Page 1


ENCYKLIKAEN

LAUDATO SI’ AV PAVE FRANS

OM OMSORGEN FOR VÅRT FELLES HJEM


Originalutgave: Lettera enciclica Laudato Si’ del santo padre Francesco sulla cura della casa comune © Libreria Editrice Vaticana

Norsk utgave: © St. Olav forlag 2015 ISBN: 978-80-7024-309-9 Oversettelse: Sr. Anne Bente Hadland OP Omslagsbilder: © Neneo | Dreamstime.com / © Anna Khomulo | Dreamstime.com Sats og grafisk design: Peter Bjerke Trykket på svanemerket papir hos 07 media


Innhold

FORORD til den norske utgaven…………………………………………………………………………… 1. KAPITTEL

DET SKJER MED VÅRT FELLES HJEM……………………………………………………………

2. KAPITTEL

SKAPERVERKETS EVANGELIUM……………………………………………………………………

3. kapittel

DEN ØKOLOGISKE KRISES MENNESKELIGE RØTTER……………………………

5

21 55 87

4. kapittel

EN HELHETLIG ØKOLOGI………………………………………………………………………………… 115

5. Kapittel

Enkelte ledetråder for tilnærming og handling……………… 135

6. Kapittel

ØKOLOGISK OPPLÆRING OG SPIRITUALITET………………………………………… 165

NORSKE UTGAVER………………………………………………………………………………………………………… 200


Forord til den norske utgaven

Encyklikaen, det pavelige rundskriv, Laudato Si’ ble lansert i Roma sommeren 2015 og kommer på et betimelig tidspunkt i vår tid. Tørke, flom og ekstremvær er dagligdagse nyheter fra verdenspressen. Pave Frans slår fast at Laudato Si’ inngår i Den katolske kirkes sosiallære fordi den tar opp et sosialt anliggende for oss: vårt forhold til Skaperen, til skaperverket og til hverandre.  Pave Frans henvender seg innledningsvis i sin encyklika til alle mennesker fordi klima handler om oss alle –  og  om vårt felles hjem. Løsningen på klimakrisen, fremholder Paven, er å samarbeide. Klimaendringene kjenner ingen grenser, vi er alle avhengige av hverandre, og vi har et ansvar for hverandre. Her peker Frans på urettferdigheten i at det er de fattige som kjenner klimaendringene sterkest på kroppen, mens de rike landene, som 5


ble rike ved å ødelegge kloden, slipper ansvar. Alle må ta del i den globale dugnaden. Politikerne og andre ledere har et særlig ansvar, ikke minst i de rike landene. Vi trenger gode og forpliktende internasjonale avtaler, og vi kan få det til allerede under klimatoppmøtet i Paris i desember 2015, sier Paven.  Alle kan og må gjøre sitt. Han utfordrer oss, hver og en, på vårt forbruk og på vår livsstil, som ikke er tilpasset jordens tåleevne. Han får oss brutalt ut av vår egen komfortsone.  Frans slår fast at klimaendringene er menneskeskapte. Han slår fast at det er en krise, og at den vil ramme oss alle. Den rammer først og fremst de fattige, men alle vil bli rammet. Men, sier Paven, det er håp. Vi kan ennå endre kurs, men det haster. Han inviterer oss alle til å bli med på en global konversjon, vende om, forandre livene våre og redde jorden. Klimakrisen hører sammen med den sosiale krisen: Det er dypt urettferdighet at noen lever i overflod og forbruker uhemmet, utarmer og ødelegger vårt felles hjem, mens andre lever i dyp nød og nedverdigende fattigdom. Vi står overfor et menneskelig forfall som henger sammen med forringelse av naturen. Det er en sosio-økologisk krise, sier Frans. Vi er alle ansvarlige for hverandre, vi som lever nå, men vi er også ansvarlige for de neste generasjoner. Paven påpeker at politikken ikke må underkastes øko6


nomien, som igjen ikke må underkastes det teknokratiske paradigme. Vårt økonomiske system er ikke det beste for menneskene og har bidratt til denne krisen, sier han. Teksten er en sterk kombinasjon av vitenskap, politikk og teologi, og pave Frans har maktet ved denne kombinasjon og ved sin person og sitt embede å løfte klima opp på det nivå det hører hjemme: til et moralsk anliggende som angår oss alle. Dette har ingen før ham greid, og derved bidrar Paven helt konkret inn i klimakampen. Gjennomgående i sitt brev ansvarliggjør han menneskene. Vår hellige far Paven kaller oss til en radikal personlig omvendelse: fornyet handling og fornyet spiritualitet, til beste for oss selv  og vårt felles hjem i respekt for Gud, for hverandre og skaperverket. Nå står det til oss å svare på hans oppfordring.   Oslo, 25. november 2015   Bernt Eidsvig Biskop av Oslo Apostolisk administrator av Trondheim   7


