__MAIN_TEXT__

Page 1


«Freddy edderkopp i kloster» av sr. Ane-Elisabet Røer OP Illustrert av Roy Søbstad © St. Olav forlag 2012 ISBN: 978-821-7024-254-2 Grafisk tilrettelegging: Peter Bjerke Sidenummerering: Mats Tande


FREDDY EDDERKOPP i kloster av sr. Ane-Elisabet Røer OP Illustrert av Roy Søbstad


Forord Kjære barn Vet du hva en nonne eller munk er? Vet du hvordan de går kledd, hva de driver med hele dagen, hvorfor de velger å leve i et kloster, hva et kall er, hvorfor de ikke gifter seg, hvorfor de deler det de har med hverandre, hvordan man blir nonne og hvorfor de er så viktige for deg og meg og for hele Kirken? Få svarene av Freddy Edderkopp – han bor nemlig i kloster! Uten nonnene eller søstrene i Norge ville ikke Kirken vært som den er i dag. Nonnene har drevet sykehus og skoler, de lærer andre om Gud, hjelper mange mennesker som trenger det og mye, mye mer. Viktigst av alt er at de ber for oss – for deg og meg og for hele verden. I dag er det mange mennesker som synes det er rart at noen velger å bli nonne eller munk. Det synes ikke Freddy Edderkopp, og ikke jeg heller. Å være nonne eller munk er et annerledes liv, men det er et veldig viktig, spennende og fint liv. Nonnene og munkene gir livet sitt helt til Gud og Kirken. Derfor har vi mye å takke dem for, og vi kan lære av dem. Jeg er glad for at Freddy Edderkopp i denne boken forteller dere hvorfor og hvordan. Faktisk burde alle barn og ungdommer tenke over hvorvidt de har et kall til å bli nonne eller munk. Takk til sr. Ane-Elisabet fra Sta. Katarinahjemmet for at hun har skrevet denne boken for å lære oss hvordan hun og over 700 000 andre ordensfolk i verden lever. Bli med Freddy Edderkopp på en oppdagelsesreise i et ekte kloster!

Oslo, 2. februar 2012 Ordenslivets dag + Bernt Eidsvig


1. Klosteret Hei! Jeg heter Freddy Edderkopp, og jeg bor her i klosteret! Hva?? Vet du ikke hva et kloster er? Uffda, det tenkte jeg ikke på! Kanskje du vil være med å se? Jeg vet det meste om dette klosteret, skjønner du. Jeg er født her, og familien min har bodd her i generasjoner. Det finnes mange typer klostre. I noen bor det kvinner, i andre menn. Her hos meg bor det kvinner, og de kalles dominikanerinner. Det heter de fordi han som startet denne typen kloster, het Dominikus. Det er nemlig slik at klostrene ofte får navn etter den som starter dem. Dominikus levde for veldig lenge siden, ja, helt tilbake i middelalderen. Han prøvde å lære menneskene om Gud. Det var mange kvinner og menn som ville hjelpe ham med det, og derfor ble det laget et samfunn av mange klostre som fikk navnet dominikanerordenen. De har klostre i hele verden, og mitt ligger her i Oslo, i Norge. Jeg bor i kapellet. Det er en liten huskirke hvor søstrene møtes og ber sammen flere ganger om dagen. Dominikanerbrødrene bor i et annet kloster rett nedi gata. Der bor også fetteren min Jordan, og han har fortalt meg at brødrene har det veldig likt slikt vi har det her hos oss. Du kan tro at søstrene ber pent – og spesielt når de synger! De kan nemlig be på mange forskjellige måter. Noen ganger leser de, andre ganger synger de, og noen ganger sitter de bare helt stille her i kapellet og snakker med Gud inni seg. Da er det så fredelig og godt, og jeg passer alltid på å være i kapellet. Jeg sitter høyt oppe i hjørnet mitt. Der har jeg god utsikt, kan du tro, for hjørnet mitt er rett over tabernakelet. I tabernakelet oppbevarer søstrene Kristi legeme, og det er så hellig at en rød lampe alltid lyser ved siden av, for å vise at Jesus er der. Jeg elsker evighetslampen. Den får meg til å falle til ro, og jeg kan sitte i timevis og bare smile mot tabernakelet. Da føler jeg at Gud snakker til meg og at han elsker meg. Jeg tror at søstrene føler det samme, for jeg ser ofte at de smiler.

9


Andre ganger kan de være bekymret, og da ber de gjerne stille mens de kneler ned. De kan også ha med seg et lys som de tenner foran tabernakelet, eller ved den vakre statuen av Jomfru Maria bakerst i kapellet. Når de gjør det, vet jeg at de ber om noe helt spesielt og viktig, og da pleier jeg å gå nærmest mulig for å smuglytte. Jeg vet jo at det ikke er bra å spionere, men jeg liker å høre hvem søsteren ber for. Det kan være for mye forskjellig: for at en jente som er syk, skal bli frisk, for at en far som er arbeidsledig, skal få jobb, for at en gutt skal like seg bedre på skolen, og for mye, mye annet. Ja, søstrene ber så gjerne for folk at mange til og med kommer innom og spør om de kan be for alt det som bekymrer dem. Men det jeg altså elsker aller mest, er når søstrene synger! Da står de på hver sin side i kapellet og synger i to grupper. Den ene gruppen begynner å synge, mens den andre svarer med neste strofe. De synger salmer fra Bibelen, og siden jeg har bodd her noen år, kan jeg de fleste tekstene utenat! Åh, det glemte jeg å forklare. Selvsagt har du rett: Jeg kan ikke lese! Men heldigvis er det slik at søstrene synger de samme tekstene om og om igjen. De samler seg flere ganger om dagen for å synge bønnene, og når de etter noen uker er ferdige med hele boken, begynner de forfra igjen. Denne typen bønn kaller de tidebønn, for de synger den til faste tider hver dag. Og når man ber på denne måten, uten stopp og om og om igjen, da skal jeg si at man lærer seg alt utenat! Ja, nå kan jeg salmene så godt at jeg synger en strofe for meg selv i ny og ne. Når jeg er redd, hvisker jeg for eksempel: «Gud, kom meg til hjelp!»

10


2. Søster Agates slør Det er jo ikke så mange som besøker meg her i kapellet, men søstrene kommer flere ganger om dagen, både alene og sammen. Først trodde jeg at de ba hele tiden. Men, neida, jeg tok mektig feil! En dag hoppet jeg nemlig ned på sløret til søster Agate, og jeg skal si at jeg fikk oppleve mye spennende! Hva? Vet du ikke hva et slør er? Åh, jeg glemte helt å forklare at søstrene og brødrene går med litt andre klær enn det vi andre er vant med. Det er ikke slik at man må ha rart tøy for å bo i kloster, men søstrene mine har det. De går nemlig i fotside, hvite kjoler. Rundt livet har de et belte, hvor det henger en lang rosenkrans. Det er en bønnekrans. Dessuten har de på seg noe som kalles et skapular. Dette henger ned som en slags lang tøyremse foran og bak på kjolen. Før i tiden, har bestemor fortalt meg, var skapularet et forkle som skulle beskytte drakten, men i dag tar de gjerne enda et forkle utenpå skapularet, for at det ikke skal gå i stykker. Søstrene mine har også et sort slør, et slags langt skaut på hodet, og det var i dette sløret til søster Agate at jeg klarte å henge meg fast. Den første dagen i sløret gikk vi – eller rettere sagt søster Agate – gjennom et stort rom med bøker. Jeg tror man kaller det et bibliotek. Jeg var henrykt, for vi edderkopper synes at biblioteker er moro. Det er så mange bøker å gjemme seg bak, skjønner du, og gjemsel er innmari gøy. Jeg skal si at dette var et stort bibliotek! Ikke bare var det bøker i to svære rom, men jammen var det masse bøker i gangene også. De tok nesten pusten fra meg, og jeg strakk hals fra sløret for å se om noen av slektningene mine var der. Jeg så ingen. Kanskje hadde de gjemt seg, for det satt nemlig en søster der som leste og noterte. Akkurat det irriterte meg, for jeg ville gjerne møte familien min. Men istedenfor å bli sur, valgte jeg å legge meg helt flat på toppen av sløret, så søsteren ikke skulle se meg. Det var kanskje unødvendig, for hun leste en veldig interessant bok og la nesten ikke merke til oss. Hun bare smilte og nikket.

