__MAIN_TEXT__

Page 1

– Men de står på lager fordi de er for store til å ha hjemme, forteller hun. Jeg har et stort maleri av Arne Malmedal, han er en av de beste kunstnerne jeg vet om. Så har jeg verk av Michael Manning, Jacob Schmidt, Christian Messel og en liten Austin Lee. Så det er litt av hvert. Hun forteller videre at det er viktig for henne å følge med på de yngre og lovende kunstnerne og ikke bare de etablerte. – Det er så mange gode kunstnere som ikke har et galleri i ryggen. Spesielt de unge og nyutdannede, men også eldre kunstnere som ikke får plass og ikke får solgt verkene sine. Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen er halmstrå, får man plass der, så har man en fot innenfor, men det er ikke nok. Store deler av publikum går bare på de store museene eller galleriene. Da får de ikke med seg alt det fine som skjer i de små galleriene, og det synes jeg er trist, for det er nettopp der man oppdager nye og unge kunstnere. Finner kunst på Instagram Selv er hun en ivrig bruker av Instagram og beskriver det sosiale mediet som hennes største kilde. Først blar hun seg gjennom alle kjentfolkene og galleriene, før hun går inn og ser hva andre følger og liker, på den måten oppdager hun stadig nye kunstnere eller kunstverk. – Men jeg vil gjerne se verket selv. Jeg ville aldri kjøpt noe direkte fra Instagram uten å ha sett det med egne øyne, men det er en morsom måte å orientere seg på. Jeg kontakter ofte kunstnere gjennom Instagram, som for eksempel Trude Madsen Viken, en kunstner jeg har god tro på. Hun maler enten bittesmå eller gigantiske bilder med tjukke lag maling, og verkene hennes berører meg. Hun har ikke noe galleri i Norge, men selger voldsomt i New York blant annet. – Instagram er som en godtepose som er lett å bli avhengig av, også fordi man får oversikt over når alle utstillingsåpningene finner sted. Det handler om penger Private kunstsamlere har i de siste årene tilegnet seg stor innflytelse over kunsten som kjøpes og vises frem i Norge. Det viser en analyse fra Kulturrådet og Kulturdepartementet som ble presentert i februar 2019*. Av de mest anerkjente kunstsamlerne i Norge er listen svært homogen, og består nesten uten unntak av rike, eldre menn, kunstsamlere som Hans Rasmus Astrup, Petter Olsen og Christian Sveaas. Mange kvinner som står bak store kunstsamlinger, samler ofte sammen med ektemannen eller en mannlig partner. Kvello mener at det kommer an på hvem som tar de økonomiske beslutningene.

26

– Det er forskjell på alle samlere, noen er gale etter fotografi, andre samler kun på kjente utenlandske kunstnere, men til slutt handler alt om penger. Jeg kjenner mange, både menn og kvinner, som skulle ønske de kunne samle og eie kunst, men som ikke har økonomi til det. Noen fordi de har en jobb som ikke betaler godt nok eller at partneren sier nei. For meg har det gått slag i slag. Jeg har alltid hatt full back-up hjemme og det er viktig. Uansett om man samler alene eller med en annen. Hun forteller videre at hun kjenner mange kvinnelige samlere, noen av dem med veldig god råd og som gjør eksakt som de vil, mens andre har en partner som synes det er morsomt å samle på kunst. Det at mange kvinner samler med partnerne eller ektemennene sine, mener Kvello er i ferd med å endre seg. – Ser man til USA på 1980-tallet, var det mennene som regjerte, men nå er det etter min oppfatning damer som har toppjobber i finans eller i Google og alle disse stilige jobbene som man tjener bra på. Unge kvinner i trettiårene som nå etablerer seg som kunstsamlere, gjør også at det å samle på kunst blir mer populært. De begynner å samle kunst fordi de tjener så mye selv at de ikke er avhengig av en mann som tjener mye. De rikeste kvinnene i USA har store kunstsamlinger selv og sitter i styrene på de store museene som MoMa fordi det gir status. Kvello opplever at mange som ønsker å samle, ender opp med å kjøpe kun ett verk som de beholder livet ut. For noen holder det med et pent bilde i stua. – Jeg tror mange førstegangskjøp gjøres med hjertet og ikke med tanke på videresalg eller annenhåndssalg. Blant gutta er det etter min oppfatning om å gjøre å ha en Melgaard på veggen for eksempel. Ikke et vondt ord om Bjarne, han er en fantastisk kunstner, som de har skjønt at de må ha. Men jo flere uavhengige damer det blir, desto flere kvinnelige samlere kommer det til å bli.

