Page 1


Aage Hauken

På sporet av de første kristne – fra Jerusalem til Roma


© St. Olav forlag 2012 www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-256-6 Det nye testamente er sitert fra Erik Gunnes’ (1924–1999) oversettelse fra gresk, St. Olav forlag 1968. Omslagsbilde: © Giorgio Fochesato – iStockPhoto

AV SAMME FORFATTER TEOLOGI Teologene som skapte Det gamle testamente (Oslo, Gyldendal 1980) Myten om Jesus – eller teologene som skapte Det nye testamente (Oslo, Gyldendal 1983) Keiser, stattholder og galileer – en bok om Jesus og hans samtid (Oslo, Aventura 1988) Biskop og martyr – to oldkirkelige profiler (Oslo, St. Olav forlag 1994) Moderne kirkefedre – katolsk teologi gjennom hundre år (Oslo, St. Olav forlag 1995) Den guddommelige åpenbaring (Oslo, St. Olav forlag 1996) Roma og de første kristne (Oslo, St. Olav forlag 1998) Om det katolske (Oslo, St. Olav forlag 1999) Med Paulus i Hellas (Oslo, St. Olav forlag 2000) Teologi for det tredje årtusen (Oslo, St. Olav forlag 2002) Med Paulus i Tyrkia (nettpublikasjon, aage-hauken.com) Med Paulus i Italia (nettpublikasjon, aage-hauken.com) Teologiske skrifter Bind I – teologi og dyr (nettpublikasjon, aage-hauken.com) Teologiske skrifter Bind II – teologiske smuler (nettpublikasjon, aage-hauken.com) KULTURHISTORIE Det underjordiske Roma (Oslo, Aschehoug 2008) I skyggen av Vesuv – romerske hemmeligheter i Napoligulfen (Oslo, Aschehoug 2009) SKJØNNLITTERATUR De ti bud – kriminalnoveletter (Oslo, Aventura 1986) Den dypfryste pateren – kriminalroman (Oslo, Aventura 1987) Judasevangeliet – kriminalroman (Oslo, Aventura 1989) Solgudens hevn – kriminalroman (Oslo, Messel 1998) Den trettende apostel – kriminalroman (nettpublikasjon, aage-hauken.com) Drømmen om gudsriket – historiske noveller (nettpublikasjon, aage-hauken.com)


til Hans Kristian – med stor takk.


FORORD

De første kristne reiste flittig. Vi finner dem overalt på det gamle verdenskartet bare hundre år etter Jesu død. I motsetning til moderne reisende ble de ikke hindret av landegrenser, visumplikt og alt det andre som preger vår verden. De beveget seg innenfor et enormt verdensrike – Romerriket – og kunne ferdes fritt, til lands som til havs. Det hersket fred og trygghet for det aller meste av kristentroens første århundrer, noe som gjorde spredning mulig.    Vi skal i denne boken se nærmere på det nytestamentlige verdenskartet, og på de første kristnes bevegelser i dette gamle historiske terrenget. Den nye religionen er utrolig ekspansiv i den østlige del av middelhavsbassenget, den vestlige delen vet vi lite eller ingenting om. For Det nye testamente er et dokument fra en gresktalende verden, den som dekker land vi i dag kjenner som Syd-Italia, Hellas, Tyrkia, Syria, Israel, Kypros, Egypt, Malta – en halvsirkel på kartet.    Bevegelsen går dessuten fra periferi til sentrum: fra Jerusalem til Roma. Her ender så mange av de første kristne sine liv, og her finner vi mange minner om deres opphold.    Dette er reiser som de fleste av oss kan gjennomføre i dag, takket være masseturismen. Faktisk oppsøker vi viktige steder i de 5


første kristnes verden hvert år, ofte uten å vite det. Boken er derfor ment som en håndsrekning til alle dem som gjerne vil bli kjent med steder vi forbinder med sentrale navn i bibelhistorien. Vi benytter oss utelukkende av ordinære fremkomstmidler, det eneste som kreves er pågangsmot, tålmodighet og smidighet. Engelsk er i dag som gresk var det i gammel tid, det hjelper oss på de aller fleste steder og i de forskjelligste situasjoner. Beretningene som følger, er av og til selvbiografiske, men faglig saklighet er tilstrebet hele veien.    Alle de som ikke har anledning til å oppsøke stedene som beskrives her, kan likevel gjøre det ved å lese boken, i ro og mak.    Kapittel 1 beskriver situasjonen før den store muren ble reist på begynnelsen av 2000-tallet, den som skiller palestinerne fra jøder, øst fra vest.    «Mitt reisefølge» er en gjenganger i denne beretningen, et trofast nærvær som gjør reisen levende, en som hjelper, spør og forstår. Men her er tale om forskjellige personer, alt etter tid og sted. For reisen er blitt til gjennom 45 år.    Erik Gunnes’ oversettelse av Det nye testamente (NT) er blitt brukt, andre tekster har jeg oversatt selv.    GOD REISE!   