Encyklikaen Laudato Si’ av pave Frans

om omsorgen for vårt felles hjem 1. «Laudato si’, mi’ Signore» – «Lovet være du, Herre», sang den hellige Frans av Assisi. I denne vakre lovsangen minner han oss om at vårt felles hjem er som en søster vi deler livet med, og som en god mor som holder oss i sine armer: «Lovet være du, Herre, for vår søster, moder jord, som oppholder oss og bærer oss og bringer frem alskens frukter og brokete blomster og gress.»1 2. Denne søsteren roper nå ut til oss om skadene vi har påført henne gjen-

nom uansvarlig bruk og misbruk av de godene Gud har utrustet henne med. Vi er oppvokst i den tro at vi – som herre og mester – har rett til å utnytte henne. Den volden som er tilstede i menneskets hjerte som er skadet av synden, kommer også tydelig frem i de sykdomstegnene vi finner i jorden, i vannet, i luften og i alle former for liv. Derfor er jorden, undertrykket og 9


lagt øde, blant de mest forsømte og mishandlede av de fattige som stønner og sukker i fødselsrier (jf. Rom 8,22). Vi har glemt at vi selv er jord (jf. 1 Mos 2,7). Vår egen kropp er laget av denne planetens elementer, luften lar oss puste, vannet gir liv og forfrisker oss.

Ingenting i denne verden er oss likegyldig

3. For mer enn femti år siden, da verden var på randen av atomkrig, skrev

den hellige pave Johannes XXIII en encyklika hvor han ikke bare nøyde seg med å avvise krig, men ville legge frem et forslag for fred. Budskapet i Pacem in Terris er stilet til «troende verden over», men også til «alle mennesker av god vilje». Stilt overfor de globale miljø-ødeleggelsene henvender jeg meg til alle mennesker som bebor denne planeten. I min apostoliske formaning Evangelii Gaudium henvendte jeg meg til alle Kirkens medlemmer for å oppmuntre til en misjonarisk reformprosess som det ennå gjenstår å fullføre. I denne encyklikaen henvender jeg meg til alle mennesker for en dialog om vårt felles hjem.

4. Åtte år etter Pacem in Terris, i 1971, refererte den salige pave Paul VI til den økologiske problematikken da han fremstilte den som en krise som er en «dramatisk konsekvens» av menneskets ukontrollerte virksomhet. «Som

10


følge av hensynsløs utbytting av naturen risikerer menneskeheten å ødelegge den og også selv bli et offer for denne ødeleggelsen.»2 Han brukte lignende ord overfor Verdens matvareorganisasjon (FAO) da han snakket om en mulig «økologisk katastrofe som resultat av industrisamfunnets uheldige virkninger», og han understreket «den påtrengende nødvendighet av en radikal forvandling av menneskehetens adferd», ettersom selv «vitenskapens mest oppsiktsvekkende fremskritt, de mest fremragende tekniske løsninger, og den mest fantastiske økonomiske vekst, vil vende seg mot mennesket hvis de ikke er ledsaget av autentisk sosial og moralsk fremgang».3 5. Den hellige Johannes Paul II viet seg i stadig sterkere grad til dette tema.

I sin første encyklika bemerket han: Mennesket «synes ofte ikke å se annen betydning av naturen omkring seg enn de ting den frembringer for omgående bruk og forbruk».4 Senere tok han til orde for en global økologisk omvendelse.5 Men samtidig påpekte han at det settes alt for få krefter inn på å «sikre de moralske betingelser for en ekte menneskelig økologi».6 Ødeleggelsen av det menneskelige miljø er veldig alvorlig, for Gud betrodde menneskene ikke bare verden, men livet selv som gave – en gave som skulle beskyttes mot de forskjelligste former for forfall. Alle bestrebelser på å ta vare på og forbedre verden forutsetter fremfor alt «en endring av livsstil, av produksjons- og forbruksformer og av de grunnfestede maktstruktu11


rer som i dag behersker samfunnene».7 En ekte menneskelig utvikling er av moralsk art og forutsetter en fullkommen aktelse for den menneskelige person, men den må også ta hensyn til «ethvert vesens natur og deres innbyrdes sammenheng i et ordnet system».8 Følgelig må utviklingen av menneskets evne til å omforme virkeligheten ha som grunnlag at alle ting opprinnelig er Guds gave.9 6. Min forgjenger Benedikt XVI kom med en fornyet oppfordring om å