11


Vi gikk videre gjennom en korridor. Idet vi passerte en dør, hørte jeg en stemme som sa: «Vi ber ikke bare i kapellet! Alt vi gjør, skal være en bønn! Ja, selv oppvasken! Det skal være en tjeneste for Gud, et offer for ham.» Du kan tro at jeg ble nysgjerrig. Bestemor har nemlig fortalt meg om Gud, og siden da har jeg alltid hatt lyst til å vite mer. Og nå satt jeg her, i et slør, i en korridor, mens de snakket om Gud i rommet ved siden av! Jeg må innrømme noe ... Det er noe ved meg som ikke er helt bra. Jeg er nemlig så ufattelig nysgjerrig! Og nå var det så viktig for meg å høre mer av samtalen der inne, at jeg begynte å hoppe opp og ned og dra i sløret til søster Agate. Hun merket ikke noe – jeg er nemlig en veldig liten edderkopp – og gikk videre. Men plutselig fikk søster Agate en telefon og stanset likevel. Jeg kikket meg raskt rundt, smatt ned fra sløret, smøg meg bort til døra og krøp inn under en sprekk. Endelig skulle jeg, Freddy Edderkopp, få lære mer om Gud!

13


3. Panikk i novisiatet Inne i rommet satt det flere søstre rundt et bord. Det så ikke ut til at de spiste, for det sto bare en vannmugge og et glass på bordet. En av dem snakket masse, mens de andre lyttet og nikket. Jeg satte meg helt stille borte ved døra, siden jeg var redd for å miste søster Agate av syne. Det ville nemlig ikke være så lett for meg å finne veien tilbake til kapellet. For du forstår, jeg er ikke alltid like lydig, og dette var første gang jeg var utenfor kapellet. «OK!» sa søsteren. Hun var tydeligvis læreren. «Bønn er ikke bare ord! Det er selve livet! Vi er bønn når vi gir livene våre til Gud og lar Gud bo i oss og virke i oss.» Søsteren som snakket, trakk pusten og fortsatte forklaringen. «Vi er ikke her for vår egen skyld! Vi er her fordi Gud ønsker det av oss, og fordi han ønsker å bli kjent med menneskene gjennom oss!» Hun tok en slurk av vannet. «Vi er hans sendebud, hans redskap! Og der ute» – hun pekte mot vinduet – «venter en vi ennå ikke kjenner! Der venter en som trenger oss!» Det var tydeligvis vanskelig å forklare dette, for søsteren tok enda en slurk av vannglasset og tørket seg lett over pannen. «Vi er her for å bringe Guds kjærlighet til menneskene. Hvordan vi skal få det til, vet vi kanskje ikke. Men det er derfor vi er her, verken for mer eller mindre!» Jeg satt og funderte på dette da jeg plutselig hørte et skrik. «Iiiiiiiik! En EDDERKOPP!» Jeg så meg fort rundt. Så herlig, tenkte jeg, at jeg treffer noen av slektningene mine her! Ikke før jeg hadde tenkt tanken, forsto jeg at edderkoppen, det var meg … «Jeg bare takler ikke EDDERKOPPER!» hylte søsteren, mens en annen begynte å le. «Den er da underlig liten til å ta sånn på vei for», fniste hun idet noen reiste seg.

14


Jeg har aldri helt forstått det der med ikke å like edderkopper, men denne gangen hadde jeg ikke mulighet til å ta opp diskusjonen. En av søstrene hadde allerede en bok i hånden, og den så tung ut. Jeg pilte over gulvet for å finne meg et gjemmested, men det var bein over alt. «FÅ DEN BORT!» skrek den livredde søsteren. Også jeg var redd nå. Jeg føk hit og dit som i en virvelvind, og overalt trampet det føtter etter meg. Da jeg begynte å pile oppover bokhyllene, ble det virkelig vanskelig. Flere søstre prøvde å slå etter meg med bøker. «Jeg trodde bøker skulle leses, jeg!» ropte jeg fortvilet, men de forsto ikke hva jeg sa. Akkurat idet en tung bok kom fykende, åpnet døra seg, og jeg så min elskede søster Agate. Boka smalt i veggen noen millimeter fra meg. I panikk tok jeg sats og hoppet alt jeg maktet mot det herlige sløret. Midt i svevet hørte jeg noen rope «PASS VANNGLASSET!», og det neste jeg hørte, var et splæsj og et skrik. Jeg krøp fort under sløret, for det var så klissvått at det ikke var mulig å sitte på det. Deretter ble døra lukket igjen, og jeg pustet lettet ut. Søster Agate snakket fremdeles i telefonen. «Det var bare novisiatet», sa hun. «Heldigvis har vi noviser, men at de skal lage slik rabalder for en stakkars liten edderkopp, er jo litt i overkant! Jeg må dessverre legge på, for jeg må nok skifte!» Selv var jeg aldeles skjelven etter oppstyret. Men nå var jeg i sikkerhet, og søster Agate ante ikke at jeg var der. Til alt hell passerte hun kapellet på vei til rommet sitt, og jeg klarte å hoppe av og smyge meg inn og opp i det trygge hjørnet mitt.

16


4. Bestemor edderkopp Fremdeles var jeg skvetten etter episoden med vannglasset, men tok neste morgen mot til meg og hoppet ned på sløret igjen. Jeg var ikke høy i hatten og krabbet derfor under sløret. Idet vi vandret rundt, våget jeg å titte forsiktig frem. Jeg la merke til at søstrene gjorde veldig mye forskjellig. En søster lagde mat, en annen arbeidet i hagen. En tredje søster satt på kontoret og strevde med en kalkulator, mens en fjerde snakket i vei og tok imot en gjest. En femte søster skulle på joggetur. Uansett hvor jeg snudde meg, så jeg søstre i farta. Jeg ble nesten svimmel, følte meg ganske trett og krabbet derfor lenger under sløret og dekket meg med noen av hårlokkene til søster Agate. Jeg kjente at hun vandret videre inn en dør, og jeg hørte søstrene synge. Da forsto jeg at jeg var tilbake i kapellet. Det var så trygt og deilig at jeg rent glemte å krabbe ut og redde meg opp i hjørnet mitt. Jeg sovnet, rett og slett, og da jeg våknet igjen og tittet frem, var alle søstrene samlet. Jeg var jo vant til akkurat det, men noe var annerledes. Dette var ikke i kapellet hos meg! Jeg gned meg i øynene, krøp forsiktig frem og listet meg oppover sløret. Til min store skrekk var søsteren som var redd for edderkopper der, og med ett øye festet på henne smøg jeg meg varsomt oppover. Jeg måpte da jeg var på toppen og så en spisesal! Senere har jeg lært at søstrene kaller det for refektorium. Bordet var formet som en hestesko, og alle satt slik at de kunne se de andre. En av søstrene tok på seg et forkle og begynte å servere. De pratet hyggelig sammen og fortalte litt om dagen sin. De småsnakket og lyttet til hverandre. De var som en flott, liten familie! Da det var tid for kaffe, sa søster Agate noe jeg ikke riktig forsto. Hun gledet seg til at Anna skulle få drakten samme kveld og at søster Elise skulle avlegge evige løfter om noen dager. Det var visst sr. Elise som var redd edderkopper.

