Issuu on Google+

sosialistisk framtid 2 / 2012 - LØSSALG KR. 30,-

KAPITALISMEN I KRISE VISJONER OG ALTERNATIVER

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

1


Bryt med kapitalismen! Vi sa det ofte før. Men det var før de fleste sosialistiske land konverterte til kapitalismen. Etter at finansboblene sprakk i 2001 og 2008 har ropene igjen steget fra folkedypet i kapitalistiske land utenfor Norge. Først spontant, men nå mer organisert. Occupy Wall Street bevegelsen begynte i New York City høsten 2011. Den har fått mange avleggere rundt om i verden. Gjeldskrisen utenfor Norge kaster store deler av befolkningene ut i arbeidsledighet og ut på gatene i protest. I Hellas og Spania har det vært flere generalstreiker. Parolen er klar: Bryt med kapitalismen! Mange finansanalytikere sier det samme med andre ord. l den svenske dokumentaren “Överdos - den kommande finanskrisen” av filmskaperen Johan Norberg, uttaler flere analytikere seg. Den verdensomspennende gjeldskrisen kan ikke løses med samme metode som de forrige, simpelthen fordi løsningen er blitt problemet: ”redningspakkeboblen”. Når den sprekker, og det er bare spørsmål om tid, vil konsekvensene bli så store at ”stater kan gå under”. Kapitalismen i sin statsmonopolistiske og imperialistiske fase kan ikke lenger løse krisen innenfor sitt eget system. Vil kapitalismen bryte med seg selv, av seg selv? Neppe. De har fortsatt et våpen; krig og fascisme. Men hva skal til for at slike kraftige rop skal bli noe mer enn en parentes i historiebøkene? Å bryte med kapitalismen er ikke det samme som at man automatisk får et bedre samfunn. Med

de erfaringene vi nå har, vet vi at ingenting går automatisk. Et brudd med kapitalismen kan ikke bare være en fornektelse av kapitalismen. Det må være en overskridelse der vi også bevarer det gode fra kapitalismen over i et nytt samfunn. Norge er et av de høyest utviklede kapitalistiske land verden noen gang har sett. Vi har gode velferdsordninger som er bygget opp gjennom store sosiale reformer og det arbeidende folks bidrag til felleskassen. Men bruddet med kapitalismen går ikke bare gjennom nye sosiale reformer. En overskridelse av kapitalismen går gjennom en kvalitativ endring av eiendomsforhold og en kvalitativ forbedring av demokratiet der forvaltning av fellesskapets ressurser gjøres av de som skaper dem. Det dreier seg om at folket som helhet erobrer makta og utøver den. Da har vi muligheter til å bryte med det ”borgerlige samfunn” og skape det ”menneskelige samfunn” som Marx også kalte det framtidige samfunn. Da begynner menneskets egentlige historie, en historie som bringer menneskeheten i et riktigere forhold til seg selv og til naturen. Om menneskeheten skal overleve, er ikke minst forholdet til naturen like viktig å endre som forholdet mellom menneskene. Den revolusjonære virksomheten for å oppheve kapitalismen er en frigjøringsprosess. Teknologien har allerede skapt forutsetningene. Det er vår oppgave å gjøre noe med det. Jan Selmer Methi

INNHOLD Hva slags krise? av Hans I. Kleven s.4 Intervju med Saliba Mourad av Patrik Paulov s.6 “Venner av Syria” går for blodbad av Torgeir Salih Holgersen s.8 Ein proutistisk visjon for eit sosialistisk Noreg av Edvard Mogstad s.12 Det sosialistiske samfunnet av Torstein Dahle s.15 Den antimonopolistiske strategi av Hans I. Kleven s.21 Et økokommunistisk manifest av Pål Steigane s.25 Det nye Cuba - bokomtale av Terje Enger s.28 Norske motstandskvinner av Kjell Underlid s.30 Media i krig av Oscar Dybedahl s.33

Sosialistisk

framtid Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Opplag: 700 Trykk: A2G Grafisk AS. Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

2

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter. Redaksjon: Marcos Amano, Henrik Carlsen, Oscar Dybedahl, Kenneth Olsen og Aslak Storaker. Redaktør: Aslak Storaker. Layout og forside: Kenneth Olsen, Henrik Carlsen Redaksjonen avsluttet: 12.04.2012

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Utgis med støtte fra


GLIMT FRÅ VERDA

Manmohan Singh, Dmitri Medvedev, Hu Jintao, Dilma Rousseff, Jacob Zuma Foto: flikr, Blog do Planalto

FNs mål om drikkevatn er nådd Alle land i verda forplikta seg i 2000 til å oppnå eit sett med utviklingsmål som kallast tusenårsmåla, innan 2015. Stadig fleire av dei fattige i verda får tilgang til rent vatn. Dermed er det første av tusenårsmåla nådd. Rapporten «Progress on Drinking Water and Sanitation» viser at 89 prosent av befolkninga i verda, drygt 6 milliardar menneske, no har tilgang til reint drikkevatn. Innan 2015 reknar ein med at talet er 92 prosent, ifølgje UNICEF. ABC Nyheter Sprøytemiddel knytt til biedød Det har for første gong blitt vist at vanlige plantevernmiddel alvorleg skadar bier ved å øydeleggje deira vidgjetne evne til å navigere heim. Ny forsking knyt pesticid sterkt til den alvorlege nedgangen i honningbiebestanden i USA og Storbritannia – eit fall på om lag 50% dei siste 25 åra. Tapet utgjer eit trugsmål mot mattilførselen sidan bier pollinerer ein tredel av maten vi et. Forskarar fann at bier som fekk i seg eit pesticid hadde ein 85% reduksjon i talet på dronningbier som bolet deira produserte, medan ei anna studie viste ei dobling i ”forsvunne” bier – dei som ikkje klarte å returnere frå mathamstringsturane. Tyskland, Italia og Frankrike har suspendert viktige insektmiddel på grunn av slik frykt. The Guardian Ingen bevis for at Iran søkjer atomvåpen Både Mossad og CIA innrømmer at det ikkje fins nok bevis til å avgjere om Iran bygger ei atombombe, i følgje New York Times. Ein ikkje namngjeven, tidlegare framståande CIAtenestemann fortalde avisa: ”Mossad er ikkje usamd med USA om [det iranske] våpenprogrammet”. Konsensusen mellom amerikanske etterretningsorganisasjonar er framleis at Iran stansa atomvåpenforskinga for fleire år sidan. Iran insisterer på at atomprogrammet deira er fullstendig fredelig og lovar å ikkje gje det opp uansett pris. Irans øvste leiar Ayatolla Ali Khamenei har gjentekne gongar sagt at atomvåpen er i strid med islam. Ha'aretz / Russia Today / Foreign Policy

– Norge bruker meir pengar på å øydelegge enn å redde regnskogen Den norske regjeringa brukar 3 milliardar kroner i året på å bevare regnskogen. Samtidig investerer oljefondet 27 gongar meir i fleire titals selskap, som skadar regnskogen, viser ein ny rapport frå Regnskogsfondet. I 2011 investerte oljefondet nesten 82 milliardar norske kroner i 73 selskap som Regnskogsfondet og Naturvernforbundet meiner er blant miljøverstingane når det kjem til regnskogsøydelegging. – Vi slår veldig kraftig ned med den eine handa og hjelper forsiktig med veslefingeren. Dette er svært alvorleg for lokalbefolkninga i landa som er offer for desse investeringane, seier Lars Løvold, dagleg leiar i Regnskogsfondet. NRK Sol tar snart igjen atomkraft Solenergi er i medvind, og den globale marknaden vaks med 40 prosent i 2011. Fortsetter veksten, vil elektrisitet produsert med solenergi vere på nivå med atomkraft i 2020. Ein slik formidabel vekst er mogleg, fordi prisen på produksjon og sal av solkraft har falle meir enn 70 prosent dei tre siste åra. Prisen på elektrisk solkraft ligg no på rundt 1 krone per kilowattime inkludert nettkostnader. Det betyr at solkraft er blitt konkurransedyktig med kull, olje og gass i mange delar av verda.  Folkevett BRIKS seier dialog er det einaste svaret for Syria og Iran Ved avsluttinga av det fjerde toppmøtet til BRIKS i den indiske hovudstaden New Dehli, understreka leiarane at dialog er den einaste måten å nå ei løysing på Syria-krisa og atomspørsmålet i Iran. Dehli-erklæringa som vart sendt ut ved slutten av toppmøtet reflekterte den samla oppfatninga til BRIKS-landa om desse brennaktuelle spørsmåla, noko som set dei opp mot den vestlege framgangsmåten med sanksjonar og spekulasjonar om valdsbruk for å løyse komplekse globale spørsmål. BRIKS-landa står for 40% av det globale BNP

og har nesten halvparten av befolkninga i verda. I erklæringa gjev leiarane uttrykk for ”djup otte for den noverande situasjonen i Syria”, medan dei ber om ”ein omgåande slutt på all vald og brot på menneskerettar i landet” og ønskjer velkomen utnemninga av Kofi Annan til spesialutsending for Syria-krisa og støttar han i hans framstøyt for å spele ei rolle for å få i stand ei politisk løysing. ”Vi var samde om at ei varig løysing i Syria og Iran berre kan finnast gjennom dialog”, sa den indiske statsministeren Manmohan Singh i ein avsluttande uttale. Times of India Militæret tar makta i Mali Ingen folk blei meir påverka av Muammar Gadhafis fall enn Tuaregane, ein stamme av ørken-nomadar med eit folketal mellom 1,5 og 3 millionar spreidd over grensene til fleire land. Tusenvis av tuaregar hadde flytta til Libya for å arbeide og mange hadde blitt med i Gadhafis hær. Då opprørsstyrkane tok over makta, flykta tuaregane sørover gjennom Sahara, og returnerte til heimstadane sine i Niger, mali, Burkina Faso og Algerie. Mange tok med seg våpna dei hadde som soldatar i Libya. I eit opprør som byrja i januar, vann tuaregane raskt fram mot hæren i Mali. Dei maliske militære klaga på at dei ikkje hadde nok våpen til å motverke den nordlege oppstanden, og dei unge offiserane som tok makta i eit statskupp i mars ser ut til å ha gått leie av styresmaktene sin manglande evne til å ta kontroll over det ville nord. Gadhafi besøkte tuareg-område, kasta om seg med sine petrodollar, støtta opprørarane og mekla fredsavtalane frå 2009 som avslutta tuaregopprøra i Niger og Mali. Ekspertar uroar seg for at tuaregane kan bli enkle samarbeidspartnerar for al Qaidas nordafrikanske avdeling, al Qaida i Maghreb, ein spøkelsesaktig bande som har utført kidnappingar av vestlege i Mali og Niger og har angripe militærbasar i Algerie. Miami Herald

