Page 1

sosialistisk Framtid NR. 3 2017 LĂ˜SSALG - KR. 50,-

Norden som alternativ til NATO og EU? Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

1


Norden ut av NATO! Alliansen med USA via NATO er «grunnplanken» i vår nasjonale sikkerhet, sies det fra politisk hold. Basert på den tenkningen har Norge de siste tiårene lagt om invasjonsforsvaret til et «innsatsforsvar» tilpassa USAs utenlandskriger. Denne politikken forutsetter at 1) Russland utgjør en trussel mot Norge. 2) USA kan forsvare Norge. 3) Norge ikke kan forsvare seg sjøl. Alle tre forutsetninger er feilaktige. 1) Russland har ingen ambisjoner om å erobre Norge. Det eneste som kan utløse et russisk angrep på Norge er at det oppstår konflikter mellom NATO og Russland andre steder i verden, og at Russland vil skyve fram sine forsvarslinjer dersom de frykter at USA kan anvende norsk territorium for å angripe Russland. Altså bidrar alliansen med USA til å øke faren for at vi kan bli angrepet av Russland, heller enn motsatt. 2) USAs planer i tilfelle en sovjetisk invasjon av Norge under den kalde krigen var å atombombe de sovjetiske styrkene i Finnmark. Norge har ingen interesse av å bli slagmark mellom USA og Russland.

3) Dagens norske militære, basert på kvantitativt få, men kvalitativt slagkraftige enheter som F-35-fly, kan ikke forsvare Norge. Men et invasjonsforsvar med heimevern, hær og antiluftskyts over hele landet, vil kunne få en potensiell angriper til å tenke seg om. Ideen om at de mest avanserte våpnene alltid vinner er en etterlevning fra Gulfkrigen i 1990, der USA knuste den irakiske hæren uten å tape et eneste fly. Erfaringene fra de seinere invasjonene i Afghanistan og Irak viser imidlertid at en tallmessig sterk og motivert motstandshær er i stand til å slåss effektivt mot teknologisk overlegne fiender over lang tid. I motsetning til Norge har Finland bevart et invasjonsforsvar på 160 000 soldater og antiluftvern. Den beste strategien for å trygge vår frihet og suverenitet er å melde oss ut av NATO, gjenoppbygge invasjonsforsvaret og utbygge det militære samarbeidet med våre naboland Sverige og Finland.

Aslak Storaker

Fiskeri: Ranet av fremtiden skjer nå..............................4-5

Identitet eller fellesskap:

Brexit gir muligheter til ................................................6-9

En kvinnekamp på kapitalismens premisser?.............21-24

Nordisk forsvarssamarbeid........................................8-10

Forbundsstaten Norden.................................................25

I NATOLAND (Et dialogisk dikt).....................................11

Nasjonalstater, nasjonal identitet

NATO: En trussel og en moralsk fallitt for Norge..........12-13

og nasjonalismer i europeisk utvikling.........................26-31

NATOs propagandakrig mot LIbya.............................14-17

Washington’s Long War on Syria...............................32-33

Israel - Palestina - en rask historisk gjennomgang......18-20

Trusselen fra Saudia-Arabia må tas på alvor...................34

Layout og Design: Aleksander Nordby

Utgis med støtte fra:

Redaksjonen avsluttet: 16.08.2017

Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver organisasjonenes synspunkter. Opplag: 500

ISSN: 1503-6537

Trykk: Eget

Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Progressivt Forlag.

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 250. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Oscar Dybedahl, Erik Dokken, Maria Bonita Igland, Sindre Mørk, Aleksander Nordby, Aslak Storaker, Marwan Timraz, Per Kristian Torp, Ivar Espås Vangen

2

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

Sosialistisk fremtid er medlem av Norsk Tidsskriftforening


«Den tida er forbi då vi kunne stole fullstendig på andre. Det har eg opplevd dei siste dagane. Vi europearar må verkeleg ta skjebnen i våre eigne hender.» – Angela Merkel, forbundskanslar i Tyskland Sannfinnane raknar i Finland Etter at det høgrepopulistiske partiet Sannfinnane valde Jussi Halla-aho til ny leiar valde alle statsrådane frå Sannfinnane å melde seg ut. Halla-aho blei i 2012 dømt for hets mot ei folkegruppe etter eit anti-islamsk innlegg på bloggen sin. Etter valet av ny leiar slo regjeringspartnarane Centern og Samlingspartiet fast at det ikkje lenger finst føresetnader for å samarbeide med Sannfinnane. Like etter braut 20 av dei 37 representantane for partiet i den finske riksdagen ut og danna eit nytt parti, Nytt alternativ, som held fram i regjering under den tidlegare partileiaren Timo Soini. Aftenposten Kvar tiande arbeidar i Europa treng sosialhjelp Talet på lausarbeidarar aukar no kraftig i Europa. Svært mange av arbeidsplassane er midlertidige eller basert på tilkalling. Dette fører til at mange i Europa no har blitt «fattige arbeidande». Arbeidsløya i EU var på 8,7 prosent i 2016. Det utgjer nesten 21 millionar menneske utan arbeid, 4,7 millionar fleire enn i 2008. Andelen i midlertidige stillingar auka frå 13,6 prosent til 14,3 i fjor. Fri fagbevegelse Statoil har tapt på privatisering Statoil sitt resultat for perioden 2001 – 2016 viser at privatiseringa ikkje har vore vellykka. I 2001, året for privatiseringa, investerte Statoil over

dobbelt så mykje i leiting og utvinning på norsk sokkel, 10,8 milliardar kroner, mot 5 milliardar i utlandet. I 2004 var investeringane i leiting og utvinning i utlandet 19 milliardar kroner, høgare enn på norsk sokkel, 16,8 milliardar kroner. I løpet av perioden 2001-2016 hadde Statoil eit samla oppstraums driftsresultat før skatt på 1513 milliardar kroner, medrekna eit underskot på 8,5 milliardar kroner i 2015. Av dette var 1494 milliardar kroner, 99 prosent realisert i Norge, og 19 milliardar kroner, 1 prosent, i utlandet. Teknisk Ukeblad 15,000 demonstrerte for tostatsløysing i Tel Aviv Omlag 15,000 demonstrerte i Tel Aviv 27. mai til støtte for tostatsløysinga for Israel-Palestina. Ei melding frå den palestinske presidenten Mahmoud Abbas blei lest opp under demonstrasjonen på Rabin-torget: «Vi har akseptert avgjerdene til FN, anerkjent Israel og akseptert tostatsløysinga. No er tida komen for staten Israel til å anerkjenne staten vår og avslutte okkupasjonen.» Arbeidarpartileiaren Isaac Herzog skulda statsminister Benjamin Netanjahu for å gå glipp av høvet til å gå framover med ein fredsprosess i fjor. Ha’aretz Dei rikaste unndrog mest skatt Ein ny studie anslår at dei rikaste familiane i Skandinavia unndrog ein tredel av den skatten dei skulle ha betalt i 2006. Forskarane har i sitt

materiale definert «dei aller rikaste» som dei 0,01 prosent rikaste familiane i Skandinavia. 95 prosent av dei som hadde konto i storbanken HSBC i Sveits, ga ikkje dette opp på sjølvmeldinga. Aftenposten Liten vekst i CO2-utslipp CO2-utsleppa frå fossile brensel og industri i 2016 vaks med berre 0,2 prosent i 2016. Utsleppa i den største utsleppsnasjonen Kina har gått jamt ned dei siste par åra. Forklaringa er mindre bruk av kolkraft. Også i USA, den nest største utsleppsnasjonen, har utsleppa gått ned. USA sin nedgang i 2016 var på 1,7 prosent. Forskning.no Verda plyndrar Afrika for milliardar Meir rikdom forlet Afrika kvart år enn det som kjem inn – med meir enn 31 milliardar pund ifølge forskarar som seier at Afrika tok imot 162 millionar dollar i 2015, hovudsakleg som lån, hjelp og som personlege pengesendingar. Men det same året vart 230 milliardar dollar tekne frå kontinentet, enten ved at multinasjonale selskap sender heim profitt og ulovleg flyttar pengar til skatteparadis, eller ved kostnadar påført gjennom demping av klimaforandringar. Dette leidde til eit årleg finansielt underskot på 41,3 milliardar dollar frå dei 47 afrikanske landa der mange er fanga i fattigdom, ifølge rapporten Honest Accounts 2017. The Guardian

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

3


Fiskeri:

«O! Sæel est du Bonde, som Torsken kand faae,    Han føeder baad’ dig og din Kone. Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug, Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd’ Rug,     Den stakkels Nordfarer til Føde. Barmhiertige Fader oplade din Hand, Velsigne os fattige Folk her i Land     Med dine Velsignelser søde! Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da, Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?     Da seyled’ vist Jægterne tomme». Petter Dass, Nordlands Trompet

Ranet av framtida skjer nå Av Peter Ørebech Professor ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø

Har du lest – eller kanskje hørt om Eidesen-utvalgets innstilling (NOU 201: 26 Et fremtidsrettet kvotesystem)? Ikke det? Det er ikke underlig. Dette er en rapport som sikkert regjeringen vil skal passere «under radaren». Men fortvil ikke; noen følger med «der ute». La oss se på hva dette utvalg med lagmannen i Hålogaland i spissen, Arild Eidesen, har pønsket ut.

Skjebnen styrer. Noe vinner og andre taper. Slik er det: Utvalget ledes av tesen om «The survival of the fittest». Darwin – om han hadde fått leve – ville vært stolt av utvalget. Generelt skrives det en rekke steder i NOU’en om effektivisering av kvotesystemet. Med dette menes det et system med fri omsetning av fellesskapets eiendomsrett til fisket mellom noen få utvalgte fiskebåtrederi. Det legges ikke skjul på at det grunnleg«Videre innebærer alle modellene gende element her er «omsetning av [som utvalget vurderer] at omsetning fisketillatelser» (s. 105). Eidesen-utav kvoter blir forvalget antar at melt innført.[utheEtt er sikkert, og det er dette vil «kunne ving av red.] Dette til en bedre at fiskeressursene ikke bidra har viktige effekter verdikjedetilpaslenger skal tilhøre det også for legitimitet ning» (s. 105). ved at det bidrar til norske folk i fellesskap. å gjøre praksis mer undrer kanNoen få eiere skal pluk- Nå transparent og til å skje leseren seg redusere avstanden kes ut. Hvem disse heldige på om salg av mellom lovgivning er, skal staten ikke legge fellesskapets eiog praksis... fordelinendom er «a seg bort i. gen av fisketillatelpiece of cake». sene et nullsumspill, Kan noen private der noen regioner og kystsamfunn vil selge hva andre eier, putte pengene i være vinnere – andre vil tape. Den enegen lomme, og deretter få heltestadelige effekten kan vanskelig forespeitus? Ja, det er slik det skapes oligarker les i forkant» (s. 93). i Norge. Kunsten er å rane offentlige goder med et smil og slippe fra det Så hopp: hvem vet hvor vi lander. med Askeladden-stempelet på van-

4

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

delsattesten. Røkke er mannen som med «lov og lov- fru Blom» holdningen i ryggen klarte å loppe kyst-Norge for 1,3 milliarder kroner gjennom salg av fellesskapets eiendom.

Hvem eier retten til fisket i Norge?

Dette kan det gis et enkelt svar på: Et enstemmig Stortinget har (siden 1999) en rekke ganger sluttet seg til at «fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller selskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket».[Nærings]Komiteen meiner dette skal liggja til grunn også i framtida» Innst.O.nr.38 (1998-1999). Dette avviser Eidesen-utvalget, som i stedet promoterer at

Fisket skal eies av de europeiske kvotebaroner i fellesskap

Utvalget vil endre loven slik at ranet blir lovlig. Hvilken utforming den nye loven vil få røpes ikke, fordi ut-


Private, profittsøkende redere har sørget for at nordnorske kystkommuner slik som Gratangen, Skånland, Kvæfjord, Narvik, Saltdal, Beiarn, Bindal, Nesna og Vefsn har mistet alle sine torskerettigheter. valget fremholder at dette er ikke noe de har fått mandat til å gjøre. Jeg kan imidlertid hjelpe utvalget litt: Ett er sikkert, og det er at fiskeressursene ikke lenger skal tilhøre det norske folk i fellesskap. Noen få eiere skal plukkes ut. Hvem disse heldige er, skal staten ikke legge seg bort i. De som nå skal få eiendomsretten til fisket, er de som smatt innenfor konsesjonssystemet før døra slamret igjen. Kystfolkets milliard-formue skal heretter formelt og reelt eies av kvoteadelen i fellesskap, eller dem som har investert stort i fiskerettigheter. Per dags dato eier nå de 100 største fiskebåtrederiene 50 % av alle fiskekvoter. Kvoteadelen skal kunne selge til hvem som helst. Kanskje Don Pedro i Vigo betaler best for eierskap til 28 % av den norske andelen av torskebestanden (Havfisk AS andel), vel, da skal han få kjøpe. Norske fiskerimyndigheter har ikke noe med å blande seg bort i hvem som kjøper. Dette skal selgeren avgjøre uten noen innblanding fra staten. Over en ti års periode fra 2004-2015 har dette satt myndighetsbaserte, opprinnelig vel gjennomtenkte fordelinger av kvoter og konsesjoner på landsdeler og fiskevær, over styr:

Christian Krohg: Lofotbrev. 1896. Olje på lerret. Nasjonalgalleriet, Oslo

Private, profittsøkende redere har sørget for at nordnorske kystkommuner slik som Gratangen, Skånland, Kvæfjord, Narvik, Saltdal, Beiarn, Bindal, Nesna og Vefsn har mistet alle sine torskerettigheter. Kommuner som Lødingen, Hamarøy, Vevelstad, Sømna, Harstad, Lavangen og Kvalsund har mistet 2/3, og kommuner som Loppa, Dyrøy, Kåfjord, Steigen, Herøy og Træna har mistet halvparten av sine torskerettigheter som følge av privates salg av kvoter og konsesjoner. Dette har skjedd år inn og år ut uten at noen fiskeristatsråd har så mye som hevet et øyenbryn. Hva samme statsråd vil at disse kommuner skal leve av i framtida, står ikke skrevet i stein; kanskje eksport

av gråstein, etter at Eidesen-utvalget har solgt ut fiskerettighetene til spanske investorer? Kort sagt; det skal nå legaliseres at pengene for salg av fellesskapets eiendomsrett til fisket kan puttes i Askeladd-lommene (les norske fiskerioligarker), for fri investering over alt i verden. Men ikke nok med det: De som skal bestemme hvor i landet fisket skal drives og eventuell inntektsskatt sluses inn i slunkne kommunekasser, er de kvotebaroner som vil ut av fisket og som jakter på et gods i Provence, eller vingård i Moseldalen. Slik «effektiviseres» fisket.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

5


Brexit gir nye muligheter for de nordiske landene I 1972 stemte Norge og Danmark stendige. EU har skrotet vetoretten. om EF-medlemskap. Ja-siden lovet Det britiske eksempelet illustrerer økonomiske fordeler og truet med at medlemmer som motsetter seg at et nei ville føre til arbeidsledigdypere samarbeid møtes av forakt. het, dyrere husleier og devaluering. Brussel, på linje med Washington, Norge takket nei, Danmark ja. I 1994 har utviklet seg til et mekka for tunge stemte Norge, Sverige og Finland lobbyister. Hvorfor? Delvis på grunn om EU-medlemskap. I en og samme av betydelig mindre åpenhet og delpakke ble man tilbudt økonomisk vis på grunn av konkurransefortrinn vekst, fred, politisk stabilitet, en leoverfor mindre aktører (sistnevnte vende politisk debatt og strengt vern har ikke råd til å betale for reiser, adav demokratiet. Det skulle ikke være vokater og PR-folk for å påvirke betale om å utfordre medlemslandenes slutningsapparatet). Det betyr at støtsuverenitet; hvert medlemsland vilten til den uhellige alliansen mellom le få vetorett og nasjonale politikere den politiske eliten og næringslivets skulle være garantistene mot EUs topper er strukturell. Alle utenfor ekspansjon. «Gylne» økonomiske EUs interessesfære er de egentlige prinsipper skultaperne. Ingen bør Så mye politisk makt le garantere en være overrasket sunn finanspoliover at Europas er samlet i Brussel tikk i alle hjørner økonomi(er) staat det er tvilsomt om av unionen. De dig mister dynamedlemslandene fortsatt landene som ble mikk og relativ stående utenfor er selvstendige. EU har tyngde, og at de ville falle håpløst landene som er skrotet vetoretten. Det bak. Jo mer intemest integrert, går britiske eksempelet illusgrasjon, jo bedre. dårligst. Norge takket på trerer at medlemmer som nytt nei, Sverige På grunn av velmotsetter seg dypere og Finland ja. gernes EU-skepsamarbeid møtes av sis hersker det forakt. Fasit i dag? Så innenrikspolimye politisk makt tisk kaos i maner samlet i Brussel at det er tvilsomt ge medlemsland. Forholdet mellom om medlemslandene fortsatt er selvEU-medlemsland med forskjellige

