Page 1


FORFULGT


Originalutgave: The Global War on Christians. Dispatches from the Front Lines of Anti-Christian Persecution © 2013, 2016, John L. Allen Jr. All rights reserved. Published in the United States by Image, an imprint of the Crown Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC, New York. www.crownpublishing.com Grateful acknowledgement is made to Penguin Random House LLC for permission to reprint an excerpt from The Future Church: How Ten Trends Are Revolutionizing the Catholic Church by John L. Allen Jr. Used by permission of Doubleday Religion, an imprint of the Crown Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC. All rights reserved. Norsk utgave: © St. Olav forlag 2016 978-82-7024-298-6 Oversatt av Ståle J. Kristiansen Omslagsdesign og ombrekking: Peter Bjerke Trykket i Latvia This translation published by arrangement with Image, an imprint of the Crown Publishing Group, a division of Random House LLC, a Penguin Random House Company and Lennart Sane Agency AB. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB.


John L. Allen Jr.

FORFULGT DEN GLOBALE KRIGEN MOT KRISTNE RAPPORTER FRA FRONTEN

St. Olav forlag


DEDIKASJON

Denne boken er tilegnet min bestemor Laura Herbert Frazier. Hun døde i en alder av 98, mens dette manuskriptet ble skrevet. Jeg tviler på at hun ville lest det ferdige resultatet, selv om hukommelsen hennes ikke var helt borte på slutten. Hun var alltid stolt over arbeidet mitt, men ikke alltid så ivrig med å lese. Hun sa ofte at det jeg skrev, var for langt og for komplisert; og de som gjennom årene har snublet over bøkene mine, er kanskje enige i hennes vurdering. Selv om dette ikke nødvendigvis var hennes «cup of tea», er innholdet i denne boken og det meste andre jeg har skrevet, frukter av hennes inspirasjon, støtte, og kjærlighet. Hellige Laura, be for oss!


INNHOLD FORORD TIL 2016-UTGAVEN ……………………………………………………………………………………………………………… 7 TAKKEORD…………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 13 INNLEDNING………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 17 DEL 1 ANTIKRISTEN FORFØLGELSE PÅ VERDENSBASIS………………………………………………………………… 43 1: OVERBLIKK…………………………………………………………………………………………………………………………………… 47 2: AFRIKA………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 69 3: ASIA……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 91 4: LATIN-AMERIKA………………………………………………………………………………………………………………………… 125 5: MIDTØSTEN …………………………………………………………………………………………………………………………………… 151 6: ØST-EUROPA ………………………………………………………………………………………………………………………………… 201 DEL 2 MYTER OM DEN GLOBALE KRIGEN MOT KRISTNE………………………………………………………… 7: MYTEN OM AT KRISTNE BARE LEVER I FARE DER HVOR DE ER EN MINORITET…………………………………………………………………………………… 8: MYTEN OM AT INGEN KUNNE FORUTSE DENNE UTVIKLINGEN……………… 9: MYTEN OM AT ALT HANDLER OM ISLAM……………………………………………………………… 10: MYTEN OM AT DET BARE ER FORFØLGELSE HVIS MOTIVENE ER RELIGIØSE………………………………………………………………………………………… 11: MYTEN OM AT ANTIKRISTEN FORFØLGELSE ER ET RENT POLITISK TEMA…………………………………………………………… DEL 3 KRIGENS UTFALL, KONSEKVENSER OG RESPONS…………………………………………………………… 12: SOSIALE OG POLITISKE FØLGER……………………………………………………………………………………… 13: ÅNDELIGE FRUKTER AV DEN GLOBALE KRIGEN………………………………………………… 14: HVA SOM MÅ GJØRES ……………………………………………………………………………………………………………

221 225 239 255 275 291

307 311 331 351

ETTERORD…………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 371 INDEKS…………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 377


FORORD TIL 2016-UTGAVEN

D

a denne boken først kom i 2013, var det få som regnet antikristen forfølgelse som et sentralt anliggende i kampen for menneskerettigheter. Folk flest var vant til å se kristendommen som en mektig og privilegert institusjon, og derfor som immun mot farer av denne typen. Vestlige mennesker erkjente i beste fall at det finnes isolerte eksempler på vold mot kristne, men anså påstandene om at dette var et utbredt fenomen som overdrevne. De fleste var nemlig mer opptatt av det vi kaller «kulturkrigene» i Europa og USA enn av virkeligheten på grasrota. Den første tiden etter at boken min kom ut, fikk jeg til stadighet følgende spørsmål: «Finnes det egentlig noe sånt som en krig mot kristne?» Kort tid etter utgivelsen oppstod imidlertid et helt nytt fenomen. «Den islamske stat» erklærte opprettelsen av et kalifat på irakisk og syrisk territorium, og satte i gang en brutal offensiv på Ninivesletten, som førte til at tusener av kristne og yezidier flyktet i eksil. Under angrepene ble kirker og klostre ødelagt, mange århundrer gamle kristne manuskripter ble brent, og mange kristne ble drept, ofte på bestialsk vis – slått til døde, halshugget og til og med korsfestet, ifølge noen rapporter. I byen Mosul, som har vært hjem for kristne helt tilbake til det andre århundre etter Kristus, er det så


godt som ingen kristne igjen. I juni 2014 uttalte byens erkebiskop at det ikke ville bli feiret søndagsmesse i Mosul – for første gang på 1800 år. Irakiske kristne gjennomgikk alle disse lidelsene sammen med yezidiene, deres naboer som praktiserer en gammel, synkretistisk form for monoteisme. Omtrent samtidig, men på et helt annet sted i verden, angrep den militante gruppen Boko Haram en offentlig videregående skole i byen Chibok i den nordlige staten Borno i Nigeria, og kidnappet 300 tenåringsjenter. De fleste av jentene var kristne. Disse ugjerningene førte umiddelbart til internasjonale reaksjoner, inkludert aksjonen Bring Back Our Girls, hvor flere kjendiser stod frem som talskvinner og talsmenn. Slik fikk overgrepene fra den ekstreme islamistiske bevegelsen Boko Haram («Vestlig utdannelse er forbudt») stor oppmerksomhet. Den protestantiske overvåkningsgruppen Åpne Dører rapporterte at 2484 kristne ble drept i Nigeria mellom 1. november 2013 og 31. oktober 2014 – noe som gjør dette til den farligste nasjon for kristne å oppholde seg i under den perioden. Nedslaktingen fortsatte i 2015, særlig i den nordlige staten Plateau, hvor Boko Harams angrep mot kristne bønder er blitt så vanlige at antall drepte hver dag oppgis under nyhetene, sammen med de siste endringene på aksjebørsen og værmeldingen for neste dag. Selv om det kan virke perverst å fremheve noe som helst positivt ved fremveksten av ISIS og Boko Haram, så har disse bevegelsene i det minste umuliggjort enhver fornektelse av antikristen forfølgelse. For alle klarsynte observatører er det nå tydelig at disse bevegelsene er særlig fiendtlige mot kristne, og at kristne som lever under denne trusselen, fortjener samme oppmerksomhet i kampen for menneskerettigheter som andre utsatte grupper i verden – grupper som har vært utsatt for lignende hatkampanjer ut fra religiøse eller andre motiver. 8


Samtidig er det en fare for at all den frykten disse to gruppene sprer, gjør at vi mister av syne de store linjene i denne saken. For selv om islamistisk fundamentalisme nå representerer en stor del av hatet mot de kristne, er denne fundamentalismen ikke eneste trussel for den kristne troen. Ved begynnelsen av det 21. århundre finnes det 2,3 milliarder kristne i verden, og disse er spredt over hele planeten. Dette mangfoldet av kristne rundt i verden står overfor ulike varianter av religiøs forfølgelse. Også i LatinAmerika, hvor de kristne utgjør en overveldende sosial majoritet, ser vi at kristne blir drept som martyrer, fordi de forsvarer sosial rettferdighet og menneskerettigheter – ofte som ofre for narkoterrorister og paramilitære bander. I deler av Asia utsettes kristne for andre former for religiøs fundamentalisme, så som fremveksten av hinduistisk nasjonalisme i India. Andre steder, som Kina, Nord-Korea og Myanmar, anses kristne som en trussel mot ulike varianter av politistater. For å si det så klart som mulig: Dagens krig mot kristne er et globalt fenomen og kan på ingen måte reduseres til et kapittel i det noen ser som en «kamp mellom sivilisasjonene», mellom islam og Vesten. Sannheten er at dersom all radikal islamisme forsvant i morgen, så ville verden likevel ikke være et trygt sted for kristne. For de lever i fare på grunn av en hel rekke sammensatte krefter, og enkle diagnoser eller løsninger kan ikke løse dette problemet. I første del av 2015 reiste jeg, sammen med min kollega Inés Martín i Crux og The Boston Globe, til fem ulike land for å fortelle historien om de nye kristne martyrene i vår tid. Vi startet i El Salvador, hvor kristne aktivister og pastorer trues av såkalte maras, kriminelle gjenger som har ført til at landet står øverst på statistikken over antall drap. Deretter dro vil til Colombia, hvor tusener av kristne geistlige og lekfolk har forsvunnet sporløst i det som er verdens mest langvarige borgerkrig. Deretter kom vi 9


til Egypt, hvor den store kristne minoriteten rutinemessig trakasseres og angripes av muslimske ekstremister, til tross for lovnader om beskyttelse fra myndighetene, som styrer med støtte fra militæret. Vi besøkte India, hvor vi ser en «saffronisering» av landet, det vil si en sterk vekst av hinduistiske verdier og praksiser, med støtte fra regjeringen, som har tette bånd til radikale hinduistiske nasjonalister. Dette skaper frykt i den kristne minoriteten, og voldelige angrep mot kristne er blitt så vanlige at det ikke vekker oppsikt lenger. Vi kom til sist til Nigeria, hvor vi prøvde å forstå mer av den komplekse Boko Haram-bevegelsen og måten den skaper splittelse mellom muslimer og kristne i Afrikas største land, samtidig som den fører dem sammen i kampen mot Boko Haram på en måte som det virkelig er rørende å være vitne til. Blant mange andre møtte vi søster Meena Lalita Barwa, en katolsk nonne som tilhører servitterordenen. Hennes historie er gripende og illustrerende. Hun befant seg i Kandhamal i det østlige India i 2008, da det brøt ut et voldelig antikristent opprør som førte til at 100 mennesker døde og tusener ble skadet og hjemløse. Sammen med den lokale presten, Thomas Chellen, ble hun dratt ut i gatene av sinte mennesker som ropte «drep kristne!». De forsøkte å tvinge Chellen til å voldta Barwa, og da han nektet, banket de ham helt til de trodde han var livløs. Minst én mann voldtok Barwa – hun mistet bevisstheten under overgrepet og vet ikke om andre også forgrep seg på henne. Så ble hun ført gjennom landsbyens gater, bare halvveis påkledd, i et siste forsøk på å ydmyke henne totalt. Barwa tilhører en av landets urbefolkningsgrupper, og disse gruppene blir stadig utsatt for undertrykking og holdes nede i sosial fattigdom. Hun er nå 37 år og tar juridisk utdannelse for å gå inn i kampen for rettferdighet for andre ofre som er blitt utsatt for lignende overgrep. 10