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

3


AKTUELT

Hva slags krise? Hans I. Kleven I publikasjoner og medier lyder det unisont: den nåværende økonomiske krisen er ei “finanskrise”. Her ligger det ideologiske undertoner. I stillhet forbigås og forties det essensielle, nemlig at vi har å gjøre med ei total krise i det kapitalistiske reproduksjonssystem, som omfatter så vel produksjon, sirkulasjon (vareomsetning og handel) og pengesystem/finanssystem (herunder omsetning av verdipapirer). For å bruke formelspråket P(enger) - V(arer) - Produksjonsprosess - V(arer) P(enger). For at systemet skal fungere normalt må alle disse leddene fungere, dvs. ingen stopp i noen av dem. I “Kapitalens” tredje bind, som har den beteknende tittel “Kapitalens totalprosess”, viser Marx hvordan de enkelte elementer danner et sammenhengende og nødvendig hele. I vår tid er dette tilfelle mer enn noen gang i kapitalismens histrorie - og det globalt.

sikre verdiformering av den overakkumulerte, brakkliggende pengekapital, låneinvesteringer som med renter skal tilbakebetales gjennom skattemidler som det arbeidende folk må utrede. Men tilbakebetalinga vanskeliggjøres nå - ja, delvis umuliggjøres - på grunn av massearbeidsledighet, “innsparinger” i kjempeformat over statsbudsjettene. (Jeg viser til Skottebergs artikkel om gjeldskrisa i siste nummer av “Sosialistisk framtid”.) Disse og andre tiltak reduserer kjøpekrafta til et minimum. Mer enn noensinne, og i utvidet betydning og omfang, får vi sanne Lenins ord: “Kapitalismens hovedproblem er markedsproblemet”.

Bankene og pengemagnatene har blant annet gjennom statslån prøvd å

På spørsmålet fra avisa om hvilken rolle den oppsvulmende firnans-

På grunn av grunnmotsetninga mellom kapital og arbeid - fortettet i den uforlikelige motsetning mellom profitt og arbeidslønn - har kapitalismen aldri greid å finne noen virkelig løsning på avsetningsprobJa, krisa som kapitalismen er inne i nå er ei krise i hele dens økonolemet. De periodiske overproduksjonskriser har kommet og gått og miske system. Den omfatter så vel industrien, som eksporten, kommet igjen, med mer eller mindre regelmessige mellomrom. Men i finanssektoren og arbeidsmarkedet - og dag er dette motsetningsforholdet ikke bare “Mer enn noensinne, og i utvidet be- skjerpet, men har sammenheng også med får dessuten sterke politiske og ideologiske ringvirkninger, særlig i stater som er på andre nå uløselige problemer i kapitalismens tydning og omfang, får vi konkursens rand. (Bare på ett område går det økonomi. Og krisene har en tendens til å sanne Lenins ord: “Kapitalismens så det suser, nemlig på våpenproduksjonens bli permanente og ikke en gang midlertidig hovedproblem er markedsproblemet” løsbare, som de tross alt har vært siden den og våpenhandelens felt, der to amerikanske rustningkonserner leder an.) Den økonoførste overproduksjonskrisa så dagens lys i miske krisa reflekteres i ei politisk krise som 1825. blant annet kommer til uttrykk i at teknokrater fortrenger politikere for “bedre” å mestre problemene, samtidig som spontane masMer og mer likner kapitalismen trollet som satt fast med halen i stubsedemonstrasjoner og -opptøyer preger bildet i flere land. ben: Det fikk halen løs, men så satt nesa fast, det fikk nesa løs, men så satt halen fast … Dette innebygde problemet forsto Marx perfekt, som At krisa får den misvisende merkelappen “finanskrise”, også av den amerikanske marxistiske polit.-økonomen Richard D. Wolff økonomer og politikere på “venstresida”, har sin grunn i overflatisk (Professor ved University of Massachusetts) bemerker i et intervju med betraktning av en ekstrem overakkumulasjon av pengekapital som ikke “Neues Deutschland” den 22. februar i år under overskrifta “Stormens lenger finner tilfredsstillende profitable investeringsvilkår i noen seksentrum er i bevegelse”. Når kapitalistene får mulighet til å redusere tor, sjøl ikke i finansspekulasjonens sfære. Den spekulative kapitalen lønnskostnader (og staten attpåtil setter i gang med nedskjæringer i har imidlertid hatt en eventyrlig blomstring og vekst, særlig fra 1990 velferdsgoder), og gjennom masseoppsigelser og automatisering av til 2010. Det kan nevnes at omsetninga med “syntetiske finansprodukproduksjonen skaper en økende hær av arbeidsløse, håper de samtidig ter“, derivater, i dette tidsrommet økte med det tre-hundre-dobbelte, å oppnå mer profitt. Men som Wolff sier (han har da først og fremst fra to til 600 milliarder dollar. Bak disse tall ligger en spekulasjon som USA i tankene, men også EU, hva gjelder sysselsetting er Norge foreløhar gått langt over sine bredder. Penger plasseres på børsen i stadig pig et unntakstifelle): kapitalistene glemmer da, at det reduserte antall mindre grad for investeringer i verdiskapende formål, men for å inngå arbeidere med lavere lønn ikke lenger kan kjøpe hva de produserer. veddemål om stigende eller fallende kurser - av penger gjøre mer Det kapitalistene oppnår ved lønnssenkning og automasjon blir et penger, eller for å bruke Marx` formel: P - P`. Elektronisk - gjennom problem for dem. Reallønna i USA i dag ligger på samme nivå som dataannleggene - kjøpes og selges aksjer og andre verdipapirer for i seint på 1970-tallet! “Men da produktiviteten stadig økte, opplevde vi løpet av mikrosekunder å utnytte sjøl de minste kursdifferenser. For å en profittboom uten sidestykke. Derfor har også avgrunnen mellom drive børsnoteringene i været og å høyne vinningssjansene simuleres fattig og rik utvidet seg så mye. Det fant sted ei fundamental forskyvetterspørselen. Det dreier seg ikke om fysisk anskaffelse. ing i relasjonene mellom kapital og arbeid.”

4

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


AKTUELT

Foto: Flickr

sektoren spilte - ble “kreditten her generert, med et lukket tomrom mellom økt produktivitet og stagnerende etterspørsel?”, svarer Wolff: “Når rikdom flyter stadig sterkere fra lønnstakerne over i hendene på det øverste sjikt av konserner, managers og superrike, da vokser finanssektoren raskt, for å dekke det voksende behover for tjenesteytelser for denne lille delen av befolkninga. Men vi må også huske på, at massen av arbeidere hadde vennet seg til stigende lønninger.” (Slik som mange norske lønnstakere i dag.) ”Derfor trudde mange på De forente staters enestående stilling som et ’Guds utvalgte land’.- der du gjennom hardt arbeid kan leve bedre enn foreldrene dine, og hvor barna dine kan få det bedre enn deg. Alt dette fra 1970-åra er nå slutt.” Det er slutt med den amerikanske drømmen. I USA, som i Vest-Europa flyttes arbeidsplasser ut samtidig som produksjonen og andre næringer automatiseres. Følgen er at etterspørselen etter arbeidskraft - og dermed også etter varer - sakker akterut. De enorme investeringene i ny teknologi som fant sted i USA i 1980- og 1990-åra finner ny standplass andre steder, blant annet i India og Kina.

åra har hverken arbeiderklassen eller venstrekreftene våget åpent å stille spørsmål ved landets økonomiske system. Det har vært partielle protestbevegelser: fra fredsbevegelsen, fra kvinnebevegelsen, fra afroamerikanere, immigranter etc., men ikke noe direkte angrep på systemets grunnsetninger - og de fundamentale urettferdigheter som var og er et resultat av systemet. Derfor mener Wolff at “Occupy-bevegelsen er så ekstremt viktig, som den første massebevegelse i løpet av et halvt århundre som har rykket kapitalismen som helhet i sentrum for sin agenda. Dette førte til at millioner liketenkende amerikanere fikk se at de ikke er aleine. Men det førte også til at det politiske “establishment” fikk øynene opp for at et antikapitalistisk standpunkt i USA er mulig og populært.” Det betyr ikke at vi skal overvurdere den amerikanske protestbevegelsens betydning. Det må imidlertid tilføyes at Occupybevegelsens sentrum er i Wall Street - den amerikanske storfinansens og monopolkapitalens høyborg. Hva så med vår egen verdensdel? Quo vadis Europa? Politisk beveger den seg både til høyre og til venstre. Hva utgangen blir er sjølsagt umulig å si. Ideologisk og politisk - og delvis også organisatorisk står dessverre arbeiderbevegelsen gjennomgående svakere enn på hundre år. Samtidig som de objektive vilkår, dvs kriseprosessene i det kapitalistiske system, har skapt en situasjon som vi må gå langt tilbake i tid for å finne maken til, og som nå skulle legge forholdene til rette for revolusjonære forandringer i sosialistisk retning. Men det hjelper ikke dersom den subjektive faktor - det som Lenin kalte “det bevisste element” - mangler eller er for svakt.

