Page 1


MYSTERIUM

OG INSTITUSJON Det annet vatikankonsil om Kirken

Fredrik Hansen


Copyright © St. Olav forlag 2014 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-297-9 Design og ombrekking: Peter Bjerke Forsidebilde: Ikon av den hellige kommunion – «Motta Kristi legeme, drikk av udødelighetens kilde», Wikimedia Commons | ΙΣΧΣΝΙΚΑ-888 Trykket med Minion Pro 11/13,2 på Creamy 70 gr Trykk: Inprint – Latvia Sitater fra bibelen er hentet fra Bibelen med de apokryfiske bøker, Det norske bibelselskap 1978/85. Nihil obstat: P. dr. Ole Martin Stamnestrø Sensor Imprimatur: + Bernt I. Eidsvig Can.Reg. Biskop av Oslo 2. november 2014 Nihil obstat og Imprimatur er erklæringer om at en bok eller et hefte er ansett for å være fri for feil av troslæremessig eller moralsk art. Det er ikke med dette underforstått at de som har gitt Nihil obstat eller Imprimatur, er enige i innholdet, meningene eller påstandene uttrykt i boken eller heftet.


Til monsignor dr. Ralph Brown R.I.P.


INNHOLDSFORTEGNELSE

FORORD………………………………………………………………………………………… 7 KIRKELIGE DOKUMENTER …………………………………………………… 11 FORKORTELSER ………………………………………………………………………… 12 I DET FØRSTE VATIKANKONSIL …………………………………… II DET ANNET VATIKANKONSIL……………………………………… III KONSTITUSJONEN OM KIRKEN…………………………………… IV KIRKEN ER ET MYSTERIUM ………………………………………… V HIERARKIET……………………………………………………………………… VI LEGFOLKET OG ORDENSFOLKET……………………………… VII HELLIGHET ER KIRKENS MÅL……………………………………… VIII KIRKENS MANGFOLD OG ENHET……………………………… IX TROFAST FORNYELSE……………………………………………………… X LÆREN OM KIRKEN ETTER KONSILET………………………

15 39 51 65 81 111 129 141 153 169

ETTERORD…………………………………………………………………………………… 187 VEDLEGG DET FØRSTE VATIKANKONSIL: Den første dogmatiske konstitusjon om Kirken – Pastor Æternus……………………………………………………………………… 189


FORORD

Kirken, som vi i trosbekjennelsen betegner som «én, hellig, katolsk og apostolisk», er både et trosmysterium og en konkret institusjon. Hun bærer i seg både det guddommelige og det menneskelige, det himmelske og det jordiske, det usynlige og det synlige. (I tråd med katolsk terminologi brukes det kvinnelige pronomen – hun – om Kirken.) Derfor lærer Det annet vatikankonsil (heretter: Vatikan II) – den katolske Kirkes 21. økumeniske konsil (1962–1965) – at man må vokte seg for å betrakte det hierarkisk oppbyggede samfunn og Kristi mystiske legeme, den synlige forsamling og det åndelige fellesskap, den jordiske kirke og den kirke som er rik på himmelens skatter, som to forskjellige ting. De utgjør tvert om en eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element (LG 8a). Teksten er hentet fra den dogmatiske konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium (= «Folkenes lys»), som i dag feirer 50 år. Konstitu­sjonen – regnet som konsilets viktigste dokument – er den mest omfattende fremstilling av katolsk ekklesiologi (kirkesyn, kirkeforståelse, lære om Kirken) fra det øverste læreembete i den katolske Kirke i nyere tid. Konsilfedrene, biskopene samlet i konsil, utarbeidet et dokument som forklarer Kirken ut fra hennes opphav, grunnleggelse, misjon, struktur, medlemmer og mål. Som sitatet over gjør så tydelig, kan en slik mangfoldig utlegning av hva Kirken er, ikke oppsummeres i en kort definisjon eller overfladiske enten–eller. Kirken forstås ved å holde sammen det 7


rike mangfold av bibelske bilder og teologiske begrep, de oldkirkelige utlegninger og skolastiske kategorier, konsilenes og pavenes lære, samt teologenes forklaringer. Hver på sin måte hjelper alle disse oss å forstå Kirken. Kun i den rike enhet som kjennetegner den katolske tro – grunnet på den guddommelige åpenbaring utlagt i skrift og tradisjon – møter man i sannhet den Kirke som Jesus grunnla. Med andre ord er og forblir det sunn katolsk lære at Kirken både er «Guds tabernakel blant menneskene» (LG 6c, jf. Åp 21,3) og «stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn, finnes i den katolske Kirke, styrt av Peters etterfølger og de biskopene som står i kommunion med ham» (LG 8b). Derfor lærer konstitusjonen at Kirken er både et mysterium – grunnlagt av Jesus på vei til Faderen trygget i Den Hellige Ånd, som leder henne «til den fulle sannheten» (Joh 16,13) – og en institusjon – en Kirke bygd opp som et hierarkisk samfunn ledet av Peter og apostlenes etterfølgere: paven og biskopene. Her blir det også tydelig at kirkesyn som ensidig fokuserer på enten en rent åndelig størrelse uten struktur og ledelse eller en rigid organisasjon løsrevet fra Herren Jesus, ikke har noe med katolsk lære å gjøre. Denne boken er en innføring i konsilets lære om Kirken, slik denne fremkommer i Lumen Gentium, med vekt på Kirken som mysterium (det mer «teologiske») og institusjon (det mer «strukturelle»). Bokens målgruppe er alle som ønsker et større innsyn i hva den katolske Kirke lærer om seg selv per idag. Som en innføring forutsetter boken ingen forhåndskunnskap om hverken Vatikan II eller konstitusjonen, men leseren oppfordres på det aller sterkeste til selv å lese Lumen Gentium, siden dokumentets rikdom er betydelig større enn hva en forklaring makter å gjengi. Enkelte av bokens kapitler tar utgangspunkt i tidligere artikler undertegnede har skrevet om emnet i St. Olav og Broen, men disse tekstene er alle betydelig endret grunnet behovet for helhet og sammenheng i denne boken. Referansene til de mange, og til tider 8


