Issuu on Google+


P. OLAV MÜLLER SS.CC.

Pateren kvesser pennen En reise gjennom Guds og menneskenes verden


© St. Olav forlag 2013 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-272-6 Grafisk design og sats: Peter Bjerke Omslagsillustrasjon: © Artcp5 | Dreamstime.com Satt i 11/14,5 Minion Pro på 70g Creamy Trykk: InPrint – Latvia Nytestamentlige sitater er hentet fra Erik Gunnes’ «Det nye testamente» oversatt fra gresk, St. Olav forlag 1968. Gammeltestamentlige sitater er hentet fra Det norske bibelselskaps Bibelen 1978/85.


INNHOLD

DEL I: GUDS VERDEN Forord………………………………………………………………………………………………………………… 5 Tro og fornuft…………………………………………………………………………………………………… 9 Guds eksistens………………………………………………………………………………………………… 25 Hva kan filosofien fortelle oss om hvem Gud er?…………………………………… 43 Den Hellige Treenighet………………………………………………………………………………… 63 Dialog med nyreligiøsiteten………………………………………………………………………… 65 New Age…………………………………………………………………………………………………………… 87 Reinkarnasjon………………………………………………………………………………………………… 99 Er Bibelen Guds ord?……………………………………………………………………………………… 107 Kan vi stole på Bibelens vitnesbyrd om Jesus?………………………………………… 125 DEL II: ÅPENBARINGEN – DEN NATURLIGE ÅPENBARING Den jødisk-kristne universelle åpenbaring……………………………………………… Privatåpenbaringer………………………………………………………………………………………… Kristusspørsmålet…………………………………………………………………………………………… Kristi undere – et bevis på hans guddom………………………………………………… Kristi offer………………………………………………………………………………………………………… Engler og åndsmakter…………………………………………………………………………………… Satan – Guds apekatt………………………………………………………………………………………

3

139 151 171 183 195 213 229


Innhold

DEL III: MENNESKETS VERDEN Hva er et menneske?……………………………………………………………………………………… Naturloven og samvittigheten……………………………………………………………………… Mystikk i Den katolske kirke……………………………………………………………………… Å leve med tanke på døden…………………………………………………………………………… Kan vi gi noen forklaring på all den lidelse vi møter i verden?…………… Seksualitet – sexus, eros, agape…………………………………………………………………… Vern om den kostbare viljesfrihet……………………………………………………………… Kirkelig toleranse og misjon………………………………………………………………………… Den Hellige Ånd – et familiebesøk…………………………………………………………… Psykopatens farlige makt……………………………………………………………………………… Sjelesorg ved livets slutt…………………………………………………………………………………

235 241 263 281 297 321 331 359 367 375 379

DEL IV: KRISTNE FORBILDER Den katolske kirkes lære om Maria…………………………………………………………… Hellig Olav som lovgiver……………………………………………………………………………… Birgitta av Vadstena………………………………………………………………………………………… Johannes Paul II……………………………………………………………………………………………… Pater Damian SS.CC.……………………………………………………………………………………… Appendiks…………………………………………………………………………………………………………

405 431 455 461 465 471

4


FORORD

For mange av oss er p. Olav et begrep; et høyt elsket. I snart 60 år har han satt spor etter seg som prest, først og fremst som sjelesørger og forkynner. Sagnomsust som barne- og ungdomsprest, klok og vidsynt veileder, avholdt og populær foredragsholder langt utenfor kirkelige rekker. Spøkelseshistoriene, villmannspreget og den salte humoren har aldri klart å dekke over det kunnskapsrike mennesket, det dypt troende mennesket, ja, det bønnens mennesket som han er. I «Pateren kvesser pennen» er det dette kunnskapsrike og dypt troende mennesket vi møter: presten og apologeten, i prekener, artikler og foredrag, noen ganger med et helt bestemt publikum for øye. Noe er nyskrevet, noe har vært publisert tidligere – her får vi det samlet i fire kategorier: «Guds verden», «Åpenbaringen – den naturlige åpenbaring», «Menneskets verden», «Kristne forbilder». Temaene gjenspeiler hva han gjennom et langt presteliv har møtt av holdninger, spørsmål, fordommer: lidelsens betydning; døden og de siste ting; mennesket og menneskelivet; viljens frihet; ondskap og psykopati; seksualitet; mystikk og bønn; misjon og toleranse;

