Page 1


Katolsk kirkeliv i Norge gjennom 1000 år ISBN: 978-82-7024-315-0 © St. Olav forlag 2016 www.stolavforlag.no Omslagsillustrasjon: Kopi av madonnaen i Hedal © Kulturhistorisk museum | Johnsen, Eirik Irgens | CC BY-SA 4.0 Grafisk design: Peter Bjerke Satt med Gentium basic 10,5/12,6 på 115 gr. Munken Print Cream Trykket i Latvia


katolsk

KIRKELIV I NORGE g jennom 1000 år Redaksjonskomité: Else-Britt Nilsen, Bernt T. Oftestad og Liv Hegna (red.)


Innhold FORORD………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………

Jan Schumacher

KRISTNINGEN AV LANDET…………………………………………………………………………………………………………………………………………

7

9

Bernt T. Oftestad

REFORMASJONEN I NORGE………………………………………………………………………………………………………………………………………… 37 Bernt I. Eidsvig

NORSK KATOLISISME I DET 19. ÅRHUNDRE…………………………………………………………………………………………… 57 Torbjørn Olsen

NORDPOLMISJONEN…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 79 Bernt T. Oftestad

DEN KATOLSKE KIRKE I ET SAMFUNN UNDER MODERNISERING………………………………… 101 Else-Britt Nilsen

NONNER I NORGE I NYERE TID……………………………………………………………………………………………………………………………… 129 Else-Britt Nilsen

KATOLSK KIRKELIV UNDER KRIGEN……………………………………………………………………………………………………………… 147


Bernt T. Oftestad

NASJONAL ENHET FOR EN NY TID …………………………………………………………………………………………………………………… 169 Bernt T. Oftestad

NASJONAL KATOLISISME OG ØKUMENISK KONSIL……………………………………………………………………… 181 Else-Britt Nilsen

FRA KATOLSK PROPAGANDA TIL ØKUMENIKK………………………………………………………………………………… 201 Liv Hegna

INNVANDRERKIRKEN – TILFELLET TRÆNA ………………………………………………………………………………………… 213 LITTERATUR ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 225 OM FORFATTERNE ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 231


Forord Denne boken er beretningen om hendelser og personer som gjennom generasjoner har drevet frem kristendomshistorien i vårt land. Innvevd i tiden har deres liv spilt seg ut på den kristne scene. Hevet over enhver tvil kan man si at middelalderens største kirkelige skikkelse var Olav den hellige. Eystein Erlendsson (erkebiskop 1160–88) var meget betydningsfull, og erkebiskop Olav Engelbrektsson (erkebiskop 1523–38) var også en av de virkelig store, selv om han måtte innrømme tapt kamp mot destruksjon av Den katolske kirke i Norge. Etter Kirkens tilbakekomst har personligheter som biskop Fallize, biskop Mangers og mange, mange flere, satt sine spor. Sammen med titusener, ja hundretusener av troende har de på forskjellig vis bidratt til det som i dag er det kristne økumene i Norge. Ved Det teologiske Menighetsfakultet ble det høsten 2015 holdt en forelesningsrekke som het Katolsk kirkeliv i Norge og Norden gjennom 1000 år. De fleste av bokens forfattere var forelesere på kurset. En takk til førsteamanuensis Jan Schumacher, som i etterkant påtok seg fremstillingen av den første kristentiden i landet. Det er føyet til et mindre kapittel om dagens innvandrerkirke. En særlig takk til sr. Else-Britt Nilsen og Bernt T. Oftestad, som sammen med undertegnede har fungert som redaksjonskomité. For fremstillingen av Kirkens historie i Norge i mellomkrigstid og etterkrigstid, har det statistiske materialet som p. Claes Tande tidligere har tilrettelagt, vært til stor nytte. Takk også til St. Olav forlag for hyggelig samarbeid. Liv Hegna (red.) Oslo, 2016

7


Olav den hellige, eller Olav Haraldsson, konge i Norge i perioden 1015–1028. Olav førte rikssamlingen videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Størst betydning fikk han etter sin død som rikshelgen. Her illustrert i Olavsfrontalet fra Haltdalen stavkirke i Sør-Trøndelag. FOTO: EIRIK IRGENS JOHNSEN | © 2016 KULTURHISTORISK MUSEUM, UIO | CC BY-SA 4.0

8


Jan Schumacher

KRISTNINGEN AV LANDET

K

ristendom kom ikke til Norge i kjølvannet av seierrike hærer, og omvendelse ble ikke presset igjennom under trussel om død. Men slik hadde det vært for de saksiske stammene som befolket det landområdet som romerne hadde gitt navnet Germania. Ca. år 800, under Karl den stores erobringstokter østover, var de blitt stilt overfor valget mellom dåp eller død. Karolingerrikets ekspansjon østover stoppet imidlertid opp ved grensen til danenes land. Under ledelse av kong Godfred bet danene fra seg med raske og brutale angrep på vikingers vis. Karls drøm om et katolsk keiserrike i vest nådde aldri nord for Slesvig. Etter Karls død i 814 ble keiserriket gradvis svekket og oppstykket. De sentrale delene av Europa befant seg på terskelen til urolige tider som tålte sammenligning med folkevandringene fire århundre tidligere. Vikingene i nord hadde ikke bare satt en stopper for keiserens imperialistiske misjon. De var selv på vei ut i Europa, om ikke med imperialistiske ambisjoner, så for å slå tilbake, og for å se om det var mulig å berike seg på den kristne kulturen i Europa. Men Kirken glemte ikke dem som befant seg in partibus aquilonis (nordområdene), utenfor Karolingerrikets grenser. I 823 opprettet pave Paschalis I et misjonsepiskopat rettet mot nord. Det lå et program i dette at initiativet kom fra Roms biskop, og det var et sterkt sym-