lange, sitatene fra konsilet angir både dokument og nummer (for eksempel CD 10), samt det konkrete avsnitt, hvor a angir det første avsnitt, b det andre osv. (for eksempel LG 10b), slik originalteksten deler inn dokumentet og den norske versjon gjengir denne. Selv om setningsstruktur og ordvalg i den norske oversettelsen kan være kronglete, er kun små endringer – nødvendiggjort i forhold til den øvrig tekst – blitt foretatt i sitatene. Intet konsil eller konsildokument står adskilt fra Kirkens historie, de har en forhistorie og en ettertid. Med andre ord: Det kunne ikke bli noe Vatikan II uten Det første vatikankonsil (heretter: Vatikan I), avholdt i perioden 1869–1870. Dette konsils lære om Kirken – i konstitusjonen Pastor Æternus – tas opp igjen og bekreftes av Lumen Gentium. Derfor behandler bokens første kapittel Vatikan I og dets kirkesyn, og en norsk oversettelse Pastor Æternus er gjengitt som vedlegg. Denne oversettelsen, som de andre oversettelsene av kirkelige tekster undertegnede har foretatt til denne boken, har fremfor alt søkt å frembringe en forståelig norsk tekst. Ved enkelte anledninger har dette medført at originalenes setningsstruktur og nøyaktige terminologi er blitt endret noe. Siden dette er en innføring og ingen akademisk traktat, virket det å være det mest logiske valg. Det påfølgende kapittel (kap. II) tar for seg de teologiske trender som knytter Vatikan I og Vatikan II sammen, og gir et generelt innblikk i det siste konsils historie og arbeidsform. Utarbeidelsen av konstitusjonen i løpet av konsilet – en prosesss som vitner om kirkemøtets utvikling og nye impulser i det katolske kirkesyn – og Lumen Gentiums sentrale motiver utgjør kapittel tre. Selve presentasjonen av dokumentets tekst deles på de påfølgende fire kapitlene. To av disse (kap. IV og VII) omhandler det vi kan kalle konsilets fremstilling av Kirken som mysterium mens de to andre (kap. V og VI) er relatert til Kirkens mer institusjonelle aspekter slik Vatikan II presenter disse. 9


To konkrete punkter i kirkesynet som ble fremsatt i Lumen Gentium, kom til å bli utbrodert i to andre konsildokumenter – om de orientalske kirker og enhet blant de kristne – diskuteres i kapittel åtte. I de senere år har spørsmål relatert til forståelsen og fortolkningen av konsilet blitt stadig mer aktuelt og presserende. I lys av pave Benedikt XVIs læreembete om konsilet drøftes disse i kapittel ni. De 50 år som har gått siden konstitusjonens offentliggjøring, er selvsagt også preget av diskusjoner om og arbeid med Vatikan IIs lære. For å gi et lite innblikk i disse etterdønningene behandles debatten mellom Joseph Ratzinger og Walter Kasper, samt Troslærekongregasjonens avklaring om fem sentrale spørsmål (kap. X). Boken er viet monsignore dr. Ralph Brown. Etter et liv i Kirkens tjeneste – og til det siste rettsvikar i Oslo katolske bispedømme – gikk han til den evige lønn den 6. januar 2014. På tross av at vårt samarbeid i første rekke omhandlet kirkerettslige spørsmål og den kirkelige administrasjon, er det hans varige eksempel som prest, og en prest som gav hele sitt liv for å hjelpe mennesker (tilbake) til Kristus og Kirkens fellesskap, som mest beveget og beveger meg. Hvil i fred! En særskilt takk til Heidi Øyma og Kristine Dingstad ved St. Olav forlag for kloke innspill og kommentarer. Deres innsats har utvilsomt forbedret boken og gjort teksten tydeligere og mer lesbar. En større kjennskap til Kirken – som vi katolikker med rette har lært å kalle vår Mor – er i forlengelsen intet annet enn større kjennskap til Kristus, som ikke bare grunnla Kirken, men som også overgav sitt frelsende budskap og sine sakramenter i hennes varetekt. P. Fredrik Hansen Tegucigalpa, den 21. november 2014 – 50 år etter promulgasjonen av Lumen Gentium


