Issuu on Google+


Matt Baglio EN EKSORSIST BLIR TIL


Original: Copyright Š 2009, Matt Baglio Med enerett Originaltittel: THE RITE - the Making of a Modern Exorcist Publisert i USA av Doubleday, en imprint under The Doubleday Publishing Group, en avdeling av Random House, Inc., New York. www.doubleday.com

Norsk utgave: Copyright Š 2011, St. Olav forlag www.stolavforlag.no ISBN: 978-82-7024-247-4 Oversettelse: Maria Junttila Sammut Grafisk formgivning: Peter Bjerke Bibelsitater er hentet fra Bibelselskapets oversettelse Bibelen med NT05.


Til Sara og Noah


INNHOLDSFORTEGNELSE Prolog……………………………………………………………………………… Innledning…………………………………………………………………………

7 13

KAPITTEL 1: Roma…………………………………………………………… KAPITTEL 2: Kallet…………………………………………………………… KAPITTEL 3: Tilbake på skolebenken…………………………………… KAPITTEL 4: Kjenn din fiende……………………………………………… KAPITTEL 5: Døren åpner seg……………………………………………… KAPITTEL 6: I mitt navn…………………………………………………… KAPITTEL 7: Jakten på en eksorsist ……………………………………… KAPITTEL 8: Den første kvelden ………………………………………… KAPITTEL 9: Å skjelne ånder ……………………………………………… KAPITTEL 10: Over på den andre siden ………………………………… KAPITTEL 11: Fallet ………………………………………………………… KAPITTEL 12: Sjelens lidelse ……………………………………………… KAPITTEL 13: En pastoral tilnærming ………………………………… KAPITTEL 14: Sjelens vindu ………………………………………………… KAPITTEL 15: Befrielse ……………………………………………………… KAPITTEL 16: Organisering av tjenesten ……………………………… KAPITTEL 17: Eksorsisten …………………………………………………

17 31 43 53 67 85 99 113 125 141 155 167 185 199 219 239 253

Etterord: Tjenesten fortsetter………………………………………………… Forfatterens etterord…………………………………………………………… Takk………………………………………………………………………………… Sluttnoter………………………………………………………………………… En liten bibliografi ………………………………………………………………

269 277 282 285 307


PROLOG

D

a brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham. Åp 12,7-9

B

lant hennes sakramentalier har Den katolske kirke, i lydighet til Herrens bønn, allerede i gamle dager i sin nåde gitt muligheten til at hennes folk, ved hjelp av fromme bønner, kan be Gud om å befri de troende fra alle farer, og særlig fra Djevelens snarer. På en unik måte ble det innsatt eksorsister som, i Kristi etterligning, kunne kurere de som er besatt av Den Onde, selv ved å befale demoner i Guds navn, slik at de forsvinner for at de ikke skal kunne gjøre enda større skade mot menneskene. Dekret fra Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, 22. november 1998

7


D

en trettifem år gamle kvinnen lå på en polstret, sammenleggbar massasjebenk. Armene og føttene ble holdt nede av to menn.1 Hun var kledd i en sort Puma joggedress, og det mørkebrune håret var trukket stramt tilbake i en hestehale. Om hun ikke var tykk, var hun litt kraftig, og mens hun stønnet og strevet, kjempet mennene for å holde henne fast. I nærheten sto en annen mann og en kvinne, rede til å gripe inn. Eksorsisten sto noen skritt unna, med et lite krusifiks i den ene hånden og en sølvskål med vievann i den andre. Mens han voktet over åstedet, måtte han ta et valg. Eksorsismen hadde pågått i så godt som en time, og påkjenningen begynte å vises på alle som var tilstede. Skulle han fortsette? Plutselig snudde kvinnens hode seg, og blikket festet seg på et punkt i nærheten av veggen som lå lengst unna. «Nei!» sa demonen med en dyp strupelyd som lød langt innenfra kvinnen, «den sortkledde er her, ulykkesfuglen!» Eksorsisten fikk et forbigående snev av håp, for fra tidligere eksorsismer visste han at dette var demonens kodenavn på Den hellige Gemma Galgani.2 «Og den lille, hvite fra Albania!» skrek demonen. «Mor Teresa av Calcutta?» spurte eksorsisten. I sitt raseri lirte demonen av seg en remse med gudsbespottelser, og deretter fikk stemmen en barnslig, mobbende tone. «Å, se på dem! Se 9


på dem! De klemmer og hilser på hverandre!» Og deretter tilbake til den dype strupelyden. «Motbydelig! Motbydelig!» For kvinnen som lå på bordet, fremsto de to skikkelsene som i en drøm. Den hellige Gemma var kledd i sine tradisjonelle, sorte klær, og hun så ut slik hun gjorde i tyveårene. Merkelig nok så også Mor Teresa ung ut – kanskje bare rundt tjuefem. Eksorsisten kikket over skulderen og mot punktet kvinnen stirret på. Det var ikke annet å se enn en naken vegg. «La oss takke Den hellige Gemma Galgani og Mor Teresa for at de er her med oss i dag,» sa han. «Nei, han også. Send ham vekk, send ham vekk!» jamret demonen. Usikker på hvem som nettopp hadde ankommet, la eksorsisten til: «Jeg takker for at han er her.» Kvinnen satte seg med ett rett opp med armene strakt fremfor seg, som om hun hadde blitt rykket opp av en usynlig kraft. «La meg være i fred!» skrek demonen mens kvinnen slåss for å komme seg fri fra det usynlige grepet. De to mennene ville trekke henne ned igjen, men eksorsisten ga tegn om å la være. «La oss se hvem som nettopp kom. I Jesu og Den uplettede Jomfrus navn, hvem er dette?» «Neeeeeeeei!» knurret den rasende, gutturale stemmen. «Totus Tuuuuuus!» Eksorsisten smilte innvendig idet han gjenkjente det latinske ordspråket. «Takk, Hellige Far Johannes Paul II, for at du har kommet for å hjelpe vår søster,» sa han. «Nei, nei!» hylte demonen. «Faen ta deg! Gå vekk fra meg!» Nok en gang så kvinnen i sin drømmeaktige tilstand at pave Johannes Paul II, som ikke syntes å være eldre enn tretti og var kledd i hvitt fra topp til tå, velsignet henne på pannen tre ganger. Eksorsisten, som ønsket å benytte seg av de angivelige forsterkningene, fortsatte. «Gjenta etter meg: Evige Far, du er min Skaper, og jeg tilber deg,» sa han til demonen. «Drit og dra!» svarte stemmen. «Evige Far, du er min Skaper, og jeg tilber deg,» insisterte eksorsisten. 10


«En bombe kommer til å eksplodere hvis jeg sier det!» skrek demonen. «Jeg befaler deg i Den uplettede Jomfru Maria og Jesu Kristi navn å gjenta disse ordene,» kommanderte presten på ny. Plutselig følte kvinnen seg overstrømmet av en utrolig følelse av kjærlighet. Maria viste seg for henne, tilslørt av et gyllent og hvitt slør som dekket halve ansiktet. Idet skikkelsen nærmet seg, betraktet kvinnen den med undring, overrasket over å se at Maria skuet på henne med tårer i øynene. Mens eksorsisten iakttok, fikk demonen nok et anfall. «Nei, nei, nei, ikke gråt!» skrek han, og kvinnens kropp vred seg i krampe. Så, for en skakket stund, kom kvinnen ut av transen og sa: «En tåre fra Maria er alt som skulle til,» før hun igjen falt tilbake i transen. Eksorsisten ble oppløftet av vissheten om at Maria var til stede og hjalp. I samme øyeblikk begynte han å resitere «Hill deg, Maria». Alle i rommet sluttet seg til, selv kvinnen på bordet. Likevel visste eksorsisten på ett eller annet vis at det ikke var over. Demonen skjuler seg nok for å la henne fremsi bønnen, tenkte han. «Gjenta etter meg. Evige Far, du er min Skaper, og jeg tilber deg,» sa han til demonen. Kvinnen ristet og hylte. «Nei!» bjeffet demonen. «Jeg kommer ikke til å si det! Jeg må ikke si det, jeg kan ikke; det er mot alt.» Eksorsisten kunne kjenne at demonen begynte å svekkes. Han ba alle i rommet om å knele. «Evige Far, du er min Skaper, og jeg tilber deg,» intonerte han, mens alle gjentok etter ham. Kvinnen, som kjente demonens lidelse, la merke til at alle helgenene i rommet også svarte. «Nei, nei, til og med de andre knelte ned – den hvite, den sorte og den lille,» sa demonen. Da oppdaget eksorsisten at demonens stemme endret seg noe, som om den hadde en smule fremtvunget ærbødighet idet den sa: «Henne, henne [Maria] – hun knelte også ned.» Dette må være slutten, tenkte eksorsisten. Demonen kommer til å knekke. «I Jesu Kristi navn, jeg befaler deg å gjenta setningen.» 11


Kvinnen strevde, men langsomt kom en kvekkende lyd fra strupen hennes. «Eee… vig…e … Fa…r … , jeg må … til…beee … deeeg.» Eksorsisten var ekstatisk, men innså dog at det ennå ikke var over. Han ba demonen gjenta setningen to ganger til. Da den hadde avsluttet, fremsa eksorsisten en strofe som brukes ved slutten av den eukaristiske bønn: «Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet.» «Denne ydmykelsen ble gitt til Guds ære, ikke siden du befalte det, men siden Gud befalte det. Du er forbannet,» sa demonen rettet til eksorsisten. Eksorsisten vaklet ikke. «Che Dio sia benedetto,» fortsatte han. «Gud være lovet.» «Jeg fordufter, men du kommer til å være forbannet for livet,» spottet demonen hånlig. «Du og dine ledsagere, dere kommer til å bli forfulgt for livet!»

12


INNLEDNING

N

år folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt. Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr «å binde med ed» eller «å befale iherdig». I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme. 13


I lys av den moderne legevitenskaps formidable utvikling – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fremskritt – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som «djevler» som må fordrives. Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne «eksorsismegreia». Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider),1 eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger? Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker å ikke snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens. Mens mange prester og biskoper synes mer skeptiske, har allmennheten blitt svært så opptatt av det okkulte og tiltrekkes av nye religioner som Wicca. Ifølge en amerikansk undersøkelse om religiøs identitet vokste Wicca i USA fra 8000 medlemmer i 1990 til over 134 000 i 2001 (det sies at antallet hadde vokst til mer enn 800 000 i 2006).2 Også salget av okkulte bøker og bøker med New Age-filosofi har eksplodert,3 likeledes hvor mange som tror på engler og demoner (ifølge en spørreundersøkelse fra 2004 tror 70 % av amerikanere på 14


Djevelen). Alt dette sammenfaller med et eksplosivt antall mennesker som hevder at de hjemsøkes av onde ånder. Ifølge «Foreningen for italienske katolske psykiatere og psykologer»4 oppsøker over 500 000 mennesker årlig en eksorsist. En liten, men uttalt gruppe overarbeidede eksorsister i Italia, under ledelse av pater Gabriele Amorth, har i flere år forsøkt å få Kirken til å ta mer på alvor det stigende antall mennesker som hevder seg besatt. For det første, sier de, er det nødvendig å utnevne flere eksorsister. Kirken må imidlertid sikre at nye eksorsister får solid opplæring. Talsmenn, som pater Amorth, hevder at alt for mange eksorsister tidligere har blitt utnevnt kun som navn på et papir. I tillegg har noen av disse «ufaglærte» eksorsistene gitt eksorsismeriten et dårlig navn, gjennom å misbruke autoritet. Ett av de mest ekstreme tilfellene fant sted i 2005, da en rumensk nonne, som hadde blitt kneblet og bundet fast til et krusifiks i et rom i klosteret sitt, ble funnet død. Presten som hadde utført eksorsismen, ble dømt for mord.5 I håp om å rette opp situasjonen sendte Troskongregasjonen høsten 2004 et brev til verdens katolske bispedømmer – først til de amerikanske – hvor biskopene ble bedt om å utnevne en offisiell eksorsist. Samtidig begynte et kirkelig tilknyttet universitet i Roma å sette sammen et innovativt kurs med tittelen «Eksorsisme og bønn om befrielse», med den hensikt å utdanne en ny garde eksorsister i Kirkens offisielle lære om Djevelen og eksorsisme. En bemerkelsesverdig amerikansk prest svarte på dette kallet og reiste sommeren 2005 til Roma for å bli opplært som eksorsist. Over et spenn på ni måneder dukket han dypt ned i en verden han ikke ante eksisterte. Han fullførte kurset og deltok i over åtti eksorsismer sammen med en erfaren italiensk eksorsist. Som et resultat av dette endret hans verdenssyn seg dramatisk – så også hans syn på hans egen plass i verden – og han vendte siden tilbake til USA, fast bestemt på å bruke sin nye bevissthet om det onde og dets åpenbare nærvær for å hjelpe mennesker i deres hverdag. 15


kapittel 1

ROMA Vi bør prøve å være så nært forenet med Vår Herre at vi gjenskaper hans liv i våre egne liv, at våre tanker og ord og gjerninger forkynner hans lære, slik at han kan regjere i oss, leve i oss. Charles de Foucauld

17


D

a pater Gary Thomas gikk ut i Via delle Fornaci kl. 07.45 om morgenen den 13. oktober 2005, var gaten allerede tettpakket av trafikk. En lang rekke av biler og busser sneglet seg frem mot krysset ved Via di Porta Cavalleggeri, gled sakte inn i tunellmunningen gjennom en trakt av fire- og femetasjes bygninger langs bunnen av Gianicolo, en av Romas mange høyder. En trafikkpolitibetjent, kledd som en flykaptein prydet med epåletter, gjorde sitt beste for å opprettholde orden. Han vinket bilene igjennom og blåste i fløyten til de mest aggressive motoristene. Når lyset ble grønt, gikk det ikke så mye som et sekund før det tutet i hornene. På begge sider av veien hastet morgenpendlerne i retning Vatikanet, mens den beske lukten av sigarettrøyk la seg bak dem som en kondensstripe. Av og til forsvant en og annen inn i en bar for å få seg sin morgencappuccino, og duringen fra en espressomaskin fløt ut på fortauet. Fengslet av kaoset tok pater Gary seg tid til å beundre scenen, som om den var fra et levendegjort, eksotisk postkort. Dette lignet på ingen måte rushtrafikken hjemme i San Francisco. Byen, bilene, folkene – alt syntes å harmonere som et gigantisk orkester. Selv om han hadde på seg sine sorte presteklær, gled han sømløst inn i mengden. Roma er jo tross alt full av prester. Ifølge estimater vandrer mer enn 15 000 av dem i byens trange gater, dette ikke 19


Han var en rasjonell og skikkelig mann som alltid hadde svar på alt. Men livet hadde raskt kommet ut av kontroll, og han kjempet med å forstå hvorfor. Kjernen av problemet var ifølge ham at han næret en forvirrende apatisk følelse overfor sin kone. «Jeg har følt meg emosjonelt adskilt fra henne over lengre tid,» sa han. Det var en følelse som i det siste hadde begynt å sive inn i resten av livet hans, også inn i forholdet til datteren. Pater Gary spurte Doug om han og hans kone hadde forsøkt å få hjelp. Doug kunne fortelle at de hadde oppsøkt en terapeut, men problemene syntes bare å vokse. Det viste seg at terapeuten trodde på channeling, og han hadde oppmuntret Doug og hans kone til å kontakte en «åndeguide» som kunne hjelpe dem. Mens han lyttet, opplevde pater Gary historien noe søkt, selv om han trodde at Doug var oppriktig. Fra opplæringen kjente han til farene ved channeling, særlig hvordan en person ved å kommunisere med ånder potensielt sett kan åpne seg for besettelse. Kunne Dougs problemer være knyttet til det? Muligens. Han fikk følelsen av at Doug kanskje utelot noe. Da Doug hadde fortalt ferdig, forklarte pater Gary at han ikke hadde nok bevis til å utføre noen eksorsisme. Han kunne imidlertid gjerne gjerne be en enkel velsignelse (også for å hjelpe ham i bedømmelsen av hva dette var). I mellomtiden oppfordret han Doug til å oppsøke en klinisk psykolog (pater Gary hadde funnet nok en psykolog til teamet sitt), for at de slik kunne danne seg et mer helhetlig bilde. Uten å vente seg noen særlig reaksjon, begynte pater Gary på velsignelsen, og han stenket litt vievann på Doug. Etter dette tok han frem permen med de kopierte bønnene og sa: «Herre Jesus, du kom for å helbrede våre sårede og plagede hjerter. Jeg bønnfaller deg om å helbrede de lidelser som skaper engstelse i Dougs hjerte.» Til pater Garys store overraskelse hadde bønnene en umiddelbar effekt på Doug. Han fikk straks rykninger, som om han kikket rett på solen. 270


