Page 1


IGNATIUS AV LOYOLA

PILEGRIMENS BERETNING & ÅNDELIGE ØVELSER Oversetter og redaktør Ingvild Røsok


Ignatius av Loyola: Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser © St. Olav forlag 2017 Oversetter og redaktør: Ingvild Røsok ISBN: 978-82-7024-339-6 Omslagsdesign og sats: Peter Bjerke Forsidebilder: Ignatius av Loyola av William Holl den yngre (1807-1871); brev ført i pennen av Ignatius, utstilt i Chiesa del Gesù, Roma. Bilde forsats: Ibid, Nick Thompson CC BY-SA 2.0 Bilde baksats: Utsnitt av portrett av Ignatius, ukjent kunstner. Trykket hos Dardedze Holografija – Latvia Papir: Creamy 80 gr. Bibelsitater er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.


INNHOLD FORORD av Kenneth Hughes SJ ……………………………………………………………………………………………… 5 INNLEDNING av Ingvild Røsok……………………………………………………………………………………………… 9

IGNATIUS AV LOYOLA

PILEGRIMENS BERETNING FORORD [HISTORISK] av Peter Nadal SJ………………………………………………………………………………… 19 FORORD [HISTORISK] av Luis Gonçalves da Câmara SJ………………………………………………………… 23 KAPITTEL 1: Pamplona og Loyola…………………………………………………………………………………………… 29 KAPITTEL 2: Fra Loyola til Montserrat…………………………………………………………………………………… 37 KAPITTEL 3: Manresa……………………………………………………………………………………………………………… 43 KAPITTEL 4: På vei til Jerusalem……………………………………………………………………………………………… 53 KAPITTEL 5: Studier og konflikter i Spania……………………………………………………………………………… 65 KAPITTEL 6: Paris…………………………………………………………………………………………………………………… 79 KAPITTEL 7: Spania for siste gang…………………………………………………………………………………………… 89 KAPITTEL 8: Italia…………………………………………………………………………………………………………………… 93 EPILOG [HISTORISK]……………………………………………………………………………………………………………… 99


IGNATIUS AV LOYOLA

ÅNDELIGE ØVELSER ANMERKNINGER………………………………………………………………………………………………………………… FØRSTE UKE………………………………………………………………………………………………………………………… ANDRE UKE………………………………………………………………………………………………………………………… TREDJE UKE………………………………………………………………………………………………………………………… FJERDE UKE………………………………………………………………………………………………………………………… [ULIKE REGLER]…………………………………………………………………………………………………………………… Regler for å skjelne ånder – første del……………………………………………………………………………… Regler for å skjelne ånder – andre del……………………………………………………………………………… Regler for å gi almisser…………………………………………………………………………………………………… Anmerkninger om skrupler…………………………………………………………………………………………… Om den rette innstilling overfor kirken…………………………………………………………………………… BØNNER I ÅNDELIGE ØVELSER…………………………………………………………………………………………

105 115 141 169 179 217 217 222 226 228 231 237

Ordliste og forkortelser…………………………………………………………………………………………………………… 243 Anbefalt litteratur…………………………………………………………………………………………………………………… 246


Forord Av Kenneth Hughes SJ

S

om jesuitt både kjenner og lever jeg etter ignatiansk spiritualitet. Jeg føler meg derfor takknemlig og beæret over å bli invitert til å skrive dette forordet. I en periode på tjue år har jeg kommet regelmessig til St. Josephsøstrene for å lede ignatianske retretter, først på Nesøya og så på Grefsen. Norge har derfor fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det er med den største interesse jeg har fulgt med på hvordan den ignatianske spiritualiteten har vokst fram og utviklet seg i Norge i løpet av disse årene. For nesten førti år siden skrev jesuitten Karl Rahner de følgende og etter hvert så velkjente ordene: «Framtidens kristne kommer til å være mystikere eller opphøre å være kristne.» Denne framtiden er nå, og Rahners forutsigelse har vist seg å være sann. Med mystiker mente han en som har erfart Gud i livet sitt. De som ikke finner og «ser» Gud i naturen, mennesker og hendelser, eller som ikke bruker tid på å samtale med Gud, vil erfare at troen viskes ut og at religionen blir hul. Med tiden vil de kristne da forsvinne inn i den sekulære kulturen, noe vi ser i økende grad i dagens samfunn. Men i denne åndelige ødemarken er det likevel mange som tørster og søker etter Gud, for Guds Ånd bor dypt i ethvert menneskes ånd og slutter aldri å vekke til live 5


lengselen etter det guddommelige, etter mening og fred i sjelen. Selv om den hellige Ignatius levde for 450 år siden, har han fortsatt noe å si til menneskets rastløse hjerte. Hans bidrag til spiritualiteten består hovedsakelig av to bøker: Pilegrimens beretning og Åndelige øvelser. Den første handler om Ignatius’ erfaring av hvordan Gud virket i ham fra han var rekonvalesent etter å ha bli truffet av en kanonkule ved slaget i Pamplona i 1521, til han grunnla Jesu Selskap i 1540. Til tross for at Ignatius levde i en helt annen tidsepoke og i en helt annen kultur, er hans observasjoner og beskrivelser av sjelens ulike bevegelser gjenkjennelige: hvilke som kommer fra Gud og leder til trøst, og hvilke som kommer fra den onde og leder til mistrøstighet og kjedsomhet. Ved å legge merke til sine egne erfaringer begynte Ignatius å skjelne Guds nåde fra den ondes listige fristelser. Det var en kronglete vandring, og han gjorde mange feil, men litt etter litt lærte han å se Guds vei og bli ledet av Ånden. Jesus ble hans medvandrer og venn. Ignatius’ personlige erfaringer ble til Pilegrimens beretning, en bok som egner seg for alle. Den ble også hovedkilden til Åndelige øvelser, en bok som er skrevet for dem som er erfarne med å skjelne Gud i sitt eget liv og som derfor kan veilede andre på deres åndelige vandring – særlig med tanke på å gjøre gode valg i livet. Åndelige øvelser er ikke et kart eller en veiviser man kan følge skritt for skritt. Den gir egentlig ingen klare normer eller retningslinjer. Den er mer som et verktøy som skal hjelpe veilederen med å legge merke til hvordan Gud virker, og hva som er den enkeltes unike erfaring i bønnen. Den beskriver interaksjonen mellom Gud og sjelen og gir eksempler på hvordan en åndelig vandring kan se ut. At vi nå får både Pilegrimens beretning og Åndelige øvelser i ett bind på norsk, er en dyrebar gave til alle kristne i hele Norge. Retrettbevegelsen i Norge har gjennom de siste tiårene vokst seg stadig sterkere både i protestantisk og katolsk sammenheng. Det er der vi møter mystikerne. Måtte denne boken bli en kilde til fortsatt refleksjon og samtale for alle som søker Gud i alt, for dem som forsøker å skjelne Guds virke i 6


sitt liv, som ønsker å stå i dialog med en kjærlig Gud og hjelpe andre på deres åndelige vandring. For det er nettopp det det betyr å være en mystiker: å fordype seg i erfaringen av Gud. Oktober 2017


