Den ortodokse kirke – historie – lære – trosliv

Page 1



DEN ORTODOKSE KIRKE


Den ortodokse kirke – historie – lære – trosliv © St. Olav forlag 2021 www.stolavforlag.no ISBN: 978 82 7024 387 7 Billedredaktør: Caroline Serck-Hanssen Sats og omslagsdesign: Peter Bjerke Forsidefoto: © Sibmens | Dreamstime.com Bakgrunnsfoto omslag samt for- og baksats: Petar Milosevic | CC BY-SA 4.0 (Galla Placidia-mausoleet) Satt med ITC Tiepolo og Sabon LT Std 11/14 på 115 gsm G-print Trykket i Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond


DEN ORTODOKSE KIRKE H ISTOR I E – L ÆR E – T ROSLI V

CAROLINE SERCK-HANSSEN



INNHOLD FORORD 7 INNLEDNING: ENHETLIG MANGFOLD 11 LOKALKIRKENE 21 DEL I

HISTORIE

OLDKIRKEN 43 BYSANTS 55 ETTER 1453 89 RUSSLAND 99 FRA 1917 TIL I DAG 127 NORGE 151

DEL II

TEOLOGI OG LÆRE TRADISJONEN 179 LÆREN OM GUD 187 SKAPERVERKET 193 KIRKEN 213 SLUTTEN 225 ETIKK 235

DEL III

TROSLIV KIRKEBYGGET OG DETS INNREDNING 247 GUDSTJENESTELIVET 275 KIRKEÅRET 295 SAKRAMENTENE 313 ANDRE KIRKELIGE HANDLINGER 325 KLOSTERVESENET 329 SLUTTORD 335 KILDER 337 SLUTTNOTER 345


6


FORORD

N

år temaet ortodoks kristendom bringes på bane utenfor kretsen av innvidde, har jeg ofte merket at nysgjerrigheten er stor, men at kunnskapene er temmelig mangelfulle. Uttalelser av typen «de ortodokse bruker vel ikke Bibelen?» og «de tilber Maria, mens vi tror på Jesus!» illustrerer misforståelser og fordommer jeg har støtt på hos norske protestanter. Mange er ikke klar over at ortodokse, katolikker og lutheranere deler den samme grunnleggende kristne læren. De som vet litt mer, spør gjerne om hva som er forskjellen mellom greskog russisk-ortodoks kristendom. I en tid med stadig flere ortodokse innvandrere i Norge og tiltagende politisk spenning mellom Russland og Vesten, er kjennskap til hva Den ortodokse kirke står for trosmessig og kulturelt, blitt mer relevant. Derfor tok jeg mål av meg til å skrive et oversiktsverk som kombinerer fyldighet med et klart og lett tilgjengelig språk. Boken retter seg mot alle som ønsker å lære mer om emnet, enten de er studenter på universitets- og høyskolenivå, arbeider med flerkulturell forståelse og integrering, eller rett og slett er vitebegjærlige. Da jeg begynte å nærme meg Den ortodokse kirke for over 35 år siden, opp­ daget jeg til min skuffelse at det ikke eksisterte noen tilfredstillende innføringsbok på norsk. Det fantes gode oversiktsverk på engelsk og svensk, men det var krevende å lese om innfløkte teologiske, historiske og liturgiske spørsmål

Foto: © Michael Lerch | Dreamstime.com

7


på fremmede språk. Med årene har det utkommet en hel del litteratur også i Norge, men de fleste av disse publikasjonene er enten vitenskapelige og dermed svært spesialiserte, eller myntet på troende lesere og har et oppbyggelig preg. Den førstnevnte kategorien tar gjerne for seg enkeltemner innen felt som teologi, kirkehistorie, religionssosiologi, liturgi og ikoner. Ellers finner man konsise presentasjoner av Den ortodokse kirke i oversiktsartikler som tar for seg de ulike kristne trosretningene. Gjennom valget av kilder har jeg forsøkt å synliggjøre mye av den norskspråklige litteraturen som foreligger på området. Ettersom boken favner et svært vidt kunnskapsfelt, har jeg vært nødt til å foreta mange prioriteringer. I den kirkehistoriske oversikten er fremstillingen konsentrert om utviklingen i Bysants og Russland. Det var innenfor det gresk­talende, østromerske riket at ortodoksien utviklet den kirkelige tradisjonen som i det store og hele har blitt videreført frem til i dag. De færreste er klar over at den russiske kirken har vært representert innenfor dagens norske territorium i omkring 450 år. Grensen mellom Norge og Russland i nord, som først ble fastlagt i 1826, er ikke bare en geografisk og politisk skillelinje; den er samtidig et møtested mellom protestantisk og ortodoks kristendom. Med sine trolig godt over hundre millioner medlemmer i en rekke land er Moskvapatriarkatet desidert størst blant de ortodokse lokalkirkene. Både på grunn av den russiske kirkens dominerende stilling i den østlige kristenheten og naboskapet til Norge, har jeg funnet det på sin plass å vie den særskilt oppmerksomhet. Jeg vil takke alle som har hjulpet meg på veien frem til ferdig bok. Uten rause stipender fra Det faglitterære fond hadde det ikke latt seg gjøre å sitte konsentrert over manusarbeidet i lengre tid. Imøte­kommenheten fra forlagssjef Kristine Dingstad og redaktør Heidi Haugros Øyma har også vært helt avgjørende for at prosjektet kom vel i havn. De viste entusiasme for min bokidé fra første stund. Jeg er takknemlig for den gode, kreative dialogen med bokens grafiske formgiver Peter Bjerke. De to fagkonsulentene som leste gjennom manuset i sluttfasen, fortjener særskilt honnør: Professor Stig Frøyshov på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo er spesialist på ortodoks kristendom og har saumfart teksten med falkeblikk for viktige detaljer. Arkimandritt Kliment Huhtamäki, som siden 1997 har vært forstander for Hellige Olga ortodokse menighet i Oslo, har sett på manuskriptet gjennom lupen til en erfaren prest. Professor

8


Pål Kolstø ved Universitetet i Oslo påtok seg sjenerøst å se over kapitlet om kirken i Russland, et emne han selv har arbeidet mye med. Sist, men ikke minst, vil jeg rette en stor takk til Trond Gunnar Nordenstam, dosent i russisk språkvitenskap ved UiO. Med sin inngående kjennskap til Den ortodokse kirke har han fulgt prosjektet helt fra begynnelsen og gitt konstruktive tilbakemeldinger underveis både på språk og innhold. Betydningen av hans moralske støtte og oppmuntringer kan neppe overdrives i den tidvis svært ensomme prosessen dette bokprosjektet har vært, spesielt etter at samfunnet ble nedstengt som følge av koronapandemien. Alle eventuelle innholdsmessige feil som fortsatt måtte forekomme, står selvsagt helt og holdent for min egen regning. Caroline Serck-Hanssen Eiksmarka 29. juni 2021


10


INNLEDNING ENHETLIG MANGFOLD

S

ammenliknet med Den katolske kirke er den østlige, ortodokse kristen­dommen lite kjent og forstått her til lands. Grunnen er trolig at denne kirken inntil nylig hadde svært få medlemmer og gjorde lite ut av seg i Norge. Lenge fantes det bare to menigheter, en gresk og en overveiende slaviskspråklig, og kun én fastboende ortodoks prest. I tillegg har trosretningen blitt oppfattet som et fremmedelement, mens katolisismen tross alt var landets offisielle religion i over 500 år og har satt dype spor i den nasjonale kulturen. At de ortodokse menighetene stort sett holder sine gudstjenester på fremmede språk og er dominert av immigranter fra Balkan og det tidligere Sovjetunionen, har bidratt til å opprettholde oppfatningen av ortodoksien som en eksotisk innvandrerreligion. Riktignok har det helt siden 1960-tallet forekommet at en og annen etnisk nordmann har konvertert til denne kristne retningen, men disse utgjør til sammen neppe flere enn et par hundre personer. Også Den ortodokse kirke definerer seg som katolsk i trosbekjennelsen. Ordet kan oversettes både med «allmenn», «universell» og «helhetlig». Etter ortodoks forståelse innebærer begrepet katolsk først og fremst at Kirken forvalter troens fylde, den allmenngyldige kristendommen som gjelder over alt og til alle tider. Betegnelsen ortodoks understreker at Kirken anser seg som forvalter av den rette læren, men ordet har samtidig en annen betydning: rett lovprisning. For de ortodokse kristne utgjør nemlig tro og gudsdyrkelse to sider av

Veggrelieff i Geghard kloster i Armenia. | Foto: © Ryszard Parys | Dreamstime.com

11


samme sak. Læren kommer levende til uttrykk gjennom de hellige handlingene, det vil si gudstjenestene og sakramentene, og i kirkens ulike kunstformer. Det er lett å bli forvirret av Den ortodokse kirke som organisasjon. Mange lurer på hva som er forskjellen mellom de ulike nasjonale retningene. Til forskjell fra Den katolske kirke, som for utenforstående kan fremstå lik en gigantisk pyramide der paven troner alene på toppen, er Den ortodokse kirke mer som en landsby av frittstående hus. De fargerike bygningene likner hverandre i alt det vesentligste, men detaljutformingen på fasadene varierer. For øyeblikket har noen av husholdningene alvorlige nabofeider gående: Blant annet hevder den største eiendomsbesitteren at ordføreren ikke lenger følger spillereglene, og at han går langt ut over sitt mandat, noe vi snart skal vende tilbake til. Men først må Kirkens struktur forklares litt nærmere. Den ortodokse kirke består av en rekke lokalkirker. I ortodoks sammenheng brukes denne betegnelsen om mer eller mindre selvstendige kirker som dekker bestemte geografiske områder – som oftest minst et helt land. De østlige ortodokse lokalkirkene deler samme lære, styreform, liturgi og trosliv. Det er derfor mulig å snakke om Kirken i entall, lik en familie bestående av en rekke individer. Grunnen til dette er at alle lokalkirkene direkte eller indirekte er avleggere av statskirken i det gresktalende, østromerske keiserriket og viderefører den bysantinske tradisjonen. Situasjonen minner om den vi finner i de nordiske landene med hver sin evangelisk-lutherske folkekirke. Disse er organisatorisk sett uavhengige av hverandre, men med sterke historiske bånd og felles lære, slik at de konfesjonelt sett betraktes under ett. Som tilfellet er med de nordiske folke­ kirkene, finnes det klare forskjeller i språk og skikker også mellom de ortodokse lokalkirkene, men den teologiske og liturgiske tradisjonen er grunnleggende sett den samme. Til forskjell fra de nordiske folkekirkene er imidlertid ikke alle de ortodokse lokalkirkene knyttet til én bestemt nasjon. Kun fire av dem kan betegnes som statskirker i juridisk forstand (Hellas, Kypros, Georgia og Finland). Hver enkelt lokalkirke har samme grunnleggende styringsstruktur. Overhodet foretar normalt sett ikke viktige beslutninger på egenhånd, men i samråd med synoden. Den er et råd bestående av høyt rangerte geistlige som møtes med jevne mellomrom, og kan sammenliknes med et styre eller regjering. Bispemøtet trer sammen langt sjeldnere. Dette organet, som inkluderer alle lokalkirkens biskoper, har blant annet til oppgave å uttale seg i lærespørsmål. Når kirken skal velge nytt overhode, blir det sammenkalt et såkalt lokalt

12


konsil (kirkemøte), som tilsvarer en generalforsamling. Flertallet av lederne for de store ortodokse kirkene har tittelen patriark. Av historiske årsaker har patriarken av Konstantinopel (dagens Istanbul i Tyrkia) høyest rang blant kirke­ lederne i den østlige ortodokse verden. Han regnes som primus inter pares, latinsk for «den fremste blant likemenn». Tittelen økumenisk patriark, som ble tatt i bruk på 500-tallet, kommer fra gresk: oikoumene – «den bebodde verden», og har altså ikke noe med den sittende patriark Bartholomeos’ aktive engasjement i den økumeniske bevegelsen å gjøre. Patriarkens reelle makt over de andre lokalkirkene er imidlertid begrenset og sterkt omdiskutert. I de siste Patriark Batholomeos (f. 1940) er tyrkisk statsborger, men tilhører landets greske årene har det pågått en høylytt konminoritet. | Foto: Den ukrainske presidentens flikt mellom kirkeledelsen i Moskva kontor. | CC BY 4.0 | Wikimedia og Konstantinopel som nettopp omhandler grensene for den økumeniske patriarkens myndighetsområde. Selv understreker han sin rett til å megle i konflikter mellom lokalkirkene, å innkalle til felles-ortodokse konsiler og anerkjenne nye lokalkirker. Frem til 2018 var alle de ortodokse kirkene av bysantinsk tradisjon i kommunion (nattverdsfellesskap) med hverandre, men 15. oktober dette året valgte Moskva ensidig å bryte den offisielle forbindelsen med patriark Bartholomeos.1 Dette skjedde etter at synoden i Konstantinopel hadde gått inn for opprettelsen av en selvstendig nasjonalkirke i Ukraina på bekostning av Moskvapatriarkatets egen veletablerte kirke i landet. Dersom man studerer kirkehistorien på 1800- og 1900-tallet, vil man raskt oppdage at konflikter med langvarige kommunionsbrudd nærmest har vært regelen snarere enn unntaket innen den ortodokse kristenheten. Stridighetene har vel å merke ikke dreiet seg om teologiske spørsmål, men bunnet i de ulike lokalkirkenes krav om selvstendighet i forbindelse med nasjonal frigjøring.

13


De ortodokse lokalkirkene deles inn i to typer: autokefale, det vil si med eget overhode som de velger selv, og fullt selvstyre, og autonome. De sistnevnte har stor grad av indre selvstyre, men er fremdeles underlagt en av de autokefale kirkene. Noen av lokalkirkene har uavklart kirkejuridisk status. Dette innebærer at de kun er anerkjent av noen av de øvrige. Den østlige ortodokse kirke består i dag (2021) av 14 ubestridte, autokefale lokalkirker. De fire første på listen på side 17 ble ifølge tradisjonen grunnlagt av apostler. Opprinnelig var de fem og ble derfor kalt pentarkiet. Det femte patriarkatet var det romerske, med paven som overhode. Frem til 1054, da det oppsto et varig skisma eller brudd mellom Roma og Konstantinopel, ble pavens forrang også anerkjent av Den bysantinske kirken. Det finnes vel å merke også en annen ortodoks kirkefamilie, som kalles orientalsk ortodoks. Disse kirkene forkastet vedtakene fra det fjerde kirkemøtet i Khalkedon i året 451 og skilte lag med Romerrikets statskirke. De betegnes derfor også som før-khalkedonske. Bakgrunnen for bruddet vil bli forklart mer inngående i kapittelet om Bysants. Den orientalske grenen består av seks innbyrdes uavhengige lokalkirker med til dels betydelige kulturelle ulik­ heter seg imellom: Antiokias syriskortodokse kirke, som har tilhengere i Syria, Tyrkia og Irak; den syriskortodokse kirken i India (også kalt malankara-kirken); den armenske kirken; den koptiske kirken i Egypt og de nært beslektede ortodokse kirEt eritreisk dåpsfølge mottas av den norske ortodokse presten f. Johannes foran kene i Etiopia og Eritrea. Den etioSt. Georgskapellet i Neiden. piske kirken var tidligere underlagt Foto: Caroline Serck-Hanssen den koptiske kirken, men fikk full uavhengighet i 1959. Kirken i Eritrea ble utskilt fra den etiopiske i 1998 som følge av at landet var blitt selvstendig fem år tidligere.2 Til sammen har de seks orientalske kirkene anslagsvis 60 millioner medlemmer på verdensbasis.

14


Av sine teologiske meningsmotstandere har de orientalske ortodokse kristne opp gjennom historien blitt omtalt som monofysitter, det vil si tilhengere av læren om at Kristus kun har én, guddommelig natur. Selv tar de avstand fra denne betegnelsen og foretrekker å kalle seg miafysitter, av gresk for én natur eller substans. De legger imidlertid en annen betydning i dette begrepet enn det kritikerne hevder, slik at de læremessige forskjellene mellom de orientalske og de østlige ortodokse i realiteten er minimale. Tross store historiske, kulturelle og liturgiske ulikheter har de to kirkefamiliene mye felles. Takket være læresamtalene som har pågått siden 1960-årene, har de langt på vei kommet hverandre i møte.3 I Sverige har de endog gått sammen om å etablere et teologisk seminar for utdanning av prester og andre interesserte.4 Foreløpig er de to ortodokse hovedretningene likevel ikke offisielt i kommunion med hverandre. Mange steder, inkludert i Norge, får likevel enkeltmedlemmer av de orientalske kirkene motta både dåp og nattverd hos de østlige ortodokse dersom de ikke har egne prester i nærheten. Betegnelsen gresk-katolsk må også forklares. Tidligere ble det ganske ofte brukt feilaktig som et synonym for gresk-ortodoks, men ordet refererer egentlig til katolikker som følger bysantinsk ritus og andre østkirkelige tradisjoner. Ettersom gresk-katolikkene er i enhet med paven, blir de fra ortodokst hold gjerne kalt «uniater». Dette er imidlertid et ladet begrep som gruppen selv tar avstand fra fordi det ofte er blitt anvendt polemisk. Den største gruppen gresk-katolikker finnes i Vest-Ukraina. Med sine grovt regnet 250 millioner medlemmer (inkludert den orientalske grenen) blir Den ortodokse kirke i mange sammenhenger omtalt som verdens nest største kristne trosretning, etter Den katolske kirke.5 Nøyaktige tall er vanskelig å fastslå, både på grunn av Kirkens desentraliserte struktur, og fordi tilhørigheten er beregnet ut fra antallet døpte. Sifrene som oppgis på side 17, er derfor høyst omtrentlige.6 Lokalkirkene er her ordnet etter rang, med de fire gjenværende gamle patriarkatene på hedersplassene. De fem øverste på listen er ikke begrenset til én nasjon, følgelig oppgis navnet på byen som patriarkatet har fått sitt navn etter. Også den serbiske, rumenske, bulgarske og georgiske kirken ledes av en patriark. De øvrige overhodene kalles erkebiskop eller metropolitt, en tittel som opprinnelig ble brukt om biskoper av store byer.