Stormens sentrum er i permanent bevegelse. Samtidig som krisa herjer kapitalismens viktigste land, USA, har krisesentret flyttet seg til Europa. Og det er ikke noen enkeltforklaring på det. For igjen å komme tilbake til Marx: Kapitalismen er ikke et system der dets deler utvikler seg samtidig og likt. Tvert om. Vi kan med like rett spørre: Hvorfor begynte krisa i USA? Wolff: Her var stigninga i arbeidsløsheten til å begynne med langt høyere enn i Europa, produktiviteten kollapset langt sterkere. Men i 2010 og 2011 forskjøv krisesentret seg til Europa og ble voldsommere enn i USA der man til og med kunne merke en svak oppgang. Om vi i år vil oppleve ei svak stabilisering i Europa er et reint Når det gjelder den økonomiske utviklinga kan det se ut som om hypotetisk spørsmål. Slik det per dags dato ser kapitalismen har nådd et punkt der den truer “Det er slutt med den amerikanske med å ødelegge seg sjøl. Men vi skal vokte ut, er vel heller en langvarig depresjon mest sannsynlig. Og heller ikke i USA er utsiktene oss for å vente dens snarlige og automatiske drømmen. I USA, som i framover lyse for det store flertallet. Vi var Sjøl om arbeiderklassens og andre Vest-Europa flyttes arbeidsplasser ut undergang. ikke i stand til, sier Wolff; å senke arbeidsløsgruppers inntekter og levekår ikke kan forsamtidig som produksjonen og hetsraten nevneverdig. Ja: “den fundamentale verres i nærmest det “uendelige” for å forøke økonomiske situasjonen i USA er framleis kapitalistenes profitt, uten å skape ytterligere andre næringer automatiseres” meget dårlig.” Blant annet høy arbeidsløshet overkapasiteter i industri og finansvesen og og en svimlende offentlig og privat gjeld. stadig senke etterspørselen. Imidlertid, som sagt: kapitalismen står ikke foran umiddelbart sammenbrudd. Tross I store deler av verden skjer det nå ikke bare en relativ, men også absosystemkrisa har den fremdeles potensialer og finner nye muligheter for lutt utarming. Det tyske “oppsvinget”, som skjer samtidig som Syd- og å holde det gående ennå ei tid. Den har ei rekke forsvarsmurer, “kaseØst-Europa er på full nedtur, kan fort snu om også for Tyskland som er matter”, for å si det med Gramsci. Og de må - og de vil før eller seinere sterkt eksportavhengig. Wolff advarer tyskerne mot å juble over relativ - etter hvert rives ned i klassekampen. Historisk er systemet dømt. Men tysk prosperitet når en stor del av avtakerne av tyske varer utarmes. kapitalismen, som de forutgående utbyttersamfunn, er ikke som et tre som morkner og til slutt faller til jorda. Den må dyttes over ende. Og På spørsmål om hvordan han vurderer utsiktene for de progresden krafta som dytter må vite hvordan den skal angripe og hva den sive kreftene i USA, svarer Wolff at Occupy-bevegelsen markerer skal erstatte med: taktikk, strategi, program - for sosialisme. et historisk vendepunkt i amerikansk historie. I løpet av de siste 50

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

5


”Syrarane vil ha demokrati – ikkje utanlandsk innblanding” - Eksilsyrarar i Sverige fordømmer internasjonale komplott Patrik Paulov -Proletären – Eg vil ha reformer og demokrati i Syria. Det kan vi få gjennom ein nasjonal dialog, ikkje gjennom terror frå væpna grupper støtta av vestverda og Golfstatane. Det seier Saliba Mourad, politisk flyktning frå Syria.

foreiningar og enkeltpersonar i Sverige som fordømmer den utanlandske innblandinga i Syria. Han tilbakeviser skuldingar om at han skulle vere ein ukritisk tilhengar av regimet. – Eg har vore flyktning i 37 år på grunn av mitt politiske engasjement mot det styrande Alle syrarar vil ha forandring. Nokre er mot Baathpartiet. Eg kan ikkje reise tilbake til Bashar al-Assad, men majoriteten støttar Syria utan å bli straffa. Men eg ser kva landa presidenten som eit symbol for eit samla land i Vesten, Tyrkia og Golfstatane no forsøker og for framhald av reformer. Saliba Mourad, å gjere mot landet mitt. Det har ingenting å busett i Sverige i godt og vel tjue år, blir glad gjere med menneskerettar eller demokrati. når Proletären kontaktar han. Han meiner Dei vil splitte landet og bli kvitt ein motat dei store media sitt standar av USAs planar “Når observatørar frå den bilde av kva som hender for regionen. arabiske liga rapporterte om i heimlandet hans ikkje stemmer med røynda i væpna gjengar som angrip sivile Saliba Mourad poengdet heile. terer at konflikten i syrarar, og når observatørane på Syria er ein del av eit – Al-Jazeera, al-Arabiya, plass kunne avsløre som løgner større politisk spel, der France24, BBC og sven- påstandar frå opposisjonsgrup- vesten og deira allierte ske media snakkar om forsøker å endre maktper om kva regimet gjer, greip balansen i Midtausten massakrane til regimet, Qatar inn.” men dei seier ingenting til sin fordel. Ikkje om alle dei uskuldige minst er USA pressa sivile som blir drepne av væpna gjengar og etter det militære uttoget frå Irak. terroristar. Al-Jazeera og andre media burde vise kva som hender, ikkje fabrikkere nyheiter. Men det handlar også om ei opptrapping mot Det er ikkje den syriske hæren som gjer livet stormaktene Kina og Russland. Det sistvanskelig for det syriske folket. nemnde landet har ein flåtebase i den syriske middelhavsbyen Tartus, som er Russlands Eit par timar før vi ringer til Saliba Mourad, einaste militære feste i regionen. blei det gjennomført to blodige bombeattentat i den største byen i landet, Aleppo. Det var to Proletären: – Men alt som skjer er vel ikkje sjølvmordsbombarar i bil som angreip bygnavhengig av utanlandsk innblanding? Det fins ingar tilhøyrande politimyndigheitene samt vel mange syrarar som vil bli kvitt president hærens etterretningsteneste. 28 personar blei Bashar al-Assads regime? drepne og 235 skada, blant dei mange sivile. Dette var den første alvorlege voldshandlinga – Folket vil bli kvitt regimet slik det har sett ut i byen. sidan Baathpartiet tok makta for snart 49 år sidan. Alle syrarar vil ha forandring. Nokre er – Dei vil ikkje lenger at det skal vere rolig i også imot Bashar al-Assad, men majoriteten Aleppo. Eg undrar korfor eit sjølvmords-atav folket støttar presidenten som eit symbol tentat i London blir fordømt som terrorisme, for eit samla land og for framhald av reformer. men ikkje eit i Syria? Mange av de som i byrjinga protesterte mot al-Assad har skifta side, etter å ha sett kva dei Saliba Mourad er talsmann for Syrias støttevæpna gjengane har gjort. Dei vil heller leve i komité for demokrati. Organisasjonen samlar tryggleik og fortsette å arbeide for reformer.

6

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

Saliba Mourrad visar til ei fersk opinionsundersøking frå ein statlig finansiert stiftelse i Qatar. Den viser at 55 prosent av syrarane står bakom presidenten og at støtta auka under uroa. Men den qatarske stiftelsen og dei media som elles rapporterer flittig om Syria har gjort sitt beste for å tysta ned kva det syriske folket tykkjer. Qatar og andre Golfstatar er Fakta og bakgrunn Syrias etnisk-religiøse miks • Syrias drygt 22 millionar innbyggjarar er fordelt på ei rekkje ulike etnisk-religiøse grupper. Den eksakte fordelinga er omstridd. • Cirka 90 prosent er etniske arabarar. Den største etniske minoriteten er kurdarar. • Når det gjeld religiøs tilhøyrsle er cirka 70 prosent sunnimuslimar. Dei største religiøse minoritetane er sjiamuslimske alawittar og ismailittar, kristne og drusarar. Dei styrande • Det arabisksosialistiske Baathpartiet har styrt landet sidan 1963. Den leiande rolla til partiet i staten og samfunnet var tidlegare skrive inn i artikkel 8 i konstitusjonen. I den nye konstitusjonen står i staden at det politiske systemet i landet skal byggje på pluralisme. • I 1972 blei Den nasjonale progressive fronten oppretta under leiing av Baathpartiet. I fronten inngår ytterligare ti politiske parti, mellom desse to kommunistparti. Desse har i ulik grad agert som opposisjon innafor rammene til systemet. • Kommunistane har stått saman med Baathpartiet i forsvaret av Syrias sjølvstende og i støtta til antiimperialistiske rørsler. Samtidig har kommunistane lenge kravd demokratiske reformer og pressefridom, samt fordømt liberaliseringa av økonomien på 2000-talet. Opposisjonen • Den syriske opposisjonen er splitta i ei rad relativt små grupper, som i sin tur har gått saman i paraplyorganisasjonar.