Hun har fått en unik åndelig innsikt på grunnlag av de erfaringene hun fikk for syv år siden. «Siden Jesus ikke var kvinne, var det noen lidelser han ikke fikk kjenne på kroppen da han frelste verden», sier hun. «Jeg har valgt å tenke at jeg var med å fullbyrde hans offer.» Selv om det Barwa opplevde er himmelropende, er lignende hendelser langt fra sjeldne. I India har en av gruppene som overvåker landet, anslått at det i første halvdel av 2015 fant sted minst ett voldelig utbrudd mot kristne i uken, på forskjellige steder i landet. På verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen av nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21. århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag – noe som nesten tilsvarer én ny martyr i timen. Det er helt klart at kristne ikke er den eneste gruppen som lider, og at ingen religiøs gruppe har monopol på martyriet. Det er også klart at kristne som engasjerer seg i kampen for sine trosfeller, bør være like engasjert i kampen for andre sårbare grupper. Forsøket på å starte en bevegelse som forsvarer menneskerettigheter og religionsfrihet, vil aldri lykkes dersom den reduseres til et selvopptatt konfesjonelt anliggende. Når det er sagt, er saken den at de kristnes lidelser rundt i verden alt for ofte forbigås i stillhet, dels fordi dette ikke passer inn i det vestlige narrativet hvor kristendommen ses som den store undertrykkeren, ikke som et offer; dels fordi de kristne som lider, ofte er fattige, analfabete og isolerte, noe som gjør dem nesten usynlige for omverdenen. Dessuten skyldes stillheten at trusselbildet disse kristne står overfor, er svært komplekst, noe som gjør at mange observatører nærmest gir opp å forstå det og mister håpet om å forandre disse realitetene.

11


Forfulgt er et forsøk på å bryte denne stillheten – ikke for å utløse en ny versjon av korstogene i vår tid, eller for å vende noen om til kristen tro – men for å sette søkelys på antikristen forfølgelse og vise at dette må være en prioritert menneskerettighetssak i vår tid. Saken krever ikke at man har en bestemt tro, den krever tvert imot et bredest mulig engasjement for å skape en felles humanitær plattform å arbeide ut fra. Når vi engasjerer oss i dette arbeidet, gjør vi det på grunnlag av en felles menneskelig plikt. Men ikke helt uten egeninteresse. For religiøs vold er den mest destabiliserende kraften i verden i dag. For kristne er det å hjelpe lidende brødre og søstre i troen også et åndelig kall – et kall og en plikt vi ikke lenger kan flykte fra.


TAKKEORD

G

jennom min karriere har jeg ved mange anledninger kommet i direkte kontakt med ofre for antikristen vold og forfølgelse. Jeg har møtt kristne flyktninger fra Syria på en utendørs pavelig messe i Beirut, mennesker som ikke hadde noen illusjoner om å kunne reise hjem. Deres mest desperate budskap til Vesten var: «Ikke glem oss!» Jeg har stått i utbombede kirkeruiner i Nigeria og talt med den nigerianske evangelikale pastoren James Wuye, som tidligere ledet en bevæpnet kristen milits i kamp mot muslimer og mistet sin høyre hånd i slaget. I dag står han sammen med en nigeriansk imam i arbeidet for fred og forsoning. Jeg har sittet i prestegårder i Øst-Europa og lyttet til kristne geistlige, både ortodokse og katolske, som beskriver sine opplevelser fra sovjetiske Gulag-leirer. Mange av disse bar fremdeles synlige, fysiske skader – noen haltet som følge av at beina var blitt knust, noen slet med hoste etter sykdommer de ikke fikk medisin for, og mange hadde skadde fingre fordi hendene som de en gang velsignet med, var brukket. Jeg har intervjuet Fatima, en kaldeisk katolsk flyktning i 20-årene fra Irak. Hun overlevde beleiringen av basilikaen Vår frue av frelsen i Bagdad 31. oktober 2010. Fatima kom fra det i live ved å spille død og ved å skjule seg på kirkegulvet, under likene av to kristne venner som var blitt drept. Hun ventet i fire timer


på at kirken skulle befris, og tenkte hele tiden at hun når som helst kunne dø. Jeg er ingen ekspert på kristen forfølgelse, men man kan trygt si at personlige erfaringer har inspirert denne boken og formet min tilnærming til temaet. Når det er sagt, må jeg også påpeke at de fleste skildringene i boken ikke er resultater av mitt eget arbeid som reporter. Og siden jeg ikke refererer eksplisitt til alt kildematerialet, fordi dette er for omfattende, vil jeg her oppgi og gi anerkjennelse til de viktigste organisasjonene, publikasjonene og individuelle ekspertene jeg bygger på: • Den årlige «World Watch List» som publiseres av Åpne Dører. Her får man en global oversikt over antikristen forfølgelse for det aktuelle året, og statistikk fra de land hvor kristne lever i størst fare. • Aid to the Church in Need, en bredt anerkjent katolsk hjelpeorganisasjon med base i Tyskland, som også utgir enkelte rapporter om antikristen forfølgelse i mange land. • Fides, Vatikanets nyhetsbyrå for misjon, som gir ut en årlig rapport om drepte blant dem som arbeider med katolsk pastoralt arbeid – inkludert både biskoper, prester, ordensbrødre, diakoner, ordenssøstre og lekfolk; altså alle som arbeidet på heltid for Den katolske kirke. • Asia News – nok et katolsk nyhetsbyrå som drives med støtte fra Det pavelige institutt for ytre misjon, under ledelse av p. Bernardo Cervellera – en dynamisk italiener som blant annet er en av de beste sinologer i den katolske verden. Etter min mening er det Asia News som gjør den beste jobben, dag ut og dag inn, med å dokumentere konkrete tilfeller av antikristen forfølgel14


• •

se i utviklingsland – ikke bare i forhold til katolikker, men alle kristne. Forum 18, en norsk menneskerettighetsorganisasjon som fremmer religionsfrihet, og som er særlig innrettet på å overvåke situasjonen i de tidligere Sovjet-landene. Deres regelmessige nyhetsbulletiner og analyser er ekstremt nyttige for å forstå hva som skjer i den delen av verden. Nina Shea, Paul Marshall og andre ved Hudson Institute som har arbeidet intenst de siste 20 årene for å opplyse amerikanere om antikristen forfølgelse, og som fortsatt leverer viktige rapporter og oversikter. The Pew Forum on Religion and Public Life i Washington D.C., som stadig leverer pålitelige data om religiøs trakassering og forfølgelse i hele verden. Center for the Study of Global Christianity ved GordonConwell Theological Seminary i South Hamilton, Massachusetts, som har vært pionerer innenfor statistiske undersøkelser i forhold til kristent martyrium, og er den mest pålitelige kilden når det gjelder beregninger av antall martyrer i vår samtid. The Catholic Near East Welfare Association (CNEWA), som har nesten hundre års erfaring med humanitær og pastoral hjelp til kirkene i Midtøsten. De hjelper ikke bare katolikker, men mennesker innenfor alle religioner, og har medarbeidere som kjenner grasroten bedre enn noen. Francesca Paci, en veteran blant italienske journalister. Hennes bok fra 2011, Dove muoiono i Christiani («Der hvor kristne dør»), er så god at jeg nesten bestemte meg for å ikke skrive denne boken. Men Communications 101 har lært oss at repetisjon ofte er den eneste måten å få gjennomslag på, og jeg håper denne boken slår gjen15


nom i engelsk kontekst like godt som Pacis bok gjorde i Italia. Selvsagt er alle feil og unøyaktigheter i min presentasjon bare min feil og skal ikke tilskrives de nevnte kildene, organisasjonene eller personene. Når jeg ser tilbake, kan det være vanskelig å vite eksakt hvor inspirasjonen til å skrive denne boken kom fra. Men jeg husker nøyaktig når jeg første gang vurderte å skrive om temaet. Det var under en samtale i 2009 med kardinal Timothy Dolan av New York. Han spurte om det kunne ha seg slik at kristne ikke tok problemet innover seg fordi vi ikke har vår egen Holocaust-litteratur. Det han mente, var at kristne ikke har fortalt historiene om sine martyrer på en overbevisende måte, slik vi vet at jødiske forfattere har skildret Holocausts grusomheter. Denne boken er mitt lille bidrag til en spirende kristen sjanger hvor disse historiene fortelles, og jeg vil gjerne takke kardinal Dolan for hans dytt i den retning. Jeg vil gjerne benytte anledningen til også å takke redaksjonen i Image forlag: Gary Jansen, Johanna Inwood, Carrie Freimuth og deres kolleger. Som jeg allerede har sagt direkte til dem: De er «de beste, de aller beste», og denne boken ville aldri blitt til uten deres støtte. Som alltid når jeg har utgitt en bok, må jeg også takke redaksjonen i National Catholic Reporter, som tillot både at jeg ble helt oppslukt av temaet antikristen forfølgelse, og at jeg var borte for å skrive dette manuskriptet. Til sist går den dypeste takken til min kone, Shannon, og vår kjære lille mops, Ellis. Foruten dem … vel, de er mitt sine quo nihil – uten dem ville jeg mangle alt.