KIRKELIGE DOKUMENTER

Der hvor ingen norsk versjon angis, er oversettelsene av tekstene (eller utdrag av disse) forfatterens egne. Det første vatikankonsil, Første dogmatiske konstitusjon om Kristi Kirke – Pastor Æternus (18. juli 1870). De tyske biskopene, Felleserklæringen fra det tyske hierarki (januar/februar 1875). Den katolske kirkes katekisme. Norsk versjon: St. Olav forlag, Oslo 2014. Kompendiet til den katolske kirkes katekisme. Norsk versjon: St. Olav forlag, Oslo 2014. Det annet vatikankonsil – Se dokumentoversikt på s. 48 Norsk versjon: Fredrik Hansen (red.), Det annet vatikankonsil – dokumenter, St. Olav forlag, Oslo 2013. Kongregasjonen for troslæren, Brev til den katolske Kirkes biskoper om aspekter ved forståelsen av Kirken som communio – Communionis notio (28. mai 1992); Svar på enkelte spørsmål om aspekter ved læren om Kirken (29. juni 2007). Pave Benedikt XVI, Tale til den romerske kurie ved overrekelse av julehilsener (22. desember 2005). Pave Paul VI, Apostoliske brev Ecclesiæ Sanctæ (6. august 1966). Norsk versjon: St. Olav forlag, Oslo 1966. 11


FORKORTELSER

Bibelske bøker Apg Apostlenes gjerninger Ef Paulus’ brev til efeserne Fil Paulus’ brev til filipperne Gal Paulus’ brev til galaterne Heb Brevet til hebreerne Jes Jesaja Joh Johannes Kol Paulus’ brev til kolosserne Luk Lukas Matt Matteus Mark Markus Sal Salmenes bok Åp Johannes’ åpenbaring 1 Kor Paulus’ første brev til korinterne 1 Mos Første Mosebok 1 Pet Peters første brev 1 Tim Paulus’ første brev til Timoteus 2 Kor Paulus’ annet brev til korinterne 2 Tim Paulus’ andre brev til Timoteus

12


Kirkelige dokumenter/samlinger AA dekretet Apostolicam actuositatem CD dekretet Christus Dominus CN brevet Communionis notio DH erklæringen Dignitatis humanæ Denz Denzinger – Schönmetzer, Enchiridion KKK Den katolske Kirkes katekisme Komp Kompendiet til den katolske Kirkes katekisme LG den dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium NEP Nota praevia explicativa – den forklarende note til Lumen Gentium OE dekretet Orientalium Ecclesiarum OT dekretet Optatam totius PC dekretet Perfectæ Caritatis PG Migne, Patrologia Græca PL Migne, Patrologia Latina PO dekretet Presbyterium ordinis PÆ den dogmatiske konstitusjon Pastor Æternus SC konstitusjonen Sacrosanctum Concilium UR dekretet Unitatis redintegratio

13


I DET FØRSTE VATIKANKONSIL

Det første vatikankonsil offentliggjorde – som Vatikan II kom til å gjøre nesten 95 år senere – en dogmatisk konstitusjon om Kirken. Den første dogmatiske konstitusjon om Kristi Kirke er, som de fleste kirkelige dokumenter, ikke kjent under denne noe kronglete tittelen, men under dens incipit (åpningsordene), i dette tilfelle Pastor Æternus (= den evige hyrde). Dette fordi konstitusjonen innledes med en tekst hentet fra vers 25 i kapittel 2 av Peters første brev: «Dere var som bortgjemte sauer, men har nå vendt om til ham som er (den evige) hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.» I den latinske originaltekst innledes sitatet med ordene «Den evige hyrde». Lumen Gentium fikk sitt navn fordi konstitusjonens latinske originaltekst innledes med ordene «Lumen gentium cum sit Christus» (= Kristus er lyset for alle folk). Dessverre skulle historiens begivenheter føre til at Pastor Æternus ble noe mer begrenset i sin lære om Kristi Kirke enn hva konsilfedrene i utgangspunktet hadde forestilt seg. Dokumentet bidro derfor til ønsket både før og under Vatikan II om å offentliggjøre en mer helhetlig tekst om det katolske kirkesyn, som til slutt ble til det meget omfattende Lumen Gentium. Selv om konstitusjonen Pastor Æternus til tider er blitt tilsidesatt på grunn av dens fokus på pavens embete i Kirken, ble hele dens lære bekreftet av Vatikan II, nettopp i Lumen Gentium, som i sine fotnoter gjør mer bruk av Vatikan I enn noe annet konsil.

