__MAIN_TEXT__

Page 1


ELLERT DAHL OP

Det levende treet V Ã… R

T R O S A R V

G J E N N O M

T I D E N E


Det levende treet – vår trosarv gjennom tidene Copyright: © St. Olav forlag 2018 www.stolavforlag.no ISBN 978-82-7024-343-3 Redaktør: Sr. Anne Bente Hadland OP Teologisk konsulent: Heidi H. Øyma Forsideillustrasjon: Bearbeidet utsnitt av altertavlen Dommedag av Hieronymus Bosch (~1450–1516), etter p. Dahls idé. Design og ombrekking: Peter Bjerke Satt med Raleway og Minion Pro 11/13,2 på 120 g Munken Lynx Trykk: InDevelop, Latvia


INNHOLD

FORORD………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… INNLEDNING: TROENS VEKST…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

5 7

DET GAMLE TESTAMENTE 1 BIBELEN ER GUDS ORD………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 2 GUD KALLER………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 3 UTGANGEN FRA EGYPT, PÅSKEMÅLTIDET, PAKTEN OG LOVEN……………………………………………………………………………………………………… 4 SKAPER OG SKAPERVERK…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 5 PARADIS OG SYNDEFALL…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 6 HAN SOM KOMMER……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

15 25 31 37 43 49

DET NYE TESTAMENTE 7 GUDS RIKE……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 8 JESU DØD OG OPPSTANDELSE…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 9 ÉN HERRE, JESUS KRISTUS, GUDS ENBÅRNE SØNN…………………………………………………………………………………………………………………………………… 10 MENNESKESØNNEN………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 11 ÅNDEN OG EVANGELIENE………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 12 ÅNDEN BYGGER KIRKEN………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

59 67 75 81 89 97

KIRKEN 13 MARIA…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 14 KIRKEKONSILENE OG VÅR TROSBEKJENNELSE…………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 15 KRISTENLIV OG MARTYRER …………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 16 KIRKEFEDRENE………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 17 OM KIRKEN………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

109 119 127 137 151

DET KRISTNE LIV 18 PERSONLIG BØNN OG KIRKENS LITURGI ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 19 DET KRISTNE BILDE…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 20 SAKRAMENTENE, DÅP OG KONFIRMASJON……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 21 EUKARISTIEN……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 22 HELBREDELSENS SAKRAMENTER: FORSONINGENS SAKRAMENT OG SYKESALVINGEN…………………………… 23 DET KRISTNE EKTESKAP OG ORDENSLIVET……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 24 ORDINASJONEN………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

163 171 213 221 229 235 241

AVSLUTTENDE ORD: ET BLIKK FREMOVER…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 245 NOEN ORD OM KIRKEN – I VERDEN OG I NORGE av Anne Bente Hadland OP………………………………………………………………………… 247


FORORD

I

nnholdet i denne boken bygger på en foredragsrekke som ble holdt i St. Dominikus’ kloster fra tidlig høst 2013 og ut våren 2014. Det var i alt 24 foredrag, hver på én time, og de hadde som emne intet mindre enn den kristne tros utvikling fra utgangspunktet i Det gamle testamentet og helt frem til vår tid. Det var unektelig litt av en utfordring og satte betydelige krav både til publikum og foredragsholder. Til gjengjeld fikk de fremmøtte et enestående helhets­bilde av Guds åpenbaring og hvordan vår egen tro ble formet ut fra Skriften, de tidlige konsiler og kirkevedtak senere. Et slikt helhetsbilde var verdt anstrengelsen. Fremfor alt fikk vi et klart bilde av hvordan innholdet i troen etter hvert er blitt både forøket og utdypet i forhold til utgangspunktet. Det tilsvarer nettopp vårt tema: troens vekst. Oppslutningen om foredragene var god, og tanken ble vakt om de ikke kunne utgis i bokform. Fra katolsk hold i Norge fantes det fra før av ingen slik helhetlig fremstilling av den katolske tro. I foredragsrekken hadde jeg derimot satt som mål å fremstille

denne tro som den modne frukt av hele den kristne tro, slik den var vokst frem av Skriften og Kirkens tradisjon. Det var etter min mening først i dette dypere perspektiv at katolsk tro og liv lot seg fullt ut forstå. Vekstprinsippet var vesentlig, deri lå hele åpenbaringens skjønnhet og rikdom. Det trosfrøet som ble sådd i Abrahams bryst, hadde slått rot i hele gudsfolket, det ble forvandlet og guddommeliggjort i Kristus, det hadde vokst og forgrenet seg i den kristne kirke gjennom tiden og båret frukt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Jeg tok fatt på arbeidet med boken i februar 2016 og avsluttet den i mai følgende år. Jeg fulgte stort sett emnevalget fra tidligere, men oppdaget straks at det nå var langt mer krevende å frembære skriftlig det jeg hadde kunnet fortelle i foredragsform. Det forut­satte en personlig omstilling. Jeg måtte på ny oppsøke og fordype meg i bibelske standardverk og nå lære å formulere forsiktig og avmålt det jeg tidligere hadde fremsatt enkelt og greit for et lytt­ ende publikum. Jeg håper likevel at den opprinnelige berettende karakteren av «fortelling» er bevart. 5


I mellomtiden har jeg supplert det opprinnelige opplegget med nye kapitler om Jomfru Maria, om kirkefedrene og om kristen billedkunst. Nettopp billedmaterialet har bidratt til å gjøre boken mer omfattende enn opprinnelig tenkt. Til gjengjeld har jeg unnlatt å skrive det lille kapittelet om katolsk skikk og etikk som noen kanskje vil savne. Det gjenstår å uttrykke min personlige anerkjennelse for gode råd og oppmuntring underveis. Det gjelder i særlig grad dominikanersøster Anne Bente Hadland, som har bidratt med innsikt, er­ faring og sekretær­hjelp. I tillegg har hun forfattet bokens siste kapittel. Ingeniør Eirik Bliksrud har vært en diskret, men effektiv teknisk medarbeider. Dr. Øystein Lund var til stede både ved bokens innledning og som konsulent ved avslutningen. Vi tilføyer en blomst til St. Olavs dyktige forlag, en hvit dominikansk lilje til hver av mine medbrødre, og til slutt en særlig takk til biskop Eidsvig, som har støttet utgivelsen av denne boken. Oslo, julen 2017 Ellert Dahl OP


INNLEDNING

TROENS VEKST

I

den store foredragsserien som ligger til grunn for denne boken, berørte vi alt som hører inn under begrepet «Guds åpen­ baring». Vi tar her allting med som da ble omhandlet: begge testamenter og alt det som Kirken formidler deretter, fra konsiler og kirkef­edre til sakramentslæren og meget annet som bestemmer dens liv frem til i dag. Kort sagt: Vårt emne er Guds Ord i sine mange utgaver, slik det har gitt gjenklang gjennom tidene og som vi oppsummert kaller Åpenbaringen: det Gud sier om seg selv og om oss. Ser vi nå på helheten i budskapet, blir det straks klart at dette Ord vokser både i omfang og i dybde gjennom tidene. Det er et milevidt spenn mellom den tilslørte gud som kaller Abraham til å «gå ut», og den Gud som åpenbarer seg i Kristus – sann Gud og sant menneske. Det er som om det er først nå at Gud lar sløret falle og viser gjenkjennelig ansikt. Gradvis åpenbarer Gud seg, og vårt tros­perspektiv utvider seg deretter – men da bør vi presisere hva vi mener med begrepene tro og troens vekst. Her dreier det seg om innholdet i vår

tro, omfanget av vår Guds-kunnskap, og ikke i første rekke om styrken i min eller din individuelle tro. Tar vi som eksempel Abraham, er det ingen tvil om hans personlige, subjektive trosintensitet – han var villig til å ofre sin eneste sønn på Guds bud. Men når vi spør om han objektivt visste hvem det var som kalte ham til å forlate sitt land og folk, da må vi bare anta at han fulgte en myndig stemme, for han kjente enda ikke Gud ved navn. Navnet åpenbarte Gud først for Moses. Gud selv er den beste pedagog, og han kjenner pedagogikkens grunnregel: at alt som meddeles, må tilpasses den lyttendes kapasitet. Han omgås meget forsiktig med sitt store Sannhets-ord, som ikke skal blende, men som skal tilegnes gradvis og etter mottakers evne. En slik gradvis åpenbaring kan så visst ikke oppsummeres i noen godkjent lærebok der hele vår kristne tro og praksis utlegges i ordnede kapitler klart og greit; heller ikke om vi så fremsier vår kristne trosbekjennelse, slik vi gjør det under gudstjenesten. For hva fatter vi vel av monumentale utsagn som «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne 7


Gud» – ord som vi trofast gjentar og godtar? Guds Ord når det meddeles, er ikke minst guddommelig ved det at det underveis tilpasses oss mennesker alt etter tidens forutsetninger og kapasitet. Budskapet er aldri «over evne» for den som er av god vilje. Nettopp den «enfoldige» fatter kanskje mest og dypest. Det er da også meget livsnært. Guds Ord er først blitt innprentet gjennom et høyst levende folks konkrete erfaring. Det bærer virkelighetsdimensjonen i seg. Handlingen først, ordene etterpå. Når vi nå i det følgende taler om troens vekst, mener vi altså innholdet av det som Gud sier og gjør overfor folket. Men i første omgang: Hvilket «folk» skal det dreie seg om? Det er Guds eget valg og hans alene. Han utpeker hvem han vil og gjør det til sitt eget. Da foretrekker han ikke straks hellenerne med all deres kultur og høye tenkning. Han lar seg heller ikke påvirke av egypternes urgamle tradisjon der farao aldri dør og hans døtre vandrer på gullsko. Gud velger en stamme blottet for prestisje og kultur, for det er nettopp av et slikt råmateriale han selv vil forme sitt folk. «Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn andre folk, for dere er det minste av folkene. Men fordi Herren elsket dere  …» (5 Mos 7,7–8). Guds-kjærligheten er avgjørende og tålmodigheten uten grenser. Vi husker hvordan det hele begynner. Abraham er der som far og ankerfeste for sitt folk, i samsvar med Guds løfter: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort» (1 Mos 12,2). Men nå i ettertiden er Abrahams barn blitt en forhutret flyktningeskare ved Havets bredd. Så tar han grepet, «Han som er». Han våker med dem nattes­ tider, og omkring det ofrede påskelam forbrødres de til ett folk. Havet deler seg, og de går tørrskodd over. Det er Guds verk, og dermed blir de hans eiendoms­ folk. En ørkentid, manna hver morgen, friskt vann fra klippen og Guds nærvær. Så atter en ørkentid: et offer, en pakt, de ti bud ovenfra og folket i skole. Fra 8

