alternativet har han ikke gitt oss.» C.S. Lewis: Mere Christianity (London: Collins; New York: Macmillan, 1955), s. 52. Overs. anm.: Teksten over er oversatt fra engelsk. En noe forkortet utgave av boken er gitt ut på norsk med tittelen Se det i øynene, oversatt av Jan Berggrav og Randi Brun Mannsåker (Oslo: Luther forlag, 2010). Om Jesu guddommelige identitet, se Ratzinger: Jesus fra Nasaret, bind 1; Dean L. Overman: A Case for the Divinity of Jesus: Examining the Earliest Evidence (New York: Rowman & Littlefield, 2010); Beverly Roberts Gaventa og Richard B. Hays (red.): Seeking the Identity of Jesus: A Pilgrimage (Grand Rapids: Eerdmans, 2008); og Richard Bauckham: Jesus and the God of Israel (Grand Rapids:

251


Eerdmans, 2008). Selv mener jeg at Hilarin Felder OFM Cap: Christ and the Critics, 2 bind, John L. Stoddard (overs.) (London: Burns Oates and Washbourne, 1924), til tross for at den er noe utdatert og praktisk talt glemt, forblir den mest brilliante og fullstendige moderne studien av de bibelske beleggene for Jesu guddommelige selvforståelse. 32 Brown: The Gospel of John, 1:303. 33 Zwilglis ord lyder nøyaktig: «Nå ønsker jeg ikke at noen skal la se fornærme av denne omhyggelige undersøkelsen av ord, for det er ikke til dem jeg setter min lit, men til ett eneste uttrykk: ‘kjøtt og blod duger ikke’ (Joh 6,63). Dette uttrykket er tydelig og sterkt nok til å vise at ‘er’ i dette avsnittet brukes istedenfor ‘betyr’ eller ‘er et symbol på’, selv om talen selv ikke inneholder noe som kan gi oss et hint om denne betydningen … Jeg har nå tilbakevist, håper jeg, denne meningsløse tanken om kroppslig kjøtt.» Ulrich Zwingli: Commentary on True and False Religion, S.M. Jackson (red.) (Durham: Labyrinth Press, 1981), s. 231, 216. Sitert i O’Connor: The Hidden Manna, s. 144. Legg merke til at Zwingli ikke er interessert i noen «omhyggelig undersøkelse» av Jesu ords faktiske sammenheng. Han foretar ingen drøftelse av hele talen og nevner slett ikke eukaristien som den nye manna. Han tar ett enkelt vers, Joh 6,63, helt ut av sin sammenheng og behandler det som om det alene var et avgjørende bevis for at Jesus sier at eukaristien bare er ‘et symbol på’ hans kropp. 34 Se artikkelen om «Ånd» (pneuma) i Bauer et al.: A Greek-English Lexicon of the New Testament, s. 674–678. Legg også merke til at Jesus ikke sier at ordene han har talt er «åndelige» (pneumatikos) – og ikke engang dette ordet betyr «metaforisk». 35 Den hellige Johannes Krysostomos pekte på dette allerede for lenge siden: «Det var kjødelig å tvile på hvordan vår Herre kunne gi sitt kjøtt til å spise. Hva så? Er det ikke sant kjøtt? Jo, i sannhet. Når han sier at ‘kjøtt og blod duger ikke’ (Joh 6,63), taler han ikke om sitt eget kjøtt, men om tilhørerens kjødelighet.» Sitert i Thomas Aquinas: Catena Aurea Volume IV – Part I: St. John (London: John Henry Parker, 1842), s. 248. 36 For eksempel James Dunn, som argumenterer for at Joh 6,63 betyr at: «Det eukaristiske kjøtt er til ingen nytte, livet kommer gjennom Ånden og Jesu ord.» James D.G. Dunn: Baptism in the Holy Spirit: A Re-examination of the New Testament Teaching on the Gift of the Spirit in Relation to Pentecostalism Today, SBT 2.15 (London: SCM Press, 1970), s. 184–185. 37 Den hellige Augustin påpekte dette for mange århundrer siden da han skrev: «Hva sier du da? Duger kjøtt og blod ikke? Det duger ikke slik de forsto det, for de forsto det som kjøtt slik det er når det kuttes ut av en kropp og selges på kjøttmarkedet, ikke som når det gis liv av ånden … Slik er det at når det blir sagt:

