Page 1


James Martin SJ

A finne

Gud i alle ting IGNATIANSK VEILEDNING FOR (NESTEN) MELLOM HIMMEL OG JORD

ALT


Takk til de følgende kilder for tillatelse til bruk av deres materiale: Dikt av Gerard Manley Hopkins SJ er brukt med tillatelse fra Jesu Selskaps britiske provins. Utdrag fra A Pilegrim’s Testament: The Memoirs of St. Ignatius Loyola oversatt av Parmananda Divarkar SJ; The Spiritual Exercises: A Translation and Commentary av Georg E. Ganss SJ; og One Jesuit’s Spiritual Journey: Autobiographical Conversations with Jean-Claude Dietsch av Pedro Arrupte SJ, er brukt med tillatelse fra Instituttet for jesuittiske kilder. Deler av The Song of the Bird av Anthony De Mello SJ og He Leadeth Me av Walter Ciszek SJ er benyttet med tillatelse fra Random House Inc. Deler av With God in Russia av Walter Ciszek SJ er brukt med tillatelse fra America Press Inc. Originalutgave: The Jesuit Guide to (ALMOST) Everything: A Spirituality for Real Life © James Martin 2010. All rights reserved. Published by HarperCollins www.harpercollins.com Imprimi potest: Thomas J. Regan SJ Norsk utgave: Publisert i samarbeid med HarperOne, en imprint av HarperCollins Publishers © St. Olav forlag 2016 ISBN 978-82-7024-300-6 Oversatt av Eirik Steenhoff (hoveddel) og Ingvild Rösok (ekstramateriale) Omslagsdesign og ombrekking: Peter Bjerke Forsidebilde: Peter Paul Rubens – St. Ignatius av Loyola Trykk: Dardedze Holografija – Latvia


INNHOLD

første kapittel : En fremgangsmåte Hva er ignatiansk spiritualitet?…………………………………………………………………………………………………

5

De seks veier Åndelig, religiøs; åndelig, men ikke religiøs – og alt derimellom………………………… 35

andre kapittel :

Hva vil du? Om lengsel og det åndelige liv…………………………………………………………………………………………………… 65

tredje kapittel :

Dagene som kom og gikk … Om å finne Gud og la Gud finne deg……………………………………………………………………………………… 95

fjerde kapittel :

Å begynne å be Så, jeg har funnet Gud … Hva nå?…………………………………………………………………………………………… 113

femte kapittel :

sjette kapittel : Vennskap med Gud Pater Barrys visdom………………………………………………………………………………………………………………………… 125

Gud møter deg der du er Ignatianske bønnetradisjoner…………………………………………………………………………………………………… 153

syvende kapittel :

Et enkelt liv Den overraskende friheten ved en omvendt klassereise………………………………………… 185

åttende kapittel :

Lik englene? Kyskhet, sølibat og kjærlighet…………………………………………………………………………………………………… 223

niende kapittel :

tiende kapittel : Mer ved gjerninger enn ved ord Vennskap og kjærlighet………………………………………………………………………………………………………………… 243

Overgitt til fremtiden Lydighet, aksept og lidelse…………………………………………………………………………………………………………… 279

ellevte kapittel :


tolvte kapittel : Hva bør jeg gjøre? Den ignatianske måten å ta beslutninger på…………………………………………………………………… 319 trettende kapittel : Værra den du er! Om arbeid, jobb, karriere, kall … og livet…………………………………………………………………………… 353 fjortende kapittel : Kontemplativ i handling Vår fremgangsmåte………………………………………………………………………………………………………………………… 403

Spørsmål og svar – med James Martin SJ………………………………………………………………………… 413 Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke……………………………………………… 417 Ti ting du (nesten) ikke visste om jesuittene……………………………………………………………………… 427 Venner i Herren…………………………………………………………………………………………………………………………………… 431 Takk og hilsener…………………………………………………………………………………………………………………………………… 435


første kapittel

En fremgangsmåte Hva er ignatiansk spiritualitet?

Hvem er den hellige Ignatius av Loyola – og hvorfor skulle du bry deg om ham? Her er det korte svaret: Ignatius av Loyola var en soldat som senere ble mystiker og grunnlegger av en katolsk orden kalt Jesu Selskap, også kjent som jesuittene. Dessuten burde du bry deg (eller for å være mer høflig, du burde ha interesse av å kjenne til ham) fordi hans leve­ måte har hjulpet millioner av mennesker til å finne lykke, fred og frihet og dessuten erfare Gud i sine daglige liv. Den hellige Ignatius’ «fremgangsmåte», for å bruke et av hans favoritt­uttrykk, har ført mennesker til mer berikende liv i over 450 år. Alt i alt: Ikke en dårlig statistikk. Ignatius’ fremgangsmåte handler om å finne frihet: frihet til å bli det menneske man er ment til å være; frihet til å elske og til å elskes; frihet til å ta gode beslutninger og til å erfare skaperverkets skjønnhet og det mysterium som er Guds kjærlighet. Fremgangsmåten tar utgangspunkt i en metode som finnes i Ignatius’ egne skrifter, så vel som i de tradisjoner, praksiser og den åndelige kunnskap som har blitt overlevert av jesuittprester og -brødre gjennom generasjonene.


6

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Disse tradisjoner og praksiser og åndelige kunnskap har vært veiledning for medlemmer av jesuittordenen siden grunnleggelsen i 1540. Men Ignatius ville at disse metodene skulle være tilgjengelige for alle mennesker – ikke bare jesuitter. I ordenens aller første leveår oppfordret Ignatius jesuittene til å dele innsiktene ikke bare med andre prester, brødre og søstre, men også med legfolk. «Ignatiansk spiritualitet» skulle favne et bredt publikum av troende og søkende. Kanskje vil det her være betimelig å stille et annet spørsmål før vi går videre: Hva er egentlig en «spiritualitet»? En spiritualitet er, kort sagt, en måte å leve i et gudsforhold på. Innenfor den kristne tradisjon har enhver spiritualitet, uansett opprinnelse, det samme fokus: et ønske om forening med Gud, en vekt på nestekjærlighet og barmhjertighet og troen på Jesus som Guds Sønn. Men hver spiritualitet fremhever en bestemt side ved tradisjonen. Én spiritualitet betoner det kontemplative liv, en annen det aktive liv. Den ene fremhever glede, den annen frihet, den ene fremhever åndelig årvåkenhet, den annen offer eller tjeneste for de fattige. Alle disse vektleggingene er viktige innenfor enhver kristen spiritualitet, men de belyses altså forskjellig i de ulike åndelige «skoler». Praktiske jesuitter Jesuittene viderefører Ignatius’ praktiske spiritualitet. En vits lyder som følger: En fransiskaner, en dominikaner og en jesuitt feirer messe sammen idet lyset plutselig går i kirken. Fransiskaneren lovpriser denne mulighet til å leve et enklere liv. Dominikaneren på sin side gir en lærd preken over hvorledes Gud har bragt lyset til verden. I mellomtiden går jesuitten ned i kjelleren for å fikse sikringene.


En fremgangsmåte

7

I løpet av mine aller første uker som jesuitt leste jeg boken The Jesuits: Their Spiritual Doctrine and Practice, skrevet av den franske jesuitten Joseph de Guibert og utgitt i 1964. Den byr på en sjarmerende analogi som først dukket opp i middelalderen: En spiritualitet er som en bro. Hver bro gjør stort sett det samme, den hjelper deg fra ett sted til et annet, iblant over farefulle landskaper, en elv eller veldige høyder. Men de gjør det på forskjellige måter. Broene kan være laget av tau, ved, mur, sten eller stål. De kan være bygget med en bue, en utkrager eller som en hengebro. «Det finnes altså en rekke forskjellige brotyper», skriver pater de Guibert, «hver med sine fordeler og ulemper. En viss type bro vil passe til enkelte terrengforhold og ikke til andre. Likevel oppfyller hver og en, på sitt vis, en felles broenes hensikt: å skape en overgang ved hjelp av en organisk og balansert kombinasjon av materialer og strukturer.» Hver spiritualitet gir deg en bestemt «overgang» til Gud. Flere av de mest kjente spiritualiteter i den kristne tradisjon stammer fra ordenssamfunn som benediktinerne, fransiskanerne, karmelittene, cistercienserne. Hver orden har gjennom århundrene utviklet sin distinkte åndelige tradisjon. Noen har fått den direkte fra ordensgrunnleggeren, andre har fått den gjennom en vedvarende meditasjon over grunnleggerens måte å leve på. Medlemmene av alle disse ordenssamfunnene lever i dag ut hva pater de Guibert kaller en «familietradisjon». Dersom du tilbringer tid med noen fransiskanere, for eksempel, vil du raskt legge merke til deres store kjærlighet for de fattige og for miljøet. Denne forkjærlighet deler de med sin ordens opphavsmann, den hellige Frans av Assisi. Eller bo noen dager i et benediktinerkloster, og du vil snart oppleve munkenes hjertelige gjestfrihet, som stammer fra den hellige Benedikt selv. Dette bør egentlig ikke være til overraskelse for noen, siden det var Benedikt som sa at «alle gjester som kommer, skal mottas som Kristus selv». Ordenssamfunnene kaller dette for sin «karisma», eller grunnleggerånd, en ånd gitt videre fra ordensgrunnleggeren. (Karisma kommer fra det latinske ord for «gave».)


