Page 1


Katolsk kirkeliv i Norge gjennom 1000 år ISBN: 978-82-7024-315-0 © St. Olav forlag 2016 www.stolavforlag.no Omslagsillustrasjon: Kopi av madonnaen i Hedal © Kulturhistorisk museum | Johnsen, Eirik Irgens | CC BY-SA 4.0 Grafisk design: Peter Bjerke Satt med Gentium basic 10,5/12,6 på 115 gr. Munken Print Cream Trykket i Latvia


katolsk

KIRKELIV I NORGE g jennom 1000 år Redaksjonskomité: Else-Britt Nilsen, Bernt T. Oftestad og Liv Hegna (red.)


Innhold FORORD………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

Jan Schumacher

KRISTNINGEN AV LANDET…………………………………………………………………………………………………………………………………………

7

9

Bernt T. Oftestad

REFORMASJONEN I NORGE………………………………………………………………………………………………………………………………………… 37 Bernt I. Eidsvig

NORSK KATOLISISME I DET 19. ÅRHUNDRE…………………………………………………………………………………………… 57 Torbjørn Olsen

NORDPOLMISJONEN…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 79 Bernt T. Oftestad

DEN KATOLSKE KIRKE I ET SAMFUNN UNDER MODERNISERING………………………………… 101 Else-Britt Nilsen

NONNER I NORGE I NYERE TID……………………………………………………………………………………………………………………………… 129 Else-Britt Nilsen

KATOLSK KIRKELIV UNDER KRIGEN……………………………………………………………………………………………………………… 147


Bernt T. Oftestad

NASJONAL ENHET FOR EN NY TID …………………………………………………………………………………………………………………… 169 Bernt T. Oftestad

NASJONAL KATOLISISME OG ØKUMENISK KONSIL……………………………………………………………………… 181 Else-Britt Nilsen

FRA KATOLSK PROPAGANDA TIL ØKUMENIKK………………………………………………………………………………… 201 Liv Hegna

INNVANDRERKIRKEN – TILFELLET TRÆNA ………………………………………………………………………………………… 213 LITTERATUR ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 225 OM FORFATTERNE ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 231


Forord Denne boken er beretningen om hendelser og personer som gjennom generasjoner har drevet frem kristendomshistorien i vårt land. Innvevd i tiden har deres liv spilt seg ut på den kristne scene. Hevet over enhver tvil kan man si at middelalderens største kirkelige skikkelse var Olav den hellige. Eystein Erlendsson (erkebiskop 1160–88) var meget betydningsfull, og erkebiskop Olav Engelbrektsson (erkebiskop 1523–38) var også en av de virkelig store, selv om han måtte innrømme tapt kamp mot destruksjon av Den katolske kirke i Norge. Etter Kirkens tilbakekomst har personligheter som biskop Fallize, biskop Mangers og mange, mange flere, satt sine spor. Sammen med titusener, ja hundretusener av troende har de på forskjellig vis bidratt til det som i dag er det kristne økumene i Norge. Ved Det teologiske Menighetsfakultet ble det høsten 2015 holdt en forelesningsrekke som het Katolsk kirkeliv i Norge og Norden gjennom 1000 år. De fleste av bokens forfattere var forelesere på kurset. En takk til førsteamanuensis Jan Schumacher, som i etterkant påtok seg fremstillingen av den første kristentiden i landet. Det er føyet til et mindre kapittel om dagens innvandrerkirke. En særlig takk til sr. Else-Britt Nilsen og Bernt T. Oftestad, som sammen med undertegnede har fungert som redaksjonskomité. For fremstillingen av Kirkens historie i Norge i mellomkrigstid og etterkrigstid, har det statistiske materialet som p. Claes Tande tidligere har tilrettelagt, vært til stor nytte. Takk også til St. Olav forlag for hyggelig samarbeid. Liv Hegna (red.) Oslo, 2016

7


Olav den hellige, eller Olav Haraldsson, konge i Norge i perioden 1015–1028. Olav førte rikssamlingen videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Størst betydning fikk han etter sin død som rikshelgen. Her illustrert i Olavsfrontalet fra Haltdalen stavkirke i Sør-Trøndelag. FOTO: EIRIK IRGENS JOHNSEN | © 2016 KULTURHISTORISK MUSEUM, UIO | CC BY-SA 4.0

8


Jan Schumacher

KRISTNINGEN AV LANDET

K

ristendom kom ikke til Norge i kjølvannet av seierrike hærer, og omvendelse ble ikke presset igjennom under trussel om død. Men slik hadde det vært for de saksiske stammene som befolket det landområdet som romerne hadde gitt navnet Germania. Ca. år 800, under Karl den stores erobringstokter østover, var de blitt stilt overfor valget mellom dåp eller død. Karolingerrikets ekspansjon østover stoppet imidlertid opp ved grensen til danenes land. Under ledelse av kong Godfred bet danene fra seg med raske og brutale angrep på vikingers vis. Karls drøm om et katolsk keiserrike i vest nådde aldri nord for Slesvig. Etter Karls død i 814 ble keiserriket gradvis svekket og oppstykket. De sentrale delene av Europa befant seg på terskelen til urolige tider som tålte sammenligning med folkevandringene fire århundre tidligere. Vikingene i nord hadde ikke bare satt en stopper for keiserens imperialistiske misjon. De var selv på vei ut i Europa, om ikke med imperialistiske ambisjoner, så for å slå tilbake, og for å se om det var mulig å berike seg på den kristne kulturen i Europa. Men Kirken glemte ikke dem som befant seg in partibus aquilonis (nordområdene), utenfor Karolingerrikets grenser. I 823 opprettet pave Paschalis I et misjonsepiskopat rettet mot nord. Det lå et program i dette at initiativet kom fra Roms biskop, og det var et sterkt sym-


bol at hovedsetet for denne misjonen ble lagt til Reims. Roma hadde om lag to hundre år tidligere tatt initiativet til å drive misjon blant nordboernes etniske slektninger, anglere og saksere, som hadde slått seg ned i den romerske provinsen Britannia. Og i Reims hadde den første frankiske kongen, Klodvig, mottatt dåpen fire hundre år tidligere, og i bispekirken var de frankiske kongene blitt salvet. I 832 ble hovedsetet for denne misjonen flyttet lengre mot nord og øst, til Hamburg. Pave Gregor IV gjorde den franske munken Ansgar til erkebiskop i det nye stiftet og til legatus (utsending) til svenskene, danene og de øvrige folke­ slagene i nord. At et erkestift ble plassert så langt mot nord og øst, gjorde det sårbart for vikingenes angrep. Samtidig røpet stedsvalget en optimisme om at hedningene i nord kunne åpne seg for evangeliet. Det er også karakteristisk for denne perioden i kirkens historie at erkestiftet er et benediktinerkloster og misjonæren Ansgar en munk. Det var slike munker som hadde stått i spissen for kristningen av England, og det var slike munker som hadde drevet misjon under Karl den stores vern og også i noen tilfelle i kritisk distanse til hans brutale metoder. En utløsende faktor for at den franske munken Ansgar ble hentet ut av det tyske klosteret Corvei, var at en dansk stammehøvding som het Harald Klak, hadde dukket opp hos Karls etterfølger, Ludvig den fromme. Et uavklart maktvakuum i Danmark etter kong Godfreds død hadde fått Harald til å søke støtte hos danenes svorne motstandere. Kilder forteller at keiser Ludvig oppfordret Harald til å gå over til kristendommen, «for på den måten kunne det bli et nærmere vennskap mellom dem». Harald gikk med på dette og mente nok at det var verdt det med tanke på kongemakt i sitt hjemland. Keiseren stod fadder ved dåpen «og kalte Harald sin sønn». Ansgar er blitt omtalt som «Nordens apostel», noe som er et litt for stort ettermæle. Han satte aldri sine ben i Norge, og i Danmark og i Sverige kom heller ikke virksomheten hans til å sette varige spor. Sporene etter Ansgars misjonsferder ble etter hvert nærmest helt visket ut. Men selv om misjonshistorien i Danmark, Sverige og Norge skulle komme til å ta en annen vending, så mistet ikke erkestiftet i Hamburg sin betydning for ettertiden. Sett fra Roma forble ansvaret for at Herrens navn skulle gjøres kjent i det ytterste nord (ultima Thule), hos erkebiskopen, og selv om erkestiftet ikke fikk utrettet noe etter Ansgars død, forsøkte ihvertfall Hamburg å følge med 10


på hva som skjedde. Resultatet av dette er nedfelt i en bok om Hamburg-biskopens bedrifter (Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum) fra siste halvdel av 1000-tallet. Denne kilde til kristningen av Norge befinner seg i tid langt nærmere begivenhetene enn de islandske sagaene. Men til tross for at Hamburg kjente seg forpliktet av oppdraget å bygge Kirken i nord, så befant erkebiskopen seg utenfor de begivenhetene som førte frem mot kristningen av landet.