bol at hovedsetet for denne misjonen ble lagt til Reims. Roma hadde om lag to hundre år tidligere tatt initiativet til å drive misjon blant nordboernes etniske slektninger, anglere og saksere, som hadde slått seg ned i den romerske provinsen Britannia. Og i Reims hadde den første frankiske kongen, Klodvig, mottatt dåpen fire hundre år tidligere, og i bispekirken var de frankiske kongene blitt salvet. I 832 ble hovedsetet for denne misjonen flyttet lengre mot nord og øst, til Hamburg. Pave Gregor IV gjorde den franske munken Ansgar til erkebiskop i det nye stiftet og til legatus (utsending) til svenskene, danene og de øvrige folke­ slagene i nord. At et erkestift ble plassert så langt mot nord og øst, gjorde det sårbart for vikingenes angrep. Samtidig røpet stedsvalget en optimisme om at hedningene i nord kunne åpne seg for evangeliet. Det er også karakteristisk for denne perioden i kirkens historie at erkestiftet er et benediktinerkloster og misjonæren Ansgar en munk. Det var slike munker som hadde stått i spissen for kristningen av England, og det var slike munker som hadde drevet misjon under Karl den stores vern og også i noen tilfelle i kritisk distanse til hans brutale metoder. En utløsende faktor for at den franske munken Ansgar ble hentet ut av det tyske klosteret Corvei, var at en dansk stammehøvding som het Harald Klak, hadde dukket opp hos Karls etterfølger, Ludvig den fromme. Et uavklart maktvakuum i Danmark etter kong Godfreds død hadde fått Harald til å søke støtte hos danenes svorne motstandere. Kilder forteller at keiser Ludvig oppfordret Harald til å gå over til kristendommen, «for på den måten kunne det bli et nærmere vennskap mellom dem». Harald gikk med på dette og mente nok at det var verdt det med tanke på kongemakt i sitt hjemland. Keiseren stod fadder ved dåpen «og kalte Harald sin sønn». Ansgar er blitt omtalt som «Nordens apostel», noe som er et litt for stort ettermæle. Han satte aldri sine ben i Norge, og i Danmark og i Sverige kom heller ikke virksomheten hans til å sette varige spor. Sporene etter Ansgars misjonsferder ble etter hvert nærmest helt visket ut. Men selv om misjonshistorien i Danmark, Sverige og Norge skulle komme til å ta en annen vending, så mistet ikke erkestiftet i Hamburg sin betydning for ettertiden. Sett fra Roma forble ansvaret for at Herrens navn skulle gjøres kjent i det ytterste nord (ultima Thule), hos erkebiskopen, og selv om erkestiftet ikke fikk utrettet noe etter Ansgars død, forsøkte ihvertfall Hamburg å følge med 10


på hva som skjedde. Resultatet av dette er nedfelt i en bok om Hamburg-biskopens bedrifter (Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum) fra siste halvdel av 1000-tallet. Denne kilde til kristningen av Norge befinner seg i tid langt nærmere begivenhetene enn de islandske sagaene. Men til tross for at Hamburg kjente seg forpliktet av oppdraget å bygge Kirken i nord, så befant erkebiskopen seg utenfor de begivenhetene som førte frem mot kristningen av landet.

Angrepene på Lindisfarne De første gangene kristendommen meldte sin ankomst på norsk jord, kunne ha vært i form av krigsbytte fra vellykte røvertokt rettet mot forsvarsløse klostre, slik som angrepet på den «hellige øya» Lindisfarne i 793. Dette klosteret hadde status som et åndelig sentrum for kirken i Northumbria. Angrepet var ikke starten på nordboernes tilstedeværelse på De britiske øyer. Arkeologiske funn forteller oss at forbindelsene strakte seg lengre tilbake i tid. Men det som skjedde i 793, har brent seg så fast i bevisstheten at det den dag i dag er vanlig å la det markere starten på «vikingetiden». Blant historikerne som beskjeftiger seg med den angelsaksiske epoken, er det vanlig å skjelne mellom to «vikingtider», etter de periodene da folket på De britiske øyer led mest under det skandinavenes nærvær brakte med seg. Den «første» vikingetiden startet med Lindisfarne og kom først under kontroll hundre år senere takket være Alfred, den eneste kongen i Englands historie med tilnavnet «den store». Alfred innså at det bare var gjennom å samle småkongedømmene til ett rike at vikingehærene kunne bli nedkjempet. Den «andre» vikingetiden faller sammen med et svekket kongedømme i England under siste halvdel av 900-tallet, først under kong Aethelred den rådville (som ifølge sagaen stod som fadder for Olav Tryggvasson), dernest ved at danskekongen Knut den mektige i 1016 tok herredømme over England. I 1066 tapte hans etterkommer kampen om makten; det samme gjør den siste angelsaksiske tronarving, for ikke å forglemme den norske kongen Harald Hardråde – halvbror til Olav den hellige. Haralds nederlag i slaget ved Stanford bro avrunder vikingtiden. Hans etterfølger i Norge kom til å bære tilnavnene «kyrre» og «bonde». Det betyr at han ble sett på som «fredsæl» og var «fastboende»; med

