Page 1


Scott Hahn LIVGIVENDE TEGN – 40 katolske skikker og deres bibelske røtter


Original: © Scott Hahn 2009 Originaltittel: Signs of Life – 40 Catholic Customs and Their Biblical Roots Publisert i USA av Doubleday Religion, en imprint av Crown Publishing Group, en avdeling av Random House, Inc., New York. www.crownpublishing.com. Norsk utgave: © St. Olav forlag 2011 Oversettelse: Vidar André Eide Grafisk formgivning: Peter Bjerke ISBN 978-82-7024-243-6

Bibelsitater er hentet fra Det norske bibelselskaps Bibelen med NT05, der ikke annet er angitt.


Til Veronica Margaret Hahn, mitt første barnebarn


INNHOLDSFORTEGNELSE INNLEDNING……………………………………………………………………… Krysspress ……………………………………………………………………………… Her har du søle i øyet ……………………………………………………………… Å sette ting på plass ………………………………………………………………… Å lese tegnene ………………………………………………………………………… Å leve ut mysteriene ………………………………………………………………… Tydelige muligheter ………………………………………………………………… Hvordan boken fungerer ………………………………………………………… Tilbake til korset ………………………………………………………………………

I LIVET BEGYNNER

1. Vievann……………………………………………………………………………… 2. Korsets tegn………………………………………………………………………… 3. Dåp…………………………………………………………………………………… 4. Messen……………………………………………………………………………… 5. Verneengler…………………………………………………………………………

II LIVETS TIDER

6. Kirkens kalender………………………………………………………………… 7. Fastetid og påske…………………………………………………………………… 8. Advent og jul……………………………………………………………………… 9. Novener………………………………………………………………………………

7

10 12 13 15 17 18 20 23 27 31 37 43 49 57 63 69 75

III EN DAG I LIVET

10. Kroppsholdning………………………………………………………………… 83 11. Morgenoffer……………………………………………………………………… 89 12. Skuddbønner……………………………………………………………………… 95 13. Angelus…………………………………………………………………………… 101 14. Bordbønner……………………………………………………………………… 107 15. Samvittighetsransakelse……………………………………………………… 111

IV LIVETS SKOLE

16. Bibelstudium……………………………………………………………………… 119 17. Åndelig lesning…………………………………………………………………… 125 18. Retrett……………………………………………………………………………… 131


V LIVETS STADIER

19. Ferming…………………………………………………………………………… 20. Ekteskap…………………………………………………………………………… 21. Prestedømme……………………………………………………………………… 22. Sykesalvingen……………………………………………………………………

VI LIVETS AROMA

23. Røkelse……………………………………………………………………………… 24. Levende lys………………………………………………………………………… 25. Hellige bilder……………………………………………………………………… 26. Relikvier…………………………………………………………………………… 27. Faste og selvfornektelse…………………………………………………………

VII LIV I OVERFLOD

28. Skriftemål………………………………………………………………………… 29. Avlat………………………………………………………………………………… 30. De helliges forbønn……………………………………………………………… 31. Pilegrimsferd……………………………………………………………………… 32. Guds nærvær……………………………………………………………………… 33. Almisser……………………………………………………………………………

VIII MITT LIVS KJÆRLIGHET

34. Hengivenhet til Treenigheten ……………………………………………… 35. Rosenkransen…………………………………………………………………… 36. Skapularer og medaljer ……………………………………………………… 37. Mental bønn……………………………………………………………………… 38. Aktelse for tabernakelet………………………………………………………

139 145 153 159 167 173 177 183 189 197 203 209 215 221 227 235 241 247 253 257

IX LIVET GÅR VIDERE

39. Forberedelse på døden………………………………………………………… 265 40. Bønn for de avdøde……………………………………………………………… 271 Epilog…………………………………………………………………………………… 277


Innledning


U

ansett hva vi driver med eller hvor vi befinner oss i livet, vil vi oppleve dager hvor vi møter veggen – en vegg som er for bratt til å klatre, for høy til å hoppe over, for sterk til å velte. Veggene kan for eksempel oppstå i form av problemer på jobben eller i forhold. Vi prøver alt som er menneskelig mulig for å komme over, rundt, under eller gjennom dem. Men vi når et punkt hvor det ikke er mer å forsøke.   Jeg har opplevd mange slike stunder, og en av dem husker jeg tydelig. Jeg var en ung akademiker med en ung familie. Jeg arbeidet på doktoravhandlingen min, kronen på verket av mine teologiske studier, og jeg støtte på et problem i fortolkningen av et bestemt vers i Bibelen. Det var en liten tekst, men den var et stort problem, og selve verset var en nøkkel til argumentet mitt. Derfor måtte jeg løse alle fortolkningsmessige floker før jeg kunne forsvare teorien foran opponentene i komiteen. Faktisk var det slik at med mindre jeg løste flokene, ville jeg nesten garantert stryke.   Jeg leste alle tilgjengelige kommentarer og fant ingen ting anvendelig – ikke et eneste lysglimt annet enn sympati fra forskere som tidligere hadde møtt samme vegg som det nå var min tur å møte. Jeg virret og vaklet, vurderte og vektet – i månedsvis – men gjorde ingen fremskritt. Dette var et reelt problem, for jeg hadde 9


INNLEDNING

allerede viet flere år til studiet. Hvis jeg oppga prosjektet nå, ville jeg stå overfor en lang, tøff og ydmykende vandring tilbake til begynnelsen av teorigodkjennelsesprosessen.   Så ble veggen enda høyere. Veilederen min, en jesuittprest, ringte for å informere meg om at jeg hadde blitt forflyttet til det pavelige universitetet Gregoriana i Roma, Italia. Jeg måtte fullføre doktoravhandlingen øyeblikkelig, sa han, eller lete opp en ny veileder som muligens ville synes eller ikke synes teorien min var plausibel. Jeg sluttet å sove og anstrengte meg ytterligere med fordypning i tunge bøker og sene telefonsamtaler med forskere jeg aldri hadde truffet. Ingenting. Veggen var mer overveldende enn noensinne. På den andre siden av veggen utspant det seg en profesjonell karriere, muligheten for trygge ansettelsesforhold, åpne dører til utmerkelser, verv, og publikasjoner … På denne siden av veggen var det, slik jeg så det, en profesjonell ruin.   Jeg utsatte meg selv for flere uker med dette før noe virkelig bemerkelsesverdig skjedde. Veilederen ringte på ny. Han ville bare forsikre seg om at jeg var forberedt på at hva som helst kunne skje under disputasen min. Deretter gikk han gjennom en liste med potensielle vanskeligheter og hindringer jeg ikke hadde tenkt på før, men som jeg burde regne med å møte på den store dagen.   Jeg erkjente nederlag, men kunne ikke innrømme det. Jeg var for stolt. Likevel erkjente jeg at også det var et problem. På toppen av alt led jeg av søvnunderskudd og koffeinoverskudd, noe som gjorde at jeg innvendig opplevde et virvar av moralske og akademiske problemer av bibelske proporsjoner.   Det fantes ikke mer jeg kunne gjøre. Så jeg måtte gjøre noe. Krysspress Da jeg gikk gjennom denne krisen, hadde jeg ikke vært katolikk lenge – i underkant av ti år – men hukommelsen og fantasien min 10