15


De økumeniske kirkemøtene – konsilene Ordet konsil (fra det latinske concilium: forsamling) brukes i katolsk terminologi for å betegne de kirkemøtene, egentlig bispemøtene, hvor alle Kirkens biskoper deltar og som besitter myndighet over hele Kirken. Disse kirkemøtene, siden de gjelder for helheten – for hele Kirken – betegnes også som økumeniske konsil (fra det greske οικουμενη (oikoumene): hele verden). Til sammenligning brukes ordet synode (fra det gresk συνοδος (synodos): forsamling) om andre kirkemøter (bispemøter) hvor biskopene fra en region (slik som i Kirkens første århundrer) eller som representanter for en gruppe biskoper (som i dagens Bispesynode) deltar. For å være enda mer nøyaktig må det sies at et konsil ikke bare er et bispemøte hvor alle biskopene deltar, det er bispekollegiets møte. Bispekollegiet, det kollegium som består av alle biskopene (apostlenes etterfølgere) under ledelse av paven (Peters etterfølger), besitter «myndighet over hele Kirken», en myndighet som «utøves på høytidelig måte når et økumenisk kirkemøte blir holdt» (LG 22b). Mer enn bare et møte, en forsamling underlagt en saksliste, er et konsil den høytidelige sammenkallelse av Kirkens hyrder – biskopene – hvor de sammen med og under den romerske biskop (paven) veileder, lærer og styrer Kristi Kirke på jord. Kirken går helt tilbake til kapittel 15 i apostlenes gjerninger for å finne konsilenes opphav. St. Lukas skriver at i Kirkens raskt voksende misjonsarbeid – som førte ikke bare jøder, men også ikkejøder til troen – måtte det avklares om de som ikke var jøder, var forpliktet til å overholde alle de jødiske lovene eller ikke. Eller som den noe mindre diplomatiske tekst angir det: «Det kom noen folk ned fra Judea og begynte å lære brødrene: ‘Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst’» (Apg 15,1). For å komme frem til en bindende løsning for hele Kirken ble det såkalte apostelmøtet – apostelkonsilet – avholdt rundt år 49, 16


mindre enn tyve år etter Herrens himmelferd. Dette konsilet – etter innlegg fra Peter, Paulus, St. Barnabas og St. Jakob – kom frem til at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og overholde alle de jødiske forskrifter og lover. Konsilets beslutning ble kunngjort for Kirken ved at et dokument (et brev) ble sendt til de troende. Dets sentrale budskap lød: Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt på kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel. (Apg 15,28–29) Det faktum at alle konsilene har arbeidet under og ved Den Hellige Ånds støtte og i lys av Guds ord, ble tydeliggjort under Vatikan II ved at en stor bibel ble plassert på en slags «trone» midt i Peterskirken. Hver dag konsilet arbeidet, var den oppslåtte bibelen en påminnelse om at konsilene ikke bare er møter, men sammenkallelsen av biskopene fra alle de fire verdenshjørner som lar seg lede av Guds ord til menneskene i sitt arbeid for å bringe dette budskap til hele verden. Gjennom Kirkens historie har det blitt avholdt 21 økumeniske konsil, hvor biskopene har kommet sammen, drøftet teologiske eller disiplinære spørsmål som i tiden krevde svar eller presisering, og kunngjort sin lære eller beslutninger i dokumenter som er bindende for hele Kirken. Historisk deles disse konsilene inn i tre perioder.

17


Femte spørsmål: Hvorfor bruker ikke tekstene fra konsilet og læreembetet etter konsilet begrepet «kirke» om de kristne fellesskap som sprang ut av reformasjonen i det sekstende århundre? Svar: I tråd med katolske lære besitter ikke disse fellesskap den apostoliske suksesjon i ordinasjonssakramentet, og de er derfor foruten et konstituerende element i Kirken. Disse kirkelige fellesskap – som grunnet mangelen på det sakramentale prestedømme ikke har beholdt den virkelige og helhetlige substans av det eukaristiske mysterium – kan ikke i tråd med katolske lære bli kalt «kirker» i egentlig forstand. Ikke overraskende kom dette siste svaret til å bli møtt med kritikk fra protestantisk hold. Samtidig må det sies at det faktisk er meget overraskende at dette kom som noe nytt for noen. Avklaringene i svarene representerte ingen ny eller hemmeligholdt lære, de gjentok ene og alene hva Vatikan II kunngjorde 40 år tidligere. I lys av konsilets dokument om økumenikk og nødvendigheten av å drive dialog med hverandre i sannhet og åpenhet kom den mest ryddige og fornuftige reaksjonen på dokumentet fra lederen for den russisk-ortodokse kirkes Avdeling for økumeniske anliggender, metropolitt Kirill av Smolensk og Kaliningrad (idag leder han den russiske kirke som patriark Kirill II), som hevdet: «Dersom man skal få til en ærlig teologisk dialog, bør man ha en tydelig forståelse av den andres standpunkt», for det hjelper oss til å «forstå hvor ulike vi er». Han slo også fast at det ikke er noe nytt ved Troskongregasjonens tekst, som er «helt i overensstemmelse med den katolske Kirkes lære.» * * *

184


Vatikan IIs lære om Kirken uttrykte ikke én gang for alle alt som kan sies om det katolske kirkesyn. Videre diskusjon og avklaringer var og forblir nødvendige. Dette var ikke fordi konsilet manglet den nødvendige myndighet til å fastsette læresetninger om Kirken eller fordi Lumen Gentium ikke er katolsk lære eller feilet. Ikke alle deler av konsilets lære var like omfattende eller avgjørende (som for eksempel læren om bispevielsen). Mer var nødvendig for virkelig å tydeliggjøre hva konsilet sa.

