Page 1


Sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO

UENDELIG KJÆRLIGHET Fastetiden og påskens hellige triduum med Salmene


Š St. Olav forlag 2013 ISBN: 978-82-7024-264-1 Oversatt av Stein-Morten Omre Grafisk formgivning: Peter Bjerke Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse Bibel 2011 Š Bibelselskapet 2011. Materialet er vernet etter ündsverkloven. Gjengitt med tillatelse.


Til deg, Herre, og til ditt folk


Forord «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). Når vi leser og ber Skriftene, bør vi gjøre dette salmistens bifallsrop til vårt eget! Og hvilken hjelp det er å ha lyset fra Guds ord til å lede oss langs veien til omvendelse i fastetiden, slik at vi kan feire påske gjenskapt og omdannet i Guds kjærlighet! Refleksjonene i denne boken grunner seg på dagens responsoriesalme i fastetiden og påskens hellige triduum, slik disse er angitt i Den katolske kirkes lektionarium – et foreskrevet sett av lesninger for hver dag gjennom hele kirkeåret. Du finner en liste over disse lesningene her i boken, ved innledningen til henholdsvis fastetid og påskens hellige triduum, tre dager som feirer minnet om Jesu død og oppstandelse.1

1

Påskens hellige triduum begynner med skjærtorsdag aftenmesse til minne om Herrens nattverd og ender med påskeaftens vesper (aftenbønn).

5


Legg merke til at Den katolske kirke opererer med en treårssyklus for lesninger på søndager og høytider.1 Merk også at denne boken benytter Bibelselskapets nye bibeloversettelse fra 2011. Derfor kan ordlyden avvike noe fra den vi hører i messen. Enkelte ganger kan også omkvedet avvike fra det som står anført i det norske lektionariet. Selv om salmene er uløselig knyttet til Ordets liturgi eller dagens bestemte messelesninger, er de kanskje den mest forsømte del av liturgien. Ofte listes de ikke engang opp som en del av dagens lesninger. Kanskje sees de bare på som vår respons til lesningene. Ja, salmene er vår respons, vår bønn – men først og fremst er de Guds ord til oss, ord med et budskap til oss, ord som Gud har gitt oss til vår bønn. I den katolske messen er responsoriesalmen en respons til første lesning. Derfor er det oftest denne lesningen som bestemmer valg av salme samt utdrag av vers. Stort sett vil betraktningene i denne boken ikke bare omfatte noen tanker omkring selve salmene, men også se dem i sammenheng med både den første lesningen og hvor vi befinner oss i den liturgiske kalenderen. Og viktigst av alt: Vi vil omtale salmen og dens forhold til vårt eget liv, hvordan vi kan gå inn i den og gjøre dens bønn til vår egen. Da jeg først begynte å tenke på denne boken, ventet jeg å finne at de fleste responsoriesalmene fokuserte på menneskelig syndighet og anger, og at de såkalte botssalmene ville opptre oftest. Det er et faktum at menneskelig syndighet 1

Kirkeåret begynner første søndag i advent i det foregående kalenderår.

År A: 2014, 2017, 2020, 2023 År B: 2015, 2018, 2021, 2024 År C: 2013, 2016, 2019, 2022

6


nevnes, og la oss innrømme at den er en realitet i vårt eget liv. Dette er ikke bare det første skritt i en omvendelsesprosess, men også en nødvendig forutsetning for å åpne oss for den gaven som er Guds nåde og frelse. Imidlertid kom det som en overraskelse på meg at det altoverveiende fokus i skriftlesningene for fasten ikke er menneskelig synd, men Guds uendelige og grenseløse kjærlighet til mennesket, uansett hvor meget det har syndet. Det var denne kjærligheten som Jesus fra Nasaret manifesterte i sitt liv, sin død og sin oppstandelse. Det er denne kjærligheten salmene peker på, og det er denne kjærligheten salmene innbyr oss til å ønske velkommen og motta i våre liv. Ved å gjøre det vil vi stadig mer omdannes til det guddommelige bilde vi er skapt i. Vår fastereise frem til påske gjenskaper på mikrokosmisk plan vårt livs reise ved at vi mange ganger går gjennom døden på våre egne kors og utallige ganger reises opp igjen ved Guds nåde, omdannet til nytt liv inntil den endelige overgang gjennom døden til det evige livs herlighet. Alt fullføres på grunn av – og gjennom – hans uendelige kjærlighet til hver og en av oss. 14. september 2012 Festen for korsets opphøyelse Tautra Mariakloster Frosta, Norge