5


Forord

Gud, hvem han er, personene i Treenigeten; engler og åndsmakter; nyreligiøsitet og reinkarnasjon; Maria; helgenkongen Olav … Det spenner over et vidt register. P. Olav formidler med frodighet og inderlighet og ikke minst nærhet og solidaritet med dem han snakker til. Og det er kanskje nettopp dette siste som gjør ham til en så unik forkynner og formidler av Kirkens tro. Han distanserer seg ikke fra noe i menneskelivet og er uredd i møte med tidens og livets utfordringer – det være seg satanisme og nyreligiøsitet, psykopati eller annen ondskap. Han har en tro som bærer. Boken er definitivt ingen døgnflue, men en bok å vende tilbake til. P. Olav er veiviser, retningsviser, fordi han selv har møtt Ham som gir livet retning og mening, Kristus. Kirken er konteksten for alt han skriver – Kirken, denne ubegripelige størrelsen som både er overnaturlig virkelighet og jordisk virkelighet, som p. Olav har gitt sitt liv til, som han ser så klart og usentimentalt og som han elsker. P. Olav elsker Kirken fordi han elsker Kristus, og Kirken er Kristi legeme. Alle som er glade i p. Olav, vil ha glede av denne boken, de vil høre stemmen hans gjennom den. Og de som ikke kjenner ham, får her en gylden anledning til å bli kjent! Det er så avgjort verdt forsøket. Sr. Anne Bente Hadland OP Katarinahjemmet, Oslo, allesjelersdag 2013.

6


DEL I GUDS VERDEN


TRO OG FORNUFT

Innledning Kristne utenfor den katolske leir blir lett noe forbauset når de erfarer at vi i Den katolske kirke innrømmer fornuften en relativ stor plass i religiøse spørsmål. Vi som mottok vår religiøse undervisning i et protestantisk miljø, fikk det inn med skjeer at kristendom ikke hadde noe med forstandens naturlige erkjennelse å gjøre – utelukkende med hjertets erfaring. Jevnaldrende venner – som ville omvende oss som etter hvert fikk barnetroen noe på avstand – avla vitnesbyrd om sine egne religiøse opplevelser og oppfordret oss i Kierkegaards ånd til å kaste oss ut på de sytti tusen favners dyp, våge det dristige spranget ut i troens uendelige hav. Gjorde vi det, ville vi få erfare at kristendommen er sann. I dag, som gammel mann, tenker jeg med beundring på mine kristne ungdomsvenner som misjonerte så ivrig på denne måten. Flere av dem led under sarkastiske bemerkninger fra jevnaldrende, som selvfølgelig visste så mye bedre enn de hva som var sant og riktig. I mellomkrigstiden var det den beinharde materialisme som rådet grunnen.

9


Tro og fornuft

RELIGIØSE FØLELSER Gud gir og Gud tar Jeg vil på ingen måte benekte verdien av religiøse erfaringer. Vi har en egen del innen katolsk teologi som befatter seg med kristen mystikk, som jo nettopp har den religiøse erfaring på høyeste plan som forskningsobjekt. Men det er også katolsk oppfatning at Gud ikke nødvendigvis gir alle mennesker slike religiøse gunstbevis. Jeg antar det har levd millioner av kristne som helt fra barnsben av har utfoldet varm fromhet – uten noensinne å ha hatt religiøse opplevelser. Dessuten – adskillige religionspsykologer advarer mot «innbilte» opplevelser, fremfor alt mot religiøs massesuggesjon. Arten av religiøse følelser kan også i en viss grad være avhengig av ens kroppsbygning. En tettpakket, korthalset pykniker er mer kroppslig disponert for «sjelelige rystelser» enn en oppløpen, hengslet asteniker – hvis religiøse utvikling oftest forløper mer harmonisk og i langsommere tempo. Mange kristne føler lite eller intet når de fordyper seg i bønnen. Troen bygger mer på en indre bevissthet som alltid er der. Møtet mellom Gud og oss er i sitt innerste vesen rent åndelig. Guds ånd og vår ånd omfavner hverandre. Men det som er rent åndelig, kan ikke uten videre registreres av sanser og nerver, som jo våre følelser er avhengige av. Hvis møtet mellom Gud og oss i enkelte tilfeller eller over lengre perioder også oppleves rent fysisk, skyldes det at Gud i sin godhet lar den åndelige glede gli over på det legemlige plan. Dette skjer særlig hos begeistrede, men umodne nyomvendte. Om dem sier Paulus: «Men hos dere, brødre, kunne jeg ikke regne med noen åndelig innstilling; jeg måtte tale til dere som til mennesker av kjøtt og blod alene, betrakte dere som småbarn, når det gjaldt livet i Kristus. Det 10


