Page 1


P. Fredrik Hansen (red.):

Det annet vatikankonsil – dokumenter


Originalutgave: © Libreria Editrice Vaticana Norsk utgave: © St. Olav forlag 2013 www.stolavforlag.no ISBN 978-82-7024-259-7 Grafisk formgivning: Peter Bjerke Omslagsbilde: © Piotr Wziętek/istockphoto.com


Innhold Forord av norsk katolsk bisperåd………………………………………………… 5 Innledning…………………………………………………………………………………………… 7 Kirkens 21 konsiler…………………………………………………………………………… 12 Tidslinje over Det annet vatikankonsils dokumenter…………… 16 Kort presentasjon av dokumentene……………………………………………… 17 Forkortelser……………………………………………………………………………………… 47 Konstitusjon om den hellige liturgi Sacrosanctum Concilium……………………………………………………………… 53 Dekret om samfunnets kommunikasjonsmidler    Inter mirifica…………………………………………………………………………………… 99 Dogmatisk konstitusjon om Kirken  Lumen Gentium  …………………………………………………………………………… 111 Dekret om de orientalske katolske kirker  Orientalum Ecclesiarum…………………………………………………………… 199 Dekret om den katolske kirke og de kristnes enhet  Unitatis Redintegratio……………………………………………………………… 213 Dekret om biskopenes pastorale tjeneste Christus Dominus………………………………………………………………………… 237 Dekret om fornyelse av ordenslivet  Perfectæ Caritatis……………………………………………………………………… 269 Dekret om prestenes utdannelse  Optatam totius……………………………………………………………………………… 285 Erklæring om den kristne oppdragelse  Gravissimum Educationis…………………………………………………………… 305


Erklæring om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner Nostra aetate………………………………………………………………………………… 321 Dogmatisk konstitusjon om Guds åpenbaring  Dei Verbum……………………………………………………………………………………… 327 Dekret om legfolkets apostolat  Apostolicam actuositatem……………………………………………………… 347 Erklæring om religionsfriheten  Dignitatis humanæ……………………………………………………………………… 383 Dekret om misjonsvirksomheten  Ad gentes………………………………………………………………………………………… 399 Dekret om prestenes liv og tjeneste  Presbyterorum ordinis……………………………………………………………… 455 Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag  Gaudium et spes……………………………………………………………………………… 501


5

NORSK KATOLSK BISPERÅD Den 11. oktober 1962 innledet Kirken sitt 21. økumeniske konsil – Det annet vatikankonsil. I dette høytidelige kirkemøtet søkte Den katolske kirke å videreføre og tydeliggjøre troens budskap i møte med Kirkens utfordringer og verden av i dag. Konsilets lære – som trygt står plantet i konsilenes og Kirkens tradisjon og representerer fremfor alt kontinuitet i den katolske tro og lære – er og forblir grunnleggende som Den katolske kirkes rettesnor.   I løpet av de fire årene Det annet vatikankonsil arbeidet ble hele 16 dokumenter offentliggjort: fire konstitusjoner, ni dekreter og tre erklæringer. Kirkemøtet ble avsluttet den 8. desember 1965 med pave Paul VIs apostoliske brev In Spiritu Sancto, hvor han erklærte at konsilets beslutninger skal overholdes av alle de troende «for Guds ære, Kirkens verdighet og for alle menneskers fred».    For å markere at det er femti år siden konsilet har pave Benedikt XVI utropt et troens år, et år paven ønsker skal bli til «et kall til en ekte og fornyet omvendelse til Herren, verdens ene Frelser» (det apostoliske brevet Porta fidei, nr. 6). I sin kunngjøring av dette år viet troen, som varer fra 11. oktober 2012 til 24. november 2013, understreket paven at konsilets lære er av særskilt betydning for en fornyet tro på og et liv med Kristus.   Derfor er det en stor glede at alle konsilets dokumenter, i anledning dette troens år, for første gang gjøres tilgjengelig på norsk i ett bind. Vi oppfordrer alle de troende – ved hjelp av disse sentrale og førende konsildokumenter for Kirken i vår tid – til å benytte dette år til å bli bedre kjent med vår hellige tro, som i bunn og grunn handler om å bli bedre kjent med Kristus – som kom for å sette oss fri. 22. februar 2013, festen for apostelen Peters stol + Berislav Grgic + Bernt I. Eidsvig Can.Reg. Tromsø Trondheim/Oslo


7

Innledning av p. Fredrik Hansen

Konsilets historie Historien om Det annet vatikankonsil begynner med valget av den 76-årige kardinal Angelo Giuseppe Roncalli til biskop av Roma og Kristi stedfortreder den 28. oktober 1958. Den nye paven tok navnet Johannes XXIII. På grunn av hans høye alder ble han betraktet som en «overgangspave», en som skulle lede Kirken trygt i noen år, mellom den mer formidable pave Pius XII (som i likhet med pave Pius XI hadde vurdert å sammenkalle et konsil) og en yngre etterfølger. Dette ble ikke tilfelle. Bare tre måneder etter at han ble valgt til pave, den 25. januar 1959, i et møte med kardinalene i St. Paul-basilikaen i Roma, annonserte Johannes XXIII tre prosjekter: å avholde en synode for bispedømmet Roma (gjennomført i 1960), å gjennomføre en revisjon av kirkeretten (avsluttet først i 1983) og sammenkalle et økumenisk kirkemøte – et konsil. Reaksjonen var heller minimal, og paven selv har senere fortalt at kardinalene reagerte med en «formidabel, men andaktsfull stillhet». Paven satte tre konkrete mål for konsilet: en bedre ordning av Kirken, enhet blant de kristne og fred i verden. Han gjorde det også klart at dette skulle være et konsil hvor sjelenes frelse, ikke fordømmelser, var det sentrale.   Før Vatikan II hadde Kirken avholdt tyve konsiler. Ordet konsil (latin: forsamling) brukes i dag vanligvis om de store kirkemøtene som gjelder for hele Kirken, mens ordet synode (gresk: forsamling) brukes om mindre kirkemøter hvor biskopene fra en region eller verdensdel deltar. I en særskilt stilling blant konsilene står de fire første – Nikea (år 325), Konstantinopel I (381), Efesus (431) og Kalkedon (451)  – som i sine dokumenter formulerte de viktigste


8

Innledning

elementene i den kristne tro. Trosbekjennelsen vi bruker i søndagsmessen for eksempel ble skrevet av de to første konsilene. Andre viktige konsil i nyere tid er konsilet i Trent (1545–1563), som var Kirkens svar på reformasjonen, og Vatikan I (1869–1870), hvor læren om pavens primat og ufeilbarlighet ble definert.    Kirken går helt tilbake til Apostlenes gjerninger (kapittel 15) for å finne konsilenes fødsel. I Kirkens raskt voksende misjonsarbeid dukket det noe kompliserte spørsmål opp: Skal ikke-jøder som blir kristne måtte overholde alle de jødiske lovene? For å komme frem til en løsning for hele Kirken ble det såkalte Apostelmøtet avholdt i år 49. Dette konsilet hvor både St. Peter, St. Paul, de andre apostlene og sentrale disiplene deltok kom frem til at hedningekristne hverken måtte omskjæres eller overholde de lovene som er nedlagt i Moseloven. Dette ble offentliggjort med ordene «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (Apg 15,28), som også senere er blitt brukt av konsilene for å tydeliggjøre at disse ikke bare er samlinger av biskoper, men et uttrykk for Guds veiledning av Kirken ved biskopenes kollegium.    Pave Johannes XXIII innledet forberedelsene til Vatikan II kort tid etter offentliggjøringen. Etter nesten fire år med forberedelser hvor ti kommisjoner hadde arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedt hele sytti utkast til tekster åpnet konsilet den 11. oktober 1962. I tillegg til omlag 2400 biskoper fra hele verden hadde også lederne for de mannlige klosterordenene rett til å delta. I løpet av hele konsilet regner man med at nærmere 2800 konsilfedre (betegnelsen på en som deltar på et konsil) var til stede. Konsilets arbeid fant sted i fire såkalte «sesjoner», arbeidsperioder hvor alle biskopene var samlet i Roma: 1) oktober-desember 1962; 2) september-desember 1963; 3) september-november 1964; 4) septemberdesember 1965.    Konsilet fant sted i Peterskirken, som var utrustet med store tribuner langs sidene av hovedskipet hvor biskopene satt i samme form som det engelske parlament. I tråd med Kirkens tradisjon og


Innledning

9

lov brukte konsilet det latinske språk i alt sitt arbeid. Et gjennomgående slagord i løpet av konsilets arbeid var ad fontes – tilbake til kildene. I tråd med pave Johannes XXIIIs ønske og plan søkte konsilet Kirkens opphav og arv (Bibelen, kirkefedrene og konsilene) for å finne de impulser, visjoner og ledetråder som kunne utruste Kirken for dens videre ferd, og gi den en ny giv i møte med en stadig forandrende verden. Dette kommer tydelig frem i dokumentenes referanser og fotnoter, hvor kirkefedrene og de første konsilene er meget fremtredende.    I Kirken er det kun paven som har rett til å sammenkalle og lede et konsil, noe som gjorde pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, ett år inn i konsilets arbeid, til et skjebnesvangert punkt. Det ville være helt opp til etterfølgeren om konsilet skulle fortsette eller ikke. Den 21. juni 1963 ble Giovanni Battista Montini, erkebiskop av Milano, valgt til ny pave, og han tok navnet Paul VI. Noe av det første han som pave gjorde var å erklære at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke spesielt overraskende, siden kardinal Montini hadde vært en sentral støttespiller for pave Johannes XXIII og en ivrig pådriver i konsilet. Som pave Paul VI var det han som offentliggjorde alle konsilets dokumenter og satte dem ut i livet etter konsilets avslutning.    Faktisk deltok hele fem paver i konsilets arbeid: Johannes XXIII og Paul VI som paver, Johannes Paul I og Johannes Paul II som biskoper, og Benedikt XVI som teologisk rådgiver for erkebiskopen av Köln. Norge var representert med fire konsilfedre: biskop Jacob Mangers SM (Oslo), biskop John Willem Gran OCSO (Oslo), biskop Johannes Rüth SSCC (Trondheim) og biskop Johannes Wember MSF (Tromsø).    Konsilet ble høytidelig avsluttet den 8. desember 1965. I tråd med kirkelig praksis har alle dokumentene en offisiell tittel, f.eks. Den dogmatiske konstitusjon om Kirken. I tillegg er dokumentene kjent ved de første ordene i dokumentets tekst, (den såkalte incipit). Den dogmatiske konstitusjon om Kirken innledes med ordene «Lu-


10

Innledning

men Gentium cum sit Christus» («Kristus er lyset for alle folk»), noe som har gjort dokumentet kjent som Lumen Gentium (forkortet LG).

Konsildokumentene på norsk Mens konsilet ennå pågikk, iverksatte biskop John W. Gran OCSO av Oslo og biskop Theodor Suhr OSB av København et felles oversettelsesprosjekt for å gjøre konsilets dokumenter tilgjengelig så hurtig som mulig. De viktigste dokumentene ble oversatt til både dansk og norsk, mens de resterende dokumentene ble oversatt til et av de to språkene. Dette medførte at dokumentene om samfunnets kommunikasjonsmidler (IM), om misjonen (AG), om prestenes utdannelse (OT) og om prestenes liv og virke (PO) ikke ble oversatt til norsk på 1960-tallet. St. Olav forlag utga alle dokumentene i hefteform, og flere av dokumentene kom ut i flere opplag. I 1997 kom alle konsilets dokumenter ut på dansk i Det Andet Vatikankoncil – konstitutioner, dekreter, erklæringer (Ansgarstiftelsens forlag). Året etter, mens han studerte ved presteseminaret Allen Hall i London, fornorsket p. Oddvar Moi de resterende fire dokumentene. Det betydelige arbeidet p. Moi nedla, medførte at alle konsilets dokumenter ble gjort tilgjengelig i norsk språkdrakt på Kirkens nettsted www.katolsk.no.   Gjennomgangen undertegnede nå har fortatt av konsildokumentenes norske tekst, er basert på den promulgerte originaltekst slik disse ble trykket i Sacrosanctum Oecumenicum Concilium Vaticanum II (cura et studio Secretariæ Generalis Concilii Oecumenici Vaticani II), Sacrosanctum Oecumenicum Concilium Vaticanum II: Constitutiones, Decreta, Declarationes, Romæ 1966. Det grunnleggende prinsipp som har vært styrende for gjennomgangen har vært ønsket om å skape et enhetlig sett med dokumenter så langt som mulig i tråd med originalen.


Innledning

11

   Dokumentenes oppsett (titler, sideoppsett og artiklenes avsnitt) er i henhold til originalen. Dokumentenes tekst er derimot gjengitt slik den forekommer i de norske oversettelsene fra 1960-tallet, eller basert i fornorskningen av den danske tekst på 1990-tallet, med tre endringer. De opprinnelige norske/danske oversettelsene inneholdt enkelte korte «forklaringer» (ofte av en teologisk eller ekklesiologisk art) i dokumentenes tekst, lagt til i løpet av oversettelsesarbeidet. Disse er alle fjernet. Det samme gjelder avsnittenes «forklarende titler», som var en del av konsilets arbeid, men ikke de promulgerte tekster, med unntak av pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes hvor disse er en del av den endelige tekst. Til sist er enkelte språklige variasjoner korrigert, enten i språkbruken eller i referanser og forkortelser.    Fotnotene, basert i samme originalutgave, er utarbeidet på nytt. Dette representerer den mest omfattende delen av gjennomgangen, siden fotnotenes format i originaltekstene varierer noe innbyrdes og, først og fremst, fordi de norsk/danske oversettere ikke fulgte noe felles norm i fotnotene. Fotnoter som relaterer til andre konsildokumenter, er forkortet. Med unntak av teologiske og kirkelige dokumenter som er kjent i sine latinske originaltitler, er også fotnotenes innhold så langt som mulig blitt oversatt til norsk. De refererte forfattere er gitt i små bokstaver, og de refererte dokumenter i kursiv. Utgaver og kilder er gitt i samme type format, med unntak av dokumentsamlinger som er gitt i listen over forkortelser. På tross av denne gjennomgang må håpet være at en ny – helhetlig og grundig – oversettelse av alle konsilets tekster kommer på plass i løpet av ikke altfor mange år.