Pater Gary fortsatte: «Jeg bønnfaller deg særlig om å helbrede alle som forårsaker synd. Jeg bønnfaller deg om å komme inn i Dougs liv og helbrede ham for de psykologiske skadene som rammet ham i hans unge år, og for de skader de senere har forårsaket i hans liv.» Halvveis gjennom bønnen begynte Doug å hoste. Til å begynne med var det som om han renset halsen, men snart eskalerte det, og han klarte ikke stoppe. Etter å ha bedt i tretti minutter, avsluttet pater Gary sesjonen. Doug roet seg med det samme, selv om han var langt fra avslappet. «Jeg forstår ikke hva som skjedde,» sa han og holdt på å bli sint. Han fortsatte å forklare hvordan han hadde mistet kontroll over handlingene sine, selv om han var bevisst alt som skjedde. Dette var vanskelig for ham å akseptere. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarte å slutte å hoste.» Overbevist om at manifesteringene var ekte, ville pater Gary like fullt gå forsiktig frem, og han anbefalte at Doug tok kontakt med den tidligere nevnte psykiateren. «Hvorfor kan du ikke bare få denne saken ut av meg?» spurte Doug. «Det fungerer ikke på den måten,» svarte pater Gary og forklarte at det er en lang prosess. En uke senere vendte Doug tilbake for nok en velsignelse. Reaksjonen var like voldsom som første gang, om ikke enda mer. Nok en gang forklarte Doug at han hadde vært ved bevissthet men ute av stand til å kontrollere seg selv. Pater Gary spurte om velsignelsene på noe vis hadde påvirket ham utenfor sesjonene, men Doug hevdet at han ikke hadde lagt merke til noe spesielt. Før neste avtale oppsøkte Doug psykiateren. De hadde et par samtaler før psykiateren fortalte pater Gary at han mente Dougs problemer kunne være av åndelig art. Etter hans mening ville det være hensiktsmessig å utføre eksorsisme. Pater Gary tok kontakt med biskopen for å få tillatelse. Deretter fikk han Doug til å skrive under på standardskjemaet før han satte i gang med eksorsismen. Pater Gary bestemte seg for å utføre eksorsis271


men i forsoningsrommet i kirken heller enn på menighetskontoret, siden han foretrakk den uforstyrretheten som rådet der. Det var et lite rom på to ganger to og en halv meter, med heldekkende teppe, et par stoler, et hjørnebord og en liten skillevegg i tre. Siden pater Kevin ikke kunne delta, spurte pater Gary en annen prest, pater Mike (pseudonym), om å hjelpe. Før han begynte, tente pater Gary et lys og satte det på bordet. Deretter tok han frem spruteflasken med vievann og velsignet rommet og pater Mike. Fornøyd vendte han oppmerksomheten til Doug, mens pater Mike holdt ringpermen med eksorsismebønnene fremfor ham, slik at han kunne ha begge hender fri. Han startet å be litaniet og hadde kommet omtrent halvveis gjennom da Doug begynte å skjære grimaser. Venstre side av ansiktet strammet seg sammen til en forvrengt knute. Reaksjonen lignet den han hadde fått under velsignelsene, bare enda mer intens. Han avsluttet litaniet og gikk videre til evangeliet. Han valgte å lese fra Lukas 10,17-20, som begynner med at de syttito disiplene kommer glade tilbake for å fortelle Jesus at «til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!». Da det var ferdig, ga han en kort preken om viktigheten av å stole på Kristus, og han la til: «Vi tror fullt og fast at Gud er sterkere enn en hvilken som helst ond ånd eller Satan selv, og vi går fremover i stor tillit og viten om at Herren er med oss.» Etter dette ba pater Gary en bønn om beskyttelse. «Allmektige Herre, i ydmykhet påkaller jeg ditt hellige navn i frykt og beven, og jeg ber deg om å gi meg, din uverdige tjener, tilgivelse for alle mine synder, urokkelig tro, og ved din mektige hånd makt til å stå imot denne onde ånden med tillit og besluttsomhet.» Da det var gjort, gikk han videre til eksorsismebønnene og sa: «Jeg befaler deg, du urene ånd, hvem du enn er, som nå angriper denne Guds tjener sammen med alle dine ledsagere, at du – ved vår Herre Jesu Kristi inkarnasjons, lidelses og oppstandelses mysterium, ved hans himmelferd, ved Den Hellige Ånds komme, ved vår Herres siste 272


komme til dom over verden – ved et tegn forteller meg ditt navn, og dagen og timen for din utfart.» Mens pater Gary ba, begynte Dougs armer og ben å skjelve, munnen stivnet midt i et gjesp, og leppene krøllet seg som en fiskemunn. Pater Gary merket seg de dramatiske endringene, men gjorde sitt beste for å opprettholde en rolig og jevn stemme. «I Jesu Kristi navn befaler jeg deg å fortelle meg ditt navn,» sa han. Spytt begynte å renne nedover haken til Doug. Da han ikke gjorde noe for å tørke det bort, grep pater Gary en pakke papirservietter, noe som fikk ham til å tørke munnen til slutt. Nok en gang befalte pater Gary demonen å åpenbare sitt navn. Doug fortsatte å streve i noen minutter, og han hostet og siklet. Pater Gary gjentok nok en gang sitt krav, og Dougs hosting ble verre og verre, helt til han begynte å hoste og harke som om noe holdt på å kvele ham. «Jeg driver deg ut, du urene ånd, og sammen med deg alle fiendens onde makter, hver gjenganger fra helvete og alle dine dødelige følgesvenner, i vår Herres Jesu Kristi navn,» ba pater Gary. Plutselig hevet Doug hendene over hodet og holdt dem fullstendig i ro, inntil han til slutt kollapset ned i stolen igjen. Pater Gary hadde bedt i nesten en time, og han tok et øyeblikk for å snappe etter luft. Med unntak av Maria, var dette det mest voldsomme tilfellet han hadde møtt på som eksorsist. Nok en gang kunne Doug ikke gjøre rede for hvorfor han hadde hatt en så sterk reaksjon. I løpet av de følgende ukene, mens Doug forsøkte å forstå det som hadde hendt, begynte noe merkelig å skje. På pussige tidspunkter i løpet av dagen begynte et navn å dukke opp i tankene hans. Det kom til ham på de merkeligste måter – i drømme, når han leste avisen, mens han pusset tennene. Hva skulle det bety? Før den neste eksorsismen nevnte Doug navnet for pater Gary, som sa seg villig til å prøve det ut for å se hva som skjedde. 273


Nok en gang benyttet de seg av forsoningsrommet, og pater Mike var tilstede for å hjelpe til. Eksorsismen gikk stort sett for seg som tidligere, med litaniet og evangelielesningen, helt til pater Gary spurte om demonens navn. «Jeg befaler deg, du urene ånd, hvem du enn er, som nå angriper denne Guds tjener sammen med alle dine ledsagere, at du – ved vår Herre Jesu Kristi inkarnasjons, lidelses og oppstandelses mysterium, ved hans himmelferd, ved Den Hellige Ånds komme, ved vår Herres siste komme til dom over verden – ved et tegn forteller meg ditt navn,» sa han. Så brukte han navnet Doug hadde gitt ham: «Hermit». Doug reagerte umiddelbart, og han begynte å hoste og ble rastløs. «Hermit, Hermit, Hermit. I Jesu Kristi navn befaler jeg deg å dra ut,» sa pater Gary. Dougs armer og ben begynte å riste, og de rykkende bevegelsene ble stadig mer overdrevne. Det føltes som om en bølge var i ferd med å bygge seg opp. «Hermit, Hermit, Hermit,» gjentok pater Gary og trakk på ordet. Så lød en dyp guttural stemme fra langt inni Doug: «Neeeeeeeeeiiii!» Pater Gary ble med ett oppmuntret. Bønnene fungerer, tenkte han. «Jeg befaler deg, du oldtidens slange, av de levendes og dødes dommer, ved din Skaper, ved hele universets Skaper, ved Ham som har makt til å forvise deg til helvete: Dra ut med frykt, du og alle dine ville ledsagere,» ba han mens han presset på. Til slutt sprakk den bølgen pater Gary hadde følt bygge seg opp. Dougs kropp fikk spasmer, og armene og føttene flagret vilt helt til han falt ut av stolen og dasket rundt på gulvet. Til tross for den voldelige reaksjonen, forble pater Gary rolig. Han var bekymret for at Doug ville skade seg, og heller enn å slåss for å få ham tilbake i stolen, sa han til pater Mike at han skulle la ham ligge på gulvet hvor han kunne strekke seg ut og være mer komfortabel. «Far da ut, du overtreder. Far ut, du forfører som er full av løgner og list, du dydens fiende, du de uskyldiges forfølger. Gi rom, du av274


skyelige skapning, gjør vei, du monster, gjør vei for Kristus i hvem du ikke kunne finne ett eneste av dine verk,» ba pater Gary. Dougs munn låste seg i en stor «O», som om kjevemusklene hadde frosset til is. Nok en gang ble haken fylt av spytt, og han gjorde ingenting for å tørke det vekk. Doug vaklet seg opp på føttene igjen, og pater Gary og pater Mike hjalp ham tilbake på stolen. «Far da ut, du som er uten fromhet, far ut, du som er forbannet, far ut med alt ditt bedrageri, for Gud har ønsket at mennesket skal være Hans tempel. Hvorfor er du ennå her? Gi ære til Gud den allmektige Fader, for hvem hvert kne må bøye seg,» ba pater Gary. Plutselig skjøt Dougs armer og ben rett ut, som om han ble strekt ut på en pinebenk. Nå skjer det, tenkte pater Gary. «Far ut i Jesu Kristi navn,» gjentok pater Gary. «Neeeeeeeiiiii,» skrek den gutturale stemmen, etterfulgt av noe pater Gary beskriver som en «kraft» som skjøt ut av Doug. Han sparket noen siste ganger før han til slutt falt tilbake i stolen. Pater Gary tok en kort pause for å samle seg. Rommet var varmt og fullt av adrenalin. «Doug, hvordan føler du deg?» spurte han ham. Doug trengte et øyeblikk for å trekke pusten. Han forklarte følelsen av noe som hadde forsvunnet, men visste ikke helt. Pater Gary bestemte at det kunne være lurest å fullføre eksorsismen for å se om demonen «gjemte seg». Da Doug ikke viste noen reaksjon på bønnene, avsluttet han eksorsismen og sa: «Allmektige Gud, vi bønnfaller deg om å holde den onde ånden fra å plage denne din tjener mer, og hold ham langt borte så han aldri vender tilbake. Måtte vi ikke lenger frykte det onde, for Herren er med oss.» Etterpå holdt pater Gary en liten debriefing med Doug og spurte om hans inntrykk. Doug fortalte at han bare kunne huske visse deler av eksorsismen, sannsynligvis siden han på ett eller annet tidspunkt hadde mistet bevisstheten (det hadde også skjedd den første gangen). 275


Han fortalte også hvordan de negative følelsene han hadde hatt den uken – depresjon, tretthet, omtåkethet – nå var borte. Den neste måneden ba pater Gary to ganger over Doug, og begge gangene forble Doug rolig og viste ingen reaksjoner. Han virket endelig befridd. For pater Gary var Dougs befrielse en enormt takknemlig opplevelse, ikke på grunn av sin egen innstats, men fordi den ga ham visshet om at eksorsismebønnene virkelig kunne være til hjelp for lidende mennesker. Det at Jesus hadde brukt ham som «redskap» for å helbrede denne mannen, gjorde ham svært ydmyk. Til tross for den positive utviklingen foretrakk likevel pater Gary å forbli forsiktig. Han visste at befrielser av og til kunne være midlertidige, og han oppfordret Doug til fortsatt å gå i messen og ta imot sakramentene, slik at problemene ikke skulle vende tilbake. Advarselen skulle vise seg forutseende, for tre måneder senere vendte Doug tilbake. Han hadde angivelig ikke brydd seg om pater Garys råd. Pater Gary påpekte strengt hans manglende utholdenhet. «Se på den tilstanden du er i fordi du ikke har endret noe i livet ditt.» Doug var angrende. Det var et lite lysglimt at hans en gang så arrogante fremtreden nå var erstattet av en mye mer ydmyk mann. Pater Gary så hvordan Doug, som tidligere raskt ble oppfarende i møte med det han ikke kunne forklare, nå var mer villig til å akseptere tanken på at det var enkelte ting han ikke kunne kontrollere. Pater Gary var tilfreds med dette og avtalte at Doug skulle komme til en ny eksorsisme neste uke. Før han dro, ga Doug ham en liste over ord som hadde kommet til ham mer eller mindre på samme måte som «Hermit». Kunne de alle være demoner? Pater Gary trodde det var usannsynlig, dog umulig å vite før han fikk prøve dem ut under ritualet. Uansett var det tydelig at de hadde masse arbeid foran seg. Men med alt han hadde lært, og med all den erfaring han nå hadde bak seg, visste han at uansett hva som ventet, ville han ikke miste håpet. 276


FORFATTERENS ETTERORD

H

østen 2005, da jeg fikk høre at et universitet tilknyttet Vatikanet tilbød et kurs som het «Eksorsisme og bønn om befrielse», tenkte jeg at det måtte være et PR-stunt. Trodde Kirken fremdeles på eksorsisme? Interessant nok var kurset åpent også for legfolk, og noen av forelesningene skulle holdes av psykologer og kriminologer. Siden jeg bodde i Italia, arbeidet som freelance forfatter og journalist og tidligere hadde jobbet i Associated Press’ Roma-avdeling, visste jeg hvor vanskelig det kunne være å sprenge muren av hemmelighold som omgir Vatikanet. Legg til mysteriet som omgir eksorsisme, og jeg så på kurset som en sjelden anledning. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente meg, men tenkte at det i alle fall kunne komme en artikkel ut av det. På den tiden visste jeg så godt som ingenting om eksorsisme. Som folk flest, tenkte jeg umiddelbart på Hollywood-filmer. Men selv om slike filmer tilsynelatende var «basert» på historier fra virkeligheten, gjorde den kinematografiske innpakningen og spesialeffektene at det var vanskelig å skille fakta fra fiksjon. Den første kursdagen ble imidlertid alle mine forutinntatte meninger gjort til skamme. Ikke bare var det ultramoderne klasserommet en merkelig setting for prester, fransiskanermunker og nonner fra ulike kongregasjoner som lyttet til forelesninger om Satans makt, men til min store overraskelse oppdaget jeg at studentene langt fra var 277