6


INNHOLD

FORORD………………………………………………………………………………………………………… 5 TIDSTABELL OVER TIDLIG KRISTENDOM……………………………… 9 INNLEDNING – Reiser i bibelske land……………………………………………… 15 KAPITTEL 1 Det hellige land…………………………………………………………………………………………… På kryss og tvers i Galilea………………………………………………………………………… Gjennom Jordandalen og Samaria………………………………………………………… Rundt omkring i Jerusalem……………………………………………………………………… Caesarea Maritima……………………………………………………………………………………

23 26 42 61 78

KAPITTEL 2 Ekskursjon til Egypt………………………………………………………………………………… 87 Med Den hellige familie i Kairo…………………………………………………………… 92 Med Den hellige familie i deltaverdenen og i Nildalen…………………… 99 KAPITTEL 3 Antiokia – et viktig knutepunkt………………………………………………………… 113 Til Antiokia fra Damaskus – her møter vi Paulus fra Tarsos…… 115 De første kristne i Antiokia…………………………………………………………………… 126 KAPITTEL 4 Tyrkia – et kristent land?……………………………………………………………………… Misjon i Pamfylia og Galatia – en syk optimist……………………………… Johannes av Efesos – landflyktig på Patmos…………………………………… Ignatius av Antiokia – fangetransport gjennom Tyrkia………………

147 150 161 174 7


KAPITTEL 5 Hellas som misjonsmark……………………………………………………………………… Langs Via Egnatia…………………………………………………………………………………… Medarbeidere – misjon i det sentrale Hellas…………………………………… På nye trakter……………………………………………………………………………………………

187 189 200 214

KAPITTEL 6 Til Roma fra Jerusalem…………………………………………………………………………… 225 Havsnød og skipbrudd – vinter på Malta ………………………………………… 227 Italia – til lands og til vanns………………………………………………………………… 240 KAPITTEL 7 Roma…………………………………………………………………………………………………………… 253 Jøder og kristne – subkulturer i keisertidens Roma……………………… 258 Martyrenes blod er Kirkens sæd………………………………………………………… 272 ETTERORD  Steder som gjenstår og den store sammenhengen………………………… 291


TIDSTABELL OVER TIDLIG KRISTENDOM 73 f.Kr. ������  Herodes’ fødsel 44 f.Kr. ������  Caesar myrdes i Roma; borgerkrig 42 f.Kr. ������  slaget ved Filippi: caesarmorderne faller; Julius Caesar blir erklært «guddommelig» (divus) 40 f.Kr. ������  romerne utnevner Herodes til konge av Judaea 37 f.Kr. ������  Herodes inntar Jerusalem og er romernes vasallkonge 31 f.Kr. ������  slaget ved Actium i Hellas: Octavian blir enehersker; Antonius og Kleopatra flykter til Alexandria hvor de senere begår selvmord 27 f.Kr. ������  Herodes begynner å bygge Sebaste (Samaria); Octavian får tittelen augustus 23 f.Kr. ������  Herodes bygger Herodeion og palasset i Jerusalem 22 f.Kr. ������  Herodes begynner å bygge ny havneby: Caesarea Maritima 18 f.Kr. ������  Herodes begynner å bygge om templet i Jerusalem 10 f.Kr. ������  templet innvies; Caesarea innvies ca. 10 f.Kr. ����  Paulus født 7/6 (?) f.Kr. ����  Jesu fødsel 6 f.Kr. �������  fariseerne gjør opprør i Jerusalem; Herodes’ tredje og siste testamente 4 f.Kr. �������  kong Herodes dør, Palestina tredeles: Arkelaos får Judea og Samaria, Antipas får Galilea og Perea, Filip får Transjordan 6 e.Kr. �������  Arkelaos avsettes; Quirinius holder folketelling, romerne overtar direkte administrasjon av den keiserlige provins Judea; Coponius blir første prokurator; Judas Galileeren gjør opprør 14 e.Kr. ������  keiser Augustus dør og konsekreres; Tiberius blir keiser; Sejanus blir sjef for pretorianergarden 18–37 e.Kr. ����  Josef Kaifas er yppersteprest og romernes mann 9


19 e.Kr. ������  jødene utvises fra Roma 23 e.Kr. ������  Herodes Antipas grunnlegger Tiberias 26–36 e.Kr. ����  Pontius Pilatus guvernør i Judea; Tiberius trekker seg tilbake til Capri 26/27 e.Kr. ����  Johannes Døperens virke; Jesu dåp (?) 27 e.Kr. ������  Johannes Døperen halshugges; kong Agrippa II født 31 e.Kr. ������  Sejanus’ fall 30/31/33? e.Kr. �  Jesu død 32 e.Kr. ������  massakren på galileerne i Jerusalem 33/34 e.Kr. ����  Herodes Filip dør; hans tetrarki legges under provinsen Syria 36 e.Kr. ������  Pontius Pilatus tilbakekalles 36 (?) e.Kr. ����  Stefanus’ martyrium i Jerusalem; Paulus’ omvendelse 37 e.Kr. ������  Tiberius dør; Caius Caligula blir keiser; Agripa II får Filips tetrarki; Josefus født; Nero født; Agrippa i Roma; Kaifas avsettes 39 e.Kr. ������  Herodes Antipas avsettes og forvises 40 e.Kr. ������  jødene nekter å etterkomme Caligulas ønske om å gjøre Jerusalems tempel til et dobbelttempel: for keiseren og for Israels Gud; Filon av Alexandria skriver «Sendeferd til Caius» 41 e.Kr. ������  Caligula myrdes; Claudius blir keiser; Agrippa I blir konge over Judea; Herodes II blir konge av Khalkis 42 e.Kr. ������  Agrippa I begynner å reise Jerusalems tredje mur, arbeidet stanses av keiseren; lar sebedeussønnen og apostelen Jakob henrette 44 e.Kr. ������  Agrippa I dør i Caesarea Maritima 45 e.Kr. ������  Teudas’ revolt slås ned av Fadus 49 e.Kr. ������  jødene utvises fra Roma 50 e.Kr. ������  Claudius adopterer Nero 50/52 e.Kr. ����  Paulus i Korint