«rydde av veien de strukturelle årsakene til verdensøkonomiens dysfunksjonalitet og korrigere de vekstmodellene som virker uegnet til å garantere respekten for miljøet».10 Han minnet om at verden ikke kan analyseres ved bare å isolere ett av dens aspekter, for «naturens bok er én og udelelig» og omfatter blant annet miljøet, livet, seksualiteten, familien og sosiale relasjoner. Følgelig er det «en nær sammenheng mellom skade på naturen og kulturen, som gir form til det menneskelige samvær».11 Pave Benedikt XVI ba oss om å erkjenne at det naturlige miljøet er påført store sår som følge av vår uansvarlige adferd. Også det sosiale miljøet er skadet. Men også de skadene kan føres tilbake til samme onde, nemlig til ideen om at det ikke finnes ubestridelige sannheter som styrer våre liv, noe som gjør at det ikke finnes grenser for menneskets frihet. Man glemmer at «mennesket ikke bare er frihet som skaper seg selv. Mennesket skaper ikke seg selv. Mennes12


ket er ånd og vilje, men også natur».12 Med faderlig omsorg inviterte han oss til å erkjenne at skapningen skades «når vi selv er siste instans, når alt ganske enkelt tilhører oss og tjener til vårt forbruk. Og misbruket av skapningen setter inn der hvor vi ikke lenger har en instans over oss, men kun ser oss selv.»13

Forenet i én og samme uro 7. Disse pavelige bidragene gjenspeiler refleksjoner fra tallrike vitenskapsfolk, filosofer, teologer og sosiale organisasjoner som har beriket Kirkens tenkning i disse spørsmålene. Men vi må ikke overse at det også utenfor Den katolske kirke finnes kirker og kirkesamfunn – og også andre religioner – hvor det har utviklet seg alvorlig bekymring og verdifulle refleksjoner over disse temaene. For bare å nevne ett bemerkelsesverdig eksempel, vil jeg kort vise til noe av bidraget fra den velansette økumeniske patriarken Bartolomeus, med hvem vi deler håpet om full kirkelig enhet. 8. Patriark Bartolomeus har særlig snakket om nødvendigheten av at hver

enkelt av oss angrer på den måten vi selv påfører jorden skade, for «i den grad vi alle forårsaker mindre økologiske skader», er vi kalt til å erkjenne «våre større og mindre bidrag til misdannelser og ødeleggelse av miljøet».14 13


Gjentatte ganger har han understreket dette punktet og oppfordret oss til å vedstå oss syndene mot skapningen: «At mennesker ødelegger det økologiske mangfold i Guds skaperverk; at mennesker ødelegger jordens integritet ved å forårsake klimaendringer, ved å hogge ned jordens naturskog eller ødelegge dens våtmarker; at mennesker forurenser vann, land og luft – alt dette er synder.»15 For «å begå en forbrytelse mot naturen, er en synd mot oss selv og mot Gud».16 9. Samtidig har Bartolomeus gjort oppmerksom på miljøproblemenes etis-

ke og åndelige røtter, som innbyr oss til å søke løsninger ikke bare i teknikk, men i en forandring i mennesket, for ellers er det bare symptomene som bekjempes. Han foreslo å gå over fra konsum til offer, fra grådighet til generøsitet, fra sløsing til evnen til å dele i en askese som «innebærer at vi lærer å gi og ikke bare å gi avkall. Det er en måte å elske på, hvor vi gradvis går over fra det jeg vil, til det Guds verden har behov for. Det er en frigjøring fra angst, grådighet, og tvang.»17 Vi kristne er dessuten kalt til å «å akseptere verden som et enhetens sakrament, som en måte å dele med Gud og vår neste på et globalt plan. Det er vår ydmyke overbevisning at det guddommelige og det menneskelige møtes i de minste detaljer i Guds sømløse skaperverk, sågar i det minste støvkorn på vår planet».18