6

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

EU-dagsordener har blitt stadig mer anstrengt. «Fredsgarantisten» har dermed blitt en kilde til konflikt. Den offentlige debatten er den mest konforme siden demokratigjennombruddet; det synes å være få grenser for behandling av EU-kritikere. Folket da? Så lenge det stemte «rett» fikk det alltid skryt fra toppen. I dag er det en annen låt, og vi ser nå at EU-kritiske velgere blir beskrevet som dumme, gammeldagse, isolasjonistiske eller lurt av «mørke krefter». Moralen? Vi – menneskene – klarer ikke å motstå fristelsen som alltid følger når enorme mengder makt samles i toppen av en pyramide. Inkludert fristelsen til å omfavne et forherliget og politisk beleilig selvbilde. EU-prosjektet hadde en gullalder på 1990-tallet. Deretter oppnådde EU den kritiske maktmassen som trengtes for å utvikle seg til en utvidelsesmaskin. I dag er systemet lagt til rette for skrivebordfolket: byråkrater, lobbyister, akademikere og andre mottakere av støtte som kommer med de rette politiske lydene. Ofte på bekostning av mer praktisk innstilte folk, dem som får samfunnet til å gå rundt. En ting til. EU fremmer ikke mang-


fold. Det internasjonalistiske forsøket på å presse alle inn under én administrasjons- eller meningsparaply bidrar snarere til ensretting. Å være internasjonal er noe helt annet. Det handler om å akseptere andre mennesker og deres landegrenser. Politisk rot? Ja, men også langt den beste måten å bevare Europas fantastiske mangfold. Modelltenkerne vil likevel alltid hevde at kritikerne ikke forstår «visjonen». Og at folk derfor bør overføre ansvaret til de «spesielt informerte» på toppen av maktpyramiden. Heldigvis er folk ikke så lett imponert av skrivebordsteorier, som ikke kan

EU fremmer ikke mangfold. Det internasjonalistiske forsøket på å presse alle inn under én administrasjons- eller meningsparaply bidrar snarere til ensretting. håndtere møtet med den praktiske virkeligheten. Derfor er den beste av alle politiske tommelfingerregler aldri å tillate at demokratiet smuldrer. Til tross for at Norge og Island står utenfor EU sitter begge land, gjennom EØS-avtalen, fast i en form for delvis medlemskap. Friheten er større i relativ forstand, men kontrollen over eget regelverk er begrenset, det demokratiske underskuddet betydelig, og selv i disse landene er koblingene mellom statsadministrasjonen og EUs interessenettverk urovekkende intimt. Vi mener at det er på høy tid at Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island slipper sin politiske og administrative tilknytning

Foto: Pixabay

til en EU-konstruksjon som allerede synger sin svanesang. En ny start ville fungere som en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning, ikke minst nå, hvor vi har en gylden anledning til å utvikle egne tilpassede handels- og samarbeidsavtaler med sentrale samarbeidspartnere, som for eksempel Storbritannia. De nordiske landene vil selvsagt opprettholde bånd til EU, men uten den politiske tvangstrøyen. Å ikke gjøre noe, vil etter vår oppfattelse mest sannsynlig føre til flere år med politisk stillstand. EU-tilhengerne hevder gjerne at EU-tanken er moderne. Den er ikke det. En rigid overbygging som ikke er lydhør overfor folks bekymringer, tilhører fortiden. Det som en gang gjorde Europa unik var at i det minste brøt den nordligste delen ut av denne politiske og økonomiske samfunnsorden. Det er på høy tid å gjenta den gode gjerningen. Ingenting annet skulle bety mer for å sikre både velstand og fred.

Norge Helle Hagenau, styremedlem og internasjonal leder i Nei til EU, og tidligere generalsekretær. Har også vært sentral i TEAM og Trade Unons against the Single Currency. Sverige Mark Brolin, svensk-britisk politisk analytiker og forfatter av boken ”A State of Independence: Why the EU is the Problem not the Solution”. Jan-Erik Gustafsson, leder i Folkrörelsen Nej till EU. Danmark Lave K. Broch, 1. vara til til EU-parlamentet for Folkebevægelsen mod EU og styremedlem i The European Alliance of EU-Critical Movements (TEAM). Finland Ulla Klötzer, tidligere leder av folkrörelsen Alternativ till EU og styremedlem i The European Alliance of EU-critical Movements. Island Erna Bjarnadóttir, leder i Heimssyn og sjefsøkonom i Bøndernes Forening.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

7


Nordisk forsvarssamarbeid Av Kim Runar Gjelstenli

Lørdag den 22. mars arrangerte Bevegelsen for Sosialisme og foreningen Fritt Norden et åpent møte med tittelen “Nordisk Forsvarssamarbeid - Innenfor eller utenfor NATO” i Fredshuset i Oslo. Panelet besto av Håkon Lunde Saxi, Seniorforsker ved Institutt for Forsvarsstudier, Ola Tunander, Forsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) og Ola Tellesbø, jurist og ekspert på folkerett. Edvard Mogstad som sitter i styret i begge organisasjonene som sto bak møtet, var ordstyrer. Det var ca. 30 tilhørere. Oppmøtet var omtrent som forventa, selv om at dette er en debatt som langt flere har engasjert seg i og som burde ha nådd et større publikum. Saxi var først ute og slo med en gang fast at ingen nordiske stater har ønske om at Norden skal erstatte NATO. Tvert imot så er det etter konflikten i Ukraina et økende ønske om å knytte seg sterkere til USA og Europa. Han tilbakeviste påstanden om at det hadde vært ei såkalt rasering av det norske forsvaret ved å sammenligne tall fra andre land. Spesielt trakk han

fram tall fra Frankrike og Storbritannia. Han kom med ei kort oppsummering av utviklinga i forsvaret i perioden etter slutten av den kalde krigen. Det har vært forsøk på felles innkjøpsordninger for de nordiske land og felles øvelser. Dette materialiserte seg i prosjektet Nordic Supportive Defence Structures (NORDSUP). Men dette hadde vært lite vellykket, særlig når det kom til felles innkjøp. Man har etter hvert begynt å gå bort fra dette konseptet. Han trakk også fram Stoltenberg-rapporten som ble skrevet av Thorvald Stoltenberg i 2009 med 13 punkter for hvordan de nordiske landene kunne samarbeide om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det siste punktet som slo fast at en burde ha en felles sikkerhetspolitisk solidaritetserklæring om felles handling dersom et nordisk land ble utsatt for ytre angrep eller utilbørlig press. Sverige var svært positiv til denne rapporten. Men dessverre kom det lite ut av samarbeidet i praksis og i 2013 ble stemningen enda dårligere da Norge gikk inn for å kjøpe amerikanske og

Ingen nordiske stater har ønske om at Norden skal erstatte NATO. Tvert imot så er det etter konflikten i Ukraina et økende ønske om å knytte seg sterkere til USA og Europa. - Saxi

8

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

ikke svenske jagerfly. Selv om de nordiske landene har et felles fokus retta mot Russland, så har de i de siste årene ulike interesseområder. For Norge er Barentshavet mest interessant, mens for Sverige og Finland (og til en viss grad Danmark) er Østersjøen blitt aller viktigst. For Island er dette området mindre viktig. Norges forsvarspolitiske rolle i denne regionen går gjennom NATO. Tellesbø var neste mann ut og slo også med en gang fast at Norden som forsvarspolitisk allianse er uaktuelt fordi NATO alltid vil misbruke samarbeidet til å trekke Finland og Sverige tettere inn i NATO, og ikke Norge over i en friere stilling. Han pekte på at NATO på den ene siden driver med alliansebygging. På den andre siden bruker USA NATO til å selge fly og våpen. Tellesbø forklarte prinsippet om “deep state” som går ut på at enhver stat har et system av kontinuet knyttet til administrasjon som gjør politiske endringer vanskelig, selv om ønsker om endringer skulle komme fra øverste politiske hold. Han nevnte organisasjonen Gladio, eller Stay Behind som de ble kalt i Norge. Dette er/var organisasjoner som har operert i det ukjente i flere tiår før de blei avslørt. Deres oppgave var under den kalde krigen å være forberedt på å aksjonere dersom deres land blei for vennlig innstilt til østblokken. I Italia førte dette til at Gladio utførte


Det er ingen ting som i teorien kan stå i veien for at vi kan melde oss ut av NATO og det er ingen sannsynlighet for at Russland vil invadere oss dersom vi skulle bli medlem av Organisasjonen av Alliansefrie Nasjoner. Men et steg i denne retning vil komme med en pris. Og den vil komme vestfra og ikke østfra. - Tellesbø terrorhandlinger. Dette skjedde ikke i Norge, men nettverket eksisterte i både NATO-land og nøytrale land i Europa. Organisasjonen var styrt av NATOs hovedkvarter og var utenfor enhver parlamentarisk kontroll. Dette er et eksempel på NATOs vilje til å gå ganske langt for å hindre at organisasjonen mistet medlemsland. Det er ingen ting som i teorien kan stå i veien for at vi kan melde oss ut av NATO og det er ingen sannsynlighet for at Russland vil invadere oss dersom vi skulle bli medlem av Organisasjonen av Alliansefrie Nasjoner. Men et steg i denne retning vil komme med en pris. Og den vil komme vestfra og ikke østfra. Tunander snakket i begynnelsen om to områder: Nordområdene og Østersjøen. I Nordområdene så er det Kolahalvøya og Barentshavet det norske forsvaret er mest opptatt av. I sør er det Østersjøen og Sør-Sverige som er en geografisk

trussel for Russland. Dette området er geografisk perfekt for luftvernbaser som kan binde opp styrker i Øst-Europa. Men dette er ikke i de nordiske lands interesser. For oss så er avspenning i vår interesse. USA har på sin side i lengre tid kjørt en annen politikk. Bill Clinton hadde, særlig i sin andre presidentperiode og særlig fra og med 1999, gått inn for at NATO burde utvides østover. Han følte seg ikke bundet av sin for-

gjengers lovnader om å ikke utvide østover. Denne utvidelsespolitikken har hans to etterfølgere fortsatt. Det som var en analyse i enkelte miljøer i USA var at landet hadde en åpning (”a window of opportunity”) på 1015 år etter Sovjets fall til å gå inn og utvide sin interessesfære. Dette vinduet har nå lukket seg. Det har blitt åpnet opp for at Georgia og Ukraina kan bli medlemmer en gang i framtida. Men dette avhenger av Russlands frykt og interesser. For å bli medlem av NATO så må man ikke ha grensekonflikter med andre land. Disse landene har de siste årene fått grensekonflikter der Russland er involvert, noe som har gjort det vanskelig for disse landene å gå videre i sin søknadsprosess. Putin har vært klar på at han mener at en unipolar verden ikke vil føre til fred. Tunander spår at Norge vil fortsette i NATO i mange år framover. Både amerikanske og britiske spesialstyr-

Sverige har i mange år nå kunnet delta som observatør på NATO-møter. Sterke krefter i landet ønsker nå å gå inn som fullt medlem. Men krigene som NATO i det siste har ført er et viktig argument mot medlemskap blant folk i Sverige. - Tunander Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

9


ker opererte i det nordlige Norge, Sverige og Finland i hemmelighet under den kalde krigen. Sverige har i mange år nå kunnet delta som observatør på NATO-møter. Sterke krefter i landet ønsker nå å gå inn som fullt medlem. Men krigene som NATO i det siste har ført er et viktig argument mot medlemskap blant folk i Sverige. Under diskusjonen etter innledningene nevnte Saxi at forsvaret har blitt klart mindre, men kvalitativt bedre. Han sammenlignet dette med jordbruksrevolusjonen, der ny teknologi gjorde at færre folk trengtes for å skaffe mat og at flere kunne gjøre annet arbeid. Reduksjonen i personell på 90-tallet ga NATO-landene en mulighet til å kjøpe avanserte og mer effektive våpen. Han nevnte at enkelte land skjuler sitt forsvar ved å flytte klart forsvarsmessige aktiviteter inn i andre budsjetter, som f.eks. romfart. Norge går heller motsatt vei og blåser sitt budsjett opp. Tellesbø nevnte i debatten at de nye medlemmene i Øst-Europa fikk nisjeforsvar på denne tiden fordi de hadde en dårlig økonomi. Dette gjør at hvert enkelt land ikke er i stand til å fungere som selvstendige nasjonale forsvar. Den doktrinen de har adoptert er tilpasset et totalforsvar som en del av NATO. Dette vil binde landene både militært og handelsmessig til andre NATO-land da alt nytt materiell er kjøpt av andre land i alliansen. Tunander repliserte med kommentaren: ”Out of area - Out of business.” Fra salen blei det etterlyst en strategi for å komme seg ut av NATO eller legge NATO ned. Saxi svarte at et regjeringsskifte kan være relevant for endring av norsk forsvarspolitikk. Det er ingen særlig deep state i Norden. Business var ikke viktig for utvidelsen østover. Det var et politisk ønske om å knytte seg vestover på alle vis på 90-tallet. Et ønske som fortsatt er der. Han kritiserte Tellesbø for ikke å ta hensyn til at folk i Øst- og

10

De nordiske landene. Foto: Wikipedia.

Sentral-Europa hadde egne ønsker og viljer. Han argumenterte med at ei utviding østover hadde lite å gjøre med militærpolitisk strategi. Russland var på den tiden sett på som en venn. Det var lite salg av avanserte våpen østover. Det var tvert imot Russland som definerte NATO som en fiende under Putin og ikke motsatt. Det å knytte Norge politisk til Russland vil være utenkelig for et liberalt demokrati. Han mente at Tellesbøs eksempler ikke var relevante i dag og at alternativet til NATO for Norge ikke er et nordisk samarbeid, men egen opprustning. Tellesbø tok til motmæle og kom med flere eksempel. Blant annet hadde Sverige et sterkt aristokrati med sentrale posisjoner i næringslivet og offiserskorpset som truet Olof Palme med statskupp da han hadde planer om å reise på offentlig besøk til

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

Moskva. Dette aristokratiet sitter fremdeles ganske sterkt både i forsvaret, offentlig forvaltning og næringslivet. Han henviste også til doktrinen om spesialiserte nisjeforsvar i forskjellige land. Saxi fikk siste ordet ved å nevne at Russland har kapasitet til å invadere Norge, men har ingen intensjon om dette. Men dette kan forandre seg i framtida. Dette er uforutsigbart. Vi kan ikke vinne en slik krig, men gjøre oss uattraktiv å angripe. NATO er et forbund som gjør oss lite attraktiv. Diskusjonen var på ingen måte over ved møtets slutt og den vil fortsette videre i andre fora.


I NATOLAND

(ET DIALOGISK DIKT)

Av Torgeir Rebolledo Pedersen

- Hvor gammel er NATO, pappa? - NATO, sønn er like gammel som en ganske gammel mann omtrent så gammel som min far din bestefar NATO var en drøss med land som skulle bombe land som ville bombe Natoland der angrep på ett var et angrep på alle NATO som vårt felles avkom barn av annen verdenskrig født av frykt for tredje stort sett betalt og gjett av USA NATO, der det passet USA å intervenere NATO, der det passet USA å vokte land det passet USA å tukte selve den frie Verden slik det passet USA å ta patent på den - Men pappa, nye NATO da? - Nye NATO, det er enn så lenge Nåets NATO og jevngammel med meg Nye NATO, reist ved murens fall for når monstre ikke lenger finnes må man jo mure monstre selv det gjør Nye NATO very well som nye allierte vinnes stadig gamle østblokkland nye baser både der og her alliansens nye skjold og verge puzztan puzztan terge terge Russlands sterke mann Nye NATOs dryss av land som gikk til felles sak og drysset bomber på Afghanistan på Libya og på Irak og sådde terrorfrø i sårene land som knapt har gjort oss no´ Nye NATO der det passer USA å være der det passer USA å eksportere frihet Som Trump og pengelens står USA uten eksportlisens men lar seg enn så lenge krone som den frie verdens drone

bomb til folket flykter bomb til folket hater bomb til folk går av som bomber selv midt i blant oss slik blør vi tomme slik overmannes vi av vårt eget idioti!

signert Dumás?