mellom dei som mest iherdig har understøtta kampen for å styrte al-Assad. Det har skjedd på mange plan. Når observatørar frå den arabiske liga rapporterte om væpna gjengar som angrip sivile syrarar, og når observatørane på plass kunne avsløre som løgner påstandar frå opposisjonsgrupper om kva regimet gjer, greip Qatar inn. – Den rike Golfstaten forsøkte å mute leiaren for observatørane, Mustafa al-Dabi, men han nekta. Qatar har også forsøkt å kjøpe over generalar i den syriske hæren. Heller ikkje det har lykkast, fortel Saliba Mourad. Han meiner at Golfstatane si framståande innblanding er avslørande. Dei seks landa er alle familiediktatur skapt av USA og Storbritannia.– I Saudi-Arabia, som no skal lære Syria demokrati, får ei kvinne ikkje gå ut utan ein mann ved si side. Saliba Mourad har mykje kontakt med syrarar i hovudstaden Damaskus, i Aleppo og al-Hasaka-provinsen i nordaust. I desse tre provinsane bur omlag halvparten av landets befolkning, og her lever også mange kurdarar, assyriske kristne og andre minoritetar. Det etnisk-religiøse mangfaldet er noko som syriske opposisjonelle og deira utanlandske støttespelarar utnyttar. 1. Det syriske nasjonalrådet (SNC) blei grunnlagt i Istanbul med det Muslimska brorskapet, som framståande kraft. Står bakom Den frie syriske hæren og har gjentekne gongar trygla om utanlandsk militære inngrep. Nektar å forhandle med regimet. Når FN-meklaren Kofi Annan nylig oppmoda til forhandlingar blei dette igjen avvist av SNC. Hadde ei framståande rolle på Syrias venner-konferansen i Tunisia i februar. 2. Den nasjonale koordinasjonskomiteen for demokratisk forandring (NCC) samlar sekulære, panarabiske og kurdiske parti samt eit venstreparti som tidligare kalla seg kommunistisk. Målet til komiteen er ”styrtinga av det korrupte, autoritæra regimet”. Men NCC seier samtidig nei til vold, nei til etnisk-religiøs splitting og nei til utanlandsk innblanding. Hadde først bestemt seg for å reise på Syrias venner-konferansen, men deltok ikkje når arrangørane ikkje ville stengje døra for ein militær intervensjon. 3. Folkefronten for forandring og frigjering (PFCL) består av blant andre Det syriske sosialnasjonale partiet, som også inngår i Den nasjonale progressive fronten med Baathpartiet, og Syriske kommunistars nasjonale komité. Vil ha gjennomgripande og radikale reformer, men er endå tydligare enn NCC i å lyfte fram nødvendigheten av nasjonal einighet mot utanlandsk innblanding. Stempla Syrias venner-konferansen som eit forsøk på å legitimere utanlandsk intervensjon. Går inn for ei forhandlingsløysing.

– Dei forsøker å skape splitting i Syria presis som i Irak, seier han og minner om den blodige valden nokre år etter USAs invasjon. Då streid sjiittar og sunnittar mot kvarandre og majoriteten av Iraks kristne blei fordrivne frå landet. Saliba Mourad nemner Homs, Syrias tredje største by, som eit eksempel på forsøket på å skape motsetnadane mellom syrarane. I Homs er sunnimuslimane i majoritet, presis som i landet som heilskap. Men 30-40 prosent av innbyggjarane i byen er sjiamuslimske alawittar og kristne. Under opprøret mot regimet er delar av byen tatt over av sunnimuslimske ekstremistar. Med våpen innsmugla frå Libanon har desse gruppene retta seg inn på å drepe og kidnappe folk frå minoritetsgruppene Dei regelretta kampane i Homs er hæren sitt forsøk på å sette ein stoppar for herjingane til dei væpna gruppene.

Saliba Mourad. Foto: Proletären

Proletären: – Kva løysing ser du på den pågåande konflikten? – Eg har vore forfølgd av regimet i snart 40 år, men eg er eit tenkjande menneske. Eg vil ikkje sjå mitt land splitta og eg vil ikkje at den muslimske brorskapen skal ta over, slik det har skjedd i mange andre arabiske land. Det ville vere ei tragedie, ikkje minst for Syrias kristne. Løysinga er ein nasjonal dialog, ikkje terrorbombingar og sabotasje. Om alle partar sit ned og talar med kvarandre kan ein løyse alt, seier Saliba Mourad og fortset:

reformer er valdsopptrapping og i forlenginga eit ope militært inngrep utanfrå. Det er dette opposisjonsalliansen Syrias nasjonale råd(SNC), som blir hylla av vestverda, Tyrkia og Golfstatane, strevar etter. Rådet støttar Den frie syriske hæren og ropar på ein internasjonal krigsinnsats lik den i Libya. Ei leiande kraft i SNC er den tidlegare nemnde Muslimske brorskapen.

Saliba Mourad meiner at ein open utanlandsk invasjon ville vere øydeleggjande. Då hotar ein storkrig i regionen. Syria er nemleg ikkje isolert og åleine. Iran står på Syria si side, liksom den godt “Nokre som ikkje vil ha væpna libanesiske motdemokrati i Syria er Golfsta- standsrørsla Hizbollah. Og Kina og Russland tane, for om reformene lykkast har denne gongen i Syria, ville dei bli tvungne til vist at dei ikkje bøyar å følgje same veg i sine eigne seg for USAs press og truslar. land. “

– Eg og mine syriske vennar meiner at det er vi som er den verkelege syriske opposisjonen. Opposisjon trengs for at eit regime ikkje skal bli autoritært. Vi vil bli kvitt Baathpartiets maktmonopol, vi vil ha fleirpartisystem og ein sekulær stat. Demokrati krev ein sekulær stat der ingen religion står over ein annan.

Proletären: – Kan ein lite på at Bashar al-Assad vil forandre styresettet i landet grunnleggjande, som han har hevda i fleire av sine talar? – Det fins krefter i regimet som motarbeider presidenten, men eg trur at Bashar al-Assad er ærleg i sin vilje til reformer og demokrati. Nokre som ikkje vil ha demokrati i Syria er Golfstatane, for om reformene lykkast i Syria, ville dei bli tvungne til å følgje same veg i sine eigne land. Det er derfor dei med alle middel forsøker å styrte al-Assad og fyre oppunder ein borgarkrig.

Saliba Mourad er trass i den alvorlige stoda optimistisk for framtida. – Syrias folk har bestemt seg for å motstå denne konspirasjonen. Når eg talar med venner og familie i Syria kjenner dei seg trygge. Dei er ikkje urolege for at landet skal splittast og falle saman. Omsett frå svensk av Asgeir Bjørkedal med tillatelse frå Patrik Paulov. Opphaveleg publisert på www.proletaren.se 15. februar 2012.

Alternativet til dialog og framhald av

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

7


ANALYSE

“Venner av Syria” går for blodbad Torgeir Salih Holgersen

Møtet mellom statene som kaller seg “Venkommer til å føre med seg. Derfor har man ner av Syria” gjorde 1. april et vedtak som gått en slik liten omvei rundt direkte væpning legger opp til massiv væpning av de syriske som ingen imidlertid bør la seg affisere av. opprørerne. Det er en oppskrift for blodbad. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de Spørsmålet er hva “Venner av Syria” kan tjene syriske opprørstyrkene. på å føre det syriske folket til offerbenken. Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere Våpen til opprørerne = blodbad dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonSyriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene sutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt vist tydelig at de er i stand til å slå ned opmer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia prøret og gjeninnta områder som har vært og eneveldige konge- og sjeikdømmer på på opprørernes hender. Uten en slik massiv den arabiske halvøya levere penger direkte til militær støtte fra “Venner av Syria” som nå er opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene på vei, ville det væpna opprøret trolig enten sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått men reelt er det ingenting som hindrer opinn i en fase av mer lavintensiv krigføring, prørsledelsen fra å bruke milliardene som vil med noen spredte aksjoner her og der. trille inn til å kjøpe våpen. “Vedtaket om væpning av opprørssty- Selv om også en lavintensiv gerrkene skjer parallelt med at Kofi Annan slik I strid med Folkiljakrig ville kunne har lagt fram sin fredsplan som syriske kosta mange sivile eretten myndigheter har sagt at de vil aksept- livet, er det for Grunnen til at å regne ere, forutsatt at også opprørsstyrkene ingenting “Venner av Syria” sammenligna med legger ned våpnene” på denne måten hva som vil skje om formelt søker å en massiv innflod unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og er trolig at man på denne måten vil søke å penger til å belønne både desertører fra den omgå det faktum at slik væpning av en opsyriske hæren og leiestyrker fra andre land vil prørsgruppe innad i et annet suverent land, føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å folkerettslig er å regne som en aggresjonshangå i gang med en ny offensiv og igjen vinne dling likestilt med det å gå til krig. Dersom territorium holdt av regjeringsstyrkene. Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte En slik opptrapping ville garantert føre til til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig bruk av stadig tyngre våpen også fra mynfullt ut legitimert at Syria hadde svart med å dighetenes side, muligens også gjennom bruk bombe Saudi-Arabia og USA. av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshan- opp baser inne i boligkvartaler i store byer. dling, er dette en trussel “Venner av Syria” ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av aspektet kunne derimot komme til å skape volden direkte knytta til kamphandlingene, problemer i forhold til den politiske polemikogså vil føre til en eskalering av volden fra ken knytta til hvem som har ansvaret for den ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. massive opptrappinga av volden som dette Massakrer mot sivile opprørssympatisører

8

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av. “Don’t give peace a chance” Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier “spunnet” til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan. “Venner av Syria” forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er “Venner av Syria” som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle “fredsplaner” og vedtaksforslag fra landene som kaller seg “Venner av Syria” alltid har forutsatt. Kunne forhandlinger ført fram? Fra statene i “Venner av Syria”, og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til


ANALYSE “Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra “Venner av Syria” som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring”

snarlige valg. Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre. Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvel til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå. Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarak-metoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører.

Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede. Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer “Venner av Syria” konsekvent en slik opsjon? Fordelene med krig Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det. Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene. Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularis-

tisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene. Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria. Med 1/4 av stemmene til minoriteter, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig. Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten. Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

9


Foto: Wiki Commons

regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskaps- syriske partier, er det for det første ikke gitt basert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg at Syria ville ende med å orientere seg inn i ville stått last og brast med Saudi-Arabia og en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse USA i kommende geopolitiske konfrontasjon- uansett om det fortsatt ville være al-Assad er i Midtøsten. Gjennom den væpna konfroneller eller den syriske fløyen av Brorskapet tasjonen med al-Assad-regimet står Brorsom hadde sittet som det ledende partiet i en skapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold ny regjering. For det andre ville fraværet av en til de statene som støtter opprørerne og i en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter fiendtlig relasjon det sunniislamistil Iran som støtter « En svært blodig borgerkrig, vil semen- tiske Brorskapet tere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i opp mot allianregimet. Dette preger nå også hele den arabiske verden. Dette vil av- separtneren for den geopolitiske det sjiaislamislede og hindre demokratiopprør mot de tiske Iran, kunne orienteringa til deres søsterpartier eneveldige konge- og sjeikdømmene i de lagt veien åpen i Tunisia og Egypt. oljerike statene på den arabiske halvøya» for det som er Før konflikten Irans strategiske i Syria kom på mål og Saudidagsorden, var det imidlertid stor bekymring Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en for at brorskapspartienes valgseire ville bety at panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia. provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme En svært blodig borgerkrig, vil sementere så man i Tyrkia under ledelse av det moderatsekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina den arabiske verden. Dette vil avlede og er nemlig også en del av brorskapsfamilien, hindre demokratiopprør mot de eneveldige og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene Palestina var i utgangspunktet en viktig del av på den arabiske halvøya, og slik sett være en den folkelige forakten for de Israel- og USAstrategisk fordel for disse regimene, spesielt kollaborerende regimene til Hosni Mubarak Saudi-Arabia som har en voksende fattig og

10

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt. Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på “langt mindre” menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer. Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels. En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudistøtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig


Marxistisk Forum Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Syrias president Bashar al-Assad. Foto: Wikipedia

at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfiendtlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan. Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering. Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i ØstJerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko. Risikoen for et backlash i form av at statene i “Venner av Syria” i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no Artikkelen er skrevet 2. april 2012

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

11


TEORI

Ein proutistisk visjon for eit sosialistisk Noreg Edvard Mogstad Prabhat Ranjan Sarkar

Alle med nokolunde fordomsfritt gangsyn kan sjå at den vestlege fri flyt kapitalismen er døyande, derfor hastar det å gje livskraftige alternativ. Og at eit slikt alternativ blir ei eller anna form for sosialisme, det vil seie kollektiv kontroll med økonomien, synest like opplagt. I 1959 lanserte den indiske filosofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-1990) den progressive nyttegjøringsteorien, PROUT (PROgressive Utilization Theory), som eit forslag til ein rettferdig verdsorden. Økonomisk demokrati Prout står for ein blandingsøkonomi, men berebjelken er kooperativ. Vi vil dele næringslivet i Noreg i tre sektorar:

sine interesser, hobbyar, sport, kunst og edle gjeremål. ”Det gode liv” er berre muleg i eit kooperativt samfunn!

arbeid med forskjellig byrde og ansvar. Men alle lønene skal auke med produktiviteten og velstandsnivået i samfunnet.

3. Ein levande privat sektor er viktig for velveret for eit samfunn, og det fremjar oppfinnsamheit og personleg initiativ. Mindre føretak, verkstader, butikkar, restaurantar og tenester kan vera familieeigde. Det er dermed ikkje noko poeng å gjera livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidlegare i tradisjonelle sosialistiske samfunn. Dei er tvert imot ein ønska del av eit sunt næringsliv. Marknaden er i prinsippet fritt, der inngrep frå styresmaktene innskrenkar seg til vern av miljø og rettane til dei tilsette.

Ei anna årsak til både gjeld og framandgjering er den overdrivne urbaniseringa i nesten alle verdas land. Grunnane til flukta frå landsbygda er samansette, men éi av årsakene er eit usunt, ikkje berekraftig industrilandbruk i altfor store farmar som utkonkurrerer bønder over heile verda og driv dei mot byane som siste utveg.

Mange tradisjonelle sosialistar er allergiske 1. Offentleg eigd nøkkelindustri – det vil mot ”fri” marknad, men vi trur konkurransen seie at stat, fylke eller kommune kontrollerer og marknaden er heilt naudsynt for disiplinerråvare-, vass- og energiforsyning, gruvene og ing av næringslivet. Det er ikkje der utbytdei viktigaste kommunikastinga av arbeidarane skjer. “Vi er ikkje utan eit jonane, med tilsette sittande i Det økonomiske demokraheilskapleg alternativ, tiet, som vi strevar etter, ligg styret. Dei drivast etter ikkje profitt, ikkje tap-prinsippet. slik motstandarane våre ein annan stad – i kontrollen Nøkkelindustrien har ein så over eigen arbeidsplass. påstår.” viktig posisjon i samfunnet at han kan ikkje overlatast Likevel må vi ha tak på til serinteresser. Det har Vesten smerteleg eigedom og formue og maksimumsløn, samt fått røyne dei siste tiåra, for eksempel med ei garantert minimumsløn. Ei hovudårsak til jarnbanen i Storbritannia eller helsevesenet i den alvorlege gjeldskrisa i Vesten i dag er den Skottland. enorme opphopinga av rikdom på få hender, og tilsvarande forringing av kjøpekraft hjå 2. Den mellomstore vidareforedlingsindusunder- og mellomklassen. Dette har studiar trien eigast kollektivt av dei tilsette, og dei frå radikale økonomar som Ravi Batra og vår utnemner styre. Dette inneber ei nedbygging eigen Ali Esbati vist for lenge sia, men denne av aksjemarknaden. Viss kooperativet blir for lærdommen er ved å trengje igjennom til og stort, for eksempel over 500 tilsette, kan det med hjå milliardærane ved World Economic vera naudsynt å dele det opp for å sikre indre Forum i Davos, i deira eigen rapport Global solidaritet, oversikt og hindre framandgjerRisks 2012. ing. Kooperativa blir tent lokalt av kooperative bankar. Kooperativ vil ikkje flagge ut ”Ingen enkeltperson skal ha lov til å samle produksjonen, og når salet går treigt, så vil seg materielle verdiar utan klart løyve frå dei heller setja ned arbeidstida eller rullere det kollektive rådet”, seier Prouts første permisjonane. Mekanisering vil føre til kollegrunnprinsipp. Avstanden mellom høgste ktivt nedsett arbeidstid, ikkje til meir press på og lågaste løn skal gradvis minskast, likevel færre tilsette. Folk skal ha betre tid til å dyrke utan å forsvinne heilt, sidan det alltid vil vera

12

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

I Noreg har styresmaktene vore hypnotisert av ”stordriftsfordelar”, sjølv om undersøkingar over heile verda viser at små bønder er vel så produktive og handsamar jorda betre. Mange stader, truleg dei fleste, er det naturleg med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikkje på kostnad av sysselsettinga i landbruket, som allereie er for låg. Subsidiane bør skjerast ned, slik at folk skal betale det maten kostar, så bøndene legg opp produksjonen etter det folk treng. Vi lyt heller ha sterkt importvern på fast definerte basisvarer, som mjølk, visse grønsaker, korn, ull, og liknande. Så lenge vi har nok gras til fôr heime, så skal vi ikkje importere kraftfôr. Kraftfôret legg beslag på matjord og driv opp prisane i fattige land. Vi vil gjenopprette eit sunt, lønsamt og balansert landbruk og desentralisert økonomi i det heile, og første ledd i dette er å dele verdsdelane, og Europa, inn i naturlege sosialøkonomiske regionar som er sjølvforsynte med grunnleggjande livsnødvendigheiter som mat, klede og skotøy. For eksempel kan Skandinavia vera to til fire slike regionar. Utover fast definerte basisvarer kan det herske frihandel, men det må vera strenge reglar for utførsle av kapital. Ein naturleg frihandelsregion for Noreg er Norden, og vi vil blåse nytt liv i NORDØK, nordisk økonomisk union, som nesten vart verkeleggjort i 1971. Dette er heilt


i tråd med ønska til dei nordiske folka, og næringane i Norden utfyller kvarandre på ein glimrande måte.

nyttegjering skal tilpassast stad, tid og person, og vera av ein progressiv natur” for å oppfylle den overordna målsettinga om “størst muleg glede for flest muleg menneske”.

