__MAIN_TEXT__

Page 1


Lars Roar Langslet

TANKER OM TRO


© St. Olav forlag 2013 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-274-0 Grafisk design og sats: Peter Bjerke Papir: Creamy 70 gr Trykk: InPrint, Latvia Forsidebilde: © istockphoto.com.


Forord av biskop Bernt I. Eidsvig

Den katolske kirke i Norge har fostret mange apologeter. Med større og mindre hell har de forklart hva vi tror på og hvorfor dette hverken er fornuftsstridig, uintelligent, korrupt eller umoralsk – for å gi noen stikkord. Noen hadde evnen til å nå frem til folk med sitt budskap. Den mest kjente av disse er Sigrid Undset (1882–1949). Hun brukte en stor del av sin tid og arbeidskapasitet på artikler, debattinnlegg og deltagelse i offentlige diskusjoner. De fire bind artikler og essays som Aschehoug Forlag utgav fra 2004, står som et monument over hennes innsats, selvom langt fra alt er apologetikk. Felles for Undset og de fleste andre som talte Kirkens sak i offentligheten, er at de ikke lenger lever. En av de siste i rekken var pater Hallvard Rieber-Mohn (1922–82). Han var langt mindre polemisk enn Undset og oppnådde en unik fortrolighet med det avislesende og radiolyttende publikum. Alt han sa og skrev, ble mottatt med positiv oppmerksomhet. – Det er flere i generasjonen efter Rieber-Mohn som er meget tale- og skriveføre, men den yngre generasjon har vært mindre synlig. 3


For et års tid siden spurte jeg våre medarbeidere i informasjonstjenesten om det var mulig å mobilisere nye apologeter? På det spørsmål fikk jeg mange gode svar, og jeg håper disse blir synlige efter hvert. Et hovedpoeng her er at de forblir uavhengige. De skriver og taler uten et offisielt oppdrag, og de skal selvsagt kritisere de sider av Kirkens liv og praksis de finner kritikkverdige. Den oppmerksomme leser vil på dette tidspunkt kanskje stille et spørsmål: Har jeg helt glemt Lars Roar Langslet? Nei, han er tvertimot foranledningen til at jeg skriver disse linjer. Kort tid efter den samtalen jeg henviser til ovenfor, fortalte han meg at det snart var 50 år siden han ble katolikk, og han følte at det måtte bli foranledningen til å skrive ned sine tanker om tro. I St. Olav forlag ble denne ideen møtt med begeistring. Tankene offentliggjøres her, men jeg legger til at hans fartstid som apologet og rådgiver for mine forgjengere og meg er svært lang. For mange tiår siden var det noen observante avislesere som trodde hans navn var et pseudonym for Hallvard Rieber-Mohn. Det var intet lite kompliment for en meget ung mann som blant annet skrev om religion og filosofi, men Langslet ble raskt i egen rett et navn i politikk, kultur og akademia, og det kan trygt fastslås et det er lenge siden han ble forvekslet med andre. Apologetikk blir ofte forstått som unnskyldningenes videnskap, men det er neppe noen som ville velge en karriere i 4


unnskyldninger, ikke en gang en kortvarig karriere. Ordet har i den kristne tradisjon med et logisk forankret forsvar av troen å gjøre. Dette kan gis polemiske uttrykk, men apologeten er mest virkningsfull når han eller hun går inn på innvendinger mot og angrep på den kristne tro og viser at kritikken er forstått, ikke undervurdert eller latterliggjort. Forundring over urimelighet og fordommer kan uttrykkes, men må ikke bli til et angrep på personen som har argumentert slikt. Lars Roar Langslet begynner ved Peters grav og synet av apostelens relikvier. I utgangspunktet kan det virke krevende – for ikke å si lite økumenisk – men han benytter seg i det innledende kapitel av meditasjonens form. Hans sprog er ukomplisert. Her er hverken triumfalisme eller skråsikkerhet å spore. Benrestene er historiske, men det er en levende Peter og kristen tro vi møter. Så leder han oss igjennom vår samtids vanlige vrangforestillinger om kristendommen og distanserer seg respektfullt fra deler av den pietistiske arv. Jeg tror allikevel ikke norske pietister vil føle seg provosert, og har et håp om at de tvertimot vil glede seg over forsvaret for troen fra et katolsk ståsted. Det ligger deres eget adskillig nærmere enn både de og vi tradisjonelt har villet innrømme. Apologeten må forøvrig ikke ha rett eller få rett i hvert ord han skriver – da ville han ha vært et uutholdelig religiøst overmenneske – men hvert ord må være et sant og oppriktig uttrykk for hans tro. 5