12

Kirkens 21 konsiler

Kirkens 21 konsiler 1. Nikea I År: 325 Pave: Sylvester I Fordømte arianismen som fornektet Kristi guddom; definerte at Faderen og Sønnen er av samme vesen; begynte utformingen av den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Promulgerte en rekke kirkelige lover. 2. Konstantinopel I År: 381 Pave: Damasus I Fordømte arianismen på nytt; førdømte makedonianismen som benektet Den Hellige Ånds guddom; fullførte utformingen av den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse. 3. Efesus År: 431 Pave: Cølestin I Fordømte nestorianismen som fornektet enheten mellom det guddommelige og det menneskelige i Kristus; definerte at Maria er Guds Mor (Theotokos, egentlig Gudfødersken); fordømte pelagianismen som lærte at mennesket kan gjøre seg fortjent til frelsen. 4. Kalkedon År: 451 Pave: Leo den Store Fordømte monofysittismen som fornektet Kristi menneskelige natur. 5. Konstantinopel II År: 553 Pave: Vigilius Fordømte skrifter med nestoriansk preg forfattet av Teodor av Mopsuestia, Teodoret av Cyr og Ibas av Edessa.


Kirkens 21 konsiler

13

6. Konstantinopel III År: 680 Pave: Agaton Fordømte monoteletismen som lærte at Kristus kun har én vilje; refset pave Honorius I for tvetydighet om enheten i Kristi gjerninger. 7. Nikea II År: 787 Pave: Hadrian I Fordømte ikonoklasmen som lærte at bruk av bilder i andaktslivet var avgudsdyrkelse; fordømte adopsjonalismen som lærte at Kristus ikke var Guds Sønn i kraft av sin natur men bare ved en slags adopsjon - fornektelse av den hypostatiske forening i Kristus. 8. Konstantinopel IV År: 869 Pave: Hadrian II Fordømte adopsjonalismen på nytt; avsatte Fotius som Patriark av Konstantinopel og bragte slik det fotianske skisma til avslutning. 9. Lateran I År: 1123 Pave: Callistus II Bekreftet konkordatet av Worms (1122) hvor paven og keiseren forsøkte å bilegge investiturstriden. 10. Lateran II År: 1139 Pave: Innocens II Avsluttet et pavelig skisma med anti-paven Anaklet II; bekreftet barnedåpen; bekreftet prestedømmets, ekteskapets og eukaristiens sakramentale natur; erklærte at ordinasjonssakramentet er ekteskapshindrende.


14

Kirkens 21 konsiler

11. Lateran III År: 1179 Pave: Alexander III Regulerte pavevalg; fordømte valdensernes og albigensernes lære, begge former for manikéisme. 12. Lateran IV År: 1215 Pave: Innocens III Forordnet årlig mottagelse av botens og Eukaristiens sakramenter; benyttet uttrykket transsubstansiasjon for å forklare Kristi virkelige nærvær (realpresens) i Eukaristien; nye fordømmelser av albigensisk vranglære. 13. Lyon I År: 1245 Pave: Innocens IV Ekskommuniserte og avsatte keiser Fredrik II for heresi og forbrytelser mot Kirken. 14. Lyon II År: 1274 Pave: Gregor X Frembragte en (kun midlertidig) forening av Østkirkene med Roma; ga nye regler for pavevalg. 15. Vienne År: 1311 Pave: Klemens V Oppløste Tempelridderne; ga dekreter om moralreformer. 16. Konstanz År: 1414 Pave: Gregor XII Brakte Det store skisma til avslutning (en situasjon med tre samtidige paver); fordømte John Wycliffes teologi om Sola Scriptura (Skriften alene), hans fornektelse pavens og biskopenes myndighet, Kristi virkelige nær-


Kirkens 21 konsiler

15

vær i Eukaristien, og motstand mot bot og avlat; fordømte heretikeren Jan Hus, som fornektet pavens myndighet og lærte galt om Kirken vesen. 17. Firenze År: 1438–1443 Pave: Eugenius IV Fastholdt pavens primat overfor konsiliarismen som lærte at et økumenisk konsil er paven overordnet; godkjente enhet med en rekke østkirker. 18. Lateran V År: 1512–1517 Paver: Julius II, Leo X Avviste feilaktige lærer om sjelen; bekreftet læren om avlat; fastholdt pavens primat overfor konsilene. 19. Trent År: 1545–1549, 1551–1552, 1562–1563 Paver: Paul III, Julius III, Pius IV Bekreftet katolsk lære mot de protestantiske reformatorer; bekreftet læren om Bibel og Tradisjon, nåde, synd, rettferdiggjørelse ved tro (men benyttet ikke formelen «troen alene»), Den hellige Messe som et virkelig offer, skjærsilden, pavens myndighet; igangsatte motreformasjonen; reformerte presteskapet; fremmet katekese; forordnet opprettelsen av presteseminarer. 20. Vatikan I År: 1869–1870 Pave: Pius IX Definerte pavens ufeilbarlighet og primat; fordømte feil angående forholdet mellom tro og vitenskap. 21. Vatikan II År: 1962–1965 Pave: Johannes XXIII, Paul VI Redigert oversikt hentet fra katolsk.no.


16

Tidslinje over Det annet vatikankonsils dokumenter

Tidslinje over Det annet vatikankonsils dokumenter 4. desember 1963

Konstitusjon om den hellige liturgi - Sacrosanctum concilium Dekret om samfunnets kommunikasjonsmidler - Inter mirifica

21. november 1964

Dogmatisk konstitusjon om Kirken - Lumen Gentium Dekret om de orientalske katolske kirker - Orientalium Ecclesiarum Dekret om den katolske kirke og de kristnes enhet - Unitatis redintegratio

28. oktober 1965

Dekret om biskopenes pastorale tjeneste - Christus Dominus Dekret om fornyelse av ordenslivet - Perfectae caritatis Dekret om prestenes utdannelse - Optatam totius ErklĂŚring om den kristne oppdragelse - Gravissimum educationis ErklĂŚring om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner Nostra aetate

18. november 1965

Dogmatisk konstitusjon om Guds ĂĽpenbaring - Dei Verbum Dekret om legfolkets apostolat - Apostolicam actuositatem

7. desember 1965

ErklĂŚring om religionsfriheten - Dignitatis humanae Dekret om misjonsvirksomheten - Ad gentes Dekret om prestenes liv og tjeneste - Presbyterorum ordinis Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag - Gaudium et spes


Kort presentasjon av dokumentene

17

Kort presentasjon av dokumentene

Liturgien Et av de virkelige store paradoksene ved Det annet vatikankonsil er at det første dokumentet konsilet promulgerte, konstitusjonen Sacrosanctum Concilium etter kun ett års arbeid og uten større diskusjon eller debatt blant konsilfedrene – skulle vise seg som noe av det mest kontroversielle konsilet kom med.   Konsilfedrene innledet dokumentet med å si at liturgien er «det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre» (SC 2): i liturgien uttrykker vi vår tro og gjør våre liv som kristne konkrete og tydelige. Dokumentet fortsetter med å knytte liturgien til Guds frelsesverk, et frelsesverk vi mennesker kommer i kontakt med på særskilt vis i liturgien, hvor Jesus selv virker: «Han er til stede i messens offer, såvel i den som forretter tjenesten, som – i høyeste grad – i de eukaristiske skikkelser. Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken» (SC 7). Liturgien er derfor «det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av» (SC 10). Et innledende prinsipp for fornyelse og fremme av liturgien er at «alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien […] slik som det kristne folk – ‘et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget’ (1 Pet 2,9; jmf. 2, 4–5) – har rett og plikt til det i kraft av sin dåp» (SC 14).    Deretter la konsilfedrene frem dokumentets hovepunkt: «For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom li-


18

Kort presentasjon av dokumentene

turgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter – nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den» (SC 21). Det er viktig at de to punktene som fremsettes her, ikke blir borte: Liturgien har en uforanderlig del, gitt den av Gud selv (og som Kirken ikke kan endre), og en menneskelig del, som det er mulig for Kirken å endre dersom dette anses nødvendig: «Rett til å ordne liturgien tilkommer ene og alene Kirkens myndighet; det vil si Den apostoliske stol og, i samsvar med gjeldende rett, biskopen» (SC 22 §1). Derfor: «Ingen annen, heller ingen prest, kan på eget initiativ legge til, fjerne eller endre noe som helst i liturgien» (SC 22 §3). Da liturgien er et resultat av Kirkens tradisjon og historiske utvikling, skal «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt» (SC 23).    Kapittel to til fire i dokumentet omhandler de ulike feiringene i Kirkens liturgiske liv (messen, sakramentene og sakramentaliene samt tidebønnen). Hvert av de tre kapitlene består av to deler: en første del som utlegger Kirkens lære og en andre del som fremsetter prinsippene som skal lede fornyelsen av denne delen av liturgien. Kapitlene fem til syv omhandler enkelte elementer som styrer og omgir det liturgiske liv i Kirken: det liturgiske år, kirkemusikken, kirkekunsten og kultgjenstandene.    Diskusjonen omkring liturgien fornyelse etter konsilet er altfor omfattende til at den kan drøftes her. Imidlertid er det hevet over tvil at det konsilfedrene ikke anså som spesielt eksplosivt, ble det – samt at enkelte uttrykk for «liturgisk fornyelse» i Kirken hverken var vellykket eller i tråd med konsilets lære.


Kort presentasjon av dokumentene

19

Media og kommunikasjon Dokumentet om samfunnets kommunikasjonsmidler (konsilets noe vanskelig begrep for media, kommunika­sjon og informasjons­ teknologi), med sine to korte kapitler (totalt 24 artikler), begynner med å understreke det positive i de sosiale kommunikasjonsmidler: «slike tekniske hjelpemidler kan være til virkelig gavn for menneskeheten, hvis de brukes riktig … ». Samtidig advarer konsilet mot baksiden av medaljen: «Men Kirken vet også at menneskene kan bruke dem imot Skaperens hensikt og omdanne dem til midler til sin egen undergang» (IM 2). Dette representerer konsilets tenkning om den moderne verden i et nøtteskall: å fremheve det gode, det som kan gavne menneskets sanne vei og mål, og varsle og hjelpe der hvor verden beveger seg i en mer problematisk retning. Videre behandles kommunikasjonsmidlene i lys av misjonsbefalingen og behovet for å fremme kunnskap og lærdom for alle, og konsilet konkluderer med at Kirken derfor kan og skal ta i bruk kommunikasjonsmidlene i sin mangfoldige oppgave i verden.   Deretter settes søkelyset på enkelte problematiske elementer: behovet for klare retningslinjer for en moralsk bruk av kommunikasjonsmidlene, at retten til informasjon og kjennskap til hva som skjer i verden ikke skal svekkes av fordreid eller feilaktiv presentasjon, samt forholdet mellom media og kunst og hvordan kommunikasjonsmidlene fremstiller det onde. Disse prinsipielle forhold vil forholdsvis enkelt kunne overføres til dagens situasjon. Dokumentet behandler så noen konkrete kommunikasjonsmidler: film, teater, radio, TV og pressen. Disse korte avsnittene oppfordrer til en tydelig avklaring av disses rolle, og at de arbeider i tråd med prinsippene dokumentet behandlet innledningsvis, og retter søkelys på både de som er ansvarlige for og driver mediene, samt mottakerne. Til slutt etableres det som tydelig er dokumentets vedvarende arv: Det pavelige råd for sosial kommunikasjon (et av «departementene» i Vatikanet som spesielt arbeid med disse spørsmål), og en årlig dag for kommunikasjonsmidlene (vanligvis søndag før pinse).


20

Kort presentasjon av dokumentene

Kirken Av alle konsilets 16 dokumenter fremstår den dogmatiske konstitusjonen om Kirken som det viktigste. Dette fordi det representerer den mest grundige læren om Kirken fra noe konsil i Kirkens historie. I de to innledende kapitler understreker konsilet flere fundamentale elementer som bidrar til en korrekt fortåelse av Kirken. For det første handler Kirken om Guds frelse for hele verden, for alle mennesker – den kan kun forstås i forhold til sin misjon. Den er kalt til å spre det glade budskap som det nye Gudsfolket. Videre er den for evig knyttet til Gud: Kirken ble etablert av Sønnen, ledes i Den Hellige Ånd og har sitt endelige mål i Faderen. For det andre kan ikke Kirkens forstås med ett bilde eller en enkelt setning. Bibelen gir oss et helt vell med bilder på Kirken (Guds fåreflokk, Guds åker, vintreet, Guds tempel, det nye Jerusalem, Kristi brud, Kristi legeme), og i løpet av Kirkens tradisjon har alle blitt tatt i bruk for å forklare Kirkens mysterium. Kirken er ikke enkel å forstå, noe som har sammenheng med at den ikke er av mennesker, men av Gud for mennesker. For det tredje er Kirken både synlig og åndelig, den er institusjon og mysterium. Det er utenkelig for Kirken å anse seg selv enten bare som en institusjon i verden, eller kun som en åndelig størrelse.    Kapittel 3 fremsetter en av de mest sentrale lærene om katolsk ekklesiologi: Jesus Kristus valgte 12 menn til sine disipler og gav dem av sin myndighet og sendte dem som Kirkens første hyrder, lærere og prester. Apostlene kalte i sin tur nye menn til å bistå og etterfølge dem i sin gjerning – biskopene. Biskopene kalles derfor med rette apostlenes etterfølgere. Og som apostlene, med St. Peter som sin leder, er biskopene samlet som et kollegium med Peters etterfølger, paven, som sin leder: bispekollegiet. Det er dette kollegium, aldri foruten paven, som leder Kirken. Etter å ha forklart biskopenes embete, går kapittelet videre til å behandler i to korte avsnitt biskopens medhjelpere: prestene og diakonene.


