Issuu on Google+

Livet med diabetes, til frisk med nye organer av Karianne Viken


Kari­an­ne Vi­ken

SMIL DET VI­DE­RE Livet med diabetes, til frisk med nye organer


10


Barn­dom og blod­suk­ker

– I dag har du ikke vært tørst, Kari­an­ne? Mam­ma var hå­pe­full i stem­men. Jeg kom stor­men­de inn på kjøk­ke­net et­ter å ha lekt med ven­ne­ne mine. – Jeg har slik­ket litt på por­ten, mam­ma – inn­røm­met jeg, selv om jeg visste at sva­ret vil­le be­kym­re hen­ne. Den sto­re, regn­vå­te smi­jerns­por­ten had­de vært fris­ten­de for en tørst li­ten jen­te. Det var i mai 1979, jeg var fem år, og sto­re­bror Ola had­de hatt dia­be­tes i seks år al­le­re­de. Det var ikke rart at mam­ma fulg­te oss med fal­ke­blikk på drikke­ be­ho­vet til oss bar­na. Det var nett­opp tørs­ten til bro­ren min som var det før­s­te og på­fal­len­de teg­net på syk­dom­men. Mam­ma Kari Det gikk lang tid før vi skjøn­te at det feil­te Ola noe. Jeg hus­ker jeg stus­set over at han løp og drakk en del vann, mens han lek­te iv­rig med de and­re bar­na. Han som ikke lik­te vann sær­lig godt! Men da han be­gyn­te å tis­se på seg om nat­ten, tok vi ham til le­gen. Jeg var svært let­tet over at det ”bare” var dia­be­tes som feil­te den nå litt av­mag­re­de gut­ten min. Lite viss­te jeg da om al­vo­ret rundt syk­dom­men. Kost­hol­det var mye stren­ge­re den gang, i 1972. Ma­ten ble veid på gram­ vekt. Vi kun­ne kut­te ut å veie smu­le­ne, fikk vi smi­len­de be­skjed om. Saus skul­le be­stå av mest ren kraft, og det skul­le være lite blan­de­de pro­dukter. Rent kjøtt og fisk skul­le det gå i. Fis­ke­pin­ner ble feil, da måt­te det bli litt mind­re po­tet. Mang en gang satt Ola blek ved kjøk­ken­bor­det og spis­te på en gul­rot, mens jeg ven­tet på at klok­ken skul­le vise rik­tig tid for mat. Spe­si­al­suk­ke­ret ble lite brukt til ka­ke­ba­king hos oss. Det ga gjer­ne løs mage, så det gikk mest i de evin­ne­li­ge vann­bak­kel­se­ne. Hel­ dig­ vis har alt gått vel­ dig bra med Ola så langt. Et­ ter 40 år med dia­be­tes ser han fort­satt frisk og rask ut.

11


Jeg var alt­så fem år, og noen må­ne­der før had­de jeg hatt den usjar­me­ren­de syk­dom­men kus­ma. Mu­li­gens var det det­te som fikk dia­be­te­sen til å bryte ut. Jeg vet ikke. Jeg rakk knapt å bli sær­lig tørst før mam­ma ante uråd. Et­ter å ha tis­set i sen­gen et par gan­ger, pluss slik­ket på por­ten, bar det rett på sy­ke­hu­set. Syk­dom­men var i et svært tid­lig sta­di­um. En glu­ko­sebe­last­ning måt­te gjen­nom­fø­res for å få et sik­kert svar – sva­ret på om også jeg had­de fått den kro­nis­ke syk­dom­men dia­be­tes type 1. Jeg hus­ker egent­lig ikke helt hvor­dan det var å være li­ten og ha dia­be­tes. Ingen von­de fø­lel­ser sit­ter igjen, hel­dig­vis. Men når jeg i dag kjen­ner lukten av desinfeksjonssprit, som jeg bruk­te før hvert sprøy­te­stikk, får jeg en ubeha­ge­lig fø­lel­se i krop­pen. Iføl­ge mam­ma var det et ma­re­ritt hver gang jeg måt­te ta en sprøy­te. Vent, vent, vent! Hyl og skrik. Hel­dig­vis har jeg nok for­ trengt det mes­te, for jeg sit­ter igjen med et inn­trykk av at jeg var su­per­flink og tøff. Jeg hus­ker vi øvde oss på å stik­ke i en ap­pel­sin. Det jeg også hus­ker, er en be­kym­ret mam­ma, sta­di­ge le­ge­be­søk, og at jeg ofte ble ropt inn for sjekk når jeg var ute og lek­te med ven­ne­ne mine. All­tid var det bare jeg som måt­te inn, selv om det som of­test fulg­te med en el­ler fle­re, for å se på mens jeg tok blod­prø­ve el­ler sprøy­te. I sel­ska­per og bar­ne­bursda­ger fikk jeg vann­bak­kels, dia­be­ti­ker­is og den suk­ker­frie bru­sen TAB på glass­flas­ke, mens de and­re bar­na fikk “van­lig” god­te­ri. Det er nok skyld­fø­lel­sen over at mam­ma var så be­kym­ret som sit­ter ster­kest. Hun treng­te ikke si noe, jeg så det på hen­ne. Mam­ma Kari Det var for­fer­de­lig å opp­le­ve at enda et barn fikk den­ne syk­dom­men. Jeg tror jeg gråt for meg selv i et år et­ter­på. Jeg had­de også to fris­ke barn, og jeg hus­ker jeg ba til høy­ere mak­ter om at hvis lil­le­søs­te­ren hen­nes også skul­le få det – la det skje nå. Mer ulyk­ke­lig kun­ne jeg li­ke­vel ikke bli. Det­te vil­le jeg ikke kla­re å opp­le­ve en gang til. Før­s­te gan­gen Kari­an­ne ble inn­lagt på sy­ke­hu­set, lå jeg på en mad­rass på gul­vet, nes­ten un­der sen­gen hen­nes. Der lå jeg mer el­ler mind­re og gråt meg gjen­nom nat­ten. Ulyk­ke­lig over at også den søte, lil­le, bli­de jen­ta mi had­de fått den­ne tun­ge, slit­som­me syk­dom­men.