252


‘kjøtt og blod duger ikke’ (Joh 6,63), så handler det om kjøttet alene. La Ånd bli lagt til kjøttet, slik kjærlighet legges til kunnskap, og du vil se at kjøttet i aller største grad duger. For, hvis kjøttet ikke duger, ville Ordet ikke ha blitt kjød så det kunne ta bolig iblant oss.» Augustin: Traktat over Johannes 27:5, oversatt i O’Connor: The Hidden Manna, s. 69. Overs. anm.: Den norske oversettelsen bygger på denne. Her vises det til 1930-oversettelsen av Johannesprologen: «Og Ordet blev kjød …» I 2011-oversettelsen står det: «Og Ordet ble menneske …» Det greske ordet i prologen er det samme som i 6,63, og betyr ordrett «kjøtt». 38 Se Bauer: A Greek-English Lexicon, s. 744; og Brown: The Gospel According to John, 1.131: «For Johannes står ‘kjøtt’ for skapningens svakhet og dødelighet … Ånd, i motsetning til kjøtt, er guddommelig makt og liv virksomme i den menneskelige sfære.» 39 På en lignende måte, da Peter erklærte at Jesus var «Messias, den levende Guds Sønn», sa Jesus til ham: «Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen» (Matt 16,16–17). Peter var ved Guds nåde i stand til å se forbi Jesu menneskelige ytre og til hans guddommelige opphav. 40 For en noe annerledes oversettelse, se Freedman og Simon: Midrash Rabbah, 2:758, 168.

KAPITTEL 5: Skuebrødene 1

2

3

4

Se W.D. Davies: Torah in the Messianic Age and/or the Age to Come, SBLMS 7 (Philadelphia: Society of Biblical Literature, 1952), s. 55–56; Hartmut Gese: «The Origin of the Lord’s Supper», i Essays on Biblical Theology, Keith Crim (overs.) (Minneapolis: Augsburg, 1981), s. 117–140 (her s. 130). Se Paul V.M. Flesher: «Bread of the Presence», i D.N. Freedman et al. (red.): Anchor Bible Dictionary, 6 bind, (New York: Doubleday, 1992), 1:780–781; Menahem Haran: «Shewbread», i Cecil Roth (red.): Encyclopedia Judaica, 16 bind (Jerusalem: Keter, 1971), 14:1394–1396; Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 63–65. Se 2 Mos 25,23–30; 37,10–16; 3 Mos 24,5–9; 4 Mos 4,7; 1 Sam 21,5–7; 1 Kong 7,48; 1 Krøn 9,32; 23,29; 28,16; 2 Krøn 2,4; 13,11; 29,18; Neh 10,33; 1 Makk 1,22; 4,49; Matt 12,4; Mark 2,26; Luk 6,4; Hebr 9,2. Se Menahem Haran: Temples and Temple-Service in Ancient Israel (Oxford: Clarendon, 1978), s. 216–217.