11


Tilfellet Træna Det burde ikke være noen overraskelse at det sentrale Østlandet eller de større byene har flest innvandrede katolikker. Det er her jobbene finnes, det er her det er boliger, det er her innvandrere kan søke sammen med familie og venner og bekjente. Ikke minst derfor vakte det stor forbauselse da det høsten 2014 fremkom at øygruppen Træna hadde 13 % katolikker (St Olav, nr. 3, 2014). Træna er en øygruppe på Helgelandskysten. Øygruppas høyeste punkt ligger på Sanna. «Fjellet» der rager 338 meter over havet! Træna har flere skoler, og Trænahallen, som ble innviet i 2002, har håndballbane, skytebane, service­ anlegg, storkjøkken og en vestibyle med kafé og bibliotek. Hovednæringen i Træna er fiske, både kystfiske, havfiske og oppdrett, salting, frysing og foredling. I høysesongen er det mange jobber å finne for folk som søker å tjene noen kroner innenfor fiskerinæringen. Med sine 500 innbyggere, hvorav 66 katolikker, altså 13 %, skiller Træna seg godt ut i forhold til landsgjennomsnittet. Ordfører i Træna er Per Pedersen. Han representerer Kristelig Folkeparti og styrer Træna sammen med Senterpartiet. – Jo, det stemmer at vi har mange katolikker her, sier han på telefon. – Jeg kan ikke bekrefte det eksakte antallet. Vi fører ikke noen statistikk over religionstilhørighet her i kommunen. Antallet katolikker varierer vel en del gjennom året også, og fra år til annen. Men det ligger nok omkring det tallet som nevnes, ja, sier han. – Og joda. Jeg kjenner mange katolikker. Jeg tror de liker seg her. Et par katolikker fra Polen leier hos oss. Men også katolikker fra Litauen og noen andre land bor og arbeider her. – Polakkene kom først. Det begynte med at noen dro til Polen for å selge fisk. En av oppkjøperne hadde en nevø som så seg om etter arbeid. Han kom til Træna. Så kom kona etter. Og så kom det mange flere. De er fantastisk gode og stabile arbeidsfolk. Vi er svært glade for at de er her. Noen er her bare i fiske­sesongen. Andre bor her fast. Mange av dem er gift med hverandre. En tid hadde vi en slags «Lille Warzawa» her på Træna. Nå finner du polakkene overalt i bygda. Noen av dem har giftet seg med folk herfra også. En av dem er en dame fra Polen som er vararepresentant til kommunestyret, sier Per Pedersen. Vara­representanten ordføreren snakker om, heter Izabela Emilie Holmen. Bare skrive­måten når det gjelder fornavnet, røper polsk opprinnelse. Etternavnet har hun fra sin norskfødte ektemann. Paret har tre barn i skolepliktig alder. Izabela (Iza) arbeider i administrasjonen i en fiskeribedrift. Hun er engasjert i 216


politikk. Hun representerer Senterpartiet. Hun har beholdt sin tro og praktiserer den så godt det lar seg gjøre i et lite kystsamfunn et sted i Nord-Norge uten fast kirke: – Vi får besøk av prest én gang i måneden. Han feirer messe på polsk, men også på engelsk fordi det bor noen katolikker fra Thailand og fra Filippinene her. Presten kommer fra Mosjøen hit til oss, sier Izabela Holmen. Sognepresten i Mosjøen er den polskfødte, 53 år gamle pateren Andrzej Kosciukiewicz MSF. Sognet i Mosjøen ble opprettet i 2003. Det omfatter søndre del av Nordland fylke, til og med Rana, Lurøy og Træna. Hasvik, Moskenes, Hitra og Båtsfjord er kommuner med syv prosent katolikker eller mer. Den katolske innvandringen til disse kommunene henger sammen med arbeidsmarkedet, særlig da innen fiskerinæringen. I Nord-Norge finner man de største menighetene når

Træna, en vakker øygruppe på Nordlandskysten. Utsikt mot Sanna fra Husøya på Træna. FOTO: BÅRD ELLINGSEN | WIKIMEDIA CC BY-SA 3.0

217


det gjelder utstrekning: Presten i Mosjøen, hvor Træna inngår, har ansvar for å betjene et sogn på 17 248 kvadratkilometer. Sognet hører inn under Tromsø Stift/Nord-Norge. Dette stiftet omfatter fylkene Finnmark, Troms, Nordland og Svalbard, til sammen et område på hele 112 918 kvadratkilometer: Menighetene sørover er for det meste betydelig mindre i utstrekning. St. Olav domkirke­ menighet i Oslo dekker «bare» 310 kvadratkilometer. St. Hallvard er dobbelt så stor i utstrekning med sine 670 kvadratkilometer, og den nyopprettede menigheten i byen, St. Johannes i Groruddalen, er på beskjedne 42 kvadratkilometer.

Etnisk smeltedigel Den katolske kirke er en etnisk smeltedigel: Polen står for 36,5 % av de registrerte katolikkene, Norge for 22,8 %, Litauen for 9,3, Filippinene for 7,0, Chile for 3,0, Vietnam for 2,9, Sri Lanka for 1,1, Frankrike 1,0, Tyskland 1,0 og Spania for 0,9 %. (Statistikk fra 2014). Til sammenligning viser tallene fra tyve år tidligere (1994) at norskfødte var størst med andelen 36,8 %, Vietnam med 10,2, Filippinene med 9,8, Polen med 7,5, Chile med 6,5, Sri Lanka med 2,5, USA med 1,6, Ungarn med 1,5, Frankrike med 1,4 og Tyskland med 1,4 %. Brukket ned på lokalt nivå, eksempelvis i Bergen, har menigheten St. Paul, som mange andre steder, mange nasjonaliteter representert. Disse fordeler seg slik: eritreisk, filippinsk, litauisk, polsk, spansk­ talende, tamilsk og vietnamesisk gruppe. I Bergen har man valgt å rubrisere noen norske aktiviteter under betegnelsen «Norsk gruppe» og plassert denne på lik linje med de øvrige etniske gruppene på organisasjonskartet. Store individuelle variasjoner og forskjeller preger innvandrergruppene. Varierende samholdsfølelse mellom gruppene og innad blant grupper av samme nasjonalitet, forskjeller mellom generasjoner og forskjeller mellom gruppene som kom til Norge, er slikt sognepresten i hver menighet må forholde seg til. Tro overskrider etnisitet, konkluderte antropologen Sidsel Mæland i sitt forskningsprosjekt Kollektivt mangfold eller gruppevis enfold? Flerkulturelle katolske miljøer i Norge. Mæland hadde lagt sin forskning til det flerkulturelle miljøet rundt St. Olav domkirke i Oslo og gjort feltarbeid i både Tromsø og i en liten distriktsmenighet. Avhandlingens hovedtittel er Hva har vi felles? En studie i kulturell kompleksitet og multikulturelle prosesser i Den katolske kirke i Norge. Mæland dokumenterer det vi alle ser og lenge har visst, og som Kirkens statistikk viser, nemlig at nordmenn 218