7


Askeonsdag Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet! Sal 51,3; 3–4. 5–6ab. 12–13. 14.17

Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet! Vask meg ren for skyld, og rens meg for min synd!

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd! Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.

28


S

alme 51 er en bønn fra en som er seg bevisst at «min synd står alltid for meg» (v. 5). Når vi ber denne, bør vi spørre oss selv: Står våre synder alltid for oss? Ingen av oss vil vel benekte at vi er syndere, men innser vi virkelig syndene i våre konkrete handlinger og forsømmelser? Hvordan definerer og forstår vi synd? Den hebraiske teksten benytter to forskjellige ord for synd (v. 5). Det ene uttrykker ideen om en lovovertredelse, det andre om å miste retningsmerket, ikke helt å leve opp til det gode vi er kalt til. Under salmistens ord ligger en antagelse av at vi vet hva som er Guds lov og hva Gud ber oss om, altså at vi er grundig formet etter Guds lov i Skriften. Er vi det? Kanskje har vi en skyldfølelse som peker ut synden vår. Kanskje er det sorg og anger for handlinger vi ofte gjør, men ønsker ugjort, som peker ut synden. Hvis vi virkelig ønsker å bli kjent med vår syndighet, gjør vi klokt i å speile oss i Skriften – fremfor alt i de daglige messelesningene. Det er først når vi kommer i kontakt med vår syndighets harde realitet, at vi innser behovet for Guds nåde. Bare da vil vi virkelig be om Guds nåde. Fasten kaller oss til å vedkjenne oss vår syndighet, slik at vi skal kunne søke – og bli mottagelige for  – Guds barmhjertighet og forvandlende nåde. Fasten er en nådens tid. Den er tid til å be Gud: «… hold meg oppe» (v. 14). Tid til å bli renset og gjenskapt. Frelsens tid (se 2 Kor 6,2). Motta ikke forgjeves de velsignelser Gud tilbyr deg i fastetiden (se 2 Kor 6,1).

29


Torsdag etter askeonsdag Salig er den som stoler på Herren. Sal 40,5a; Sal 1,1–2. 3. 4. 6

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes. Slik er det ikke med de lovløse. De er lik agner som spres for vinden. For Herren kjenner veien de rettferdige går, men de urettferdiges vei fører vill.

30


S

alighet … glede … velsignelser … liv … Dette blir den som stoler på Herren til del. Dagens tekst viser oss «veien» som leder dit. Den er faktisk ganske enkel: Du trenger bare å bekjenne at du «elsker Herren din Gud» og holde «hans bud, forskrifter og dommer» (5 Mos 30,16). Og som vår første lesning sier klart, er det vi selv som velger om vi vil følge den eller ikke (5 Mos 30,19). Salme 1 maler i likhet med vår første lesning et livaktig bilde av de to retningene vi kan gå. Vi kan enten følge Herrens lov, eller vi kan følge den lovløses vei. Herrens lov fører til liv (Sal 119,93). De som følger den, vil bli som et blomstrende tre med eviggrønt løv, som bærer frukt i overflod – et vitnesbyrd om det liv som finnes inne i dem (Luk 8,15; Joh 15,4; Gal 5,22; 2 Pet 1,8). De som følger de lovløses vei, bærer ikke frukt – de er snarere som verdiløse agner som blåser hit og dit med vinden. Deres vei fører vill og til død. Hvilken vei befinner du deg på? Kjenner du Herrens lov og Jesu lære, slik at du kan følge dem og leve i henhold til dem? Hvis ikke, hva kan du gjøre for å få dypere innsikt og derved bli mer lydig og levende? I dagens evangelium (Luk 9,22–25) inviterer Jesus sine disipler, og oss, til å velge livet ved å godta vårt kors – et redskap for en grusom og smertefull død. Jesus sier at vi skal bære vårt kors – det som er gitt hver og en av oss spesielt, den smertefulle situasjonen eller lidelsen som føles som om den skal ta livet av oss – og følge etter Jesus, som også bar et kors, inn til det evige liv. For i påskemysteriets underlige paradoks oppstår det sanne livet, det oppstandne Livet, bare via korset. Dette er kanskje grunnen til at dagens antifon kaller oss til å stole på Herren, for det er bare i dyp tillit til ham at vi kan velge å følge hans vei inn til livet.