253


5

6

7

8

9 10 11 12

13

254

Den uheldige betegnelsen «skuebrød» ser ut til å ha kommet fra gammeltysk Schaubrod, som er en oversettelse av den latinske Vulgatas panes propositionis. Uttykket har sitt opphav i bibeltekstene som beskriver hvordan brødene vises frem (se f.eks. 1 Krøn 9,32 og Hebr 9,2). For eksempel Umberto Cassuto: A Commentary on the Book of Exodus, Israel Abraham (overs.) (Jerusalem: Magness, 1967), s. 340; Baruch A. Levine: Leviticus, The JPS Torah Commentary (Philadelphia: Jewish Publication Society, 1989), s. 165, som oversetter det som bread of display [«brød som fremvises»]. For kritikk av denne tolkningen, se P.A.H. De Boer: «An Aspect of Sacrifice», i G.W. Anderson et al. (red.): Studies in the Religion of Ancient Israel, Vetus Testamentum Supplements (Leiden: Brill, 1972), s. 27–47. Som han påpeker, viser «brød som fremvises» til hva som gjøres med brødene, men oversetter ikke selve ordet panim (s. 32). Se for eksempel John E. Hartley: Leviticus, Word Biblical Commentary 4 (Dallas: Word Boods, 1991), s. 400: «Det hebraiske ordet betyr bokstavelig talt ‘ansiktets brød’ eller ‘ansiktsbrød’.» Se også de Vaux: Ancient Israel, s. 422: «Nokså likt den offerhandligen som akkurat er blitt beskrevet, som på hebraisk kalles lehem happanim [‘(Guds) ansikts brød’], eller ‘nærværets brød’…»; De Boer: «An Aspect of Sacrifice», s. 34. Det virker for meg som om dette er den hypotesten som står sterkest, særlig siden nyere forskning viser at brød som ble ofret i templer (og senere i kirker), ofte hadde guddommens symbol påstemplet (sammenlign med Jer 7,18 og 44,19). Se George Galavaris: Bread and the Liturgy: The Symbolism of Early Christian and Byzantine Bread Stamps (Madison: University of Wisconsin Press, 1970), s. 22. De Boer: «An Aspect of Sacrifice», s. 35. De Vaux: Ancient Israel, s. 422. Se George Buchanan Gray: Sacrifice in the Old Testament: Its Theory and Practice (New York: KTAV, 1971 [original 1925]), s. 398–402. Se Hahn: Kinship by Covenant, s. 70–100, 130–34; Martin McNamara: «Melchizedek: Gen 14, 17–20 in the Targums, in Rabbinic and Early Christian Literature», i Biblica 81 (2000), s. 1–31; L. Ginzberg: Legends of the Jews, 7 bind (Philadelphia: Jewish Publication Society, 1968), 5:225–226. Det er interessant å legge merke til at enkelte av disse tradisjonene, inkludert dem som siteres over, også knytter skuebrødene til «Visdommens festmåltid», som beskrives i Ordspråkene 9,1–6. Dette gjelder for eksempel Leviticus Rabbah 11:4 («’Hun har (…) blandet vin’ viser til drikkofferet. ‘Hun har dekket bordet’ viser til det å legge ut skuebrødene»); Numbers Rabbah 13:15–16 («’Kom, spis av mine brød’ [Ordsp 9,5], og i sammenheng med skuebrødene heter det: ‘du lage[t] fat