er en minoritet i Kirken i Norge. I prosent, skriver hun, er andelen etniske nordmenn nå sunket til antagelig bare rundt 20 % etter at folk fra andre land virkelig begynte å dominere menighetslivet fra 1970-tallet av. Biskop Bernt Eidsvig har gjort det klart at han vil ha innvandrere aktivt med i lokalkirkens arbeid. Hans tanke er at innvandrersjelesorgen hovedsakelig skal foregå lokalt, selv om den er sentralt organisert. I Retningslinjer for innvandrer­ sjelesorgen (PHP) heter det: Vanligvis er de «innfødte» katolikker i flertall og innvandrere i mindretall. Hos oss er den «rotnorske» gruppe et lite mindretall. Under én synsvinkel kan man betrakte denne gruppe som én nasjonal­gruppe blant mange, altså ikke som en ressurssterk «vertsgruppe». Katolske innvandrere må ha klart for seg at den norske gruppen ikke er sterk nok som ressursgruppe til å yte all den bistand de kunne ønske seg til å drive menighetens fellesprosjekter. Noen steder er det snarere omvendt: at det er de største innvandrergrupper som har større ressurser, og derfor må ta tilsvarende ansvar for å bygge opp den lokale menigheten. De må også være villig til å gi det norske «vertskap» livsrom til å utvikle sin tro ut fra sin norske kulturelle bakgrunn. (PHP/OKB, 2014, s. 4)

Mangfoldige messespråk Benedicat vos omnipotens Deus, Pater, et Filius, et Spiritus Sanctus. Slik lød velsignelsen i forbindelse med utsendelsen etter Den hellige messe i hundrevis av år. Men det gjør den ikke lenger. I dag foregår messehandlingen stort sett på nasjonalspråkene, ja på utallige nasjonalspråk. Det gjelder en rekke menigheter i Norge. Bare i St. Olav domkirkemenighet i Oslo feires det messer på norsk, polsk, engelsk, spansk, fransk og kroatisk. I tillegg feires det messer én til to ganger i måneden på vietnamesisk, litauisk, ukrainsk, og av og til på arabisk, ungarsk, tagalog og cebuano. Fra våren 2016 foreligger planer om å utvide repertoaret med månedlige messer på italiensk. I St. Olav menighet alene er 140 nasjoner representert, noen nasjoner med bare én person. Når folk flytter til eller fra, kan det derfor hende at en hel nasjon legges til eller forsvinner fra statistikken. I St. Olav menighet i Oslo 219


var det ifølge ajourførte lister per 1. november 2015 i alt 13 125 medlemmer. Det store antallet messespråk som anvendes i denne kirken, henger sammen med at St. Olav er besøkt av folk som kommer «langveisfra». De troende fra så godt som hele hovedstaden søker sammen med andre fra samme nasjon eller miljø. Kirkegjengerne i St. Olav er ikke bare lokale menighetslemmer, altså katolikker som bor innenfor menighetens grenser, men en betydelig andel som bor i andre bydeler enn den delen som utgjør St. Olav menighets sogn. St. Olav er en domkirke. Pontifikalmesser verdsettes høyt av de troende. Noen av landets beste organister er tilknyttet St. Olav domkirke, og kormiljøet er levende. Det feires mellom 15 og 17 søndagsmesser hver uke i St. Olav i Oslo i tillegg til noen dåpsgudstjenester og annet og noen messer på lørdag. Tomme benkerader er et ukjent fenomen i Akersveien. I løpet av helgen er over 3000 mennesker til søndagsmesse. I tillegg kommer omlag 500 i forbindelse med dåp, bryllup og katekesemesser. St. Hallvard menighet på Enerhaugen i Oslo har et noe mindre antall messe­ språk enn St. Olav. St. Hallvard menighet med sine 16 617 medlemmer feirer messe på polsk, engelsk og eritreisk i tillegg til norsk, og sporadisk og litt uannonsert «gamlemessen» på latin av en til formålet utdannet prest (og ministrant). Den generelle katolske messeplikten bortfaller ikke selv om man er på ferie eller på midlertidig jobb et eller annet fjernt sted. Biskopen har derfor pålagt menighetene i rimelig utstrekning å tilpasse sitt gudstjenesteliv etter tilstrømningen av katolske turister. Dette etterleves ved at man noen steder tilstreber å finne en prest som kan feire messen på turistenes språk eller på latin eller ved at lesninger o.a. i de norske messene gjentas på deres språk. Ungdom, turister og andre tilreisende gjør seg bruk av apper på mobiltelefonene sine og følger de bevegelige tekstene (lesninger, evangelium osv.) på sitt eget språk. Ikke bare messer, men også mange kulturelle, til dels «monoetniske» aktiviteter på utallige morsmål finner sted i mange menigheter uken igjennom: I Akersveien tilbys katekese for alle alderstrinn, konfirmasjonsundervisning, ekteskaps­kurs, norskundervisning, kroatisk folkedans, sanggrupper, bønnegrupper på alle tenkelige språk, foredrag, menighetsfester, foreningsliv, konserter, legordensmøter, retretter, trosopplæring, ungdomsarbeid, turer og leirvirksomhet, i tillegg til kirkekaffe gjennom hele søndagen, inklusive varm lunsj for dem som ønsker en matbit etter kirketid. 220