Livgivende tegn

var allerede stappfulle av episoder fra helgenenes liv, som seg hør og bør med enhver tiåring.   Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at jeg er Frans av Assisi eller Ignatius av Loyola. Jeg forsøker heller ikke å overdramatisere. I historiens store perspektiv spilte teorien min liten rolle. I mitt profesjonelle liv handlet den derimot om et være eller ikke være. Gjennom årene har jeg lært at helgenenes biografier er skapt for å tjene som forbilder i nettopp denne slags kriser.   Veggen var svært høy. Likevel, sent en kveld og ganske plutselig, erkjente jeg noe mye høyere enn denne veggen, og jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg tok på meg jakken og satte ut i natten uten en gang å bry meg om å gre håret.   Gatene i nabolaget var rolige og mørke. Den raskeste veien til universitetsområdet hvor jeg underviser, er rett gjennom skogen, og det var der jeg gikk.   Målet mitt – det som var så mye høyere enn veggen – var alltid foran meg i horisonten. Ragende over internatene og biblioteket og laboratoriene til fransiskaneruniversitetet i Steubenville er et 18 meter høyt stålkors, opplyst og synlig fra riksveiene og til og med fra den andre siden av Ohio-elven i West Virginia.   Jeg kom meg raskt over det stille universitetsområdet. Om noen hadde sett meg, ville de garantert ha sluttet at for mye lesing hadde drevet meg til vanvidd (se Apg 26,24). Sinnet mitt var sannelig irritert, men sannsynligvis så sunt som det noen gang hadde vært, da jeg fant meg selv ved foten av det skinnende, kolossale korset.   Der behøvde jeg ikke å tenke hardt. Jeg visste hva historiens helgener hadde gjort. Jeg måtte gjøre noe. Jeg trengte å gjøre hva de gjorde.   Jeg kysset korset og la meg så langflat med ansiktet ned ved foten av korset, og jeg gråt.   Inntil da hadde jeg fylt meg opp med alt det beste verden hadde å tilby. Jeg hadde konsultert de mest respekterte 11


INNLEDNING

forskningsbibliotekene og personlig kontaktet forskerne i det øverste sjiktet. Ikke noe av det var nok. Likevel visste jeg at uansett hva jeg gjennomgikk, var hans kors høyere. For han hadde til disposisjon langt mer enn jeg hadde. Ikke desto mindre, selv om han var Gud, «så [han] det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filip 2,6-8).   Imens jeg lå der med ansiktet i søla, ga jeg ham alt på den måten jeg kjente fra Den hellige Frans og utallige andre. Jeg fortalte ham at hvis jeg måtte feile, fikk det være slik: Jeg ville gi avkall slik han gjorde. Her har du søle i øyet Hva skjedde så?   Jeg kommer til det om noen få minutter. Først ønsker jeg å stanse opp og betrakte det katolske livets skjønnhet.   Noen ganger oppdager vi at vi har møtt veggen i høy hastighet – og vi har latt styrthjelmen bli hjemme. Når det skjer, roper noe i vår natur til oss: Ikke bare stå der! Gjør noe! Gud skapte oss på den måten. Han skapte oss med kropper bygget for handling, og han satte oss til å arbeide i en verden full av ting å gjøre.   Gjennom hele historien har han anerkjent denne naturlige tendensen og gitt oss ting å gjøre. Da folket var tørste, befalte Gud Moses å slå på en klippe så vann skulle strømme ut. Hvorfor gjorde han det? Ikke fordi han trengte det. Han kunne ha sluppet vannflasker fra skyene, eller plassert en stor innsjø midt i ørkenen, eller til og med fått engler til å servere mugger med margaritaer. Likevel kjente han menneskets natur, og han kjente vårt behov for å gjøre noe. Derfor ga han ga Moses noe å gjøre. Fra Mose tid frem til Jesu tid hadde ingen ting ved menneskets natur forandret 12


Livgivende tegn

seg. Jesus kunne ha helbredet den blinde med et simpelt nikk eller et ord, men gjorde ikke det. Han laget en leire av jord og spytt og sendte den blinde av gårde for å vaske seg i en dam i nærheten.   Ved et annet tilfelle gjorde Jesus helbredelsen av spedalske avhengig av at de gikk og viste seg for tempelprestene.   Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en enorm arv fra to årtusener av helgener i mange land og under mange omstendigheter. Å være katolikk betyr å aldri måtte si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier.   Fordi jeg drev og lærte meg å leve et katolsk liv, forsto jeg at selv klokken tre om natten på kontoret mitt, midt i en profesjonell krise – selv da det ikke var noe igjen å gjøre – kunne jeg gjøre noe.   Jeg kunne øyeblikkelig bryte opp og gjøre en pilegrimsferd.   Jeg kunne legge meg utstrakt i bønn.   Jeg kunne ære Det hellige kors.   Jeg kunne lese Skriften.   Faktisk kunne jeg gjøre alt dette, og ingen var våkne og kunne stanse meg. Så jeg gjorde det. Å sette ting på plass Det katolske liv er fullt av slike ting. Likevel forstår vi ikke alltid hvorfor de tilhører tradisjonen vår. Selv fromme katolikker kan behandle disse og mangfoldige andre ulike skikker som om de er løsrevne og tilfeldige handlinger – overtroshandlinger som på en eller annen måte har fått Kirkens godkjennelse.   Av denne grunn vil du av og til høre katolske intellektuelle håne populær fromhet. Det er det siste jeg ønsker å gjøre. For det første skyldes dette at Jesus hadde større lovord å gi til enkle troende og barn enn han hadde til samtidens intellektuelle, og jeg 13


LIVET GÅR VIDERE

for meg selv i dag, mange år og flere avskjeder senere: «Alle som noensinne levde, lever fortsatt.» Også du og jeg skal vandre. Og likevel: Selv om vi dør, lever vi (se 2 Kor 6,9). O