17


Jeg forsøkte å huske hva bestemor fortalte om drakten og løftene. Som liten satt jeg ofte hos bestemor om kvelden mens hun fortalte. Det er sånn vi edderkopper har skole – vi lærer rett og slett av det de gamle forteller oss! Det var etter dagens siste tidebønn at vi samlet oss. Da var det stille i huset, og vi fikk besøk av andre familiemedlemmer: søsknene mine – Peter, Rosa, Katarina og Imelda – og fettere og kusiner. Da jeg våget meg ned i søster Agates slør, hadde de allerede funnet seg bolig andre steder i klosteret eller i klosterhagen. Fetter Jordan hadde flyttet til brødrenes kloster. Selv hadde jeg aldri vært utenfor kapellet, for jeg var fortsatt så liten. Jeg elsket disse kveldene når alle var sammen og vi hørte gamle historier. Det var flest historier om oss selv, for vi skulle lære å te oss som edderkopper, men bestemor var nøye på at vi visste mye om søstrene og brødrene. Jeg forsto fort at søstrene ikke var født i klosteret, slik som jeg er. Nei, de kom dit som voksne! «De velger å bo i klosteret», forklarte bestemor. Jeg undret meg ofte over at de valgte å bo i kloster istedenfor å dra ut i verden og oppleve masse spennende, for på den tiden hadde jeg selv lyst til å se hagen, porten og alle de andre underlige stedene hvor slektningene mine bodde. Bestemor forklarte at søstrene og brødrene levde lenge sammen med foreldrene sine før de var store nok til å ta egne valg. «Noen mennesker velger å bli brannmann, lege, lærer eller noe annet viktig, mens andre velger å leve i kloster fordi de tror Gud ønsker det av dem. Ja, det er som om Gud står og roper og kaller på dem helt til de hører ham. Et kall er når Gud inviterer noen til å følge ham på en helt spesiell måte.»

18


Når hun fortalte om kallet, ønsket jeg ofte at det var meg Gud valgte og ropte på, og jeg drømte om hvordan jeg skulle følge ham og gjøre alt han ba meg om. Da smilte bestemor og fortsatte å forklare. «Gud kaller», sa hun, «men det er ikke alt. Mennesket må også svare på kallet. De må si ja til Gud og til alt han ønsker av dem. Og sier de ja, avlegger de løfter overfor Gud og hverandre om at de alltid vil følge ham.» Jeg husker at Mia, en kusine av meg som bodde i hagen, en gang sa at også hun ville avlegge løfter, slik at hun fikk like fin drakt som søstrene. Da lo bestemor. «Den drakten får søsteren eller broderen mange år før de får lov til å avlegge løfter! De får den når læretiden begynner, og må gå i lære i mange år før de avgir evige løfter og gir seg til Gud for alltid!» «Det er slik», pleide bestemor å si, «at læretiden går i etapper. Først er de postulanter, og deretter får de drakten og blir novise for noen år. Så avlegger de løfter for et par år og heter plutselig junior eller student eller noe sånt. Da tester junioren om hun klarer å leve et liv bundet av løfter. Så avlegges løftene på ny, men da for hele livet!» Når bestemor var ferdig med å forklare, ble hun alvorlig. «Men det hender at noen forstår at dette livet ikke passer for dem. Da leverer de drakten tilbake og reiser igjen.» Sånn er det ikke med søster Elise, tenkte jeg. Hun skal avlegge evige løfter ganske snart. Jeg tittet bort på henne. Hun satt der blant de andre søstrene og nippet til kaffen. Det var da jeg bestemte meg! Jeg ville være med på løfteavleggelsen, koste hva det koste ville! Men siden jeg ikke visste hvilken dag løfteavleggelsen var, besluttet jeg å sette meg i sløret til søster Agate hver morgen og ikke hoppe av igjen før etter siste tidebønn på kvelden.

20


5. Løftene Søstrene brukte lang tid på kaffen, og jeg fikk derfor god tid til å fundere over at det tok så lang tid å bli søster eller bror. Det var jo som en hel utdannelse! Med ett hørte jeg en hvesende lyd. Til min store skrekk så jeg min kusine Mia henge rett over meg. Jeg var ikke særlig glad for å se henne, for hun kunne være så voldsomt slem. Og nå hang hun der og dinglet bare et lite stykke over hodet mitt. Hun hadde firt seg ned fra taket og hang etter lina hun hadde laget, mens hun holdt på å slafse i seg en flue. «Har’u bytta skall alt!» lo hun mot meg idet hun tok en jafs av flua. Kanskje må jeg forklare dette litt. Det er nemlig slik at vi edderkopper bytter skall et par ganger mens vi vokser. Da spinner vi oss fast etter beina og vrikker oss ut av skallet, og vips så har vi et annet skall, litt større enn det forrige. Å si «har’u bytta skall alt!» til en edderkopp er en stor fornærmelse. Ja, det er som om kameraten din skulle kalle deg for «barnerumpe» eller noe sånt. Det er rett og slett ganske ille. «Jeg bare ser meg rundt», mumlet jeg og håpet at hun ville forsvinne. «Ja, det må jeg sannelig si!» flirte hun tilbake. «Ikke mange edderkopper som bruker den metoden der!» Hun himlet med øynene og pekte på sløret til søster Agate. Jeg latet som om jeg ikke hørte henne, for selv om jeg ikke innrømmet det, visste jeg at metoden var litt utenom det vanlige. «Bor ikke du i hagen?» spurte jeg for å bytte tema. «Jo da!» Hun tok en ny bit av flua. «Eller, jeg bodde der!» Hun pekte mot vinduene. «Jeg flytta inn hit i spisesalen for en stund siden. Mye deilige fluer her, forstår du. Dessuten regner det ikke her inne.» Siden jeg ikke svarte, firte hun seg lenger ned. «Er det noe galt, eller, Freddy? Vil du kanskje ha en bit? Den smelter på tunga …» sa hun syrlig og viftet med flua foran meg.

21


Mia firte seg enda nærmere. Det var ikke lett å overse henne, for Gud har gitt edderkopper åtte øyne slik at vi ser i alle retninger på en gang. Ofte er det en fordel, men ikke med Mia dinglende. Det gode med det der og da var at jeg kunne holde ett øye på søster Elise, to på søstrene og et par på Mia. Hun fartet mye opp og ned lina. Heldigvis var søstrene så opptatt at de ikke enset oss. Søster Elise hadde heldigvis ikke sett oss, men det var bare snakk om tid. Jeg smilte derfor lett mot henne og sa: «Nei da, det er ikke noe galt med meg. Jeg bare funderer på det med løftene …» «Løftene?» Mia måpte. «Ja», sa jeg, «de avlegger løfter!» Mia forsto ikke. «Det jeg ikke skjønner», sa jeg, «er hva de avlegger løfter om. Hva er egentlig løftene?» «Hva er løftene??!!?» Mia sperret opp øynene «Veit du ikke det? Og jeg som trodde du hadde skifta skall!» Hun lo rått og mistet nesten flua. «Er du helt dum eller noe, søtnos? Du må slutte å tenke så mye! Spiller det noen rolle for deg og meg hva de avlegger løfter om?» Jeg ble sint, satte tre av øynene mine i henne og skrek: «Det betyr noe for MEEEEG!» Mia, som er en hageedderkopp og mye større enn meg, moret seg. «Åh, så da, søten!» smilte hun hånlig. «Vi edderkopper, gutten min, filosoferer ikke over noe som ikke har med oss å gjøre! Nei, du, vi spiser fluer. Det er det vi gjør!» Så tok overlegne Mia enda en bit av den store flua. Det var da jeg oppdaget Imelda, søsteren min, i taket et stykke over meg. Hun gjorde tegn til at jeg ikke skulle bry meg om Mia, og så festet hun en line og firte seg ned til meg. «Enda en i familien som har gått fra vettet!» stønnet Mia idet Imelda satte seg ved siden av meg på sløret. «Jeg trodde du bodde i en av cellene», hvisket jeg til Imelda. Cellen er rommet til søstrene, det er der de sover, arbeider og trekker seg tilbake. «Jo, jeg gjorde det», svarte Imelda. «Men en kald natt krøp jeg inn i sengeteppet for å holde varmen. Og da søsteren skulle re senga om morgenen, falt jeg ut!»