14


Den hellige Frans av Assisi

10. Jeg vil ikke skrive denne encyklikaen uten å ha nevnt et vakkert forbilde

som kan anspore oss. Jeg tok hans navn som en ledetråd og en inspirasjon da jeg ble valgt til biskop av Roma. Jeg mener at Frans ganske enkelt er et eksempel for omsorgen for det svake og for en glad og autentisk levd økologi. Han er vernehelgen for alle dem som forsker og arbeider med økologi som felt, og er også elsket av ikke-kristne. Han var særlig opptatt av Guds skaperverk og de fattigste og utstøtte. Han elsket glede og ble elsket på grunn av sitt lyse sinn, generøse hengivenhet og store hjerte. Han var mystiker og pilegrim og levde i enkelhet og vidunderlig harmoni med Gud, med mennesker og med seg selv. I ham ser vi at omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, engasjement for samfunnet og indre fred er uadskillelig forbundet. 11. Hans vitnesbyrd viser oss også at en helhetlig økologi fordrer en åpenhet

for kategorier som langt overskrider matematikkens og biologiens språk, og som fører oss til det vesentlige i mennesket. Som når vi forelsker oss i et annet menneske, så ville han, hver gang han beundret solen, månen eller de minste dyr, bryte ut i sang og trekke skapningen forøvrig inn i sin lovprisning. Han sto i et fortrolig forhold til hele skapningen og forkynte til og med for blomstene og «innbød dem til å lovprise Herren, som om de 15


var utstyrt med fornuft».19 Hans reaksjon var noe langt mer enn en intellektuell vurdering eller økonomisk kalkyle, for ham var enhver skapning en søster eller en bror, som han var inderlig forenet med. Derfor følte han seg også kalt til å beskytte alt som var skapt. Hans disippel, den hellige Bonaventura, fortalte at han var seg bevisst at alle skapninger i siste instans har sitt utspring i Gud, følgelig var han fylt av enda mer overstrømmende hengivenhet til dem. Derfor kalte han også de minste av alle skapninger bror eller søster.20 Denne overbevisningen må ikke hånes som irrasjonell romantisisme, for den påvirker valgene som bestemmer våre handlinger. Når vi nærmer oss naturen og miljøet uten denne evnen til undring og beundring, og når vi ikke lenger taler dette broderskapets og skjønnhetens språk i vårt forhold til verden, blir våre holdninger holdningene til herskeren, konsumenten eller den rene utbytteren av ressursene, som er ute av stand til å sette grenser for sine umiddelbare interesser. Når vi derimot er inderlig forbundet med alt det skapte, vil nøysomhet og omsorg komme av seg selv. Den hellige Frans’ fattigdom og enkelhet var ingen ren ytre askese, men noe langt mer radikalt: et avkall på å gjøre virkeligheten til et objekt for utnytting og dominans. 12. I troskap mot Den hellig skrift inviterer Frans oss på den annen side

til å se naturen som en storartet bok hvor Gud taler til oss og åpenbarer 16


for oss en avglans av sin skjønnhet og godhet: «For i storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være» (Visd 13,5), og «hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger» (Rom 1,20). Derfor påbød Frans at en del av klosterhagen alltid skulle være udyrket, slik at ville vekster kunne vokse der, og slik at de som betraktet dem, kunne løfte blikket til Gud, Skaperen av denne skjønnheten.21 Verden er mer enn et problem som skal løses, den er et gledens mysterium som vi skal betrakte med glad lovprisning.

Min appell 13. Den påtrengende utfordring om å ta vare på vårt felles hjem, gjelder også anliggendet å forene hele menneskeheten i søken etter en bærekraftig og helhetlig utvikling, for vi vet at ting kan endre seg. Skaperen forlater oss aldri, han går aldri tilbake på sin kjærlighetsfulle plan, og han angrer ikke på at han har skapt oss. Menneskeheten besitter ennå evnen til å arbeide sammen for å bygge vårt felles hjem. Her vil jeg uttrykke min anerkjennelse, oppmuntring og takk til alle dem som på ulike menneskelige områder arbeider for å ta vare på det hjem vi deler med hverandre. Især vi jeg takke dem som med stor kraft kjemper for å lette de dramatiske følgene 17


av miljø­ødeleggelsene blant verdens fattigste. Unge mennesker krever forandring. De spør seg hvordan det er mulig å strebe etter å bygge en bedre fremtid uten å tenke på miljøkrisen og lidelsene til de ekskluderte. 14. Jeg appellerer inntrengende om en ny dialog om hvordan vi skal utfor-

me vår planets fremtid. Vi trenger en samtale som forener oss, for miljøutfordringene som vi står overfor, og deres menneskelige røtter, interesserer og berører oss alle. Den verdensomspennende økologiske bevegelsen har alt en lang og begivenhetsrik vei bak seg og har frembragt tallrike organisasjoner med det formål å øke oppmerksomheten rundt disse utfordringene. Dessverre har mange av de konkrete løsningene som har vært foreslått for å løse miljøkrisen, vist seg lite effektive, noe som ikke bare skyldes avvisning fra makthavernes side, men også andres manglende interesse. Holdninger som blokkerer for løsningene – selv blant de troende – strekker seg fra fornekting av problemet til likegyldighet, bekvem resignasjon eller blind tiltro til tekniske løsninger. Vi trenger en ny universell solidaritet. Som Sør-Afrikas biskoper uttalte, «trenger vi alles talenter og engasjement for å gjøre godt igjen de menneskeskapte skadene på Guds skaperverk».22 Alle kan vi samarbeide som Guds redskaper i å ta vare på skapningen, enhver ut fra sin kultur, erfaring, initiativ og evner.