Grunn på det i ditt hjerte Ingenting er mer vanskelig enn å innse at ethvert menneske har en distinkt sjel, at enhver blant alle de millioner som lever eller har levd, er et så fullstendig og uavhengig vesen i seg selv at det er som om det ikke fantes noen annen i hele verden enn ham … Hver og en av disse sjelene lever fortsatt. De hadde sine særskilte tanker og følelser da de var på jorden, og de har dem nå. De hadde sine sympatier og sysler. De høstet det de anså som godt, og nøt det, og de lever fortsatt en eller annen plass. Og hva de da gjorde i kjødet, har helt sikkert hatt sin innflytelse over deres nåværende skjebne. De lever i varetekt frem til en dag som skal komme, når alle nasjoner skal stå fremfor Gud. Den salige John Henry Newman, det nittende århundre

270


40. Bønn for de avdøde

For noen år siden foretok jeg en pilegrimsreise til Roma sammen med en kjær venn. Jeg var ikke klar over det da, men en av hans hensikter med turen var en helbredelse. Han ville at Vår Herre skulle «fikse» de motstridende følelsene han hadde overfor sin far, som hadde vært død i mange år. Kameraten min ble faktisk helbredet på ett av de hellige stedene, ved en plutselig nådestrøm som ga seg utslag i at det rant over av tårer. Blendet og forvirret gikk han til vår pilegrimsprest, pater Joseph Linck, for å få den nødvendige visdom til å forstå hva som akkurat hadde skjedd. Pater Joe, som var en erfaren åndelig veileder, forklarte opplevelsen med utgangspunkt i de helliges samfunn – alle forbindelsene mellom de levende og de døde. Han avsluttet med ordene jeg håper jeg aldri glemmer: «Forhold tar ikke slutt.»   Fra den stund av visste kameraten min at han var forpliktet til å be for sin fars sjel. Han visste også at han ikke burde nøle med å be 271


LIVET GÅR VIDERE

om forbønn fra faren. Kort sagt begynte han å forsones med ham og ta opp igjen forholdet slik det burde ha vært.   Gud har i sin nåde gjort dette mulig for oss. Livet er kort, og vi har ikke alltid nok tid eller visdom til å elske folk slik vi skulle, slik de fortjener å elskes. Noen ganger oppdager vi ikke hvilken gjeld vi står i til andre før lenge etter at de er borte og det er for sent å takke dem. Dersom våre forhold faktisk ble avsluttet ved døden, ville dette være en kolossal tragedie: en fullstendig tapt anledning, et vedvarende åpent sår.   Læren om skjærsilden skriver seg faktisk tilbake til Det gamle testamente. Annen Makkabeerbok (12,36-49) forteller oss hvordan Juda Makkabi fant hedenske amuletter på kroppene til døde jødiske soldater – et tegn på at de hadde syndet ved å praktisere avgudsdyrkelse. «Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn … Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer … Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.» Og teksten konkluderer: «Det var riktig og klokt gjort … å be for de døde.»   I jødedommen fantes lignende skikker i tiden rundt Jesu jordiske tjeneste. I dag består disse gjennom bønnene kjent som den «Sørgendes Kaddish», som frembæres etter et familiemedlems død, og El Male Rachamim, som spesielt omhandler den avdødes sjel.   Det nye testamente fortsetter å snakke om skjærsilden, men bare underforstått. I Matteusevangeliet sier Jesus at «den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende» (Matt 12,32). Slik antyder han at det finnes en måte å få tilgivelse på i den kommende verden. Paulus lærte at kristne som er mindre enn fullstendig trofaste, «skal … bli frelst,

272


Bønn for de avdøde

men bare som gjennom ild» (1 Kor 3,15). Denne billedlige «ilden» er skjærsildens renselse.   Johannes Åpenbaring (21,27) sier at «noe urent skal aldri komme inn» i himmelen. Skjærsilden er helt enkelt stadiet etter døden, hvor sjelen renses for all urenhet – virkningen av et helt liv med synder. Det virker som om de fleste som kommer til himmelen, om ikke alle, må gjennomgå dette stadiet. Som Paulus sier: «… alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23).   Om vi bekjenner våre synder, tilgir Gud oss. Likevel trenger vi fortsatt å helbredes for den skaden vi har gjort på oss selv. I likhet med jordisk helbredelse kan denne helbredelsen innbefatte lidelse. Medisin smaker av og til vondt og får oss til å føle oss kvalme. Fysioterapi kan gjøre oss ømme. Men legen foreskriver ikke disse botemidlene på grunn av de utilsiktede bivirkningene. Han foreskriver dem fordi de helbreder. Noen ganger gjør helbredelse vondt. Den katolske romanforfatteren Flannery O’Connor anvendte dette prinsippet på skjærsilden: «Vann er ett symbol på renselse, ild er et annet. Det virker for meg som om vann er et symbol på den formen for renselse som Gud gir uavhengig av våre anstrengelser eller verdighet, og ild er den formen for renselse vi fører over oss selv – som i skjærsilden. Det er det onde i oss som naturlig brennes bort når det kommer så mye som i nærheten av Gud.»   Dette er nøyaktig slik de første kristne leste Evangeliene. Katakombene og andre oldkirkelige gravplasser bærer vitnesbyrd om tidlig omtanke for de avdødes sjeler. Kristne familier innrisset ofte gravsteinene med appeller om at forbipasserende måtte huske de avdøde. Sent i det andre århundre talte den nordafrikanske, kristne Tertullian om skjærsilden, og det samme gjorde hans landsmann Den hellige Kyprian i det tredje århundre. Samtidig finner vi denne læren i skriftene fra Origenes av Egypt. Den hellige Augustins mor, Den hellige Monika, ba sønnen inntrengende om 273