Tro og fornuft

var melk jeg ga dere å drikke, ikke fast føde; det kunne dere ikke tåle. Og det tåler dere fremdeles ikke» (1 Kor 3,1–2). Sterke følelser under bønnen behøver derfor ikke å være tegn på større fromhet enn å mangle dem. Det kan tvert om forholde seg slik som Paulus er inne på – at Gud gir de usikre nybegynnere rikelig med «religiøs barnemelk» for at de skal holde ut og ikke vende tilbake til det liv de tidligere førte. Det som vanligvis skjer i bønnelivet, er at de sterke, sanselige opplevelser avtar og med tiden blir mer åndeliggjort. Dette er en heldig utvikling, for faren ved de mer sanselige religiøse følelser er at man identifiserer dem med Gud selv, at man tror at disse følelsene er Gud. Med en slik oppfatning kommer man ikke videre i sitt åndelige liv. Man ber for «å ha det godt med Gud» – ikke for å elske og forherlige Ham. Følelser sjelden transportable Religiøse følelser er egnet til å styrke egen tro, men duger ikke til å overbevise andre om kristendommens sannhet. Følelser er ifølge sin natur subjektive og kan ikke uten videre overføres på andre. Faren ligger også snublende nær at kristne miljøer som setter religiøse opplevelser som kriterium for sann omvendelse, utøver et slags «følelses­tyranni» på andre. De krever nærmest at alle skal finne veien til Gud på nøyaktig samme måte som de selv. Dermed glemmer de at den uendelig fullkomne Gud kan føre menneskene på vidt forskjellige veier frem til full overgivelse. Oppfordringen til å kaste seg ut på de berømmelige sytti tusen favners dyp gjelder heller ikke ubetinget: Å treffe et slikt valg kan være riktig når man befinner seg i troens grenseland og ikke len11


Tro og fornuft

ger har alvorlige innvendinger mot kristendommen. Den samme total­overgivelse ville være uriktig for en person som har de største intellektu­elle vanskeligheter med å akseptere kristen dogmatikk. I slike tilfeller ville en betingelsesløs kapitulasjon være direkte uredelig og innebære voldtekt nettopp på den samvittighet de kristne verdsetter så høyt. Tanker som disse er ingen trussel mot misjonering i sin alminnelighet. Vi skal forkynne kristendommen i hele dens fylde  – både her hjemme og på misjonsmarkene. Vi skal strø de kristne såkorn i sinn­ ene og be om at de faller i god jord, slår rot og spirer. Vi skal ved et liv i ubetinget kjærlighet overbevise om sannheten i vårt budskap.

FORNUFTENS PLASS I BESKRIVENDE TEOLOGI En slik fremgangsmåte betyr ikke nødvendigvis at vi sjalter ut fornuften i vår misjonering blant ikke-troende medmennesker. Det er viktig at vi møter dem på det plan vi har felles, og det er fornuften. Følelser og opplevelser kan ikke overflyttes fra oss til andre, men våre tanker er transportable, de har vi felles, de kan vi formidle, og så får vi overlate det til Guds nåde å gi troens visshet. Fornuftens grenser i religiøse saker Vi skal nå gjøre et forsøk på å risse opp de grenser fornuften må bevege seg innenfor når den nærmer seg kristendommen. Vi kan starte negativt med å fastslå at vår forstand aldri kan komme frem til eller bevise sannheten i de kristne mysterier. Aldri vil f.eks. fornuften kunne lete seg frem til mysterier som Den Hellige Tre12