Desentralisert folkevekst er eit ideal, derDet filosofiske grunnsynet blir kalla Neofor skal vidareforedling skje nærast muleg råvarekjelda, til dømes meieri og treforedling, humanisme, som står for universell søskenskap mellom alle folk og som no er oversentraliserte. Fond blir avsette til oppstart “Desse media podar nasjonar, som i humanismen femner om dyr av føretak i distrikt med mykje kompleks inn i folk, men, og planter attåt, som i djuparbeidsløyse. som ”Kulturen din er økologien. Men innsikta Dette var berre eit utval av dei ikkje bra nok, språket går vidare enn rein fornuft. må byggje økonomiske prinsippa. Denne ditt er ikkje bra nok, du Økonomien på ein grundig analyse av organiseringa, sjølv om ho er ein er ikkje bra nok”, og så mennesket og hennar natur blandingsøkonomi, har avgjort og behov, utover dei reint eit kollektivt tyngdepunkt, og vidare.” Sarkar kalla sjølv Prout for ”prooverflatiske, og menneskets gressiv sosialisme”. Skilnaden frå sosialismen i djupaste natur i følgje Sarkar er lengt etter førre hundreåret ligg særleg i fleksibiliteten og mental glede, ro og realisering. i det filosofiske grunnsynet. Prout er altså djupast sett ikkje materialistisk. Brød og smør er eit nødvendig grunnlag for Kultur all slags frigjering. Men frigjering av kroppen frå svelt og naud gir ikkje full fridom. Alle Det er uklokt å lime fast eit bestemt sammedia er i dag fulle av den kapitalistiske gifta funnssystem for all framtid. I Prout’s femte som gjer oss til (over)forbrukarar og slavar grunnprinsipp heiter det at ”metoden for

av sanseleg nyting. Kvardagen vår er manipulert av sensasjonsaviser, spekulativ reklame, banale filmar, diskokultur, rusmiddel og pornografi, ein døgnflugekultur som vi med eitt ord kan kalle pseudokultur. Pseudokulturen utarmar folk fysisk, mentalt og åndeleg over heile verda, og drivkrafta er profitt. Desse media podar kompleks inn i folk, som ”Kulturen din er ikkje bra nok, språket ditt er ikkje bra nok, du er ikkje bra nok”, og så vidare. Gjennom å føre inn falske statusverdiar og nye normer for kva som er god livsstil, skapar desse media ei materialistisk haldning som let seg utnytte økonomisk. Denne forma for utbytting blir kalla psyko-økonomisk utbytting. Sarkar omtalar denne kultur-økonomiske undertrykkinga slik: “Mindreverdskompleks er den mest dødelege sjukdommen som kan ramme eit folk. Før eit sunt samfunn kan byggast opp, må slike kompleks reinskast ut av hugen til folk.” Så i eit proutistisk samfunn må vi halde eit auge med kulturen og media òg, sjølv om det både er vanskeleg og kontroversielt. Vi kan mellom anna gjera følgjande:

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

13


TEORI 1. stykkje opp mediemonopola og syte for mange uavhengige mediekanalar, 2. forby pornografi, 3. lata dei offentlege mediekanalane spreie neohumanistiske verdiar og folkeleg kultur, film, musikk, litteratur og liknande, 4. reise oppatt rolla og statusen til læraren i norske skular, både med løn og utdanning, og igjen å krevja disiplin og folkeskikk av elevane.

i Nato i 1948 etter kuppet i Tsjekkoslovakia. Finland var den gongen ikkje aktuell, men kan bli det no. Kjernen i ein slik allianse blir uansett Noreg og Sverige. (Og, ja, vi vil ha dei svenske jagarflya.)

Forsvar

Vegen framover

I dag ser vi ei storstilt omlegging til angrep i framande land som leigetroppar for NATO i staden for forsvar av rikets grenser. Vi må reise opp att folkeforsvaret og eit sterkt heimevern. Dette skjer best i ein Nordisk Forsvarsunion. Ideen til ein slik union vart lagt fram av den svenske utanriksministeren Undén i 1947 og vart drøfta seriøst av regjeringane i dei tre skandinaviske landa inntil Noreg gjekk inn

Det rår no brei semje om årsakene til krisa blant sosialistar, trur eg, kor noko av hovudgrunnen er forverringa av kjøpekraft og levestandard hjå store delar av vestens folk, spesielt middel- og underklasse. Det hjelper ikkje med tekniske monetære løysingar, større pengemengde, rente opp eller ned eller liknande, slike verkemiddel er no uttømt.

14

På lengre sikt går Prout inn for ei politisk samling av verda i ei verdsregjering med parlament og så vidare, men organiseringa av dette går utafor rammene her.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

Eg trur også svært mange sosialistar utanom gruppa vår er samde om den framtidige organiseringa av økonomien, slik ho er skissert ovanfor (blant anna er prinsipp-programmet til Bevegelsen for Sosialisme temmeleg likt). Vi er ikkje utan eit heilskapleg alternativ, slik motstandarane våre påstår. Vi meiner Sarkars idear kan vitalisere heile venstresida. I 80-åra stressa han oppatt og oppatt at det hasta med å byggje opp folkelege rørsler med den nye livskraftige ideologien, for at manneætta ikkje skulle bli kasta ut i kaos, villskap og nye lidingar. ”Berre Prout kan redde verda frå depresjonen”, erklærte han, ”Vi er nær det siste stadiet på Vaeshya [kapitalist] æraen. Dette er det aller beste høvet til å skape ein all-round revolusjon.”


DET SOSIALISTISKE SAMFUNNET

– ET ALTERNATIV FOR FRIGJØRING OG ØKOLOGISK BÆREKRAFT

Torstein Dahle 1. Utgangspunktet: En dobbel krise presser fram et rop etter et alternativ Vi opplever nå noe som ingen har opplevd før. Vi opplever at den internasjonale kapitalismen er inne i en omfattende krise, som skyldes de indre motsetningene i kapitalismen som system. Det kan ligne på den dype krisen på 1930-tallet. Det nye er at en slik dyp systemkrise kommer samtidig med en enda mer grunnleggende krise: At menneskeheten på område etter område er i ferd med å tråkke over naturens grenser, og at vi begynner å merke konsekvensene av det på kroppen. Først og fremst rammes mennesker i andre deler av verden enn Norge, men også vi begynner å merke at noe er galt. Krisetider presser fram opprør. Gamle maktstrukturer bryter sammen og feies vekk. Men hva er alternativet? «There is no alternative», er et av Margaret Thatchers mest berømte utsagn. Det er et usedvanlig tåpelig utsagn Det er viktig å erkjenne at utviklingen av menneskesamfunnet er en stadig pågående historisk prosess. I dag ler vi av hvor dumme de var, de som levde under føydalismen, og som trodde at fyrsten var innsatt av Gud og at han og hans etterkommere skulle herske til evig tid. De skjønte ikke at det er krefter som presser fram forandring i menneskesamfunnet. Kapitalismen sprengte seg fram og feide føydalsamfunnets rammer til side. Men også makthaverne under kapitalismen er som makthavere i tidligere samfunn: De vil at vi alle skal se på det rådende samfunnssytemet som det endelige, som menneskene skal leve med til evig tid. Et slikt syn passer alle makthavere bra, for da beholder de jo makten. Et omfattende påvirkningsapparat banker det inn i oss at Margaret Thatchers utsagn var riktig: «There is no alternative», Dermed har vi den selsomme situasjonen at nesten all politisk debatt har ett trekk felles:

Premissene for debatten er at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er ikke snakk om at kapitalismen er en bestemt epoke i menneskehetens historie. Kapitalismen er det absolutte høydepunktet, sluttpunktet for menneskesamfunnets utvikling. Også våre etterkommere kommer til å le av oss og lure på hvordan det gikk an å være så dumme: Tenk at de kunne tro at det skulle være kapitalisme til evig tid!

framover.

Med en klode der folketallet har passert 7 milliarder, og der det vil stige enda mer før det forhåpentligvis stabiliserer seg, sier det seg selv at dette betyr en tøff prioritering av hvordan Jordens begrensede ressursene kan brukes. Det er klart at den form for ekstremt sløsete ressursbruk som kapitalismen har ført til i de høyest utviklede kapitalistiske landene, ikke kan fortsette. For oss i Norge vil det Det er ingen tvil om at kapitalismen har ført bety at vi må endre forbruksmønsteret vårt til en enorm utvikling av menneskehetens vesentlig. Det vil bety enorme omstillinger produktive evner, og at den, spesielt i enkelte for de rikeste og deres hemningsløse bruk av deler av verden, har betydd store materielle ressurser på sine egne formål. For folk flest og sosiale framskritt. At kapitalismen har feid vil det bety at flommen av ting (bare tenk på føydalismen til side har ført menneskeheten et julehandelen!) vil måtte innskrenkes vesenlangt skritt framover Men nå er sykdomstlig. Til gjengjeld vil det for de fleste bety en tegnene stadig mer alvorlige. Kapitalismens markert forbedring når det gjelder innholdet sløsing med menneskelige og materielle i livet. Når det gjelder bolig, som er noe av det ressurser til beste for et lite aller viktigste mht. det materielle mindretall, mens et tisifret antall “Tenk at de kunne livsgrunnlaget, vil det måtte mennesker lever i sult og nød, må bli en satsing på nøktern og tro at det skulle miljøvennlig kvalitet som gjør en ta slutt. være kapitalisme god og trygg bolig lett tilgjengelig 2. Alternativet til kapitalismen: også for unge mennesker. De som til evig tid!” Det sosialistiske samfunnet vil få livet sitt mest forbedret, vil være de fattige. En viktig effekt vil være at det Det er selvsagt nonsens at den historiske som i dag skaper sosial isolasjon og taperutviklingsprosessen av menneskesamfunnet stempel for mange fattige barn i Norge – at de har nådd sitt endelige toppunkt med kapitalis- ikke kan følge med i konkurransen om å ha de men. Men hvordan skal det etterkapitalistiske tingene og de klærne og de aktivitetene som samfunnet være? Hva er alternativet? anses for å være kule – vil måtte forsvinne i et samfunn som lar ressursbruken gjennomgå Før vi svarer på det, må vi se på hvilken en så hard prioritering som vi vil måtte gjøre. utfordring dette alternativet skal kunne løse – Det vil være nødvendig at livet i Norge leves og som kapitalismen er ute av stand til å løse på en måte som er bærekraftig også dersom fordi den med nødvendighet bare tilspisser hele Jordens befolkning skulle leve på samme denne utfordringen ytterligere: Utfordringen måte (Det vil de sikkert ikke ønske å gjøre, for er å skape et samfunn som både kan sikre verdens folk har ulike tradisjoner og kulat alle mennesker får ivaretatt sine viktigste turer og vil ha ulike ønsker for sine liv. Men behov og kan leve et liv med tilfredsstillende det avgjørende er at vi ikke kan ha «større materielle forhold, med mulighet og inspifotavtrykk» enn andre når det gjelder den rasjon til allsidig utfoldelse og utvikling av bruk av ressurser og muligheter som kloden sine evner, og samtidig sikre at samfunnet tillater). utnytter de tilgjengelige ressursene på en måte som er økologisk bærekraftig i tusener av år For flertallet i verden må det framtidige sam-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