«overtroiske» eller pietistiske prester, slik populærkulturen fremstiller dem som. Da jeg først møtte pater Gary, ble jeg umiddelbart grepet av hans ærlighet og åpenhet. Vi bygget et vennskap basert på et sterkt, felles ønske om å fordype oss i det vi lærte. Ettersom jeg ble bedre kjent med pater Garys livshistorie, begynte journalisten i meg å oppdage at hans vandring kunne tilby et unikt vindu inn i eksorsismens verden. Her var det en mulighet til å se eksorsisttjenesten gjennom en nybegynners blikk, tenkte jeg. Men tanken på å skrive om demoner og eksorsisme var ikke egentlig på toppen av prioriteringslisten, og hva min kone angår, syntes hun ikke at temaet var særlig tiltalende. Jeg må innrømme at det var dager da jeg tenkte at det nok var bedre om jeg lot det hele ligge, for at ikke livet mitt skulle invaderes av en usynlig «ånd». Til tross for at jeg var oppdratt katolsk, var jeg preget av motstridende følelser for fenomenet demonbesettelse. For å si som sant er, var jeg mer å regne som en «kulturell katolikk» enn en praktiserende katolikk da jeg begynte på denne boken. Riktignok gikk jeg til messe dann og vann, til jul og påske, men bortsett fra det var jeg nok ikke førstevalg hvis man trengte å snakke med noen om troens dypere mysterier. Tilnærmingen min var mer enn noe annet journalistisk. Jeg ville vite hva Kirken faktisk lærte om eksorsisme. Og i møte med pater Gary ville jeg vite hva som skulle til for at noen var villig til å stå i et rom og kjempe mot demoner, hvis demoner i det hele tatt eksisterte. Som legmann lot jeg meg aller først overraske over at så mange prester manglet kunnskap om eksorsisme, især amerikanske prester. De fleste, om ikke alle, amerikanske bøker om eksorsisme var utdaterte, mange skrevet på 1970-tallet. I Italia var historien derimot en annen, og jeg vendte meg nesten med en gang til italienske bøker, som for en stor grad var skrevet etter 2004 (for eksempel Possessioni daboliche ed esorcismo av pater Francesco Bamonte, og Il dito di Dio e il potere di Satana: L’esorcismo av pater Gabriele Nanni). Disse bøkene ga ikke bare detaljerte teologiske analyser, men også førstehåndsfortel278


linger om hva eksorsismer går ut på. Og dess mer jeg leste, dess mer nysgjerrig ble jeg. Da pater Gary begynte å delta i eksorsismer, kunne jeg legge til også hans tolkninger. Jeg visste imidlertid at dersom jeg ønsket å fortelle denne historien, måtte jeg tre inn i en eksorsists verden. Den eneste måten å gjøre det på, var å bevitne en eksorsisme. Mitt første steg var at jeg begynte å intervjue de forskjellige eksorsistene i deres eget revir. Her og der fikk jeg et lite glimt av det som eksisterte på den andre siden: en gruppe mennesker som jaget pater Tommaso utenfor sakristiet i Scala Santa, pater Bamonte som tørket bort en dam med vievann fra en stol slik at jeg kunne sitte på den under intervjuet, og å sitte i venterommet til pater Carmine mens en kvinne skrek og dundret inne på kontoret. Kanskje lot jeg meg mest overraske over at flere av eksorsismene ble utført i kirker som befant seg i hjertet av Roma, og ikke i høytliggende klostre på landet. Faktisk ble det en vane for meg å snakke med en eksorsist mens grupper av turister fløy rundt og fotograferte religiøse motiver. Et merkverdig aspekt ved gravearbeidet til denne boken var nettopp denne sammenstillingen av to verdener: å snakke med et offer for demonisk besettelse, eller å være vitne til en eksorsisme, og deretter gå ut i det klare sollyset i Romas kaotiske gater. Hver og en av eksorsistene jeg intervjuet, var på sitt vis fengslende. Jeg kunne sette meg inn i pater Bamontes livsglade vitalitet som ung gutt, pater Nannis vakre filmstjernefremtoning og intellektuelle holdning, pater Amorths onkelaktige jovialitet og forkjærlighet for dramatiske replikker, samt pater Carmines «jordens-salt-uhøytidelighet». Alle var de tålmodige og imøtekommende mot meg, uansett hvor mange spørsmål jeg snublet meg gjennom på min alt annet enn perfekte italiensk. Jeg opplevde også deres oppriktighet som forfriskende. Mange av bøkene jeg hadde lest, hadde plassert det meste i små og ryddige bokser, men her sto jeg foran eksorsister med flere års erfaring som fortalte meg at det fremdeles var ting man ikke kunne vite noe om. 279


Så var det ofrene. I likhet med pater Gary ble jeg ikke bare overrasket over hvor normale de fremsto, jeg opplevde dem også som troverdige og til og med sympatiske. Dette var ikke mennesker som slo meg som noen som ønsket å lure deg trill rundt. De var oppriktige, dyptfølte mennesker som strevde med noe de også selv syntes var vanskelig å forstå. Senere, da jeg deltok i eksorsismer, ble dette inntrykket bare forsterket. Mange antar at eksorsister kun er ute etter å bevise at folk er besatte. I møte med alle de italienske eksorsistene jeg snakket med, oppdaget jeg at det motsatte var tilfelle. Jeg tror også det er feil å anta at Kirken på den ene siden er ute etter å fremme troen på ånder, mens den sekulære verden på den andre siden forsøker å avsløre slike begreper. Ta deg en tur til din lokale New Age-bokhandel for å se hvor enormt populært det er med engler, «channeling» og «astralreiser», for ikke å nevne det store antallet mennesker som hevder å kunne snakke med ånder, og terapeuter som utøver «åndebefrielse».1 Uansett om det finnes offisielle eksorsister eller ikke, vil folk oppsøke eksorsister eller betale «synske» mennesker for å fordrive onde ånder fra hus og hjem. I lys av dette er ideen om et eksorsismekurs med foredrag av psykologer og andre eksperter for å lære opp prester, en god idé, om ikke av annen grunn enn å gi folk en viss rettesnor.2 Arbeidet med denne boken ble en slags vandring for meg. Det hjalp meg til å finne tilbake til troen på en måte jeg aldri hadde forventet da jeg begynte å grave rundt fenomenet eksorsisme. I løpet av de tre årene jeg brukte på å skrive og grave for denne boken, møtte jeg flere utrolige mennesker som pater Gary, hvis tjeneste og hengivenhet til dem som lider, viste meg hvor mye godt vi kan gjøre når vi setter egoet til side og strekker en hjelpende hånd til andre mennesker. Under skriveprosessen spurte mange meg om jeg selv hadde opplevd noe uforklarlig. Bortsett fra at vinduslemmene innimellom smalt på vindstille dager, eller at strømmen gikk slik at jeg mistet deler av arbeidet – noe jeg anser som tilfeldigheter – er det én erfaring jeg ikke kan forklare. 280


Jeg kjørte en ettermiddag hjem fra et intervju med en kvinne som hadde falt i transe og begynt å rope til et bilde av Jomfru Maria. Plutselig ble bilen fylt av blomsterduft. Først tenkte jeg: Å, så deilig. Hvor kommer den lukten fra? Så med ett bet jeg tennene sammen. Jeg husket at pater Bamonte før eksorsismen hadde fortalt meg at Jomfru Maria ofte kom denne kvinnen til hjelp. Derfor hadde jeg under anfallene hennes bedt en stille bønn for å be Maria om hjelp. Jeg trodde virkelig ikke at denne lille gesten ville ha noen innvirkning for henne. Pater Bamonte utførte eksorsismen, og kvinnen fortsatte å skrike i nesten en time. Da dette hendte, hadde jeg bare et vagt minne om at enkelte mennesker fortalte om blomsterdufter i forbindelse med Maria og andre mystiske erfaringer. Hadde det at bilen min ble fylt av en blomsterduft sammenheng med hendelsene samme morgen? Jeg var ikke sikker. Duften kom helt sikkert ikke utenfra, for da det skjedde, passerte jeg akkurat en sauefarm, noe som er kjent for vond lukt. Kanskje kom duften fra lufteanlegget, selv om jeg aldri hadde kjent den før. Kanskje var det også en lukthallusinasjon. Men i etterpåklokskap har jeg innsett at en forklaring er mindre viktig. Selv om denne opplevelsen kun varte et par minutter, rørte den meg dypt. Var dette Maria eller en god engel som ville fortelle meg at hun hadde hørt det stakkarslige ropet mitt – ropet fra en som strever med å få tak på egen tro for å kunne hjelpe et medmenneske? Var det en del av mitt underbevisste jeg som ga impulser til en annen del for å overbevise meg selv om min transcendens? Jeg vil neppe noen gang finne svaret. Men ett er sikkert: Uansett hva det var, fylte det meg med en enorm følelse av glede.

281


TAKK Jeg er umåtelig takknemlig for pater Gary Thomas’ modige og oppriktige bidrag, og for hans utrettelige sjenerøsitet og godhet. Denne boken ville ganske enkelt ikke vært mulig uten ham. Jeg er også takknemlig for alle de menneskene som figurerer i boken, men min takk går særlig til pater Francesco Bamonte, pater Gabriele Nanni og pater Carmine De Filippis, som ikke bare satte av tid i sine fullspekkede timeplaner for å besvare spørsmålene mine, men som også var avgjørende for å åpne eksorsismens verden for meg. En spesiell takk går også til pater Gabriele Amorth, pater Aldo Buonaiuto, pater Jeremy Davies, pater François Dermine OP, pater Giancarlo Gramolazzo, pater Kevin Joyce, pater Vince Lampert og pater Tiziano Ripetto. En rekke andre prester har delt sin tid og personlige fortellinger med meg. Enkelte av dem er tatt med i boken, mange ikke. Takk til pater Avelina, pater Pedro Barrajon, pater Steve Bigler, pater Bernie Bush, monsignor John Esseff, pater Paul Hrezzo, pater Brenden Lally, pater James LeBar, pater Gerardo Menchaca, pater John Michet, pater Bill O’Callaghan, pater Serge Propst OP, pater Mike Simone, pater Johanus Sweetzer, pater Mike Tomaseck og pater Antonius Wall. Pater Basil Cole OP var ikke bare hjelpsom med å lose meg gjennom Thomas Aquinas’ lære om engler, men leste også deler av manuskriptet og kom med verdifull tilbakemelding. Det samme kan sies om pater Jeffrey Grob, som ga meg uvurderlig innblikk i eksorsismeritualet, og pater A. Farren OP, som ga av sin tid og ekspertise for å lese gjennom manuskriptet med kritisk blikk. Takk også til msgr. James F. Checchio ved North American College (NAC), som ga meg tilgang til biblioteket ved NAC, og til søster Rebecca, som gjorde den vanskelige oppgaven å pløye gjennom alt materialet mindre avskrekkende. Min ektefølte takk går til dr. Richard Gallagher, som har delt av sin kunnskap og ekspertise. Det var med sorg jeg fikk høre at dr. Barry L. 282


Beyerstein døde våren 2007. Han gjorde et enestående arbeid innen biopsykologi, og jeg vet at han vil bli savnet. En særskilt takk går til alle ofrene som var villige til å dele sine historier med meg. Det å blotte sin sjel for en totalt fremmed er aldri en enkel oppgave, og disse menneskenes mot gjør meg ydmyk. Jeg kan ikke tilstrekkelig få rost min fantastiske agent, Christy Fletcher, som kom ombord helt i begynnelsen, og hvis besluttsomhet og engasjement aldri har vaklet. Tålmodig og med en nesten zenlignende ro ledet hun meg gjennom mitt første møte med forlagsvirksomhetens verden. Takk også til min strålende redaktør Jill Ellyn Riley, som fikk en vanskelig situasjon til å virke som en spasertur i parken. Det var en sann glede å arbeide med en så talentfull og engasjert profesjonell. Ved Doubleday Religion går min takk til John Bruke, som tok imot mine mange oppringninger og e-poster, til Ruth Younger, som hadde ansvar for boken min, for det harde arbeidet hun la ned i manuskriptet, og særlig til Trace Murphy for hans oppmuntrende ord og urokkelige støtte til boken. Takk også til Paolo Alei, Lori Armstrong, Pierpaolo Balani, Richard Brener, dr. Tonino Cantelmi, Melissa Chinchillo, Carlo Climati, Sam Copeland, Marta Falconi, Merideth Finn, Beau Flynn, Elizabeth Hazelton, Natalie S. Higgins, Mara Lander, Swanna MacNair, Jim Michaletti, Lory Mondaini, Michael Petroni, Nora Reichard, Peter Robinson, Howard Sanders, Kate Scherler, Claudio Vignozzi, Tripp Vinson, Lorien Warner, Christopher Winner og Sara Wolski. Takk også til Thomas-familien for deres tid og minner. Enhver forfatter trenger en god støttegruppe. Takk til Scooter Leonard for hans bidrag til å vekke i meg kjærlighet for å skrive, og til min gode venn og mentor Randolph Wright, som gjennom dyktighet og takt evnet å lose meg gjennom minefeltene i enkelte av de første utkastene. Jeg skylder en stor takk til Eric Blehm, som åpnet den ene døren etter den andre for meg, og som med sin oppmuntring, sine kloke råd 283


og sin medfølelse hjalp meg til å ha hodet over vann gjennom hele prosessen. Jeg kan ikke få takket nok. Til mine foreldre, Tom og Nancy Baglio, som alltid har hatt tro på meg og støttet meg gjennom årene, og til hele min amerikanske og italienske familie for deres betingelsesløse støtte og entusiasme: Jeg kunne ikke gjort dette uten dere. Min sønn, Noah, som alltid har minnet meg på det som virkelig betyr noe. Og helt til slutt til min strålende og multibegavede kone, Sara, som ikke bare oversatte og tran­ skriberte de fleste av intervjuene, men som også holdt ut med mine lange fravær og min uendelige tvil. Jeg vet at det ikke var lett, men din støtte var urokkelig. For det, og for så mye annet, gir jeg deg min evige kjærlighet og takksigelse.

284


SLUTTNOTER Vedrørende sitater: For å bevare flyten i historien, har jeg valgt å sette færrest mulig sitater inn i teksten. Der direkte sitater ikke har referanse til en av de følgende sluttnoter, er de hentet fra mine intervjuer. Prolog 1: Informasjonen om denne eksorsismen kommer primært fra to kilder: transkripsjon av et lydopptak av selve eksorsismen, produsert av p. Bamonte, samt et intervju med offeret, hvor hun i etterkant beskriver sine syn og følelser under eksorsismen. 2: Den hellige Gemma er en av de få katolske helgener som skal ha blitt angrepet av Djevelen under sin jordiske levetid. Derfor ber gjerne besatte mennesker om hennes forbønn. Hun ble født i nærheten av den italienske byen Lucca den 12. mars 1878 og hadde mange mystiske opplevelser. I svært ung alder dedikerte hun seg til et liv i inderlig bønn og hevdet at Jesus, Maria og hennes verneengel viste seg for henne. Gemma var konstant syk og fikk hjernehinnebetennelse som 20-åring. Hun ble helbredet og opplevde selv at dette var på forbønn av den avdøde pasjonistpater Gabriel Possenti, som senere ble helligkåret. Som 21-åring mottok hun stigmata (Kristi sårmerker), som viste seg hver torsdag kveld og forsvant lørdag morgen og etterlot seg et hvitaktig arr. Gjennom hele livet følte hun seg konstant plaget av Djevelen. I et dagboknotat beskriver hun hvordan Djevelen hugger henne i ryggen i timevis. Hun døde i en alder av 25 år. I vårt tilfelle hadde kvinnen alltid følt et sterkt bånd til Gemma og besøkt graven hennes i Lucca, Italia, under bryllupsreisen sin.

Innledning 1: Den første versjonen av katekismen ble publisert på fransk i 1992 og oversatt til engelsk i 1994. Prosessen med utgivelsen startet i 1985, da pave Johannes Paul II, under veiledning av «ånden fra Det annet vatikankonsil», innkalte til en ekstraordinær bispesynode for «å fordype seg i dets undervisning for bedre å tilegne seg den og å fremme kjennskapen til og iverksettelsen av dets lære» (Den katolske kirkes katekisme, s. 2, St. Olav forlag 1994). Johannes Paul II betrodde i 1986 arbeidet med katekismen til en gruppe på tolv kardinaler og biskoper, under ledelse av daværende kardinal Joseph Ratzinger, som i 2005 ble pave Benedikt XVI. Katekismen regnes som kilden til all autentisk katolsk lære. 2: Chas S. Clifton, Her Hidden Children: The Rise of Wicca and Paganism in America, s. 11. 3: I de siste årene har en mengde selvhjelpsbøker om spiritualitet blitt bestselgere, slik som Eckhart Tolles The Power of Now: A Guide to Spiritual Enlightenment, New World Library, 2004, og A New Earth: Awakening Your Life’s Purpose, Penguin, 2008. Begge disse titlene er solgt i millioner av eksemplarer.

285


4: Som rapportert i «God Told Us to Exorcise My Daughter’s Demons. I Don’t Regret Her Death» av Elizabeth Day, The Daily Telegraph, 26. november 2005. 5: «Crucified Nun Dies in ‘Exorcism’», 18. juni 2005, BBC. Historien ble opprinnelig rapportert i Agence France-Presse, 2005. I februar 2007 fikk presten en fengselsstraff på 14 år for forbrytelsen. I en annen berømt sak fra Tyskland i 1976 ble to prester siktet for uaktsomt drap da en ung jente de fortok eksorsisme på, Anneliese Michel, sultet i hjel. Hendelsen er grunnlaget for filmen The Exorcism of Emily Rose. For mer om dette, se The Exorcism of Anneliese Michel av Felicitas D. Goodman.