Angrepene på Lindisfarne De første gangene kristendommen meldte sin ankomst på norsk jord, kunne ha vært i form av krigsbytte fra vellykte røvertokt rettet mot forsvarsløse klostre, slik som angrepet på den «hellige øya» Lindisfarne i 793. Dette klosteret hadde status som et åndelig sentrum for kirken i Northumbria. Angrepet var ikke starten på nordboernes tilstedeværelse på De britiske øyer. Arkeologiske funn forteller oss at forbindelsene strakte seg lengre tilbake i tid. Men det som skjedde i 793, har brent seg så fast i bevisstheten at det den dag i dag er vanlig å la det markere starten på «vikingetiden». Blant historikerne som beskjeftiger seg med den angelsaksiske epoken, er det vanlig å skjelne mellom to «vikingtider», etter de periodene da folket på De britiske øyer led mest under det skandinavenes nærvær brakte med seg. Den «første» vikingetiden startet med Lindisfarne og kom først under kontroll hundre år senere takket være Alfred, den eneste kongen i Englands historie med tilnavnet «den store». Alfred innså at det bare var gjennom å samle småkongedømmene til ett rike at vikingehærene kunne bli nedkjempet. Den «andre» vikingetiden faller sammen med et svekket kongedømme i England under siste halvdel av 900-tallet, først under kong Aethelred den rådville (som ifølge sagaen stod som fadder for Olav Tryggvasson), dernest ved at danskekongen Knut den mektige i 1016 tok herredømme over England. I 1066 tapte hans etterkommer kampen om makten; det samme gjør den siste angelsaksiske tronarving, for ikke å forglemme den norske kongen Harald Hardråde – halvbror til Olav den hellige. Haralds nederlag i slaget ved Stanford bro avrunder vikingtiden. Hans etterfølger i Norge kom til å bære tilnavnene «kyrre» og «bonde». Det betyr at han ble sett på som «fredsæl» og var «fastboende»; med

11


Lindisfarne, en øy rett utenfor kysten av Northumberland, stedet er kanskje de aller første vikingene møtte kristendommen. Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aiden ca i år 635 som bispesete og datterkloster til Iona. Klosteret var base for kristningen av det nordlige England fra tidlig av. FOTO: DAVE HEAD | SHUTTERSTOCK

andre ord hadde han ingen meritter fra vikingferder å vise til, slik hans forgjengere hadde. Tilbake som seierherre i England står etterkommerne av vikinger fra nord som så tidlig som på 900-tallet hadde slått seg ned i Normandie, og som på bemerkelsesverdig kort tid hadde assimilert seg inn i kristen religion og kultur. I 1018 var Olav Haraldsson blitt tatt gjestfritt imot av hertug Richard, som for øvrig var bestefar til Vilhelm Erobreren! Med hertugen som fadder og hertugens eldre bror Robert som forrettende erkebiskop, ble unggutten, som var blitt spådd å skulle inneha odelsrett til kongedømmet i Norge, gjennom dåpen mottatt i Kirkens fellesskap og hertugens vennskap. 12


Litt over to hundre år var gått mellom angrepet på Lindisfarne og Olavs dåp i Rouen. Dette tidsrommet utgjør bakgrunnen og konteksten for det første kapitlet av historien om Den katolske kirke i Norge. Fra én side sett er det en misjons- og kristningstid, men likeså mye handler det om at Norge integreres i europeisk kultur og åndsliv, først og fremst gjennom møter og samkvem med mennesker som i århundrer hadde latt seg forme av kristendommen. Her er det viktig å huske at norrønafolket ikke bare var ute for å røve. Kildene forteller at nordmennene også kom i fredeligere ærender. Et tidlig eksempel på dette er høvdingen Ottar fra den nordlige delen av Norge. Rundt 890 dukket han opp ved Alfred den stores hoff, der hans beretning om «Nordveien» (Norvegr) vakte slik interesse at Alfred sørget for å få den skrevet ned. Ottar var ute etter å drive handel, og slike kontakter medførte ikke minst anledning til å legge merke til de ytre formene for gudsdyrkelse som denne nye religionen praktiserte. Et påtakelig utrykk for dette nye har vært at de kristne holdt seg med egne kultiske bygninger med utsmykninger som må ha fortonet seg merkverdige for den som iakttok dem for første gang.

Hedendom og kristendom Dersom den ondes makt over viljen skulle bli brutt, var det vel best å fjerne alle spor av det gamle? Så unyansert gikk ikke Kirken frem, og inntrykket bekreftes av mange senere eksempler på gjenbruk av såkalte «hedenske» motiver både i kirkekunst og i norrøn litteratur. Ganske tidlig kommer denne viljen til «overlapping» til uttrykk i kildene. Det meste av det vi vet om den førkristne religionen i Norge, skyldes forfattere som Snorre Sturlason på 1200-tallet. Allerede på slutten av 500-tallet kom pave Gregor den store inn på dette i sine råd og retningslinjer til misjonærene blant angelsakserne på De britiske øyer. Munken Beda fra Northumbria gjengav tidlig på 700-talet pavens brevveksling med misjonærene han hadde sendt nordover: Dette folkets avgudstempler må på ingen måte ødelegges, kun billedstøttene som befinner seg i dem; deretter skal man bestenke templene med vievann og reise altere i dem. 13


Evangeliet etter Matteus, fra Lindisfarneevangelieboken, skrevet på slutten av 600-tallet, er et unikt eksempel på datidens religiøse kunst. Innbindingen til Lindisfarneevangeliet var blant de stjålne gjenstandene. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

14


Og paven fortsetter med å gi råd om hvorledes Kirken burde ta vare på de hedenske festene, med det absolutte forbehold at de som blir kristne, må lære at alt skal skje til ære for den eneste sanne Gud. Og i et annet av sine brev slo paven fast: Kirken må korrigere noe (av det de hedenske folkene praktiserer) på en streng måte; andre ting kan den tillate ved å vise over­ bærenhet; og atter andre ting må det sees gjennom fingrene med for en tid, i håp om at tålmodighet i noen tilfeller vil være i stand til å begrense det onde som Kirken motarbeider. Gregor var overbevist om at det som misjonærene brakte med seg, i det lange løp ville bære frukt. Og Beda fulgte opp ved å fortelle om hvordan munkene som Gregor hadde sendt fra Rom, straks etablerte et klosterliv med regelmessig bønn og messefeiring. For han understreker hvordan misjonærene avla vitnesbyrd like meget ved det de gjorde, som gjennom det de sa: «alle så at de levde som de lærte». Overbevist om sprengkraften i et kristent nærvær hadde Gregor full tillit til at overbærenhet og langmodighet ville oppnå som resultat at det onde som kirken stod i mot, nærmest ville svinne hen av seg selv. Angelsaksisk kultur under både Håkon den godes, Olav Tryggvassons og Olav Haraldssons levetid var tydelig opptatt av å bevare fortiden og verdiene den formidlet. Vi finner runesteiner der kristne motiver står side om side med skikkelser fra mytologien. Eller det er den angelsaksiske diktningen, og fremst blant tekstene det store Beowulf-kvadet, som tar oss med tilbake til en verden for lenge siden befolket med fryktelige monstre og heltemodige krigere. Kvadet lovpriser hedensk heltemot i en hedensk verden. Men samtidig understrekes det «at dette univers er underlagt Guds styre og rommer noen av de samme verdier som kristendommen» (Brian McGuire). Det var i klostrene på De britiske øyer at slike dikt ble nedtegnet og tatt vare på i manuskripter side om side med dikt som røper fortrolighet med den liturgien som var felles for Kirken i vest. Og fra de samme klostrene ble de hentet, de misjonsbiskopene som skulle bli med i følget til de norske misjonskongene. Tenkte disse munkene på at de nå satte kurs mot Beowulfs verden, mot den siste utpost for den gamle tro i den da kjente verden? Det vet vi selvsagt in15


genting om. Men en heltedåd var det de skulle være med på. For hvilken større heltedåd kunne tenkes for en døpt viking med vennskapsbånd til en kristen konge, enn dette: å vinne kongemakt i landet i nord og samtidig nedkjempe de gamle gudene?