18


15. Jeg håper at denne encyklikaen, som føyer seg inn i rekken av andre sosialencyklikaer i Kirken – kan hjelpe oss å erkjenne omfanget, nødvendigheten og skjønnheten i denne utfordringen som vi står overfor. I første omgang vil jeg gi et kort overblikk over visse aspekter ved den økologiske krisen med det formål å dra nytte av de beste resultatene fra vitenskapelig forskning i dag, la oss bli dypt berørt av dem og legge et konkret fundament for den etiske og åndelige veien videre. Fra dette perspektivet vil jeg henvise til jødisk-kristen tradisjon for dermed å sette vårt engasjement for miljøet inn i en større sammenheng. Så vil jeg forsøke å finne røttene til dagens situasjon slik at vi ikke bare betrakter symptomene, men også de dypereliggende årsakene. På denne måten kan vi foreslå en økologi som i sine ulike dimensjoner både respekterer vår unike stilling som mennesker i denne verden og vårt forhold til omgivelsene. I lys av disse overlegningene vil jeg trekke noen store linjer for dialog og handling, som gjelder så vel den enkelte av oss som internasjonal politikk. Og da jeg er overbevist om at forandring ikke er mulig uten motivasjon og opplæring, vil jeg så foreslå noen råd for menneskelig modning hentet fra den store skatten av kristen, åndelig erfaring. 16. Selv om hvert kapittel har sin egen tematikk og sin spesifikke metode,

vil de også ta opp viktige spørsmål som er behandlet tidligere, men fra nye 19


ståsteder. Det gjelder spesielt viktige temaer som gjennomsyrer encyklikaen. For eksempel: den tette forbindelsen mellom de fattige og planetens sårbarhet, overbevisningen om at alt i verden henger sammen, kritikken av et nytt paradigme og maktformer som avledes av teknologi, invitasjonen til å søke andre måter å forstå økonomi og fremskritt på, den enkelte skapnings egenverdi, økologiens betydning for mennesket, nødvendigheten av oppriktige og ærlige debatter, internasjonal og lokal politikks tunge ansvar, bruk og kast-samfunnet og et forslag til en ny livsstil. Disse temaene vil ikke bli besvart eller avsluttet én gang for alle, men vil stadig repeteres og utvikles.


1. KAPITTEL

DET SKJER MED VÅRT FELLES HJEM

17. Teologiske eller filosofiske refleksjoner over menneskehetens og verdens

situasjon kan virke både trettende og abstrakte med mindre de presenteres på ny ut fra vår aktuelle kontekst, som på mange måter er helt ny i menneskehetens historie. Derfor vil jeg – før vi ser på hva troen kan bringe av ny motivasjon og nye fordringer vis-à-vis den verden vi er en del av – foreslå at vi stanser kort for å se hva som foregår i vårt felles hjem.

18. De stadig akselererende forandringene som berører menneskeheten og

planeten, kobles i dag med en intensivering i livs- og arbeidsrytmen, som noen på spansk kaller «rapidación». Selv om forandring er del av dynamikken i komplekse systemer, står den hurtigheten som i dag påtvinger seg menneskers aktivitet, i motsetning til den naturlige langsomhet som preger den biologiske evolusjonen. I tillegg kommer det problem at målet 21


med denne raske og uavlatelige forandringen ikke nødvendigvis er rettet mot det felles gode og en bærekraftig og helthetlig menneskelig utvikling. Forandring er noe ønskelig, men blir kilde til uro når den forringer verden og livskvaliteten til en stor del av menneskeheten. 19. Etter en tid med nærmest irrasjonell tillit til fremskrittet og menneskets

kapasitet, går en del av samfunnet nå inn i en fase av større bevisstgjøring. Det er en stigende sensibilitet for miljø og naturvern, og det vokser frem en ærlig og smertelig bekymring for det vi gjør med planeten vår. La oss gi et – ganske visst ufullstendig – overblikk over de spørsmål som i dag uroer oss og som vi ikke lenger kan skyve under teppet. Målet er ikke å samle informasjon eller å tilfredsstille vår nysgjerrighet, men å bli smertelig klar over det som skjer med verden, våge å gjøre det til vår personlige smerte, og slik erkjenne hvilket bidrag hver og en kan yte.