31


Fredag etter askeonsdag Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte. (Sal 51,19b; 3–4. 5–6ab. 18–19)

Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet! Vask meg ren for skyld, og rens meg for min synd! For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.

32


N

ok en gang roper vi med ordene fra Salme 51 etter Guds nåde og appellerer til hans kjærlighet og medlidenhet. De hebraiske ordene som brukes her, har rikholdig mening: «kjærlighet», det vil si «paktskjærlighet», som henviser til det spesielle forholdet Gud har til Israelsfolket og en «kjærlig omsorg» for dem. Det hebraiske ordet for «barmhjertighet» har samme rot som ordet «livmor», altså gir det et svært moderlig bilde av Gud. Slik et spedbarn eller et småbarn er fullt og helt avhengig av sin mor, er også vi totalt avhengig av Gud – når det gjelder liv, barmhjertighet og nåde. Ingenting gjør oss mer oppmerksom på Guds nåde og hjelp enn det virvar vi selv opplever å stelle i stand; våre feil, våre svakheter, våre synder. I dagens første lesning (Jes 58,1–9a) hører vi om at Gud anklager sitt folk ikke bare for deres fruktesløse overholdelse av religiøse lover og skikker  – fruktesløse fordi de ikke har hjertet med i den – men enda verre for å handle stikk i strid med det Gud ber sitt folk om (se v. 6–7). Ser vi noen av våre egne svakheter, likegyldigheter og unnlatelser her? Hvis ja, så la denne innsikten gjennombore våre hjerter og bryte dem opp slik at de kan fylles med Guds barmhjertighet og nåde og ved det beveges til omvendelse. Ja, som Sal 51,19 riktig fastslår: «Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.» Når vår ånd er sønderbrutt og vårt hjerte er nedbrutt, lar vi noen av våre falske vurderinger av oss selv vike, slik at vi ser oss selv slik vi virkelig er. Vi gir et offer til Gud fra et rent hjerte, fra selve kjernen i oss selv. Et knust og sønderbrutt hjerte gjør det mulig for oss å motta det «nye» hjertet som Gud ønsker å gi oss (Sal 51,12; Esek 11,19). Et slikt hjerte kan Gud aldri forakte. Til det er Guds hjerte alt for fylt av kjærlighet og nåde til hver og en av oss. 33


Gud, skap i meg et rent hjerte. Sal 51,12a; 12–13. 14–15. 18–19

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd! Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg. For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.

