__MAIN_TEXT__

Page 1


DEN BRENNENDE BUSK


DEN BRENNENDE BUSK Originalutgave: H. Aschehoug & Co. 1930 (falt i det fri) Denne utgave: © St. Olav forlag 2020 ISBN 978 82 7024 376 1 Omslagsfoto: St. Olav domkirke i Oslo rundt 1900 | OKBs arkiv For- og baksats: Tapet av William Morris fra «Wallpaper Sample Book 2 – William Morris and Company». Foto: © Gibson Green | Alamy Stock Photo. Morris var en av grunnleggerne av den britiske formgivnings­bevegelsen Arts and Crafts, som Sigrid Undset verdsatte høyt. Språklig tilrettelegging og bildeutvalg: Kristine Dingstad Grafisk design, ombrekking og bildebehandling: Peter Bjerke Takk til Stiftelsen Lillehammer museum (Maihaugen og Bjerkebæk), Oslo Museum (Bymuseet), DigitaltMuseum, Nasjonalmuseet, Sta. Katarinahjemmet og St. Josephsøstrene for velvillig bruk av bildemateriale. En stor takk også til NAOB (Det Norske Akademis ordbok) for ordforklaringer.


SIGRID UNDSET DEN BRENNENDE BUSK


Plakat med reklame for Sigrid Undsets samtidsromaner pĂĽ Aschehoug. Foto: BjerkebĂŚk, Sigrid Undsets hjem


FORORD

«Paul lå helt sammensunket foran kommunions­skranken. Fra bunnløse hemmeligheters rike og fra den virkelige nærværelse noen skritt borte, kjente han viljen som slo sammen omkring hans vilje. Det skyllet som en flod, og han kjente seg oppslukt – av det som ild i denne verden er et bilde av; hans sjel var blindet av noe som lyset står til tegn for på jorden. Det var som en brennende busk drog ham til seg …» FRA DEN BRENNENDE BUSK

I

dobbeltromanen Gymnadenia (1929) og Den brennende busk (1930) videre­fører Undset mange av de religiøse og psykologiske temaene fra sine verdensberømte middelalderromaner, men konteksten er her hennes egen samtid. I Gymnadenia møter vi hovedpersonen Paul Selmer idet han strever med overgangen fra student- til voksenlivet. Hans urbane og borgerlige oppvekstmiljø har vært preget av de radikale 1880-årene, og moren Julie er både frisinnet og fritenkende. Når Paul så i sitt selvstendighetsprosjekt flytter på hybel hos den katolske familien Gotaas på St. Hanshaugen, starter en psykologisk og eksistensiell reise som drar ham i retning av Den katolske kirke. Erkjennelsesprosessen er langsom og følger parallelt med den vare og ulykkelige kjærlighetshistorien med Lucy. Verdenen som gradvis åpner seg for Paul Selmer, er fremmed og eksotisk sett med datidens norske øyne – dog også så forunderlig vanlig –, og sammen med Paul møter vi i Gymnadenia det lille katolske Kristiania og siden også Trondhjem i de skjellsettende årene fra unionsoppløsningen i 1905 til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Ikke før i oppfølgeren Den brennende busk, som foregår mens første verdenskrig herjer i Europa og frem til siste halvdel av 1920-tallet, tar Paul steget og konverterer til Den katolske kirke. Familie og venner står vantro på sidelinjen. Sigrid Undset konverterte selv til katolisismen høsten 1924, og Pauls prosess anses å ha klare selvbiografiske trekk. Den katolske kirken som utgjør kulissene for dobbeltromanen, er bevisst realistisk beskrevet – dette er kirken Undset selv møtte og kjente. Derfor har det falt seg naturlig å illustrere bøkene med fotografier fra hennes eget liv og sekulære og kirkelige samtid, som hun i kjent stil beskriver meget levende.

5


Den 13. oktober 1928 leste Sigrid Undset høyt fra sin da ennå ikke publiserte roman Gymnadenia ved Forfatterforeningens høstfest – maskeradeball – på Grand Hotel. Foto: Arbeiderbladet | Nasjonalbiblioteket

6


KIRKELIG KONTEKST Den katolske kirken Paul – og Undset selv – møtte, var liten, men selv­ bevisst. Dens historie i det moderne Norge var relativt ny. Ikke før i 1843 ble det tillatt å gjenetablere en katolsk menighet i Kristiania, en by som rundt 1900 talte knapt halvparten av landets katolikker, fordelt på to menig­heter: St. Olav og St. Halvard. Også i den andre viktige byen i Paul Selmers liv, Trondhjem, var det to menigheter – Jesu Hjerte og St. Olav – for øvrig én mer enn i dag. Kirkeledelsen tenkte ekspansjon, for rundt århundreskiftet var det bare drøyt 1600 katolikker i Norge. Blant dem virket 127 ordenssøstre og 23 prester og biskoper. Det store flertallet av geistlighet og søstre var utenlandsfødte – dette gjaldt også litt over halvparten av de voksne blant legfolket De ledende kreftene i datidens norske katolske kirke var opptatt av å motvirke inntrykket av at Kirken var et fremmedelement i landet. Dette gjorde man ved utstrakt bruk av nasjonale symboler, ved positive samfunnsbidrag – først og fremst gjennom søstrenes sykehusdrift – og ved å knytte an til norsk katolsk middelalder. Målet var å vise at katolisisme ikke var noe unorsk. Tvert imot. Ifølge romanenes kronologi konverterer Paul Selmer kort før 1920. I de første 15 årene av Norges eksistens som selvstendig stat, var den katolske minoriteten preget av konsolidering og gradvis ekspansjon, stort sett i det stille. Det kommende tiåret ble derimot preget av heftige offentlige debatter om Kirkens rolle og hensikter. To konversjoner bidrog til dette: Lars Eskelands i 1925 og Undsets egen i 1924. I tillegg kom polemikken utløst av kardinal Wilhelm van Rossums visitasreise i Norden sommeren 1923, stortingsdebatten rundt en mulig oppheving av jesuittparagrafen i 1925 (som endte med at forbudet mot jesuitter i Norge ble stående) og Marta Steinsviks antikatolske propagandavirksomhet, som ble møtt med adskillig sympati i vide kretser. Den kirken Paul Selmer er en del av i de rundt ti årene Den brennende busk dekker, har dermed offentlighetens til dels sterkt kritiske søkelys på seg i en hittil ukjent grad. Det opphetede klimaet preger Undsets virke som polemiker mer enn Paul Selmers liv som katolikk. Dette siste kan imidlertid også sees som et bidrag til debatten: Nettopp ved å skildre noe som virker normalt og gjenkjennbart for en ikke-katolsk leser, avdramatiserer Undset det katolske, gjør det mindre truende og viser også slik at den Kirken hun elsket, har en plass i det landet der hun opplevde å ha «levet i tusen år».

7


ROMANENES MOTTAGELSE Dette til tross: Gymnadenia ble mottatt med betydelig skepsis i norsk offentlig­het – Undset bød på katolsk propaganda, het det. I Østlands-Posten 29. november 1929 slås det sågar fast: Katolisismen var nå en gang middelalderens selvsagte form for kristendom, og i en roman med miljø fra den tiden kan vi døye nokså megen katolsk tale. Men i en nåtidsroman hører den neppe hjemme med den samme soleklare rett, og så gir Sigrid Undset seg til å preke for oss, likeså høyrøstet og påtrengende som noen annen legpredikant. […] Sigrid Undset er til og med en høyst ordinær predikant. En slik tendens til å nedvurdere hennes konversjonsromaner og øvrige bøker med katolsk innhold – helgenfortellingene – ser vi også i dag. Den svenske avisen Dagens nyheter hadde imidlertid et annet perspektiv (sitert i tidsskriftet St. Olav): Men det er unødvendig alt for meget å betone det katolske i bok­ en. Det er nemlig ikke det kvantitativt viktigste i romanen; heller ikke, så vidt man fra hedningenes forgård kan bedømme saken, det kvalitativt viktigste. Sigrid Undset har naturligvis villet skrive en bok om omvendelse, innerst inne gjengi sin egen historie, men når hun har fått pennen i hånden, så er det til syvende og sist dikt­et som har tatt luven fra programmet. Gymnadenia er en roman, ikke en lærebok. Med sin overlegne, nesten overmodige sikkerhet har Sigrid Undset latt personene få bevege seg og tale. Også Eugenia Kielland roser samtidsromanen i Morgenposten (referert i St. Olav): Begynner man å lese, merker man snart at her virker og lever en ny Sigrid Undset, modnet gjennom kriser og opplevelser, med avklart syn og dypere forståelse – myndigere også og klokere, ja ofte imponerende klar og klok. I det katolske Kristiania var resesjonen blandet. Tidsskriftet St. Olavs anmelder fryktet at romanen sågar kunne være til skade for Den katolske kirke, all den tid Pauls åndelige veileder pastor Tangen ifølge anmelderen bryr seg for mye om hans sjelsliv. Slik kunne den norske offentlighet få inntrykk 8


