Page 1


Frans av Assisis skrifter


Denne utgave © St. Olav forlag 2017 2. utgave ISBN: 978-82-7024-330-3 Redaksjon: Stein-Morten Omre & p. Hallvard Thomas Hole OFM Grafisk design og ombrekking: Peter Bjerke Omslagsbilde: Utsnitt av fresken «Vår frue av englene og den hellige Frans» – attribuert til Cimabue (ca1240–1302). St. Frans-basilikaen i Assisi. Dette er den mest kjente fremstillingen av hellige Frans. Maleren Cimabue, som står bak flere fresker i den nedre kirken i basilikaen, hadde sannsynligvis mulighet til å spørre dem som kjente Frans om hans utseende. Fresken er derfor ansett å være noe av det nærmeste man kommer et portrett av ham. Bilde forsats: Frans av Assisis velsignelse gitt til broder Leo er det eneste gjenværende dokumentet som inneholder hans skrift og egenhendige signatur. Det inneholder også et Tau-kors, som var et kjennetegn for Frans (se også s. 155). Foto: Tetraktys – eget verk, CC BY 3.0 Bilde baksats: Den mest kjente relikvien etter hellige Frans er hans ordensdrakt. Drakten fremstår som et lappeteppe og gir et tydelig vitnesbyrd om den radikale måten han levde ut det evangeliske fattigdomsidealet på. Foto: Tetraktys – eget verk, CC BY 3.0 Trykk og innbinding: Dardedze Holografija – Latvia. Norsk originalutgave © St. Olav forlag 1982 Redaksjon: p. W. Hertman OFM Oversettelse fra latin: dr. philos Sverre H. Bagge (ISBN: 82-7024-33-8)


Innhold Forord…………………………………………………………………………………………………………………………………… Innledning………………………………………………………………………………………………………………………………

5 7

1. Regler og formaninger Den ikke stadfestede regelen…………………………………………………………………………………………………… Den stadfestede regelen…………………………………………………………………………………………………………… Fragmenter av en annen ikke stadfestet regel………………………………………………………………………… Fragmentene i Wo-kodeksen…………………………………………………………………………………………… Fragmentene i Hugon de Dignes Forklaring av Regelen ………………………………………………… Fragmentene i Thomas av Celanos Andre biografi …………………………………………………………… Den hellige Frans’ testamente………………………………………………………………………………………………… Testamente, nedtegnet i Siena………………………………………………………………………………………………… Regel for eremittboligene………………………………………………………………………………………………………… Leveregel gitt til den hellige Klara…………………………………………………………………………………………… Den siste vilje, skrevet til den hellige Klara……………………………………………………………………………… Formaningssang til den hellige Klaras søstre i San Damiano…………………………………………………… Velsignelse gitt til broder Bernhard………………………………………………………………………………………… Formaninger…………………………………………………………………………………………………………………………… Om den sanne og fullkomne glede (diktert)……………………………………………………………………………

49 75 83 84 91 95 97 101 102 103 103 104 106 107 119

2. Brev Brev til de troende I………………………………………………………………………………………………………………… Brev til de troende II……………………………………………………………………………………………………………… Brev til folkenes ledere…………………………………………………………………………………………………………… Brev til de geistlige I og II……………………………………………………………………………………………………… Brev, sendt til hele ordenen……………………………………………………………………………………………………… Brev til en minister………………………………………………………………………………………………………………… Brev til kustodene I…………………………………………………………………………………………………………………

121 125 131 132 134 139 141


Brev til kustodene II………………………………………………………………………………………………………………… Brev til broder Leo………………………………………………………………………………………………………………… Brev til den hellige Antonius…………………………………………………………………………………………………… Velsignelse av den hellige Klara og hennes søstre, sendt som brev (diktert)…………………………… Den hellige Klaras brev om fasten (diktert)…………………………………………………………………………… Brev, skrevet til fru Jacoba (diktert)………………………………………………………………………………………… Brev, sendt til brødrene i Frankrike (diktert)…………………………………………………………………………… Brev, skrevet til borgerne av Bologna (diktert)…………………………………………………………………………

142 143 144 145 145 146 146 146

3. Bønner og lovprisninger Hilsen til den salige jomfru Maria ………………………………………………………………………………………… Hilsen til dydene…………………………………………………………………………………………………………………… Dokument gitt til broder Leo………………………………………………………………………………………………… Lovprisning av den høyeste Gud……………………………………………………………………………………………… Velsignelse gitt broder Leo……………………………………………………………………………………………………… Skapningenes lovsang («Solsangen»)……………………………………………………………………………………… Forklaring til «Fader vår»………………………………………………………………………………………………………… Lovprisninger som skal fremsies ved alle tidebønner……………………………………………………………… Oppfordring til å lovprise Gud………………………………………………………………………………………………… Tidebønner for Herrens lidelse……………………………………………………………………………………………… Bønn fremsagt foran den Korsfestede………………………………………………………………………………………

147 149 152 153 155 156 159 161 163 165 194

Kronologisk oversikt over Frans av Assisis liv og grunnleggelsen av tre ordener……………… 195 Forkortelser…………………………………………………………………………………………………………………………… 201