bibel­historien kjenner vi etappene fremover: Landet erobres, David blir konge, Jerusalem hovedstad, mens Salomo til Guds ære reiser det sagnomsuste tempel. Så må da alle ting være vel. Men har da folket lært? Svaret ligger allerede i Skriften. Folket lærer ikke bare ved det det oppnår, det skal også lære ved det det taper. En bitter medisin, men kanskje er det nettopp tapet som forkynner det mest inntrengende Ord. Folket mister ved sin ulydighet i tur og orden alt som var vunnet: selvstendighet, landejord, konge, tempelets skatter. All fordums ære er tapt. En lære­ penge? Jo, men nettopp til lære! Profetene hadde forkynt det forut, nå trøster de. «Den lille rest» kan sørge ved Eufrats bredder for alt det tapte, men her, midt i hedninge­mylderet, høster de rikelig inn av Guds-kunnskapen. Stemmen som hørtes ved Sinai, er nå blitt en Person, Gud selv: den Ene, den All­mektige, Skaperen. Han er deres Gud, og der finnes ingen annen. Det de taper i jordisk gods og ære, det høster de nå i Åpenbaringens fylde. Og la oss merke oss dette: Alt det som skjer, føres til ende i full menneskelig frihet. Gud respekt­erer sitt skaperverk og tvinger ingen, men han vet å «skrive rett med krumme linjer», og det er guddommelig. Bare et fåtall finner til­bake til Jerusalem, men til gjengjeld åpner det seg en lengsel etter den Gud måtte sende. Slik er det også: Folkets skjebne kan svinge sterkt, men uansett, i oppgang som i nedgang, fremmes Guds åpenbaring. Det skjer i frihet, uten noen som helst ytre tvang. Alt er til lærdom. Vi tar ett skritt frem. Vi stanser ikke ved evangeliene, men ved Peters ord når en gang Jesus er steget opp og Ånden er kommet ned. «Hør disse ord: Jesus fra Nasaret … ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lov­løses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast» (Apg 2,22–24). Fra himmelen overvåker den oppstandne Jesus det som skjer. De som dør i hans navn, vinner livet ved ham. Slik dør Stefanus, og han ser Menneskesønnen der oppe


og ber: «Herre Jesus, ta imot min ånd», og deretter «sovnet han inn» (Apg 7,59–60). Så står det like etter at «Saulus var enig i drapet på Stefanus» (Apg 8,1). Den samme Saulus, på vei til Damaskus, blendes av et sterkt lys og faller til jorden. En stemme sier: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du, Herre», spør Saul, og svaret lyder: «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 9,2–5). Dermed er kristen­forfølgeren hel-omvendt, og etter tre års meditasjonstid sendes den ny-omvendte Saulus-Paulus ut til jordens ender. Dette er som kronen på Guds åpenbaringsverk. Helt fra det tok til hos Abraham, og skritt for skritt, møysommelig, men alltid overraskende, har gudsfolket forkynt det fullmodne evangelion (Apg 13,16.19). Og hver gang, i takt med Åpenbaringen, ser vi troen vokse. Med andre ord gir vår fremstilling seg ikke ut for et rent historieverk der vi stopper og utdyper de vesentlige etapper i Guds frelsesprosjekt. Troen «vokser» nok stadig uansett gjennom tiden, men vi konsentrerer oss om de særlige begivenheter som på avgjørende måte markerer Ordets gjennomslag. Den hellige skrift med Evangeliene er naturligvis sekundær i forhold til begivenhetene og det uttalte ord. Ikke desto mindre betraktes de av Kirken som både inspirerte og sanne. Det er da også denne arv vi må forholde oss til. Men det forhindrer ikke at den enkelte kristne i sin ferd bevarer en direkte kontakt med den levende virkelighet i Kristus. Han styres av Ånden, han ber i Ånden, han døpes i Treenighetens navn, han deltar i de hellige mysterier, han ernærer seg ved eukaristien, som er Kristi legeme og blod. Og alt dette i påvente av en dag å bli forenet med de hellige hos Gud. Dette er realitet, selv om det fra vår side skjer i troen og knapt oppleves direkte. Vi opp­ bygges ved Skriften, men samtidig omgås vi direkte den virke­lighet som ligger til grunn.

Men aller først Guds Ord Den kristne godtar gjerne Bibelen som et faktum, men glemmer lett at initiativet kommer ovenfra. Dette er Guds Ord, og han ønsker å meddele seg til oss. Hva ville vel vi ha visst om Gud dersom han hadde isolert seg i opphøyet taushet, som i mange religioner? Dette er den første overveldende kjensgjerning i vår tro, at Gud oppsøker oss med sitt Ord, og at han gjør det ut fra våre menneskelige forestillinger. Gud taler menneskenes språk. Gud velger seg et folk å meddele seg til, og hans budskap begrenser seg ikke bare til ord, men gjenspeiles i hele folkets liv og skjebne. Riktignok er det først over tid og gjennom begivenheter at Gud – pedagogisk, realistisk og tålmodig  – kan utvikle israelittenes iboende evne til å lære og lytte. Folket selv vil gjenspeile hans Ord i liv og handling, slik det en gang skal skje fullt ut i Jesus Kristus. Denne skrittvise, langsommelige opplæring utgjør i seg selv en ikke uvesentlig del av Guds åpenbaring og bør ikke undervurderes. En annen grunnforutsetning er denne: Den materien som Gud former sitt folk ut ifra, er et stykke av hans skaperverk, og dette skaperverk som Gud har gjort, er stadig hellig for ham. Skaperverket er ukrenkelig for Skaperen, slik sakramentene er for oss. Gud har umåtelig respekt for det han har gjort, og dermed også for sitt utvalgte folk ut fra dets naturlige forutsetninger og gode vilje. Han pådytter det aldri et fullkommenhetsmønster som er «over evne». Han anvender aldri tvang utover den lærdomserfaringen måtte gi. Folkets frihet – til godt eller ondt – er hele veien intakt. Gudsfolket, lik et nytt Livets tre, skal til rette tid bære moden frukt til skaperverkets gjen­ løsning. Til slutt et par ord om denne boken. Den er ikke og gir seg heller ikke ut for å være et historisk, viten­ skapelig verk. Det er et kateketisk arbeid og kan bære spor av slike svikt som følger med en friere form og forfatterens inngivelser. Hovedsaken har vært å 9


skape en allmenn oversikt og enkel innføring i det som er blitt kalt «Den store fortellingen»1. Det er innlysende, men kanskje bør det likevel sies, at vi ikke har hatt som mål å ta «allting» med. Dette er, og forblir, en fortelling om det Gud gjorde for sitt folk. Den er skrevet for alle troende uansett, selv om den særlig tar sikte på katolske kristne.

1

10

Hvalvik og Stordalen: Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning (Verbum 1999).


V


D E T G A M L E T E S TA M E N T E T


K APITTEL 1

BIBELEN ER GUDS ORD

en hellige skrift, eller Bibelen (fra det greske biblia eller «bøkene»), er felles kilde og lesning for kristne av alle konfesjoner. Her taler Gud til oss. Skriften er nok et urgammelt og sammen­ satt dokument, men bærer et frelsende budskap til mennesker av enhver tid og kultur, også til vår samtid. Problemet ligger i vår forståelse av boken. For selv om Bibelen i sin tid var valgt konfirmasjonsgave og hadde æresplass i kristne hjem, forblir den for oss nåtidsmennesker et ofte vanskelig tilgjengelig verk. Riktignok klinger noen utvalgte store skriftsteder igjen i våre ører. De har bevart all sin dybde og aktualitet. Til gjengjeld forblir store deler av Bibelen for oss nettopp «en lukket bok». Vi kan betrakte Bibelen under to forskjellige syns­vinkler:

følge på nært hold et folks liv, kultur, tro og skjebne gjennom en periode på over tusen år. Kildene er enda meget eldre. Her kan en rekke vitenskaper møtes til gjensidig berikelse i en forskning som fortsatt foregår for fullt. Forutsetningen er objektivitet, uansett forskerens personlige innstilling. Ikke desto mindre kan nyere funn, som oppdagelsen av Dødehavsrullene, kaste lys over Bibelens spesifikt religiøse dimensjon. For det annet – og det gjelder oss her – kan vi studere Bibelen i troens perspektiv. Da er Den hellige skrift fremfor alt Guds ord, hans åpenbaring. De tallrike bøker fra Det gamle og Det nye testamentet i Bibelen, så forskjellige de enn er, betraktes som inspirert av Ånden, og den som vil lese innholdet, må selv motta noe av samme Ånd dersom han skal ha utbytte av det. Først i troens lys stiger konturer og innhold frem og budskapet blir levende.

For det første kan vi undersøke den som et vitenskapelig objekt, et enestående vitnesbyrd om en urgammel sivilisasjon. Gjennom Den hellige skrift kan vi 15


HVA ER EG ENTLIG B IB ELEN? Hva slags bok er egentlig Bibelen? Den inneholder en rikdom av de forskjelligste stilformer og innhold som til sammen utgjør en hel nasjonallitteratur. La oss aller først antyde hva den ikke er. Den er ingen religionsfilosofisk avhandling, selv om den inneholder adskillig visdom; den er igjen ingen ren mytologi, selv om den også inneholder myter; den er ingen etisk kodeks, selv om den inneholder de ti bud og mange andre påbud; den er intet rent historieverk, selv om den gjengir konturene til det som skjedde; den er ingen profetisk visjonsberetning, selv om den også åpner for åpenbaringer. Bibelen er et mangfoldig verk, og vi kan da gjerne tilføye skjønnlitterære bidrag som dikt, eventyr, sanger og salmer. Men når vi så kommer til Det nye testamente, møter vi Evangeliene skrevet til tro på den Oppstandne, en enestående genre som mangler sidestykke i andre kulturer. Her oppfylles i Jesu person og forkynnelse alt det som er gått forut. Budskapet sprenger alle litterære rammer. Vi tilføyer da gjerne Paulus’ brev og hans oppgjør med Den gamle pakt. Det er apostel-ord. Bibelen er helt ut menneskeverk, skrevet av mennesker for mennesker. Den er jødefolkets egen saga, dets selvbiografi. Men den er samtidig og helt ned til minste ledd Guds ord. Her er Gud, ved inspirasjonens gave, selv forfatter. Ordet gjengis på mange måter, med forskjellig tonefall, under flere språkdrakter, men det forblir, helt til minste ledd, Guds tale. Slik kan Bibelen formidle et levende budskap til oss i dag – et Guds ord, urgammelt og likevel aktuelt, dersom det blir rett forstått. Kirkefedrene taler om Ordets to «inkarnasjoner». I den ene taler Gud menneskers språk, det er Skriften. Det andre er Guds ords inkarnasjon i Kjødet, når Gud blir menneske, helt ut menneske, i Jesus Kristus. Det er viktig at vi holder fast ved realismen i inkarnasjonen. Jesus blir ikke bare lik mennesket, han blir menneske. På samme vis er Skriften ikke bare 16

lik menneskers tale. Det er menneske-ord helt ut, og samtidig, ja, nettopp derfor, også Guds ord. Dess mer rotfestet ordet er i sin opprinnelige sammenheng, dess mer kommer Guds ord til syne. Ingen motsetning, ingen avstand. Skriften er ikke noen opphøyd forkynnelse, hevet over tid og sted. Den er grodd frem av den menneskelige situasjon og mentalitet, hvilket igjen forutsetter fra vår side at vi er i stand til å innleve oss i samtidens omstendigheter og tankegang. Og vi skal nettopp ikke gjøre det motsatte: trekke budskapet ut av konteksten og omsette Skriftens innhold til «moderne» verdier. Nei, vi sluker Skriften hel! Gjennom alt i Skriften sier Gud oss bestandig noe – selv om vi må lete og forstå. Let, og midt oppe i fjellrevnene glimter det gull. Men da må vi ha mot til å gå inn i og utforske fjellmassivet. Gode sko og kompass i tåkeheimen!

