Page 1


INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop Av David


Š St. Olav forlag 2010 ISBN: 978-82-7024-235-1 Grafisk design: Peter Bjerke Forsidebilde: Š David. Detalj fra Nidarosdomen.


Innhold FORORD – av biskop Bernt Eidsvig………………………………………………………

5

Innledning………………………………………………………………………………………… 11 1. TILRØVET MAKT ………………………………………………………………… «Guds kjærlighet i våre hjerter»…………………………………………………… Ikke en sjanse i havet………………………………………………………………… Skyld, ubehag og fortrengning …………………………………………………… Pappa………………………………………………………………………………………

15 17 18 19 22

2. SANNHETEN ………………………………………………………………………… 25 Å gå til politiet?………………………………………………………………………… 28 3. BESTEMMELSEN……………………………………………………………………… 29 4. DEN FØRSTE SAMTALEN ……………………………………………………… 31 Søvnløse netter………………………………………………………………………… 33 Ansikt til ansikt ………………………………………………………………………… 34 5. HVEM, HVA OG HVOR – mistillit og mistenksomhet ………………… 37 6. URO!………………………………………………………………………………………… 39 Fra meitemarker til ormer…………………………………………………………… 40 Å fortelle familien …………………………………………………………………… 41 7. INGEN VEI TILBAKE……………………………………………………………… 43 Nuntius informeres ………………………………………………………………… 44 8. MAKT OG AVMAKT – ventetid………………………………………………… Biskoppelig makt ……………………………………………………………………… Unngåelse ………………………………………………………………………………… Ventetid i uvisshet……………………………………………………………………… Engler og demoner…………………………………………………………………… Drømmer…………………………………………………………………………………

45 46 47 49 50 51

9. TA KONTROLLEN TILBAKE! …………………………………………………… 53 Kardinal Levada – håpet vender tilbake ……………………………………… 54 10. 17. MAI! FRIGJØRINGSDAGEN ………………………………………………… Nuntius og frigjøringen……………………………………………………………… Paven tror meg! ………………………………………………………………………… Uvirkelig……………………………………………………………………………………

57 58 60 61


11. FERDIG SOM BISKOP ……………………………………………………………… 63 Endelig fri ………………………………………………………………………………… 65 12. BREVET…………………………………………………………………………………… 67 13. LIVET GÅR VIDERE ……………………………………………………………… 69 Rykter og sannhet …………………………………………………………………… 70 14. MEDIEDAGER………………………………………………………………………… Det braker løs …………………………………………………………………………… Politiavhør………………………………………………………………………………… Definisjonsmakt og konspirasjonsteorier ……………………………………

73 74 76 78

15. NOEN REFLEKSJONER …………………………………………………………… Jeg – et offer?…………………………………………………………………………… Taushet versus åpenhet ……………………………………………………………… Svik og troverdighet…………………………………………………………………… Tro …………………………………………………………………………………………

81 81 82 84 85

16. UTFORDRINGER TIL DEN KATOLSKE KIRKE ……………………… Informasjon gir trygghet …………………………………………………………… Nye landsmenn og respekt for geistlige ……………………………………… Forebygging ……………………………………………………………………………… Hold på den absolutte taushetsplikt! ……………………………………………

89 89 90 91 92

17. AVSLUTNING ………………………………………………………………………… 95 ETTERORD ved psykolog Huan Nguyen ………………………………………………… 99 KIRKELIG BEREDSKAP – kontaktinformasjon……………………………………… 107


FORORD Av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. Biskop av Oslo Apostolisk administrator av Trondheim