Kort presentasjon av dokumentene

21

   Konsilet var fullstendig klar over legfolkets betydning for hele Kirken (LG 30), og uttrykket dette ved å understreke at legfolket har et oppdrag i verden, et oppdrag kun de kan utføre: De skal helliggjøre verden ved å arbeide for at de kristne verdier i stadig større grad preger samfunnets liv. Dette inkluderer alt fra familiens liv og verdighet til de politiske prosesser som styrer nasjonene og verden. Legfolket er i dåpen salvet til prest (og spiller en rolle i Kirkens liturgiske liv og bønn), profet (i sine liv misjonerer de ved ord og gjerning, og gjør slik budskapet om Herren kjent for alle) og konge (ved å bidra til Kirkens liv og støtte Kirkens hyrder). Jesus har kalt alle mennesker til hellighet: «Vær derfor fullkomne, slik som deres Fader i himmelen er fullkommen» (Matt 5,48). Dette kall påligger derfor alle kristne, uansett deres livssituasjon og særskilte kall. Lumen Gentium understreket også ordensfolkets stilling: de som lever de evangeliske råd: fattigdom, kyskhet og lydighet, og som i en særlig grad knyttes til Kirken og dens mysterium ved kjærligheten (LG 44). Ordenslivet styrker Kirken med sin bønn og sine tjenester, og gir et vitnesbyrd som kaller hele Kirken til hellighet og til større trofasthet mot Kristus.    Eskatologien, læren om de siste ting, knyttes til Kirken i det syvende kapittel. Konsilet understreker først at begrepet «Kirken» ikke bare handler om de troende på jorden, men består av tre grupper: de på jorden, de som renses i skjærsilden, og de som gleder seg for Guds åsyn i himmelen. Derfor er Kirken en størrelse som spenner ut over tid og rom, og som hver eneste dag vitner om sitt mål i det evige liv. Kirken står også sammen: vi på jorden ber for de troende i skjærsilden, og ber de hellige i himmelen om deres forbønn for oss. Lumen Gentiums siste kapittel handler om Jomfru Maria og gir en helhetlig gjennomgang av Marias plass og rolle i frelsens mysterium, som forbilde for alle kristne og som et vitne om Kirken. Pave Paul VI, helt på tampen av konsilet, utropte Maria «Kirkens mor».


22

Kort presentasjon av dokumentene

   Som det mest sentrale konsildokument forgreiner Lumen Gentium seg inn i mange av de andre dokumentene, og viktige poeng videreføres og gjøres konkrete der: spesielt gjelder det dokumentene om Kirken i verden av idag, økumenikk, østkirkene, og om biskopenes og prestenes tjenester. I etterkant av konsilet har spesielt to spørsmål fra Lumen Gentium vært debattert: Det første er vanskelighetene med å finne et praktisk og korrekt uttrykk for biskopenes felles ansvar for hele Kirken. Selv med regelmessige bispesynoder i Roma, bispekonferansene, og en kirkestruktur som gir betydelig ansvar og myndighet til den enkelte biskop, er dette ennå noe åpent. Det andre er mer teknisk: i LG 8 forklares forholdet mellom Kristi Kirke (den ene, sanne Kirke som Jesus Kristus grunnla og overgav sin misjon til på jorden) og Den katolske kirke med ordene «subsistit in» (tidligere brukte man det kompromissløse «er lik»). «Subsistit in» er vanskelig å oversette men kan bety noe som «dveler i», «finnes i», «kommer til uttrykk i». Etter langvarige debatter kom Troskongregasjonen med en avklaring i 2007 hvor ordene ble forklart som den «vedvarende historiske kontinuitet og permanens av alle elementer som er innstiftet av Kristus i Den katolske kirke, hvori Kristi ene Kirke finnes konkret på denne jord».

Orientalske katolikker Helt siden begynnelsen har Kirken vært preget av en enorm rikdom i sin teologi, liturgi, åndelighet og kulturelle uttrykk. Kirken har aldri vært en monolittisk størrelse med streng uniformitet. Samtidig har Kirkens universalitet – dens katolisitet – også ført til at de forskjellige teologiske, disiplinære, språklige og kulturelle strømninger har ledet til splittelser, de mest betydelige etter konsilet i Kalkedon i år 451, mellom kirkene i Øst og Kirken i Vest i 1054 – da paven og patriarken i Konstantinopel ekskommuniserte hverandre – og splittelsene i Vestkirken på 1500-tallet – reformasjonen.


Kort presentasjon av dokumentene

23

   De orientalske katolikkene illustrerer disse to punkt. Deres liturgi, deres teologiske tradisjon, deres språk, strukturer og organisasjon og deres åndelige liv er svært forskjellig fra oss vestlige katolikker, de er de ortodokse kristne nærmere. For eksempel har de, i motsetning til oss, aldri hatt latin som kirkespråk, men koptisk, syrisk, gresk, armensk osv. Men – deres historie er også preget av splittelsene i kristenheten. Med unntak av den maronittiske kirke, som alltid har vært i enhet med Roma, er orientalerne grupper fra de ortodokse kirkene som på et tidspunkt etter de respektive splittelsene har vendt tilbake til enhet med paven.   Dokumentet innledes med følgende utvetydige punkt: «Den katolske kirke nærer stor aktelse for de orientalske kirkers vedtekter, liturgi, kirkelige tradisjoner og kristenliv. Fordi disse kirker har sin opprinnelse allerede i urkirken, er de også ærverdige og rike av den tradisjon som gjennom fedrene stammer fra apostlene og som utgjør en del av den universelle kirkes guddommelig åpenbarte og felles arv» (OE 1). Dekretet består av 30 korte artikler, som i tur og orden omhandler de ulike kirkene som Den katolske kirke består av, forholdet mellom disse og behovet for kontinuerlig samarbeid og undervisning om helheten og de ulike deler, og slår fast at «Alle orientalere bør med sikkerhet vite at de alltid kan og skal ta vare på sine rettmessige liturgiske tradisjoner og sin kirkelige praksis» (OE 6).    Et særskilt fenomen hos orientalerne er patriarkatet, en institusjon som har sitt opphav i Kirkens første århundrer. Hos de orientalske kirker som har dette embetet er patriarken den øverste leder for hele den aktuelle orientalske kirke, og derfor «ifølge kirkens eldgamle tradisjon omgis de orientalske kirkers patriarker med spesiell ære, fordi hver av dem er ‘far og overhode for hele sitt patriarkat’» (OE 9). Så følger betraktninger om liturgien og sakramentene, hvor konsilet understreker at orientalernes eldgamle liturgiske skikker (for eksempel at også prester fermer) skal bestå og æres som en del av deres sakramentale og kirkelige liv. Avslutningsvis oppfordres


24

Kort presentasjon av dokumentene

orientalerne til å streve for økt enhet mellom Den katolske kirke og de ortodokse, som står dem særlig nær.    Med dokumentet ble orientalernes plass i Den katolske kirke ikke bare anerkjent, men også befestet. Det ble hevet over enhver tvil at orientalernes egenart og verdighet representerer et autentisk uttrykk for Kirkens enhet og katolisitet, og at orientalerne har ikke bare rett, men også plikt, til å leve i tråd med sine egne tradisjoner og oldkirkelige opphav. Gjennom alt dette har de også en misjon ovenfor hele Kirken: å minne oss alle om at den kirke Kristus stiftet på jorden ikke bare har én måte å feire gudstjeneste på eller kun ett kulturelt uttrykk.

Økumenikk I 1928, i lys av den voksende økumeniske bevegelse blant protestantiske kirkesamfunn, skrev pave Pius XI et brev til Kirkens biskoper om hva økumenikk innebar for katolikker: ikke-katolikker skal vende tilbake til moderkirken, som ikke ønsker annet enn å «kalle sine frafalne sønner tilbake til sin favn». Konsilet forholdt seg til økumenikk, søken etter kristen enhet, i et helt annet lys i Unitatis redintegratio, offentliggjort 21. november 1964.   I innledningen fremsetter konsilet økumenikkens virkelige drivkraft: «Det er ikke tvil om at denne splittelse er i åpenbar strid med Kristi vilje, at den er verden til forargelse og at den skader en så hellig sak som Evangeliets forkynnelse for all skapningen» (UR 1). Da Kristus i den yppersteprestelige bønn i Johannesevangeliet ber «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21), og de kristne ikke er ett, innebærer det både at Kirken mangler noe av den helhet som Kristus ønsket at den skulle ha, og, ikke minst, at det ene kraftfulle vitnesbyrd om troen på Kristus som kristne skal gi i verden, står svekket tilbake. Derfor kan ikke lenger økumenikk være noe som bare opptar ikke-katolikker – det må også være hele


Kort presentasjon av dokumentene

25

Kirkens sak: «Omsorgen for enhetens gjenopprettelse deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder» (UR 5). Konsilfedrene understreket at økumenikken må begynne i omvendelse og bønn – vi må erkjenne vårt eget ansvar for splittelsene før vi kan gå andre i møte. Konsilet påpekte også at ikke-katolikker født utenfor Kirken ikke kan holdes ansvarlig for splittelsene som skjedde for flere hundre år siden.    «Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse. Alt det som virkelig er kristent, strider jo aldri mot troens ekthet, men kan tvert om alltid føre til en mer fullkommen tilegnelse av Kristi og Kirkens mysterium» (UR 4). Med andre ord: det finnes i de ikke-katolske kirker og kirkesamfunn elementer som kjennetegner den Kirke Kristus selv grunnla: Den hellige skrift, dåpen, bønnelivet, søndagsgudstjenesten osv. Enhet handler ikke om å gjøre alle like, men om at det som i utgangspunktet var ment å stå sammen, og det som kun i sin fulle enhet kan vitne om helheten av det frelsesverk Jesus Kristus gjorde tilgjengelig, igjen må forenes – for verdens frelse.    Her kommer også noe av det som etter konsilet har vært mest problematisk for ikke-katolikker, frem. Søken etter enhet – som er det økumeniske arbeids mål – handler om noe langt mer grunnleggende enn det rent ytre. Det er umulig for Kirken å se for seg en enhet som ikke virkelig strever etter en enhet i troen og som er basert på en felles tro kan uttrykke seg i det kristne liv. Derfor understreker dokumentet at communicatio in sacris (fellesskap i de hellige ting – sakramentene osv.) ikke kan være et middel, det må være målet for økumenikkens arbeid.    I det tredje kapittel begynner konsilet med en utvetydig anerkjennelse av de ortodokse kirker. Etter å ha understreket den betydelige grad av enhet som finnes mellom den katolske Kirke og de ortodokse kirker, konkluderer konsilfedrene: «Dette kirkemøte erklærer at hele denne åndelige og liturgiske, kanoniske og teo-


26

Kort presentasjon av dokumentene

logiske arv i sine forskjellige overleverte former tilhører Kirkens fulle katolisitet og apostolisitet» (UR 17). Så vender konsilet seg til de vestlige kristne, adskilt fra Roma ved reformasjonen. På tross av lengre enhet med Roma, har konsilet vanskelig for å betrakte alle protestantene samlet: «Disse kirkesamfunn avviker imidlertid betraktelig ikke bare fra oss men også seg imellom på grunn av ulikheten i opprinnelse, lære og fromhetsliv, og derfor er en rettferdig omtale av dem meget vanskelig.» (UR 19). Men dette utelukker ikke den anerkjennelse konsilet viser protestantene, og de betydelige elementer som der finnes av den samme apostoliske kristendom Kirken selv lever av: «Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke» (UR 3).

Biskopenes hyrdegjerning Etter at Det annet vatikankonsil i 1964 hadde presentert sin kirkeforståelse i konstitusjonen Lumen Gentium, ble det siste året av konsilets arbeid brukt til å konkretisere ekklesiologien ved å utarbeide mer praktiske dokumenter omkring biskopene og prestene, og deres misjon og plass i Kirken.    28. oktober 1965 offentliggjorde konsilet derfor dekretet om biskopenes hyrdegjerning, Christus Dominus (CD), bestående av 44 artikler i tre kapitler. I kapittel 1 gjentas Lumen Gentiums teologiske tenkning rundt biskopen som apostlenes etterfølgere og bispekollegiets (paven og alle biskopene) ansvar for hele Kirken, og så presenteres de praktiske konsekvenser av dette. For det første forplikter dette alle biskopene, enkeltvis og i fellesskap, til å ta ansvar ikke bare for eget bispedømme, men for hele Kirken, og til å støtte opp om sine medbrødre i bispekollegiet som trenger det. I


Kort presentasjon av dokumentene

27

avsnittet om biskopene og Den apostoliske stol (pavestolen) understreker dokumentet biskopenes myndighet i sine bispedømmer, en myndighet de har i kraft av sin bispevielse og hyrdegjerning som bispedømmets overhyrde. Etter konsilet forsatte utviklingen ved at pave Paul VI ga biskopene myndighet over en rekke sakramentale og disiplinære spørsmål som tidligere var reservert paven. I dette kapitlet krever også konsilet en reform av den romerske kurien (pavens sentraladministrasjon), slik at den bedre kan tjene, og reflektere hele Kirken.    Kapittel 2 innledes med en lengre del om biskopene med ansvar for bispedømmer (stifts- eller bispedømmebiskoper) og deres ansvar og plikter. I tråd med konsilets generelle tenkning handler ikke dette først og fremst om lover og regler, men biskopens ansvar for forkynnelsen av det glade budskap for menneskeheten – for å lede alle mennesker til frelse. Som Kirkens yppersteprester skal de også forklare og feire liturgien for sine troende, og dermed samle sin flokk i påskens mysterium. Biskopene oppfordres til å se til og følge Jesu eksempel: å lede ved å bli andres tjener, og som sanne fedre for de troende leve liv som taler til verden av idag. Biskopenes ansvar for og arbeid sammen med prestene gis særskilt plass, og biskopene kalles til å sørge for sine prester og hjelpe dem til hellighet. Mot slutten av kapitlet fremsettes kravet om et presteråd og ønsket om et pastoralråd i hvert bispedømme for å hjelpe biskopen i hans hyrdegjerning. I kapittel 3 uttrykker dokumentet et klart ønske om økt samarbeid biskopene i mellom, og mellom biskopene og Roma. Ut av dette kom både Bispesynoden, hvor representanter for verdens biskoper samles med paven med noen års mellomrom for å diskutere spørsmål som angår hele Kirken, og bispekonferansene, som samler biskoper fra et eller flere land for å koordinere og samarbeide i de pastorale oppgaver.