Til olsok i 2012 holdt Lars Roar Langslet et foredrag i Trondheim med overskriften «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham». Forsamlingen var stor og begeistret, og jeg hadde selv gleden av å være til stede. Olav misforstås og trivialiseres svært ofte i fremstillingen av Norges kristning, og det er få som påtar seg å ta et oppgjør med dette. Langslet har gjort det ut fra solid historisk kunnskap, noe som neppe overrasker dem som har lest han bok «Olav den Hellige» (1995). Vi har fått Langslets tillatelse til å offentliggjøre olsokforedraget som et efterskrift til hans tanker om tro. Jeg må tilstå at jeg stjal endel ideer derfra og brukte dem i årets olsokpreken. Dette gjorde jeg i tillid til apologetikkens generøse tradisjon, hvor Langslet viser at han står trygt.

6


P

ave Benedikt XVI utropte 2013 som Troens år, bl.a. for å markere at det er femti år siden Det annet vatikankonsil åpnet. Pavens intensjon var at katolikker over hele verden

skulle «gjenoppdage gleden ved å tro og gløden for å formidle troen». Underveis i Troens år skjedde det dramatiske endringer i Kirkens liv. Den 11. februar forbauset pave Benedikt verden ved å meddele at han kort tid etter ville tre tilbake som pave, fordi sviktende helse gjorde det umulig for ham å lede Kirken med den styrke som embetet krever. Den 13. mars valgte konklavet den argentinske kardinal Jorge Mario Bergoglio til ny pave. Han tok det symboltunge navnet Frans, til påminnelse om en av Kirkens mest elskede helgener, Frans av Assisi. Det satte et skille i kirkehistorien. Det var første gang at en pave abdiserte av fri vilje, etter grundige overveielser. Den meget tradisjonsbevisste pave Benedikt brøt et mønster som hadde virket ubrytelig. Dermed skapte han en presedens som senere, i fremtidens tilbakeblikk, kan vise seg å være den viktigste avgjørelsen han traff. 9


Det var også første gang det ble valgt en ikke-europeisk pave – og første gang navnet Frans kom inn i paverekken. Den nye biskop av Roma (som han foretrekker å kalle seg) trådte frem på balkongen i sin nye hvite sutan, uten det fyrstelige skrud man ventet å se, og vakte mengdens jubel med sin familiære hilsen: Buona sera! Etter få uker har pave Frans, med små symbolske gester og enkle ord som går rett til hjertene, skapt en ny stil om det eldgamle paveembetet. Den gleden og gløden som Troens år skulle fornye, har fått uventet næring i utstrålingen fra en kirkeleder som allerede er blitt en elsket skikkelse. Selv den opprørske teologen Hans Küng, som så ofte har vært i konflikt med Vatikanet, innrømmer at nå opplever han på ny noe av den entusiasmen som pave Johannes XXIII og konsilet utløste for femti år siden. Tiden vil vise hva pave Frans får krefter til å utrette. Vi vet han har vært en sterk og god leder av det enorme bispedømmet han hadde ansvar for, og at han beveget seg med sikker likevekt og uplettet integritet i det minefeltet som Argentina var under militærstyret. Det lover godt når han nå har fått en langt større oppgave. Han vil sikkert bære den i den evangeliske ånd som navnet minner oss om – med den gleden og gløden som Troens år ville utløse i oss alle. Og han vil bli båret – av Den hellige ånd som virket gjennom valget av ham, og av utallige medkristnes forbønn.