22


Imelda så trist ut – hun savnet cellen sin. «Da søsteren hadde kommet seg etter sjokket, tok hun et papir og løftet meg opp i det. Så ristet hun papiret ut av vinduet ... Det var bare flaks at jeg klarte å komme meg inn hit i refektoriet. Nå må jeg dele plass med Mia, for jeg kan ikke veien tilbake!» Jeg nikket og syntes inderlig synd på Imelda. Hvordan kunne hun overleve sammen med Mia? «Mia har ikke forstått noe», hvisket Imelda. «Søstrene deler alt. Får en av dem noe, deler hun med de andre. Men Mia … Jeg er heldig om jeg får så mye som en knott. Hun tar alt!» Jeg svelget og strøk Imelda forsiktig over det ene forbeinet. «Selvsagt tar jeg alt», glefset Mia. «Jeg er størst, er jeg ikke?» Imelda svarte ikke. «Bestemor sa alltid at vi skulle leve som søstrene og brødrene!» ropte jeg mot Mia. Jeg ville forsvare søsteren min. «Ha! Den får du dra lenger opp på sløret med!» Mias latter var skremmende. «Leve som søstrene og brødrene? Sa du det?» Jeg nikket surt. «Det er umulig! Løftene de lever, kan vi edderkopper aldri klare!» Mia spyttet. «Hun har litt rett», hvisket Imelda. «Søstrene og brødrene lover å leve noe de kaller fattigdom, kyskhet og lydighet.» Jeg nikket og sendte Mia et rasende blikk. Hun bare lo. «Ikke bry deg», hvisket Imelda, men jeg mislikte at jeg ikke kunne leve som søstrene og brødrene. «Mener du at bestemor LYVER!!??» Imelda grep tak i meg idet jeg reiste meg for å gyve løs på Mia. «Vi kan ikke leve løftene, Freddy», hvisket hun og holdt meg fast, «men vi kan prøve!» «Hvordan da?» hvisket jeg ivrig. «Ved å leve sammen på en god måte, slik at alle får det bra», hvisket hun. «Ikke bare vår egen familie, men alle og over alt. Det er dette søstrene og brødrene prøver å få til.» Men jeg ble bare enda sintere. «Og hvordan er det mulig?!» skrek jeg. «Du ser hvordan Mia plager oss og ikke lar deg få nok mat! Kaller du det å ha det godt?» Imelda strøk meg over forbeinet før hun svarte. «Det er jo ikke lett å leve slik», smilte hun, «og det er ikke enkelt for søstrene og brødrene heller. Det er derfor de har løftene. Løftene hjelper dem til å huske hvordan de skal leve.»

24


6. Fattigdom, kyskhet, lydighet «Og hvordan skal fattigdom, kyskhet og lydighet kunne hjelpe noen til å leve godt??» Mia hang over oss med et hånlig flir. Hun skremte meg, men for første gang var jeg nesten litt enig med henne … Jeg kunne ikke forstå disse rare løftene. Imelda holdt meg fremdeles fast. «Det hjelper ikke å slåss», trøstet hun, «det løser ingen problemer. Jeg skal heller forsøke å forklare.» Imelda satte seg og tenkte litt før hun begynte. «Fattigdom betyr ikke at søstrene og brødrene er fattige og sulter. Det betyr at de ikke eier noe selv. Får de en gave, gis den til fellesskapet.» Hun pekte utover søstrene. «De gir fra seg det de har eller får, og så får de det de trenger. Det er som om jeg fanget den flua til Mia og et par til, mens du bare fanget en liten møll. Så la vi alle fluene mine og møllen din i en bunke og eide dem sammen …» Mia var med ett rett over oss – rasende! «Det kommer ikke på tale!» skrek hun og viftet med flua. Jeg ble redd, glemte alt om slåsskamp og ville pile ned under sløret, men Imelda stanset meg. Hun overså Mia og fortsatte rolig: « … så fikk du den største flua fordi du var minst og trengte den mer enn Mia og meg.» «ALDRI!» skrek Mia. Hun ville fortsette, men Imelda avbrøt. «Hvis vi får besøk av en fremmed edderkopp, får han en av fluene også!» Mia eksploderte. «Hvordan kan jeg bli rik dersom vi deler alt!?» «Det er nettopp det som er poenget!» ropte Imelda. «Ingen blir rike, men alle har det de trenger! Alle skal ha det godt – både søstrene selv og de som er rundt dem!» «Og kyskhet?» spurte jeg raskt for å skifte tema. Imelda var irritert og sendte Mia et knusende blikk. «Det betyr at søstrene ikke har kjæreste eller gifter seg. De elsker Gud så høyt at de ønsker å dele livet med ham. De er liksom gift med Gud!» Jeg nikket, men forsto ikke, så Imelda fortsatte. «Kan vel noen være gift med to samtidig?» Jeg ristet på hodet og mumlet at det kanskje ville være litt slitsomt.

26


«Mer enn slitsomt!» lo Imelda, «for hva skulle søster Elise gjort dersom hun både var gift og hadde mange barn, og samtidig var bundet helt til Gud? Hva om Gud ønsket at hun skulle følge ham til andre siden av jorden fordi det også var barn der som trengte henne?» Jeg trakk på skuldrene. «Det ville jo bli et problem!» slo Imelda fast, «for da ville søster Elise ha forpliktelser til mannen og barna sine, men også til Gud og barna på den andre siden av jordkloden! Da er det bedre at hun velger å leve med Gud fullt og helt, så hun er friere til å dra avsted med ham dersom han ønsker det!» «Hva babler du om?!!» Det var Mia igjen. «Først skal vi dele fluer, og nå skal Gud komme og flytte søstrene våre til andre siden av jorden! Det tillater jeg ikke!» Mia la forbeina i kors og prøvde å se truende ut. «Og hvorfor ikke, om jeg tør spørre?» skjøt Imelda inn. «Jeg tillater det bare ikke!» Mia tok et glefs av flua, som hun fortsatt tviholdt på. «Du er bare redd for at fluene skal forsvinne når det ikke er noen her til å glemme å sette inn syltetøyet», ertet Imelda. «Kanskje det», sutret Mia, «men jeg tillater det allikevel ikke …» «Men hvorfor må Gud ta søstrene med til andre siden av jorden?» spurte jeg skuffet. Heller ikke jeg likte tanken. Imelda så på meg og tenkte hardt. «Det er som med oss edderkopper», sa hun. «Når vi er små, kan vi klatre opp på et strå. Der kan vi sende en line opp i lufta, og så lar vi vinden føre oss langt av sted. Når vi lander, vet vi ikke hvor vi er, men vi begynner å leve der med en gang – akkurat slik som edderkopper skal leve!» Jeg nikket tvert, for jeg forsto ikke poenget. «Sånn er det også med søstrene og brødrene. Når de gir seg til Gud, er det som når vi gir oss hen til vinden. De kan føres hvor som helst, og der de lander, lever de videre som søstre og brødre skal leve.» Imelda smilte tilfreds og fortsatte. «De blir på en måte eventyrere som er på spennende oppdagelsesferd med Gud. De vet ikke hva som venter bak neste tre eller neste sving. De har det kjempespennende, rett og slett.»

27


Jeg strøk forsiktig søster Agate over sløret. Jeg ville ikke at hun skulle tas av vinden og føres langt bort. «Han kan ta hvem han vil, men ikke søster Agate!» slo jeg fast. Imelda lo. «Klart han kan! Søster Agate har lovet å følge ham. Det er nettopp det som er det tredje løftet: lydighet! Lydigheten er det viktigste av de tre løftene. Det er kjærligheten! Det er den som får søstrene og brødrene til å følge Gud og til å gjøre alt det han vil.» «Hørte jeg lydighet?! He he, den er jeg for», skjøt Mia inn. Latteren hennes fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. «La oss leve i lydighet!» skrattet hun, «men de to andre greiene får de drive med sjøl! Okay?» Mia triumferte. «Jeg er sjefen! Og dere gjør som jeg sier! Oppfattet?» Både Imelda og jeg ristet kraftig på hodet. «Du Freddy», smilte hun hånlig, «ville ikke du leve som søstrene? Hmm? Vi tror vel ikke at bestemor lyyyyyyver? Gjør vi??!» Jeg svelget og forsto at dette kunne ende ille. Mia firte seg helt ned. Flueånden sto fra munnen hennes. Da jeg ikke svarte, smilte hun bredt, tok en bit av flua og lot den smelte på tunga. «Freddy-gutten», smilte hun. «Fra nå av skal vi leve som søstrene. Vi skal leve som en familie og eie alt sammen.» Hun tok en pause og sugde på flua. «Jeg er selvsagt leder! Derfor bestemmer jeg at dere fanger fluer, og jeg spiser dem!» «Det skal vi bli to om!» skrek jeg, klar til å slåss. Men Imelda, som er mye klokere enn meg, holdt meg fast. «Det er ikke slik det foregår», forklarte hun Mia. «Lederen er valgt av søstrene. Hun velger ikke seg selv.» «Vel», sa Mia, «ingen problem». Hun strakk på beina. «Det vil jo være klokt å velge meg. Jeg er stor, er jeg ikke …?» Hun strakk seg igjen, og jeg svelget da det slo meg hvor diger hun egentlig var.