Tro og fornuft

enighet, Guds Sønns menneskevordelse, Kristi sanne nærvær i den hellige eukaristi, Kristi soningsdød for oss osv. Her dreier det seg om religiøse sannheter som går langt over vår fornuft. Hverken her eller i det neste liv vil vi kunne legge frem fornuftige argumenter som viser at vi har full innsikt i disse mysteriene. Aldri noensinne vil vi kunne si: «Jo, nå skjønner jeg at det må være én Gud i tre personer», eller: «Jo, nå endelig går korsets mysterium opp for meg.» Her har Paulus så inderlig rett når han taler om korsets «dårskap». (1 Kor 1,18). Nei, slike mysterier vil alltid være gåtefulle hemmeligheter for oss. Gud kan under bønn og stille ettertanke løfte litt på det sløret som dekker disse sannheter for oss, men vil aldri fjerne det helt – hverken her eller i evigheten. Bare Gud forstår fullt ut Gud. Selv om filosofien aldri kan bevise de kristne sannheter, kan den allikevel komme positivt til nytte når disse sannheter skal beskrives. Her tjener filosofien som «ancilla theologiae», som teologiens tjeneste­pike. Den skal hjelpe teologien med å finne de riktige uttrykk, anvende de riktige begreper, formulere dekkende definisjoner. La oss finne et eksempel: Den kristne åpenbaring lærer at det eksisterer én Gud i tre personer: Gud Fader, Gud Sønn, Gud hellige Ånd. Filosofien kommer så teologien til hjelp når dogmet skal defineres nøyere: Den redegjør for begrepene person, natur, substans. Den forklarer forholdet mellom Far og Sønn som relasjoner, og redegjør for relasjonsbegrepet. Slik blir filosofien et nyttig redskap i teologiens hender – et egnet middel til å forklare hva dogmet dreier seg om, fremfor alt hva dogmet ikke dreier seg om. Teologien kan nå med filosofiens hjelp si: «Det er tre personer i guddommen. Disse tre personer har alle den samme guddommelige natur. Mellom de tre personer består relasjoner.» Med fare for å trette dere må jeg her atter en gang føye til: Selve mysteriet kan filosofien aldri lodde dyb13


Tro og fornuft

den i. Den makter aldri å forklare hvorledes det er mulig at tre personer har en og samme guddommelige natur. Filosofien kan bare beskrive, aldri forklare Kirkens dogmer. Den kan si AT det forholder seg slik, men kan aldri utdype hvordan dette mysterium er mulig. Filosofien som redskap for teologien godtas også av protestanter Den katolske kirke har her vært utsatt for mye urettferdig og misvisende kritikk. Luther sier i en av sine bordtaler: «Dere [motstandere] vil forsøke å fatte Gud med spekulasjoner. Men det kommer det ikke noe ut av. Isteden fatter dere bare den avskyelige djevel, som også vil være gud» (I, 257). En kjent luthersk teolog skriver i samme ånd: «Når katolske skolastikere har villet utforske Guds evige vesen, kartlegge hans egenskaper osv., er det nettopp dette reformatoren ser som menneskedyrkelse. Det er nemlig ikke annet enn ren og skjær formastelse av det syndige menneske å ville forske ut den hellige Gud. Gud kjenner vi bare i hans frelsende åpenbaring i Jesus Kristus.» Luther var dårlig bevandret i thomistisk filosofi. (Han forveksler en skoleretning innen teologien, nominalismen, med katolsk teologi), og det gjelder vel stort sett for lutherske teologer generelt. Filosofien brukt i Den katolske kirke har ikke til hensikt å «forske ut» Gud eller «fatte» Gud. Mysteriene i Guds avgrunnsdype vesen forblir like hemmelighetsfulle for oss med eller uten filosofi. Våre fornuftige spekulasjoner har kun den lille og meget beskjedne oppgave å gi dogmene en klar og stringent formulering. På denne måten blir de beskyttet mot misforståelser fra vranglærere og skånet for grove forenklinger og platt vulgarisering fra liberale teologer, som har vært uforsiktige nok til her å kaste alle klare formuleringer overbord. 14


Tro og fornuft

Jeg synes dessuten det ligger noe visst selvmotsigende i denne kritikken fra protestantisk hold. For skal man kaste filosofien som beskrivende hjelpemiddel overbord – som mange protestanter krever – da må det skje gjennomført og konsekvent. Men nå er det jo en kjensgjerning at f.eks. den lutherske kirke har tros- og bekjennelses­ skrifter de er forpliktet på. Blant disse skrifter er de tre oldkirkelige symboler (Symbolum Apostolicum, Symbolum Orientale (Nicae­ num), Symbolum Athanasianum). Av disse tre trosbekjennelser er særlig de to siste fulle av spekulative tanker som de aldri ville ha kunnet formulert uten filosofien som hjelpemiddel. Her benytter konsilfedrene – som forfattet dem – begreper fra den aristoteliske og platonske filosofi, som «person», «substans», «vesens­lik» osv. – begreper som man i denne sammenheng bare kan forstå den fulle betydning av ved et studium av Platon og Aristoteles. Det samme gjelder også for de lutherske bekjennelsesskrifter. De benytter seg også av filosofiske begreper fra Aristoteles og Platon for å beskrive teologiske sannheter. Man kunne altså med en viss rett hevde at lutherske teologer sager av den gren de sitter på når de ønsker skilsmisse mellom teologi og filosofi. Også Bibelen anvender filosofiske begreper Teologer behøver ikke være strengere i sitt avkall på menneskelige hjelpemidler enn Bibelen selv. Nå lar det seg imidlertid påvise at både apostelen Johannes og Paulus benytter seg av datidens filosofiske begreper for å gi de abstrakte trossannheter klare konturer. Tenk bare på prologen i Johannesevangeliet: «I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» For uttrykket «ord» bruker Johannes det greske «logos». Den som uten forkunnskaper leser Bibelen i dag, og plutselig støter på dette uttrykket, «ordet» (logos), vil vel umiddelbart ha vanskelig for å forstå at det her dreier seg om 15