15


SPØRSMÅL I MARXISMEN

funnet bety vesentlig bedre materielle kår. I vår del av verden, der kjøpesentrene fungerer som templer for dyrkelse av vareguden og der vi oppfordres til å oppleve meningen med livet i form av det vi kan kjøpe, vil det for de fleste av oss bety at vi må kutte ut ganske store deler av vareflommen, rett og slett for at det skal bli rom for forbedring av de materielle kårene for det flertallet som trenger det. Men siden kloden ikke tåler at menneskehetens ressursbruk vokser og vokser, vil det da bety at vår produktive innsats vil bestå i å holde samfunnet gående «på stedet hvil»? Nei, selvsagt vil vi til enhver tid prøve å oppnå at neste generasjon får det bedre enn vi selv har det. Problemet er bare at nå er dette ønske om forbedring presset inn i en ramme som innebærer en helt bestemt, pervertert form for økonomisk vekst, der flere ting og større overflod av varer er en helt sentral del. Det viktige i framtidens samfunn vil være å at menneskene kan utvikle et rikere liv, i den forstand at folk får stadig bedre mulighet til å utfolde og videreutvikle sine evner over hele skalaen av menneskelig livsutfoldelse. Selv fikk jeg i fjor oppleve Caracas Ungdomssymfoniorkester, en del av El Sistemabevegelsen der mer enn 300 000 barn og unge fra Venezuela er med. De fleste kommer fra fattige strøk, får gratis musikkundervisning og instrumenter, og får oppleve hva de kan klare å få til gjennom å utfolde seg musikalsk i et organisert og disiplinert fellesskap. De utvikler selvtillit, opplever at de har evner som de ikke var klar over, og at de ER noe og BETYR noe. Poenget er ikke at alle skal bli symfonikere, men at vi alle har evner og potensial til å utvikle og utfolde oss mer allsidig som mennesker. De av oss som setter Marx høyt, har stort sett vært altfor lite opptatt av at Marx la stor vekt nettopp på dette. Han brukte uttrykket «der reiche Mensch», og med det tenkte han ikke på rikdom i vanlig forstand, men på det rikt utviklete mennesket, som utfolder sitt potensial og utvikler seg allsidig som menneske, både som arbeider, leder, intellektuell, og omsorgsfullt medmenneske. Marx pekte på at det økonomiske systemet ikke bare produserer varer, det produserer også mennesker i den forstand at menneskene preges av det de opplever som deltakere i dette systemet. Under kapitalismen skapes mennesket i Kapitalens bilde. Den produser-

16

ende arbeider får ikke bestemme over sin egen verdiskaping men avspises med en lønn for å kunne overleve og gjenskape seg selv som arbeider og eventuelt videreutvikle de produktive evnene som kapitalisten trenger. Den intellektuelle utfoldelse er det andre som skal stå for, og det å utvikle seg som leder av en bedrift er det atter andre som skal gjøre. Kulturell utfoldelse er en forbeholdt for dem som har det som sin spesialitet. Det store flertallet er plassert i rollen som arbeider og som forbruker, og slik utvikler de en avgrenset og ensporet livsutfoldelse.

3. Hvordan skal det sosialistiske samfunnet organiseres og styres? Lærebøker i den videregående skolen og på universitets- og høgskolenivå presenterer emnet «økonomiske systemer» som et valg mellom ytterpunktene «fri markedsøkonomi» eller «sentralstyrt, statsdirigert planøkonomi», eller noe som kalles «blandingsøkonomi». Det siste er en markedsbasert økonomi men med visse statlige fastsatte rammer og reguleringer, og visse samfunnsmessige oppgaver ivaretatt av offentlig sektor. De fleste forstår da at det fornuftige alternativet er blandingsøkonomi. Alle skjønner at det som i hvert fall ikke er ønskelig, er den sentralstyrte, statsdirigerte planøkonomien, der Nord-Korea nevnes som typisk eksempel.

Opp mot dette stilte Marx det samfunnet der arbeiderklassen har tatt makten, for å utvikle en produksjon innrettet på menneskenes behov og ikke på kapitalens vekst, og for å utvikle et samfunn der meningen med livet ikke er størst mulig individuell rikdom, men Denne grove fortegningen av hva som er et å utfolde og utvikle sine evner til størst mulig alternativt, sosialistisk samfunn er en av grunglede for andre, for det nene til at mange ikke “I et slikt samfunn vil det være ser på sosialisme som fellesskapet man lever viktig å rive ned skillene mellom noe aktuelt alternativ. sammen med. Måten produksjonssystemet produksjonsinnsats og intellek- Det tilhører liksom og det økonomiske til fortiden og har vist tuell og kulturell innsats, slik at seg å ikke holde mål i systemet er organisert alle får utvikle sitt potensial på praksis. på, avgjør ikke bare selve produksjonens ulike områder av menneskelivet.” innretning og bruken Men bildet er falskt. av de materielle ressursene. Det skaper også Fundamentet for et sosialistisk alternativ mennesker som utvikler sin evne til å tenke anno 2012 er tvert imot dette: Når klodens på andre, ha glede ved å bety mye for andre. begrensede ressurser skal utnyttes til å ivareta I et slikt samfunn vil det være viktig å rive alle menneskers behov på en tilfredsstillende ned skillene mellom produksjonsinnsats og måte, sier det seg selv at de som kjenner disse intellektuell og kulturell innsats, slik at alle behovene, nemlig menneskene selv, nødvenfår utvikle sitt potensial på ulike områder av digvis må bestemme hvilke prioriteringer som menneskelivet. skal gjøres, og hvordan samfunnet skal drives. Demokrati i en aktiv og reell forstand som vi Michael A. Lebowitz gir en glimrende hittil ikke har sett maken til, er en nødvenframstilling av dette i sin bok «The Socialist dighet for den økonomiske funksjonsevnen til Alternative», der avsnittet «The Production et slikt framtidig samfunn. of People» nå utgis i norsk oversettelse av tidsskriftet «Rødt!». Det kan ikke understrekes sterkt nok at et aktivt og virkelig reelt demokrati er avgjørende Det sosialistiske samfunnet skal være et nødvendig – ikke fordi det er sympatisk og samfunn preget av alle menneskers menvirker attraktivt, men fordi det er en nødvenneskelige vekst. Slik kan vi alle arbeide for at dig forutsetning for at det etterkapitalistiske våre etterkommere skal få et enda bedre liv samfunnet skal få en velfungerende økonomi. enn vi selv har opplevd, men uten at det skal innebære en økonomisk vekst i betydningen Dette står i skarp motsetning til kapitalisen enda større flom av varer og at en enda men, der både samfunnsøkonomisk teori og større del av menneskenes liv blir gjenstand politisk-økonomisk praksis knytter folkefor kjøp og salg. Slik utvikles et samfunn med valgte organers inngripen til «imperfeksjoner» økologisk bærekraftig vekst. i systemet, og der konkurransemarkeder bør få råde mest mulig uforstyrret. I de mest velfungerende kapitalistiske samfunnene trekkes derfor stadig flere av de viktige økonomiske

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


SPØRSMÅL I MARXISMEN

beslutningene ut av de folkevalgte organene, fordi det å gripe inn i disse beslutningene anses som skadelig for en velfungerende kapitalisme. EØS-avtalen er et framtredende eksempel, både måten den ble vedtatt på og hvordan den senere er brukt til systematisk umyndiggjøring først og fremst av Stortinget men også av kommunestyrer og fylkesting. Den økende umyndiggjøringen av regjeringer og nasjonalforsamlinger i EU-land med trøblete statsfinanser er et annet eksempel. I skarp motsetning til dette er folk flest sin aktive deltakelse i den økonomiske styringen en nødvendig forutsetning for at en sosialistisk økonomi skal kunne fungere godt. Mangel på slik deltakelse er den mest alvorlige trusselen mot dette alternative samfunnet.

en klassekarakter. Den 21. desember 2011 rykket Jens Stoltenberg ut med en melding om at den norske staten hadde gitt det internasjonale pengefondet IMF tilsagn om 55 milliarder kroner i lån på gunstige vilkår, for å styrke IMFs handlekraft i en kritisk tid. 1. februar i år meldte Stoltenberg at det var vilje til å følge opp med ytterligere en god del milliarder. Den norske staten viste på nytt sin klassekarakter.