28

Kort presentasjon av dokumentene

Ordenslivet I likhet med konsilet i Trent (1545–1563), som søkte å møte reformasjonstidens utfordringer, behandlet Vatikan II nærmest alle aspekter av Kirkens liv. Skulle Kirken både møte og preke til den moderne verden, måtte hele Kirken med alle dens medlemmer og alle livsformer i Kirken stå beredt til å ta del i misjonen. Av disse grunner offentliggjorde konsilet også et dokument om ordenslivet, Perfectæ caritatis (28. oktober 1965).    Ordenslivet har en rik historie i Kirken, og i historiens løp har et mangfold av klostre, ordener og kongregasjoner sett livets lys. Men denne rike historien og dette mangfoldet medfører også at det er vanskelig å si noe generelt om denne livsformen i Kirken. Derfor ble dokumentet fra konsilet generelt og oppmuntrende mer enn spesifikt og bestemmende, da det kaller alle typer ordensliv til fornyelse, for bedre å stå rustet til å møte den moderne tid. Dokumentet kan deles i fire deler: første del omhandler fornyelsen av ordenslivet; annen del: de ulike typene av ordenslivet; tredje del: løftene og fellesskapet – ordenslivets fundament; fjerde del: ulike særskilte elementer knyttet til fornyelsen.    En fornyelse av ordenslivet (som også kalles «det gudviede liv») må, i henhold til konsilets ønsker, bygges på to søyler: «en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår» (PC 2). Det er den første søylen, tilbakeføringen til instituttenes (klostrenes og ordenenes) opphav og grunnleggelse, som har blitt stående som dokumentets sentrale punkt, noe lignende konsilets slagord «tilbake til kilden». Videre peker konsilet på fem punkter: a) Ordenslivet må alltid stå grunnfestet på Kristi etterfølgelse; b) Ordenssamfunnenes arvegods er grunnleggernes ånd og målsetning, som stadig må virkeliggjøres; c) Ordenslivet har del i Kirkens misjon, og må ta del i hele Kirkens arbeid; d) Ordensfolket må forstå og kjenne til det moderne menneske og menneskenes situasjon


Kort presentasjon av dokumentene

29

for bedre å kunne hjelpe dem; e) All fornyelse av ordenslivet må begynne og slutte med åndelig fornyelse.    Presentasjonen av de ulike former for ordenslivet deler det gudviede liv i fem deler: de kontemplative klostre, «hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot» (PC 7); instituttene med en apostolisk målsetning, «arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede» (PC 8); det monastiske liv, «å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer» (PC 9); ordenene med kun lege medlemmer, som «ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere» (PC 10); og sekularinstituttene, som «utøver apostolatet i verden og ut fra verden» (PC 11).    Ordenslivet kjennetegnes ved de tre evangeliske løfter og livet i fellesskap. Det første løfte som behandles, er kyskheten, som «frigjør hjertet til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og [derfor står] som et særlig tegn på de himmelske nådegaver» (PC 12). Så fattigdommen, som er «delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike» (PC 13). Til slutt lydigheten, hvor ordensfolket ved å overgi seg blir som en «offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje» (PC 14). Den avsluttende del omfatter det pavelige klausur for de kvinnelige klostre, ordensdrakten, utdannelse av nye klosterfolk, grunnleggelse av nye klostre, klostre som opplever vanskeligheter, samarbeid mellom ordener og klostre og søkningen til klostrene i dagens verden.

Prestenes utdannelse I 1965 offentliggjorde konsilet to dokumenter om prestene: dekretet om prestenes utdannelse og dekretet om prestenes liv og tjeneste.


30

Kort presentasjon av dokumentene

Dekretet om prestestudiene innledes, som det også fortsetter, med å understreke at prestestudiene og formasjonen av fremtidige prester må sees i lys av Herrens eget liv og virke, og derfor bidra til å utdanne prester som følger den gode hyrdes eksempel. Fra dette kommer også kravet om en grundig åndelig formasjon, hvor hver enkelt prestestudent bygger og utvikler sitt forhold til Gud og vokser i hellighet. Konsilfedrene fornyet kravet om en grundig akademisk utdannelse, som hjelper prestestudentene til ikke bare å forstå, men også forklare og selv leve ut, Skriftens og Tradisjonens lære. For å virkeliggjøre dette bekreftet konsilet at «Presteseminarer er nødvendige for utdannelsen av prester. I dem skal hele utdannelsen av studentene ta sikte på at de etter vår Herres Jesu Kristi forbilde – han som var lærer, prest og hyrde – formes til sanne hyrder for sjelene» (OT 4).    Konsilfedrene gjorde et poeng av å kreve en større grad av enhet og integrering av filosofien og teologien, samt at teologien skal undervises i lys av troen og læreembetets veiledning, slik at den sanne lære videreføres til prestestudentene. Studiet av Den hellige skrift, som er «teologiens sjel», må ikke bare forklare hele Skriften, men skal også hjelpe prestestudentenes åndelige liv og gjøre studiet av åpenbaringen tydeligere. Som alle konsilets dokumenter var også dette grunnet i arbeidet for sjelenes frelse, noe som i prestenes utdannelse skulle komme til syne ved at alle deler av prestestudiene rettes tydelig inn mot det pastorale virke som prestestudentene siden skal settes til. Dokumentet nevner især nødvendigheten av å lære opp prestestudentene til å lytte til menneskene rundt seg, og i nestekjærlighet åpne sine hjerter for menneskenes behov.    Konsilet gjør et særskilt punkt av sølibatets plass i den latinske ritus og de krav dette stiller til både utdannelsen av prester og beslutningen om å ordinere en prestestudent eller ikke: «I den [sølibatet] fortsetter de for Himmelrikets skyld å gi avkall på det ekteskapelige samliv (jmf. Matt 19,12), knyttet til Herren med en udelt kjærlighet, som nøye stemmer overens med Den nye Pakt, de av-


Kort presentasjon av dokumentene

31

legger vitnesbyrd om oppstandelsen i den kommende evighet (jmf. Luk 20,36), og de oppnår den beste hjelp til bestandig å praktisere den fullkomne kjærlighet, ved hvilken de får styrke til at alt i deres prestegjerning skjer for alle.» (OT 10). Dekretet avsluttes med en oppfordring til å se presteutdannelsen ikke bare frem til ordinasjonen, men også som videreutdannelse og videre formasjon i løpet av prestegjerningen, slik at prestene hele tiden står forberedt til å møte de stadig forandrede behov i verden og i menneskenes liv.

Utdannelse I sin siste sesjon (høsten 1965) fullførte Det annet vatikankonsil to dokumenter som begge bygger på misjonsbefalingen i Matteus­ evangeliets siste kapittel (28,16–20): erklæringen Gravissimum educationis om utdannelse og erklæringen Ad gentes om misjons­ virksomheten. Begge dokumentene, vel forberedt allerede før konsilet, representerer biskopenes ønske om å stille to meget sentrale deler av Kirkens liv beredt til å møte den moderne verdens utfordringer.    Dokumentet om utdannelse (med sine 12 korte artikler) behandler et meget omfattende område, som inneholder alt fra en rent menneskelig oppdragelse (av barn), til skolevirksomhet, katekese, høyere utdanning og videre utdanning og opplæring av de eldre. I dagens Kirke brukes ordet «formasjon»: den helhetlige opplæring av at menneske, som i lys av troen er all den hjelp et menneske kan få i sin søken etter hellighet. Konsilets begynner med å erkjenne at verden har utviklet seg, og denne utviklingen har tatt utdanningen med seg: «[Utdanningens] overordentlige betydning i menneskets liv og dens stadig voksende innflytelse på det moderne samfunns utvikling har vært nøye overveid av det hellige økumeniske konsil. Det forholder seg nemlig således, at de unges utdannelse, såvel som en viss etterutdannelse av de voksne, på grunn av vår tids fremskritt blir på én gang lettere og mere påkrevet» (GE, innledning).


32

Kort presentasjon av dokumentene

   I artiklene 1 og 2 presenterer konsilfedrene grunnlag: Alle har rett til utdanning – en utdanning som må være noe mer enn bare innlæring av fakta: «Den sanne oppdragelse ser det imidlertid som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfunn der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg» (GE 1). I tillegg har alle kristne en rett på den særskilte utdanning og katekese som kaller til og støtter enkeltmenneske til tjeneste for troen og medmenneskene.    Artikkel 3 og utover diskuterer de sentrale aktører i oppdragelsen/utdannelsen. Ikke uten grunn begynner dokumentet med foreldrene, «barnas første og viktigste oppdragere» (GE 3), og understreker at det er i familien den første og viktigste oppdragelse, spesielt i forhold til troen, finner sted. Deres oppdrag understrekes også i foreldrenes grunnleggende frihet til å legge til rette for sine barns utdannelse: «Foreldrene har førsteretten til å oppdrage sine barn, og denne førsterett kan de ikke tvinges til å overdrage andre; de hør altså ha virkelig frihet i valget av skole» (GE 6). Skolen er «et sentrum, hvis aktivitet og fremskritt blir til gavn for familiene, for lærerne, for alle slags institusjoner som fremmer det kulturelle, borgerlige og religiøse liv, for det borgerlige samfunn og for hele menneskehetens fellesskap» (GE 5). Det har både sin egen verdi og fungerer som en av Kirkens mest sentrale midler i utdanningsoppdraget, især hvis skolen formes av Kirkens misjon, og blir en katolsk skole, hvis «særkjenne er skapelsen av et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig med at de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til» (GE 8).    Dokumentets siste del vies universitetene og høyskolene (10– 12). Konsilet ønsket ikke bare katolske universiteter og høyskoler, men også at disse skulle arbeide for et høyt akademisk nivå, i tråd med Kirkens beste tradisjoner, en helhetlig utdannelse av mennes-


Kort presentasjon av dokumentene

33

ket for samfunnets beste, og i utdannelse omsluttet av troen – slik at samfunnet, Kirken og alle mennesker hjelpes.

Andre religioner I løpet av sin siste sesjon ferdigstilte Det annet vatikankonsil sine to nok mest omdiskuterte dokumenter: Det første var erklæringen om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner, Nostra aetate, og erklæringen om religionsfriheten, Dignitatis humanae.    Den veldig korte erklæringen om de andre religioner består av fem artikler, hver med sin egen overskrift (Innledning; De forskjellige ikke-kristne religioner; Islam; Jødedommen; Den universelle broderånd uten noen form for diskriminering). Dokumentets nødvendighet er grunnet i at verdens utvikling stadig fører menneskene nærmere hverandre, og gjør behovet for gjensidig forståelse og respekt fundamentalt. Samtidig understreker det at alle mennesker i bunn og grunn står i et forhold til Gud: «Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys» (NA 1). Det som kjennetegner alle religioner, er at menneskene i dem søker svar: «Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i?» (NA 1).    Erklæringen behandler i korte trekk de ikke-monoteistiske religioner, og nevner især hinduismen og buddhismen. Så kommer noe av selve kjernen i dokumentet: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner» som «reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg» (NA 2).


34

Kort presentasjon av dokumentene

Setningens dobbelte innhold har vært vanskelig for mange å holde sammen: at Kirken på en side ikke forkaster det som måtte finnes av søken etter tro og hellighet i andre religioner, men samtidig understreker at Kristus alene er sannheten og frelsens eneste opphav.    Islam, påpeker erklæringen, har mange trekk som forener muslimene med de kristne: De «tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper», de ærer Jesus (dog ikke som Gud, men som profet) og Maria, og de «venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker» (NA 3).    Jødedommen tilsies en enda større ære: «Kristi kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i» (NA 4).    Konsilfedrene understreket også at selv om de jødiske lederne «presset Kristi død igjennom», kan «ansvaret for det som ble begått under hans lidelse, allikevel ikke tillegges alle de jøder som levde den gang, og heller ikke jødene i vår egen tid» (NA 4). Dette, understreket konsilet, må kommuniseres til alle de troende; og konsilfedrene fortsatte med å fordømme enhver form for diskriminering, og fremsatte følgende beklagelse: Kirken «beklager derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.» (NA 4). Avslutningsvis gjorde konsilet denne tanken universell: «Kirken fordømmer altså som fremmed for Kristi sinnelag enhver diskriminering eller foruret-


Kort presentasjon av dokumentene

35

telse som skjer på grunn av avstamning, hudfarve, sosiale kår eller religion» (NA 5).

Guds åpenbaring I forkant av konsilet var det en utbredt tanke at Bibelen var noe protestantene holdt på med, mens katolikkene hadde Tradisjonen. Mens Lumen Gentium nok blir stående som det viktigste dokumentet fra Vatikan II, er den dogmatiske konstitusjonen «Om Guds åpenbaring», Dei Verbum, av betydning siden det tydelig presenterte Kirkens lære om åpenbaringen og Bibelens rolle i Kirkens liv. Konstitusjonen, som ble høytidelig offentliggjort 18. november 1965, består av seks kapitler.    «Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje, som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur» (DV 2). Åpenbaringens mål er at vi mennesker skal kunne lære Gud å kjenne, bli kjent med hans vilje for verden og oss, og få del i det liv han ikke bare kaller oss til, men har skapt oss til å leve. Den guddommelige åpenbaring har sin begynnelse med stamfedrene og Israels patriarker, Moses og profetene, og kommer til sin fullendelse i Jesus Kristus, «han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den» (DV 4). Konsilfedrene gikk så lagt som å si at åpenbaringen er det samme som Jesus – Guds Sønn og verdens frelser – alt Gud har ville si til oss mennesker, har han sagt i Ordet som ble kjød.    For at åpenbaringen skulle videreføres til alle nasjoner og alle generasjoner, ga Jesus budskapet, «kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning» (DV 7), videre til apostlene.