10


Mine «Tanker om tro» begynte jeg å skrive ned som et personlig regnskap, for å ordne og utprøve egne refleksjoner om den gaven som troen har vært også i mitt liv. Men det slo meg snart at de kanskje også kunne bli til nytte for andre – især for dem som opplever problemer med å godta en kristen livstolkning, men kjenner dragningen mot det åndelige fellesskap som Kirken er. Jeg har ikke glemt at engang var det min situasjon. Det var inntrykket av konsilet og pave Johannes XXIIIs karismatiske personlighet som gav meg det avgjørende støtet til å bli katolikk. Det er altså gått femti år siden da også i mitt livsregnskap. For meg var det naturlig å reise til Roma og uttrykke takknemlighet for alt det Kirken har gitt meg. Der opplevde jeg Troens år gjennom den bølgen av ny entusiasme som pave Frans har utløst. Jeg håper at litt av den gleden og gløden skinner igjennom også i de tanker om tro som jeg her legger frem. Jeg har føyet til en tale med en viss samtidskritisk brodd, om vår nasjonalhelgen St. Olav og arven fra ham. Den ble holdt i Trondheim under Olavsfestdagene i 2012. Jon Fosse har gitt meg tillatelse til å gjengi diktet «usynlege hender leier oss» (fra Auge i vind, 2003). Oslo, olsok 2013 Lars Roar Langslet

11


TANKER OM TRO


Ved Peters grav

D

et var altså slik det hele begynte –. Vi stod omsider ved apostelen Peters grav, i dypet

under Peters­k irkens enorme bygningsmasser – en li-

ten pulje turister som hadde vandret gjennom den underjordiske gravlunden, necropolis, og beundret utallige monumenter, noen prangende, andre beskjedne, over romerske borgere som var blitt gravlagt her for to tusen år siden. Nå var vi endelig fremme ved målet: En røft tilhugget klippegrav, grå, uten noen forsiringer, bare en enkel innskrift på gresk: Her er Peter, og i en liten nisje skimter vi bak glassruten de hvite knoklene som er de eneste fysiske spor etter ham, fiskermannen, som den mektige kirken over oss, ja hele verdenskirken, er bygget på. For – det var jo han, Simon Bar-Jona, som ble utvalgt av Mes-

teren, Gud selv i menneskeskikkelse, til å være Kirkens grunnsten. Jesus spør disiplene om hvem de tror han er, og Simon svarer: «Du er Messias, sønn av den levende Gud.» Så følger den skjebnetunge utvelgelsen: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at 13


Ved Peters grav

du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. Deg vil jeg gi nøk­lene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.» I basilikaen over oss står dette tilsagnet meislet i gullskrift langs de øverste galleriene. Her er de skrevet med usynlig skrift i noen hvite knokkelrester. Det var slik Kirken begynte sin vekst, med martyrenes blod som såkorn. Alt som siden skjedde, har sitt utspring ved denne enkle klippegraven. Ti meter over oss står kirkens høyalter og fundamentene for Berninis enorme, overdådig utsmykkede barokkbaldakin, og enda høyere opp mot himmelen Michelangelos gigantiske kuppel, som tegn på at kunsten tangerer det fullkomne når den tjener sitt høyeste formål – Soli Deo gloria, alene Gud til ære. Men her nede er vi i et mørkt og lukket rom, dypt under jordmassene som ble dynget til side da kirkefundamentene ble lagt – og her er alt stille, ikke engang et fjernt sus av den bølgende turistmassen som hver dag invaderer kirken over oss med støy og kommers. Her står vi ved det helt enkle, der alt begynte. Byen Roma kan gi nesten sjokkartet sterke opplevelser hver dag. Her er flere tusen års historie på en måte blitt oppbevart, legem­liggjort i monumenter som tiden har tæret, men ikke slitt ned, nesten som årringene i et gammelt tre – for her har nye epoker alltid vokst frem av de gamle, så selv enkle murer viser en nær 14


Ved Peters grav

sagt organisk vekst, fra det romerske underlaget til middelalder, renessanse, barokk… Mange av menneskehetens stolteste prestasjoner i arkitektur og kunst befinner seg her – og plutselige glimt av gamle monumenter møter en bak nesten hvert gatehjørne i de gamle bydelene. Historisk opplevd er Roma fortsatt verdens hovedstad der alle veier møtes i midtpunktet – slik byen var det også politisk og økonomisk den gang apostelen Peter kom hit og fikk sin grusomme død under keiser Neros kristenforfølgelser. Roma er byenes by også for meg – men aldri har noe her grepet meg så sterkt som synet av den grå klippegraven og de hvite benrestene. Kontrasten mellom det helt enkle og den barokke overdådighet i overbygningen? Ja, naturligvis – men ikke som et påskudd for moralisering over anstøtelig prakt, for det har aldri støtt meg at Gud også blir æret med det vakreste mennesker er i stand til å skape. Kontrasten går snarere på den ufattelige sammenhengen mellom en så sped begynnelse og en så enorm vekst. Sennepsfrøet som skulle bli til et stort tre, for å låne et av Mesterens bilder. Ludvig Holberg, som både var teolog og kritisk opplysningsfilosof, skrev en tykk bok om jødefolkets historie. At det hadde overlevd fordrivelser og forfølgelser, og holdt fast ved Pakten som tegnet på sin identitet, stod for ham som et mirakel, «et paradoks som ikke kan begribes, og en knute som ved menneskelige raisons