15


DEN ØSTLIGE ORTODOKSE KIRKES KJERNEOMRÅDER

16

EGYPT


DE 14 AUTOKEFALE ØSTLIGE ORTODOKSE LOKALKIRKER Konstantinopels økumeniske patriarkat: 5 millioner Alexandrias patriarkat: 900 000? Antiokias patriarkat: 1,2 millioner Jerusalems patriarkat: 100 000 Moskvas patriarkat: 100–140 millioner Serbia: 9 millioner Romania: 20 millioner Bulgaria: 8 millioner Georgia: 3,5 millioner Kypros: 600 000 Hellas: 10 millioner Polen: 550 000 Albania: 400 000 Tsjekkia og Slovakia: 70 000 I tillegg kommer to lokalkirker som er anerkjent som autokefale av noen, men ikke alle de øvrige: Ukrainas ortodokse kirke ble grunnlagt 15. desember 2018 og fikk sin uavhengighet bekreftet av patriark Bartholomeos 5. januar året etter. Hvor mange prosent av landets befolkning på over 41 millioner som har gått over til nykommeren, er foreløpig uklart. Kirkesituasjonen i Ukraina vil bli omtalt mer inngående i kapitlet «Fra 1917 til i dag». Den overveiende engelskspråklige Orthodox Church in America fikk autokefal status fra Moskvapatriarkatet i 1970. OCA, som den gjerne kalles, har røtter tilbake til perioden før 1867, da Alaska utgjorde en del av det russiske imperiet. Frem til første verdenskrig var russerne alene blant de ortodokse om å ha en utbygget kirkeorganisasjon med biskoper i Nord-Amerika, og den fikk dermed også ansvaret for andre innvandrermenigheter. Dagens medlemstall i OCA ligger på rundt 85 000.7 I motsetning til hva tilfellet er med den omstridte ukrainske kirken, har samtlige lokalkirker nattverdsfellesskap med Orthodox Church in America. Den regnes nemlig som kanonisk (kirkerettslig) gyldig av alle, selv om den ennå ikke anerkjennes som autokefal av Det økumeniske patriarkatet.

17


Den østlige ortodokse kirkes historiske kjerneområder er Midtøsten, Balkan og Øst-Europa inkludert Russland. Som følge av russisk misjon fra slutten av 1700-tallet og fremover, ble ortodoksien spredt til Nord-Amerika via Alaska, og til Kina og Japan. De store politiske omveltningene som fant sted i Europa under og rett etter første verdenskrig, fikk enorme konsekvenser for den orto­ dokse kristenheten: I løpet av en kort periode – fra 1917 til 1923 – gikk både det russiske imperiet og det osmanske riket i oppløsning. Samtidig forlot flere millioner ortodokse troende sine hjemland og endte opp i Vest-Europa, Amerika eller Australia. De siste tretti årenes arbeidsutvandring og globalisering har bidratt til å forsterke spredningen ytterligere. Dette har ført til at Den ortodokse kirke er blitt verdensomspennende, med bispedømmer og kirkelig representasjon på alle kontinenter, inkludert Antarktis.8

Kirken ved den russiske Bellingshausen-stasjonen på King George Island i Antarktis er verdens sørligste ortodokse gudshus. Foto: José Valenzuela Arce | CC BY-SA 4.0 | Wikimedia

18


19


20


LOKALKIRKENE

KONSTANTINOPELS ØKUMENISKE PATRIARKAT Den ortodokse kristenhetens fornemste bispesete ble ifølge tradisjonen grunnlagt av apostelen Andreas. Innenfor grensene av dagens Tyrkia teller den økumeniske patriarkens flokk kun et par tusen medlemmer. Hans jurisdiksjon (kirkelige myndighetsområde) omfatter imidlertid også de delene av fastlandet i Nord-Hellas som ble gjenforent med resten av landet etter de to balkan­ krigene i årene 1912–13. I tillegg kommer den greske klosterhalvøya Athos, samt Kreta og øygruppen Dodekanesene lengst øst i Egeerhavet, med blant andre Rhodos, Kos og Patmos. Også grekere, ukrainere og enkelte andre nasjonale grupper som befinner seg i den såkalte diasporaen (utenfor sine opprinnelsesland), hører inn under Konstantinopels økumeniske patriarkat. Over halvparten av dets medlemmer er bosatt i USA.9 Dessuten har patriarkatet overoppsyn med Finlands og Estlands autonome ortodokse kirker. Det økumeniske patriarkatets historie og nåtidige situasjon vil bli nærmere beskrevet i kapitlene om Bysants og perioden etter det østromerske rikets fall i 1453.

FINLAND De fleste har hørt om den ortodokse kirken i Russland, men at det også eksisterer en nasjonalkirke av bysantinsk tradisjon i et av de nordiske landene, er langt mindre kjent. Finlands ortodokse kirke har røtter tilbake til middel­ alderen. Munker fra fyrstedømmet Novgorod forkynte den ortodokse troen

Den ruvende Uspenskijkatedralen (Guds moders hensovelses katedral) i Helsingfors sto ferdig i 1868. | Foto: Old Pionear | CC BY-SA 4.0 | Wikimedia

21


for de hedenske karelerne i øst parallelt med den katolske misjonen vestfra. Den skoltesamiske urbefolkningen i Petsamo (Petsjenga)-distriktet, som tilhørte Finland i mellomkrigstiden, ble kristnet av russiske misjonærer fra 1500-tallet av. I perioden 1809–1917 var Finland et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet, men majoriteten av befolkningen forble lutheranere. De ortodokse troende i Finland var underlagt metropolitten av St. Petersburg frem til 1892, da det ble skilt ut et eget finsk stift (bispedømme). Som følge av den russiske revolusjonen ble Finland en selvstendig stat, og den ortodokse kirken fikk statskirkestatus på lik linje med den evangelisk-lutherske. Ordningen med to likestilte nasjonalkirker med egen omtale i det finske lovverket, gjelder fortsatt. I 1921 ga den russiske patriarken Tikhon autonomi til Finlands ortodokse kirke. På grunn av de politiske forholdene i Russland ble det svært vanskelig å opprettholde kontakten med moderkirken, noe som førte til at den finske kirken i 1923 søkte seg inn under Konstantinopels patriarkat. Finlands ortodokse kirke har i dag nærmere 60 000 medlemmer, hvilket utgjør ca. 1,1 prosent av befolkningen.10 Blant disse er mange med karelsk bakgrunn. De ortodokse tradisjonene er også viktige for skoltesamenes kulturelle identitet. Denne urfolksgruppen utgjør i dag anslagsvis tusen personer, hvorav omkring 700 er bosatt i Finland og de resterende i Russland og Norge. Finlands ortodokse kirke bidrar til å bevare det utrydningstruede skoltesamiske språket gjennom oversettelse av liturgiske tekster. Finland er inndelt i tre ortodokse bispedømmer: Helsingfors, Karelen og Uleåborg. To landlige klostre, som begge ligger nær byen Joensuu i det midtre Finland, spiller en sentral rolle i kirkens liv: munkesamfunnet Nye Valamo og nonneklosteret Lintula. Det førstnevnte fungerer som et åpent ortodokst kultursentrum, mens Lintula har en mer kontemplativ profil med vekt på stillhet og bønn. Med unntak av noen få russiske menigheter omfatter den finske kirken så godt som alle ortodokse troende i landet, uavhengig av deres nasjonale opprinnelse. De velordnete kirkelige forholdene i landet skiller seg dermed markant fra den uoversiktlige ortodokse diasporaen i Vest-Europa. Finlands ortodokse kirke utmerker seg også ved sitt aktive engasjement i økumeniske sammenhenger, og inntar generelt en mer åpen holdning enn det som preger mye av den øvrige ortodokse verden.11

22


Kristi forklaringskirke fra 1977, i Nye Valamo kloster. Arkitekturen er inspirert av middelalderkirker i Pskov og Novgorod. | Foto: © Rndmst | Dreamstime.com

ESTLAND Estlands ortodokse kirke fikk i 1920 autonom status fra Moskvapatriarkatet, men sluttet seg, på lik linje med den finske, til Konstantinopel tre år senere. Kirken omfattet ca. 20 prosent av den estiske befolkningen før andre verdenskrig. Etter den sovjetiske okkupasjonen i 1944 ble kirken tvangssammenslått med Moskvapatriarkatet. Imidlertid hadde den uavhengige estiske metropolitten og rundt 8000 av de troende allerede greid å flykte til Sverige, hvor de etablerte en eksilkirke. I 1993 gjenoppsto denne grenen av Estlands ortodokse kirke i hjemlandet, med finsk bistand. Tre år senere fornyet Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel dens autonome status, og kirken overtok mange av sine gamle eiendommer med myndighetenes velsignelse. Gjenopprettelsen av Estlands autonome ortodokse kirke førte til skarpe protester og reaksjoner fra Moskvapatriarkatet, som fortsatt har sin egen, langt større kirkeorganisasjon i landet (se også s. 143). Tallmessig er forholdet mellom de to ortodokse kirkene i Estland i dag på anslagsvis 28 000 versus 170 000 medlemmer.12

23


ALEXANDRIAS PATRIARKAT Patriarkatet med sete i Egypt ble ifølge tradisjonen grunnlagt av apostelen og evangelisten Markus og omfatter de fleste ortodokse av bysantinsk tradisjon på det afrikanske kontinentet. Overhodet bærer dobbelttittelen pave og patriark. Majoriteten av de kristne i Egypt, anslagsvis fem til ti prosent av befolkningen, tilhører imidlertid den koptiske kirken. Denne brøt, som tidligere nevnt, med den romerske statskirken etter konsilet i Khalkedon i 451, og regnes derfor til den orientalske ortodokse kirkefamilien. På begynnelsen av 1900-tallet besto Alexandrias patriarkat av kun ca. 100 000 medlemmer, primært gresktalende bosatt i Kairo og Alexandria. Omkring 1930 oppsto det en spontan ortodoks grasrotbevegelse i Uganda. Grunnleggeren Ruben Mukasa Spartas (1899–1982) hadde bakgrunn fra Den anglikanske kirke og fant frem til ortodoksien gjennom selvstudier. Ortodoks kristendom hadde den fordelen at den ikke var belastet med noen kolonihistorie i Afrika, og fremsto dermed som et attraktivt trosalternativ for mange svarte. Bevegelsen til Spartas ble i 1946 formelt anerkjent av patriarkatet i Alexandria, og i 1972 ble han bispeviet. Det ortodokse misjonsarbeidet i Øst-Afrika under patriarkatets ledelse har båret rik frukt, slik at det nå er etablert en omfattende lokal kirkestruktur i flere stater, med Kenya, Uganda og Tanzania som kjerneområde. I Nairobi har det siden 1982 eksistert et orto­ dokst presteseminar.13

ANTIOKIAS PATRIARKAT De arabisktalende ortodokse kristne i Syria og Libanon hører inn under Antiokias patriarkat, som regnes for å være grunnlagt av apostlene Peter og Paulus. Antiokia var romernes provinshovedstad i Syria, men byen mistet senere sin betydning og tilhører nå Tyrkia. Patriarkatet holder derfor til i den syriske hovedstaden Damaskus. På grunn av de langvarige krigene og vanskelige levekårene i området, har trolig langt over halvparten av kirkens medlemmer emigrert. Før borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011, utgjorde de ortodokse av bysantinsk tradisjon den største kristne gruppen i landet, med ca. 500 000 medlemmer. I dag er Antiokias patriarkat særlig sterkt representert i USA. I tillegg til de arabiske menighetene finnes flere engelskspråklige forsamlinger, som for en stor del består av konvertitter. Antiokias patriarkat har ord på seg

24


for å være inkluderende overfor ortodokse kristne uansett etnisk bakgrunn. I Storbritannia, og nylig også i Sverige, har derfor en del små, flernasjonale menigheter valgt å bli innlemmet i Antiokias patriarkat.

JERUSALEMS PATRIARKAT Til tross for sin beskjedne størrelse har Jerusalems patriarkat en særskilt status i den ortodokse verden på grunn av tilknytningen til Det hellige land, hvor Jesus levde og virket. Grunnlaget for hele den kristne kirken ble lagt i Jerusalem av apostlene i fellesskap. Patriarkatet dekker i dag Israel, Palestina og Jordan og inkluderer de aller fremste kristne pilegrimsmålene: Oppstandelseskirken (Gravkirken) i Jerusalem og Fødselskirken i Betlehem. Til patriarkatet hører dessuten det kjente Mar Saba-klosteret i ørkenen mellom Jerusalem og Dødehavet. Det ble grunnlagt i år 483 og er et av verdens eldste fungerende munkesamfunn. Selv om de fleste av patriarkatets medlemmer er arabisktalende palestinere, har ledelsen av historiske årsaker vært dominert av grekere, og slik er det fremdeles. Ved siden av Jerusalems patriarkat har den russiske kirken en overraskende synlig tilstedeværelse i Israel og Palestina. På 1800-tallet og frem til revolusjonen i 1917 besøkte store skarer av russiske pilegrimer Det hellige land. Denne tradisjonen tok seg gradvis opp igjen etter kommunistperioden. Fra 1970-årene og fremover emigrerte dessuten mange jøder fra Sovjetunionen og de uavhengige statene som oppsto etter dens oppløsning i 1991. En betydelig andel av de etniske jødene som slo seg ned i Israel, er ortodokse kristne. Moskvapatriarkatet har en ruvende katedral i Jerusalem og tre store nonneklostre i landet.

25


Hellige Katarinaklosteret i Sinaiørkenen ble bygget i perioden 548–565 og er et av verdens eldste klostre som fortsatt er i virksomhet. | Foto: Berthold Werner | CC BY-SA 3.0 | Wikimedia

SINAI Til patriarken av Jerusalems oppgaver hører innsettelsen av erkebiskopen for Sinais autonome ortodokse kirke. Denne minste av alle ortodokse lokalkirker, med under tusen medlemmer, har utgangspunkt i det kjente Hellige Katarinaklosteret på Sinai-halvøya i Egypt. Erkebiskopen er samtidig abbed for de omkring 20 munkene. Klosteret ble reist på midten av 500-tallet etter ordre fra den bysantinske keiseren Justinian 1., og har aldri blitt ødelagt. Det rommer en stor og unik samling sjeldne manuskripter og verdens eldste bevarte ikoner. Innenfor murene finnes det også en moské for de lokale beduinene. Klosteret ligger ved foten av Sinaifjellet, ifølge tradisjonen på selve stedet der Gud åpenbarte seg for Moses i den brennende busken. Til Sinais autonome kirke hører dessuten Katarina-klosterets datterklostre i Kairo, Alexandria, Hellas og enkelte andre steder.

26


MOSKVAS PATRIARKAT Med sine anslagsvis 100–140 millioner medlemmer er Moskvapatriarkatet verdens nest største enkeltstående kristne trossamfunn, etter Den katolske kirke. Den russiske ortodokse kirke er større enn alle de øvrige østlige ortodokse lokalkirkene til sammen. Den dekker hele det tidligere Sovjetunionen, inkludert Baltikum og de sentralasiatiske statene, der majoriteten av befolkningen er muslimer. (Georgia og Armenia har riktignok sine egne gamle nasjonalkirker; sistnevnte tilhører som tidligere nevnt den orientalske ortodokse kirkefamilien.) Med sin vektlegging av slavisk språk, historie og kultur bidrar Moskvapatriarkatet til å opprettholde noe av den enhetsfølelsen som fantes innenfor det flernasjonale sovjetiske imperiet, i hvert fall blant de russisktalende. Slik tilfellet er i Russland, regner også flertallet av innbyggerne i Ukraina, Hviterussland og Moldova seg som ortodokse kristne. I tillegg har Moskvapatriarkatet en rekke bispedømmer og nærmere tusen menigheter i resten av verden. Patriark Kirill av Moskva og hele Russ­ land har ledet Den russiske orto­dokse kirke siden 2009. Han ble valgt av et lokalt konsil, der lekfolk av begge kjønn var representert i tillegg til de geistlige. I 2019 hadde Moskvapatriarkatet 382 biskoper, nærmere 39 000 fungerende kirker og 972 klostre.14 Vi vil vende tilbake til Den russiske kirkes historie og nåværende situasjon i to egne kapitler. Den ukrainske ortodokse kirken som fortsatt er tilknyttet Moskva, har så stor grad av indre selvstyre i administrative spørsmål at den i praksis er autonom. Det samme gjelder kirkene i Latvia, Estland og Moldova. I sistnevnte land opprettet det rumenske patriarkatet i 1992 den konkurrerende Bessarabias autonome ortodokse

Patriark Kirill under en julegudstjeneste i Kristus Frelserens katedral i Moskva i 2012. Foto: RIA Novosti archive/Sergey Pyatakov | CC BY-SA 3.0 | Wikimedia

27


kirke. Den betrakter seg som viderefører av et metropolittdømme som eksisterte fra 1918 til 1940, da Bessarabia inngikk i Stor-Romania. Et mindretall av Moldovas ortodokse befolkning er medlemmer. Resten har forblitt lojale mot Den moldovske ortodokse kirken med bånd til Moskvapatriarkatet, som også støttes av landets myndigheter. Tiden vil vise om de konkurrerende ortodokse nasjonalkirkene i Ukraina, Moldova og Estland vil få følge av flere tilsvarende kirkedannelser, noe som på sikt kan føre til en ytterligere svekkelse av Moskvapatriarkatet.