36

Kort presentasjon av dokumentene

Apostlene ga denne oppgave videre til biskopene, og derfor «overga [de] dem den plass de selv hadde som lærere» (DV 7). Konstitusjonen forklarer tradisjonen som «det som er blitt overlevert av apostlene», og påpeker at den «innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd» (DV 8). Det er viktig å understreke at tradisjonen ikke er en samling av menneskelige overleveringer, skikker og ideer, men den skatt som apostlene selv ga videre, og som dag for dag hjelper og støtter Kirken ved å berike dens innsikt i Skriften, trygge dens tro, og befester den levende forkynnelse. «Den hellige Tradisjon og Den hellige skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (DV 9).   Vatikan II begynte sin utlegning om Den hellige skrift ved å fastsette Bibelens sannhet: «Det som Gud har åpenbart og som Den hellige skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds impuls» (DV 11). Av dette kommer Kirkens prinsipper omkring bibeltolkning: en ekseget «bør altså søke den mening som [bokens inspirerte forfatter] under egne spesielle omstendigheter og i pakt med sin samtid og sin kultur har villet uttrykke og har gitt uttrykk for ved hjelp av litterære genrer som man brukte på hans tid. For rett å forstå hva [bokens inspirerte forfatter] har villet fastslå i sitt verk, skal der legges den tilbørlige vekt på de vanlige, naturlige følelser, uttrykksformer, fremstillingsmåter som hørte hjemme i [bokens inspirerte forfatters] egen tid og på dem som den gang var vanlige i omgangen mellom menneskene. Men fordi Den hellige skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi» (DV 12).


Kort presentasjon av dokumentene

37

   Om de to testamenter sier konsilfedrene at de er knyttet sammen, og ikke kan forstås adskilt fra hverandre: «Det nye er skjult i Det gamle, og Det gamle åpnes i Det nye» (DV 16). Videre påpekes det om evangeliene at «Den hellige Moder, Kirken, har fastholdt og fastholder bestemt og uforandret at de fire nevnte evangelier, hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet» (DV 19). Derfor må Bibelen alltid være tilgjengelig for de troende, og Kirken påser at de oversettelser som anbefales, er blitt til ved akademisk kvalitet og språklig korrekthet. Derfor oppfordrer konsilet «inntrengende hver enkelt kristen … til å lære ‘den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt’ (Fil 3,8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. ‘For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus’ [sitat: den hl. Hieronymus]. … måtte de også huske at bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket: For ‘vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord’» (DV 25).   Etter Dei Verbum er det feil å hevde at Den katolske kirke ikke tar Bibelen på alvor, eller at den anser Tradisjonen som mer givende enn Skriften. Det enorme arbeidet som er blitt nedlagt i Kirken i forhold til bibellesning og bibeloversettelser etter konsilet, understreker dokumentets innhold og fortsatte rolle i Kirkens liv.

Legfolkets apostolat Det meget omfattende dokumentet om legfolket består av seks kapitler og grunnes på følgende setning i innledningen: «I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har frem hevet i andre dokumenter» (AA 1). Konsilet understreker, med andre ord at legfolket ikke bare har en uunnværlig del i Kirkens misjon i verden, det er også sentralt i konsilets generelle plan om


38

Kort presentasjon av dokumentene

å intensivere Kirkens arbeid i og for verden av i dag. Dette bygger konkret på Lumen Gentiums tanker om den grunnleggende likhet mellom alle de døpte; dåpen som inngangsporten til det kristne liv og den kristne misjon. Dette stod i kontrast til den førkonsiliære tanke om at alt pastoralt arbeid kom fra hierarkiet, og legfolket i enkelte tilfeller fikk tildelt en oppgave i dette.    Kapittel 1 bygger videre på denne tanke. Er Kirken kalt til å forkynne den oppstandne Kristus for verden, må alle deler av Kirken, hver i tråd med sin livsform, ta del i dette oppdrag: «I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken: hele legemet vil virke etter den virksomhet som hvert lem har evne til, til legemets vekst» (AA 2). Å ta del i dette arbeidet påligger alle: «På alle kristne legges altså den ærefulle byrde å arbeide for at Guds frelsesbudskap skal bli kjent og mottatt av alle mennesker over hele jorden» (AA 3).    Kapittel 2 fortsetter tanken ved å se nærmere på målet for apostolatet: «Kirkens misjon består følgelig ikke bare i å bringe Kristi budskap og hans nåde til menneskene, men også i å gjennomsyre denne jordiske verden med Evangeliets ånd og dermed føre verden til dens fullendelse. Legfolket som utfører denne Kirkens misjon, utøver sitt apostolat både i Kirken og i verden, både på det åndelige og det verdslige plan» (AA 5). Konsilet peker på to særskilt viktige arbeidsfelt som påligger legfolket. Det er samfunnslivet: «Som borger skal enhver legmann samarbeide med sine medborgere ut fra sin spesielle kompetanse og under eget ansvar og søke Guds rikes rettferdighet overalt og i alle ting» (AA 7), og det karitative arbeide: «Lovens største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv» (AA 8).    Kapittel 4 ser nærmere på de ulike måtene apostolatet utøves på, både den enkeltes arbeid og det felles apostolat, som Kirken setter spesielt høyt: «Som enkeltindivider er de kristne kalt til å utøve sitt apostolat under de livsforhold hver især har; men det må huskes at


Kort presentasjon av dokumentene

39

mennesket er et sosialt vesen og at det er Guds vilje å samle alle som tror på Kristus til ett Guds folk» (AA 18). Det felles apostolat kommer som oftest til uttrykk i foreninger og organisasjoner, eller ved et felles arbeid under Kirkens ledelse. Kapittel 5 presenterer samarbeidet mellom hierarkiet (biskopene) og legfolket i apostolatet, samt geistlighetens rolle i dette: De «skal derfor samarbeide broderlig med legfolket i og til gode for Kirken og særlig dra omsorg for legfolket i dets apostoliske bestrebelse» (AA 25). Det siste kapittel i dokumentet slår fast at legfolket både har rett og plikt til å søke egen formasjon og utdannelse for dette arbeidet.    Dette meget sentrale tema for Kirkens liv ble etter konsilet behandlet av Bispesynoden i 1987 som omhandlet legfolket. I ettertid utga Johannes Paul II den apostoliske formaning Christifideles laici.

Religionsfriheten Denne erklæring henger sammen med erklæringen om de andre religionene. Har man først sagt at det finnes elementer i de andre religioner som peker mot Gud, hans forsyn og hans plan, samt at enhver form for diskriminering på grunnlag av religion er fremmed for den kristne, må dette ha noe å si for ens syn på religions­ frihet.    Etter å ha slått fast tidens frihetslengsel sier dokumentet: «Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle» (DH 1). Men samtidig fulgte konsilfedrene opp med en betingelse: «Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker … » (DH 1).    Derfra kommer så definisjonen: «Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette,


40

Kort presentasjon av dokumentene

at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet – eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften. Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt» (DH 2). Religionsfriheten ligger plantet i mennesket da den er et uttrykk for menneskets søken etter sannheten, en søken Gud selv har gitt menneske. Hemmes menneskets søken etter Gud, begås et alvorlig brudd på menneskets rett. Denne frihet må også trygges i religiøse fellesskap og i familien, og i dette arbeidet besitter staten et viktig ansvar, som enhver stat må erkjenne og ta på alvor.    Artikkel 7 i dokumentet omhandler religionsfrihetens grenser: «Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer» (DH 7). Disse er, sier konsilet, knyttet til andres rettigheter (ingen kan kreve at det å skade andre skal beskyttes av religionsfrihet), til samfunnets beste (religionsfriheten kan ikke brukes til å diskriminere mot enkelte grupper, eller drive politiske spill), og til en grunnleggende moral (vold og overgrep, manglende respekt for andres morallære eller brudd på andres rett til å beskyttes mot det de finner støtende, kan ikke skjules under religionsfrihet). Konsilet ser så religionsfriheten i lys av åpenbaringen. Den ligger i troen selv, siden troen innebærer «at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen» (DH 10). Også Jesu egne handlinger bekrefter dette, siden han «støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem» (DH 11). Derfor, «tro mot Evangeliets sannhet følger Kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som


41

Kort presentasjon av dokumentene

svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet» (DH 12).    Avslutningsvis ser Kirken på seg selv i dette, og sier: «I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør Kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen. Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier» (DH 13).    I de nærmere femti år som har gått siden konsilets avslutning, står nok to elementer som arven etter disse erklæringene. For det første den utfordring det er for mange innad i Kirken å holde erklæringenes helhetlige budskap sammen, at det å erkjenne religionsfrihet som en universell menneskerett, ikke går imot at man bekjenner den katolske tros universelle sannhet, gyldighet og verdi. Det andre er det faktum at i betydelig større grad enn før opplever Kirken at dens egen frihet undergraves og angripes.

Misjon Med sine 42 artikler, fordelt på seks kapitler, er misjonsdokumentet et av de mer omfattende dokumentene fra konsilet. De første to kapitlene presenterer et fundament som de mer praktiske kapitlene 3 til 6 bygger videre på. Misjon er nødvendig da det ligger i Kirkens natur: «Kirken, som Gudsfolket på pilegrimsferd, er ifølge sitt vesen «misjonerende», da den selv kan føre sin opprinnelse tilbake til Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan» (AG 2). Denne grunnleggende tanke behandles videre, og knyttes både opp imot frelseshistorien som helhet, og det faktum at Jesus selv sendte Kirken for å forkynne – å la alle mennesker få høre det glade budskap. Kapittelet avsluttes med presiseringen om at misjon skal skje nå: «Den tid hvor der skal drives misjon,


42

Kort presentasjon av dokumentene

ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst, hvor Kirken som det modne korn skal samles sammen i Guds rike fra de fire verdenshjørner. Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag» (AG 9).    «Det påligger alle kristne å misjonere, et oppdrag vi mottar i dåpen og styrkes til i fermingen» (AG 10). Denne misjonen er sterkt knyttet til den nestekjærlighet som alle kristne kalles til, da omsorgen for vår neste krever omsorg for vår nestes evige frelse: «De kristne som lever i de menneskelige samfunn, skal være besjelede av den kjærlighet som Gud har elsket oss med, han som vil at vi skal elske hverandre med den samme kjærlighet» (AG 12). Ut av denne omsorg bygges Kirken, som er Guds folk: «Ved ordets sæd og ved evangeliets forkynnelse kaller Den Hellige Ånd alle mennesker til Kristus og vekker troen i deres hjerter. Når han i dåpsbrønnens skjød gjenføder dem som tror på Kristus til et nytt liv, samler han dem til det ene Gudsfolk … » (AG 15).    Den meget utbredte tanken om at misjon er noe som bare finner sted i fjerne land og for andre folkeslag understreket konsilfedrene at var feil. Forkynnelsen av det glade budskap kan ikke stoppe bare fordi et land eller en region har vært kristent i lang tid. Det kristne kall er kallet til daglig å «ta opp sitt kors og følge meg» (Matt 16,24), som Jesus selv sa. Derfor må budskapet forkynnes dag ut og dag inn, kanskje spesielt der hvor troen i altfor stor grad hviler på kultur og/eller historie.    Kirken anser misjonskallet som et særskilt kall: «Der er altså noen som er merket med et særlig kall, og som - hvis de besitter de naturlige anlegg og de nødvendige egenskaper og åndelige gaver - er parate til å påta seg misjonsarbeidet, enten de nå er innfødte eller utlendinger; prester, ordensfolk og legfolk» (AG 23). Disse skal støttes av hele Kirken, fordi de utøver helt konkret den oppgave som er alle kristnes: «Da hele Kirken er misjonerende, og da arbeidet med evangeliets utbredelse er en av Gudsfolkets hovedoppgaver, innbyder kirkemøtet alle til en dyptgående indre fornyelse, for at


Kort presentasjon av dokumentene

43

de i levende bevissthet om deres eget ansvar for evangeliets utbredelse påtar seg sin del av misjonsarbeidet blant alle folkeslag» (AG 35). Avslutningsvis oppfordrer kirkemøtet til en stadig bedre organisering av misjonsarbeidet, en større erkjennelse av misjonen som Kirkens og det kristne livs kjerne, og stiller seg sammen med dem «som for Kristi navns skyld lider forfølgelse, og gjør seg til ett med dem i deres lidelse» (AG 42) – i vissheten om at Evangeliet har møtt motstand gjennom hele Kirkens historie og i håpet om at budskapet uansett vinner frem.

Prestenes liv og tjeneste Dekretet om prestenes liv og tjeneste består av 22 artikler inndelt i tre kapitler. Et sentralt punkt for dette dokumentet var å uttrykke konsilets tanker, både teologisk og praktisk, omkring prestene, som i motsetning til biskopene ikke ble behandlet i noe større grad i Lumen Gentium. Konsilfedrene begynte med å se prestene i lys av Herrens prestedømme, og deres rolle som tjenere for hele Guds folk, som alle har del i det alminnelige prestedømme. Som Jesus skal prestene gå inn i menneskenes hverdag, med dens vansker og utfordringer, gleder og seire, for å hjelpe de troende nærmere Gud. Det andre kapittel fremlegger prestenes oppgaver, hvor forkynnelsen og Guds ord, undervisning og katekese, feiringen av sakramentene og især messen, hyrdegjerningen for menighetene gitt i deres varetekt, ansvaret for de fattige, syke og svake, og byggingen av et sant kristent fellesskap gis særskilt oppmerksomhet.   Forholdet mellom biskopene og deres prester, som også sto sentralt i Christus Dominus, forklares her fra prestenes synspunkt. Mens prestene ser til biskopen som sin far, og i kjærlighet og lydighet viser ham lojalitet og ære, skal biskopene anse prestene som sine «brødre og venner» (PO 7). Prestene, både ordensprestene og sekularprestene, som sammen utgjør et presbyterium, skal ta vare på hverandre og på tvers av nasjoner og kulturer, alder og opphav – de


44

Kort presentasjon av dokumentene

skal se på hverandre som sanne brødre. Dokumentet understreker dette ved å vise til ritualet i prestevielsen hvor alle prestene som er tilstede, legger sine hender på hode til den som ordineres, som et tegn på hans opptakelse i prestekollegiet. Det tredje kapittel kaller prestene til hellighet, både som et tegn og forbilde for de troende og verden forøvrig, men også i tråd med konsilets mer generelle budskap: Alle er kalt til å bli hellige, og til dette mål skal Kirkens hjelpe sine troende, også sine prester.