Tro og fornuft

«Guds Sønn», som i opphavet var hos Gud (Fader). Men de jødiskkristne lesere Johannes skriver for og til i sin tid, var godt kjent med logosbegrepet. Det var blitt brukt av filosofer som Heraklit, Stoa, Platon. Vi finner begrepet hos essenerne og hos den gresktalende, jødiske religionsfilosof Philo. Den siste brukte «Logos» som betegnelse på et skapt mellomvesen mellom Gud og verden. Johannes tar nå opp det samme filosofiske uttrykk og legger et nytt kristent innhold i det: Logos blir i hans evangelium Guds Sønn som har vært hos Faderen fra evighet. Også kirkefedrene benytter filosofien som redskap Filosofien benyttet som redskap for teologien, er ikke en middelaldersk oppfinnelse. Vi finner prinsippet anvendt i Bibelen, senere også hos kirkefedrene i oldkirken. (Det er verd å legge merke til dette, siden reformatorene så det som sin oppgave å bygge bro fra sin tid – over den «mørke» middelalder – til ur- og oldkirken). Vi må være klar over hvilke veldige oppgaver den unge Kirke stod overfor. I de første århundrer utgjorde kristendommen en ubetydelig minoritet i det hedenske, romerske verdensriket. Men den misjonerte ikke kun blant ulærde barbarer. Den stod dels overfor høyt utviklede folkeslag som hadde skapt geniale verk på litteraturens, kunstens og filosofiens område. Etter hvert som kristendommen ble kjent blant disse høyt kultiverte hedninger, kunne det ikke utebli at de kristne dogmer ble utsatt for en trommeild av spissfindige innvendinger og skarpskodde motargumenter fra dyptpløyende tenkere. Da fostret Kirken en rekke apologeter og antiheretikere, som bekjempet de hedenske filosofer med deres eget våpen – fornuften. Resultatet ble at en rekke høyt kultiverte hedninger gikk over til kristendommen fordi de oppdaget at deres egne filosofis16


Tro og fornuft

ke systemer ikke kunne gi tilfredsstillende svar på livets viktigste spørsmål. I kristendommen fant de den visdom de gjennom hele sitt liv hadde søkt og lengtet etter. Det skjedde ikke her en hellenisering av kristendommen, som den tyske teolog og kirkehistoriker Harnack og flere andre hevder. De begrunnet denne påstand med at det kristne innhold hos disse apologeter var tynt. Her må det påpekes at de skrev mot romerske keisere og filosofer, som de måtte møte på hjemmebane for i det hele tatt å bli forstått. Så her ligger årsaken til at de forsvarte det genuine i kristendommen med filosofiske argumenter. Men i tillegg til disse apologetiske skrifter forfattet de også antiheretiske bøker med dyptpløyende og utelukkende religiøst innhold. Enkelte filosofer som gikk over til kristendommen, beholdt også etter sin konversjon enkelte bruddstykker av sin tidligere filosofi, men gav dem kristent innhold, slik – som tidligere nevnt – også evangelisten Johannes gjorde. Etter hvert som stadig flere fra den høyere klasse gikk over fra hedendom til kristendom, steg behovet for gedigne lærerkrefter. Det ble dannet to teologiske skoler: en i Alexandria og en i Antiokia. Begge skoler gav filosofiundervisning før selve teologistudiet. Begge skoler benyttet seg av filosofien kun som redskap for å beskytte de kristne trossannheter mot hedningenes angrep. I Alexandria støttet man seg til den platonske filosofi, i Antiokia til den aristoteliske. Filosofi og teologi i middelalderen I middelalderen ble denne linje videreført og fant sitt høydepunkt i verkene til dominikanermunken Thomas Aquinas. Det etter datidens oppfatning originale ved Thomas var at han forlot den teolo17