JAPAN OG KINA Den ortodokse kirken i Japan ble grunnlagt av den russiske ambassadepresten Nikolaj Kasatkin (1836–1912), som kom til landet i 1861. Han begynte sitt misjonsarbeid på en tid da regjeringen forbød japanere å konvertere til kristendommen. Femti år senere talte Japans ortodokse kirke under erke­biskop Nikolaj (Kasatkin) 266 menigheter med 35 prester og 33 000 medlemmer.15 I 1891 ble det innviet en ruvende katedral i Tokyo som på folkemunne fortsatt kalles Nikolai-do, «Nikolajs hus». I 1970 ga Moskvapatriarkatet den japanske kirken autonom status. I den anledning ble grunnleggeren offisielt helgen­ kåret, eller kanonisert, med hederstittelen «apostellik». Kirken har i dag ca. 10 000 medlemmer.16 Også i Kina innledet den russiske kirken misjonsvirksomhet i andre halvdel av 1800-tallet. Under det fremmedfiendtlige bokseropprøret i 1898–1900, som særlig rammet vestlige misjonærer og kinesiske konvertitter, ble over 200 ortodokse kristne drept. Blant dem var den første kinesiske ortodokse presten, Mitrofan Yang, som er kanonisert som martyr.17 Misjonsarbeidet fikk vind i seilene etter at bokseropprøret var slått ned og landet åpnet seg på ny. Den ortodokse kirken i Kina fikk autonomi fra Moskvapatriarkatet i 1956. På denne tiden hadde den kinesiske lokalkirken to biskoper og rundt 20 000 døpte. Kulturrevolusjonen, som ble innledet i 1960-årene, førte til svært vanskelige kår for religiøse organisasjoner i landet, inkludert den ortodokse kirken. Den siste biskopen i Kina døde i 1965. I 2005 skal kun én prest ha vært virksom blant den innskrumpne flokken av troende, som for det meste består av eldre. Kinas ortodokse kirke er ikke blant de trossamfunnene som anerkjennes av dagens myndigheter. Antallet troende er derfor vanskelig å anslå.18

28


SERBIA Denne lokalkirken fikk sin uavhengighet fra Konstantinopel i 1219 og ble opphøyd til patriarkat i 1346, under det serbiske kongedømmets storhetstid. Det myteomspunne nederlaget mot tyrkerne på Kosovo-marken i 1389 ble et viktig symbolsk vendepunkt i serbisk historie. Dagene var talte for det serbiske riket, som på sitt største hadde inkludert hele Bulgaria, dagens NordMakedonia og deler av Nord-Hellas. Tyrkerne fullførte erobringen av landet i 1459. Den serbiske kirken mistet snart sin autokefale status og ble direkte underlagt Konstantinopels jurisdiksjon, slik at sultanen fikk sterkere kontroll over den. Ortodoksien forble uansett en samlende faktor for serberne innenfor Det osmanske riket. I 1879, året etter at Serbia ble internasjonalt anerkjent som uavhengig stat, fikk den nasjonale kirken tilbake sin selvstendighet. I 1920 kunne overhodet på ny smykke seg med tittelen patriark, etter godkjenning fra Konstantinopel. Under andre verdenskrig ble serberne utsatt for etnisk rensning fra kroatenes side. Det fascistiske Ustasja-regimet under ledelse av kroaten Ante Pavelić var ansvarlig for massakrene av flere hundre tusen serbere i Kroatia og Bosnia. I etterkrigstiden sørget Titos kommunistiske styre for å begrense den ortodokse kirkens innflytelse i samfunnet. Dens eiendommer ble beslaglagt, religionsundervisning i skolen ble forbudt, og mange kirkebygg ble stengt eller ødelagt. Kirken som institusjon greide likevel langt på vei å holde myndighetene på en armlengdes avstand og bevare sitt indre selvstyre. Etter kommunistperioden førte en serie blodige borgerkriger i perioden 1991–1999 til at det tidligere Jugoslavia ble splittet opp i en rekke mindre stater. De ulike partene – katolikker, muslimer og ortodokse – gikk også løs på hverandres gudshus og religiøse symboler. Denne typen herjinger har senere fortsatt i Kosovo. I mars 2004 ble rundt tretti ortodokse kirker og klostre i Kosovo ødelagt av kosovoalbanere som en reaksjon på at tre muslimske gutter angivelig var blitt jaget i døden av serbere.19 Den serbiske ortodokse kirken fungerer som et viktig nasjonalt samlingspunkt. Det religiøse livet blomstret opp under patriark Pavle (1914–2009), som ledet kirken fra 1990 til sin død. Den eldgamle asketen fikk status som en nasjonal farsfigur og ble av mange betraktet som en levende helgen. De fleste av kirkens omkring ni millioner medlemmer bor i Serbia, nabolandet Montenegro og de øvrige statene som utgjorde det tidligere Jugoslavia. Grunnet stor utvandring

29


har Den serbiske ortodokse kirke også en rekke menigheter i diasporaen, blant annet i Skandinavia. I Sverige utgjør serberne en særlig tallrik gruppe, og her har de både egen biskop og et lite kloster, som riktignok blir drevet av svenske munker. Den ortodokse kirken i Nord-Makedonia brøt med det serbiske patriarkatet i 1967 og erklærte seg for autokefal, men har foreløpig ikke oppnådd aksept fra noen av de øvrige lokalkirkene. I 2005 gjenopprettet den serbiske kirken det historiske Okhrid autonome erkebispedømme som et mottrekk mot den kirkerettslig ugyldige kirkestrukturen i Nord-Makedonia. Landets myndigheter, som ønsker å styrke sin egen nasjonale kirke, anerkjente ikke serbernes konkurrerende kirkesamfunn og har utsatt det for forfølgelse.20 Også Montenegros ortodokse kirke springer ut av den serbiske kirken. Den ble grunnlagt i 1993 og påberopte seg straks autokefali. De to kirkene kiver nå om de samme områdene i Montenegro. Konflikten har eskalert de siste par årene fordi nykommeren støttes av landets myndigheter. På tilsvarende måte som i Nord-Makedonia, ønsker myndighetene i Montenegro å styrke den uavhengige, nasjonale kirken. Denne omfatter imidlertid et mindretall av de troende, og anerkjennes heller ikke som kanonisk (kirkerettslig gyldig) av noen av de 14 autokefale ortodokse kirkene.

ROMANIA Med sine rundt 20 millioner medlemmer er Den rumenske kirken den nest største av de ortodokse lokalkirkene. Siden 1600-tallet har det liturgiske språket vært rumensk, som tilhører den romanske språkgruppen og dermed er beslektet med italiensk, fransk og spansk. På dette området skiller den rumenske kirken seg ut fra de fleste øvrige ortodokse kirkene i Øst-Europa, der man benytter slaviske språk. Den historiske årsaken er at Dakia, som omtrentlig svarte til dagens Romania og Moldova, var en latinsktalende romersk provins i perioden 106–271. Dakia ble senere innlemmet i det bulgarske riket og kristnet fra Bysants fra 800-tallet av. Etter middelalderriket Bulgarias fall ble området vi i dag kjenner som Romania, splittet opp i en rekke ulike landskaper. På 1300-tallet vokste Valakia i sør og Moldova øst for Karpatfjellene frem som selvstendige fyrstedømmer. De fikk status som metropolittdømmer av

30


Klosterkirken i Suceviţa, Romania er kjent for sine godt bevarte utvendige fresker fra 1500-tallet. I våre dager huser klosteret nonner. | Foto: Caroline Serck-Hanssen


Det økumeniske patriarkatet, og fyrstedømmene beholdt sitt indre selvstyre selv etter at osmanerne (tyrkerne) på 1500-tallet hadde erobret det meste av Balkan. Det rumenske klosterlivet opplevde en blomstringstid fra 1400- til 1700-tallet, noe som har satt varige spor etter seg i form av noen usedvanlig rikt dekorerte kirker med utvendige fresker. Den moderne nasjonalstaten Romania vokste frem fra andre halvdel av 1800-tallet gjennom foreningen av Valakia og Moldova. Den nåværende rumenske nasjonalkirken ble grunnlagt i 1864 og anerkjent som autokefal av Konstantinopel i 1885. Til tross for at kommunistene overtok makten i Romania etter andre verdenskrig, slapp den ortodokse kirken heldigere fra det her enn i det øvrige østblokklandene. Kirkeledelsen sørget for å holde seg på god fot med myndighetene. Til gjengjeld forble kirkene åpne, og flere hundre nybygde kom til. De teologiske utdanningsinstitusjonene fikk fortsette sin virksomhet, og klosterlivet opplevde vekst. Langt vanskeligere var situasjonen for landets gresk-katolikker, som utgjorde rundt halvannen million frem til 1948, da de ble tvangsforent med den rumenske ortodokse kirken. Etter 1990 har det gresk-katolske kirkesamfunnet gjenoppstått, og det har kjempet for å få tilbake tapte eiendommer.21 I dag finnes det ca. 630 ortodokse klostre i Romania, med til sammen over 8000 munker og nonner. Den nasjonale kirken står sterkt i befolkningen, med en andel på over 86 prosent.22 På grunn av stor arbeidsutvandring etter at Romania ble medlem av EU i 2007, er det etablert et omfattende nettverk av menigheter i vestlige land, inkludert Norge.

BULGARIA Den bulgarske ortodokse kirken fikk autokefal status fra Konstantinopel så tidlig som i år 927, og er dermed den eldste av de slaviske lokalkirkene. Etter at bysantinerne erobret landet i 1018, ble patriarkatet avskaffet. Bulgarerne fikk likevel beholde sitt kirkelige selvstyre innenfor Okhrid erkebispe­dømme. På 1300-tallet ble Okhrid erobret av serberne, men erkebispedømmet overlevde som en autonom lokalkirke under Konstantinopels patriarkat helt frem til 1767.

32


Gjennom et dekret fra den osmanske sultanen ble den bulgarske kirken gjenopprettet i 1870. Patriarkatet i Konstantinopel anklaget imidlertid kirke­ ledelsen for å være skismatikere fordi de hadde løsrevet seg fra moderkirken på etnisk, nasjonalistisk grunnlag. Uavhengigheten ble først anerkjent av Konstantinopel i 1945, etter press fra Moskvapatriarkatet. Året før hadde kommunistene overtatt makten i Bulgaria. Det kirkelige livet stagnerte som følge av den religionsfiendtlige politikken. Mange menighetskirker ble stengt, nesten alle klostre ble tømt, og antall deltakere i gudstjenestene sank drastisk ettersom årene gikk. Etter kommunismens fall avsatte myndighetene patriark Maxim (kirkens leder 1971–2012), som i flere tiår hadde samarbeidet tett med det gamle regimet. Dette førte på 1990-tallet til en splittelse innenfor landets bispekollegium. De øvrige ortodokse lokalkirkene anså fremdeles Maxim som eneste legitime overhode for den bulgarske kirken. Patriarken ble gjeninnsatt, og de fleste opposisjonelle geistlige vendte etter hvert tilbake til folden. Kirken er nå i vekst og omfatter i dag omkring 1500 menighetesprester og 120 klostre. På grunn av stor utvandring er det anslått at opptil en fjerdedel av de totalt åtte millioner medlemmene er bosatt utenfor Bulgarias grenser. Kirkens mange utenlandsmenigheter er organisert i to bispedømmer, som til sammen dekker hele den vestlige verden, inkludert Norge.23

GEORGIA Som en av de første statene i verden, antok det kaukasiske kongedømmet Georgia kristendommen i år 317. En myteomspunnet kvinnelig misjonær fra denne tiden, hellige Nino (Nina), har fått mye av æren for kristendommens utbredelse i landet. Den georgiske kirken var til å begynne med under­ lagt Antiokia, men fikk selvstyre på 400-tallet. Overhodet ble opprinnelig kalt katholikos (ordet er beslektet med «katolsk» og indikerer at han er leder for hele den georgiske kirken). På 1000-tallet fikk han tittelen patriark i tillegg. I kjølvannet av russernes annektering av Georgia ble kirken i 1811 underordnet Den hellige synode (det russiske kirkedepartementet) – ettersom Moskvapatriarkatet ikke eksisterte på denne tiden. Som følge av tsarveldets oppløsning i 1917 erklærte den georgiske kirken seg for uavhengig, men dette ble først anerkjent av Moskvapatriarkatet i 1943, og av Konstantinopel så sent som i 1990. Den georgiske kirken har hatt en kraftig vekst etter den vanskelige

33


Svetitskhoveli-katedralen i Georgias gamle hovedstad Mtskheta er en av landets fremste helligdommer. Den ble reist i perioden 1010–29. | Foto: Caroline Serck-Hanssen


perioden 1921–1991, da landet var en del av Sovjetunionen. Gjennom en grunnlovsendring i 2002 ble det innført statskirkeordning i Georgia.24 Siden 1977 har patriark Ilia 2. (f. 1933) vært overhode for landets ortodokse kristne. Han har fylt en viktig rolle som landsfader i den tiden Georgia har vært selvstendig.

KYPROS Den kypriotiske kirken fikk autokefal status allerede på kirkemøtet i Efesos i 431. I henhold til en tradisjon som ble innført av de tyrkiske osmanerne etter erobringen av Kypros i 1571, skulle øyas ortodokse kirkeleder samtidig fungere som øverste verdslige leder for dens greske befolkning. Erkebiskop Makarios 3., kirkens overhode i perioden 1950–77, ble internasjonalt berømt for sin motstand mot det britiske koloniveldet på 1950-tallet. I forbindelse med uavhengigheten i 1960 ble Makarios valgt til landets første president. Han ble gjenvalgt to ganger og satt til sin død i 1977.25 Den ortodokse kirken på Kypros ble hardt rammet av Tyrkias invasjon i 1974, som førte til at tyrkerne fikk kontroll over den nordlige delen av øya. Nesten alle grekerne flyktet fra okkupasjonssonen, og de etterlot seg over 500 kirker, kapeller og klostre som siden er ødelagt, har forfalt eller blitt omgjort til andre formål.26

HELLAS Den greske nasjonalkirken ble opprettet i 1833, i forlengelsen av frigjøringen fra tyrkerne. Først i 1850 ble den anerkjent som autokefal av Konstantinopel. Hellas er inndelt i rundt 80 små bispedømmer, hvorav noen fortsatt er underordnet Konstantinopel. Kirken har en svært synlig tilstedeværelse over alt i landet og utgjør en viktig del av den nasjonale identiteten for grekere flest. Over 95 prosent av befolkningen definerer seg som ortodokse kristne.27 Hellas har fortsatt statskirkeordning, noe som blant annet innebærer at prestene mottar sin lønn fra det offentlige. Ved universitetene i Athen og Thessaloniki finnes det teologiske fakulteter, men fortsatt har mange av menighetsprestene bare et par års utdanning ved et presteseminar etter videregående skole. Sekulariseringen gjør seg i økende grad gjeldende også i det greske samfunnet. Samtidig er det vekst i antallet prester, munker og nonner og en økende tilstrømming av unge mennesker. Kirken i Hellas driver et omfattende diakonalt

35


arbeid blant syke og trengende, slik tilfellet også er med blant andre den russiske, rumenske og albanske ortodokse kirken.

POLEN Ved siden av den dominerende romersk-katolske kirken, har Polen også sin egen ortodokse nasjonalkirke. Gjennom en unionsavtale i Brest-Litovsk i 1596 havnet de fleste ortodokse kristne i Polen inn under pavens overhøyhet, men disse fikk beholde sin bysantinske liturgi og særegne skikker, slik som gifte prester. Relasjonen mellom gresk-katolikkene og de gjenværende ortodokse i regionen har til dels vært svært anstrengt opp gjennom historien. I kjølvannet av første verdenskrig ble Polen en selvstendig stat, og de ortodokse i landet arbeidet nå for en nasjonal kirkeorganisasjon. Den fikk opprinnelig autokefal status fra Konstantinopel i 1924, noe som først ble anerkjent av den russiske kirken i 1948. I etterkrigstiden, da det kommuniststyrte Polen var alliert med Sovjetunionen, hadde Polens ortodokse kirke tette bånd til Moskvapatriarkatet. Kirken ledes av en metropolitt med sete i Warszawa. De fleste menighetene befinner seg øst i landet og anvender kirkeslavisk som liturgisk språk, mens et fåtall benytter polsk.28

ALBANIA De fleste albanerne er muslimer, men landet har også en stor romersk-katolsk og ortodoks minoritet. I 1922, ti år etter at Albania ble en selvstendig stat, erklærte den nasjonale ortodokse kirken seg for autokefal. Først i 1937 fikk den sin tomos (godkjenningsbrev) fra Konstantinopel. Ikke i noen kommunist­ stater etter andre verdenskrig gikk myndighetene så drastisk til verks i sin antireligiøse politikk som i Albania under diktatoren Enver Hoxha. I 1967 erklærte landet seg som verdenshistoriens første og eneste sant ateistiske republikk. Samtlige trossamfunn ble hardt forfulgt, og ingen synlige uttrykk for religions­ utøvelse tolerert. Ved jernteppets fall fantes det ikke en eneste gjenlevende orto­doks biskop i landet, og under ti fungerende prester.29 Vendepunktet kom i 1992 med innsettelsen av den greske erkebiskopen Anastasios (Yannoulatos). Han hadde bakgrunn som leder av den verdensomspennende ortodokse ungdomsorganisasjonen Syndesmos og suksessrik misjonær i Øst-Afrika. Under

36


hans dynamiske ledelse har den albanske ortodokse kirken opplevd en formidabel vekst. Det har blitt satset mye på trosopplæring blant unge, teologisk utdanning av albanske geistlige og sosialt arbeid. I perioden 1991–2020 har dessuten over 150 nye kirkebygg kommet til, mens 160 gamle er blitt restaurert.30