29


«Jeg tror ikke jeg liker den lydigheten …», hvisket jeg til Imelda. Da jeg så på henne, forsto jeg at jeg ikke var den eneste som var redd. «He he, da er vi vel enige?» lo Mia så godt at noe av flua hun hadde i munnen, sprutet ut over oss. «Jeg er lederen, og dere gjør det jeg sier!» «Vi må gjøre noe!» hvisket jeg engstelig. Imelda nikket. «Hva om vi gjemmer oss? Vi kan smyge oss under sløret ...» Vi festet raskt hver vår line til sløret og begynte å fire oss sakte ned kanten. Det var et godt stykke ned til der vi kunne krype inn. Mia var med ett over oss. «STOPP! Hva gjør dere?» «Åh, ingenting», smilte Imelda. «Ingenting?» Mia freste. «Jeg skal lære dere å gjøre ingenting! Dagdrivere! Sett i gang! Jeg vil ha fluer! Freddy, bort dit!» Hun pekte mot et kjøleskap i det ene hjørnet av rommet. Siden jeg ikke beveget meg, tok hun tak i meg og begynte å dra. Heldigvis fikk Imelda fatt i ett av beina mine og holdt igjen. «Du tar feil, Mia!» skrek hun. «Lederen skal ikke herje og kommandere! Hun skal vise omsorg og sørge for at alle har det de trenger!» Det var da det uheldige for Mia inntraff. Og det uheldige for henne, var det heldige for oss. Hun dro og slet i meg, og Imelda holdt meg fast. I kampens hete glapp Mia det lille som var igjen av flua, og biten fløy gjennom rommet og rett inn i kinnet på søster Elise. Det ble helt stille da søster Elise hylte. «Slapp av, søster Elise!» hørte jeg noen rope. «Det er bare en edderkopp.» «Bruk for all del ikke vannmuggene», lo en annen. Hagesøsteren kom bort til søster Agate. «Åh, så søt den er», sa hun henvendt til de andre søstrene. «Det ser ut som om edderkoppen snakker med deg, søster Agate. Utrolig!» «Pliiiiiiiiiis», hørte jeg søster Agate si. «Kan du fjerne den? Jeg er ikke så begeistret for å ha edderkopper hengende over hodet på meg!» Men hagesøsteren tok tak i lina, kuttet den med et raskt rykk og bar den – og Mia – bort til vinduet. Og vips, så var hun kastet ut i hagen igjen!

30


7. Ikledningen Etter middag gikk søster Agate opp til cellen sin, mens både Imelda og jeg satt trygt under sløret hennes. Du kan tro jeg var spent på å se en klostercelle! Men for å være ærlig ble jeg skuffet. Det var en seng, et skrivebord, en hylle og en stol. Dessuten var den ganske så liten. Først da søster Agate satte seg ned og leste, forsto jeg hvor viktig cellen var. Det var så stille og godt – ja, omtrent som nede i kapellet hos meg. Søster Agate koste seg. Ofte la hun boken fra seg og noterte noe på et ark. Noen ganger hvisket hun noen ord, som om hun snakket med noen. Det tok en stund før jeg forsto det, men det er helt sant: Hun snakket med Gud! Så smilte hun til krusifikset som hang på veggen. Mens hun satt slik, krøp Imelda ned fra sløret og vinket til meg. Hun hadde funnet veien hjem! Søster Agate og jeg fikk ikke være lenge i cellen. For telefonen ringte, og hun måtte løpe ned for å ta imot noen som kom til klosteret for å få hjelp. Hun fortet seg, som om det var selveste Jesus som kom. Hun lyttet lenge til det gjesten fortalte. Jeg vet ikke hva de snakket om, for bestemor har fortalt meg at slike samtaler er private og hemmelige. Derfor puttet jeg noe av søster Agates hår i ørene, for ikke å høre. Men at det var noe trist, forsto jeg, for gjesten gråt, og søster Agate gikk etterpå ned i kapellet og tente et bønnelys foran tabernakelet. Mens vi var i kapellet, tenkte jeg at jeg ville krabbe ned fra sløret og opp i hjørnet mitt, men jeg var så betatt av bønnelyset at jeg glemte meg. Derfor var jeg straks ute i klosteret igjen. Denne gangen gikk søster Agate en annen retning. Hun banket på en dør, og innenfor satt en søster som sydde på en maskin. «Er drakten klar til i kveld?» spurte søster Agate blidt. Sysøsteren lo og sa at joda, den måtte jo bli det – hvis ikke ville jo ikledningen bli en fiasko!


Jeg spisset ørene, for jeg hadde helt glemt ikledningen! Anna skulle jo få drakten! Jeg gledet meg, for bestemor hadde fortalt at dette var en fin fest! Da synger søstrene fra hver sin side i kapellet, en søster sier noen ord, og postulanten får på seg de nye klærne, nonnedrakten. Og fra den dagen begynner hun å hete søster. Heter du for eksempel Kari, blir du hetende søster Kari, og heter du Finn, blir du hetende broder Finn. Bestemor fortalte meg at i riktig gamle dager, og noen steder selv i dag, vil søsteren få et helt nytt navn, og det er for å vise at man begynner et nytt liv. Heter du da Kari, blir du kanskje søster Hypostasia! Mens jeg lyttet til samtalen mellom søster Agate og den andre søsteren, ble jeg forstyrret av at det var så mange stemmer i gangene. Vanligvis er det ganske stille i klosteret, for søstrene forsøker å bevare stillheten rundt seg, slik at de kan ha fokus på Gud. Det er det jeg liker best med klosteret mitt, at man passer på stillheten, for det er lettere å lytte til Gud når det er stille. Jeg var så vant til stillhet at alle stemmene skremte meg. Men søster Agate var ikke redd, for hun åpnet døra, lo og hilste på alle som kom. Det var bare så vidt at jeg ikke ble flat av all klemmingen. Det hele ble så farlig for meg at jeg pustet lettet ut da alle gikk til kapellet. Der spratt jeg over på veggen og pilte opp i hjørnet mitt, hvor jeg satte meg trygt til rette og tittet forsiktig ned. Jeg så søster Veronika. Hun er sakristan i klosteret og har ansvar for kapellet. Hun er forresten den eneste av søstrene som vet at jeg bor der. Noen ganger sier hun noen ord til meg. Det liker jeg, for da vet jeg at hun setter pris på meg. Hun er ofte i kapellet også utenom bønnetidene, for hun må passe blomstene og lysene og forberede messen. Søstrene får nemlig besøk av en prest nesten hver eneste dag, og han feirer messe sammen med dem. Jeg elsker messen og følger alltid godt med. Da sitter jeg i hjørnet mitt og drømmer om at også jeg er med på feiringen. Jeg ser for meg hvordan jeg svarer presten med ord og sanger, og at jeg går frem sammen med de andre for å motta nattverden.

32


Denne kvelden var litt annerledes. Jeg forsto at søster Veronika ikke forberedte til messen, for jeg vet hva hun pleier å gjøre da. Da setter hun frem kalken og patenen, og hun gjør klar prestens klær. Hun fyller opp vinen og tar frem brødet som under messen blir til Kristi legeme og blod. Det vet jeg, for det har søster Veronika fortalt meg. Nå hadde hun derimot med seg en tøybylt, som hun la på en krakk. Jeg smøg meg nærmere for å se, og oppdaget at det var drakten som ble sydd tidligere på dagen. Oppe fra hjørnet mitt så jeg hvordan kapellet ble fylt med folk. Det var brødre der også, så jeg, og jeg krabbet nærmere for å kikke etter om kanskje Jordan var med. Og der var han! Han satt i hetten til en lang, rødhåret bror og vinket på meg. Jeg løp ned og hoppet oppi hetten til ham. «Hei, Freddy», hvisket Jordan, «jeg tenkte jeg måtte stikke innom en tur!» Jeg nikket, ga ham en give me five og smilte bredt. Jordan fortalte at broderen het Yngve. «Han er ekstremt følsom i håret», forklarte han, «så kom for all del ikke borti et eneste hårstrå.» «Kanskje det er bedre om han bruker sløret sitt!» hvisket jeg tilbake. «Slør??? Brødrene??!» Jordan så uforstående på meg. Jeg pekte med fire bein mot raden hvor brødrene satt, men lot ett og ett falle da jeg plutselig innså at ingen av brødrene hadde slør ... «Brødrene bruker jo ikke slør, din tosk, du ser jo at de har hette!» flirte Jordan. Jeg kjente at jeg ble sprutrød og sprelte med alle åtte beina. «Kan dere roe dere ned litt?» Det var stemmen til Katarina som skjøt inn. «Vi vil gjerne følge med på ikledningen!» Verken Jordan eller jeg hadde lagt merke til søstrene mine, Katarina, Rosa og Imelda. De satt litt lenger opp på veggen. Imelda vinket til meg. «Hette er vel greit nok det …», mumlet jeg og fant meg en god utkikkspost.