185


ETTERORD

Den dogmatiske konstitusjon om Kirken – Lumen Gentium – oppsummeres godt i Jesu egen beskrivelse av en klok skriftlærd: en som «har både nytt og gammelt å hente frem av sitt forråd» (Matt 13,52). For virkelig å belyse den katolske tro må den lærde både kunne utlegge det som fortiden har forkynt som sannhet, og kunne bidra med ny innsikt i de samme sannheter. Lumen Gentium er ikke bare trygt plantet i det katolske kirkesyn slik dette har blitt forkynt i løpet av Kirkens historie, dokumentet er den trofaste gjengivelsen av dette. I tråd med konsilets søken tilbake til troens og Kirkens kilder, ad fontes, er konstitusjonen tuftet på hele den teologiske og ekklesiologiske arv: Det gamle og det nye testamentets bilder på Kirken, kirkefedrenes lære om biskopene, de liturgiske tekster ved ordinasjonene, kirkemøtenes trosbekjennelser og dogmer, de skolastiske læremestres utlegning av Kirkens stadier, motreformasjonens teologers og kanonisters presiseringer, samt ekklesiologien i pavenes rundskriv og kirkerettslige dekreter danner det formidable grunnlag Lumen Gentium er bygd på. Vatikan IIs store tekst om Kirken er også preget av ny vektlegging og innsikt. Det alminnelige prestedømme, bispekollegiets myndighet over hele Kirken, legfolkets kall «i verden» og at Kirkens endelig mål i himmelen er styrende også for hennes liv på jorden, er alle eksempler på hvordan Lumen Gentium beveget den katolske kirkeforståelse fremover. Det var intet brudd (selv om mye av dette nok kom «som julekvelden på kjerringa» for mange innenfor og utenfor Kirken), det var en troverdig læreutvikling. 187


Det mangfold av bilder og begrep, forklaringer og læresetninger som kjennetegner Lumen Gentium, har fått enkelte teologer til å kalle konsilets fremstilling en «mosaikk-ekklesiologi» eller «kirke­syn som mosaikk». Hver og en av de små bitene gir oss et lite innblikk i hva Kirken er. Hver og en av disse er flott og viktig i seg selv, men kun alle de små bitene omhyggelig og gjennomtenkt satt sammen vil kunne gi oss et helhetlig bilde av hva Kirken virkelig er for noe og hva hun er ment å bevirke blant oss mennesker. Og ikke bare et korrekt bilde, men et spektakulært og vakkert bilde av Kirken, vår Mor. Dette understreker, som de ulike kapitlene har vist, at Vatikan II konkretiserte hva pave Johannes XXIII innstendig oppfordret konsilfedrene ved kirkemøtets åpning til: å legge frem den katolske tro på ny for den moderne verden, hele troen i hele sin fylde.

188


VEDLEGG

DET FØRSTE VATIKANKONSIL: Den første dogmatiske Konstitusjon om Kirken Pastor Æternus 1. Den evige hyrde og tilsynsmann for våre sjeler1 besluttet å bygge en Kirke for å gjøre frelsesverket permanent. I denne Kirke – som i den levende Guds hus – skal alle de troende forenes ved den ene tro og ved kjærlighetens bånd. Av den grunn ba han før sin opphøyelse til Faderen, ikke bare for apostlene, «men også for dem som ved deres ord kommer til tro på [ham], om at de alle skulle være ett slik som Sønnen og Faderen er ett».2 Derfor utsendte han apostlene, som han hadde utvalgt fra verden,3 på samme måte som han var blitt utsendt av Faderen,4 siden det var hans vilje at det i hans Kirke skulle være hyrder og lærere til tidenes ende. For at episkopatet skulle forbli ett og udelt, og alle de troendes skare – forenet med prestene – skulle holdes sammen i sannhetens enhet og i fellesskapet, satte han den salige Peter over de øvrige apostler. I Peter etablerte han det vedvarende enhetsprinsipp og dets synlige grunnlag. På denne sterke grunnmur skulle et evig

1

Jf. 1Pet 2,25

2

Joh 17,20–21

3

Jf. Joh 15,19

4

Jf. Joh 20,21

189


tempel reises, og Kirkens storhet – ved troens fasthet – skal rekke helt inn i himmelen.5 Vi bedømmer det nå – med godkjennelse av dette høyhellige kirkemøte og til den katolske flokks beskyttelse, forsvar og vekst – nødvendig å legge frem læren om det hellige og apostoliske primats etablering, vedvarenhet og natur. Dette også fordi helvetes porter stadig raser mot denne guddommelig gitte grunnmur i sine forsøk på å ødelegge Kirken. I tråd med hele Kirkens gamle og uforanderlige tro skal de følgende læresetningene bekjennes og bevares av alle de troende. De feil som strider med denne lære, skadelige som de er for Herrens flokk, vil også tydeliggjøres og fordømmes. Kapittel I Om innstiftelsen av det apostolisk primat i den salige Peter 2. Vi lærer og erklærer at i tråd med evangeliets bevis ble et styringsprimat over hele Guds kirke – umiddelbart og direkte – lovet til og overgitt den salige apostel Peter av Kristus Herren. For det var til Simon alene, til hvem Herren forkynte: «Du skal kalles Kefas»,6 at Jesus – etter Peters bekjennelse: «Du er Kristus, den levende Guds sønn» – uttalte disse ord: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen».7 Og det var til Peter alene at Jesus, etter sin oppstan-

5

Leo den Store, Prekener, 4, kap. II på hans fødselsdag (PL 54, 150).