Integrasjon? Det er «ikke en prioritert oppgave for Kirken å bevisst integrere sine medlemmer til den ene eller andre nasjonale tilhørighet, ei heller den norske» (Pastoral handlingsplan/OKB, s. 27). Men det er vanskelig å stikke under stol at Den katolske kirke i Norge (og i mange andre land) gir en unik mulighet for immigranter og flyktninger å bli innpasset i det nye landet de er kommet til. Kirken balanserer derfor mellom å ta vare på innvandrernes tro og åndelige liv og å legge til rette for at de blir kjent med og tilpasser seg mottagerlandets kultur. I Oslo katolske bispedømmes Retningslinjer for innvandrersjelesorg er det gitt konkret veiledning. Det fastslås der at «en sunn integrasjon er en prosess som må få følge naturlige, menneskelige lover (…) og sjelesorg for de nasjonale grupper skal hverken forsere eller blokkere prosessen. God innvandrersjelesorg er brobyggende og klarer å differensiere mellom hva som best tjener de første generasjoner innvandre, og det som best gavner senere generasjoner». Mange av de for lengst innvandrede katolikkene er godt integrert i det norske samfunnet, de har stiftet familie og praktiserer sin tro i Kirken. Man kan tenke seg at mange, etter en generasjon eller to, ikke lenger har behov for en egen «innvandrersjelesorg». Er man født i Norge, om enn med foreldre født i et annet land, gått på skole her, fått seg ektefelle og kanskje begynt å følge egne barn til barnehage eller skole, ja så føler og tenker man litt annerledes enn det foreldrene gjorde, selv om man fortsatt har en viss identitet og «nasjonalfølelse» i bagasjen. De har mer eller kanskje helst mindre tilhørighet til det landet én eller flere av foreldrene kom fra. Tilhørighet er et fleksibelt begrep. Også nordmenn kan ha en «følelse» av å tilhøre et annet sted enn bostedet. Særlig i storbyene er bostedet «nytt» for mange: Jeg personlig kan føle meg litt som telemarking ettersom min bestefar var født som odelsgutt på Akkerhaugen i Sauherad kommune i Telemark en gang på 1800-tallet. Han valgte læreryrket og en karriere i byen (Oslo) istedenfor trange kår på landet. Det er grunnen til at jeg er Oslo-pike. Jeg har en telemarksbunad i skapet. Sammenligningen halter, selvfølgelig, men like fullt …

221


Roma legger føringer Den riktig store katolske utvandringsbølgen fra Europa til Amerika fra slutten av 1800-tallet gjorde at Roma systematisk tenkte pastorale strategier i forhold til flyktninger. Etter Den annen verdenskrig tiltok antallet flyktninger, og slike strategier ble enda viktigere. Det annet vatikankonsil (1962–1965) tok opp tematikken. I dekretet om biskopenes hyrdeverv promulgert av Pave Paul VI i 1965, konkretiseres oppdraget: Biskopene skal vise seg omsorgsfulle mot alle, hvilken alder, sosial status eller nasjonalitet de enn er av, så vel innfødte som fremmede (Christus Dominus, kap.II, 16). Særlig omsorg skal ytes overfor de troende som på grunn av sine livsvilkår ikke i tilstrekkelig grad kan nyte godt av sogneprestenes felles ordinære hyrdeomsorg, eller som fullstendig må unnvære den, så som de aller fleste utvandrere, landflyktige og flyktninger, sjøfolk, luftfarende, nomader osv. (…) Bispekonferansene, især de nasjonale, skal med flid beskjeftige seg med de viktigere spørsmål i forbindelse med de tidligere nevnte mennesker. De skal med egne midler og undervisningsformer i enighet med og med forenede krefter legge planer om og virke til gavn for den åndelige omsorg for dem, idet de først og fremst tar hensyn til de bestemmelser som er eller vil bli fastsatt av Den apostoliske stol og tilpasset tidens, stedets og menneskenes vilkår. (Christus Dominus, kap. II, 18) Sjelesorg blant innvandrere er et viktig tema for Læreembetet. En rekke pavelige dokumenter omhandler saken. I 2004 ajourførte pave Paul VI det apostoliske skrivet Pastoralis Migratorum Cura. Det utkom opprinnelig i 1969. I 2014 fulgte instruksen Erga Migrantes Caritas Christi fra Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende. Migrasjon skyldes økonomiske og sosiale eller politiske vanskeligheter som krig og uro, fattigdom og sult. Mangel på stabile samfunnsstrukturer, sosiale, kulturelle eller helsemessige tilbud i mange land og dårlig infrastruktur og mangel på samfunnsøkonomisk orden gjør livet vanskelig for folk. Man snakker om push- og pull-faktorer: Det er av en eller annen årsak umulig å bli boende der man bor, eller det er attraktivt å søke opphold lengre vekk i eget eller i et 222


annet land. Migrasjon er en av verdens største utfordringer i dag, både selve migrasjonen og verdenssamfunnet manglende innsats for å rette på forhold som leder til migrasjonen og de store flyktningstrømmene. Det er vanlig å anta at det finnes rundt 60 millioner flyktninger (tall fra FNs Høykommissariat). Mange flere enn disse 60 millionene flytter på seg internt, fra landsby til landsby, over nærmeste grense nasjonalt eller til fjernere strøk internasjonalt, ja endog fra kontinent til kontinent. Antallet synes å øke: På FN Sambandets nettside hevdes det at antall migranter som har krysset landegrenser, økte fra 150 millioner i år 2000 til 232 millioner i dag (2016). Internt fordrevne er det knapt nok noe tall på. FN har fastsatt 20. juni som Verdens flyktningedag. Datoen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2001. FNs Høykommissariat for flyktninger velger hvert år et tema for dagen og koordinerer markeringen verden over. I tillegg har FN en internasjonal migrasjonsdag som markeres 18. desember. Den katolske kirke markerer sin Verdensinnvandrerdag den annen søndag etter festen for den hellige Åpenbaring.