INNLEDNING

T

ema for denne boken er det store religiøse dramaet som utspiller seg ved begynnelsen av det 21. århundre. Dramatiske hendelser som de fleste mennesker i den vestlige verden knapt kjenner til: den globale krigen mot kristne. Vi snakker ikke om en metaforisk «krig mot religion» i Europa og USA, en krig som utkjempes i symbolsk terreng om ulike spørsmål: hvorvidt det er ok å sette opp en julekrybbe ved trappene til tinghuset og så videre. Vi snakker om en voksende bølge av juridisk undertrykkelse, sosial trakassering og direkte fysisk vold – med kristne som den største gruppen forfulgte. Selv om det lyder motstridende i forhold til det populære og stereotype bildet av kristendommen som en mektig og noen ganger undertrykkende størrelse, er kristne i dag uten tvil den mest forfulgte religiøse gruppen i verden, og altfor ofte lider kristendommens nye martyrer i stillhet. Militærleiren og fengselet Me’eter i Eritreas ørken, ved kysten av Rødehavet, er et overbevisende sted å begynne denne historien. Et synlig kjennetegn på fengselets grusomheter er skips­ konteinerne i metall som huser fangene. Så mange mennesker tvinges inn i disse 12x11-meter store konteinerne som er laget for


å frakte kommersiell last, at fangene ikke har noe sted å legge seg ned og knapt nok sitte. Metallet forsterker ørkentemperaturen, noe som medfører beinkalde netter og drepende varme om dagen. Når solen står på sitt høyeste, regner man med at temperaturen inne er minst 46 grader. En tidligere fange som var så heldig at han slapp ut etter en tvungen tilståelse, beskrev konteinerne som «gigantiske ovner som steiker folk levende». Siden fangene får lite vann å drikke, ender de noen ganger opp med å drikke det lille de svetter, eller sin egen urin, for å overleve. Når de ikke er innelåst, tvinges fangene til meningsløse aktiviteter som å telle sandkorn i ørkenen midt på dagen – og mange dør av slag og dehydrering som følge av dette. Det finnes ikke toaletter inne i konteinerne, kun motbydelige bøtter som flyter over av urin og avføring, noe som øker farene for infeksjoner og sykdommer som kolera og difteri. Fangene har ingen kontakt med sine familier eller venner, får ingen juridisk bistand og ikke medisinsk tilsyn. På Me’eter finnes det flere former for tortur, for eksempel å la de innsatte knele ned på en trestamme mens de blir slått under fotsålene med gummislanger, eller å henge dem etter armene ute i sol­steiken, ofte i 48 timer eller mer; eller å tvinge fanger til å gå barbeinte over steiner eller torner, med påfølgende slag dersom de ikke går raskt nok. Overlevende har også fortalt at seksuelt misbruk er vanlig. Me’eter ble åpnet i 2009 av Eritreas ettpartiregime, som kontrolleres av Folkets front for demokrati og rettferdighet og fortsetter driften på tross av at disse fryktelige tilstandene er dokumenterte. Diplomatiske opplysninger som kom ut i 2011 i forbindelse med WikiLeaks, viser at amerikanske tjenestemenn har intervjuet personer som har rømt fra Eritreas konsentrasjonsleirer, og at de har sendt sine rapporter videre til utenriksdepartementet. 18


I en bok fra 2009 beskriver en kvinnelig overlevende hvordan det var om natten inne i konteinerne: Ett enkelt stearinlys blafrer, og det er bare så vidt flammen lyser opp mørket. De lyser aldri mer enn i to timer etter at dørene låses; det er ikke nok oksygen der til å holde flammen levende. Luften er tett, og man kjenner en skitten metallukt, den stadige stanken av bøtten i hjørnet, og lukten av sammenpressede, uvaskede kropper. Til tross for at så mange er presset sammen, er det iskaldt der inne. Den overlevende beskriver hvordan hun ble tvunget til å sitte på huk og løfte tre steiner av ulik størrelse, mens hun flyttet dem fra den ene siden av kroppen til den andre, om og om igjen. En gang ble hun slengt inn i en konteiner sammen med en kvinnelig medfange som var blitt slått så mye at livmoren hennes bokstavelig talt veltet ut av kroppen hennes. Den overlevende prøvde å dytte livmoren tilbake, men ingen hørte hennes rop om hjelp da kvinnen døde i store smerter. Det uunngåelige spørsmålet er hvorfor tyranniseringen ved Me’eter ikke vekket samme gru og ikke fikk samme offentlige oppmerksomhet som for eksempel de kjente grusomhetene ved Abu Ghraib-fengslet (Irak), eller ved Guantanamo Bay. Hvorfor finner vi ikke det samme skredet av undersøkelser, medieoppmerksomhet, protestmarsjer, popkulturelle referanser og andre typiske indisier på en skandale? Hvorfor er ikke hele verden fylt med sinne over de groteske bruddene på menneskerettigheter ved Me’eter? Grunnen er dels at Abu Ghraib og Guantanamo Bay ble drevet av USA, et land som har som image å være best i demokrati og rettigheter. Ingen har de samme forventningene til Eritrea, en 19


ettparti­stat som siden 1993 har vært drevet av én sterk mann som vant den blodige borgerkrigen. Mer grunnleggende sett koker forskjellen ned til dette: Abu Ghraib og Guantanamo Bay inngår som kapitler i en krig alle brydde seg om – den USA-ledede «krigen mot terror» – mens Me’eter er et kapittel i en krig som nesten ingen engang vet utkjempes. Snapshots fra en global krig

Me’eter er opprettet som en konsentrasjonsleir for kristne. Den er en militærleir omgjort til å huse religiøse fanger, og flesteparten av disse tilhører en del av kristenheten som ikke er tillatt av staten. Tallene er ikke helt sikre, men man regner med at mellom 2000 og 3000 kristne vansmekter i eritreiske fengsler på grunn av sin tro. Vitnesbyrdene vi siterte ovenfor, kommer fra den evangelikale gospelsangeren Helen Berhane, en eritreisk kristen som var fengslet fra 2004 til 2006 etter å ha nektet å undertegne en avtale hvor hun måtte love å ikke engasjere seg i religiøse aktiviteter. Hun ble løslatt som følge av en verdensvid kampanje, men de fleste av hennes medkristne har ikke vært så heldige. Eritrea er langt fra noe enkelttilfelle. Den evangelikale gruppen Åpne Dører, som arbeider iherdig med overvåking av antikristen forfølgelse, anslår at 100 millioner kristne over hele verden i dag utsettes for forhør, arrestasjoner, tortur og til og med drap for sin religiøse overbevisning. Den protestantiske forskeren Todd Johnson ved Gordon-Conwell Theological Seminary, som er ekspert på religiøs demografi, har beregnet at antall kristne som ble drept hvert år fra 2000 til 2010, var 100 000. Det tilsvarer elleve drepte kristne hver time, hver eneste dag de siste ti årene. Noen eksperter betviler det høye tallet, men selv den laveste beregningen av hvor mange kristne som ble drept som følge av religiøst hat pr. dag, ligger på 20 – det vil si nesten ett drap hver time. 20


prosessene i Salem – alle kapitlene i historien hvor kristendommen er fremstilt som skurken. For mange i vår tid er «kristendom» ensbetydende med et mannlig gerontokrati, et gammelmannsstyre plassert i Roma, som forsøker å bremse opp amerikanske progressive nonner; eller ekstreme evangelikale som vil begrense kvinners frihet eller homofiles rett til å gifte seg. Ofrene for den globale krigen mot kristne utfordrer dette narrativet og denne historieoppfatningen, for de gir oss et annet bilde av kristendommen – ikke som undertrykker men som undertrykt. Ifølge tall fra 2012, lever så mange som to tredjedeler av verdens 2,2 milliarder kristne i ikke-vestlige land, og ved midten av dette århundret vil antallet være oppe i tre fjerdedeler. Disse kristne er ofte stigmatisert på flere måter samtidig: ikke bare blir de mistenkt på grunn av religion, men også på grunn av etnisk bakgrunn (som for eksempel folkeslagene Chin og Karen i Burma) eller klassetilhørighet (for eksempel daliter som har konvertert i India – en gruppe som utgjør nærmere 60 prosent av Indias kristne befolkning). Ut fra de fakta som foreligger, er det på tide at sekulær tenkning kommer seg videre fra Da Vinci-koden. Det er ikke dagens kristne som sender ut gale drapsmenn. Langt oftere er det kristne som flykter fra drapsmenn som andre har sendt ut. For mange er krigen mot kristne rett og slett for langt unna. Dagens martyrer føres som regel til retterstedet i Sri Lanka, på Maldivene, i Sudan – steder som vestlige mennesker sliter med å finne på kartet, og som man ikke har noe personlig forhold til. Krigen mot kristne er også svært kompleks, helt uten enkle forklaringsmodeller og uten enkle løsninger. Det som kan hjelpe i kampen mot ekstreme buddhister, kan vise seg helt hjelpeløst i arbeidet mot narkotikaterrorister i Colombia. 35


Régis Debray, en fransk intellektuell og gammel venstreradikaler som kjempet side om side med Che Guevara, forklarer passiviteten på sin måte: Antikristen forfølgelse havner i Vestens politiske blindsone fordi ofrene er «for kristne» for venstresiden og «for utenlandske» for høyresiden. Vestlig politikk legger opp til at folk bare skal se én side av saken. Konservative kristne roper ut mot hvert eneste overtramp fra radikale islamister, men vegrer seg mot å fordømme måten israelsk sikkerhetspolitikk knebler den arabiske kristenheten. De liberale løfter frem de mange som har blitt martyrer under høyreradikale regimer i Latin-Amerika, men nekter å se fakta i øynene når det gjelder antikristent hat i Hamaskontrollerte områder på Gazastripen, eller måten venstrestyrte regimer ofte gjør kristne til sine fremste skyteskiver. Stillheten fra kirkenes side

Det kan være skuffende nok at sekulære miljøer ikke gjør noe med den antikristne forfølgelsen, men helt overraskende er det ikke. Mindre opplagt er det faktum at heller ikke størstedelen av den vestlige kristenheten er opptatt av dette. Man kan trygt vedde på at det er mulig å besøke en hel rekke kristne menigheter innenfor alle konfesjoner og over lengre tid uten at man hører en preken som handler om den globale krigen mot kristne, eller før man finner en bibelgruppe som er opptatt av dette, eller før man finner litteratur om det bakerst i kirkene. Politisk og karitativt sett finner man ingen vestlige kirker som har gjort antikristen forfølgelse til høyeste prioritet, til tross for at man bruker enorme ressurser på andre spørsmål. Hvordan kan vi forklare dette paradokset at den sterkeste historien som er mulig å fortelle ved begynnelsen av det 21. århundre, ikke ser ut til å treffe den kristne bevisstheten? 36