ÅN D EN S O PP G AVE

Bibelen er altså menneske-ord og samtidig Guds ord. De følger og betinger hverandre. Men vi trenger også et bindeledd, skal vi forstå. Hvordan kan vi avdekke Guds-dimensjonen i det som mennesker har skrevet? Og svaret lyder: ved Guds Hellige Ånd. Vi sier om Skriftens forfattere at de var inspirerte, de skrev under Åndens – Spiritus’ – veiledning. Det de forteller, er sjelden likegyldig. De har bevart sansen, resonansen, for Gud. De har øre for Ordet. Som i musikken; noen har gehør, andre ikke. På lignende vis, i Ånden, får forfatteren et naturlig, ja overnaturlig, gehør for det Gud sier. For øvrig innebærer inspirasjon meget sjelden visjoner, spesielle raptuser. Ånden er lik den luften vi ånder, det er livspust. Nettopp derfor, for oss som for Skriftens forfattere, lar den seg ikke nødvendigvis merke. Disse forfatterne er riktignok lydhøre og skriver det som har gjenklang av Ordet. Når vi leser Bibelen, vil vi konstatere noe av det samme. Vi må eie en indre samstemthet med


budskapet som formidles, dersom vi skal forstå. Også vi leser i Ånden, selv om vi selv ikke egentlig merker det. Dette har mening for oss. Vi forstår det, vi innser riktigheten i det. Såkornet faller da i god jord. Men, som Jesus sier det: Noen kan være stokk døve, mens hos andre klinger ordene igjen, de forstår, både med hodet og med hjertet. Han siterer Jesaja, som taler «om den som hører og hører, men ikke forstår, ser og ser, og ikke skjelner» (jf. Matt 13,14 & Jes 6,9). Til gjengjeld sier han: «Salige er deres øyne fordi de ser og deres ører fordi de hører» (Matt 13,16). Kanskje er det ikke alt vi uten videre oppfatter, men det vesentlige, det forblir meningsfylt. La oss tygge på det! Men utover det hvert enkelt individ kan ta til seg, er det i hele gudsfolket – for oss Kirken  – at Guds ord finner full gjenklang. Skriftens enkelte forfattere er utgått fra gudsfolket, har mottatt Guds sannhetsinstinkt i folkets midte, og det er som enkeltdeltagere i Kirken at vi også tar til oss denne inspirerte høreevnen. Sagt enklere: Guds Ånd kjenner ingen grenser – selv ikke Kirkens. Denne evnen til instinktivt å forholde seg til Ordet som Gud-gitt, har som konsekvens at en også kan skille ut det som ikke uten videre er Guds-inspirert. De første skrifter betegnes da som kanoniske, etter det greske kanon som betyr måle­ snor, norm. De holder «Guds mål». Instinktivt opplever folk og kirke at her taler Gud. Andre tekster kan meget vel inneholde verdifulle bidrag, men regnes ikke som inspirerte. Det er verdt å huske at Det gamle testamentet aldeles ikke var avleggs for de tidligste kristne. For dem var det det eneste nedskrevne Guds ord før neste generasjons troende fikk Evangeliene og Paulus’ brev i gave en gang i løpet av annen halvdel av første århundre, dvs. så vidt i apostolisk tid. Da først fikk de troende, jøder som grekere, den fulle og overveldende oversikten over Guds frelsesplan helt fra opphavet av og til verdensforkynnelsen av den levende Kristus.

GUDS - PROSJEK TE T Den som først får Bibelen overgitt og hører at dette er Guds ord, vil naturlig oppleve at dette Ordet ikke er lettfattelig, men heller tvert om mangfoldig og tungt. Det er ikke så meget en bok som et helt bibliotek. Her ligger sammenfattet Israels saga over tusen år, med dette som særmerke: Det er en saga som går én vei, nemlig stadig, om enn tilsynelatende famlende, frem­ over mot et mål. For oss er høydepunktet beretningen om Jesu Kristi død og oppstandelse til menneskehetens frelse. Etter hvert aner vi at bakom de mange ulike skriverne, er det kun én enkelt skikkelse, nemlig Gud selv. Han er den egentlige initiativtager og forfatter. Denne boken i alt sitt mangfold er, slik vi allerede har antydet, Guds ord, med bærekraft langt utover tid og sted. Dersom vi betrakter Gud som opphavsmannen for frelsesprosjektet og hans Ord som «verktøyet», må vi erkjenne at sluttresultatet ble overmåte vel­lykket og til alles fordel. Vi vil da kanskje kunne spørre, i det vi rådspør Den hellige skrift, hvilke metoder ble anvendt og hvilke forbehold ble gjort underveis? Var der en klar handlingsplan i forkant, og hvilke forholds­ regler ble tatt for å hindre uheldige avvik? I all beskjedenhet kunne vi da sette opp noe som likner et forskningsprosjekt. Vi eliminerer unødvendige elementer og velger ut noen enkelte veloverveide faktorer. Forsøket gjennomføres og gir foreløpig lovende resultater. En enkel omvandrende jøde, Abraham, utvelges, han testes grundig gjennom flere utvalgte øvelser, og – mot all formodning – viser det seg at han, tross meget høy alder, likevel makter å bli stamfar for en tallrik slekt. Så langt så godt. Vi prøver videre og endrer vilkårene for eksperimentet. Vi overfører jøde­ slekten til Egypt og setter den til kvelende slitsomt pyramide­byggeri. Det går raseri i folket, som samler seg til et nattlig forsøk på å unnslippe Faraos divisjoner. Ved god hjelp ovenfra trosser de Rødehavet og finner en etterlengtet frihet i ørkenen. De inngår en 17


overenskomst med guddommen og lover å følge hans lover til punkt og prikke. Atter, så langt så godt! Slik kunne vi gjengi historien dersom Gud var prosjektleder. Men det vi utelater, er i virkeligheten det essensielle. Gud tvinger ingen, han bøyer ingen under sin ferdiglagede plan. Israel har aldri vært noe forskningsobjekt. Folket har handlet fritt og vil bestandig smi sin egen skjebne. Gud kan advare, slik han gjør det ved Moses fra Sinaiberget. Han kan innby, slik han tilbyr folket sitt vern og lar det inngå en pakt med seg. Men ingen ferdiglaget handlingsplan, ingen tvang! Det som skjer, går i virkeligheten langt dypere. Israel beholder sin frihet til godt eller til ondt, men Gud vet å åpenbare seg og opplære folket uansett den vei det velger. Dette er en oppdragelse til frihet og ansvar. Folket lærer uansett. Når det mirakuløst reddes fra den sikre død ved utfrielsen fra Egypt, innser det at Abrahams og Isaks og Jakobs gud er deres Gud og forsvarer. Nå er de blitt hans folk for å tjene ham. De erfarer hans omsorg under vandringen i ørkenen. Fritt slutter de en pakt med ham – som de straks, lik tomsete barn, kommer til å bryte, med konsekvenser. Og slik vil det også gå fremover. Gud er en streng, men kjærlig far for folket, men folket vil alltid kunne velge, ja, gå rett i ulykken tross tall­rike profetord. Men uansett skjebnen vil Israel alltid lære, og Guds ord vil etter hvert tegne seg klarere og klarere. Nettopp i ulykkens time, når land, konge og tempel er fratatt folket, nettopp da, når de lever i eksil med fremmede guder omkring seg og Guds løfter synes forgjeves, da kommer den avgjørende åpen­baring: Der er kun én Gud, Jahve. Der er ingen annen gud enn han alene. Han er én, og han er allmektig. Ved Ordet har han skapt himmel og jord, og ved sitt utvalgte folk skal han fornye verden. Vesle Israel kan ha tapt alt, men det har vunnet uendelig meget mer. I Guds Ånd skal det heretter leve suverent, fattig, men fritt, i vissheten om hans kjærlighet og i håpet om en Guds Salvede. 18

Og slik vil det gå, til den dag skjebnen atter legges i deres egne hender og Gud kommer, inkarnert i kjøtt og blod, fullkomment Menneske. Men hvem forstår vel det? Øvrigheten korsfester ham, hans følges­venner fortviler, men her igjen vender Gud selve sluttakten om til det helt gode. Korset, lik slangen i ørkenen, er ikke lenger redskap til død, men tegn til helbredelse og liv. Og fra nå av, hinsides folkets trange grenser, når budskapet ustoppelig utover verden, til alle ventende folkeslag. Guds vilje skal skje, men aldri på tross av folkets valg. Dets frihet er Guds sakrament.

ÅPENBARIN G EN Gud åpenbarer seg for oss fordi han vil og fordi han omfatter oss med kjærlighet. Det var ved Ordet at han skapte verden (Joh 1,1–3), og at han skapte mennesket i sitt bilde (1 Mos 1,26). Også det var godt. Men mennesket brukte sin frihet til synd og egen ulykke. Skriften forteller hvordan Gud gjenopprettet det falne mennesket. Ordet som skapte, gjenskapte da «Ordet ble kjød» i Jesus Kristus. På menneskets vegne ofret han seg selv, og gjennom sin død ga han oss liv. Dette er Fortellingen, og vi skal gjenfortelle den etter beste evne i de følgende kapitlene. Men egentlig er det Gud selv som forteller. Det er en del av hans Åpenbaring. Sola Scriptura, «Skriften alene», ble et nøkkel­ begrep for Luther og reformasjonen. Det var en forståelig reaksjon i datidens situasjon. Noen måtte rydde opp, skille det levende, men skrevne Guds ord fra den viltvoksende underskog. Den troende kristne måtte selv, under nådens veiledning, annamme Guds ord, rent og uten kommentarer. Og slik inntok Bibelen, med dåpsnavn og familietreet innskrevet, sin tilkomne plass i et kristent hjem. Det var jo i seg selv et slags familiebibliotek. Både protestantiske og katolske kristne regnet Bibelen som Guds ord, inngitt av Den hellige ånd til tro. Det nye testamentet omfattet 27 bøker. Dette var protestanter