12


Det var for­fer­de­lig å opp­le­ve at enda et barn fikk den­ne syk­dom­men Mam­ma Kari

13


Sli­ten kropp, tungt hode

Jeg gikk til dia­ly­se to fas­te da­ger i uken. Jeg har fei­ret både burs­da­gen min og and­re be­gi­ven­he­ter der, men selv­føl­ge­lig da med et lite flagg på ma­ten. På sel­ve jul­af­ten fikk jeg til­la­tel­se til å slip­pe tu­ren inn til dia­ly­se­av­de­lingen i Dram­men. Prø­ve­ne mine var så­pass sta­bi­le at jeg fikk fri den­ne da­gen. Jeg ang­ret litt et­ter­på, for jeg ble mer kvalm og dår­lig enn nor­malt. Det var egent­lig ikke verdt det. Om jeg øns­ket å rei­se uten­lands el­ler uten­bys, var det mu­lig å få gjestedialyse på an­net sy­ke­hus. Men det­te krev­de en del for­ar­beid, og jeg var så trygg på mitt eget sy­ke­hus at jeg ikke vil­le ta sjan­sen. Vi­de­re reise­lys­ten var jeg hel­ler ikke. Dia­ly­se er en tøff be­last­ning for krop­pen. Et­ter hver be­hand­ling bar det all­tid rett hjem med taxi. Res­ten av da­gen ble som re­gel til­brakt på so­fa­en med en sli­ten kropp og et vel­dig tungt hode. Det tok på å ren­se alt blo­det på den­ne må­ten. Sam­boe­ren min, Svein-Erik, red­det meg ut av utal­li­ge al­vor­li­ge epi­so­der med lavt blod­suk­ker. Jeg var van­lig­vis ikke sær­lig med­gjør­lig når det sto på, men han var en trygg og ro­lig per­son som fikk meg til å sam­ar­bei­de, selv om jeg var midt i et an­fall. De nær­mes­te ven­nin­ne­ne mine mis­un­te ham den­ne egen­ska­pen. I lø­pet av ar­beids­da­gen hans måt­te vi hol­de jevn­lig kon­takt, for når som helst kun­ne en al­vor­lig si­tua­sjon inn­tref­fe. Han had­de tatt over den rol­len som mam­ma og and­re nær­stå­en­de had­de hatt i alle år. En­de­lig fikk dis­se litt pau­se. Sam­bo­er Svein-Erik Jo­han­sen En mor­ gen jeg had­ de kom­ met til en kun­ de i Hol­ me­ strand, ring­ te Kari­an­ne. Jeg had­de dår­lig tid og spur­te om det var noe vik­tig. Det var det ikke, hun vil­le bare pra­te, sa hun. Jeg sa jeg måt­te leg­ge på og gikk inn. Un­der mø­tet be­gyn­te jeg å få dår­lig sam­vit­tig­het. Var det noe hun vil­ le si? Had­ de hun fø­ ling? Ofte når hun had­ de fø­ ling, vil­ le hun ikke for­tel­le el­ler inn­røm­me det. Jeg ble sit­ten­de og ten­ke på det­te og fikk vel egent­lig ikke med meg så mye av mø­tet. Da det var fer­dig, et­ter halv­an­nen time, ring­te jeg hjem til hen­ne med gang. Hun svar­te ikke. 60