22


I. MILJØFORURENSNING OG KLIMAENDRINGER Forurensning, avfall og bruk og kast-kultur

20. Noen kilder til forurensning blir mennesker daglig utsatt for. Å være

eksponert for luftforurensning utsetter folk for et bredt spekter av helserisikoer – især hos de fattigste – og forårsaker millioner av for tidlige dødsfall. Folk kan for eksempel bli syke av å puste inn store doser røyk fra brensel brukt til koking eller oppvarming. I tillegg kommer den forurensningen som rammer alle, forårsaket av transport, industriutslipp, deponier hvor det oppbevares giftige stoffer som bidrar til å forsure jord og vann, kunstgjødsel, insektmidler, fungicider, ugressmidler og kjemiske midler i landbruket generelt. Teknologi, knyttet til økonomiske interesser, hevder å være eneste løsning på problemene, men er ofte ute av stand til å se de mysteriøse og mangfoldige relasjonene mellom ting, og løser noen ganger ett problem for så å skape andre. 21. Vi må også ta med i beregningen forurensningen søppel forårsaker, in-

kludert farlig avfall, som finnes i ulike områder. Hvert år genereres hundrevis av millioner tonn med avfall, hvorav mye ikke er biologisk nedbrytbart, meget giftig og radioaktivt avfall: husholdnings- og næringsavfall, avfall fra konstruksjons- og rivningsfelt, fra klinikker, elektronisk avfall og 23


res hvis menneskenes blikk ikke var så begrenset, tilslørt og svekket. Slik utfordrer han oss til å forsøke å lese virkeligheten ut fra en treenig nøkkel. 240. De guddommelige personene er relasjoner som består i seg selv, og

verden som er skapt etter guddommelig modell, er en vev av relasjoner. Skapningene strekker seg mot Gud, og hvert levende vesen har den egenskap at den strekker seg mot andre ting, slik at vi innenfor universet finner et mangfold av vedvarende relasjoner som griper hemmelighetsfullt inn i hverandre.28 Dette får oss ikke bare til å beundre de talløse forbindelsene blant skapningene, men gir oss å oppdage en nøkkel til forståelse av vår egen utfoldelse. For den menneskelige person vokser, modnes og helliggjøres i den grad han eller hun trer inn i en relasjon og går ut av seg selv for å leve i fellesskap med Gud, med andre og med alle skapninger. Slik tilegner de seg i sin egen væren den trinitariske dynamikken som Gud har preget inn i menneskene da de ble skapt. Alt er knyttet sammen, og dette innbyr oss til å utvikle en global, solidarisk spiritualitet som veller ut av Treenighetens mysterium.

190


VIII. HELE SKAPNINGENS DRONNING 241. Maria, moren som sørget for Jesus, sørger nå med en mors kjærlighet og smerte for denne sårede verden. Som hun med gjennomboret hjerte sørget over Jesu død, har hun nå medlidenhet med de korsfestede fattige og med skapninger som går til grunne under menneskelig makt. Hun lever fullstendig forklaret med Jesus, og hele skapningen synger om hennes skjønnhet. Hun er kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet» (Åp 12,1). Løftet opp til himmelen er hun hele skapningens mor og dronning. I hennes herliggjorte legeme, forenet med den oppstandne Kristus, har en del av skapningen nådd fylden av sin skjønnhet. I sitt hjerte bevarer hun ikke bare hele Jesu liv (jf. Luk 2,19.51), men hun forstår nå alle tings mening. Derfor kan vi be henne om å hjelpe oss å se denne verden med visdommens øyne. 242. Sammen med henne, i den hellige familie i Nasaret, ser vi også den

hellige Josef. Han bevarte og beskyttet Maria og Jesus ved sitt arbeid og generøse nærvær, og reddet dem fra de urettferdiges vold ved å ta dem med seg til Egypt. I Evangeliet fremstår han som en rettskaffen, arbeidsom og sterk mann. Men han viser også stor ømhet, noe som ikke er den svakes egenskap, men egenskapen til den som virkelig er sterk, oppmerksom på 191


realitetene og rede til å elske og tjene i ydmykhet. Derfor er han utropt til hele Kirkens skytshelgen. Også han kan lære oss å vise omsorg, motivere oss til å arbeide med generøsitet og ømhet for å ta vare på den verden Gud har betrodd oss.