og katolikker enige om, men i Det gamle testamentet holdt katolikkene for kanoniske (kalt deutero­ kanoniske) flere bøker fra den greske versjonen. Det var Tobit, Judith, Visdommens bok, Ben Sirak, Baruk, Første og Andre Makkabeerbok og noe fra Daniel og Esther. Hos protestantene ble disse kalt apokryfe (de bortgjemte). Dermed har et katolsk gammeltestamente 46 bøker, mens et luthersk har 39. Er det mulig å avdekke tidligere overleveringer i Det nye testamentet enn nettopp disse Skriftens ord? Paulus i sitt første Korinterbrev (ca. år 57) åpner for oss et enda dypere sjikt når han siterer to helt sentrale sitater fra en tidligere tradisjon. Han markerer avgrensningene (1 Kor 15,3–5): «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot: at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og så for de tolv.» Et annet sted hos Paulus finner vi en nær språklig parallell. Likesom med korsfestelsesberetningen, innføres den også her med tydelig merkede mottagelses- og videre­føringsformler, som ved rituelle ord: «For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere. I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt brødet og sa: ‘Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!’ På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: ‘Dette er begeret i den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!’» (1 Kor 11,23–26). Var disse helt sentrale «ordene» allerede blitt en del av en nedskreven tradisjon da Paulus siterte dem, eller var de fremdeles i muntlig omløp? Det er vanske­ lig å avgjøre nå, men sikkert er det at den muntlige overlevering på Jesu tid hadde en helt annen posisjon enn den har det i dag. Ordene hørte ennå hjemme i munnen. Vi kan selv bli overrasket over hvor muntlig og uformelt den tids samfunn, og ikke minst de kristne seg imellom, kunne uttrykke seg. Samfunnet var i høy grad lydhørt og gjennomtrengelig. «Dere skal ha

ros for at dere husker på meg i alt og holder fast på de overleveringene jeg har gitt videre til dere» (1 Kor 11,2). Ordet hadde både gjennomslags­kraft og uforglemmelighet. Budskapet var bærekraftig uansett. Til menig­ heten i Tessalonika skriver Paulus: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har under­vist dere i, enten muntlig eller i brev» (2 Tess 2,15). «Overleveringene» må ikke betraktes som en form for intellektuell tungtransport, men heller som bære­dyktige ledd i Kirkens vedvarende bygningsvirksomhet. Det var «materialer», og det var et nesten umettelig behov for dem. I motsetning til vår egen tid var kristendommen den gang rotfestet i en muntlig kultur utformet som et levende kommunikasjonsmiddel til praktisk utveksling. En stor del av de første kristnes trosgrunnlag hvilte på denne muntlige overleveringen. Slik fungerte det allerede hos rabbinerne. Paulus fikk sin innføring i jødisk tradisjon hos Rabbi Gamaliel, etter det nevnte mønsteret «motta» og «overlevere». Den kristne fikk sin opplæring i troen etter samme forbilde, selv om innholdet nå måtte bli radikalt anner­ ledes. Pater Congar1 har for øvrig tenkt seg apostlene inn i rollen som Kristi umiddelbare vitner og tros­ vitner. Deres oppgave var nå å formidle Kristus, deres første og eneste Mester. Ikke bare ord til gjentagelse, men selve holdningen, stilen og den muntlige rytme.

PINSEN For de første kristne må selve pinseopplevelsen markere den tidens avgjørende begivenhet. Den hellige ånd ble den kristnes åndedrett, selve livstegnet. Da oppfyltes Jesu ord: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til 1

Congar, Yves: La tradition et les traditions (Paris 1969), Fayard, Vol I.

19


jordens ende» (Apg 1,8). Fra nå av er det Jesus fra himmelen og Ånden utover jorden som skal drive frem kristenmisjonen og bygge kirke. Jesus har alt forutsagt Talsmannens komme (Joh 15,26; 16,13). «En annen talsmann skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd som verden ikke kan ta imot» (Joh 14,16–17). «For Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,26). «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Joh 16,12–14). Dermed kan selv Jesu bortgang tjene til noe (Joh 16,7). Samtidig vil den også skape plass for Den som skal komme, «den Andre», nemlig Guds hellige Ånd. Når dette skjer, vil også disiplenes øyne åpnes for de skjulte ting som Jesus ikke kunne åpenbare forut, se Joh 2,20–22; 12,16; 13,7; 20,9.2 Det er nå, i lyset av Guds fulle åpenbaring for menneskene, at Det annet vatikanskonsil atter en gang kan bekrefte at «Det som Gud har åpenbart og som Den hellige skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den hellige ånds impuls». Både Det gamle og Det nye testamentets bøker, «skrevet ned under Den hellige ånds inspirasjon», har dermed «Gud som opphav (Dei Verbum3, 11). Dette konsil tilføyer: Den apostoliske forkynnelse, som på en spesiell måte uttrykkes i de inspirerte bøker, skulle altså ivaretas i uavbrutt kontinuitet til tidenes ende. Det er derfor apostlene, 2

J. Wicks: “Tradition”, i Vacant, J.M.A. og Mangenot E.: Dictionnaire de Théologie Catholique (Paris 1889–1950).

3

Hansen, Fredrik: Det annet vatikankonsil – dokumenter (St. Olav forlag 2013).

20

når de overleverer det de selv har mottatt, oppfordrer de troende til å holde fast ved de tradisjoner som de er blitt undervist i muntlig eller i brev. (…) Og det som er blitt overlevert av apostlene, innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd. Denne Tradisjon som stammer fra apostlene, går videre i Kirken med Den hellige ånds bistand: Innsikten i det som er overlevert, enten det nå er ting eller ord, vokser nemlig ved de troendes betraktning og studium, når de grunner på det i sitt hjerte, og ved deres indre tilegnelse av den åndelige virkelighet de erfarer, og ved forkynnelsen til dem som sammen med den biskoppelige suksesjon har mottatt og bevarer Åndens nådegave i sannhetens tjeneste. Gjennom århundrene strekker jo Kirken seg stadig frem mot fylden av den guddommelige sannhet, inntil Guds ord er blitt oppfylt i den. Kirkefedrenes utsagn vitner om det livgivende nærvær av denne Tradisjon, hvis rikdommer gjennomtrenger den troende og bedende Kirkes liv og praksis (DV, 8). Videre heter det i Dei Verbum: Den hellige tradisjon og Den hellige skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den hellige ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den hellige ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes


etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra Den hellige skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet (DV, 9).

SKRIF T O G TR AD ISJ ON Den katolske kirke anerkjenner Den hellige skrift fullt ut som Guds ord, men vil da ta med det vi kaller Tradisjonen, med en stor T. Begge utgår fra samme kilde, nemlig Guds åpenbaring, men vi møter dem under to forskjellige former. Tradisjonen overføres vesentlig i muntlig form fra generasjon til generasjon, men kan også omfatte liturgisk feiring, særlige fester og pilegrimsferder, helt til livsvandel og skikk og bruk i huset. Når Tradisjonen utformes i det skrevne ord, slik det kan skje dersom den muntlige overlevering trues, taler vi om Skriften, men det dreier seg for Ordets vedkommende om den samme realitet. Litt for syns skyld tar Tradisjonen på seg Skriftens klær. Her er det viktig å skille mellom Tradisjon og tra­ disjoner (stor T eller liten t). Taler vi om det siste, kan det dreie seg om familiemarkeringer, lokale sedvaner, overlevert skikk og bruk. Tradisjon i dypere betydning (med stor T) er heller en form for folkebevissthet som omfatter ord, sedvane, historie og mentalitet gjennom tidene. La oss ta Norge som eksempel. Norsk Tradisjon avspeiler hele folkets identitet og historie. Den defineres av en hel rekke faktorer: språket, diktingen, sagaene og folkeeventyrene; det er naturen og våren når den kommer; det er vår kunst, vår musikk, og idretten, naturligvis. Det er språket og omgangsformene og alt sammen som en skimrende helhet, trøstende

når en er i hjemlandet igjen, tross råkulde og glatt føre. Norskdommen er umiskjennelig. På lignende måte, men langt sterkere, har Tradisjonen merket, og merker, de troende jøder. Hele historien, i godt og ondt, har formet denne bevisstheten. Jødiskheten har til tider vært en slags skjebne for folket – en så definert profil at den har skapt enestående samfølelse og utløst forfølgelse. Hos jødene er det avgjørende trekket alltid forholdet til Gud. Den jødiske tro former hele livet og mentaliteten. Denne religiøse selvbevisstheten har uttrykt seg i muntlig form lenge før det ble nedskrevet, litt som saga­ene og folkeeventyrene er blitt overlevert fra munn til øre i generasjoner, inntil de til sist blir reddet i skriftlig form av Asbjørnsen og Moe. Når vi nå taler om den muntlige tradisjon innenfor jøde­ dommen, da har denne en helt annen konsistens og levedyktighet enn den vi kjenner i dag her til lands. Vi forteller og glemmer. Jødene fortalte, og det ble oppbevart i minnet. Det er nok en memoriseringsevne som ennå lever i muslimske land. Under­ tegnede mener selv å ha opplevet noe lignende i Universitetsmoskeen, Kairo, for noen år siden. Der satt læreren på sin åttekantede pidestall omgitt av en bunt disipler på huk. Læreren gjentok Koranens ord, sang dem frem, og studentene gjentok ordene syngende. En slik form for overlevering lar seg ikke lett glemme. Den lever som en spent streng i bevisstheten og forgår ikke. Slik kan Israels skjebnes historie, hvordan Gud utvalgte sitt folk og hvilke følger det fikk, være et levende minne fra slektledd til slektledd. Først når hukommelsen sviktet eller det inntraff ytre omveltninger, ble det nødvendig å nedtegne den muntlige overlevering i skriftlig form. Litt som våre egne sagn, kan en muntlig bibelsk tradisjon ha blitt formidlet over meget lang tid, kanskje hundereder av år, før den ble konkretisert og opp­ bevart i skriftlig utgave. Det innebærer imidlertid ikke slutten på den muntlige overlevering. Bibelforskerne kan fortelle hvordan de fem Mosebøkene 21


har blitt nedtegnet, omarbeidet og fått nye tilskudd i tidens løp fra den muntlige tradisjon. Som eksempel på Tradisjonens forlengende virke­ kraft kan vi sitere noen ord fra beskrivelsen av det første påskemåltid i Andre Mosebok (12,2–3): «Herren sa til Moses …: (…) Si til hele Israels menighet: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand  …» Deretter gjengis ritua­let ledd for ledd. Så sa Moses til folket: «Husk den dagen da dere dro ut av Egypt, ut av slavehuset. (…) Den dagen skal du fortelle sønnen din: ‘Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut fra Egypt.’ Du skal ha dette som et tegn på hånden og et minnetegn på pannen (…). For med sterk hånd førte Herren deg ut av Egypt. Denne forskriften skal du holde til fastsatt tid, år etter år» (13,3–10). Først gir Gud forskriftene til Moses, Moses gir dem videre til folket, far gir videre til sønn, inntil de endelig skrives ned og minnet kan feires til fastsatt tid den dag i dag, i samsvar med tradisjonen. Skriften er rett og slett den muntlige tradisjon overlevert og nedskrevet. Men skal senere slektledd sette seg inn i Skriften, da er det vesentlig at den fremdeles lever i Tradisjonen. Den forblir resonansbunnen. Først da vil leseren forstå helt ut det som er skrevet. Skriften er alltid omgitt av Tradisjonen. Vi skal dessuten huske at Tradisjonen gjerne omfatter langt mer enn det som til slutt ble nedfelt i skreven form. Når vi så når frem til Det nye testamentet, er det den muntlige tradisjon som formidler Jesu ord og gjerning, frem til annen generasjon som nedtegner det vesentlige budskap i form av de fire evangelier. Vi regner med at Markus skriver omkring år 64, Matteus og Lukas i 68–70 og Johannes noe før år 100, altså forholdsvis sent, selv om en tidligere beretning profilerer seg bakom. Riktignok vil Jesu disipler og hørere ha notert og samlet mange av hans ord mens de ennå var ferske, og en del av disse kan ha funnet veien til små ord-samlinger. Men det er likevel Tradisjonen i 22