TSJEKKIA OG SLOVAKIA Den ortodokse kirkes historie i Tsjekkia og Slovakia er nært forbundet med det greske brødreparet Kyrillos og Methodios’ misjonsvirksomhet innenfor dagens Tsjekkia. I 860-årene grunnla de et erkebispedømme i Morava (Mähren)-distriktet og sørget for å oversette de viktigste kirkelige tekstene til slavisk. Imidlertid ble den bysantinske innflytelsen i området få år etter brødrenes død fortrengt av vestlig, latinskspråklig katolisisme. Etter det endelige bruddet mellom øst- og vestkirken overlevde ortodoksien øst i Slovakia på grunn av nærheten til Kievriket, senere Ukraina. I 1920, to år etter opprettelsen av republikken Tsjekkoslovakia, erklærte den lokale ortodokse kirken seg for autokefal, men vedtaket fikk verken aksept fra Konstantinopel eller Moskva. I 1924 gikk noen av de troende sammen om å opprette et bispedømme under serbisk overhøyhet. Dette stiftet ble ledet av biskop Gorazd, som ble henrettet av nazistene i 1942, i likhet med en rekke andre ortodokse geistlige og lekfolk. Grunnen var at katedralen i Praha hadde gitt ly til motstandsfolkene som utførte attentatet mot den tyske protektoren Reinhard Heydrich. Biskop Gorazd ble kanonisert i 1987. Alle de ortodokse menighetene i Tsjekkoslovakia ble i 1946 forent som et eksarkat (ordet brukes gjerne om et misjonsbispedømme) under Moskvapatriarkatet. Eksarkatet fikk full selvstendighet fra Moskva i 1951, etter at omkring 200 000 gresk-katolikker i Slovakia var blitt tvangsmessig gjenforent med Den ortodokse kirke året i forveien. Så snart muligheten bød seg under Praha-våren i 1968, søkte disse tilbake til sin nylig reetablerte kirke, og etter kommunismens fall ble de fleste kirkebygningene gitt tilbake til gresk-katolikkene med myndighetenes hjelp.31 Først i 1998 ble Tsjekkia og Slovakias ortodokse kirke anerkjent som autokefal av Konstantinopel. Kirken har i dag fire bispedømmer med over 170 menigheter. Omkring to tredeler av medlemmene bor i Slovakia. Kirkens overhode har sitt sete i byen Prešov øst i Slovakia.32

37


Som det fremgår av denne oversikten, utgjør Den ortodokse kirke et broket fellesskap. Fremveksten av selvstendige nasjonalkirker har i de fleste tilfellene foregått gjennom en langvarig prosess. Ofte har veien frem til endelig, formell aksept fra Konstantinopel også vært ledsaget av høylytte konflikter, spesielt når kirkene har løsrevet seg uten å innhente godkjenning på forhånd. Desto mer forbløffende er det å konstatere hvordan enheten i lære, kirkeordning og liturgi fortsatt er intakt innenfor den østlige ortodokse kristenheten av bysantinsk tradisjon.

38


Kristi oppstandelse katedral i Tirana åpnet i 2012, som en markering av 20-årsjubileet for Den ortodokse kirkes reetablering i Albania. Bygningen er inspirert av Hagia Sofia, men har et moderne arkitektonisk uttrykk. | Foto: © Anna Artamonova | Dreamstime.com

Neste side: Ortodoksiens triumf, ikontilhengernes endelige seier i Bysants i år 843. Øverst til venstre står keiserinne Theodora og hennes sønn Mikael 3. To engler holder ikonet Guds mor Veiviseren (Hodegetria), som ifølge tradisjonen var malt av evangelisten Lukas. Gresk festdagsikon fra slutten av 1300-tallet, British Museum. | Wikimedia 🅮


40


I

HISTORIE

41


42


OLDKIRKEN

DE FØRSTE KRISTNE

D

agens ortodokse kirke hevder å stå i ubrutt forbindelse med de eldste kristne forsamlingene som ble grunnlagt av apostlene. Betegnelsen apostel betyr opprinnelig «utsending» og brukes i Det nye testamentet hovedsakelig om de disiplene Jesus valgte ut til misjonærer. På pinsedagen, femti dager etter at Jesus hadde stått opp fra graven, var de tolv apostlene (inkludert Mattias, som erstattet Judas Iskariot) samlet i Jerusalem. I Apostlenes gjerninger skildres en underfull hendelse som tradisjonelt regnes for Kirkens begynnelse: Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.33 På denne tiden, det vil si omkring år 30, utgjorde det historikerne gjerne kaller Jesus-bevegelsen, bare én av mange konkurrerende retninger innenfor jødedommen. Apostlene fortsatte å ta del i ritualene i det store tempelet i Jerusalem, de besøkte synagogene og betraktet i likhet med andre jøder innholdet i Det gamle testamentet som sine hellige skrifter. Det som senere ble kjent som Det nye testamentet, var ennå ikke nedtegnet. Dets tidligste deler, Paulus-brevene, Pinseunderet fremstilt på en festdagsikon fra vår tid. Apostlene mottar Den hellige ånd, visualisert gjennom tolv lysstråler fra himmelen. Kongeskikkelsen i midten er en personifisering av Kosmos (verden). Han holder et klede med tolv skriftruller, som representerer apostlenes forkynnelse til alle verdens hjørner. | Foto: Caroline Serck-Hanssen 43


328


KLOSTERVESENET

Under hele sin eksistens har klostrene spilt en viktig rolle i Kirkens åndelige liv. Den egentlige hensikten med det kristne monastiske livet er å bli frelst gjennom størst mulig nærhet til Gud. Samtidig er det viktig å understreke at det etter ortodoks forståelse ikke finnes noen vesentlig forskjell mellom idealet for livet «i verden» og i et kloster. Målet er nøyaktig det samme for alle kristne. Munker og nonner har bare den fordelen at de kan vie mer tid til askesen. Bønn, faste og botsøvelser blir heller ikke betraktet som mål i seg selv, men er midler for å oppnå theosis, guddommeliggjørelse. Klostrene er samtidig sentre for intellektuell og kreativ virksomhet. Store deler av kirkens teologi, hymneskatt og billedkunst har blitt skapt i tilknytning til monastiske miljøer. I eldre tid var de fleste ikonmalerne munkeviet. Også for rekrutteringen til Kirkens øverste ledelse spiller klostrene en viktig rolle fordi biskopene må være tonsurert. Til forskjell fra forholdene i Den katolske kirke, eksisterer det ikke ulike ordener innen det ortodokse klostervesenet. Til gjengjeld praktiseres fortsatt alle de tre hovedtypene av monastisk liv som er kjent allerede fra oldkirken. Ved siden av eremittene og de gjennomregulerte fellesskapsklostrene, eksisterer det også såkalte skitaer, kommuniteter bestående av noen få munker eller nonner. Hver enkelt kommunitet fungerer som et minisamfunn med indre selvstyre, men de er underlagt den lokale biskopen. Noen klostre har stavropegial status;

Rousanou nonnekloster i Meteora, Hellas. Foto: © Nataliia Liubinetska | Dreamstime.com

329


som tidligere nevnt innebærer dette at de er direkte underordnet den aktuelle lokalkirkens overhode. Klosterreglene varierer fra sted til sted og er en lokal tilpasning av de generelle monastiske idealene som er beskrevet av Basilios den store. Døgnet er delt inn i fastlagte perioder med felles bønn, arbeid og hvile. Munkene og nonnene er ofte forpliktet til å fordype seg i Jesus-bønnen og andre bønner og lesninger alene på cellen. Forstanderen for et munkekloster kalles igumen (fra gresk hegumenos, «leder»), mens den tilsvarende betegnelsen for en abbedisse er igumenia. Dersom et munkekloster er stort og betydningsfullt, eller lederen på annen måte har gjort seg særskilt fortjent, bærer han hederstittelen arkimandritt. Forstanderens verdighetstegn er en T-formet stav som likner den biskopene bruker. Bare biskoper og de prestene som er bemyndiget av biskopen, kan tonsurere, eller vie, noen til et liv i kloster. Biskopene på sin side blir som oftest valgt ut blant arkimandrittene. Klostrene er avhengige av prester og diakoner til å utføre de liturgiske oppgavene i kirken, men i større klostre vil vanligvis lekbrødrene – munkene uten noen ordinasjon – være i flertall. Under gudstjenestene går munker og nonner i prinsippet likt kledd, bortsett fra at kvinnene i tillegg dekker håret og halsen. Alle bærer svarte drakter, noe som symboliserer at den som har gått i kloster, er død for verden. Derimot finnes det forskjellige kjennetegn på de ulike monastiske gradene. Nederst på rangstigen står novisene, som tilbringer en prøvetid i klosteret nærmest som lærlinger. De blir ilagt øvelser i lydighet og får en første innføring i de monastiske tradisjonene. Deres antrekk tilsvarer munkenes arbeidsklær, en lang kjortel med smale ermer og belte om livet. Novisene kan fritt forlate klosteret, men risikerer også bli bedt om å gå dersom forstanderen finner ut at de ikke passer inn i fellesskapet. Dersom vedkommende blir værende, er neste trinn å bli viet til rasofor, det vil si med rett til å bære kappe. Kandidaten får et nytt navn og blir ikledd en svart kutte med vide ermer og klobuk, den karakteristiske sylinderformede hatten med langt slør. I hånden får han eller hun en bønnesnor. Vanligvis går det ytterligere noen år innen munken eller nonnen avlegger sine første formelle løfter om permanent bosted, kyskhet, lydighet og fattigdom. Vedkommende blir nå utstyrt med et brystkors som er skjult under kappen. Utenpå denne legges en fotsid, sort kåpe av tynt stoff, kalt mantia. Denne monastiske graden kalles det lille skema.

330


Det øverste trinnet på den monastiske stigen kalles det store skema, som sammenliknes med englenes liv. I den russiske klostertradisjonen blir kun få kandidater ansett som rede til denne graden. I henhold til gresk praksis, derimot, ender de fleste her dersom de blir værende lenge nok. Skemamunkene og -nonnene endrer navn atter en gang i forbindelse med vielsen. De ikles en iøynefallende drakt med symboler for Kristi lidelser. Påkledningen skal minne dem på at de er døde for verden og har viet sitt liv til bønn og askese. I nordisk sammenheng er det på sin plass å trekke frem den russiskfødte skema-igumen Johannes av Valamo (1873–1958), som virket i Finland. I mellomkrigstiden ble han skriftefar for sine medbrødre ved klosteret på Valamoøyene i Ladogasjøen, og Skema-munken Johannes av Valamo. Fotokort med hans personlige hilsen på baksiden. førte en omfattende korrespondanse Nye Valamo klosters arkiv. med sine åndelig barn som levde ute «i verden». Da klosteret ble utsatt for sovjetiske angrep under vinter­krigen i 1939–40, valgte munkene å evakuere til Finland, som Valamo hadde tilhørt i mellomkrigstiden. Staretsen ble helligkåret av Det økumeniske patriarkatets synode i 2018, som resultat av Den finske ortodokse kirkes første kanoniseringsprosess.459 Det finnes en utbredt forestilling om at munkene og nonnene så å si holder verden oppe med sine forbønner og hellige livsførsel. Deres tilbaketrukne liv står i sterk kontrast til den profane hverdagens uro og jag etter materielle goder. I Hellas er det vanlig at troende familier legger søndagsutflukten til et lokalt kloster, der de deltar i liturgien og deretter sosialiserer livlig under kirkekaffen. Mange klostre tar imot volontører som jobber noen uker eller måneder mot kost og losji. I Russland før revolusjonen i 1917 var det vanlig at foreldre

331


Munker, noviser og volontører (arbeidere) i Petsjenga kloster. Foto fra ca. år 1900 av Ellisif Wessel. Sør-Varanger museum.

lovet bort en sønn til et kloster som arbeider for en periode på ett til to år. Han ble gjerne satt til grovarbeid og andre oppgaver som ikke krevde særskilt kompetanse. Hvert monastisk samfunn bestemmer selv hvor åpne de ønsker å være overfor besøkende. Adgangen til klosterhalvøya Athos er stengt for kvinner, og tilsvarende finnes det nonneklostre som ikke tar imot mannlige gjester. Det eksisterer også noen få fellesklostre hvor munker og nonner ber og spiser sammen, men bor i hver sine bygninger. Det mest kjente er Johannes døperens kloster i Essex, som er direkte underlagt Konstantinopels økumeniske patriarkat. Dette blomstrende klostersamfunnet med rundt førti faste beboere ble grunnlagt i 1958 av den russiskfødte kunstmaleren og arkimandritten Sophrony Sakharov (1896–1993). Han hadde tilbragt mange år på Athos som elev av den kjente russiske hesykasten Siluan (1866–1938).

332


Johannes døperens kloster i Essex, England. | Foto: Caroline Serck-Hanssen

Sophrony la stor vekt på kollektiv praktisering av Jesus-bønnen i sin klosterregel, og bidro dermed til en fornyelse av det ortodokse klosterlivet i Vesten. Han oppnådde etter hvert ry som en opplyst «elder», og ble kanonisert av Det økumeniske patriarkatets synode i 2019. Etter liturgien i Essex er det vanligvis en lang kø av tilreisende som ønsker en fortrolig samtale med en av klosterets sjelesørgere. Hesykasmen og staretsinstitusjonen er med andre ord fortsatt en levende realitet mange steder i den ortodokse verden, og forekommer også i den vestlige diasporaen.


334


SLUTTORD

Som vi har sett, rommer Den ortodokse kirkes tradisjon et mangfoldig og samtidig helhetlig system av teologi, dogmer, kirkerettslige bestemmelser, litur­gi, kunst og klostervesen. Kirken favner de troendes liv gjennom faste og fest, fra dåp til begravelse, og videre i bønnene for de avdødes sjeler. Et slikt altomfattende trosunivers kan virke svært fremmed og kanskje også skremmende for mange sekulariserte mennesker i dag. Det er nærliggende å sette merkelappen «konservativ» på denne formen for kristendom, men betegnelsen «radikal» er kanskje vel så dekkende. Dette forutsetter vel å merke at man ikke tenker i politiske baner, men tar utgangspunkt i ordets grunnbetydning. Ordet «radikal» er avledet av det latinske ordet for «rot», radix. Og er det noe som fremfor alt kjennetegner Den ortodokse kirke, er det nettopp vektleggelsen av de historiske røttene, den ubrutte forbindelsen tilbake til oldkirken.

Guds mors beskyttelse (Pokrov). Ikon fra ca. 1550, Novgorod. Det russiske museet, St. Petersburg. | Wikimedia 🅮

335



KILDER

TRYKTE BØKER OG ARTIKLER Akatistos (ortodoks bønnebok II, overs. f. Johannes Johansen), Hl. Trifon Ortodokse forlag, Oslo 1990 Alfejev, Hilarion: Trons mysterium. En introduktion till den ortodoxa kyrkans troslära och andlighet, Artos/Anastasis, Skellefteå/Södertälje 2010 Alfeyev, Hilarion: The History and Canonical Structure of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. I), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2011 Alfeyev, Hilarion: Doctrine and Teaching of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. II), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2012 Alfeyev, Hilarion: The Architecture, Icons, and Music of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. III), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2014 Alfeyev, Hilarion: The Worship and Liturgical Life of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. IV), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2016 Arentzen, Thomas: «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Ortodokse røster i nord II, (red. f. Johannes Johansen), Hellige Trifon Skita, Hurdal 2006 Arentzen, Thomas: «De ortodokse kirkene – østlige tradisjonsbærere», Ola Tjørhom (red.), Kirkesamfunn i Norge. Innføring i kirkekunnskap, Cappelen Damm akademisk, Oslo 2018 Arvola, Pekka og Tuomas Kallonen (red.): 12 windows on Orthodoxy in Finland, Ortodoksinen kirjalisuuden julkaisuneuvosto, Helsingfors 2010 Athanasius: Guds Ord ble menneske (red. Dagfinn Stærk), Luther forlag, Oslo 2014 Bartholomeus (økumenisk patriark): Møte med mysteriet. Et håp for jorden, Luther forlag, Oslo 2012

337


Behr-Sigel, Elisabeth: The Ministery of Women in the Church, Oakwood Publications, Redondo Beach, California 1991 Behr-Sigel, Elisabeth og Kallistos Ware: The Ordination of Women in the Orthodox Church WCC Publications, Genève 2000 Berentsen, Jan-Martin et al. (2004): Missiologi i dag, Universitetsforlaget, Oslo 2004. Billington, James: The Icon and the Axe. An Interpretive History of Russian Culture, Vintage Books, New York 1970 Bloom, Anthony: Death and Bereavment, The Russian Orthodox Cathedral, London 1985 Bodin, Per-Arne: Värden som ikon. Åtta föredrag om den ryskortodoxa andliga traditionen, Artos Bokförlag, Skellefteå 1988 Bodin, Per-Arne: Ryssland och Europa: En kulturhistorisk studie, (Vitterhetsakademiens skriftserie om Europa), Stockholm 1993 Bodin, Per-Arne: Language, Canonization and Holy Foolishness. Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox Tradition, (Acta Universitatis Stockholmiensis), Stockholm 2009 Bodin, Per-Arne: Från Bysants till Putin. Historier om Ryssland, Norma, Skellefteå 2016 Bradshaw, Paul F. og Maxwell E. Johnson: The Origins of Feasts, Fasts and Seasons in Early Christianity, Society for Promoting Christian Knowledge, London 2011 Bratbak, Bjørn: «Fra marinebesøk i Arendal til revolusjonsforsøk i Russland», Norsk sjøfartsmuseum: Årbok 2003, Oslo 2004 Bratbak, Bjørn og Alexander Nikolaevitsj Nortsjenko: Russerne i Eiksvåg 1779–1780, Commentum forlag 2005 Bratbak, Bjørn: Russere langs norskekysten – skipsfart og forlis, Commentum forlag 2012 Broch, Olaf og Chr. Stang (red.): Russiske aktstykker fra det 17de århundre til Finnmarks og Kolahalvøens historie, Oslo 1961 Brumfield, William Craft: A History of Russian Architecture, Cambridge University Press, 1997 Bulgakov, Sergius: The Orthodox Church [1935], Three Hierarchs Seminary Press, u.å., Maitland, Florida Burgess, John P.: Holy Rus’. The Rebirth of Orthodoxy in the New Russia, Yale University Press, New Haven 2017 Børtnes, Jostein: Visions of Glory. Studies in Early Russian Hagiography (Slavica Norvegica V), Solum forlag, Oslo 1988 Cherniavsky, M: Tsar and People: Studies in Russian Myths, New Haven 1961 Chondropoulos, Sotos: Saint Nektarios. The Saint of Our Century, Hellige Nektarios’ Treenighetskloster, Egina, u.å. Clark, Victoria: Why Angels Fall. A Journey Through Orthodox Europe from Byzantium to Kosovo, St. Martin’s Press, New York 2000

