Page 1

Jürgen Habermas Joseph Ratzinger

Jürgen Habermas Joseph Ratzinger

I

Sekulariseringens

Sekulariseringens dialektikk

januar 2004 arrangerte Det katolske akademi i Bayern et debattmøte mellom to av vår tids mest fremstående tenkere: kuriekardinalen Joseph Ratzinger, som i 2005 ble pave, og den tyske filosofen Jürgen Habermas. Denne debatten foreligger her i bokform, et dokument fra et møte hvor Ratzinger og Habermas drøftet hva som er forutsetningene for at et samfunn kan bli preget av frihet og fred. Blant de sentrale spørsmål som stilles i denne boken er: Hvor går grensen mellom fornuft og religion? Kan religionen sette grenser for fornuften – og omvendt?

v v

dialektikk v v

Om fornuft og religion

Om fornuft og religion

st. olav forlag 2008

,!7II2H0-ceca92! isbn 978-82-7024-209- 2 ST. OLAV FORLAG


Sekulariseringens dialektikk


J端rgen Habermas & Joseph R atzinger

Sekulariseringens dialektikk Om fornuft og religion Redaksjon og forord av fl or i a n schu l l er

Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen og Anne Krohn

St. Olav Forlag Oslo 2008


Originalens tittel: Jürgen Habermas: Vorpolitische Grundlagen des demokratischen Rechtstaates? and Joseph Ratzinger: Vorpolitische moralische Grundlagen eines freiheitlichen Staates (original Italian title: EUROPA. I suoi fondamenti oggi e domani) taken from: Jürgen Habermas/Joseph Ratzinger: Dialektik der Säkularisierung Edited by Florian Schuller © Libreria Editrice Vaticana © Verlag Herder Freiburg im Breisgau 7th edition 2007 © edizioni san paolo s.r.l. – Cinisello Balsamo (mi) Norske rettigheter: © St. Olav Forlag, Oslo 2008 Printed in Norway by ait e-dit, Oslo isbn 978-82-7024-209-2


Innholdsfortegnelse florian schuller: Forord

7

jürgen habermas: Førpolitiske grunnlag for den demokratiske rettsstat?

15

1. Om begrunnelsen for den sekulære forfatningsstat ut fra den praktiske fornufts kilder

19

2. Hvordan reproduserer den statsborgerlige solidaritet seg?

23

3. Når det sosiale bånd brister ...

27

Ekskurs

31

4. Sekularisering som dobbel og komplementær læreprosess

33

5. Hvordan troende og sekulære borgere burde omgås hverandre

36

joseph r atzinger: Det som holder verden sammen Prepolitiske forutsetninger for en fri stat 39 1. Makt og rett

43

2. Nye former for makt og nye spørsmål om hvordan de kan kontrolleres

46

3. Rettens forutsetninger: Rett – natur – fornuft

50

4. Interkulturelle aspekter og deres følger

54

5. Konklusjoner

57

Om forfatterne

61


Forord av Fl or i a n S ch u l l er

J

ürgen habermas feiret sin 75. fødselsdag den 18. juni 2004 og Joseph Ratzinger ble valgt til pave den 19. april 2005. Dette var begivenheter av helt forskjellig karakter, men begge gav anledning til rosende omtale i større aviser. Der minnet man også (selvsagt ut fra ulike perspektiver) om den samtale disse to tenkere med diametralt motsatte oppfatninger, to intellektuelle «antipoder», hadde ført i München mandag den 19. januar 2004 etter invitasjon fra Det katolske akademi i Bayern. Det er neppe noen overdrivelse å si at dette møtet mellom en av vår tids betydeligste filosofer og den daværende prefekt for den romerske troskongregasjon vakte oppmerksomhet verden over. Vi fikk den gang henvendelser her i München helt fra Marokko og Iran. Noen måneder senere tok en rekke artikler i anledning Habermas fødselsdag igjen opp konsekvensene av dette møtet. Både hans tilhengere og hans motstandere er i dag fortsatt overrasket, ja, føler seg til dels desorientert. Og da det etter pavevalget ble aktuelt å skissere Benedikt xvis intellektuelle og teologiske profil, tenkte mange nesten automatisk på denne samtalen om forutsetningene for vårt sekulære vestlige samfunn, der kardinalen reflekterte over strukturen i den verdensomspennende interreligiøse dialog. 7