Kapittel 1: Roma 1: John L. Allen jr., All the Pope’s Men, s. 161. 2: En gruppe med basis i læren til Charles de Foucauld, som ble født i Strasbourg, Frankrike, i 1858. Foucauld mistet troen i ungdomstiden og tjenestegjorde som offiser i hæren i Nord-Afrika. I 1883 reiste han for å utforske Marokko. Etter å ha vendt tilbake til Frankrike, foretok han en pilegrimsreise til Jerusalem, hvor han ble trappistmunk i syv år. Han ble presteviet i 1901 og ønsket å leve som Jesus – blant de mest utstøtte. Han holdt til i ørkenen i Nord-Afrika og gjorde grunnarbeidet for etablering av en ny orden, sentrert rundt evangeliene. Han døde imidlertid før opprettelsen, da han ble drept av marodere i 1916. I dag viderefører Jesus Caritas Charles de Foucaulds iver etter å «leve i Guds nærvær og samtidig midt blant menneskene». Medlemmene møtes månedlig for å studere Skriften, be foran det aller helligste sakrament og dele livserfaringer. Les mer på www.jesuscaritasusa.org. 3: Den hittil siste av disse opptredenene fant sted 6. juni 2008. Både hans bøker An Exorcist Tells His Story (1999) og An Exorcist: More Stories (2002) ble bestselgere i Europa. P. Amorth er portrettert i en mengde publikasjoner, deriblant The Daily Telegraph («Vatican to Create More Exorcists to Tackle ‘Evil’» av Nick Pisa, 30. desember 2007) og New York Times (1. januar 2002). 4: I 2002 fortalte p. Amorth det italienske nyhetsbyrået ANSA at «signaturen til mørkets konge, Djevelen, skjuler seg bak Harry Potter». I tillegg fordømte han bøkenes forsøk på å differensiere mellom «hvit» og «sort» magi, da «distinksjonen ikke finnes, siden magi alltid er å ty til Djevelen». Denne kritikken ble plukket opp og gjengitt i en mengde publikasjoner, blant annet på slående vis i en artikkel i New York Times 1. januar 2002: «A Priest Not Intimidated by Satan or by Harry Potter.» Så nylig som 15. januar 2008 uttalte en italiensk vitenskapsmann til Vatikanets semioffisielle avis L’Osservatore Romano at Harry Potter-bøkene faller i «den gamle gnostiske fristelsen til å sammenblande frelse og sannhet med hemmelig kunnskap». I tillegg til å angripe Harry Potter-bøkene, er p. Amorth også sitert på at både Hitler og Stalin var besatt av Djevelen (Daily Mail News, London, av Nick Pisa, 28. august 2006). 5: «The Smoke of Satan in the House of the Lord», av Stefano Maria Paci, først publisert i 30 Days, juni 2001, s. 30. 6: Ibid, s. 30-31.

286


7: Ibid. 8: Foreningen ble grunnlagt i 1968 av Don Oreste Benzi for å nå ut til unge mennesker som «aldri ville klare seg på egenhånd». Den er nå aktiv i 18 land og arbeider for bedre kår for de marginaliserte – deriblant tidligere stoffmisbrukere, prostituerte og ofre for sekter. Les mer: www.apg23.org/cgi-bin/pagina.cgi. 9: For mer informasjon om tarantisme, se Ecstatic Religion: A Study of Shamanism and Spirit Possession av I. M. Lewis, s. 36-38, 80-83. 10: Marlise Simons, «Paris Journal; Land of Descartes Under the Spell of Druids?», New York Times, 30. april 1996. 11: Gitt sektenes hemmelige natur, er det vanskelig å vite om disse tallene er korrekte. I Sette Sataniche («Sataniske sekter») hevder den italienske psykiateren Vincenzo Maria Mastronardi og psykologen Ruben De Luca at det nærmest er umulig å vite hvor mange sataniske sekter det finnes (s. 92). Noe som gjør det enda vanskeligere å finne eksakte tall, er at enkelte forskere har en svært vid definisjon av hva som er «satanisk» – noen inkluderer blant annet voodoo og wicca. Ifølge en ekspert kan satanisme anses som en form for ekstrem kynisme: «Det er en måte å se verden som en jungel på, hvor kun de sterkeste overlever. En verden uten grenser, hvor man fallbyr dårlige eksempler og hvor fjernsynets perfekte rollemodeller svares på med søken etter ekstremer, etter makt til enhver pris» (Carlo Climati, sitert av journalist Nicholas Rigillo, «Satanic Murders Just the Tip of an Iceberg, Claims Roman Church», fra den australske nettsiden «The Age», 5. januar 2005). 12: P. Gramolazzo fortalte meg at også International Association of Exorcists i flere år hadde sett på muligheten for å starte et opptreningsprogram, men ikke maktet å organisere det. 13: Kristi legionærer ble grunnlagt i Mexico i 1941 av p. Marcial Maciel og er i dag en av verdens raskest ekspanderende katolske organisasjoner, med nærvær i over 20 land. I tillegg har disse en legbevegelse kalt Regnum Christi. Legionærene anses for å tilhøre «høyresiden», siden de er dedikert til å spre Kirkens sosiale agenda slik den defineres av Den hellige stol. De har alltid funnet sterk støtte i Vatikanet, særlig hos Johanns Paul II. Liberalere anser gruppen som en antitese til moderniseringen som ble staket ut av Det annet vatikankonsil. For mer om Legionærene, se: www.legionariesofchrist.org. [Oversetters anmerkning: Pater Maciel ble i 2006 beordret til et liv i bønn og bot og fikk forbud mot offentlig tjeneste av Vatikanet. Dette skjedde på grunnlag av gjentatte beskyldninger om blant annet overgrep mot mindreårige. Han bøyde seg for dette, men Kristi legionærer holdt fast på at beskyldningene var falske. Siden Baglios bok kom ut, har Leginærene imidlertid offentlig innrømmet grunnleggerens misbruk, og paven utnevnte i 2010, etter en apostolisk visitas, en delegat med myndighet til å reformere bevegelsen.]

287


Kapittel 3: Tilbake på skolebenken 1: Et uttrykk utviklet av Den hellige Augustin i verket «Om Gudsstaten» (De Civitate Dei). Her setter han Romerrikets falmende prakt og dets borgeres verdslige fokus opp mot de seirende borgere av Guds rike, som skyr slike jordlige gleder til fordel for den åndelige vei. 2: Fire av Jesu eksorsismer beskrives i detalj: (1) mannen i synagogen i Kapernaum (Mark 1,21-28; Luk 4,33.36); (2) den bestatte fra Gerasener-landet (Mark 5,1-20; Matt 8,2834; Luk 8,26-39); (3) kvinnen fra Fønikia (Mark 7,24-30; Matt 15,21-28); og (4) den stumme gutten (Mark 9,14-29; Matt 7,14-21; Luk 9,37-43). 3: Markus beskriver at den besatte er fra Gerasener-landet, men Matteus lokaliserer eksorsismen til Gadarener-landet, som ligger nærmere Galilea-sjøen enn Gerasener-landet gjør. Mange har forsøkt seg på å utbrodere og fortolke denne eksorsismen. For eksempel hevder Bruce Chilton i boken Mary Magdalene at «Legion» refererer til Roma og «det onde» Romerriket representerte for jødene i samtiden, s. 38-40. 4: Også jødene trodde på eksorsisme, som dokumentert av historikeren Flavius Josephus, som levde i Palestina (ca. 37-100). I en av eksorsismene han nevner, brukte den jødiske eksorsisten Eleazar en rot bundet til en hellig ring for å utdrive en demon fra en persons nese (Antiquities 8. 46-48). 5: Jesus ble anklaget av fariseerne for å påkalle Beelsebul, «herskeren over de onde ånder» (Mark 3,22-26), også kjent som Beelzebub, noe som er ensbetydende med anklage om hekseri. Det hevdes at navnet Beelsebul, som betyr «Fluenes herre», er en variant av navnet «Ba’al-Sebub», som første gang benyttes i 2 Kong1,2-16, en filisteisk orakelgud i Ekron. Flere forskere hevder at visse eksorsister på den tid påkalte Beelsebul. Se Bruce Chiltons Mary Magdalene, s. 29; og By the Power of Beelzebub: An Aramaic Incantation Formula from Qumran (4Q560) av Douglas L. Penney og Michael O. Wise, s. 627-50. 6: Den hellige Ireneus skrev i det annet århundre at «ved å påkalle Jesu Kristi navn, … drives Satan ut av mennesker». I sin Apologia skriver Tertullian: «La et menneske som tydelig er besatt av demoner, stilles for deres domstoler. Den onde ånden, som av en Kristi etterfølger bys å tale, vil øyeblikkelig sannferdig bekjenne at han er en demon, han som i andre sammenhenger falskt har hevdet å være en gud» (kapittel 23). Og i sitt apologetiske verk Adversus Celsum imøtegår Origenes den hedenske filosofen Celsus, som hevder at kristen eksorsisme utrettes med magiske ritualer. Origenes slår fast at «eksorsismens styrke ligger i Jesu navn som vi uttaler, idet vi samtidig proklamerer hendelser fra hans liv». Origens hevder sågar at Jesu navn er så mektig at også ikke-kristne kan lykkes ved å bruke det (som den jødiske eksorsisten i Mark 9,38-41). 7: I The Prince of Darkness siterer Jeffrey Burton Russell Tertullian på det følgende: «Dersom Guds Sønn har kommet … for å tilintetgjøre Djevelens gjerninger, har han tilintetgjort dem ved å frelse sjelen gjennom dåpen.» Russel bemerker også at dåpen inntil ca år 200 først ble gjennomført etter en rekke eksorsismer som var løsrevet fra selve dårsritualet, noe som reflekterer de første kristnes tro på at Djevelen, på grunn av arvesynden, holdt et grep rundt menneskene (s. 72). Tertullian inkorporerte blant annet en formell forsakelse av Djevelen i dåpsritualet rundt år 200. Den tidlige Kirke differen-

288


sierte ikke mellom en eksorsisme utført på en dåpskandidat (kalt en «katekumen») og en person som var besatt (kalt en «energumen»), en tro som er bevart også i dag i form av den «lille» eksorsismen ved dåpen og den «store» eksorsismen på energumener. Les mer om betydningen av eksorsisme i dåpsritualet i Jeffrey Burton Russells Satan: The Early Christian Tradition, s. 100-103; og H. Kelly, The Devil at Baptism: Ritual, Theology, and Drama. 8: Den katolske kirkes katekisme, 2851: « … det onde [er] ikke noe abstrakt, men betegner en person, Satan, den onde, engelen som står Gud imot.» 9: Satan var allerede sakte, men sikkert i ferd med å «forsvinne» fra moderne tenkning da kritikere som Voltaire og David Hume i opplysningstiden angrep kristendommens fundament. Senere, i psykoanalysens tid, fikk begrepet «Djevel» nytt innhold. Sigmund Freud kalte ham «intet annet enn personifiseringen av fortrengte, underbevisste drifter», mens Carl G. Jung hevdet at han var et mytisk, psykologisk symbol eller en arketype kalt «skyggen». 10: Rudolf Bultmann, New Testament & Mythology, s. 110. 11: Haags viktigste verker er Abschied vom Teufel (1969) og Teufelsglaube (1974). Bas van Iersel skrev boken Engelen en duivels («Engler og djeveler») i 1968; og H. A. Kellys mest betydningsfulle verk er The Devil, Demonology and Witchcraft (1968). I et enda tidligere verk av Arturo Graf, The Story of the Devil (1931), slår forfatteren fast: «Djevelen er død eller døende; og som død vil han ikke vende tilbake til himmelriket, men vende tilbake til og forsvinne i menneskenes forestilling, hvor han opprinnelig ble til,» s. 251. 12: Generalaudiens med tema Liberaci dal male («Fri oss fra det onde»), hvor paven blant annet snakket om det ondes mysterium og forsvaret mot Djevelen. 13: Dette spørsmålet synes mer relevant, siden troen på eksorsisme på ingen måte var universell på Jesu tid. For eksempel trodde ikke saddukeerne på engler og ånder og med det ikke på demonisk besettelse. Også Bibelen gjør et tydelig skille mellom når Jesus helbreder sykdommer som blindhet og spedalskhet, og når han driver ut onde ånder. Når han helbreder rent syke, viser disse aldri noen av symptomene som er beskrevet hos besatte (som unaturlig styrke, eller at demonen tiltaler Jesus). I tillegg tar mange kritikere av eksorsisme ganske enkelt for gitt at all sykdom ble årsaksforklart med nærvær av «onde ånder». Greske Hippokrates (460-377 f.Kr.) skrev i sin avhandling Hellig sykdom at mentale sykdommer har naturlige årsaker. Han skrev om epilepsi, som på den tid ble betegnet som «hellig sykdom»: «Etter min mening er den ikke mer guddommelig eller hellig enn andre sykdommer, men har en naturlig årsak, og dens antatte guddommelige opphav stammer fra menneskenes manglende erfaring og deres forbauselse over dens besynderlige karakter» (fra The Sacred Disease I, W. H. S. Jones og E. T. Withington, Hippocrates, vol. 4, Loeb Classical Library, 1923). 14: Eksistensialismens vektlegging av individuell fortolkning underminerer grunnlaget for ontologisk sannhet, som Thomas Aquinas hevder former en tings «essens». Som John Nicola skrev i Diabolical Possession and Exorcism: «Relativismen i etikken drev individet til å vurdere en handlings moralske karakter ikke på grunnlag av generelle prinsippi-

289


elle lover, men på grunnlag av dens konkrete moralske miljø» (s. 77). Slik ble prestene mindre bundet til tradisjonen og mer tilbøyelige til å følge sin egen fortolkning. 15: «Mine kjære brødre, glem aldri, når dere hører skryt om opplysningens fremskritt, at Djevelens beste knep er å overbevise deg om at han ikke finnes!» Le Joueur généreux, 7. februar 1864. 16: Dette er et pseudonym. 17: I mange år ble den benyttet av p. Candido Amantini, en pasjonistpater som var sjefseksorsist i Roma på 1960-, -70- og -80-tallet. [Oversetters anmerkning: «Den hellige trapp» ved Laterankirken i Roma. Denne sies av tradisjonen å være hentet til Roma av Helena, keiser Konstantins mor.]

Kapittel 4: Kjenn dine fiender 1: Det onde antas å være fravær av det gode som ellers normalt sett skulle være tilstede i et objekt. Teologien deler vanligvis det onde inn i to kategorier: fysisk og moralsk. Eksempel på et fysisk onde kan være noe skadelig som en ulykke, sykdom eller katastrofe. Men moralsk onde oppstår når et individ bevisst velger å utføre en skadelig handling. Kirken anser moralske onder for mer elendige enn fysiske onder, fordi førstnevnte er et resultat av menneskenes frie vilje. Med andre ord: Når vi utfører et moralsk onde, begår vi bevisst en synd. For mer om dette, se Den katolske kirkes katekisme, 309-314. 2: Thomas Aquinas skriver i Summa Theologica: «Augustin sier [De Civ. Dei XI, 50] at englene ikke ble utelatt i beskrivelsen av tingenes første skapelse, men blir betegnet med navnet ‘himlene’ eller ‘lys’. Og de ble enten utelatt eller kalt ved navnet til fysiske ting fordi Moses henvendte seg til et uutdannet folk, som foreløpig ikke var i stand til å forstå en immateriell natur; og hvis det hadde blitt spredt at det fantes skapninger bortenfor den fysiske natur, ville det ha vært en anledning til avgudsdyrkelse for dem, noe de hadde tendens til og som Moses særlig ville beskytte dem mot» (Summa Theologica I, 61,1). 3: Gabriele Nanni, Il dito di Dio e il potere di Satana: L’esorcismo [«Guds finger og Satans makt: eksorsisme»], s. 15. 4: En mengde bøker tar opp dette temaet. Se for eksempel Jeffrey Burton Russells bøker The Prince of Darkness, s. 33, og Satan: The Early Christian Tradition, s. 26-28; og også Edward Langton, Essentials of Demonology: A Study of Jewish and Christian Doctrine, Its Origins and Development. 5: I antikken var man svært redd for demoner. I likhet med assyrerne trodde også babylonerne på et komplekst hierarki av onde ånder. For eksempel hadde man Pazuzu, en gud assosiert med den hylende nordavinden som ødela jordsmonnet og dermed avlingen. En annen var Lilitu (en tidlig forløper for middelalderens forestilling om hekser), en skapning som var dels menneske og dels fugl, og som «flakket omkring nattestid og tappet menn for deres kroppsvæsker». Se Jeffrey Burton Russell, The Prince of Darkness, s. 15-16.