6

Joh 1,42

7

Matt 16,17–19

190


delse, overgav myndighet som øverste hyrde og leder for hele sin flokk, ved å si: «Fø mine lam … Vær hyrde for mine sauer».8 3. I klar motsetning til denne utvetydige lære fra den hellige skrift – slik denne alltid ha vært forstått av den katolske Kirke – står de feilslåtte påstandene til dem som forvrenger den ledelse som Kristus Herren stiftet i sin Kirke. De nekter for at Peter – ovenfor de andre apostlene, enkeltvis eller i fellesskap – ble tilkjent av Kristus et sant og eget styringsprimat. Det samme gjelder dem som hevder at dette primatet ikke ble gitt – umiddelbart og direkte – til den salige Peter, men at det ble gitt til Kirken, og at det var gjennom Kirken at Peter mottok det i tråd med sin stilling som tjener. Derfor, hvis noen hevder at den salige apostel Peter ikke ble utnevnt av Kristus Herren til alle apostlenes fyrste og det synlige hode for hele den stridende kirke; eller at det som han direkte og umiddelbart mottok fra vår Herre Jesus Kristus, kun var et æresprimat og ikke Peters sanne styringsmyndighet: anathema sit. Kapittel II Om den salige Peters varige primat i de romerske biskoper 4. Det som vår Herre Jesus Kristus, hyrdenes fyrste og fårenes store hyrde, etablerte i den salige apostel Peter – for Kirkens vedvarende frelse og varige gode – må av nødvendighet vare evig i Kirken. Dette siden Kirken selv, som ved Kristi fullmakt ble grunnlagt på denne klippe, skal bestå til tidenes ende.9 For ingen kan betvile, faktisk har det vært kjent til alle tider, at den hellige og aller saligste Peter – apostlenes fyrste og hode, troens støtte og den katolske Kirkes grunnmur – mottok rikets nøkler fra vår 8

Joh 21,15–17

9

Jf. Matt 7,25; Luk 6,48

191


Herre Jesus Kristus, menneskehetens frelser og redningsmann. Til denne dag og for alltid lever, leder og dømmer han i sine etterfølgere: biskopene på den hellige romerske bispestol, som han grunnla og viet i sitt blod.10 Derfor mottar enhver som sitter på Peters bispestol – ved Kristi stiftelse – Petersprimatet over hele Kirken. “Slik skal det bestå som sannheten har fastsatt, og den salige Peter – som aldri oppgir styrelsen av Kirken – fortsette å virke i den klippefaste styrke han mottok.11 På grunn av denne virkningsfulle ledelse har det alltid vært slik at enhver kirke – det vil si de troende spredt over hele verden – har forblitt i enighet med den romerske kirke. I kraft av å være forenet – som lemmer med hodet – med denne bispestol, hvorfra det hellige fellesskaps rettigheter tilkommer alle, vil de vokse sammen til ett legeme.12 Derfor, hvis noen hevder at det ikke er ved Kristi Herrens innstiftelse – det vil si ved guddommelig rett – at den salige Peter besitter etterfølgere i primatet over hele Kirken til evig tid; eller at den romerske pave ikke er den salige Peters etterfølger i dette primatet: anathema sit. Kapittel III Om den romerske biskops myndighet og dens karakter 5. Støttet av den hellige skrifts tydelige vitnesbyrd og i tråd med de uttrykkelige dekretene fra både våre forgjengere, de romerske paver, og konsilene, kunngjør vi på ny læresetningen fra det økumeniske konsil i Firenze,13 som bekjennes av alle trofaste kristne: 10 Fra den romerske legat Filipps tale ved den tredje sesjon av konsilet i Efesos (Denz 112). 11 Leo den Store, Prekener, 3, kap. 3 (PL 54, 146). 12 Irenaeus, Mot vranglærene, III 3 (PG 7, 849), konsilet i Aquileia (381), finnes blant Ambrosius, Brev, 11 (PL 16, 946). 13 Konsilet i Firenze, sesjon 6.