Impulser hvordan hadde det seg at denne bemerkelsesverdige kvelden kom i stand? Den var inspirert av inntrykk fra romansk språkområde. Den 15. juni 1995 ble erkebiskopen av Paris, kardinal Jean Marie Lustiger, opptatt blant «de udødelige» i Académie Francaise, der han fikk stol nr. 4 som arvtager etter kardinal Albert Decourtray. Kardinal Joseph Ratzinger var allerede tre år tidligere blitt valgt til membre associé étranger [assosiert utenlandsk medlem] i Académie des Sciences Morales et Politiques ved Institut de France. I Italia har det i de senere år pågått en meget intensiv, åpen og engasjert diskusjon mellom intellektuelle representanter for «credenti» [troende] og «laici» [verdslige], for å bruke de vanlige summariske betegnelsene på disse grupperingene med ulike verdensanskuelser. Et av de mest spennende dokumenter i denne diskusjonen er utvilsomt det berømte nummer 2/2000 av det intellektuelt og politisk venstreorienterte tidsskriftet MicroMega. Allerede i forordet formuleres følgende tese: «Filosofien blir stadig mer opptatt av religion, og mindre av kunnskap, og søker fremfor alt å komme i dialog med religionen.» Denne tesen underbygges så med tekster fra helt ulike skoler, men av gjennomgående høy intellektuell kvalitet. I tillegg til disse finner vi innlegg fra tre teologer. Det første er skrevet av Bruno Forte, som nylig ble utnevnt til erkebiskop av Chieti-Vasti (og som jeg personlig synes er vår tids mest spennende italienske teolog). Her blir den tyske idealismes teologiske og spirituelle dramatikk presentert på en ny måte. Bidrag 8


nummer to er av Enzo Bianchi, som grunnla Bose-klosteret. Den mest prominente av forfatterne er kardinal Joseph Ratzinger. Forordet presenterer ham som «la quintessenza dell’ortodossia cattolica» [innbegrepet av katolsk ortodoksi]. Utgiveren av MicroMega siterer et brev fra kardinalen der denne uttaler at det er «interessant» at hans artikkel blir tatt inn i et tidsskrift som hovedsakelig trykker bidrag fra ikke-troende, og som ganske nylig offentliggjorde en besk kritikk av pavens encyklika om filosofi, «Ratio et fides». Kardinalen vil gjerne medvirke «per stimolare il dibattito sulla verità della religione cristiana» – «For å stimulere debatten om den kristne religions sannhet». Det var nettopp dette debatten dreiet seg om i Italia i disse årene. Det er spennende å sammenligne denne utgaven av MicroMega med en tematisk lignende publikasjon i Tyskland, for eksempel nr. 149 av Kursbuch fra september 2002. Vi oppdager straks en karakteristisk forskjell mellom to intellektuelle situasjoner, for her blir religionenes situasjon – fra usa eller Israel over Tyskland og til islam og hinduisme – behandlet under mottoet «Gud er død og lever», riktignok på et høyt intellektuelt nivå. Materialet blir presentert av dyktige journalister eller bygger på personlige erfaringer, men perspektivet er allikevel stort sett temmelig distansert. De store landsdekkende avisene med kulturstoff behandler jo utvilsomt også grunnleggende filosofiske, etiske og religiøse spørsmål ut fra ulike synsvinkler. Allikevel virker det som om vi i Tyskland mangler en felles filosofisk dialog ut fra ulike posisjoner som har interesse for hverandre (som i Ita9