* Kulturrådet. (2019, 13. februar). Mer makt til private kunstsamlere. Hentet fra URL: https://www.kulturradet.no/fou/vis-artikkel/ -/mer-makt-til-private-kunstsamlere

Kunsten sprenger rammer, snur opp ned på etablerte sannheter og åpner for det uventede. Eller er kunstverdenen egentlig lukket og preget av strenge normer? Når outsider-kunsten entrer gallerirommet, melder det seg spørsmål om hvordan publikum og kritikere bør møte utrykket. Kanskje trenger outsider-kunsten helt egne visningsarenaer.

Outsider-kunsten tar plass

Tekst av Ina Gravem Johansen 27

Ann-Mari Erichsen. Tilhører Trastad samlinger. Fra utstillingen «Svanene i Lazarusdalen». Foto: Trastad Samlinger.


Innenfor og utenfor. Også i kunstverdenen finnes skillelinjer mellom det etablerte og aksepterte, og den kunsten som havner utenfor normen: Outsiderkunsten. Det er ikke lett å forklare hvem outsiderkunstneren er, fordi definisjonen varierer fra land til land. Men hovedsakelig handler det om en person som arbeider med visuelle uttrykk utenfor den ordinære kunstverdenen, uten formell kunstutdannelse og uten interesse eller ressurser til å søke stipender eller visningsplass i galleriet. Kunstneren kan ha en fysisk eller mental utfordring og driver sin praksis i en institusjon, eller lever tilbaketrukket med sitt kunstneriske prosjekt. Outsider-kunstneren har sjelden en tydelig ambisjon om at arbeidet skal stilles ut. De fleste samlingene av outsider-kunst finnes i institusjoner der brukere har vært innlagt eller hatt dagtilbud. Andre ganger dukker mengder av verk tilfeldig opp når dødsboet til en outsider-kunstner ryddes. Interessen for outsider-kunst er voksende både internasjonalt og her hjemme. I Europa finnes store samlinger, ofte omtalt som Art Brut, for eksempel i Lausanne, Sveits og Prinzhorn i Tyskland. I Norge mangler vi et nasjonalt outsider-museum, men Trastad Samlinger i Kvæfjord utgjør per i dag hovedstaden for outsider-kunst i Norge. Norsk og samisk outsider-kunst Trastad Samlinger/Sør-Troms Museum er et kunstog kulturhistorisk museum som ligger i Kvæfjord utenfor Harstad. Her huses en stor samling outsiderkunst, i tillegg til at det arbeides målrettet med utvikling, forskning og formidling av sjangeren. Det hele startet med Trastad Gård, Nord-Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede, som ble opprettet på 1950-tallet. Det var de tidligere beboernes visuelle arbeid som ble utgangspunkt for samlingen og satsningen på outsider-kunst ved Trastad Samlinger. I dag har museet en kunsthistorisk avdeling med en fast utstilling av outsider-kunst i Trastad Galleri, hvor man i tillegg til verk laget på institusjonen også finner nasjonale og internasjonale bidrag. I forbindelse med Samefolkets dag 6. februar 2020 åpnet utstillingen Sápmi på Trastad Gård – En samisk verden på institusjonen. Utstillingen viser samisk identitet ved institusjonen Trastad Gård, der flere av beboerne hadde samisk bakgrunn. Det er deres arbeid som presenteres i utstillingen. Verkene ble med andre ord laget i en periode da fornorskningsprosessen mot samisk kultur var sterk og brutal. Den generelle regelen var at det å formidle samisk identitet var forbudt, men det virker som om sensuren ikke var like streng i formingsverkstedet