10


52 e.Kr. ������  jødisk profet fra Egypt opererer i Judea; Felix blir prokurator; seloter og sikarer driver terror i Jerusalem; Paulus fengslet i Caesarea 53 e.Kr. ������  Agrippa II får Filips tetrarki 54 e.Kr. ������  Claudius dør; Nero blir keiser 58–60 e.Kr. ���  Paulus i fangenskap i Caesarea 60–62 e.Kr. ���  Paulus’ første fangenskap i Roma 62–64 e.Kr. ����  Paulus i Spania, på Kreta og i middelhavsverdenen? 62 e.Kr. ������  Herrens bror, Jakob, henrettes av ypperstepresten Annas II; Peter til Roma? 64 e.Kr. ������  templet står ferdig; Roma brenner; første kristenforfølgelse (lokalt); Josefus i Roma 65 (?) e.Kr. ����  Peters død i Roma 66 e.Kr. ������  opprør i Judea; prokurator Florus flykter landet; opprørerne tar festningen Masada; jødene seirer over Cestius Gallus; Nero er på turne i Hellas; Vespasian får i oppgave å slå opprøret ned 67 e.Kr. ������  Vespasian til Palestina; krig i Galilea; Jotapata faller; Josefus tas til fange; Johannes av Giskala tar ledelsen i Jerusalem 67 (?) e.Kr. ����  Paulus henrettes i Roma 68 e.Kr. ������  borgerkrig i Jerusalem; Vespasian tar Perea, Judea og Idumes; Nero dør 68/69 e.Kr. ����  «firekeiseråret» (Otho, Vitellius, Galba, Vespasian avløser hverandre som keisere); Vespasian utropes til keiser i Caesarea, drar til Egypt; Titus tar ledelsen i krigen mot jødene 70 e.Kr. ������  Jerusalems tempel brenner; de kristne forlater byen 70–100 e.Kr. ���  de fire evangelier blir til 71 e.Kr. ������  Vespasian og Titus holder triumf i Roma: krigen mot jødene blir det nye dynastiets militære legitimering; Herodeion og Makairos faller 74 e.Kr. ������  Masada faller; opprørerne begår kollektivt selvmord

11


75/76 e.Kr. ����  Josefus utgir sitt første verk: «Krigen mot jødene», et propagandaskriv for den nye keiserfamilien 79 e.Kr. ������  Vespasian dør; Titus blir keiser; Vesuvs utbrudd 80 e.Kr. ������  Colosseum innvies i Roma; Capitol brenner 81 e.Kr. ������  Titus dør; Domitian blir keiser 89 e.Kr. ������  astrologer og filosofer utvises 91 e.Kr. ������  tempel og kult til Domitian i Efesos; åpenbaringsboken blir til 95 e.Kr. ������  utrenskninger i keiserfamilien, Flavius Clemens henrettes; Agrippa II dør; Klemens’ første brev (?) 96 e.Kr. ������  Domitian myrdes; Nerva blir keiser 98 e.Kr. ������  Nerva dør; Trajan blir keiser ca. 105 e.Kr. ���  Josefus dør 107–10 (?) e.Kr. �  Ignatius av Antiokias reise, skriver syv brev underveis; dør i Roma 112/13 (?) e.Kr. �  kristenforfølgelser i Bithynia i Pontos (beskrevet av Plinius den yngre i et brev til keiser Trajan) 115 e.Kr. �����  historikeren Tacitus skriver om Nero 117 e.Kr. �����  Trajan dør; Hadrian blir keiser 120 e.Kr. �����  historikeren Suetonius skriver om de kristne i verket «Keiserbiografier» 124 e.Kr. �����  keiser Hadrians reskript til prokonsulen i Asia om de kristne 125 (?) e.Kr. ���  Qadratus, den første kristne apologet 132–35 e.Kr. ���  den annen jødiske krig 135 e.Kr. �����  Jerusalem blir hedensk by med navnet Aelia Capitolina 138 e.Kr. �����  Hadrian dør; Antoninus Pius blir keiser 155 (?) e.Kr. ���  Justin Martyrs første apologi 156/165 (?) e.Kr.  Polykarp drepes i Smyrna 160 (?) e.Kr. ���  Justin Martyrs annen apologi 161 e.Kr. �����  Antoninus Pius dør; Marcus Aurelius blir keiser 165 (?) e.Kr. ���  Justin martyr dør i Roma 12