290


6: Den katolske kirkes katekisme, 325. 7: For mer om Thomas Aquinas’ ekstensive forfatterskap om temaet, se Summa Theologica I, 50, 1; I, 14, 8; I, 19, 4. 8: Pie-Raymond Régamey OP, What Is an Angel? Oversatt fra fransk av Dom Mark Pontifex, s. 20-21. 9: Se Den katolske kirkes katekisme, 391. 10: Pave Johannes Paul II, «Creator of the Angels Who Are Free Beings», katekese om englene ved generalaudiensen 23. juli 1986, publisert i L’Osservatore Romano. En teolog sier: «Ren ånd er ren kjærlighet … Kjærlighet har skapt dem og råder over dem; og deres perfeksjon består i deres likhet med Gud.» Pie-Raymond Régamey OP, What Is an Angel? s. 42. 11: Generalaudiens av pave Johannes Paul II den 23. juli 1986, med tittelen «Creator of the Angels Who Are Free Beings», fra Global Catholic Networks (EWTNs) nettside. 12: Selv om vi ikke finner noe direkte i Bibelen om de falne englers «synd», verserte det en mengde teorier blant de tidlige apostoliske fedre: Justin Martyr (død mellom 163 og 176) mente at synden måtte være lyst, mens Ireneus (d. 202) mente den måtte være misunnelse. Siden ble den mest utbredte teorien, promulgert av Origenes (f. 185), at de falne englene syndet gjennom stolthet, som fikk dem til å tro at de kunne sette seg selv over Gud. Men som Thomas Aquinas sier, var denne stoltheten i liten grad troen på at de kunne bli Gud, noe som ville vært umulig, men mer at de ønsket å bli «som Gud», vesener som av egen makt kunne oppnå fullkommen lykke (Summa Theologica I, 63, 3). På grunn av englenes opphøyde natur kunne de, når de hadde syndet, ikke ombestemme seg. Thomas Aquinas skriver utdypende om dette og sammenligner englenes fall med menneskelig død: «Nå vet vi at enhver menneskelig dødssynd, alvorlig eller mindre alvorlig, er tilgivelig før døden; mens de etter døden er utilgivelige og varer evig» (Summa Theologica I, 64, 2). 13: Fra Catholic Encyclopedia, The New Advent: «Poena damni, eller tapets straff, består av tap av synet av Gud og av en så fullstendig adskillelse av sjelen fra Gud at den ikke kan finne den minste fred og hvile i ham.» 14: Bibelen sier ingenting om at Satan er den samme som Lucifer. I Satan: The Early Christian Tradition hevder Jeffrey Burton Russell at sammenblandingen antageligvis skyldes at Origenes knyttet Kongen av Tyrus og Dragen til Satan, s. 131-33. Ifølge p. Amorth er Lucifer er vanlig navn blant demonene, mens Satan er sjeldent. P. Amorth hevder at dersom øynene til en besatt under en eksorsisme ruller oppover, tyder det på et nærvær av Lucifer eller hans hær, mens dersom de ruller nedover, betyr det at han eller hun er besatt av Satan eller en i hans hær. 15: Pave Johannes Paul II i generalaudiensen 13. august 1986, hentet fra L’Osservatore Romano.

291


16: Konsilet i Trient (1545-63) bekrefter dette som et dogmatisk element i Kirken. «La ham være bannlyst som ikke innser at det første mennesket, Adam, etter at han hadde brutt Guds bud i det jordlige paradis, umiddelbart mistet sin hellighet og den berettigelse den hadde, og pådro seg, ved å begå en slik synd, Guds vrede og indignasjon og som et resultat død, som Gud tidligere hadde varslet, og død, fangenskap under herredømmet av ham som fra da av hadde herredømme over døden, altså Djevelen, og at Adam, ved å begå denne synden, led både et kroppslig og sjelelig fall.» Konsilet i Trient, Sesjon V, 17. juni 1546. 17: For mer, se Jeffrey Burton Russells Satan: The Early Christian Tradition, s. 73, og The Angels av Pascal P. Parente, s. 20-23. 18: Den katolske kirkes katekisme, 329. 19: Thomas Aquinas snakker om englenes intelligens i Summa Theologica I, 58, 1–7. 20: Thomas Aquinas sier: «Kun et vesen som er utrustet med intellekt, kan handle ut fra en fri vilje» (Summa Theologica, I, 59, 3). 21: I Summa Theologica I, 54, 3 skriver Thomas Aquinas: «En engel kalles ‘intellekt’ og ‘ånd’, for all dens erkjennelse er intellektuell; mens et menneskes erkjennelse er dels intellektuell, dels sanselig.» 22: A. M. Lepicier, The Unseen World, s. 27, fra The Angels av Pascal P. Parente, s. 29. 23: Thomas Aquinas tar dette grundig opp i spørsmål I, 52, 1 i Summa Theologica: «Man kan si at en gjenstand befinner seg et sted på en slik måte at den er anbrakt der i henhold til kontakt av dimensjonell kvantitet; men det finnes ingen slik kvantitet i englene, for de er virtuelle. Følgelig kan en engel sies å være på et fysisk sted ved å anvende angelisk makt på ulike måter og på ulike steder.» 24: Pascal P. Parente, The Angels, s. 38. 25: «Preternatural» er avledet av det latinske «praetor», som betyr utenfor de normale naturlover, i motsetning til «overnaturlig», som kommer av det latinske «supra», som betyr over eller utover naturlovene. Slik tenker man at englenes evner er utenfor menneskenes forståelse, dog innen den naturlige verdens begrensning, mens Gud står over naturen. 26: Thomas Aquinas skriver: «For selv når et menneske gjør noe som går hinsides et annet menneskes makt eller kunnskap, gir han inntrykk av det er et underverk, slik at han på et vis for den andre synes å ha bevirket et mirakel» (Summa Theologica I, 114, 4). 27: Thomas Aquinas tar opp dette i sin Summa Theologica I, 57, 3. «Englene har denne egenskapen å kjenne fremtidige hendelser så mye mer enn vi har, siden de forstår alle tings årsak mer universelt og mer perfekt.» 28: «Dette at Gud tillater djevelen å virke er et stort mysterium, men ‘vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham’ (Rom 8, 28)» (Den katolske kirkes katekisme, 395). Thomas Aquinas regnet Djevelens virke som en del av den na-

292


turlige orden: «For det andre: indirekte, akkurat som når noen angripes og dermed får trening ved å kjempe. Det var passende at dette godet for mennesket ble oppnådd gjennom de onde ånder, for at de ikke skulle være unyttige i den naturlige orden» (Summa Theolgica I, 64, 4). 29: Thomas Aquinas, Summa Theologica I, 114, 3. 30: Det er viktig å bemerke at disse kategoriene, ifølge International Association of Exorcists (IAE), ikke konstituerer en kjede av hendelser som automatisk fører til besettelse, noe enkelte forfattere har hevdet. 31: Den italienske mystikeren Katarina av Siena skal ha hatt visjoner av helvetet, skjærsilden og himmelen. Djevelen skal ettersigende ha vist seg for henne i ulike skikkelser, blant annet en gang som en lysets engel, for å friste og spotte henne. Hun skrev mye om å skjelne ånder. Spanske Teresa av Avila var en viktig reformator av karmelittordenen. Hun anses som en av de fremste skribenter om mental bønn og ble senere én av kun tre kvinner som er utnevnt til kirkelærere. Mystikeren Teresa var plaget av demoniske visjoner så vel som av det hun opplevde som fysiske angrep fra Djevelen. En gang angrep Djevelen henne i skikkelse av en liten, svart «skapning» som hun jaget bort med et vievannsbeger. Den hellige Johannes Maria Vianney, «Sognepresten av Ars», var født i nærheten av Lyon, Frankrike, i 1786. Han er skytshelgen for sogneprester og var kjent for å ha overnaturlige evner til å lese hjertets hemmeligheter, kunnskaper om hva som skjedde andre steder og profetiske evner. Han skal også ha hatt helbredelsens nådegave. Også Vianney skal ha blitt angrepet av Djevelen, som kunne plage ham hele natten med rop og høye lyder og ved en anledning satte fyr på sengen hans. De siste ti år av hans liv tilbrakte han mellom 16 og 18 timer daglig i skriftestolen. 32: Francesco Bamonte, Possessioni diaboliche ed esorcismo, s. 76. 33: Antropologer refererer til demonbesettelse som «ufrivillig», for ikke å sammenblande den med de ulike ritualer hvor en sjaman eller heksedoktor ettersigende inviterer til en besettelse (vanligvis for å tilegne seg helbredende evner). Det samme gjelder tungetale, hvor mennesker skal være «besatt» av Den Hellige Ånd. 34: P. Amorth sammenligner dagens kulturelle klima med dekadansen i det falmende Romerriket. 35: Dette sitatet er hentet fra et personlig intervju med den italienske eksorsisten p. Gabriele Nanni. Les mer om p. Nanni i kapittel 6. 36: Ibid. 37: Personen overtas ikke bokstavelig talt av demonen, men hans handlinger føyer seg etter det demoniske. Han er for eksempel full av stolthet, hat og raseri og engasjerer seg i illegale aktiviteter, kriminalitet. I slike tilfeller, sier eksorsister, behøver ikke demonen å gi sitt nærvær til kjenne. Det er kun når personen ønsker å endre livet sitt til det bedre, at demonen manifesterer seg for å forhindre det.

293


Kapittel 5: Døren åpner seg 1: Katarene var en dualistisk sekt som hovedsakelig holdt til i Nord-Italia og Sør-Frankrike i det tolvte århundre. De var påvirket av gnostisismen og trodde grunnleggende sett at den materielle verden var for ond og korrupt til å være skapt av Gud. For å kunne forklare både det gode og det ondes eksistens, stipulerte katarene isteden at den sanne Gud kun skapte ånden, mens Djevelen skapte den materielle verden. Som en konsekvens av dette trodde katarene at Gud i Det gamle testamente var for ondskapsfull til å være sann Gud. Den katolske kirke forkastet derfor katarene som heretiske og definerte under Det fjerde laterankonsil (1215) en kanon som slo fast av Djevelen i sannhet en gang var skapt av Gud og ikke var et prinsipp eller objekt uavhengig av ham. For mer om katarene, se Jeffrey Burton Russells The Prince of Darkness, s. 135-136, 164. 2: Jeffrey Burton Russell og Brooks Alexander, A History of Witchcraft, Sorcerers, Heretics and Pagans, s. 61. Forfatterne skriver: «I Italia, i det fjortende århundre, finner vi bevis for at dette fant sted. Der trodde heretikere at Djevelen skapte den materielle verden. Siden Djevelen var verdens skaper, var han mektigere enn Gud og skulle tilbes i hans sted.» 3: For mer om Hellfire Club, se Geoffrey Ashes The Hell-Fire Clubs, 2001. 4: Cosa fare con questi maghi? («Hva skal vi gjøre med disse magikerne?»), Ancora, Milano, 2000. 5: Hovmod, grådighet, begjær, vrede, misunnelse, latskap og fråtseri. 6: Francesco Bamonte, Possessioni diaboliche ed esorcismo, s. 46. En variant av det berømte sitatet «Gjør hva du vil» av Aleister Crowley, som kalte seg selv «Det store Dyret». 7: Ifølge forfatteren Michael Cuneo var det en mengde faktorer som bidro til dette fenomenet, deriblant en eksplosjon av karismatiske «befrielsesmenigheter» og det faktum at fenomenet psykoterapi vokste i 1980-årene. Et knippe skandaløse vitnesbyrd (enkelte av disse ble siden avslørt som fabrikkerte), blant annet Michelle Remembers, som i detalj beskrev grusomme rituelle overgrep, pustet også til ilden. Les mer om dette i American Exorcism av Michael Cuneo, s. 51-55, 195-209. 8: Dette fenomenet ble grundig dekket i Paul og Shirley Eberles The Abuse of Innocence: The McMartin Preschool Trial (1993); Debbie Nathan og Michael R. Snedekers Satan’s Silence: Ritual Abuse and the Making of a Modern American Witch Hunt (1995); og Jeffrey S. Victors Satanic Panic: The Creation of a Contemporary Legend (1993). 9: Informasjonen i dette avsnittet er samlet fra intervjuer med p. Francesco Bamonte, Gabriele Amorth, Gabriele Nanni, Giancarlo Gramolazzo, François Dermine, Fra Benigno, Jeremy Davies og Carmine De Filippis. 10: Patrologia graeca, P. J. Migne LX (red.), s. 293, fra Corrado Balducci, The Devil, s. 119. 11: Den katolske kirkes katekisme, 2116.

294


12: I Bibelen irettesetter Jesus disiplene Jakop og Johannes når de ønsker å «by ild fare ned fra himmelen» for å straffe samaritanene som ikke ville ta imot dem (Luk 9,54). For mer om dette fenomenet, se Francis MacNutt, Deliverance from Evil Spirits, s. 97-119. 13: John Nicola, Diabolical Possession and Exorcism, s. 95.

Kapittel 6: I mitt navn 1: Serien Is It Real? om eksorsisme, episode 8, sesong 1, 29. august 2005. 2: Ifølge Den katolske kirkes katekisme, 1667: «I tillegg til sakramentene har Kirken, vår hellige mor, innstiftet sakramentaliene. Disse er hellige tegn som likesom etterligner sakramentene. De uttrykker først og fremst åndelige gaver som oppnås ved Kirkens bønn. Gjennom dem forberedes mennesker til å ta imot hva fremfor alt sakramentene har å gi, og dertil bidrar de til å hellige ulike situasjoner i livet.» For mer om sakramentalier, se katekismens paragraf 1668-1679. 3: Den katolske kirkes katekisme, 1673. 4: Francis MacNutt, Healing, s. 167. 5: Praenotanda, nr. 13, De exorcismis et supplicationibus quibusdam, oversatt til engelsk av Pierre Bellemare ved Saint Paul University. Også kirkerettens kanon 1172 slår fast at en potensiell eksorsist må være gudfryktig, kunnskapsrik, klok og integrert. 6: Jeffrey Grob, upublisert doktorgradsavhandling, «A Major Revision of the Discipline on Exorcism: A Comparative Study of the Liturgical Laws in the 1614 and 1998 Rites of Exorcism,» Saint Paul University, Ottawa, Canada, s. 53. 7: Ibid., s. 54. 8: I sin Apologia inkluderer Tertullian denne praksisen, som enkelte eksperter hevder stammer fra historien om at Jesus pustet på disiplene etter oppstandelsen. Les mer i Apologetics 23.16; Tertullian: Apologetical Works and Minucius Felix: Octavius, s. 74; 1, 415. 9: Grob, s. 48. 10: Corrado Balducci, The Devil, oversatt til engelsk av Jordan Aumann OP, s. 167. 11: Så tidlig som i det ellevte århundre startet folk å utvide Kirkens offisielle formularer med egne ritualer, trylleformularer og medisiner. Det begynte å knytte seg generell overtro til eksorsisme, noe som forsterket tidsalderens allerede voksende hysteri, kjennetegnet av stor frykt for Djevelen og hekseri. En av de kanskje mest avskyelige beretninger som illustrerer det hysteriske klima som rådet rundt eksorsisme i det sekstende århundre, er den om Marthe Brossier, en tjuefem år gammel kvinne som anklaget sin nabo for å ha forhekset henne, og som et resultat av dette var hun blitt besatt. Naboen ble fengslet, og Brossier ble stilt til skue i landsby etter landsby av sin far – som en form for omreisende underholdning – og hun måtte gjennomgå eksorsisme i full offentlig-

295


het sted etter sted. Jeffrey Grob, s. 78. Se også Sarah Ferber, Demonic Possession and Exorcism in Early Modern France, s. 40-59. 12: Selv om det var mange involvert i prosessen, er det særlig to som utmerker seg med sine bidrag til det som senere skulle bli riten. Den første er fransiskaneren Girolamo Menghi (1529-1609), født i Viadana, Italia, og den kanskje høyest ansette eksorsist i det sekstende århundre. Menghis verk Flagellum daemonum (eng. «The Devil’s Scourge», «Djevlenes svøpe») inneholder syv eksorsismebønner så vel som gode råd til eksorsister som skal fordrive ånder. For mer om Menghi, les The Devil’s Scourge, Weiser Books, 2002. Den andre sentrale personen var Peter Thyraeus (1546–1601), en tysk jesuitt som bidro til revisjon av kriteriene for å avgjøre hvorvidt en person var besatt eller ikke. Før Thyraeus’ tid varierte kriteriene sterkt fra område til område. Hans viktigste verk er Daemoniaci, hoc est: de obsessis a spiritibus daemoniorum hominibus, publisert i 1598. Thyraeus delte tegnene på besettelse inn i to kategorier: intellektuelle og kroppslige. Denne kunnskapen kan jeg takke p. Jeffrey Grobs forskning og upubliserte doktoravhandling for («A Major Revision of the Discipline on Exorcism»). 13: I 1952 publiserte pave Pius XII den nye utgaven av Det romerske ritualet, med små språklige endringer i delen som omhandler kriterier spesielt og mental sykdom og psykologi spesielt. I tillegg ble kriteriene for hva som er tegn på demonbesettelse, definert løsere. Mens det i originalen heter at «Tegn på besettelse er de følgende: … », heter det i den reviderte versjonen: «Tegn på besettelse kan være de følgende: …» 1998-revisjonen skapte stor bestyrtelse. Den kanskje sterkeste kritikeren var p. Amorth, som betegnet den som «utvannet». Mindre viktig var det at bønnenes rekkefølge ble endret. I 1999, ett år etter at Det romerske ritualet var revidert, annonserte Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen at dersom en biskop ber om det, kan man gi tillatelse til å bruke det gamle 1952-ritualet. Mange eksorsister foretrekker av ulike grunner det gamle ritualet, noen kun fordi det er dette de kan utenat. Også 1998-ritualet har vært gjenstand for revisjoner, sist i 2005 (Grob, «A Major Revision of the Discipline on Exorcism»). 14: I visse vanskelige saker hvor det kan være problematisk å diagnostisere demonbesettelse, foretrekker enkelte eksorsister, deriblant p. Amorth og p. Bamonte, å bruke deprekasjonsbønnen (bønnfallelsen) som hjelp til bedømmelsen. I tillegg kan andre eksorsister inkorporere elementer av deprekasjonsbønnen i spontane utdrivelsesbønner – men aldri det imperative (befalende) formularet. 15: Praenotanda no. 19, De exorcismis et upplicationibus quibusdam, oversatt til engelsk av Pierre Bellemare ved Saint Paul University. 16: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 79-80. 17: P. Nanni, Il dito di Dio e il potere di Satana: L’esorcismo, s. 57-62. 18: Det er ganske vanlig å bli truet av demoner, i den grad at noen eksorsister har funnet på små «knep». En av eksorsistene foretrekker å resitere Luk 10,17-19 når han trues: «De syttito kom glade tilbake og sa: ‘Herre, til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!’ Da sa han til dem: ‘Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Ja, jeg