338


Colliander, Tito: Gresk ortodoks tro og livssyn, Hl. Trifon forlag, Oslo 1978 Crow, Gillian: ‘This Holy Man’. Impressions of Metropolitan Anthony, Darton, Longman and Todd, London 2005 Cunningham, Mary: Troen i den bysantinske verden, Luther forlag 2003 Davis Nathaniel: A Long Walk to Church. A Contemporary History of Russian Orthodoxy, Westview Press, Boulder 1995 Davydov, Ruslan: «En ortodoks kirke for Vardø by», Årbok for Vardø 2009 De apostoliske fedre, (red. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik), Luther forlag 1997 [1984] Den orthodox-katholske (orientalske) Kirkes udførlige christelige katekismus, (overs. prost Siletzky), G.E.C. Gad, København 1908 Den ortodokse kirke i Norge. Hellige Nikolai menighet 75 år 1931–2006, Hl. Nikolai menighet, Oslo 2006 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier (red. f. Johannes Johansen), Solum forlag, Oslo 2005 Dionysios Areopagita: De himmelska hierarkierna (Ortodoxa småskrifter nr. 10), Ortodox Tidning och Bokhandel, Stockholm 2003 Dostojevskij, Fjodor: Brødrene Karamásov, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1991 Dzjakson Tatjana: «Norge og Rus-riket i vikingtiden. Olavskirken i Novgorod», Norge– Russland. Naboer gjennom 1000 år, Daniela Büchten, Tatjana Dzjakson, Jens Petter Nielsen (red.), Scandinavian Academic Press, Oslo 2004 Edberg, Rune: Ingegerd, Olof Skötkonungs dotter. Ett kvinnoöde från vikingatiden, (Sigtuna museers skriftserie nr. 6), 1997 Egerias reise til Det hellige land (Thorleif Dahls kulturbibliotek), oversatt av Else Schjøth, Aschehoug forlag, Oslo 1991 Ehrman, Bart D.: The New Testament: A Historical Introduction to the Early Christian Writings, Oxford University Press, New York og Oxford 1997 En russisk pilegrims beretning (f. Johannes Johansen overs.): Dreyer Forlag, Oslo 1985 Fastetrioden II, Pasjonsuken. Liturgiske tekster og noter (oversatt og tilrettelagt av arkimandritt Johannes Johansen), Hellige Trifon skita, Hurdal u.å. Fedotov, G.P. (red.): A treasury of Russian Spirituality, London 1952 Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertets uavlatelige bønn. (Tekstutvalg og oversettelse ved f. Johannes Johansen), St. Olav forlag, Oslo 1993 Fløtten, Therese: «Barndomsminner fra Vardø», Varanger årbok 1988 Frend, W.H.C.: The Rise of Christianity, Fortress Press, Philadelphia 1984 Frøyshov, Stig S.: «Den bysantinske kirkesangen og dens liturgiske kontekst», f. Johannes Johansen (red.): Ortodokse røster i nord, Hl. Silouan Forlag, København 2003 Gogol, Nikolaj: Betraktninger over Den guddommelige liturgien [1845], Hl. Trifon ortodokse forlag, Oslo 1978

339


Goritsjeva, Tatjana: Farlig å tale om Gud, Misjon bak jernteppet, Oslo 1989 Gregor av Nyssa: «Om sjelen og oppstandelsen», Gregor av Nyssa (i serien Antikken og Kristendommen 5), Forlaget ANIS, København 2007 Gudstjenester i lidelsesuken fra palmesøndag til påskeaften (i serien Liturgiske tekster og noter, f. Johannes Johansen overs.), Hellige Trifon Skita, Hurdal 2020 Halldorf, Peter: 21 kirkefedre: Historien om hvordan kristendommen ble utformet, Luther forlag, Oslo 2012 Halvorsen, Per Bjørn: Jesu nattverd. Messen gjennom 2000 år, St. Olav forlag, Oslo 1989 Hamsun, Knut: I Æventyrland (Samlede verker, bind 3), Gyldendal forlag, Oslo 1992 Hartung, Sten: Den ortodokse arv. Perspektiver på Ruslands teologiske tradisjon, Fønix, København 2019 Hellige Olga menighet 1996–2016, Hl. Olga menighet, Oslo 2016 Hopko, Thomas: Worship (The Orthodox Faith, vol. II), The Department of Religious Education, The Orthodox Church of America, New York 1976 Hopko, Thomas: Doctrine (The Orthodox Faith, vol. I), The Department of Religious Education, The Orthodox Church of America, New York 1981 Horologiet. Den Ortodokse Kirkes Tidebønner, (f. Johannes Johansen red.), Hellige Trifon skita, Hurdal 2018 Horsfjord, Vebjørn: «The Russian Orthodox Church: Two Discourses on Human Rights», Nordic Journal of Human Rights Vol. 30, No. 4, 2012 Horsfjord, Vebjørn: «Negotiating traditional values. The Russian Orthodox Church at the United Nations Human Rights Council (UNHRC)», Anne Stensvold (red.): Religion, State and the United Nations, Routledge, London 2017 Horsfjord, Vebjørn et. al: Global kristendom – en samtidshistorie, Universitetsforlaget 2018 Ivanov, S.A.: Holy Fools in Byzantium and Beyond, Oxford University Press, Oxford 2006 Johannes Damaskenos: Den ortodoxa tron, Artos, Skellefteå 2014 Johannessen, Per: «De ortodokse Kirkers dialog med den protestantiske kristenhet inntil 1643», Ortodokse røster i nord, Johannes Johansen (red.), Hl. Silouan Forlag, København 2003 Johansen, Johannes (red.): Hellige Trifon av Petsjenga. En russisk ortodoks helgen i Norge, Hl. Trifon Skita, Hurdal 2004 Johansen, Johannes (red.): Hellige Trifon Skita. Det første ortodokse kloster i Norge 1985– 2015, Hellige Trifon Skita, u.å. Keilhau, B.M. [Baltazar Mathias]: Reise i Öst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen Aarene 1827 og 1828, Christiania 1831 Kiilerich, Bente og Hjalmar Torp: Bilder og billedbruk i Bysants (Cappelens Kunstfaglige Bibliotek), Grøndahl Dreyer, Oslo 1998 Kolstø, Pål: Den russiske intelligentsia og Kirken (Idé og tanke), Tanum-Norli, Oslo 1982

340


Kolstø, Pål: Sannhet i løgn. Lev Tolstoj og den ortodokse tro, doktoravhandling, Universitetet i Oslo 1994 Kolstø, Pål: Russland. Folket, historien, politikken, kulturen, Aschehoug, Oslo 2008 Krag, Erik: Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, Universitetsforlaget, Oslo 1990 Kvisterøy, Ingunn og Johan Henrik Schreiner: Bli kjent med Hellas, Hera, Oslo 1987 Kyrka över gränser. 20 år av kyrkligt samarbete i Barentsregionen (red. Roger Marklund m.fl.), Luleå 2017 Ladouceur, Paul: Modern Orthodox Theology: Behold, I Make All Things New, Bloomsbury Publishing, London 2019 Langslet, Lars Roar og Knut Ødegård: Spor etter helgenkongen, Forlaget Press, Oslo 2011 le Maire, Mads: Fra Sydvaranger, Sør-Varanger Museum, Kirkenes 1982 Lerseth, Olav: «Augsburg og Konstantinopel. De tyske reformatorenes dialog med Den ortodokse kirke på 1500-tallet», SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn årg. 2017, St. Olav forlag, Oslo Lossky, Vladimir: Östkyrkans mystiska teologi, Artos, Skellefteå 1997 Lynch, Joseph H.: Early Christianity. A Brief History, Oxford University Press, New York og Oxford 2010 Malinin, V: Starets Eleazarova monastyrja Filofej i ego poslanija, Kiev 1901 Morken, Bjørg: Kvite russiske emigranter i Norge. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 1984 Nes, Solrun: Det uskapte lyset. Ein ikonografisk studie av Transfigurasjonsmotivet i Austkyrkja, Solum forlag, Oslo 1995 Nes, Solrun: Mysteriets formspråk, Alma Mater, Bergen 1998 Nielsen, Jens Petter (red.): Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917, Pax forlag, Oslo 2014 Niemi, Einar: «Østsamene – ressursutnyttelse og rettigheter», Bruk av vann og land i Finnmark i historisk perspektiv (NOU 1994:21, del V) Norwich, John Julius: Bysants’ historie, Pax Forlag, Oslo 1997 Olsen, Harald: Den østlige pilegrimsvei. Oppbrudd og vandring i russisk-ortodoks tradisjon, Verbum forlag, Oslo 2000 Ortodoks bønnebok (f. Johannes Johansen red.), Solum forlag, Oslo 2002 Ouspensky, Leonid og Vladimir Lossky: The Meaning of Icons, St Vladimir’s Seminary Press, New York 1989 Passio Olavi. Olav den hellige og hans mirakler, Museumsforlaget, Trondheim 2019 Pentkovsky, Aleksei (red.): The Pilgrim’s Tale, Paulist Press, New York 1999 Polanska, Svetlana: Stat, Kirke og de væpnede styrker. Feltprester i det russiske militæret, masteroppgave ved ILOS, HF, Universitetet i Oslo, høst 2010

341


Pospielovsky, Dimitry: The Russian Church under the Soviet Regime 1917–1982, bd. I–II, St Vladimir’s Seminary Press, New York 1984 Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv, (Erik Egeberg overs.), Bokvennen, Oslo 2012 Qvigstad, Just: Lappiske eventyr og sagn, bd. III, Oslo 1927 Rasmussen, Tarald og Einar Thomassen: Kristendommen. En historisk innføring, Universitetsforlaget, Oslo 2002 Rimestad, Sebastian: Orthodox Christian Identity in Western Europe. Contesting Religious Authority, Routledge, London og New York 2021 Rose, Seraphim: The Soul After Death: Contemporary «After-Death» experiences in the Light of the Orthodox Teaching on the Afterlife. St. Herman of Alaska Brotherhood, Platina 1988 Schmemann, Alexander: The Eucharist, St Vladimir’s Seminary Press, New York 1987 Schwach, Conrad Nicolai: Erindringer af mit liv, KA forlag, Oslo 2008 Seierstad, Åsne: Med ryggen mot verden – fremdeles. Portretter fra Serbia, Cappelen, Oslo 2005 Serck-Hanssen, Caroline: Visjoner av «Det hellige Russland». Nasjonalreligiøse temaer i 1900-tallets russiske maleri, hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høst 1999 Serck-Hanssen, Caroline: «Syngende pomorer og tause tremennesker. Naboppfatninger i russehandelens tid», Perspektivet museum: Flytende russisk. Sjømenn fra øst møter Tromsø, Tromsø 2007 Serck-Hanssen, Caroline: «Østkirkens hellige bilder i protestantisk kontekst: Bruk og forståelse av ikoner i Den norske kirke», Sigrid Lien og Caroline Serck-Hanssen (red.): Talende bilder. Tekster om kunst og visuell kultur, Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press, Oslo 2010 Serck-Hanssen, Caroline: «Olav den hellige i moderne ortodoks ikonmaleri», Helgenkongen St. Olav i kunsten, Øystein Ekroll (red.), Museumsforlaget/Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Trondheim 2016 Serck-Hanssen, Caroline: Helgen i grenseland. Arven fra Trifon av Petsjenga, Orkana forlag, Stamsund 2017 Serck-Hanssen, Caroline: «Gryende helgenkult», kronikk i Vårt Land 10. desember 2018 Skarsaune, Oskar: Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene, Luther forlag, Oslo 1997 Soloviev, A: Holy Russia: The History of a Religious-Social Idea, (Musagetes: Contributions to the History of Slavic Literature and Culture, XII), Haag 1959 Thorbjørnsrud, Berit: «For å bli lik Gud: Helliggjøring som livsprosjekt i Den ortodokse kirke», Chaos: Dansk-norsk tidsskrift for religionshistoriske studier 58, 2012 Thorbjørnsrud, Berit: «‘The Problem of the Orthodox Diaspora’: The Orthodox Church between Nationalism, Transnationalism, and Universality», Numen vol. 62, nr. 5/6 2015

342


Thorbjørnsrud, Berit: «Who is a convert? New members of the Orthodox Church in Norway», Temenos vol. 51, nr. 1 2015 Tjønn, Halvor: Russland blir til. Fra vikingene til Ivan den grusomme, Dreyer, Oslo 2015 Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2000 Tollefsen, Torstein Theodor: Ikon – vindu mot evigheten, Hellige Trifon skita, Hurdal u.å. Tradigo, Alfredo: Icons and Saints of the Eastern Orthodox Church, J. Paul Getty Museum, Los Angeles 2006 Ulff-Møller, Nina: «Den russiske kirkemusik», Den russiske kirke i 1000-året, Svantevit, Aarhus 1988 Vogt, Kari: Ord fra ørkenen, Veihuset Forlag, Oslo 1984 Ware, Kallistos: The Orthodox Way (revised edition), St Vladimir’s Seminary Press, New York 1995 Ware, Timothy: The Orthodox Church. An introduction to Eastern Christianity, 3. utgave, Penguin books, 2015 West, Krista M.: The Garments of Salvation: Orthodox Christian Liturgical Vesture, St Vladimir’s Seminary Press, New York 2013 Waage, Peter Normann: Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof, Dreyer 1988 Ytreberg, Nils A.: Tromsø bys historie, bind II, Tromsø 1962 Zander, Valentine: Serafim av Sarov, Artos, Skellefteå 2003 Zelenina, Jana: «‘Vsem v sladost byst videnie lika tvojego…’. Prepodobnyj Serafim Sarovskij– ot portreta k ikone», Nasje Nasledie nr. 70, 2004 Zernov, Nikolas: Tre russiske profeter. Khomiakov, Dostojevskij, Soloviev, Land og kirke, Oslo 1947 Østbø, Jardar: The New Third Rome. Readings of a Russian Nationalist Myth (med forord av Pål Kolstø), Columbia University Press, New York 2016 Østkirken. Skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom (i serien Verdens hellige skrifter), utvalg og innledende essay av Christine Amadou, De norske bokklubbene, Oslo 2002 Aarbakke, Vemund: «‘Hellenerdommen’ og Den greske kirke mellom Konstantinopel og Athen», Arr Idéhistorisk tidsskrift nr. 1–2 (temanummer Athen) 2019

343


Nettsider aftenposten.no bibel.no blagovest-info.ru bomin.no dagen.no en.wikipedia.org holycouncil.org johnsanidopoulos.com katolsk.no mospat.ru nrk.no orthodoxalbania.org orthodoxwiki.org ortodoks.no ortodoks.com patriarchia.ru pewresearch.org pravmir.com pravoslavie.ru regjeringen.no sanktignatios.org snl.no ssb.no vl.no wheeljournal.com


SLUTTNOTER

1

I gjengivelsen av greske og russiske personnavn har jeg med unntak av stavemåter som er innarbeidet på norsk, forsøkt å holde meg til de opprinnelige formene. Derfor brukes skrivemåter som Bartholomeos og Alfejev. I litteraturhenvisningene derimot, er forfatternavnet stavet slik det er transkribert i den enkelte utgivelsen. 2 For en oversikt over de ulike grenene av den østlige kristenheten, se Thomas Arentzen: Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige, SST:s skriftserie nr. 5, Nämden för statligt stöd till trossamfund, Stockholm 2015. 3 Timothy Ware (nå metropolitt Kallistos): The Orthodox Church. An introduction to Eastern Christianity, 3. utgave, Penguin books 2015, s. 305–306. 4 https://www.sanktignatios.org/college/ (besøkt 26. mai 2020). 5 Pinsevennene utgjør samlet sett trolig flere enn de ortodokse, men er delt i utallige organisatoriske enheter. Spørsmålet er derfor om man kan regne dem som én enkelt trosretning. «There are over 279 million classical Pentecostals worldwide». https://en.wikipedia.org/ wiki/Pentecostalism (besøkt 6. januar 2021). 6 Medlemstallene er dels hentet fra Thomas Arentzen: «De ortodokse kirkene – østlige tradisjonsbærere», Ola Tjørholm (red.), Kirkesamfunn i Norge. Innføring i kirkekunnskap, Cappelen Damm akademisk, Oslo 2018, s. 128–129; dels fra det ortodokse nettleksikonet orthodoxwiki.org. 7 https://en.wikipedia.org/wiki/Orthodox_Church_in_America (besøkt 23. november 2020). 8 https://en.wikipedia.org/wiki/Trinity_Church_(Antarctica) (besøkt 19. oktober 2020). 9 Ware 2015, s. 122–128. Forfatteren er selv titulærmetropolitt innenfor Det økumeniske patriarkatet. Se også patriark Bartholomeus: Møte med mysteriet. Et håp for jorden, Luther forlag, Oslo 2012, s. 247–253. 10 https://ort.fi/sv (besøkt 26. mai 2020) 11 For en god presentasjon av Finlands ortodokse kirke, se Pekka Arvola og Tuomas Kallonen (red.): 12 windows on Orthodoxy in Finland, Ortodoksinen kirjalisuuden julkaisuneuvosto, Helsingfors 2010.