LIVET GÅR VIDERE

å ofre messe for henne etter hennes død. Og Den hellige Johannes Krysostomos anbefalte menighetene sine å la liturgien ofres for de døde: «La oss hjelpe og minnes dem. Hvis Jobs sønner ble renset ved deres fars offer [se Job 1,5], hvorfor skulle vi tvile på at våre ofringer for de døde bringer dem en viss trøst? La oss ikke nøle med å hjelpe de døde og frembære våre bønner for dem.»   Dette er Jesu Kristi Kirkes tro, og den har alltid vært slik – fra Det gamle testamente og gjennom Det nye, fra de apostoliske fedre og gjennom middelalderens skolastikere. Ingen våget å sette spørsmålstegn ved kontinuiteten i kristne forhold. De som forble på jorden, hadde en måte å omgås de avdøde på. Det er kun protestantreformasjonen som tok dette bort. Den lutherske teologen Frank Senn uttrykte saken kortfattet: Martin Luthers «opphevelse av votivmesser, særlig de som ble ofret for de døde, bidro til å undergrave den mer kosmiske forståelsen av Kirken (…)».   Men Den katolske kirke kunne verken oppheve eller undergrave den kristne tradisjon. Doktrine kan verken skapes eller ødelegges, verken forandres eller avsluttes. Derfor ber vi fortsatt i messen for kristen begravelse: «Herre, for ditt troende folk forandres livet, det avsluttes ikke.» Eller som pater Joe sa det mer hverdagslig til kameraten min i Roma: «Forhold tar ikke slutt.» Vi kan be for de avdøde, og vi kan takke Gud for det. Vi kan be til de døde, og vi kan takke Gud for det. Han er barmhjertig, og hans nåde varer til evig tid! O

274


Bønn for de avdøde

Grunn på det i ditt hjerte David sier også: «For hans urokkelige kjærlighet varer til evig tid!» Ved denne uttalelsen er det tydelig at i en hvilken som helst tilstand et menneske lever sitt liv, i den samme tilstand fremstilles han i dommen for Gud.   Men vi må tro at det før dommens dag er en rensende ild for visse små synder – for vår Frelser sier at den som taler bespottelig mot Den Hellige Ånd, ikke vil bli tilgitt, verken i denne verden eller i den kommende. Av denne setningen lærer vi at noen synder blir tilgitt i denne verden, og noen andre kan bli tilgitt i den neste – for det som nektes når det gjelder én synd, forstås derfor som innvilget når det gjelder visse andre.   Likevel, som jeg har sagt, må vi tro at dette bare omhandler små og veldig små synder – som for eksempel daglig tomt snakk, upassende latter … (nesten ingen kan unngå disse forseelsene)… og feil som skyldes uvitenhet i anliggender uten stor betydning. Alle disse syndene vil bli straffet etter døden dersom vi ikke mottok tilgivelse og forlatelse for dem i vår levetid.   For Paulus sier at Kristus er grunnvollen, og legger etter en stund til: «Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er, av hvilket slag det er.» Dersom det du bygger på denne grunnvollen forblir, skal du bli belønnet. Dersom det brenner, skal du lide tap, men selv skal du bli frelst, men som gjennom ild.   Vi kan kanskje tolke disse ordenes betydning som den prøvelsenes ild vi lider i denne verden. Men dersom du ville tolke deres betydning som purgatoriets ild i det neste liv, da må du nøye tenke over at apostelen ikke sa at du kan 275


LIVET GÅR VIDERE

bli frelst ved ild dersom du bygger på en grunnvoll av jern, messing eller bly – dette er de større formene for synder, og derfor mye hardere, og som konsekvens ikke tilgivelige i det hele tatt. Men du vil bli frelst av ild dersom du bygger tre, høy eller halm – dette er små og veldig lette synder, som ild lett brenner opp. Likevel må vi videre her betrakte at ingen kan bli renset der – nei, ikke for de minste synder – med mindre han i dette livet ved dydige gjerninger fortjente å finne slik nåde på dette stedet. Gregor den Store, det sjette århundre

276


Epilog

Jesus sa til sine disipler: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).   Be, let, bank. Vi kan være sikre på at han ikke bare ramset opp en liste over sjarmerende bønnemetaforer. Det er mer sannsynlig at han beskrev det alle ville kjenne igjen som reiseplanen for en pilegrimsferd til Den hellige by. Pilegrimer begynner med å be om hjelp til å finne veien. De reiser på leting etter endemålet – de leter. Og når de kommer frem, banker de på byporten.   Den kristne bønnens vei er pilegrimens vei. Det er i bergprekenen at Jesus viser denne sammenhengen. Jesus formidler sin lære om pilegrimsreiser rett etter at han tydelig forklarer retningslinjene for disiplinene bønn, faste og almisser (se Matt 6). Ut ifra disse ordene har all katolsk fromhet vokst frem, i all sin rikdom og mangfold. Vi har ennå ikke begynt å uttømme

277


EPILOG

mulighetene for å uttrykke vår kjærlighet, lovprisning, takksigelse, lengsel, undring og anger.   Jesus etterlot oss med noe å gjøre. Han etterlot oss ikke bare med en ferdiggjort, gaveinnpakket frelse, med svar på alle våre spørsmål og slutt på all vår lidelse. I stedet bød han oss å følge ham langs en vei – en smal vei, til en smal port – i et stort eventyr. Hans vei leder oss til herlighet, men bare om veien til Golgata. Vi vet ikke egentlig hva som venter oss rundt neste sving på veien, men vi vet at Gud er med oss og at han vil svare oss når vi ber, leter og banker – og når vi ber på de gamle, sedvanlige måtene.   Hele livet er vi på en pilegrimsferd. Jeg begynte denne boken med fortellingen om min nattlige reise til korset, min nattlige rosenkrans i gatene i nabolaget mitt. Jeg har imidlertid kommet frem til forståelsen at min identitet som en vandrer ikke er sporadisk, men til dels permanent. For vi reiser ikke lenger til en jordisk by, slik Jesu disipler gjorde i det første århundre. Vårt Jerusalem er i det høye, og vi vil be, lete og banke til vi er der. Vi søker ikke lenger et jordisk tempel, for Gud bygger oss opp, ved vår bønn, til et himmelsk tempel.   Derfor slutter denne boken der den begynte. Vi er Guds elskede barn her og nå, men vi er ennå ikke hjemme. Gud er vår far, men han er i himmelen. Det er derfor vi møter kriser, for å minne oss på at vi er pilegrimer, at vi fortsatt er på vei. Faderen bruker disse øyeblikkene for å forandre oss, for å skynde på oss langs veien, for å forvandle pilegrimer til helgener.   Vi ber, vi leter, vi banker. Vi vandrer på vår pilegrimsvei. Vi finner den nåde vi trenger – dog ikke alltid den nåden vi kunne ønske oss, eller den nåden vi forventer. Vi mottar den nåde en fullkommen far ville gi sine barn som er på vei hjem.