8

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Og dersom du tilbringer tid med en jesuittprest eller -bror, vil du straks erfare Ignatius av Loyolas og jesuittenes særegne spiritualitet, som vi snart vil beskrive i større detalj. Foreløpig kan vi si at det vi kaller «ignatiansk spiritualitet», er summen av de praksiser, metoder, vektlegginger og avskygninger ved den kristne levemåte som er overlevert oss fra Ignatius av Loyola. Denne spiritualiteten har hjulpet Jesu Selskap til å utføre noen utrolige ting i løpet av dets farverike historie. Det er umulig for meg å snakke om jesuittenes meritter uten å fremstå alt for stolt (noe vi daglig beskyldes for). La meg derfor heller gi ordet til den engelske historiker Jonathan Wright. Denne lille skissen er hentet fra hans vidunderlige bok God’s Soldiers: Adventure, Politics, Intrigue, and Power – A History of the Jesuits: De har vært urbane hoffmenn i Paris, Peking og Praha, de har fortalt konger når de skal gifte seg og når og hvordan gå til krig. De har tjent som keiserlige astronomer i Kina og som feltprester for japanske hærer på felttog i Korea. De har, og dette kanskje bare som forventet, servert sakramenter og prekener, og de har gitt utdannelse til menn så forskjellige som Voltaire, Castro, Hitchcock og Joyce. Men de har også vært saueholdere i Quito, haciendaeiere i Mexico, vindyrkere i Australia og plantasjeeiere i USA i årene før borgerkrigen. Selskapet har blomstret i litteraturens, kunstens, musikkens og vitenskapens verdener. Det gav oss teorier om alt fra dans til sykdommer og lover om elektrisitet og optikk. Jesuittene beskjeftiget seg med utfordringer fra Kopernikus, Descartes og Newton, og trettifem kratere på månens overflate er oppkalt etter jesuittiske vitenskapsmenn. I USA er jesuittene antagelig best kjent for sine skoler. I skrivende stund driver de 28 universiteter (deriblant Georgetown, Fordham,


En fremgangsmåte

9

Boston College og ethvert college med «Loyola» i navnet) og en drøss med high schools, og nå driver de også ungdomsskoler i drabantbyene. Siden Ignatius ville at jesuittene skulle være praktisk anlagte menn som kunne tale klart og tydelig til folk, er det ingen overraskelse at de med årenes løp har kokt ned sin spiritualitet til noen uttrykk det er enkelt å huske. Det finnes ikke én definisjon som alene fanger opp hele tradisjonens fylde, men sammen gir disse uttrykkene en god innføring til Ignatius’ levevei. Nedenfor følger fire enkle måter til å forstå ignatiansk spiritualitet. Tenk på dem som buene under broen vi snakket om. FIRE VEIER Man pleide å si at jesuittenes opplæring var så ensrettet at dersom du stilte fem jesuitter fra forskjellige verdensdeler det samme spørsmål, ville du få det samme svar fra alle fem. I våre dager er jesuittene en mer selvstendig gruppe, og du ville antagelig få fem forskjellige svar. Eller seks. Som italienske jesuitter pleier å si: «Tre gesuiti, quattro opinioni!» Tre jesuitter, fire oppfatninger! Men det finnes ett spørsmål som ville fremkalle et likelydende svar fra disse fem hypotetiske jesuitter. Dersom de ble bedt om å definere ignatiansk spiritualitet, ville det første som kom ut av deres munn, helt sikkert være: å finne Gud i alle ting. Dette besnærende enkle uttrykk ble en gang ansett som revolusjonerende. Det betyr at ingenting kan betraktes utenfor det åndelige liv som horisont. Ignatiansk spiritualitet er ikke begrenset til kirkerommets fire vegger. Den er ikke en spiritualitet som bare betrakter «religiøse» ting, for eksempel bønn og hellige tekster, som del av menneskets åndelige liv. Det er i hvert fall ikke en spiritualitet som sier: «Vel, akkurat det» – det være seg arbeid, penger, seksualitet, depresjon eller sykdom – «er noe man bør unngå når man snakker om det åndelige liv». Ignatiansk spiritualitet betrakter alt som et viktig element i ditt liv. Det innebærer selvsagt gudstjenester, Den hellige skrift, bønn og


10

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

veldedige gjerninger – men også venner, familie, arbeid, relasjoner, sex, lidelse og glede, dessuten naturen, musikk og populærkultur. La meg illustrere poenget med en historie fra en jesuittprest ved navn David Donovan, som kommer til å figurere hyppig i denne boken. David gjorde tjeneste som sogneprest i Boston før han inntrådte hos jesuittene i en alder av trettini. Han var en stolt sønn av Boston, «både av fødsel og av eget valg», som han pleide å si. Etter sin inntreden hos jesuittene tilbragte David mange tiår med å studere Ignatius av Loyolas åndelige tradisjoner, og i mange år hadde han ansvaret for opplæringen av unge jesuitter. David, som var en høy mann som senere i livet anla et snehvitt skjegg, var også en erfaren åndelig veileder, en person som hjelper andre med deres bønneliv og gudsforhold. Vi møttes for første gang den dagen jeg trådte inn i jesuittenes novisiat i Boston. I de påfølgende to årene var David min åndelige veileder. Han ledsaget meg langs veien til Gud, gjennom samtaler som kunne være både lattermilde og tårefylte. David var alltid, i kraft av sin utstrakte erfaring, etterspurt i retrett­hus, seminarer, menigheter og klostre verden over. Etter å ha arbeidet en tid i jesuittenes novisiat, tilbragte han fire år som åndelig veileder ved det prestisjetunge North American College, kollegiet der lovende amerikanske sekularprester holder til mens de studerer i Roma. Det er bare få år siden David plutselig døde av et infarkt, sekstifem år gammel. Davids søster anslo at han ved sin død hadde rundt seksti mennesker til åndelig veiledning. Og mye av det jeg har lært om bønn, lærte jeg av ham. En ettermiddag gikk jeg og balet med noen problemer som hadde meldt seg i familien. Men jeg unngikk temaet iherdig i veiledningssamtalen, siden det ikke hadde noe å gjøre med mitt «åndelige liv». David satt i gyngestolen og nippet til sin alltid nærværende kaffekopp og lyttet aktsomt. Etter et par minutter satte han koppen ned og sa: «Er det noe du ikke forteller meg?» Litt forlegent sa jeg at jeg bekymret meg for familien. Men burde vi ikke heller snakke om åndelige ting? «Jim», sa han, «alt sammen er en del av ditt åndelige liv. Du kan ikke putte en del av ditt liv i en boks, sette den på en hylle og late som


En fremgangsmåte

11

om den ikke er der. Du må åpne boksen og stole på at Gud vil hjelpe deg med å se hva som finnes der inne.» Dette bildet har blitt med meg på veien. Ifølge ignatiansk spiritualitet er det ingenting du er nødt til å legge i en boks og gjemme bort. Du har ingenting å frykte. Ingenting bør gjemmes vekk. Alt kan åpnes opp for Gud. Det er av denne grunn at boken du holder i hånden, heter Jesuitthåndboken til (nesten) ALT mellom himmel og jord. Den er ikke en veiledning til å forstå alt om alt (derav ordet «nesten»). Snarere er den en veiledning til å oppdage at Gud finnes i hver eneste dimensjon av ditt liv. Gud finnes i alt og i alle. Her følger noen av den type spørsmål som kjennetegner ignatiansk spiritualitet, som vi vil drøfte mer utførlig i de neste kapitlene: Hvordan vet jeg hva jeg bør gjøre med livet mitt? Hvordan vet jeg hvem jeg bør være? Hvordan tar jeg gode beslutninger? Hvordan kan jeg leve et enkelt liv? Hvordan kan jeg være en god venn for andre? Hvordan bør jeg møte lidelse? Hvordan kan jeg finne lykke? Hvordan kan jeg finne Gud? Hvordan ber jeg? Hvordan gir jeg kjærlighet til andre? Alt dette kjennetegner ignatiansk spiritualitet – fordi alt dette kjennetegner mennesket. Det andre svaret du antagelig vil få fra våre fem hypotetiske jesuitter – etter «å finne Gud i alle ting» – er at ignatiansk spiritualitet handler om å være en kontemplativ i handling.