Én grunn er allerede nevnt, nemlig at vestlige kristne ikke har noen personlig erfaring med trosforfølgelse. Jeg er selv et godt eksempel. Jeg vokste opp som katolikk i den vestre delen av Kansas på 70- og 80-tallet, og det nærmeste jeg kom å måtte lide for troen, var at jeg måtte spise fiskepinner eller makaroni og ost på fredager i fastetiden. Da jeg første gang leste om antikristen vold, var min første reaksjon at dette måtte være særegne og sjeldne eksempler, og ikke bevis på noe som skjer i systematisk og stor målestokk. Selv om det ikke er rom for å utdype påstanden her, vil jeg si at det kan finnes paralleller mellom den fornektelsen vi her snakker om, og den fornektelse mange ofre for overgrep i kirkene ble møtt med da de stod frem. Selv da folk begynte å tro rapportene, hadde de vanskelig for å tro at dette var ledd i et mer omfattende mønster. Det har også sneket seg inn en annen tendens i mange kristne konfesjoner – en tanke om at det er religionens primære oppgave å fremme indre fred og fordragelighet. Å høre om hvordan radikale muslimer i Egypt heller svovelsyre over håndleddene til koptiske kristne for å få bort de tatoverte korsene som de fleste koptere bærer, frembringer ikke akkurat indre fred. Det er opprørende og ubehagelig og ødelegger den harmoni kristne i Vesten søker. Kristne er også preget av samfunnet de lever i, og amerikanske kristne gjenspeiler ofte den amerikanske kulturens nærsynthet. Når man snakker om «kirken», mener de fleste amerikanske kristne den amerikanske kirke. Når de sier «klerikale», mener de amerikanske klerikale, og når de sier «lekfolk», mener de amerikanske lekfolk. Gjør et søk etter nye utgivelser fra kristne forfattere i USA, og du vil se at enten de tilhører venstresiden, høyresiden, eller sentrum, så har de det til felles at deres innlevelsesevne stopper ved landegrensen. 37


På et mer praktisk plan skal det sies at de fleste kirkelige organisasjoner opererer uten økonomisk fortjeneste; de har begrenset økonomi, og noen ganger handler det først og fremst om å klare å betale strømregningen, fikse taket eller betale pastorens månedslønn. For kirkegjengere går det dessuten rutine i å høre om alle mulige saker man må støtte, enten det er humanitære eller åndelige formål, og man oppfatter etter hvert de fleste kampanjer som enda et salgstriks. Et annet aspekt er at de fleste konfesjoner har brukt enorme summer de siste tiårene på arbeidet med interreligiøs dialog. Dette er et stort fremskritt i forhold til den motsetning og frykt for andre trosretninger som tidligere preget kristent tankesett, men det er også en fare her for interreligiøs korrekthet. Noen kristne kan være tilbakeholdende med å ta til orde mot den urett som rammer arabiske kristne i Israel av frykt for å ødelegge jødisk-kristne relasjoner; mens andre er redde for å utfordre muslimer i forhold til undertrykkelsen av kristne i muslimske samfunn av fra frykt for å nøre oppunder en slags «clash of civilizations». Selv om ingen religion som helhet kan gjøres ansvarlig for den globale krigen mot kristne, gir likevel engstelsen for å ta opp betente spørsmål i interreligiøs dialog noe av forklaringen på at kristne ikke engasjerer seg mer enn de gjør i forhold til den globale krigen. Enda en mekanisme spiller inn her. Sørgelig mye tid går med i kristen sammenheng til indre stridigheter, noe som vanskeliggjør en samlet respons på noe som helst. Det gjelder ikke bare på tvers av konfesjonene, men er også et økende problem innad i konfesjonene. Dersom det overhode skal være mulig for kristne å gi en samlet og effektiv respons på den globale krigen mot deres søstre og brødre i troen, er en av de primære utfordringene å overvinne konfliktene – å arbeide for en tankegang hvor det som forener de kristne blir sett som viktigere enn det som splitter dem. 38


På tide å våkne opp

Alle disse faktorene gir oss en forklaring, men ingen unnskyldning. Det er på høy tid for verden, og særlig for verdens kristne, å våkne opp. Man behøver ikke være troende for å se at den vanskelige situasjonen for forfulgte kristne i dag er en hastesituasjon i forhold til menneskerettigheter. På samme måte som man ikke behøvde være jøde for å bry seg om skjebnen til jødiske sovjetiske dissidenter på 1960- og 70-tallet, eller sort for å kjenne på sinnet mot sør­ afrikansk apartheid på 80-tallet, behøver man ikke være kristen for å føle avsky mot den utbredte torturen og de mange drapene av kristne i dag. Likevel ligger det en særlig forpliktelse for kristne her. For å si det mer teologisk: Det ligger et «kall» her til å hjelpe lidende søstre og brødre. Selv om det finnes ulikt syn på dåpen blant kristne, er det felles kristen tro at vi ved dåpen blir innpodet på Kristi legeme eller kropp, og at dersom et hvilket som helst lem lider, så kjennes smerten i hele kroppen. Den hellige Paulus sier noe om dette i sitt brev til galaterne: «Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.» Betyr dette noe for oss i dag? Eller er det bare from retorikk? På et mer praktisk plan har kristne også et særlig ansvar fordi de er de eneste som er i en posisjon hvor man kan gjør noe. Ofrene i den globale krigen mot kristne vegrer seg ofte mot å fortelle om det som skjer, mot å anmelde det og mot å fortelle om det i media. De frykter gjengjeldelser og vil ofte bare snakke med dem de stoler på – det vil si folk med samme tro. Derfor er kristne ofte de eneste som kan gjøre feltarbeid og skrive rapporter derfra, og de eneste som kan bygge relasjoner til ofrene og å få dem i tale omkring hva de mener må gjøres.

39


Ved siden av det moralske og åndelige kallet som springer ut av dagens situasjon, kan man nevne tre forhold som minner oss om at det vil være sunt for de kristnes sjel å gjøre dette til et hoved­ anliggende for vårt århundre. For det første vil et forsvar for forfulgte kristne være en stor velsignelse for den økumeniske bevegelse, en dytt i retning av å samle den splittede kristne familie. Grunnleggerne av den økumeniske bevegelse i det 20. århundre var sterkt preget av erfaringene fra Gulag-fangeleirene og Nazi-konsentrasjonsleirene, hvor katolikker, ortodokse og protestanter delte fellesskap som lidende. Samme erfaring gjør seg gjeldende i dag og kan få samme økumeniske ringvirkning. For det andre kan kampen for forfulgte kristne også hjelpe kristne i Vesten til å overvinne sine indre stridigheter. For det tredje har martyrenes vitnesbyrd en enorm åndelig kraft, så jo bedre kjent deres historier blir i vanlige kristnes bevissthet, jo sunnere vil den globale kristendommen bli. Fremtidshåp

Mitt første møte med dette åndelige perspektivet hadde jeg i 2001, da jeg dekket Johannes Paul IIs reise til Ukraina. Under Sovjettiden var den gresk-katolske kirke i Ukraina den største illegale religiøse gruppe i verden, og ingen nasjon hadde prosentvis flere martyrer. Johannes Paul dro til Ukraina dels for å ære disse martyrenes minne og dels for å feire kirkens fornyelse etter det sovjetiske systemets kollaps. 26. juni feiret han utendørsmesse på et anlegg som vanligvis huset hesteveddeløp, sammen med en million mennesker som hadde trosset det kraftige regnværet. Da jeg var på vei inn i midten av denne folkemengden, så jeg helt tilfeldig en ung kvinne som gråt stille for seg selv. Jeg ble nysgjerrig og spurte henne hvorfor hun gråt. På gebrokkent engelsk for40


talte hun meg at hennes bestefar hadde vært gresk-katolsk prest. (Den gresk-katolske kirke i Ukraina er en av 22 østlige kirker som er i kommunion med Roma, og de fleste har gifte prester.) Han var blitt sendt til en Gulag-fangeleir, og fordi han der nektet å avsverge sin tro, var han blitt slått, nektet mat og torturert, og døde til slutt i fangenskap. Han ble faktisk hengt opp-ned med nagler på veggen på cellen, som en grotesk parodi av korsfestelsen. Etter å ha fortalt meg dette, sa den unge kvinnen hvorfor hun gråt: «Jeg ser for meg hva min bestefar føler i dag, når han kikker ned fra himmelen og ser Den hellige far stå her på ukrainsk jord.» Det øyeblikket har festet seg hos meg. Det hun fikk meg til å innse er at på tross av all frustrasjon kristne må kjenne på – på tross av skandalene, krisene og alle feilene som finnes i kirkene – så finnes det noe som er så verdifullt ved troen på Kristus og ved det å få være en del av kirken, at vanlige folk er villige til å betale med sitt blod når det kreves av dem. Den innsikten har styrket meg når jeg har vært ved å gi opp, og har gitt meg en dyp erkjennelse av hva som er viktig. Jeg vet at tilsvarende erfaringer har fått andre til å tenke det samme. Med andre ord: Martyrene gir oss noe av det som er mest essensielt for vårt åndelige liv: fremtidshåp. Den beste måten å understreke dette på, er å sitere Francesca Pacis og hennes bok Dove muoiono i Christiani («Der hvor kristne dør»). Hennes referanse til Vatikanet i sitatet nedenfor er nok uttrykk for en typisk italiensk holdning, men utover det er poenget hennes universelt anvendelig. Kristne dør i Orissa, i Irak, i den brasilianske del av Amazonas. Men de dør fremfor alt gjennom den likegyldighet som finnes hos så mange som ikke vil være for kirkelige, og dermed bagatelliserer det som skjer. Responsen fra disse er ganske forutsigbar: «Hvorfor gjør 41


ikke Vatikanet noe med det?» Det er som å la være å bry seg om sigøynernes skjebne ved at man legger ansvaret på Romania eller det tidligere Jugoslavia. Hvorfor skal jeg bry meg om barnesoldater i landene sør for Sahara, når de er så langt unna? Hvorfor skal jeg støtte aksjoner mot sult eller aids, eller uttrykke solidaritet med folk uten et eget hjemland, som palestinerne? Man kan heller ikke unnskylde egen unnfallenhet med kirkens dobbelt­moral, med henvisning til de grusomme historiene om pedofile prester. Hva har pakistanske kristne som dømmes til døden fordi de velger Evangeliet fremfor Koranen, å gjøre med disse prestenes onde begjær, eller med den misforståtte taushetsplikten som så lenge skjulte dem på skamløst vis? Det er som å overse lidelsene til innvandrerne som kommer til våre kyster ut fra argument at de kan ende opp som kriminelle. Paci tar saken på kornet. Denne boken har som mål å fortelle historien om den globale krigen mot kristne, og å avkrefte mytene som så altfor ofte omgir denne historien.