lia), eller strukturer som gir et stort antall ulike verdensanskuelser anledning til å ta del i en sosialt etablert og samtidig totalt fri meningsutveksling på et høyt refleksjonsmessig nivå (som i Frankrike). En annen impuls som med tiden førte til samtalen den 19. januar 2004: Tre uker etter den 11. september 2001 [terrorangrepet i usa] holdt Jürgen Habermas sin takketale i Frankfurt etter at han var blitt tildelt de tyske bokhandleres fredspris. Talen vakte stor oppmerksomhet. Filosofen betrakter seg selv som «religiøst umusikalsk» akkurat som Max Weber. Derfor overrasket det mange at han krevde en ny forståelse fra det verdslige samfunns side for religiøse overbevisninger, som er noe mer og annet enn levninger etter en fortid vi er ferdige med. De er tvert imot en «kognitiv utfordring» for filosofien. Dette ble av noen oppfattet som en åpning mot Kirkene, men det var tilsynelatende ingen som benyttet seg av anledningen.

Akademi det finnes selvsagt allerede fora for en diskusjon der man virkelig søker sannheten, og der debattantene frimodig og åpent argumenterer for sine egne overbevisninger i en intellektuell og reflektert meningsutveksling. Akademiene er tradisjonelt slike steder. Etter 1945 var vi fulle av gru over terror og krig, og vi innså at vi hadde et ansvar for å skape et menneskeverdig samfunn. Dette førte til at det ble opprettet kirkelige akademier her i Tyskland. Den katolske og den evangeliske Kirke forpliktet seg til å understøtte disse, slik at de kunne bli 10


en suksess. Da kardinal Joseph Ratzinger var erkebiskop i München, var han en engasjert skytsherre for Det katolske akademi i Bayern. Dette har helt siden det ble grunnlagt i 1957 tatt opp fundamentale spørsmål, dels ved offentlige konferanser, dels i lukkede fora: spørsmål om Kirkens lære, om den sosiale virkelighet, om politiske og økonomiske beslutninger, om kulturelle tendenser. Derfor var det nærliggende at man i alle fall for én gangs skyld realiserte det som er et selvsagt element i fransk eller italiensk kulturliv: nemlig at man inviterte disse to personene – som hver især representerer en hel intellektuell (og åndelig-kulturell) verden – til en samtale.

(Nesten) parallelle liv med disse to samtalepartnerne er man garantert en dialog som knapt kan bli mer spennende (og dette ikke bare innen tyskspråklig område) om fundamentale spørsmål vedrørende menneskets eksistens. Desto mer forunderlig er det at de aldri hadde truffet hverandre personlig før denne 19. januar 2004, og slett ikke sittet på samme podium. Man kunne nesten snakke om parallelle liv. Også paralleller møtes som kjent først i uendeligheten, uten at jeg dermed vil insinuere at Det katolske akademi i Bayern er dette sted i uendeligheten … Begge samtalepartnere tilhører den samme generasjon fra slutten av tyveårene: Ratzinger er født i 1927 og Habermas i 1929; de tok sin doktorgrad i henholdsvis 1953 og 1954 innenfor sine respektive fagområder. Begge var direkte engasjert – den ene i Tübingen fra 1966, den andre i Frankfurt am 11


Main fra 1964 – i de dramatiske hendelsene som skulle bli innledningen til mange år med omveltninger. Årene som fulgte var preget av en hemningsløs og ofte irrasjonell avvisning av tradisjonen. Dette førte til at både Ratzinger og Habermas reviderte og avklarte sine standpunkter. Begge forflytter seg flere ganger. Ratzinger er erkebiskop i München og Freising og blir i 1981 leder av Kongregasjonen for troslæren i Roma. Habermas kommer i 1983 tilbake til Frankfurt, der han tiltrer sitt siste professorat, nå i filosofi med hovedvekt på sosial- og historiefilosofi. Begge gjør seg stadig mer gjeldende i den offentlige debatt. Det er en alminnelig oppfatning at den ene ifølge sitt syn på Gud, mennesket og verden er en personifikasjon av den katolske tro, mens den andre personifiserer den liberale, individuelle, verdslige tenkning.