12

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Denne tanken virker tiltrekkende på mange mennesker i dag. Hvordan ville du like et mer kontemplativt, ja, rett og slett et mer fredelig liv? Kunne du ikke tenke deg å slippe distraksjonene fra – velg selv  – mobiltelefoner, eposter, sosiale medier, iPoder eller iPhoner, bare for å få et øyeblikks stillhet? Selv om du nyter godt av alle disse kule og praktiske dingsene, kunne du vel alltids ønske deg en ørliten pause? Vel, en av innsiktene fra ignatiansk spiritualitet er at selv om fred og stillhet er nødvendig for å nære våre åndelige liv, kommer de fleste av oss realistisk sett ikke til å slutte i jobben og tre inn i kloster for så å tilbringe resten av våre dager i uopphørlig bønn. Og bare så det er sagt: Også munker arbeider hardt. (Noen av dem bruker til og med epost!) På den ene side rådet Ignatius jesuittene til alltid å finne tid til bønn, på den annen side var de forventet å leve aktive liv. «Veien er vårt hjem», som Jerónimo Nadal, en av Ignatius’ tidlige følgesvenner, uttrykte det. Men jesuittene skulle være aktive mennesker med en kontemplativ, eller meditativ, innstilling til verden. De skulle være «kontemplative i handling», eller «kontemplative i aksjon». De fleste av oss lever travle liv med liten tid til bønn og meditasjon. Men ved å være oppmerksom på verden omkring oss, midt i all vår aktivitet, kan vi legge oss til en kontemplativ innstilling som kan påvirke våre handlingsmønstre. I stedet for å betrakte det åndelige liv som et liv forbeholdt klosteret, ber Ignatius deg om å betrakte verden som ditt kloster. Den tredje måten å forstå Ignatius’ vei på, er som en inkarna­ torisk spiritualitet. Kristen teologi fremholder at Gud ble menneske, eller «inkarnert», i personen Jesus fra Nasaret. (Ordet inkarnasjon kommer fra den latinske stammen carn, som betyr «kjød».) I en videre forstand betyr inkarnatorisk spiritualitet å tro at Gud finnes i hverdagslige begivenheter i våre liv. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her også. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare å se deg om. En av de beste definisjoner på bønn kommer fra Walter Burghardt, en jesuitt-teolog som levde i det tyvende århundre. Han


En fremgangsmåte

13

kalte bønn for et «langt, kjærlig blikk på det virkelige». Og en inkarnatorisk spiritualitet handler nettopp om det virkelige. Vi kan ikke erkjenne Gud fullt og helt, i alle fall ikke i dette liv. Den hellige Augustin, oldkirkens store teolog, sa at dersom du kan begripe det, kan «det» umulig være Gud, for Gud er ubegripelig. Men det betyr ikke at vi ikke kan begynne å erkjenne Gud. Ignatiansk spiritualitet anerkjenner på den ene side Guds transcendens, eller annethet, men den er også inkarnatorisk, det vil si at den anerkjenner Guds immanens, eller nærhet, i våre liv. Til slutt: Ignatiansk spiritualitet handler om frihet og fristilthet. Ignatius var høyst klar over hva som hindret ham – og andre – fra å leve et liv i frihet og lykke. Store deler av hans klassiske verk Åndelige øvelser, skrevet mellom 1522 og 1548, handler om å hjelpe mennesker til å finne frihet til å gjøre gode beslutninger. Bokens opprinnelige tittel var Åndelige øvelser for å overvinne seg selv og ordne sitt liv, uten å ta en avgjørelse gjennom en eller annen uordnet affeksjon. De fleste jesuitter kaller den simpelthen Åndelige øvelser eller bare Øvelsene. Bak den noe keitete tittelen finnes det noen viktige begreper. Det ene av dem kommer helt på slutten: «Uordnede affeksjoner» er hans måte å beskrive det som holder oss tilbake fra å finne frihet. Når Ignatius sier at vi burde være «fristilt», snakker han om å ikke være bundet av uvesentlige ting. Her er et raskt eksempel. Hva skjer dersom din overordnede bekymring i livet er å tjene penger? Vel, i så tilfelle vil du kanskje ikke være like åpen for å tilbringe tid med mennesker som ikke bidrar til å fremme din karriere. Du vil kanskje være lite tilbøyelig til å ta fri fra jobben. Det kan til og med hende at du begynner å se andre mennesker bare som verktøy – eller enda verre som hindringer – i din sosio­ økonomiske klassereise. Det kan være du vil begynne å se alt som orientert rundt ditt yrke, din karriere og ønsket om å tjene penger. Riktignok er arbeidet en del av ethvert menneskes kall her i livet. Men dersom du over tid oppdager at du ofrer alt annet til fordel for det, oppdager du kanskje også at arbeidet har blitt en slags «gud» for deg.


14

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Når folk spør meg hvilket menneske som kunne finne på å bryte det første bud («Du skal ikke ha andre guder enn meg»), svarer jeg ofte at på tross av at færre mennesker i dag tror på mange guder, slik det var vanlig tidligere, tror langt flere på nyere «guder». For noen mennesker er karrieren deres «gud». Eller penger. Eller status. Hva ville Ignatius si til alt dette? Mest sannsynlig ville han rynket øyenbrynene og si (på baskisk eller spansk – eller latin, så klart) at selv om du er nødt til å tjene til livets opphold, må du være forsiktig så du ikke lar karrieren bli en «uordnet affeksjon» som hindrer din frihet til å møte nye mennesker, tilbringe tid med dem du er glad i, og til at du ser på mennesker som mål snarere enn midler. Karrieren er en «affeksjon», siden den er noe som tiltrekker deg. Den er «uordnet» fordi den ikke er rettet mot noe livgivende. Ignatius ville invitert deg til å bevege deg mot en større grad av «fristilthet». Først når du gjorde dette, ville du føle deg friere og lykkeligere. Dette er grunnen til at Ignatius rådet mennesker til å unngå uordnede affeksjoner. De stenger veien til fristilthet, veien til å vokse i frihet, vokse som person og komme nærmere Gud. Om dette høres overraskende buddhistisk ut, er det helt riktig: Akkurat dette idealet har vært en del av mange åndelige tradisjoner i uminnelige tider. Så dersom noen skulle be deg om å definere ignatiansk spiritualitet med noen få ord, kunne du svare at den handler om: 1. å finne Gud i alle ting 2. å være en kontemplativ i handling 3. å betrakte verden i lys av inkarnasjonen 4. å søke frihet og fristilthet Du kunne godt si hver og en av disse tingene, eller samtlige, og du ville ha rett. I denne boken vil vi drøfte grundig hvert enkelt av disse svarene. Vi vil også forsøke å se hvordan de henger sammen med – vel – alt.


En fremgangsmåte

15

For å kunne forstå den ignatianske visjon, hjelper det å kjenne mennesket Ignatius. I likhet med alle andre åndelige mestere var Ignatius’ livsanskuelse og åndelige praksiser formet av hans personlige erfaringer. Dessuten fungerer historien om den hellige Ignatius av Loyola som en nyttig påminnelse om at alles liv – det være seg renessansemystikeres eller vår tids søkende menneskers – først og fremst er en åndens reise. La meg først gi en kort oppsummering av hans liv. Senere skal jeg, ved flere anledninger, vende tilbake til enkelte episoder for slik å belyse ulike emner og innsikter. Og du vil kanskje bli overrasket over å oppdage at Ignatius, i likhet med mange moderne mennesker, ikke alltid var «religiøst», ja, knapt nok «åndelig» anlagt. IGNATIUS LOYOLAS LIV I (VELDIG) KORTE TREKK Iñigo de Loyola ble født i Baskerland i Spania i 1491 og tilbragte meste­parten av ungdomsårene i forberedelse til å bli hoffmann og soldat. Den unge baskeren var litt av en pikenes Jens, og skal vi tro enkelte kilder, en veritabel hissigpropp. Den første setning i hans selvbiografi forteller at han var helt «prisgitt all verdens tant og fjas» og i første rekke opptatt med «et stort og tåpelig ønske om å vinne ære og berømmelse». Med andre ord: Dette var en forfengelig fyr som brydde seg mest av alt om verdslig suksess. «Han har den vane å gå rundt i brystharnisk og ringbrynje», skrev en samtidig om Ignatius i tyveårene. Han «har skulderlangt hår og går rundt i en tofarvet vams med oppsplittede ermer og en lys hette over hodet». Likesom mange helgener, var ikke Iñigo (som senere skiftet navn til det latiniserte «Ignatius») alltid så «hellig» av seg. John W. Padberg, en jesuitthistoriker, fortalte meg nylig at Ignatius antagelig er den eneste helgen med et rulleblad. Forbrytelsen? Et klammeri nattestid, i den hensikt å påføre andre alvorlig skade. Under et slag i Pamplona i 1521 ble den fremadstormende soldat truffet og kvestet i benet av en kanonkule, hvilket førte til flere