INNVANDRERSJELESORG Helt siden 1980-tallet har prester og legfolk i Norge beskjeftiget seg med tema «katolsk innvandring». Forskjellige råd og utvalg har hatt saken på kartet. I 1989 kom en veiledning fra biskop Gerhard Schwenzer for stiftskapellaner for innvandrere og koordinator for innvandrersjelesorgen. Syv år senere kom egne retningslinjer. I 2011 fornyet biskop Eidsvig disse med Retningslinjer for kategorialsjelesorgen, og i 2014 endret han navnet fra ‘nasjonalsjelesorg’ til ‘innvandrersjelesorg’. Navneendringen var et direkte resultat av at mange oppfattet ‘nasjonalsjelesorg’ som landsdekkende. ‘Migrantsjelesorg’ var et alternativ man diskuterte, men man ble altså stående ved begrepet innvandrersjelesorg.


m


Litteratur

KRISTNINGEN AV LANDET Dale Spørck, Bjørg (red. og overs.), Nyere norske kristenretter (ca. 1260 – 1273) (Thorleif Dahls Kulturbibliotek) Oslo 2009 Gunnes, Erik, Salvesen, Astrid (red.), Gammelnorsk Homiliebok, Oslo 1974 Hallencreutz, Carl Fredrik, Hållander, Tore (red.), Boken om Ansgar, Stockholm 1986 Härdelin, Alf, Världen som yta och fönster: Spiritualitet i medeltidens Sverige. Scripta minora 13, Stockholm 2005 Imsen, Steinar, (red), Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie (Senter for middelalderstudier, NTNU Skrifter nr. 15), Trondheim 2003 Jørgensen, Torstein, Montgomery, Ingunn, Schumacher, Jan (red), Gjør døren høy: Kirken i Norge i 1000 år. Oslo 1995 Lysaker, Trygve (overs.), Erkebiskop Eilifs tredje statutt. Trondheim 1991 McGuire, Brian Patrick, Da himmelen kom nærmere. Fortællinger om Danmarks kristning 700–1300, Fredriksberg 2009 Norseth, Kristin (red.), Messuskyringar: Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse, Oslo 2014 Schumacher, Jan, «Kristendommen i tidlig middelalder» og «Kristendommen i høymiddelalderen», begge i Norges Religionshistorie, red. Arne Bugge Amundsen, Oslo 2005 Tosterud Danielsen, Bjørg, Frihagen, Anne Katrine (overs.) Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg Stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden (Thorleif Dahls Kulturbibliotek), Oslo 1993 Tveito, Olav, «Ad fines orbis terrae – like til jordens ender. En studie i primær trosformidling i nordisk kristningskontekst», Acta Humaniora nr. 209, Oslo 2004

225


REFORMASJONEN I NORGE Garstein, Oscar, Klosterlasse. Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen (Thorleif Dahls kulturbibliotek), Oslo 1998 Gervin, Karl, Det store bruddet. Reformasjonen i Norge, Oslo 1999 Imsen, Steinar, Superintendenten, Oslo 1982 Kirkeordinansen 1537/139, utg.: Martin Schwartz Lausten, Odense 1989 Laugerud, H., «Gjerpen-rettssaken i 1613. Dens bakgrunn og konsekvenser», SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn 2014, s. 311–322 Lausten, Martin Schwarz, Reformationen i Danmark, København 1987 Oftestad, Bernt T., «‘To hondestycker’. Til tolkningen av den Danske kirkeordinans av 1537/37», Norsk teologiske tidsskrift (88) 1987, s. 159–175 Oftestad, Bernt T. et.al. Norsk kirkehistorie, 2. utg. Oslo 2005 Rian, Øystein, Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer, Oslo 2014 NORSK KATOLISISME I DET 19. ÅRHUNDRE Bäumker, Franz, «Johannes Olav Fallize. Ein Bischöfer Pioner des Skandinavischen Nordens», i Pionere der Weltmission bind VI, Achen 1924 Bloch-Hoell, Nils E., «Forholdet mellom Den norske kirke og Den romersk-katolske kirke i Norge i tiden 1843-1892», i Norsk Teologisk Tidsskrift 1958, s. 90–121 Brodersen, Arnstein, Die Nordpolmission. Ein Beitrag zur Geschichte der katholischen Mission in den nordischen Ländern im 19. Jahrhundert, Wien 1997 Duin, Johs. J., Streiftog i norsk kirkehistorie 1450–1880. En samling artikler, Oslo 1984 Eidsvig, Bernt I., «Den katolske kirke vender tilbake», i Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag (red. John W. Gran, Erik Gunnes, Lars Roar Langslet), Oslo 1993, s. 143–239 Gunnarson, Thorstein, «Den katolske missionsstation i Alten i femtiaarene. Et bidrag til ‘nordpolsmissionens’ historie», i Norsk Teologisk Tidsskrift 1913, s. 337–365 Kirkelige Bekjendtgjørelser for Norges Apostoliske Vikariat, årene 1888–1914 Kjelstrup, K., Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo 1942, nyutgitt Oslo 2013 Kronikk over St. Josefssöstrene fra Chambery. Den norske ordensprovins 1865–1940, Oslo 1940 Metzler, Johannes SJ, Die Apostolichen Vikariate des Nordens, Paderborn 1918 Molland, Einar, Norges kirkehistorie i det 19. århundre, Bind I–II, Oslo 1979 Rygnestad, Knut, Dissentarspørsmålet i Noreg frå 1845 til 1891. Lovgjevning og administrativ praksis, Oslo 1955 St. Josephsøstrene av Chambéry, Den norske ordensprovins 1865-1915, Oslo 2009 St. Olaf. Katolsk tidende, årene 1889-1914 Tromsø stift: Den katolske kirke i Nord-Norge – under MSF-overhyrder i 75 år – 1931–2006, Tromsø 2007