Da Gymnadenia utkom høsten 1929, fikk den blandet kritikk, særlig fordi den av flere ble ansett som «katolsk propaganda». I Østlands-Posten 29. november kunne man lese: «Katolisismen var nå en gang middelalderens selvsagte form for kristendom, og i en roman med miljø fra den tiden kan vi døye nokså megen katolsk tale. Men i en nåtidsroman hører den neppe hjemme med den samme soleklare rett, og så gir Sigrid Undset seg til å preke for oss, likeså høyrøstet og påtrengende som noen annen legpredikant. […] Sigrid Undset er til og med en høyst ordinær predikant.» Foto: Østlands-Posten | Nasjonalbiblioteket

9


av at presteskapet styrte legfolket – at katolikkene ikke var frie mennesker. Dette var en misoppfatning som kunne forsterkes av romanen, og fru Undset unngår å korrigere dette bildet, fryktes det – hun burde norm­ativt signalisert at en katolsk prest ikke grafser i sjelelivets kompleksitet. I det hele tatt er Gymnadenia ingen normativ fortelling fra Undsets side – hun tegner komplekse mennesker, og det er den katolske anmelder skeptisk til. Her er litt for mange hverdagsmennesker, og idealbildene mangler. Dessuten er fru Undset farlig nær virkelighetslitteraturen når hun dikter en roman fra det lille katolske miljøet i St. Olav menighet. Kunne deres egen fru Undsets roman regelrett forsterke fordommene mot et allerede hardt presset minoritetsmiljø? Bakteppet for den konkrete skepsisen mot fremstillingen av katolske prester i Undsets roman, er å finne i Marta Steinsviks (1877–1950) antikatolske propaganda som samtidig raste over landet. Den norske forfatteren, kvinnesaksforkjemperen og antroposofen agiterte på Undsets tid sterkt mot jøder og katolikker. Hun reiste blant annet rundt med foredraget «I moderkirkens favn», og hadde også en artikkelserie i Aftenposten i 1925 hvor hun argumenterte mot opphevelsen av jesuittparagrafen. I 1928-årene utgav hun så boken Sankt Peters himmelnøkler, et usedvanlig sterkt angrep på Den katolske kirke. Den utløste enorm debatt og en mengde offentlige disputter mellom Steinsvik og katolske geistlige. Boken ble populær i kretser som allerede næret skepsis mot det katolske, og utkom i flere opplag. «… det er på tide at katolisismen nå som smått begynner å bli avslørt her i Norge i sin virkelige beskaffenhet», agiterer Steinsvik i St. Peters himmel­ nøkler (s. 102). Særlig slår hun ned på den katolske moralteologi, som hun hevder resulterer i katolske presters morbide interesse for seksuelle synder i skriftemålet – som er en regelrett «spionsentral» (s. 325) og en «sjelens forhørsrett hvor skriftefaren får full bruk for sine obskøne moralteologiske kunnskaper» (s. 16). «Dette gjelder katolske skriftefedre i det store og hele, men først og fremst selvfølgelig jesuittene» (s. 326). Moralteologien er «rene moralske pestkilder» (s. 15) og må ikke få råde blant sjelesørgere i Norge! Riktignok innrømmer Steinsvik at de norske katolske prestene, «disse geistlige som har hatt den ulykke å være blitt presteordinert i den romerske kirke» (s. 320), nok ikke er av den aller verste sort: Vi er alle på det rene med at den romerske kirke til de land den spesielt ønsker å vinne, sender sine beste og mest sympatiske representanter. Og Norge er et av de land den romerske kirke svært gjerne vil vinne. Det er derfor ingen grunn til å tro at de

10


prester som sendes hit opp, ikke er så bra som de i det hele tatt kan være (s. 18). Dog: Sikkert er det i hvert fall at alle fromme katolikker den dag i dag er lydige redskaper i sine skriftefedres hender (s. 328). Ikke bare kontrollerer den katolske sjelesørger og skriftefar de troendes seksualliv, advarer Steinsvik, han styrer også deres politiske liv: Skriftefaren benytter […] som før antydet sin makt ikke bare til å beherske familiens indre anliggender, men først og fremst til å øve politisk innflytelse. […] De nekter ganske enkelt å gi syndsforlatelse til enhver som ikke stemmer på de politiske kandidater romerkirken ønsker valgt (s. 330). Englands velferd og sikkerhet trues av dette, hevder Steinsvik, siden «en mengde politikere, lærere, bankdirektører, kontorfolk, journalister osv. [der] allerede er katolikker» (s. 331). Imidlertid er faren noe mindre i Norge: Her i Norge er der jo enda bare ca. 3000 offisielle katolikker. Med vanlig norsk flegma kan vi derfor ta denne sak med ro inntil det er blitt iallfall minst en halv million katolikker i landet, og det vil ta noen år. Vi kan derfor trygt sove videre en god stund til. Men advarselen er klar: Den katolske kirkes åndstrelldom har man for lenge siden glemt. Den er blitt en saga blott, et fortidseventyr fra fremmede land, som ingen lenger tror på her hos oss (…). Gjennom en bakdør har [jesuittismen] listet seg inn i vårt land. Og nå arbeider den ugenert og planmessig på å bringe hele Norge tilbake til «Moderkirkens» favn (s. 47–48). Så mye om den kirkelige og samfunnsmessige kontekst for Sigrid Undsets konversjonsromaner.

11


SPRÅKLIG TILRETTELEGGING Sigrid Undset var et stort navn i sin samtid, både som romanforfatter, skribent og polemiker. For sine middelalderromaner ble hun tildelt Nobels litteraturpris, som den tredje og foreløpig siste nordmann i historien. I samtidsdebatten hadde hun en skarp penn som engasjerte seg særlig i kvinne­ saken, religionens rolle og nazismens menneskeforakt. Med Marta Steinsvik diskuterte hun særlig hardt Olav den helliges rolle i landet. I tiden rundt andre verdenskrig førte hun sterk polemikk mot Knut Hamsuns ideer og engasjerte seg i det såkalte jødespørsmålet, noe som medførte at hennes bøker og tekster ble forbudt i Hitler-Tyskland. Etter invasjonen i 1940 måtte hun flykte fra Lillehammer og Norge til fordel for USA, der hun fortsatte kampen mot okkupasjonen. Også etter Undsets død i 1949 har bøkene og tekstene hennes fortsatt å prege nye lesere, og stadige opplag og samlede verker er utgitt. Men hva med den nye generasjonen som nå vokser opp? Flere unge lesere i dag forteller at de unngår Undset særlig fordi språket oppleves gammelmodig og tungt – formen fremmedgjør. I et forsøk på å gjenintrodusere Undset for et nytt publikum som ikke er fortrolig med origi­nalens språklige form, er det derfor i denne utgaven foretatt en forsiktig oppdatering av ortografi og tegnsetting i retning av et moderne konservativt bokmål. Slik er «sig» og «mig» ortografisk oppdatert til «seg» og «meg», «aa» til «å», «op» til «opp», «at» til «å» etc. Eksempelvis lyder Gymnadenias tre første avsnitt originalt slik: Paul var med i den sisste driften av passagerer – de som halvsprang ned gjennem den skumle stationshal og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de saa at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet paa den ytre perrong og støtte opp røkskyer mot den blanke vaarhimmel. Med øyesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansigt bak et kupévindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gik forbi. Det rykket i toget, og gutten sprang op paa platformen til den nærmeste vogn, lukket paa døren – der stod tykt med folk ute i korridoren, saa kupeerne var vel overfyldt da. Luften slog imot ham, mæt av malinglugt og tobaksrøk og menneskelugt. Saa blev han stående ute på platformen, drog gymnasiastluen ned over øinene mot solen og stod lænet mot vognvæggen, med hænderne i bukselommerne og bokpakken under armen. 12


I vår forsiktig tilpassede utgave lyder den samme passasjen slik (ortografisk oppgraderinger markert med kursiv): Paul var med i den siste driften av passasjerer – de som halvsprang ned gjennom den skumle stasjonshallen og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de så at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet på den ytre perrongen og støtte opp røykskyer mot den blanke vårhimmelen. Med øyesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansikt bak et kupévindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gikk forbi. Det rykket i toget, og gutten sprang opp på plattformen til den nærmeste vognen, lukket på døren – det stod tykt med folk ute i korridoren, så kupeene var vel overfylt da. Luften slo imot ham, mett av malinglukt og tobakksrøyk og menneskelukt. Så ble han stående ute på plattformen, drog gymnasiastluen ned over øynene mot solen og stod lent mot vognveggen, med hendene i bukse­ lommene og bokpakken under armen. Også datidens tegnsetting, som i særlig grad kan vanskeliggjøre lesingen, er oppdatert. Der flyten tilsier det, er en del kommaer erstattet med «at». På side 9 i originalutgaven leser vi for eksempel: Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld, naar moren vilde at de skulde holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nu vel også forstaa, han aktet at klore sig gjennem verden akkurat som han vilde ha været nødt til at gjøre, hvis far hadde været død. Han bare ønsket, han kunde faa være i fred for at høre om faren og denne nye madammen hans. I vår utgave ser tegnsettingen slik ut: Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld når moren ville at de skulle holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nå vel også forstå at han aktet å klore seg gjennom verden akkurat som han ville ha vært nødt til å gjøre hvis far hadde vært død. Han bare ønsket at han kunne få være i fred for å høre om faren og denne nye madammen hans. 13


