Page 1


ENZO BIANCHI

HVORFOR BE, HVORDAN BE


Originalutgave: Perché pregare, come pregare © Edizioni San Paolo S.r.l. 2009 www.edizionesanpaolo.it Norsk utgave: © St. Olav forlag 2010 www.stolavforlag.no Oversatt av Ståle Wilhelmsen Grafisk formgivning: Peter Bjerke Omslagsbilder: © iStockphoto.com ISBN: 978-82-7024-225-2 Bibelsitater er hentet fra Det norske bibelselskaps oversettelse av 1978/1985


INNHOLD Innledning – Å be i dag…………………………………………… 7 I – Hva er bønn?……………………………………………………… 21 1. Bønnen: «sjelens løftelse mot Gud» eller svar på Hans Ord? …………………………………… 2. Kristen bønn er fremfor alt å lytte ………………… 3. Mottagelse av et nærvær ………………………………… 4. Åpenhet for fellesskapet ………………………………… 5. Et kontemplativt blikk ……………………………………

25 28 32 36 41

II – Hvordan be?……………………………………………………… 45 1. Jesu undervisning i bønn ……………………………………… a) Forson deg med din bror før du går for å be …… b) «… Når du ber, skal du gå inn i ditt rom» ………… c) «Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre» ……… d) Å be med ydmykhet, som tolleren …………………… e) Å be sammen med søsken i troen ……………………… f) Å be med tillit ………………………………………………… g) Be alltid, uten å miste motet …………………………

49 52 53 55 56 58 59 60

2. Den kristne bønn: mellom bønnfallelse og takksigelse ……………………… 62 a) Den spørrende bønnen…………………………………… 64 b) Den takkende bønnen……………………………………… 67


III – Hvorfor be? Vanskeligheter og hindringer i bønnen…………………… 73 1. Generelle innvendninger……………………………………… a) Bønn og verdens ondskap ……………………………… b) Bønn og sekularisering…………………………………… c) Er det nyttig å be? ………………………………………… d) Blir jeg bønnhørt?…………………………………………… e) Er bønnen et virksomt element i historien?………

77 77 80 84 87 88

2. Innvendinger knyttet til personlige erfaringer…………………………………………………………… a) Det er slitsomt å be………………………………………… b) Jeg har ikke tid ……………………………………………… c) Distraksjonene………………………………………………… d) Jeg er ustabil i bønnen……………………………………… e) Arbeid og engasjement er bønn ………………………

90 90 93 95 97 99

Konklusjon……………………………………………………………… 101


D

en som tar bønnen med seg inn i sitt daglige arbeid, og arbeidet inn i bønnen, ber uavlatelig. Bare slik kan vi sette ut i livet oppfordringen til å «be stadig» (1 Tess 5,17). Dermed blir hele det kristne liv en eneste stor bønn, hvor det vi vanligvis kaller bønn bare er en del av en større helhet. Origenes: Om bønnen, 12,2

I

den grad vi kan snakke om den, kan alle våre ord om bønnen aldri måle seg med det erfaringen lærer oss. Bønnen har behov for erfaring. Bønn handler hovedsakelig om å erfare det guddommelige nærvær. Utenfor denne erfaring finnes det ingen bønn.

P. Matta El-Meskeen («Matteus den fattige»)


Innledning

Ă… be i dag


Hittil har det vært vanlig å spørre: «Hva er bønn?» I våre dager er spørsmålet heller: «Ber vi fortsatt?» … Vi vet ikke lenger om vi ber, og heller ikke om bønnen fortsatt er mulig. Før var den kanskje for lett; i dag virker den utrolig vanskelig. Hvordan skal vi be, og hvor skal vi be, i dag?