Forord

D

et sies at Frans av Assisi er en av Kirkens mest gjenkjennbare personligheter. Ikke bare er han en populær katolsk helgen, men også utenfor Den katolske kirke finnes det mange kristne som er betatt av ham. Hans navn ble enda bedre kjent da kardinal Bergoglio ble valgt til pave og tok dette helgennavnet. Takket være pave Frans’ pontifikat har mange mennesker i vår tid blitt bedre kjent med Assisis fattige helgen, særlig med hans kjærlighet til naturen og dyr, hans åpenhet for de fattige, samt den spontanitet og glede som var så åpenlys hos ham. Det er likevel få som er klar over at disse aspektene bare er en ørliten liten del av den rikdommen som befant seg i hans sjels innerste. I møtet med hellige Frans av Assisi blir vi kjent med et menneske som i skaperverket opplevde Skaperen selv; i de fattige fant han Kristus, som ble fattig for vår skyld, ja, like inntil korsets fornedrelse; og gjennom spontanitet og glede uttrykte Frans sin dype tillit til Guds barmhjertighet, som han æret og forkynte. Det er få som er klar over at Frans Bernardone ikke bare etterlot seg mange steder hvor han levde og ba, men også et ordensfellesskap som han ga navnet «Mindrebrødrenes orden» (i dag populært kalt fransiskanerne). En veldig viktig arv etter hellige Frans er også hans skrifter, hvor vi finner leveregler, formaninger, bønner og brev som er adressert til forskjellige personer og grupper. Disse skriftene utgjør en enorm rikdom i tanker og dype opplevelser av Guds nærvær. På tross av årenes løp utgjør disse skriftene den dag i dag en mettende, åndelig føde for den som søker i dybden. 5


Det gleder meg at mine medbrødres arbeid, i samarbeid med den fransiskanske leg­ ordenen, har ført til denne nyutgivelsen av Frans av Assisis skrifter på norsk. Takket være dette arbeidet kan Frans av Assisis tanker og spiritualitet nå stadig nye mennesker, og slik inspirere flere brødre og søstre til å la seg begeistre av skjønnheten i det enkle, fordi de i dette finner Guds dype tanke. Jeg ønsker leserne vakre opplevelser i møtet med Frans av Assisis skrifter og velsigner dere av hele mitt hjerte (+). P. Alan Tomasz Brzyski, Provinsialminister for fransiskanerne av St. Hedvigs provins i Norge Wrocław/Oslo, 23. april 2017 Den guddommelige barmhjertighets søndag


Innledning

I

1982 var det 800 år siden Frans av Assisi ble født. I Norge ble dette markert ved at fransiskanerne tok initiativ til at hans skrifter ble oversatt og utgitt. Den boken vi her holder i hånden, er en nyutgivelse av den 35 år gamle oversettelsen. Det har utvilsomt vært et behov for en slik utgave i mange år. Det var professor Sverre Håkon Bagge ved Universitetet i Bergen som oversatte skriftene fra latin, og teksten fikk sin endelige form ved Gunnar Wicklund-Hansen og Wilhelm Hertmanns hjelp. Sistnevnte sto også for innledningene til de enkelte skriftene, basert på kritiske utgaver og en svensk oversettelse.1 Hva gjelder selve skriftene i denne nye utgivelsen, så er disse i all hovedsak bevart slik de var i 1982-utgivelsen. Det nye er først og fremst verseinndelingen. Inndelingen følger standarden som finnes i Fontes Francescani, og den vil være til stor hjelp for dem som benytter seg av boken. Det er dessuten laget nye forkortelser for de forskjellige skriftene, som tar sikte på å bli en standard for videre bruk på norsk. Disse finner man i en egen oversikt. Rekkefølgen og inndelingen av skriftene er også endret, og de befinner seg nå i tre kategorier som svarer til de enkelte skriftenes preg: 1) Regler og formaninger; 2) Brev; 3) Bønner og lovprisninger. Innholdsfortegnelsen er også endret slik at man lettere finner frem. I selve tekstene er det gjort noen få kosmetisk grep, og andre steder er selve oversettelsen endret for å svare mer til originalen. Dette gjelder spesielt de steder hvor det var nødvendig for å fremheve Frans av Assisis unike måte å uttrykke seg på. Noen få steder 7


er teksten blitt supplert med manglende vers, men det viktigste inngrepet er at vi har lagt til tekster under navnet «Fragmenter av en annen ikke-stadfestet regel». Bakgrunnen for dette er nærmere forklart i innledningen til disse tekstene. Skriftenes titler har også undergått noen små forandringer. I denne utgivelsen har vi valgt å utelate de biografiske og historiske artiklene, mens en nyskrevet artikkel om fransiskansk spiritualitet er lagt til. I stedet for en biografisk artikkel er det skrevet en fyldig kronologisk oversikt over Frans’ liv. Vi vet ikke når den første samling av Frans’ skrifter forelå. Den eldste som er overlevert oss, skriver seg høyst sannsynlig fra mellom 1250 og 1260 og finnes i Codex Assisiensis (nr. 338). I løpet av det 1200- og særlig 1300-tallet begynte samlinger å inneholde stadig flere skrifter som ble tilskrevet Frans. Først i begynnelsen av 1900-tallet har man begynt kritisk å skjelne mellom ekte og uekte skrifter. De fleste autentiske skrifter stammer fra de siste årene i den hellige Frans’ liv (1220–26). Han var allerede syk og svak og kunne ikke lenger dra omkring selv for å tale om Gud til menneskene. Dette er kanskje årsaken til at nesten alle hans skrifter er diktert ned eller laget sammen med andre. Egenhendig skrevet og overlevert er bare to små brev til broder Leo. Latinen her er meget skrøpelig og blandet med flere ord fra hans samtids italiensk. De dikterte skrifter viser som oftest en høyst brukbar setningsdannelse og kjennskap til latin, selv om også her Frans’ spontane og upolerte stil stadig slår igjennom. Dessuten finnes noen skrifter, særlig bønnetekster og sanger, som opprinnelig var muntlig overleverte tekster av Frans, og som først etter hans død ble nedskrevet. Det er for eksempel ikke sikkert at «Skapningenes lovsang» («Solsangen») ble skrevet ned i hans levetid. I all fall finnes det ingen håndskrifter fra den tiden. Den eldste versjonen er skrevet ned kort etter hans død, men er meget pålitelig, for alle brødrene kunne den sikkert utenat. Når det gjelder de uekte skrifter, finnes det et utall av dem. Ofte er det eksisterende tekster som enten ble brukt innenfor ordenen, kanskje allerede på Frans’ tid, eller som 8