Lå hun hjem­me i fø­ling? Var det det­te hun had­de prøvd å for­tel­le? Sam­bo­er Svein-Erik

61 F o t o : E s­p e n L ø­k e n


Det var or­dent­lig ube­ha­ge­lig, og tu­sen tan­ker ras­te gjen­nom ho­det sam­ ti­dig som den dår­li­ge sam­vit­tig­he­ten voks­te. Jeg satt meg i bi­len og kjør­te mot Hor­ten, sam­ti­dig som jeg fort­sat­te å rin­ge. Men in­gen svar­te. Lå hun hjem­me i fø­ling? Var det det­te hun had­de prøvd å for­tel­le når hun ring­te før mø­tet? I det jeg kjør­te av mot Hor­ten, klar­te jeg ikke mer, jeg måt­te hjem, jeg måt­te vite om alt var bra. Jeg snud­de bi­len og kjør­te hjem mot Hyg­gen. Det var nå gått over to ti­mer si­den vi had­de snak­ket sam­men, igjen ras­te sam­vittig­ he­ten gjen­nom ho­det. To ti­mer, hva kan skje på to ti­mer, tenk­te jeg. Jeg had­de jo vært med på en del fø­lin­ger nå, og had­de sett hvor fort ting kun­ne gå galt. Jeg fikk der­for frys­nin­ger av å ten­ke på hva som kun­ne ha skjedd … Jeg ga full gass og kjør­te hjem­over, men det var seks mil hjem, og jeg skjøn­te at det­te kom til å ta for lang tid. Så jeg be­stem­te meg for å ringe 113. Jeg for­tal­te hvem jeg var og hva og hvem det gjaldt. Da de hørte at det var snakk om dia­be­tes og at det var Kari­an­ne Vi­ken, send­te de umid­del­bart en am­bu­lan­se i den ret­nin­gen. De er flin­ke til det­te når det gjel­der dia­be­ti­ke­re. Og Kari­an­ne be­gyn­te å bli ri­me­lig kjent blant am­bulan­se­sjå­fø­re­ne, de var all­tid raskt på ste­det. Jeg prøv­de å for­tel­le hva som var skjedd og når jeg sist had­de pra­tet med hen­ne. Jeg hør­te at de ble be­kym­ret da jeg for­tal­te at hun kun­ne ha lig­get to ti­mer i fø­ling. Jeg for­klar­te også at jeg var på vei hjem­over i stor fart og spur­te om de kun­ne mel­de fra til po­li­ti­et om det­te. Det gjor­de de. Jeg fikk mo­bil­num­me­ret til en i am­bu­lan­se­per­so­na­let, for å for­tel­le dem hvor inn­gangs­nøk­ke­len lå. Jeg hør­te de lås­te seg inn, i det jeg for­tal­te at hun sik­kert satt i stua i 2.etg. Jeg kun­ne høre dem løpe opp trap­pen, men da de kom opp kun­ne de ikke se noen der. Hva med so­ve­rom­met, sa jeg, og for­klar­te vei­en vi­de­re. Men hun var ikke var der hel­ler. Her­re­gud, da be­gyn­te jeg å bli varm. Jeg har ald­ri noen­sin­ne kjørt så fort. Hva med ba­det da? Dø­ren vi­de­re inn fra so­ve­rom­met, sa jeg til dem. Nei, in­gen her, svar­te de. Hva med du­sjen? Nei, in­gen der hel­ler. Det er et gjes­te­ rom ute på gan­gen, for­klar­te jeg, se der. Men de kun­ne ikke fin­ne noen der hel­ler. Jeg kjen­te tå­re­ne pres­set på. Da må hun være på ba­det el­ler kon­to­ret nede i før­st­ e eta­sje, sa jeg, og hør­te at de løp ned trap­pen. Så slo det meg plut­se­lig, var det dia­ly­se i dag? Her­re­gud, jeg ble stresset, klar­te ikke å ten­ke. Jeg hør­te de spur­te fle­re gan­ger, hvor er ba­det og kon­to­ret? Hva skul­le jeg si? Skul­le jeg la dem lete vi­de­re el­ler skul­le jeg for­ tel­le dem at jeg trod­de hun var på dia­ly­se? Jeg hus­ker at jeg til og med rakk 62


Ikke rart at mam­ma send­te Svein-Erik en tekst­mel­ding, hvor det sto at hun els­ket ham.