192


den apostoliske stol og den romerske pave besitter et verdensvidt primat, og den romerske pave er den salige Peters etterfølger som apostelfyrste, Kristi stedfortreder, hode for hele Kirken og far og lærer for alle kristne folk. Til ham, den salige Peter, har vår Herre Jesus Kristus gitt all myndighet for å styre, lede og regjere den universelle Kirke. Alt dette finnes i de økumeniske konsilers tekster og i de hellige kanoner. Derfor lærer og erklærer vi at den romerske kirke – ved guddommelig rett – besitter forrang i ordinær myndighet over enhver annen kirke, og at denne styringsmyndighet som den romerske pave besitter, er både biskoppelig og umiddelbar. Både hyrdene og de troende, av ethvert ritus og stand, både enkeltvis og samlet, er pålagt å underkaste seg denne myndighet ved sin hierarkiske plikt og i sann lydighet. Dette gjelder ikke kun i spørsmål som angår tro og moral, men også det som angår Kirkens disiplin og styrelse over hele verden. På denne måte, ved enheten med den romerske pave i fellesskapet og i bekjennelsen av den samme tro, blir Kristi Kirke én flokk under den øverste hyrde.14 Dette er den katolske sannhets lære, og ingen kan fravike fra denne uten å sette sin egen tro og frelse i fare. 6. Den romerske paves myndighet forringer på ingen måte den ordinære og umiddelbare biskoppelige styringsmyndighet hvorved biskopene – som har etterfulgt i apostlenes sted ved Den Hellige Ånds utnevnelse – enkeltvis leder og regjerer de særskilte flokker som er dem overgitt. Biskopenes myndighet blir bekreftet, støttet og forsvart av den øverste og universelle hyrde. Den hellige Gregor den Store sier: «Min ære er hele Kirkens ære. Mine brødres trofaste styrke er min ære. Derfor mottar jeg sann ære, når ære ikke tilbakeholdes fra noen av dem som i sannhet fortjener det».15 14 Jf. Joh 10,16 15 Brevet til Eulogius av Alexandria, VIII, 29 (30) (PL 77, 933).

193


7. Videre følger det fra den øverste styringsmyndighet som den romerske pave besitter over hele Kirken, at han har rett – i utøvelsen av dette embete – til å kommunisere fritt med hyrdene og flokkene i hele Kirken. Slik undervises og rettledes de av ham på frelsens vei. Derfor fordømmer og forkaster vi de meninger som hevder at kommunikasjon fra det øverste hode til hyrdene og flokkene lovmessig kan bli hindret, eller at den er avhengig av verdslige myndigheter. Dette får dem til å hevde at det den apostoliske stol bestemmer eller det som angår dennes styrelse av Kirken, ikke er rettskraftig såfremt det ikke er blitt bekreftet i avtale med sivile myndigheter. 8. Siden den romerske pave – ved det apostoliske primats guddommelige rett – regjerer over hele Kirken, lærer og erklærer vi også at han er alle de troendes øverste dommer.16 Anke til hans dømmende myndighet er mulig i alle saker som tilfaller den kirkelige jurisdiksjon.17 En domsavsigelse fra Den apostoliske stol – som ikke kjenner noe høyere myndighet – kan ikke underkastes en ny rettslig behandling, ei heller kan noen sette seg til doms over den.18 Derfor fraviker de fra sannhetens virkelige sti som hevder at det er lovlig å anke en domsavsigelse fra den romerske pave til et økumenisk konsil, som om et konsil besitter en myndighet som er høyere enn den romerske paves. Derfor, hvis noen hevder at den romerske pave kun besitter et oppsynets og rådgivningens embete, og ikke den fulle og øverste styringsmyndighet over hele Kirken, og dette ikke bare i det som angår tro og moral, men også i det som angår Kirkens disiplin og styrelse over hele verden; eller at han bare besitter en del av denne 16 Pius VI, brev Super soliditate datert 28. november 1786. 17 Fra Michael Palaeologus’ trosbekjennelse slik denne ble lest opp ved konsilet i Lyon (Denz 466). 18 Pave Nikolas I, Brev til keiser Michael (PL 119, 954).

194


øverste myndighet, ikke den absolutte helhet; eller at denne hans myndighet ikke er ordinær eller umiddelbar over både alle og enhver av kirkene og over alle og enhver av hyrdene og de troende: anathema sit. Kapittel IV Om den romerske biskops ufeilbarlige læreembete 9. Det apostoliske primat den romerske pave besitter som apostelfyrsten Peters etterfølger, innebærer også den øverste læremyndighet. Denne hellige stol har alltid fremholdt dette, Kirkens vedvarende sedvane beviser det, og de økumeniske konsil – spesielt de hvor Øst og Vest møttes i troens og kjærlighetens enhet – har erklært det. Derfor forkynte fedrene ved det fjerde konsil i Konstantinopel – i enhet med sine forgjengere – denne høytidelige trosbekjennelse: Frelsen består i første rekke i å lyde den sanne tros bestemmelser. Man kan ikke sette til side vår Herre Jesu Kristi vilje, han som sa «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke»19. Disse hans ord bekreftes i det faktum at i den apostoliske stol har den katolske religion alltid blitt bevart uten lyte og den hellige troslære alltid blitt holdt i hevd. Siden vårt høyeste ønske er aldri å adskilles fra denne tro og denne lære, håper vi å forbli i det fellesskap som den apostoliske stol forkynner, for i dette fellesskap ligger den kristne religions hele og virkelige styrke.20 Videre bekjente grekerne – med tilsagn fra det annet konsil i Lyon – følgende: «Den hellige romerske kirke besitter det øverste og fulle primat og overhøyhet over hele den katolske Kirke. Den romerske kirke anerkjenner i sannhet og i ydmykhet at den mot19 Matt 16,18 20 Fra pave Hormisdas formel i år 517 (Denz 171).