34


Anna sto på plassen sin i helt vanlige klær, men så ganske spent og nervøs ut. Jeg hadde lyst til å krabbe bort til henne og stryke henne over kinnet, men bestemor har sagt at det ikke er lurt at vi edderkopper gjør slikt, så jeg lot det være. Så begynte alle å synge den sangen jeg liker så godt, men bare enda flottere enn vanlig. Ikke bare søstrene, men også brødrene og gjestene sang. Det var som om taket skulle reise seg og fyke av gårde i ren og skjær lovprisning! Og så ble det stille. Det ble sagt noen ord, og Anna gikk frem. En søster hjalp henne på med den hvite drakten, beltet, rosenkransen og skapularet – og til sist sløret. En helt ny søster var født! Så sa priorinnen: «Du har hett Anna. Fra nå av skal du hete søster Anna!» Alle klappet. Anna, åh, unnskyld, søster Anna, gikk så tilbake til plassen sin, og alle sang. Jeg hoppet opp og ned så beina gikk på kryss og tvers, og jublet så tårene spratt. «Jeg har fått en søster til! Jeg har fått en søster til!»

35


8. Med Kjakan på evige løfter Noen dager senere småløp sr. Agate i retning av brødrenes kirke. Jeg forsto at jeg endelig skulle få besøke fetteren min Jordan i brødrenes kloster. Det var der søster Elise skulle avlegge de evige løftene sine. Takket være søster Agate kom jeg meg raskt frem. Jeg tør ikke tenke på hvor lang tid jeg ville brukt hvis jeg måtte gå veien alene. Ja, for selv om jeg har åtte bein å ty til, er de ganske mye kortere enn dine. Jeg klamret meg godt fast mens søster Agate småløp nedover veien. Også de andre søstrene gikk nedover i rask gange. De så glade ut, som om de skulle være med på noe stort. Vel fremme i kirken hoppet jeg raskt over på veggen og sprang alt jeg maktet oppover muren. Det tok litt tid, for kirken var mye større enn kapellet mitt. Jeg så meg rundt, men fikk ikke øye på Jordan noe sted. Derfor bestemte jeg meg for å vandre litt rundt på egen hånd. Dessverre kom jeg ikke langt før jeg hørte et rasende brøl. «HVA GJØR DU HER! VET DU IKKE AT DETTE ER MIN KIRKE?» Foran meg sto den største edderkoppen jeg noen gang hadde sett! Og for aller første gang forsto jeg hvorfor man kan være redd for edderkopper … «HVA!» skrek han igjen. Jeg forsto at jeg måtte svare, men klarte ikke å stotre frem et eneste ord. «ER DU STUM?» ropte han og kom nærmere. Han var så stor at jeg så hårene på beina hans. «HVA GLOR DU PÅ?» freste han, og jeg innså at jeg hadde sperret øynene opp i ren forferdelse. «G-g-glor …? J-j-jeg …?» stammet jeg. «SEFF! HVEM ANDRE!?» Jeg ristet forsiktig på hodet og tenkte at den enorme fyren sikkert hadde slukt fetteren min. «JEG VENTER, SMÅEN! HVA GJØR DU HER?!» Jeg innså at jeg ikke slapp unna. «Jeg er sammen med søstrene», stammet jeg og pekte mot søster Agate, som allerede var langt fremme i kirken.

36


«Ikke vær tåpelig», svarte han roligere, men absolutt ikke hyggelig. «Ingen edderkopper er sammen med søstrene! Tror du jeg er helt dum?» Jeg kjente at jeg svettet, noe edderkopper svært sjelden gjør. Jeg tittet lengselsfullt over mot søster Agate. Hun hadde satt seg sammen med de andre søstrene, og jeg innså at det ville være farlig å begi meg mot henne. Dessuten satt hun så nærme søster Elise at det kunne bli den rene tragedien dersom jeg viste meg. «Jeg vil så gjerne se løfteavleggelsen!» forklarte jeg. «Det betyr så mye for meg …» Jeg så bønnfallende på den digre edderkoppen. Han reiste kroppen høyt opp på beina og så om mulig enda større og farligere ut. «Det er mange nok edderkopper her! FORSTÅR DU?» freste han og kom enda nærmere. «J-j-ja», hvisket jeg, «og jeg lover å gå så snart løfteavleggelsen er over!» Plutselig fikk jeg øye på fetteren min. Jeg må ha hoppet av glede, for den digre edderkoppen freste. Jeg krøp sammen og gjorde meg så liten og ynkelig som mulig, og det så ut til å roe ham litt ned. Jeg lot blikket gli nervøst rundt, slik at jeg innimellom så rett på fetteren min. Han prøvde tydelig å si noe. «G-å-t-e», leste jeg på munnen hans. «Gå te’ hvor?» tenkte jeg febrilsk. Selv den minste bevegelse kunne få den enorme edderkoppen til å sluke meg i et jafs. Jeg så fortvilet bort på fetteren min, og han formet leppene på ny, denne gangen enda tydeligere. «G-Å-T-E … L-A-G … E-N … G-Å-T-E!» Med ett forsto jeg. Jeg måtte gi den digre edderkoppen en gåte. Jeg husket hva onkel Frans hadde sagt en gang: «Vil du komme deg unna en irritert, diger edderkopp, må du gi ham en gåte. Den bruker så lang tid på å løse den at både du og familien din kan løpe frem og tilbake til byporten før gåten er løst.» Jeg satte meg på bakbeina, la hodet i forbeina og begynte å gråte. Den digre edderkoppen ble mildere og så litt bekymret på meg.

38


«No’ galt?» spurte han skeptisk. «Ja», snufset jeg, «jeg har et problem. Det er noe jeg ikke forstår, og ingen synes å kunne hjelpe meg.» Han likte ikke at jeg gråt. Han satte seg ved siden av meg, la ett av beina over ryggen min og var nesten uhyggelig omtenksom. «Fortell meg, småen. Kanskje jeg kan hjelpe?» Jeg hulket det beste jeg kunne. Det var ikke vanskelig, for nå satt den digre edderkoppen nesten oppå meg. Jeg pustet dypt og mannet meg opp. «Hva er det som fyller et helt hus og er mindre enn en mus?» Den digre edderkoppen forandret seg helt. Det var som om han glemte at jeg var der. Han ble sittende på bakbeina og la ett bein mot kjaken og et annet over hodet. Fetter Jordan signaliserte at jeg skulle komme meg bort fortere enn svint, og jeg begynte å lirke meg forsiktig ut av den store edderkopparmen. Til slutt var jeg helt fri og smøg meg bortover mot Jordan. «Så du har møtt Kjakan!» klukklo han, som om det ikke var fare på ferde. «Kjakan??» Jeg så surt på ham. «Jepp, Kjakan. Han fikk kallenavnet på grunn av den store kjeften. Alle er redd’n, veit du, men han er harmløs. Dessuten er han vegetarianer», fniste Jordan.