Ingen har noen gang i Kirkens historie hatt lov til å forgripe seg seksuelt eller på annet vis på barn, eller voksne for den saks skyld. Evangeliets ord om «den som forfører en av disse mine minste små», er så sterkt og kompromissløst at det ikke kan tolkes bort. Det står der som en advarsel til alle generasjoner kristne, til alle Kirkens ledere om ikke å tolerere enkeltpersoner eller nettverk som ser seg ut barn og unge som mål for sin lyst. Dessverre har ikke evangeliets imperativ vært begrepet av alle. Det gjelder dem som begår overgrep. Men, det gjelder også dem som ser vekk og i realiteten tillater slikt. Det kan dreie seg om biskoper og kirkelige overordnede som beskytter venner eller studiekamerater i et vagt håp om at tilbøyelighetene går over, eller man har formodet at anklagene har vært overdrevet. Overgriperen kan få en ny sjanse på et annet sted med andre omgivelser, og så er problemet nok løst, har man for ofte argumentert. All erfaring tilsier at dette er ønsketenkning. Det er en kristelig dyd å tilgi og håpe at en synder skal omvende seg. Ingen av oss har imidlertid rett til å tilgi på andres vegne eller gamble på vegne av mulige ofre andre steder. I min studietid ble overgrep mot barn og unge og pedofili knapt nevnt. Derfor hadde de færreste av oss noen realistisk forestilling 5


Forord

om hvor utbredt dette er og de lidelser overgrepene medfører: Det dreier seg ikke bare om de minutter handlingen pågår, men om offerets evne til tillit og menneskelig nærhet, som i de verste tilfeller kan mistes for alltid – for å nevne et par vanlige skadevirkninger. Ingen av oss har lenger en unnskyldning for uvitenhet eller unnfallenhet. Å forebygge overgrep er derfor vår første prioritet, å lindre skade kommer dernest. Kirkens kritikere har fullstendig rett i at toleranse overfor personer som er skyldig i overgrep, er utillatelig. I de siste tyve år er Kirkens rutiner radikalt gjennomarbeidet og forbedret. Dersom våre bestemmelser implementeres ordentlig, er de strengere og mer omfattende enn det norsk lov forlanger. Dette innebærer ingen garanti mot nye overgrep, og svikt i gjennomføringen er selvsagt mulig, men jeg tror jeg tør si at vi gjør så godt vi kan. Vi vil også gjøre så godt vi kan for å bearbeide og forbedre vår rutiner kontinuerlig. Alle prester, ordensfolk, lærere og andre ansatte og tillitspersoner i kirkelige skoler, foreninger og institusjoner vet at seksuelle overgrep er forbrytelser ifølge norsk lov; de vet også at slike handlinger står i radikal motsetning til Kirkens morallære og rett. Skulle de velge å begå overgrep, vet de at de handler på egen hånd, og at de ikke vil bli beskyttet av sine overordnede. De er selv skyldige, og skal bære sin skyld selv. Og skulle en overordnet allikevel beskytte dem, velger vedkommende å være medskyldig. Kirken kan ikke dømmes for ansattes lovovertredelser. Det gjør ingen forskjell om lovbryterne er geistlige eller lege. Deres svik er først og fremst mot ofrene, men også mot Kirken. Jeg avviser prinsipielt forestillingen om at Kirken har kollektiv skyld i overgrepssakene. Kollektiv skam er vel anbragt, men det er noe annet. 6


Forord

David forteller sin historie om det overgrep han ble utsatt for av en av Kirkens biskoper, og han forteller den godt og saklig. Helt siden han oppfattet overgrepets virkelighet, har han villet ha kontrollen over sin egen sak. Ingen avis eller advokat skulle gjøre det for ham. Og han valgte et kirkelig oppgjør. David ble trodd av alle han møtte i denne prosessen, og jeg mener hans sak ble riktig behandlet av de prestene han hadde kontakt med, av den pavelige sendemann, erkebiskop Tscherrig, og av Troskongregasjonens prefekt, kardinal Levada. Biskop Müller innrømmet overgrepet og ble umiddelbart bedt om å søke avskjed. Det er riktig at den egentlige grunn ikke ble offentliggjort, men også det var Davids avgjørelse. Han ønsket ikke å bli gitt en identitet som offer, og ønsker det stadig ikke. De som kjenner ham og hans historie, vet hva han har gjennomgått. Men å bruke ordet offer om ham idag, ville være høyst misvisende. Han er en moden og meget intelligent person som har vokst ved det han har lidd. Nettopp av denne grunn er Davids bok så viktig. Jeg har snakket med mennesker som har gått med sine skrekkelige opplevelser i 50, ja 60 år, og stadig ikke blir fri for det overgriperne gjorde med dem. I likhet med Davids er deres historier hjerteskjærende, men enda mer fortvilet fordi de har vært ubearbeidet så lenge. Det er kompetent hjelp å få og menneskelig støtte.