16

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

måneders smertefull rekonvalesens. Den første operasjonen på benet var mislykket, og Iñigo, som ville at benet skulle se godt ut i de for tiden moteriktige strømpebukser, lot seg villig underlegge nye runder med kirurgiske inngrep. Operasjonene medførte at han haltet resten av livet. I løpet av rekonvalesensperioden på familiens slott i Loyola, gav hans svigerinne ham en bok om Jesu liv og en om helgenenes liv. Dette var omtrent det siste Iñigo ville lese. Den vordende soldat foretrakk gripende fortellinger om heltemot, om ridderes edle dåder for å vinne adelskvinners gunst. «Men i det huset fantes ingen av de bøker han pleide å lese», skrev han i sin selvbiografi.1 (Selvbiografien dikterte Ignatius mot slutten av livet til en av sine jesuittvenner. I den refererer Ignatius til seg selv – antagelig av beskjedenhet – som «han» eller som «pilegrimen».) Idet han bladde nærmest på måfå gjennom de tilsynelatende gjespende kjedelige helgenbiografiene, hendte noe overraskende. Iñigo begynte å undre på om han kunne etterligne dem. Dypt inne i ham rørte det seg en merkelig lengsel: å bli som helgenene og å tjene Gud. Han skrev: «Hva om jeg skulle gjøre dette som den hellige Frans gjorde, og dette som den hellige Dominikus gjorde?» Med andre ord: «Det der kan også jeg gjøre!» Her har vi en helt alminnelig mann som, uten å ha utvist noen særlig interesse for religiøs praksis tidligere, plutselig ser seg i stand til å etterligne to av den kristne tradisjons største helgenskikkelser. Spørsmålet blir dermed: Byttet simpelthen Ignatius sine militære karriereambisjoner med åndelige ambisjoner? Min åndelige veileder i jesuittnovisiatet, David, uttrykte det annerledes: Gud lot til og med Ignatius’ veldige overmot bruke i det godes tjeneste. For det er ikke slik at enkelte deler av livet ikke kan forvandles av Guds kjærlighet. Selv de sidene ved oss som vi anser som verdiløse, eller syndige, kan gjøres verdifulle og hellige. Det er som ordtaket sier: Gud skriver rett med krokete linjer. 1

Ignatius’ selvbiografi er utgitt på norsk som Pilegrimens beretning, St. Olav forlag, 1993/2002. Overs. anm.


En fremgangsmåte

17

Dette var begynnelsen på Iñigos forvandling. Han følte nå et brennende ønske om å tjene Gud, likesom sine nye helter, helgenene. Så mye at han heller ville dette enn å utføre en rekke heltemodige krigergjerninger for derved å kunne imponere – som han skrev – «en viss kvinne». Ignatius’ familieslott befinner seg i dagens Loyola, bare få meter fra en enorm kirke som ble bygget til minne om helgenens omvendelse. Til tross for enkelte senere påbygg, ser slottet stort sett ut som det gjorde på 1500-tallet. Det har to meter tykke forsvarsmurer i de nederste etasjene og elegant rødt murverk i de øverste, som fungerte som familiens bolig. I femte etasje ligger soverommet hvor Ignatius lå. Det er et stort rom med hvitmalte vegger og et tak støttet av kraftige trebjelker. En støvete, brokadekledd baldakin henger over stedet der Iñigos sykeseng sto. Under baldakinen står nå en farverik statue av den sengeliggende helgenen, med en bok i sin venstre hånd og blikket festet på himmelen. På en stolpe like overfor står det skrevet i gull: Aquí Se Entrego à Dios Iñigo de Loyola – «Her overgav Ignatius av Loyola seg til Gud». Da han hadde kommet seg, besluttet Iñigo, på tross av familiens protester, å oppgi soldattilværelsen og hengi seg fullt og helt til Gud. I året 1522, trettien år gammel, foretok han derfor en pilegrimsferd til benediktinerklosteret i Montserrat. Der, i en oppsiktsvekkende gest som var som hentet rett ut av en av hans kjære ridderromaner, tok han «av seg alle sine plagg og gav dem til en tigger». Så la han ned både rustning og sverd foran en statue av Jomfru Maria. Nesten hele det påfølgende året tilbragte han i Manresa, en liten by i nærheten. I Manresa gav han seg ut på en rekke strenge botsøvelser. Det var faste, det var bønn i time etter time. Han lot hår og negler gro; som en måte å overgi sitt tidligere ønske om å ta seg godt ut. Dette var en mørk periode i hans liv, for det var en periode hvor han følte en stor åndelig tørke, en manisk opptatthet av sine synder; ja, så langt gikk det at han vurderte å ta sitt eget liv. Å forsøke å leve som en helgen var en vanskelig oppgave, og Iñigo fortvilte. Hvordan kunne han noensinne få skikk på livet? «Hvordan


408

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Vel, det finnes en partner i denne dansen: Gud. Jeg vet at det er et teit bilde. Men det minner oss om at veiens endelige mål er et forhold med Gud, som ønsker å være i et forhold til deg. Som ønsker å danse med deg. Ignatiansk spiritualitet har for meg vært den viktigste måten å møte Gud på. Det har vært min vei til Gud. Og til Jesus Kristus. Ignatius’ metoder og innsikter har beriket min forståelse for min egen religiøse tradisjon, for Skriften, for fellesskapet, for bønnen, for … ja, nesten alt mulig. Den ignatianske vei har hjulpet meg med å føre meg inn i en gudsrelasjon. Noe jeg anså som en umulighet som syvogtyveåring. Men ingen når enden av reisen i dette livet. Etter vår død tror jeg at vi skal møte Gud «ansikt til ansikt», som Paulus sier. Men her på jorden vil vi forbli pilegrimer som vandrer langs veien. Derfor har jeg fremfor noe brukt veien som et bilde på ignatiansk spiritualitet. Og derfor liker jeg så godt det Jerónimo Nadal, en av Ignatius’ tidlige følgesvenner, en gang sa: «Veien er vårt hjem.» Han mente at jesuitter alltid var på reise, alltid på vei til et eller annet nytt oppdrag, alltid åpne for å flytte på seg. Men Nadals kommentar har også en annen betydning. Det betyr at vi alltid er på vei til Gud. Og jo mer vi skjønner av vårt endelige mål, jo mer føler vi oss hjemme på denne veien. Gud er målet. Derfor ofrer vi oss selv til Gud. Det er en del av vennskapet. I alle seriøse vennskap er det en utveksling av gaver, som Ignatius sier. «Enhver deler med den annen.» Gud ofrer seg selv til oss, og vi ofrer oss selv til Gud. Derfor vil jeg gjerne avslutte denne boken med en utfordrende bønn, hentet fra – hvor ellers? – Åndelige øvelser. Den handler om å gi noe til Gud. Deg selv. TA, HERRE, OG TA IMOT Vi har i løpet av disse kapitlene nevnt de fire ukene i Åndelige øvelser. Etter hvert introduserte jeg deg for noen utvalgte aspekter ved hver


409

av ukene. I den første uken inviteres du til å se etter takknemlighet for Guds gaver i ditt eget liv. Så ser du på din egen synd. Du kommer fra dette med en takknemlig bevissthet om at du er en elsket synder. I den andre uken ledsager du Jesus av Nasaret i hans reiser; du er til stede under hans forkynnelse og helbredelsesmirakler. Den tredje uken tar deg inn i Jesu lidelseshistorie, som gir deg nye perspektiver på lidelsen. Men det finnes en uke til. Den har vi enda ikke snakket om: den fjerde uke, som fokuserer på oppstandelsen. Mot slutten av de åndelige øvelsene er de fleste retrettdeltagere bare lykkelige for å kunne meditere over de gledesfylte fortellingene om oppstandelsen. Jesus viser seg for Maria Magdalena og disi­ plene, Jesus tilgir Peter for hans svik, og Jesus mater disiplene ved Galileasjøen. Og i et fromt øyeblikk la dessuten Ignatius til noe til Det nye testamente: en episode hvor Jesus møter sin mor etter oppstandelsen. «Selv om dette ikke er nedtegnet i Skriften, er det likevel underforstått når det heter at han åpenbarte seg for mange andre.» Ved slutten av fjerde uke lar Ignatius oss tre inn i en fantastisk meditasjon. Dessverre blir den raskt unnagjort av folk som gjerne vil bli ferdige med retretten sin. (Retrettdeltagere er også mennesker!) Den heter «Meditasjonen for å oppnå guddommelig kjærlighet». Det er altså en meditasjon som skal hjelpe oss til å forstå Guds kjærlighet for oss. For å hjelpe oss med dette, gir Ignatius oss først et tankeeksperiment, så en lang rekke rikholdige metaforer. Først, sier han, må du erindre «med dyp glede hvor mye Gud vår Herre har gjort for meg» og «hvor mye han har gitt meg av det han selv besitter». Dette ligner takknemligheten som uttrykkes gjennom samvittighetsransakelsen. For det andre, sier Ignatius: Tenk på måten Gud «dveler» i alle sine skapninger på. Ved å «dvele» i dem gir Gud elementene deres eksistens. Han gir plantene liv. Han gir dyrene sanser. Menneskene intelligens. Og deg selv, som Gud dveler i, «gir han både eksistens, liv, sanser og intelligens. Han gjør meg til og med til sitt tempel, siden jeg er skapt i den guddommelige Majestets likhet og bilde.» Hvordan «dveler» Gud i deg?