14 15 16

17

18

19 20 21

22 23 24

25

og skåler, kanner og boller’ [2 Mos 25,29]; og vi lærte at dette betyr former, siden skuebrødene ble laget i former»). En lignende tradisjon siteres av G.K. Beale: Skuebrødene «ser ut til å reflektere maten som ble gitt som føde til Adam i Edens hage». Se Beale: The Temple, s. 74–75. Ifølge Herbert Danby ble «små biter av deig puttet på de fire øvre hjørnene, på samme måte som hornene på alteret». Danby: The Mishnah, s. 507, nr. 10. Oversettelsen [til engelsk] er noe endret. Se Danby: The Mishnah, s. 508–509; Misjna, Shekalim 6:4. Se også den babylonske Talmud, Hagigah 26b: «Den lærer derfor at de pleide å løfte det og vise pilegrimene skuebrødene som lå på det, og si til dem: ‘Se kjærligheten den Allmektige har til dere.’» Se også Misjna, Sukkot 5:7; Menahot 11:4. Israel Knohl: «Post-Biblical Sectarianism and the Priestly Schools», Tarbiz 60 (1991), s. 140–141, sitert av Gary A. Anderson: «To See Where God Dwells: The Tabernacle, the Temple and the Origins of the Christian Mystical Tradition», Letter & Spirit 5 (2008), s. 13–45 (her s. 25). For de jødiske kildene, se W.D. Davies og Dale C. Allison, Jr.: A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to Saint Matthew, 3 bind (London: T. & T. Clark, 1988, 1991, 1998), 2:307–311; Meier: A Marginal Jew, 4:235–251, 267–293. Sammenlign med Mark 2,23–28 og Luk 6,1–5. Sammenlign med 2 Mos 19,15; 3 Mos 15,16–18; 5 Mos 23,10–11. Se også 11QTemple [11Q19] 45:7–12. Se Hahn: Kinship by Covenant, s. 180–182, 192–193, 198–200; C.E. Armending: «Were David’s Sons Priests?», i G. Hawthorne (red.): Current issues in Biblical and Patristic Interpretations (Grand Rapids: Eerdmans, 1975), s. 75–86; A. Cody: A History of Old Testament Priesthood (Rome: Pontifical Biblical Institute, 1969), s. 105. Se Crispin H.T. Fletcher-Louis: «Jesus as the High-Priestly Messiah: Part 2», i Journal for the Study of the Historical Jesus 5 (2007): s. 57–79 (særlig s. 76). Se Brant Pitre: «Jesus, the New Temple, and the New Priesthood», i Letter & Spirit 4 (2008), s. 47–83 (her s. 53). Oversettelsen er hentet fra Philip Schaff og Henry Wace: Nicene and PostNicene Fathers: Second Series, 14 bind (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1994), 7:152 (noe tilpasset). Overs. anm.: Den norske oversettelsen er gjort fra denne. Se Kyrill av Jerusalem: Mystagogisk katekese 4:2, i Schaff og Wase: Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, 7:151; O’Connor: The Hidden Manna, s. 27–31.

255


KAPITTEL 6: Det fjerde beger og Jesu død 1

For oversettelse av Tosefta, se Jacob Neusner: The Tosefta, 2 bind (Peabody, Mass.: Hendrickson, 2002). 2 For en rekonstruksjon som ligner det jeg foreslår her, se Jeremias: The Eucharistic Words of Jesus, s. 85–86; Scot McKnight: Jesus and His Death: Historiography, the Historical Jesus, and Atonement Theory (Waco: Baylor University Press, 2005), s. 256; og I. Howard Marshall: Last Supper and Lord’s Supper (Grand Rapids: Eerdmans, 1981), tabell 1. 3 For det følgende, se Misjna, Pesahim 10:1–2. 4 Misjna, Pesahim 10:2. 5 Selve teksten i Misjna siterer dette i forkortet form, men den vanlige velsignelsen er ment å fylle tomrommet. Se Jacob Neusner: The Mishnah: A New Translation (New Haven og London: Yale University Press, 1988), s. 9. 6 Misjna, Pesahim 10:4. 7 Jeg har modifisert Herbert Danbys oversettelse noe. Overs. anm.: Den norske oversettelsen bygger på denne modifiserte engelske oversettelsen; bibelsitat er hentet fra Bibelen 2011. 8 Se Misjna, Pesahim 10:7; Tosefta, Pisha 10:9. 9 Se referansen til «forrett» (hebraisk: parpereth) i noen manuskripter av Misjna, Pesahim, 10:3; jf. Misjna, Berakot 3:5; Abot 3:19; Danby: The Mishnah, s. 150, nr. 5. 10 Misjna, Pesahim 10:7. 11 «Jesus tar nå det som sannsynligvis var påskemåltidets tredje beger, det som ble drukket etter hovedretten». Darrell L. Bock: Luke, 2 bind (Grand Rapids: Baker, 1996), 2:1727. «Ifølge beretningen i Lukas er de eskatologiske uttalelsene knyttet til det første påskebegeret … Velsignelsens beger (kol shel berakah) svarer til den tolkende uttalelsen (Mark 14,23; Matt 26,27; 1 Kor 11,25; Luk 22,20)». Leonhard Goppelt: «poterion,» Theological Dictionary of the New Testament, 10 bind, G. Kittel (red.) (Grand Rapids: Eerdmans, 1968), 6:153–154. «I påskesammenheng er begeret som nevnes i vers 17 (…), det tredje beger, det såkalte Velsignelsens beger.» G.R. Beasley-Murray: Jesus and the Kingdom of God (Grand Rapids: Eerdmans, 1985), s. 261. Beasley-Murray følger H. Schürmann: Der Einsetzungbericht Lk. 22, 19–20 (Münster: Aschendorff, 1955), s. 133–150. 12 Se for eksempel Joseph A. Fitzmyer: The Gospel according to Luke, 2 bind, Anchor Bible (New York: Doubleday, 1983, 1985). Det bør nevnes at enkelte