278


NOTER INNLEDNING S. 16  I det femte århundre sa pave Leo den Store: Den hellige Leo den Store, Preken 74.2; se også Den katolske kirkes katekisme (KKK) nr. 1115. S. 17  Pave Benedikt XVI sa en gang: Sacramentum Caritas, 64. S. 18  Det er mange ting som ser ut til å være foraktelige: Den hellige Gregor av Nyssa, On the Baptism of Christ, i Scott Hahn og Mike Aquilina, Living the Mysteries (Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2003), s. 44. KAPITTEL 1: VIEVANN S. 27  Ved slutten av det annet århundre nevner en nordafrikansk teolog: De Oratione, 13. S. 28  Den hellige Thomas Aquinas lærte: For en fyldigere behandling av Den hellige Thomas’ metode, se mitt essay «Search the Scriptures: Reading the Old Testament with Jesus, John and Thomas Aquinas», i Scripture Matters: Essays on Reading the Bible from the Heart of the Church (Steubenville OH: Emmaus Road, 2003). S. 28

Med Jesus kom imidlertid nådens tidsalder: Den hellige Thomas Aquinas, Lectura super Johannem [Kommentar til Johannesevangeliet], 443.

S. 28

I henhold til St. Thomas: Ibid., 577.

S. 29

Den hellige Teresa av Avila skrev: Den hellige Teresa av Avila, Libro de la vida 31.4, i Saint Teresa of Avila: Collected Works, oversatt til engelsk av Kieran Kavanaugh, volum I, (Washington DC: ICS, 1987), s. 265. [Boken om mitt liv er utgitt på norsk på Bokklubben, 2008.]

S. 30

Konge og Herre over alle ting: Tilpasset versjon etter Wobbermin-oversettelsen, Bishop Sarapion’s Prayer-Book (London: SPCK, 1899), s. 68-69.

S. 31

Kardinal Joseph Ratzinger (den fremtidige pave Benedikt XVI): Joseph kardinal Ratzinger, Liturgiens ånd, St. Olav forlag 2001, s. 124.

S. 32

Ved slutten av det andre århundre forkynte Tertullian: Tertullian, De Corona, 3.

S. 32

Tertullian lovpriste sin kone: Tertullian, Ad Uxorem [Til min kone] 2.5.

S. 33

Først løfter vi hånden til pannen: Den hellige Frans av Sales, The Standard of the Cross 3.1, sitert i Nicholas Gihr, The Holy Sacifice of the Mass (St. Louis: Herder, 1939), s. 349-350. Noe modernisert språk.

S. 34

Korset er et bilde i tiden: For en grundigere gjennomgang av forholdet mellom Treenigheten og korset, se min bok First Comes Love: Finding Your Family in the Church and the Trinity, 2. utgave (New Your: Doubleday, 2002).

S. 34

I sitt banebrytende verk om hellig tradisjon: Den hellige Basilios den Store, De Spiritu Sancto [Om Den Hellige Ånd] 27.66.

KAPITTEL 2: KORSETS TEGN

279


Noter S. 35

Den er, med kardinal Ratzingers ord: Joseph kardinal Ratzinger, Liturgiens ånd, St. Olav forlag 2001, s. 125.

S. 35

Som pave Benedikt XVI la han til: Pave Benedikt XVI, Angelusbudskap, 11. september 2005.

S. 36

Når du gjør korsets tegn: Romano Guardini, Om hellige tegn. St. Olav forlag 1995, s. 13-14. KAPITTEL 3: DÅP

S. 37

Livet begynner ved dåpen: For en grundigere utlegging av dåpen, se min bok Swear to God: The Promise and Power of the Sacraments (New York: Doubleday, 2004).

S. 40

Likevel, sa han, er dåpen «korsets sakrament»: Den hellige Ambrosius av Milano, Brev 72 (til Constantius), paragraf 16.

S. 41

Vi er kristne på grunn av en pakt: Romano Guardini, Meditations Before Mass, (Manchester NH: Sophia Institute Press, 1993), s. 191.

S. 42

Når han betrakter … gaven: Pave Johannes Paul II, Christifidelies Laici – apostolisk exhortasjon (om legfolkets rolle i Kirke og samfunn), nr. 11 og 17, 30. desember 1988.

S. 43

Lenge før de nytestamentlige bøkene ble skrevet: Jeg har behandlet messen i flere bøker, blant dem The Lamb’s Supper: The Mass as Heaven on Earth (New York: Doubleday, 1999) [Norsk utgave: Lammets måltid – messen som himmelen på jorden, St. Olav forlag, 2007]; Swear to God: The Promise and Power of the Sacraments (New York: Doubleday, 2004); Letter and Spirit: From Written Text to Living Word in the Liturgy (New York: Doubleday, 2005); og Catholic for a Reason III: Scripture and the Mystery of the Mass (Steubenville OH: Emmaus Road, 2004).

S. 44

Mange år før han ble pave: Se hans diskusjon i Behold the Pierced One (San Francisco: Ignatius, 1986), s. 83-85.

S. 48

Her må vi oppmerksomt bruke sinnene våre: Den hellige Johannes Krysostomos, Preken 14 over Hebreerne, nr. 3.

S. 54

La oss et øyeblikk se på denne åpenbaringen: Den hellige Josemaría Escrivá, Christ Is Passing By (Princeton NJ: Scepter, udatert), s. 139-141.

S. 57

Jødens katekisme er hans kalender: Samson Raphael Hirsch, Judaism Eternal (London: Soncino, udatert), 3.

S. 61

Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket: Pave Pius IX, Quas Primas, encyklika, nr. 21-22. [Norsk oversettelse fra St . Olavs forbynds forlag, 1926.]

KAPITTEL 4: MESSEN

KAPITTEL 5: VERNEENGLER

KAPITTEL 6: KIRKENS KALENDER

280


Noter KAPITTEL 7: FASTETID OG PÅSKE S. 65

Han beskriver fastetiden som «årets tiende»: Den hellige Johannes Cassian, Collationes patrum in scetica eremo 21.28.

S. 66

Med Den hellige Athanasius’ ord: Den hellige Athanasius, Festal Letter 3.5.

S. 67

En biskop fra det andre århundre sa det slik: Den hellige Meliton av Sardes, Peri Pascha [Påskepreken] 20.7.

S. 67

Brødre, vi tror fullt og fast: Den hellige Augustin, sitert i Thomas Spidlík (red.), Drinking from the Hidden Fountain: A Patristic Breviary (Kalamazoo MI: Cistercian Publications, 1994), s. 338. KAPITTEL 8: ADVENT OG JUL

S. 73

Adventstiden feires over fire uker: Jacobus de Voragine, The Golden Legend [Legenda aurea – norsk: Den gylne legende], 2-3 (lett modernisert språk).

S. 76

Men kirken anbefaler at vi forsøker: Se nr. 189 i Directory on Popular Piety and the Liturgy: principles and guidelines, publisert av Vatikanets Kongregasjon for gudstjenesten og sakramentsordningen.