André Louf

Det rådville spørsmålet om hva bakgrunnen er for at troen, til tross for de mange forsøkene på å gjøre den levende, forsvinner hos et økende antall kristne, kan gis et svært enkelt svar, som kanskje ikke inneholder hele sannheten, men likevel angir en utvei: Troen forsvinner når den ikke lenger blir praktisert … Den praksis det her dreier seg om, er bønnen, bønnen i alle de betydningene dette ordet bærer med seg i Skriften og tradisjonen. Gabriel Bunge


HVER

generasjon av kristne, og hver enkelt kristen i den enkelte generasjon, har

fått i oppgave å ta fatt på bønnens vandring: å gi sitt eget bidrag til bønnen, ikke først og fremst teoretisk sett, men ved å leve den. Som det heter i et berømt utsagn: «Hvis du er teolog, ber du virkelig, og hvis du ber virkelig, er du teolog» (Evagrius av Pontos, Bønnen, 60) – du er altså en person som søker en så nær og gjennomtrengende kunnskap om Gud at den vil kunne forme det daglige liv. Stilt overfor denne oppgaven bør vi med en gang legge til at bønnen ikke er noen enkel oppgave for dagens kristne, slik den heller ikke har vært for kristne før oss. Utfordringer i bønnens landskap er ikke noe nytt for de troende, som ofte føler ubehag i møte med det. Allerede de første disiplene ytret ønske om opplæring i bønn da de sa til Jesus: «Herre, lær oss å be …» (Luk 11,1).

11


Å be i dag

I ulike tidsepoker har den kristne bønn måttet forholde seg til ulike utfordringer. I tillegg til å kunne møte disse, bærer bønnen i vår tid preg av å være en utfordring i seg selv. Den er ikke en aktivitet som skjer automatisk, ettersom den hverken står i forhold til noen naturlig aktivitet hos mennesket eller hører med til dets spontane følelsesregister, eller er en esoterisk søken etter meditasjonsteknikker. Bønnen gir ikke inntrykk av å være en frukt av menneskets naturlige evne til selvoverskridelse, eller av dets medfødte «religiøse sans». Tvert imot, ifølge den bibelske åpenbaring er bønnen en gave – det vil si menneskets svar på Guds innledende og vederlagsfrie invitasjon til å tre inn i et forhold til ham. Bønnen er mottagelse og anerkjennelse av et Nærvær som er i oss forut for alle våre forsøk på å bli oppmerksomme på det – gjennom å lytte til Ordet og veiledes av Den Hellige Ånd. Den er en tilsidesettelse av vårt eget «jeg», så Kristi «jeg» kan utfolde sitt liv i oss (jfr. Gal 2,20). Kort sagt er bønnen en bevegelse mot å åpne seg for fellesskapet med Gud, i det rom som skapes ved pakten med Ham. Det blir dessuten sagt at vanskeligheter i det kristne bønneliv har umiddelbar sammenheng med vanskeligheter i troen selv. Bønnen er alltid en oratio fidei (euchè tês písteos: Jak 5,15 1), det vil si at den ikke bare utføres i tro, men har sitt opphav i troen: 1 Oratio fidei (latin) og euchè tês písteos (gresk) betyr «troens bønn».

12


Å be i dag

Bønnen er troens uttrykksevne, dens talemåte. I lys av dette er det dramatisk at det mest utbredte problem i dag ikke handler om hvordan man skal be, men om hvorfor, og at dette, som en konsekvens, medvirker til at den personlige bønn dør ut. Siden bønnen, på lik linje med andre åndelige realiteter, er et historisk og kulturelt betinget fenomen, er det nødvendig å innlede den vandring vi nå skal begi oss ut på, med en kort historisk analyse. Med utgangspunkt i en evaluering av bønnens situasjon de siste tiårene (inndelingen i tidsepoker vil her nødvendigvis bli omtrentlig), vil jeg kort betrakte det kulturelle klima bønnen i våre dager er en del av. Om vi forsøker å lese bønnens historie de siste femti år, ser vi en hurtig utvikling, ofte med uforutsigbare resultater. På 1960-tallet førte sekulariseringsprosessen og de «revolusjonære» perspektivers økende popularitet til en alvorlig krise for bønnen. Mange unge forkastet bønnen, særlig i forbindelse med 1968-bevegelsen. De anså den som et fenomen fra fortiden, en virkelighetsflukt, et påskudd for ikke å ta på seg det ansvar og de presserende oppgaver menneskene har i samtiden. Det ble hevdet at handling og politiske aksjoner måtte ha forrang fremfor enhver form for «kontemplasjon». Under disse betingelsene ble kirkens