Innledning Av Ingvild Røsok

S

ammen med noen trofaste følgesvenner grunnla Ignatius av Loyola (1491–1556) i 1540 Jesu Selskap, bedre kjent som jesuittordenen. Pilegrimens beretning gir et innblikk i de hendelser i Ignatius’ liv som førte fram til etableringen av denne ordenen. Teksten er forfattet i perioden 1553–1555, men ble ikke trykket før i 1731. Åndelige øvelser, som ble utgitt i 1548, er et sett med bønneøvelser som Ignatius utviklet i løpet av samme periode. Begge tekstene bærer preg av den tiden de er skrevet i, og må leses i lys av dette. Det er med glede og takknemlighet vi nå kan presentere disse to bøkene i en samlet utgave. Det er første gang Åndelige øvelser foreligger på norsk, og vi har samtidig gitt Pilegrimens beretning en språkdrakt som gjør at disse to nå naturlig kan leses sammen. Behovet for denne boken har vokst fram gjennom de siste tiårene. Allerede på 1950-tallet var Åndelige øvelser en inspirasjonskilde for Edin Løvås, en av grunnleggerne av den økumeniske retrettbevegelsen i Norge. Noen tiår senere er det mange i Norge som har gjort øvelsene og fått skolering som åndelige veiledere. Den økende interessen for ignatiansk spiritualitet har skapt et behov for å etablere en felles terminologi og å ha spiritu9


alitetens grunntekster tilgjengelig på morsmålet, noe som er særdeles viktig når det er snakk om bønn. Begge disse bøkene er for øvrig også av interesse som klassisk, kristen litteratur. Oversettelsen er basert på den svenske oversettelsen til Fredrik Heiding SJ og på en anerkjent engelsk oversettelse av Joseph A. Munitiz og Philip Endean. Fotnoteapparatet viser også til disse to utgavene, samt til en kommentar til Åndelige øvelser skrevet av Michael Ivens SJ. Alle disse tre bøkene har utvidede kommentarer som kan anbefales for de som ønsker å studere Åndelige øvelser nærmere.1 Oversetteren retter en stor takk til Valfrid Botnen, Astrid Haaland Wee og Virve Tynnemark, som har lest og kommentert manus i flere runder. De har også tatt initiativ til å samle inn økonomisk støtte til oversettelsen, og vi vil med dette takke alle som har bidratt med gaver. Ignatius av Loyola Ignatius ble i 1491 født inn i en baskisk adelsslekt og vokste opp på familiens slott Loyola i Nord-Spania. Fra femtenårsalderen av ble han oppdratt til ridder og hoffmann, og senere ble han soldat og kaptein. Fra og med 1517 var Ignatius i krigstjeneste hos visekongen av Navarra. I krigen mellom Frankrike og Spania i 1521 forsvarte Ignatius borgen ved Pamplona og ble alvorlig skadet i beinet. Det førte til en lang rekonvalesens som skulle bli begynnelsen til et nytt liv for Ignatius. For å få tiden til å gå leste han de få bøkene som var tilgjengelig der han befant seg. Det var i hovedsak en samling helgenlegender (Flos Sanctorum) og en skildring av Jesu liv (Vita Christi) i spansk oversettelse. Han mediterte ofte over Jesu liv og helgenenes gjerninger, men brukte også tid på å drømme om et liv 1

For alle tre bøkene, se litteraturliste bakerst for fullstendig referanse.

10


som heltemodig ridder. Etter hvert merket han at gleden vedvarte når han forestilte seg å leve slik som helgenene, mens opprømtheten han følte ved å forestille seg et liv som ridder, avtok raskere. Denne erfaringen ble skjellsettende for hans åndelige utvikling og for det som senere ble til Åndelige øvelser, der det å skjelne ulike bevegelser i sinnet er en vesentlig faktor. Pilegrimens beretning skildrer mange slike episoder der han øver seg i å skjelne. Etter sin rekonvalesenstid ønsket Ignatius å reise til Jerusalem. Han kom seg også dit, men ble sendt tilbake. Han levde et omflakkende liv i fattigdom og tiltrakk seg manges oppmerksomhet med sin brennende iver og formidling av evangeliet. Til tross for flere granskninger av inkvisisjonen og korte perioder i fengsel fikk han sammen med sine følgesvenner til slutt godkjent etableringen av Jesu Selskap. Bøkenes form Pilegrimens beretning er en noe fragmentarisk biografisk fortelling om de hendelsene som Ignatius selv anså som viktige for sitt kall og virke. Det fragmentariske ligger i at flere opplysninger er utelatt, mens det andre steder gis en detaljert skildring av enkelt­ episoder. Teksten er ført i pennen av Luis Gonçalves da Câmara, en av hans trofaste følgesvenner. Peter Nadal, en annen følgesvenn, og da Câmara har skrevet hvert sitt forord som viser hvordan de gikk fram for å overtale Ignatius til å fortelle historien sin. Til slutt fikk da Câmara lov til å gjøre nedtegnelser mens Ignatius fortalte. Ignatius forteller om seg selv i tredjeperson og omtaler også seg selv som «pilegrimen», derav tittelen Pilegrimens beretning. Det er gudsrelasjonen som er i fokus i beretningen, og det er lagt vekt på situasjoner og hendelser som gjorde at Ignatius utviklet sin evne til å skjelne Guds stemme midt i prøvelser og vanskeligheter. Ignatius hadde et tydelig kall til å samtale og veilede 11


mennesker i det åndelige livet. Han brukte sine egne erfaringer til å utvikle et sett med øvelser som han gjennom årenes løp ga til mange av de som oppsøkte ham. Et sted i beretningen fortelles det at han hadde 300 ark med nedtegnelser av disse øvelsene. Disse utgjør den delen av Åndelige øvelser som tar for seg Kristi mysterier.2 Til tross for tittelen Åndelige øvelser er ikke teksten ment som en håndbok for enhver som ønsker å fordype sitt bønneliv. Den er skrevet for dem som skal veilede andre i å gjøre disse øvelsene. Når teksten i tillegg er preget av middelalderens tankesett, sier det seg selv at man bør kjenne konteksten og den ignatianske spiritualiteten godt før man kan bruke teksten som et verktøy for å gi disse øvelsene til andre. Øvelsene Mange av de som oppsøkte Ignatius, var unge mennesker som vurderte å bli en av hans faste følgesvenner eller på annen måte vie livet sitt til tjeneste for Gud. Øvelsene skulle hjelpe dem til å ta slike valg: «Åndelige øvelser har som hensikt å overvinne seg selv og innrette sitt liv etter et valg fritt for uordnede tilbøyeligheter» (ÅØ 21). Selv om teksten er skrevet inn i en slik kontekst, er det i vår tid vanlig å bruke dem som en grundig fordypning av relasjonen til Gud, enten det innebærer en kursendring eller en bevisstgjøring av de valg man har tatt. Gjennom øvelsene får man testet sin vilje til radikal etterfølgelse og øvet seg i å skjelne hva som tjener til Guds større ære. Hensikten er å leve seg inn i hver enkelt tekst/øvelse med hele seg og bruke både tanker, fantasi og følelser. Ignatius legger stor vekt på å øve seg i å gjenkjenne og skjelne de reaksjonene som oppstår i sjelen under og etter øvelsene. Det er veilederens oppgave å hjelpe den som gjør øvelsene, til å oppdage og utforske dette fra dag til dag. 2

ÅØ nr. 261–312.