IX. BORTENFOR SOLEN 243. Til slutt skal vi se Guds uendelige skjønnhet ansikt til ansikt (jf. 1 Kor

13,12) og i salig beundring bli i stand til å forstå hele universets mysterium, universet som skal delta med oss i fullendelsen uten ende. Ja, vi er underveis mot evighetens sabbat, til det nye Jerusalem, mot vårt felles hjem i himmelen. Jesus sier til oss: «Jeg gjør alle ting nye» (Åp 21,5). Det evige liv vil være en delt henrykkelse, hvor hver skapning skinnende forklart inntar sin plass og vil ha noe å gi til de fattige som er endelig befridd.

244. I mellomtiden kommer vi sammen for å ta vare på det hjem som ble

betrodd oss, og vet at alt det gode som finnes der, en gang vil bli tatt opp i den himmelske festen. Sammen med alle skapninger går vi vår vei i denne verden – på søken etter Gud, for: «Når verden har et opphav og er skapt, da søk etter den som har skapt den, søk ham som har gitt den en begyn192


nelse, han som er dens Skaper!»29 La oss gå syngende fremover! Måtte våre kamper og bekymringer for denne planeten aldri ta fra oss gleden og håpet. 245. Gud som kaller oss til et generøst engasjement og til å gi oss helt, gir oss

kraften og lyset vi trenger for å fortsette. I hjertet av denne verden forblir Livets Herre alltid nærværende, og han elsker oss høyt. Han overgir oss ikke, han lar oss ikke alene, for han har en gang for alle forenet seg med vår jord, og hans kjærlighet leder oss alltid til å finne nye veier. Lovet være han!

*** 246. Etter denne lange refleksjonen, som både har vært gledelig og drama-

tisk, foreslår jeg to bønner: en vi kan dele med alle som tror på en Gud som er den allmektige Skaper, og en annen om at vi kristne kan påta oss forpliktelsen overfor skaperverket som er lagt frem i Jesu Evangelium.

193


En bønn for vår jord Allmektige Gud, du er nærværende i hele universet og i de minste av dine skapninger. Du omfavner med din mildhet alt som eksisterer.  Utgyt over oss din kjærlighets kraft, så vi kan beskytte livet og skjønnheten.  Fyll oss med fred, så vi kan leve  som brødre og søstre uten å skade noen.  O, Gud for de fattige,  hjelp oss å redde de forlatte og glemte på denne jord,  så dyrebare i dine øyne. Skjenk oss helbredelse i våre liv,  slik at vi kan beskytte verden og ikke tære på den,  slik at vi kan så skjønnhet, ikke forurensing og ødeleggelse. Berør hjertene til dem som bare ser etter profitt  på bekostning av de fattige og jorden.  Lær oss å oppdage hver tings verdi,  å bli fylt med ærefrykt og ettertanke,  å erkjenne at vi er dypt forenet  194


med alle skapninger mens vi er på vei mot ditt uendelige lys.  Vi takker deg for at du er med oss hver dag.  Vi ber deg, gi oss mot i vår kamp  for rettferdighet, kjærlighet og fred.

En kristen bønn i enhet med skapelsen Far, vi priser deg med alle dine skapninger. De er utgått fra din allmektige hånd;  de er dine, fylt med ditt nærvær og din ømme kjærlighet.  Lovet være du! Guds Sønn, Jesus, gjennom deg ble alt skapt.  Du ble unnfanget i Jomfru Marias skjød,  du ble en del av denne jord, og du så denne verden med menneskelige øyne.  I dag lever du i alle skapninger  195


i din oppstandne herlighet. Lovet være du! Hellige Ånd, ved ditt lys leder du verden mot Faderens kjærlighet og står skapelsen bi mens den sukker i fødselsrier.  Du bor også i våre hjerter, og du inspirerer oss til å gjøre det gode.  Lovet være du! Treenige Herre, underfulle fellesskap av uendelig kjærlighet,  lær oss å kontemplere deg  i universets skjønnhet, for alle ting taler om deg.  Vekk vår lovprisning og takknemlighet  for alle vesener du har skapt.   Gi oss nåde til å føle oss dypt forbundet  med alt som er. Kjærlighetens Gud, vis oss vår plass i denne verden som redskaper for din kjærlighet,  196


til alle skapninger på denne jord, for ikke en eneste av dem er glemt i dine øyne. Opplys dem som har makt og penger,  at de ikke må falle i likegyldighetens synd,  at de må elske det felles gode, løfte frem de svake  og vise omsorg for den verden vi lever i.  De fattige og jorden roper.  O, Herre, grip oss med din kraft og ditt lys, hjelp oss til å beskytte alt liv,  til å forberede en bedre fremtid, ditt Rikes komme med rettferdighet, fred, kjærlighet og skjønnhet. Lovet være du!  Amen. Gitt i Roma, ved Peterskirken, 24. mai, pinsehøytiden i året 2015, det tredje i mitt pontifikat. Frans

197


NOTER 1

Jfr. Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, 9. opplag, Würzburg 1965, s 66–67.