gjenspeiler noe av Frans’ ånd. Som eksempel på dette siste henviser vi her til den berømte «fredsbønn», som i den senere tid har gått sin seiersgang over jorden under tittelen «Frans av Assisis bønn». Den finnes ikke i noen samling, hverken fra middelalderen eller fra nyere tid.2 I Frans’ skrifter finnes det ingen streng logisk tankegang. Han følger hjertets logikk og sin troende intuisjon. I sitt testamente skriver han: «Ingen viste meg hva jeg skulle gjøre, men den Høyeste selv åpenbarte for meg at jeg skulle leve etter det hellige evangelium.» Allerede ved flyktig gjennomlesning av hans skrifter er det påfallende hvor ofte han bruker ord fra Den hellige skrift3. Hele hans forfatterskap kan så å si betraktes som en bibelkommentar. Selv om Frans ikke er noen profesjonell teolog eller ekseget, fatter han det vesentlige i Bibelen. Han tilegner seg det i sitt indre og lar det komme frem i de ord han skriver. Han er «hjemme» i Den hellige skrift. Frans er overbevist om at han der møter den levende Gud selv. Lydigheten mot Guds Ord, som i Bibelen er blitt til skrift, danner grunnlaget for hans liv. Bare når Guds ord blir kjøtt og blod i menneskets hele eksistens, kan det bli troverdig, og bli gitt videre som livgiver. Og det ble det i Frans av Assisi. Det er den virkelige Frans vi håper leseren vil oppdage i denne boken. Om han så passer i våre tradisjonelle eller mer moderne tankemønstre eller ei, er ikke så viktig. Men at Ånden taler i denne mannen på en helt egen måte for å bringe oss nærmere livet etter Vår Herres Jesu Kristi hellige evangelium, er et tilstrekkelig motiv til å lytte til ham og å åpne sinnet for «II Poverello»s budskap også til vår tid. Valget av pave Frans i 2013 har dessuten aktualisert Frans av Assisi i enda større grad. Pavens gjentatte henvisninger til Frans og hans skrifter har gjort studier av dem til en nødvendighet både for geistlig og leg. Hallvard Hole OFM Wilhelm Hertman OFM 9


Noter 1. 2.

3.

De geschriften van Franciscus van Assisi, Gottmer 1976 (Haarlem). Franciskus av Assisi, Skrifter, Gummesons 1979 (Stockholm). Teksten ble trykt for første gang på baksiden av et bilde av den hellige Frans i begynnelsen av 1900-tallet til som henvisning «extrait du Souvenir normand». En utførlig beskrivelse av historien om denne bønnen finnes i det svenske tidsskriftet «Signum» årg. 6 (1980) s. 283–284. «Herre, gjør meg til et redskap for din fred. Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet gror, tro hvor det råder tvil, håp hvor det er angst og nød. Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått, å skape enighet der det er strid, å spre lys der det er mørke, å bringe glede der sorgen bor. Mester, hjelp meg å søke ikke så meget å bli trøstet som å trøste, ikke så meget å bli forstått som å forstå, ikke så meget å bli elsket som å elske. For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv får tilgivelse, ved å miste vårt liv at vi vinner det. Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv.» Sitater fra både Det gamle og Det nye testamente er i all hovedsak blitt oversatt direkte fra Frans’ skrifter. Noen sitater er imidlertid hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011, men der det er tilfellet, er dette markert.


Fransiskansk spiritualitet Av p. Hallvard Thomas Hole OFM

«Slik gav Herren meg å gjøre bot» Biografiene og legendene som ble skrevet om Frans av Assisi, forteller at han vokste opp som kjøpmannssønn. Han tilhørte den relativt nye borgerstanden i Assisi, som ikke var lensherrer av adelig herkomst, men heller ikke vasaller underlagt en lensherre. Like­ vel var borgerstanden, bestående av kjøpmenn som Pietro Bernardone, Frans’ far, en overklasse preget av velstand og ofte overdådig livsstil. De var på mange måter datidens kapitalister, som kunne komme seg opp og frem med penger og materiell rikdom. Den store fransiskanske teologen hl. Bonaventura kaller dem grådige handelsmenn1. Som ung hadde Frans anledning til å benytte seg av farens rikdom, ikke bare til å imponere sine venner, men også til å gjøre «karriere» som ridder. Dette var en mulighet til å bli opptatt i lavadelen. Salige Thomas av Celano, som skrev to biografier om Frans, nøler ikke med å påpeke hans syndige livsstil og sløsing med penger. I den andre enden og nederst på middelalderens rangstige finner vi de spedalske, samfunnets utstøtte. Ingen nærmet seg dem, og de fikk heller ikke komme nær byer og folk. De måtte ringe med en bjelle for å signalisere at de var i nærheten, slik at folk kunne unngå å møte dem. De spedalske levde i ekstrem fattigdom, uten håp om hverken medlidelse eller hjelp fra noe hold. Den fransiskanske vei begynner med en opplevelse som snur opp ned på virkeligheten. Denne opplevelsen kan karakteriseres som en fullstendig endring av måten å forstå 11