Tro og fornuft

gisk filosofiske linje som gikk fra Platon over den teologiske skole i Alexandria til Augustinus og frem til den tidlige middelalder – og isteden videreførte den linje som går fra Aristoteles til den teologiske skole i Antiokia. I den aristoteliske filosofi – som han selv videreutviklet – fant han et utmerket verktøy til å få teologien ned på jorden igjen. Hittil hadde man lagt for stor vekt på kristendommens rent åndelige og abstrakte innhold – noe som skyldtes påvirkningen fra Platon. Han beveger seg jo mer i den overjordiske idéverden enn i den forgjengelige verden. Ved å benytte seg av den mer jordnære Aristoteles, fikk Thomas sin samtid til å rette søkelyset mot en kristen sannhet som var kommet i baklekse, nemlig den at «Ordet ble menneske av kjøtt og blod og oppslo sin bolig blant oss» – altså en konkret og jordnær sannhet. Dette dogmet ble fundamentet som hele hans «Summa theologica» bygget på. I dette gigantiske verk – hvor teologi og filosofi, himmel og jord, natur og nåde møtes i en enestående harmoni – har mange sett en parallell til middelalderens gotiske katedraler, hvor et mangfold av himmelstrebende buer, søyler og pilarer skaper byggverkets idémessige enhet. Da reformasjonen ble innført i de fleste nordeuropeiske land, gikk det hardt ut over den thomistiske tenkning, som vi vanligvis kaller skolastikken. Filosofien skulle være bannlyst fra teologien. Luther lærte at forstanden etter syndefallet er blitt så totalt formørket at den ikke kan brukes som «teologiens tjenestepike». Fornuften kan bare krype langs jorden og fortelle oss hvordan vi skal leve ærbart i dette forgjengelige liv, hvordan vi skal regjere, husholde og bygge, men om Gud kan den ikke fortelle oss noe (Tischreden V, 5245, s. 115). At den spekulative tenkning ble bannlyst fra protestantisk kristendom på denne tid, ser jeg som et av de største feilgrep dens representanter har begått. Hvor hjelpeløs og ubeskyttet står ikke 18


Tro og fornuft

protestantisk teologi mange ganger når ateister, agnostikere, naturvitenskapsmenn og liberalteologer retter sitt skarpe skyts mot den. Hvor mange er det ikke her i Nord-Europa som har falt fra sin barne­tro fordi de i voksen alder har funnet den uforenelig med fornuften, og som derfor av samvittighetsgrunner har sett seg nødsaget til å forlate den. Hvor mange tvilende mennesker kunne man ikke ha hjulpet hvis man hadde kommet dem i møte med noen klare definisjoner og distinksjoner hentet fra det «filosofiske redskap». På katolsk hold har vi ført den filosofiske linje fra ur- og oldkirken videre opp til vår tid. Den aristotelisk-thomistiske filosofi har funnet sin videreutvikling i nythomismen. Det er franskmennene Etienne Gilson og Jacques Maritain som i første rekke har bidratt til å gjøre thomistiske idéer aktuelle i vår tid. «Philosophia perennis» Filosofi i katolsk regi er ikke dogmatisk og eksklusivt knyttet til den aristotelisk-thomistiske filosofi. Den tar gjerne opp elementer fra andre filosofiske systemer som eksistensialismen, personalismen etc. Slik kan vi kalle den «Philosophia perennis» (den evigvarende filosofi), fordi den i sin totusenårige tradisjon kontinuerlig har hevdet sin eksistens og stadig fått innpodet nye grener på sin opprinnelige stamme. Dessverre degenererte skolastikken i senmiddelalderen til intellektuelt flisespikkeri (jfr. Holbergs «Erasmus Montanus»), noe som i Norden har vært til skade for skolastikkens renommé  – generelt sett. Søkende tenkere vil skjære gjennom utartingen og finne veien til skolastikkens og nythomismens sunne varianter.

19


Pater Damian SS.CC.