muntlig overlevering som har formidlet det vesent­ lige av budskapet. Når Lukas skriver til sin «ærede Teofilos», er det tydelig at han blir konfrontert med gjengivelser fra øyenvitner til det som skjedde. Derfor vil han samvittighetsfullt gå gjennom alt materiale for å nedtegne i sammenheng det som skjedde fra begynnelsen av (Luk 1,1–4). Likevel må vi regne med at meget av det Jesus sa og gjorde, og som ble muntlig overlevert, ikke er kommet med i evangelietekstene (jf. Joh 21,25). Her bør vi imidlertid supplere med det som de første kristne har tilegnet seg i tempelet og innenfor liturgien. Helt fra den første nattverdsfeiring har de troende hatt en levende kontakt med den ofrede og oppstandne Kristus. Det er denne tradisjonen Paulus refererer til når han skriver til menigheten i Korint i år ca. 57 (1 Kor 11,23–24), som tidligere sitert: «For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere. I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa …» Så gjengir han innstiftelsesformelen ordrett – ikke engang Paulus’ ord, men ren overlevering. Vi skal heller ikke undervurdere det tidligere nevnte Jesu løfte til sine disipler før han arresteres: «Tals­mannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,26). Apostlenes gjerninger vitner rikelig om Åndens aktive bistand under evangeliets forkynnelse. Ikke desto mindre forblir Åpenbaringen eller Guds levende ord i Kristi person og gjerning en mer omfattende realitet enn det selve Skriften beretter. Det kan ikke begrenses til det skrevne ord alene, selv om det er inspirert.

ER SKRIF TEN FEILFRI? Skriften er inspirert av Den hellige ånd. Skulle ikke det innebære at den i sin helhet også var uten feil, dvs. var sann? Eller, sagt annerledes, bør ikke en


bok som har Gud som forfatter og Den hellige ånd som inspirator, være tilsvarende fullkommen og feilfri? En rask gjennomlesning av Bibelen og ganske spesielt av Det gamle testamentet avslører imidlertid både feil og uoverensstemmelser. Der er for eksempel tre ulike beskrivelser av Israels flukt gjennom Det røde hav, som ikke kan stemme overens (2 Mos 14–15). Matteus (1,1–17) og Lukas (3,23–38) gjengir to ættetavler for Jesus, som skiller seg betraktelig fra hverandre. Mer alvorlig er det kanskje at evangelistene er uenige om dagen for det siste måltid med apostlene. Falt den sammen med jødenes tradisjonelle påskefest, eller døde Jesus, som Johannes påstår, den dagen påskelammet ble slaktet? Det er slike uoverensstemmelser vi må akseptere. Riktignok har apologeter i tidens løp skrevet bøker med optimistiske titler som Bibelen hadde likevel rett, men i virkeligheten er de bare retrettfektinger. I dag er bibelkritikere av alle skoler, unntatt fundamentalistene, enige om at bibelteksten ikke er noe plettfritt dokument friskt fra Guds hånd, men et enestående vitnebyrd som bærer spor av utallige menneskehender. Det er i seg selv et gripende aktstykke, og det ville være mistenkelig om det ikke også inneholdt diskuterbare utsagn. Men hva så med Åpenbaringen og inspirasjonen? De gjelder uten noen forringelse for hele Budskapet i evangeliene. Alt det Jesus selv sier og gjør, hans ord og hans liv, er sannhetsbærere. Når det gjelder det Jesus sier, forutsetter det at vi forstår ham rett, for han anvender former for tale og undervisning som var vanlige i hans tid. Vi må ha øre for ordspill, for lignelser, for en forkynnelse ofte uttrykt i alternativer, for etterklang av Skrift og billedbruk, for profetiske grep, for tungtveiende sannhetsord til lære og ettertanke, og ikke minst for konteksten. For oss gjelder det å ha et våkent øre og helst et pust av Ånden. Tar vi Bibelen som et hele, kan det gjerne konstateres at det er meget som ikke griper umiddelbart.

Krønike­ bøkene er nærmest tvangstrøyelesing. Der­ imot er Samuelsbøkene gripende, både dypt menneskelige og religiøse. Historien om Batseba, Urias og David kan tjene som lærepenge langt inn i vår tid. Davids salmer, tross enkelte ukristelige avvik, forblir som en hel høysang til Herren. De tjener den dag i dag som Kirkens grunnleggende bønn. Allikevel skal det villig innrømmes at det er sitater fra Det gamle testamentet som kan virke merkelige, noen ganger direkte motbydelige og ukristelige. Vi kan gjøre rett i å reagere. Men før vi fordømmer, bør vi kanskje også innse at slikt til tider også kan erkjennes som vekstsymptomer. Vi må gjenta at gudsfolkets historie ikke er statisk, men heller å betrakte som en utvikling, en stadig utdyping i forståelsen av hvem Gud er og hva mennesket burde være. Nettopp ufullkommenhetene er til lærdom, og faktisk er denne progresjonen i seg selv en del av Guds Åpenbaring – kall det pedagogikken! For bare gradvis forstår Israel hvem Gud er og hva han vil. Det åpenbares fullt ut først hos Jesus selv. Derfor er det egentlig meningsløst å bebreide Det gamle testamentet dets «u-kristelighet», all den tid Kristus ennå ikke er kommet! Det er meget mer vi kunne si om Bibelen, men også en del vi kunne si om oss selv som lesere av i dag. Vi er vokst opp i en tradisjon som tolker en påstand eller en beretning bokstavelig, og som spør om den er sann eller ikke sann. Vi har en innebygget verifiserings­nøkkel som vi anvender ganske selvfølgelig på nærmest alle uttalelser, gamle og nye. Det er en fare når vi leser et så komplisert og eldgammelt verk som Bibelen. Faktisk trenger de fleste av oss en form for skolering når vi skal fordype oss i Skriften og dens mange tolkningsmuligheter. Et gitt tema kan behandles «symfonisk» på flere nivåer samtidig og gi gjenklang i helt andre sammenhenger. Du må ha «ører å høre med» (jf. Matt 11,15). Jesus kunne henvise de skriftlærde til Jona-tegnet og refererte til ham som ble i hvalfiskens buk i tre dager (Matt 12,39–40). Men hvor mange av de skriftlærde forsto det den gangen? 23


Den som studerer Skriften, trenger ømfintlighet for å oppspore den litterære genren. Beretningen om Guds skaperverk – seksdagers innsats, myldrende liv og deretter velfortjent hvile  – er billedfortelling av høyeste klasse. Her ligger åpenbaringsnøkkelen i det stadig gjentatte «Og Gud så at det var godt», like til avslutningen «se, det var svært godt» (1 Mos 1,1–2,3). Kapittelet som følger, beretter om syndefallet. Den paradisiske rammen er nok tildiktet, men beskrivelsen av selve Fallet, dets utspring og dets konsekvenser, forblir evig gyldig (1 Mos 2,4–3,24). Vi går videre. Salomos høysang er i utgangspunktet et rent kjærlighetsdikt, men tolket som bildet på Kristi kjærlighet til sin Kirke, er den inspirerende skjønn. Den har fremkalt mange tolkninger, helt frem til Bernhard av Clairvaux’ storslåtte kommentar.4 Av og til kan vi kanskje undres over selve utvalget i Skriften. Men Kirken har gjennom tidene det beste øret og er heller ikke snerpet. Til slutt et par ord om teksttolkninger. Noen ganger er det som om Skriften fører dialog med seg selv. Vi oppdager for eksempel hvordan et profetisk utsagn fra Det gamle testamentet finner en langt dypere gjenklang i Jesu lidelseshistorie.5 Vi finner en typetolkning der Melkisedek peker på Kristus (Hebr 6,20), Det røde hav til dåpen (1 Kor 10,2) og Moses den Korsfestede (Hebr 3,2–6). Felles grunntrekk under­streker typologien: Mannaen viser til eukaristien som åndelige gave, en tolkning som Jesus går god for når han taler om det sanne brød fra himmelen (Joh 6,32). Og likeså, når kopperslangen reises i ørkenen, skal «Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,13–15). Vi oppdager at hele institusjoner som Loven, tempelet, kongeverdigheten oppfylles i Kristi egen person.

4

«Sermones super Cantica», i Sancti Bernardi Opera I-II (Roma 1957–58).

5

For eksempel Herrens lidende tjener, Jes 53.

I det hele tatt kommer Bibelen oss til unnsetning. Vi menneskebarn aner ikke hvor vi kommer fra – og knapt nok hvor vi går hen. Vi tar Skriften som vei­ leder og Kristus, død og oppstanden, som trosvitne så lenge vi holder til på denne jord.


K APITTEL 2

GUD KALLER

i har konstatert det enestående i det at Gud i det hele tatt vil kommunisere, og at han gjør det ut fra våre menneskelige forutsetninger. Det innebærer at åpenbaringen blir en skrittvis prosess tilpasset vår kultur og fatteevne. Gud har respekt for sitt skaper­verk, og lik en god pedagog tvinger han ingenting på oss som vi ikke er i stand til å motta. Gud har åpenbart seg gradvis. Det er Bibelen et vitnesbyrd om. De første kapitlene i Første Mosebok beretter om skapelsen og om syndefallet. Vi skal komme tilbake til dem senere, men her i første omgang fokuserer vi på konsekvensene av syndefallet. Kain dreper Abel: «… din brors blod roper til meg fra jorden» (1 Mos 4,10). Den opprinnelige harmonien er definitivt formørket, og forvirringen blir total ved byggingen av Babels tårn. «Hele jorden hadde samme språk og samme ord», leser vi (1 Mos 11,1). Menneske­slekten vil reise et tårn like til himmelen og kikke Gud i kortene. Det vil ikke Gud, og han sier, ganske effektivt: «… la oss stige ned og forvirre språkene deres så

den ene ikke forstår den andre» (v. 7). I mytens form gjenspeiles mysteriet om språkenes mangfold. Nå blir kommunikasjonen mellom menneskene brutt. De kalte byen «Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk» (1 Mos 11,9). Så ille blir det at selv Gud har fått nok. Han angrer på at han har skapt mennesket. Vi leser i Første Mosebok 6,5–7: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden …», og «han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: ‘Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem.’» Så sier Herren til Noah, en rett­ ferdig mann, en av de meget få, at han vil gjøre ende på alt sammen. Det skal bli en storflom, bokstavelig talt, en syndflod, som skal oppsluke alt og alle, unntagen Noah og familie foruten to av hver dyreart. De søker tilflukt i arken. Så kommer storflommen. En hel måned varer den, men i arken er det trygt og godt. Så utsendes duen, og den kommer ikke tilbake – altså finnes tørt land. Men det avgjørende forblir dette som Herren sier: «Aldri mer skal en storflom komme for 25


KIRKENS LITURG I Hva er liturgi? I sin encyklika om den hellige liturgi, Mediator Dei fra 1947, definerer Pius XII det slik: Liturgien er tilbedelsen ytet av hele Kristi mystiske Legeme, hode og lemmer inkludert. Hva betyr så begrepet «liturgi»? Det kommer fra det greske leitourgia, en offentlig rituell handling. I det greske nytestamentet innebærer liturgi en offentlig religiøs tjeneste for Gud, ved prester og andre. Det taler både om dåpen og om brødsbrytelsen, det vil si messen, som liturgi. Liturgien er ikke bare eukaristiens feiring, men alle de andre sakramenter, foruten tidebønnene, eventuelle såkalte Ordets gudstjenester og så videre – egentlig er liturgien alt det Kirken foretar seg som ordnede gudstjenester. Det utslagsgivende er at det er «gudsfolkets», det vil si Kirkens, feiring, og dermed blir den vår primære feiring som kristne. Det er i fellesskapet vi opp­ lever fylden av Guds gaver i Kristus. Vi skal ikke leve som «alene-kristne». Det er ikke nok å leve for oss selv, med Bibelen i hånden og nåden loddrett ovenfra. Kirken er et virkelig fellesskap, og det trenger vi som kristne, likesom vi trenger samfunnet som borgere. V Sacrosanctum Concilium (SC), konstitusjonen om den hellige liturgi, var det første av Det annet vatikan­­ konsils dokumenter som ble promulgert, den 4. desember 1963. Det var også det dokumentet som var best forberedt. Der heter det blant annet (10): Liturgien er det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av.