S. 76

Pave Benedikt XVI ønsker at alle katolikker: Pave Benedikt XVI, Address to the Members of the Italian Armed Forces [Tale til medlemmer av de italienske væpnede styrker], 16, desember 2005.

S. 77

Den salige pave Johannes XXIII: Se hans encyklika Paenitentiam Agere, nr. 26.

S. 79

Apostlenes gjerninger minner oss på: Pave Johannes Paul II, Preken i Beirut, Libanon, 11. mai 1997.

S. 83

Som Romano Guardini sier det: Romano Guardini, Om hellige tegn, St. Olav forlag 1995, s. 15.

S. 84

I det andre tilfellet, som kardinal Ratzinger poetisk sa: Joseph kardinal Ratzinger, Liturgiens ånd, St. Olav forlag 2001, s. 132.

S. 85

Her er pater Guardini igjen: Romano Guardini, Om hellige tegn, St. Olav forlag 1995, s. 21.

S. 86

Pave Johannes Paul II var i stand til å bygge: Pave Johannes Paul II, generalaudiens, 19. desember 1979.

S. 87

De fysiske kroppsholdninger som inntas: Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, The Year of the Eucharist: Suggestions and Proposals [Det eukaristiske år: anmodninger og forslag], 15. oktober 2004.

S. 92

I 2005 talte bispesynoden om dette: Vatikanets oppsummering av innlegg ved erkebiskop Luciano Pedro Mendes de Almeida SJ av Mariana, Brasil, ved bispesynoden 6. oktober 2005.

S. 93

Kristus Jesus, den ypperste og evige prest: Annet vatikankonsil, Lumen Gentium – dogmatisk konstitusjon om Kirken, nr. 34, 21. november 1964.

KAPITTEL 9: NOVENER

KAPITTEL 10: KROPPSHOLDNING

KAPITTEL 11: MORGENOFFERET

281


Noter KAPITTEL 12: SKUDDBØNNER S. 96

Den hellige Augustin uttrykte det godt: Den hellige Augustin, Brev 130.10.19-20.

S. 99

Streb stadig etter Gud: Den hellige Frans av Sales: Introduction to devoted life, 2.13. Tilpasset etter oversettelse til engelsk av John K. Ryan (New york: Doubleday, 2003), s. 88. KAPITTEL 13: ANGELUS

S. 102 All påfølgende historie og hele skaperverket: Jeg behandler disse og øvrige marianske temaer mer i dybden i mine bøker Hail, Holy Queen: The Mother of God in the Word of God (New York: Doubleday, 2001) og Catholic for a Reason II: Scripture and the Mystery of the Mother of God, 2. utgave (Steubenville OH: Emmaus Road, 2004). S. 104 De første kristne husket disse hendelsene: Tertullian, On Prayer [Om bønn], 25. S. 105 Det vi har å si om Angelus: Paul VI, den apostoliske ekshortasjonen Marianis Cultis, nr 41, 2. februar 1974. KAPITTEL 14: BORDBØNNER S. 108 Påkallelsen av Herren var også en påkallelse av tempelet: Baruch Levine, Leviticus (Philadelphia: Jewish Publication Society, 1989), xxxviii. S. 110 O, Herre, vår Gud, du er livets brød: Sitert i A. Hamman (red.), Early Christian Prayers (Chicago: Regnery, 1961), s. 147. KAPITTEL 15: SAMVITTIGHETSRANSAKELSE S. 115 Om morgenen, så snart du våkner: Pave Johannes XXIII, «Little Rules of Ascetic Life», i Journal of a Soul (New York: Signet, 1965), s. 479-480. KAPITTEL 16: BIBELSTUDIUM S. 119 Vi lever i en tid med enestående muligheter: Jeg har skrevet flere bøker om bibelstudier. Se for eksempel Scripture Matters og Letter and Spirit. Jeg er medredaktør for Ignatius Catholic Study Bible (San Francisco: Ignatius Press). Se også de gratis bibelstudiene på salvationhistory.com. S. 124 Jeg husker vår latviske prest: Biskop Antons Justs av Jelgava, Latvia, sitert fra forberedelsene til Synoden om Guds Ord i Kirkens liv og sendelse, 2008. KAPITTEL 17: ÅNDELIG LESNING S. 125 En av de ledende skikkelsene i det fjerde århundre: Den hellige Epifanius av Salamis, sitert i Benedicta Ward, The Sayings of the Desert Fathers (Kalamazoo MI: Cistercian Publications, 1984), s. 58. S. 126 En karteusermunk ved navn Guigo II: Du finner Guigo sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 2654. Men hans store verk, The Ladder from Earth to Heaven, er i seg selv utsøkt åndelig lesning. Den er tilgjengelig i en meget lesverdig ny engelsk oversettelse i The Authority og Mystery: The Word of God and the People of God, volum 2 av Letter and Spirit: A Journal of Biblical theology (Steubenville OH: Emmaus Road, 2006), s. 175 ff.

282


Noter S. 127 Faktisk kjenner jeg mange slike: Både p. John Hardon SJ og p. C. John McCloskey har publisert lister under tittelen «Catholic Lifetime Reading Plan». P. McCloskeys er tilgjengelig online, gratis. P. Hardons er tilgjengelig fra Grotto Press. S. 127 En av mine favoritter blant åndelige forfattere: M. Eugene Boylan, This Tremendous Lover (Westminster MD: Christian Classics, 1989), s. 123. S. 127 Pater Boylan understreket også behovet for: Ibid., s. 119, 116. S. 129 Jeg sender deg boken om kristent håp: Jean-Pierre de Caussade SJ, Abandonment to Divine Providence (St. Louis: Herder, 1921), 201. KAPITTEL 18: RETRETT S. 135 Jeg gjorde denne retretten: Dorothy Day, sitert i Searching for Christ: the spirituality of Dorothy Day (Notre Dame IN: University of Notre Dame Press, 1994), s. 165. KAPITTEL 19: FERMING S. 139 Å bli frelst betyr intet mindre: Jeg diskuterer fermingen, i tillegg til de andre sakramenter, i min bok Swear to God. S. 141 Kirken lærer at fermingen: Se Den katolske kirkes katekisme, nr. 1304. S. 143 Nå som dere har blitt «døpt til Kristus»: Den hellige Kyrillos av Jerusalem, Mystagogiske prekener 3.1-3., i Edward Yarnold, The Awe-Inspiring Rites of Initiation (Collegeville MN: Liturgical Press, 1994), s. 81-83. KAPITTEL 20: EKTESKAP S. 145 I Johannes’ visjon, Åpenbaringen: Jeg diskuterer ekteskapet grundigere i mine bøker Swear to God, First Comes Love og Catholic for a Reason IV: Scripture and the Mystery of Marriage and Familiy Life (Steubenville OH: Emmaus Road, 2007). S. 146 Jon Levenson, en nålevende jødisk akademiker: Jon Levenson, Sinai and Zion: An Entry into the Jewish Bible (San Francisco: HarperCollins, 1985), s. 76. S. 146 Han fortsetter å forklare at de hebraiske skriftene: Ibid., s. 77. S. 146 Levenson konkluderer: Ibid., s. 79. S. 146 Rabbi Michael Fishbane studerer: Michael Fishbane, JPS Bible Commentary: Haftarot (Philadelphia: Jewish Publication Society, 2002), s. 555-556. S. 150 «Hver feiring», sa Augustin: Sitert i Claude Chavasse, The Bride of Christ (London: Faber and Faber, 1939), s. 147. S. 151 Ekteskapet har sitt opphav i Gud: Pave Leo XIII, encyklikaen Arcanum Divinae nr. 19, 10. februar 1880.