13


Hvorfor be? Vanskeligheter og hindringer i bønnen

nom bønnen, vil vi vanskelig kjenne ham igjen når vi i våre aktiviteter – selv om de måtte være usedvanlig rause og sjenerøse – møter Gud ansikt til ansikt i dem som er utsatt for trengsler og ydmykelser. Også Paulus minner oss på at vi, selv om vi måtte dele alt vi har med de fattige eller hengi oss til martyriet, allikevel ikke vinner noe hvis det gjøres uten agape, nestekjærlighet (jfr. 1 Kor 13,3); og agape får man ikke uten å be. Vi bør ikke automatisk anse en handling som bønn. Fremfor alt må vi unngå å skille bønn og handling fra hverandre og deretter overlate bønnen til munker og kontemplative eneboere. Det er sant at det finnes dem som søker Gud i bønn for mer eller mindre bevisst å unngå arbeidets strev, for å unngå felleslivets utfordringer og forpliktelser, og som gjør bønnen til et påskudd for å slippe å leve et kristent liv i evangeliets ånd. Men vi kan ikke av den grunn unnlate å be. Det er i bønnen vi lærer oss å virke i verden etter Herrens vilje. Uten at vi finner vår plass i Guds plan og vilje for verden, er det heller ikke mulig å realisere den gjennom vårt daglige virke og arbeid i verden. Det er altså ikke sant at «arbeid er bønn»; tvert imot fins det mer sannhet i det motsatte: «Bønn er arbeid,» i den forstand at bønnen, et arbeid i kjærlighet (jfr. 1 Tess 1,3), kan gi mening til alt vi gjør sammen med våre medmennesker.

100


Konklusjon


Abba Lot henvendte seg til Abba Josef og sa til ham: «Abba, jeg utfører min lille gudstjeneste, min lille faste, bønnen og meditasjonen så godt jeg kan. Jeg lever i betraktningen, og etter beste evne prøver jeg å være ren i mine tanker. Hva har jeg ennå igjen å gjøre?» Den gamle reiste seg og løftet sine hender mot himmelen, så fingrene hans ble som ti fakler. «Hvis du vil,» sa han, «så bli til ild fra innerst til ytterst.» Fra «Örkenfädernas tänkespråk»

En gammel munk sa: «Hvis en munk bare ber under sin bønnestund, så ber han ikke i det hele tatt.» Fra «Örkenfädernas tänkespråk»


Konklusjon

D

isse ordene fra ørkenfedrene uttrykker den kristne bønnens dype betydning på en vellykket måte. Den troende

er ikke en som er tilfreds med å gjennomføre sin daglige bønnestund som om det var plikt, men en person som er beseiret av Guds kjærlighet – den betingelsesløse kjærlighet som Faderen har gitt ham, ved Sønnen, i Den Hellige Ånds kraft. Å møte denne kjærligheten er en erfaring som er like avgjørende som den er hemmelighetsfull, like klargjørende som den unnviker forklaring, og like bydende som den er uutsigelig, og den får en overbevisning til å velle frem fra den troendes hjerte som han kan bygge hele sitt liv og hele sin bønn på: overbevisningen om at han har barnekår hos Gud, som får ham til å henvende seg til Gud som en «Abba, Far», med visshet om å være elsket av ham. Den troendes bønn kan altså ikke være annet enn et svar på denne kjærligheten, et svar som er i stand til å omsettes i villighet til å gi sitt liv for Gud og for medmenneskene. 105


Konklusjon

Bønnen er forankret i kjærligheten som den troende har mottatt, den fører tilbake til kjærligheten, den skaper kjærlighet. Kjærligheten er den eneste «målestokk» vi kan benytte oss av for å bedømme bønnens ekthet og virkning. Ja, vår bønn vil alltid forbli en kamp for å nå frem til en stadig sterkere kjærlighet til dem vi lever sammen med, dag etter dag. Derfor må vi aldri bli trette av å si til Herren: «Lær oss å be,» helt frem til den dag da han vil gi oss å se hans ansikt og dømme oss på grunnlag av kjærlighet alene – den kjærlighet vi har fått motta og lært å gi videre til andre. Den hellige Augustin sier: Lengselen ber alltid, også når tungen tier. Hvis du alltid lengter, så ber du alltid. Når stilner bønnen? Den stilner når lengselen kjølner. Bønnen er vår kjærlighets lengsel.

106


Profile for St Olav Forlag

Hvorfor be, hvordan be  

Enzo Bianchi

Hvorfor be, hvordan be  

Enzo Bianchi