7


INGEN VEI UTENOM av David


Innledning

Ettermiddagen den 6. april 2010 ringer p. Sigurd Markussen meg – alltid snill og høflig. Det må sies at p. Sigurd har for uvane å ringe meg på kort varsel, og dette er ikke første gang jeg får en slik telefon fra ham. Jeg er hjemme og i ferd med å lage middag. P. Sigurd spør hvordan det går med meg og om vi kan snakke. Han forteller at nuntius, Vatikanets ambassadør til Norden, har ringt og bedt ham informere meg om at Adresseavisa vil trykke saken i morgen, den 7. april 2010. Avisen har vært i kontakt med nuntius og informert ham om hva de vil skrive, og informasjonen de sitter på er så korrekt at han ikke aner hvem som kan ha lekket. Dette har vi ventet på, sier jeg – at det ville komme for en dag. P. Sigurd og jeg har snakket mye om dette og også laget en «plan» for hvordan vi skal håndtere situasjonen. Vi skal forholde oss stille og holde en lav profil. Vi sier vårt mantra: «Jeg har ikke skyld i dette.» Det kan ikke gjentas ofte nok. Jeg merker at uroen begynner å krype oppover i kroppen. De to store slangene jeg tidligere har følt under huden, bak ryggen, kommer tilbake. Sakte, men sikkert, beveger de seg opp og ned, opp og 11


Innledning

ned. Det er en stund siden jeg har hatt besøk av slangene, og jeg hadde håpet at de var borte for godt. Det blir en søvnløs natt. Jeg er stadig oppe for å sjekke avisen på nettet, særlig Adressa. Klokken seks ser jeg et stort bilde av biskop Georg Müller og overskriften: «Norsk katolsk biskop tilstår overgrep mot gutt.» Guttens navn er ikke nevnt – men det er meg. Det er jeg som har anklaget en av Den katolske kirkes biskoper for å ha forgrepet seg på meg i min ungdom. Biskopen har tilstått forholdet og fått avskjed som utøvende biskop. Og hvem er jeg? Jeg er en familiemann i 30-årene, verken bedre eller dårligere enn andre. Jeg er i arbeid, engasjert i det som skjer i samfunnet, har mye energi og eier ikke tålmodighet. Jeg er nokså tydelig og liker å ha oversikt og kontroll. Den katolske kirke har de siste årene fått mye kritikk for dårlig håndtering av overgrepssaker i Kirken. Noe av den er sikkert fortjent. Selv ønsker jeg ikke å gå inn på denne store og viktige diskusjonen, men vil gi et lite bidrag gjennom innblikk i og refleksjoner rundt hvordan Kirken har håndtert min sak. De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det.

12


Innledning

Da biskop Bernt Eidsvig holdt pressekonferanse om saken min, sa han at jeg er i stand til å gjøre rede for meg når jeg ønsker det. Jeg føler at det riktige tidspunktet er nå når den verste stormen har lagt seg. Mange har, som jeg, opplevd en enorm skuffelse, sinne og en følelse av avmakt. Men nå har jeg fått tid til å reflektere, og jeg tror det er på tide for Kirken og kritikere internt og eksternt at jeg tegner et større bilde av saken min – som rystet Den katolske kirke ikke bare i Norge. Da det blåste som verst og ting ikke var greit, sa p. Sigurd alltid til meg: «Du må huske at Kirken alltid vil ta den svakestes parti.» Det er denne historien jeg ønsker å fortelle – fordi den er min, og mest av alt fordi den er sann. Slik håper jeg også å kunne være til hjelp for andre i en tilsvarende kamp.

13


INGEN VEI UTENOM  

- om oppgjøret med en katolsk biskop

INGEN VEI UTENOM  

- om oppgjøret med en katolsk biskop