Nye NATO går i marsjtakt og selv står vi servilt i giv akt vi små en alen lange Nye NATO, mer vår dødspakt enn vår livvakt arresterer stort sett feil land slår stort sett ned feil mann Norge her er god å ha mot for eksempel Libya som jagerfly for USA sendt ut på tokt pr. sms for i et NATO-land skal liksom alt gå an før noen sier stopp! der er de like triggerhappy alle mann og nye NATO forsetter å ale al Qaidaister opp men selv om Nye NATO er av ny dato mener mange NATO nå er utdatert og nå når USA bare vil forsvare seg må vi vel stole mer på oss hvilket betyr at du må stole mer på deg og jeg må stole mer på meg verken på Nye NATO eller på gamle North Atlantic Treaty Organization NATO- OTAN gamle frambak- bakfram- akronym våpentunge gamle øk minst til glede mest til sorg har NATO blitt en farlig ustø spøk det er nesten som man savner det mer terrorbalanserte BØ! og hva med selve kjepphesten EN FOR ALLE, ALLE FOR EN! er den død? eller er den i live bare der hvor den ble hentet fra i en fiksjon

Og vi som alltid har ropt NATO ut av Norge vi er visst stadig noens nyttige idioter vel, kall oss gjerne idioter men vi fikk ikke og vi får aldri millioner eller megafoner østfra så særlig nyttige det er vi ikke motsatt de til døden ennå NATO-tro atombombeopprustere og svartblå ultrafeminister som skinnhellige Søreide vår egen krigsminister - Men pappa, ikke sutre da selv et NATO-land kan vel bestemme ennå hva det vil ha av allianser ikke ta sjanser på vegne av et råtnende imperium den friheten er vår, pappa! den er ennå ikke rappa! når jeg blir gammel nok skal jeg gi stemmeretten min for det! - Som jeg skulle sagt det sønn vi sender nye NATO i retur! vi kan alle ha forskjellig grunn til å gå fra nei til gamle NATO til nei til nye eller fra ja til gamle og til nei til nye hva med å sende Nye NATO i retur som drone? til sekretæren Jens poste restante pengelens Trump - Men har vi råd til porto, pappa? - Vi kan vel unnvære en krone - Ja, pappa! hva med å plusse på en prump! - Very well! fra nå vil jeg ha livvakt selv! in everything there is a crack that’s where the light gets in! - Ja, pappa! der vil jeg ut òg!

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

11


NATO: En trussel og en moralsk fallitt for Norge Av Anne Vivi Skjerven

Referat fra åpent debattmøte på Litteraturhuset 30. mai 2017 Arrangører: Nei til nye NATO og Norge ut av NATO Vigdis Hjorth ønsket på vegne av arrangørene velkommen til en fullstappet sal og ga en kort innledning om hvordan Nei til Nye NATO oppsto som en spontan reaksjon på NATO sin nye doktrine, Out of Area, som ble innført i høsten 1999. Torgeir Rebolledo Pedersen slo så an tonen med en urframførelse av et sviende dikt om alliansen. Arild Linneberg ga et historisk tilbakeblikk på mobiliseringen av motstanden mot NATOs nye rolle. Han var sammen med Vigdis Hjorth, Gunnar Garbo, Finn Gustavsen og flere andre initiativtakere til oppropet «Nei til Nye NATO!». Det fylte en helside i Dagbladet 3. september 1999. Profilerte folk av alle politiske avskygninger - kunstnere, representanter fra fagforeninger, media og akademia - skrev under. Dette ble utgangspunktet for medlemsorganisasjonen med samme navn, som fortsatt eksisterer. Arild pekte videre på den hårreisende mangelen vi har på demokratisk kontroll, når beslutningen om å gå til krig mot Libya ble tatt av regjeringsmedlemmer pr. SMS uten en gang å konferere med folkets representanter.

12

Ola Tellesbø orienterte om utviklingen innen folkeretten. Den såkalte aggresjonsforbrytelsen, det vil si militært angrep på en annen stat, utgjør «kardinalforbrytelsen» som forløperen og opphavet til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Arbeidet med å få ratifisere aggresjonsforbrytelsen som en del av Roma-vedtektene, er kommet langt. Forbrytelsen kan snart bli pådømt i den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. Norge jobber derimot mot dette og vil ikke ratifisere denne utvidelsen av Roma-vedtektene. Dette må forstås som et forsvar av Bondeviks militære angrep på Jugoslavia og Afghanistan som begge var i strid med folkeretten. Samtidig jobber Norge med å uthule folkerettens forbud mot krig ved å støtte opp om doktrinen «Responsibility to Protect», eller «humanitær intervensjon». R2P har aldri vært en del av folkeretten på samme måte som doktrinen «Just War» ble behørig unngått som en del av FN-pakten. Stikk i strid med dette påstår det offisielle Norge at R2P er en del av folkeretten. Norske myndigheter er aktivt med på å undergrave folkeretten og vår felles sikkerhet, både gjennom militære aksjoner i land som ikke har truet oss, og ved sandpåstrøing i utviklingen av internasjonal folkerett. Videre har Norge gitt seg inn på USAs krigføring med i alt seks kriger på 18 år. Jugoslavia, Afghanistan, to ganger i Irak, Libya og nå sist i Syria. Ingen av

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

krigene har løst noe. Kosovos folkerettslige status forblir uavklart. Alle de andre krigene pågår fortsatt. De menneskelige lidelsene er enorme. Dette er bare mulig fordi opinionen holdes uvitende om hvilke lidelser vi og våre allierte forårsaker. ”Vi skal være forbanna!», slo Ola fast. Aslak Storaker presenterte det store bildet: Norge som et lite land er best tjent med avspenning og et godt forhold til Russland. Ved å legge seg så tett og ukritisk opp til USA og NATO og samtidig redusere egen forsvarsevne på dramatisk vis, har vi gjort oss totalt avhengige av deres velvilje/ prioriteringer/innfall. Aslak mente NATO-motstanden må henvende seg til fredsbevegelsen, religiøse ledere, progressive offiserer, ungdomspolitikere og andre som vil stå opp mot krigshissing og våge en mer selvstendig linje i sikkerhetspolitikken. Nei til EU ble fremhevet som et organisatorisk forbilde gjennom hvordan de har klart å utfordre og vinne over etablissementet gjennom tverrpolitisk grasrotarbeid. Han avsluttet med et sitat av Gandhi: Først overser de deg, så latterliggjør de deg, så kjemper de mot deg - og til sist vinner du! Flere innlegg fra salen fordømte den folkerettsstridige norske bombingen av Libya. Sammen med deltakelsen i krigene i Jugoslavia, Irak og Syria har det gjort oss til medskyldige i ufattelige menneskelige lidelser og


Foto: Wikipedia

destruksjon av land etter land. Ikke minst gjorde Linda, et sannhetsvitne fra Libya, sterkt inntrykk med bilder og vitnemål om de sivile ofrene for NATOs krigsforbrytelser, mange av dem barn. Hun ba oss innstendig om ikke å godta det som skjer i araberverdenen i våre navn. «Alle så Norge som en fredsnasjon som delte ut Fredsprisen og meglet i konflikter - hvordan kan dere gå med på denne aggresjonen?» Berit Ås minnet oss på at Gunnar Garbo og hans innsats for fred ikke må gå i glemmeboka. Hun refererte også til den blomstrende fredsaktivismen i Sverige og Finland som akkurat nå retter seg mot den kommende store NATO-øvelsen på svensk jord i september. Nå er tiden moden for å aktivere motstanden også her til lands!

Berit von der Lippe beklaget at den dominerende feminismen, liberalfeminisme, langt på veg er kuppa (‘kooptert’ i akademisk språkdrakt) av makteliten. Ikke bare skal kvinner få lov til å ha verneplikt, ‘vi’ må få flere kvinnelige generaler osv. for å ’knuse glasstaket’. I følge denne type rasjonale/logikk ville kvinnelige piloter i bombefly (f. eks over Libya) vært toppen - «The sky is the limit». Von der Lippe mente dette viser galskapen hos denne type ‘feminisme’. Det har antakelig en dempende effekt på anti-krigsarbeidet blant en del kvinner. Geir Christensen fra Stopp NATO rettet en appell til alle NATO-motstandere om å være med å bygge en bred bevegelse. Geir mente at NATO-motstanden, sammen med mye annet antikrigsarbeid falt sammen som følge av at det ikke har vært or-

ganisasjoner som har kunnet påvirke opinionen. Det må gjøres nedenfra gjennom aktivisme hvor krigspropagandaen blir møtt med kunnskap og fakta om hva NATO driver med. Vekten må legges på NATOs aggressive rolle. Alle gode krefter må samarbeide om å skape en medlemsorganisasjon med aktivitet «på gata» i flest mulig kommuner. Sonja Krohn fra Norge ut av NATO tok ordet til slutt. Hun redegjorde for hvorfor de hadde valgt bort «nye» i navnet, og argumenterte for dette valget. Møtet ble avsluttet uten avklaring rundt navnevalg og evt. sammenslåing av bevegelser, men med vilje til fortsatt samarbeid.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

13


NATOs propagandakrig mot Libya

Av Ola Tellesbø

Tilrettelagt av Ola Tellesbø, basert på forskingsarbeidet til Jón Karl Stefánsson og Floyd Webster Rudmin NATO’s Propaganda War. A case study on Norwegian propaganda in Libya. Om studien, se boksen i grått. Omsett til nynorsk av Gunnar Ottne. Jón Karl Stefánsson og Floyd Webster Rudmin har analysert korleis NRK dekte den libyske krigen frå 16. februar 2011 til 16. februar 2012. NRK vart vald på grunn av at denne presentasjonen var lett tilgjengeleg og hadde stor utbreiing. NRK er tross alt det største medieforetaket i Noreg. Dagsrevyen blir sett av meir enn 700 000 menneske dagleg. Analysen la hovudvekta på kva nemningar dei viktigaste aktørane hadde nytta i reportasjane om Libyakrigen. Kvar NRK-artikkel om Libyakrigen vart analysert for å finne ut kva ordval og nemningar som vart nytta i framstillingane frå aktørane. Granskinga omfatta 689 artiklar med til saman 361879 ord. Analysen nytta dataprogram for å minimere menneskelege feil. Dette gav ei liste over alle omgrep som var nytta for kvar nøkkel-aktør i dekningane. Ein nøkkel-aktør vart definert som ein aktør som i gjennomsnitt er nemnd minst éin gong i annankvar artikkel. Analysen fann 84 unike nemningar for 15 slike aktørar. Dei ulike nemningane var så føremål for ei tydingsvurdering (ein semantisk differensialtest). 316 nordmenn vurderte korleis kvart omgrep samsvarte med kva positiv eller negativ kjensle ordet gav dei. Vurderinga varierte frå -3,00 (svært negativ) til 0 (nøytralt) til + 3,00 (veldig positivt). Gjennomsnittleg effekt for kvar nemning vart rekna ut. Mest negativ valør hadde krigen med et gjennom-

14

Libyske kvinner demonstrerar til støtte for Gaddafi i Tripoli mai 2011. Foto: Wikipedia

snitt på -1,4. Mest positivt var sivile (1,5). Nøytrale valørar dominerte for opprørarane (-0,1), NATO (-0,1), det norske militæret (0,13) og overgangsrådet (0,18). Samla gjennomsnitt for alle dei femten aktørane var -0,1 med eit standardavvik på 0,94. Aktøren med flest negative ordval, og med det høgaste talet på nemningar generelt, var Muammar Qaddafi (Gaddafi). Dei ti forskjellige omgrepa som vart nytta i 5231 tilfelle der han vart nemnd, hadde ein gjennomsnittleg negativ affektiv evaluering på -0,59. Omgrepa med størst affektiv tyding for Qaddafi var frå -2,60 (tyrann) til 0,58 (leiar). Noreg, NATO og deltakinga frå koalisjonen i den libyske konflikten romma dei same grunnleggjande handlingane. Deltakinga frå Noreg vart karakterisert som positiv (0,87) i

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

kontrast til dei orda som vart nytta til å karakterisere dei same handlingane utført av ”koalisjonen” (-1,08). Sterkast kontrast har Noregs krigføring opp mot ”krigen” (-1,40). Orda som vart nytta på regjeringa i Libya hadde gjennomsnittleg affekt på -0,41, medan opprørsregjeringa hadde 0,15. Den amerikanske regjeringa hadde 0,10, den norske regjeringa 0,13.

Regime eller regjering?

Ordet ”regime” vart nytta éin gong som omgrep på opprørsregjeringa, etter at Qaddafi var sodomisert og drepen. Omgrepet ”regime” synest nytta av pressa berre for regjeringar som av ein eller annan grunn er mislikt. ”Det norske regimet» eller «Stoltenberg-regimet” høyrest annleis ut enn «den norske regjeringa» eller «Stoltenberg-regjeringa”. Forskjellen


Nyleg analyserte Jón Karl Stefánsson og Floyd Webster Rudmin på nettstaden The Indicter korleis NRK dekte Libyakrigen. Hovudfokus vart lagt på partiske uttrykksformer og ordbruk i rapportar om Libyakrigen for å finne ut korleis orda som vart nytta (NATO, Gaddafi, rebellar, Noreg osb.) skilde seg ut med omsyn til emosjonelle nemningar alt etter kven som var referent. Studie 1 nytta innhaldsanalyse av nettsida til NRK frå kvar enkelt rapport som handla om krigen i Libya frå 16. februar 2011 til 16. februar 2012 (N = 689). Dei orda som vart funne i innhaldsanalysen, vart undersøkte med tanke på ulik tyding i målingar frå norske deltakarar (N = 316). Dette gav bevis for skeiv ordbruk med omsyn til emosjonelle uttrykksformer, og konkluderte med at emosjonelt ordbruk vart nytta som referansar til kjelder som på den måten førte vidare subjektiv evaluering. Dette verka då inn på kva haldningar lesarane fekk til referentane. I tillegg til hovudanalysen vart det òg funne fleire eksempel på partisk språkbruk. mellom ”regime” og ”regjering” er ikkje nøytralt, men affektiv. Ordet ”regimet” hadde ein score på -1,17 i form av kjenslemessig evaluering. Ordet ”regjering” hadde ein positiv score på 0,59. I 69 tilfelle vart ordet ”regjeringa” nytta som nemning for opprørarar, pøblar eller NTC.

The bad guy

Med unntak av ordet ”Libya” var ”Gaddafi” det ordet som var nemnt oftast. Namnet hans, eller eitt av dei omgrepa som vart nytta for å identifisere han (inkludert «diktatoren» og «den libyske leiaren»), dukka opp 6466 gonger, som er 9,38 gonger i gjennomsnitt i kvar artikkel. Både den libyske regjeringa og militæret var direkte knytt til Qaddafi gjennom omgrep som Gaddafi-regimet og

Libya var berre for å fjerne ein kriminell person. Liknande grunngjeving vart nytta i 1989-1990 under invasjonen av Panama for å fjerne Manuel Noriega og i 2003 under invasjonen av Irak for å fjerne Saddam Hussein. Åtaka vart ikkje presenterte som krigar eller som invasjonar, men som operasjonar for å finne og straffe ein vond mann. Liknande personifisering i dekninga av Gulf-krigen i 1991 hadde effekten av å ”etablere eit inkluderande oss og eksklusiv dei, i dette tilfellet han”. Vidare: «Straks dei to leirane er etablerte, ein innbilt dimensjon knytt til ideologisk konsensus og etniske fordommar, blir dei trekte fram for å skape eit bilete av

Saddam Hussein, der han spelar den framande, det irrasjonelle vesenet, den gale, dyret og, til slutt, personifiseringa av vondskap. Dette er skurken i eventyret om rettferdig krig ... Dette er oppskrifta som avisa nyttar for stereotypifisering av konflikten og hovudpersonane i konflikten. På den andre sida er eit positivt bilete teikna for eit unikt og ideologisk oss, der, som lesarar, vi er inkludert og absorbert..» (Rojo, 1995, s. 49).

Aggresjon som forsvar

Det libyske militæret vart nemnt 1498 gonger, eller 2,17 gonger per artikkel. Militæret i Libya vart oftast referert til som styrkar (699 gonger), soldatar (525) og hæren (105). Ordet «forsvaret», som dukka opp 606 gonger, galdt den libyske forsvarsstyrken

Den måten NRK dekte Libyakrigen på, kan også tene som ein case-studie for partisk dekning av store politiske og militære hendingar generelt. styrkane til Gaddafi. Soldatar og sivile som støtta regjering, vart karakteriserte som ”Gaddafi-lojalister”. Personifiseringa av ein nasjon ser ut til å vere ein av de viktigaste metodane for å rettferdiggjere eit åtak på nasjonen. Øydelegginga av

Demonstrasjonar mot Gaddafi i Bayda juli 2011. Foto: Wikipedia.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

15


berre 19 gonger, eller i 3% av dei tilfella der ordet vart nytta. Derimot vart dei norske styrkane kalla «forsvaret» 287 gonger av dei 480 der det vart nemnt (60%).