Kristenretten innføres Hva var det så som ventet der nord? De kom jo slett ikke til et land der kristendommen var ukjent. Forfatteren Snorre Sturlason har i sin saga om Olav Haraldsson gitt en slags sammenfatning av Olavs misjonsvirksomhet som må kunne sies å være ganske treffende: Kongen dro sørover langs landet, han stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten over alt, men kristenloven var ukjent for de fleste. […] for når folk fikk rå seg selv, fester den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovet han dem hard straff. To ting ligger i det Snorre har å berette, for det første at det allerede var mange kristne i Norge og langs kysten «nesten overalt». At kristendom framstod som et særkjenne for kystfolket, stemmer overens med at kontakten med utenverdenen via sjøveien var en viktig fase i kristningsprosessen. Men, og det er det andre han nevner, det samme folket visste lite om hva det ville si å «holde kristendom». Snorre påstår at dåpen var mer eller mindre velkjent, men hvilke følger dåpen brakte med seg, hvilke «ja» og hvilke «nei» overgangen til kristendommen medførte, hvilke «uvaner» og «hedenskap» som måtte ofres, – om dette hersket det stor usikkerhet: «hver mann gjorde som han selv ville». Vi kan derfor anta at kristningskongene vendte hjem til et broket 16


og uavklart religiøst landskap. Som et resultatet av langvarige forbindelser til utenverdenen, var en ny tro allerede i ferd med å etablere seg. Forholdet mellom denne nye troen og «stedegen» sed og skikk var uavklart, og muligheten for åpen konflikt var til stede. Det forteller sagaene om Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson «den Hellige» med all tydelighet. Den oppgaven kongene tok fatt på, handlet om å bringe den kristendommen som måtte finnes blant folket, i «rett skikk», – med andre ord: å innføre en kristenrett. Dette fremgår i sagaenes beskrivelser av kristningen: Sagaene lar nøkkelbegivenheter forbundet med kristningen utspille seg nettopp på tingene, der lov og rett ble tradert og hevdet. Og de «kristenrettene» som vi har skriftlig dokumentert hundreår senere, peker da også tilbake til «misjonskongenes» overlegninger med folket på tinget, og at «kristindomshald» var saken det ble forhandlet om. Forskriftene i kristenrettene om hvilke «ja» og hvilke «nei» som skulle følge av troen på Kristus, har mange likhetstrekk med tilsvarende kirkelover særlig fra angelsaksisk mark. Dette hang selvsagt sammen med det geistlige personell som de nevnte kongene førte med seg, og som bistod dem på uvurderlig vis. Når sagaene omtaler noen av «misjonsbiskopene» med navn som røper angelsaksisk opphav, forteller det at de kom fra en kirkelig bakgrunn hvor et tilsvarende lovgivningsarbeid pågikk under hele 900-tallet og et godt stykke inn på 1000-tallet. Dette er et kapittel av angelsaksisk kirkehistorie som var blitt innledet med freden og stabiliteten under kong Alfred den store. Det handlet om å gjenreise kirkelivet etter store endringer i kjølvannet av så vel vikingenes herjinger som innvandring fra Skandinavia. Det var de benediktinske klostrene i England som var drivkraften i denne reformen. Først sørget klostrene for egne interne anliggender, og gav denne felles plattformen navnet «en regel for samdrektighet» (Regularis Concordia). Men overenskomsten hadde også blikket rettet mot den rollen klosteret skulle spille i det større bildet, der det handlet om å sette kristendommen i den rette skikk. En tilsvarende reform fant på denne tiden også sted på Kontinentet. Benedikt hadde skrevet sin regel midt på 500-tallet og organisert et klosterliv i opposisjon til storsamfunnet. Det hjalp ikke at keiserne kalte seg kristne dersom samfunnet var i full oppløsning. I den klosterreform vi

17


er vitne til i det 10. århundre, fullbyrdes en utvikling der klostrene gradvis har funnet sin plass og rolle innenfor kristenheten. De monastiske reformene fra England og fra Kontinentet kom til å sette spor i de norske kristenrettene. Men utover den angelsaksiske lovgivningen oppviser lovene også likhetstrekk med kirkelig angelsaksisk prekenlitteratur. Forfattere som abbeden Aelfric fra klosteret Evesham søkte å gi svar på hva kristen livsførsel innebar, og det på folks morsmål. Her gikk rettslige bestemmelser og kateketiske forskrifter om hverandre. Her omtales søndagshold og messefeiring, forskrifter om faste og fest, forskrifter om ekteskap, sammen med klare føringer om å avstå fra hedensk praksis. Det som ble nedfelt i de eldste norske kristenrettene, var et kirkelig fellesgods som i hele det kristne Europa ble gjenkjent som kristen praksis. Kirken i Norge er blitt omtalt som en datter av den angelsaksiske. Men Kirken på de britiske øyer var en datter av Rom. Og tidlig hadde erkebiskopen av Canterbury båret palliet som tegn på sin lojalitet med Roma. Fra 1153 skulle erke­biskopen i Nidaros motta dette embetstegnet. Da hadde datteren nådd myndighetsalder.

Nederlag og seier Sentralt i overleveringen fra kristningstiden står noen fortellinger som handler om nederlag. Hele tre konger prøvde å kristne Norge, og i grunnen mislyktes de alle tre, i hvert fall i levende live. Først ut var Håkon, sønn av Harald Hårfagre og oppfostret ved hoffet til kong Athelstan i det som var en storhetstid for angelsaksisk kongemakt og en blomstringstid for Kirken på De britiske øyer. Men på norsk jord ble han tvunget til å blote på den gamle religionens vis, og dette «sviket» kom til å gi ham ettermæle som den kristne kongen som ble gravlagt på hedensk vis. Og hans innsats for kristningen kom i ettertiden, helt fra Adam av Bremens dager, til å bli undervurdert. Men om han led nederlag i Trøndelag, lyktes han langt på vei med å innføre kristendommen på Vestlandet. Han var den første som brakte biskoper til Norge, og han var den første omtalte kirkebyggeren. Og at han ikke ville innføre kristendommen med tvang, men gjennom å knytte vennskapsbånd, er, når det kommer til stykket, ikke noe som burde brukes mot ham. 18