256


forskere mener det var det første begeret, for eksempel Beasley-Murray: Jesus and the Kingdom of God, s. 262. 13 Jesus omtolker elementene i påskemåltidet og knytter dem til seg selv. Hans ord over brødet og «begeret etter måltidet» skal forstås som en omtolkning av husfarens erklæring over brødet som ble spist under måltidet: «Dette er ‘lidelsens brød’, som våre fedre spiste da de kom ut av Egypt … Istedenfor å identifiser det usyrede brødet, matsot, som ‘lidelsens brød’, identifiserer Jesus brødet med sin egen kropp, altså med seg selv.» Fitzmyer: The Gospel According to Luke, 2:1391. 14 «Da det andre tempelet sto, ble bibeltekstene kjent som Hallel (‘Lovprisning’), som besto av Salme 113–18, sunget under påskefesten (jf. M. Pes. 5:7), slik de ble det under løvhyttefesten, Hanukka og ukefesten. Sannsynligvis begynte jødene allerede på det andre tempelets tid også å synge Hallel ved avslutningen av påskemåltidet.» Marcus: The Gospel According to Mark, 2:968. Se også Davies og Allison: Saint Matthew, 3:483–484; Bokser: Origins of the Seder, s. 43–45. 15 David Daube: The New Testament and Rabbinic Judaism (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1995 [original 1956]), s. 330–31. 16 Lane: The Gospel According to Mark, s. 508. Se også Gillian Feeley-Harnick: The Lord’s Table: Eucharist and Passover in Early Christianity (Philadelphia: University of Pennsylvania Oress, 1981), s. 145. Flere forskere har identifisert begrene som nevnes under det siste måltid, med det andre og tredje påskebegeret, selv om ikke alle disse tegner opp implikasjonene av Jesu løfte for det fjerde beger. Se for eksempel Beasley-Murray: Jesus and the Kingdom of God, s. 262–263; Fitzmyer: The Gospel According to Luke, 2:1390; Hermann Patsch: Abendmahl und historischer Jesus (Stuttgart: Calwer, 1972), s. 90–100. 17 Oversettelser av denne bibelteksten gir noen ganger et misvisende inntrykk av at de som så på, tilbød Jesus vin å drikke, men at han kanskje lot være å drikke den. Ikke bare gjør Johannesevangeliet det klart at han drakk, men i Matt 27,48 og Mark 15,36 brukes det greske ordet potizo, som står i en kausativ form, altså en form som indikerer at han «forårsaket» at Jesus drakk den. Hver gang Jesus tilbys vin, men ikke takker ja, bruker Matteus et annet gresk ord: Han sier at de «ga ham å drikke» (edokan auto piein) (Matt 27,34). 18 Det greske ordet oxos kan oversettes både med «sur vin» og «vineddik». Sistnevnte kan være misvisende. 19 A.E.J. Rawlinson: «Corpus Christi», i G.K.A. Bell og A. Deissman (red.): Mysterium Christi (London: Longmans, Green and Co., 1930), s. 241. Sitert i BeasleyMurray: Jesus and the Kingdom of God, s. 258. Samme poeng gjøres av Albert Vanhoye SJ: Old Testament Priests and the New Priest, J. Bernard Orchard OSB (red.) (Petersham, Mass.: St. Bede’s, 1986), s. 50, 53–54.