226


NORDPOLMISJONEN Brodersen, Arnstein [dom Alois], Die Nordpolmission, Diplomarbeit an der Universität Wien, Wien 1997 Gran, J.W., Gunnes, E., & Langslet, L.R. (red.), Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til idag, Oslo 1993 Kjelstrup, K., «Nordpolmisjonen og dens menn», Norvegia Catholica, Oslo 1942, nyutgitt Oslo 2013 Nielsen, Jens Petter, Altaboka, Alta 1983 Nielsen, Jens Petter, I Kopperverkets tid, Kåfjord kirke 150 år, Alta 1987 Nyborg, Chris, «Papister på Nordkalotten – Nordpolmisjonen 1855–1869», i Lokalhistorisk magasin 2/14, s. 28–30 DEN KATOLSKE KIRKE I ET SAMFUNN UNDER MODERNISERING Bergwitz, Haakon (utg.), De søkte de gamle stier –, Oslo 1936 Eidsvig, Bernt I. et.al., Den katolsk kirke i Norge. Fra kristningen til i dag, Oslo 1993, s. 241–286 Erikstein, Tor Eivind, Veien tilbake til moderkirken. Sigrid Undsets og Lars Eskeland sin religiøse utvikling (MF-spesialavh.), Oslo 1989 Katolsk katekismus, Kristiania 1922 Kjelstrup, K., Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo 1942 Lars Eskeland. Minneskrift, Bergen 1950 Littlewood, Alan, The Early History of the Roman Catholic schools in Norway, 1860–1924, University of Durham 1983 Modus recipendi haereticum (Hvordan heretikere skal mottas), gitt av S. Officium 12. juli 1895. Kirkelige bekjendtgjørelser for Norges apostoliske vikariat, (5)1901, 42 Norseth, Kristin, «The Case of Marta Steinsvik and Norway», i European Studies 31 (utg.: Yvonne Marias Werner and Jonas Harvard), Amsterdam – New York 2013, s. 149–161 Oftestad, Bernt T. Sigrid Undset. Modernitet og katolisisme, Oslo 2003 Oftestad, Bernt T. et.al., Norsk kirkehistorie 2. utg., Oslo 2005, s. 229–269 Oftestad Bernt T., «‘… det er noget kastrert ved den.’ Sigrid Undsets oppgjør med protestantismen», Norsk teologisk tidsskrift 2006, s. 211–229 Oftestad, Bernt T., «Konversjon i modernitetens skygge. Knud Krogh-Tonnings vei til katolisismen», Teologisk tidsskrift 2016, s. 4–22 Slotsvik, Tone Njølstad, «Alt for Norge. Ikke ogsaa for katoliker?» Den katolske minoritet i Norge 1905–1930 (Masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen), Bergen 2009 Werner, Yvonne Maria, Världsvid men främmande. Den katolske kyrkan i Sverige 1873–1929, Uppsala 1996 Werring, Henri, Lars Eskeland. Læreren og mennesket, Oslo 1954

227


NONNER I NORGE I NYERE TID Aukrust, Knut & Nilsen, Else-Britt, Bak klosterets port. Nonner i Norge forteller, Oslo 1996 Nilsen, Else-­Britt, Nonner i storm og stille. Katolske ordenssøstre i Norge i det 19. og 20. århundre, Oslo 2001 Schiøtz, Aina, «De frivillige organisasjonene og helsebyggeriet i Norge», i Rom for helse (Helse og omsorgsdepartementet), Oslo 2012 Werner, Yvonne Maria (utg.), Nuns and Sisters in the Nordic Countries after the Reformation. A Female Counter-Culture in Modern Society, (Studia Missionalia Svecana LXXXIX), Uppsala 2004 KATOLSK KIRKELIV UNDER KRIGEN Austad, Torleiv, «Fra statskirke til selvadministrert folkekirke – Den norske kirke under krigen» i Larsen S.U./ Montgomery, I. (red.): Kirken, krisen og krigen, Oslo 1982, s. 342–352 Bruce, Johs, Fra Urtegaten til Enerhaugen, Oslo 1990 Duin, Johs. J, Elisabethsøstrenes historie i Norge 1880–1980, Oslo 1980 Mangers, Jacob, Notater 1940–1945. Manuskript, Oslo katolske bispedømmes arkiv Nilsen, Else-Britt, «Ordenssøstre i Norge under annen verdenskrig», Norsk teologisk Tidsskrift 1993, s. 65 ff. Olsen, Torbjørn, Den katolske kirke i Nord-Norge 1931–2006, Tromsø 2007 Rieber-Mohn, Gottlieb (senere mest kjent under sitt klosternavn Hallvard), «Vi var med. Glimt av den katolske kirke i Norge under okkupasjonen», St. Olav 1945, s. 83 ff. St. Olav (tidsskrift) årene 1940–1945 I tillegg bygger artikkelen på opplysninger gitt i forfatterens samtaler med ordenssøstre og andre i første halvdel av 1990-årene. NASJONAL ENHET FOR EN NY TID Eidsvig, Bernt I., «Den katolske kirke vender tilbake» i John W. Gran et al., Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til idag, Oslo 1993, s. 143–425 Lund-Iversen, Carl Lauritz, Ordets tjener og sviker. Forfatteren, Kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, Kristiansand 2016 Oftestad, Bernt T., Den norske statsreligionen. Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, Oslo 1998, s. 233–260 Oftestad, Bernt T. et al., Norsk kirkehistorie 2. utg. Oslo 2005, s. 281–312 Oftestad, Bernt T., «Jesuittparagraf og antikatolisisme. Debatten om og endring av Grunnlovens § 2», Teologisk Tidsskrift 2014, s. 408–430 Røsbak, Ove, Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, Oslo 1998 Skottene, Ragnar, Gudsbilde og fortapelsessyn. En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953–1957, Oslo 2003 228