Den neste er Olav Tryggvasson. Han lander i Norge i 995, og i fem hektiske år farer han som en stormvind over landet. Sagaene lar ham sette avtrykk i norsk jord som kunne ha vært helten i Beowulf-kvadet verdig. Fremst blant alle heltemodige bedrifter står hans stormløp mot hedenskapet, men det hele får en brå slutt da han må bøte med livet i slaget ved Svolder. Så kom Olav Haraldsson, den tredje i raden av konger som søkte å kristne landet; i sin levetid den mest gåtefulle og sammensatte; i ettertid skulle han bli den mest innflytelsesrike, ikke på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Mens Olav Tryggvasson var fryktet og beundret, ble Olav Haraldsson lagt for hat. Og bøndene hjemsøkte ham på Stiklestad fordi de mente han hadde forvoldt dem tvang og trelldom. I arven etter Olav den hellige kom hans innsats for kristenretten til å få en sentral plass: Enhver som var døpt, kunne ikke lenger gjøre som han selv ville. Dåpen hadde innlemmet ham i en kirke som forkynte at Gud hadde gitt menneskene lovbud med absolutt forpliktende karakter og at den samme Gud stilte menneskene til ansvar for sine gjerninger. Slike forestillinger var ukjente for folk. I den gamle troen brød ikke gudene seg om folks handlinger så sant de ble ved å ofre og blote. Nå ble det slik at Guds bud grep inn i folks hverdagslige saker. Som det at bøndene ikke lenger kunne jordfeste sine avdøde slektninger i nærheten av ættegården, men på̊ kirkegårder, ofte langt fra den gården hvor de hadde bodd. Eller at hver syvende dag i uken skulle feires som hvile- og gudstjenestedag, sammen med de store festdagene for Krist og hans helgener. Da skulle intet arbeid utføres på åker og eng, og loven satte forbud mot jakt og fiske på disse dagene. Eller det kunne angå eiendomsretten over trellene, som bøndene dyrt hadde ervervet seg på handelsferder. Nå ble det fastlagt ved lov at bøndene hvert år skulle frigi treller. Og det skulle skje i forbindelse med de store helligdagene, med andre ord for Kristi skyld. Og som ikke det skulle være nok, så hadde Olav og biskopen også bestemt at treller skulle få hvile fra alt arbeid på helligdagene. Videre skulle det være slik at begge parters frivillige samtykke måtte til for at et ekteskap skulle være gyldig. Det ble strengt forbudt å bære ut barn, og dermed rammes familieoverhodets rett til å bestemme over liv og død. Barnet

19


Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate 9. april 1940.

FOTO: WIKMEDIA COMMONS

146


Else-Britt Nilsen

KATOLSK KIRKELIV UNDER KRIGEN

E

tter det tyske overfall på Polen erklærte Frankrike og England krig mot Tyskland 3. september 1939. To dager senere i et brev rettet til «vikariatets» katolikker, det vil si det store flertall av Norges katolikker, understreker biskop Jacob Mangers (1889–1972) at samtlige må bidra til at det kirkelige arbeid i landet kan fortsette. Fra nå av skulle bønner for fred inngå i alle gudstjenester. De troende oppfordres til å øve nestekjærlighet i samvær med andre uansett meninger om krigens årsak og berettigelse. Biskopen advarer prestene mot å ta parti for den ene eller andre stridende part i offentlige uttalelser. Fortsatt var jo Norge nøytralt (St. Olav 1939, s. 288). Spesielt appellerte Mangers til søstrene. Ved årsskiftet 1939/-40 er det ikke mindre enn 560 ordenssøstre i landet. De utgjør en femtedel av den totale katolske befolkning. Omkring 90 % tilhører en av de tre store kongregasjonene, St. Joseph, St. Elisabeth og St. Franciskus, som lenge hadde virket i landet. De øvrige kongregasjoner, Karl Borromeus, St. Antonius og Dominikanerinnene (Katarinahjemmet), kom alle til Norge i 1920-årene. Man finner dem i 19 av landets byer; fra Hammerfest i nord til Arendal i sør – og i hver by – er det katolsk hospital og ofte en katolsk skole. To aldershjem drives av søstre, foruten barnehage og et hjem for unge piker. De tar seg av prestenes husholdning, de besørger sakristiarbeid og vedlikehold av


menighetskirkene. De bidrar økonomisk. Kort sagt: Ved inngangen til 1940 er søstrene uunnværlige medarbeidere i og for kirken. Dette er de under vanlige forhold, men enda mer når en mektig krigsmakt truer landet. Det siste kan i første omgang synes så selvfølgelig at vi overser at bare få av søstrene var norskfødte. De kom fra Frankrike, Nederland, Polen, Tyskland … Ja, den største nasjonale kontingent kom fra det land som snart skulle okkupere deres nye hjemland. Den katolske sokneprest i Kristiansand under krigen omtaler dette som «et meget delikat handicap». Den vanlige tyske soldat talte deres eget morsmål, og katolikker som mange av dem var, søkte også de til kirke og til søstrene. Her kan man lett tenke seg spenninger, usikkerhet, lojalitetskonflikter både innad i de flernasjonale søsterfellesskap og utad i forhold til det norske samfunn. Søstrene har vært viktige informanter for det som følger.

Krigsutbruddet Knapt et døgn før krigen bryter ut i Norge, ble det tyske troppetransportskipet Rio de Janeiro torpedert av en polsk ubåt utenfor Lillesand. I løpet av ettermiddagen ble levende og døde ført inn til Lillesand, Gamle Hellesund og Kristiansand av norske marine- og fiskefartøyer. Søstrene ved St. Joseph Hospital i Kristiansand hjalp de skadde uten klart å skjønne hva som var i gjære. Men dagen etter smalt det. Angrepet 9. april brakte sorg og vantro. «I dag våknet vi idet tyske fly kretset over våre tak. Vi er kommet med i krigen. Det er en trist dag», konstaterte biskop Mangers (Notater, side 87). Med de grove nøytralitetskrenkelser så vel fra vestmaktene som fra Tyskland, var det heller ikke helt opplagt hvem inntrengerne var. Sr. Aase Raff har senere formidlet litt om forvirringen som oppstod hos Franciskussøstrene i Bergen: Klokken fire om natten hørte vi et drønn, men flyalarmen gikk ikke før i sekstiden om morgenen. Vi hadde alltid en søster som pleide å gå rundt og vekke med en liten bjelle og si «Benedicamus Domino», og vi svarte «Deo gratias». Men den dagen så ropte hun «Benedicamus Domino, søstre det er krig!». Og da kunne vi ikke akkurat svare som vi pleide. 148


Og hun fortsetter: Etter frokost var det noen som fikk tak i et flyveblad hvor det stod at vi skulle være rolige, de (tyskerne) var bare kommet for å passe på oss. Det var en tysk søster som leste dette for oss, og hun trodde det med en gang. Men hun hadde ikke vært i Tyskland siden keiser Wilhelm styrte … Flere av prestene forlot hovedstaden allerede 9. april og dro til de nærliggende menighetene i småbyene. Ved Katarinahjemmet (Oslo) insisterte søstrene straks på at alle pensjonærene måtte reise hjem til sine familier. Ansvaret for 50 unge fra alle landets kanter var tungt, og klosteret var i en utsatt situasjon: Flere av søstrene var franske. Dessuten måtte man regne med at huset kunne bli beslaglagt. Sr. Fulgentia Knuff har fortalt fra Vor Frue Hospital (Oslo) at priorinnen på panikkdagen 10. april sa: «Bare bli her, bare bli her …» Ved sykehusene kom jo pasientene i første rekke. De som var i stand til det, skulle ut, de øvrige ble bragt ned i kjellerens relative trygghet. St. Franciskus i Stavanger hadde bombesikker kjeller i hospitalets nybygg, men man var like uforberedt der som ellers i landet på krig: Bomberommet har arbeiderne brukt til lagerrom, og vi finner barn og ledninger, kvinner og rør, menn og maskiner om hverandre … (St. Olav 1940, s. 151 ff.) Hvordan gikk det egentlig med de katolske bygningene rundt om i landet under kamphandlingene? Noe kan nevnes: På Florida Hospital i Bergen ble alle vinduene knust ved eksplosjonen på Marineholmen (8. mai). Pasientene måtte evakueres, men ingen kom til skade. I Molde og i Kristiansund ble de katolske kirkene ødelagt av bombeangrepene i slutten av april, mens sykehusene var relativt uskadde. 20. mai ble St. Elisabeth Hospital i Harstad påført betydelige ødeleggelser. Søstre, prest og pasienter spredtes for alle vinder. Enkelte fikk skader av bombesplinter; verre var nok den psykiske påkjenning.

149


Den 14. april 1940 brakte okkupantene elleve hardt sårede og ni døde til St. Elisabeth Hospital i Trondheim. Dette var en rystende erfaring for søstrene, for «virkeligheten griper så helt annerledes enn de mest grufulle beretninger».