178


S

alme 51 er respons til den syvende lesningen dersom ingen skal døpes. Antifonen vår kaster lys over temaet et «nytt hjerte» og en «ny ånd», som profeten snakker om. Begge uttrykkene nevnes i den første strofen i dagens responsorium. Dessuten nevnes «ånd» i alle strofene, og «hjerte» i den siste. Vi har søkt dette nye hjertet gjennom hele fastereisen vår, og vi vet selvsagt at det er en gave fra Gud. Oppgaven vår har vært – og er – å gjøre vår uvillige ånd villig (v. 14) og sønderbrutt (v. 18), og å la våre steinhjerter bli «knust og nedbrutt» ved hjelp av Herrens ord (v. 19). Gjennom denne prosessen er vårt hjerte og vår ånd gjort rede til å motta Guds gave. Den Hellige Ånd er ifølge Johannesevangeliet den oppstandne Jesu gave til disiplene (20,22). Her gis den i forbindelse med syndenes tilgivelse, en tilgivelse vi ikke bare må be Gud om, men også tilby hverandre. Forhåpentligvis har også forsoning vært en del av vår fastereise. Tidligere i Johannesevangeliet sammenlignes Den Hellige Ånds gaver med en kilde som veller frem i den troendes hjerte (Joh 4,14; 7,38–39). Dette er det levende vannet som renser og fornyer oss, noe vi vil se i neste del av påskevigilien, når vi fornyer dåpsløftene våre. Det er tid for å minnes at det er Guds Hellige Ånd som ved dåpen har tatt bolig i hjertene våre – den samme kraft som oppreiste Jesus fra døden (Ef 1,20). I og ved Jesus er salmistens bønn besvart. Gud har ikke tatt sin Hellige Ånd fra oss (v. 13). Han har latt den strømme inn i hjertene våre i overflod.

179


Påskevigilien – etter lesning av Paulus’ brev til romerne Halleluja, halleluja, halleluja. Sal 118,1–2. 16–17. 22–23

Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn. Israel skal si: Evig varer hans miskunn. Herrens høyre hånd løfter opp. Herrens høyre hånd gjør storverk. Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger. Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.

180


F

or første gang siden fasten begynte, hører vi den jublende sangen «Halleluja» – bokstavelig betyr dette hebraiske ordet «lovpris Jah [dvs. Jahve]»1, hallelu jah. Det er vår respons til Paulus’ proklamasjon av Kristi oppstandelse – og vår egen deltagelse i den gjennom dåpen. Vi er gravlagt med Kristus i døden og oppreist fra dåpens vann til et nytt liv, Kristi oppstandne liv. Dette illustreres aller best gjennom dåp ved full neddykking. Hvilket mektig vitnesbyrd om Guds uendelige kjærlighet til oss! En setning vi ofte hører i salmene, er «Evig varer hans miskunn» (v. 1, 2; se f.eks. Sal 136). Det hebraiske ordet for «miskunn» betyr «paktskjærlighet». Som det ble åpenbart for Moses på Sinaifjellet, er Gud «rik» på miskunn og sannhet (2 Mos 34,6). Kjærligheten til Israel var uten opphør – men altfor ofte forkastet. Kjærligheten var så dyp at den førte til at Gud sendte sin Sønn til verden for at vi skulle få liv (Joh 3,16), men også han ble forkastet (Sal 118,22). Kjærligheten førte Jesus til korset, den mest skammelige og ydmykende død. Kjærligheten ledet Herrens høyre hånd til å svare med kraft gjennom Jesu død og oppstandelse skape nytt og evig liv fra døden (v. 16). Ja, dette er Herrens eget verk – og det er underfullt i våre øyne (v. 23). På grunn av dette skal vi  – du og jeg  – aldri dø, men leve  – evig (v. 17). Vårt evige liv har allerede begynt i dåpen. Er det mulig å fatte slik en uendelig kjærlighet? Hvilket annet svar kan vi gi enn lovprisning og takk for det store Gud har gjort imot oss (v. 1, 17) – ja, for deg og meg personlig. Halleluja!

1

Jahve er avledet av verbet «å være», som er brukt i 2 Mos 3,14.

181


Påskedag – morgenmessen og aftensmessen Responsorium: Salme 118, som i påskevigilien (epistel)

182


ETTERORD For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød. 1 Kor 5,7–8


Uendelig kjærlighet  

Fastetiden og påskens hellige triduum med Salmene

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you