296


har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere.’» 19: Antropologer som I. M. Lewis og Lesley A. Sharp har også bemerket hyppigheten av åndebesettelse blant kvinner i stammesamfunn, noe de hevder kommer av at dette gir autoritet eller bemyndigelse. I enkelte mannsdominerte samfunn er det for eksempel ingen mulighet for kvinner til å uttrykke voldsomt raseri, bortsett fra ved besettelse. Somaliere tror for eksempel at onde ånder (jinn) ofte ligger parat og bare venter på å besette uvitende forbipasserende. «Disse ondsinnede åndene antas å bli tiltrukket av misunnelse og grådighet og særlig å hungre etter delikatesser, luksuriøse klær, smykker, parfyme og annen pomp og prakt … Den største skyteskiven for den uvelkomne oppmerksomheten fra disse ondsinnede åndene, er kvinner, og i særdeleshet gifte kvinner» (Ecstatic Religion, A Study of Shamanism and Spirit Possession, s. 67). 20: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 194-95. 21: Ingen bok har kanskje overgått Malachi Martins bok Hostage to the Devil med tanke på hysteri. Her beskriver forfatteren, en tidligere jesuittprest, i uhyggelig prosaform de fysiske og psykiske farer som venter enhver prest som måtte driste seg til å utføre denne tjenesten. Mange kritikere har betvilt troverdigheten i Malachis beretninger, deriblant enkelte av hans egne disipler. I boken People of the Lie skriver psykiateren M. Scott Peck, som krediterer Martin som en av sine kunnskapskilder om eksorsisme: «Ut fra min erfaring mistenker jeg Martin for å ha overvurdert de fysiske farene [ved eksorsisme]» (M. Scott Peck, People of the Lie, s. 189).

Kapittel 7: Jakten på en eksorsist 1: Bygningen var en gang en del av Lateranpalasset. I det sekstende århundre renoverte pave Sixtus V bygningen og fikk flyttet trappene til nåværende sted. Når man går inn i bygningen, ser man umiddelbart tre ulike trapper, hvorav den midterste er Den hellige trapp. I andre etasje finner man Sanctum sanctorum, som beskyttes av et stort gitter, og et lite kapell. 2: På lignende vis som i Fatima i Portugal, hevder seks innbyggere i Medjugorje å ha sett Jomfru Maria i fjellsiden daglig siden 1981. Den katolske kirke har ennå ikke offisielt anerkjent åpenbaringene, men stedet har blitt et pilegrimsmål på høyde med andre store mariavalfartsteder. Folk har hevdet at deres rosenkransperler har blitt til gull, eller at de ser forunderlige lys. På en tur til Medjugorje i 1998 så p. Gary, sammen med sine foreldre, solen hoppe på himmelen (et vanlig mirakel på stedet), men noe lignende skjedde ikke på denne turen. 3: Lumen Gentium, nr. 12, fra Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 157. 4: Søylegangen måtte bygges opp igjen etter at kirken, som lå like ved siden av et militærdepot for nazistene, ved et uhell ble bombet av allierte styrker under Annen verdenskrig. Mer enn 3000 mennesker mistet livet i angrepet.

297


Kapittel 8: Den første kvelden 1: Padre (pater) Pio ble født i Pietrelcina i det sørlige Italia i 1887, ble novise hos kapusinerne som sekstenåring og presteviet i 1910. I 1920 påstås det at Padre Pio, knelende foran et krusifiks, mottok stigmata. Blodet fra sårene duftet blomster, og da han døde i 1968, forsvant sårene mirakuløst, uten å etterlate arr. Padre Pio skal også ha hatt evnen til å lese menneskenes innerste tanker når de skriftet for ham, og ha utrettet en mengde mirakler. Også hanskene han brukte for å dekke til stigmataen, skal ha hatt mirakuløs, helbredende kraft. Ved flere enn én anledning skal han ha vært i slagsmål med Djevelen, som åpenbarte seg for ham i ulike skikkelser – blant annet som en «monstrøs hund» med røyk bølgende ut fra kjeften – for å plage ham.

Kapittel 9: Å skjelne 1: Kognitive terapeuter bruker dette rasjonale for å illustrere hvordan en person diagnostisert med dissosiativ identitetsforstyrrelse («multippel personlighetsforstyrrelse») kan ha fått tilstanden forsterket av terapeuter som insisterer på at individet, gjennom hypnose og regresjon til tidligere liv, må «bebo» disse personlighetene. De hevder at personlighetene ikke da bare legitimeres i vedkommendes sinn, men at det også kan skapes et «alter ego» der dette ikke fantes fra før. Nicholas Spanos påpeker at majoriteten av dem som ender opp med diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse (80 prosent i en studie), ikke kommer til terapeuten og klager over at man har mer enn en personlighet. Som Spanos påpeker: «Prosedyren for å diagnostisere multippel personlighetsforstyrrelse skaper ofte heller enn avdekker multiplisitet» (Multiple Identities & False Memories: A Sociocognitive Perspective, s. 235). Ifølge fagpsykiateren dr. Richard Gallagher er det også et problem at mennesker som lider av mentale sykdommer, ikke får riktig medisinsk behandling dersom man forledes til å tro at problemet er åndelig. 2: Nr. 16 i «Praenotanda», De exorcismis et supplicationibus quibusdam (DESQ), oversettelse til engelsk ved Pierre Bellemare ved Saint Paul University. 3: No. 14 i «Praenotanda», DESQ, oversettelse til engelsk ved Pierre Bellemare ved Saint Paul University. 4: Matteo La Grua, La preghiera di liberazione, s. 70. «Il discernimento è una ‘luce’ particolare che ci fa vedere in Dio come stanno le cose.» 5: Visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. 6: Den hellige Teresa av Avila skriver: «Djevelen kommer med sine listige knep og setter i gang med å undergrave [sjelen] med uvesentligheter, under dekke av å gjøre godt, og involverer den i handlinger som han lar den tro ikke er gale; litt om litt tåkelegger han dens dømmekraft og svekker dens vilje og får egenkjærligheten til å vokse, inntil han på den ene eller andre måten begynner å trekke den bort fra Guds kjærlighet og overtale den til å gi etter for sine egne ønsker» (El castillo interior, «Den indre borg», 4. 4, 5). I tillegg til de impulser som sendes av ånder, hevder teologer, må mennesket ta i betraktning sjelens forfatning i seg selv, særlig på grunn av de ufullkommenheter som har sitt opphav i arvesynden. Lysten driver oss til å begå «kjødelige synder», mens sjelens høy-

298


ere nivåer, som intellektet, mottar Guds velsignelser som leder oss tilbake til det gode (se Rom 7,22–25). 7: Nr. 16 i «Praenotanda», DESQ, oversatt til engelsk av Pierre Bellemare ved Saint Paul University. 8: Denne informasjonen er basert på personlige intervjuer med eksorsister. 9: Adolf Rodewyk, Daemonische Besessenheit heute, s. 17-18, sitert i Gabriele Nanni, Il dito di Dio e il potere di Satana: l’Esorcismo, s. 272. 10: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 70. 11: Dersom en demon ikke manifesterer seg under den første sesjonen, men eksorsisten allikevel tror at den er der, vil han mest sannsynlig råde personen til å gå tilbake til kirken, be daglig, motta eukaristien så ofte som mulig og først og fremst gå til skrifte. Dersom problemene vedvarer etter to måneder, men demonen ikke har manifestert seg, er årsaken mest sannsynlig «naturlig», hevder eksorsister; derfor trenger ikke personen eksorsisme. 12: Francesco Bamonte, Possessioni diaboliche ed esorcismo, s. 77-78. 13: Barry L. Beyerstein, «Dissociative States: Possession and Exorcism», The Encyclopedia of the Paranormal, Gordon Stein (red.) (Buffalo, NY: Prometheus Books, 1995), s. 544-52, gjengitt på nettsidene til Skeptical Inquiry, www.csicop.org. 14: David H. Gleaves, «The Sociocognitive Model of Dissociative Identity Disorder: A Reexamination of the Evidence», Psychological Bulletin 120, nr. 1 (1996): 42. Se også «An Examination of the Diagnostic Validity of Dissociative Identity Disorder» av David H. Gleaves, Mary C. May og Etzel Cardeña, Clinical Psychology Review 21, nr. 4 (2001): 577-608. 15: Barry L. Beyerstein, «Dissociative States: Possession and Exorcism,» s. 3. 16: Dr. Beyerstein blir ofte sitert på korrelasjonen mellom dissosiasjon og demonbesettelse og er blant annet intervjuet på History Channel. Disse kommentarene fra Beyerstein er hovedsakelig hentet fra to kilder: en artikkel han skrev for The Encyclopedia of the Paranormal (1995), og to telefonintervjuer høsten 2006. Våren 2007 døde dr. Beyerstein uventet av et hjerteinfarkt. 17: For en oppsummering av dette standpunktet, se Gleaves, May og Cardeñas «An Examination of the Diagnostic Validity of Dissociative Identity Disorder»; og Adult Psychopathology and Diagnosis, 5. utgave, kapittel 13, «Dissociative Disorders», av Etzel Cardeña og David H. Gleaves, 2007. 18: For en beskrivelse av det sosialkognitive perspektivet, les Multiple Identities & False Memories: A Sociocognitive Perspective, av Nicholas Spanos, 1996. 19: Den sosialkognitive teorien om dissosiasjon gir det beste svaret på en mengde fenomener assosiert med besettelse, deriblant hvorfor offeret ikke nødvendigvis husker det som

299


skjer i en eksorsisme og føler det som om han eller hun er «tatt over» av en «utenomjordisk» tilstedeværelse. For å forklare dette, sammenligner Spanos prosessen med «en skuespiller som fordyper seg i sin karakter [og som] forsøker å se verden slik hans karakter ville sett den. Skuespilleren forsøker å føle det karakteren ville ha følt og overta det tankesystemet karakteren sannsynligvis ville hatt i ulike situasjoner» (Multiple Identities & False Memories: A Sociocognitive Perspective, s. 217). 20: Spanos, Multiple Identities & False Memories, s. 150-51. 21: Spanos, Multiple Identities & False Memories, s. 150-151. 22: Spanos, Multiple Identities & False Memories, s. 171. 23: For mer om dette, se I. M. Lewis, Ecstatic Religion: A Study of Shamanism and Spirit Possession, 3. utgave, s. 77. 24: Spanos, Multiple Identities & False Memories, s. 162. 25: Giuliana A. L. Mazzoni, Elizabeth F. Loftus, Irving Kirsch, «Changing Beliefs about Implausible Autobiographical Events: A Little Plausibility Goes a Long Way,» Journal of Experimental Psychology: Applied 7, nr. 1 (2001): 51-59.

Kapittel 10: Over på den andre siden 1: Kvinnens identitet er endret for å beskytte hennes anonymitet.

Kapittel 11: Fallet 1: Kardinal Joseph Bernardin, Gift of Peace, s. 47. 2: En behandling som kombinerer kjente psykoterapier med eksterne stimuli, hvor pasienten bes om å identifisere et negativt minne og å fokusere på dette, mens han eller hun samtidig og raskt beveger øynene frem og tilbake ved å følge terapeutens fingre. For mer om EMDR, les Francine Shapiro og Margot Silk Forrests EMDR: The Breakthrough «Eye Movement» Therapy for Overcoming Anxiety, Stress, and Trauma (New York: Basic Books, 1997).

Kapittel 12: Sjelens lidelse 1: Thomas Aquinas, Summa Theologica I, 52, 1. 2: Francesco Bamonte, Possessioni diaboliche ed esorcismo, s. 40. 3: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 97. 4: Pater José Antonio Fortea, Interview with an Exorcist, s. 66-67. 5: Gabriele Amorth, An Exorcist: More Stories, s. 11.

300


6: Navnet hennes er endret, da hun ønsker å forbli anonym.

Kapittel 13: En pastoral tilnærming 1: Flere eksorsister har bemerket den uvanlige tilknytningen demoner har til ofrenes sanser. «Det er som om demonen, når han besetter kroppen, føler alt hva kroppen sanser i øyeblikket. Det som måtte oppskake kroppen, oppskaker også demonen,» hevder p. José Antonio Fortea i Interview with an Exorcist, s. 69. Slik vil imidlertid demonen også uforvarende avsløre sin tilstedeværelse ved å reagere på eksorsismebønnene. 2: Joshua Trachtenberg, Jewish Magic and Superstition: A Study in Folk Religion, s. 91. For mer om navn, se Gabriele Nanni, Il dito di Dio e il potere di Satana: L’esorcismo, s. 186; og S. Vernon Mc-Caslands By the Finger of God: Demon Possession and Exorcism in Early Christianity in the Light of Modern Views of Mental Illness, s. 96-109. 3: Nr. 14 i retningslinjene i Det romerske ritualet av 1952. 4: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 112.

Kapittel 14: Sjelens vindu 1: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 83-84. 2: Antonin-Gilbert Sertillanges, «Catéchism des Incroyants» I, 186, fra Who Is the Devil? av Nicolas Corte, The Twentieth Century Encyclopedia of Catholicism, s. 88. 3: Pie-Raymond Régamey OP, What Is an Angel? Oversatt fra fransk til engelsk av Dom Mark Pontifex, s. 75. 4: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 194. 5: Den hellige Teresa av Avila, Libro de la vida («Boken om mitt liv»), kapittel 25. Sitert i Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 64-65. 6: Den katolske kirkes katekisme, 149. 7: P. José Antonio Fortea, Interview with an Exorcist, s. 42. 8: Mange anklager Den katolske kirke for avgudsdyrkelse idet hun ærer Jomfru Maria. Kirkens dogme er tydelig. Maria skal æres for hennes tjeneste for Gud, men aldri tilbes. Veien til å bli bedre kjent med Maria, hevder teologer, går gjennom en stadig større forening med Jesus Kristus, som utvalgte Maria til medhjelper under sitt jordiske virke. Pave Paul VI bekreftet dette da han i en tale den 24. april 1970 sa det følgende: «Dersom vi ønsker å kalle oss kristne, må vi være marianske, det vil si at vi må anerkjenne det essensielle, levende og forsynsmessige forholdet som forener Vår Frue med Jesus, og som åpner en vei for oss som leder til ham.» I en eksorsisme hørte p. Bamonte en gang demonen si: «Under korset samlet hun med sine hender [Kristi] strømmende blod, og med disse hendene ba hun til Gud, hun priset og takket Faderen, hun tilga og elsket

301


dem som naglet hennes sønn [til korset], og sa at hun ønsket å føle smerten for å lindre sin sønns smerte, men hun visste at hun ikke kunne, og jeg led, jeg har aldri lidd så sterkt.» Ved en annen anledning: «Vi ønsket å fryde oss [over at Kristus var korsfestet], men istedenfor drepte hun oss med sin gråt; hennes tårer er som flammer som dreper oss.» 9: Dette er et pseudonym. 10: Navnet Pseudo-Dionysius refererer til en ukjent teolog som virket mot slutten av det femte eller i begynnelsen av det sjette århundre. Som neoplatoniker søkte han å forene elementer fra gresk filosofi, særlig læren fra Plotinus og Proclus, med et kristent verdenssyn. Hans brede kunnskap tyder på at han var en lærd mann (kanskje student av Proclus) som mulig bodde i Syria. Dionysius’ fire hovedverk er: De divinis nominibus («Guddommelige navn»), Caelestis hierarchia («Himmelsk hierarki»), Ecclesiastica hierarchia («Kirkelig hierarki») og Theologia mystica («Mystisk teologi»). Han ble forkastet fra visse kirkelige hold, men hans skrifter ble siden brukt under Laterankonsilet (649) for å forsvare enkelte trossannheter, og i middelalderen var han en stor inspirasjonskilde for viktige skolastikere som Peter Lombard og Thomas Aquinas. 11: Dionysius Areopagitten, Celestial Hierarchies (Caelestis hierarchia, «Himmelsk hierarki»), s. 3. 12: Pie-Raymond Régamey OP, What Is an Angel? Oversatt fra fransk til engelsk av Dom Mark Pontifex, s. 48. 13: Mens Satan er leder for alle falne engler, er det sjelden at han selv «fysisk» er til stede i en demonbesettelse. For det meste, forklarer eksorsister, trekker han i trådene i bakgrunnen og sender mindre demoner for å utføre sitt verk. En sjelden gang er imidlertid Satan selv til stede. P. Daniel tror at så var tilfelle i denne saken, da den var spesielt langtrukken og grusom.