Straks etter besettelsen av Kristiansand fikk St. Joseph Hospital besøk av tyske sanitetsoffiserer som forlangte hospitalet ryddet for norske pasienter. Snart rekvirerte Wehrmacht hele huset og ga det nytt navn: Ortslazarett. Tyske leger og sanitetsfolk stod for behandling og pleie. De av søstrene som var sykepleiere, måtte arbeide under deres ledelse. Beslagleggelsen i Kristiansand ble ikke den eneste. 14. april brakte okkupantene elleve hardt sårede og ni døde til St. Elisabeth Hospital i Trondheim. Dette var en rystende erfaring for søstrene, beretter kronikøren, for «virkeligheten griper så helt annerledes enn de mest grufulle beretninger». Litt etter litt ble hospitalet krigslasarett; særlig for Luftwaffe. I Hamar sendte søstrene pasientene hjem 11. april, så det skulle bli plass for tyskerne. Men også norske soldater skadet under krigshandlingene, ble innlagt. 150


Det samme skjedde på St. Franciskus i Hønefoss. Også andre katolske hospitaler ble kortvarig berørt under felttoget. I mai annekteres Josephsøstrenes nerveklinikk på Grefsen (Oslo) av SS for en kortere tid. Medio juni var biskop Mangers på Vestlandet. Han ble av Gebietsführer Schaller konfrontert med beslagleggelsen av Franciskussøstrenes hypermoderne hospital Florida. Det var tenkt som marinelasarett, og med unntak av tre tyske søstre som fortsatt måtte arbeide der, forlot søstrene hospitalet. Hospitalet i Tromsø ble tidlig rekvirert av den tyske krigsmakt. Deres leger og pasienter respekterte søstrene. En stund gikk det rykter om at høyere tyske myndigheter hadde besluttet å overta hele sykehuset og å erstatte søstrene med sine egne Braune Schwestern. Men intet skjedde. Lang tid senere fikk man vite at båten med det nye personale hadde gått under. På samme måte som hospitalene, ble også andre eiendommer rekvirert: katolske skoler, menighetslokaler, prestegårder. Ja, i Harstad rekvireres søstrenes hytte. I april 1943 måtte St. Josephsøstrene lukke novisiatet i Oslo da Vor Frue Villa ble okkupert av «Blitzmädchen» – unge kvinner som arbeidet for det tyske luftvåpen – for resten av krigen.

Biskop i møte med nye makthavere Den 14. mai 1940 slo lynet ned i katolsk leir da fem nederlandske prester ble arrestert samtidig. Aksjonen var knyttet til tyskernes innmarsj i Nederland. Ingen visste hvor lenge fengselsoppholdet ville vare. Ett var imidlertid sikkert, at hvis det trakk ut, så ville hele vikariatets daværende administrasjonsordning falle sammen. Mangers skriver: «Det er et fryktelig slag. Jeg går til politimesteren. Han gjør alt som står i hans makt for å hjelpe, så sender han meg til Reichskommisariatet …» (Notater, s. 88). Da SS-offiseren der – dr. Franz Stahlecker – våget å avkreve biskopen en skriftlig erklæring om at de arresterte prestene «både privat og offentlig [må] fremme tyske interesser», gikk han for langt. Kravet falt på sin egen urimelighet, og etter ett døgn ble fangene satt fri. Biskopens berøring med myndighetene var allikevel ikke over: Politimester [Kristian] Welhaven hadde også spurt om en audiens for meg hos selve Reichskommisaren, [Josef] Terbhoven. Den ble 151


tilsagt til 16. mai. – Kl. 12 blir jeg med pastor [Harald] Taxt mottatt av Reichskommisaren. Han spør om alt angående den kirkelige situasjon i Norge, er kold høflig, men sier at vi kan fortsette i frihet, hvis vi ikke driver noen politikk, men ve oss hvis noen blander seg opp i politikk … (Notater, s. 88) Dagen etter var 17. mai. Mangers hadde på forhånd bestemt at det skulle holdes requiemmesse for alle de som var falt for fedrelandet. St. Olav kirke var overfylt, og Oslo-avisene slo saken stort opp. I Tidens Tegn 18. mai anslår Asbjørn Barlaup tonen når han innledningsvis siterer den mektige Dies Irae: «Vredens dag i tidens fylde, verden skal i flammer hylle, spådd av David og Sibylle …» Og han fortsetter: Slik sang de igår i den katolske kirke – på selve 17. mai – for fedre­ landets falne. Det var sjelemesse etter fullt katolsk ritual. En symbolsk katafalk var plassert foran koret voktet i urørlig ærbødighet av en æresvakt på seks norske speidergutter … Biskopen i hvit sørgetiara gikk rundt den og stenket vievann på det sorte klæde … Fra galleriet forbandt nonnekoret det evige og det nåtidige med den store dommedagssalme om «Vredens dag» og vår egen vårlyse nasjonalsalme «Gud signe vårt dyre fedreland». Det var en stemning som ikke godt kan beskrives. (St. Olav 1940, s. 131) Mangers egen kommentar var nøktern og vel så interessant: «Jeg skulde holde en minnepreken, men på grunn av det som var hendt dagene i forveien, nøyde jeg meg med noen ord» (Notat, s. 88). I 1940 var Tromsø det frie Norges hovedstad i tre uker mens Oslo og Sør-Norge var okkupert. Fra 1. mai til 7. juni styrte kongen og Regjeringen landet fra byen, med den lutherske bispegård som regjeringssete. I Oslo var nederlandske prester blitt arrestert av de nye makthaverne, i det ennå frie Tromsø møtte nå de tyske prestene og søstrene mistenksomhet og ble – ifølge mgr. Torbjørn Olsen – «på en måte internert, men uten at det fikk overveldende konsekvenser».

152


Biskop Jacob Mangers (1889–1972) tok tydelig avstand fra okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling fra krigsutbruddet av og gjennom alle krigsårene. Hans hyrdebrev av 16. april 1940 sluttet med ordene: «Fredens Gud bevare dere alle. Gud signe og bevare vår konge og vårt kongehus. Gud signe og bevare vårt kjære Norge.» FOTO: OKBs ARKIV

153


Katolske kirkeledere i Norge under okkupasjonen Mangers ble i ikke liten grad Kirkens ansikt utad. Han var leder for flertallet av landets katolikker, han hadde sete i hovedstaden, han hadde dessuten biskops rang. Allikevel var hans ansvarsområde begrenset til Sør-Norge. Midt- og Nord-Norge var to selvstendige kirkedistrikter med hver sin leder. Selv om antall katolikker i begge var beskjedent, var deres geografiske områder desto mer omfattende. I en krigssituasjon hvor vanlig kommunikasjon bryter sammen, ble denne kirkelige tredeling av landet en fordel om enn utfordrende nok. En sentralstyring fra Oslo ville fort ha brutt sammen. Mangers var luxembourger, mens hans to «embetsbrødre» i Mellom-­og Nord-Norge, Cyprian Witte (1890–1945) og Johannes Wember (1900–1980), var tyskfødte. Det samme var 17 av de i alt 44 katolske prestene i landet. Witte hadde vært overhyrde – prefekt – for Midt-Norges kirkedistrikt siden 1932. Det var like lenge som Mangers i Oslo. Han var – ifølge p. Olav Müller – «en ryddig administrator og en mann med godt politisk rulleblad». Witte så frem til frigjøringen, men fikk selv ikke oppleve den. Få uker før – 15. april 1945 – dør han plutselig av hjertesvikt. Han etterfølges av den tyske pater Antonius Deutsch. Wember var nærmest en nykommer. Søndag 7. april 1940 feiret han i Tromsø sin første høymesse som prefekt for Nord-Norge. Før ankomsten til landet to år tidligere hadde han vært i alvorlig konflikt med det nasjonalsosialistiske regimet i hjemlandet. Prisen ble åtte måneders fengsel i Berlin. Da det tok slutt, søkte han å komme lengst mulig unna «Det tredje rike». Det ble Norge. Under krigen befant Wember seg som tysk statsborger og uttalt antinazist i en utsatt stilling. Han skal ha avslått et tilbud om å bli med til England da konge og regjering dro dit 7. juni 1940. Som Mangers, erfarte han barske møter med de nye makthaverne. Rekord ble trolig satt da han hele 16 ganger ble kryssforhørt hos Gestapo da en østerisk offiser – spion for de allierte – hadde tatt seg over til Sverige. Av hver og en av de tre overhyrdene krevdes det både kompromissløshet og klokskap i den vanskelige balansegangen for kirken i forholdet til landets nye styresmakter og ukrenkelige verdier. Verdt å merke seg er også at markante katolikker i norsk offentlighet, som forfatteren Sigrid Undset og stortings- og motstandsmannen Carl P. Wright, – som under normale forhold ville ha vært verdifulle rådgivere og bidragsytere for dem – måtte rømme landet. 154