12


Øvelsene er delt inn i fire såkalte «uker», uten at disse er bundet opp til eksakt antall dager. Tanken er at hvis man vier hele sin tid til disse øvelsene, skal man være ferdig i løpet av omtrent tretti dager. Før selve ukene med de oppgitte øvelser starter, bruker man tid på det Ignatius kaller «Prinsipp og fundament» (ÅØ 23): Mennesket er skapt til å lovprise, ære og tjene Gud vår Herre for ved det å frelse sin sjel. De øvrige tingene på jordens overflate er skapt for menneskene for å hjelpe dem til å oppnå det målet de er skapt til. Av dette følger at man må bruke de skapte tingene i den grad de hjelper en å nå sitt mål, og fri seg fra dem dersom de hindrer en fra dette. Derfor er det nødvendig at vi fristiller oss overfor alle skapte ting, så sant det kommer inn under vår frie vilje og ikke er forbudt. Når det gjelder oss selv, skal vi ikke ønske oss helse framfor sykdom, rikdom framfor fattigdom, ære framfor vanære, eller et langt liv framfor et kort. Det samme gjelder for alt annet. Vi skal bare ønske og velge det som er mest til hjelp for å nå det mål vi er skapt til. I tillegg til denne sentrale teksten er det i dagens praksis også vanlig å bruke tid på å kontemplere Guds skaperverk og godhet før den første ukens øvelser, der man skal ta inn over seg at man er en synder som trenger nåde. På den måten får man fram kontrastene mellom Guds godhet og verdens elendighet. I andre uke – som ofte er den lengste perioden – lever man seg inn i Jesu liv og fordyper ønsket om å følge ham. Uken starter 13


med en kontemplasjon som er kjent som «Kongens kall» (ÅØ 91–100), og kulminerer med øvelser som tar for seg retningslinjer for å gjøre et valg (ÅØ 170–189). Tredje uke tar for seg lidelseshistorien, der fokuset er å følge Jesus også i lidelsen. I fjerde og siste uke lever man seg inn i fortellingene knyttet til oppstandelsen og Jesu himmelfart. Helt til slutt kommer en kontemplasjon over Guds kjærlighet (ÅØ 230–237). Ignatius foreslår her bønnen Suscipe, som har blitt en klassisk overgivelsesbønn: Ta, Herre, ta imot all min frihet, min hukommelse min forstand og hele min vilje, alt hva jeg eier og har. Du har gitt meg det – til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt. Bruk det slik du vil. Gi meg din kjærlighet og nåde, det er nok for meg. Ignatiansk spiritualitet i vår tid Ignatiansk spiritualitet er, som navnet indikerer, den spiritualiteten som med årene har vokst fram i kjølvannet av Ignatius av Loyola og jesuittenes veiledning. Denne spiritualiteten har de siste tiårene fått stadig større appell, og antallet ignatianske retretter har vokst betraktelig de siste tjue årene, både i Norge og i Skandinavia for øvrig. En ignatiansk retrett er en retrett i full taushet, bortsett fra en daglig, individuell samtale med en veileder samt en daglig messe eller gudstjeneste. En slik retrett varer som regel fra fem til åtte dager. Under veiledningssamtalen har man fokus på den enkeltes gudsrelasjon 14


og åndelige vandring, og veilederen foreslår ofte en bibeltekst eller annet materiale som kan egne seg til fordypning for neste dag. Ignatius’ øvelser er imidlertid ikke noe som deles ut under disse retrettene, selv om veilederen gjerne lar seg inspirere av disse. De er forbeholdt det man kaller en 30 dagers retrett. Den kan gjøres sammenhengende, eller som tre ganger ti dager fordelt over to år. Det finnes også tilrettelagte opplegg der man gjennomgår hele prosessen «i hverdagen», men med tett oppfølging av en veileder. Mens en vanlig ignatiansk retrett vanligvis er åpen for alle, må man sende en søknad med personopplysninger før man kan gjøre en 30 dagers retrett. Vi som har jobbet med dette prosjektet, vet at arven etter Ignatius fortsatt lever, og at spiritualiteten brukes i mange tilpassede varianter. Det er med ydmykhet vi gir arven videre i vår egen språkdrakt. Oktober 2017


IGNATIUS AV LOYOLA

PILEGRIMENS BERETNING


FORORD [HISTORISK]

Av Peter Nadal

I

1.

likhet med andre fedre hadde jeg hørt vår fader Ignatius si at han hadde bedt Gud om å få tre nådebevis før han døde. Det første var at pavestolen skulle godkjenne Jesu Selskaps Leveregel, det andre at Åndelige øvelser også skulle godkjennes, og det tredje at han skulle rekke å skrive ferdig Konstitusjonene. 2. Da jeg kom til å tenke på dette og så at Gud hadde oppfylt alt dette, fryktet jeg at han skulle bli kalt bort fra oss til et bedre liv. Jeg visste at andre hellige fedre og grunnleggere av en munkeorden ga sine etterkommere et slags testamente med råd som skulle hjelpe dem å nå dydenes fullkommenhet. Derfor ventet jeg på en passende anledning til å be fader Ignatius om det samme. En dag i 1551 hadde det seg slik at fader Ignatius sa til meg: «Nå nettopp ble jeg løftet høyere opp enn himmelen.» Mitt inntrykk var at han hadde opplevd en ekstase eller henrykkelse, slik det ofte skjedde med ham. Med all ærefrykt spurte jeg ham: «Hva vil De si med dette, fader?» Men han førte samtalen over på noe annet. Jeg mente at dette var et passende øyeblikk, så jeg ba ham derfor innstendig om å redegjøre for hvordan Gud hadde ledet ham fra begynnelsen av hans omvendelse. En slik redegjørelse kunne være til nytte for oss, både som et testamente og som faderlig 19


veiledning. «Vi frykter nemlig», sa jeg til ham, «at faderen snart vil bli kalt til himmelen, siden De alt har fått de tre nådebevis De ønsket å se før De døde.» 3. Faderen unnskyldte seg med sitt arbeid og sa at han akkurat da verken kunne bruke tid eller oppmerksomhet på dette. Men så tilføyde han likevel: «Hver av dere bør lese tre messer for dette – De, Polanco og Ponce.3 Fortell meg deretter hva dere tenker.» «Fader, vi kommer helt sikkert til å tenke det samme som nå», svarte jeg. «Gjør som jeg sier», svarte han mildt. Så vi leste de tre messene og framførte det samme synspunktet på nytt, og han lovet å imøtekomme vår anmodning. Året etter, da jeg på ny kom tilbake fra Sicilia og skulle sendes til Spania, spurte jeg faderen om han hadde gjort noe med saken. «Ingenting», svarte han. Da jeg i 1554 kom tilbake fra Spania, spurte jeg ham nok en gang, men han hadde ennå ikke begynt.4 Uten å vite hva det var som drev meg, insisterte jeg på nytt: «I nesten fire år har jeg om og om igjen bedt Dem, ikke bare på egne vegne, men også på vegne av de andre fedrene, om at De, fader, redegjør for oss hvordan Herren har formet deg helt fra omvendelsen av. Vi er helt sikre på at dette vil være veldig verdifullt for oss og for hele Jesu Selskap. Men siden jeg ser at De ikke gjør dette, drister jeg meg til å forsikre Dem om det følgende: Om De oppfyller det vi så sterkt ønsker, kommer vil til å ha en stor fordel av denne gunsten. Men om De ikke gjør det, vil vi likevel ikke miste motet, men fortsatt ha den samme tillit til Herren som om De hadde nedskrevet alt for oss.» 4. Faderen svarte ingenting, men samme dag (tror jeg) kalte han til seg pater Luis Gonçalves og begynte å fortelle det hele til ham. Like etterpå skrev denne det ned etter 3

Juan de Polanco (1517–1576) kom fra Burgos i Spania. Han ble i 1547 utnevnt til sekretær i Jesu Selskap, en post han hadde i 26 år. Ponce de Cogordan var en fransk prest som trådte inn i Jesu Selskap i 1541.