verden og seg selv fra det øyeblikket Gud trer inn i et menneskes liv. Det var dette Frans av Assisi opplevde som ung mann. Han beskriver denne omveltningen med sin karakteristiske stil i sitt testamente: Slik gav Herren meg, bror Frans, å begynne å gjøre bot: Da jeg var i synden, var synet av spedalske bittert for meg. Og Herren selv førte meg inn blant dem, og jeg gjorde barmhjertighetsgjerninger mot dem. Og da jeg gikk bort fra dem, ble det som var før hadde vært bittert for meg, vendt til sødme for sjel og legeme. Og deretter ble jeg ikke lenge værende i verden, men forlot den.2 Frans hadde som ung mann opplevd synet av spedalske som noe bittert, altså en sterk kontrast til det «søte» liv han selv levde. Det var også mer enn en kontrast. Frans følte avsky. I den første biografien kan vi lese at Frans selv fortalte om synet av spedalske som så forferdelig at han ikke kunne se husene deres nærmere enn på to tusen skritts avstand. Selv på en slik avstand hadde han behov for å holde hånden for nesen.3 Møtet med Gud forandret Frans på en så grunnleggende måte at det som før hadde vært bittert, altså synet av spedalske, ble vendt til «sødme for legeme og sjel». Avskyen var blitt erstattet med noe annet, nemlig en kjærlighet som kom til uttrykk gjennom barmhjertighetsgjerninger. Men det var ikke bare synet på spedalske som hadde forandret seg. Hele verdensbildet var så å si snudd opp ned. Pengene, som før hadde vært så viktige, forkastet han. Statusen blant vennene i Assisi ble uviktig; nå ble han nemlig gjort narr av. Karrieren som ridder ble skrotet, for langt viktigere var det å følge Guds kall og vilje. Rikdom, som så mange traktet etter, forkastet han. I fattigdommen fant han en skatt, en kilde til uendelig rikdom hos Gud. Frans oppdaget at Gud er større enn de rammene og strukturene som samfunnet besto av. 12


Denne annerledes og guddommelige måten å betrakte verden på kan vi oppsummere i ordet «bot». Dette ordet gir oss vanligvis negative assosiasjoner, men den bibelske og fransiskanske betydningen av «å gjøre bot», innebærer omvendelse (gr. metanoia). Ved begynnelsen av Jesu offentlige virke sier han: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 4,17). Gjennom disse ordene uttrykker Jesus implisitt ikke bare at man skal omvende seg fra synd, men også at man skal vende om i måten man betrakter virkeligheten på. Jesus er det inkarnerte Guds Ord, og det i seg selv fremkaller behovet for å revurdere og nettopp snu måten vi tenker på: Hvis Gud er blitt menneske, kan noe annet da være viktigere enn det? Å gjøre bot – å vende om – er intet annet enn å ta imot evangeliet, det gode budskapet om Jesus Kristus, og leve det radikale liv som dette budskapet fordrer. Den hellige Frans gjorde dette. Da han hørte evangeliet om utsendelsen av apostlene (se Matt 10,7) og fikk forklart at Jesu disipler skulle forkynne Guds rike og omvendelse, utbrøt han: «Det er det jeg vil, det er det jeg leter etter, det er det jeg av hele mitt hjerte lengter etter å gjøre.»4 Omvendelse og bot dreide seg for Frans om en altomfattende forandring av livet. Det var mange som ønsket å følge Frans’ livsvei, men ikke hadde anledning til å slutte seg til ordensfellesskapet han hadde grunnlagt. Til alle dem rettet Frans et brev hvor han beskriver hva det vil si å gjøre bot. Disse ordene gir oss en bedre innsikt i hva han mente: Alle som elsker Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og sinn, av hele sin kraft og elsker sin neste som seg selv, og hater sitt eget legeme med dets synder og laster og tar imot vår Herres Jesu Kristi legeme og blod og bærer frukter som er omvendelsen (botferdigheten) verdige: Hvor salige og velsignede er disse menn og kvinner når de gjør dette og holder ut i det.5

13


Å gjøre bot innebærer først og fremst å elske Gud. Det betyr at man aktivt svarer på Guds kjærlighet, som åpenbarer seg når han trer inn i våre liv. Guds Ånd må ta bolig i mennesket og fordrive dets egoisme og egosentrisme, slik at mennesket blir i stand til å tenke, lengte, leve og handle etter evangeliets bud.6 Fattigdomsidealet Hos Frans fikk livet i kontinuerlig omvendelse et umiddelbart og konkret uttrykk. Herren hadde ledet ham inn blant de spedalske, og han gjorde barmhjertighetsgjerninger mot dem. Denne invitasjonen fra Gud til å oppleve hans nærvær i de fattige og utstøtte preget Frans og det første fellesskapet av brødre. Det var likevel Jesu egne ord som inspirerte Frans og hans følgesvenner til å velge fattigdommens radikalitet. Da de første som ønsket å slutte seg til Frans kom til ham, tok han dem med til kirken neste morgen for at evangeliet skulle vise dem hva de skulle gjøre. Etter at de hadde bedt ferdig, tok salige Frans den lukkede boken, knelte foran alteret og åpnet den: Det første avsnittet som øynene hans falt på, inneholdt følgende råd fra Herren: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen.» Etter den oppdagelsen gledet salige Frans seg stort og takket Gud.7 Den evangeliske fattigdommen som brødrene skulle leve etter, påpekte Frans i mange av sine skrifter. I Den stadfestede regelen fra 1223 finner vi eksempler på hvor bokstavelig Frans tolket evangeliet, men samtidig hvordan han tok hensyn til at brødrene levde under forskjellige forhold. Brødrene skulle ikke under noen omstendigheter motta penger, men ministrene og kustodene, som var brødrenes overordnede, skulle sørge spesielt for de syke og for at brødrene skulle ha klær som var egnet i de klimatiske forholdene 14


