Issuu on Google+

74


Det var helt ubegripelig så fort tingene skjedde. Mens det pågår, tenker man ikke over det. Da jeg sluttet på skolen, ville jeg ikke noe annet enn å være med i et band. Jeg ville ikke ha noen vanlig jobb, og jeg aner ikke hva jeg ville ha gjort om jeg ikke hadde gjort dette. Men da jeg var 17 år gammel var jeg i Hamburg, i St. Pauli, og før jeg var 23 hadde vi laget Sgt. Pepper og jeg befant meg i Himalaya. Hver eneste opplevelse var flott. Det gikk med lynets hastighet. Vi skaffet oss kanskje 20 år med erfaring i løpet av hvert eneste år. G EO R G E

182

Side fra Georges dagbok i 1967 Til høyre: George dekorerer veggene i huset i Esher i 1967

George flyttet til et hus i Esher, omtrent 13 kilometer nord for der jeg ble født. Vi ble venner og jeg besøkte dem der, og noe vokste ut av musikken og den type mennesker vi var. Jeg tror vi delte mange av de samme interessene også, overflatiske ting – biler eller klær, og kvinner selvsagt – men jeg tror det George kanskje likte ved meg var at jeg var uavhengig. Jeg tror han allerede hadde undret seg over om han var på rett sted ved å være i en gruppe, fordi gruppepolitikk kan være vanskelig. Det var mye av det han holdt på med som jeg beundret, og det var mye av det jeg holdt på med som han beundret. ERIC CLAPTON

Side 184-185: George, Brian Jones og Anita Pallenberg i 1967 Side 186-187: George og Patties hus i 1968

183


Det er ikke noe jeg kan si om George som taler tydeligere til oss enn musikken hans. Han var svært motvillig til å snakke om seg selv, derfor har jeg for det meste skildret livet hans i form av bilder. Det var ikke helt tilfeldig at han fikk et spennende liv. Han arbeidet hardt, han var nysgjerrig og energisk. Han gikk til hjertet hos mennesker, steder og ting han støtte på, de gode og de mindre gode. Han hevdet å være en synder, aldri en helgen. For ham var livet en søken etter en dypere mening, alt var viktig for ham, men ingenting spilte egentlig noen rolle. Hans spesielle måte å omfavne eller avvise livets gleder og ulykker var fullstendig avvæpnende. Han kunne gi avkall på ting like lett som jeg holdt fast i dem. «Vær til stede her og nå» ble gjentatt så ofte at vi faktisk begynte å leve i øyeblikket. Tiden ble forkortet, forlenget eller fullstendig oversett av hans personlige klokke. Det hendte han levde med timene og dagene og til slutt etter rytmen til himmellegemene i verdens­ rommet. Slik ble livet et øyeblikk som varer evig. Når han sang Floating down the stream of time, from life to life with me, fikk han det å ta så tidlig avskjed til å virke som om han vinket «takk for i ettermiddag». George leste disse ordene høyt hver gang vi gikk forbi klokketårnet i hagen. De kom­ mer alltid til å minne meg om ham og om de uendelige muligheter som finnes i vår eksistens.

Past is gone, thou canst not that recall Future is not, may not be at all Present is, improve the flying hour Present only is within thy power.

OLIV I A H A R R I SON

388

Dhani, Olivia og George i Friar Park i 1997, tatt med Georges kamera

389


Harrison Norsk utgave