Undsets mangslungne og presise vokabular er selvsagt bevart – det er enestående rikt og må videreføres som inspirasjon for fremtidige lesere og skribenter. For en leserskare hvor deler av dette undsetske ordforråd er fremmed eller tapt, er det ordforklaringer nederst på siden. Her må det rettes en særlig takk til enestående Naob! Form og innhold henger uløselig sammen. Derfor vil enhver justering av formen påvirke tekstens kunstneriske kvalitet. Dessuten gir den rettskrivningsnorm Sigrid Undset benyttet, et tidsriktig bilde av det Norge hun skildrer i sine samtidsromaner – hovedsakelig med Kristiania som kulisse. En språklig tilrettelegging som vi har forestått – om den dog bare er funksjonell – kan selvsagt problematiseres faglig sett. Her vil meningene være delte både blant den gjengse leser, litteraturvitere og Undset-kjennere. Under­ tegnede deler bekymringen for at en språklig modernisering vil kunne forringe teksten. Dessuten bør litterære verker ikke minst fra en nobelpris­ vinnende forfatter behandles med ærbødighet. Dog er det min overbevisning som forlegger at det i denne avveiningen er videreformidlingen av Undsets rike forfatterskap til en ny generasjon lesere som må trekke det lengste strået. Ja, form og innhold henger uløselig sammen, men der formen måtte hindre dagens lesere i å utforske det enestående undsetske univers, er det mitt håp at respektfullt oppgraderte versjoner kan bøte på dette og la stadig nye lesere få øynene opp for Undsets litterære kvaliteter og store psykologiske og historiske innsikt. Når hennes bøker i år er falt i det fri, føler St. Olav forlag en særlig forpliktelse til å bevare og nyintrodusere hennes katolske bøker, i første omgang konversjonsromanene. TAKK Til sist gjenstår å rette en stor takk til Nasjonalbiblioteket for deres betydelige arbeid med å digitalisere Sigrid Undsets verker, som vi henviser til hva gjelder originalutgavene. Takk også særlig til Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk, Maihaugen, Oslo Museum, DigitaltMuseum, St. Josephsøstrene, Sta. Katarinahjemmet og St. Olav menighet i Trondheim for bruk av verdifullt bildemateriale. Oslo, 31. august 2020 Kristine Dingstad Forlagssjef


Kilder Slotsvik, Tone Njølstad: «Alt for Norge. Ikke ogsaa for katoliker?» Den katolske minoriteten i Norge 1905-1930 (Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 15. mai 2009) Steinsvik, Marta: Sankt Peters himmelnøkler (Eget forlag, 1928) «St. Olav. Tidsskrift til den religiøse oplysnings fremme», 1929, nr. 46, s. 373–374 «St. Olav. Tidsskrift til den religiøse oplysnings fremme», 1930, nr. 49, s. 388–390 Undset, Sigrid: Den brændende busk (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1930) Undset, Sigrid: Gymnadenia (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1929)


INNHOLD

I

I……………………………………………………………………………………………………………………………………… 21 II……………………………………………………………………………………………………………………………………… 37 III……………………………………………………………………………………………………………………………………… 59 IV……………………………………………………………………………………………………………………………………… 79 V……………………………………………………………………………………………………………………………………… 97 VI……………………………………………………………………………………………………………………………………… 117 VII……………………………………………………………………………………………………………………………………… 127

II

I……………………………………………………………………………………………………………………………………… II……………………………………………………………………………………………………………………………………… III……………………………………………………………………………………………………………………………………… IV……………………………………………………………………………………………………………………………………… V……………………………………………………………………………………………………………………………………… VI……………………………………………………………………………………………………………………………………… VII……………………………………………………………………………………………………………………………………… VIII……………………………………………………………………………………………………………………………………… IX………………………………………………………………………………………………………………………………………

III

I……………………………………………………………………………………………………………………………………… II……………………………………………………………………………………………………………………………………… III……………………………………………………………………………………………………………………………………… IV……………………………………………………………………………………………………………………………………… V……………………………………………………………………………………………………………………………………… VI……………………………………………………………………………………………………………………………………… VII………………………………………………………………………………………………………………………………………

141 171 183 195 213 221 241 263 283

329 345 371 391 421 445 459


I


I

U

tpå høsten 1916 begynte Paul Selmer og Henrik Alster for alvor å tale om en nyordning av sitt forretningsforhold. Både Alster og Jens Mortensen hadde spekulert. Alster enda temmelig sterkt; han hadde vært heldig og kunne sette større kapital inn i firmaet. Paul Selmer hadde holdt seg utenfor spekulasjonen. Men dermed ble forholdet mellom kompanjongene forrykket. Det hadde vært mye rart å oppleve i disse årene. Først så godt som fullstendig stillstand i forretningen til frempå våren 1915. Så begynte også de å merke følgene av høykonjunkturen på fraktmarkedet og fiskemarkedet. Og snart etter var også de kommet med i den nye rørelsen . Sine direkte utenlandske forbindelser hadde de hatt i Tyskland og Sverige: Artikler for sanitæranlegg og slikt som var av engelsk opprinnelse, tok de gjennom norske representanter. I 1916 kom så deres firma på den britiske sorteliste. Henrik Alster hadde vært i fiskeribransjen før, da han var hos sin onkel i Kristiansund, og nå hadde han formidlet noen tyske oppkjøp av tran og fisk. Der varSae tyske våpens frelsesmisjon mellom de andre bunnråtne folkene, kom fra den stillferdige, litt barnslige gamle herren; Grossmann virket som det redeligste, snilleste menneske, litt naivt begeistret for alt han syntes var vakkert og storartet her oppe, og for alt som han bilte seg inn var ekte norsk. Det var akkurat denne ordrike begeistring som var det eneste Paul hadde hatt vondt for å svelge når han hadde Grossmanns her oppe – især når det kom fra fruen. Når die Mama sa «wunderbar», svarte han «ganz nett» – selv om han i grunnen var enig med henne. Rørelse: bevegelse Bille seg inn: innbille seg Wunderbar: tysk | vidunderlig Ganz nett: tysk | ganske fint

21


Nå leste han jo Grossmanns brev med andre følelser: Junior var falt allerede i oktober 1914, Kurt våren 1916 – han var den som Paul og Henrik hadde kjent best; han hadde vært med dem på jakt to ganger under sine norges­besøk. Werner var krigsfange i Russland; Paul hadde forsøkt å få rede på hvor han var, men uten resultat. Og kom krigen til å vare ett år til, måtte vel også tvillingene Egon og Liebling ut: To små poder med lyse krøller utover fløyelsblusene hadde de vært den gangen de var her med foreldrene. Men faren klaget ikke. Likevel visste Paul selv – når hans følelser overfor Tyskland var annerledes nå, så kom det ikke bare av at han gjennom brevene fra gamle Grossmann hadde fått en anelse om hva tyskerne måtte bære, og hvordan mange iallfall bar de endeløse ofrene for dette Vaterland som de hadde gjort verden lei av å høre om. Det var ikke bare det omslag i følelsene som måtte komme ganske naturlig hos en mann etter hvert som sentralmaktene ble ringet inn og stat etter stat sluttet opp på ententens side. Det var mer eller mindre det – han kunne ikke si hvor meget – at handelskrigen var blitt ført inn på norsk grunn, og han så den for sine øyne hver dag; begge maktgrupper var like bestemt på å føre den med alle de midler de rådet over. Og overfor Norge rådet ententen over midler som var like så effektive som miner og torpedoer – og det press som de øvet, visste allmennheten mye mindre om. For så vidt som det kom frem noe om det, i pressen og mann og mann imellom, så skjønte jo folk heller ikke svært mye av hva det egentlig innebar. Paul var blitt nødt til å ta en tur ned til Kristiania i anledning av den der sorteliste-affæren; ikke deres firma heller kunne greie seg uten allierte varer. Hans mor hadde gjort ham bebreidelser den gang fordi han hadde fått på seg skinn av å være tyskvennlig. Det var nettopp i de dagene da en hel rekke norske skip var blitt senket i Ishavet. Selv var hun ikke i stand til å se at det kunne trekkes noen slags sammenligninger mellom de norsk-britiske handelsavtaler og ubåtkrigen. Det var da en selvfølge at England ville sikre seg slik at varer som det leverte til Norge, ikke kom fienden til gode; det var da en selvfølge at ententen brukte de midler den rådet, over for å hindre at Tyskland fikk kis fra Norge –. Ja visst var det selvfølgelig, innrømmet Paul. – Og ubåtkrigen mot nøytrale sjøfolk ble ført med sånn opprørende, kaldblodig brutalitet at det var uten sidestykke i historien. Ja, Gud skulle Vaterland: tysk | fedreland Entente: fransk | utenrikspolitisk forståelse og samarbeid mellom stater uten at det er inngått noen allianse Fått på seg skinn av: gitt inntrykk av Ishavet: et ikke nærmere definert havområde, benyttet av ishavsfolk om polare havområder hvor man kan møte drivis Kis: forskjellige sprø malmsorter