283


Noter KAPITTEL 21: PRESTEDØMME S. 153 Etter år med granskning og bønn: Jeg diskuterer prestedømmet i mine bøker Swear to God og Scripture Matters. S. 157 Den hellige Augustin tenkte det samme: Den hellige Augustin, Reflections on the Psalms [Refleksjon over Salmene], 44.32. Sitert i Henri de Lubac, The Motherhood of the Church (San Francisco: Ignatius Press, 2000), s. 119. S. 158 Den begrunnelse Gud-elskende menn: Eusebius av Caesarea, Demonstration of the Gospel [Demonstrasjon av Evangeliet] 1.9. Sitert i Stefan Heid, Celibacy in the Early Church (San Francisco: Ignatius Press, 2000), s. 119. KAPITTEL 22: SYKESALVINGEN S. 160 Dette er sakramentet vi i dag kjenner som: Jeg diskuterer dette grundigere, i tillegg til de andre sakramentene, i min bok Swear to God. S. 162 Det gamle og Det nye testamente: Aimé Georges Martimort, The Signs of the New Covenant (Collegeville MN: Liturgical Press, 1963), s. 264-265 og s. 268. KAPITTEL 23: RØKELSE S. 169 En jødisk teolog fra det første århundre: Filon av Alexandria, The Special Laws [De særlige lovene] 1.171. S. 171 Allerhøyeste Herre Jesus Kristus: Fra Jakobsliturgien, hentet fra volum 7 av Ante-Nicene Fathers (1994; repr., Peabody MA: Hendrickson, 2004), s. 537, s. 540, s. 549. KAPITTEL 24: LEVENDE LYS S. 173 I sin kommentar til 3. Mosebok: Levine, Leviticus, 217. S. 175 Den hellige Hieronymus frydet seg: Den hellige Hieronymus, Contra Vigilantium [Mot Vigilantius], 7. S. 175 Hieronymus minnes begravelsen: Den hellige Hieronymus, Brev 108. S. 175 Han beskriver også de tallrike vekene: Den hellige Hieronymus, Contra Vigilantium [Mot Vigilantius], 7. S. 175 Den hellige Paulinus av Nola beskrev: Den hellige Paulinus av Nola, Carmen 111. S. 176 Lampene dere tenner, er et sakrament: Den hellige Gregor av Nazianz, Oration 40.46. KAPITTEL 25: HELLIGE BILDER S. 179 Den mest veltalende av ikonodulene: Den hellige Theodor Studita, sitert i Christoph Sconborn, God’s Human Face (San Francisco: Ignatius, 1994), s. 234. S. 181 Siden noen klandrer oss for å tilbe: Den hellige Johannes av Damaskus, De fide orthodoxa [Om den rette tro] 4.16.

284


Noter KAPITTEL 26: RELIKVIER S. 185 Keiser Julian, som sent i det fjerde århundre: Julian den Frafalne (Apostaten), sitert i Peter Brown, The Cult of the Saints: Its Rise and Function in Latin Christianity (Chicago: University of Chicago Press, 1982), s. 7. S. 186 Skrevet til en heretiker, Vigilantius: Hieronymus, Contra Vigilantium [Mot Vigilantius], 5. KAPITTEL 27: FASTE OG SELVFORNEKTELSE S. 193 La oss begynne å faste: Thomas More, sitert i E. E. Reynolds (red.), The Heart of Thomas More (London: Burns and Oates, 1996), s. 170-171. KAPITTEL 28: SKRIFTEMÅL S. 197 Guds folk har alltid innledet omvendelse: Mitt boklange studium av skriftemålet er Lord, Have Mercy: The Healing power of Confession (New York: Doubleday, 2003). S. 201 Vi finner læren i Didache: Didache 4.14. S. 201 Et senere kapittel taler om viktigheten av: Ibid. 14.1. S. 202 Det er bedre for et menneske: Den hellige Klemens av Roma, Brev til korinterne 51. [Norsk oversettelse fra «De apostoliske fedre» ved Ernst Baasland og Reidar Hvalvik. Luther forlag 2004.] KAPITTEL 29: AVLAT S. 207 Det råder blant mennesker: Pave Paul VI, den apostoliske konstitusjon Indulgentiarum Doctrina, kapittel 2, 1. januar 1967. KAPITTEL 30: DE HELLIGES FORBØNN S. 211 I fjerde århundre undret Den hellige Johannes Krysostomos: Den hellige Johannes Krysostomos, «On All the Martyrs», i The Cult of Saints (Crestwood NY: St. Vladimir Seminary Press, 2006), s. 247. S. 212 Den hellige Augustin prekte ofte: Den hellige Augustin, Prekener 325.1. S. 212 En biskop fra det fjerde århundre: Den hellige Paulinus av Nola, Carmina 21. S. 212 Til slike skikkelser nøler vi ikke med å si: Jeg behandler samfunnet med de hellige grundigere i min bok Reasons to Believe: How to understand, Explain, and Defend the Catholic Faith (New York: Doubleday, 2007). S. 213 Det er sant at vi kristne: Den hellige Augustin, Contra Faustum [Mot Faustus] 20.21. Se også Om gudsstaten 8.27. KAPITTEL 31: PILEGRIMSFERD S. 217 Den hellige Augustin skildrer troende som: Den hellige Augustin, Om gudsstaten 19.17. S. 218 Pave Johannes Paul II brukte også pilegrimsveien: Pave Johannes Paul II, budskap i katedralen i Santiago de Compostela, 19. august 1989. S. 219 Paula dro inn til Jerusalem: Hieronymus, Brev 108.9