2

Johannes Paul II: Budskap til Verdensdagen for fred 1990, 1: AAS 82 (1990), 147

3

Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009), 66: AAS 101 (2009), s 699

4 Idem: Budskap til Verdensdagen for fred 2010, 11: AAS 102 (2010), s 48 5

Earth Charter, Haag (29. juni 2000)

6

Johannes Paul II: Centesimus Annus (1. mai 1991), 39: AAS 83 (1991), s 842

7 Idem: Budskap til Verdensdagen for fred 1998, 14: AAS 82 (1990), 155 8

Evangelii Gaudium (24. november 2013), 261: AAS 105 (2013), 1124

9

Benedikt XVI: Preken ved embetsinnsettelsen (24. april 2005), AAS 97 (2005), 710

10 Den australske bispekonferansen: A New Earth – The Environmental Challenge (2002) 11 Romano Guardini: Das Ende der Neuzeit, Würzburg 1965, s 72 12 Evangelii Gaudium (24. november 2013), 71: AAS 105 (2013), 1050 13 Benedikt XVI: Caritas in Veritate (29. juni 2009) 2, AAS 101 (2009), 642 14 Paul VI: Budskap til Verdensdagen for fred 1977, AAS 68 (1976), 709 15 Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church, 582 16 Den åndelige læreren, Ali Al-Khawas, understreker av egen erfaring nødvendigheten av ikke i for stor grad å adskille verdens skapninger og den indre erfaringen av Gud. Som han sier: «Man skal ikke uten videre kritiserer dem som søker ekstase i musikk eller poesi. Det ligger en subtil mystikk i alle bevegelser og lyder i denne verden. De innviede oppfatter det som sies når vinden blåser, trærne svaier, vannet strømmer, fluene summer, dørene knirker, fuglene synger, eller i lyden fra strenger og fløyte, den sykes sukk, den lidendes stønn.» (Eva de Vitray-Meyerovitch (red.) Anthologie du soufisme, Paris 1978, 200)

198


17 In II Sent., 23, 2, 3 18 Åndelig Sang, XIV, 5, oversettelse fra norsk utgivelse, Efrem Forlag 2008 
 19 Ibid. 20 Ibid. XIV, 6–7 21 Johannes Paul II, Apostolisk brev: Orientale Lumen (2. mai 1995), 11: AAS 87 (1995), 757 22 Ibid. 23 Idem: Encyklika Ecclesia de Eucharistia (17. april 2003), 8: AAS 95 (2003), 438 24 Benedikt XVI: Preken til Corpus Christi, (15. juni 2006): AAS 98 (2006), 513 25 KKK, 2175 26 Johannes Paul II: Generalaudiens (2. august 2000), 4: Insegnamenti 23/2 (2000), s 112 27 Bonaventura: Quaest. disp. de Myst. Trinitatis, 1, 2, concl. 
 28 Jfr. Thomas Aquinas, Summa Theologiae I, q. 11, art. 3; q. 21, art. 1, ad 3; q. 47, art. 3. 29 Basilios den store: Hom. in Hexaemeron, 1, 2, 6: PG 29, Sp. 8


Norske utgaver En del av de kirkelige dokumentene det henvises til i denne encyklikaen, foreligger også i norsk utgave. Titlene merket med * er tilgjengelige på katolsk.no. Den Katolske Kirkes Katekisme * (KKK), St. Olav forlag 2014 (2. utgave); finnes også som app: Katekismen. Det annet vatikankonsil: Gaudium et Spes, om Kirken i verden av i dag, * i samlebindet Det annet vatikankonsil – dokumenter, St. Olav forlag 2013 Johannes Paul II: Menneskenes Frelser * (Redemptor Hominis), St. Olav forlag 1979 Om arbeidets verdighet * Laborem Exercens, St. Olav forlag 1982 Benedikt XVI: Kjærlighet i sannhet (Caritas in Veritate), St. Olav forlag 2010


Laudato Si  

Lovet være du

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you