28

på Trastad Gård. Resultatet er unike kulturhistoriske spor, som i samisk institusjonssammenheng er spesielle for denne perioden. Sametingspresident Aili Keskitalo talte under åpningen av utstillingen, der hun sa at det er sårt å tenke på at de samiske beboerne på mange måter opplevde et dobbelt utenforskap, og at de kan ha opplevd det som utfordrende å leve ut sin samiske identitet på et sted borte fra hjemmet, fra sin familie, sin kultur og sitt språk. Men gjennom kunsten kunne de uttrykke sin identitet. 2019, et viktig år for outsider-kunst i Norge Simone Ritter er avdelingsleder ved Trastad Samlinger. Hun forteller at målet er å bli et nasjonalt senter for outsider-kunst, en faglig ressurs- og kompetansebase for hele landet. I dag er det lite forskning på outsider-kunst i Norge, og hun jobber derfor målrettet mot større forskningsaktivitet og utvikling innen feltet. Gjennom outsider-kunsten kan historien til marginaliserte grupper i samfunnet belyses, som utviklingshemmede og mennesker med mentale lidelser, forklarer Ritter. En faglig og kritisk refleksjon rundt outsider-kunsten kan bidra til å belyse både historien og komplekse sammenhenger i samfunnet. Ved Trastad Samlinger har man jobbet målrettet med formidling av outsider-kunst i mange år. Derfor var det naturlig at institusjonen ble involvert på flere fronter i 2019, da fokuset virkelig ble rettet mot outsider-kunsten gjennom en rekke store utstillinger i Norge. Blant annet ble det under Tegnetriennalen 2019 satt opp en egen utstilling om outsider-kunst på Kunstners Hus, med tittelen Sjelens ornamenter: Ornamentale tegninger i norsk Outsider art. Også i Munchmuseets siste utstilling før flytting, Alt det vi eier, ble flere verk av den norske fiskeren og outsiderkunstneren Johan Berner Jakobsen kuratert inn. Men 2019 bød også på rene outsider-kunst-utstillinger, som Svanene fra Lazarusdalen ved Trafo Kunsthall i Asker. Denne utstillingen var et samarbeid mellom tre institusjoner: Trafo Kunsthall, Trastad Samlinger og Dikemark museum. Utstillingen tydeliggjorde et spesielt aspekt knyttet til det å vise outsider-kunst: Siden alle verk fra Dikemark museum er laget av tidligere pasienter ved det psykiatriske sykehuset, var kunstnernes navn anonymisert av hensyn til personvernet. Samtidig reises spørsmål rundt hvor grensen går mellom estetisk praksis og det som kan omtales som et kunstverk. Kunstkritiker Arve Rød skrev blant annet dette i sin omtale av Svanene i Lazarusdalen, i Dagbladet 7. mai 2019:

Navn anonymisert. Fra utstillingen «Svanene i Lazarusdalen». Tilhører Dikemark museums samling. Foto: Jens Hamran.

29


Fra «Nordic outsider craft», Galleri Nordnorge, Harstad. Foto: Harriet M. Olsen, Sør-Troms Museum.

(..) I videre forstand handler det om kunst, kunstinstitusjon og hva som nå egentlig er kravene for å kvalifisere som kunstner og medlem av lauget – og om det nå i det hele tatt spiller noen rolle …. Alle som synes den «vanlige» kunsten kan bli kjedelig og unødvendig avansert, har mye flott å glede seg til i «Svanene fra Lazarusdalen». Begrepet outsider-kunst rommer en enorm bredde av uttrykk og materialer, og outsider-kunstneren er så mangefasettert at det er vanskelig å behandle outsider-kunst som en sjanger. Om man likevel skal lete etter en fellesnevner i outsider-kunsten, handler det kanskje om at uttrykk laget av mennesker uten formell utdanning, som skapes ut fra en grunnleggende trang til å formidle og kommunisere ut fra eget liv, ikke er slipt av samtidskunstens normer og trender. Uttrykket kan fremstå som rått, umiddelbart og intuitivt. Men også tidvis naivt. Når outsider-kunsten presenteres på den ordinære kunstarenaen, i insider-kunstens gallerirom, oppstår det noen problemstillinger. Bør outsider- og insider-kunsten møtes og bedømmes ut fra samme

30

Fra «Nordic outsider craft», Galleri Nordnorge, Harstad. Foto: Harriet M. Olsen, Sør-Troms Museum.

vilkår, når de er laget ut fra forskjellige premisser? Mens insider-kunsten er laget for å stilles ut, møte en faglig bedømming gjennom kunstkritikk for så å bli kjøpt til privat eie eller samlinger, er outsider-kunsten ofte laget helt uten tanke på den ordinære kunstarenaens prosedyrer. Outsider-kunsten er kanskje først og fremst et ledd i egenterapi, eller en form for kommunikasjon med omverdenen av mennesker som kanskje mangler språk, eller har mistet tilliten til det verbale språket. Visuelle uttrykk laget av en syk person handler kanskje om å sortere og bearbeide kaos og traumer. Det som senere blir oppfattet som outsider-kunst, var kanskje aldri ment å bli vist frem eller vurdert kunstkritisk. Er det da riktig å utsette arbeidet for vurdering og kritikk? Mens noen outsider-kunstnere ikke vil ha forutsetninger for å forstå hva oppmerksomhet og kunstkritikker kan innebære, vil kanskje andre ønske å bli tatt på alvor gjennom en likeverdig vurdering som den insider-kunsten får. For sistnevnte vil kanskje selve begrepet outsider-kunst oppleves som diskriminerende, en unødvendig båssetting som hemmer.