Livet går videre Snart opphørte lammelsen, og livet gikk videre. Overhyrder og prester oppmuntret og støttet rundt om i menighetene og der de ellers kunne. Virksomheten gjenopptas ved de hospitaler som for en tid hadde vært ute av drift. I Bergen fikk ikke søstrene Florida tilbake, men kunne snart motta øre-nese-halspasienter på Øyenklinikken i Parkveien, mens øyenpasientene ble flyttet til det gamle St. Franciskus Hospital i Nygårdsgate 3. De av ordenssøstrene som nå måtte arbeide under fremmed ledelse, har utvilsomt følt seg fremmedgjorte ved sine egne institusjoner. Slik ble noen sykesenger sikret også for sivile pasienter. Det nevnes spesielt for sykehusene i Kristiansand og Trondheim, men gjaldt trolig flere. Krigshverdagen var tung; pasientantallet var rekordstort og søstrene overarbeidet. Det går igjen som en rød tråd i beretningene fra sykehusene. «Men vi hadde mat nok selv om den var lite variert», bemerker flere av søstrene. Det var naturlig at søstrene innbyrdes bistod hverandre. Ved en anledning var det knapt med mat ved Vor Frue Hospital, søstrene i Fredrikstad visste imidlertid råd: I ambulanse og med ulende sirener ankom en førsteklasses gris hovedstaden! Fra Kristiansand fortelles det at søstrene klarte å smugle ut noe av pasientenes rasjoner til nødstedte i byen, det samme i flere andre byer. Krigstiden førte menneskene nærmere hverandre. For de to søsterkongregasjonene som ikke drev hospitalvirksomhet, var matmangelen mer prekær. Antoniussøstrene hadde det meget vanskelig under krigen fordi all hjelp, alt tilskudd fra Nederland, manglet. Søstrene i Oslo måtte ta seg ekstrajobber for å kunne hjelpe sine medsøstre på Stabekk, som ikke fikk endene til å møtes. På Katarinahjemmet ble krigsårene rimeligvis vanskelige med mange unge i kosten. Ikke bare var søstrene helt eller delvis avskåret fra kontakten med utlandet, det var også vanskelig å reise innenlands. Lederen for Elisabethsøstrene i Norge, moder Cosmasia Martin, gjorde sitt ytterste for i hvert fall hvert annet år å besøke Nord-Norge. På en av reisene ble hun stående på kaien fordi hun ikke fikk plass på båten, overfylt som den var med tyske militære. Norske reisende måtte stå i kø og vente om det ble noen plasser igjen. Som andre stod hun igjen, og det var godt, for båten gikk på en mine.

155


Etterhvert som krigen skred frem, beslaglegges flere og flere av de katolske menigheters eiendommer. Ofte var det søstrene som reddet situasjonen. Et sted måtte menigheten benytte søstrenes vaskeri for sammenkomster. I Molde og Kristiansund erstattet søstrenes kapell kirkene som var borte. I Oslo var det hver søndag soldatgudstjenester i St. Olav kirke, og etter hvert i Josephsøstrenes nye kapell. I Tromsø gjennomgikk den katolske skole i byen en spesiell utvikling under krigen. De offentlige skolene i byen var blitt rekvirert, så det meste av undervisningen fant sted i private hjem. Den katolske skole funksjonerte fremdeles i den relativt store prestegården. Ikke få familier i byen sendte derfor sine barn til skolen slik at de var sikret regelmessig undervisning av tyske prester og søstre. Skolens elevtall steg som aldri før! Også på økumenikkens område skjedde det uvanlige ting i byen. Evakueringen av Finnmark høsten 1944 gjorde Tromsø overbefolket, og byens domkirke ble brukt som husly for flyktningene. Wember stilte da den katolske kirke Vår Frue til bruk for lutherske gudstjenester.

Ungdomstjenesten Med et par unntak forgikk det kirkelige arbeid i fred og ro i perioden 1940–41. Ifølge Hallvard Rieber-Mohn skyldtes det ikke en endring i Kirkens holdning, men okkupasjonsmaktens prioritering av større oppgaver enn disiplineringen av en liten dissentermenighet. Og, tilføyer han: Også statskirken og det øvrige norske kristenfolk stilte seg avventende denne første tid under NS-regimet, og som biskopskirke, fullstendig uavhengig av de norske statsmyndigheter hva angår dens indre liv og forvaltning, var den katolske Kirke i Norge teoretisk og formelt uinteressert i et politisk maktskifte, så lenge dette ikke innebar konsekvenser av moralsk eller religiøs natur, slik at Kirken ut fra sin lære- og hyrdekallelse var forpliktet til å gripe inn. (St. Olav 1945, s. 85)

156


Imidlertid varte det ikke lenge før det ble nødvendig. I 1942 stod Den katolske kirke i Norge overfor en ny alvorlig trussel: at alle utenlandske søstre og prester ville bli utvist og sendt tilbake til sine hjemland. Foranledningen var Lov om Nasjonal Ungdomstjeneste av 5. februar 1942. Folk som kjente kirkekampen i Tyskland og Italia, hadde ventet på denne loven, og for Vidkun Quisling, som ikke nådde frem i sitt frieri til den norske offentlighet, ble det helt vesentlig å «oppdra» den nye generasjon. I et brev 14. februar samme år til ministrene for Kirke- og undervisningsdepartementet og for Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett protesterte biskopene i Den norske kirke mot ungdomstjenesten. Foreldrene, ikke staten, har retten til barna: «Den som ville søke å tvinge barna ut av foreldrenes ansvarshånd og bryte hjemmets guddommelige rett, han ville med det samme tvinge foreldrene til den ytterste samvittighetshandling.» Dette skrev de norske biskopene i sitt brev til NS-ministrene Ragnar Skancke og Axel Stang (14. februar 1942). Protesten fikk full støtte fra ulike fraksjoner og organisasjoner i kirken og fra mange andre. Det vakte oppsikt – bemerker Torleiv Austad – at også den katolske biskop i Oslo gav sin tilslutning. Et historisk øyeblikk utvilsomt, og med en spøkefull gestus tilbød Oslos protestantiske biskop – Eivind Berggrav – den katolske biskop å innta hans stol (Oslo bispestol!) da undertegnelsen fant sted 23. februar 1942. I artikkelen «Vi var med» (St. Olav 1945, s. 86; 93f.) har Rieber-Mohn sammen med Mangers rekonstruert konfrontasjonene som fulgte: En dag i begynnelsen av mars 1942 ble biskop Mangers kalt til Victoria terrasse hvor gestaposjefen Wilhelm C. Wagner opprørt tok frem en bunke illegale aviser som gjengav biskopens tilslutning til protesten. Biskopens redegjørelse for de kristne prinsipper om barneoppdragelsen og henvisning til de tyske katolske biskopers helt tilsvarende protest, var spilt møye. I slutten av mars blir Mangers igjen innkalt på teppet. Via engelsk og svensk radio var det blitt kjent i den antityske presse verden over at den katolske kirke i Norge ved Mangers hadde gjort felles 157