63 F o t o : E s­p e n L ø­k e n


å ten­ke at jeg kan­skje skul­le si at jeg snart var hjem­me og kun­ne fort­set­te le­tin­gen ale­ne. Er du dum, tenk­te jeg, du kan jo ikke si noe slikt! Jeg måt­te jo bare for­ tel­le dem det. Hvor er ba­det og kon­to­ret, hør­te jeg dem si igjen. Jeg tror kan­skje hun er i dia­ly­se på Dram­men sy­ke­hus, svar­te jeg. Jeg kun­ne høre at de fort­satt let­te, så ble det stil­le. Hva sa du? Jeg tror kan­skje det er dia­ly­se­da­gen i dag, og at hun er på sy­ke­hu­set. Kort still­het. Tror du el­ler vet du? Vet ikke, kla­rer ikke å ten­ke, svar­te jeg. Vi rin­ger sy­ke­hu­set og sjek­ker, svar­te de og la på. De mi­nut­te­ne det tok før de ring­te til­ba­ke, var noen av de leng­re i mitt liv. Te­le­fo­nen ring­te, og jo da, hun var i dia­ly­se, kun­ne de for­tel­le. Det kom en li­ten lat­ter, og jeg måt­te jo le jeg også. Da ble jeg flau, skik­ke­lig flau. Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg, sa jeg. Det er helt i or­den, svar­te de og sa at det vik­tig­ste var at Kari­an­ne var i god be­hold.

Ikke rart at mam­ma et­ter den­ne hen­del­sen send­te Svein-Erik en tekstmel­ding, hvor det sto at hun els­ket ham. Å leve med en per­son som er al­vor­lig syk vet jeg har vært kre­ven­de. Hel­dig­ vis syn­tes Svein-Erik at alt som had­de med ope­ra­sjo­ner og un­der­sø­kel­ser å gjø­re var vel­dig in­ter­es­sant. Vi lur­te inn­imel­lom på om han egent­lig skul­le ha vært kir­urg el­ler noe lig­nen­de. Han fikk ofte lov til å være med inn på un­der­ sø­kel­ser som jeg skul­le gjen­nom­gå. Jeg må jo inn­røm­me at selv om det var trygt å ha ham med, stus­set jeg litt over at det­te kun­ne være så in­ter­es­sant. Tenk­te han ikke på at det var meg de kut­tet i? Jo da, det gjor­de han. Vi har flei­pet mye rundt den før­s­te gan­gen han var med meg på en gas­tro­sko­pi­un­ der­sø­kel­se. Da le­gen kom inn i rom­met, bæ­ren­de på en slan­ge un­der ar­men, prøv­de jeg å være mor­som: – Hehe, tenk om det had­de vært den slan­gen jeg skul­le ha ned i hal­sen’a! – Ehh, det er den slan­gen …, svar­te le­gen. Det­te var en un­der­sø­kel­se jeg vir­ke­lig ikke kun­ne for­dra, og som jeg et­ter 64


hvert gikk igjen­nom fle­re gan­ger. Da jeg var syk, kun­ne jeg brek­ke meg bare av luk­ter, tan­ker, ved mål­ti­der, når jeg pus­set ten­ne­ne el­ler bare ved sy­net av noe ek­kelt. Før gastroskopiundersøkelsen plas­ser­te de en bi­te­ring i mun­nen min. Så førte de en slan­ge ned gjen­nom hal­sen og vi­de­re til ma­ge­sek­ken. Jeg lå der og brakk meg til den sto­re gull­me­dal­jen. Tå­re­ne tril­let og det føl­tes som om jeg ble kvalt. Hel­dig­vis had­de jeg igjen klart å sjar­me­re meg til en god dose med be­ro­li­gen­de, der­for ble det­te in­gen trau­ma­tisk opp­le­vel­se. Da le­gen var fer­dig og skul­le trek­ke slan­gen opp igjen, var Svein-Erik egent­lig ikke helt klar for å av­slut­te un­der­sø­kel­sen. Han vil­le se mer! Det var kjæ­res­ten sin det! Det var godt for meg at han fikk lov til å være med på sån­ne ting, si­den han selv syn­tes det var så spen­nen­de. Dess­uten kun­ne vi snak­ke om det et­ter­ på, noe som føl­tes bra for oss beg­ge. Jeg opp­lev­de en stør­re trygg­het og for­stå­else av hva som fak­tisk fore­gikk.

65


Smil det videre