Verden av i dag Konsilets aller siste dokument, dets lengste, med ni kapitler fordelt på to deler med til sammen 93 artikler, innledes med de meget kraftfulle ord: «De gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære, er også Kristi disiplers gleder og håp, sorg og angst, og intet av det som angår mennesket, er uten gjenklang i de kristnes hjerter» (GS 1). Dokumentet representerte noe helt nytt, og det av to grunner: For det første fikk det en betegnelse som ikke før var i bruk i konsilhistorien: «pastoral konstitusjon», et kompromiss da konsilet ønsket at dette dokumentet skulle ha den høyeste rang et konsildokument kunne få (en konstitusjon), samtidig som man innså at det så tydelig skilte seg ut fra tidligere konstitusjoner, som preges av en mer teologisk art. For det andre, fordi dokumentet ble utarbeidet helt og holdent av konsilet, det var ikke forberedt av noen kommisjon før 1962, ei heller foreslått som noe dokument. Av den grunn er det av mange ansett som det tydeligste uttrykk for konsilets egen stemme. Med dokumentets første del ønsket konsilet «først og fremst å bedømme de verdier som i dag vurderes høyest, og å føre dem tilbake til deres guddommelige kilde. For så vidt som de skriver seg fra de evner som Gud har utstyrt mennesket med, er disse verdier i høy grad gode, men de trenger å bli renset fordi menneskehjer-


Kort presentasjon av dokumentene

45

tets fordervelse ofte har misbrukt dem» (GS 11). Med andre ord ville konsilfedrene her foreta en grundig vurdering av verdens, og derfor menneskenes, tilstand, for slik å hjelpe Kirken til å ta sitt frelsesbringende budskap inn i menneskenes situasjon. Kapittel 1 behandler menneskeverdet, og behandler hvordan mennesket både svekkes og befestes i verden i dag. Her kommer også konsilets med sin betraktning om samvittigheten. Den er «en lov som Gud har risset inn i dets hjerte. Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes» (GS 16). Dessverre blir denne betraktning ofte misforstått da man utelater at konsilet samtidig understreker at samvittigheten skal og må rettledes, og aldri kan føre et menneske mot Gud eller mot hans vilje. Dokumentet inneholder også konsilets klareste fordømmelse: mot den systematiske ateismen som skader mennesket og oppkaster menneske selv til gud og sitt eget mål.    Kapittel 3 behandler det menneskelige fellesskap, og understreket menneskenes felles vel og avhengighet av hverandre. «Det felles gode» definert som «summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt» (GS 26), skulle bæres frem av omsorg for hverandre og kristen nestekjærlighet. I sin behandling av Kirkens rolle i verden av i dag, befester konsilets Kirkens rettmessige plass i verden, dens misjon i lys av Herrens befaling, og den oppgave som påligger alle de troende i å arbeide for å gjøre verden til et bedre sted: «Konsilet oppfordrer de kristne, som har borgerrett både i det ene og det annet samfunn, til ivrig og trofast å oppfylle sine jordiske forpliktelser, og gjøre det under Evangeliets inspirasjon» (GS 43). Alle kapitlene i del én avsluttes med en mer meditativ artikkel om Kristus, «det nye menneske», og hans eksempel og forbilde for Kirken og menneskenes virke og forhold til den moderne verden.    I dokumentets andre del behandler konsilfedrene fem emner ansett å være særskilt viktige: ekteskap og familie, kulturen, det sosiale og økonomiske liv, det politiske samfunn og freden. Det er tydelig at konsilets her leste tiden og verdens utvikling rett: akku-


46

Kort presentasjon av dokumentene

rat disse områdene fremstår også i dag som de aller mest problematiske elementene i Kirken og kristendommens møte med den moderne verden, da også de etiske spørsmål rundt liv og død er et gjennomgående tema i dokumentet. Særskilt verd oppmerksomhet er dokumentet artikler 47 til 52, utvilsomt noe av mest sjelesettende Kirken noen gang har nedtegnet om ekteskapet og familien og familiens liv. I sitt kapittel om fred (som ble utarbeidet kort tid etter Cuba-krisen i 1962) advarte konsilet mot rustningskappløpet og krig som løsning på politiske problemer. Det definerte også fred i lys av menneskes forhold til Gud, og som et pågående arbeid som ikke kun handler om mangelen på væpnet konflikt: «Fred er ikke bare krigens fravær … Den er egentlig og fullt ut rettferdighetens verk … Freden er aldri vunnet en gang for alle, den skal uopphørlig bygges opp» (GS 78).    Dokumentene har etter konsilets avslutning i 1965, og spesielt ettersom tiden har gått, blitt møtt med følgende spørsmål: Har det noen varig rolle å spille i Kirken? Svaret er nok alt annet enn enkelt. Det er mye sant i påstanden om at dokumentet er et barn av sin tid, og i liten grad kan tale til dagens eller fremtidens situasjon. Samtidig må det sies at Gaudium et spes etablerer veldig konkrete og universelle retningslinjer som uansett vil være til nytte for Kirkens forhold til den moderne verden som helhet. Det er også slik at de tidsbegrensede elementene sier noe om Kirkens årvåkenhet og uro i møte med datidens (som muligens vil forbli nåtidens og også fremtidens) utfordringer.


47

Forkortelser

Forkortelser Det gamle testamentet 1 Mos 2 Mos 3 Mos 4 Mos 5 Mos Jos Dom Rut 1 Sam 2 Sam 1 Kong 2 Kong 1 Krøn 2 Krøn Esra Neh Tob Judit Est 1 Makk 2 Makk Job Salme Ordsp Fork Høys Visd Sir Jes Jer Klag

Første Mosebok Andre Mosebok Tredje Mosebok Fjerde Mosebok Femte Mosebok Josvas bok Dommernes bok Ruts bok Første Samuelsbok Andre Samuelsbok Første Kongebok Andre Kongebok Første Krønikebok Andre Krønikebok Esras bok Nehemjas bok Tobits bok Judits bok Esters bok Første Makkabeerbok Andre Makkabeerbok Jobs bok Salmenes bok Salomos ordspråk Forkynneren Høysangen Visdommens bok Jesu Sirak sønns visdoms bok Jesaja Jeremia Klagesangene


48

Bar Esek Dan Hos Joel Am Ob Jona Mi Nah Hab Sef Hag Sak Mal

Forkortelser

Baruks bok Esekiel Daniel Hosea Joel Amos Obadja Jona Mika Nahum Habakkuk Sefanja Haggai Sakarja Malaki

Det nye testamentet Matt Mark Luk Joh Apg Rom 1 Kor 2 Kor Gal Ef Fil Kol 1 Tess 2 Tess 1 Tim 2 Tim Tit

Matteus Markus Lukas Johannes Apostlenes gjerninger Paulus’ brev til romerne Paulus’ første brev til korinterne Paulus’ andre brev til korinterne Paulus’ brev til galaterne Paulus’ brev til efeserne Paulus’ brev til filipperne Paulus’ brev til kolosserne Paulus’ første brev til tessalonikerne Paulus’ andre brev til tessalonikerne Paulus’ første brev til Timoteus Paulus’ andre brev til Timoteus Paulus’ brev til Titus


49

Forkortelser

Filem Hebr Jak 1 Pet 2 Pet 1 Joh 2 Joh 3 Joh Jud Åp

Paulus’ brev til Filemon Brevet til hebreerne Jakobs brev Peters første brev Peters andre brev Johannes’ første brev Johannes’ andre brev Johannes’ tredje brev Judas’ brev Johannes’ åpenbaring


50

Annet AAS Acta Apostolicæ Sedis, Roma 1908 ASS Acta Sanctæ Sedi, Roma 1865–1908 ap. apostolisk CChr Corpus Christianorum, Turnhout 1953 CIC Codex Iuris Canonici (1917) CSEL Corpus Scriptorum Ecclesiasticorum Latinorum, Wien 1866 CT Concilium Tridentinum, utg. Görresselskapet, Freiburg 1901 Denz Denzinger – Schönmetzer, Enchiridion … , Freiburg 196533#. dogm. dogmatisk ff. følgende Funk Patres Apostolici, Tühringen 19012#. GCS Die griechischen christlichen Schriftsteller der ersten Jahrhunderte, Leibzig – Berlin 1897 - jmf. jamfør koll. kolonne kan. kanon Mansi Mansi, Sacrorum conciliorum …, Firenze – Venezia – Paris – Leibzig 1759–1927. m.p. gitt motu proprio nr. nummer/artikkel PG Migne, Patrologia Græca, Paris 1857–1866. PG Migne, Patrologia Latin, Paris 1844–1864. s. sider SC Sources chrétiennes, Paris 1942 sml. sammenlign utg. utgave

Forkortelser


53

Konstitusjon om den hellige liturgi – Sacrosanctum Concilium

1. Dette hellige kirkemøte setter seg som mål å fremme de troendes kristenliv, å tilpasse de institusjoner som er forandringens lov underkastet, til vår tids behov, å fremme slikt som kan bidra til alle kristustroendes enhet, og å understøtte alt som kan hjelpe til å kalle menneskeheten inn i Kirkens skjød. Det vil da si at kirkemøtet mener seg å ha ganske særskilte grunner for også å sørge for liturgiens fornyelse og fremme. 2. Gjennom liturgien – og fremfor alt i eukaristiens guddommelige offer – «fullbyrdes jo vår gjenløsning»1. Det vil si at liturgien er det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre. For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer, samtidig ivrig til å virke og fordypet i beskuelse, nærværende i verden og allikevel vandrende som fremmed i den. Men alt dette på en slik måte at Kirkens menneskelige sider er innstilt på og underordnet det guddommelige i den, det synlige er rettet mot det usynlige, virksomheten mot beskuelsen, og denne nærværende verden mot den fremtidige stad vi er på vei til2. Liturgien bygger altså daglig opp dem som er innenfor til et hellig tempel i Herren, en Guds bolig i Ånden3, inntil den i seg virkeliggjør Kristi hele fyl-

1

Romersk missale, bønn over offergavene 9. søndag etter pinse.

2 Jmf. Heb 13,14. 3 Jmf. Ef 2,21–22.


54

Konstitusjon om den hellige liturgi – Sacrosanctum Concilium

de4. Så styrker den da på en underfull måte deres krefter til å forkynne Kristus, og på denne måten manifesterer den Kirken for dem som står utenfor, som et banner løftet blant folkene5, et banner som Guds spredte barn kan flokke seg og samles til ett under6, inntil der bare er én hjord og én hyrde7. 3. For liturgiens fremme og fornyelse mener da dette hellige kirkemøte det er påkrevet å minne om følgende prinsipper og vedta følgende praktiske regler. Blant disse prinsipper og regler er der en del som kan og skal gjelde såvel for de andre riter som for den romerske ritus, enskjønt de praktiske regler som her følger må oppfattes som gjeldende den romerske ritus alene, i den monn de ikke ut fra selve tingenes natur berører også de andre riter. 4. Endelig, i trofast overensstemmelse med tradisjonen, erklærer dette hellige kirkemøte at den hellige mor Kirken anser alle lovlig anerkjente riter som like i rett og verdighet, og at den for fremtiden ønsker å bevare dem og begunstige dem på alle måter. Og det er kirkemøtets ønske at man i den monn det er påkrevet underkaster dem en fullstendig og omhyggelig revisjon, i den sunne tradisjons ånd, og gir dem ny livskraft, i samsvar med dagens forhold og behov.

4 Jmf. Ef 4,13. 5 Jmf. Jes 11,12. 6 Jmf. Joh 11,52. 7 Jmf. Joh 10,16.


Konstitusjon om den hellige liturgi – Sacrosanctum Concilium

55

Kapittel 1: Generelle prinsipper for liturgiens fornyelse og fremme I. Liturgiens vesen og dens betydning i Kirkens liv 5. Gud, som «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» (1 Tim 2,4), talte fordum «mange ganger og på mange måter til våre fedre, gjennom profetene» (Heb 1,1), Og da tidens fylde kom, sendte han sin Sønn, det menneskevordne Ord, salvet av Den Hellige Ånd, til å forkynne det glade budskap for de fattige, til å lege de sønderknuste hjerter8, «som en lege for kropp og sjel»9, som en midler mellom Gud og mennesker10. For det var i sin egenskap som menneske, ett med det guddommelige Ord, at Jesus Kristus ble redskap for vår frelse. Slik at i Kristus «fremstod den fullkomne fullbyrdelse av vår forsoning», og i ham «har vi fått del i hele fylden av hans gudsdyrkelse»11. Guds storverk i Det gamle testamentes folk var allerede et forspill til dette. Men ved Kristi verk er menneskeheten blitt gjenløst, og all heder og ære er blitt Gud til del. Det skjedde ved påskens mysterium, i hans salige lidelse, hans oppstandelse fra dødsriket og hans himmelferd i herlighet, – da han «ved sin død brøt døden ned, og ved sin oppstandelse gjenreiste vårt liv»12. For hele det underfulle sa-

8 Jmf. Jes 61,1; Luk 4,18. 9

Ignatius av Antiokia, Brevet til efeserne, 7, 2: utg. F. X. Funk, Patres Apostolici, I, Tübingen 1901, s. 218.

10 Jmf. 1 Tim 2,5. 11 Sacramentarium Veronense (Leonianum): utg. C. Mohlberg, Roma 1956, nr. 1265, s. 162. 12 Romersk missale, påskeprefasjonen.