39


9. Lina «Jeg tenkte vi kunne sette oss i lysekronene!» foreslo Jordan. Først ble jeg litt skuffet, siden de hang over benkeradene, ikke over midtgangen, men etter å ha kikket meg litt rundt, innså jeg at det var den beste plassen. Hvis vi skulle sitte noe annet sted, måtte vi nemlig se alt med hodet hengende ned. Det er for så vidt ikke noe stort problem for edderkopper, men jeg hadde så inderlig lyst til å se denne løfteavleggelsen riktig vei. «Vi har ett alternativ …» Jordan så på meg. «Men det vil kreve litt jobb. Vi må nemlig lage et nett … » «Et nett??!» Jeg ropte det ut, for jeg visste at vi umulig kunne spinne et nett på den korte tiden før seremonien startet. Koret var allerede i gang med å øve, og prestene svinset inn og ut og passet på at alt var gjort i stand. Jeg satte øynene hardt i Jordan, men han syntes bare å more seg. «Slapp av, Freddy!» lo han, «vi lager da ikke hele nettet! Er du kanskje sulten?» Da Jordan så hvor irritert og desperat jeg begynte å bli, tok han på seg en alvorligere mine. Han la hodet på skakke og hvisket. «Hør her. Vi rekker fint å lage en ramme. Vi lager en line fra den ene lysekrona til den andre.» Han pekte mot den andre benkeraden, og over den hang det en lysekrone. «Så lager vi en eller to fra taket og ned for å stabilisere lina. Og vips, så kan vi sitte rett over midtgangen og se alt som konger!» Jordan var fornøyd med planen, men jeg var fortsatt skeptisk. «Det høres ikke spesielt sterkt ut. Tviler virkelig på at det holder.» Jeg så for meg hvordan vi begge dinglet over midtgangen og plutselig ramlet ned. «Selvsagt er det trygt! Stol på meg!» slo Jordan fast. «Det er bare deg og meg på lina, ikke sant? Og det bør den tåle!» Jeg nikket skeptisk og innså at det var verdt et forsøk. «Men dersom en flue …», begynte jeg. Lenger kom jeg ikke før Jordan avbrøt. «Slutt med våset ditt, Freddy! Tror du virkelig det er fluer her, med Kjakan rundt omkring?» Jordan dyttet lett borti meg. «Var ikke han vegetarianer?» spurte jeg, men Jordan var allerede i gang med å spinne den første lina fra taket og ned. Jeg forsto ikke hvorfor han begynte med sikkerhetslinene, men løp over for å hjelpe ham.

40


Jordan hadde allerede festet den første lina i taket og firte seg forsiktig nedover. Selv festet jeg den andre litt lenger bort og begynte også å fire meg nedover. Vi var snart nede på høyde med lysekronene, men ble hengende i hver vår line fra taket og ned. «Hva nå?» ropte jeg over til Jordan. «Hvordan får vi linene over til lysekronene?» Jordan så for første gang litt usikker ut. Det irriterte ham tydelig at ideen hans slo feil. Han hang i tråden sin og så rådløs ut. Lysekronene var helt klart for langt unna til at vi ville nå dem. Plutselig lo Jordan. «Så utrolig dumme vi er!» ropte han. «Freddy, ser du den lysekrona der borte?» Jeg svelget raseriet, for han pekte mot en av de lysekronene vi hele tiden hadde fokusert på. Han lot meg ikke svare. «Spring opp lina di», sa han hektisk, «og løp over til lysekrona på den siden». Jeg forsto ikke vitsen, men sprang opp lina i full fart og var snart borte ved lysekrona på Jordans side av rommet. «Og hva nå?» ropte jeg desperat, for menigheten hadde begynt å åpne salmebøkene. Jeg så at Jordan konsentrerte seg og fokuserte på punktet hvor jeg satt. Så tok han til å spinne og førte lina si enda litt lenger ned. «Fest en line i krona!» ropte han. Jeg gjorde så og ga tegn til at den var godt festa. «Kast deg ut!» ropte Jordan enda høyere. «Hva mener du?? Skal jeg KASTE meg ut over folkene?» brølte jeg rasende. Seremonien begynte hvert øyeblikk. «Fatter du ikke at det er så mange bein der nede at det skal et mirakel til for at ingen tråkker på lina mi?» Jordan sprutlo. «Nei, lille tosk», ropte han tilbake. «Du skal ikke dra lina over gulvet! Bare kast deg ut slik at du kommer skrått mot lina mi. Jeg tar imot deg, og så spinner vi de to trådende sammen!»

41


Jeg ville ikke få rykte på meg for å være feig, og bet derfor tenna sammen. «En uuuuuuuusedvanlig dårlig ide …», gispet jeg og gikk nærmere kanten. Jeg hadde festet lina i lysekrona og visste at jeg ikke ville falle lenger enn jeg ønsket, men det var virkelig langt ned – selv for en edderkopp. Jeg lukket øynene, vel vitende om at jeg heller burde se for å treffe lina der Jordan hang. Jeg svelget, åpnet øynene igjen og balanserte ut på kanten. Jordan hadde begynt å svinge lina si frem og tilbake. Jeg forsto at jeg måtte ta sats når han var på det nærmeste, men samtidig før han svingte ut i rommet igjen. Jeg kastet et blikk på tabernakelet, brølte «GUD, KOM MEG TIL HJELP!» – og hoppet. Mer rakk jeg ikke før orgelet satte i å spille, og hele menigheten reiste seg og sang. I det samme åpnet døren seg bak i kirken. Sammen med ministrantene, prestene og en biskop kom det et enormt vindkast fra den åpne døra. Jeg mistet all kontroll og føk over rommet på kryss og tvers. Bak meg ble lina lenger og lenger. Jeg føk forbi Jordan, som strakk ut forbeina for å ta tak i meg, men jeg fløy videre som i en virvelvind. Mens jeg kikket febrilsk rundt meg etter noe å gripe tak i, hørte jeg et stort DUNK! Og alt ble sort ... Jeg våknet av at Jordan dyttet til meg. «Hva skjedde?» hvisket jeg. «Vår Herre hjalp oss med byggverket!» lo Jordan og pekte på lina vår. Den strakte seg fra den ene lysekrona til den andre, formet seg i en perfekt bue over midtgangen og var festet med to sikkerhetsliner fra taket og ned. Det fantes også en tredje sikkerhetsline, den jeg hadde spunnet tidligere, men denne var ikke festet ennå. «Jeg rakk ikke å feste’n», mumlet Jordan. «Jeg ville se hvordan det gikk med deg!» Jeg var fortumlet, men lykkelig, og Jordan fortalte hvordan vindkastet hadde slengt meg fra den ene lysekrona til den andre, mens Jordan på sin side ble tatt av vinden idet jeg føk forbi. Han hadde blitt slengt så hardt rundt at hans line hadde snurret tre ganger rundt min. Lina mi ble sikret, og Jordan hadde så føket opp sin egen sikkerhetsline, bortover taket og festet den andre enden. Så løp han over til meg. «Vi må kjappe på!» Jordan tok tak og begynte å dytte meg mot kanten av lysekrona. I en fei festet jeg lina mi til lysekrona, og så løp vi bortover for å kunne sitte rett over midtgangen. Så satte vi oss; SOM KONGER!

43


10. Løfteavleggelsen «Oaooooo! Så mange folk!» ropte jeg for å overdøve orgelet. «Jepp!», ropte Jordan tilbake, «og det beste er alle prestene og biskopen». Under oss skred en prosesjon med ministranter, prester og biskopen. De gikk opp midtgangen og rundt alteret. Deretter begynte den vakreste messen jeg noensinne har vært med på. Biskopen celebrerte, og etter at Evangeliet var lest, holdt han en fin preken for søster Elise. Alle lyttet stille, og for ikke å forstyrre satt Jordan og jeg tett sammen og hvisket. «Åh, så veldig mange forskjellige søstre og brødre!» mumlet jeg og pekte ned på de ulike draktene. Jordan visste tydeligvis mye mer om dette enn meg. Han forklarte at drakten ofte viste når i historien de forskjellige klostrene var blitt til, og hvem som hadde stiftet dem. «Dessuten», sa Jordan, «er også noen av dem som er kledd i helt vanlige klær, søstre og brødre». Jordan pekte på en dame. «Ser du det store korset rundt halsen hennes? Damen ved siden av henne har samme kors. Korset er på en måte drakten deres, et kjennetegn. Det viser at de tilhører samme gruppe og at de har gitt livet sitt til Gud.» Nå var biskopen ferdig med prekenen sin, og søster Elise kom frem og la seg ned på gulvet. Alle andre knelte på plassene sine. Koret satte i å synge, og alle i kirken svarte. «Det er allehelgenslitaniet», hvisket Jordan. Jeg hørte hvordan koret sang helgenenes navn og at folk i kirken svarte «be for oss» etter hvert navn.