22


vite, ubåtkrigen var opprørende og brutal – men om den akkurat ble ført så kaldblodig, visste ikke Paul – og «historien, mor, det er en stygg bok, det». «Og du er naturligvis selv direkte interessert i kiseksporten, du vel?» «Nei, jeg er ikke det.» Han lo litt. «Men unektelig er det kommet svært ubeleilig for meg at vi ikke kan få de nye maskinene til kleberverket som vi hadde bestilt borte hos dette firmaet i Cardiff –» «Ja der kan du se!» «Du har da tjent på skipsaksjer selv, mor», minnet Paul om. «Ja, det har jeg. Og jeg kan ikke innse at det er noe forkastelig i det. Vår handelsflåte er det eneste omtrent som vi kan hevde oss en smule ved enda i denne tiden. Jo mer vi kan øke den, desto bedre. Og for landet gjelder det alt at vi kan holde oppe vår import i størst mulig utstrekning. Tror du våre sjøfolk vil høre tale om at vi skulle legge opp, kanskje? Tvert imot – de vil helst ut med de skipene som går i faresonene –.» Det var selvfølgelig også sant. «Enn du selv – tjener ikke du også penger på krigen, da?» Det var selvfølgelig også sant. Så måtte han gå. Han skulle bort på klinikken til sin far. Erik Selmer lå for døden nå.

Det var en stoffskiftesykdom, og legene visste i grunnen ikke stort om den, sa Hans. Det var det første tilfelle han selv hadde hatt anledning til å følge. Og ellers var den så godt som bare iakttatt hos yngre mennesker. «Du skal få se», sa Erik Selmer og smålo. «Jeg ligger her og avgir emnet for din brors doktoravhandling.» Det var sent på aftenen, og bare den lille lampen på nattbordet var tent. Alt lyset falt over den magre, hvite sykehussengen og over farens deiggrå, oppdunstede ansikt – den sirlige rammen om det av velpleiet sølvgrått hår og skjegg, var likesom bristet; håret strittet i det svulne hold . Rundt om i det tussmørke rommet skimtet blomsterbukettene; rosenduften blandet seg med den ubestemmelige klinikklukten av gummi og desinfeksjonsmidler. Mørket og varmen og stillheten fikk Paul til å tenke på tykke, bløte tepper som dempet lyd og lukket ute lys – sånne rom med tepper hadde vært rammen om hans fars liv alltid. Det hadde vært noe stillestående ved selve luften, hvor han bodde. Ja nå lå han her da, det siste stedet hvor han skulle bo –. Oppdunstede: hovne Svulne: oppsvulmede Hold: kjøtt på kroppen

23


Sigrid Undset var svært knyttet til sin egen far, den internasjonalt anerkjente arkitekten Ingvald Undset (1853–1893), som døde da hun bare var elleve år gammel. Fotografiet av ham hang på hennes soverom på Bjerkebæk. Foto: Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem

24


Han hadde vært en samvittighetsfull arbeider, visste Paul – men departementet og det der var jo en verden som han aldri hadde talt om til sine nærmeste. For den saks skyld – Paul hadde aldri vært innenfor døren til et departement før nå, da han hadde vært nødt til å renne der om disse krigstids-foranstaltningene. Som yngre hadde hans far vært ivrig jeger og fisker og klyver – men det hadde altså vært hans ferieliv. Hjemmet hadde vel bare vært det sted hvor han levde, som en nedskrudd lampe brenner. Som hjemmet er for de fleste menn. Mon tro om det i det hele er svært mange menn som er glade i sitt hjem – hvis de var nødt til å si sannheten. – Men gudskjelov så behøver en jo ikke å si den slags sannheter. «Du ser ut som om du ikke likte at jeg sa det?» spurte faren, og det var et lite, spotsk tonefall i hans stemme. «Likte –» «Fru Ingstad ser inn til meg av og til», ble den syke ved. «Du vet, den lille gutten deres har lidt av kramper helt siden han var spebarn og er blitt mer og mer åndssvak med årene. Han ligger her til observasjon – legene kan naturligvis ingenting hverken si eller gjøre. Men fru Ingstad trøster seg med at etter krigen vil de nok få mer forståelse av den slags sykdommer, for en masse av de barna som kommer til verden nå under krigen, er naturligvis slike. – Så da håper hun at vitenskapen skal nok bli i stand til å gjøre noe for hennes lille Goggemann også.» «Ja –», sa Paul sakte. «Hun er et henrivende søtt og hjertevarmt lite menneske, fru Ingstad», sa faren. «Ja, hun er det.» «Menneskene er nå engang slik, Paul – det kan ikke nytte om vi synes at det er trist. – Å, du vil ikke være så snill å sette opp vinduet litt –» Paul gikk bort og lukket opp vinduet. Ute lå tåken tett, farget av ljøske fra opplyste vinduer og fjerne gatelykter. Den lille hagen foran klinikken ble skogaktig dyp og dunkel innunder tregruppene som dryppet væte og felte sine blader med stille, puslende lyd. Klinikken lå i et rolig, litt avsides strøk. «Men det er det som gjør det så håpløst, da, far. Alt dette snakket om at dette skal være verdens siste krig og krigen mot krigen –» «Langt ifra. Mener du fordi menneskene aldri blir annerledes? Bedre tror sgu ikke jeg heller at de blir noensinne – det blir ikke derfor de kommer til å avskaffe krigen, og ikke tror jeg at det blir bedre fordi om krigen blir Renne: bevege seg, farte Klyver: klatrer Ble ved: fortsatte Ljøske: lysning, lysskjær Sgu: «så gu», jaggu

25


avskaffet. Men de kan komme til å innse at de har ikke råd til å uttrykke seg på en så kostbar måte. Og det er jo mulig at de likefrem kan komme til å få sans for litt mer slepne former, selv for hatet mellom nasjonene. Herre­gud, Paul – du har da for eksempel sett at din mor og jeg har lært oss til å omgås i all vennskapelighet, som dannede mennesker. Men du innbiller deg nå vel ikke at det betyr at jeg noensinne har tilgitt henne?» Paul snudde seg halvt, der han stod borte ved vinduet. Men han sa ikke noe. «Å nei», sa faren igjen. «Krigen – det er ikke noe annet enn et utbrudd av en syke som er endemisk hos oss europeere. Men derfor kan en da vel få lov til å håpe at til slutt skal det lykkes den menneskelige fornuft å få såpass herredømme over sykdommen at den kan holdes innenfor normale fredstidsformer  – sånn at det blir ved å være privatfornøyelse mann og mann imellom å slåss om plasser i solen og forsikre om sine egne ideelle hensikter og motpartens bunnløse urettferdighet og grusomhet. Nei, for jeg håper da i det minste det skal lykkes menneskene å forlenge fredsperiodene, iallfall. Akkurat som du vet det har lykkes vitenskapen å heve gjennomsnittslevealderen her i Europa. Det er statistisk bevist, Paul, og det er et tegn på at folkesunnheten er forbedret. Heh, det skulle vel jeg være den siste til å tvile på – nå så vi med din onkel Alarik. Vitterlig lyktes det legene å forlenge hans levetid med seks år, seks år fra han ble operert første gang til han døde. Å jo – der kan vi da virkelig snakke om fremskritt – fra medisinmennene med trylleposer og haitenner og uglehjerter til seruminstitutter og operasjonssaler. Jo, medisinen har gått frem nesten like storartet som krigsteknikken, den, siden flintflekkenes og håndsteinenes dager. Så det skulle virkelig glede meg, Paul, hvis de iakttagelser som min sønn Hans gjør her ved mitt dødsleie, kan nyttes til å forlenge levetiden for noen av mine lidelsesfeller.» «Menneskene er sånn og, far», sa Paul heftig, «at de kan ikke læres av med det heller – arbeide på å finne ut mer der hvor de først har begynt å finne ut noe.» Faren lo stille. «Må du gå?» spurte han. «Du skal ut i aften, ser jeg. Skal dere ut til Julie?» «Nei, vi skal i teateret. Bjørg ville så gjerne. – Du vet», sa han unnskyld­ ende. «Hun blir jo snart nødt til å holde seg mer i ro. Så det er ikke så rart Endemisk: som stadig opptrer innenfor et mer eller mindre begrenset område | til forskjell fra epidemisk Flintflekker: flintstykker som folk i steinalderen brukte til å lage redskaper, som kniver, skrapere, borer og pilspisser Håndstein: våpen | stein som passer til å holde i hånden og kaste