Eufemisme

Ifølgje offisielle fråsegner hadde norske jagarfly 583 oppdrag og droppa 569 bomber på ulike mål i Libya, eit land med omtrent like stort folketal som Noreg. Desse bombetokta var ikkje ”bombetokt” eller ”drap”, men bidrag (197 gonger), deltaking (39) og innsats (38). ”Bidraga” vart kalla ”skarpe” (13), ”militære” (9), ”våre” (6), ”kompliserte” (5), ”krevjande” (5), ”omfattande” (3), ”humanitære” NATO-støtta militsar inntar Sirte i oktober 2011. Foto: Flickr Creative Commons / vittoare (2) og ”nøyaktige” (2). Dei omgrepa no ”militsar” som hadde ansvaret for Ordet fri* hadde i alt 22 former (fri, som oftast vart knytte til det libyske tortur og massemord av fangar og fritt, fridom, frigjort, osb.). Dei dukmilitæret var ”overgrep” (42), ”drap” andre meir tilfeldige. Nemninga mika opp 218 gonger. Omgrepa vart og ”valdtekt”. Handlingane til det lilits frifann opprørarane frå å bli asnytta 108 gonger for å få fortalt at byske militæret vart absolutt ikkje sosierte med desse opprørarane skaffa seg større terrikarakteriserte torium, eller som eit uklart omgrep som ”humanitæ- Det kom etter kvart mange overgrepa. Då desfor å forklare motiva deira. Når medre” eller ”vanske- meldingar om tortur, drap se valdshandlingane vart forklarte, lemer av regjeringshæren og politiet lege”. og plyndring. På denne vart ordet hemn vart drepne eller måtte kapitulere eltida dukk omgrepet milits nytta 58 gonger ler flykte, vart byen karakterisert som Koalisjonen på frigjort. Dette ordet vart aldri nytta si side gjennom- opp. Desse synest å vere for å karakterisere handlingar der regjeringsstyrkane vann landomførte ”operasjon”, dei som før vart kalla som militsgrupråde tilbake. ”intervensjon”, ”opprørarane”. pene var skuldi”handling” ”innge i. Gruppene Ordet demokrati* dukka opp 133 sats”, ”luftåtak”, ”demonstrantar”, gonger. I alle unntatt 8 gonger vart ”krigføring”, ”del”opprørarar” og ”milits” ser ut til å dette ordet nytta om motiva til opptaking” og ”flyforbodsone”, eller det vere dei same fysiske personane, men rørarane eller den Nato-leidde koalivart nytta fleire samansette omgrep. no likevel skilde frå kvarandre med sjonen. 6 gonger vart ordet nytta om ulikt ordval. ideane til Qaddafi om direkte demo”Opprørarane” gjorde det krati, då alltid spesifisert at ikkje, ”militsane” gjorde det det var sitat frå Qaddafi, og med atLegitimt styre av glade, I dei første artiklane var motstandaterhald om at eigentleg hadde Qaddemokratiske opprørarar rane av regjeringa ofte refererte til dafi all makt. Somme ord som dukka opp relativt som ”demonstrantar”, ”aktivistar” og ”motstandarar”. Desse gruppene forsvann i stor grad i byrjinga av mars 2011. Etter det vart dei kalla «opprørarar». Etter 20. august hadde opprørarane teke over styringa av Libya og vart erstatta av omgrep som regjeringa og styresmaktene, men ikkje ”regimet”. Det kom etter kvart mange meldingar om tortur, drap og plyndring. På denne tida dukk omgrepet milits opp. Desse synest å vere dei som før vart kalla ”opprørarane”. Men det var

16

ofte, vart nesten berre knytt til handlingar og motiv for opprørsgruppene. Den mest kjente av desse var «fri» (218), «feire» (143), «demokrati» (133), «legitime» (96), «jubel» (79), «glede» (43), og «rettmessig» (25). Dette er i sterk kontrast til dei påståtte motiva til regjeringsstyrkane, som aldri vart omtala som ”legitime” eller som forkjemparar for fridom og demokrati.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

I 14 tilfelle vart det hevda at opprørarane kjempa for, eller ynskte, demokrati. I 29 tilfelle jobba vestmaktene (USA, NATO, Noreg og fleire) gjennom militære kampanjar ”for ein overgang til” demokrati i Libya. Av desse vart i 11 tilfelle konflikten forklart som overføring frå diktatur til demokrati. Omgrepet demokrati vart mest brukt om motiva til både NATO-alliansen og opprørarane, i 125


av dei 133 gongene ordet vart nemnt. Demokrati og diktatur vart framstilte som den viktigaste motsetnaden i konflikten. Det var ingen forsøk på å definere demokrati, eller gjere greie for korleis opprørarane ville lage eller tillate demokrati.

Det ”internasjonale samfunnet”, c’est nous

Ein av dei aktørane som det oftast vart referert til, vart kalla «koalisjonen». Denne aktøren var samansett av mindre undergrupper som NATO, Den arabiske liga, og krigførande land som USA, Storbritannia, Qatar, Noreg og Frankrike. Desse aktørane var ansvarlege for militære åtak mot den libyske regjeringa for å støtte opprørarane i Libya. Mange land i FN stod opp mot handlingane frå koalisjonen. Blant desse var alle landa i Den Afrikanske Union, India, Russland, Kina, Tyskland og søramerikanske statar. Desse ”unntaka” representerer det store fleirtalet av alle folk på jorda. Dette avviket i bruken av aktør var spesielt tydeleg i omgrep som ofte vart nytta synonymt med koalisjonen, for eksempel «det internasjonale samfunnet» eller verdssamfunnet.

Sivile

Sivile eller libyske folk som ikkje høyrer til væpna styrkar eller identifiserte institusjonar, vart nemnde 1039 gonger, eller 1,5 gonger i gjennomsnitt for kvar artikkel. Omgrepet ”vern av sivile” dukka opp 164 gonger. Aktørane som var ansvarlege for å verne sivile var dei same aktørane som utførte bombeåtak på Libya under borgarkrigen. Den libyske regjeringa vart aldri rekna med blant dei som ville verne menneske. Da det vart rapportert at det libyske militæret drap folk, var dekninga frå NRK ganske klar på å omtale det som målretta. Ofra for opprørarane, NATO, koalisjonen og det norske militæret vart ganske upresist kalla ”personar” og ”folk”. I 105 tilfelle

dukka ordet ”perNRK om krigen i Dersom alvorlege son” opp i ein konLibya var korkje avgjerder, slik som å føre tekst der det var rettferdige eller uråd å finne ut kva krig mot eit anna land, er balanserte. slags aktør det var basert på falske, partiske vist til. Etter å ha NRK har gjort seg styrta den libys- eller ufullstendige opplys- skuldig i alvorlege ke regjeringa vart ningar og rapportar, kan brot på faglege og det for eksempel resultatet bli katastrofalt, etiske standardar rapportert at oppsom høyrer med rørarane hadde slik NATO-åtaket på Libya i seriøs journalisfengsla 8000 eller tikk, fronta av orviser.» 9000 ”personar” ganisasjonar som i Tripoli, men det vart ikkje nemnt International Federation of Journaom desse menneska var sivile, sollists, American Society of Newspadatar eller ei anna gruppe. Det same per Editors og Norsk Presseforbund. galdt i setningar som ”seks personar Blant krava er å vere nøyaktig, vise er drepne i eit NATO-åtak”. rettferd, halde seg til korrekt tekstsamanheng og unngå tendensiøs framstilling. Utan at ein oppfyller desse Avslutning krava kan ikkje reportasjar bli rekna Reportasjar frå NRK viser tendensisom naudsynt informasjonsformidøst ordval, spesielt i dei nemningane ling for å kunne gjere vedtak i viktige som vart nytta i omtala av dei viktisaker. Dersom alvorlege avgjerder, gaste aktørane. slik som å føre krig mot eit anna land, er basert på falske, partiske eller Journalistane til NRK kunne ha nytta ufullstendige opplysningar og rapnøytrale nemningar. Dei rapporterte portar, kan resultatet bli katastrofalt, hendingane ville ha tala for seg sjølslik NATO-åtaket på Libya viser. ve. I staden har journalistane nytta evaluerande nemningar for å signaDemokrati er ikkje mogleg i eit samlisere kor negativt eller positivt lesfunn som ikkje har høge sanningsarane bør vurdere aktørar. Framstilkrav i reportasjar. Partiske nyhende lingsmåten til NRK hat truleg vore er meiningslause. I verste fall er dei med på å skape negative affektive eit nyttig verktøy for dei som kan styevalueringar mot visse aktørar, og re media for å skape illusjonen om at positive til andre. Stadige koplingar det offentlege stør opp om krigshandav eit objekt med ein kjenslemessig lingane deira. Demokrati blir jo høgt sterk stimulans fører med seg ein asverdsett i luftige lovprisingar, og det sosiasjon som endrar den evalueranblir sagt at vi gjev aktiv støtte til krig de responsen mot objektet. Evaluefor å hjelpe andre nasjonar til å opprande, førehandsbundne omgrep kan nå demokrati, men då treng vi verne tene som signal til mottakaren, slik at demokratiet mot mediamanipulaobjektet anten blir fordømt eller blir sjon. Gode rutinar og systematiske verdsett høgare. Ordvalet signaliserer analysar av reportasjar er naudsynte, kva slage meiningar til objektet som spesielt no når NATO, Noreg inkluer generelt aksepterte, og dermed dert, førebur opinionen på å akseptekva meiningar som er trygge å komre krig i Syria og Ukraina. munisere, som er riktige, og som ein trygt kan halde seg til. Sidan affektive nyansar kan verke inn på korleis folk reagerer på og forstår bodskapen som dei inngår i, kan valet av nemningar frå NRK bli oppfatta som propaganda. Reportasjane frå

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

17


Israel – Palestina – en rask historisk gjennomgang Av Elisabeth Reehorst Den som innbiller seg at det nå går som har kunnet vende tilbake. Manden rette veien når det gjelder demoge av etterkommerne spiller også nå krati og likeverd for begge befolken rolle i krigen i Syria – folk som har ningsgrupper i Israel/Palestina, tar bodd i landet siden foreldrene/besteuhyggelig feil. Bare det at jeg fremforeldrene flyktet. Også Libanon og deles må skrive Israel/Palestina vitJordan har vært kraftig påvirket. ner om at det er store deler av dette I forbindelse med anerkjennelsen området hvor ulike statsborgere må fikk de palestinerne som var igjen, slåss om plassen – eller slåss for å få tildelt områder som skulle være et likeverdig liv med «deres» - der «naboene». Og da de skulle bo Hvem er det så som har snakker jeg ikke bare og leve. Disse om det nærmeste na- ansvaret for å ta vare på områdene har bolaget, men om hele knapt vært begge innbyggergrupdet området der den stabile – det pene, etterhvert som Israel skyldes også israelske regjeringen har vokst – både ved bestemmer – et omkrigsokkuparåde som går langt ut sjonene i 1967 krigsutvidelser og i over det de har rett til og 1973, da innbyggerantall? å bestemme over. Israel utvidet sine grenser. Hvem er det så som har ansvaret for å De første grensene i Guds ta vare på begge innbyggergruppene, lovede land: etterhvert som Israel har vokst – både Og hva har de så rett til å bestemme ved krigsutvidelser og i innbyggeranover? Etter mye brutal krigføring ble tall? de første grensene trukket i 1948 – Tja – først og fremst er det vel Israel. delvis godkjent av FN, som egentlig Og de har utvilsomt stelt godt med ville godkjenne to stater. Andre kom sine egne – så godt at de gradvis har dem i forkjøpet, og det ble bare én annektert flere og flere landområder stat. Så ble det et slags valg, slik at som skulle være palestinske. Mange staten – Israel - fikk en regjering. Det av de aktuelle israelerne i disse omviktigste de da bestemte, var at palesrådene er fanatisk religiøse – dvs. at tinerne var lite velkomne i det som de bruker alt som står i Bibelen til var deres eget land. Israelerne besitt formål; de krever retten til et land handlet dem slik de hadde gjort tidlifordi den eldgamle Bibelen skriver at gere, da mange palestinske landsbyer jødene har rett på det. At noen bor var blitt ødelagt. der fra før, nå, er fullstendig uinterPanikken reiste seg derfor ved aneressant. Israel er Guds lovete land til kjennelsen av Israel – i 1948-49 dro jødene, det er ingenting å diskutere. ca. 800 000 palestinere øst– og nordover. De er blitt til noen millioner i årenes løp – for det er ikke mange

18

Åpenbart ikke – for mer eller mindre alle såkalt «valgte» regjeringer (Jeg

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

velger å tro at ikke alle egentlig veit hva de stemmer på) har med større eller mindre styrke akseptert denne politikken. Alt er bare blitt verre. Men har de ikke også en palestinsk regjering? Jo da, det har de, men det er jo ikke noen statlig regjering. Og den fungerer dessverre ikke stort bedre – ikke for sine egne, i alle fall. De har sittet på sine kontorstoler i mange år, og prøver å tviholde på en del formelle ting – i tillegg til makten. Det hjelper svært få.

En bortglemt palestinsk stat:

Da har vi neste skritt – og vi må se ut av området. Det er mange institusjoner og grupper som hjelper vanskeligstilte palestinere – både israelere og folk fra andre land, i tillegg til mer landsomfattende organisasjoner. I årets første nummer av Babylon, et tidsskrift for Midtøstenstudier, skriver svenske Anders Persson om EUs historie i forhold til konflikten: De (inkludert deres forløpere EG, Europeisk Gemenskap/Felleskap) har vært aktive siden 1970 – og ifølge han har det ikke ledet til noen konkrete forandringer i israelsk, palestinsk eller amerikansk politikk. EU har derimot utviklet sin visjon om en rettferdig fred i konflikten, som de også har fått andre aktører med seg på. Den første offisielle uttalelsen i 1970 hadde bare et generelt ønske om en rettferdig fred – palestinerne var ikke nevnt. Dette var veldig likt den amerikanske holdningen. Storbritannia, Danmark og Irland ble med – og det ble oljekrise i 1973.


Ca. 60% av Europas olje kom da fra Midtøsten. EU fjernet seg derfor fra USAs holdning – følelsen av sårbarhet gjorde at ting forandret seg. Neste uttalelse resulterte derfor i et skriv som la vekt på at det var nødvendig at Israel avsluttet okkupasjonen og ga palestinerne «legitime palestinske rettigheter». Dette ble forsterket i 1977, da det ble understreket at palestinerne skulle beholde sin nasjoHebron, der en gruppe av de mest nale identitet og at freden skulle være nasjonalistiske israelerne ikke bare rettferdig og holdbar. I juni 1980 har slått seg ned, men stadig trakaskulminerte dette arbeidet med den serer palestinerne i området – folk de såkalte Veneziadeklarasjonen, hvor delvis har stjålet boliger fra. det også ble tatt med en fordømmelI samme tidsskrift skriver Jacob se av byggingen av bosettinger på Høigilt om et annet område, nemokkupert område og at palestinerne lig Øst-Jerusalem, som skulle styres måtte kunne utøav palestinerne, ve sin fulle rett til Israelerne har bredt seg men som Israel sjølbestemmelse utover – bygget hus, veier annekterte kort i sine områder. I tillegg skulle PLO og murer - og mange av etter krigen i 1967. Det bor fremdeles (Den palestinske palestinerne eksisterer mer en del palestinere frigjøringsorgaenn de lever der, men siden Isnisasjonen) være rael ønsker at flere med i forhandlinog flere jøder flytter dit, har de tatt ger om å løse konflikten. Med Norges fra palestinerne statsborgerskapet deltakelse og ledernes noe motvillige og erstattet det med en permanent samarbeid, fikk vi en slags fredsavtaoppholdstillatelse. Den innebærer at le i 1993 – den såkalte Oslo-avtalen. de alltid må oppholde seg der – går Med den godtok PLO Israels rett til de på skole eller vil treffe familie og å eksistere, og Israel aksepterte PLO venner, må det være i Øst-Jerusalem. som offisiell representant for det paEllers mister den som bor der retten lestinske folk. FN ga sin fulle støtte til til å komme tilbake. Det hører sjølavtalen. Men heller ikke her ble retsagt med til historien at israelerne ten til en palestinsk stat nevnt. kan reise og oppholde seg der så mye Og slik har det vaklet videre – under de vil. Israel har bygd en separasjonsnoe varierende regimer. Israelerne barriere, delvis langs grensen mellom har bredt seg utover – bygget hus, Vestbredden og Israel, delvis inne på veier og murer - og mange av palesVestbredden for å få med israelske tinerne eksisterer mer enn de lever. bosetninger på vestsiden av barrieFolk flest kjenner til problemene i

Al-Aqsa-moskeen. Foto: Wikipedia

ren. Palestinerne får slik liten eller ingen kontakt med sine landsmenn i vest, og i tillegg blir de geografisk oppdelt. Noen av dem skilles fra familie eller jobb av den nevnte muren, og det kan bety at innbyggerne må stå i lange køer for å komme gjennom sjekkpunktet – hvis de i det hele tatt får slippe gjennom. Utdanningstilbudet blir dårligere og dårligere, og gater, hus osv. blir dårlig vedlikeholdt, bosset flyter mange steder. Frustrasjonen øker hos mange, men mest hos unge gutter som på ulike måter lar den få utløp – også mot egen regjering. For de gjør minimalt for å reingjøre og reparere hus og gater og slikt som burde blitt holdt vedlike. Ifølge Høigilt mener noen at lederne i «hovedstaden» ,Ramallah, egentlig ikke ønsker noe sterkt lokalt lederskap i Jerusalem – eller de prioriterer det ikke, siden de er mest opptatt av å få en tostatsløsning - og da må de føre en politikk som «stryker EU etter hårene». «Det er veldig vanskelig å navigere den palestinske politiske scenen og det internasjonale samfunnets prioriteringer – de passer ikke med den virkeligheten som folk i Jerusalem lever i.» Sa Ma-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

19


zin al-Jaabari fra Bayt Hanina i 2013. Dette gjør sjølsagt folk enda mer frustrerte enn tidligere – og verre og verre ser det ut til å bli. Siden store deler av det palestinske folket aldri kan unngå å måtte forholde seg til israelere, tvinger det seg fram at noe må gjøres. Og siden det knapt finnes noen ventil der man kan avreagere på en konstruktiv måte.