Siden gruppen av kunstnere og uttrykk er så mangefasettert innen outsider-kunsten, er det ikke lett å finne et fasitsvar på spørsmålene. Men kanskje er det en sunn forsiktighet som ligger bak det noen kaller berøringsangst fra kunstkritikere i møte med outsider-kunst. En uvilje mot å være kritisk, fordi rollene mellom kunstner og kritiker er uavklarte og maktskjeve . Det ordinære premisset som normalt ligger mellom kunstverk og kritiker, er ikke tilstede når man ikke vet om kunstneren en gang har samtykket til at verket stilles ut. Det er vanskelig å mene noe bastant om hvordan dette skal løses, men at en del av verkene som oppstår innen outsider-kunsten holder et høyt internasjonalt nivå, også ut fra ordinære kunstkritiske vurderinger, hersker det liten tvil om. Konseptet appellerer. I dag omsettes outsider-kunst for betydelige beløp i det internasjonale kunstmarkedet. Nordisk samarbeid Nordic Outsider Craft er et nordisk samarbeidsprosjekt, en vandreutstilling av håndverksbasert, visuell kunst fra Norge, Sverige, Finland, Danmark

31

og Island. Prosjektet, som nylig ble avrundet, strakk seg over halvannet år og besøkte alle de nordiske landene i tidsrommet 2018–2020. Utstillingen viste en stor bredde i materialer og uttrykk innen plast og tekstiler, treskulpturer, keramikk, maleri og collage. Her hjemme var det Galleri Nordnorge i Harstad som huset utstillingen. Finske Elina Vourimies er en av kuratorene bak Nordic Outsider Craft. Hun forklarer at outsider-kunstneren som har forsket fram egne teknikker og forståelse av materialet kan overraske og bryte etablerte sannheter i en håndverksmessig tradisjon. Samtidig oppstår det i utstillingen en dialog på tvers av landene, en nordisk stemme som blir tydelig, siden kunstnere fra alle nordiske land er representert. Det å styrke det nordiske samarbeidet mellom museer, kunstgallerier og prosjektgrupper var en stor motivasjon for prosjektet, ved siden av det å løfte frem outsider-kunsten til et stort publikum. Kuratoren påpeker også at outsider-kunst løfter alles rett til å uttrykke seg visuelt og kunstnerisk, trangen til å skape er sterk hos mennesket. Utstillingen viser


Johan Hansen. Foto: Silje Gulstad, Trastad Samlinger, Sør-Troms Museum.

hva som skjer når håndverk ikke båndlegges, men blir en fri lek med teknikker og materialer. Outsider-kunsten minner altså om at alle mennesker har et potensiale og behov for å skape. Et viktig og interessant perspektiv i samtiden da de praktisk-estetiske fagene i norsk skole har vært nedprioriterte i en årrekke.

Karly Mikalsen, Dukkefigur sittende på hermetikkboks. Foto: Aslak Gurholt

32

En motvekt til samtidskunsten Siden de fleste outsider-kunstnere utvikler sin praksis uten faglig veiledning, er utrykket løsrevet fra samtidskunstens trender og føringer. Dermed kan man tenke seg at outsider-kunsten representerer en motvekt til samtidens insider-kunst. Et prosjekt som kanskje ikke bør presses inn i rammene for hvordan vi møter den etablerte kunsten, men som bør få utvikle sin egen tradisjon, på egne premisser. Det er vanskelig å se alle aspekter ved et kunstverk i samtiden, etter femti eller hundre år blir kanskje nye perspektiver åpenbare. Man kan derfor tenke seg at outsider-kunsten formidler viktig kunnskap om samfunnet, forteller hvordan det står til med velferdsstaten og tilværelsen for de som lever på institusjoner, eller havner på siden av fellesskapet. Kanskje er den norske tradisjonen for

33

outsider-kunst for ung til at vi foreløpig kan forvente å finne klare svar på hva den representerer. Simone Ritter ved Trastad Samlinger mener outsider-kunsten skal slippe å bli målt opp mot den profesjonelle kunstverden, men skal vises på egne premisser. Det må heller utvikles egne vurderingskriterier for outsider-kunsten. Outsider-kunst viser oss virkeligheter som ofte er utelatt fra den generelle og kulturelle samfunnsbeskrivelsen, hvilket har en verdi i seg selv, avrunder Ritter. Dette blir en spennende prosess å følge fremover. Foreløpig er det mye som mangler før det norske kunstfeltet har landet på hvor og hvordan presentere og møte outsider-kunsten. Samtidig kan man tenke seg at dens inntog på kunstarenaen også vil påvirke insider-kunsten og hvordan vi møter den.

Utstillingen «Sápmi på Trastad Gård – En samisk verden på institusjonen» er tilgjengelig til 04.09.20, etter avtale.

Profile for Stiftelsen Sør-Troms Museum

Outsider kunsten tar plass  

I januar 2020 deltok kunstkritiker Ina Gravem Johansen på kritikersamtale om Outsider Art i vår utstilling Nordic Outsider Craft i Galleri N...

Outsider kunsten tar plass  

I januar 2020 deltok kunstkritiker Ina Gravem Johansen på kritikersamtale om Outsider Art i vår utstilling Nordic Outsider Craft i Galleri N...

Profile for stmu
Advertisement