DEL 1 ANTIKRISTEN FORFØLGELSE PÅ VERDENSBASIS

D

enne delen av boken åpner med en oversikt over de farene kristne står overfor, og gir en rekke øyeblikksbilder fra frontlinjene i den globale krigen. Fokus ligger på de siste 20 år, det vil si etter 1993, og i de fleste tilfeller er eksemplene hentet fra vårt århundre. Dette er ikke ment som en fullstendig oversikt. Som neste kapittel viser, varierer de estimerte tallene for årlige antall drepte i denne globale krigen fra 100 000 til 7 300. Selv om vi tar utgangspunkt i de laveste tallene, vil det tilsvare 146 000 nye kristne martyrer for de siste 20 år. Hvis de høyeste tallene er nærmere sannheten, snakker vi om to millioner. I begge tilfeller er det umulig å gjengi alle disse fortellingene. På den annen side behøver man ikke dø for å være et offer i den globale krigen. Helen Berhane og andre overlevende fra Eritreas konsentrasjonsleir Me’eter er ikke martyrer i bokstavelig mening, men de er ofre – og tallet på slike tilfeller er så høyt at det vanskelig kan estimeres. Derfor gir denne delen av boken i stedet noen representative eksempler på de lidelser kristne i hele verden gjennomlever – juridisk undertrykkelse, sosial diskriminering, tilfeldige pågripelser og fengslinger, tortur, fysisk overfall og vold, og alt for ofte død. Hensikten er å fortelle mange nok historier til at omfanget av den


globale krigen blir klart, uten å gi så mange eksempler at leseren blir paralysert at de menneskelige lidelsene. Historiene er biter i et større bilde, og det at mange er utelatt, antyder ikke at disse ikke er viktige. For disse kapitlene tar ikke for seg alle land innenfor hvert kontinent, men gir snarere noen få eksempler fra de mest intense kampsonene. Utelatelsen av en nasjon eller region skal ikke forstås i den retning av dette området er uten tilsvarende problemer, eller at lidelsene for de kristne der ikke teller med i den globale krigen. For eksempel finnes det ikke noe kapittel om Stillehavsøyene, men det gjør ikke pastor Ruimar Duarte DePaiva, hans kone Margareth og deres sønn Larisson mindre viktige som ofre for antikristen forfølgelse. De var medlemmer av Syvendedagsadventistenes kirke og ble hakket i hjel med macheter i Palaua i Mikronesia i 2003. Tilsvarende antyder ikke utelatelsen av Stillehavsøyene her at hendelsen i 2005, hvor offiserer i Fijis hær truet med å forby soldater å være metodister fordi kirkens ledere hadde støttet opprettelsen av en kommisjon som skulle undersøke kuppet i år 2000, ikke er et dramatisk kapittel i den globale krigen. Dersom mitt mål hadde vært å gi en fullstendig liste over antikristen trakassering, ville denne boken aldri blitt ferdig. Hver eneste dag jeg skrev på den, kom nye berettelser inn fra ulike deler av verden på e-mail, i brev, nyhetsrapporter og på telefonen. Jeg kom stadig til å tenke på avslutningen av Johannesevangeliet: «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.» Noe av det samme kan sies om de mange enkelthistoriene som utgjør den globale krigen mot kristne. Jeg bruker ikke fotnoter med kildehenvisninger til rapportene som ligger til grunn for tilfellene som beskrives i de kommende kapit44


lene. De er for mange, og det ville være helt uhåndterlig å skulle oppgi all bibliografisk informasjon som dokumenterer disse. I så godt som alle sakene trenger man bare å gå på internett, skrive inn navnet på offerets navn, eller nøkkelord fra hendelsen jeg beskriver, så får man straks frem de opprinnelige kildeopplysningene. Problemet i den globale krigen mot kristne er ikke at man ikke rapporterer fra hendelsene. Problemet er at så altfor få vier dette noen oppmerksomhet.

45


1 OVERBLIKK

J

eg nevnte historien om Abu Ghraib-fengslet i innledningen. Her følger et annet ekko fra «krigen mot terror»: vanntortur. Det er ingen som er stolte av det, men da det ble kjent at amerikanerne hadde brukt denne forhørsmetoden i utenomrettslige tilfeller, påstod Bush-administrasjonen at dette ikke er en form for tortur – til tross for at USA hadde hengt japanske soldater under Andre verdenskrig for å ha brukt samme metode mot amerikanske fanger. Vanntortur ble bannlyst av Obama-administrasjonen i 2009, men fortsatt forsvares metoden av flere eksperter. Og «tortur» viser seg å være et ord som er vanskelig å definere presist, siden de fleste synes å støtte Potter Stewarts klassiske definisjon av slike ugjerninger: «Vi vet det når vi ser det.» Hvis det er krevende å komme til enighet om hva som er tortur, er det enda vanskeligere å enes om innholdet i termer som «undertrykkelse», «forfølgelse», «trakassering» og «diskriminering». I et forsøk på å dokumentere en verdensvid krig mot kristne ved hjelp av denne terminologien, bør vi først søke mest mulig klarhet i hva disse ordene betyr. Og noe av det samme ser ut til å gjelde når vi skal vurdere hva som faller innenfor en krig mot kristne: i mange tilfeller vet vi det når vi ser det.


Vi kan ta utgangspunkt i det mange eksperter anser som den beste generelle definisjonen på antikristen forfølgelse – en definisjon som ble lansert i 2008 av den protestantiske forskeren Charles L. Tieszen: «Enhver urettferdig handling, fra mild til intens grad, rettet mot kristne som er mer eller mindre dedikert til sin religion – handlinger som forårsaker mer eller mindre skade, med religion som motivasjon, det vil si at de primært er motivert av at ofrene er identifisert som kristne.» Hvordan ser egentlig denne «milde til intense» fiendtligheten ut? I 2006 prøvde Barnabas-fondet – et britisk-basert og interkonfesjonelt fond som ble opprettet i 1993 for å støtte forfulgte kristne – å klassifisere hovedkategoriene av forfølgelser. Først og fremst forfølgelser mot minoriteter. De fremholder følgende ti former for trakassering og forfølgelse som de mest fremtredende våpnene i krigen mot kristne: 1: Samfunnsrelatert diskriminering. Generelt sett refererer dette til en de facto mer enn en de jure begrensning av religiøs frihet. For eksempel rettes det ofte et sosialt press mot kristne kvinner i muslimske majoritetsområder til å konvertere til islam ved ekteskapsinngåelse. Blant eksemplene kan nevnes rapporter fra Gazastripen, som indikerer at presset mot blandede ekteskap er blitt så intenst de senere årene at mange velger å få barn utenfor ekteskap, og i noen tilfeller gir man fra seg barnet for å unngå et krav om juridisk inngåelse av ekteskap. 2: Institusjonell diskriminering. For eksempel vanskeligheter knyttet til å få tillatelser til å bygge eller vedlikeholde kristne kirker for å opprettholde et pastoralt basert kristenliv. I Hviterussland er det for eksempel forbudt å bygge uten tillatelse, og pentekostale pastorer vitner om at myndighetene så godt som alltid avslår søknader som gjelder bygninger som brukes til kristne aktiviteter. 48


3: Diskriminering ved ansettelser. Muligheten for at kristne kan forfremmes til høyere stillinger er ofte små, og i noen tilfeller helt utelukket. I Egypt har det for eksempel lenge vært vanskelig for medlemmer av den koptisk-kristne minoriteten å få høyere stillinger innenfor militæret eller offentlig sektor. For eksempel har ingen koptere kunnet bli rektor eller dekan ved egyptiske universi­ teter. 4: Rettslig diskriminering. Dette innebærer at kristne og andre religiøse minoriteter nektes adgang til rettsapparatet, ved at de ikke får juridisk hjelp ved tiltale, eller ved at man legger kjepper i hjulene når kristne vil undersøke hvorvidt det er fremsatt anklager mot dem. Fra noen indiske delstater kommer det for eksempel stadig inn klager om at politi og påtalemyndighet drenerer saker som dreier seg om angrep mot kristne fra radikale hinduer. 5: Undertrykkelse av kristen misjonsvirksomhet. I noen tilfeller kan kristne tolereres hvis de holder seg for seg selv, mens ethvert forsøk fra kristne på å spre det kristne budskapet eller på annen måte prege samfunnet, medfører forfølgelser. Dette er ofte tilfelle i samfunn hvor nasjonal eller kulturell identitet er knyttet til en annen religion, eller hvor det finnes det man kan kalle en understrøm av mistenksomhet overfor Vesten. For eksempel blir kristne misjo­ nærer i Iran rutinemessig arrestert, deportert eller satt i fengsel over lengre tid. I teorien tillates det at kristne, jøder og tilhengere av zoroastrismen praktiserer sin tro, men all form for proselyttvirksomhet er forbudt. 6: Hindring av konversjoner til kristendommen. Dette er mest vanlig i land med lover om «blasfemi» og «frafall». Disse juridiske forholdene legger effektivt til rette for kriminalisering av konversjoner fra en religion til en annen, vanligst fra islam til kristendommen. I slike samfunn lever konvertitter ofte en slags 49


blitt drept på en nedverdigende måte som viser hvor utrygg dagens samfunn er». Marin blir husket som en ydmyk pastor som stod svært nær menigheten hvor han arbeidet. Han var også svigerfar til den kjente fagforeningslederen Vasile Marica. Menigheten i Foscani var i sjokk etter drapet, ikke minst fordi Marin var en «god og mild» person og fordi han var kjent som en som holdt en lav profil i politiske og kulturelle spørsmål. Observatører tror Marin ble drept ikke ut fra personlige motiver, men fordi han var et symbol på et religiøst system som hans drapsmann hadde begynt å hate. Det er en kjent sak at religion kan sette dype følelser i spill, både på godt og ondt. P. Marins død er en ubehagelig påminnelse om at det å være en helt vanlig kristen kan sette en i farlige situasjoner, selv i det 21. århundre og selv i et tydelig kristent samfunn som Romania.