15


Olav den Hellige, konge og rikshelgen

holde kristentroen levende i Norge. Og jeg ville gjerne leve videre i den overbevisningen, for det er så mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft. Vi merker det også på andre trekk. Kunnskapsnivået om kristendom og kirke har sunket drastisk – det er nok å se på tabloidmedienes behandling av slike emner. Det må ha sammenheng med elendig skoleundervisning – og der har Den norske kirke høringsrett. Respekten for det hellige er også blitt langt svakere – det er nok å gå i norske kirker til familieritene for bryllup og dåp, og høre hvordan skravla går, som om kirken var et helt vanlig forsamlingslokale. Og det er den jo også mange steder, der arkitektene har fått utfolde «arbeidskirkenes» redsler fritt frem, med alterbordet og tennisbordet i praktisk nærhet av hverandre. Men mangelen på respekt for kirkerommets hellighet merker man også i de gamle gotiske med harde benker. Liturgien har alltid i de kristne hovedkirker vært det samlende og formbevisste uttrykk for tilbedelsen av Gud. Det er især gjennom liturgien at Kirken lever som «de helliges samfunn» av de talløse generasjoner og folkeslag, forenet i felles bønn, med Kristus selv midt iblant oss. Da gir det seg selv at også liturgien er hellig, og at kontinuitet og tradisjon tillegges stor vekt når den fra tid til 112


Olav den Hellige, konge og rikshelgen

annen blir endret. Men i Den norske kirke kan det virke som om både tradisjon og kontinuitet har fått underordnet betydning, og at nye veier blir åpnet for postmodernistiske eksperimenter. Da kan liturgi lett bli til utvendig forestilling. Men de stadige omlegningene har visst ikke ført til at kirkene igjen blir fulle på vanlige søndager. For mange er det nok et behov at kirken er gjenkjennelig, når de en sjelden gang oppsøker den. Folkekirken er et vakkert begrep i Den norske kirkes selvforståelse – men hvor virkelighetsnært er det når så få folk går i kirke? Folkekirken skal være inkluderende – vel og bra et godt stykke på vei. Men den som vil inkludere det meste, kan raskt erfare at det ekskluderer de fleste. Hva er Kirken? spurte min venn pater Arnfinn Haram i den prekenen som skulle bli hans siste. Er den en organisasjon for å opprettholde den kristne arven? Eller er den summen av alle kristne aktiviteter? Nei, «Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. […] Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesia, samla for å høyre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien. Kort sagt: den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette» (10. juni 2012).

113


Olav den Hellige, konge og rikshelgen

Enhver får gjøre seg sine tanker om hvor sterkt eller svakt denne midtaksen i Kirkens liv står i Den norske kirke i dag. Om Olav Haraldsson beretter Snorre at «det var kongens skikk å stå tidlig opp om morgenen og ta håndtvett, siden gå i kirke og høre ottesang og morgenmesse, og derpå gå til stevner og forlike menn eller tale om annet som tyktes ham tilbørlig». Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi. Det var da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at han ble helgenkåret, men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen. Gjennom alle tider har den universelle kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens utsæd. Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det.

114


Olav den Hellige, konge og rikshelgen

Våre forfedre trodde fullt og fast at Hellig Olav var vår forbeder ved Guds trone, og at det bar frukt å be om hans forbønn. Imens har mange lært at dette var middelaldersk overtro. Vi har fått våre egne, moderne overtroer isteden, men jeg undres om ikke de middelalderske ofte var mer å lite på. Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte.

115


Profile for St Olav Forlag

Tanker om tro  

Langslet

Tanker om tro  

Langslet