4

Denne opplysningen stemmer ikke overens med Gonçalves da Câmaras forord, der det sies at Ignatius begynte med sin skildring i 1553. Nadal har mest sannsynlig forvekslet årstallene – han skrev sitt forord en gang mellom 1561 og 1567.

20


sin utmerkede hukommelse. Disse nedtegnelser er altså Fader Ignatius’ gjerninger, som nå går fra hånd til hånd.5 Pater Luis var valgmann ved den første generalkongregasjonen, der han ble valgt til assistent for generalforstanderen, pater Laínez. Senere ble han lærer og veileder i humaniora og kristen dyd for Sebastian, kongen av Portugal. Han var en svært åndelig og dydsrik pater. Pater Gonçalves skrev dels på spansk, dels på italiensk, avhengig av hvilke skrivere som sto til hans rådighet. Oversettelsen til latin ble gjort av pater Annibal du Coudret, en meget lærd og from mann. Både forfatteren og oversetteren er fortsatt i live.

5

Dette er Nadals tittel på nedtegnelsene. Det har versert flere ulike titler på boka, på ulike språk.

21


FORORD [HISTORISK]

Av Luis Gonçalves da Câmara

E

1.

n fredagsmorgen, den 4. august 1553, dagen før feiringen av Vår Frue av Snøen, befant vår fader seg i hagen utenfor huset, eller Hertugens fløy, som den kalles. Jeg begynte å snakke med ham om noen av mine sjelelige karaktertrekk, og nevnte blant annet min trang etter tom ære. Som botemiddel rådet faderen meg til å vende meg ofte til Gud med alt som lå meg på hjertet og bestrebe meg på å tilby ham alt det gode jeg fant i meg selv, erkjenne at alt dette tilhørte ham og takke for det. Han snakket med meg på en måte som ga meg en så stor trøst at jeg ikke kunne holde tårene tilbake. Faderen fortalte meg også hvordan han selv i to år hadde kjempet mot denne lasten. Da han skulle til Jerusalem og gikk om bord på skipet i Barcelona, var det så ille at han ikke våget å fortelle noen at han skulle dra dit. Han fortalte om lignende erfaringer og tilføyde at han senere hadde kjent en stor sjelefred når det gjaldt dette. En eller to timer senere gikk vi til bords. Mens magister Polanco og jeg spiste sammen med ham, fortalte han at magister Nadal og andre i Jesu Selskap mange ganger hadde bedt ham om noe som han aldri hadde kunnet bestemme seg for. Men han hadde trukket seg tilbake til sitt rom etter samtalen med meg, og da hadde han kjent en stor hengi23


venhet og trang til å gjøre dette. Nå hadde han definitivt bestemt seg, og han snakket på en måte som viste at Gud hadde gitt ham stor klarhet i at han burde gjøre dette. Denne saken dreide seg om å fortelle alt det som hadde skjedd med hans sjel fram til nå. Han hadde dessuten bestemt seg for at det var meg han skulle betro alt dette til. 2. Vår fader hadde svært dårlig helse på den tiden, og han hadde for vane å ikke regne med mer enn en dag om gangen. Når noen sa: «Det der skal jeg gjøre om fjorten dager eller om en uke», pleide faderen rent bestyrtet å svare: «Jaså? Regner De med å leve så lenge?» Men denne gangen sa han at han håpet å leve tre eller fire måneder til for å få avsluttet dette. Neste dag snakket jeg med ham og spurte når han ønsket vi skulle begynne. Han svarte at jeg skulle minne ham på det hver dag (jeg husker ikke lenger hvor mange dager dette tok) inntil han følte seg beredt til det. Men siden han hele tiden var så opptatt med andre aktiviteter, endte det med at jeg bare skulle minne ham på det hver søndag. Til slutt kalte faderen på meg i september måned (jeg husker ikke lenger hvilken dag) og begynte klart og tydelig å fortelle meg om hele sitt liv, også om ungdommens rampestreker og alle omstendighetene rundt disse. Senere samme måned kalte han på meg ytterligere tre eller fire ganger og fortsatte med beretningen fram til de første dagene av sitt opphold i Manresa, noe som framgår av den skiftende håndskriften. 3. Faderen fortalte med samme stil og på samme måte som han pleide å gjøre i alle sammenhenger. Det vil si, han fortalte så klart og tydelig at alle fortidens hendelser trådte klart fram for den som hørte på. Det var altså ikke nødvendig å spørre ham om noe, for faderen husket selv å fortelle alt som var viktig for å henge med. Uten å si noe til faderen begynte jeg straks å skrive ned det han fortalte, først i form av korte notater og deretter mer utførlig som i den nåværende teksten. Jeg har bestrebet meg på å ikke bruke andre ord enn de faderen brukte. I den grad noe er mangelfullt, noe jeg frykter, skyldes det at jeg ikke fullt ut har lykkes i å uttrykke kraften i visse ting fordi jeg ikke har villet fjerne meg fra faderens egne ord. Dette skrev jeg ned, som tidligere nevnt, fram til 24


september 1553. Fra da av og fram til fader Nadal kom den 18. oktober 1554, unnskyldte vår fader seg gang på gang med sykdommer og forskjellige gjøremål som dukket opp, og pleide å si: «Minn meg på vårt anliggende så snart jeg blir ferdig med dette jeg må ha gjort.» Da han så var ferdig, minnet jeg ham på dette, og han svarte: «Nå står vi midt oppe i denne andre saken; minn meg på det igjen så snart den er avsluttet.» 4. Da fader Nadal kom, gledet han seg over det som var påbegynt, men sa samtidig til meg at jeg innstendig skulle forsøke å overtale faderen til å fortsette. Han sa flere ganger at faderen ikke kunne gjøre større nytte for Jesu Selskap enn å fullføre dette, for det ville bety at Jesu Selskap ble dannet på ordentlig. Han snakket også mange ganger med vår fader om dette. Faderen sa til meg at jeg skulle minne ham på det så snart arbeidet med å sikre et gavefond for instituttet var avsluttet.6 Men først skulle også spørsmålet om Prester avklares og posten sendes.7 Vi gjenopptok beretningen den 9. mars. Men deretter ble helsetilstanden til pave Julius III kritisk, og han døde den 23. mars. Da utsatte faderen saken til en ny pave var valgt. Men ikke før var denne blitt valgt, så ble også han (pave Marcellus) syk og døde. Enda en gang utsatte faderen beretningen fram til valget av pave Paulus IV. På grunn av den sterke varmen og de mange oppdragene drøyde han med vårt anliggende helt til den 21. september, da det for første gang ble snakk om å sende meg til Spania. Av den grunn insisterte jeg overfor faderen på at han skulle holde det løftet han hadde gitt meg. Da bestemte han at vi skulle møtes ved «Det røde tårnet» om morgenen den 22. Da jeg hadde lest messen, gikk jeg til ham for å spørre om tiden nå var inne. 5. Han svarte at jeg skulle gå og vente på ham i «Det røde tårnet», slik at jeg skulle være der når han kom. Jeg oppfattet det slik at jeg måtte vente lenge på ham der. Mens jeg sto i buegangene og snakket med en broder som hadde spurt meg om noe, kom fade6

Instituttet det er snakk om, er Collegio Romano, det nåværende Gregoriana-universitetet i Roma.