DEL 2 MYTER OM DEN GLOBALE KRIGEN MOT KRISTNE

D

en amerikanske senatoren Hiram Warren Johnson er kjent for sitt utsagn fra 1918: «Det første man mister når krigen kommer, er sannheten.» Det er ikke avgjørende om sitatet virkelig stammer fra Johnson. Viktigere er at innsikten i sitatet stemmer med de erfaringer vi har fra det 20. og det 21. århundret. Enten det dreier seg om de overdrevet høye tallene på antall døde under Vietnamkrigen eller om påstandene om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak, ser vi at feilaktig og manipulert informasjon er et like sterkt våpen i krig som tanks og raketter. Dette gjelder også i den globale krigen mot kristne, hvor en rekke vrangfremstillinger og feilaktige måter å tolke situasjonen på ødelegger mulighetene for å se klart. Dette kapitlet tar for seg fem slike myter som alle er svært utbredt: • «Kristne er kun sårbare der hvor de er i mindretall.» Saken er heller at de utsettes for fare hvor de enn befinner seg, inkludert i de samfunn hvor man har en kristen majoritet. • «Ingen kunne forutse dette.» I denne myten ligger en antakelse om at den antikristne volden alltid er tilfel-


dig og derfor umulig å forhindre. Man overser dermed de dype mønstrene av hat som skaper grobunn for volden. • «Alt handler om islam.» Denne myten nører oppunder tanken om at krigen mot kristne ene og alene er resultat av muslimsk radikalisme. Saken er snarere at volden er drevet frem av en rekke sosiale faktorer. • «Det kan bare regnes som forfølgelse dersom motivene er religiøse.» Denne boken argumenterer i stedet for at kristne er martyrer hver gang de ofrer egen trygghet på grunnlag av sin tro. • «Krigen mot kristne er noe som opptar høyresiden eller venstresiden i politikken.» Jeg argumenterer heller for at dette er et allment spørsmål om menneskerettigheter, uavhengig av ideologi og politiske preferanser. Disse mytene er i ulik grad infiltrert i den løpende diskusjonen om antikristen trakassering og vold. I noen tilfeller har ulike grupper sterke motiver for å holde mytene levende. Og noen ganger vil man bare holde hele spørsmålet nede for å dempe den kristne aktivismen eller for at ens egne politiske hovedanliggender skal få mest oppmerksomhet. I andre tilfeller lever disse mytene videre som naive forestillinger fordi hverken media eller den kristne intelligents­iaen tar seg bryet med å undersøke dem kritisk. I et miljø hvor pressedekningen av kristen forfølgelse er så sporadisk som den er, og hvor den kristne samtalen er mest opptatt av nasjonale anliggender, er det ikke rart at disse mytene får leve videre uten at noen tar til motmæle. Hvis det er slik at sannheten er det første som går tapt i en krig, så er forsøket på å klargjøre tankene et første steg i retning av fred. Rapportene som er gjengitt i forrige kapittel, gir oss råmaterialet til å avsløre disse mytene. Dette kapitlet har til hensikt å samle 222


alle bruddstykkene slik at vi kan se klarere, slik at vi kan se på den måten den hellige Paulus beskriver i brevet til korinterne: «… ikke i et speil og i en gåte, men ansikt til ansikt.»


7 MYTEN OM AT KRISTNE BARE LEVER I FARE DER HVOR DE ER EN MINORITET

N

år krigen mot kristne en sjelden gang får oppmerksomhet i offentligheten, gjelder det som regel i saker hvor kristne står overfor en sterkere overmakt. For eksempel i Midt­ østen, hvor den brede mediedekningen av islamsk radikalisme passer som hånd i hanske med denne forestillingen. Tilsvarende har folk ingen vansker med å forstå de kristnes vanskelige situasjon i Kina eller Nord-Korea, for her ser man at kristne representerer en subkultur som står opp mot en overmakt som har rykte på seg for å bryte menneskerettighetene. India er nok et eksempel på det samme, med landets overveldende majoritet av hinduer og det faktum at hinduistisk radikalisme er på fremmarsj. Man kan peke på en indre logikk i en slik måte å tenke på. I Åpne Dørers årlige oversikt fra 2012 over de 50 farligste landene for kristne å oppholde seg i, finner vi bare fire land med kristen majoritet (Eritrea, Cuba, Hvite-Russland og Colombia). Det er forståelig av folk vanskelig kan se for seg at det pågår en krig mot kristne i land med kristent flertall i befolkningen, i land hvor kirkene fortsatt har stor innflytelse, hvor man finner kristne blant kulturelle kjendiser, og hvor kristne organisasjoner er sterke og har


store menneskelige ressurser. Det er nærliggende å tro at kristne er trygge i slike omgivelser. Nærliggende, men helt feil. For det første ville saken være like alvorlig dersom kristne bare levde i fare i land hvor de var i minoritet. Ifølge en nyere analyse gjort av Pew Forum, lever ti prosent av verdens kristne i samfunn hvor de er i fåtall. Gitt at det finnes to milliarder kristne i verden, tilsvarer disse ti prosentene så mange som 200 millioner mennesker som lever i utrygge omgivelser. Slike tall burde i seg selv vekke oppsikt og bekymring hos oss. For eksempel er det høyest estimerte tallet på mennesker som lever i fare for å måtte flytte fra hjemmene sine på grunn av klimaforandringer, også 200 millioner – og den situasjonen gjør mange av oss svært bekymret. Med bare litt ettertanke kan vi oppdage at det ikke bare er de som lever i minoritet, som befinner seg i frontlinjen for den globale krigen mot kristne. Dette faktumet er heller ikke nytt. Center of the Study of Global Christianity har regnet ut at rundt 70 millioner kristne har lidd martyrdøden siden kristendommens begynnelse – og 45 millioner av disse har dødd i det 20. århundre. Den aller største konsentrasjonen av martyrer finnes i Sovjetunionen, med så mange som 25 millioner drept inne i Russland, og ytterligere åtte millioner i Ukraina. Både Russland og Ukraina er dypt kristne samfunn, noe som også kan sies om de periodene da landet ble styrt av ateistiske regimer. Mange av de mest kjente martyrene fra slutten av det 20. århundre kom fra Latin-Amerika, kristne som stod opp mot de mange politi­statene i dette området. Videre så vi i kapittel 1 at det vanlige estimatet på 100 000 drepte kristne hvert år de siste tiårene, er sterkt påvirket av situasjonen i Den demokratiske republikken 226


Kongo, hvor kristne er blitt slaktet ned i flere år. Center of the Study of Global Christianity beskriver situasjonen der som «a situation of witness». Den demokratiske republikken Kongo har også kristen flertallsbefolkning. Det er et faktum at kristne lever i fare hvor de enn er, så lenge de bekjenner sin tro åpenlyst eller tar stilling i spørsmål om sosial rettferdighet og menneskerettigheter ut fra sin overbevisning, eller for den saks skyld bare er på feil sted til feil tid. Det er minst like sannsynlig at kristne blir martyrer i land med kristen majoritet, rett og slett fordi det er mer sannsynlig at de som tar til orde mot urett der, er kristne. Øyeblikksbilder av «flertallsmartyrer»

De foregående kapitlene har gitt mange eksempler på det vi kunne kalle «flertallsmartyrer», det vil si kristne som utsettes for vold i områder hvor kristne er i flertall. Blant disse finner vi både sr. Dorothy Stang i Brasil, «Amazonas’ helgen», og Maria Elizabeth Macías Castro, en av lederne i den skalabrinske legbevegelsen og populær som blogger – Castro ble halshugget i Mexico i 2011 etter å ha gått ut mot et narkotikakartell. Vi har også sett at kristne noen ganger utsettes for alvorlige overfall fra medkristne, så som i Lorenzo López’ tilfelle. Han var en 20 år gammel evangelikal fra San Juan Chamula i Mexico som ble drept av en gjeng militante tradisjonalistiske katolikker som så de evangelikale som en trussel mot landets katolske identitet. Brasil og Mexico er de to største katolske landene i verden, og eksemplene ovenfor illustrerer at det ikke er noen garanti at man tilhører majoriteten. Nyhetsbyrået Fides, som sponses at Vatikanet, utgir en årlig oversikt over drepte katolske pastoralarbeidere i verden. (Termen «pastoralarbeider» refererer til geistlige og lekfolk som er ansatt i kir227


human erkjennelse av at uskyldige mennesker lider og blir glemt av omverdenen. La det til sist være sagt at realitetene rundt krigen mot kristne ikke gjør de som argumenterer mot kristendommen eller diskuterer med kristne, til hyklere. Det er fullt mulig å tro at religion er et selvbedrag, at kristne kirker i den vestlige verden er for rike og har for mye makt og at den kristne morallæren er feil, uten at man dermed uttrykker religiøst hat. På samme måte som ikke alle motstandere mot homofilt ekteskap er fanatikere, kan man heller ikke si at alle tilhengerne av det samme går inn for å ødelegge Vestens kristne fundament. Den globale krigen mot kristne er den mest uhyggelige historien om brudd på menneskerettigheter i vår tid, men alle kritikere av kristendommen er ikke dermed medansvarlige. Ja, noen kristne har blod på hendene, og ja: Kristne og kirkene deres har ofte kontroversielle synspunkt på politikk og sosiale spørsmål. Ja, kristne kan noen ganger være for knyttet til privilegier og kan være for raske med å oppfatte angrep mot disse privilegiene som angrep på sine rettigheter. Ingenting i denne boken sier imot disse påstandene, og kristne burde være de første til å ransake sine handlinger, etter forbilde fra Matt 7,3: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Likevel står det fast at ingen av de kristnes mange feil og mangler, eller måten de provoserer andre på, kan rettferdiggjøre en så sterk uvilje som vi ser i dag mot å innse de truslene og farene alt for mange kristne lever under. På samme måte som to løgner aldri kan aldri bli til en sannhet, kan heller ikke to typer moralsk blindhet frembringe noe i retning av et virkelig syn. n


INDEKS 9/11-terroren, 255, 292-293 Abedini, Saeed 154 abort, 234, 275, 312, 315, 325 Abu Ghraib-fengselet, 19, 20, 47, 340 Abu Sayyaf, 238 Afghanistan, 60, 155-159, 255, 363 Afrika (se spesifikke land), Aid to the Church in Need, 14, 21, 61, 179-180, 189, 246, 295, 362 Aikman, David 95, 346 Ait Bakrim, Jamaa 240 Aksam, Adeeb Gismalla 85 Al Shafie, Majed 170 al-Assad, Bashir 186-188 al-Bashir, Omar 83-85 Albania, 201-204, 328 Algerie, 155, 197-198 Ali Agca, Mehmet 260, 270 Altun, Murat 196 Angelina, sr. 228 Angelo, Hilba Abdelfadil 84 apartheid, 39 Ardin, Nura 23-24 Argentina, 313, 327 Aserbajdsjan, 61, 204 Asia (se spesifikke land), Assadullah, Shoaib 158 Asserian, Robert 175 Athenagoras I, patriark 333 Avanessian, Vruir 154 Aydin, Necati 195 Ayyad, Maher 170 Ayyad, Rami 168 Bad Urach-oppropet, 332-333 Badodiya, R.K. 108 Bahrain, 155 Bakulene, fr. Christian Mbusa 75-76 Banda, Hastings Kamuzu 324-325 Bangladesh, 94, 182