Kapittel 15: Befrielse 1: Alle gjenkjennende egenskaper er endret, for å bevare kvinnens anonymitet. 2: P. Matteo La Grua, La preghiera di liberazione, s. 105. «Liberazione è un dono di Dio, e Dio può liberare quando vuole e come vuole, anche senza l’intervento dell’uomo e di intermediari umani.» 3: Alle store religioner tror på en form for eksorsisme. Islam lærer at mennesker kan besettes av «jinn», gode eller onde ånder. For å fordrive en ond jinn, utfører eksorsisten en offisiell seremoni hvor han leser fra Koranen for den besatte. Den hinduistiske tradisjon har flere hellige bøker med seremonier for åndeutdrivelse, som oppnås gjennom å resitere Narasimhas navn og lese høyt fra Bhagavata Purana. I dødedommen er en dybbuk en vandrende sjel som har evne til å knytte seg til et levende menneske. Erich Bischoff dokumenterer en jødisk besettelse og eksorsisme i middelalderen: «Ånden var sjelen fra en drukken jøde, som døde uten bønn og tegn til anger. Etter at den hadde vandret i lang tid, fikk den tillatelse til å gå inn i en kvinne, siden hun bedrev blasfemi, og fra da av led kvinnen (en epileptisk-hysterisk) fryktelig. Lurja taler til den plagende ånden og

302


behandler ham som kristne eksorsister behandler Djevelen; han gir ham reprimander, får ham til å forklare seg osv. Ved hjelp av ‘Navnet’ tvinger han ham til å komme frem fra gjemselen …» (fra Die Kabbalah, Einfuhrung in die jüdische Mystik und Geheimwissenschaft, Leipzig, 1903, s. 87, sitert i T. K. Oesterreich, Possession: Demonical and Other Among Primitive Races in Antiquity, the Middle Ages, and Modern Times, s. 185). For mer om muslimsk og jødisk demonologi, se T. Witton Davies’s Magic, Divination, and Demonology among the Hebrews and Their Neighbors, s. 95-130. 4: P. José Antonio Fortea, Interview with an Exorcist, s. 70. 5: Gabriele Amorth, An Exorcist Tells His Story, s. 113. 6: Alle personlige detaljer er endret for å beskytte personens identitet. 7: P. Bamonte tror at Beatrices lefling med det okkulte åpnet henne for en forbannelse som ble kastet over henne da hun var på ferie. Under eksorsismen «vrengte» ansiktet hennes seg, og leppene ble sorte og krøllet seg noen ganger innover, som om de skulle forvinne 8: På s. 367 i Etzel Cardeña, Stephen Jay Lynn og Stanley Krippners Varieties of Anomalous Experience: Examining the Scientific Evidence (Washington, D.C.: American Psychological Association, 2000) viser Stanley Krippner og Jeanne Achterberg til en studie utført av Achterberg i 1985, med tittelen «Imagery and Healing». 9: I et dokumentert tilfelle ble en filippinsk-amerikansk kvinne som led av en lupus (en kronisk, autoimmun og potensielt dødelig sykdom) som ikke responderte på tradisjonell medisinsk behandling, frisk etter å ha besøkt en filippinsk helbreder som hevdet å ha fjernet en forbannelse kastet på henne av en sjalu elsker. Se R. A. Kirkpatrick, «Witchcraft and Lupus Erythematosus,» Journal of the American Medical Association 245 (1981), gjengitt i Varieties of Anomalous Experience: Examining the Scientific Evidence, Stanley Krippner og Jeanne Achterberg, s. 359. Det er også foretatt en mengde undersøkelser av mennesker som hevder å ha blitt helbredet ved helligdommen Lourdes i Frankrike. Se R. Cranston, The Miracle of Lourdes (New York: Popular Library), gjengitt av Stanley Krippner og Jeanne Achterberg i «Anomalous Healing Experiences,» i Varieties of Anomalous Experience, s. 363. 10: Hentet fra Stanley Krippner and Jeanne Achterbergs «Anomalous Healing Experiences», i Varieties of Anomalous Experience, s. 359. 11: Steve Mizrach skriver: «Det kan også tillate et menneske å integrere deler av personligheten som ellers ville ha vært utvisket av snevre sosiale roller – en manns besettelse av Erzulie kan tillate ham å ‘få kontakt med’ sine ‘feminine sider’, på et vis. En stille, musegrå kvinne som fortelles at hun er blitt Ogoun, kan finne sin ‘indre glød’ etter erfaringen.» Se «Neurophysiological and Psychological Approaches to Spirit Possession in Haiti», www.fiu.edu/1~mizrachs/spiritpos.html. 12: I. M. Lewis, Ecstatic Religion: A Study of Shamanism and Spirit Possession, 3. utgave, s. 47.

303


13: Schwartz og Begley, The Mind and the Brain, s. 84, sitert i The Spiritual Brain, Mario Beauregard og Denyse O’Leary, s. 130. 14: E. Rodin, «A neurobiological model for near-death experiences,» 1989, sitert i Bruce Greyson, «Near-Death Experiences», i Varieties of Anomalous Experience, s. 335-336. 15: Som vi kunne se i BBC Two-programmet Horizon, «God on the Brain,» 2003. 16: Bruce Greyson, «Near-Death Experiences,» i Varieties of Anomalous Experience, s. 337. 17: R. Strassman, «Endogenous Ketamine-like Compounds and the NDE: If So, So What?» Journal of Near-Death Studies (1997), s. 38; sitert i Bruce Greyson, «Near-Death Experiences,» i Varieties of Anomalous Experience, s. 338. 18: John Haught, Is Nature Enough? Meaning and Truth in the Age of Science (New York: Cambridge University Press, 2006). 19: Beauregard og O’Leary, The Spiritual Brain, s. 346. 20: Beauregard og O’Leary, The Spiritual Brain, s. 274-76. 21: Fra dr. Craig Isaacs, Revelations and Possession: Distinguishing the Spiritual Experience from the Psychological, s. 67-68. 22: Dr. Isaacs refererer til John Weir Perry, som i Trials of the Visionary Mind (New York: SUNY Press, 1999) evaluerer fem ulike forståelser av psykose. Dr. Isaacs oppsummerer dem som «en frykt for og mistillit til sykdommen; å anse psykose primært som forårsaket av hjernesykdom; å anse psykose som desorganisert og unødvendig emosjonell respons på stimuli; en fullstendig benektelse av at det eksisterer et indre liv; og til sist et ønske om enkle løsninger som fører til feilaktige teorier». Perry hevder at den første posisjonen vanligvis seirer, og derved er de fleste teorier utviklet for å «undertrykke» heller enn å helbrede psykosen. Isaacs, Revelations and Possession, s. 79-80. 23: Isaacs, Revelations and Possession, s. 114. 24: Isaacs, Revelations and Possession, s. 114.

Kapittel 16: Organisering av tjenesten 1: Dette antallet er basert på et estimat fra april 2006. 2: Frem til det fjerde århundre, da kristendommen offisielt ble anerkjent, feiret hemmelige kristne gudstjeneste i private hjem. Velstående romerske borgere omgjorde gjerne sine hjem til gudstjenestebruk. Senere ble disse hjemmene kjent som «titularkirker», og de fikk navn etter sine eiere. I sitt brev til Romerne (16,3-5) nevner Paulus Titulus Priscae. 3: P. Daniel fortsatte sine studier i Roma. Fra 2006 utførte han eksorsisme i to år ved en kirke i Roma, før han ble kalt tilbake i 2008. De møttes én gang til i Roma høsten 2007, mens p. Daniel forberedte seg på å bryte opp til sin nye tjeneste.

304


Kapittel 17: Eksorsisten 1: Alt som kan føre til gjenkjennelse av paret, er utelatt for å bevare deres anonymitet. 2: Alle oversettelser av det reviderte eksorsismeritualet må godkjennes av Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen. Hittil er det kun den latinske og italienske oversettelse som er approbert. For USAs vedkommende er det opp til Den amerikanske bispekonferanse å foreta en oversettelse som kan godkjennes av Roma, noe som ennå ikke har funnet sted. 3: Jeg har med vilje ikke skrevet hvor eksorsismen faktisk ble utført. 4: Dette er et av miraklene som er assosiert med Medjugorje i Bosnia-Hercegovina. 5: «Den karismatiske fornyelse» er betegnelsen på pinsevennlignende grupper, både katolske og protestantiske, som promoterer at troen på særskilte «karismatiske» gaver, blant annet tungetale, profetier, skjelning av ånder og helbredelse, er direkte meddelt troende som er døpt i Den Hellige Ånd. Den største av disse gaver er makten til å utdrive onde ånder, en makt som ifølge de tidlige kristne er gitt alle døpte. Tilhengere praktiserer en form for eksorsisme ved nedsenkning i vann, kjent som «befrielse». På 1980-tallet dominerte retningen «befrielsesteologien» i USA. For mer om den karismatiske tilnærming til befrielse, se Francis MacNutt, Deliverance from Evil Spirits (Grand Rapids, MI: Chosen Books, 2005); og Michael Scanlan TOR og Randall Cirners Deliverance from Evil Spirits (Ann Arbor MI: Servant Books, 1980). På 1980-tallet tok det katolske hierarkiet steg for å tøyle denne befrielsespraksisen. Mest bemerkelsesverdig var det at kardinal Leon-Joseph Suenens av Belgia, som selv var karismatiker, i 1983 skrev en rapport med tittelen Renewal and the Powers of Darkness, hvor han blant annet fordømte enkelte karismatikeres tendens til å tilskrive de fleste hverdagslige problemer til en demon – impulsivitetens demon, depresjonens demon, angstens demon osv. I 1985 publiserte Troskongregasjonen, som den gang var ledet av kardinal Ratzinger, «Instruksjon om bønner for helbredelse» for å minne biskoper og også legpersoner på at høytidelig eksorsisme kun skal utføres av prester som er betrodd denne tjenesten av biskopen. 6: Jeg har utelatt detaljer som kunne ha avslørt disse menneskenes identitet.

Forfatterens etterord 1: For mer om «Spirit releasement», se William J. Baldwin DDS Ph.D., Spirit Releasement Therapy: A Technique Manual, 1992. 2: En mengde misledede personer har endt opp som mordere i forsøk på utdrive demoner. Blant de mest nylige tilfeller, fra 1997, mistet en fem år gammel jente livet da hun av sin mor og bestemor ble tvunget til å drikke en blanding av ammoniakk, pepper, olivenolje og eddik. Etter å ha drukket miksturen, ble hun bundet og kneblet med industritape i et forsøk på, hevdet de, å «forgifte» demonen ut av henne. Michael Cooper, «Mother and Grandmother Charged with Fatally Poisoning Girl,» New York Times, 19. mai 1997.

305


Under en seremoni i New Zealand i 2007, med rundt 40 personer til stede, ble en kvinne druknet under en anglikansk eksorsismeseremoni, da et medlem av hennes «helbredelsesgruppe» holdt henne under vann i et forsøk på å drive ut en ond ånd. Simon Winter, «Exorcism Death Shocks Archdeacon», The New Zealand Herald, 12. november 2007.

306


EN LITEN BIBLIOGRAFI Bøker Allen, John L. All the Pope’s Men: The Inside Story of How the Vatican Really Thinks. New York: Doubleday, 2004. Allen, Thomas. Possessed: The True Story of an Exorcism. New York: Doubleday, 1993. Amorth, Gabriele. An Exorcist: More Stories, N. MacKenzie (overs.). San Francisco: Ignatius Press, 2002. Amorth, Gabriele. An Exorcist Tells His Story, N. MacKenzie (overs.). San Francisco: Ignatius Press, 1999. Aquinas, Thomas. Summa Theologiæ, J. Cunningham (overs.). Blackfriars series, vol. 57. London: Eyre & Spottiswoode, 1975. Aquinas, Thomas. Summa Theologiæ, T. Gilby (overs.). Blackfriars series, vol. 59. London: Eyre & Spottiswoode, 1975. Ashe, Geoffrey. The Hell-Fire Clubs. Gloucestershire: Sutton Publishing, 2005. Athanasius: The Life of Antony and the Letter to Marcellinus, R. Gregg (overs.). New York: Paulist Press, 1980. Augustin, Den hellige. De civitate Dei – Gudsstaten, eller Guds by. Oversatt av Reidar Aasgaard. Pax forlag 2002. Balducci, Corrado. The Devil: Alive and Active in Our World, J. Auman (overs.). Staten Island, NY: Alba House, 1990. Baldwin, William. Spirit Releasement Therapy: A Technique Manual, 2. utgave. Terra Alta, WV: Headline Books, 1992. Bamonte, Francesco. Possessioni diaboliche ed esorcismo. Milano: Figlie di San Paolo, 2006. Bamonte, Francesco. Cosa fare con questi maghi? Come liberarsi dalla superstizione e difendersi dai truffatori. Milano: Ancora, 2000. Bangley, Bernard. Butler’s Lives of the Saints. Orleans, MA: Paraclete Press, 2005. Baumeister, Roy, Ph.D. Evil; Inside Human Violence and Cruelty. New York: Henry Holt and Company, 1997.

307


Benigno, Fra. Dalla filosofia all’esorcismo. Roma: Associazione Rinnovamento nello Spirito Santo, 2006. Bernardin, Joseph kardinal. The Gift of Peace. New York: Doubleday, 1997. Bultmann, Rudolf. New Testament & Mythology, and Other Basic Writings. Minneapolis: Augsburg Fortress Publishers, 1984. Buonaiuto, Aldo. Le mani occulte: viaggio nel mondo del satanismo. Rome: Città Nuova Editrice, 2005. Cardeña, Etzel, Stephen Jay Lynn og Stanley Krippner. Varieties of Anomalous Experience: Examining the Scientific Evidence, Washington D.C.: American Psychological Association, 2000. Chadwick, Henry. The Early Church, revidert utgave. New York: Penguin Books, 1993. Chilton, Bruce. Mary Magdalene. New York: Doubleday, 2005. Clifton, Charles S. Her Hidden Children, The Rise of Wicca and Paganism in America. Landham, MD: AltaMira Press, 2006. Codex Iuris Canonici, Auctoritate Ioannis Pauli PP. II promulgatus fontium annotatione et indice analytico-alphabetico auctus, Libreria editrice Vaticana, 1989. Cole, Basil, OP. The Hidden Enemies of the Priesthood: The Contributions of St. Thomas Aquinas. Staten Island, NY: The Society of St. Paul, Alba House, 2007. Corte, Nicholas. Who Is the Devil? D. Pryce (overs.). The Twentieth-Century Encyclopedia of Catholicism, Henri Daniel Rops (red.). New York: Hawthorn Books, 1958. Cozzens, Donald B. The Changing Face of the Priesthood: A Reflection on the Priest’s Crisis of Soul. Collegeville, MN: Liturgical Press, 2000. Cristiani, Léon. Evidence of Satan in the Modern World. Rockford, IL: Tan Books and Publishers, 1977. Cuneo, Michael. American Exorcism: Expelling Demons in the Land of Plenty. New York: Doubleday, 2001. Dante, Alighieri. (Norsk utgave:) Den Guddommelege Komedie, omsett og med føreord og etterord av Magnus Ulleland, Gyldendal Klassiker, 2005. Davies, Steven L. Jesus the Healer: Possession, Trance, and the Origins of Christianity. New York: Continuum, 1995.