26


om hun gjerne vil få med så mye som mulig nå, mens hun er i byen. – Jeg kommer oppom i morgen, far, før jeg reiser hjem –.» «Skal du være sammen med din mor i morgen?» «Nei, jeg er opptatt hele formiddagen. Og middag skal vi spise hos Lillian. Nei, vi spiste lunsj med mor i dag, på Speilen – sammen med Ruth og onkel Halfdan; – han er i byen i disse dagene, vet du det?» «Ja, Hans nevnte at han var kommet inn.» «Onkel Halfdan sa forresten at han ville se opp til deg. Han snakket om noen nye innsprøytninger som han mente du burde forsøke. Mor syntes du burde iallfall tale med ham om det.» «Nei sågu! Ja værsågod, vil han komme hit opp på visitt, så gjerne for meg. Men som doktor vil jeg ikke ha noe å gjøre med ham. Du vet at jeg har aldri hatt tillit til kvinnelige leger.»

Paul hadde håpet at han kunne ha kommet ned til Kristiania enda en tur og sett til sin far. Men byråsjef Selmer døde i de første dager av november, så da han reiste nedover igjen, var det til kremasjonen. Da hans lille sønn ble født nyttårsdag, ville Paul gjerne ha kalt ham Ole Erik etter begge bestefedrene. Men Bjørg hadde satt seg i hodet at hvis det ble gutt denne gang, skulle han hete Helge. Og Paul gav etter, for han visste at gjorde han det ikke, så ville han få høre om det i årevis.

Paul syntes selv det var underlig at han skulle kjenne sorgen over sin far som et savn. Men han hadde oppdaget da at han kom til å bo så langt borte fra alle sine egne at båndet mellom slektninger og kjærligheten mellom slektninger er ikke riktig det samme. Båndet, det er alle de andre tingene som tvinger mennesker til å innordne seg og sine interesser mellom de andres som en er nødt til å bo i hus med, til å ta hensyn til andres vaner, den daglige fristelse eller leilighet til å snakke hjemme om alt som en selv er opptatt av. Kjærligheten er som et fluidum som fyller hjemmet og gjør at båndene kjennes myke, som noe som holder et menneske samlet, ikke lenket. Selv erindringen om stunder da en snakket altfor fortrolig med et annet menneske, kan kjærligheten gjøre til gode minner istedenfor til utålelige –. Alle bånd mellom ham og hans far var blitt løst opp mens han selv var gutt, men kjærligheten mellom dem hadde ingenting kunnet skylle bort. Speilen: festsalen ved Grand Hotel Kristiania Leilighet: anledning Fluidum: samlebetegnelse for gass og væske

27


Grand Hotel på Karl Johans gate i Kristiania åpnet dørene i 1874. I 1880- og 1890-årene var Grand Café på hjørnet ved Rosenkrantz' gate et viktig møtested for kunstnere og intellektuelle, og Henrik Ibsen var kjent for sine to daglige besøk i slutten av 1890-årene. I 1886 åpnet hotellet den imponer­ende festsalen Speilen, her avbildet ca. 1900–1910. Da Roald Amundsen ble feiret etter sin polarekspedisjon i 1912, var det nettopp her det skjedde. Foto: Skarpnoen, Arve | Nasjonalbiblioteket.

28


Nå så han at den plagende uro som hadde hjemsøkt ham selv i oppveksten, hadde vært savnet av faren – savnet av en mann som han kunne binde seg til og tåle å være bundet av. Han hadde savnet et slikt forhold til en som han kunne holde av, roligere og friere for spenning og skiftninger mellom overstrømmende kjærlighet og skarp irritasjon – sånn som en mann ikke kan holde av noen kvinne, ikke av sin mor eller av sin datter heller. Anstrengelsen for å kue dette krav på rolig vennskap hadde gjort ham forbitret så lenge han trodde at det var faren som hadde bedradd sine sønner for den venn de hadde rett til å eie i ham. Naturligvis hadde han overfor seg selv foregitt at det var på sin mors vegne at han var forbitret. Nå baketter visste han godt at hvis han hadde sett sine foreldre leve lykkelig sammen, var det godt mulig at han ville ha følt en slags skinnsyke overfor dem begge. Moren ville nok ha vært i stand til å oppta sin mann fullt ut. Og hun ville hatt mindre å gi til sine gutter av alt det som likevel hadde gjort livet for dem ute på Linløkka skiftende og festlig – når hun lot hele sitt vesens varme og uro og hele sin hensynsløse karskhet gå ut over sønnene og fordret deres beundring til gjengjeld. – Da han hadde overstått det første sjokk, den gang moren nokså kynisk fortalte at det var henne som hadde grepet det første, beste påskudd for å slippe bort fra en mann som brydde henne – så hadde han allikevel endt med å være henne takknemlig fordi hun sa ham det. Når galt skulle være, så er det da lettere å tilgi en heftig og hovmodig, vakker kvinne at hun hadde vært brutal mot en mann som hun ikke elsket mere – det vil si, så lenge hun ikke drog noe fremmed menneske til seg og inn i barnas liv. Hvis det virkelig hadde vært slik som han trodde da han var gutt, at faren hadde kunnet forråde noen som han holdt av og svikte pliktene mot dem han hadde bundet seg til – nei, det var riktig at det ville ha vært utilgivelig, slik som hans far var. Han hadde vært sin mor takknemlig fordi hun gav ham faren tilbake. De hadde ikke kommet til å se hverandre ofte, faren og han; han visste i grunnen svært lite om sin far, men allikevel var han viss på at han kjente alt som betød noe. Å jo, han hadde kjent sin far godt. Ett resultat av alt som han hadde opplevd i forholdet til sine foreldre, var dette: Uvilkårlig ville han alltid komme til å holde kvinner for å være litt mindre ansvarlige enn menn når spørsmålet var om rett og rettferdighet. Det hjalp ikke om de var aldri så dyktige og selvstendige i praktiske

Foregi: opplyse noe usannferdig (som grunn, unnskyldning) Baketter: senere, etterpå Karsk: (små)frekk, saftig

29


Johannes’ død og begravelse også. «Det var svært bra at Synne var der hun er mens det stod på», sa broren en gang en passant. «Det var nok lettere for henne å ta det på den rette måten i de omgivelsene.» De brevene han hadde fått fra henne – han gjemte dem som dyrebare, små ting. Men det forhindret jo ikke at han var enig med sin sønn – det var svært godt at Synne hadde vært i et annet land i denne tiden.

Det forstyrret ikke de dypere lag av hans sinnsro at han merket den hudsåre skyheten hver gang han traff bekjente. Mest møtte han litt for demonstrativ vennlighet. Men han møtte ikke så mange. Først nå gikk det opp for ham hvordan han i årenes løp var kommet bort fra hele sin gamle omgangskrets. Han kjente faktisk ikke stort flere mennesker i Oslo nå enn noen få nære venner, og så sine trosfeller; dem kjente han nok på én måte godt og på en annen måte slett ikke. Litt krympet han seg nok også ved tanken på det nye huset ved Vinderen – at han akkurat nå skulle flytte til et tettbygget hage-i-by-strøk. En del av avisene hadde hatt nokså mye om «skinnsykedramaet», som de kalte det  – hans navn hadde vært nevnt i noen, men ikke i alle bladene. Han kunne ikke si at han ikke følte noe ved det. Men det var andre ting som han følte så mye sterkere nå, og følte alltid – eller var seg bevisst, for det var ikke sentiment, men en slags sansning av klarhet i sinnet. Og det takket han Gud for.