410

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

For det tredje: Tenk på hvordan Gud arbeider i hele skaperverket. Det har alltid vært et sterkt bilde for meg. Gud jobber på våre vegne og på alle skapningers vegne, «gir dem eksistens, bevarer dem» og hjelper dem med å vokse og være seg selv. Til slutt: Tenk på hvordan alle disse gavene – og dessuten andre gaver, som rettferdighet, godhet, fromhet og barmhjertighet – kommer fra Gud «likesom strålene renner ned fra solen, eller regnet fra sin kilde». Gud er i arbeid – med deg og for deg. Alle disse bildene er vakre innbydelser til å tenke nærmere på og virkelig erfare Guds kjærlighet til deg. Men det er noe mer. I den siste meditasjonen finnes en av de mest berømte og kanskje blant de vanskeligste av alle ignatianske bønner. Den kalles ofte bare for Suscipe, etter det første latinske ordet i bønnen. Den kommer på slutten av Øvelsene og er et offer til Gud. Etter Øvelsenes fire uker, etter å ha meditert over Guds helhjertede kjærlighet til deg, blir ofte folk beveget til å svare med en lignende kjærlighet. Og denne bønnen er, i likhet med mange av de ignatianske idealene, et mål i seg selv. Ta, Herre, og ta imot all min frihet, mitt minne, min forståelse og min hele vilje – alt hva jeg har og besitter. Du, Herre, har gitt alt sammen til meg. Nå gir jeg deg det tilbake, O Herre. Jeg lar alt være ditt. Gjør med det etter din vilje. Gi meg kjærlighet til deg og nåde med, for alene det er nok for meg. Som jeg sa, det er hårde bud. Dette er en bønn om fullstendig overgivelse. Jeg gir deg mitt alt, Gud. Alt jeg trenger er din kjærlighet og nåde. Det er alt jeg behøver for å være «ja – levende». Hvorfor avslutter jeg denne boken med en så «hard» bønn? For å minne deg på at det åndelige liv er en vedvarende reise. Jeg tror ikke at jeg noensinne har vært i stand til å be den bønnen og mene den


411



fullt ut. Det vil si, jeg ønsker fortsatt å holde fast ved alle de tingene den nevner. Og jeg er ikke ennå sikker på om jeg kan si at alt jeg trenger, er Guds kjærlighet og nåde. Jeg er fremdeles for menneskelig til det. Men som Ignatius sa: Det er nok å ha lengselen etter lengselen. Det er nok å ville ha denne friheten. Gud vil ordne resten. Jeg og du er begge fremdeles på vei. På vei til å bli kontemplative i handling, til å finne Gud i alle ting, til å se Gud inkarnert i verden og å søke frihet og fristilthet. Den ignatianske vei har blitt tråkket opp av millioner av mennesker som søker etter Gud i sine daglige liv. Og for denne veien – som noen ganger er enkel, andre ganger vanskelig, men alltid fører oss nærmere Gud – kan vi takke vår venn den hellige Ignatius Loyola.

x


Spørsmål og svar – med James Martin SJ I boken din skriver du at den ignatianske spiritualiteten «hjalp deg til å gå fra å føle deg fanget av livet til å føle deg fri» (s. 31). Hvorfor bestemte du deg for å bli jesuitt? Handlet det om å «føle seg fri»? Ja, mye dreide seg om det. Da jeg som ung jobbet innen amerikansk næringsliv, følte jeg meg veldig fanget. Jeg så ingen vei ut. Næringslivet var tydeligvis et naturlig kall for flere av kollegaene mine, men etter noen få år innså jeg at det ikke var noe for meg. Men jeg hadde nettopp brukt fire studieår på dette og ante ikke hva jeg ellers kunne gjøre. Da jeg tilfeldigvis kom på tanken om å tre inn i ordenslivet, visste jeg veldig lite om jesuittene. I søknadsprosessen leste jeg om den hellige Ignatius av Loyola, men det var først under tiden som jesuittnovise at jeg begynte å forstå hans spiritualitet. Dessuten har jeg en ganske livlig fantasi, så det å be med innlevelse føltes naturlig – så snart jeg hadde kommet over den første uroen over at alt bare var ting jeg fant på i mitt eget hode. Det viktigste med ignatiansk spiritualitet var at den hjalp meg å komme inn i en dypere relasjon til Gud. Det var det som egentlig var starten på det å føle meg fri, for det var under tiden med Gud jeg begynte å formes og endres.

Hva inspirerte deg til å skrive denne boken? Det finnes sikkert hundrevis, om ikke tusenvis, av bøker om Ignatius, hans skrifter og hans spiritualitet. Men de fleste er skrevet hovedsakelig for katolikker og utgitt ved katolske forlag. Jeg tenkte at det kunne være nyttig å ta en helt alminnelig tilnærming, rettet mot folk som


414

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

er helt blanke på alt som har med Ignatius å gjøre. Når det er sagt, betyr ikke det at boken ikke kan brukes av de som er fortrolige med ignatiansk spiritualitet. Men jeg ønsket ikke at det skulle ligge noen forutsetninger i bunnen. Derfor ble første setningen i boken så viktig for meg: «Hvem er den hellige Ignatius av Loyola – og hvorfor skulle du bry deg om ham?» Jeg ville gjøre boken så brukervennlig som mulig, skrevet spesielt for de som var som meg da jeg var tjuesju: en som ikke visste noe som helst om Ignatius. Har du blitt overrasket over hvor godt boken har blitt mottatt? Har du møtt ikke-katolikker eller ikke-kristne som har oppdaget universelle sannheter i den ignatianske spiritualiteten? Jeg har blitt veldig overrasket! Selvsagt vet jeg at den ignatianske spiritualiteten er lett tilgjengelig, men siden jeg selv står midt i den, glemmer jeg noen ganger hvilken skjult skatt den er. Mange lesere har for eksempel fortalt meg hvordan «eksamen» – tilbakeblikk på dagen – har endret deres forhold til Gud. På samme måte har mange sagt at boken har gitt dem frimodighet til å bruke sin forestillingsevne i bønn. Mye av det jeg tar for gitt innen ignatiansk spiritualitet, kommer altså nærmest som en åpenbaring for mange andre, og det er veldig gledelig. Samtidig har jeg også blitt veldig glad over hvordan boken er blitt tatt imot hos mange jesuitter. Ikke sånn å forstå at de ikke alltid oppmuntrer meg, men jeg var redd for at noen ikke skulle være enige i min tolkning av Ignatius. Men tilbakemeldingene fra mine jesuittbrødre har vært overveldende positiv. Mange sier at det er flott å se hvordan den ignatianske spiritualiteten alminneliggjøres, og de setter pris på at boken har med visdom fra flere av vår tids fremste ignatianske veiledere. Til min overraskelse har til og med noen sagt at min tilnærming har bidratt til deres egen fordypning i den ignatianske spiritualiteten – noe som for meg overgår all annen ros. Når det gjelder ikke-katolikker eller ikke-kristne lesere, er det riktig at mange har skrevet til meg og fortalt at de har hatt glede og nytte av trekk ved den jesuittiske spiritualiteten – særlig dens vektlegging


Spørsmål og svar – med James Martin SJ

415

av frihet og «fristilthet». Det å bruke en aktiv innlevelse i bønnen er også til hjelp for mange, uavhengig av trosretning. Til slutt må nevnes at mange som er på leting etter en tro, setter pris på Ignatius’ åpenhet overfor mennesker av ulik bakgrunn og med ulike veier i sin søken etter Gud. Er det noe du skulle ønske du kunne hatt med, men som ikke fikk plass i boken? Ja, to ting. For det første skulle jeg gjerne ha brukt mer plass på begrepet agere contra. Så da gjør jeg det her. Uttrykket betyr å «handle motsatt». Ignatius sier ofte at dersom du merker at du står overfor en form for «ufrihet», skal du gjøre det motsatte, slik at du frigjør deg selv. Ett eksempel: Da jeg var i novisiatet, sa jeg til novisemesteren at sykehusarbeid var det jeg minst av alt ønsket meg som tjeneste, for jeg kviet meg for alt jeg ville se og lukte. Da snakket han med meg om agere contra, og selvfølgelig satte han meg til å jobbe på et sykehus! Men skjelning er et nøkkelord her. Du må spørre deg selv: Er det en god og sunn grunn til at jeg ønsker å unngå dette? Eller er det en ufrihet, og burde jeg prøve agere contra for å se om jeg på den måten kan komme videre i større frihet? Det andre jeg gjerne skulle hatt mer plass til, er å fortelle om flere av mine jesuitthelter – mennesker som gjennom sitt liv har gitt den ignatianske spiritualiteten et ansikt utad. Opprinnelig hadde jeg et helt kapittel om tre jesuitthelgener – Aloysius Gonzaga, Jean de Brébeuf og Alberto Hutardo – men det måtte kuttes av plasshensyn. Kanskje kan det å nevne dem her inspirere noen til å lese om dem på egenhånd. Hvis du hadde muligheten, hva ville du helst spurt Ignatius om? Jeg ville stilt det første spørsmålet jeg selv fikk fra en åndelig veileder: «Hvem er Gud for deg?» Og jeg er ganske sikker på at jeg hadde fått et fantastisk svar.


Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke Første kapittel: En fremgangsmåte •

Tenk over de fire kjernebegrepene innen ignatiansk spiritualitet (s. 9–15): Å finne Gud i alle ting, å være en kontemplativ i handling, å betrakte verden i lys av inkarnasjonen, å søke frihet og fristilthet. Er det en av disse tilnærmingene som ligger lettere for deg enn de andre? Unnviker du noen av begrepene – og i så fall, hva ligger bak den motstanden?