hvor de bodde.8 Regelen nevner også andre ting i detalj, som for eksempel at de som behøver det, kan ha sandaler, og at brødrene ikke skal erverve seg hus eller andre ting. I fransiskanerordenen praktiserer man fattigdomsidealet gjennom det løftet som enhver bror avlegger. Innholdet i dette er å leve etter Jesu evangelium i lydighet, uten eiendom og i kyskhet.9 Livet uten eiendom er fra begynnelsen av blitt etterlevd radikalt, og derfor ble også det daglige arbeidet tillagt stor viktighet for at brødrene skulle kunne livnære seg. Der det imidlertid ikke var mulig å arbeide, skulle brødrene søke til «Herrens bord»,10 med andre ord be om almisser. På grunn av denne praksisen er Frans av Assisis etterfølgere også blitt kalt «tiggermunker». I dag ser vi at brødrene gjennom det arbeid de utfører for Kirken, i menigheter eller andre kirkelige institusjoner, stort sett er i stand til å forsørge seg selv. Men, som det første fransiskanske fellesskapet tjente de spedalske, påtar også dagens fransiskanere seg forskjellige karitative oppgaver. I den forbindelse praktiseres bønnen om almisser, men på vegne av nødlidende. Livet uten eiendom er ikke, og har aldri vært, et mål i seg selv. Frans selv understreker betydningen av fattigdom i sine skrifter, og tradisjonen rundt det spesielle forholdet Frans hadde til «Fru Fattigdom», viser at den tjener et annet mål – forening med Jesus Kristus. Fattigdommens høydepunkt er at Gud gjorde seg fattig i verden for menneskets skyld.11 Her viser Frans til Paulus’ lære om at Guds sønn gav avkall på sin himmelske rikdom og ble fattig, slik at mennesket ved hans fattigdom skulle kunne bli rikt på nåde (Se: 2 Kor 8,9; Fil 2,6–8). På 1100–1200-tallet fantes det en rekke fattigdomsbevegelser i Kirkens periferi. Disse prøvde å leve ut et fattigdomsideal etter modell fra apostlene og de første kristne, men var samtidig kritiske i sin innstilling til Kirken som organisasjon. Frans var imidlertid fullt og helt konsentrert om Jesus, og den samme Kristi fattigdom som var å finne i Bibelens ord, var for Frans også synlig i Kirken. I nattverdsbrødet, Kristi Legeme, kunne han se hvordan Guds Sønn stadig ydmyker seg for vår skyld: «Se, hver dag ydmyker han seg, slik som da han kom fra kongetronen til jomfruens liv. Hver dag kommer han ydmykt og viser seg for oss.»12 15


Lydighet Med Jesus som forbilde var Frans’ holdning til fattigdommens ideal ikke ensidig materialistisk, men en helhetlig visjon, som omfattet både det ytre og det indre mennesket. Å gi avkall på seg selv slik Jesus gjorde, og gå inn i en tjeners skikkelse, betyr å leve i absolutt lydighet til Faderens vilje. Lydigheten er derfor et gjennomgående tema i Frans’ skrifter og et sentralt begrep innenfor fransiskansk spiritualitet. I Testamentet uttrykker Frans hva lydighet er: «Og etter at Herren gav meg brødre, viste ingen meg hva jeg skulle gjøre, men Den aller høyeste selv åpenbarte for meg at jeg skulle leve etter Det hellige evangeliums form.»13 Gud åpenbarer sin vilje med Frans og brødrene hans, og for Frans er lydighet rett og slett å leve ut Guds vilje i hverdagen. Lydighet er ikke skrupuløs oppfyllelse av normer og påbud, ei heller å underkaste seg et regime av forbud. Lydighet er livet selv, som leves slik Gud åpenbarer det for oss. Den fransiskanske lydighet inneholder det tradisjonelle forholdet mellom overordnede og underordnede, slik det nødvendigvis må være i et ordenssamfunn, da man lever i et fellesskap og sammen strever for å gjøre Herrens vilje. Den klassiske tolkningen av overordnedes rolle, at Guds vilje åpenbarer seg gjennom dem så lenge det ikke strider med samvittigheten, er en del av den fransiskanske spiritualitet. Frans selv gir uttrykk for at han ønsker å være underlagt paven,14 generalministeren, lederen for hele ordenen, og sin gardian, det lokale fellesskapets leder.15 Han pålegger også brødrene å være lydige mot sine overordnede, og det er ingen tvil om at dette helt konkret betyr å adlyde.16 Det er heller ikke uten betydning at i ordenens første år fantes bare lydighetsløftet. Måten brødrene skulle leve på, alt de foretok seg, det evangeliske livet i fattigdom og kyskhet, kunne oppsummeres i det ene lydighetsløftet: «Når prøveåret er avsluttet, skal de opptas i lydigheten ved å love alltid å følge denne livsformen og regelen.»17 Speculum perfectionis («Fullkommenhetens speil»), et litterært verk som tar for seg Frans av Assisis vei til fullkommenhet og hellighet, gir et interessant bilde av lydigheten. Kanskje er det ikke av 16