166 (?) e.Kr. ���  den røde mur i Vatikanets nekropol 177 e.Kr. �����  martyrene i Gallia 180 e.Kr. �����  martyrene i Kartago; Marcus Aurelius dør, Commodus blir keiser 247 e.Kr. �����  Romas tusenårsjubileum 250 e.Kr. �����  første systematiske kristenforfølgelse under keiser Decius; biskop Fabian henrettes 257–60 e.Kr. ���  keiser Valerians forfølgelse 289–302 e.Kr. ��  kristne utvises fra hæren 303 e.Kr. �����  den store forfølgelsen under Diokletian 306–312 e.Kr. ��  toleransetilstand i Roma 306 e.Kr. �����  Konstantin blir medkeiser 311 e.Kr. �����  Galerius’ toleranseedikt 312 e.Kr. �����  Konstantin slår Maxentius 313 e.Kr. �����  universelt toleranseedikt 324 e.Kr. �����  Konstantin slår Licinius 330 e.Kr. �����  innvielse av Konstantinopel

13


Malta

SICILIA

Puteoli

Syracusa

Rhegium

Nikopolis

S

IRO

EPE s Troa s Asso

MYSIA

ASIA

IA

YN BIT

Kauda

Foinike Salmone-neset

Kaloi Limenes

Lasaia?

(Asyut Luxor)

PONTOS

KILIKIA

Pelusium

Gaza

Caesarea Antipatris Azot

Ptolemais

Sidon Tyros

Salamis

Selevkia

Antiokia

KAPPADOKIA

Tarsos

KYPROS

Basta Heliopolis Kairo

Sakha

EGYPT

Nitria Kellia Wadi al Natrun Sketis

Rosetta Alexandria

Damietta

Pafos

Derbe

Lystra

LYKAONIA

Ikonion

TIA LA GA

Ankyra

Adramyttion FRYGIA Pergamon Thyatira Sardos Athen Antiokia Chios Smyrna Korint Filadelfia Efesos LYDIA Kenkreai Trogyllion Samos Perge Hierapolis Kollosai Miletos Attalia Patmos Laodikea Kos LYKIA Knidos Patara Myra KRETA Rhodos

KYRENAIKA

Kyrene

Samotrake

Mitylene Lesbos

Filippi Neapolis Amfipolis Tessalonika Beroia Apollonia

MAKEDONIA

RIA

ILL Y

AKAI A

Roma Tres Tabernae Forum Appii

Jerusalem

JUDEA

Damaskus

SYRIA

ntes Oro


INNLEDNING

REISER I BIBELSKE LAND Dere skal være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser. Lukas, Apostlenes gjerninger 1,8

De første kristne var stadig i bevegelse, får vi inntrykk av fra NT og annen tidlig kristen litteratur. Litteraturen vi har fra det første århundre, viser oss ikke bare stor spredning på kartet, men også en dragning mot imperiets sentrum, millionbyen Roma. Noen ganger er denne frivillig, andre ganger ikke, som var tilfellet med noen av de mest kjente martyrene.    Denne historien skal vi nå ta del i ved å oppsøke de aktuelle stedene som nevnes i NT, spredt som de er over mange moderne land. Selvsyn er prinsippet, det de gamle kalte autopsi med et gresk ord, og som er et viktig prinsipp i mye antikk historieskrivning. Ett spørsmål melder seg straks: Hvordan oppsto denne interessen, trangen til å oppsøke de første kristnes verden, en trang som ble opphav til utallige reiser i fjerne himmelstrøk, til alle årets tider, på lykke og fromme, av og til med livet som innsats? Kort sagt: Hva får et ungt og moderne menneske fra klodens nordligste avkrok, Norge, til å søke seg ned til bibelske strøk for å gå kartet etter i sømmene? Slik gikk det til.    15


først (om morgenen), gjerne i form av dyrekamper eller korsfestelser, så fulgte gladiatorkamper (om ettermiddagen), da ble fangene tvunget til å kjempe mot profesjonelle gladiatorer. Det var først om kvelden at de brukte fanger som levende fakler, for å opplyse keiserens haver. Dette var en straff som tilkom ildspåsettere. Det er ikke vanskelig å passe disse hendelsene inn i det vi vet om avstraffing av kriminelle.    Gruppen er full av spørsmål:    – Hvor lenge varte arrestasjonsbølgene – hvilket år er vi kommet ut i, 65 eller 66?    – Hvor mange slike ble det?    – Hvor ble de kristne internert?    – Hvor stort var antallet kristne – titalls eller hundretalls?    – Var disse forsoningslekene en engangsforeteelse, eller var det flere – varte de til 67??    – Ble kristendommen forbudt etter dette?    – Ble det utstedt lover?    – Hva menes med uttrykket «misunnelse og sjalusi» som dukker opp i noen av tekstene?    – Ble de kristne angitt av jødene? Kan Neros gemalinne Poppaea Sabina ha angitt dem på jødenes vegne? Hun hadde jo sterke jødiske sympatier.    – Ble de offer for rivaliseringer seg imellom, jødekristne mot hedningekristne?    – Straffen vitner om at de kristne ikke var borgere av Romerriket?    Spørsmålene hagler etter min korte fremstilling av saksforholdet. Vi vet ikke hva svarene er på alt dette. Kirkehistorikere, i likhet med romerske historikere, opererer med forskjellige forklaringer.    Der kommer guiden! 280