345


12 https://orthodoxwiki.org/Church_of_Estonia_(Ecumenical_Patriarchate); https://orthodoxwiki.org/Church_of_Estonia_(Moscow_Patriarchate) (besøkt 19. oktober 2020). 13 Se Ware 2015, s. 183–185. 14 http://www.patriarchia.ru/db/text/5359105.html (besøkt 29. juni 2020). 15 https://orthodoxwiki.org/Nicholas_of_Japan (besøkt 3. juli 2020). 16 https://en.wikipedia.org/wiki/Orthodox_Church_in_Japan (besøkt 3. juli 2020) 17 https://orthodoxwiki.org/Martyrs_of_China (besøkt 3. juli 2020). 18 https://orthodoxwiki.org/Church_of_China (besøkt 3. juli 2020). 19 Åsne Seierstad: Med ryggen mot verden – fremdeles. Portretter fra Serbia, Cappelen, Oslo 2005, s. 92–93. 20 https://orthodoxwiki.org/Macedonian_Orthodox_Church (besøkt 3. juli 2020). 21 Ware 2015, s. 163. 22 https://orthodoxwiki.org/Church_of_Romania (besøkt 9. juni 2020). 23 https://en.wikipedia.org/wiki/Bulgarian_Orthodox_Church (besøkt 8. juni 2020). 24 Hilarion Alfeyev: The History and Canonical Structure of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. I), St. Vladimir’s Seminary Press, New York 2011, s. 304. 25 For en levende skildring av den ortodokse kirken på Kypros og erkebiskop Makarios, se Victoria Clark: Why Angels Fall. A Journey Through Orthodox Europe from Byzantium to Kosovo, St. Martin’s Press, New York 2000, s. 345–397. 26 https://orthodoxwiki.org/Church_of_Cyprus (besøkt 6. juni 2020). 27 https://snl.no/Hellas’_befolkning (besøkt 11. juni 2020). Om den greske kirken, se også Ware 2015, s. 132–139. 28 https://orthodoxwiki.org/Church_of_Poland (besøkt 6. juni 2020). 29 Ware 2015, s. 161–162. 30 https://orthodoxalbania.org/2020/en/2012/08/10/overview-1991-2012/ (besøkt 7. juni 2020). 31 Ware 2015, s. 165. 32 https://orthodoxwiki.org/Church_of_the_Czech_Lands_and_Slovakia (besøkt 8. juni 2020) 33 Apg 2,2–4. Alle direkte bibelsitater i boken er hentet fra Bibelseselskapets oversettelse fra 2011, https://www.bibel.no/Nettbibelen. 34 Se Bart D. Ehrman: The New Testament: A Historical Introduction to the Early Christian Writings, Oxford University Press, New York og Oxford 1997. 35 Apg 9,4 36 1 Kor 9,1; Gal 1,16 37 Rom 11,13 38 Gal 3,28 39 Apg 15 40 Rom 6,3–4 41 1 Kor 11,27–30 42 Ef 4,7–13 43 Tarald Rasmussen og Einar Thomassen: Kristendommen. En historisk innføring, Universitetsforlaget, Oslo 2002, s. 63–65. 44 Rom 16,1–3 45 Ehrman 1997, s. 7–8. 46 Ignatius’ brev til menigheten i Smyrna, De apostoliske fedre, (red. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik), Luther forlag 1997 [1984], s. 67. 47 Ware 2015, s. 13. 48 Matt 16,18 49 Apg 15,28

346


50 Joseph. H. Lynch: Early Christianity. A Brief History, Oxford University Press, New York og Oxford 2010, s. 83. 51 W.H.C. Frend: The Rise of Christianity, Fortress Press, Philadelphia 1984, s. 319. 52 John Julius Norwich: Bysants’ historie, Pax Forlag, Oslo 1997, s. 49. 53 Rasmussen og Thomassen 2002, s. 60. 54 Norwich 1997, s. 60. 55 Lynch 2010, s. 140. 56 Athanasius: Guds Ord ble menneske (red. Dagfinn Stærk), Luther forlag, Oslo 2014 57 Tittelen patriark ble først innført i Konstantinopel i år 451. 58 Østkirken. Skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom (Verdens hellige skrifter), utvalg og innledende essay av Christine Amadou, De norske bokklubbene, Oslo 2002, s. XVII. 59 Ortodoks bønnebok (f. Johannes Johansen red.), Solum forlag, Oslo 2002, s. 10. 60 https://en.wikipedia.org/wiki/Church_of_the_East (besøkt 16. april 2021). Se også Berit S. Thorbjørnsruds artikkel i Store norske leksikon: https://snl.no/assyrere (besøkt 26. oktober 2020). 61 https://en.wikipedia.org/wiki/Chaldean_Catholic_Church (besøkt 16. april 2021). 62 Rasmussen og Thomassen 2002, s. 102. 63 Hilarion Alfejev: Trons mysterium. En introduktion till den ortodoxa kyrkans troslära och andlighet, Artos/Anastasis, Skellefteå/Södertälje 2010, s. 315–316, se også note 45 s. 334. 64 Standardverket der alle kanoniske bestemmelser for Den ortodokse kirke er samlet og kommentert av hl. Nikodemos av Athos, utkom på gresk i år 1800 under tittelen Pedalion («roret»), dvs. styreanordningen til kirkens metaforiske skip. 65 Bente Kiilerich og Hjalmar Torp: Bilder og billedbruk i Bysants (Cappelens Kunstfaglige Bibliotek), Grøndahl Dreyer, Oslo 1998, s. 161. 66 2 Mos 20,4–5. 67 Kiilerich og Torp 1998, s. 161. 68 Joh 1,14. 69 Johannes fra Damaskus: «Annet forsvar for ikonene», Østkirken 2002, s. 127–152; Torstein Tollefsen: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum 2000, s. 21–25. Her finnes også et utdrag av det 7. økumeniske konsilets vedtak om ikonene. 70 Matt 19, 21. 71 En koptisk utgave av Fedrenes ord er oversatt av professor Kari Vogt: Ord fra ørkenen, Veihuset Forlag, Oslo 1984. En gresk versjon er oversatt av Per Beskow: Ökenfädernas tänkespråk, Bokförlaget Artos, Storuman 1982. 72 En øyenvitneskildring av Simeon Stylitten nedtegnet i hans levetid, foreligger på norsk. Theodoret fra Kyros: «Den hellige Symeons liv», Østkirken 2002, s. 61–85. 73 Mary Cunningham: Troen i den bysantinske verden, Luther forlag 2003, s. 83. 74 Dionysios Areopagiten: «Den mystiske teologi», Østkirken 2002, s. 105, 108. 75 Ware 2015, s. 65. 76 Egerias reise til Det hellige land (Thorleif Dahls kulturbibliotek), Aschehoug forlag, Oslo 1991, s. 66. 77 Theodoret fra Kyros i Østkirken, 2002, s. 72. 78 Om hellige dårer, se S.A. Ivanov: Holy Fools in Byzantium and Beyond, Oxford University Press, Oxford 2006. 79 1 Kor 4,10; 1 Kor 1,27. 80 Om vikingene i Russland og Bysants, se Halvor Tjønn: Russland blir til. Fra vikingene til Ivan den grusomme, Dreyer, Oslo 2015. 81 Ware 2015, s. 48–49.

347


82 83 84 85 86 87

Ware 2015, s. 54. Ware 2015, s. 41, 55–56; Norwich s. 250–251. Norwich 1997, s. 318. Ware 2015, s. 68. Ware 2015, s. 88–89. Per Johannessen: «De ortodokse Kirkers dialog med den protestantiske kristenhet inntil 1643», Ortodokse røster i nord, Johannes Johansen (red.), Hl. Silouan Forlag, København 2003, s. 21. (Opprinnelig publisert i Norsk Teologisk Tidsskrift nr. 2, 1973). 88 Johannessen 2003, s. 24–26. Se også f. Olav Lerseth: «Augsburg og Konstantinopel. De tyske reformatorenes dialog med Den ortodokse kirke på 1500-tallet», SEGL – katolsk årsskriftfor religion og samfunn årg. 2017, St. Olav forlag, Oslo, s. 245–251. 89 Johannessen 2003, s. 30–32. 90 Ware 2015, s. 93. 91 Ware 2015, s. 97. 92 Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertets uavlatelige bønn. (Tekstutvalg og oversettelse ved Johannes Johansen), St. Olav forlag, Oslo 1993. 93 Vemund Aarbakke: «’Hellenerdommen’ og Den greske kirke mellom Konstantinopel og Athen», Arr Idéhistorisk tidsskrift nr. 1–2 2019, (temanummer Athen), s. 119. 94 https://en.wikipedia.org/wiki/Sayfo (besøkt 29. juni 2021) 95 Alfeyev 2011, s. 300. 96 Bartholomeus 2012, s. 105. 97 Se https://en.wikipedia.org/wiki/Pan-Orthodox_Council. Dokumentene som ble vedtatt av konsilet, er tilgjengelige på dets offisielle nettside https://www.holycouncil.org/home (besøkt 24. oktober 2020). 98 Sitatene fra Nestorkrøniken er hentet fra Tjønn 2015, s. 66–67. Hele krøniken foreligger i dansk oversettelse av Gunnar Svane: Nestors krønike: Beretningen om de svundne år, Wormianum, Højbjerg 1983. 99 Se Sten Hartung: Den ortodokse arv. Perspektiver på Ruslands teologiske tradisjon, Fønix, København 2019, s. 28–35; Tjønn 2015, s. 63–72. 100 Se Thomas Arentzen: «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Ortodokse røster i nord II, (f. Johannes Johansen red.), Hellige Trifon Skita, Hurdal 2006, s. 14–20. 101 G.P. Fedotov (red.): A treasury of Russian Spirituality, London 1952, s. 48. Foruten Feodosijs preken inneholder boken en oversettelse av hans helgenvita, skrevet av krønikeforfatteren Nestor. Se også Jostein Børtnes: Visions of Glory. Studies in Early Russian Hagiography (Slavica Norvegica V), Solum forlag, Oslo 1988, s. 48–87. 102 Sitat etter Rune Edberg: Ingegerd, Olof Skötkonungs dotter. Ett kvinnoöde från vikingatiden, Sigtuna museers skriftserie nr. 6, 1997, s. 31 (egen oversettelse). 103 Tatjana Dzjakson: «Norge og Rus-riket i vikingtiden. Olavskirken i Novgorod», Norge–Russland. Naboer gjennom 1000 år, Daniela Büchten, Tatjana Dzjakson, Jens Petter Nielsen (red.), Scandinavian Academic Press, Oslo 2004, s. 48. 104 Passio Olavi. Olav den hellige og hans mirakler, Museumsforlaget, Trondheim 2019, s. 51. 105 Per-Arne Bodin: Ryssland och Europa: En kulturhistorisk studie, (Vitterhetsakademiens skriftserie om Europa), Stockholm 1993, s. 56. 106 Caroline Serck-Hanssen: Visjoner av «Det hellige Russland». Nasjonalreligiøse temaer i 1900-tallets russiske maleri, hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høst 1999, s. 110–113.

348


107 Sergij av Radonezj’ helgenvita, som ble skrevet ca. 25 år etter klostergrunnleggerens død av hans disippel Epifanij den vise, finnes oversatt og kommentert i Fedotov 1952, s. 50–84. 108 Fedotov 1952, s. 52. Se også Børtnes 1988, s. 113–114. 109 Om «samenes apostel» Feodorit av Kola, se Caroline Serck-Hanssen: Helgen i grenseland. Arven fra Trifon av Petsjenga, Orkana forlag, Stamsund 2017, s. 28–32. 110 Moskvariket var ikke først ute med dette kravet. På 1300-tallet hadde både det serbiske og bulgarske kongeriket ambisjoner om å danne slaviske keiserdømmer som erstatning for det bysantinske, som var redusert til en skygge av seg selv. Disse balkanske statene ble imidlertid erobret av tyrkerne. Se James Billington: The Icon and the Axe. An Interpretive History of Russian Culture, Vintage Books, New York 1970, s. 56. 111 Bodin 1993, s. 64–65. 112 V. Malinin: Starets Eleazarova monastyrja Filofej i ego poslanija, Kiev 1901, appendix, s. 55–56. 113 Billington 1970, s. 73; Erik Krag: Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, Universitetsforlaget, Oslo 1990, s. 13–14. En alternativ tolkning av teksten er følgende: «To Roma har falt, men det tredje består, og måtte det aldri bli noe fjerde». Takk til professor Pål Kolstø for denne opplysningen. 114 Bodin 1993, s. 63–72. 115 Nil av Soras sentrale skrifter er oversatt og kommentert i Fedotov 1952, s. 85–133. 116 M. Cherniavsky: Tsar and People:Studies in Russian Myths, New Haven1961, s. 107. 117 For grundige idéhistoriske analyser av begrepet «Det hellige Russland», se Cherniavsky 1961 og A. Soloviev: Holy Russia: The History of a Religious-Social Idea, (Musagetes: Contributions to the History of Slavic Literature and Culture, XII), Haag 1959. 118 Skriftet er oversatt til norsk av Erik Egeberg, som også har skrevet innledningen: Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv, Bokvennen, Oslo 2012. Se også Børtnes 1988, s. 194–277. 119 Hartung 2019, s. 177. 120 Nils A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bind II, Tromsø 1962, s. 25. 121 Boken er oversatt til norsk av f. Johannes Johansen: En russisk pilegrims beretning, Dreyer Forlag, Oslo 1985. 122 Se innledningen til Aleksei Pentkovsky (red.): The Pilgrim’s Tale, Paulist Press, New York 1999. Versjonen med alle de syv fortellingene finnes oversatt til norsk via engelsk: En pilegrims vei. En russisk pilegrims beretninger til sin åndelige far, Veihuset forlag, Oslo 1983. 123 En kort biografi over hellige Serafim og oversettelse av samtalen med Motovilov finnes i Fedotov 1952, s. 242–279. 124 Se Harald Olsen: Den østlige pilegrimsvei. Oppbrudd og vandring i russisk-ortodoks tradisjon, Verbum forlag, Oslo 2000, s. 94–115. 125 Ware 2015, s. 114. 126 For Johannes av Kronstadts biografi og et utdrag av hans åndelige selvbiografi Mitt liv i Kristus, se Fedotov 1952, s. 346–416. 127 Se Krag 1990 for en gjennomgang av Tsjaadajev og de sentrale slavofile tenkernes ideer. 128 Nikolas Zernov: Tre russiske profeter. Khomiakov, Dostojevskij, Soloviev, Land og kirke, Oslo 1947, s. 57–98. Se også utdraget fra Khomjakovs tekst «Noen ord fra en ortodoks kristen om de vestlige trosbekjennelser», oversatt av Pål Kolstø i Den russiske intelligentsia og Kirken (Idé og tanke), Tanum-Norli, Oslo 1982, s. 89–102. 129 Hyrdebrevet mot Tolstoj er i sin helhet oversatt til norsk i Pål Kolstø: Sannhet i løgn. Lev Tolstoj og den ortodokse tro, doktoravhandling, Universitetet i Oslo 1994, s. 242–244.

349


130 Soloviev 1959, s. 54–57. Om Solovjovs filosofi, se Peter Normann Waage: Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof, Dreyer 1988. 131 Nathaniel Davis: A Long Walk to Church. A Contemporary History of Russian Orthodoxy, Westview Press, Boulder 1995, s. 2. 132 Dimitry Pospielovsky: The Russian Church under the Soviet Regime 1917–1982, bd. 1, St. Vladimir’s Seminary Press, New York 1984, s. 177. 133 Pospielovsky 1984, s. 93–99. 134 Sitert etter Pål Kolstø: Russland. Folket, historien, politikken, kulturen, Aschehoug, Oslo 2008, s. 168. 135 Ware 2015, s. 172. 136 http://www.blagovest-info.ru/index.php?ss=2&s=3&id=86345 (besøkt 20. august 2020). 137 Pospielovsky 1984, bd. 1, s. 178. 138 Pospielovsky 1984, bd. 1, s. 169–172. 139 Davis 1995, s. 11 og forklaring av tallene i note 53 s. 230. 140 Davis 1995, s. 12–13. 141 Davis 1995, s. 1 og 11. 142 Frend 1984, s. 319. 143 Pospielovsky 1984, bd.1, s. 196. 144 Davis 1995, s. 43. 145 Ware 2015, s. 159. 146 Davis 1995, s. 43–44, 54. 147 Tatjana Goritsjevas bok om egne erfaringer som kristen dissident i Sovjetunionen, Farlig å tale om Gud fra 1984, ble utgitt på norsk i 1989 av Misjon bak jernteppet. 148 Ware 2015, s. 157. 149 https://pravoslavie.ru/114460.html (besøkt 9. mars 2019) 150 Se John P. Burgess: Holy Rus’. The Rebirth of Orthodoxy in the New Russia, Yale University Press, New Haven 2017, s. 137–159. 151 Sitert etter Kolstø 2008, s. 171. 152 https://www.vl.no/nyhet/dansk-jehovas-vitne-domt-til-seks-ars-fengsel-i-russland1.1273592#cxrecs_s (besøkt 26.mars 2019). 153 Vårt Land 29. januar 2020. 154 https://www.aftenposten.no/verden/i/zGvX35/russland-faar-ny-grunnlov-dette-er-noenkonsekvenser-for-norges-store (besøkt 20. august 2020). 155 Burgess 2017, s. 73–77. 156 Svetlana Polanska: Stat, Kirke og de væpnede styrker. Feltprester i det russiske militæret, masteroppgave ved ILOS, HF, Universitetet i Oslo, høst 2010, sammendrag s. III. 157 Kolstø 2008, s. 174. 158 https://mospat.ru/en/documents/social-concepts/iii/(besøkt 11. september 2020). 159 For en nøye gjennomgang av hele dokumentets innhold, se Hartung 2019, s. 384–421. 160 Om Moskvapatriarkatets syn på menneskerettighetene, se Vebjørn Horsfjord: «The Russian Orthodox Church: Two Discourses on Human Rights», Nordic Journal of Human Rights Vol. 30, No. 4, 2012, s. 429–453; Vebjørn Horsfjord: «Negotiating traditional values. The Russian Orthodox Church at the United Nations Human Rights Council (UNHRC)», Anne Stensvold (red.): Religion, State and the United Nations, Routledge, London 2017, s. 62–78. 161 https://mospat.ru/en/documents/dignity-freedom-rights/ (besøkt 25. august 2020). 162 Vebjørn Horsfjord et. al: Global kristendom – en samtidshistorie, Universitetsforlaget 2018, s. 202–203.