195


tok dette fra Herren selv i den salige Peter – apostlenes fyrste og leder – hvis etterfølger er den romerske pave, i tillegg til fylden av myndighet. Siden den romerske kirke er forpliktet fremfor alle andre til å beskytte troens sannhet, skal ethvert spørsmål som oppstår om troen, avgjøres ved hennes dom».21 Det er også læresetningen fra konsilet i Firenze: «Den romerske pave er Kristi sanne stedfortreder, hele Kirkens hode og alle de kristnes far og lærer. I den salige Peter gav vår Herre Jesus Kristus ham myndighetens fylde for å lede, styre og regjere hele Kirken».22 For å utøve dette hyrdeembete gjorde våre forgjengere alt for at Kristi frelsende lære skulle spres blant alle jordens folk; og med samme omtanke skulle de besørge at den ble bevart ren og ubesudlet der hvor denne lære ble mottatt. 10. Det var av denne grunn at biskopene i hele verden, enkeltvis eller samlet i synoder i henhold til de eldgamle kirkelige sedvaner og praksis, oversendte de faremomenter som oppstod, især i trosanliggender, til den apostoliske stol. Dette for å besørge at enhver skade troen led skulle leges på det sted hvor – fremfor alle andre steder – troen ikke feiler.23 I tråd med tidenes omstendigheter definerte også de romerske paver som læresetninger det de ved Guds hjelp erkjente var i tråd med den hellige skrift og de apostoliske tradisjoner. Dette gjorde de noen ganger ved sammenkallelsen av økumeniske konsil, ved å høre særskilte synoder, eller ved bruk av andre midler som Forsynet hadde tilkjent dem. For Den Hellige Ånd ble lovet til Peters etterfølgere, ikke slik at de ved hans åpenbaring kunne gjøre kjent ny lære, men at de ved hans støtte trofast skulle beskytte og utlegge den åpenbaring 21 Fra Michael Palaeologus’ trosbekjennelse slik denne ble lest opp ved konsilet i Lyon (Denz 466). 22 Konsilet i Firenze, sesjon 6. 23 Bernhard av Clairvaux, Brev, 190 (PL 182, 1053).

196


eller trosskatt som apostlene hadde overlevert. Deres apostoliske lære ble mottatt av alle de ærverdige fedre og holdt i andakt og etterfulgt av alle de hellige og rettroende lærere. Disse visste vel at denne hellige Peters stol alltid forblir ubesmittet av feil, i tråd med det guddommelige løfte som vår Herre og Frelser lovet fyrsten over hans disipler: «Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre».24 11. Denne sannhetens gave og troen som ikke svikter, ble guddommelig overgitt til Peter og hans etterfølgere i denne stol slik at de kunne utøve sitt opphøyede embete for alles frelse, og slik at hele Kristi flokk kunne bli bevart fra vranglærens giftige næring og bli mettet med den himmelske læres næring. Dermed er faren for skisma tatt bort og hele Kirken bevart i enhet: Trygt plassert på dens grunnmur står hun fast imot helvetes porter. Siden det i denne tid – hvor dette apostoliske embetets frelsesbringende virke er så nødvendig – finnes mange som sår tvil om dets myndighet, finner vi det absolutt nødvendig å høytidelig bekrefte det privilegium som det gledet den enbårne Guds Sønn å tilkjenne det øverste hyrdeembete. 12. Derfor, i trofasthet mot tradisjonene som er blitt overlevert fra den kristne tros opphav – til Gud vår Frelsers ære, til den katolske religions opphøyelse og til det kristne folks frelse, og med tilsagn fra dette hellige konsil lærer og definerer vi som guddommelig åpenbart troslære at: Den romerske pave besitter – ved den guddommelige støtte som ble lovet ham i den salige Peter – den ufeilbarlighet som den himmelske Frelser ville at hans Kirke skulle besitte i definisjonen av lære om tro og moral når han taler ex cathedra. Det vil si i utøvelsen av sitt embete som hyrde og lærer for alle kristne, i kraft av 24 Luk 22,32

197


sin øverste apostoliske myndighet, og i forkynnelsen av en læresetning om tro og moral for hele Kirken. Derfor er slike læreutsagn fra den romerske pave i seg selv – og ikke ved Kirkens tilsagn – uforanderlige. Skulle derfor noen tørre å forkaste denne vår læresetning, noe Gud forby, anathema sit.

Merknad: Den offisielle versjonen av Pastor Æternus deler dokumentet inn i en innledning og fire kapitler. Det finnes med andre ord ingen videre nummerering, slik som i dokumentene fra Vatikan II. Derimot er det blitt vanlig at nyere versjoner/oversettelser av dokumentet tar i bruk en eller annen form for nummerering, for eksempel den inndeling av dokumentet som finnes i DenzingerSchönmetzers samling av læretekster. For å muliggjøre en mer presis referering av dokumentet i boken, er en inndeling lignende Lumen Gentium foretatt i denne oversettelse. Siden dokumentet er temmelig kort, er fotnotene nummerert fortløpende.

198


Mysterium og institusjon  

Fredrik Hansen

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you