Barnabas-hjelpen, 362 Barrett, David B. 51 Barsa, Ritesh 110 Bartolomeus I, 193 Barwa, sr. Meena 10-11, 22 Bazzani, Francesco 282-285, 289 Behnam, fr. Boulos Iskander 173, 175, 177 Bendcowsky, Hana 167 Benedikt XVI, pave 121, 237, 327, 347, 355 Berger, Peter 323 Berhane, Helen 20, 43 Bhatti, Shahbaz 120-123, 239 Bhutan, 61, 94 Bibi, Aasiya Noreen (Asia Bibi) 91-94, 102, 115, 121, 352 bin Laden, Osama 375 Bin Saleh, Hamoud 184 Biya, Paul 281 Boko Haram-bevegelsen, 10, 50, 256 Bokum, Antoni 207 Bonhoeffer, Dietrich 278-279, 338-339 Borsellino, Paolo 236 Bosnia og Herzegovina, 204, 208-210, 283 Boulos al-Yaziji, mgr. 191 Brasil, 31, 95, 125, 127-129, 227, 315, 327, 364 Breivik, Anders Behring 371-372 Brianza, sr. Carla 283 Briceùo, Joel 145-146 Brunissen, fr. Pierre 194-195 buddhisme, 96, 328, 375 Burma, 22, 35, 54 Burundi, 282-289, 367 Bush-administrasjonen, 47 bønn, 156, 204, 236, 248, 332, 353-355, 367

377


Caizhen, Yang 341 Caldera, Norma 184 Campbell, Joan Brown 292 Carkoglu, Ali 243 Casablanca-forsvaret, 240, 270 Castro, Fidel 135-136 Castro, Raul 137 Celalettin Lekesiz, Mehmet 241 Center for the Study of Global Christianity, 15, 62, 72, 95, 211, 258, 285, 344 Chávez, Hugo 144-146 Chile, 147-148, 327 China’s Catholics (Madsen), 95 Chinnasawamy, Paul 105 Chiona, erkebiskop James 324 Christian Freedom International, 362 Christian Solidarity Worldwide, 114, 137-138 Clinton, Bill 54 Colombia, 9, 35, 130, 132-135, 140, 225, 232, 234, 271, 289, 313 Columbie, Reutilio 138 Criveller, fr. Gianni 98-99 Cuba, 135-139, 225 Dagestan, 213, 215-216 Dalitiske kristne, 35, 264, 275, 293, 341 Dall’Oglio, fr. Paulo 192 Damen, fr. Franz 129 Dashkevich, Dzmitry 206 Dayton-avtalen, 210-211 De Cherge, fr. Christian 198 de la Croix, sr. Agnes-Mariam 190 de Putter, Marie-Alix 279-280, 282, 289 Debray, Régis 36 Decline and Fall of the Roman Empire (Gibbon), 311 Delijani, Mosoud 173-174 Deliziosi, Francesco 235-236 Delly, kardinal Emmanuel III 177 Den arabiske vår, 159, 160, 162 Den demokratiske republikken Kongo, 73-74, 226-228, 258, 271, 277

378

Den evangelikale verdensallianse, 57, 64, 332 DePaiva, Larisson 44 DePaiva, Margareth 44 DePaiva, Ruimar Duarte 44 Det hellige land, 56, 165-167, 191, 335 Digal, Michael 102 Dilke, Emmanuel 80 Dingxiang, biskop John Han 294-295, 305 Dink, Hrant 195, 242 Djibouti, 317 Dochier, Luc 199 Dolan, kardinal Timothy 16, 307 Donatister, 322 Duarte Cancino, erkebiskop Isaías 232-233 Dubost, biskop Michel 269 Duffy, Monica 322, 327 Durán Romero, fr. Marco Antonio 142 Egypt, 10, 37, 49, 54, 61, 154, 159-160, 162, 164, 256-257, 272, 326, 366, 368 Eibner, John 245 El Salvador, 9, 67, 130, 291, 297, 367 Elfenbenskysten, 77-78 Enxiang, biskop Cosmas Shi 98 Eritrea, 19-20, 54, 60, 184, 225, 316 Eshoo, Anna 28 Esmaeilabad, Marzieh Amirizadeh 172 Etiopia, 182, 316 Falcone, Giovanni 236 Falla, fr. Ricardo 297 Falun Gong, 52 Farouk, Atallas 161 Farr, Thomas 276 Farrow, Stephen 269 Fatah, 170 Fernandes, Perumal 105 Fiji, 44 Filippinene, 155, 312-313, 315 Fisher, Frank 339 Fleury, Michel 199


For gjenopprettelsen av historisk erindring, prosjekt 297, 299 Franceschini, biskop Rugerro 196, 242 Francisco, Conchita 141, 238, 320 Frans, pave 313 Frans, Dirk 159 Frattini, Franco 186 Freston, Paul 94 Fuentes, Raymundo 131 Gandhi, Mohandas K. 102 Gandhi, Sonia 261 Gandiya, biskop Chad 249-250 Gao Zhisheng, 100 Gaza-stripen, 48 Gazo, fr. Jesús 145 Gbagbo, Laurent 77-78 Gebriel, Yemane 183-184 George, kardinal Francis 27 George, Sajan 107 Gerardi Conedera, biskop Juan José 296, 327 Geske, Tilmann 196 Ghobrial, Naguib 162 Ghosananda, Samdech Preah Maha 328-329 Gibbon, Edward 311 Gilbert, Lela 365 God’s Century: Resurgent Religion and Global Politics (Duffy, Philpott og Shah), 322 Goldberg, Jeffrey 292 Golovin, Yuri 215 Gorbatsjov, Mikhail 211 Gordon-Conwell Theologican Seminary, 15, 20, 62, 63 Gorrostieta, Maria Santos 265 Grande, Rutilio 67 Grigoryeva, Yelena 218 Grygorcewicz, fr. Zbigniew 207 Guatemala, 266, 296-299, 315, 327 Gudziak, biskop Borys 267, 342-344 Gutiérrez, Gersón 148 Gutiérrez, Manuel 147-149

Gülen, Fethullah 260 Günay, Ertugrul 241 Habash, George 155 Hadad, fr. Fadi Jamil 347 Hamas, 169 Hanna, Emmanuel Polos 181 Hedaya, Isoh Majeed 178 Herrens motstandshær, 74, 83-84 Hertzke, Allen 64 Hijazin, fr. Faysal 169 Hinduisme, 9-10, 21, 50, 53, 66, 102, 104-109, 225, 259, 261-262, 335, 360 Hirsi Ali, Ayaan 55 Hitler, Adolf 278 Holocaust, 275, 373, 375 homofilt ekteskap, 376 homoseksualitet, 315, 320 Honduras, 131, 313 Horowitz, Michael 292 Hovey, Craig 340 Hoxha, Enver 328 Huntington, Samuel 59 Hussein, Jabbar Yassin 366 Hussein, Saddam 176-177, 244 Hutu, 69, 71, 285, 286, 287 Hviterussland, 48, 204-208, 261, 276 Ibrahim, erkebiskop Mar Gregorios Yohanna 189, 191 India, 9-11, 35, 50, 58, 93, 96, 102-104, 107, 155-156, 182-183, 185, 225, 228, 259, 261-262, 264, 271, 276, 313, 315, 331, 341, 346, 359, 368 Indonesia, 94, 96, 110, 114, 182, 257, 313 Inkvisisjon, 34, 275 Introvigne, Massimo 62 Irak, 13, 19, 21, 29-30, 41, 50, 54, 60, 155, 176-180, 184, 186-187, 221, 244, 255-256, 272, 316, 340, 358, 363, 366 Iran, 49, 60, 151-152, 154-155, 170-175 Irani, Behnam 173, 175

379


Isah, Iman Sani 79 Isho, Bassam 181 islam, 5, 9, 48-49, 58, 61, 65, 77, 83-84, 86, 102, 117, 130, 153, 161-164, 170-174, 178, 183, 192-193, 195, 198-199, 209, 213, 216, 222, 241, 243, 255-257, 259-260, 270-273, 292, 301-303, 372 Israel, 38, 87, 165-169, 266-267, 295, 316, 365 Issa, Ashur Yacob 180 Issavi, Wilson 173 Jauro, Johnson 81 Jehovas vitner, 211, 216-218, 244 Jemaah Ismamiah, 111 Jemen, 60 Jerusalem, 34, 56, 131, 165-168, 266, 346 Jesus in Beijing (Aikman), 95, 346 Jihadia Salafiya, 168 Johannes Paul II, pave 233, 235, 270, 286, 347 John, sr. Valsa 1, 56, 75, 108, 245, 264, 269, 271, 294-295, 305, 336 Johnson, Hiram Warren 221 Johnson, Todd 20, 51, 62-63, 65-67, 344 Jordan, 165, 170, 182, 187, 361 Joshua, fr. George 183 Kabila, Joseph 75 Kacou, Privat Kouassi 78 Kadyrov, Ramzan 213 Kahambu, sr. Denise 75 Kalinin, Maksim 218 Kalo, Nimeri Philip 85 Kambodsja, 94, 113, 328 Kamerun, 281-282 Kasakhstan, 258 Kat, James 85 Kemal CengĂŻz, Orhan 196 Kenya, 182, 231, 272, 316, 336 Khamenei, Ayatollah Ali 173, 176 Khandjani, Firouz 175-176

380

Khouri, Rim 189-190 Khoury, Bashar 364 Kim Il Sung, 23 Kimbangu, Simon 76 Kina, 9, 50, 52, 54, 59, 61, 94-98, 225, 238, 258, 260, 271, 292, 295, 331, 335, 346, 364 Kirkenes verdensrĂĽd, 313, 333, 372 Kiroglu, Kamil 193 Kmetec, fr. Martin 194 Koch, kardinal Kurt 336 Koiba, Samuel 313 Kolbe, St. Maximilian 235, 237 kommunisme, 260 Komorene, 61 Kongo (se Den demokratiske republikk Kongo), 31, 61, 65, 72-77, 226228, 258, 271, 277, 286 Konstantinov, Sergey 216 Konutgan, Behnan 242 koptiske kristne, 37, 49, 160-164, 326, 357 Koreakrigen, 114 Korstog, 12, 25, 34, 275, 371 Koshy, Abraham 107-108 Kouame, Raphael Aka 78 Kozar, fr. John E. 56 kroater, 210 Kukah, biskop Matthew Hassan 268 Kunonga, biskop Nolbert 247, 249-250 Kuwait, 155 Lamelas, Carlos 138 Laos, 60, 94, 112-113, 255, 261-263 Larrivee, Rita 359-360 Laskar Jihad, 111 Latin-Amerika (se spesifikke land), Lebreton, Christophe 199 Leiva, Neftali 266 Lemarchand, Bruno 199 Lessenthin, Martin 52 Leylek, fr. Henri 194 Liao Yiwu, 101