598

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

å føre våpen, men samtidig går med på å utføre en annen form for samfunnstjeneste. Det er et faktum at krigen ikke er eliminert fra menneskenes verden. Og så lenge krigsfaren er til stede og der mangler en kompetent internasjonal myndighet som har midler til å sikre ordenen, lar det seg ikke gjøre å nekte regjeringene rett til selvforsvar, når først samtlige muligheter for en fredelig løsning er uttømt. Det tilkommer derfor styremaktene og alle dem som har politisk ansvar, å beskytte det folk som er dem betrodd, og være på høyde med det alvor som oppgaven krever. Men en ting er å sørge for et militært forsvar i den hensikt å gi et folk den beskyttelse det har krav på, en annen ting å ville undertrykke andre nasjoner. Tilstedeværelsen av krigsmakten rettferdiggjør ikke en hvilken som helst militær eller politisk bruk av den. Og alt er heller ikke tillatt mellom de stridende parter, bare fordi en krig ulykkeligvis er brutt ut. De som tjener sitt fedreland i hæren, bør betrakte seg selv som tjenere av folkenes sikkerhet og frihet. Så lenge de oppfyller sin plikt på rette måte, bidrar de også faktisk til å trygge freden. 80. (Den totale krig). Krigens gru og ondskap blir grenseløst forøket av de nye våpen som vitenskapen har frembragt. Blir disse våpen tatt i bruk, kan krigen føre til enorme ødeleggelser som rammer enhver, og dette går langt ut over de grenser man kan sette for et legitimt forsvar. Mer enn det: Hvis disse midler, som allerede enkelte stormakter gjemmer i sine arsenaler, kommer til anvendelse med full kraft, vil dette føre til et så å si fullstendig og aldeles gjensidig slakteri av de krigførende parter, for ikke å tale om de mangfoldige ødeleggelser i verden og de skjebnesvangre ettervirkninger som bruken av disse våpen vil føre med seg.


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

599

Alt dette tvinger oss til å ta problemet om krigen opp til helt ny vurdering2. Vår tids mennesker bør vite at de skal avlegge et tungt regnskap for sine krigshandlinger. Fremtiden vil i høy grad avhenge av den klokskap vår samtid er i stand til å prestere. Med dette for øye gjør konsilet de siste pavers fordømmelse av den totale krig3 til sin egen og erklærer: Enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker. Den skal fordømmes helt ubetinget. Den moderne krigs spesielle fare er at den gir dem som har nyere tekniske våpen en slags leilighet til å begå slike forbrytelser. Og den moderne krig kan med så å si ubønnhørlig konsekvens få mennesker til å planlegge de grusomste handlinger. For å avverge dette, anroper biskopene, samlet og forenet fra hele jordkretsen, alle mennesker, men særlig statsmennene og de militære ledere, om stadig å la seg konfrontere med sitt ansvar overfor både Gud og hele menneskeslekten. 81. (Rustningskappløpet). De våpen som vitenskapen frembringer samles ikke bare for å kunne brukes i krigstid. Fordi forsvarets effektivitet menes å bero på egne gjengjeldelsesmuligheter, brukes denne hamstring av våpen, som blir større for hvert år, i en ny hensikt, nemlig å avskrekke en eventuell angriper. Mange betrakter denne fremgangsmåte som den sikreste for i dag å trygge en viss fred mellom nasjonene. Hvordan man nå enn vurderer denne skremmepolitikk, bør alle mennesker innse at det rustningskappløp som en hel rekke 2 Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 291: «For vår atomtidsalder blir det derfor umulig å anse krigen som noe egnet middel til å hevde rett og rettferdighet». 3 Jmf.. Pius XII, Tale den 30. sept. 1954: AAS 46 (1954), s. 589; Radiobudskap for julen 1954: AAS 47 (1955) s. 15ff; Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris: AAS 55 (1963), s. 286–291; Paul VI, Tale til FNs generalforsamling, 4. okt. 1965: AAS 57 (1965), s. 877–885.


600

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

nasjoner setter sin lit til, ikke er den sikre vei til virkelig å trygge freden, og at den såkalte likevekt man dermed oppnår, ikke er det samme som en sann og solid fred. Langt fra å eliminere krigens årsaker, risikerer man snarere at de gradvis øker. Og mens veldige beløp går til anskaffelse av stadig nye våpen, blir det umulig å fremskaffe tilstrekkelige midler til å avhjelpe de mange former for nød hele verden i dag lider under. Misforholdet mellom nasjonene får dermed ingen sann og grundig sanering, og nye deler av verden smittes. Der må velges nye veier med utgangspunkt i en omstilling av sinnene, for å eliminere denne forargelse, frigjøre verden fra den angst som knuger den, og opprette en virkelig fred. Derfor må det her gjentas at rustningskappløpet er en alvorlig kreftskade for menneskeheten, og at den er en utålelig urett mot de fattige. Det er alvorlig grunn til å frykte at dette kappløp, hvis det fortsetter, en gang vil slippe løs alle de forferdelige ulykker som de allerede nå forbereder midlene til. La oss, vekket av de store ulykker som menneskene har gjort til en mulighet, utnytte den frist som Gud nå innrømmer oss, til bedre å lodde dybden av vårt ansvar og finne mer menneskeverdige veier til å bilegge våre konflikter. I sitt forsyn krever Gud av oss at vi skal frigjøre oss fra krigens gamle slaveri. Nekter vi å gjøre disse anstrengelser, da er det umulig å vite hvor den onde vei vi har betrådt, vil føre oss hen. 82. (Absolutt forbud mot krigen, og det internasjonale fredsarbeide). Det er altså innlysende at vi av alle krefter må streve for å forberede tider hvor enhver krig vil kunne bli totalt forbudt ved internasjonale avtaler. Dette krever opprettelsen av en verdensomfattende offentlig myndighet, anerkjent av alle, som virkelig er i stand til å garantere sikkerhet og rettferdighet for alle med full respekt for deres rettigheter. Og så lenge denne institusjon forblir et ønske, tilfaller det de nåværende overordnede internasjonale organisasjoner grundig og utholdende å studere de midler som egner seg til å tryg-


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

601

ge den felles sikkerhet. Freden skal oppstå av folkenes innbyrdes tillit, den skal ikke påtvinges nasjonene ved våpentrusler. Derfor må alle arbeide for endelig å sette en stopper for rustningskappløpet, for å sette nedrustningen i gang og så utvide den, ikke ensidig, men parallelt, med felles avtaler og effektive gjensidige garantier4. I mellomtiden skal vi ikke undervurdere det som allerede er gjort og fremdeles blir gjort for å avverge krigsfaren. Vi skal snarere oppmuntre den oppriktige vilje hos de mange som, tynget av de store byrder som de høyeste embeder fører med seg, men også ansporet av sitt veldige ansvar, bestreber seg på å fjerne krigen, som de avskyr, selv om det ikke er mulig for dem å se bort fra problemenes faktiske innfløkthet. Vi må bønnfalle Gud om at Han gir dem kraft til utholdende å drive, og uredd å fullføre det verk som vitner om den største kjærlighet til menneskene, det verk hvorved freden bygges opp med mannsmot. For i dag å kunne utføre dette verk må de ubetinget i sinn og hjerte se utover landegrensene, legge vekk enhver nasjonal egoisme eller ambisjon om å herske over andre og nære en dyp respekt for hele menneskeheten, som møysommelig er i ferd med å styrke sin enhet. De energiske og vedvarende studier som er blitt viet freds- og nedrustningsspørsmål, de internasjonale kongresser som har samlet seg omkring disse emner, kan betraktes som de første skritt på vei til løsningen av så alvorlige problemer. De må i fremtiden intensiveres for å kunne oppnå praktiske resultater. Men samtidig må menneskene vokte seg for å sette hele sin lit til noen få individers bestrebelser, mens de selv ikke gjør noe med sin egen mentalitet. For de politiske ledere, som skal svare for sitt lands allmenne vel og samtidig fremme menneskehetens felles beste, er i høy grad avhengige av massens synsmåter og følelser. Deres anstrengelser for å bygge opp freden er helt forgjeves så lenge fiendtlighet, forakt og mistillit, rasehat og fanatiske ideologier splitter menneskene og rei4 Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, avsnittet om nedrustning: AAS 55 (1963), s. 287.


602

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

ser dem opp mot hverandre. Dette viser hvor nødvendig det er å oppdra sinnene på en ny måte og gi den offentlige opinion ny inspirasjon. Hver den som utfører en oppdragergjerning, især blant de unge, enhver som bidrar til å forme den offentlige opinion, skal betrakte det som en hovedoppgave å åpne sinnene for en ny fredselskende innstilling. Og hver enkelt av oss skal omvende sitt hjerte og se utover hele verden for å finne frem til hva vi sammen kan gjøre for at vår slekt skal gjøre fremskritt. Og la oss ikke nære noe falsk håp. Hvis det ikke blir gitt avkall på fiendskap og hat, og hvis der ikke blir inngått faste og oppriktige avtaler for å sikre verdensfreden i fremtiden, vil menneskeheten, som allerede nå befinner seg i en meget alvorlig situasjon, til tross for sine vidunderlige kunnskaper, kanskje ledes hen imot den skjebnesvangre time da der ikke finnes noen annen fred mer enn dødens grusomme fred. Og allikevel, selv når den sier dette, og selv om den befinner seg midt i vår tids engstelser, gir Kristi Kirke ikke avkall på sitt faste håp. Den akter å holde frem for vår tid, igjen og igjen, i tide og utide, apostelens budskap: «Nå er det den rette tid» til å omvende sitt hjerte, «nå er frelsens dag»5. Seksjon 2: Om å bygge opp det internasjonale fellesskap 83. (Årsaker til splid, og botemidler). Den første forutsetning for å bygge opp freden er at alt det som reiser menneskene mot hverandre og holder krigene gående, først og fremst uretten, blir ryddet bort. Mange konflikter skyldes jo altfor stor økonomisk ulikhet eller treghet med å sette igang de nødvendige hjelpetiltak. Andre skyldes herskesyke, forakt for mennesker og, dypere sett, misunnelse, mistro, hovmod og andre selviske lidenskaper. Menneskene kan ikke finne seg i så mye disharmoni, og derfor blir verden stadig 5 Jmf. 2 Kor 6,2.


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

603

forpestet av strid og vold blant dem, selv om de ikke fører krig mot hverandre. Disse tilstander preger også de internasjonale forhold. For å få bukt med disse tilstander, forebygge dem og eliminere avsindige overgrep, er det absolutt nødvendig å forbedre og styrke samarbeidet og samholdet mellom de internasjonale institusjoner, og stadig stimulere dannelsen av nye organisasjoner i fredens tjeneste. 84. (Folkenes fellesskap og de internasjonale institusjoner). I vår tid blir alle borgere og alle folk over hele jorden stadig mer innbyrdes solidariske. Derfor er det nødvendig, for å fremme og sikre det universelle felles beste, at folkene i fellesskap finner frem til en ordning som svarer til de aktuelle oppgaver, især med henblikk på de mange områder som ennå bærer preg av en uutholdelig fattigdom. I den hensikt skal det internasjonale samfunn gjennom sine organisasjoner ta sin del av ansvaret for å dekke menneskenes forskjellige behov: Det gjelder levnetsmidler, helsestell, utdannelse og arbeide på det sosiale felt. Men enkelte spesielle omstendigheter kan stille nye krav, så som den generelle nødvendighet av å støtte opp om utviklingslandene og hjelpe de flyktninger som er spredt over hele verden, i deres trengsler, eller også utvandrere og deres familier. De internasjonale organisasjoner som allerede eksisterer, på verdensplanet eller i enkelte verdensdeler, har gjort seg fortjent av menneskeslekten. De er de første forsøk på å legge et grunnlag til et menneskelig fellesskap på tvers av alle nasjonale grenser, med henblikk på å løse vår tids vanskeligste problemer, øke fremskritt for alle overalt på jorden og avverge krig i enhver form. Kirken gleder seg over den sanne brorskaps ånd som på alle disse områder hersker mellom kristne og ikke-kristne, og som leder til stadig mer energiske tiltak for å bøte på verdens veldige nød.


604

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

85. (Internasjonalt samarbeide på det økonomiske plan). Menneskehetens samhørighet i vår tid fordrer også opprettelsen av et sterkere internasjonalt samarbeide på det økonomiske plan. De aller fleste folk har nok oppnådd selvstendighet, men de er på langt nær frigjort fra de umåtelige ulikheter som fører til urimelig avhengighet, og de har langt fra fjernet enhver fare for alvorlige interne konflikter. En nasjon trenger menneskelige og finansielle ressurser til sin utvikling. Gjennom utdannelse og yrkesopplæring skal borgerne i ethvert samfunn forberedes til å påta seg de forskjellige oppgaver innen det økonomiske og det sosiale liv. Dertil trenger de bistand fra utenlandske eksperter som skal komme som medhjelpere og medarbeidere, ikke som herskere. Utviklingslandene kommer ikke til å få den materielle hjelp det her er tale om, med mindre den någjeldende internasjonale praksis i handelsforbindelsene gjennomgår en dyptgripende forvandling. De mer utviklede land bør også skape andre former for hjelp, som gaver, lån eller investeringer: de skal gjøre det villig og også uselvisk, men på den annen side skal deres hjelp mottas i sann erkjentlighet. Opprettelsen av en sunn internasjonal økonomi krever at man fjerner umåteholden trang til vinning, nasjonale ambisjoner, politisk herskesyke, militaristiske beregninger og intriger for å utbre sin ideologi og tvinge den på andre. Ulike økonomiske og sosiale systemer har sine forkjempere. Vi må ønske at ekspertene i disse systemer finner et felles grunnlag for opprettelsen av en sunn verdenshandel. Dette vil bli lettere om de enkelte er villige til å legge fordommene bort og føre en oppriktig samtale med de andre. 86. (Om enkelte nyttige regler). Enkelte regler for dette samarbeide er det her på sin plass å nevne: a) Utviklingsfolkene skal legge seg på hjertet at det mål de skal sette for sin utvikling, uttrykkelig og urokkelig skal være medborgernes totale menneskelige utfoldelse. De skal huske at fremskrit-