Det vil si at liturgien både er høydepunkt i det Kirken gjør og livskilde for den. Mer spesifikt er liturgien uttrykk for Kristi verk som vår yppersteprest: Med rette betraktes liturgien som utfoldelsen av Jesu Kristi presteembede, samtidig som «den fulle og hele offentlige gudsdyrkelse» utfolder seg i liturgien og «virkeliggjøres av Jesu Kristi mystiske legeme – av dets hode som av dets lemmer», det vil si av Kirken som helhet. All liturgi er det altså Jesus Kristus som frembærer, mens Kristus, igjennom sine lemmer i Kirken, feirer den. Liturgien der vi deltar aktivt, og spesielt eukaristien, blir dermed et kildevell hvorfra Guds nåde strømmer ut over oss, og hvor vi med særlig styrke oppnår menneskers helliggjørelse i Kristus og Guds forherligelse i Kristus (jf. SC 10). Sagt med andre ord: Deltagelsen i messens feiring er en uunnværlig del av vårt kristne liv og frelse. Eukaristien står i sentrum. Enhver trenger å høre Guds ord og motta Kristus i brødets og vinens skikkelse. Derfor holder Kirken fast ved den jevne søndagsdeltagelsen i messen, så sant det er mulig. Messefeiringen står i sentrum for vårt liv som kristne.


K APITTEL 19

DET KRISTNE BILDE

lt i utgangspunktet må det presiseres at vi under denne tittelen ikke har som mål å gi en oversikt over den kristne kunsts historie. Vårt emne har intet med estetikk å gjøre. Vårt utgangspunkt er utelukkende teologisk. Vi stiller spørsmålet om bruken av bilder i kristen sammenheng. Hvor langt er det tjenlig og tillatt å anvende menneskehenders verk i Åpenbaringens tjeneste, og spesielt avbildninger som forutsetter guddomsdimensjonen? Er det overhodet mulig, eller må en slik ambisjon prinsipielt forkastes? Kan det sakrale i det hele tatt fremstilles, eller kan det ikke? Det er spørsmål som har plaget kristenheten helt fra opphavet av, og som har satt sine spor blant kirkesamfunnene helt til i dag. Vi tar vårt utgangspunkt i jødedommen og finner der et entydig svar. I Andre Mosebok (20,3–5) står det: «Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg gudebilder (…) Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.» Så langt utelukker altså

ikke Gud at andre guder kan være til, men han krever uavkortet troskap for sin egen del. Folkets tilbedelse er hans eksklusive rett. Samtidig verner Gud om sin rent åndelige status, sin absolutte «u-hånd-gripelighet». Forbudet mot å lage seg «gudebilder» omfatter nemlig også hans egen person. Aaron får svi for det når han forfaller til å forme gullkalven, som skulle representere Gud for folket (2 Mos 32). Jødene måtte lære seg å leve uten noen form for konkret gudebilde, om det så var «godt ment». Slik forblir Israel enestående i forhold til andre folkeslag. Det skulle bli en kjempemessig utfordring å leve midt i den myldrende hedendom, overgitt en guddom som var like enestående og mektig som han var usynlig og allestedsnærværende. Kristendommen opprettholder det jødiske billedforbud. Den kristne skal tilbe Gud «i ånd og i sannhet»; ingen bilder, ingen offergaver. De to unntakene stammer fra Gud selv. I opphavet hører vi at «Gud skaper mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skaper han det» (1 Mos 1,27). Ved inkarnasjonen blir Gud menneske, og Jesus er Guds sanne bilde. Jesus sier: 171


«Den som ser meg, ser ham som har sendt meg» (Joh 12,45). Denne «Gud-suvereniteten» opprettholdes av de første kristne forkynnere. Det er som en hyldest til den «ukjente gud» at Paulus, midt i Athens klaustrofobiske gude-forsamling, kan forkynne en «Gud som skapte verden og alt som er i den» (Apg 17,24). Kristne apologeter som Klemens av Alexandria og Origenes holder fast ved den samme uhåndgripelige «Gud-suvereniteten», mens Ireneus betrakter en religiøs billedkult som hedensk skikk.1 I hvilken grad ble forbudet overholdt? Eusebius (260–340), biskop av Caesarea og keiser Konstantins biograf, får brev fra keiserens søster, Konstantia, som ber om et bilde av Jesus. Hvilket Jesus-bilde ville du ha? svarer biskopen. Var det Jesus i pakt med sin guddommelige natur? Men denne er i seg selv ufattelig og kan ikke avbildes. Vil hun ha Kristus slik han fremsto under forklarelsen eller slik han nå er etter himmelfarten? Men under forklarelsen var nettopp kroppen gjennomlyst av herligheten, og ingen maler har farger til å fange inn slikt lys, og selv apostlene maktet ikke synet. Vil hun derimot ha Jesus, den dødelige, fra før forklarelsen, da må Moseloven gjelde fortsatt: Gud forbyr ethvert bilde av det som er der oppe i himmelen eller av det som er på jorden (2 Mos 20,4). Det ville være ensbetydende med en avgudsdyrkelse som deformerte den sanne Kristus/Logos, ved å begrense seg kun til det ytre, usle menneskelige skallet.2 Nærmest samtidig med Eusebius’ brev finner vi et vitnebyrd som taler helt annerledes positivt om Kristus-fremstillingen. Det dreier seg om en mosaikk avdekket under Peterskirken. Den dateres til litt etter år 300, altså mer eller mindre samtidig med keiser Konstantins seier ved Den milviske bro. Den viser Jesus, hodet omstrålet, førende et firspann og ridende frem på gullgrunn med flyvende kappe (se bilde 1).

1 Leksikon Catholicisme, v. 1251 (Paris 1962). 2

172

Patrologia graeca (Migne) xx. 1545–1549 (6i).

Det kan ikke være tvil om at Jesus her fremstilles i solgudens skikkelse. Hvordan skal det da tolkes? Keiser Aurelian (270–275) opphøyer soltilbedelsen (sol invictus) til statsreligion og reiser et praktfullt Sol-tempel på Forum i 274. Konstantin var selv soltilbeder inntil han i et syn natten forut for slaget ved Den milviske bro iakttar Kristi kors som legger seg over solskiven. Nå har de kristne aldri vært fristet til å tilbe solen som guddom. De har derimot overtatt solen som bilde, kanskje det mest talende symbol på den oppstandne og herliggjorte Kristus. Kristne lytter til Malakis profeti: «Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol skinne, med frelsen i sine stråler» (Mal 4,2), mens Jesus omtaler seg selv som «verdens lys» (Joh 8,12). De troende har overhodet ingen møye med å skille mellom Jesus selv og hans symbol, solen. Tvert om, solen, av alle skapte ting, er enestående utvalgt til å representere «verdens lys». Kirken overtar den Kristus-vendte solsymbolikken. De kristne kirkebygg gjør nå helomvending så de heretter peker mot den oppgående sol i øst. Fra en hedensk kilde hører vi om kristne som stiger opp på et fjell og feirer messen i lyset av den oppgående sol. Slik vil også de kristne i senere tid vende seg mot solen når korbønnen inn­ledes. Vi skal ikke overraskes over denne samtidighet mellom forkastelsen av billedbruken og dens gjenopprettelse. Det bibelske forbudet var spesielt, det gjaldt nettopp gudebilder og skilte da mellom tro og hedendom. Men Guds skaperverk er mangfoldig, og det hviler ingen fordømmelse over gjengivelsen av det som Gud har gjort. Det samme gjelder også Den hellige skrift, for der ordet oppbygger, kan også øyet fortelle. Det troende menneske, både den bibel­skolerte og den ulærde, kan trenge å støtte seg til bilder i en eller annen form. Vi kan skille mellom tre typer bilder som Kirken har akseptert. Samtlige har sitt opphav i Den hellige skrift. Ordet er da vendt til Bilde.


1. Kristus som solguden, tidlig 4. ürhundre. Mosaikk, grav under Peters­kirken. v Leinad-Z | commons.wikimedia.org

173


1. Symbolae. De fungerer som fortettede trostegn for den som vet å lese. På et enkelt nivå fungerer katakombemaleriene som en form for kristen katekese. Forstår du tegnspråket, bekreftes troen. På et høyere nivå gjaldt det for ovennevnte Jesu solsymbolikk. 2. Historiae. Skriften forkynner, men også bildene underviser. Det kan gjelde codex­ illustrasjoner, det kan gjelde veggmalerier i de større basilikaer eller andre sakrale rom. 3. Characteres. Portretter av Kristus eller de hellige. Det er om bruken av disse ikon­ striden vil dreie seg.

SYMBOL AE Det skjuler seg et ikonografisk mangfold i de store kata­ kombene (se bilde 2), som strekker seg kilo­metervis under jorden i Romas omkrets. I tidligere tider ble levningene av romerne brent. Men senere ble både hedninger og jøder, foruten de kristne som i kraft sin tro holdt fast ved legemets oppstandelse, gravlagt innenfor de underjordiske gangene. Disse har ofte flere etasjer over hverandre. Freskene dateres fra litt før år 300 inntil barbarene overtar i det sjette århundre. Ellers er bildene som regel uten stor artistisk verdi, men er i stand til å fortelle øyet det som står nedtegnet i Skriften. De er ofte knapt mer enn tegn, men innholdets rikdom ligger allerede i beskuerens erindring.

2. Fra katakombene i Roma. © Frank Bach | Dreamstime.com

Tematikken er trøstende og trosstyrkende i dødens nærhet. De enkle rissene kan fortelle om underfulle redninger og oppstandelser. Slik det fremgår av emner som Den gode hyrde (se bilde 3), barna i ild­ovnen (se bilde 4), Jona oppslukt av havet (se bilde 5), Lasarus’ oppvekkelse (se bilde 6).