Slik sett er det skremmende fenomenet med knivdesperadoer et monster skapt av Israels okkupasjon og åpenbare diskriminering av palestinerne i Øst-Jerusalem Israels knivdesperadoer:

27.02.2017 var Palestinas president, Mahmoud Abbas, på et møte i FNs menneskerettighetsråd. Hans tale der var slående – han ba det internasjonale samfunnet om å hjelpe palestinerne, at ingen måtte krenke menneskerettighetene, at jord ikke skulle konfiskeres, at hus ikke skulle rives og at palestinerne må få adgang til vann. Rettigheter europeere flest regner som helt sjølsagte. Bakgrunnen for Jacob Høigilts artikkel var at han ønsket å utforske hvilke elementer i samfunnet som gjorde at det en stund var blitt så mange tilfeldige knivmord, utført av unge gutter. Mot slutten skriver han: «Når en hel generasjon unge palestinere i Jerusalem har lært seg å hate sine liv og den israelske staten og bare har forakt til overs for sitt eget lederskap, hva er da mulighetene for å kontrollere dem, eller for å få dem til å støtte opp om avtaler mellom det palestinske lederskapet og Israel? Slik sett er det skremmende

20

Grafitti av Banksy

fenomenet med knivdesperadoer et monster skapt av Israels okkupasjon og åpenbare diskriminering av palestinerne i Øst-Jerusalem.» Og i desperasjon kan man vende seg i andre retninger – f. eks gå til Bibelen igjen; helt konkret til fortellingen om Samson og Dalila, levendegjort av Camille Saint Saens i hans opera som visstnok foregår i Gaza. Samson var en leder for jøder, og han var en urokråke, brutal og uhyre sterk. Jødene var i krig med filisterne (Palestinerne?), men Samson ble forelsket i Dalila, en kvinne som gikk i spissen for filisterne og utnyttet Samsons forelskelse til det ytterste. Hun skulle få han til å røpe hvor den store styrken hans lå. Mange ganger spurte hun, og den fjerde gangen røpet han at styr-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

ken satt i håret. Da lot Dalila han sove i fanget sitt mens en tjener fjernet alt håret hans. Styrken forsvant, Samson ble overmannet og øynene stukket ut. Filisterne, som var samlet i sitt tempel, grep tak i han for å håne han. Det skulle de ikke gjort. Håret var nemlig vokst et stykke ut igjen, kreftene var kommet tilbake og Samson tok tak i to av søylene som holdt taket oppe og reiv dem løs fra festet. Taket falt ned over søylene og menneskene der – og drepte Samson og ellers flere enn han hadde klart å drepe tidligere. Så kan man jo tolke dette som man vil i forhold til dagens situasjon i Israel/Palestina.


Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser? Av Nora Warholm Essahli Fravær av diskriminering er ikke nok til å gi kvinner frihet. Kapitalismen avhenger ikke av patriarkatet selv om det vil hjelpe den antikapitalistiske kampen å bli kvitt det. En person fra arbeiderklassen kan ikke komme til diskrimineringsombudet og si «Se, jeg er utsatt for urettferdighet, fordi jeg eier ikke produksjonsmidlene, og er derfor nødt til å akseptere den eiende klassens vilkår.» «Jaha,» ville ombudsmannen sagt, «So what?». Dette forholdet er jo overhodet ikke urettferdig i et kapitalistisk samfunn, men heller et grunnleggende vilkår for dette samfunnet. Dette skriver Nina Björk i sin siste bok Drömmen om det Röda, som en kritikk av svenske Feministisk Initiativs program, som skal være antidiskriminerende. Hun er en av de som har markert seg som motstander av identitetspolitikk. Björk bruker Marx og Luxemburg for å skissere kapitalismen som struktur, og til å kritisere dagens overfokus på verdier framfor materiell virkelighet. Det er mye snakk om den fjerde feministiske bølgen. Hva er den, hvem består den av, hva er det som kjennetegner dens ideologi? Er det i det hele tatt snakk om én bevegelse? Det som i hvert fall er sikkert, er at venstresiden i større grad enn før konsentrerer seg om verdispørsmål i politikken som handler om utsatte grupper. Verdier som likebehandling, respekt for kvinner og minoriteter, enten det handler om hudfarge eller seksuell

orientering og kjønnsuttrykk. Kvinners generelle situasjon kan endre seg til det bedre hvis kvinners arbeid, rettigheter og liv tillegges mer verdi. Situasjonen til den arbeidende klassen som helhet derimot, kan kun endre seg kvalitativt dersom vi endrer de materielle forholdene.

Björk forklarer marxismen

I et kapitalistisk samfunn er det en eiende og en arbeidende klasse. Marx sine teorier kan ikke uten videre overføres til dagens samfunn, men grunnstrukturen er allikevel den samme. De fleste arbeider for noen, enten det er staten eller en privat bedrift. Vi alle må forholde oss til og støtte opp om dette systemet som forbrukere og/eller lønnsarbeidere – iallfall de av oss som ikke lever selvforsynt ute i skogen.

Nina Björk: Drömmen om det röda. Wahlström & Widstrand 2016.

Dette lønnsKapitalismen overarbeidet er det Jeg ønsker meg ikke et levde slutten på slasom skaper ververiet. Den nøt godt sosialistisk samfunn der di, ifølge Marx. av kvinners inntog i Varens verdi noen er undertrykt arbeidslivet, og den skapes av at den fortsetter å eksistebearbeides av et re selv om kvinner og innvandrere menneske. Kapitalismen er avhenfår flere toppjobber. Mens biologisk gig av privat eiendom, og tilgang på kjønn og hudfarge er noe som ekfrie arbeidere som kan arbeide for sisterer som eksisterer selvstendig i den eiende klassen. Kapitalismen er den fysiske verden, er klasse noe som derimot ikke avhengig av at kviner sosialt konstruert. Det er viktig å ner jobber på en spesiell måte, enten nevne Rosa Luxemburg som var en hjemme eller i «kvinneyrker» med av de første til å skrive om imperiadårligere lønn. Det er imidlertid gunlismen, og om hvordan kapitalismen stig for kapitalismen at enkelte grupbrukte ikke-kapitalistiske land til å per jobber for mindre enn andre. øke sin inntjening. Målet er mest mulig profitt.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

21


Patriarkatet er en viktig side ved kapitalismen, og dens struktur er tett innvevd i den kapitalistiske strukturen. Det betyr derimot ikke at patriarkatet er spesielt for kapitalismen, eller at det vil opphøre hvis kapitalismen opphører. Det er også derfor det er viktig å kjempe mot dette innenfor rammene av det kapitalistiske samfunnet. Det samme gjelder for rasisme, både strukturell rasisme og rasisme på individnivå. Jeg ønsker meg ikke et sosialistisk samfunn der noen er undertrykt. Disse kampene må skje samtidig. Andre samfunn før kapitalismen har også vært klassesamfunn, som for eksempel kalifatene i Midtøsten og føydalsamfunnet. Den særegne klasseinndelingen som baserer seg på en eiende klasse, en middelklasse (småborgerskap), og den største klassen som består av «frie» arbeidere, er en sosial konstruksjon som er spesifikk for kapitalismen. Björk presiserer at det sentrale for kapitalismens overlevelse ikke er dens aktuelle verdier – at kvinneundertrykking blir systematisert gjennom et patriarkat, eller inndeling av mennesker basert på hudfarge og geografisk tilhørighet. Kapitalismen må forstås mer som en praksis, og mindre som en verdiladd ideologi, mener hun. På spørsmålet om kapitalismen forutsetter patriarkatet, svarer Björk «nei.» I Drömmen om det Röda gjeninnfører Björk marxismens materialistiske analyse, og anvender den på dagens samfunn. En så presis, forståelig og god innføring i marxismens kjernebegreper skal man lete lenge etter.

Er feminisme politisk?

Jeg støtte på et spørsmål som jeg aldri hadde trodd at noen ville stille: Er feminisme politisk? Flere av de jeg diskuterte med mente at det ikke var det. Jeg ble målløs. Men det viste seg at dette spørsmålet er veldig relevant

22

Arbeiderpartiets kvindeforbunds landsmøte i 1918. Foto: Wikipedia.

i dagens feminismedebatt. Mange arbeider for å øke kvinneandelen i ulike yrker. Det er viktig arbeid som trengs, da kvinners inntog

Det er ikke rart at dette spørsmålet stilles, når det holder å kjøpe en t-skjorte med ordet ‘FEMINIST’ på og sette på litt Beyoncé, for å kunne hevde at man er en del av den feministiske bevegelsen i arbeidslivet fortsatt ikke har ført til like muligheter. Kjønnsroller og forestillinger om at enkelte yrker passer bedre for menn, er mer seiglivet enn noen av oss kanskje ville ha trodd. En verdikamp, som handler om å oppvurdere kvinner, og dermed sikre like muligheter, som ikke ser på den økonomiske strukturen som trykker oss ned, er kanskje ikke politisk? Man trenger jo ikke være med i et parti, eller mene noe spesielt om andre temaer enn kvinnesak for å drive med dette. Det er ikke rart at dette spørsmålet stilles, når det holder å kjøpe en t-skjorte med ordet ‘FEMINIST’ på og sette på litt Beyoncé, for å kun-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

ne hevde at man er en del av den feministiske bevegelsen. Når denne kampen føres av middelklassen, der fokuset ligger på verdsetting og representasjon, heller enn på økonomiske rettigheter som lønn, mulighet til hele faste stillinger, og så videre, er det ikke en kamp som utfordrer det økonomiske systemet. Det er allikevel en viktig kamp, som jeg støtter helhjertet. Dagens feminisme er ikke nødvendigvis rød, selv om det var feministene på venstresiden som sørget for at kvinner har de rettighetene som vi har i dag. Hvis man arbeider for økt representasjon i en bransje, så vil man møte på ulike hinder. I en liberalistisk samfunnsanalyse vil man si at enhver er sin egen lykkes smed, og at enkeltkvinner derfor må jobbe hardt for å lykkes. Kvotering er ikke et rettferdig virkemiddel i en slik logikk. Dette handler om hva slags syn man har på samfunnet som helhet. Er man for kvotering, eller tiltak som gjøres for å endre kulturen til å bli mer rettferdig, da er man plutselig veldig politisk. Det samme med kvinner som hetses i media. Man hetses som regel av noen som er uenige, selv om hetsen mot


Å ikke se dette i sammenheng med økonomiske aktørers interesse av å selge inn et skjønnhetsideal, vil gjøre at man ikke kan utfordre maktstrukturene som tjener på dette kvinner er hyppigere, grovere, og mer seksuelt ladd enn hetsen mot menn. Man hetses på grunn av sitt kjønn, men utgangspunktet er at noen er uenig med deg. Maktstrukturer i samfunnet gjør at man kan hetse kvinner på en annen måte enn menn, og fra før er det sånn at færre kvinner enn menn er representert i offentligheten. Det er farlig å se feminisme som et prosjekt som er løsrevet fra resten av politikken. Ja, det er mulig å være blå feminist, men da er det allikevel politisk. Skjønnhetstyranniet er et annet tema mange er opptatt av. Å ikke se dette i sammenheng med økonomiske aktørers interesse av å selge inn et skjønnhetsideal, vil gjøre at man ikke kan utfordre maktstrukturene som tjener på dette. Det er altså i dette landskapet, som består av mange ulike personer med ulike politiske overbevisninger, at interseksjonalitetsbegrepet har slått gjennom. Jeg er ikke fremmed for tanken om at nyliberalismen, med det enorme fokuset på individet framfor strukturer, særlig de økonomiske, spiller en viktig rolle for forståelsen av samfunnet og undertrykking.

Krysspress og «klassisme»

Interseksjonalitet er et interessant begrep. Kort fortalt handler det om hvordan undertrykking basert på sosiale kategorier, som kvinneundertrykking, transfobi, rasisme, klasseposisjoner og så videre kan danne krysspress og gi ulike utfordringer.

En svart arbeiderklassekvinne som er lesbisk opplever undertrykking ikke bare trippelt, men også en annen type undertrykking enn sine hvite, heterofile kolleger. Å ha en strategi for å motvirke rasistisk diskriminering, og en annen for å motvirke kjønnsdiskriminering, og en tredje mot homofobi, vil derfor ikke være hensiktsmessig. Det er ikke bare snakk om ulike typer diskriminering som gjør at man blir dobbelt eller trippelt diskriminert, men et samspill mellom disse som får spesielle utfall, der det ikke alltid er mulig å si hva som kommer av hva. La oss gå tilbake til sitatet om arbeideren som dro til diskrimineringsombudet. Dette er illustrerende for hvordan klasse har en annen forankring i materielle strukturer enn andre sosiale kategorier. I likhet med Björk mener jeg at det er mer enn problematisk å sidestille klasse med kategorier som kjønn, hudfarge, seksualitet, funksjonsevne, og kjønnsut-

Og man trenger mer enn ett verktøy i kassa hvis man skal rive et helt hus trykk. Interseksjonalitetsbegrepet kan brukes til mye, men det er ikke slik at alle bruker det på samme måte. Det er aldri uproblematisk når et akademisk begrep eksporteres til den virkelige verden, og blir populært. Interseksjonalitet er dessuten ikke en frigjøringsideologi, men et analyseverktøy. Og man trenger mer enn ett verktøy i kassa hvis man skal rive et helt hus. Hva som er mer undertrykkende enn noe annet, er heller ikke spørsmålet her. Poenget er at det er en vesensforskjell mellom for eksempel klasse og kjønn. Det går ikke an å ha et klasseløst, kapitalistisk samfunn. Man kan ikke være arbeider og overklasse

samtidig, men man kan være både kvinne og overklasse. Dette gjør ikke nødvendigvis at klasse er «viktigere» enn de andre kategoriene, bare at de må kjempes mot på andre måter.

Årsaker og effekter

Den radikale kvinnebevegelsen baserer seg ofte på patriarkatteori, en teori om hvordan menns makt dominerer på alle plan i samfunnet, med mange ulike, store konsekvenser. I et interseksjonelt perspektiv blir kvinneundertrykking fort en flytende størrelse, som reduseres til en av mange faktorer som tolkes fra situasjon til situasjon. Dette har konsekvenser for prioriteringer, og valg av strategier mot diskriminering og undertrykking. Skal man basere seg på slike vitenskapelige begreper, må man også ta hensyn til empiri – hvordan dette faktisk forekommer og ser ut i den virkelige verden. Björk peker også på skillet mellom effekter og årsaker. Kjønn får, i likhet med klasse, materielle effekter gjennom hvem som utøver vold, hvem som besitter mest makt, etc. Hun insisterer på å skille mellom et analytisk nivå og et beskrivende nivå. Teorier om hvordan kapitalismen er bygget opp svarer ikke på hvordan enkeltindivider opplever å leve i et kapitalistisk samfunn. Interseksjonalitetsbegrepet har mye for seg. Det er et viktig analytisk verktøy for å analysere undertrykking på individnivå, noe marxismen i seg selv ikke har de samme forutsetningene for å gjøre. Det er noe vi bør bruke, så lenge man skiller nettopp mellom effekter og årsaker. Identitetspolitikk er viktig. Ikke all undertrykking kan reduseres til spørsmål om økonomi, selv om mye har økonomiske aspekter ved seg.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

23


Hverken Björk eller jeg mener at kun klassespørsmål er viktige eller relevante, eller at andre former for undertrykking ikke er like alvorlige. Poenget er at når vi nå har en så stor og mangfoldig feministisk bevegelse, så er det viktig at vi som er antikapitalister av et eller annet slag bidrar med våre perspektiver inn i den større bevegelsen.

idealistiske definisjonen fokuserer på hvordan enkelte grupper er høyere ansett enn andre. Ideen om at hvis man oppvurderer utsatte grupper, så vil maktforholdene gå i oppløsning, er noe Björk hevder at dominerer den brede venstresiden i Sverige. Selv om Sverige ligger foran oss og skiller seg fra oss på flere punkter, så tror jeg dette har overføringsverdi.

Å se klasse som en av flere maktordninger, som analyseres på samme måte, forutsetter en annen definisjon av klasse. Klassisme – å vurdere noen som mindre verdt og diskriminere på grunn av deres klassetilhørighet, krever en kulturell eller sosiologisk definisjon som ser på levemåter, vaner, normer, verdier og forestillinger. Det kan si noe om hvordan personer i arbeiderklassen diskrimineres, men det sier ikke noe om årsakene til klassesamfunnet.

Feminisme uten –isme?