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

605

tets opphav og vekst er knyttet fremfor alt til deres eget arbeide og deres egen dyktighet. De skal ikke bare støtte seg til de ressurser som kommer utenfra, men utfolde sine egne, og dyrke sine medfødte og tradisjonelle verdier, og dette gjelder særlig de mennesker som øver en større innflytelse på de andre. b) De mer utviklede folk må anse det som en tungtveiende forpliktelse å hjelpe utviklingslandene til å klare den nevnte oppgave. De skal i sine egne rekker foreta de psykologiske og materielle justeringer som et fast samarbeide på verdensplanet krever. I sine forhandlinger med svakere og fattigere nasjoner skal de alltid ha disse nasjoners beste for øye, fordi det utbytte de får ved å selge sine varer, er nødvendig til livets opphold. c) Det er det internasjonale fellesskaps sak å samordne og tilskynde utviklingen, slik at ressursene blir fordelt med størst mulig effektivitet og rettferdighet. Det samme internasjonale fellesskap har til oppgave å ordne verdensøkonomien slik at den svarer til rettferdighetens krav, dog uten å glemme det såkalte subsidiaritetsprinsipp. Det er ønskelig at institusjoner som vil fremme og tilpasse de internasjonale handelsforbindelser, især med utviklingslandene, blir opprettet for å bøte på de mangler som det ulikevektige styrkeforhold mellom nasjonene er opphav til. Slike planmessige tiltak med de tekniske, kulturelle og pengemessige hjelpemidler som hører med, bør skaffe den nødvendige bistand til utviklingslandene, for å sikre dem den ønskelige økonomiske vekst. d) I mange tilfelle er det presserende nødvendig å revidere samfunnets økonomiske og sosiale struktur. Men man skal vokte seg for utilstrekkelig planlagte tekniske løsninger, især slike som skaffer mennesket visse materielle fordeler på bekostning av dets åndelige natur og utvikling. For «mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» (Matt 4,4). Hver eneste del av menneskenes verdensomfattende familie bærer med seg, og i sine beste tradisjoner, noe av den åndelige skatt som Gud


606

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

har betrodd menneskeheten, selv om mange ikke vet hvem denne skatt stammer fra. 87. (Befolkningstilveksten og det internasjonale samarbeide). Det internasjonale samarbeide er spesielt påkrevet av hensyn til de folk som, i tillegg til alle de andre vanskeligheter, er særlig bekymret over den hurtige befolkningstilvekst – og de er mange. Det er absolutt påkrevet å finne frem til former som kan tilveiebringe og fordele de midler som kreves for en tilstrekkelig matforsyning og utdannelse for alle mennesker. Dette bør skje ved at alle, særlig de rike nasjoner, samarbeider effektivt og uforbeholdent om dette. Enkelte folk vil kunne forbedre sine levevilkår betraktelig, om de etter den nødvendige opplæring forlater de gamle landbruksmetoder og går over til nyere og mer tekniske metoder. Men dette på betingelse av at de med tilstrekkelig klokskap tilpasses de spesielle forhold, og at den sosiale struktur dessuten forbedres og jorden blir rettferdigere fordelt. Regjeringene har innenfor sitt kompetanseområde både rett og plikt til å ta seg av befolkningsproblemet i sitt eget land, når det gjelder sosiale bestemmelser, familielovgivning, flukten fra landsbygden, undersøkelser av nasjonens tilstand og behov. Og da dette problem opptar sinnene så voldsomt i våre dager, er det også ønskelig at katolske eksperter, særlig på universitetene, viderefører og utvikler de studier og arbeider som alt er i gang. Fordi mange hevder at verdensbefolkningens tilvekst, i hvert fall i enkelte nasjoner, radikalt bør bremses med alle midler og med alle tenkelige inngrep fra de offentlige myndigheters side, oppfordrer kirkemøtet alle til å vokte seg for løsninger som strider mot den moralske lov enten de nå skyldes offentlig eller privat initiativ, og selv om de skulle bli påtvunget. Fordi mennesket har en ukrenkelig rett fil å gifte seg og føde barn, er det foreldrenes sak å vurdere hvor mange barn de ønsker, og dette skal ikke på noen måte overlates til myndighetenes skjønn. Men foreldrenes vurdering bør i sin


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

607

tur støtte seg til en opplyst samvittighet, og derfor er det av stor betydning at alle får adgang til å utøve et rett og sant menneskelig ansvar overfor Guds lov i pakt med sin faktiske situasjon her og nå. Og dette forutsetter mange steder en forbedring av de pedagogiske og sosiale forhold, og fremfor alt en religiøs utdannelse eller i hvert fall en moralsk oppdragelse uten svikt. Og folk skal med klarsyn holdes informert om de nyere vitenskapelige metoder som kan hjelpe ektefellene til å regulere antallet av sine barn, når disse metoder har bestått sin prøve og vist seg å være etisk forsvarlige. 88. (De kristnes plikt til å hjelpe). De kristne skal helhjertet og velvillig bidra til å bygge opp det internasjonale samfunn i broderlig vennskap med alle og i full respekt for andres rettmessige frihet. De skal gjøre dette desto mer som den største del av verden lider en slik nød at Kristus selv taler med høy røst gjennom sine fattige for å stimulere kjærligheten hos sine disipler. Måtte det ikke bli til forargelse for menneskene at enkelte nasjoner, hvor flertallet ofte bekjenner seg til kristendommen, lever i velstand, mens andre derimot mangler det nødvendige til livets opphold og plages av sult, sykdom og alle slags lidelser. Fattigdommens og kjærlighetens ånd er jo Kristi kirkes ære og vitnesbyrd. De kristne, særlig de unge, som frivillig ofrer seg for å hjelpe andre mennesker og andre folk, har derfor krav på anerkjennelse, men også på støtte. Og det er en sak for hele Guds folk, med biskopene i spissen som bør vise vei ved sitt ord og sitt eksempel, å lindre tidens nød etter evne, slik som Kirken før i tiden har pleid å gjøre, ikke bare ved å gi av sin overflod, men også noe av det en selv trenger. Den måte bidragene samles og fordeles på, skal være smidig og ikke ensrettet, men en organisering må til i bispedømmene, i nasjonene, i hele verden. Overalt hvor det viser seg ønskelig, skal katolikkene samarbeide med andre kristne brødre. Kjærlighetens ånd forbyr nemlig ikke, men fordrer snarere fremsyn og rasjonali-


608

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

sering i den sosiale og karitative virksomhet. De som ønsker å vie seg til utviklingslandenes tjeneste, skal derfor også få sin utdannelse i dertil egnede institusjoner. 89. (Kirkens virksomme nærvær i det internasjonale fellesskap). Når Kirken, tro mot sitt guddommelige oppdrag, forkynner Evangeliet og meddeler nådens rikdommer til alle mennesker, bidrar den også til å styrke freden i hele verden og til å sikre menneskenes og folkenes brorskap et solid fundament, nemlig kjennskapet til Guds og naturens lov. Derfor bør Kirken for all del være til stede i selve nasjonenes fellesskap, for å oppmuntre og tilskynde menneskene til å samarbeide. Og den skal være tilstede både ved sine offentlige organer og ved den fullstendige og oppriktige samarbeidsvilje som alle kristne bør ha, ledet av det eneste ønske å være til hjelp for alle andre. Det vil bli lettere å nå frem til dette mål hvis de troende, i bevissthet om sitt ansvar som mennesker og som kristne, allerede i sitt eget miljø arbeider på å vekke interesse for et hjertelig samarbeide med det internasjonale fellesskap. Særlig de unge skal oppdras til det, i sin utdannelse både som kristne og som borgere. 90. (De kristne har sin plass i de internasjonale institusjoner). En utmerket innsats som de kristne kan gjøre på det internasjonale plan, er unektelig å være aktivt med, enkeltvis eller gjennom sine organisasjoner, i det arbeide som blir gjort av nåværende eller fremtidige institusjoner for å fremme samarbeidet mellom nasjonene. De forskjellige katolske internasjonale organisasjoner kan også på mange måter bidra til å bygge opp det internasjonale fellesskap i fred og brorskap. Derfor skal disse styrkes ved ytterligere tilslutning av kvalifiserte medlemmer, ved direkte bidrag og en rasjonell koordinering av kreftene. Både effektiviteten og nødvendigheten av en dialog krever i vår tid en samordning av innsatsene. Slike internasjonale organisasjoner gjør også sitt til å utvikle den universelle


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

609

samhørighetsfølelse som bør være naturlig for katolikker, og for å styrke bevisstheten om et felles ansvar og en universell solidaritet. For best mulig å fylle sin plass i det internasjonale fellesskap, er det ønskelig at katolikkene skal gå inn for et aktivt og positivt samarbeide med våre adskilte brødre som bekjenner seg til den samme evangeliske kjærlighet som vi selv, men videre også med alle de mennesker som tørster etter den sanne fred. Konsilet kjenner til omfanget av de trengsler som den dag i dag plager den største del av menneskeheten. Det akter overalt å fremme rettferdigheten og Kristi kjærlighet overfor de fattige, og anser det derfor som meget hensiktsmessig om det blir skapt et organ for den universelle kirke med det oppdrag å stimulere det katolske fellesskap til å arbeide for fremgang i de trengende deler av verden, og virke for sosial rettferdighet mellom nasjonene.


610

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

Konklusjon 91. (Den enkelte troendes og de lokale kirkers oppgave). Dette hellige kirkemøte henter alt som står i dette dokument fra Kirkens rike lære, og fremlegger det for å hjelpe alle vår tids mennesker til tydeligere å se sin kallelse i alle dens dimensjoner, enten de nå tror på Gud eller ikke erkjenner Ham uttrykkelig,– hjelpe dem til å bringe verden i bedre overensstemmelse med menneskets høye verdighet, å søke et universelt og dypere begrunnet brorskap, og til helhjertet, med forenede krefter og under kjærlighetens inspirasjon å møte vår tids mest presserende fordringer. Den umåtelige uensartethet som vi konstaterer i menneskenes situasjoner og kultursammenhenger, gjør at dokumentet i de fleste av sine deler bevisst er forfattet i generelle vendinger. Ja, selv om teksten fremlegger Kirkens allerede kjente lære, vil den senere kreve tillegg og utvidelser, fordi den ofte behandler emner som er gjenstand for ustanselig utvikling. Vi tør imidlertid håpe at meget av det som i tillit til Guds ord og Evangeliets ånd her er blitt sagt, vil bli til stor hjelp for alle, særlig etter at de kristne, under ledelse av sine hyrder, har tilpasset det de enkelte folk og deres mentalitet. 92. (Innbyrdes samtale mellom alle mennesker). Kirken er reist som et tegn på det brorskap som gjør den oppriktige samtale mulig og livskraftig, fordi den har fått i oppdrag å opplyse hele verden med Evangeliets budskap og forene alle mennesker av enhver nasjon, rase eller kultur i den ene Ånd. Dette forutsetter at vi begynner med, innenfor selve Kirken, å fremme den innbyrdes aktelse, respekt og enighet, med anerkjennelse av enhver forsvarlig uensartethet. Dermed vil et mer fruktbart samkvem kunne opprettes mellom alle dem som samlet utgjør Guds folk: hyrder og andre kristne. Det som forener de troende, er


Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

611

jo sterkere enn det som skiller dem. Måtte regelen være: Enighet i det vesentlige, frihet i det uvisse, kjærlighet i ett og alt1. Vi omfatter også i våre hengivne tanker de brødre som ennå ikke lever i fullt kirkelig fellesskap med oss, og deres kirkesamfunn. Vi er knyttet til dem ved den felles bekjennelse av Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og ved kjærlighetens bånd, og vi glemmer ikke at de kristnes enhet i dag er ventet og ønsket selv av mange som ikke tror på Kristus. Jo større fremgang denne enhet vil gjøre i sannhet og kjærlighet ved Den Hellige Ånds kraftige impulser, jo mer vil den også kunne bli et løfte for hele verden om enhet og fred. La oss derfor forene våre krefter og finne frem til stadig bedre og mer effektive fremgangsmåter for i dag å nærme oss dette opphøyede mål. La oss, ved stadig å bli mere preget av Evangeliet, bestrebe oss på et broderlig samarbeide for bedre å tjene menneskenes store familie som i Kristus Jesus er kalt til å danne en familie av Guds barn. Vi vender også våre hengivne tanker til alle dem som erkjenner Gud og bevarer kostbare religiøse og menneskelige elementer i sine tradisjoner. Og vi ønsker at en oppriktig dialog vil føre oss alle til trofast å motta Åndens innskytelser og raskt adlyde dem. Fra vår side utelukker dette ønske om samtale, som bare drives av kjærlighet til sannheten, intet menneske, dersom reglene for alminnelig klokskap blir overholdt, hverken de som inntar en humanistisk innstilling uten ennå å erkjenne Ham som har skapt disse menneskelige verdier, eller de som bekjemper Kirken og forfølger den på forskjellig vis. Når Gud Fader er alle tings opphav og mål, er vi alle kalt til å være brødre. I kraft av denne felles menneskelige og guddommelige kallelse kan vi derfor og vil vi samarbeide for å bygge verden opp uten vold, uten list, i sann fred.

1 Jmf. Johannes XXIII, encyklika Ad Petri Cathedram, 29. juni 1959: AAS 55 (1959), s. 513.


612

Pastoralkonstitusjon om Kirken i verden av i dag – Gaudium et spes

93. (Verden skal bygges opp og føres til sitt mål). De kristne minnes Herrens ord: «På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35). Derfor kan de ikke nære noe sterkere ønske enn å kunne tjene sine medmennesker i vår tid med stadig større realisme og offervilje. Tro mot Evangeliet og styrket av det, i forening med alle dem som elsker og dyrker rettferdigheten, har de altså mottatt en veldig oppgave her på denne jord, og de skal avlegge regnskap for den hos Ham som vil dømme alle på den ytterste dag. Det er ikke alle de som sier «Herre, Herre!» som kommer inn i himmelriket, men de som gjør Faderens vilje2 og legger en fast hånd på verket. Faderen vil at vi skal kjenne igjen Kristus vår bror i ethvert menneske, og utøve en effektiv kjærlighet, i ord og i gjerning, og derved avlegge vitnesbyrd om Sannheten, og meddele andre mysteriet om den himmelske Faders kjærlighet. På denne måten vil menneskene over hele jorden oppmuntres til dette sterke håp, som er en gave fra Den Hellige Ånd, så de til slutt får sitt hjem i den fullkomne fred og salighet, i det fedreland som lyser av Herrens herlighet. «Han som formår å gjøre alt, meget mer enn vi ber om eller forstår, etter den makt som virker i oss, Ham være ære i Kirken og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter og i evighet. Amen» (Ef 3,20–21).

2 Jmf. Matt 7,21.


Konsildokumenter  

Vat II

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you