stor historisk betydning, men det gir i hvert fall et innblikk i hvordan Frans av Assisis åndelige sønner oppfattet hans hellighet, og i denne sammenheng hvordan de mente Frans’ syn på lydigheten var. Forfatteren av dette verket beskriver en situasjon hvor følgesvennene spør ham hvordan den fullkomne og høyeste lydighet ser ut, og Frans svarer: Ta en kropp uten ånd, og plasser den der du vil. Du vil oppdage at den ikke stritter imot hvis man beveger på den. Den klager ikke når man setter den et sted. Den reagerer ikke hvis man legger den ned. Hvis du opphøyer den på en trone, så ser den ned, og ikke opp. Hvis du kler den i purpur, kommer den til å se to ganger så blek ut. Den som er virkelig lydig, det er han som ikke tenker over hvor han blir forflyttet, som ikke bekymrer seg for hvor han blir plassert. Han protesterer ikke mot forandringer. Hvis han blir opphøyet til større verdighet, så beholder han sin vanlige ydmykhet; jo mer han blir æret, desto mer anser han seg som uverdig.18 Den nære forbindelsen mellom lydighet og ydmykhet er avgjørende i den fransiskanske forståelsen av lydighet. Denne forbindelsen gjør at tilknytningen til Jesu lydighet blir sterkere, og lydighetsløftet gir en dypere forening med Jesus. Frans gir lydigheten innenfor ordensfellesskapet en annen dimensjon når han går bort fra tradisjonelle betegnelser på overordnede, som for eksempel abbed og prior. Dette blir med all tydelighet understreket i Den ikke stadfestede regelen.19 I stedet ble de overordnede kalt ministre, kustoder og gardianer. Det førstnevnte betyr «tjener», de to andre «vokter». Denne annerledes tituleringen, som riktignok fantes hos et par andre ordener fra samme tidsepoke, uttrykte en jevnbyrdighet blant medlemmene av ordenen, som først og fremst sprang ut fra deres enhet med Gud og det faktum at de var brødre i Kristus. De var alle Guds tjenere med broderlig ansvar for hverandre, men på de over17


ordnede lå et spesielt ansvar for ikke bare å tjene Gud, men å tjene brødrene som åndelige veiledere og dermed også vokte deres sjeler. Den tituleringen som Frans innførte for sine brødre, fungerer i fransiskanerordenen fremdeles. Fra ordenens midte springer den fransiskanske lydighet i to retninger: i den ene retningen mot større enhet med hele Kirken, altså dypere inn i Kristi mystiske legeme; i den andre utover til mennesker, dyr og alle skapninger. Lydighet mot Kirken og Kirkens tjenere synes å være av høy prioritet for Assisis fattige sønn. Det går ikke lang tid etter at de første brødrene har samlet seg rundt Frans, før han vandrer til paven i Roma for å få sin nye livsform godkjent av Peters etterfølger. Selv om regelen ble stadfestet først i 1223, fikk Frans og hans følgesvenner en muntlig anerkjennelse fra pave Innocent III allerede i 1209, og det var på dette tidspunkt ordenen ble grunnlagt. På samme måte som Frans fant Jesu fattigdom i Kirken, fant han også Jesu autoritet i Kirkens hierarki – i dens pave, biskoper og prester. Den enorme respekten for Kirkens tjenere uttrykker Frans mange ganger direkte gjennom sine skrifter. Det er heller ikke noe som er tvunget frem av behovet for offisielle dokumenter, slik som Den stadfestede regelen.20 Enkelte vil påstå at Frans var en før-reformatorisk spire, hvis «opprørske» tendenser ble dempet ned. I hans egne skrifter er det imidlertid helt tydelig at lydighet til Kirken var et personlig anliggende for Frans, og han var opptatt av at brødrene skulle ha samme innstilling som han selv: «Fordi jeg ikke kan snakke (…) gjør jeg i korthet min vilje kjent for mine brødre (…) at de alltid skal være tro og lydige mot prelater og alle geistlige i den hellige mor Kirken.»21 Kilden til ønsket om å være lydig mot Kirken, og besluttsomheten som Frans viser, kan ligge både i troen på Kirkens enhet og katolisitet, samt i troen på de hellige tegn, sakramentene, og da spesielt nattverden. Frans synes å knytte lydigheten og respekten for Kirkens ledere til begge disse aspekter.22 Den andre retningen som fransiskansk lydighet tar, er mot Guds skaperverk. Her finner vi kanskje noe av det mest unike ved Frans’ egen spiritualitet og dermed også hele 18


den fransiskanske spiritualitet. Det er særlig i teksten Hilsen til dydene dette kommer til uttrykk: Den hellige lydighet beseirer all legemlig og kjødelig vilje og har undertrykket legemet i lydighet mot Ånden og i lydighet mot nesten. Den gjør mennesket underkastet og undergitt alle mennesker som er i verden, og ikke bare menneskene, men også alle tamme og ville dyr, så de kan gjøre med det hva de vil, så mye de får tillatelse til ovenfra av Herren.23 Det er nødvendig å understreke at Frans fremhever lydigheten som et middel for å overvinne egoisme, omtalt med ordene «legemlig og kjødelig vilje». Lydighet betyr alltid det samme – å underkaste seg Guds vilje. Derfor er Frans heller ikke redd for å skrive at et menneske som lever i lydighet, er underkastet og undergitt mennesker, fordi gjennom dem kan Gud åpenbare sin vilje. Det samme gjelder underkastelse under tamme og ville dyr. For Frans er det hevet over tvil: Gud åpenbarer sin vilje gjennom sitt skaperverk, og den som vil leve i lydighet til Gud, må overgi seg til hans vilje fullt og helt. «Herren gav meg brødre» Egenartetheten som finnes i den fransiskanske lydigheten, at Frans ønsker å underkaste seg enhver skapning for å følge Guds vilje, kommer til uttrykk gjennom fransiskanerordenens offisielle navn: Ordo Fratrum Minorum – «Mindrebrødrenes Orden».24 Mindrebrødrene skulle være de minste brødrene i Gud Faderens store familie, bestående både av kristne og mennesker av alle folkeslag. Fellesskapet av brødre tjente et annet formål 19