7

«Prester» – sikter til Johannes Prester, som skal ha vært en kristen konge med tilhold i det som nå er Etiopia.

25


ren og irettesatte meg for manglende lydighet siden jeg ikke hadde ventet på ham i «Det røde tårnet». Den dagen ville han ikke gjøre noe mer. Etterpå ba vi på nytt inntrengende. Da kom han tilbake til «Det røde tårnet» og dikterte mens han gikk fram og tilbake slik han alltid pleide å gjøre. For å kunne iaktta ansiktsuttrykket hans gikk jeg stadig litt nærmere ham, hvorpå faderen sa: «Overhold regelen!»8 Da jeg nok en gang glemte hans irettesettelse og gikk nærmere – dette skjedde to eller tre ganger – gjorde han meg oppmerksom på det og gikk så sin vei. Til slutt kom han tilbake til tårnet for å diktere alt det som her er nedskrevet. Men siden jeg alt i lang tid hadde vært klar til å foreta min reise – siste gang faderen snakket med meg om dette, var dagen før min avreise – kunne jeg ikke skrive ned alt i sin helhet i Roma. Og siden jeg ikke hadde en spansk skriver tilgjengelig i Genova, måtte jeg diktere på italiensk ut fra de kortfattede notatene jeg hadde skrevet ned i Roma. Jeg ble ferdig i Genova i desember 1555.

8

Ifølge anstendighetsreglene skulle man kontrollere blikket og vende det ned når man snakket med en person av høyere byrd.

26


PILEGRIMENS BERETNING


KAPITTEL 1

Pamplona og Loyola

Såret på slagmarken

H

1.

elt fram til han var tjuesju år, var han helt oppslukt av denne verdens forfengelighet. Hans store glede var våpenøvelser, og han hadde et sterkt og forfengelig ønske om å vinne heder og ære. En gang befant han seg i en festning som franskmennene beleiret. Alle andre mente at de burde overgi seg for å berge livet, for det var tydelig at de ikke ville kunne stå imot angrepet. Likevel klarte han med mange argumenter å overbevise kommandanten om at de heller burde forsvare seg. Selv om det stred mot alle de andre soldatenes overbevisning, lot de seg rive med av hans mot og kampvilje. Da dagen for den ventede beskytningen kom, skriftet han for en av sine våpenbrødre. Etter at beskytningen hadde vart en stund, ble han truffet av en kanonkule som knuste beinet hans helt. Siden kula gikk gjennom begge beina, ble også det andre beinet stygt skadet. 2. Da han falt, overga de andre i festningen seg straks til franskmennene. Etter å ha inntatt festningen behandlet de den sårede vel, og opptrådte høflig og vennlig mot ham. Han ble i Pamplona i tolv eller fjorten dager før de la ham på en båre og fraktet ham til hans hjemtrakter. Der viste det seg at tilstanden hans var veldig kritisk, så man tilkalte 29


leger og kirurger fra flere steder. De fant ut at beinet burde brytes opp på nytt slik at beinpipene kunne legges til rette. De mente at beinpipene enten først hadde blitt lagt feil eller at de hadde forskjøvet seg på veien, slik at de nå lå i feil stilling og derfor ikke kunne leges. Så begynte «slaktingen» på nytt, og som ved alle andre inngrep både før og etter dette sa han ikke et ord og viste ikke andre tegn på smerte enn å knytte hendene hardt sammen. 3. Men tilstanden hans bare forverret seg. Han kunne ikke spise og viste dessuten alle tegn på at han var i ferd med å dø. Da høytiden for den hellige Johannes nærmet seg, rådet legene ham til å skrifte, siden de hadde lite tro på at han ville overleve.9 Han tok imot sakramentene kvelden før festen for den hellige Peter og den hellige Paulus, og legene sa at om han ikke merket noen bedring innen midnatt, måtte man regne med at han kom til å dø. Den sårede hadde alltid følt en spesiell hengivelse for den hellige Peter, og Vår Herre ville det slik at han akkurat ved midnatt skulle begynne å føle seg bedre. Bedringen var så betydelig at man i løpet av noen dager kunne anse ham for å være utenfor fare. 4. Da beinpipene begynte å vokse sammen, var det en beinpipe under kneet som lå over en annen. Det ene beinet ble derfor kortere enn det andre, og beinpipen stakk så langt ut at det var stygt å se på. Dette kunne han ikke finne seg i, for han var bestemt på å gå tilbake til sitt verdslige liv og mente at den utstikkende beinpipen ville skjemme utseendet hans. Han spurte derfor kirurgene om de ikke kunne skjære den bort. De svarte at det nok kunne la seg gjøre, men at det ville påføre ham enda større smerte enn alt han tidligere hadde måttet tåle. Beinpipen hadde allerede vokst sammen, så de måtte gjøre et stort inngrep for å kunne skjære den bort. Han bestemte seg likevel for å underkaste seg denne torturen, om han selv fikk bestemme. Hans eldre bror ble forferdet og sa at han

9

I middelalderen var det vanlig at en kristen som var i fare, skriftet til en lek person dersom det ikke var en prest i nærheten.

30


aldri ville ha våget å utsette seg selv for en så stor smerte.10 Den sårede holdt imidlertid ut smertene med sin vanlige tålmodighet. 5. Da kjøttet og den utstikkende beinpipen var fjernet, var man nøye med å behandle beinet slik at det ikke skulle bli for kort. Det ble smurt inn med mange slags salver og lagt i strekk på en måte som plaget ham i lang tid. Men Vår Herre ga ham helsen tilbake og han var i så god form at han følte seg helt frisk, bortsett fra at han ikke kunne stå på det skadede beinet. Han var derfor tvunget til å holde sengen. Han likte veldig godt å lese den slags verdslige og oppdiktede bøker som man kaller ridderromaner, og siden han nå følte seg friskere, ba han om å få noen slike for å få tiden til å gå. Men det fantes ikke en eneste bok av den typen i huset, så de ga ham en bok om Kristi liv (Vita Christi) og en om helgenenes liv, på spansk.11 Omvendelse 6. Han leste ofte i disse og ble ganske grepet av det som sto der. Etter å ha lest en stund la han boken til side for å tenke. Han tenkte vekselvis på det han hadde lest og på de verdslige tingene han før hadde pleid å tenke på. Blant alt det forgjengelige han tenkte på, var det særlig en tanke som grep hjertet hans så sterkt at han kunne være helt oppslukt av den i to, tre og fire timer uten å merke det. Han fantaserte om hva han skulle gjøre om han var i tjeneste hos en viss dame: hvordan han skulle komme seg til stedet der hun oppholdt seg, hvilke valgspråk han ville presentere for henne, og hvilke våpenbragder

10

Antakelig Martin García, Ignatius’ nest eldste bror.