Hvilke andre former for spiritualitet – kristen eller ikkekristen – er du kjent med? På hvilken ny eller annerledes måte kan Ignatius’ praktiske tilnærming være en «bro til Gud» for deg?

Hva ved livet til Ignatius finner du mest fengslende? Er det noen områder av hans liv du kjenner deg igjen i? Har du for eksempel noen ganger funnet Gud når du har vært som mest sårbar? Andre kapittel: De seks veiene

Hvilken av de seks veiene til Gud befinner du deg på nå, og hvilke har du vært på tidligere? Har du noen gang erfart «misunnelsen» forfatteren skriver om i den første av veiene?


418

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

P. Martin snakker oppriktig om både de negative og positive sidene av kirken som organisasjon, og hevder at de positive – som kjærlighet, tilgivelse, veldedighet, trøst, fellesskap og det moralske imperativet om å forandre det bestående til det bedre (s. 51) – står sterkere enn de negative. Har du noen gang stilt spørsmålstegn ved organisert religion? Hva har hjulpet deg til å gjenoppdage eller holde fast ved dens verdi?

P. Martin advarer mot en spiritualitet uten kontakt med «fellesskapets visdom» (s. 57). Tenk over ulike faser i eget liv, når det åndelige livet fikk næring gjennom et fellesskap, og når din åndelighet kanskje har vært et «enkeltmannsforetak». Hvordan har disse ulike fasene påvirket din relasjon til Gud, og hvilke ulike åndelige innsikter ga det deg? Hva får du i tillegg gjennom fellesskapet? Hva blir mer vanskelig?

Har du noen gang blitt overrasket over dype følelser? Opplevde du at det var Gud som snakket til deg da? Hvorfor, eller hvorfor ikke? Tredje kapittel: Hva vil du?

Hvorfor tror du at lengsel har fått et så dårlig rykte i mange kristne kretser? Når har du selv erfart «hjertets dype lengsel» som forfatteren skriver om? Det kan ofte være vanskelig å skjelne disse hellige lengslene fra de mer overfladiske og forstyrrende behov vi kjenner på. Hva har du gjort for å forsøke å skjelne?

Flere ganger gjennom boken henviser p. Martin til «overraskelsens Gud», det vil si den Gud som møter oss


Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke

på måter vi ofte ikke kunne eller ville forutse. Har du noen gang erfart at Gud er «overraskelsens Gud»? •

Noe av det første p. Martin lærte da han trådte inn hos jesuittene, var at «Gud møter deg der du er» (s. 89). Var dette en ny tanke for deg? Tror du Gud kan møte deg akkurat der du er nå? Fjerde kapittel: Dagene som kom og gikk

I kapittel fire introduserer p. Martin bønnen «Eksamenen» og drøfter ulik bruk. Hvordan kan du unngå fallgruven med å gjøre øvelsen til en sjekkliste?

Forfatterens erfaring med å be for Wanda (s. 102) førte til at han fikk se Guds nærvær i henne. Hvilke personer i ditt liv kan være uventede formidlere av Guds nåde til deg?

P. Martin sier at det ofte kan være lettere å oppdage Gud når vi ser oss tilbake (s. 107). Høres det velkjent ut? Når du ser tilbake på livet ditt, er det situasjoner der du nå kan se at Gud var tilstede, selv om du ikke merket det der og da? Femte kapittel: Å begynne å be

Hender det at du får dårlig samvittighet for å be Gud om hjelp? Forfatteren sier at slik bønn er både «naturlig, menneskelig og vanlig» (s. 116). Er en slik tilnærming til hjelp for deg?

På en av sine første retretter gikk det opp for p. Martin at Gud virkelig ønsket å ha en personlig relasjon til

419


420

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

ham (s. 116–121), eller som Ignatius sier: «Skaperen handler umiddelbart med skaperverket.» Tror du på det i ditt eget liv? •

På sidene 123–124 omtales flere definisjoner på bønn: «løfte sitt hjerte og sitt sinn til Gud», «Guds kommunikasjon av seg selv», et «langt, kjærlig blikk på virkeligheten» og «samtale med Gud». Hvilken av disse definisjonene kjenner du deg mest fortrolig med? Sjette kapittel: Vennskap med Gud

Forfatteren løfter frem disse ordene fra Salme 139: «Herre, du ransaker meg og kjenner meg» (s. 132). Er det til hjelp eller er det skremmende å tenke at Gud kjenner deg så godt? Hvordan reagerer du på tanken om å ha «et vennskap med Gud»?

P. Martin mener at å høre Gud gjennom bønn som oftest handler om å lytte oppmerksomt til følelser, innsikter, minner, fysiske reaksjoner, lengsler og erfaringer som ikke kan forklares. Har du erfart noe av dette i bønn? Hvordan forsøker du å lytte til Gud i bønn?

I vår tid med mobiltelefoner, pc-er og utallige andre duppeditter «glemmer vi gradvis kunsten å være stille», sier p. Martin (s. 150). Hvordan kan du skape stillhet i livet ditt? Frykter du den stille «frakoblede» tiden, eller nyter du den? Om du frykter den – hva kan årsaken til engstelsen bunne i?


Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke

Sjuende kapittel: Gud møter deg der du er •

Reflekter over de ulike bønneformene som ble beskrevet i kapittel sju: kontemplasjon, lectio divina, sentrerende bønn, samtalen, felles bønn, ferdigskrevne bønner, bønnejournal, naturbønn, musikk, arbeid. Ble du overrasket over noen av disse bønneformene? Har du forsøkt å be på andre måter etter at du leste denne boken?

P. Martins første reaksjon i møte med ignatiansk kontemplasjon var at det bare var «å finne på ting selv» (s. 156). David, hans åndelige veileder, mente at Gud kunne virke gjennom fantasien. Gir det mening?

Forsøk «ignatiansk kontemplasjon» ved å bruke en av dine favorittfortellinger fra Bibelen. Hvordan erfarte du det? Åttende kapittel: Et enkelt liv

Hvorfor tror du fattigdom, kyskhet og lydighet virker «truende» for vår kultur?

P. Martins erfaring i Øst-Afrika viste ham at det «var færre ting som sto mellom flyktningene og Gud» og at de derfor var nær Gud. Hva står mellom deg og Gud? Fins det noe du kan gjøre for å minimere denne avstanden?

Synes du «fornuftig enkelhet» virker forlokkende eller ubehagelig? Hvordan kan et enklere liv føre deg nærmere Gud?

Gå tilbake til fortellingen om Pedro Arrupe og den overraskende erfaringen han gjorde i slummen

421


422

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

(s. 221–222). Hva mener du er det underliggende budskapet i fortellingen?

Niende kapittel: Likesom englene? •

Forfatteren tar for seg den gamle stereotypien av en kald og bitter prest eller nonne (s. 227) Kan du komme på eksempler på det motsatte? Kjenner du noen enslige og sølibatære blant slekt og venner? Det kan være enker eller enkemenn, ugifte menn eller kvinner. På hvilken måte uttrykker de sin kjærlighet?

«Kyskhet handler om kjærlighet», sier p. Martin. Han mener at også de som lever i forpliktende forhold, kan lære av «frihet» i kjærlighetslivet. Hvordan kan slik frihet få deg til å elske dypere og mer ærlig?

Reflekter over det p. Martin foreslår i avsnittet «Hvordan er det mulig å elske på en kysk måte?» (s. 227). Hvilke forslag stemmer med slik du allerede lever? Hvilke kunne du tenke deg å prøve ut? Tiende kapittel: Mer med gjerninger enn med ord

Den jesuittiske levemåten framholder en undervurdert side av det åndelige livet: vennskap. På hvilken måte har venner vært en velsignelse for ditt liv, og hvordan har disse vennskapene ført deg nærmere Gud?

Ignatius’ «Antagelse» (s. 246–248) betyr at man skal la tvilen komme mennesker til gode. Når har du opplevd at en slik holdning kan lønne seg?


Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke

«En av de beste gavene man kan gi en venn, er frihet», skriver p. Martin (s. 255). Hva betyr det for deg? Er det områder der du utfordres til å gi vennene dine større frihet?

Reflekter over det du leste i avsnittene «Noen hindringer for et sunt vennskap» (s. 258–260) og «Sunne vennskap» (s. 272–275). Har anbefalingene her kastet lys over noen av dine relasjoner? Ellevte kapittel: Overgitt til fremtiden

P. Martin ble skuffet da provinsialen bestemte at han skulle utsette teologistudiene. Likevel mente hans åndelige veileder at Gud kunne «forme» ham gjennom denne vanskelige tiden (s. 291). Hvilke vonde erfaringer har formet deg?

Hvordan forstår du Walter Ciszeks innsikt om at Guds vilje kan finnes i «den faktiske situasjonen»? (s. 295).

Søster Janice mente at et viktig aspekt ved livet er å lære å «overgi seg til den fremtiden Gud har i vente for deg» – selv når dette kan innebære lidelse (s. 297). På hvilke områder i livet har du måttet «overgi» deg? Hva førte overgivelsen til?