257


KAPITTEL 7: Den kristne tros jødiske røtter 1 2 3

4 5 6

7

8 9 10 11 12

13 14 15

16

258

Se Martin Hengel: Crucifixion (Philadelphia: Fortress, 1977). Se Scott Hahn: Lammets Nattverd – Messen som himmelen på jorden (Oslo: St. Olav forlag, 2007). Oversatt fra St. Justin Martyr: Dialogue with Trypho, Thomas B. Falls (overs.), Michael Slusser (red.) (Washington DC: Catholic University of America Press, 2003), s. 61–62. Sitert i Aquilina, Mike: The Mass of the Early Christians, s. 153. Den katolske kirkes katekisme, 2. utg. (Oslo: St. Olav forlag, 2014), 1373–1378. Se Graham H. Twelftree: Jesus the Miracle Worker (Downers Grove, Ill.: InterVarsity, 1999), s. 319; W.D. Davies og Dale C. Allison, Jr.: A Critical and Exegetical Commentary on the Gospel According to Saint Matthew, 3 bind (Edinburgh: T. & T. Clark, 1988, 1991, 1997), 2:418. Se Michael Barber: Coming Soon: Unlocking the Book of Revelation (Steubenville, Ohio: Emmaus Road, 2005), s. 65; David E. Aune: Revelation, 3 bind (Word Biblical Commentary 52; Dallas: Word Books, 1997), s. 189. Sitert i Aquilina: The Mass of the Early Christians, s. 147–48. Oversatt fra William C. Weinricht: Revelation, Ancient Christian Commentary on Scripture, New Testament XII (Downers Grove, Ill,: InterVarsity, 2005), s. 31–32. Oversatt fra O’Connor: The Hidden Manna, s. 65. Oversatt fra O’Connor: The Hidden Manna, s. 58. Katekismens latinske originaltekst oversetter epiousios bokstavelig som «overvesentlig», slik også de tidlige kirkefedrene gjorde – og som jeg gjør i denne boken. Se Catechismus Catholicae Ecclesiae (Città del Vaticano: Libreria Editrice Vaticana, 1997), 714. Sitert i Aquilina: The Mass of the Early Christians, s. 151–152. Oversatt fra O’Connor: The Hidden Manna, s. 28. Ifølge den store kirkefadereksperten Johannes Quaesten er «denne realpresensen [for Kyrill] en forvandling av elementenes substans, og han [Kyrill] er derfor den første av teologene til å tolke denne forvandlingen som en transubstansiasjon». Se Johannes Quaesten: Patrology, 3 bind (Westminster, Md.: Newman, 1960), 3:375. Sitert i O’Connor: The Hidden Manna, s. 28. Sammenlign dette med Den katolske kirkes katekisme 1378–1379.


17 Oversatt fra Michael W. Holmes: The Apostolic Fathers: Greek Texts and English Translations, 3. utg. (Grand Rapids: Baker Academic, 2007), s. 255. 18 Overs. anm.: Denne norske oversettelsen er hentet fra Den katolske kirkes katekisme, 1381. Hymnen er ogsü oversatt til nynorsk av Ragnhild Foss, se Latinske hymnor og sekvensar (Oslo: St. Olav forlag, 1988), s. 78–79.

KAPITTEL 8: Emmaus 1

Dette er i sin helhet dokumentert i N.T. Wrights utmerkede bok: The Ressurection of the Son of God, Christian Origins and the Question of God 3 (Minneapolis: Fortress, 2003).


Profile for St Olav Forlag

Dette er mitt legeme – eukaristiens jødiske røtter  

Dette er mitt legeme – eukaristiens jødiske røtter