m


Litteratur

KRISTNINGEN AV LANDET Dale Spørck, Bjørg (red. og overs.), Nyere norske kristenretter (ca. 1260 – 1273) (Thorleif Dahls Kulturbibliotek) Oslo 2009 Gunnes, Erik, Salvesen, Astrid (red.), Gammelnorsk Homiliebok, Oslo 1974 Hallencreutz, Carl Fredrik, Hållander, Tore (red.), Boken om Ansgar, Stockholm 1986 Härdelin, Alf, Världen som yta och fönster: Spiritualitet i medeltidens Sverige. Scripta minora 13, Stockholm 2005 Imsen, Steinar, (red), Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie (Senter for middelalderstudier, NTNU Skrifter nr. 15), Trondheim 2003 Jørgensen, Torstein, Montgomery, Ingunn, Schumacher, Jan (red), Gjør døren høy: Kirken i Norge i 1000 år. Oslo 1995 Lysaker, Trygve (overs.), Erkebiskop Eilifs tredje statutt. Trondheim 1991 McGuire, Brian Patrick, Da himmelen kom nærmere. Fortællinger om Danmarks kristning 700–1300, Fredriksberg 2009 Norseth, Kristin (red.), Messuskyringar: Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse, Oslo 2014 Schumacher, Jan, «Kristendommen i tidlig middelalder» og «Kristendommen i høymiddelalderen», begge i Norges Religionshistorie, red. Arne Bugge Amundsen, Oslo 2005 Tosterud Danielsen, Bjørg, Frihagen, Anne Katrine (overs.) Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg Stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden (Thorleif Dahls Kulturbibliotek), Oslo 1993 Tveito, Olav, «Ad fines orbis terrae – like til jordens ender. En studie i primær trosformidling i nordisk kristningskontekst», Acta Humaniora nr. 209, Oslo 2004

225


REFORMASJONEN I NORGE Garstein, Oscar, Klosterlasse. Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen (Thorleif Dahls kulturbibliotek), Oslo 1998 Gervin, Karl, Det store bruddet. Reformasjonen i Norge, Oslo 1999 Imsen, Steinar, Superintendenten, Oslo 1982 Kirkeordinansen 1537/139, utg.: Martin Schwartz Lausten, Odense 1989 Laugerud, H., «Gjerpen-rettssaken i 1613. Dens bakgrunn og konsekvenser», SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn 2014, s. 311–322 Lausten, Martin Schwarz, Reformationen i Danmark, København 1987 Oftestad, Bernt T., «‘To hondestycker’. Til tolkningen av den Danske kirkeordinans av 1537/37», Norsk teologiske tidsskrift (88) 1987, s. 159–175 Oftestad, Bernt T. et.al. Norsk kirkehistorie, 2. utg. Oslo 2005 Rian, Øystein, Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer, Oslo 2014 NORSK KATOLISISME I DET 19. ÅRHUNDRE Bäumker, Franz, «Johannes Olav Fallize. Ein Bischöfer Pioner des Skandinavischen Nordens», i Pionere der Weltmission bind VI, Achen 1924 Bloch-Hoell, Nils E., «Forholdet mellom Den norske kirke og Den romersk-katolske kirke i Norge i tiden 1843-1892», i Norsk Teologisk Tidsskrift 1958, s. 90–121 Brodersen, Arnstein, Die Nordpolmission. Ein Beitrag zur Geschichte der katholischen Mission in den nordischen Ländern im 19. Jahrhundert, Wien 1997 Duin, Johs. J., Streiftog i norsk kirkehistorie 1450–1880. En samling artikler, Oslo 1984 Eidsvig, Bernt I., «Den katolske kirke vender tilbake», i Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag (red. John W. Gran, Erik Gunnes, Lars Roar Langslet), Oslo 1993, s. 143–239 Gunnarson, Thorstein, «Den katolske missionsstation i Alten i femtiaarene. Et bidrag til ‘nordpolsmissionens’ historie», i Norsk Teologisk Tidsskrift 1913, s. 337–365 Kirkelige Bekjendtgjørelser for Norges Apostoliske Vikariat, årene 1888–1914 Kjelstrup, K., Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo 1942, nyutgitt Oslo 2013 Kronikk over St. Josefssöstrene fra Chambery. Den norske ordensprovins 1865–1940, Oslo 1940 Metzler, Johannes SJ, Die Apostolichen Vikariate des Nordens, Paderborn 1918 Molland, Einar, Norges kirkehistorie i det 19. århundre, Bind I–II, Oslo 1979 Rygnestad, Knut, Dissentarspørsmålet i Noreg frå 1845 til 1891. Lovgjevning og administrativ praksis, Oslo 1955 St. Josephsøstrene av Chambéry, Den norske ordensprovins 1865-1915, Oslo 2009 St. Olaf. Katolsk tidende, årene 1889-1914 Tromsø stift: Den katolske kirke i Nord-Norge – under MSF-overhyrder i 75 år – 1931–2006, Tromsø 2007

226


NORDPOLMISJONEN Brodersen, Arnstein [dom Alois], Die Nordpolmission, Diplomarbeit an der Universität Wien, Wien 1997 Gran, J.W., Gunnes, E., & Langslet, L.R. (red.), Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til idag, Oslo 1993 Kjelstrup, K., «Nordpolmisjonen og dens menn», Norvegia Catholica, Oslo 1942, nyutgitt Oslo 2013 Nielsen, Jens Petter, Altaboka, Alta 1983 Nielsen, Jens Petter, I Kopperverkets tid, Kåfjord kirke 150 år, Alta 1987 Nyborg, Chris, «Papister på Nordkalotten – Nordpolmisjonen 1855–1869», i Lokalhistorisk magasin 2/14, s. 28–30 DEN KATOLSKE KIRKE I ET SAMFUNN UNDER MODERNISERING Bergwitz, Haakon (utg.), De søkte de gamle stier –, Oslo 1936 Eidsvig, Bernt I. et.al., Den katolsk kirke i Norge. Fra kristningen til i dag, Oslo 1993, s. 241–286 Erikstein, Tor Eivind, Veien tilbake til moderkirken. Sigrid Undsets og Lars Eskeland sin religiøse utvikling (MF-spesialavh.), Oslo 1989 Katolsk katekismus, Kristiania 1922 Kjelstrup, K., Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo 1942 Lars Eskeland. Minneskrift, Bergen 1950 Littlewood, Alan, The Early History of the Roman Catholic schools in Norway, 1860–1924, University of Durham 1983 Modus recipendi haereticum (Hvordan heretikere skal mottas), gitt av S. Officium 12. juli 1895. Kirkelige bekjendtgjørelser for Norges apostoliske vikariat, (5)1901, 42 Norseth, Kristin, «The Case of Marta Steinsvik and Norway», i European Studies 31 (utg.: Yvonne Marias Werner and Jonas Harvard), Amsterdam – New York 2013, s. 149–161 Oftestad, Bernt T. Sigrid Undset. Modernitet og katolisisme, Oslo 2003 Oftestad, Bernt T. et.al., Norsk kirkehistorie 2. utg., Oslo 2005, s. 229–269 Oftestad Bernt T., «‘… det er noget kastrert ved den.’ Sigrid Undsets oppgjør med protestantismen», Norsk teologisk tidsskrift 2006, s. 211–229 Oftestad, Bernt T., «Konversjon i modernitetens skygge. Knud Krogh-Tonnings vei til katolisismen», Teologisk tidsskrift 2016, s. 4–22 Slotsvik, Tone Njølstad, «Alt for Norge. Ikke ogsaa for katoliker?» Den katolske minoritet i Norge 1905–1930 (Masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen), Bergen 2009 Werner, Yvonne Maria, Världsvid men främmande. Den katolske kyrkan i Sverige 1873–1929, Uppsala 1996 Werring, Henri, Lars Eskeland. Læreren og mennesket, Oslo 1954