308


Davies, Thomas Witton. Magic, Divination, and Demonology Among the Hebrews and Their Neighbors. London, J. Clarke & Co., 1898; reprint, Whitefish, MT: Kessinger Publishing, 1997. Davis, Winston. Dojo: Magic and Exorcism in Modern Japan. Stanford, CA: Stanford University Press, 1980. Delbanco, Andrew. The Death of Satan: How Americans Have Lost the Sense of Evil. New York: Farrar, Straus and Giroux, 1995. Den katolske kirkes katekisme. Norsk utgave: St. Olav forlag 1994, 2. opplag. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 4. utgave. Michael B. First (red.). Washington, D.C.: American Psychiatric Association, 2000. Dickason, Fred C. Angels, Elect & Evil. Chicago: Moody Press, 1975. Dolan, Monsignor Timothy M. Priests for the Third Millennium. Huntington, IN: Our Sunday Visitor Publishing Division, 2000. Drane, John. What Is the New Age Still Saying to the Church? London: Marshall Pickering, 1999. Eberle, Paul, and Shirley Eberle. The Abuse of Innocence: The McMartin Preschool Trial. Amherst, NY: Prometheus Books, 2003. Esorcismo e preghiera di liberazione, redigert av Instituto Sacerdos ved Ateneo Pontificio Regina Apostolorum, i samarbeid med Gruppo di Ricerca e Informazione Socioreligiosa (GRIS), Roma: Edizioni Art, 2005. Ferber, Sarah. Demonic Possession and Exorcism in Early Modern France. New York: Routledge, 2004. Ferguson, Everett. Demonology of the Early Christian World, symposium series, vol. 12. New York: Edwin Mellen Press, 1984. Fortea, Fr. JosÊ Antonio. Interview with an Exorcist: An Insider’s Look at the Devil, Demonic Possession, and the Path to Deliverance. West Chester, PA: Ascension Press, 2006. Gibson, David. The Coming Catholic Church: How the Faithful Are Shaping a New American Catholicism. New York: HarperCollins, 2003. Goodman, Felicitas D. The Exorcism of Anneliese Michel. Eugene OR: Wipf and Stock Publishers, 1981. Graf, Arturo. The Story of the Devil, overs. fra italiensk av Edward Noble Stone. New York: MacMillan Company, 1931; reprint, Whitefish, MT: Kessinger Publishing, 2005.

309


Haddock, Deborah Bray M.Ed., M.A., L.P. The Dissociative Identity Disorder Sourcebook. New York: McGraw-Hill Books, 2001. Hersen, Michael, Samuel M. Turner og Deborah C. Beidel. Adult Psychopathology and Diagnosis, 5. utgave. Hoboken, NJ: John Wiley & Sons, 2007. Huxley, Aldous. The Devils of Loudun. New York: Harper & Brothers, 1952. Josephus. Antiquities. Thackeray, H. St. John and Ralph Marcus (overs.), vol. 5. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1988. Kaplan, Harold I. og Benjamin J. Sadock. Synopsis of Psychiatry, Behavioral Sciences/Clinical Psychiatry, 10. utgave. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins, 2007. Kelly, Henry Angsar. The Devil, Demonology, and Witchcraft: The Development of Christian Beliefs in Evil Spirits. Garden City, NY: Doubleday & Company, 1968. Kelly, Henry Angsar. The Devil at Baptism: Ritual, Theology, and Drama. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1985. Klass, Morton. Mind over Mind: The Anthropology and Psychology of Spirit Possession. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2003. La Grua, Matteo. La preghiera di liberazione. Palermo, Italy: Herbita editrice, 1985. Lane, Anthony N.S. The Unseen World: Christian Reflections on Angels, Demons and the Heavenly Realm. Grand Rapids, MI: Paternoster Press and Backer Book House, 1996. Langton, Edward. Essentials of Demonology: A Study of Jewish and Christian Doctrine, Its Origin, and Development. London: Epworth Press, 1949. Langton, Edward. Satan, A Portrait: A Study of the Character of Satan Through All the Ages. Folcroft, PA: Folcroft Library Editions, 1974. LeBar, Rev. James J. Cults, Sects, and the New Age. Huntington, IN: Our Sunday Visitor Publishing Division, 1989. Lecky, W. E. H. History of the Rise and Influence of the Spirit of Rationalism in Europe, Part 1. New York: D. Appleton and Company, 1882; reprint, Whitefish, MT: Kessinger Publishing, 2003. Lewis, C. S. Djevelen dypper pennen. Oversatt til norsk av Randi Bruun Manns책ker. Luther forlag, 2001. Lewis, I. M. Ecstatic Religion: A Study of Shamanism and Spirit Possession, 3. utgave. New York: Routledge, 2003.

310


Lynn, Steven Jay og Irving Kirsch. Essentials of Clinical Hypnosis: An Evidence Based Approach. Washington, D.C.: American Psychological Association, 2005. MacNutt, Francis. Healing, revidert og utvidet versjon. Notre Dame, IN: Ave Maria Press, 1999. MacNutt, Francis. Deliverance from Evil Spirits: A Practical Manual. Grand Rapids, MI: Chosen Books, 1995. Martin, Malachi. Hostage to the Devil: The Possession and Exorcism of Five Living Americans. San Francisco: Harper, 1992. Mastronardi, Vincenzo M., Ruben de Luca og Moreno Fiori. Sette Sataniche. Roma: Newton Compton editori, 2006. McCasland, S. Vernon. By the Finger of God: Demon Possession and Exorcism in Early Christianity in the Light of Modern Views of Mental Illness. New York: Macmillan, 1951. Menghi, Girolamo. The Devil’s Scourge: Exorcism During the Italian Renaissance, Gaetano Paxia (overs., forord, red. ). York Beach, ME: Weiser Books, 2002. Métraux, Alfred. Voodoo in Haiti, overs. Hugo Charteris. New York: Schocken Books, 1959. Michela. Fuggita da Satana. Casale Monferrato, Italy: Edizioni Piemme, 2007. Morabito, Simone. Psichiatra all’inferno. Tavagnacco, UD, Italy: Edizioni Segno, 1995. Milton, John. Det tapte paradis. Torleif Dahls Kulturbibliotek, 1993. Gjendiktning til norsk ved Arthur O. Sandved. Nanni, Gabriele. Il dito di Dio e il potere di Satana: L’esorcismo. Città del Vaticano: Libreria Editrice Vaticana, 2004. Nathan, Debbie og Michael R. Snedeker. Satan’s Silence: Ritual Abuse and the Making of a Modern American Witch Hunt. New York: Basic Books 1995. Nicola, John. Diabolical Possession and Exorcism. Rockford, IL: Tan Books and Publishers, 1974. Origenes. Contra Celsum, H. Chadwick (eng. overs.). Cambridge, England: Cambridge University Press, 1980. Osterreich, T. K. Possession: Demonical and Other Among Primitive Races in Antiquity, the Middle Ages, and Modern Times, D. Ibberson (overs.). New Hyde Park, NY: University Books, 1966. Oxford Dictionary of the Christian Church. Ed. F. L. Cross and E. A. Livingstone. New York: Oxford University Press, 2005.

311


Parente, Fr. Pascal P. The Angels. Rockford, IL: Tan Books and Publishers, 1961. Peck, M. Scott. People of the Lie: The Hope for Healing Human Evil. New York: Simon & Schuster, 1983. Pseudo Dionysius: The Complete Works. Overs. ved Karlfried Froehlich og Jean Leclercq. Mahwah, NJ: Paulist Press, 1987. Régamey, Pie-Raymond OP. «What Is an Angel?» The Twentieth-Century Encyclopedia of Catholicism. New York: Hawthorn Books, 1960. Rodewyk, Adolf. Possessed by Satan: The Church’s Teaching on the Devil, Possession, and Exorcism. Overs. M. Ebon. Garden City, NY: Doubleday, 1975. Roman Ritual: Complete Edition. Overs. P. Weller. Milwaukee, WI: Bruce Publishing Company, 1964. Russell, Jeffrey Burton. Witchcraft in the Middle Ages. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1972. Russell, Jeffrey Burton. The Devil: Perceptions of Evil from Antiquity to Primitive Christianity. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1977. Russell, Jeffrey Burton. Satan: The Early Christian Tradition. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1981. Russell, Jeffrey Burton. Lucifer: The Devil in the Middle Ages. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1984. Russell, Jeffrey Burton. Mephistopheles: The Devil in the Modern World. Ithaca, NY: CornellUniversity Press, 1986. Russell, Jeffrey Burton. The Prince of Darkness: Radical Evil and the Power of Good in History. Ithaca, NY: Cornell University Press, 1988. Russell, Jeffrey Burton og Alexander Brooks. A History of Witchcraft, Sorcerers, Heretics and Pagans, 2. utgave. London: Thames & Hudson, 2007. Salvucci, Raul. Cosa fare con questi diavoli? Indicazioni pastorali di un esorcista. Milano, Italia: Ancora Editrice, 1992. Satan. Red. Bruno de Jesus-Marie. New York: Sheed & Ward, 1952. Scanlan, Michael TOR og Randall Cirner. Deliverance from Evil Spirits: A Weapon for Spiritual Warfare. Cincinnati: St. Anthony Messenger Press, 1980.

312


Shapiro, Francine og Margot Silk Forrest. EMDR: The Breakthrough «Eye Movement» Therapy for Overcoming Anxiety, Stress, and Trauma. New York: Basic Books, 1997. Sharp, Lesley A. The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town. Berkeley, CA: University of California Press, 1993. Spanos, Nicholas. Multiple Identities & False Memories: A Sociocognitive Perspective. Washington, D.C. American Psychological Association, 1996. St. Justin Martyr: The First and Second Apologies. Overs L. Barnard, Ancient Christian Writers, nr. 56. Mahwah, NJ: Paulist Press, 1997. Suenes, Léon-Joseph. Renewal and the Powers of Darkness. Overs. O. Prendergast. Ann Arbor, MI: Servant Books, 1983. Synan, Vinson. The Century of the Holy Spirit: 100 Years of Pentecostal and Charismatic Renewal. Nashville: Thomas Nelson Publishers, 2001. Tertullian: Apologetical Works and Minucius Felix: Octavius. Overs. R. Arbesmann, E. Daly og E. Quain. The Fathers of the Church, vol. 10. New York: Fathers of the Church, 1950. Turch, Michael E. M. Considering a Career in Mortuary Science. West Hartford, CT: Graduate Group, 1995. Victor, Jeffrey S. Satanic Panic: the Creation of a Contemporary Legend. Chicago, IL: Open Court Publishing, 1993. Vogl, Carl. Begone Satan! A Soul-Stirring Account of Diabolical Possession. Overs. C. Kapsner. Rockford, IL: Tan Books and Publishers, 1973. Walker, Daniel P. Unclean Spirits: Possession and Exorcism in France and England in the Late Sixteenth and Early Seventeenth Centuries. London: Scolar Press, 1981.

Artikler og andre kilder Allison, Ralph B. «The Possession Syndrome on Trial.» American Journal of Forensic Psychiatry 6, nr. 1 (1985), s. 46-56. Allison, Ralph B. «If in Doubt, Cast It Out? The Evolution of a Belief System Regarding Possession and Exorcism.» Presentert i Journal of Psychology and Christianity, april 1999. Beck, J. og G. Lewis. «Counseling and the Demonic: A Reaction to Page.» Journal of Psychology and Theology 17 (1989), s. 132-34.

313


Beyerstein, Barry L. «Dissociative States: Possession and Exorcism.» The Encyclopedia of the Paranormal. Ed. Gordon Stein. Buffalo, NY: Prometheus Books, 1995, s. 544-52. Collins, James M. A. «The Thomistic Philosophy of the Angels.» The Catholic University of America Philosophical Studies 89 (1947). Ferrari, Giuseppe. «Phenomenon of Satanism in Contemporary Society.» L’Osservatore Romano, 29. januar 1997. Gleaves, David H. «The Sociocognitive Model of Dissociative Identity Disorder: A Reexamination of the Evidence.» Psychological Bulletin 120, nr. 1 (1996), s. 42-59. Gleaves, David H., Mary C. May og Etzel Cardeña. «An Examination of the Diagnostic Validity of Dissociative Identity Disorder.» Clinical Psychology Review 21, nr. 4 (2001), s. 577-608. Grob, Jeffrey S. «A Major Revision of the Discipline on Exorcism: A Comparative Study of the Liturgical Laws in the 1614 and 1998 Rites of Exorcism.» Ontario, Canada: Saint Paul University, 2006. Halligan, Nicholas OP. «What the Devil!» This Rock (november 1995). Hauke, Manfred. «The Theological Battle over the Rite of Exorcism: ‘Cinderella’ of the New Rituale Romanum.» Antiphon 10, nr. 1 (2006), s. 32-69. Henneberger, Melinda. «A Priest Not Intimidated by Satan or by Harry Potter.» New York Times, 1. januar 2002. Hyland, Michael E., Ben Whalley og Adam W. A. Geraghty. «Dispositional Predictors of Placebo Responding: A Motivational Interpretation of Flower Essence and Gratitude Therapy.» Journal of Psychosomatic Research 62, (2007), s. 331-40. «Interview with Carlo Climati: When Young People Fool with Satanism.» Zenit, 11. september 2001. James, Susan Donaldson. «People Need Both Drugs and Faith to Get Rid of Pain.» ABC News, 1. august 2007, ABC News Internet Ventures. Kongregasjonen for gudsjenesten og sakramentsordningen. Inter sacramentalia. Notitiae 35 (1999). Kongregasjonen for gudsjenesten og sakramentsordningen. De exorcismis et supplicationibus quibusdam, editio typica. Vatikanet: Typis Vaticanis, 1999. Kongregasjonen for gudsjenesten og sakramentsordningen. De exorcismis et supplicationibus quibusdam, editio typica emendata. Vatikanet: Typis Vaticanis, 2004.

314


Kongregasjonen for gudsjenesten og sakramentsordningen. Notifikasjon. De ritu exorcismi. Notitiae 35 (27. januar 1999). Kongregasjonen for troslæren. Instructio de orationibus. Notitiae 37 (14. september 2000). Kongregasjonen for troslæren. Brev. Inde ab aliquot annis. Acta Apostolicae Sedis 77 (29. september 1985). Kongregasjonen for troslæren. «Christian Faith and Demonology.» L’Osservatore Romano, 10. juli 1975, s. 6-9. Johannes Paul II. Generalaudiens. «La caduta degli angeli ribelli.» Insegnamenti di Giovanni Paolo II 9 (13. august 1986), s. 361-66. Johannes Paul II. Generalaudiens. «La vitttoria di cristo sullo spirito del male.» Insegnamenti di Giovanni Paolo II 9 (20. august 1986), s. 395-98. Langley, M. «Spirit-Possession, Exorcism and Social Context: An Anthropological Perspective with Theological Implications.» Churchman 94 (1980), s. 226-45. Lilienfeld, Scott O. et al. «Dissociative Identity Disorder and the Sociocognitive Model: Recalling the Lessons of the Past.» Psychological Bulletin 125, nr. 5 (1999), s. 507-23. Macchitella, Sara. «Italy Rocked by Satanic, Drug-Induced Sexual Abuse in Kindergarten.» Malta Star, 28. april 2007. Mayaram, Shail. «Recent Anthropological Works on Spirit Possession.» Religious Studies Review 27 (2001), s. 213-22. Mazzoni, Giuliana A. L., Elizabeth F. Loftus og Irving Kirsch. «Changing Beliefs About Implausible Autobiographical Events: A Little Plausibility Goes a Long Way.» Journal of Experimental Psychology 7, nr. 1 (mars 2001), s. 51-59. Medina Estévez, J. «Il rito degli esorcismi.» Notitiae 35 (26. januar 1999), s. 151-55. National Conference of Catholic Bishops. «New Rite of Exorcism.» Committee on the Liturgy Newsletter 35 (1999), s. 58-60. New Advent Catholic Encyclopedia (onlineversjon), Kevin Knight, 2008, www.newadvent. org. Nicola, John J. «Is Solemn Public Exorcism a Viable Rite in the Modern Western World? A Theological Response.» Exerpta ex dissertatione ad Doctoratum in Facultate Theologiae Pontificiae Universitatis Gregorianae, Washington DC, 1976. Paci, Stefano. «The Smoke of Satan in the House of the Lord: An Interview with Rome’s Exorcist, Father Gabriele Amorth.» 30 Days 19, nr. 6 (2000), s. 52-59.

315


Paul VI. Tale. «Liberaci dal male.» Insegnamenti di Paolo VI 10 (15. november 1972), s. 1168-73. Penney, Douglas L. og Michael O. Wise. «By the Power of Beelzebub: An Aramaic Incantation Formula from Qumran (4Q560).» Journal of Biblical Literature 113, nr. 4 (Winter 1994), s. 627-50. Pisa, Nick. «Hitler and Stalin Were Possessed by the Devil, Says Vatican Exorcist», Daily Mail News, 28. august 2006. Pisa, Nick. «Pope’s Exorcist Squads Will Wage War on the Devil.» Daily Mail News, 29. desember 2007. Pisa, Nick. «Italian Priests Join the War on Satanic Crime,» Sunday Telegraph, 8. januar 2007. Taylor, A. «Possession or Dispossession?» The Expository Times 86 (1974-75), s. 359-63. Van Slyke, D. «The Ancestry and Theology of the Rite of Major Exorcism, 1999/2004.» Antiphon 10, nr. 1 (2006), s. 70-116. «Why Another Course on Exorcism and Satanism?» Zenit, 9. september 2005.

316



En eksorsist blir til