Det ikke klasseforakt som er kjernen i klasseundertrykkingen. Det er den økonomiske utbyttingen som skjer gjennom at noen er nødt til å jobbe for andre, at man lever under dårlige kår, som først og fremst er problemet. Det faktum at foreldres klasseposisjon er svært betydningsfull for hvor du selv havner, kan ikke løses ved å respektere hverandre som individer. Når det kommer til den store andelen innvandrere som jobber i arbeiderklasseyrker (lavstatusyrker), er det relevant å se på hvordan klasse og kulturbakgrunn virker sammen og begrenser handlingsrommet til individer. Å fjerne rasisme og diskriminering i arbeidslivet kan løfte folk ut av dårlig betalte jobber og skape mer rettferdighet, men det fjerner ikke arbeiderklassen. Denne kulturelle, sosiologiske, eller

24

Forskjellene er mange innad i den fjerde bølgen. Mangfoldet har mange positive konsekvenser. Veksten har blant annet ført til at det ikke lenger et like stort stigma rundt ordet ’feminist’. Mange som ikke har kalt seg feminist før, identifiserer seg nå med begrepet og bevegelsen. Minoritetsgrupper tilfører nye perspektiver som virkelig trengs. Allikevel er det utfordringer knyttet til å være en del av en så mangefasettert bevegelse. Kritikk tolkes fort som at man ikke anerkjenner andre som en del av den samme bevegelsen. Identitetspolitikk er for mange svært personlig, og kritikk mot meninger kan tolkes som kritikk mot person. Når verdier, og ikke økonomisk kamp om fordelingen av goder og byrder, er det som markerer skillelinjer mellom «den slemme», usolidariske høyresiden og «de snille» solidariske venstresiden, er det fort at det blir opphisset stemning når man er uenige. Høyre-venstre-aksen og ideologi som grunnlag for politisk arbeid betraktes av mange som noe gammeldags og utdatert man kan bryte med. Å gjøre klasse til en identitet heller enn økonomisk posisjon, er i tråd med denne tankegangen. Da blir det vanskelig å finne ut hvem man har felles interesser med, og enda vanskeligere å endre samfunnet.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

Dette mener jeg er en direkte konsekvens av nyliberalismen representert ved Thatchers mantra om «There is no such thing as a society.» Nå handler alt om enkeltpersoner, deres følelse av hva som er undertrykking, og personlige historier må ofte til om man vil slippe til i offentligheten. Marx var ikke på arbeidernes side fordi han mente de var snille og fortjente rettferdighet. Han skildret kapitalismens prinsipper og arbeidernes situasjon empirisk. Folk er folk, og dårlige holdninger finnes i alle deler av befolkningen. Det hjalp ikke akkurat å få en kvinnelig innvandrings- og inkluderingsminister. Jeg beundrer de som prøver å gjøre feminismen spiselig og ikke vil koble det med et større politisk prosjekt. De når ut langt bredere enn det jeg gjør. Men hvis man løsriver feminismen fra resten av politikken, så har man ikke noe grunnlag eller til og med språk for å uttrykke uenighet, og finne ut hva uenigheter munner ut i. Det er i verste fall et hinder for debatt og demokrati innad i bevegelsen. Man må være seg bevisst sine –ismer. For de ligger under overflaten og lurer. Hvis noen heller vil ha et interseksjonelt perspektiv som sidestiller klasse med alle andre sosiale kategorier, kan det rett og slett hende at denne personen er liberalist, og ikke ønsker kapitalismekritikk som en del av sin aktivisme. Jeg sier ikke at dette gjelder for alle som bruker dette begrepet, ikke de fleste engang. Men det bør være mulig å stille slike spørsmål. Artikkelen er tidligere publisert på Radikal Portal.


BOKMELDING

Forbundsstaten Norden Av Edvard Mogstad

Med ujamne mellomrom går det ei bølgje av samkjensle over dei nordiske folka – ofte provosert fram utanfrå: Korfor vera små, oppsplitta og utnytta av stormaktene, når vi kan stå saman og vera ein verkeleg maktfaktor i verda? I meiningsundersøkingar i Sverige, Finland og Danmark ville eit stort fleirtal av dei spurte heller ha nordisk union framfor den europeiske (sjå t.d. www.Yggdrasil.fi 2014). Dei ferskaste provokasjonane har komme frå NATO og EU. Nato tvingar Norge og Danmark til å dilte etter seg i krigseventyr i åtak over heile verda, samstundes som dei demonterer sine eigne nasjonale forsvar. EU tvingar alle vidare på dødsseglinga mot eit økonomisk skrekkscenario, der ovrike storselskap eig og styrer det meste, og mellom- og underklassene søkk nedover i nyfattigdom. Det nye er at også folk frå høgresida i Norden er blitt merksame på problemet, og stadig Nato- og EU-skepsis boblar opp frå den kanten. Dei blir forvirra når dei gamle avgudane ikkje lenger held mål. Ein svensk journalist og historikar, Gunnar Wetterberg, lanserte i 2010 ei lita bok kalla Förbundsstaten Norden, gitt ut av Nordisk råd og Nordisk ministerråd. Wetterberg klagar over kor makteslause dei nordiske landa er internasjonalt. Han gir tal på BNP som viser at Norden vil bli den ellevte største økonomien i verda (2010). Så gir han ein praktisk skisse over korleis ein nordisk administrasjon bør byggjast. Utgangspunktet til Wetterberg, og Nordisk ministerråd, er at den nordiske einskapen skal skje innafor EU og Nato, med andre ord, Finland og Sverige må gje opp sitt tryggingspolitiske sjølvstende og gå inn i Nato, og Norge og Island bør gje opp det

vesle dei har att av handlingsrom innafor EØS og gå inn i EU! Wetterberg har ingen kritisk analyse av grensene for sjølvstendet som er sett av Atlanterhavspakta og EU-traktatane (Roma-, Maastricht- og Lisboa). Men til trass for denne schizofrenien så slumpar forfattaren til å gje nokre gode argument for nordisk einskap når han skriv seg varm og gløymer seg bort. Mellom anna priser han den nordiske modellen, trepartssamarbeidet, sterke fagforeiningar, tillit, «öppenheten» og relativ «jämlikhet». At nettopp alle desse ideala er sterkt truga av EUs konstitusjon og ferske, arbeidarfiendtlege domstolsvedtak, streifar ikkje denne svenske skribenten. I tryggingspolitikken held han fram kor praktisk og rasjonell ein felles forsvarspolitikk ville vore. Han siterer den finske politikaren Atos Wirtanen, som i 1942 skreiv at «splittrade och svaga ha de nordiska länderna blivit maktspelets offerlamm». Wirtanen argumenterte for ein felles forsvarsindustri og betonte kor sterkt eit felles flyvåpen ville bli. Både politikarar og offiserar frå ‘establishment’ har peikt på kor mykje billegare og effektivt ein kan integrere våpengreinene i dei nordiske landa – til dømes Thorvald Stoltenberg skreiv i ein rapport i 2009 om samarbeidsområde som luftovervaking over Island og marine innsatseiningar. General Robert Mood har gitt fleire praktiske døme på integrering i nylege intervju i Klassekampen, likeins gav seniorforskaren Håkon Saxi ved Institutt for forsvarsstudier mange liknande døme i ein konferanse som Bevegelsen for Sosialisme heldt i april 2017 på Fredshuset i Oslo.

Norden langt betre enn dagens maktesløys

Sjølv om dei vil leggje alt dette under Natos felleskommando(!), så viser dei korleis fellesforsvaret kan stå på eigne føter og trygge nøytraliteten til

«Nu vi står tre brødre sammen, Og skal sådan stå»

Til slutt går Wetterberg gjennom historia; frå Kalmarunionen i seinmiddelalderen, via skandinavismen på 1800-talet til nordismen på 1900-talet. Dessverre er han berre så vidt innom Nordisk forsvarsforbund i 1948 og Nordisk økonomisk union (Nordøk) i 1970 – dei to mest lovande forsøka på nordisk einskap, uavhengig av stormaktene. Wetterbergs bok gir ingen nye idear til dei som forskar i problemområdet, – men ho vitnar om ein trend som breier seg støtt sterkare i dei nordiske landa; Når skal vi endeleg stå saman, som eit humanistisk Norden, uavhengig av imperia: plutokrat-EU og krigs-Nato? Så kan vi istemme med Bjørnson, i Ja, vi elsker:

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

25


Nasjonalstater, nasjonal identitet og nasjonalismer i europeisk utvikling Av Arne Kommisrud, statsviter, dr.polit. Fra slutten av 1700-tallet oppsto en modell for en ny politisk organisering i Europa: nasjonen av likeberettigede statsborgere. Nasjonen ble fra nå av den fremste verdi som den politiske lojalitet kom til å orientere seg etter. For å gjennomsette dette prinsippet oppsto nasjonale bevegelser og organisasjoner. Dette er begynnelsen til den spesifikt moderne nasjonalismen(1). Det logiske ønsket i tredjestandens lange århundre mellom den franske revolusjon og første verdenskrig, var å omdanne nasjonene til nasjonalstater. Når det lyktes oppsto noe nytt, som tidligere ikke hadde eksistert, i Europa; nye lojalitetsbånd knyttes mellom enkeltindividet og aggregerte fellesskap, som overskrider den gamle lokale og ”naturlige” tilhørighet i de små grupper. Framveksten av spesifikke felles kommunikasjonsnettverk der det kommuniseres både direkte fra senteret og indirekte fra ledd til ledd, er knyttet sammen med dette. Jeg skal se på noen begreper knyttet til dette, og tar utgangspunkt i statsviteren Stein Rokkans modeller2 . Jeg skal sammenholde dem med den tsjekkiske marxistiske nasjonalismeteoretikeren Miroslav Hrochs3 .

Et sentrum-periferiperspektiv på nasjonalstatenes framvekst

Hos Rokkan stilles samfunn i nasjonsbyggingsprosessen i bredere forstand overfor et sett av likeartede problemer/kriser som beskriver pro-

26

sessen.

het, dannelsen av en overgripende nasjonal identitet på tvers av ulike (1) Statsdannelses-maktens problem, former for sub-nasjonale tilknytning. sentrums gjennomtrengning av peEneveldet omformes til en moderriferien, der ett skattleggende miline nasjonalstat. Identitetsdannelsen tært-administrativt kjerneområde innebærer at én idé klarer å hevde passiviserer et omland og sikrer eksin overhøyhet over konkurrentene sterne grenser; (2) den kulturelle inog kan sammenlignes med territoritegreringens problem, dannelsen av alstatens økende voldsmonopol, som en felles nasjonal identitet. Nasjonser Webers definisjon på statsbygging. bygging i snever forstand, definert Hroch er her på linje med Rokkan: “I som kulturell grensedragning utad store deler av Vest-Europa – England, og tilsvarende standardisering; (3) Frankrike, Spania, Portugal, Sverige, massepolitikkens problem og de leNederland – men også lenger øst i gale rammer for mobilisering av nye Polen, utviklet den tidlige moderne befolkningsgrupper, som nedbygginstaten seg under én etnisk kulturs gen av ulike institusjonelle skranker dominans, enten gjennom enevelmot politisk virksomhet og politisk dets eller et representantivt stendermobilisering; (4) fordelingens prosystem. I et flertall av slike tilfeller blem knyttet til økonomi og velferdsble det seinføydale regimet dernest stat. Velferdsstaten var knyttet opp omdannet til et moderne borgerlig mot nasjonalstatene. Det var under samfunn gjennom revolusjoner eller nasjonalstatens regime at vi fikk de reformer, parallelt med dannelsen første velferdsav en nasjonalstat statene, basert som et fellesskap Statsbyggingen underpå prinsippet om av like statsborgeat borgerne også gravde mang en potensiell re”4 . hadde positive ret- nasjon. Nasjonsbyggingen tigheter i forhold denne typen går hand i hand med nas- Ved til nasjonens fellenasjonsdannelse jonsødeleggelse. søkonomi. absorberes altså mindre og underBegrepet nasjonsbygging i snevrere ordnede samfunn inn i de større og forstand viser til prosessen der ofherskende gruppenes kommunikafentlig myndighet gjennomtrenger sjonsnettverk, den viktigste indikanye samfunnsområder på den ene toren her er språktilpasning. Statsside, og utviklingen av politiske retbyggingen undergravde mang en tigheter og statsborgerskap på den potensiell nasjon. Nasjonsbyggingen annen. Det er et prosjekt for territogår hand i hand med nasjonsøderiell integrasjon basert på tre elemenleggelse. De to siste fasene bidrar til ter: nye former for offentlig myndigå styrke den nasjonale identiteten

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017


som ble dannet i modellens andre fase. Den siste fasen er også knyttet til klassekonfliktenes framvekst, med ulike typer splittelse mellom interessegrupper i produksjonsliv og marked. De to siste fasene utgår fra periferien, i motsetning til de to første. Her merker man tydelig inspirasjonen fra Halvdan Kohts tanke om at nasjonen blir “bredere og rikere i takt med at nye klasser kjempet seg en plass samfunnet”(5). Poenget er imidlertid at nasjonsbyggingen er en sentrum-periferi konflikt; nasjonal konsolidering er trinn i innbyggernes politisk deltagelse, parallelt med at ikke-integrerte motkulturer i periferien svekkes. Hver utviklingsfase skaper motsetninger som avleiret seg som arkeologiske lag i den politiske tradisjonen, uten at sporene etter de gamle kløftene forsvinner. Politikkens innhold på et gitt tidspunkt utgjøres derfor av et komplisert samspill mellom kryssende konfliktlinjer, forskjellige i ulike land ut fra geografiske, økonomiske og kulturell-historiske betingelser, som enten forsterker hverandre (der f.eks. klassestrid, religionsstrid og språkstrid faller sammen) eller som demper hverandre der konfliktlinjene går på tvers.

Nasjonsbygging nedenfra

Utgangspunktet for den kulturelle nasjonsdannelsen er stereotypier ,”myter” og ”erindringer”, ”symboler” og ”verdier”, som karakteriserer mentaliteten hos sosiale grupper og befolkninger på ulike tidspunkt, som “ofte definerer nasjoner og gjør dem forskjellige fra hverandre. Disse… krever en studie av før-moderne etniske enheter, fordi det er her, framfor alt, at vi kan oppspore det avleirede forråd av kollektive erfaringer”6 . Når disse elementene foreliger på høyt sosialt plan kalles de proto-nasjonalisme, de er motstandsdyktige mot endring, men kan også tilpasses nye omstendigheter og tilskrives et annet meningsinnhold og nye funksjoner. Territoriell patriotisme i før-moderne tid, var begrenset til medlemmene

Eidsvold 1814. Maleri av Oscar Wergeland fra 1885

av den politisk priviligerte herskende hengig variabel. Dette kan skyldes at klassen. Før nasjonalitetsprinsippets Øst-Europa bare summarisk dras inn tidsalder hadde nasjonen blitt sett på i modellene. Her ville han ha funnet som en politisk enhet som omfattet tallrike eksempler på det. Typisk for alle medlemmer av adelen uavhenSentral- og Øst-Europa var nasjoner gig av deres språk eller etniske bakmed en ukomplett sosialstruktur, grunn. Den impliserte imidlertid som manglet en egen overklasse ved gjerne identitetsmarkører som seinebegynnelsen av det 19. århundret re ble tatt over av medlemmene av de og var uten en egen historisk-polimoderne nasjoner. Etter den franske tisk ramme. Der kunne nasjonalisrevolusjon var namen, eller snaresjonen ”det suvepatriotismen, I Norge falt forsvaret av re rene folk”, fellesopptre som uavskapet av likestilte selvbestemmelsesretten og hengig variabel i borgere. nasjonalstaten sammen nasjonsbyggingsNorge med kampen for politisk prosessen. Men en statsbæligger nærmere demokrati. rende elitekultur den historieløse var likevel ikke det nasjon enn den eneste verdisystemet politisk lojalitet historiske, selv om føydalismen var kunne reorientere seg etter. I store eliminert og den fremmedkulturelle deler av Europa hadde det store muloverklassen utgjordes av koloniadti-etniske imperiet og de små statsminstrasjonens embedsverk, ikke et løse folkegrupper vært vanlige poliagrart basert aristokrati. Norge var tiske organisasjonsmønstre. Rokkan først en halvkoloni (”undertrykt namanglet en analyse av forskjellene sjon”), så et land som manglet full mellom de politiske systemene som nasjonal suverenitet (1815-1905). I oppsto før nasjonalismens tidsalder Norge førte dette til at forsvaret av og de som oppsto som del av de paselvbestemmelsesretten og nasjonaltriotiske bevegelser - som ofte var altstaten ble et venstreorientert prooverveiende politisk opptatt av nasjosjekt, som falt sammen med kampen nal overlevelse og likhet. Han spurte for politisk demokrati. ikke hvorvidt nasjonsbygging kunne betinges av nasjonalisme som uavNasjonsbyggingen foregikk derfor