de første tegnene på denne forferdelige sykdommen ble oppdaget hos voksne, unge eller barn på Hawaii-øyene, ble de sendt til dette forferdelige stedet. I denne leprakolonien hersket umenneskelige forhold. Myndighetene gjorde lite eller intet for de elendige. De stakkars leprasyke levde verre enn dyr. Her drakk de og spilte kort fra morgen til kveld. Få av dem hadde et hus å bo i. De levde under uhygieniske forhold med urent drikkevann og uten sanitære anlegg. Moralen sank til et bunnivå. Sykdommen vansiret deres kropper, lemmene råtnet og falt av. Alt de syke hadde å se frem til, var en smertefull fremtid, som ville ende i en like smertefull død. Slik levde på den tid ca. 600 mennesker, hvorav de fleste var innfødte fra Hawaii-øyene. Damians foresatte bestemte at de ville ta seg pastoralt av disse stakkarene som levde isolert under streng karantene. Fire av våre ordens­brødre meldte seg frivillig. Blant dem var pater Damian. Men meningen var opprinnelig at disse fire skulle avløse hverandre med noen ukers mellomrom. Pater Damian var den første som ble sendt til leprakolonien, og han bestemte seg for å bli resten av livet hos de spedalske – han fikk sine ordensforesattes tillatelse til det. Han gjorde et fantastisk arbeid. Over halvparten av de syke var katolik­ker. Men han besøkte og pleiet alle uten å spørre om religion eller rase. Den kraftige bondegutten bygget hus og kirker med egne hender og sørget for rent drikkevann. Han ble elsket av alle beboerne. Hans viktigste oppgave var nå allikevel sjelesorgen: Han hørte skriftemål, besøkte de spedalske i deres hjem og trøstet dem i deres håpløse nød. Han satset stort på at liturgien skulle feires verdig og 466


Pater Damian SS.CC.

vakkert og leste messen to ganger for full kirke hver søndag. Han stiftet et kirkekor hvor de innfødte sang av fullt hjerte, gav undervisning for konvertitter og fødte katolikker, forrettet fortløpende begravelser og drev et eget barnehjem, hvor han personlig engasjerte seg i oppdragelsen, lek og undervisning.

KJÆRLIGET SOM DRIVKRAFT Alt dette og tusen andre ting gjorde han ikke av kjølig plikt, men drevet av varm kjærlighet til sine sognebarn. Men personlige lidelser stod i kø og ventet på ham. Han ville så gjerne skrifte regelmessig, men da han ble syk – sykdommen kommer vi tilbake til senere – fikk han ikke lov til å bevege seg utenfor det karantenebelagte området, så han kunne vente i måneder før han fikk besøk av en prestelig medbror og fikk avlagt sitt skriftemål. Så fulgte en annen lidelse: Hans provinsial og ordensforesatte, som levde i stor frihet på den andre siden av øya Molokai, hadde liten forståelse for hans offerliv. Prestelig sjalusi  – det vi kaller invidia clericalis – har nok her gjort seg gjeldende, spesielt etter at Damians liv var blitt kjent ute i verden og gavene til leprakolonien tok til å strømme inn. Jeg har lest et brev hans provinsial skrev til ham. Det var usedvanlig stygt. Verre enn innholdet var den iskalde stilen brevet var holdt i. På den tid hadde sykdommen satt tydelige spor på kroppen hans. Provinsialen beskyldte Damian for egoisme da han tynt ba om lov til å bevege seg utenfor karantenen og besøke Honululu for å kunne gå til skrifte og få legebehandling. Slike og lignende brev såret ham dypt. 467


Pater Damian SS.CC.

En annen lidelse som snek seg inn på ham – og som vi allerede har sagt noen ord om – var spedalskheten. Da han først kom til de sykes leir på Molokai, anbefalte han sin helse til Guds mor Maria og den hellige Josef. Damian trodde i lang tid at disse to ved sin forbønn ville gjøre ham immun mot sykdommen, men så viste seg å ikke være tilfellet. Spedalskhet er meget smittsomt, og slik som Damian levde blant de syke, ville det vært et under om han ikke ble smittet. Han pleiet de sykes sår, spiste med dem og røkte av den samme pipe, som gjerne gikk på omgang når han satt sammen med de innfødte. I 1885 – fire år før han døde – viste de første umiskjennelige tegnene på leprasykdommen seg på hans kropp. Langsomt forstod Damian at Vår Herre ikke bare hadde kalt ham til å leve og virke blant de spedalske, men også til å dø av den samme sykdom. Nå kunne han begynne sine prekener med «vi spedalske». De to siste årene av hans liv var et martyrium. Han ble nifst vansiret av spedalskheten, men led tålmodig. Han var alene som prest i leprakolonien. Gjøremålene doblet seg, for antall spedalske økte. Allikevel – han stod på som før tross forferdelige smerter – like til den dag han la seg til sengs for aldri mer å stå opp. Den 15. april 1889 døde han fredelig, bare 49 år gammel.