NASJONAL KATOLISISME OG ØKUMENISK KONSIL Aga, Samuel, Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolsk domkirke. Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer (Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet), Oslo 2007 Gran, John Willem, Det annet Vatikankonsil: Oppbrudd og fornyelse, Oslo 2001 Kirke i oppbrudd. Essays om den katolske kirke i dag, Oslo 1973 Messebogen (Missale Romanum), København 1926 Missale. Messebok for Den katolske kirke i Norge, Oslo 1983 Nilsen, Else-Britt, «From Latin to Norwegian: ‘Inculturation’ in language and music? A Dominician Enterprise», upublisert Oftestad, Bernt Torvild, Den katolske kirke og liberalt demokrati, Oslo 2015 Raulin, Albert, Arv og fornyelse. Oslo katolske bispedømme 1965–1975, Oslo 1976 Rieber-Mohn, Hallvard et.al., Paven og fødselsreguleringen, Oslo 1968 Tanner, Norman P. (utg.), Decrees of the Ecumenical Councils, Vol. 2, Washington 1990 FRA KATOLSK PROPAGANDA TIL ØKUMENIKK Borgen, Peder, Vei utenfor allfarvei. Studier i skjæringspunktet mellom kirkehistorie, personalhistorie og samfunnshistorie (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab - Skrifter nr. 1), Trondheim 2009 Halvorsen, Per Bjørn, «Læresamtalene mellom den evangelisk­lutherske og den katolske kirke», Religion og livssyn 1999, nr. 3, s. 17–22 Kasper, Walter, Harvesting the Fruits: Basic Aspects of Christian Faith in Ecumenical Dialogue, NY/ London 2009 Mangers, Jacob, Compendium av de viktigste bestemmelser for Oslo Vikariats presteskap, Oslo 1937 Nilsen, Else­-Britt, «Fra fordømmelse til dialog. Da økumenikk ble en forpliktelse for katolikker», i Kværne, Per & Utgaard, Anne-Helene (red.), Hellig uro. 50 år etter Det annet Vatikankonsil, Oslo 2012, s. 225–249 Nilsen, Else­-Britt, «Norges Kristne Råd – et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn i Norge», Norsk Tidsskrift For Misjonsvitenskap nr. 1, 2016, s. 39–47 Thorn, Finn, Luther i mitt liv som katolikk, Oslo 1983 Tjørhom, Ola, Kirkens enhet – for at verden skal se og tro, Oslo 2005 Vallquist, Gunnel, Katolska läroår. Uppsala – Paris – Rom, Stockholm 1995 INNVANDRERKIRKEN – TILFELLET TRÆNA Christus Dominus. Decree on the Pastoral Office of Bishops, Vatikanet 1965 Mæland, Sidsel, «Hva har vi felles?». En studie i kulturell kompleksitet og multikulturelle prosesser i Den katolske kirke i Norge, Universitetet i Oslo 2016

229


Pastoral handlingsplan for Oslo katolske bispedømme (PHP), Oslo 2013 Retningslinjer for innvandrersjelesorgen i Oslo katolske bispedømme, Oslo 2014 Statistikk over katolikker i landet, gjengitt i St. Olav kirkeblad nr. 3-2014, kommentert av Claes Tande


Om forfatterne

Førsteamanuensis Jan Schumacher, f. 1947 i Tromsø. Førsteamanuensis emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet. Cand.theol. fra Menighets­fakultetet i 1972, fakultetslektor fra 1978 og førstelektor fra 1988. Tidl. formann i Kirkehistorisk Samfunn og leder for Norske kirkeakademiers fellesråd. Skrevet flere bøker om kirkehistoriske emner og det latinske språk. Professor Bernt T. Oftestad, f. 1942 i Askim. Professor emeritus i europeisk kulturhistorie med særlig vekt på kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Cand.theol. i 1968 (Menighetsfakultetet) og Dr. theol. i 1979 fra Universitetet i Oslo med avhandlingen Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen. Oftestad har publisert en rekke bøker og artikler innen områdene historiografi, reformasjonshistorie og moderne kirkehistorie. Biskop Bernt I. Eidsvig Can.Reg., f. 1953 i Rjukan. Katolsk biskop av Oslo. Fullførte teologiske studier ved Universitetet i Oslo (Cand.theol.) i 1978 og ved Heythrop College i England (Master of Theology) i 1982. Bernt I. Eidsvig har skrevet «Den katolske kirke vender tilbake», i Den katolske kirke i Norge (red. John W. Gran, Erik Gunnes, Lars Roar Langslet), Oslo 1993. Mgr. Torbjørn Olsen, f. 1953 i Kristiansand. Prest i Den katolske kirke. Cand. theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo i 1977, og Dipl. theol. fra 231


Johannes Gutenberg-Universität i Mainz i Tyskland i 1991. Lic. iur. can. i 1994 og dr. iur. can. i 1999, etter å ha disputert over avhandlingen Die Natur des Militärordinariats i 1997 ved det pavelige universitet Gregoriana. Professor II, sr. Else-Britt Nilsen OP, f. 1946 i Oslo. Professor II ved Det teologiske Menighetsfakultet. Mag.art. (sosiologi) 1971, Lic. theol. 1982, Dr. theol. 1990. Har vært forsker på deltid ved Institutt for systematisk teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Statsstipendiat siden 2001. Nilsen har utgitt flere bøker om kloster og klosterliv. Redaktør Liv Hegna, f. 1944 i Oslo. Redaktør/journalist. Cand.philol. fra Universi­tetet i Oslo (hovedfag i filosofi, hovedoppgave om Augustin og kjærlighetsbegrepet). Mangeårig journalist i Aftenposten. Åtte år redaktør av det fagmilitære tidsskriftet Pro Patria. Tidl. utg. boken Forsvaret og pressen, Universitets­ forlaget, Oslo.

m


KATOLSK KIRKELIV I NORGE  

gjennom 1000 år

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you