Libanon, 25, 155, 182, 187-188, 191, 313, 355-356, 361-362 Liberia, 73 López, Lorenzo 143 Lori, erkebiskop William 318-319 Loveitt, Simon 248 Lugo, Fernando 129 Lukashenko, Alexander 205-206 Lutherdom, 205, 206, 279 Ma Daqin, biskop Thaddeus 98 Mabutho Mkandla, fr. Marko 248 Macías Castro, Maria Elizabeth 60, 140, 227, 265 Madsen, Richard 95 Maduro, Nicolás 144 Mafia, 33, 58, 108, 194, 235, 236 Maina, John Ian 336 Makhlouf, Samer 166 Malawi, 316, 324-325 Malaysia, 94, 182 Maldivene, 35, 60 Mali, 72, 313 Maluku, 111 Mamic, sr. Lukrecija 282-285, 289 Manaut, Raul Benitez 266 Mandeya, Jessica 245-246, 249-250 Mani Khanna, Khander 104 Mansour, Rawan William 170 Mapalayi, sr. Liliane 76-77 Marcos, Ferdinand 312 Marin, fr. Tudor 218-220, 270, 284 Marokko, 199, 240 Marroquín, Carlos Roberto 131 Marshall, Paul 15, 33-34, 56, 82, 292, 363 Martyrenes økumenikk, 333 Masih, Amarish 116 Masih, Asif 293-295 Masih, Ayub 115 Masih, Rimsha 93 Maspero-massakren, 163 Mauritania, 61

Me’eter militærleir, Eritrea 17, 18, 19, 20, 43 Meida, Govind 109 Mexico, 60, 129, 140-143, 227, 265-267 Midt-Østen (se spesifikke land), misjonærer, 49, 70, 72-73, 95, 97, 132133, 145, 157, 191, 193, 195, 242, 244, 285, 367 Mitrokhin, Nikolai 211 Miville, Paul Favre 199 Modi, Narendra 353 Mongolia, 94 Moras, erkebiskop Barnard 262 More, St. Thomas 345 Morsi, Mohamed 164 Mourra, Raphaela Fischer 166 Mousa, Saeid 158 Mousavi, Amin 158 Mubarak, Hosni 160 Mugabe, Robert 246-247, 250 Muhammadiyah-bevegelsen, 257 Muhammed, profet 91, 194 Mukonzi, Julius 231 Mulinde, biskop Umar 86-88 Munzihirwa, erkebiskop Christophe 69-72 Myanmar, 9, 95, 261-263 Myten om at alt handler om islam, 5 Nadarkhani, Youcef 151-154 Najafi, Hamideh 172 Nakamaga, fr. Daniel Cizimya 75 Nazi-Tyskland, 312, 373 Nehru, Jawaharlal 102 Nese, Yohan 185 Nguyen Dinh Cuong, Pierre 119 Nguyen Dinh Thuc, fr. J.B. 120 Nigeria, 8, 10, 13, 22, 25, 50, 54, 60, 79, 81-83, 155, 182, 256, 271, 275, 286, 313, 315, 365, 368, 373 Niyungeko, fr. Nicolas 287-288 Nlandu, Marie-Thérèse 76-77 Nord-Korea, 9, 23, 53-54, 60, 63, 95, 113-114, 225, 258, 260, 271

381


Nouwen, Henri 343 Novik, Viktor 208 Nursi, Said 260 Nwachukwu, Chiemerie 81 Ny-Guinea, 111 O’Reilly, biskop Kiernan 73 Obama-administrasjonen, 47, 318 Onaiyekan, kardinal John 271 Osman, Mahamud Mohammed 272273 Ouattara, Alassane 78 Paci, Francesca 15, 34, 42, 111, 169 Padovese, biskop Luigi 194, 196, 240243 Pakistan, 54, 60, 92, 94, 114-115, 117, 121-122, 182, 239, 276, 293, 305, 352 Palaua, 44 Palestinere, 165-166, 266 Pargi, Sharad 109 Parichha, Rabindra 228 Parra, biskop Mariano 146 Pasandideh, Fatemeh 153 Patriotisk forening (Kina), 96, 98, 99, 258, 294 Paul VI, pave 30, 333 Paulus, St. 39, 223 Payá, Oswaldo 139 pentekostale, 21, 48, 80, 86, 94, 103, 105, 130-131, 138, 142, 144, 147149, 152, 207-208, 211, 214-216, 230, 268, 346 Peterson, Tom 347 Pew Forum on Religion and Public Life, 15, 52 Philpott, Daniel 234, 322, 327 Pizo, Gilberto Tomás 144 Pizzaballa, fr. Pierbattista 191 Ponton, George 133 Pradhan, Saul 102 Prroj, Dritan 201-203 Prroj, Elona 201-203

382

Puglisi, fr. Giuseppe «pino» 33, 235237, 264 Puscoiu, Florentin 219 Putin, Vladimir 212 Qatar, 61, 155 Rahho, erkebiskop Mar Paulos Faraj 178 Rahman, Abdul 157 Raitin, Andrey 217 Raitin, Lyutsiya 217 Reagan-doktrinet, 312 Rhodesia, 246 Ringeard, Celestin 198 Romania, 42, 204, 220 Romano, fr. Angelo 194, 339-340 Romero, erkebiskop Oscar 130, 142, 235, 291, 297, 305, 352 Rostampour, Maryam 172 Rowhani, Hassan 176 Rudolph, Eric 375 Ruiz Encisco, fr. Salvador 142 Rushdie, Salman 115, 303 Rusimbamigera, Jolique 286, 288 Russland, 204, 211-214, 216-217, 226, 301, 354-355 Rwanda, 62, 71, 286, 373 Sabellah, Bernard 167 Sabokroh, Farhad 175 Sadegh-Khanjani, Behrouz 174 salafister, 161, 189 Samast, Ogün 195 Sánchez Durán, fr. Cirilio 141 Santoro, fr. Andrea 194, 242 Saqer, Sheik Abu 168 Sarkozy, Nicolas 327 Sathyaraj, Reuben 105 Saudi-Arabia, 50, 53-54, 60, 79, 155, 182-184, 238, 257, 276 Scalabrini, den salige John Baptist 141 Schirrmacher, Thomas 57-58 Schuman, Robert 312 Sekhar Vara, Vasantha 185 Seko, Mobutu Sese 69


Selassie, Gabro Haile 85 serbere, 208, 210 Sgorbati, sr. Leonella 272-273 Shah, Timothy Samuel 322, 327 sharia-lover, 186 Shea, Nina 15, 292 Shukry, Nader 163-164 Sicilia, 235-236, 264 Simanjuntak, Luspida 111 Singh, Manmohan 104 Smith, Ian 246 Solomon, K. 105 Somalia, 60, 63, 154, 272, 317 Sovjetunionen, 51, 55, 165, 217, 226, 355 Sri Lanka, 33, 35, 96, 117, 182, 259, 262, 324 Srirangam, Shanhakumar 105 Staines, Graham 104 Stang, David 128-129 Stang, sr. Dorothy 125-128, 147, 227, 263, 305 Statusrapporten for verdensmisjonen, 62, 63 Stenyaev, fr. Oleg 303 Stewart, Potter 47 Stillehavsøyene, 44, 93 Sudan, 35, 54, 56, 60-62, 74, 83-86, 317 Sudar, biskop Pero 210 Suddards, John 269 Sulawesi, 111 Suleimanov, Artur 215-216 Sveits, 53, 336 Syria, 13, 23, 25, 155, 182, 186-192, 326, 347-348, 356-357, 361-362, 364, 366, 368 Sysoyev, fr. Daniil 214-215, 300-305 Syvendedagsadventister, 44, 112 Sør-Afrika, 328 Sør-Korea, 94, 158, 315 Sør-Sudan, 56, 83-86, 228, 312 Tadros, Samuel 164 Tadsjikistan, 54

Taliban, 121, 156-157, 159 Tanzania, 316 taoisme, 96 Taseer, Salmaan 121 Tayyip Erdogan, Recep 243 Tentorio, fr. Fausto 229-230 Teresa, Mor 91, 102 Tertullian, 331 Thailand, 182, 328 Their Blood Cries Out (Marshall), 34 Tibhirine-munkene, 197, 199 Tieszen, Charles L. 48 Tirimanna, fr. Vimal 263 To Share in the Body: A Theology of Martyrdom for Today’s Church (Hovey), 340 Tomasi, erkebiskop Silvano 55 Tre Selv Patriotiske Bevegelse, (Kina) 96 Tsjetsjenia, 61, 213 Turkmenistan, 54, 61 Tusevo, Mbumba 76 tutsier, 286-287 Tutu, Desmond 328 Twal, Fouad 34, 165 Tyrkia, 23-24, 54, 187, 192-197, 240244, 251, 259-260, 272, 323, 326, 361 Uganda, 74, 86, 317 Ugolor, David 264 uighurer, 52 Ukraina, 40-41, 204, 226, 267, 342 Ultranasjonalisme, 107, 192, 196, 242, 259, 260, 302 United States Commission on International Religious Freedom, 144, 171, 256, 277, 364 Urosa Savino, kardinal Jorge 146 Usbekistan, 54, 60 Uzoukwu, biskop Martin Igwe 81 van der Bijl, Andrew (Broder Andreas) 55 van Gogh, Theo 301

383


Vanier, Jean 343 Vatikanet, 34, 41-42, 79, 96, 98, 130, 136, 167, 176, 190, 192, 196, 227, 261, 294, 326 Venezuela, 144-146 Vest-Java, 111 Vestbredden, 166-167, 169-170, 266 Vietnam, 54, 61, 94-95, 119-120, 155, 261 Vietnamkrigen, 30, 221 Voice of the Martyrs, 362 Wadia, Dilip 105 Wako, kardinal Zubeir 84-85 Wallechinsky, David 281 Wells, Samuel 340 WikiLeaks, 18 Williams, erkebiskop Rowan 247-248 Williams, Gayle 158 Wirathu, 262 Wolf, Frank 28 Woods, fr. Esteban 146 World Watch List, se Åpne Dører, Wuye, James 13, 373-374

Yang Caizhen, 341 Yannoulatos, erkebiskop Anastasios 328 Yanukovych, Viktor 267 Yates, Betty 269 Yemgane, sr. Jeanne 76-77 Yermalitsky, Alexaander 207 Youkhana, erkediakon Emanuel 180 Yuskel, Ugur 196 Yusuf, Mohammed 79 Zaire, 69-70 Zambia, 317 Zhang Guangjun, fr. Peter 99 Zhang Yinxian, 101 Zhimin, biskop James Su 98 Zimbabwe, 245-251, 261 Zureiq, Constantin 155 Øst-Europa (se spesifikke land), Øst-Jerusalem, 166, 266 Øst-Timor, 94, 111, 312 Åpne Dører, 8, 14, 20, 55, 78, 113, 156, 162, 170, 172, 183, 185, 206, 257, 277, 362


FORFULGT  

DEN GLOBALE KRIGEN MOT KRISTNE

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you