11

Vita Christi («Jesu Kristi liv») av karteusermunken Ludolf av Sachsen (ca. 1300–1387). Boken om helgenene var Legenda aurea av Jacobus de Voragine (1228/30–1298).

31


ANDRE UKE [91]

Den jordiske kongens kall – til hjelp ved kontemplasjonen over den evige kongens liv41 Den forberedende bønnen skal være den vanlige. Den første prologen er å se for seg scenen. Her brukes fantasien til å se for seg synagoger, landsbyer og borger på stedene der Kristus vår Herre forkynte. Den andre prologen er å be om den nåden jeg ønsker. Her vil det være å bønnfalle vår Herre om nåden til ikke å være døv for hans kall, men være rede til raskt å fullføre hans hellige vilje etter min beste evne.

[92]

Det første punktet er å se meg selv framfor en menneskelig konge som Gud vår Herre har utvalgt, en som alle fyrster og alle kristne mennesker lyder og viser aktelse.

[93]

Det andre punktet. Betrakt hvordan denne kongen snakker til folket sitt: «Min vilje er å erobre alt land fra de troløse. Derfor må de som vil følge meg, være tilfreds med å spise som jeg, drikke som jeg og kle seg som jeg. De må dessuten

41

Selv om Ignatius har «Andre uke» som overskrift her, regnes «Kongens kall», ÅØ 91–100, som en overgang og forberedelse til den andre ukens fokus på kontemplasjoner over Jesu liv og virke. Dette kommer også fram av at Ignatius i ÅØ 190 snakker om «den første dagen og den første kontemplasjonen». Det er viktig å understreke at Ignatius i denne øvelsen ikke tenker på en konge som har eksistert, eller vil komme til å eksistere. Ignatius er bevisst på at han appellerer til fantasien for å få fram et poeng. Se for øvrig Heiding, fotnote 1, s. 55 og Ivens, s. 78–80.

141


arbeide sammen med meg om dagen, våke med meg om natten og så videre. På samme måte som de har tatt del i mitt arbeid, vil de senere også ta del i min seier.» [94]

Det tredje punktet. Tenk igjennom hvordan de gode undersåttene bør svare en slik edelmodig og menneskelig konge. Den som ville nektet å godta en slik konges anmodning, ville fullt fortjent ha blitt foraktet av hele verden, og bli ansett for å være en ussel ridder.

[95]

Den andre delen av denne øvelsen består i å bruke eksempelet med den jordiske kongen på Kristus vår Herre, slik de tre punktene over beskriver. Angående første punkt. Hvis vi finner det verdt å overveie det kallet den jordiske kongen gir til sine undersåtter, hvor mye mer verdt er det ikke å se for seg Kristus vår Herre, den evige kongen, og framfor ham hele verden, hvordan han kaller hele verden og hver enkelt især og sier: «Min vilje er å erobre hele verden og beseire alle fiender, for så å tre inn til min Faders herlighet. Derfor må de som vil følge meg, kjempe sammen med meg, slik at han gjennom å følge meg i min lidelse også får følge meg inn i herligheten.»

[96] Angående andre punkt. Å tenke over at alle som har sunn fornuft og dømmekraft, kommer til å vie seg helt til arbeidet. [97] Angående tredje punkt. De som ønsker å bli dypere berørt og utmerke seg i all sin tjeneste for sin evige konge og universelle Herre, skal ikke bare tilby seg selv for arbeidet, men også gjøre motstand mot sin egen sanselighet og verdslige 142


kjærlighet. På den måten bærer de fram større og mer verdifulle offer. Dette kan uttrykkes slik: [98]

«Evige Herre over alle ting, innfor din uendelige godhet og innfor din ærerike Moder og himmelhoffets hellige menn og kvinner bærer jeg fram min offergave ved din gunst og hjelp. Så sant det er til din større pris og ære, og dersom Deres helligste Majestet ønsker å utvelge meg til en slik livsform og sosial posisjon, er det – etter nøye overveielse  – min lengsel og faste beslutning å etterligne deg gjennom å tåle all ærekrenkelse og skjensel, og all materiell og åndelig fattigdom.»

[99]

Første anmerkning. Denne øvelsen skal gjøres to ganger om dagen: når man står opp om morgenen og en time før lunsj eller kveldsmat.

[100] Andre anmerkning. Under den andre uken, så vel som senere, vil det være til stor hjelp å lese Kristi etterfølgelse, evangeliene eller helgenbiografiene.42 Første dag: Inkarnasjonen og bebudelsen [101]

Den første dagen og den første kontemplasjonen handler om inkarnasjonen og omfatter den forberedende bønnen, tre prologer, tre punkter og en samtale.

Den vanlige forberedende bønnen.

42

Thomas à Kempis, De imitatione Christi, utgitt ca. år 1427. På norsk: Kristi etterfølgelse, oversatt av Jeanne Wreden (Oslo: St. Olav forlag, 2010).

143


en synd, setter fienden alt inn på at den som øver seg, skal se en synd der det ikke finnes synd, for eksempel i et ord eller i en tanke som farer forbi.

Dersom samvittigheten er sløv, forsøker fienden å gjøre den enda sløvere. Om den som gjør øvelsene fra før av, ikke brød seg om de mindre alvorlige syndene, forsøker fienden nå å få ham eller henne til å bli mer likegyldig også i forhold til dødssyndene. Og om noen tidligere brydde seg bare en aning om de mindre alvorlige syndene, vil han gå inn for at de nå skal bry seg mindre om disse, eller ikke i det hele tatt.

[350] Den femte anmerkningen. Den som ønsker å gjøre framskritt i det åndelige livet, må alltid gå fram på motsatt måte av det fienden gjør. Det vil si, hvis fienden ønsker å gjøre samvittigheten sløvere, skal man tilstrebe at den blir mer følsom. Og motsatt, om fienden forsøker å svekke sjelen ved å få den til å bli overfølsom, skal personen søke en middelvei for å finne fullstendig ro. [351]

Den sjette anmerkningen. En slik god person ønsker kanskje å si eller gjøre noe som er i overensstemmelse med kirken og dens overordnede, noe som er til Gud vår Herres større ære. I slike tilfeller kan en tanke, eller snarere en fristelse, komme til personen utenfra – om å ikke si eller gjøre denne saken. Det kan for eksempel være falsk tvil som sier at æren er fåfengt eller noe lignende. Da bør personen vende sin forstand til sin Skaper og Herre, og hvis han eller hun ser at den aktuelle handlingen er en skikket tjeneste for Herren, eller i hvert fall ikke det motsatte, skal han eller hun handle diametralt motsatt av fristelsen, lik Bernhards

230


svar på en tilsvarende fristelse: «Jeg begynte ikke på grunn av deg, og jeg gir ikke opp på grunn av deg.»116 Om den rette innstilling overfor kirken [352]

Regler som bør følges for å ha den rette innstillingen til den stridende kirken.117

[353]

Den første regelen. Vi bør legge til side vår egen oppfatning og være rede til å lyde Kristus vår Herres sanne brud, som er vår hellige mor, den hierarkiske kirken.

[354]

Den andre regelen. Vi bør verdsette skriftemålet hos en prest og det aller helligste sakramentet som bør tas imot en gang i året, eller bedre en gang i måneden, og enda bedre hver uke, gitt de nødvendige rette forutsetningene.