Femte dagen han var i Oslo, gikk han opp på hospitalet for å besøke Lucy. Den søsteren som fulgte ham opp, var norsk, kunne han høre: Hun presenterte seg som søster Simona. Hun bad ham vente utenfor et øyeblikk mens hun sa fra til fru Løvstø om besøket: «Halsen hennes ser nokså stygg ut enda, så hun vil gjerne ta noen ting over seg.» Så måtte han stå utenfor døren hennes en stund, til søster Simona slo den opp på vid vegg, lot ham passere, og så lukket hun døren bak seg, og han var alene med Lucy, som lå med det fiolette sløret omkring ansiktet sitt i en hvit seng i et rom hvor allting var hvitt eller hvitlig, unntagen hun og et svart krusifiks med gipshvitt korpus på veggen over sengen. Hun hadde lagt det fiolette sløret over hodet sånn som Jomfru Maria bærer sitt slør på bildene, men hun holdt det strammet og samlet under haken med den venstre, gulhvite hånden, og hennes ansikt inni sløret var En passant: fransk | i forbifarten

460


Vor Frues Hospital i 1933. Vi ser den nye fløyen ut mot Ullevålsveien, som ble åpnet i 1927. Sykehuskapellet, som ble vigslet av biskop Smit i 1926, befinner seg i denne fløyen. Foto: Henriksen & Sten | Nasjonalbiblioteket

461


voksgult; på kinnbenet vistes røde merker enda etter skrubbsårene. Øynene hennes syntes dobbelt så store som før, og både mer mørke og mer klare. «Det går jo nokså godt fremover med deg, forteller Hans?» spurte han idet han tok en stol og satte seg ved siden av hennes seng. «Ja, han sier det. Og jeg har det nokså godt også, synes jeg, men jeg vet ikke riktig allikevel, du. Jeg kan ikke forklare hvordan det er, Paul, men det er likesom jeg kjenner det på meg at jeg kommer visst til å dø allikevel.» Han visste at hun hadde rett, men allikevel sa han: «Du må ikke ligge og tenke sånn –» «Jeg er nødt til å tenke på det, forstår du, for jeg må tenke på hva det skal bli av barna mine. Jeg er ikke noe bedrøvet for det ellers, uten når jeg tenker på dem – især når de har vært her inne. Synes du det er for meget, Paul, hvis jeg ber deg om å ha et øye med dem og hjelpe dem, hvis du kan det?» «Nei, Lucy.» Han hadde alt tenkt på det. «Du kan da nok forstå at jeg skal gjøre det jeg kan for dine barn. Det er jo på en måte min skyld også hvis de blir stående alene i verden nå. Men nettopp derfor så vil jeg ikke heller at de skal se meg – ikke foreløpig iallfall; den mannen var nå engang deres far. – Det er altså en venn av meg som er villig til å ta dem i huset; han har nettopp fått stilling som bestyrer ved Bjørkedalsfoss kraftstasjon, og han vil gjerne ta med Roy og Eva Marie når han flytter dit i neste måned. Så kan du reise opp og hente dem der når du blir frisk nok», sa han fort, han hørte at han hadde snakket som om det annet var sikkert –. «Men hvis jeg ikke blir frisk, vil han beholde dem da, da?» «Det vil de nok, de har ingen barn selv. Det er bare det da, Lucy, at de vil komme under sterk katolsk påvirkning, både han og konen er svært gode katolikker. Det er forresten en sønn av de Gotaases som du husker at jeg bodde hos i Schwensens gate den første tiden da vi ble kjente–» «Å nå. Janei, jeg har ikke noe imot det der katolske lenger. Du er det jo. Og frøken Alsaker. Og en av nonnene her som har vært og besøkt meg – tenk at hun fortalte at hun hadde vært sammen med oss på Nordmarkstur i gamle dager. Hun var her med gutten din. Du, for en pen, kjekk gutt du har – jeg synes det var så morsomt å få hilse på ham. Ja, så har en av prestene deres vært her og hilst på meg noen ganger. Pastor Falk. Og jeg må si at jeg syntes han var et ordentlig tekkelig, pent ungt menneske.» Paul kom til å le. Det var så komisk å høre Father Hotspur omtalt som et tekkelig, pent ungt menneske. «Synes du det er så rart? Ja, men du vet at jeg har jo ikke vært sånn som jeg burde da, alltid. Og religion og den slags er jeg altså dessverre kommet så rent bort fra. 462


For du vet at jeg er jo oppdradd til å være svært religiøs. Men da de jaget meg hjemmefra på den måten, enda jeg ikke hadde gjort det minste galt –. De hadde nok et lokale her i byen, vennene som vi hørte til, men jeg visste jo godt det at de hadde naturligvis alle sammen hørt det der om meg som ikke var sant engang, så jeg kom aldri til å gå på noe møte der –.». Paul trykket litt den hånden hennes som han satt og holdt. Han hadde forresten hatt det inntrykket den gang at Lucy visst nærmest oppfattet sine fedres Gud som en slags lokalguddom for Skiringssal. «Jammen synes ikke du også», spurte hun fryktsomt, «at det er best jeg forsøker å tenke litt på Gud nå – for om jeg skulle komme til å dø? Nå som du selv er blitt religiøs, så må du da være enig med meg i det?» Paul satt og så ned på det gulhvite ansiktet og de klare øynene som så opp i hans. Gud, han dømmer jo ingen for det som de ikke vet og forstår. På en måte hadde han aldri vært så grepet av hennes skjønnhet som nå da det bare var en rest igjen av den, men hennes sjel syntes å skinne igjennom – en slags vegetativ sjel som godt og ondt hadde herjet uten at hun selv klart hadde visst hva som var hva –. «Det der som pappa og de der hjemme snakket om alltid – Lammets blod og sånn, vet du – tenk, det sa pastor Falk at dere tror også på, det?» «Ja, det gjør vi.» «Også sånne – litt mer dannede og intelligente hos dere?» «Alle.» Han sa sakte: «I høst, da jeg var i England, skriftet jeg for en prest i Newcastle. Han hadde vært med i hele krigen. Han sa til meg at hvis døden skulle komme til meg plutselig, så jeg ikke fikk tid til å forberede meg, skulle jeg bare forsøke å gi meg i Guds hender og si: ‘Min Gud, når jeg tenker på din uendelige fullkommenhet og min egen uendelige ufullkommenhet, så er jeg så bedrøvet, så bedrøvet, så bedrøvet –’.» «Tenk, det synes jeg var ordentlig pent», sa Lucy litt betatt. «Ja, det fikk jeg også inntrykk av av det som pastor Falk sa. – Men du, hvis Roy og Eva blir katolikker, så får de det vel ikke så strengt som jeg hadde det da jeg var barn? Sånn at vi ikke fikk lov til noen verdens ting?» Paul lo sakte: «Nei. Eva Marie skal få lære å danse og Roy å spille, det kan jeg love deg.» «Dere tror ikke det er synd, da? Men jeg synes nonnene her har det så strengt. Du – hvis den lille piken din skal bli nonne, da?» «Synne var svært glad i å danse. Men hun tenkte mer på andre ting. Fører det til at hun går sin vei fra dans og slikt, så er det hennes eget eventyr.» Lucy sukket langt og befridd, og Paul hadde en bestemt følelse av at hun var lettet nå – hun hadde visst synes det var en slags plikt å tale litt med ham 463


om Gud og religion, siden hun lå her og kanskje skulle dø –. Men nå var det da lykkelig og vel overstått. «Du, du har vel hatt det fryktelig i denne tiden», hvisket hun, og stemmen hennes klang helt annerledes, varmere og mer naturlig. «Nei, det har jeg ikke.» Han smilte litt, og igjen trykket han hennes hånd. «Du kan tro at jeg har tenkt på deg!» «Har du det?» «Ja – har du tenkt på meg? Du har ikke vært sint på meg, vel?» Han rystet på hodet: «Nei. Jeg håper at jeg ikke har tenkt annet enn godt om deg.» «Du.» Blikket hennes svevde ut i det bleke værelset som hvitnet alt lyset omkring dem. «Det er noe jeg vil si deg.» Hun tok hans hånd, uten å se på ham la hun den på sitt bryst og klemte til så han følte en hard liten ting som lå i barmens grop. Han gjettet allerede på at det var en Agnusdei eller en medalje som en av søstrene hadde fått henne til å ta på seg. «Kan du huske en natt når jeg var hos deg i Munkedamsveien? Det var så skrekkelig kaldt, så du måtte stå opp midt på natten og gå ut i det annet værelse for å fylle på ovnen. Og så fant du noe i koksen som vi syntes var så rart, for vi kunne ikke begripe hvordan det var kommet dit – to sånne små prøveflakonger som det hadde vært eau de cologne i, og de var bundet sammen med et silkebånd. Så tok vi hver vår og skulle gjemme bestandig. Kan du huske det?» Nå da hun sa det, syntes han at han husket noe slikt. Det var vel noe sånt som en synes er aldeles fjollete når en baketter husker det om morgenen i lyset; det foresvevde ham at han hadde kastet sin flakong inn i ovnen –. Lucy sa: «Jeg gjemte min bestandig. Jeg bandt et bånd i den, og så pleide jeg å ta den på meg alltid når jeg var riktig fortvilet og syntes at det var ikke annet enn leit bestandig for meg i verden – så tok jeg den om halsen og tenkte på den tiden.» Straks etter kom søster Simona med middagsbrettet, og Paul gikk.