174


5. Jona kastes i havet. v commons.wikimedia.org

3. Den gode hyrde, Cornelius' grav, 3. ĂĽrhundre. v commons.wikimedia.org

4. Barna i ildovnen.

6. Lasarus’ oppvekkelse.

v Martha Hollander | commons.wikimedia.org

v Grabar | commons.wikimedia.org

175


Hvis vi nå stiger opp over jorden til der de kristne møttes i sine huskirker, finner vi da spor av billedlig utsmykking? At det har vært i hvert fall noe kunst, enten i form av kristne symboler eller bibelske fremstillinger, er overveiende sannsynlig. De underjordiske rommene har trolig gjenspeilet bildene ovenfra, men full sikkerhet har vi ikke, for nærmest samtlige huskirker er gått tapt. Unntagelsen er huskirken i Dura Europos ved Eufrat, som dateres fra midten av det tredje århundre. Der finner vi grovt gjengitte scener fra Skriften, som Kristus og Peter gående på vannet (se bilde 7), og «Ta din seng og gå» (se bilde 8). Bildene gjenspeiler katekesen som ble gitt på stedet.

8. Dura Europos «ta din seng og gå». v Foto: Ukjent | commons.wikimedia.org

7. Dura Europos, dåpshus, Peter møter Jesus gående på vannet. v Foto: Marsyas | commons.wikimedia.org

176


HISTORIAE Vi legger her særlig vekt på mosaikkunsten. Kort etter Konstantins seier, alt i 324, innvies Laterankirken til pavens eget bruk. Noe senere, ca. år 333, reises den store basilika over Peters grav. Begge kirkerom var utsmykket med bilder som løp rundt høyskipet under vindusetasjen. Disse er nå forsvunnet. Det tidligste vitnesbyrd om et lignende billedprogram er det som ennå består i Santa Maria Maggiore, den før-

ste Maria-helligdom i Roma. Kirken ble reist av pave Sixtus III i årene 430–440 (se bilde 9). Triumfbuens mosaikk fremstiller Jesu barndomshistorie og feirer antagelig dogmet om Maria som Guds mor, utropt på kirkemøtet i Efesos i 431. Ikonografien er bevisst keiserlig, med barnet på et tronsete for seg, overvåket av en purpurkledd Maria. Jesu barndomshistorie er

9. Sta. Maria Maggiore. Foto: Dnalor 01 | |CC BY-SA 3.0 | commons.wikimedia.org

177


10. Sta. Maria Maggiore, triumfbuen fra rundt år 440. © Madrugadaverde | Dreamstime.com

utbredt på begge sider av triumf­buen i fire bånd over hverandre (se bilde 10). I langskipet under vindusrekken er 27 av de opprinnelige 42 mosaikker bevart. De omhandler emner 178

fra Abrahams og andre patriarkers liv og danner et gammeltestamentlig forspill til koret. Slik de er plassert over søyle­rekken, kunne de godt studeres av de troende samlet til gudstjeneste på motsatt side


11. Sta. Maria Maggiore, nordre langskip. © TasFoto | Dreamstime.com

(se bilde 11). Det utgjorde en visuell katekese og oppfylte pave Gregor den stores senere anbefaling om å tjene de ulærde kristne som «leser i dem det de ikke er i stand til å lese i bøker». 3

3

«… maleriet har også sin rolle å spille i kirkene. Det er fordi de ulærde som studerer murene, der kan lære det de ikke kan tilegne seg i bøken» (epist. ix, 105, Patrologia Latina: vol. lxxvii, 1027–1028).

179


A V S L U T T E N D E O R D: ET BLIKK FREMOVER

i har gjennom boken kastet et blikk bakover i tiden og gjenfortalt hva Gud gjorde for sitt folk – for jødene, for verden. Utgangspunktet vårt var Den hellige skrift, i mindre grad Kirkens historie. Men Skriften beretter ikke bare om fortiden. Den kaster blikk fremover mot det som skal skje når Gud samler trådene i sin hånd – når han skal dømme verden og utfri de frelste. Dette perspektivet berører vi allerede i vår trosbekjennelse når vi påkaller Kristus «som skal komme igjen for å dømme levende og døde», og når vi bekjenner vår tro på «Den hellige ånd (…) kjødets oppstandelse og det evige liv». Den tid vi lever på jorden, er intet nøytralt, tilfeldig tidsrom, men en frist som fører med seg hele vår fremtids tyngde. Den gjenspeiler Guds vilje for mennesket han har skapt. Med det jordiske liv skjenker han oss friheten, men dermed også vår skjebne. Denne bestemmes på en «dommens dag» der rettferds Gud avleser regnskapet for hvert enkelt individ, ikke bare i Israel, men i hele menneskeslekten.

Dommer blir Jesus Kristus, Guds sønn og helt ut menneske. Han kjenner våre kår, måler vårt ansvar. Det skjer i lys av hans offer på korsets tre. Der tok han straffen på seg selv og frigjorde oss til å bli Guds barn ved hans nåde. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). De tidlige kristne så frem til Dommens dag i nær fremtid. Men etter som tiden drøyde, brukte de ventetiden til å forøke Guds gaver og utbygge hans Rike. Ikke desto mindre vil den kristne til enhver tid våke med lengsel etter befrielsens time. Den siste dag opptrer Kristus, Menneske­sønnen, som dommer, og ifølge Matteus er det allerede her nede, mens vi lever og handler, at vi avgjør vår fremtidige skjebne: De som i dette liv øvde de syv

245


barmhjertighetsgjerninger1 overfor hans minste, gjorde det i virkeligheten mot ham selv og skal arve det evige liv. Etter Dommens dag åpenbares en ny himmel og en ny jord, og vi lever det virkelige Liv. Hvordan det skal arte seg, overgår vår fatteevne, men vi tror at Guds kjærlighet åpenbart i Kristus, vil skjenke oss hans fred og saligheten i hans Rike.

1

I Kirkens tradisjon regner vi med syv åndelige og syv legemlige barmhjertighetsgjerninger. De syv åndelige: gi råd til de tvilende, undervise de uvitende, rettlede syndere, trøste de sorgfulle, tilgi fornærmelser, bære urett tålmodig og be for levende og døde. De syv legemlige: gi mat til de sultne, gi drikke til de tørste, gi klær til de nakne, gi husly til de husløse, besøke de syke, besøke dem som er i fengsel og begrave de døde.


NOEN ORD OM KIRKEN I VERDEN OG I NORGE AV A N N E B E N T E H A D L A N D O P

I

1977 fant det sted et seminar på det katolske leirstedet Mariaholm i Østfold. Temaet var «Morgendagens kirke». Initiativtageren var daværende biskop av Oslo katolske bispe­ dømme, John Willem Gran (1920–2008). En rekke bidragsytere fra inn- og utland var invitert for å «reflektere fremtidsrettet over vår situasjon og våre troendes problemer». På dette tidspunktet opplevde Kirken stagnasjon i både medlemsvekst og kall til preste- og ordensliv. Under lesningen av denne rapporten ble det klart for meg at veldig få av de scenariene som ble skissert, har slått til. Bare få år etter seminaret satte flyktninge­ strømmene til Norge inn for alvor: Det kom vietnamesere, polakker og latin-amerikanere – og senere arbeidsinnvandrere fra ulike kanter. Dette gjorde at Kirken på 2000-tallet vokste fullstendig ut over sine grenser. Prestekallene meldte seg også fra 1990 av, og fra samme tidspunkt har det vært like mange klostergrunnleggelser i Norge som fra midten av 1800-tallet og frem til Annen verdenskrig, selve «gründerperioden» for Den katolske kirke i Norge i nyere tid.

Bildet endret seg altså totalt. At det er vanskelig å profetere om fremtiden, er i og for seg ingen nyhet. Det uforutsigbare skjer, og omdreiningene går hurtigere og hurtigere. Etter å ha lest rapporten fra 1970-tallet, slo det meg at det i grunnen bare var ett bidrag som fortsatt hadde aktuali­tet – og det er p. Ellert Dahls  – forfatter av denne boken – innlegg om Den hellige ånd som skapende kraft i Kirken! Kirken er på én og samme tid den samme, og den er ny  – hver dag. Hver dag fornyes den i Den hellige ånd  – gjennom vår fornyelse, gjennom vår omvendelse, gjennom Skriften, som alltid er ny.

I VERD EN, IKKE AV D EN Kirken er i verden, ikke av den, leser vi Johannes­ evangeliet (17,13–18), men den er del av verden og som sådan også barn av sin tid. To sitater kan tjene til å belyse dette: 247


Det står ethvert menneske fritt å bekjenne seg til den religion som en, i fornuftens lys, holder for å være sann.1 Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet.2   Det er ca. hundre års mellomrom mellom sitatene, som til forveksling likner hverandre. Forskjellen er bare den at det første utsagnet ledsages av en for­ dømmelse. Det er tatt fra pave Pius IXs Syllabus fra 1864 – en katalog over den moderne tids villfarelser, hvor paven lister opp åtti slike og fordømmer dem. Her avvises ytringsfrihet, trykkefrihet, samvittighetsfrihet, religionsfrihet, liberalisme og sosialisme – foruten en dennesidig rasjonalisme – i tur og orden. Med dette tok Pius IX kraftig avstand fra de sterkeste strøm­ningene i sin samtid. Der er altså et århundre mellom de to uttalelsene. Hundre år var den tiden det skulle ta Kirken å komme til rette med «den moderne verden» slik den fremstod etter Den franske revolusjon. Den siste av de moderne friheter som Kirken sluttet fred med, var nettopp religionsfriheten. Det skjedde ved Det annet vatikankonsil (1962–65), og da ble den til gjengjeld holdt frem som helt grunnleggende. Pave Johannes XXIII og Det annet vatikankonsil har i ettertid stått som synonymer for ny dynamikk og åpenhet mot verden: å «tyde tidens tegn» og å «snakke til verden som den engang er og ikke som den burde være». At Johannes XXIII overrasket da han i 1959 tillyste konsilet, er hevet over tvil, men der er i dag en tendens til å se dette kirkemøtet som en bekreftelse på en prosess som allerede var i gang heller enn et fullstendig brudd, en dramatisk snuoperasjon. En av konsilets store teologer, dominikaneren 1

Pius IX: Syllabus, § III, pkt. 15, 1864.

2

Det annet vatikankonsils erklæring om religionsfriheten, Dignitatis Humanae (DH), 1965.