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

27


langs to hovedveier. Miroslav Hroch, som i likhet med Rokkan bygger videre på Karl Deutsch klassiske arbeid, kan her hjelpe oss til å forstå den andre veien7 . På det tidspunktet de ble omdannet til moderne nasjoner, framhever Hroch, hadde nasjoner som fulgte den andre veien til nasjonalstaten tre kjennetegn: (1) Hadde ingen herskende klasse fra sin egen etniske gruppe, slik at sosialstrukturen var ufullstendig; (2) de bebodde ikke en administrativt definert politisk underenhet som overensstemte med den etniske befolkningens utstrekning; (3) manglet en kontinuerlig tradisjon for kulturproduksjon på sitt eget språk. På grunn av disse svakhetene frigjorde ikke den kapitalistiske utviklingen disse nasjonene, men plasserte dem Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple. Maleri fra 1830 under en ny fremmed herskende klasse, et borgerskap med en annen rundt 1850, mest eksplisitt i de deler kollektiv tilhørighet som allerede etnisk bakgrunn. Dette åpner for en av verdensdelen der det var politiske eksisterte og som stater og nasjoner andre variant av nasjonal identitetskamper for samling eller uttreden fra kunne mobilisere og få til å fungere i og nasjonsbygging. Nasjonsbygginstørre stater. Dets tre hovedelementer makro-målestokk 10. Nasjonsbygging gen fant her sted i form av en kamp var de følgende: a) Nasjoner er naturnedenfra forutsetter også at lojalitet for like rettigheter, for et eget nasjolige fenomener: verden er inndelt i et overføres fra mindre mer primærprenalt språk, for politisk frigjøring og endelig antall nasjoner, disse enhetegede enheter, famile, stamme, klan, selvstendighet, så vel som del i den ne har kollektive særpreg som skiller og nabolag til større overgripende, økonomiske velstanden. Hroch kaller dem fra hverandre; b) nasjonene er men samtidig mer abstrakte, enheter. dette en kamp for å få de kjennetegn basert på objektive kjennetegn som Det forutsetter en langvarig virksompå full nasjonal eksistens som man språk,religion og kultur; c) det eneste het for å knytte de potensielle medmanglet. Man må derfor skille mellegitime politiske regimet er et regilemmene av nasjonen til hverandre. lom nasjonal identitet i en herskenme basert på nasjonal selvbestemBegrepet forestilte fellesskap som Bede klasse og i en melsesrett.(9) nedict Anderson lanserte, er jo ikke liten nasjon. DenNasjonsbygging nedenså dumt. Man kan knapt personlig ne veien ble fulgt Også blant de kjenne alle sine landsmenn, selv om fra forutsetter at lojalitet av nasjoner som ikke-dominerende man identifiserer seg som norsk eller manglet en pro- overføres fra mindre mer nasjoner knyttet svensk etc. Det flytter oppmerksomto-nasjonal tradi- primærpregede enheter til nasjonal identiheten over på selve imagineringsprosjon i betydningen tetsbygging an til sessen. Slik både Karl Kautsky og større overgripende, mer ovenfor 8. et råmateriale av Lenin la avgjørende vekt på partiet

abstrakte enheter

Nasjonalitetsprinsippet tjente som mobiliseringsgrunnlag og legitimerte kampen mot både de gamle dynastiske stater og mot statsdannelser som ikke fallt sammen med det nasjonale kulturfellesskap. Det sier at stat og nasjon skal falle sammen og var et ferdig utviklet politisk prinsipp i europeisk politikk

28

”myter”, ”erindringer”, ”symboler” og ”verdier”, som fantes hos det illiterate befolkningsflertallet, slik de var nedfelt i f.eks. heltedikt, sagn og legender, religion, ritualer og former for kollektiv praksis, som kan bidra til å gi oss et mer håndgripelig inntak til det Benedict Anderson kaller forestilte fellesskap - de varianter av

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

og dets intellektuelle i utviklingen av den subjektive faktor i arbeiderklassen, har moderne nasjonalismeteori lagt vekt på intellektuelles virksomhet.11 . Miroslav Hroch skisserer tre strukturelle faser mellom begynnelsen og en vellykket avslutning på en nasjonal bevegelse, dvs. en gjennomsetting av


nasjonalitetsprinsippet i praksis, “ut fra karakteren og rollen til de som var aktive i den og graden av etnisk bevissthet som utvikles i gruppen som helhet”. I en tidlig akademisk periode, fase A, preges bevegelsen av forskere og intellektuelle som “oppdager” den etniske gruppen og legger grunnlaget for den seinere dannelsen av en nasjonal identitet. Kreftene vies i hovedsak til akademisk arbeid, uten at det framsettes særskilte nasjonale krav. I den andre perioden, eller den kritiske fase B, dukker det opp en ny gruppe aktivister, som forsøker å vinne over flest mulig av sine landsmenn til ideen om å danne en framtidig nasjon ved patriotisk agitasjon. Fase C er massebevegelsens stadium der flertallet av befolkningen er stolte av sin egen nasjonale identitet. Agitasjonen har nå hatt et gjennombrudd og gått over til å representere en bevegelse som er i stand til å nå nasjonale mål. Det er imidlertid på ingen måte en selvfølgelighet at en nasjonal bevegelse skal bli vellykket i betydningen av å nå fase C. For at en nasjonal bevegelse skal bli en massebevegelse, og en undertrykt nasjon skal få alle kjennetegn på nasjonal suverenitet kronet med en egen stat, kan den ikke forbli en bevegelse blant spesielt interesserte. Hrochs poeng er at den nasjonale identiteten må falle sammen med andre typer konflikter utenfor den nasjonale sfæren, som f. eks. økonomiske interessemotsetninger vis a vis den gamle, dominerende nasjonen i et territorium. X-faktoren kaller Miroslav Hroch konfliktsammenfallet. Det kan være klassekonflikter, men behøver ikke nødvendigvis å være det. Først under fase C oppstår en komplett sosialstruktur i den undertrykte nasjonen og den nasjonale bevegelsen

delte seg opp i en konservativ-klerikal, liberal og demokratisk fløy, som alle hadde sine egne program. Den nasjonale bevegelsen ble nå en arena for hegemonikamp og maktkamp. Nasjonalismen viste seg snart å være et flertydig fenomen og kunne ta seg flere ytringsformer. Avhengig av omstendighetene kunne den annekteres av konservative bevegelser og skilles fra den kampen for reformer som den opprinnelig var knyttet til.

Nasjonalitetsprinsippet – voluntaristisk og organisk nasjonsforståelse:

kerettighetserklæringen på blodsbånd. Man ble en del av den franske nasjon ved å slutte seg frivillig til republikkens prinsipper. Med Ernest Renans ord: ”Nasjonen er en daglig folkeavstemning” (1882). Rettighetene var politiske, eller politisk-juridiske. Hele poenget med dem var å sikre borgerne institusjonelle garantier. Ytringsfrihet forutsatte måter å sikre den gjennom. Menneskerettigheter innebar derfor også utforming av politiske programmer og politisk handling der slike rettigheter ikke var effektivt nedfelt i lovverket. Fram til første verdenskrig var menneskerettighetsbevegelsen lik statsborgerlig nasjonalisme. Et viktig poeng er derfor at menneskerettigheter helt fram til slutten av 1970-tallet har vært knyttet til nasjonalstatene12.

Disse hegemonikampene skyldes interessekonflikter, men de problematiske sidene ved nasjonalitetsprinsippet går også tilbake til spenningsforholdet mellom to ulike definisjoner ved dets røtter, knyttet Nasjonalitetsprinsippets andre rot til fortolkningen av folkesuverenivar basert på et kulturbegrep og tetsideen. En latent spenning var tilknyttes til tysk nasjonalisme, som stede mellom den individuelle frihet et direkte svar på og oppfatningen utfordringen fra Man ble en del av den av nasjonen som den franske revoet kollektiv som franske nasjon ved å slutte lusjon. Sentrale skulle styres i motseg frivillig til republikkens navn er Herder og setning til andre Fichte. Det var inprinsipper. nasjonale kollekspirert ikke minst tiv. Den ene defiav J. G. Herders nisjonen gikk tilbake til opplysningsfilosofiske refleksjoner om språket: tiden, det andre gikk tilbake til tysk det uttrykker en nasjons særegeromantisk nasjonalisme. Stikkordet ne tenkemåte, det er i seg selv den for den første, subjektive definisjon nasjonale tenkemåten, og uten en av nasjonen, er folkesuvereniteten nasjonal tenkemåte kan ikke nasjoog året 1789. Nasjonen var en ennalkarakteren dannes. Språket ble het basert på et frivillig fellesskap av tildelt misjonen å være symbolet på borgere, som sådan sto den i et motnasjonens kulturelle uavhengighet. setningsforhold til eneveldets prinIdeen om en kulturell nasjonalisme sipp og det gamle samfunns sosiale ble i samtiden karakterisert som ”vihierarkier. Dette kan også kalles for tenskapelig nasjonalisme”. Nasjonen den liberale, eller politiske, nasjonavar noe filologene fant fram til ved litetsideen. Den franske revolusjons å studere folkets språk, etnografeprogram, hvori den franske mennesne dets skikker og historikerne dets kerettighetserklæringen inngikk, var historie. Dets to hovedelementer var knyttet til nasjonalstaten, selv om at a) nasjonen var et organisk fellesde ble utformet i et universelt språk. skap: språket binder folket sammen Gitt den idèhistoriske bakgrunnen uavhengig av subjektive oppfatninfor den franske revolusjon i opplysger; b) nasjonen var unik. Dette står i ningstidens tenkning var det selvsagt motsetning til det subjektive prinsipp umulig å bygge den franske mennessom bygger på frivillig tilslutning. I

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

29


tysk nasjonalisme defineres spørsmålet om individuell frihet kort og godt vekk. Imidlertid var det ingen allmen enighet om språket som markør, religionen var, og er noen steder, en sterk konkurrent sammen med institusjonelle tradisjoner.

tigheter inngikk i forståelsen av å tilhøre en felles nasjon. Det styrket den statsborgerlige delen av den nasjonale identiteten. En mekanisme som I dag kan virke i motsatt retning, mot nasjonsnedbygging, kan - med en vri på Rokkan - være slik: hvis gamle nasjonalstatlige Kampen om å defellesskap svekkes, I tysk nasjonalisme finere innholdet vil nasjonalstaten defineres spørsmålet om ikke lenger funi det nasjonale individuell frihet kort ved nasjonalstagere som en beten, kom til å bli skyttende ramme og godt vekk av stor betydning. for borgerne (velKontrasten melferdskutt, konkurlom den voluntaristiske og organiske ranse i nedre deler av arbeidsmarkenasjonalismen skal imidlertid ikke det). Utvisking av statlige grenser er overdrives, snarere er de ytterpunken del av det nyliberale programmet ter på en skala der blandingsforhold og nedbygging av velferdsstaten KAN som regel finnes. Nasjonsideen vil være en konsekvens av belastningene alltid flyte langs et kontinuum meli folkevandringenes kjølvann. Som lom kulturelt og politisk fellesskap i følge av det, kan vi forvente at det praksis. Noen ganger nærmere den borgerrettslige aspektet ved nasjonaene enden av skalaen, noen ganger liteten svekkes, og at en etno-kulturell nærmere den andre avhengig av kongruppeidentitet styrkes. Dette utgjør tekst. Dette er nøkkelen til nasjonens sannsynligvis mye av høyrepopulismotsigelsesfullhet. Den nasjonale mens mobiliseringsgrunnlag. Noe markøren er alltid på sett og vis tilslikt skjedde først i det post-kommufeldig og bestemt av hegemonistrider. nistiske Øst-Europa, og så i deler av Vest-Europa. Trump oppfattes som utrykk for det samme i USA. Dersom Erfaringer lojaliteten til store grupper i framtiog nye konfliktlinjer da vil ligge et annet sted enn hos det I dag har globaliseringsprosjektets overgripende fellesskapet (som hos krise bragt det nasjonale spørsmålet storfamiler og klaner) vil også rettshøyt opp på dagsorden igjen. Det er staten som er forrimelig å spørre om krisa, knyttet Den nasjonale markøren utsetningen for å likebehandling av til demografiske er alltid på sett og vis borgerne, svekkes endringer, eurotilfeldig og bestemt av fordi den er bygget krisa, handel og på individers, ikke hegemonistrider globalisering, har gruppers medskapt – eller er i lemsskap. ferd med å skape - en ny konfliktlinje i samfunnet (i Rokkansk forstand), som kommer i tillegg til og lagrer seg over de gamle, som selvsagt ikke forsvinner av den grunn, men som vil påvirkes av den. Den nye konfliktdimensjonen knyttes til en konflikt mellom nasjonal suverenitet og internasjonal integrasjon av ulikt slag. Den er blitt kalt «den trans-nasjonale kløften13». For Rokkan ble nasjonen i fase 4 også et fordelingsfellesskap. En fordelingskonsensus om velferdsret-

30

Venstresiden bør som svar på dette kunne ha to tanker i hodet på èn gang. På den ene side betone det politiske, statsborgerlige elementet i nasjonalitetsprinsippet, når den framhever betydningen av nasjonal selvbestemmelsesrett. På den annen side er også et felles overgripende prosjekt, som regulerer samkvemmet mellom subkulturene, nødvendig. Det dreier seg om et positivt universelt prosjekt for

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

alle - om de spillereglene alle etniske kulturer må godta for å kunne leve sammen. Selv om vi vil trenge det norske kulturelle elementet - det gjør det lettere å bevare den tilliten velferdsstaten baseres på - , må vi være klar over at bruken av det kan disponere for rasisme. Jeg tror venstresiden ved å diskutere seg fram til en riktig kombinasjon av det subjektive og objektive elementet i nasjonen, vil få et grunnlag for å avgrense progressiv nasjonalisme fra høyreradikale og identitære prosjekter. Disse kan for så vidt framstå som ”venstreorienterte” ved å betone likhet innenfor sitt eget nasjonale fellesskap, men er høyreorienterte ved å betone eksistensen av et hierarki mellom etniske grupper innad i samfunnet og mellom stater. Nå må det skytes inn at sammenhengen mellom den organiske, kulturelle definisjonen og den etterfølgende tyske utviklingen er kompleks. Den moderne europeiske rasistiske anti-semittismen, som egentlig er temmelig ny - historisk sett – oppsto på 1870-tallet og var ferdig utformet rundt 1900. Herder selv var ikke rasist og hadde ingen forestilling om et rase- eller kulturhierarki, men mente hvert folk var programmert til å utvikle en egen unik og høy-

Germania. Maleri fra 1848, ukjent maler


verdig kultur, som forutsatte “separate utviklinger”. Det hadde vært en tysk debatt om ”jødespørsmålet”, om hvordan jøder kunne innpasses i den tyske Volksgeist, hvis man la kulturell identitet til grunn for statsborgerlige rettigheter, fra slutten av 1700-tallet av. Man vaklet mellom et ønske om at jødene skulle la seg ytterligere assimilere og en avvisning av at dette var mulig. Den eldre anti-semittismen, som vektla kulturforskjeller og hadde gjort konvertering til kristendommen til hovedkriterium, gjorde overgang mulig for jøder. Et liberalt perspektiv dominerte opprinnelig, selv om en dyp intoleranse mot jøder lå under overflaten. Selv håpet Herder at jødene ville la seg assimilere.

Tyske romantiske nasjonalister, som ble dominerende etter Napoleons invasjon, bygde videre på den kulturelle nasjonsforståelsen, men brøt med Herders toleranse. En overbevisning om at assimilasjon var umulig – en sterkere essensialistisk nasjonsforståelse – ble etterhvert styrket: “en tro på en evig Volksgeist som det var umulig å få del i gjennom akulturalisering (assimilering), særlig for jøders del, hvis vesenskjennetegn var den absolutte motsats til tyskernes … Völkisch nasjonalisme, mer enn evolusjonsbiologi, var kjernen i den anti-semittismen som oppsto fra 1870-tallet av 14 ”. I kjølvannet av 1. Verdenskrig skjedde det en ekstrem biologisering av

anti-semittismen, samtidig som den nye anti-kommunismen ble podet på en tysk nasjonalisme, som fra før hadde hatt anti-semittisme og pan-germanisme (imperialisme) som bærende elementer. Dette skapte et radikalt nytt og slagkraftig amalgam. En fullt utviklet rasisme må i tillegg til de essensialistiske forestillingene, likevel innholde en kobling til maktog utelukkelsespraksiser på grunnlag av rase. Dette utviklet seg over tid. I dag er rasismen blitt mer kulturalisert (kultur som essens) og ligger derfor, fra en synsvinkel, paradoksalt den opprinnelige tyske nasjonalitetsforståelsen nærmere enn nazismen gjorde. 15

1) For en oversikt over nasjonalismeteorier, se Smith, Anthony, Theories of Nationalism, 1971 og Øyvind Østerud. Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget 1994.

7) Deutsch, Karl. Nationalism and Social Communication. Cambridge, MA: MIT Press 1966.

2) For Rokkan baserer jeg meg her på Stein Kuhnle, Peter Flora, Derek Urwin. State formation, nation-building, and mass politics in Europe : the theory of Stein Rokkan : based on his collected works. Oxford: Oxford University Press 1999; Bernt Hagtvet (red). Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget 1987, samt min egen lettere gramscifisert presisering og anvending av modellen ut fra en russisk og sentral/øst-europeisk kontekst i Arne Kommisrud. Historical Sociology: A Rokkanian Approach to Eastern European Development. Lanham etc: Lexington Books 2009.