Han ringte opp til hospitalet hver dag og spurte hvordan hun hadde det. En ettermiddag noen dager etter ble det svart at fru Løvstø ikke hadde det så godt, men han fikk ikke inntrykk av at det var særlig alvorlig. Men neste Agnusdei: hengesmykke (tidligere brukt som amulett, nå som del av brudesølv) Medalje: den mirakuløse medalje er en oval medalje med bilde av Jomfru Maria og ordene «O Maria, unnfanget uten synd: Be for oss som setter vår lit til deg»

464


formiddag kom Hans opp til ham på kontoret og fortalte at hun var død for en time siden. Symptomene tydet på en hjernelidelse. Om det kunne stå i forbindelse med den mishandlingen hun hadde vært utsatt for, var det umulig å si bestemt med mindre man ville gå til obduksjon, men det var det jo ingen grunn til. Hans satt der en stund, visst mest for å forvisse seg om at broren tok det rolig og ikke fant på noe rart. Men Paul var svært rolig, og da Hans Selmer var gått, gikk han opp på hospitalet for å se den døde. Et par dager etter Lucys begravelse kom søster Simona bort til Paul utenfor kirken. De snakket litt om fru Løvstøs sykdom, og så gav søsteren ham en liten pakke fra henne. Paul åpnet den; det var den lille flakongen, det var bundet et langt, lyseblått silkebånd om den. Han stakk den i lommen så lenge. Om kvelden da han gikk oppe i det nye huset og maste med å få plass i de små værelsene til alle de møblene som ikke Bjørg ville skille seg av med, kom han til å tenke på flakongen. Han tok den frem – silkebåndet hadde filtret seg inn i hans rosenkrans, og han plukket dem fra hverandre og så litt på Lucys avskjedshilsen. Det luktet av den parfymen hun hadde brukt i det siste – Æillet blanc, stod det på det lille, glinsende glansbildet som var satt utenpå flasken. Hvorfor i all verden hadde hun nå funnet på det, tenkte han og smilte litt trist. Fordi det var sant allikevel, naturligvis. Det var så sant som noe i denne verden. Paul viklet silkebåndet opp omkring flakongen og stappet den lille flasken opp i den hvite porselensfiguren av Vår Frue av Lourdes, som han hadde fått av fru Gotaas en gang og ført med seg bestandig siden. La henne gjemme den, som hun har gjemt så mye annet –.

Til syttende mai var Paul og Bjørg omtrent kommet i orden i det nye huset. Paul hadde ikke sett en syttendemai i Oslo siden 1905, kom han i tanker om – i 1906 lå han på Gardermoen. Det var henrivende vær – han stod ved verandadøren og så ut mens han ventet på at Bjørg skulle bli ferdig. Rundt om lå tett i tett med lyse småvillaer med unge hager i løvsprett omkring sig; i morgensolen glinset det grålig av alle de brukne, skifertekte takene, og fra alle flaggstenger hang flaggene stille og slappe i den stille, sommerlig varme luften. På alle villakvarterets småveier drog folk som skulle ned til byen, pyntede foreldre med syttendemaisløyfer på brystet, små lyskledte Vår Frue av Lourdes: Maria-åpenbaring som fant sted gjentatte ganger i 1858 nær Lourdes i SørFrankrike

465


Hovedstadens barnetog 17. mai 1930. Foto: Neupert, Hermann Christian | Norsk Folkemuseum

466


barn med små flagg i hendene. – De større barna som skulle gå med i toget, hadde trukket nedover til byen alt for en stund siden. Telefonen kimte inne i stuen. «Dette er fra Instituttet – er det deg, Paul?» Det var søster Marie-Halvard. «Nå skal du høre, fru Lund er blitt syk, og vi står aldeles opprådd – vi kan ikke få tak i noen som vil spille i ettermiddag, når barna skal danse folkevisedanser. Så kom vi til å tenke på deg. Hvis ikke du vil, så har vi bare søster Flavia, og hun har aldri spilt de norske dansene før.» En av de tankene som kom så lett nå – likesom åmer kryper over ens hånd når en ligger i gresset – fikk ham til å nøle litt med svaret. Var det en slags demonstrasjon av vennlighet at han skulle anbringes slik i forgrunnen på festen i ettermiddag. «Du vet, hvis dere ikke kan få noen annen til det, så. Men jeg vet jo ikke engang hva det er for noen stykker det dreier seg om –.» «Nei, du måtte naturligvis komme en tre kvarters tid før det begynner, så du kunne få se musikken. I gymnastikksalen –.» Så ble det avtalt.

Ja Gud, visst var det vakkert – barnetogets tettpakkede, endeløse strøm av rød-blå-hvite småflagg som svevde forbi, båret av lyskledde barn, barn i hvite drakter, barn i nasjonaldrakter. Solstrålene lynte i messinginstrumenter som så ut som de ble båret av gårde på strømmen, og tonene av fedrelandssangene pulset under ungenes hurraskrik. Så tynne og skarpe de små stemmene når en skjelnet de enkelte idet de gikk forbi og vispet med flaggene opp mot lindenes lyse løv. Men foran og bak fløt alle barnerøstene sammen til et eneste lyst, skingrende brus. Julie Selmer hadde stukket sin arm inn under Pauls. Tårene silte uten stans ned over hennes tynne, brune kinn; hun gadd ikke tørke dem vekk engang. Gud skje lov, tenkte sønnen – hun får nå vel iallfall ikke se hva enden blir på den verden som var hennes –. Støvet hadde alt reist seg og stod som en gullig lyståke over alt. Der hvor flaggtoget drog oppover mellom Slottsbakkens lave, grønne skrenter med den tette, svarte menneskemassen, så det ut som en flimrende strøm av røde ildsluer. Bakom Slottets lange, gullige fasade kveilet sølvrandete godværsskyer opp, gråblå i den klare, blå luften. Et heggetre oppe ved det skilte seg hvitgrønt ut fra de lysegrønne trærne; heggen holdt på å springe ut alt. Løvet på lindetrærne nedover Karl Johan var gjennomsiktig fint så det lyste som små flammer i solskinnet. Ildslue: flamme

467


En ti år gammel Maren Charlotte i hagen på Bjerkebæk i 1925, iført bunad. Foto: Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem

468


«Vet du hvor langt en må avsted for å finne skiføre nå?» spurte Paul plutselig Hans. «Jeg kunne ha god lyst til å ta en tur innover i kveld.» Han hadde kommet til å huske på syttendemaier før i tiden, da han hadde gått med skiene på nakken oppover Bogstadveien imot strømmen av pyntede mennesker som skulle til byen. Det hadde da hendt at han kunne spenne på seg skiene i Frognersetergrinden, og så lå hele skogen omtrent øde for mennesker, med sølvblank skare over alle bare bråter i åsene, råtten is på vannene og et enkelt, lite rødt flagg hilsende fra en eller annen hytte der det var folk –. «Vi skal ut til Sigmunds til kvelds, har du glemt det? Mor vil visst ikke like det hvis ikke du blir med –» Det var sant. Og frokostmiddag skulle de spise hos Hans og Evi i den nye leiligheten deres oppe i Kirkeveien. Denne litt hektiske dyrkelsen av familiesamvær som var blomstret opp, var – vel, det var hyggelig for Bjørg, som ikke hadde så mange å være sammen med ellers nå. Dessuten kunne de jo ikke vite hvor lenge de fikk beholde moren. Bjørg og Evi begynte å hilse og nikke spasmodisk  – på den andre side av gaten, hvor barnetoget ble ved å strømme forbi, stod Ruth og Jo Braastadlykkjen forrest i den sammenpakkede massen av folk som så på. Ruth så nydelig ut i noe elfenbenshvitt, yngre enn sist han så henne, syntes Paul. Braastadlykkjen hadde løftet opp Vetl-Jo så gutten satt og red på farens skuldre. Det var en praktfull unge, gyllenbrun all igjennom – det kringskårne håret, det runde, lille ansiktet og de lubne, nakne armene og leggene og fløyelsdrakten han hadde på. Paul kom til å tenke på den nyeste barnepsykologien med alt det snakket om frykt og fortrengninger – en skulle tro de folkene aldri har sett en unge når voksne folk lar den være i fred. Vetl-Jo så ut for seg med et utilnærmelig rolig og litt tvert uttrykk, som en selvgod og ikke altfor nådig liten avgud. Fra tid til annen henvendte faren eller moren seg til guden med en akt av tilbedelse. Da menneskemassene slo sammen etter slutten av barnetoget, kom Braastadlykkjens over og hilste på den andre familiegruppen. Sammen gav de seg til å drive nedover i trengselen. Ruth gikk foran mellom Bjørg og Evi, staselig og smukk så hun ut mellom de to små og falmede andre. Julie Selmer og Hans fulgte med Lille-Erik og Helge, og bakerst kom Jo, som leide Vetl-Jo og snakket med Paul om sitt arbeide i det siste. På Stortorget fikk de tak i to biler. Braastadlykkjen ville endelig at de skulle ta ut og se på fontenen hans, som var blitt stilt opp på en plass ute på østkanten. Så kjørte de utover gjennom flaggpyntede gater hvor trikken Spasmodisk: spastisk, krampelignende