350


163 Per-Arne Bodin: Language, Canonization and Holy Foolishness. Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox Tradition, (Acta Universitatis Stockholmiensis), Stockholm 2009, s. 34. 164 https://www.nrk.no/urix/det-russiske-forsvaret-har-fatt-sin-egen-katedral-1.15052922 (besøkt 22. august 2020). Se også https://www.nrk.no/urix/korrespondentbrev-fra-kruse_-moskva_-lordag-8.8.20-1.15055314 165 Se Per-Arne Bodin: «Om uppgörelsen med Moskvas tunnelbana. Forsöket att bygga värdsliga katedraler», Från Bysants till Putin. Historier om Ryssland, Norma, Skellefteå 2016, s. 153–175. 166 Burgess 2017, s. 195. 167 www.pewresearch.org/fact-tank/2017/05/10/9-key-findings-about-religion-and-politicsin-central-and-eastern-europe/ft_17-05-08_easterneurope_orthodox/ (besøkt 20. mars 2019). 168 https://en.wikipedia.org/wiki/1996_Moscow–Constantinople_schism (besøkt 21. mars 2019) 169 Horsfjord 2018, s. 204, 208. 170 Spørreundersøkelsen ble utført av Razumkov-senteret. https://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Ukraine (besøkt 13. mars 2019). 171 Horsfjord 2018, s. 205–206. 172 Se Jardar Østbø: The New Third Rome. Readings of a Russian Nationalist Myth, med forord av Pål Kolstø, Columbia University Press, New York 2016. 173 https://www.pewresearch.org/fact-tank/2017/05/11/orthodox-christians-in-central-and-eastern-europe-favor-strong-role-for-russia-in-geopolitics-religion/ (besøkt 20. mars 2019). 174 Begrepet «den udelte kirke», som av og til brukes om kristenheten før 1054, er egentlig upresist, ettersom det tilslører splittelsen under og etter konsilet i Khalkedon i 451 mellom på den ene siden de østlige kirkene samt det latinske vesten, og på den andre siden de orientalske ortodokse kirkene. 175 Den ortodokse kirke i Norge. Hellige Nikolai menighet 75 år 1931–2006, Hl. Nikolai menighet, Oslo 2006, s. 3. 176 I forbindelse med tusenjubileet for Norges kristning i 1995 søkte Hl. Nikolai menighet erkebiskopen i Paris om å få godkjent Olav Haraldsson som ortodoks helgen. Hellige Nikolai menighet 75 år, s. 31. 177 For historien til det ortodokse Olavskapellet på Stiklestad, se jubileumsskriftet Hellige Olga menighet 1996–2016, Hl. Olga menighet, Oslo 2016, s. 110 –119. 178 Se Caroline Serck-Hanssen, «Olav den hellige i moderne ortodoks ikonmaleri», Helgenkongen St. Olav i kunsten, Øystein Ekroll (red.), Museumsforlaget/Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Trondheim 2016, s. 215–242. 179 Se kapitlet «Olav i austerveg» i Lars Roar Langslet og Knut Ødegård: Spor etter helgenkongen, Forlaget Press, Oslo 2011, s. 249–266. 180 Opplysningene om Trifons bakgrunn i den mest pålitelige historiske kilden avviker sterkt fra det tradisjonelle kirkelige vitaet. Se Serck-Hanssen 2017, s. 15–57. Vitaet er oversatt til norsk i Johannes Johansen (red.): Hellige Trifon av Petsjenga. En russisk ortodoks helgen i Norge, Hl. Trifon Skita, Hurdal 2004, s. 21–54. 181 Just Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn, bd. III, Oslo 1927, s. 507. Om Trifon-sagn i Sør-Varanger, se Serck-Hanssen 2017, s. 255–267. 182 Serck-Hanssen 2017, s. 143–162. 183 Et ortodokst kapell i Neiden-distriktet blir først nevnt i 1694, men dette lå trolig lenger inn i landet. Den eldste omtalen av et kirkebygg ved Skoltefossen i Neidenelva der St. Georgskapellet befinner seg, skriver seg fra 1744. Serck-Hanssen 2017, s. 224–226.

351


184 Olaf Broch og Chr. Stang (red.): Russiske aktstykker fra det 17de århundre til Finnmarks og Kolahalvøens historie, Oslo 1961, s. 28. 185 Serck-Hanssen 2017, s. 63–67. 186 Serck-Hanssen 2017, s. 81. 187 Therese Fløtten: «Barndomsminner fra Vardø», Varanger årbok 1988, s. 77–78; Serck-Hanssen 2017, s.107–108. 188 Det norske bispebesøket til Petsjenga i 1911 er skildret av den medfølgende soknepresten Mads le Maire: Fra Sydvaranger, Sør-Varanger Museum, Kirkenes 1982, s. 47–71. 189 Einar Niemi: «Østsamene – ressursutnyttelse og rettigheter», Bruk av vann og land i Finnmark i historisk perspektiv (NOU 1994:21, del V), s. 425; Jens Petter Nielsen (red.): Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917, Pax forlag, Oslo 2014 s. 306. 190 Ruslan Davydov: «En ortodoks kirke for Vardø by», Årbok for Vardø 2009, s. 185–192. 191 Davydov 2009, s. 191–192. 192 Nielsen 2014, s. 302–303. 193 Caroline Serck-Hanssen: «Syngende pomorer og tause tremennesker. Naboppfatninger i russehandelens tid», Perspektivet museum: Flytende russisk. Sjømenn fra øst møter Tromsø, Tromsø 2007, s. 108–109. 194 Bjørn Bratbak: Russere langs norskekysten – skipsfart og forlis, Commentum forlag 2012. 195 Bjørn Bratbak og Alexander Nikolaevitsj Nortsjenko: Russerne i Eiksvåg 1779–1780, Commentum forlag 2005, s. 61. 196 Bjørn Bratbak: «Fra marinebesøk i Arendal til revolusjonsforsøk i Russland», Norsk sjøfartsmuseum: Årbok 2003, Oslo 2004, s. 59–98. 197 Conrad Nicolai Schwach: Erindringer af mit liv, KA forlag, Oslo 2008, s. 418–419. Etter beskrivelsen å dømme er det trolig ikke selve nattverden Schwach skildrer, men snarere utdelingen av velsignet brød ved liturgiens slutt. For en utenforstående er det lett å forveksle disse handlingene. Lekfolk mottar ikke nattverdsbrødet i hendene. Den omtalte presten het fader Varnava og hadde bakgrunn fra Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Bratbak 2004, s. 63. 198 Hellige Nikolai menighet 75 år, s. 26. Opplysningene om menighetens videre historie er i all hovedsak hentet fra dette jubileumsskriftet. 199 En reportasje fra minnegudstjenesten i Tidens Tegn er gjengitt i Hellige Nikolai menighet 75 år, s. 42. 200 Se faksimile fra Stjørdalens blad 16.4.1920 i Hellige Nikolai menighet 75 år, s. 45. 201 Hellige Nikolai menighet 75 år, s. 27–28. Et innslag fra seansen ble 11. desember 1944 vist i den riksdekkende Filmavisen, som fra oppstarten i 1941 tjente som et propagandaverktøy for Quisling-regimet: https://tv.nrk.no/serie/filmavisen/FMAA44004944/11-121944#t=2m21s 202 For f. Therapons biografi, se Jan Andrew Nilsens minneartikkel «Fader Therapons fargerike liv», Vårt Land 9. juni 1988. 203 Bjørg Morken: Kvite russiske emigranter i Norge. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 1984, s. 229–230. 204 Vårt Land 10. august 2019. 205 En rekke gjengivelser av Ove Sveles ikoner og en kort kunstnerbiografi finnes i Torstein Theodor Tollefsen: Ikon – vindu mot evigheten, Hellige Trifon skita, u.å. 206 Johannes Johansen (red.): Hellige Trifon Skita. Det første ortodokse kloster i Norge 1985–2015, Hellige Trifon Skita, u.å. 207 Opplysningene er hentet fra Hl. Nikolai menighets nettsider: ortodoks.org/Kirkeside/index.htm (besøkt 30. januar 2019). 208 Vårt Land 22. oktober 2018.

352


209 Vårt Land 17. desember 2018; Hellige Nikolai menighetsblad nr. 1, 2019, s. 3–5. 210 For en grundig drøfting av situasjonen i Norge, se Berit Thorbjørnsrud: «’The Problem of the Orthodox Diaspora’: The Orthodox Church between Nationalism, Transnationalism, and Universality», Numen vol. 62, nr. 5/6 2015, s. 568–595. 211 SSB: Tabell 06339: Medlemmer i kristne trussamfunn som mottek offentleg stønad og som er utanfor Den norske kyrkja, pr. 1. januar 2020. www.ssb.no/statbank/table/06339/ tableViewLayout1/ (besøkt 17. februar 2021). Statistisk sentralbyrå skiller ikke mellom østlige ortodokse og orientalske ortodokse trossamfunn. 212 https://www.regjeringen.no/no/tema/tro-og-livssyn/tros-og-livssynssamfunn/innsiktsartikler/antall-tilskuddsberettigede-medlemmer-i-/id631507/ (besøkt 26. april 2021). Tallene for de enkelte menighetene i resten av kapitlet er hentet herfra. 213 Arentzen 2018, s. 130–131. 214 Dagen lørdag 19. september 2015. 215 Aftenposten søndag 3. mai 1992. 216 Dagen lørdag 19. september 2015. 217 Se den fyldige artikkelen på https://sornett.no/arkiv/198522 og https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-soerlandet/202001/DKSL98012420#t=3m39s 218 Vårt Land 9. desember 1997. 219 Opplysninger fra den bulgarske menighetens nettsider, bomin.no (besøkt 29. januar 2019). 220 For historien om menighetens tilblivelse, se Hellige Olga menighet 1996–2016. 221 Se Hellige Olga menighet 1996–2016. Brevet til patriarken er gjengitt på s. 8–11. Det ortodokse konvertittmiljøet i Norge som helhet drøftes i Berit Synøve Thorbjørnsrud: «Who is a convert? New members of the Orthodox Church in Norway», Temenos vol. 51, nr. 1 2015, s. 71–93. 222 Se f.eks. VG Helg 6. februar 2016 og NRK Møre- og Romsdal 02.06.2014: https://www. nrk.no/mr/starta-kloster-i-norddal-1.11714475 223 Se Silje Evensmo Jacobsens dokumentarfilm Tro kan flytte fjell fra 2021 på nrk.no; Sebastian Rimestad: Orthodox Christian Identity in Western Europe. Contesting Religious Authority, Routledge, London og New York 2021, s. 47–48. 224 Caroline Serck-Hanssen: «Østkirkens hellige bilder i protestantisk kontekst: Bruk og forståelse av ikoner i Den norske kirke», Sigrid Lien og Caroline Serck-Hanssen (red.): Talende bilder. Tekster om kunst og visuell kultur, Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press, Oslo 2010, s. 180–197. 225 Thomas Hopko: Doctrine (The Orthodox Faith, vol. I), The Department of Religious Education, The Orthodox Church of America, New York 1981, s. 12–13. 226 Ware 2015, s. 190–192. 227 For oversettelse til norsk og kommentarer, se Apokryfene. Bibelens deuterokanoniske bøker, Bibelselskapet, Oslo 2018. 228 Se https://www.bibel.no/Bibelselskapet/Bibel2011/Nytt-i-Bibel2011/Endringer/Kommentar Aftenposten (besøkt 5. mars 2020). 229 Matt 1,23. Se Ware 2015, s. 194. 230 Aarbakke 2019, s. 118. 231 https://www.johnsanidopoulos.com/2010/04/greek-synod-condemns-liturgy-in-modern. html (besøkt 13. januar 2021). 232 Tollefsen: Ikon – Vindu mot evigheten, u.å, s. 30. 233 For en god presentasjon av de sentrale kirkefedrene på norsk, se Peter Halldorf: 21 kirkefedre: Historien om hvordan kristendommen ble utformet, Luther forlag, Oslo 2012. 234 Ware 2015, s. 198. 235 https://orthodoxwiki.org/Augustine_of_Hippo (besøkt 10. mars 2020).

353


236 https://snl.no/Kirkenes_Verdensr%C3%A5d (besøkt 27. august 2020). 237 1 Mos 26. Ifølge bibelforskeren Terje Stordalen kan flertallsformen i skapelsesberetningen ha en rent språklig forklaring, noe han kaller «selvoverveielsens flertall», på linje med det norske «nå skal vi se». Støv og livspust. Mennesket i Det gamle testamente, Universitetsforlaget, Oslo 1994, s. 58–59. 238 1 Mos 18 239 Mark 14,61–62 240 Dionysios Areopagiten: «Den mystiske teologi», Østkirken 2002, s. 111–112. 241 Østkirken 2002, s. 107; 2 Mos 19. 242 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier (red. f. Johannes Johansen), Solum forlag, Oslo 2005, s. 78. 243 Østkirken 2002, s. 109. 244 Matt 28,19. 245 Lynch 2010, s. 163. 246 Hopko 1981, s. 63. 247 Joh 1,1–3. 248 Kol 1,15–16. 249 Jes 6,1–3. 250 Se Dionysios Areopagita: De himmelska hierarkierna (Ortodoxa småskrifter nr. 10), Ortodox Tidning och Bokhandel, Stockholm 2003. 251 https://orthodoxwiki.org/Angels (besøkt 16. januar 2021). 252 Lucifer er den latinske bibeloversettelsen Vulgatas gjengivelse av det greske navnet Phosphoros i Septuaginta. I antikken var dette et poetisk navn for Morgenstjernen (planeten Venus), som kan sees før daggry og derfor ble kalt «lysbærer». Denne betegnelsen var også en av de babylonske kongenes hederstitler. I en spottevise over kongen hos profeten Jesaja har morgenstjernen (Lucifer) falt ned fra himmelen og blitt nedstøtt i dødsriket (Jes14,12–15). Den tidlige Kirken tolket Babel-kongen som en metafor for djevelen. 253 Se Andrew Louth: «The Six Days of Creation according to the Greek Fathers» i Reading Genesis after Darwin (red. Stephen C. Barton og David Wilkinson), Oxford University Press, Oxford 2009, s. 39–55; Peter C. Bouteneff: Beginnings. Ancient Christian Readings of the Biblical Creation Narratives, St Vladimir’s Seminary Press, New York 2008. 254 I en meningsmåling foretatt blant amerikanerne av Pew Research Senter i 2014, sa 59 prosent av de ortodokse kristne seg enige i at mennesket hadde utviklet seg gradvis. Denne gruppens tilslutning til evolusjonsteorien lå dermed omtrent på nivå med befolkningen som helhet og betydelig høyere enn hos de ulike protestantiske gruppene sett under ett: https://www.pewforum.org/2019/02/06/the-evolution-of-pew-research-centers-surveyquestions-about-the-origins-and-development-of-life-on-earth/pf_02-06-19_evolution_00-06/(besøkt 2. april 2020). 255 Alfejev 2010, s. 87. Egen oversettelse fra svensk. 256 Gregor av Nyssa: «Homilie over saligprisningene», Østkirken 2002, s. 52. 257 1 Mos 1,27–28. 258 Alfejev 2010, s. 97–99. 259 Joh 1,14. 260 Johannes fra Damaskus: «Annet forsvar for ikonene», Østkirken 2002, s. 144–145. 261 Alfejev 2010, s. 101. 262 Kallistos Ware: The Orthodox Way (revidert utgave), St Vladimir’s Seminary Press, New York 1995, s. 47–49. 263 Ware 1995, s. 154–155. 264 Alfejev 2010, s. 105. 265 Rom 5,12.