8) Hroch, Miroslav, “How Much Does Nation Formation Depend on Nationalism?” East European Politics and Societies, 4(1), 1990, p. 109.

3) For Miroslav Hroch baserer jeg meg her på, “From National Movement to the Fully-formed Nation. The nationbuilding process in Europe,” New Left Review 198, 1993; Social Preconditions of National Revival in Europe. A Comparative Analysis of the Social Composition of Patriotic Groups among the Smaller European Nations.Cambridge: Cambridge University Press 1986. Miroslav Hroch.“How Much Does Nation Formation Depend on Nationalism?” East EuropeanPolitics and Societies 4:1, 1990. Miroslav Hroch. Linguistic Conflicts in Eastern Europe and Their Historical Parallels. Prague: Charles University 1990. Unpublished. Hroch, Miroslav. Social Preconditions of National Revival in Europe. A Comparative Analysisof the Social Composition of Patriotic Groups among the Smaller European Nations. Cambridge: Cambridge University Press 1986, samt min egen gjennomgang i kap. 1 av Arne Kommisrud 2009 ibid. .

10) Om « proto-nasjonalisme nedenfra», se Eric Hobsbawn, Nations and Nationalism, Programme, Myth, Reality. Cambridge: Cambridge University Press 1990, s. 46–79.

4) Hroch, Miroslav, “From National Movement to the Fully-formed Nation. The Nation-Building Process in Europe.” New Left Review 198, 1993, p. 3. 5) Svendsen, Åsmund. Halvdan Koht. Veien mot framtiden. Oslo:Cappelen Damm 2013, s.123. Se også f. eks. Halvdan Koht. “Klassestrids-tanken I nytids-historia” I Halvdan Koht. På leit etter liner I historia.Oslo: Aschehoug & co (W. Nygaard) 1953, s. 14-22. 6) Smith, Anthony D. The Ethnic Revival. Cambridge: Cambridge UP 1981, pp., 185–212. 82. Anthony D. Smith. The Ethnic Revival. Cambridge: Cambridge UP 1981, pp. 185–212.Anthony Smith har skrevet en rekke bøker utenom disse, som kan konsulteres om de samme spørsmålene.

9) For skillet mellom det subjektive og objektive nasjonalitetsprinsipp, se Hans Kohn. Nationalism: Its meaning in History. New York: Van Nostrand 1955. Se også Anthony Smith. The Nation in History. Oxford: Polity 2000, kap. 1 og; Østerud, Øyvind, Nasjonenes selvbestemmelsesrett. Oslo : Universitetsforlaget 1984.

11) Anderson, Benedict. Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London: Verso 1986. 12) Se Samuel Moyn. The Last Utopia. Human Rights in History. Harvard, Mass.: The Belknap Press of Harvard University Press, kap. 1 og 2.. 13) For en drøfting av dette, se Lisbet Hooghe and Gary Marks. Cleavage Theory Meets Europe’s Crises: Lipset, Rokkan, and the Transnational Cleavage. University of North Carolina at Chapel Hill 2016. I Journal of European Public Policy, Special Issue 2017, «Theory Meets Crisis». http://hooghe.web.unc.edu/files/2017/04/Hooghe-Marks-Cleavage-theory-meets-Europes-crises_-Lipset-Rokkan-and-the-transnational-cleavage.pdf og Øyvind Østerud, «Rokkan mot Habermas», Nytt norsk tidsskrift 2003,s. 152-160. 14) Se George M. Fredrickson. Racism. A Short Introduction. New Jersey: Princeton University Press 2002, s. 69-74 og s. 87-90, sitat s. 89, 15) Se 2002 Enzro Traverso. The Origins of Nazi Violence. New York: The New Press 2003 og George M. Fredrickson. Racism. A Short Introduction. New Jersey: Princeton University Press 2002.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

31


BOKMELDING

Washington’s Long War on Syria Av Ivar Espås Vangen Den syriske borgarkrigen er uhyre komplisert, og det kan virke nærmast umogleg å forstå kva som eigentleg går for seg i det herja landet. Sjølv har eg sia 2011 prøvd etter beste evne å skape meg eit bilete av kva som er sant, kven som er dei «gode», og ikkje minst: kva skal ein som progressiv i Noreg i 2017 meine om det som skjer? Heilt frå første dag har eg vorte bombardert med forteljingar som motseier kvarandre, og gang på gang måtte innsjå at det eg nettopp las var feil, eller ganske enkelt «fake news», som det heiter seg i våre dagar. Det kan virke som at den einaste måten å danne seg eit eiget bilete, er gjennom å høyre på kva dei forskjellige sidene og deira fanklubbar har å seie.

i anna litteratur om landet og krigen.

Panarabisme, islamisme og imperialisme

Eit gjennomgangspoeng i boka er forteljinga om Midtausten som ein kampstad mellom tre kreftar: panarabismen, islamismen og imperialismen. Gowans’ tese er at dei to siste har inngått ein slags allianse mot førstnemnte. Denne tesen, i alle fall med Gowans vidare utbrodering, gjer absolutt meining når ein begynner å leite etter motiv. USA og andre større kapitalistiske land, har interesse av opne marknadar og fridom for private selskap til å eige Midtausten sine veldige naturressursar, eller i alle fall til å kunne investere og profittere på dei. Ein mogleg trussel mot dette vil vera om folket som bur i disse områda legg frå seg sekteristiske og andre konfliktar seg i mellom, og heller finn ut at dei sjølv skal bestemme i eiget hus.

Kva skal ein som progressiv i Noreg i 2017 meine om det som skjer?

Stephen Gowans, mannen som nyleg har skrive boka Washington’s Long War on Syria er definitivt ein av disse. På bloggen sin, «what’s left», har han gjennom fleire år stått som eit godt eksempel på den delen av venstresida som har stilt seg bak president Assad og den syriske Baath-staten. Han vil difor for mange enkelt bli avskrive som propaganda utan nokon verdi. Det er i så fall synd. Det er mykje viktig informasjon i boka, og fleire av perspektiva som er heilt naudsynte for å forstå heilskapen i borgarkrigen. Mange av dei er knapt nok diskutert

32

Ein ideologi som nettopp tok til orde for dette var baathismen. Forfattaren påpeikar kor underkommunisert sjølve baathismen, og kjernen i ho, altså at arabarane skulle sjå bort frå religiøse og stammemessige skilnadar, og heller foreine seg i kraft av å tilhøyra den same arabiske nasjonen, har vore i den vestlege mediedekninga av Syria. Vi har nærmast

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

vorte bombardert med skyldingar om diktatur, tønnebombar og «alawitt-dominans» i regimet, men aldri fått høyre kva baathismen går ut på, og korleis han skil seg fundamentalt frå dei USA-støtta shariadiktatura på den arabiske halvøy. Påstandar som nærmast skildrar alawitt-minoriteten Assad kjem frå som ein slags privilegert elite, blir sjeldan drøfta nærmare. Som Gowans påpeiker er det berre naturleg at Assad og far hans før han, vel folk dei er trygge på til posisjonar i statsapparatet med mykje makt. Dette treng ikkje bety at regimet dermed er «sekterisk». Mesteparten av regjeringa er sunni-muslimar, og det same ser vi i hæren. At alawittane, som forresten jamt over er ein av dei mest marginaliserte og fattigaste av landets minoritetar, der dei høyrer til i fjella i Latakia-provinsen i nordvest, har slutta opp om Baathpartiet i relativt større grad enn andre grupper, kan vera et teikn på at dei som minoritet sjølvsagt har interesse av eit statsstyre som avviser sekterisme som styreform. Gowans meiner at å bruke omgrepet «alawitt-dominert» om Syria, blir det same som å hevde Kennedys USA var «katolikk-dominert», eller at Sovjetunionen var «jøde-dominert». I tilfellet Syria bidrar slike skyldingar å tilsløre at det faktisk er islamistane som ønsker ein sekterisk stat kor kristne, sjiamuslimar og alawittar skal vera andrerangs borgarar. Boka gir også ei god beskriving av det islamistiske preget i opprøret heilt frå


Islamistane ønsker ein sekterisk stat kor kristne, sjiamuslimar og alawittar skal vera andrerangs borgarar demokratiske, berre fordi dei kunne vise til at det sat folk frå forskjellige parti i nasjonalforsamlinga. Alle med ordinær vidaregåande utdanning veit at det trengs betydeleg meir for å oppnå eit ordentleg demokrati. At Syria er mykje nærmare dette enn for eksempel Saudi-Arabia, endrar ikkje på det.

2011. Gowans set det i samanheng med tilsvarande opprør og terror frå Det muslimske brorskap tidlegare i historia. Han påviser også korleis dette heile vegen har vorte støtta utanfrå, særs frå USA. Den såkalla «moderate» og «demokratiske» opprørsrørsla kommentatorar og andre forsøkte å teikne fram i vesten har aldri eksistert, utanom kanskje i dei kurdiske områdane, som for så vidt er lite gjenstand for drøfting i boka. Boka er i alle fall ein god vaksine mot utopisk revolusjonsromantikk lausrive frå verkelegheita. Ein antiimperialistisk venstreside som verken evnar å sjå forskjell på islamistar og demokratiforkjemparar, eller skjønne kva hovudmotsetninga i Midtausten anno 2017 er, kan ikkje vera liv laga.

Dårleg forståing av diktaturet

Det er også svakheitar ved boka. Forfattaren er synleg opptatt av å forklare korfor Baath-statens autoritære sider har fått fotfeste. Han gjer disse ein forståeleg funksjon, tatt i betraktning korleis Syria har vore trua av Israel og USA utanfrå, og av islamismen på heimebane. Han gjer også ein god jobb i å vise sider ved baathismen vi ikkje får høyre om så mykje, for eksempel velferdspolitikken. Derimot har han ein dårleg, eg har lyst å si naiv, forståing av kor repressiv staten var for heilt vanlege borgarar, og kor lite reelt demokratiet i staten har vore, også etter dei demokratiske reformane frå 2012. Her kan det virke som at Gowans går i same felle som dei som meiner dei tidlegare Warszawapaktlanda var

Eit anna problem med boka er at ho gjentek dei same poenga fleire gongar. Det er kanskje ein pedagogisk hensikt bak, men akkurat her føler eg at eg som lesar blir undervurdert. Slik eg ser det er boka ein god innføring i kva USAs motiv i Syria er. Ho avkler meisterleg alt tøvet om at krigen handlar om Vestens usjølviske kamp mot den slemmaste diktatoren i Midtausten. Gowans har ein god og utførleg analyse av det større internasjonale biletet, som kanskje er det viktigaste for oss som jobbar frå Noreg. Like fullt øydelegg han for seg sjølv med å gå for langt i å rettferdiggjera Assads diktatur. Alt i alt vil eg tilråde boka her som et supplement for folk som allereie har lese og kan ein del om krigen. Elles kan ein få eit blankpolert og feilaktig inntrykk av eit samansett regime som så mange andre har vorte fanga av militærstatens logikk.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

33


BOKOMTALE

Trusselen fra Saudi-Arabia må tas på alvor Av Aslak Storaker

Carl Schiøtz Wibye: Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørkenen radikaliserte islam. Gyldendal 2017 Carl Schiøtz Wibye var Norges ambassadør i Saudi-Arabia fra 2009 til 2014. I boka «Terrorens rike» tar han et oppgjør med åssen Saudi-Arabia sprer reaksjonære og voldelige tolkninger av islam. Wibye skriver at dagens al-Qaida og IS er dypt inspirert av den saudiske wahhabismen.

Wahhabismen i Saudi-Arabia

Saudi-Arabia styres av en allianse mellom den eneveldige kongefamilien al-Saud og et reaksjonært presteskap som bygger på læren til Muhammed ibn Abdul Wahhab (1703-1792). Wahhab ville renske islam fra folkereligiøsitet og modernitet som brøyt med åssen han mente at muslimene hadde levd på profeten Muhammeds tid. Wahhab mente at alle muslimer som ikke fulgte hans fortolkning av islam var frafalne og kunne drepes. I 1744 allierte han seg med emiren Muhammed ibn Saud. Saud påtok seg å styre etter Wahhabs lære, mot at Wahhab erklærte at enhver muslim har plikt til å adlyde en hersker som ikke legger hindringer i veien for islam, og erklærte jihad mot naboemiratene. Wibye framhever hvor obskur wahabbismen var i datidens islamske

34

verden. Han skriver at den alminnelige oppfatningen var at «wahhabiene var en fanatisk sekt av kjettere som hadde forlatt islam ... Wahhabs påstand om at alle andre muslimer enn dem selv skulle ha vært frafalne og avgudsdyrkere ... ble ansett som absurd». Det var først etter at saudierne begynte å få penger og våpen fra Storbritannia at de blei i stand til å innta Mekka og etablere Saudi-Arabia.

Fra 1973 til 2002 overførte saudierne 87 milliarder dollar til wahhabi-prosjekter i andre land, mer enn Sovjetunionen brukte på å spre kommunismen under den kalde krigen. Wahhabismen i verden

Fra 1938 gikk saudierne inn i et samarbeid med USA om å utvinne landets olje. Pengene har de brukt på å spre sin hatefulle versjon av islam over hele verden. Fra 1973 til 2002 overførte saudierne 87 milliarder dollar til wahhabi-prosjekter i andre land, mer enn Sovjetunionen brukte på å spre kommunismen under

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

den kalde krigen. Fra 1982-2002 bidro Saudi-Arabia til å bygge mer enn 1500 moskeer og mer enn 2000 islamske institusjoner i utlandet, blant annet i Europa. Siden 1985 har saudierne spredt mer enn 250 millioner eksemplarer av Koranen i en kommentert versjon der wahhabienes hatefulle tolkning av omdiskuterte vers står skrevet inn i margen. Titusenvis av utenlandske studenter har blitt uteksaminert i religiøse studier ved wahhabittiske skoler i Saudi-Arabia. Fortsatt lærer saudiarabiske barn på skolen at jøder og kristne er fiender av muslimer og at en ikke må inngå vennskap med dem, og at det er riktig å drepe homofile, frafalne, polyteister og ekteskapsbrytere. Hva av dette er relevant for oss i Norge? Wibye anbefaler tre tiltak for å motarbeide wahhabismen: At gudstjenestene i moskeene bør foregå på norsk, at vi må hindre saudisk innflytelse over muslimske miljøer i Norge, og at vi bør få på plass en norsk imamutdanning så snart som mulig. For oss på venstresida er det også naturlig å kreve at Norge stanser salg av militært utstyr til Saudi-Arabia og aktivt fordømmer Saudi-Arabias aggresjon mot Syria og nabolandet Jemen. Venstresida må støtte opp om kampen mot reaksjonær islamisme like selvfølgelig som vi kjemper mot høyreekstremismen.


Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no

for kr. 200,/ pr. år får du bladet i posten og samtidig støtter du foreningens solidaritetsarbeid Cubaforeningen i Norge www.cubaforeningen.no teenger2@online.no

Norsk sikkerhetspolitikk har ligget fast forankra rundt et dogme om at Norge er nødt til å støtte opp om USA for at USA til gjengjeld skal beskytte oss mot Russland. Siden 1949, som medlemmer av NATO, siden 1999 ogsåsom deltakere i USA- og NATO-ledede militære operasjoner utenfor eget territorium. Men er det gittat Norges sikkerhet trygges best ved å knytte den så tett opp til amerikansk politikk? I “Sikkerhetspolitiske veivalg” gir 13 aktivister og eksperter en kritisk drøftelse norsk sikkerhetspolitikks praksis og ideologi.

Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere

Kan bestilles fra forlagets hjemmeside progressivt.no eller din lokale bokhandel for 200,- kr per bok.

Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

35


RETURADRESSE Sosialistisk fremtid Boks 131 5804 BERGEN

Noreg i Syria Du lagnadstunge land, Syria som alle ville gripe, men ingen får Du lagnadstunge land, Syria der ditt folk vil ha fridom, men ikkje rår Du lagnadstunge land, Syria som blør så valdsamt, utan ende Du lagnadstunge land, Syria her kjem framande inn, og er ingen frende Mitt vesle land der nord, Noreg som alle veit diltar så veldigt, etter dei store Mitt vesle land der nord, Noreg der mi regjering sender i krig og vil Syria borde Mitt vesle land der nord, Noreg som også blør, men av dårleg samvit Mitt vesle land der nord, Noreg her kjem det neiggu meg, ingen skamvit Mitt vesle land der nord, Noreg du sender soldatar i imperialismens hegn og du, Mitt vesle land der nord, Noreg kva er det du vil, gjere alle til blodigaste tegn?

Ivar Jørdre

36

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2017

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk framtid nr 3 2017  

SF nr. 3 2017 diskuterer om nordisk samarbeid kan utgjøre et alternativ til NATO og EU.

Sosialistisk framtid nr 3 2017  

SF nr. 3 2017 diskuterer om nordisk samarbeid kan utgjøre et alternativ til NATO og EU.