Hun er en kortvokst romerinne med en liten mappe under armen.   – Avanti! «Følg meg!»    Så bærer det ned i dypet, hurtig og effektivt.    Med ett står vi foran en moderne glassdør, ned enda en trapp – og så befinner vi oss i den gamle nekropolen. Her ligger mausoleer på rekke og rad, de fleste av dem har hedensk utsmykning. Men husk: Vi ser bare en liten del av hele nekropolen. Her er fuktig og varmt, vårt nærvær er ikke særlig gunstig for alle de gamle maleriene.    – Denne muren er fra Konstantins arkitekter, den støtter plattformen kirken ble bygd på.    – Og denne?    – Den er eldre.    – Hvorfor bygget man en ny kirke når den gamle hadde stått i tusen år?    – Den var begynt å bevege på seg – husk, den lå i en skråning.    Vi får kompetente forklaringer på det vi ser, på et engelsk som er tydelig, men litt raskt for mange. Guiden er godt kjent her nede, det kommer mange grupper hver dag, og de tar i turnus å følge dem rundt. De er godt vant til å besvare spørsmål. Nekropolen er blitt et så populært reisemål at folk må melde sin interesse og bestille billetter lang tid i forveien, kanskje et halvt år.    Guiden gjennomgår mausoleene, ett for ett, og alle får anledning til å se inn i dem. Noen av dekorasjonene er kjent fra postkort som hvert år suser verden rundt.    – Her ser dere kapellet de kom ned i da den nye kirken ble reist: Ser dere gullmosaikken i taket, og hullet i denne, på stedet der de hugget seg gjennom uten å vite hva som lå under? Her er askeurner og sarkofager om hverandre, de har benyttet flere former for gravlegging. Her er en hel klan blitt gravlagt, med slaver og tjenestefolk. De yngste mausoleene er de vakreste. Mange er symbolene 281


for hvile eller fred, håp og lengsel. Noen er kristne, mens andre er hedenske. Formen er forskjellig, men innholdet nokså likt.    Vi beveger oss hele tiden oppoverbakke, mot et punkt øverst i gravgaten, den eldste og mest primitive del av nekropolen. Her fant de det gamle minnesmerket over Peters grav, og en vegg med en nisje hvor noen benrester ble funnet. Guiden peker mot en åpning i en av veggene hvor det ligger noen små plastskrin. Så følger historien om utgravningene og alt som skjedde her nede da verden over kriget som verst.    Hvilket sammentreff: Under utbruddet av den største krigen historien har kjent, fant de apostelen Peters grav, akkurat der tradisjonen visste at den lå. Samtidig som hat og vold krevde utallige menneskeliv, oppdaget man martyrens hvilested.    Vi gjør korsets tegn, ber et Fadervår og et Ave Maria og beveger oss stille mot utgangen.    Vel utenfor nekropolen, like ved pavekrypten, prøver jeg meg forsiktig:    – Hva med ryktene om at benene havnet på søppeldyngen ved en feiltagelse, at vi ser noen andre ben?   Guiden smiler mildt.    – Vi har ikke tid til å ta opp alt her nede, nye grupper venter; – vi kan komme tilbake til den saken etterpå.    Men da er hun som sunket i jorden. Alle disse martyrene fra forfølgelsen etter brannen er anonyme, de kalles derfor gjerne med et felles uttrykk: «protomartyrene» («proto»: først, opprinnelig). Det eneste navnet vi kjenner, er Peter selv. Vi blir minnet om dette straks vi er kommet opp i dagens lys igjen og står på den lille piazza ved sakristiet hvor vi møttes (Piazza dei Protomartiri). Der er et lite kvadratisk felt som markeres med et mørkt stenbelegg. Her har obelisken stått, den som i dag pryder Petersplassen, den som utgjorde sentrum i Caligulas og 282


Neros private sirkus, den som har sett det grusomme som skjedde her i kjølvannet av bybrannen. Den skriver seg fra Heliopolis i Kairo, men brakk i to under transporten til Roma. Den har ikke hieroglyfiske innskrifter lik de fleste andre obeliskene i byen, den symboliserer solen og livet på en naken måte, uten forstyrrende elementer.    Vi står på Petersplassen igjen.    Alt ser litt annerledes ut i lys av det vi har hørt og sett der nede. Slik er det hver gang, for du blir aldri ferdig med denne nekropolen. Den har evnen til å føre deg rett tilbake til nytestamentlig tid og til keiser Konstantins kristningsverk. Du har trått ut av vår samtid og inn i apostlenes. Hvilken som er den grusomste, kan diskuteres. Historiens mekanismer kan være svært ubarmhjertige, dette får vi stadig nye bekreftelser på.    Så venter nye utflukter i den evige stad. Vi er på sporet av mannen fra Tarsos og hans siste dager i keiserbyen. Dersom du går til Vatikanet eller til Via Ostiense, vil du der finne trofeene over dem som grunnla denne menigheten. Eusebius: Kirkehistorie, bok 2, kap. 25