44


Mens sangen runget i kirken, begynte Jordan å snakke. «Det må være slitsomt å være menneske», mumlet han. «Hvordan da?» spurte jeg. «Du og jeg», sa Jordan, «er edderkopper! Vi bare er.» Han så på meg som om jeg kunne forstå hva han mente. «Eh …. ja?» svarte jeg spørrende. Jordan sukket. «Det er annerledes for mennesket», hvisket han. «De må nemlig velge å være!» Jordan pekte mot søster Elise. «Se på henne. Hun legger seg på gulvet og underkaster seg Gud. Hun velger å følge ham og gjøre hans vilje. Vi er bare edderkopper. Vi bare er det som Gud vil vi skal være. Vi lager nett og spiser fluer, bare fordi Gud skapte oss slik. Vi trenger ikke tenke på eller bekymre oss over noe. De der nede er mennesker. Og det underlige med mennesker, er at de ikke bare er det Gud ønsker de skal være. De må velge å være det!» «Hæ? Mener du at de må velge å være mennesker?» spurte jeg usikker. «Neida, de er mennesker uansett, men de blir bare lykkelige og hele mennesker dersom de velger Gud!» forklarte Jordan. «Hun der, for eksempel …» Han pekte mot søster Elise. «Hun har ikke anelse om hva som venter henne. Kanskje må hun reise til et fremmed sted og tjene menneskene der, eller kanskje blir hun her. Hun vet ikke annet enn at hun fra nå av tilhører Gud fullt ut. Slik som vi tjener Gud ved å lage nett og spise fluer, vil hun tjene Gud i nestekjærlighet.» Vi må ha snakket en god stund, for nå var det stille i kirken. Jeg kikket ned og la merke til at søster Elise knelte foran en annen søster. «Generalpriorinnen», forklarte Jordan. «Det er hun som er sjefen.» Generalpriorinnen tok søster Elises hender i sine og smilte til henne. Søster Elise lukket øynene for å konsentrere seg bedre, og så sa hun noe. Jeg hørte ikke helt ordene, men forsto at hun avga løftet. Det var helt stille i kirken, og jeg holdt pusten. Søster Elise reiste seg og gikk opp til biskopen, som velsignet sløret og skapularet hennes. En ministrant kom frem med et lite fat hvor det lå en ring. Biskopen velsignet ringen og ga den til henne. Hun tredde den på fingeren. «Nå er hun gift med Gud», hvisket Jordan henrykt. Biskopen ga søster Elise en stor klem, og så gikk hun tilbake på plassen sin.

46


Messen nærmet seg slutten, og alle reiste seg. Akkurat idet jeg skulle si «ha det» til Jordan, dundret en stemme gjennom rommet. «JEG VEIT DET!!!» Vi snudde oss, både Jordan og jeg, og oppdaget at Kjakan satt oppe på den ene lysekrona. «Eh … Hva vet du?» svarte jeg engstelig. «Svaret på spørsmålet ditt, din TOSK!» slengte han tilbake. Til min store skrekk så jeg at han satte en fot på lina vår. «Den kan umulig holde ham», hvisket Jordan, «vi må gjøre noe!» Jeg så meg rundt og visste ikke mine arme råd. Nå hadde han to bein på lina. «Jeg kommer ned til dere og gir deg SVARET!» brølte han. «Kan du ikke bare rope det ut?» spurte jeg forsiktig. «Er’u SPRØ, mann? Man ROPER da ikke ut folks sorger så alle får rede på dem!» Han så sjokkert ut og satte enda et bein på lina ... «Nå er det bare fem bein igjen før det er ute med oss», skalv Jordan. Under oss var folk på vei ut, og det ville ikke være særlig heldig å lande mellom alle beina. «Hør på meg», hvisket Jordan. «Han er tyngre enn oss. Vi sniker oss sakte opp mot den andre lysekrona, slik at vekten fordeles. Er vi heldige, så holder lina.» Jeg nikket stille. Jordan smøg seg sakte opp lina og mot den lysekrona hvor Kjakan ikke satt. Jeg balanserte musestille etter. Det var da det skjedde. Kjakan så at vi stakk av og ble ivrigere. Han satte det fjerde og femte beinet på lina, og deretter det sjette. Han sperret opp øynene idet han glapp taket med de to siste beina som sto på lysekrona, og så for han nedover lina i et enormt tempo. Jordan skrek. Jeg skrek. Kjakan skrek. Og lina røk.

47


48


Jordan, som var kommet lenger opp på lina enn meg, klarte å holde seg fast i den ene enden og ble kastet mot lysekrona. Der ble han hengende fast. Selv ramlet jeg lenger og lenger ned med den andre enden av lina. Jeg forsøkte febrilsk å holde meg fast, men Kjakan kom ramlende mot meg i en så heidundrende fart at – PANG! – vi krasjet og stupte nedover mot folkemengden. Før vi visste ordet av det, landet vi i håret på broder Yngve. Jeg holdt pusten i håp om at han ikke merket oss. Men det gjorde ikke Kjakan ... Han kravlet seg målbevisst gjennom håret og nærmet seg meg. Jeg merket at broder Yngve stivnet til og tok seg forsiktig til håret. Kjakan enset det ikke. «Jeg veit det!» smilte han andpusten da han nådde frem. «Jeg veit hva som fyller et helt hus og er mindre enn en mus!» Jeg svelget og nikket stum og håpet at han ville forholde seg musestille. «Det er SNEGLEN! Er du glad igjen nå??» ropte han mens han hoppet opp og ned. Jeg skulle akkurat til å nikke da jeg hørte et fryktelig skrik. Det var broder Yngve. Han hadde ikke bare merket at noe kravlet i håret hans, men han hadde et godt tak om ryggen på Kjakan. Du kan tro de begge skrek – og at det kom mange hender til for å redde broder Yngve. Kjakan og jeg ble slengt veggimellom idet broder Yngve kastet seg skrikende rundt. Jeg merket at jeg fløy gjennom rommet, og før jeg visste ordet av det lå jeg som en bylt oppå Kjakan i et hjørne. Kjakan lo. «Småen», sa han, «så gøy har jeg ikke hatt det på lenge. Detta må vi gjøre igjen!» Jeg så skrekkslagent på ham og tenkte at nei, aldri i livet! Men jeg tok feil. Fra den dagen av har Kjakan, Jordan og jeg hatt mye gøy sammen, enten i brødrenes kloster hvor de bor, eller her hjemme hos søstrene mine. Men mellom alle strabasene sitter jeg rolig i hjørnet mitt og synger med søstrene, eller jeg setter meg i sløret til søster Agate og er med på alt det hun opplever.

49


Vi ses!


Takk En stor takk til St. Olav forlag, som ga meg mulighet til å arbeide med en historie om klosterliv for barn. Arbeidet har gitt meg enorm glede, og jeg håper den også vil være til glede for andre. En helt spesiell takk til biskop emeritus Gerhard Schwenzer, som er den første som fikk del i dette arbeidet, og som har vært min fremste rådgiver. Uten din oppmuntring og tilbakemelding ville denne boken aldri blitt til. Takk til mine søstre på Sta. Katarinahjemmet, som har gledet seg med meg og støttet meg i å bruke tiden på denne lille boken. Takk også til p. Reidar Voith, som har fortalt meg mye jeg ikke visste om edderkopper. Takk til p. Fredrik Hansen, som ga navn til Freddy Edderkopp. Takk til mine nevøer, nieser og fadderbarn og alle andre barn jeg har fått lov til å følge et stykke på veien. Denne boken ville ikke blitt skrevet uten at jeg kunne ha dere med meg i mine tanker. En ekstra takk til Rafael, Elias og Tam Thien, som en feriedag på Sta. Katarina­ hjemmet tok meg med inn i sin fantasiverden. Det hjalp meg tilbake til min. Sr. Ane-Elisabet Røer OP

51


Profile for St Olav Forlag

Freddy Edderkopp i kloster  

Edderkoppen Freddy

Freddy Edderkopp i kloster  

Edderkoppen Freddy