Page 3

Han spilte jazzmusikk på piano i anledning en Cazzaniga-utstilling i en uinnviet kirke. Slik ble jeg kjent med Roberto Pronzato for ti år siden. Et reservert og jordnært menneske, men iherdig og konsekvent, vel vitende om privilegiene som hans kunst skjenker ham. Nemlig det å stoppe opp, i en frenetisk, tilsynelatende ustanselig verden, gripe inntrykkene og overføre dem til lerretet. Lombardisk naturalisme? Nordisk ekspressionisme? Enhver definisjon er udekkende, ja til og med kritisk upassende og utilstrekkelig, men likevel er det noe i det. Et eller annet som umiskjennelig binder sammen Tesi eller De Grada med Morlotti, Ajmone med Cazzaniga eller med Cappelli og andre. Alt dette finner vi igjen i Pronzatos mesterlige malerkunst, nærværende og håndfast som en stemme fra hans røtter: som en helhetlig, instinktiv og spontan intonasjon av hans måte å oppfatte ting på, vevet inn i bildene. Altså er Pronzato innenfor en egen dimensjon av naturalismen, både lombardisk og nordisk, en naturalisme levet som eksi- stensialistisk og lyrisk sinnsbevegelse. Med Malerens lidenskap og musikerens galskap utforsker Pronzato skjulte dufter og farger, vart avslørt gjennom oljefargens organiske palpitasjon. Alt dette er for Pronzato en slags følelsesmessig reise rundt og inn i landskapet, i et øyeblikk kan dette bli scenen hvor man setter opp Det skjønne. Det er nettopp dette udødelige og vidunderlige instinkt for Det skjønne – skriver Baudelaire i 1857 – som gjør at vi betrakter jorden og dens forestillinger som en visjon, som en korrespondanse fra himmelen. Mario Palmieri (Gallerist i Milano)

Suonava musica jazz al pianoforte in occasione di una mostra di Cazzaniga in una chiesa sconsacrata. Così ho conosciuto dieci anni fa Roberto Pronzato. Un uomo semplice e schivo, ma coerente e tenace, conscio del privilegio che la sua arte gli concede. In un mondo frenetico e apparentemente inarrestabile, di fermare l’attimo, di cogliere l’emozione, trasferendola sulla tela. Naturalismo lombardo? Espressionismo nordico? Ogni definizione è carente, forse pure criticamente inopportuna e inadeguata, eppure qualcosa c’è. Qualcosa che tiene insieme inconfondibilmente Tesi o De Grada con Morlotti, Ajmone con Cazzaniga o con Cappelli o quant’altri. Tutto questo lo ritroviamo nella splendida pittura di Pronzato, ben solido e presente come voce, nelle sue radici; come intonazione complessiva, istintività e sorgiva del suo modo d’intendere e di tessere la trama dell’immagine. E dunque Pronzato è dentro ad una speciale dimensione lombarda e nordica del naturalismo, vissuto come trasporto e lirismo esistenzialistico; con la passione del Pittore e la follia del musicista, Pronzato indaga, da tempo, i profumi nascosti e i colori, svelati appena dalla palpitazione organica del colore ad olio. Per Pronzato tutto questo è una sorta di viaggio sentimentale attorno e dentro il paesaggio, improvvisamente può diventare il palcoscenico ove si rappresenta la Bellezza. E’ proprio questo mirabile e immortale istinto del Bello – scrive Baudelaire nel 1957 – che ci fa considerare la terra e i suoi spettacoli come una visione, come una corrispondenza del cielo. Mario Palmieri Gallerista Milano Høst i Hillestad olje på duk

Autunno a Hillestad olio su tela 65x80

catalog  

Art catalogue. Artist Roberto Pronzato