[355]

Den tredje regelen. Vi bør verdsette en regelmessig deltakelse i messen; det samme med sanger, salmer og lange bønner både i og utenfor kirken. Likedan avtalte, faste tider for gudstjenester, bønner og de kanoniske tidebønnene.

[356] Den fjerde regelen. Vi bør høyt verdsette klosterliv, kyskhet og avhold, og også ekteskapet – men ikke så mye som noen av disse.118 116 Det siktes til et sitat av Bernhard av Clairvaux (1090–1153). 117 Disse reglene må sees i lys av den historiske kontekst. Med «den stridende kirken» menes kirken på jorden, og reglene er spesielt rettet mot de som har en apostolisk tjeneste med forkynnelse, undervisning og misjonering. Se for øvrig Ivens, s. 248–249 og 252. 118 Jf. ÅØ 15 og 135 med fotnote.

231


[357]

Den femte regelen. Vi bør verdsette ordensløftene, det vil si løfter om lydighet, fattigdom og kyskhet samt andre frivillige fullkommenhetsløfter. Siden et løfte har som hensikt å tjene den evangeliske fullkommenheten, bør man ikke avlegge et løfte som gjelder noe som drar en vekk fra dette, slik som å være handelsmann eller være gift og så videre.

[358]

Den sjette regelen. Vi bør verdsette helgenrelikvier gjennom å ære dem og be bønner til helgenene, samt verdsette korsvandringen, pilegrimsferder, avlat, jubelår, korstogsbuller og å tenne lys i kirkene.

[359]

Den sjuende regelen. Vi bør verdsette forskrifter som gjelder faste og avholdenhet, for eksempel under fasten, på abstinensdager, vigilier, fredager og lørdager. Dessuten skal vi ikke bare verdsette den indre boten, men også den ytre.

[360] Den åttende regelen. Vi bør verdsette kirkenes utsmykning, bygg og bilder, og ære dem alt ettersom hva de forestiller. [361]

Den niende regelen. Til sist: Vi bør verdsette alle kirkens bud, alltid være rede med argumenter til dens forsvar og aldri angripe den på noen måte.

Forskjellige former for autoritet

[362] Den tiende regelen. Vi bør være mer rede til å ta imot og verdsette forskrifter og anbefalinger samt våre overordnedes skikker. For selv om noen av disse ikke fortjener, eller har fortjent, vår aksept og berømmelse, ville det forårsake mer skade enn gagn å tale imot dem, enten det er gjennom offentlige prekener eller til vanlige folk. Det ville føre til at folk ble fiendtlig innstilt overfor autoriteter, 232


enten de er verdslige eller åndelige. Men som det er til skade å tale ondt til vanlige folk om de overordnede i deres fravær, kan det være til gagn å påpeke en dårlig oppførsel direkte til de aktuelle personene som kan forbedre seg. [363] Den ellevte regelen. Vi bør verdsette både den positive og den skolastiske læren.119 For mens det er typisk for de positive lærerne – slike som den hellige Hieronymus, den hellige Augustin og den hellige Gregorius med flere – å framkalle følelsene for bedre å kunne elske og tjene Gud vår Herre i alle ting, så er det mer typisk for de skolastiske lærerne – slike som den hellige Tomas, den hellige Bonaventura og sentensmesteren med flere120 – å definere eller forklare for vår tid hva som er nødvendig for den evige frelse og tilbakevise og forklare alle feil og falskheter.

De skolastiske lærerne er mer moderne og bruker ikke bare den sanne kunnskapen i Den hellige skrift og hos de positive og hellige lærerne, men fordi de er opplyste og har fått innsikt gjennom den guddommelige kraften, gjør de seg også nytte av konsilene, kanoniske lover og forskriftene til kirken, vår moder.

[364] Den tolvte regelen. Vi må være forsiktige med å sammenligne de som lever nå, med de salige fra fortiden. For det er ingen liten feil om man for eksempel sier om noen: «Han vet mer enn den hellige Augustin», «han er den hellige Frans

119 Denne regelen gjenspeiler to ulike teologiske bevegelser på Ignatius’ tid, der begge hadde en tendens til å bli ensidig: den evangeliske humanismen som ivret for å holde seg til kirkefedrene (den positive teologien) og som var negativ til skolastikken – en akademisk, konservativ retning. Ignatius anbefaler å se det gode ved begge syn. Jf. Ivens, s. 259. 120 «Sentensmesteren»: Petrus Lombardus (ca. 1095–1160), forfatter av Libri IV Sententiarum, en standard lærebok i teologi i middelalderen.

233


nummer to, eller enda større», eller «han er den hellige Paulus opp av dage når det gjelder godhet, hellighet og så videre». [365] Den trettende regelen. For å finne den rette veien i alle ting bør vi alltid holde fast ved det følgende: Jeg skal tro at det hvite som jeg ser, er svart, hvis det er det den hierarkiske kirken bestemmer. For vi tror at den Ånd som er i Kristus vår Herre, brudgommen, er den samme Ånd som er i kirken, hans brud, og som styrer og veileder oss til det beste for vår sjel. For vår hellige moder kirken ledes og styres av den samme Ånd og av vår Herre som ga de ti budene. [366] Den fjortende regelen. Selv om det er helt sant at ingen kan frelses uten å være forutbestemt til det og uten å ha tro og nåde, må man være svært forsiktig med hvordan vi kommuniserer og snakker om dette. [367] Den femtende regelen. Vi må ikke gjøre det til en vane å snakke så mye om predestinasjonen. Men om temaet noen gang skulle bli brakt på bane, skal man snakke om det slik at vanlige folk ikke farer vill, slik det kan skje noen ganger når det blir sagt: «Det er allerede bestemt om jeg kommer til å bli frelst eller fordømt, så jeg kan ikke gjøre noe fra eller til om jeg gjør noe godt eller noe ondt.» Dette gjør at de blir avstumpet og forsømmer det arbeidet som fører til åndelig framgang og frelse for deres sjeler. [368] Den sekstende regelen. Man skal på samme måte være forsiktig med å snakke for mye og for inngående om troen, uten nyanser og forklaringer, for det kan gi folk grunn til å bli sløve og late med gjerningene – enten før deres tro er formet i kjærlighet eller etterpå. 234


[369] Den syttende regelen. På samme måte skal man ikke snakke så inngående og insisterende om nåden at det forgifter folks holdning til den frie viljen. Man kan riktignok snakke om troen og nåden på en måte som gir hans guddommelige Majestet større ære, i den grad det med Guds hjelp er mulig, men ikke på en slik måte – framfor alt i vår farlige tid – at gjerningene og den frie viljen tar noen som helst skade eller blir regnet for verdiløse. [370] Den attende regelen. Selv om det å alltid tjene Gud vår Herre i kjærlighet har den største verdi, bør vi også verdsette frykten for hans guddommelige Majestet høyt. For det er ikke bare en barnlig frykt som er god og hellig, men når en person ikke kan oppnå noe bedre eller mer nyttig, kan også en slaves frykt være til hjelp for å komme ut av en dødssynd. Har man først kommet ut av den, når man den barnlige frykten lett, noe som behager og gleder Gud vår Herre, siden denne er ett med den guddommelige kjærligheten.

235


BØNNER I ÅNDELIGE ØVELSER


Herrens bønn121 Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen. Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.

121 Bønnen foreligger her først i oversettelsen fra Bibel 2011 og deretter i den oversettelsen som brukes i Den katolske kirke i Norge.