469


Sigrid Undset ikledd bunad i hagen på Bjerkebæk, sammen med blant annet sønnene Anders og Hans. Foto: Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem

470


kjørte med flagg og vimpler og strømmen av mennesker sivet til og fra sentrum. I fortausstøvet begynte det å bli tykt alt, av sjokoladepapir og vaser av tynne, kulørte papirremser – en og annen luftslange føk mellom folk, hengte seg fast i trikkens luftledning og flagret sine brokete remser derfra. Plassen med fontenen var omgitt på tre kanter av et kompleks med nye leiegårder – lange, rolige fasader med rødgul puss og store, kvadratiske vinduer uten gesimser. Langs fortauet var det plantet små kuleformet klippede trær. Hele anlegget var svært pent; man kunne likesom så godt se hvordan de hadde stått på arkitektens tegning for ganske nylig. «Kjenner du igjen motivet?» sa Jo leende til Paul. Det var en gruppe av to ungokser som stanget hverandre, og under deres føtter sprudlet det tykke, hvite vannstråler og plasket ned i det åttekantede bassenget. Visst var det et vakkert arbeide, og det var rimelig at Jo var glad og Ruth stolt og glad. – Paul kom bare til å huske måneskinnet og vidden og det trolske liv som hadde vært over dyrenes dvelende rørsler når de klemte på og vek litt, og den korte, kullsvarte skyggen som lekte under føttene på dem. Gruppen var god, den – og villskapen i et slikt nattesyn kan ikke hugges i stein og stilles opp på en plass –. De slapp ikke for å bli med Braastadlykkjens ut til Bestum etterpå – de hadde slått seg ned for godt hjemme nå og hadde fått en pen villa med atelier i hagen. Jo ville endelig vise frem sakene sine og den årsgamle jentungen, Kari, «det beste som noen av oss har gjort». – Jo og Ruth var visstnok svært lykkelige sammen; Jo hadde utartet til å bli en ren mønsterektemann, sa Sigmund – med noen små sidespring, da, en sjelden gang. Så det var jo såre godt alt sammen, og han hadde mange vakre ting å vise frem i atelieret, og baketter måtte alle spise eggedosis ute i pergolaen – en fæl spise, men det hørte seg likesom til på en syttende mai. De satt og småsnakket riktig hyggelig mens høyttalere og grammofoner og fjern musikk fylte luften med rop og låter under de nyutsprungne trærne, og Bjørg gnålte litt irriterende mye fordi Helge hadde sølt eggedosis på sin hvite matrosdrakt. Det ble for sent til at Paul kunne følge med og spise middag hos Hans og Evi. Han måtte be Jo ringe etter en bil til seg. Helge sa at så ville han bli med faren med det samme. «Enn at du er med og danser da, Helge?» spurte Paul mens de kjørte innover til byen. «Det er da nytt av året?»

Spise: mat, matrett, kost, føde

471


Grammofonkabinett med sveivegrammofon, som skal ha tilhørt Maren Charlotte, «Mosse», som var svært glad i musikk. Sigrid Undset skriver til Ragnhild Undset Wiberg 4. mars 1923: «I morgen skal jeg ut og kjøpe grammofon! Jeg er litt flau over å anskaffe et slikt møbel, men det får stå ovenpå i soveværelset. Det er til lille Mosse stakkar – hun skal da ha de gleder som det står i min makt å skaffe henne og hun blir nok henrykt.» Grammofonen skal ha stått i anretningen på Bjerkebæk så lenge datteren levde. Foto: Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem

472


«Det er ingen annen av guttene som er lenger enn Therese Nilsen», sa Helge likegyldig. «Og det ser så idiotisk ut når jentene er lenger enn den de danser med. Så ble jeg med for å fylle ut et par.»

Skolens gymnastikksal var flaggsmykket, og to søstre og en vaktmester holdt på å ordne stolradene. Helge meldte seg øyeblikkelig til tjeneste. Paul satte seg til flygelet, gav seg til å se over notene, og så kom søster MarieHalvard og forela ham programmet. «Tosten og staven» kommer altså først. Ja, du ser at det er ikke så originalt program at du skulle trenge så store forberedelser for den saks skyld.» Paul begynte å spille igjennom akkompagnementet til «Tosten og staven». «Hvordan fant dere forresten på å be meg? Var det deg?» «Nei, det var vår moder. Du vet, du skilte deg så glimrende fra det da du utførte musikken til «Sankta Cecilia» forleden år. – Det gjorde ikke noe at vi bad deg, vel?» spurte hun fort. «Du skulle ikke noe annet sted? Helge sa at du ville komme på festen.» «Ja, jeg hadde ikke tenkt annet –». Han satt og dreide litt hit og dit på pianokrakken. «Det vil si  – jeg hadde i grunnen hatt mer lyst til å ta en lang skitur – et par dager, helst – alene innover. Gjennom Nordmarka. Eller oppover på dine kanter, søster Marie-Randi!» «Men kan du ikke det, da? Ta deg fri et par dager. Innpå skogene i bakliene skulle det vel være føre enda. Og vet du hva – når det er føre i nordhellinga og vår i solbakken, da er det fint!» Han hadde kommet til å si Marie-Randi istedenfor Marie-Halvard, og de var plutselig blitt dus som i gamle dager, sanset han. «Du kommer vel aldri ut på turer mer, søster Marie-Halvard?» «Til Tryvannet med klassen min to ganger og til Trollvannet én gang, det er det lengste jeg har vært siden jeg kom hjem fra Frankrike.» Hun så på ham, og langsomt steg rødmen opp i hennes klare, fregnete hud. Med det hvite pannelinet og det sorte sløret ble hun allikevel med ett svært lik Randi Alme fra gamle dager. «Ser du, Paul, vi får jo ikke så megen tid til å tenke tilbake sånn. Men det er nå det minste – at vi ikke har tid. Det meste, det er at alt fra vårt gamle liv som var av det gode, det har vi allikevel med oss, bare at vi eier det på en ny måte, – alt fra før som det er verd å bli ved å eie.» Hun lo sakte. «Selv ens vaner og uvaner – jeg mener ikke bare at de blir ved å følge en som «Tosten og staven»: norsk skjemteballade | Hulda Garborg gjorde balladen kjent landet rundt da hun inkluderte den i Norske Dansevisur (1913)

473


17. mai-feiring i Akersveien ca. 1925. Til høyre St. Josephs institutt og St. Sunniva skole. Foto: St. Josephsøstrene i Norge

474


en plage, et daglig minne om hvor ufullkommen en er. Når jeg for eksempel merker hvor vanskelig det faller for meg å holde av de søstrene mine som jeg ikke liker noe videre. Men jeg mener at selv sånt ved oss som er en del av oss og har vært våre feil, vi opplever at de blir ved å være en del av vårt vesen, men de blir forvandlet til noe annet, som» – hun gjorde en bevegelse med hendene – «danner omrisset av oss. Sånn at vi forstår at i all evighet blir vi allikevel ved å være oss selv. Slik som det står i officiet for de døde. ‘I mitt kjød skal jeg se Gud, min Frelser. Som jeg selv skal se og mine øyne skal skue og ikke en fremmed.’» Hun slo om igjen, lo, men var rød som et bær i sitt ansikt. «Som for eksempel – jeg var jo forferdelig grov til å skravle og preke alltid. Det har jeg hverken tid eller lov til mer. Men det blir snudd innover. Forstår du hva jeg mener?» Paul så alvorlig på henne: «Jo. Jeg forstår nok hva du mener. Tror jeg.» Hun rødmet igjen: «Når vi altså sier som din grandonkel St. Paul pleide å uttrykke det: ‘Din nåde er meg nok.’» Han også smilte flyktig: «Det også har jeg begynt å forstå. Nå.» – I det samme kom den lille tyske søsteren som alltid lo, søster Ilga. Hun lo nå også: «Å søster Marie-Halvard, De må komme» – hun hvisket; det hadde nok hendt en eller annen katastrofe i guttenes garderobe. Søster Marie-Halvard lo og slo hendene sammen  – så nikket hun til Paul og løp. Paul gav seg til å bla i notene for å finne det neste nummeret på programmet.

«Din nåde er meg nok»: jf. 2 Kor 12,9


Profile for St Olav Forlag

Den brennende busk  

Fortsettelsen av Sigrid Undsets roman Gymnadenia – om Paul som konverterer og blir katolikk. Illustrert og i oppdatert språkdrakt.

Den brennende busk  

Fortsettelsen av Sigrid Undsets roman Gymnadenia – om Paul som konverterer og blir katolikk. Illustrert og i oppdatert språkdrakt.