354


266 Ware 1995, s. 62–63. 267 Rom 5,18–19. 268 Hopko 1981, s. 70. Egen oversettelse. 269 Matt 26,39. 270 15. antifon fra langfredagens gudstjeneste med de tolv evangelielesningene som holdes torsdag kveld i den stille uken. Fastetrioden II, Pasjonsuken. Liturgiske tekster og noter (oversatt av arkimandritt Johannes Johansen), Hellige Trifon skita, Hurdal u.å., s. 153. 271 Frem til senmiddelalderen (ca. 1300) var den vestlige kirkekunstens fremstillinger av Jesus langt på vei sammenfallende med de bysantinske. 272 Kanon for Store Lørdag, niende ode. Fastetrioden II, Pasjonsuken, u.å., s. 246. 273 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 69–70. 274 Hopko 1981, s. 90–101. 275 Joh 14,6. 276 Mark 10,45 277 Se Alfejev 2010, s. 137–141. 278 Fil 2,7. Min uthevelse. 279 Joh 11,25–26. 280 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 34. 281 1 Mos 1,2; 2,7. 282 1 Kor 6,19. 283 Ware 1995, s. 92–95. 284 1 Mos 11,1–9. 285 Apg 2,4–12. 286 Ware 1995, s. 33. Egen oversettelse. 287 Athanasius 2014. Se også Halldorf 2012, s. 96. 288 Se Ware 2015, s. 225–226. 289 2 Pet 1,3–4. 290 Valentine Zander: Serafim av Sarov, Artos, Skellefteå 2003, s. 27. 291 1 Mos 28,12 292 Ware 1995, s. 105–107. 293 Vladimir Lossky: Östkyrkans mystiska teologi, Artos, Skellefteå 1997, s.178–180. 294 Ware 1995, s. 101–102. 295 Ware 2015, s. 229–231. Se også Berit Thorbjørnsrud: «For å bli lik Gud: Helliggjøring som livsprosjekt i Den ortodokse kirke», Chaos: Dansk-norsk tidsskrift for religionshistoriske studier 58, 2012, s. 83–103. 296 Sergius Bulgakov: The Orthodox Church [1935], Three Hierarchs Seminary Press, u.å., Maitland, Florida, s. 9. Egen oversettelse. 297 Ware 2015, s. 233–236. 298 Matt 18,20. 299 Bulgakov 1935, s. 9–10; Ef 5,21–33. 300 Rom 6,3–4. 301 Joh 15,5. 302 1 Pet 2,5. 303 1 Kor 12,7–12. 304 Om Khomjakovs kirkesyn, se Zernov 1947, s. 72–83. 305 Østkirken 2002, s. VII. 306 1 Tim 3,15. 307 https://www.holycouncil.org/-/rest-of-christian-world (besøkt 30. oktober 2020). 308 Ware 2015, s. 315.

355


309 https://en.wikipedia.org/wiki/Joint_International_Commission_for_Theological_Dialogue_Between_the_Catholic_Church_and_the_Orthodox_Church (besøkt 11. mai 2021). 310 Ware 2015, s. 307–310. 311 https://kirken.no/nb-NO/bispedommer/nord-haalogaland/tema/skkb (besøkt 17. januar 2021). Se også Kyrka över gränser. 20 år av kyrkligt samarbete i Barentsregionen (red. Roger Marklund m.fl.), Luleå 2017. 312 Alfejev 2010, s. 188. 313 Ortodoks bønnebok 2002, s. 14. 314 Luk 1,38. 315 Ware 1995, s. 77–78. 316 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier 2005, s. 74. 317 Se Per-Arne Bodin: «Postmodernist Saint. Ksenija’s Life», Language, Canonization and Holy Foolishness, (Acta Universitatis Stockholmiensis), Stockholm 2009, s. 231–254. 318 Se Bodin 2009, s. 90–99. 319 http://www.katolsk.no/biografier/historisk/nino (besøkt 10. april 2020). 320 https://orthodoxwiki.org/Mary_Magdalene (besøkt 8. mai 2021). 321 Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamásov, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1991, s. 360–372; Ingunn Kvisterøy og Johan Henrik Schreiner: Bli kjent med Hellas, Hera, Oslo 1987, s. 178. 322 Ware 2015, s. 247–248. 323 Anthony Bloom: Death and Bereavment, The Russian Orthodox Cathedral, London 1985, s. 37–38. 324 Gregor av Nyssa: «Om sjelen og oppstandelsen», Gregor av Nyssa (Antikken og Kristendommen 5), Forlaget ANIS, København 2007, s. 124–134. 325 Gregor av Nyssa 2007, s. 118–121. 326 Ware 2015, s. 248. 327 Seraphim Rose: The Soul After Death: Contemporary «After-Death» experiences in the Light of the Orthodox Teaching on the Afterlife. St. Herman of Alaska Brotherhood, Platina 1988. 328 https://orthodoxwiki.org/index.php?title=Aerial_Toll-Houses (besøkt 20. april 2020) 329 1 Tess 5,2. 330 Se Matt 24. 331 Kolstø 1994, s. 390–391. 332 Alfejev 2010, s. 295–296. 333 Esek 37,1–14. 334 Joh 5,29. 335 1 Kor 15,44. 336 Gregor av Nyssa 2007, s. 146; 151. 337 Gregor av Nyssa 2007, s. 141–142. 338 Matt 25,34–40. 339 Luk 12,48. 340 Rom 2,13–16. 341 Alfejev 2010, s. 301–304. 342 Ware 1995, s. 135–136; Ware 2015, s. 254–255. 343 Alfejev 2010, s. 311. 344 Referert etter professor Stig Frøyshov, som i begynnelsen av 1990-årene var f. Thomas Hopkos student på St Vladimir’s Seminary i New York. 345 1 Kor 15,28. 346 Alfejev 2010, s. 332.

356


347 Per-Arne Bodin: Värden som ikon. Åttaföredrag om den ryskortodoxa andliga traditionen. Artos Bokförlag, Skellefteå 1988, s. 120. 348 Gregor av Nyssa: «Om sjelen og oppstandelsen», s. 122; «Den kateketiske tale», s. 206–207 (Begge i Gregor av Nyssa 2007). 349 Alfejev 2010, s. 316–321. 350 Se omtale og utdrag av deres skrifter om dette temaet i Alfejev 2010, s. 323–332. 351 Åp 21,1–5. 352 Ware 2015, s. 90–96. 353 Den orthodox-katholske (orientalske) Kirkes udførligechristelige katekismus (overs. prost Siletzky), G.E.C. Gad, København 1908. 354 Dokumentet foreligger i engelsk oversettelse på nettsidene til Moskvapatriarkatets utenriksavdeling: mospat.ru/en/documents/social-concepts/ (besøkt 10. september 2020). 355 mospat.ru/en/documents/social-concepts/ii/ (besøkt 10. september 2020). 356 mospat.ru/en/documents/social-concepts/viii/ (besøkt 11. september 2020). 357 Joh 15,13. 358 Rom13, 1. 359 Luk 20,25. 360 mospat.ru/en/documents/social-concepts/ix/ (besøkt 11. september 2020). 361 mospat.ru/en/documents/social-concepts/ix/ (besøkt 11. september 2020). 362 mospat.ru/en/documents/social-concepts/ix/ (besøkt 5. oktober 2020). 363 mospat.ru/en/documents/social-concepts/xii/ (besøkt 17. september 2020). 364 mospat.ru/en/documents/social-concepts/kh/ (besøkt 14. september 2020). 365 mospat.ru/en/documents/social-concepts/xii/ (besøkt 14. september 2020). 366 mospat.ru/en/documents/social-concepts/xii/ (besøkt 18. september 2020). 367 mospat.ru/archive/en/2005/12/28998/ (besøkt 18. september 2020). I et brev til patriark Aleksij uttrykte patriark Bartholomeos forståelse for Moskvapatriarkatets avgjørelse, men fastslo samtidig at Det økumeniske patriarkatet akter å opprettholde dialogen med Den svenske kirken. 368 https://www.pewforum.org/2017/11/08/orthodox-take-socially-conservative-views-on-gender-issues-homosexuality/ (besøkt 18. september 2020). 369 Kallistos Ware: «Foreword», The Wheel nr. 13/14 2018, s. 8–10: https://www.wheeljournal.com/13-14-ware (besøkt 21. september 2020). 370 Se pkt. 10 i https://www.holycouncil.org/-/marriage (besøkt 24. oktober 2020). 371 Bartholomeus (økumenisk patriark) 2012, s. 157–158. 372 Opplysninger fra forelesning om ortodoks teologi og spiritualitet av professor Stig Frøyshov, Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo 24. august 2018. 373 Knut Hamsun: I Æventyrland (Samlede verker, bind 3), Gyldendal forlag, Oslo 1992, s. 169. 374 Kiilerich og Torp 1998, s. 55–56, 195–198. 375 Kiilerich og Torp 1998, s. 201–202; Hilarion Alfeyev: The Architecture, Icons, and Music of the Orthodox Church (Orthodox Christianity, vol. III), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2014, s. 33. 376 William Craft Brumfield: A History of Russian Architecture, Cambridge University Press, 1997, s. 129. 377 http://kremlin.ru/events/president/news/59697/photos (besøkt 5. november 2020). 378 https://balkaninsight.com/2020/10/23/more-than-a-church-new-hagia-sophia-is-big-dealfor-serbia/ (besøkt 5. november 2020). 379 Se Sakarjas lovsang, Luk 1,78. 380 I henhold til russisk tradisjon skal det finnes en liten relikvie innsydd i antimens-duken. I gresk praksis er dette ikke påkrevd.

357


381 Alfeyev 2014, s. 82. Boken gir en detaljert beskrivelse av det ortodokse kirkerommets innredning. For en mer kortfattet beskrivelse på norsk, se Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 13–30. 382 For de liturgiske plaggenes utforming, historie og symbolske tolkning, se Krista M. West: The Garments of Salvation: Orthodox Christian Liturgical Vesture, St Vladimir’s Seminary Press, New York 2013. 383 Om de østlige og vestlige liturgiske plaggenes felles utgangspunkt, se Per Bjørn Halvorsen: Jesu nattverd. Messen gjennom 2000 år, St. Olav forlag 1989, s. 83–98. 384 Se Alfeyev 2014, s. 104–105. 385 På kirkeslavisk kalles den midtre døren tsarskie vrata, altså «keiserporten». I Bysants var dette betegnelsen på midtportalen mellom våpenhuset og kirkeskipet, som ble benyttet ved keiserens seremonielle inntog. 386 Om ikonostasens historie, oppbygning og de enkelte motivenes betydning, se Leonid Ouspensky og Vladimir Lossky: The Meaning of Icons, St Vladimir’s Seminary Press, New York 1989, s. 59–68. 387 I de orientalske ortodokse kirkene i Afrika er bruken av trommer vanlig i liturgisk sammenheng. 388 Om ikonenes rolle i gresk folkereligiøsitet, se Kvisterøy og Schreiner 1987, s. 146–151. 389 Sitert i Tollefsen: Ikon – Vindu mot evigheten, u.å., s. 30. 390 For en god oversikt over de mange ulike Maria-fremstillingene og andre ikonmotiver, se Alfredo Tradigo: Icons and Saints of the Eastern Orthodox Church, J. Paul Getty Museum, Los Angeles 2006. 391 B.M. Keilhau: Reise i Öst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen Aarene 1827 og 1828, Christiania 1831, s. 54. 392 Jana Zelenina: «‘Vsem v sladost byst videnie lika tvojego…’. Prepodobnyj Serafim Sarovskij – ot portreta k ikone», Nasje Nasledie nr. 70, 2004, s. 2–15. 393 1 Mos 18,1–15. 394 Se Halvor Nordhaug: Kjærlighetens hus. Betraktninger over Andrej Rubljovs ikon Den hellige treenighet, Verbum forlag, Oslo 2010. Forfatteren er luthersk biskop i Bjørgvin. 395 Stig S. Frøyshov: «Den bysantinske kirkesangen og dens liturgiske kontekst», Johannes Johansen (red.): Ortodokse røster i nord, Hl. Silouan Forlag, København 2003, s. 125–131. Se også Alfeyev 2014, s. 263–282. 396 http://polyphony.ge/en/georgia/georgian-sacred-music/history/ (besøkt 23. januar 2021). 397 Nina Ulff-Møller: «Den russiske kirkemusik», Den russiske kirke i 1000-året, Svantevit, Aarhus 1988, s. 96–103; Alfeyev 2014, s. 283–336. 398 Tidebønneboken foreligger i norsk oversettelse ved f. Johannes Johansen: Horologiet. Den Ortodokse Kirkes Tidebønner, Hellige Trifon skita, Hurdal 2018. 399 1 Mos 1,5. 400 Nummereringen av salmene i Septuaginta avviker fra Det Norske Bibelselskaps oversettelse av Det gamle testamentet, der den hebraiske nummereringen brukes. I det følgende vil Septuagintas nummer stå i parentes. 401 Det greske ordet Hilarion («glade») ble upresist oversatt til kirkeslavisk tikhij («stille»). Derfra har feilen forplantet seg videre til vestlige språk, der det siste ordet gjerne gjengis som «milde» eller «stille». Takk til professor Stig Frøyshov for denne opplysningen. 402 Horologiet 2018, s. 22. Her innledes hymnen med ordet «Milde», som jeg har tillatt meg å rette i klammen. 403 Åttetoneboken Menaions tekster for kirkeårets viktigste festdager, samt tekstene for lidelsesuken i Triodion og påskeuken i Pentekostarion, er oversatt til norsk av f. Johannes Johansen og utgitt av Hellige Trifon skita.

358


404 De øvrige åtte bibelske odene (kantiklene) synges bare i enkelte klostre, og etter russisk tradisjon på hverdagene under Den store fasten. 405 Nikolaj Gogol: Betraktninger over Den guddommelige liturgien [1845], Hl. Trifon ortodokse forlag, Oslo 1978, s. 16–17. 406 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 49. 407 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 49–50. Den store fredsektenien har siden 1970-tallet fått innpass i Den norske kirke, der den kalles «fredslitaniet» (Norsk salmebok 2013, nr. 982). Ofte benyttes en russisk melodi til omkvedet «Herre, miskunne deg». 408 Alfeyev 2016, s. 116–117. 409 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 58. 410 Johannes Damaskenos: Den ortodoxa tron, Artos, Skellefteå 2014, s. 128. 411 Alfeyev 2016, s. 134. 412 Egen oversettelse av den kirkeslaviske teksten som benyttes av Moskvapatriarkatet. 413 Alfeyev 2016, s. 135. 414 Ordene jeg har satt i klammer, er et senere tillegg. Det forekommer i den russiske tradisjonen, men ikke i den greske. Takk til professor Stig Frøyshov for denne opplysningen. 415 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 77–85. De stille bønnene som leses av presten, er utelatt. 416 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 88. 417 Egen oversettelse fra kirkeslavisk. 418 Se Alexander Schmemann: The Eucharist, St Vladimir’s Seminary Press, New York 1987; svensk utgave: Eukaristin – Kärlekens sakrament, Artos, Skellefteå 1997. 419 Hilarion Alfeyev: The Worship and Liturgical Life of the Orthodox Church (Orthodox Christianity vol. IV), St Vladimir’s Seminary Press, New York 2016, s. 200–202. 420 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 196. 421 Ware 2015, s. 180–181. 422 De enkelte ukedagenes strofer og vers er gjengitt i Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 113–128. 423 Ware 2015, s. 295. 424 Matt 6,16–18. 425 Ortodoks bønnebok, 2002, s. 112. 426 Ortodoks bønnebok, 2002, s. 109. 427 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 130. 428 Egen oversettelse fra kirkeslavisk. 429 Gal 3,27. 430 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 136. 431 Jakobsevangeliet foreligger på norsk i bindet Apokryfe evangelier (Verdens hellige skrifter), Bokklubben, Oslo 2001. 432 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 146. 433 Ortodoks bønnebok, 2002, s. 155. 434 Se Paul F. Bradshaw og Maxwell E. Johnson: The Origins of Feasts, Fasts and Seasons in Early Christianity, Society for Promoting Christian Knowledge, London 2011, kap. 15: «25 December: two competing theories». 435 Thomas Hopko: Worship (The Ortodox Faith, vol. II), New York 1976, s. 120. 436 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 153. 437 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 156. 438 Serck-Hanssen, 2017, s. 197–198. 439 Russkaja lepta (menighetsblad for Hellige Olga menighet i Oslo), nr. 1, 2010, s. 18; nr. 1, 2019, s. 15.

359


440 Luk 2,29–32. 441 Hopko 1976, s. 131. 442 Ware 2015, s. 272. 443 Både den greske og den ukrainske autokefale kirken får fremdeles sin myrrasalve fra Konstantinopels økumeniske patriarkat. Denne ordningen vakte forargelse blant en del ukrainske geistlige, som mente at autokefalien fra 2018 dermed ikke var fullverdig. 444 Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier, 2005, s. 84. 445 Ware 2015, s. 96. 446 Jak 5,14–16. 447 1 Mos 1,28. 448 Ware 2015, s. 289. 449 I gresk tradisjon har en erkebiskop høyere rang enn en metropolitt, i russisk tradisjon er det omvendt. Flere autokefale kirker ledes av erkebiskoper, eksempelvis kirken i Hellas og på Kypros. 450 https://www.thenationalherald.com/212383/patriarchate-allows-widowed-abandoned-priests-to-remarry/; www.pravmir.com/priests-of-the-ecumenical-patriarchate-allowed-a-second-marriage-what-does-it-mean/ (besøkt 27. juli 2020). 451 Se Elisabeth Behr-Sigel og Kallistos Ware: The Ordination of Women in the Orthodox Church, WCC Publications, Genève 2000; Elisabeth Behr-Sigel: The Ministery of Women in the Church, Oakwood Publications, Redondo Beach, California 1991. 452 Om metropolitt Anthonys syn på kvinnenes rolle i Kirken, se Gillian Crow: «This Holy Man». Impressions of Metropolitan Anthony, Darton, Longman and Todd, London 2005, s. 165–167. Forfatteren var hans bispedømmesekretær. 453 Ware 2015, s. 285; Paul Ladouceur: Modern Orthodox Theology: Behold, I Make All Things New, Bloomsbury Publishing, London 2019, s. 399–401. 454 Rom 16,1–2. 455 Ladouceur 2019, s. 399. Metropolitt Kallistos skriver: «Orthodoxy certainly accepts that women can be ordained to the first of the Major Orders, the diaconate.» Ware 2015, s. 285. 456 Ware 2015, s. 258. 457 Opplysninger fra biskop Nektarios til sin overordnede i 1914. Gjengitt i Sotos Chondropoulos: Saint Nektarios. The Saint of Our Century, Hellige Nektarios’ Treenighetskloster, Egina, u.å. 458 Akatistos (ortodoks bønnebok II, oversatt av f. Johannes Johansen), Hl. Trifon Ortodokse forlag, Oslo 1990, s. 7. 459 Caroline Serck-Hanssen: «Gryende helgenkult», kronikk i Vårt Land 10. desember 2018.