Vi er denne gangen på jakt etter de steder som er knyttet til Paulus’ siste opphold i Roma, stedene vi knytter til hans død og så graven selv. Trolig har han reist på nye og gamle trakter etter det første møtet med Roma, slik vi antydet i forrige kapittel. Men vi vet at Paulus døde i Roma og ble begravet der. Ergo må han ha kommet tilbake til byen ved en senere anledning og havnet midt i konflikten mellom staten og de kristne. Dersom han er blitt værende i byen hele tiden, har konflikten innhentet ham på et senere tidspunkt og satt punktum for hans virke. Det er særlig brevene til 283


Timotheos som inneholder opplysninger om det som kan være et fangenskap nummer to i Roma, og som til sist gikk galt.    Det første stedet vi oppsøker, er cistercienserabbediet Tre Fontane.    Her er hele tre kirker, og den ene av dem regnes for å være stedet der apostelen ble henrettet. Siden han var romersk borger, ville dette ha skjedd ved halshugging og ikke i den form som ble Peter til del. I kirken finner vi forskjellige kunstneriske fremstillinger av det som skjedde, særlig legenden som forteller at apostelens hode hoppet tre ganger på bakken etter halshuggingen, og at det hver gang sprang opp en liten vannkilde på stedet (derav navnet Tre Fontane, det er av nyere dato). At han ble holdt fanget her, stemmer for så vidt godt med det faktum at det lå en militærforlegning på stedet. Veien opp til kirken viser oss en del av et romersk veilegeme, og strukturer under den tredje av kirkene stammer fra det som kan være en militær installasjon. Stedets gamle navn var Ad Aquas Salvias. Det lå langs en sidevei til Via Ostiense og stemmer med skikken om at henrettelsen måtte skje utenfor byen.    Her ute er det vakkert og stille. Vi er ikke de eneste besøkende, men atmosfæren er høytidelig og maner til andakt. Ingen snakker høylydt, stedet får oss i sitt grep. Kirken viser frem søylen Paulus skal ha vært lenket til, og selv om vi i dag ikke primært har et forhold til slike relikvier, får den en viss betydning her ute. Vi har jo sett en lignende søyle i Det mamertinske fengsel ved foten av Kapitol, uten at dette overbeviser noen. Men stedets alvor taler til oss. Moderne teologistudenter blir eftertenksomme og respektfulle. For de gamle tradisjonene som knytter seg til apostlenes navn i denne byen, kan ha atskillig historisk bakgrunn, om ikke alle, så ihvertfall noen av dem. Og dette stedet tilhører siste gruppe. Vi setter oss på benkene inne i kirken og reflekterer over Paulus’ dramatiske liv, hver på sin måte. Det er saktens nok å reflektere over.

284


Dette er ikke stedet for spørsmål og svar, vi tar dem heller utenfor når vi tar noen steg på den delen av den romerske veien som er frilagt.    – Vet vi at Paulus var romersk borger?    Jeg stusser litt.    – Han sier det jo ikke selv, men Lukas insisterer på at det forholder seg slik.    – Men hvordan kunne han dokumentere dette?    – Ved små dokumenter som man gjerne bar på, helst en kopi av en original som lå vel forvaret hjemme; dette er ganske kjent. Han kunne når som helst dokumentere hvem han var.    – Hvordan fikk han denne borgerrettigheten?    – Sannsynligvis fra sine foreldre eller besteforeldre, de kan ha vært slaver som kom til Tarsos og senere fikk sin frihet der.    – Lukas nevner disse borgerrettighetene for Paulus og Silas i forbindelse med arrestasjonen i Filippi; var det så alvorlig å piske romerske borgere?    – Ja, det var ikke tillatt.    – Og han kunne ikke henrettes som en vanlig forbryter?   – Nei.    – Med andre ord skiller han seg ut fra de aller fleste andre kristne i Roma?   – Ja.    Studentene kjenner brevene godt, men den historiske bakgrunnen er det de færreste som kjenner noe til. Å ha en klassiker som lærer hjelper. Men spørsmålene overgår svarene – her er fortsatt så mye vi ikke vet. La oss heller holde oss til det som er kjent.    Vi har fulgt Paulus på en lang strekning, rundt en stor del av middelhavsverdenen: fra Jerusalem til Tarsos og Antiokia, til Kypros og Pamfylia, til Galatia og Jonia, til Dardanellene og Hellas, til Malta og Sicilia, til Puteoli og den lange veien til Roma. Dersom han unnslapp byens anslag under første besøk, så har bybrannen gjort dette vanskeligere under det neste. Han kan ha 285