227


NONNER I NORGE I NYERE TID Aukrust, Knut & Nilsen, Else-Britt, Bak klosterets port. Nonner i Norge forteller, Oslo 1996 Nilsen, Else-­Britt, Nonner i storm og stille. Katolske ordenssøstre i Norge i det 19. og 20. århundre, Oslo 2001 Schiøtz, Aina, «De frivillige organisasjonene og helsebyggeriet i Norge», i Rom for helse (Helse og omsorgsdepartementet), Oslo 2012 Werner, Yvonne Maria (utg.), Nuns and Sisters in the Nordic Countries after the Reformation. A Female Counter-Culture in Modern Society, (Studia Missionalia Svecana LXXXIX), Uppsala 2004 KATOLSK KIRKELIV UNDER KRIGEN Austad, Torleiv, «Fra statskirke til selvadministrert folkekirke – Den norske kirke under krigen» i Larsen S.U./ Montgomery, I. (red.): Kirken, krisen og krigen, Oslo 1982, s. 342–352 Bruce, Johs, Fra Urtegaten til Enerhaugen, Oslo 1990 Duin, Johs. J, Elisabethsøstrenes historie i Norge 1880–1980, Oslo 1980 Mangers, Jacob, Notater 1940–1945. Manuskript, Oslo katolske bispedømmes arkiv Nilsen, Else-Britt, «Ordenssøstre i Norge under annen verdenskrig», Norsk teologisk Tidsskrift 1993, s. 65 ff. Olsen, Torbjørn, Den katolske kirke i Nord-Norge 1931–2006, Tromsø 2007 Rieber-Mohn, Gottlieb (senere mest kjent under sitt klosternavn Hallvard), «Vi var med. Glimt av den katolske kirke i Norge under okkupasjonen», St. Olav 1945, s. 83 ff. St. Olav (tidsskrift) årene 1940–1945 I tillegg bygger artikkelen på opplysninger gitt i forfatterens samtaler med ordenssøstre og andre i første halvdel av 1990-årene. NASJONAL ENHET FOR EN NY TID Eidsvig, Bernt I., «Den katolske kirke vender tilbake» i John W. Gran et al., Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til idag, Oslo 1993, s. 143–425 Lund-Iversen, Carl Lauritz, Ordets tjener og sviker. Forfatteren, Kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, Kristiansand 2016 Oftestad, Bernt T., Den norske statsreligionen. Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, Oslo 1998, s. 233–260 Oftestad, Bernt T. et al., Norsk kirkehistorie 2. utg. Oslo 2005, s. 281–312 Oftestad, Bernt T., «Jesuittparagraf og antikatolisisme. Debatten om og endring av Grunnlovens § 2», Teologisk Tidsskrift 2014, s. 408–430 Røsbak, Ove, Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, Oslo 1998 Skottene, Ragnar, Gudsbilde og fortapelsessyn. En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953–1957, Oslo 2003 228


NASJONAL KATOLISISME OG ØKUMENISK KONSIL Aga, Samuel, Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolsk domkirke. Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer (Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet), Oslo 2007 Gran, John Willem, Det annet Vatikankonsil: Oppbrudd og fornyelse, Oslo 2001 Kirke i oppbrudd. Essays om den katolske kirke i dag, Oslo 1973 Messebogen (Missale Romanum), København 1926 Missale. Messebok for Den katolske kirke i Norge, Oslo 1983 Nilsen, Else-Britt, «From Latin to Norwegian: ‘Inculturation’ in language and music? A Dominician Enterprise», upublisert Oftestad, Bernt Torvild, Den katolske kirke og liberalt demokrati, Oslo 2015 Raulin, Albert, Arv og fornyelse. Oslo katolske bispedømme 1965–1975, Oslo 1976 Rieber-Mohn, Hallvard et.al., Paven og fødselsreguleringen, Oslo 1968 Tanner, Norman P. (utg.), Decrees of the Ecumenical Councils, Vol. 2, Washington 1990 FRA KATOLSK PROPAGANDA TIL ØKUMENIKK Borgen, Peder, Vei utenfor allfarvei. Studier i skjæringspunktet mellom kirkehistorie, personalhistorie og samfunnshistorie (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab - Skrifter nr. 1), Trondheim 2009 Halvorsen, Per Bjørn, «Læresamtalene mellom den evangelisk­lutherske og den katolske kirke», Religion og livssyn 1999, nr. 3, s. 17–22 Kasper, Walter, Harvesting the Fruits: Basic Aspects of Christian Faith in Ecumenical Dialogue, NY/ London 2009 Mangers, Jacob, Compendium av de viktigste bestemmelser for Oslo Vikariats presteskap, Oslo 1937 Nilsen, Else­-Britt, «Fra fordømmelse til dialog. Da økumenikk ble en forpliktelse for katolikker», i Kværne, Per & Utgaard, Anne-Helene (red.), Hellig uro. 50 år etter Det annet Vatikankonsil, Oslo 2012, s. 225–249 Nilsen, Else­-Britt, «Norges Kristne Råd – et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn i Norge», Norsk Tidsskrift For Misjonsvitenskap nr. 1, 2016, s. 39–47 Thorn, Finn, Luther i mitt liv som katolikk, Oslo 1983 Tjørhom, Ola, Kirkens enhet – for at verden skal se og tro, Oslo 2005 Vallquist, Gunnel, Katolska läroår. Uppsala – Paris – Rom, Stockholm 1995 INNVANDRERKIRKEN – TILFELLET TRÆNA Christus Dominus. Decree on the Pastoral Office of Bishops, Vatikanet 1965 Mæland, Sidsel, «Hva har vi felles?». En studie i kulturell kompleksitet og multikulturelle prosesser i Den katolske kirke i Norge, Universitetet i Oslo 2016

229


Pastoral handlingsplan for Oslo katolske bispedømme (PHP), Oslo 2013 Retningslinjer for innvandrersjelesorgen i Oslo katolske bispedømme, Oslo 2014 Statistikk over katolikker i landet, gjengitt i St. Olav kirkeblad nr. 3-2014, kommentert av Claes Tande


Om forfatterne

Førsteamanuensis Jan Schumacher, f. 1947 i Tromsø. Førsteamanuensis emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet. Cand.theol. fra Menighets­fakultetet i 1972, fakultetslektor fra 1978 og førstelektor fra 1988. Tidl. formann i Kirkehistorisk Samfunn og leder for Norske kirkeakademiers fellesråd. Skrevet flere bøker om kirkehistoriske emner og det latinske språk. Professor Bernt T. Oftestad, f. 1942 i Askim. Professor emeritus i europeisk kulturhistorie med særlig vekt på kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Cand.theol. i 1968 (Menighetsfakultetet) og Dr. theol. i 1979 fra Universitetet i Oslo med avhandlingen Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen. Oftestad har publisert en rekke bøker og artikler innen områdene historiografi, reformasjonshistorie og moderne kirkehistorie. Biskop Bernt I. Eidsvig Can.Reg., f. 1953 i Rjukan. Katolsk biskop av Oslo. Fullførte teologiske studier ved Universitetet i Oslo (Cand.theol.) i 1978 og ved Heythrop College i England (Master of Theology) i 1982. Bernt I. Eidsvig har skrevet «Den katolske kirke vender tilbake», i Den katolske kirke i Norge (red. John W. Gran, Erik Gunnes, Lars Roar Langslet), Oslo 1993. Mgr. Torbjørn Olsen, f. 1953 i Kristiansand. Prest i Den katolske kirke. Cand. theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo i 1977, og Dipl. theol. fra 231


Johannes Gutenberg-Universität i Mainz i Tyskland i 1991. Lic. iur. can. i 1994 og dr. iur. can. i 1999, etter å ha disputert over avhandlingen Die Natur des Militärordinariats i 1997 ved det pavelige universitet Gregoriana. Professor II, sr. Else-Britt Nilsen OP, f. 1946 i Oslo. Professor II ved Det teologiske Menighetsfakultet. Mag.art. (sosiologi) 1971, Lic. theol. 1982, Dr. theol. 1990. Har vært forsker på deltid ved Institutt for systematisk teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Statsstipendiat siden 2001. Nilsen har utgitt flere bøker om kloster og klosterliv. Redaktør Liv Hegna, f. 1944 i Oslo. Redaktør/journalist. Cand.philol. fra Universi­tetet i Oslo (hovedfag i filosofi, hovedoppgave om Augustin og kjærlighetsbegrepet). Mangeårig journalist i Aftenposten. Åtte år redaktør av det fagmilitære tidsskriftet Pro Patria. Tidl. utg. boken Forsvaret og pressen, Universitets­ forlaget, Oslo.

m


KATOLSK KIRKELIV I NORGE  

gjennom 1000 år

KATOLSK KIRKELIV I NORGE  

gjennom 1000 år