285


Noter KAPITTEL 32: GUDS NÆRVÆR S. 225 I begynnelsen av sitt novisiat: Broder Lawrence, Practice of the Presence of God, samtale 4 (lett tilpasset). KAPITTEL 33: ALMISSER S. 228 Tenk over ordene fra Den hellige Johannes Krysostomos: Den hellige Johannes Krysostomos, Preken over Matteus 50, 3-4, sitert i pave Johannes Paul IIs encyklika Ecclesia de Eucharistia, nr. 34, 17. april 2003. S. 228 … rundt år 107 e.Kr: Den hellige Ignatius av Antiokia, Brev til smyrnerne, 7. S. 229 Robert Ellsberg sa om henne: Robert Ellsberg, forelesning gitt ved New York University Symposium i anledning av at Dorothy Day ville ha fylt 100 år, 8. november 1997. Arkivert online på CatholicWorker.org. S. 229 Den anglikanske akademikeren Gregory Dix: Gregory Dix, The Shape of the Liturgy (New York: Seabury, 1982). S. 230 … den episkopale sosiologen Robert Bellah: Robert N Bellah, «Religion and the Shape of National Culture», America, 31. juli/7. august 1999, s. 9-14. S. 231 Kristus forsto at vi hadde: Den salige Mor Teresa av Calcutta, sitert i David Scott, A revolution of Love: The Meaning of Mother Teresa (Chicago: Loyola Press, 2005), s. 88. KAPITTEL 34: HENGIVENHET TIL TREENIGHETEN S. 235 Vi kristne har en tendens til: Min bok First Comes Love behandler Treenigheten fyldigere. S. 239 Pave Johannes Paul II foreslo: Pave Johannes Paul II, Brev til familier nr. 6, 2. februar 1994. S. 239 Den samme pave formulerte: Pave Johannes Paul II, Puebla: A Pilgrimage of Faith (Boston: Daughters of St. Paul, 1979), 86. S. 240 For oss uvitende mennesker: Den hellige Teresa av Avila, sitert i Kieran Kavanaugh (red.), Teresa of Avila: The Way of Prayer (Hyde Park NY: New City Press, 2003), s. 102. KAPITTEL 35: ROSENKRANSEN S. 241 Vi kaller Jomfru Maria «velsignet»: For en fyldigere behandling av Den katolske kirkes mariologi og mariafromhet, se mine bøker Hail, Holy Queen og Catholic for a Reason II. S. 244 I årene like før han ble valgt til pave: Joseph kardinal Ratzinger, God and the World (San Francisco: Ignatius, 2002), s. 319. S. 244 Etter at Mor Teresa av Calcutta: Mor Teresa, Kom og vær mitt lys. [Norsk oversettelse: Luther forlag 2008.] S. 246 Rosenkransen er, selv om den åpenbart er mariansk: Pave Johannes Paul II, det apostoliske brev Rosarium Mariae Virginis, nr 1, 16. oktober 2002.

286


Noter KAPITTEL 36: SKAPULARER OG MEDALJER S. 248 Ordet skapular kommer fra: For skapularets tidligste historie, se Elizabeth Kuhns, The Habit: A history of the Clothing of Catholic Nuns (New York: Doubleday, 2003), s. 67-69. S. 250 Den hellige Thérèse av Lisieux sa: Den hellige Thérèse av Lisieux, brev til hennes søster Celine, i Letters of St. Thérèse of Lisieux, volum 2 (Washington: ICS Publications, 1982), s. 866. S. 251 Skapularets tegn peker mot: Pave Johannes Paul II, Message to the Carmelite Family, nr. 5, 25. mars 2001. KAPITTEL 37: MENTAL BØNN S. 253 Den hellige Teresa av Avila oppsummerte: Den hellige Teresa av Avila, The Book of Her Life [norsk: Boken om mitt liv, Bokklubben 2008] 8.5, i The Collected Works of St. Teresa of Avila, overs. og red. av Kieran Kavanaugh og Otilio Rodriguez, volum 1 (Washington DC: Institute for Carmelite Studies, 1976), s. 67. S. 256 Mental bønn består i: Den hellige Teresa av Avila, The Way of Perfection [Fullkommenhetens vei] 25.3, i The Collected Works of St. Teresa of Avila, overs. og red. av Kieran Kavanaugh og Otilio Rodriguez, volum 2 (Washington DC: Institute for Carmelite Studies, 1980), s. 131-132. KAPITTEL 38: AKTELSE FOR TABERNAKELET S. 259 Ifølge kirkeretten: Code of Canon Law, kanon 938. S. 259 Vi lærer denne respekten for alteret av Jesus: Didascalia Apostolorum 9, i Lucien Deiss, Springtime of the Liturgy (Collegeville MN: Liturgical Press, 1979), s. 174. S. 260 Min mor pleide å ta meg med: Ronald Lawler OFM, «Ordinary Faith in the Eucharist», Catholic Dossier, september/oktober 1996, s. 28-30. KAPITTEL 39: FORBEREDELSE PÅ DØDEN S. 267 Den katolske romanforfatteren Muriel Spark: Muriel Spark, sitert i Helen T. Vorongos og Alan Cowell, «Muriel Spark, Novelist Who Wrote ‘The Prime of Miss Jean Brodie,’ Dies at 88», New York Times, 16. april 2006. S. 270 Ingenting er mer vanskelig enn: John Henry kardinal Newman, «The Individuality of the Soul», i Parochial and Plain Sermons, volum 4 (London: Longmans, Green, 1909), s. 80-81 og 83-84. KAPITTEL 40: BØNN FOR DE AVDØDE S. 272 Læren om skjærsilden: For en fyldigere behandling av læren, se min bok Reasons to Believe. S. 273 Den katolske romanforfatteren Flannery O’Connor: Flannery O’Connor, The Habit of Being (New York: Vintage, 1980), s. 387. S. 274 Den hellige Johannes Krysostomos anbefalte: Den hellige Johannes Krysostomos, Preken over 1. Korinterbrev 41.5. S. 274 Den lutherske teologen Frank Senn: Frank C. Senn, «Sacraments and Social History: Postmodern Practice», Theology Today, oktober 2001, 294. S. 275 David sier også: Pave Gregor den Store, Dialoger 4.39.

287


Livgivende tegn  

Livgivende tegn - Hahn

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you