237


Hill deg, Maria Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen. Áve María, grátia pléna, Dóminus técum. Benedícta tū in muliéribus, et benedíctus frúctus véntris túi, Iésus. Sáncta María, Máter Déi, óra pro nóbis peccatóribus, nunc et in hóra mórtis nóstrae. Ámen.

238


Trosbekjennelsen122 Jeg tror på én Gud, Den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting. Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den hellige ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriften, for opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende. Jeg tror på den Den hellige ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen. 122 Den nikenske trosbekjennelsen, som ble vedtatt ved konsilet i Konstantinopel i 381. Oversettelse fra Katolsk messebok s. 835.

239


Salve Regina123 Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor. Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria. Amen. Salve, Regina, Mater misericordiæ, vita, dulcedo, et spes nostra, salve. Ad te clamamus exsules filii Hevæ, Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle. Eia, ergo, advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte; Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende. O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

123 Salve Regina er trolig forfattet av Petrus av Compostela (ca. 950–1002). Her i oversettelse fra katolsk messebok, s. 839.

240


Kristi sjel | Anima Christi124 Kristi sjel, helliggjør meg. Kristi legeme, frels meg. Kristi blod, fyll meg. Vann fra Kristi side, tvett meg. Kristi lidelse, styrk meg. Gode Jesus, hør meg. I dine sår, skjul meg. La meg aldri skilles fra deg. Mot den onde fiende, vern meg. I dødens time, kall meg. Inn for ditt åsyn, hent meg, så jeg alltid kan prise deg med dine hellige, i evigheters evighet. Amen.

Ánima Christi, sanctífica me. Corpus Christi, salva me. Sanguis Christi, inébria me. Aqua láteris Christi, lava me. Pássio Christi, confórta me. O bone Jesu, exáudi me. Intra tua vúlnera abscónde me. Ne permittas me separári a te. Ab hoste malígno defénde me. In hora mortis meæ voca me. Et iube me veníre ad te. Ut cum sanctis tuis laudem te in sæcula sæculórum. Amen.

124 En bønn av ukjent opprinnelse, antakelig fra begynnelsen av 1300-tallet. Oversettelse fra katolsk messebok s. 841.

241


Forberedende bønn125 Den forberedende bønnen er å be Gud vår Herre om nåde slik at alle mine intensjoner og handlinger helt og holdent er rettet mot hans guddommelige Majestets tjeneste og lovprisning. Ta, Herre, ta imot (Suscipe) Ta, Herre, ta imot all min frihet, min hukommelse, min forstand og hele min vilje, alt hva jeg eier og har. Du har gitt meg det – til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt. Bruk det slik du vil. Gi meg din kjærlighet og nåde, det er nok for meg.

125

Jf. ÅØ 46.

242


ORDLISTE OG FORKORTELSER

dødssynd

En dødssynd er i katolsk teologi og tradisjon en alvorlig synd som fører til åndelig død med mindre man skrifter og får tilgivelse. Man regner tradisjonelt med sju dødssynder: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede, latskap.

eksamen

En øvelse som går ut på å ransake seg selv for å gjenkjenne Guds nåde i hverdagen og hvordan man har respondert på hans initiativ. I ÅØ anbefaler Ignatius også øvelsen som en syndsransakelse.

fristilt

En holdning der man ikke er bundet av egne ønsker eller begjær, men er helt fri til å gjøre det som tjener til Guds større ære.

KKK

Forkortelsen står for Den katolske kirkes katekisme. 243


kontemplasjon Ignatius bruker ordet kontemplasjon/kontemplere i andre, tredje og fjerde uke, spesielt i de øvelsene som tar utgangspunkt i bibeltekst der formålet er å fordype sin personlige relasjon til Jesus Kristus. Kontemplasjonen innebærer å se for seg, lytte og ta imot, og er en mer affektiv og passiv form for bønn enn meditasjonen. meditasjon

I ÅØ er meditasjon hovedsakelig brukt om øvelser i første uke og sjelden der det er brukt bibeltekst. Denne formen for bønn innebærer mer ettertanke og refleksjon enn i kontemplasjonen, selv om det også her er snakk om å se for seg en scene og la seg berøre.

mistrøstighet

En følelse av nedstemthet under eller etter bønnen. Selv om Ignatius ofte bruker ordet som en kontrast til «trøst», er ikke følelsen nødvendigvis noe negativt. Den kan også være noe Gud bruker for å gi innsikt og framgang.

pavelig bulle

Et skriv utstedt av paven, ofte med forordninger og forskrifter.

reflektere

Ordet har en dobbel betydning hos Ignatius: både å tenke gjennom hva øvelsen har betydd, men også å la øvelsens innhold bli reflektert (gjenspeilet) i ens indre.

repetisjon

En repetisjon av en øvelse innebærer en fordypning av erfaringen, noe som betyr at man kan ta i bruk flere sanser og la seg berøre følelsesmessig.

sjelskrefter

De tre sjelskreftene er hukommelsen, forstanden og viljen. 244


skjelne

Et sentralt begrep i den ignatianske spiritualitet som handler om å øve seg i å gjenkjenne hvilke tanker og følelser som leder til liv og er fra Gud, og hva som på den annen side er nedbrytende tanker og følelser som fører bort fra Gud. Ignatius kaller dette å skjelne mellom ulike ånder, og tyr til ordparet trøst/mistrøstighet i veiledningen med å skjelne.

trøst

En innsikt eller en følelse som er oppbyggende, for eksempel glede, håp, økt tro eller større kjærlighet. Ignatius benytter også ordet når en slik følelse er falsk og ikke kommer fra Gud.

veniell synd

En synd som er mindre alvorlig, også kalt «svakhetssynder». Betegnelsen står som motsetning til «dødssynd», se over.

ÅØ

Forkortelsen står for Åndelige øvelser.


ANBEFALT LITTERATUR

Barry, William A. og William J. Connolly. Å gi åndelig veiledning. Efrem forlag, 2008. Fleming, David L. Draw Me into Your Friendship: A Literal Translation and a Contemporary Reading of the Spiritual Exercises. The Institute of Jesuit Sources, 1996. Heiding, Fredrik. Ignatius av Loyola: Andliga övningar och tio brev. Artos, 2005/2015. Hughes, Gerard W. Den gömda skatten: att upptäcka livet under ytan. Libris, 1994. Ivens, Michael. Understanding the Spiritual Exercises: Text and Commentary – a Handbook for Retreat Directors. Gracewing/Inigo, 1998. Lambert, Willi. Å be i livets pulsslag: søken etter Gud med Ignatius av Loyola. St. Olav forlag, 1999. Lonsdale, David. Eyes to See, Ears to Hear: An Introduction to Ignatian Spirituality. Darton, Longman & Todd, 2000. Martin, James. Å finne Gud i alle ting: en veiledning for (nesten) ALT mellom himmel og jord. St. Olav forlag, 2016. Munitiz, Joseph og Philip Endean. Saint Ignatius of Loyola, Personal Writings. Penguin Books, 1996. Silf, Margaret. Landmarks: An Ignatian Journey. Darton, Longman & Todd, 1998.

246


IGNATIANSKE RETRETTER I NORGE www.retreater.no www.stjoseph.no


Profile for St Olav Forlag

Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser  

Ignatius av Loyola

Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser  

Ignatius av Loyola