Samfunnslivets etikk man var enig om følgende tema for samtalen: «Prepolitiske moralske forutsetninger for en fri stat». Det dreide seg altså om grunnlaget for et menneskeverdig samfunn. «Det som holder verden sammen,» satte kardinal Ratzinger som tittel på sin tekst. I en slik fundamental refleksjon blir det mulig å se hvilke grunnleggende antagelser og aksiomer og dypeste religiøse eller verdslige begrunnelser som motiverer den enkelte debattants holdning, fordi han lar dem bli gjenstand for en offentlig drøftelse. Jürgen Habermas’ holdning bygger på den postmetafysiske, sekulære tenknings praktiske fornuft. For Joseph Ratzinger er menneskets virkelighet som en skapning som har mottatt sitt liv fra Skaperen, 12


en realitet som går forut for enhver rasjonell samfunnsmessig beslutning.

Utfordrende lektyre men jeg sk al ikke gi noen innføring i innholdet, og slett ikke forsøke å gi noe forhåndsresyme av de to innleggene. Derimot vil jeg understreke at denne boken med svært tette, men ikke altfor lange tekster, har et klart fortrinn fremfor mer utførlige og omfangsrike avhandlinger om lignende emner. Her kan leseren konsentrere seg om det vesentlige og beskjeftige seg inngående med to innbyrdes kongruente argumentasjonsformer. Både Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger understreker at deres respektive argumenter har omtrent de samme konsekvenser på det «operative område», men at de utgjør tydelige alternativer når det gjelder begrunnelsen for den etiske holdning, i spørsmålet om å akseptere den formulerte rett, eller «den jordbunn som motivasjonen springer ut av» ( Joseph Ratzinger). Vi kan lære meget av oppbygningen og strukturen i debattantenes respektive grunnleggende argumentasjon. Men aller mest spennende er det å høre perspektiver som man ikke hadde ventet seg fra vedkommende taler. Nettopp fordi vi ser avstanden mellom disse to klart differensierte tesene, føler vi et behov for å formulere og konkretisere våre egne overveielser. Det var dette som skjedde i den engasjerte diskusjonen etter de to fremstillingene den 19. januar 2004. Dessverre kan vi ikke gjengi disse innleggene her. Impulsene fra den gang er fortsatt virksomme. Det er viktig at vi tar dem på største alvor. 13


I det 18. århundre var det også en pave Benedikt, den fjortende med dette navnet, som regjerte fra 1740 til 1758. Han var en av sin tids mest betydelige intellektuelle og korresponderte flittig med den store opplysningsfilosofen (og kirkekritikeren) Voltaire. Både den gang og nå fremstår paven og opplysningsfilosofen som prototyper i en dialog som i våre dager bidrar til å bestemme hvordan fremtiden skal arte seg for vår verden.


Jürgen Habermas Joseph Ratzinger

Jürgen Habermas Joseph Ratzinger

I

Sekulariseringens

Sekulariseringens dialektikk

januar 2004 arrangerte Det katolske akademi i Bayern et debattmøte mellom to av vår tids mest fremstående tenkere: kuriekardinalen Joseph Ratzinger, som i 2005 ble pave, og den tyske filosofen Jürgen Habermas. Denne debatten foreligger her i bokform, et dokument fra et møte hvor Ratzinger og Habermas drøftet hva som er forutsetningene for at et samfunn kan bli preget av frihet og fred. Blant de sentrale spørsmål som stilles i denne boken er: Hvor går grensen mellom fornuft og religion? Kan religionen sette grenser for fornuften – og omvendt?

v v

dialektikk v v

Om fornuft og religion

Om fornuft og religion

st. olav forlag 2008

,!7II2H0-ceca92! isbn 978-82-7024-209- 2 ST. OLAV FORLAG

Sekulariseringens dialektikk  

Sekulariseringens Om fornuft og religion Jürgen Habermas Joseph Ratzinger ST. OLAV FORLAG Sekulariseringens dialektikk Redaksjon og forord a...