blitt offer for arrestasjonene etter 64. Og slik kan han ha endt sine dager her ute. Hvilket livsløp – hvilken finale.    Brevet Paulus sendte fra Korint til menigheten i Roma, har i et avsluttende kapittel (16) en lang rekke navn på personer han åpenbart har kjent. Men disse passer ikke helt inn i bildet, og det er vanlig å anta at dette er del av et brev til Efesos som vi ellers ikke kjenner til (personene hører hjemme der). Likevel må de ha vært mange som kjente til apostelens skjebne, og de må ha fått utlevert liket og begravd det på et passende sted utenfor byen.    Stedet er en gammel nekropol langs Via Ostiense. Over graven har Konstantins arkitekter bygget en mindre basilika, nærmest et kapell, som ble betraktelig utvidet noen tid senere og til sist fikk den form den har i dag – San Paolo Fuori le Mura: «S. Paul utenfor murene». Den brant i 1823, og under gjenreisningen undersøkte arkeologene graven under høyalteret. Der fant de et skrin med benrester. Over dette lå en marmorplate som bar innskriften «Paolo Apostolo Mart» («Viet apostelen Paulus, martyr»). Slik hadde Konstantins arkitekter skilt ut graven fra de andre, på samme måte som de hadde gjort det på Golgata i Jerusalem og i Vatikanet i tilfellet Peters grav. Dersom våre opplysninger er rette, har man bygget den store kirken etter mål fra den gamle Peterskirken, den som ble revet i renessansen og erstattet med dagens barokke korskirke.    Vi går rundt i det enorme kirkebygget og snakker lavmælt sammen.    – Hvilke andre vitnesbyrd er det om Paulus’ virke i Roma?    Her må vi søke til katakombene for svar. For freskene i Domitillas og Comodillas katakomber på Via Latina minnes ham hyppig. Dessuten finner vi ham ofte avbildet på sarkofager og i mosaikker, som i Sta. Pudenziana. Mange steder er han avbildet sammen med Peter.    – Vet vi følgelig hvordan han så ut? 286


– Ja, – mye tyder på det, for ikonografien er den samme overalt: Han er temmelig skallet, han har langt og tynt skjegg, en litt krokete nese – det finnes også litterære belegg for dette. Moderne kirkekunst respekterer denne antikke tradisjonen.    – Hvor gammel ble han?    – Vanskelig å si, avhenger av når han ble født … Sier vi mellom 50 og 60, er vi rimelig sikre.    Vi vender tilbake til byen – pater fortjener sin kvelds. Katakomben San Sebastiano hører med til historien om Peter og Paulus i Roma.    For alt tyder på at man under forfølgelsestider (kanskje under Valerian, 253–259/60?) gjemte apostlenes ben her ute, inne i byen kunne de ikke alltid være trygge. Stedet er det siste du ser etter en omvisning i katakomben. Her er en hel vegg med bønnerop til de to martyrene.    Altså fikk de ikke hvile i fred, selv i døden. Men straks forholdene ble tryggere, ble deres levninger flyttet tilbake til det opprinnelige hvilestedet. Det er vinter, vinden hyler og regnet slår mot oss, paraplyene vrenges og ugudelige ord kan høres fra den ene og den andre. Men prøvelsenes tid er straks forbi, og vi har tak over hodet. Så følger nedstigningen til det underjordiske Roma, der det alltid er mildt og fuktig. Kjente ansikter smiler til oss i billettskranken – Buona sera, padre!    – Hvor kommer gruppen din fra denne gangen?    – Fra Norge.    – Stakkars dere, vi har et fryktelig vær denne vinteren …    – Ta det helt med ro, søster – alt er verre hjemme …    – Har dere sne?    – Massevis!   – Povera gente! Er det også kaldt? 287


– Minus 20 grader!    Søster korser seg og gir oss inngangsbillettene med et smil som varmer.    Vi er havnet i et hjørne av den oldkristne basilika som ligger under kirken S. Clemente i Colosseumdalen. Her er et moderne alter og mange minnetavler til Kyrillos og Methodios, slavernes apostler, to brødre fra Thessaloniki. Like ved er nedgangen til utgravningsfeltet under. Der har man avdekket første etasje i en høyblokk, en insula, og deler av at større privathus. Dette siste regnes for å tilhøre den Klemens som var en av kirkens første ledere i Roma, han som skrev om apostlenes død i Roma og som vi siterte innledningsvis. I høyblokken finner vi den berømte helligdommen til guden Mithras, som er avbildet overalt.    Tradisjonen hevder at her, i privathuset, var det huskirke – domus ecclesiae – og at dette var grunnen til at man reiste en basilika over på 400-tallet, den vi nettopp har besøkt. Dette vil aldri kunne bevises, men Roma har lang hukommelse, viser det seg, slik vi så tilfellet var i Vatikanet og i San Paolo, og tvilen lar vi komme Klemens til gode.    Men her er mer, ting vi ikke ser.    Under denne underetasjen ligger nemlig restene av hus fra bybrannen i 64, altså et fjerde lag. For de fylte igjen denne del av Colosseumdalen med avfall etter brannen, og bygget over. Men forholdene ligger ikke til rette for utgravninger her. Imidlertid viser de oss hvordan byen vokser i høyden, hvordan man fyller igjen og bygger over gamle rester i stedet for å fjerne dem. Da de reiste middelalderkirken som står her i dag, fylte man først igjen oldtidsbasilikaen fra 400-tallet, å tømme den under utgravningene på 1800-tallet ble en større operasjon.    Vi står foran høyalteret i den øverste kirken, den som er oppkalt etter Klemens. Vi leser innskriften på plaketten under høyalteret: SANCTUS CLEMENS PAPA ET MARTYR HIC FELICITER EST TUMULATUS. «Her er den hellige Clemens begravet, pave 288