HELLIGHET Tegn på hans hellighet var ikke bare alt det han fikk utrettet på det åndelige og materielle plan, men også den indre holdning han la for dagen under motgang og lidelser. Men vi skal være klar over at hengivelsen til Jesu vilje, overgivelsen til Hans hjerte, ikke kom plutse468


Pater Damian SS.CC.

lig over ham. Hans fromme overgivelse gikk over år i ettertanke og indre bønn. De siste to årene før han døde, kunne han si: «Jeg tror jeg er den lykkeligste misjonær på jord.» Han overvant sin bitterhet mot sine ordensforesatte, og under de forferdeligste smerter kunne han føle en overnaturlig lykke og ro som ikke var av denne verden. Pater Damian er et eksempel til etterfølgelse for alle som er villige til å se Kristus i de elendigste blant de elendige, og som lik ham er villige til å hjelpe dem. Jeg holder av pater Damian også av en annen grunn: Visst var han en helgen, men samtidig fullt ut et menneske med menneskelige svakheter. Han kunne være autoritær og egensindig. Han var heller ikke alltid populær blant dem som søkte å hjelpe ham. Han kunne være egenrådig, visste alltid hva som var best for de spedalske, selv om medisinske fagkyndige var uenige med ham og han selv tok feil. Folk som besøkte øya sporadisk, kunne finne ham grov og ubehøvlet. Slike og lignende menneskelige trekk gjør ham bare mer sympatisk i mine øyne. En slik hellighet, krydret med menneskelige svakheter, kan man få lyst til – med Guds hjelp – å strekke seg etter.

469


APPENDIKS OM P. OLAV MÜLLER SS.CC. P. Olav Müller ble født i Trondheim i 1924 og døpt i Den norske kirke med dåpsnavnet Dagfinn. Under den annen verdenskrig flyktet han til Sverige, hvor han tjenestegjorde i de norske politistyrker som mot slutten av krigen ble satt inn i Finnmark. Under Sverigeoppholdet konverterte han til den katolske tro. Han ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap den 31. desember 1944 i dominikanernes daværende menighet Marie Bebådelse i Stockholm, av pater Gabriel Marie Vanneufville OP. Denne franske dominikaneren var tilknyttet dominikanerkommuniteten i Oslo, men var selv krigsflyktning i Sverige. Etter krigen fikk Dagfinn Müller supplerende undervisning av prefekt Antonius Deutsch SS.CC. i Trondheim og besluttet seg for å tre inn i picpusordenen (SS.CC.). Han fikk ordensnavnet Olav, ble utdannet ved kongregasjonens tyske ordenssete i Simpelveld (som faktisk ligger i Nederland) og avla de første løfter den 7. oktober 1949. Subdiakonvigsel fulgte den 2. august 1953 ved biskop Johannes Rüth SS.CC., og senere diakonvigsel i Simpelveld den 5. september 1953 ved biskop Josephus Hubertus Guglielmus Lemmens av Roermond i Nederland. Prestevielsen fant sted i gamle St. Olav kirke i Trondheim den 5. september 1954 ved biskop Rüth. Han fullførte de teologiske studier i Simpelveld våren 1955. Deretter var p. Olav kapellan i Burgbrohl og i Nieder-Oberweiler i Rhinlandet i Vest-Tyskland fra september 1955 til mars 1957. 471


Appendiks

Han ble beordret til Norge av kongregasjonens generalsuperior Johannes d’Elbe den 13. april 1957 og ankom Trondheim den 1. april 1957. Der virket han som kapellan ved St. Olav menighet til den 1. mai 1965, da han ble sogneprest i samme menighet. Fra mai 1967 virket han først som sogneprest i Vår Frue i Ålesund, og siden som sogneprest i St. Eystein i Kristiansund, før han i juni 1968 igjen ble sogneprest i Trondheim. Der virket han frem til 1. september 1987, da han ble innsatt som sogneprest i St. Laurentius i Drammen, i Oslo katolske bispedømme. I juni 1988 ble han kalt tilbake til prelaturet Midt-Norge, der det hadde vært skifte av apostolisk administrator, og sendt til Kristiansund som sogneprest. Der virket han til sin pensjonering den 1. juni 1998. Inntil februar 2003 bodde han i picpusenes leilighet i Trondheim, hvorefter han var tilknyttet picpusenes kommunitet i Kristiansand – inntil han i juni 2009 flyttet tilbake til sin hjemby Trondheim. Pater Olav har alltid hatt ry på seg som en fremragende sjele­sørger, pedagog med godt lag med barn og ungdom, retrettleder, foredragsholder og teolog, og har vært etterspurt i alle disse henseender. Han har opptatt mange i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og har også god innlevelse og kontakt med innflyttede katolikker fra de forskjelligste kulturer og bakgrunner. I de senere år har han også vært en viktig bidragsyter til www.katolsk.no.

472



PATEREN KVESSER PENNEN