Den ignatianske tilnærmingen til lidelse innebærer å forestille seg et møte med Jesus, som også har lidd. Tror du at Gud er «med deg» når du går gjennom tøffe ting? Hvordan har du opplevd dette?

423


424

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Tolvte kapittel: Hva bør jeg gjøre? •

En av hovedmålene på den ignatianske veien er «likegyldighet», som feilaktig forveksles med å ikke bry seg om ting i det hele tatt. Hvordan kunne du bli hjulpet ved å ha mer av den sunne «likegyldigheten»?

Ignatiansk skjelning begynner med en tro på at Gud er med deg når du tar beslutninger og at du ofte kan oppleve «fortrøstning» når du handler i harmoni med Guds ønsker for deg. Har du noen gang opplevd en følelse av «fortrøstning» eller «dette var rett» etter å ha tatt en god beslutning?

P. Martin bemerker at «Tredje anledning» til å ta en beslutning – den situasjonen da alt er veldig uklart – antagelig er den mest vanlige. Hvilke av de foreslåtte metodene (s. 327–339) synes du virker mest nyttig?

Fr. Martin snakker om å ta beslutninger ut fra «ditt beste selv». Hvem er «ditt beste selv», og hvordan ville den personen opptre og handle annerledes enn du gjør i livet ditt nå? Trettende kapittel: Værra den du er!

Har du noen gang sett på deg selv som en som har et «kall»? Hvordan vil du beskrive det? Hvis ikke, hvilke lengsler har du som kunne hjulpet deg å oppdage ditt kall?

Forfatterens liste over hovedutfordringer ved en spiritualitet for arbeidslivet er: å finne tid til Gud og deg selv, å finne Gud omkring deg, å finne tid til bønn og


Spørsmål for lesegrupper eller til personlig ettertanke

stillhet, å arbeide og leve etisk og å huske på de fattige. På hvilke av disse områdene har du et forbedringspotensial? •

Karl Rahners refleksjon «Arbeidets verdighet» i tekstboksen på s. 386, oppskatter arbeid som ikke er synlig i offentligheten. Hvem i ditt liv gjør slikt skjult arbeid? Hva slags skjult arbeid gjør du?

Les p. Martins forslag om «å bli deg selv» på s. 398. Hva var nytt for deg her? Hvilke forslag kunne være mest nyttige for deg? Fjortende kapittel: Kontemplativ i aksjon

Nå som du har lest boken, hvordan vil du med egne ord beskrive det ignatianske idealet om å være «en kontemplativ i aksjon»?

P. Martin bruker det jesuittiske ordtaket «Veien er ditt hjem» for å understreke det faktum at vi alltid er på vei mot Gud. Hvordan kan reisemetaforen være til hjelp for ditt åndelige liv?

Bønnen «Ta, Herre, og ta imot» (s. 410) er «hårde bud», som P. Martin selv sier det. Hva ville det si for deg å «gi deg selv» til Gud?

Hvilken del av den ignatianske spiritualiteten er din favoritt?

425


Ti ting du (nesten) ikke visste om jesuittene 1. De oppfant «forsvinningslemmen». Uten jesuittene, som både skrev og opptrådte med skuespill på skolene sine på 1500og1600-tallet, ville moderne teatre ha vært veldig annerledes, og – for å ta ett eksempel – Den onde heksa fra Vest kunne ikke ha forsvunnet så lett i Trollmannen fra Oz. Det var også jesuittene som oppfant eller utviklet det florlette forhenget man ofte bruker på teateret i dag. 2. De oppdaget kinin (ble kalt «jesuitt-bark» på 1600-tallet), som fortsatt brukes medisinsk mot malaria, samt i tonic, så klart. Uten jesuittene kunne du ikke ha nytt din gin and tonic. (Og Vesten kunne heller aldri ha blitt så tidlig kjent med ginseng eller te.) 3. Jesuittenes ordbøker og leksikon om innfødte nordamerikanere var det første hjelpemiddelet europeerne hadde for å forstå disse urspråkene, og den dag i dag utgjør disse tidlige transkripsjonene en viktig ressurs for forskere. For øvrig har den amerikanske historikeren Francis Parkman følgende kommentar om brev og rapporter som jesuittiske oppdagelsesreisende sendte hjem til Europa: «Med tanke på innholdsverdien, må de sies å være ekstremt ujevne.» 4. De lokaliserte kilden til Den blå Nilen og kartla lange strekk av både Amazonaselven og Mississippielven. 5. I sine videregående skoler, høyskoler og universitet utdannet de personer som Descartes, Voltaire, Molière, Arthur Conan


428

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

Doyle, James Joyce, Fidel Castro og Alfred Hitchcock – for ikke å snakke om Bing Crosby, Bill Clinton og Denzel Washington. 6. De grunnla byen São Paulo i Brasil. Mer presist, det var den salige José de Anchieta (1534–1597) som – med andres hjelp, så klart – gjorde det mens han drev misjonsvirksomhet der. 7. De fremelsket den barokke arkitekturen ved å ta den i bruk i kirker over hele Europa tidlig på 1600-tallet. Ifølge mange historikere er jesuittenes moderkirke i Roma, kalt “Il Gesù”, den første bygningen som har fullt ut en barokk fasade. På den andre siden av byen står St. Ignatius-kirken, der jesuittbroren Andrea Pozzo designet trompe-l’oeil-hvelvingen som forbløffer folk den dag i dag. 8. Det fins trettifem kratere på månen som er oppkalt etter jesuittiske vitenskapsmenn. Athanasius Kircher, en jesuittisk vitenskapsmann på 1600-tallet som ble kalt «tusenkunstner» og «han som til syvende og sist vet alt», var både geolog, biolog, språkviter, hieroglyfekspert og oppfinner av megafonen. 9. De var inspirasjonskilden til filmen On the Waterfront (1954), basert på jesuitten John Corridon (1911–1984), også kalt Waterfront-presten, som drev et banebrytende fagforeningsarbeid blant havnearbeidere i New York på 1940og 1950-tallet. Hans karakter ble spilt av Karl Malden. Filmene The Mission og Black Robe var også inspirert av jesuitters virkelige liv. 10. Blant jesuittene regnes femti helgener og dusinvis av salige og ærverdige (nesten-helgener), deriblant den hellige Robert Bellarmin, teolog og kardinal; den hellige Edmund Campion, engelsk forfatter og martyr; den hellige Isaak


Ti ting du (nesten) ikke visste om jesuittene

Jogues og hans ledsagere, nordamerikanske martyrer. Blant «tidligere» berømte medlemmer kan nevnes Garry Wills, John McLaughlin og Jerry Brown.

429


Venner i Herren Jesuitter i tykt og tynt Den hellige Ignatius av Loyola (1491–1556). Grunnleggeren av Jesu Samfunn (The Society of Jesus) var en tidligere varmblodig soldat, hoffmann og kvinnebedårer som ble såret av en kanonkule i et slag. Under sin lange rekonvalesensperiode begynte spansken å fundere på hvordan han kunne bli som de store helgenene, og dermed ble livet hans snudd på hodet. For å live opp nedslåtte jesuitter, hendte det ofte at han tok en baskisk dans for å få dem til å smile. En av Ignatius’ beste venner var … Den hellige Frans Xavier (1506–1552) var kirkens største misjonær siden Paulus. Han reiste til land som de færreste vestlige hadde sett (eller forestilt seg), og brevene han sendte hjem, viste hvor stor kjærlighet han fikk for de nye folkene han besøkte – en sjeldenhet blant misjonærer på den tiden. Frans gjorde hva han kunne for å komme i snakk med folk, han ringte til og med i en bjelle for å vekke deres oppmerksomhet. Hans eventyrlige liv var en stor inspirasjonskilde for den stille … Den hellige Aloisius Gonzaga (1568–1591). Som ung mann sa Aloisius fra seg en enorm formue (og sin rettighet som marki) for å kunne bli jesuitt, selv om faren, markien av Castiglione, truet med å la ham piske. Da han trådte inn i novisiatet, hadde han med seg et brev fra faren til novisemesteren. Der sto det: «Jeg vil bare si at jeg nå sender deg det kjæreste jeg eier.» Aloisius døde tjuetre år gammel, etter å ha pleiet pestrammede i Roma. Hans milde legning lignet … Den hellige Alfons Rodríguez av Mallorca (1532–1617). Denne ydmyke jesuittbroren opplevde mye trist tidlig i livet: Både kona og barna døde av sykdom. Etter å ha blitt jesuitt, ble Alfons satt til å arbeide