248

og den senere kardinal Yves Congar, kaller denne utviklingen «tridentinismens eller motreformasjonens utgang», en prosess som var påbegynt lenge før Det annet vatikankonsil, men som konsilet bekreftet og satte sitt autoritative stempel på. Så kan man spørre: Er det samme kirke som uttaler to innbyrdes ekskluderende utsagn? Ja, og nei. Ja, fordi Kirken er evig og uforanderlig. Nei, fordi konteksten er så forskjellig. Kirken har en identitet som står fast, men den får også én, fra omgivelsene. Skal vi se på endringene i Kirkens forhold til verden, må vi se på hva som har skjedd i dens forståelse av seg selv i verden, i forhold til skiftende regimer og tendenser. V P. Congar erklærte altså at Det annet vatikankonsil var motreformasjonens utgang. Vi vet jo at når noe først har nådd sitt høydepunkt, da går det bare én vei, og det er nedover. Det er fristende å se Det første vatikankonsil (1869–70) i dette lys, som mot­ reformasjonens høydepunkt, hvor Kirken insisterer på en maktposisjon som tilhører en annen tid og et annet samfunn. Nå må det i sannhetens navn sies at dette konsilets pave, Pius IX, ikke først og fremst var en bakstreversk kirkefyrste som tviholdt på det gamle verdensbildet. Han ledet Kirken gjennom et av de mest kirkefiendtlige århundrer i historien og kjempet for å bevare den fri fra statlige inngrep. Første vatikan­konsil definerte dogmet om pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål, og det som videre skulle opp til behandling, var Kirken. Så langt kom imidlertid ikke konsilfedrene. Kirkestaten ble besatt av italienske tropper under den fransk-tyske krig i 1870, noe som medførte at møtet ble avbrutt og aldri avsluttet. Konsilfedrene dro hjem, og temaet Kirken skulle bli det største og det viktigste under Det annet vatikankonsil, knappe hundre år senere. I tiden mellom disse to kirkemøtene skjedde det mange og avgjørende ting.


SANNHE T OG FRIHE T I den gamle samfunnsorden var det sannheten som hadde retten på sin side og var limet, ja, den foren­ ende faktor i samfunnet. Og Kirken forvaltet sannheten – ja, paven definerte den. Den nye statsform som vokser frem, er det liberale demokrati, som bygger sin enhet på friheten. Fra å insistere på sannheten som samlende faktor, til å godta friheten til å «velge» sannhet, er veien lang. Kirkens erkjennelse av dette kommer gradvis og skal få store konsekvenser for dens syn på seg selv og sin rolle i samfunnet. For Kirken er dette en møysommelig vei å gå, men allerede Pius IXs etterfølger Leo XIII skulle åpne for den. Med Rerum Novarum (1891), den første encyklika som tok opp arbeiderspørsmålet, åpnet han for en dialog med verden hva sosiale spørsmål angikk. Hans etterfølger Pius X hadde andre prioriteringer. Det var han som påla prestene anti­modernist-eden, hvor de måtte avsverge en rekke av den moderne tids angivelige fremskritt. Likevel skal vi regne ham med blant dem som medvirket til en endring i det tyvende århundres kirke- og følgelig samfunnssyn fordi han bidro vesentlig til den liturgiske reform. Han betonet sterkt feiringen av mysteriet. Det er jo ikke bare gjennom pavelige uttalelser at Kirken ytrer seg, også liturgien er Kirkens språk. Og den gryende liturgireformen skulle få betydelige konsekvenser for Kirkens selvforståelse. Fra 1920-årene og utover skjer der en gradvis endring, en revurdering av ekklesiologien (læren om Kirken). Ideen om Kirken som mysterium, Kirken som sakrament, overtar på bekostning av en rent juridisk og sosiologisk forståelse. Det er verdt å merke seg at dreiningen inntreffer samtidig med Lateran-overenskomsten av 1929. Da gjenoppstod Kirkestaten, som i 1870 delte Italia på midten, som det lille territoriet Vatikanstaten. Ved Det annet vatikankonsil står to fundamentalt forskjellige kirke- og derav følgende samfunnssyn

mot hverandre. Man kunne bekrefte de tradisjonelle tesene om Kirken som absolutt monarki og høyeste myndighet i religiøse så vel som verdslige spørsmål, eller en ekklesiologi og et samfunnssyn basert på prinsippet om religionsfrihet. Det er til syvende og sist modell nummer to som går av med seieren. Dokumentet «Kirken i verden av i dag», Gaudium et Spes (GS), fastslår at «Kirken [ikke] lar seg (…) forveksle med det politiske samfunn» (76). Dermed kan «Kirken for første gang definere seg selv på sine egne premisser», som p. Congar uttrykker det. Mens den gamle ekklesiologien blandet sammen metodene, gir Det annet vatikankonsil oss to dokumenter, et juridisk og et teologisk – Dignitatis Humanae (DH) om religionsfriheten og  Lumen Gentium  (LG) om Kirken  – som løser henholdsvis de juridiske og de teologiske flokene. Dignitatis Humanae  («Om menneskets verdighet») slår fast at religionsfriheten er basert på selve menneskeverdet og knyttet til samvittighetsfriheten, og at den er en menneskerett som bør fastlegges juridisk. Denne erklæringen er en erkjennelse av at Kirkens røst er én av flere i et pluralistisk samfunn, hvor friheten, ikke sannheten, er det forenende prinsipp. Denne erkjennelsen rokker vel å merke ikke ved Kirkens overbevisning om at den forvalter den fulle og objektive sannhet om menneskelivets ytterste mål og mening. Konsilet slår også fast menneskets plikt til å søke sannheten. Troen på menneskets verdighet og frihet er imidlertid så fundamental for det kristne syn på mennesket at retten til frihet også tilhører dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den – noe som er uhyre radikalt.

249


VEKST O G FOR ANDRIN G Da Det annet vatikankonsil skulle settes ut i praksis i Norge, ble arbeidet ledet av biskop John Willem Gran, som selv deltok ved konsilet. Det innledningsvis nevnte seminaret var en del av denne prosessen. Noen av fornyelsene kom relativt raskt og var lette å få øye på: tilpasninger av kirkerommet i henhold til forandringene i messefeiringen, nonnenes nye drakter, folkespråket, ikke latin, som dominerende i liturgien. Andre tok lengre tid.

FR A L ATI N TI L N O R S K

Den katolske kirkes nærvær i Norge ble brutt ved reformasjonen i 1537. Da katolikkene i Oslo i 1843 fikk tillatelse til å opprette en menighet, var det for å betjene et lite antall utlendinger som hadde tilhold i byen. Disse utlendingene var i hovedsak europeere som hadde en jobb å gjøre i Norge, som håndverkere og handelsfolk. Noen nordmenn sluttet seg etterhvert til, men det var en liten kirke preget av et stort utenlandsk innslag, ikke minst blant prester og ordenssøstre, som var med på opprettelsen av menigheter i norske byer fra siste halvdel av 1800-tallet og utover. Ulike nasjonaliteter til tross, messefeiringen foregikk da på latin, Kirkens universelle språk. Etter Det annet vatikankonsil gikk man over til å feire messen og sakramentene på folkespråket. Av konsilets mange oppdateringer av den katolske kirkes tro og praksis, var det de liturgiske endringene vanlige kirkegjengere først og fremst var berørt av og la merke til.

STO R E O MVELTN I N G ER

Ikke før var liturgien oversatt, så startet veksten for Den katolske kirke i Norge, og med den fulgte store endringer. På 1960-tallet var den norske katolske 250

kirken fortsatt liten, kanskje var det snakk om 5000 medlemmer på landsbasis. Fortsatt var hovedvekten utlendinger – en europeisk kontinental blanding  – men det var et voksende innslag av norskfødte medlemmer som var konvertitter eller etterkommere av innvandrere og konvertitter. På 1970-tallet var tallet steget til 11 000, og norskfødte var en stakket stund i flertall, men dette skulle ikke vare. Omkring 1980 og utover satte flyktningestrømmen inn, og plutselig var vietnameserne i flertall – om ikke totalt, så i hvert fall blant aktive kirkegjengerne i flere menigheter. De brakte med seg en fremmed kultur, fremmed mat og lukter, et totalt ubegripelig språk og stor fromhet. I et land og en kultur som var like fremmed for dem, var de katolske kirkene det stedet de fant noe som var kjent: vievannskar, Maria- og helgenstatuer, korsvei, den røde lampen og tabernakelet med det innviede nattverdsbrødet – og mennesker som, selv om de ikke snakket samme språk, allikevel hadde de samme gestene, som knelte ned, gjorde korsets tegn, ja, hadde et kroppsspråk som de nyankomne kunne forstå.

KIRKEN I N ORG E – O G I VERDEN Kirken er universell, sier vi med største selvfølgelighet – og ser vi oss om i de katolske menighetene i Norge, er det ikke vanskelig å få bekreftet inntrykket. En «norsk», katolsk menighet kan ha opp mot 200 forskjellige nasjonaliteter. Etnisk norske katolikker er i klart mindretall, i 2016 utgjorde de ca. 10 % av det samlede antall katolikker i Norge, som i skrivende stund er ca. 160.000 registrerte. Majoriteten kommer fra Polen, men også Litauen, Filippinene, Vietnam og Sri Lanka er sterkt representert. Det er mennesker som har kommet hit som flyktninger og arbeidsinnvandrere, eller som er barn av de samme. I mange år var Den katolske kirke et klart byfenomen i Norge, men i dag bor det katolikker nær sagt overalt. Kirken


er organisert i tre bispedømmer eller stift: Tromsø, Trondheim og Oslo, hvor Oslo katolske bispedømme er det langt største. Det omfatter alle katolikker sør for Dovre, ca. 85 % av totalen. V På verdensbasis regnet Vatikanets statistikk i 2017 med rundt 1,3 milliarder katolikker, ca. 18 % av verdens befolkning. Det katolske tyngdepunktet har i løpet av det siste hundreår flyttet seg fra Vesten til den sørlige og østlige halvkule. Omkring 1900 var Den katolsk kirke i høy grad et vestlig, ja, et europeisk feno­men – bare 25 % av verdens katolikker bodde utenfor Vesten. 100 år senere er bildet totalt forandret. I dag bor 65,5 % av alle katolikker på den sørlige og østlige halvkule. Og andelen er hurtig økende. Hvilke konsekvenser dette vil ha på lengre sikt, er vanskelig å si, men som John Allen sier i sin utmerkede bok The Future Church – Ten Trends that are Re­ volutionizing the Catholic Church (Doubleday, 2009), så vil fremtidens kirke ha sitt tyngdepunkt i sør, den vil være ung, energisk, dynamisk og sulten. Og svært annerledes enn den litt tunge, oppgitte europeiske kirken. Familiesynoden i Roma 2015 ga visse signaler om dette da forskjellene i prioriteringer mellom afrikanske og europeiske prelater kom for dagen. Perspektiv­ene vil utvilsomt endres. Like lite som i 1977 på Mariaholm, kan vi spå om fremtiden. Men der Den hellige ånd får virke, der er Kirken alltid ny og ung, der bærer Ordet frukt. Det er denne bokens forfatter i sitt nittiende år er et over­ bevisende vitnesbyrd om. Ad multos annos, kjære fr. Ellert!


E

t livets tre er Visdommen for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne. Ordsp 3,18


Profile for St Olav Forlag

Det levende treet – vår trosarv gjennom tidene  

En levende innføring i den kristne tro ført i pennen av p. Ellert Dahl OP.

Det levende treet – vår trosarv gjennom tidene  

En levende innføring i den kristne tro ført i pennen av p. Ellert Dahl OP.