og martyr.» På dette stedet hviler også Ignatius av Antiokia, ifølge romersk tradisjon, det vil si de benrester som ble fraktet hit fra Antiokia i 637 og lagt i kirken under, der vi kommer fra. Tradisjonen hevder at han ble kastet for ville dyr, og at noen ben er det eneste som er tilbake av hans jordiske legeme (dyrene skal ha fortært nesten alt, slik vi har sett han ønsket seg). Gjennom et gitter skimter du en beholder med glassvegg, og inne i denne ligger restene.    At han døde i Romas Colosseum hører med til historien, uten at dette hverken kan bevises eller motbevises. Vi står ved reisens slutt.    Vi har fulgt noen av de best kjente av de første kristne på en ferd som går fra Østen til Vesten, fra Jerusalem til Roma. Roma viste seg å være utfordrende og vel så det. Hvor de andre ble av, alle de medhjelperne som dukker opp i NT, vites ikke. Hva skjedde med Silas, Barnabas, Johannes Markus, Aristarkos og alle de andre? Historien tier og fantasien overtar. Legender dukker opp om dem vi ikke har sikker informasjon om. Alle blir martyrer, skjønt vi vet at disse var svært få inntil de store forfølgelsene satte inn.    I stedet for å gi oss spekulasjonene i vold, nøyer vi oss med å følge dem vi kjenner. Og den reisen har gitt oss mange gløtt av de første kristne og den verden som var deres. Den er så underlig lik vår egen: med kriger, svik, grusomheter og bedrag, med grådighet, misunnelse, hat og sjalusi. Men den har også vist oss mot, kjærlighet og utholdenhet, dyder som preger Guds kirke til dagen i dag.    Motsetninger som disse vil sameksistere til tidene ende. Men vi har lært i Roma at de kristne kvalitetene seiret til sist, og at våre venner på denne reisen var villige til å dø for dem.

289


ETTERORD STEDER SOM GJENSTÅR OG DEN STORE SAMMENHENGEN Som det har fremgått av de foregående kapitler, er det fortsatt steder som gjenstår å utforske. Men en del av disse ligger i områder som i øyeblikket er vanskelig å ferdes i; dette gjelder særlig Damaskus, et reisemål som er blitt utsatt mange ganger, inntil det ble for sent, grunnet den arabiske «våren». Dessuten er det usikkert om Petra i Jordan kan være stedet Paulus mener med uttrykket «Arabia» (Gal 1,17), andre og mindre byer virker mer sannsynlige.    Men i det store og det hele er det nytestamentlige kartet dekket. Selvsagt er dette bare en del av det antikke verdenskartet, men det er denne delen som er av størst interesse for nytestamentlige studenter og forskere. Jakten på de første kristne finner sted midt i en oppdagelsesreise som er uutømmelig stor. Vi har derfor mange steder kombinert de to for å få med oss begge.    Det frustrerende er dette at vår kunnskap om de eldste menighetene er så mangelfull. Hva skjer egentlig etter nytestamentlig tid på alle disse stedene? De dukker gjerne opp igjen på et senere tidspunkt, i forbindelse med kristenforfølgelsene, eller etter Konstantins kristningsverk. Men hvordan menighetene utviklet seg i tiden før, er uvisst. Hva skjedde i det sydlige Galatia, med menighetene Paulus hadde grunnlagt? Forsvinner de fra kartet og glir inn i hovedkulturen (som er hedensk), eller varer de like lenge som byene de befinner seg i?    Vi oppdager en viktig utvikling i det materialet vi har sett på – episkopatet oppstår og spres fra øst til vest. Da Ignatius kom til Roma, fant han ingen biskop der, bymenighetene ble fortsatt styrt av presbytere («eldste», vår «prest»). Men det er like før denne viktige institusjonen ser dagen lys overalt, og Ignatius forklarer i sine 291


brev hvorfor den er så viktig. Bevegelsen er derfor de samme som vi har fulgt i de foregående kapitler: fra øst til vest.    Skulle noen få lyst til å oppsøke stedene vi har beskrevet, er det bare å sette i gang. Men gjør det ikke på bakgrunn av moderne reisehåndbøker alene. Det viktigste historiske atlas for den gamle verden er Barrington Atlas of the Greek and Roman World (utg. Richard J. A. Talbert; Princeton and Oxford 2000). Dette er ikke en bok du kan ta med deg i vesken når du farer omkring – den er for stor til det – studer den på hotellet, eller ta den med i bilen dersom du er så heldig å ha en slik til disposisjon.    Det anbefales å reise på egenhånd heller enn i organiserte gruppereiser. Men du gjør ikke klokt i å være helt alene. Dra heller to eller tre.   LYKKE TIL!   

292


På sporet av de første kristne - fra Jerusalem til Roma  

De første kristne reiste flittig. Vi finner dem overalt på det gamle verdenskartet bare hundre år etter Jesu død. I motsetning til moderne r...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you