432

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

som «portner», eller dørvakt, ved jesuittskolen på Mallorca. Han forsøkte å behandle hver eneste person som om hun eller han var Jesus selv, så hver gang det banket på døren, svarte Alfons med ordene: «Jeg kommer, Herre!» Mens han var på Mallorca, ble Alfons en nær venn av … Den hellige Peter Claver (1580–1654). Spanjolen Peter ble sendt for å arbeide blant slavene i Cartagena, det som nå er Colombia. Han tjente utrettelig slavene, sto klar med kurver av mat når skipene deres la til havn etter de fryktelige reisene. På grunn av dette arbeidet ble Peter kalt el esclavos de los escalvos, «slavenes slave». Omtrent på samme tiden arbeidet … Den hellige Johannes av Brébeuf (1593–1649). Den franske jesuitten Johannes ble på grunn av sitt fysiske overmot kjent for å være ekstra hardhauset. Huronere kalte ham for «Echon» – det vil si «den som bærer tunge lass». Johannes var fast bestemt på å forstå folket han tjente, så han lærte å snakke huroner flytende og utarbeidet dette språkets første ordbok. Han ble drept av huronernes fiende, irokeserne, og hans martyrium inspirerte en annen som skulle komme til å arbeide blant nordamerikanerne, nemlig … Pierre-Jean De Smet (1801–1873). De Smet ble født i Belgia og hadde sitt virke i Vest-Amerika. Det fortelles at han i løpet av sitt omflakkende liv skal ha reist omtrent 29 000 mil. Han arbeidet først og fremst blant stammene Flatheads, Crees, Chippewas og Blackfeet. De Smet (som for øvrig fikk en by Sør-Dakota oppkalt etter seg) ble kjent som «vennen til Sitting Bull» på grunn av sitt samarbeid med denne kjente Sioux-høvdingen. De Smets utrolig aktive liv kan minne om livet til … Den hellige Albert Hurtado Cruchaga (1901–1952). Alberto er blant de siste jesuitthelgener og den andre av to chilenske helgener. Hans arbeid var mangfoldig og variert: som advokat, prest, skribent, sosialarbeider; han startet et katolsk tidsskrift, arbeidet blant de fattige og grunnla «El Hogar de Cristo» (Kristi ildsted) for fattig ungdom i sitt


Venner i Herren

433

hjemland. Han kjørte rundt i byen i en grønn, bulket pickuplastebil for å besøke til de fattige, og denne bilen blir fortsatt oppbevart ved hans skrin i Santiago. Han viet sitt liv til arbeiderne, i likhet med … John Corridan (1911–1984). Som «arbeiderprest» for havnearbeiderne i New York på 1940- og 50-tallet, kjempet han mot korrupsjon og organisert kriminalitet og startet «arbeiderskoler» i New York for å undervise i prinsipper for sosial rettferdighet. P. Corridan ga inspirasjon til filmen «On the Waterfront». I en av de berømte scenene holder «p. Barry», spilt av Karl Malden, en tale fra lasterommet til et skip. Denne talen er bygget på en av p. Corridans virkelige taler. Corridan talte urettferdighet midt imot – i likhet med en annen nordamerikansk jesuitt, som het … Walter Ciszek (1904–1984). I 1963 fikk president John F. Kennedy i stand en under hånden avtale som omsider løslot denne jesuittpresten etter nesten tjue år i Moskvas beryktede Lubianka-fengsel og sovjetiske fangeleirer i Sibir. Allerede mange år før dette hadde den amerikanske jesuitten sendt ut et skriv der han varslet sin død, så han var høyst forbauset over å kunne vende hjem. Ciszek, som nå er under vurdering for helligkåring, flyttet inn i et hus nær Fordham University i New York, der en annen begavet jesuitt snart skulle komme til å undervise. Hans navn var … Kardinal Avery Dulles (1918–2008) var sønn av den amerikanske statssekretæren John Foster Dulles. Han var en dekorert krigshelt og konverterte til katolisismen under sine første studieår ved Harvard. Som jesuittprest skrev han dusinvis av bøker og hundrevis av artikler, og han ble sett på som den fremste blant samtidens amerikanske katolske teologer. Han var også den første amerikanske jesuitten som ble kardinal. Cardinal Dulles var samtidig med en annen kjent amerikansk jesuitt … Daniel Berrigan (1921–2016). Denne presten, skribenten, poeten og fredsaktivisten var en jesuitt som for en tid havnet på FBIs liste


over «de ti mest ettersøkte rømlinger» på grunn av sine protester mot Vietnamkrigen. Berrigan, som fortsatte sin aktivisme til han var over åtti, var blant de ni kalt «Catonsville Nine», som brant offentlige dokumentutkast i forbindelse med krigen, og av de åtte i «Plowshares Eight», som stiftet en bevegelse mot atomvåpen. I likhet med alle de andre av disse jesuittene, minner Berrigan oss på at … Det å være seg selv gir et fargerikt mangfold, og, som ordtaket sier: «Har du møtt en jesuitt, har du møtt én jesuitt!»


Takk og hilsener

Bønnen «Eksamen» starter med takksigelser. Denne boken slutter med det. La meg derfor nevne noen av de menneskene jeg er takknemlig for. Først vil jeg takke mine åndelige veiledere gjennom de tjue siste årene; de har lært meg mer om ignatiansk spiritualitet enn det som kan rommes i en bok – særlig de jesuittene som har fulgt meg over lengre perioder av min formasjon, noen ganger over år: David Donovan, Ken Hughes, J.J. Bresnahan, Jack Repogle, Dick Anderson, George Drury, Ozy Gonsalves, George Anderson, Jeff Chojnacki og Damian O’Connell. Hjertelig takk også til de menn og kvinner som har veiledet meg under årlige retretter og har fordypet min takknemlighet for Guds virke i livet mitt: Ron Mercier, Joe McHugh, Jim Gillon, Phil Shano, Harry Cain, Jim Bowler, Bill Devine, Jim Keegan, Paul Harman, Dick Stanley, John Kierdejus, Paul Fitterer, Pat Lee (alle jesuitter) og Gerry Calhoun og Maddy Tiberii SSJ. Takk også til Bill Creed SJ og Martha Buser OSU, som en sommer veiledet meg gjennom kursprogrammet i de åndelige øvelsene ved The Jesuit Spiritual Center i Milford Ohio; og Maureen Steeley SU og Eleanora Murphy SU for praksisperioden i de åndelige øvelsene ved Linwood Spiritual Center i Rhinebeck, New York. Dernest vil jeg takke en gruppe med umåtelig kloke, sjenerøse og tålmodige menn og kvinner som leste denne boken i de tidligste fasene, og som responderte med sin visdom, innsikt – og rettelser! Noen er eksperter i ignatiansk spiritualitet, andre i jesuittenes historie, andre i bibelkunnskap, teologi eller psykologi. Noen ble spurt om å lese manuset og ha i bakhodet en bestemt målgruppe. Alle brukte masse


436

Å finne Gud i alle ting – ignatiansk veiledning

tid på å fordype seg i det som bare var grove skisser av teksten. Og hver enkelt bidro til å gjøre boken mer presis og tilgjengelig. En stor takk, derfor, til følgende jesuitter: Bill Barry, John O’Malley, John Padberg, David Fleming, John Donohue, Charles Shelton, Dan Harrington, Drew Christiansen, Richard Leonard. Like stor takk går til Margaret Silf, Maureen Conroy RSM, Ron Hansen, Robert Elsberg og Matt Weiner – og til min mor Eleanor Martin og min søster Carolyn Buscario. Jeg ønsker også å takke følgende jesuitter som hjalp meg med enkelte deler av boken: Jim Siwicki, Joseph Koterski, Peter Schineller, Antonio Delfau og Bill Campbell. For det tredje: Takk til mine kjære medbrødre blant jesuittene, som denne boken dedikeres til – fratribus carissimis in Societate Jesu – for å ha fulgt meg på Ignatius’ vei. I over tjue år har de gitt meg sin kjærlighet, sine vennskap, sine oppmuntringer og bønner; de har delt av all sin innsikt i ignatiansk spiritualitet og vært gode eksempler på trofaste prester og brødre. En særlig takk til de jeg har vært i trosdelingsgrupper med gjennom årene, og til George Williams, Steve Katsouros, Bob Reiser, Chris Derby, Dave Godleski, Ross Pribyl, Kevin White, Matt Cassidy, Bob Gilroy, David McCallum, Tim Howde, Myles Sheehan, Jack McLain, Bill Campbell, Tom Reese, Brian Frain, George Witt og Kevin O’Brian. For det fjerde var det noen hjelpsomme sjeler som forbarmet seg med å renskrive manuset da mitt karpaltunellsyndrom forverret seg, deriblant Veronica Szczygiel, P. J. Williams, Kaitlyn Rechenberg, Regina Nigro og Jim Keane SJ. For det femte: Takk til Heidi Hill, sannsynligvis verdens beste faktasjekker, som reddet meg fra en mengde faktafeil (inkludert å sitere feil fra en av mine egne bøker). For det sjette, takk til min litterære agent, Donald Cutler, som har bidratt til at boken ble fullført, og til Roger Freet ved Harper-Collins for hans opprinnelige og vedvarende begeistring for prosjektet, for hans utmerkede rettelser og forslag som i stor grad bidro til at boken ble strammet inn og fokusert. En stor takk også til Carolyn Holland og Mary Ann Jeffreys, som forbedret teksten med glimrende språkvask og som sparte meg for noen skikkelige blemmer.


Til slutt: Takk til – hvem ellers? – Ignatius av Loyola. Og til Gud, så klart. I ham er alt mulig.

x


Å finne Gud i alle ting  

Ignatiansk veiledning

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you