Bønn fremsagt foran den Korsfestede Ifølge alle eldre håndskrifter ba Frans denne bønnen foran korset i San Damiano, hvor han hørte oppdraget: «Frans, gå og gjenreis mitt hus.» Høyeste, ærerike Gud, opplys mitt hjertes mørke 3 og gi meg rett tro, 4 fast håp og fullkommen kjærlighet, 5 innsikt og erkjennelse, Herre, 6 så jeg kan fullføre ditt hellige og sanne oppdrag. Amen. 1 2

194


Kronologisk oversikt over Frans av Assisis liv og grunnleggelsen av tre ordener 1181/1182 Hellige Frans ble født i Assisi som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Pica. Han fikk opprinnelig navnet Giovanni (Johannes) i dåpen, men faren, som hovedsakelig drev med handel av franske varer, hadde vært på handelsreise da sønnen ble født. Da han kom tilbake ønsket han at sønnen skulle kalles Francesco (den lille franskmannen). I ung alder fikk han skolegang ved San Giorgio-kirken, hvor Santa Chiara-basilikaen i dag befinner seg. I ungdomsårene ble han etter hvert mest kjent som trubadur og som spilloppmaker i Assisis gater. 1193/1194 Hellige Klara av Assisi ble født. Hun var datter av ridderen Favarone Offreducio og Ortulana, begge av adelig herkomst. 1199–1200 Det brøt ut borgerkrig i Assisi, og mange adelige og rike måtte rømme. Klaras familie rømte til Perugia. 1202–03

Under den påfølgende krigen mellom Assisi og Perugia ble Frans tatt til fange og holdt i fengsel ett års tid, før han ble løslatt på grunn av sviktende helse.

1204–06

Disse årene innledet Frans’ omvendelse. Av de viktigste hendelsene var det mystiske synet han hadde under et sykeleie i Spoleto etter et mislykket forsøk på å verve seg som soldat. I denne tiden ble han også preget av møtet 195


med de spedalske, og han begynte et intenst bønneliv i den forfalne kirken San Damiano utenfor Assisis murer. Det var her han hørte de berømte ordene fra korset: «Frans, bygg opp igjen min kirke, som du ser holder på å forfalle.» 1206–08

Den berømte konflikten med faren endte med at Frans ved bispepalasset i Assisi gav avkall på arven sin, kledde seg i eremittdrakt og begynte arbeidet med å pusse opp de tre kirkene San Damiano, San Pietro og Santa Maria degli Angeli, også kalt Porziuncola.

1208

Innen kort tid var det flere som ville følge samme vei som Frans, blant annet Bernard av Quintavalle og Peter Cattanio. Sammen med disse to gikk Frans til San Nicola-kirken for å lytte til Guds ord om hva de skulle gjøre. Evangeliet handlet om å selge alt man eier og følge Jesus. Dette kunngjorde Frans skulle bli deres livsform; de kledde seg heretter i botsdrakt og begynte på sine apostoliske vandringer.

1209

I løpet av ett år vokste antallet brødre til tolv, og Frans henvendte seg til pave Innocent III og ba om godkjennelse for den leveregel som han i all enkelhet hadde latt skrive ned. Frans og brødrene fikk en muntlig godkjennelse av sin livsform, og også tillatelse til å forkynne bot overalt hvor de befant seg. Dette er regnet som den fransiskanske førsteordenens grunnleggelsesår. De slo seg ned ved Santa Maria degli Angeli, som senere ble gitt dem av benediktinerne ved Monte Subasio.

196


1212

Klara ble mottatt til livet i bot, og lovet dermed også lydighet overfor den livsformen som Frans hadde latt nedskrive. Med dette grunnla Frans den fransiskanske andreorden; de fattige fruene av San Damiano (klarissene).

1212–15

Frans og de første brødrene ga seg hen til seg det apostoliske liv. Frans forsøkte først å ta seg til Syria, og senere til Marokko gjennom Spania, men det lyktes ham ikke.

1215

Det fjerde laterankonsil fant sted. Blant annet bestemte det at nye ordenssamfunn måtte benytte seg av allerede eksisterende regler, f.eks. den augustinske. Frans og hans brødre ble ikke forpliktet til å følge denne nye normen.

1217

Generalkapitlet bestemte den 26. mai å sende de første brødrene ut i misjon forbi Alpene og over havet. På dette tidspunktet hadde ordenen vokst til ca. 6000 brødre.

1219

Også på generalkapitlet to år senere ble det bestemt å sende brødre nord for Alpene og oversjøs. Da dro Frans selv mot øst og kom til Damietta i Egypt, hvor det berømte møtet med sultan Melek el-Kamil fant sted. Senere dro også fem andre brødre til Marokko og ble de første i fransiskanerordenen som led martyrdøden.

1220

Frans vendte tilbake til Assisi, delvis fordi enkelte brødre hadde begynt å tilpasse og endre ordensregelen. Frans arbeidet videre med regelen og la først og fremst til bibeltekster. Det var også i denne perioden han skrev brev til bl.a. geistligheten og folkenes ledere for å oppmuntre dem til å ære Gud og alterets sakrament. På dette tidspunktet sier Frans også fra seg ledelsen av 197


ordenen, som en kort tid ble styrt av Peter Cattanio, før broder Elias overtok. 1221

Blant brevene som Frans skrev i denne perioden, var det et som i særlig grad var rettet til legfolk som hadde knyttet seg til Frans og brødrene: Brevet til de troende. Her gav han instrukser om hvordan vanlige folk kunne ta på seg et liv i bot, tilnærmet det livet brødrene levde. Senere samme år krevde paven at biskopene skulle beskytte dem som hadde tatt på seg et liv i bot. Dette regnes som en anerkjennelse av den livsform Frans hadde lagt grunnen for, og derfor også for grunnleggelsen av den fransiskanske legorden.

Diskusjonene om regelen for førsteordenen fortsatte, og den såkalt ikke-stadfestede regelen, som består av 24 kapitler, ble helt sikkert akseptert av pave Honorius III, men ble aldri stadfestet ved en pavelig bulle. I de to årene som fulgte, arbeidet Frans videre med regelen.

1223

Regelen fikk sin endelige form under Frans’ opphold i Fonte Colombo tidlig på året. 29. november ble den endelige regelen godkjent og stadfestet ved en pavelig bulle, Solet annuere. Under en måned senere feiret Frans jul i Greccio, hvor han hadde forberedt historiens første julekrybbe i en stall og samlet folket fra landsbyen til messefeiring.

1224

I perioden august–september oppholdt Frans seg på La Verna og forberedte seg til feiringen av den hellige erkeengelen Mikael gjennom en 40-dagers faste. Det var i løpet av denne fasten at han under en mystisk visjon mottok «stigmata», Jesu sårmerker, på sin kropp. Han vendte tilbake til Porziuncola, men var så redusert på grunn av stigmataene han bar, og sykdom, at han 198


ikke kunne fortsette sitt apostoliske arbeid. Det er grunnen til at han i stedet bestemmer seg for å sende brev til de troende. 1225

Om våren oppholdt Frans seg hos Klara og søstrene, som da allerede hadde overtatt San Damiano. Sterkt preget av sykdom og lidelse, og på et tidspunkt hvor synet nesten ikke fungerte lenger, diktet han sitt mest kjente verk: «Skapningenes lovsang», også kalt «Solsangen».

1226

Frans var klar over at han ikke hadde mye tid igjen på jorden, og i løpet av året fikk han skrevet ned sitt testamente, som var et åndelig testamente hvor han fortalte om sitt eget liv og om ordenens opprinnelse. Dette ble dermed en viktig kilde til kjennskap om den fransiskanske spiritualitet. Frans døde i Santa Maria degli Angeli om kvelden 3. oktober, og etter liturgisk tradisjon begynte neste dag etter solnedgang. Kroppen hans ble så ført til San Giorgio-kirken.

1227

Kardinal Hugolin, i 1220 valgt til ordenens beskytter, ble nå valgt til pave og tok navnet Gregor IX.

1228

Frans av Assisi ble kanonisert av pave Gregor IX ved bullen Mira circa nos, som ble kunngjort 19. juli. Samtidig ble det bestemt at to «monumenter» skulle bli reist til minne om Frans – San Francesco-basilikaen i Assisi, samt biografien Vita prima, som Thomas av Celano fikk i oppdrag å skrive.

1230

Relikviene av hellige Frans ble overført til basilikaen da denne sto ferdig.

199


1253

Etter mange ürs kamp for fattigdomsprivilegiet fikk Klara godkjent sin regel for søstrene i San Damiano av pave Innocent IV 9. august. Hun døde to dager senere, 11. august.

1289

Pave Nikolas IV oppretter offisielt den fransiskanske legorden ved bullen Supra montem.


Forkortelser BAnt BfK BFo BG I BG II BK I BK II BL BM BO BT I BT II dVKl

Brev til broder Antonius Bønn fremsagt foran den Korsfestede Brev til folkenes ledere Brev til de geistlige I Brev til de geistlige II Brev til kustodene I Brev til kustodene II Brev til broder Leo Brev til en minister Brev til hele Ordenen Brev til de troende I Brev til de troende II Velsignelse av den hellige Klara og hennes søstre, sendt som brev (diktert) dBB Brev, skrevet til borgerne i Bologna (diktert) dBKl Den hellige Klaras brev om fasten (diktert) dBJ Brev, skrevet til fru Jacoba (diktert) dBFr Brev, sendt til brødrene i Frankrike (diktert) dGl Om den sanne og fullkomne glede (utdrag) Form Formaninger FKl Formaningssang til den hellige Klaras søstre frRegC Fragmenter av en annen ikke stadfestet Regel (Thomas av Celano, Andre biografi) 201


frRegHD Fragmenter av en annen ikke stadfestet Regel (Hugo de Digne, Forklaring av Regelen) frRegWo Fragmenter av en annen ikke stadfestet Regel (Kodeks i katedral­ biblioteket i Worcester) Fv Forklaring til Fadervår Hdy Hilsen til dydene HMa Hilsen til den salige jomfru Maria LKl Leveregel gitt til den hellige Klara LovG Lovprisning av Den høyeste Gud LovT Lovprisning ved alle tidebønner Oppf Oppfordring til å lovprise Gud Reg Den stadfestede Regel 1223 RegE Regel for eremittboligene RegNB Den ikke stadfestede Regel 1221 (Non bullata) SL Skapningenes Lovsang («Solsangen») SVi Den siste vilje, skrevet til den hellige Klara Test Den hellige Frans’ testamente TestS Testamente, nedtegnet i Siena THL Tidebønner for Herrens Lidelse VBern Velsignelse gitt broder Bernard VLeo Velsignelse gitt broder Leo

202


Frans av Assisis skrifter  

St. Olav klassikere

Frans av Assisis skrifter  

St. Olav klassikere