Det er ikke nok at arbeiderklassen og flertallet i folket må kontrollere staten. For at makt og styring over den norske økonomien faktisk skal ligge hos folket, er det nødvendig at alle finansinstitusjonene og alle de store bedriftene er statseid og styres i samsvar med Når den sosialistiske økonomiens funksjonfellesskapets interesser. Etter hvert vil det sevne er avhengig av at folk flest nok være ønskelig og nødvendig deltar mye mer aktivt og reelt “Det er ikke nok at alle bedrifter som ikke bare i styringen av samfunnet enn at arbeiderklassen er en organisert form for salg det vi har sett i noe samfunn av eiernes arbeidskraft (slik for og flertallet i folket eksempel mange små håndverkshittil, så krever det selvsagt at et folkevalgt Storting får den må kontrollere bedrifter eller tjenestebedrifter er, reelle avgjørelsesmyndigheten i og slik også mange virksomheter staten. “ de viktige økonomisk-politiske innenfor primærnæringene er), spørsmålene som gjelder landet blir statseid. Det betyr avvikling som helhet. Men det kreves svært mye mer. av alle former for viktig privat eierskap eller gruppeeierskap over produksjonsmidlene Det kreves at staten som maktapparat og som i samfunnet. Men i første omgang må det administrativt apparat står til tjeneste for gjelde for alle finansinstitusjoner og for de den aktive folkelige styringen av økonomi, største bedriftene. produksjon og alle andre sider av samfunnet. Det kreves at det er arbeiderklassen – flertallet Jeg understreket tidligere at et demokrati i av folket - som kontrollerer staten. en aktiv og reell forstand som vi hittil ikke har sett maken til, er en nødvendighet for Da må staten endre klassekarakter. Over den økonomiske funksjonsevnen til et slikt hele Europa, i USA, over hele verden har framtidig samfunn. statene stilt opp med enorm finansiell støtte til bankene og finansmarkedene. Slik er den Da må det mer til enn dette. norske staten også. Handlekraften var stor da DNB-sjef Rune Bjerke slo alarm i september/ 4. Planøkonomi i desentralisert versjon oktober 2008 og fortalte at DNB holdt på å gå tom for penger. DNB er helt dominerende Den vanlige framstillingen av planøkonomi er i det norske finansvesenet, og hvis den gikk at det er en sentraldirigert statsstyrt økonomi. tom for penger, ville det få store konsekvenser. Det rimer ikke i det hele tatt med det jeg har Følgelig stilte staten 12. oktober 2008 på kort skrevet hittil. varsel opp med en pakke på 350 milliarder kroner. Riktignok var ikke de 350 milliardene Den gjengse oppfatningen er helt gal. Som jeg en gave, men de betydde at bankene fikk en understreket tidligere: Når klodens begrenfinansiering som innebar en del milliarder sede ressurser skal utnyttes til å ivareta alle i besparelse. Den samme regjeringen hadde menneskers behov på en tilfredsstillende lovet å få de fattige i Norge ut av fattigdommåte, sier det seg selv at de som kjenner disse men. Den hadde nesten ikke gjort noe, til de behovene, nemlig menneskene selv, nødvenfattiges fortvilelse og harme. Men 12. oktober digvis må bestemme hvilke prioriteringer som 2008 ble det vist stor handlekraft, for nå gjaldt skal gjøres, og hvordan samfunnet skal drives. det noe virkelig viktig. Den norske staten har

Da er det selvsagt nødvendig å ha kontroll på helheten i den norske økonomien, og derfor må den sosialistiske økonomien være en planøkonomi. Den skal være styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer både for nasjonen som helhet og for regionale og lokale enheter. Disse planene må være resultatet av prosesser der alle trekkes med og det gjøres lett å være aktive deltakere, og det er også avgjørende at samfunnet organiseres på en slik måte at folk spiller en svært aktiv rolle i å kontrollere oppfølgingen og bidra til de justeringene som normalt vil være nødvendige under marsjen. Den nasjonale planen må være en rammeplan, som i stor grad fylles med innhold gjennom de lokale planene, men som ivaretar behovet for styring og kontroll over helheten. Arbeidet med den nasjonale planen vil stille særlige krav til prosessen for at det skal bli reell folkelig styring. Det holder ikke å overlate det til et folkevalgt Storting. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde – kort sagt: Et allsidig sett av metoder må tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess. På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av et representativt, folkevalgt Storting. Det er viktig å avmystifisere begrepet «planøkonomi». I vår tid kalles slike planer for budsjetter. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer. I alle kapitalistiske land praktiseres planøkonomi på ulike nivåer i samfunnet. Det er likevel store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen. De største forskjellene ligger i at budsjettene under sosialismen må bli til gjennom aktiv, demokratisk deltakelse, og at budsjettene ikke må være profittstyrt. De må være styrt av ønsket om å bruke ressursene best mulig til å ivareta befolkningens prioriterte behov. Derfor kan det sosialistiske samfunnet ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Med dagens teknologi er det ikke noe problem å få til at alle lokale og regionale planer registreres i en sentral nasjonalregnskapsenhet straks de er fastsatt. Alle budsjettene

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

17


SPØRSMÅL I MARXISMEN

summeres sammen, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå basert på diskusjoner der folk flest deltar. På tilsvarende måte kan den sentrale regnskapsenheten registrere løpende alle økonomiske handlinger som skjer lokalt (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning i forhold til plan, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes ned til de aktuelle beslutningsnivåene. Det er viktig at det lokale nivået kan spille en svært aktiv rolle både i planleggingen, i iverksettelsen, i oppfølgingen og i kursjusteringene underveis. Det er viktig med reell debatt. En ren registrering av hva folk mener om ulike alternativer, holder ikke. Hvis jeg mener at ett bestemt alternativ er best, mens en annen mener noe helt annet, er det viktig for meg å vite hva den andre bygger et slikt standpunkt på. Vedkommende kan jo ha viktige argumenter. Jeg vil også gjerne få framføre mine argumenter. Den reelle meningsbrytningen og informasjonsutvekslingen er svært viktig, og det må legges vekt på at poenget ikke skal være å vinne debatten eller avstemningen. Jeg må lytte og lære slik at mitt standpunkt kan bli forbedret. Hensikten er ikke at alle skal bli enige, men alle må ha krav på å bli hørt. En reell debatt gjør at de ulike alternativene blir bedre. Vi blir «uenige på et høyere nivå». En slik omfattende folkelig deltakelse i planlegging og styring, står i skarp kontrast til forestillingen om at det er viktig at de klokeste og mest kunnskapsrike må styre. Uansett hvor strålende og innsiktsfulle mennesker som måtte havne i en slik posisjon, så tilsier all erfaring at makt korrumperer. Den aktive kontrollen og styringen nedenfra er i virkeligheten helt avgjørende. Den hindrer at de som er i ledelsen begynner å mele sin egen kake. Og den utvikler innsikt og kompetanse hos folk flest, noe som er helt nødvendig for at menneskeheten skal få varig styring over produksjon og ressursbruk på denne kloden. Å ha reell styring på noe som er fjernt og uoversiktlig, er vanskelig. Å ha reell styring på det som er nært og håndgripelig, er mye lettere. Derfor må så mye som mulig av de

18

økonomiske beslutningene legges så langt ned i samfunnet som mulig. Og selve produksjonen av varer og tjenester bør i stor grad skje desentralisert, nettopp for å legge til rette for lokal styring. Den teknologiske utviklingen må rettes inn mot å muliggjøre dette. Utvikling av tredimensjonal kopiering er svært interessant i så måte, fordi en rekke av de tingene vi har behov for, da kan produseres av lokale kopieringsmaskiner. Det styrker ytterligere muligheten for best mulig lokal oversikt og kontroll over produksjonen. Dette krever også utvikling av lokale maktorganer: Beslutningsenheter som er organisert rundt arbeidsplass, bosted, bydel og kommune. En annen side av samme sak er at vi må stoppe veksten i det som så pent kalles «internasjonal arbeidsdeling», men der ord som «imperialisme» og «utbytting» treffer bedre. Kroneksemplet på en vanvittig utvikling er at norsk fisk sendes til Kina for bearbeiding av grovt underbetalt arbeidskraft der, og at det bearbeidede produktet transporteres tilbake til Norge for å bli spist her. Slike forhold er selvsagt helt uakseptable, både fordi de oftest bygger på grov utbytting av folk, og ikke minst fordi de medfører et transportarbeid som er miljømessig unødvendig og uakseptabelt.

ha kommet så lang at det lar seg gjøre. Men i de nærmeste tiårene tror jeg at det realistiske er å ivareta hensynet til hele klodens helhet gjennom forpliktende avtaler mellom stater som fortrinnsvis er under demokratisk, folkelig kontroll. 5. Arbeiderstyrte bedrifter – Nødvendig men ikke tilstrekkelig Min erfaring etter å ha bistått fagforeninger og grupper og enkeltpersoner gjennom mange år, er at de som utfører jobbene i bedriftene, svært ofte har overlegen innsikt i bedriftens problemer og muligheter. Jeg har fått stor tiltro til at de som jobber på de ulike arbeidsplassene, er vel i stand til å ta ledelsen selv. Ja, mer enn det: Det vil ofte føre til bedre og mer innsiktsfulle beslutninger, og det vil føre til beslutninger som er bedre i samsvar med de behovene som de produktive miljøene og lokalsamfunnene har.

Det finnes omfattende erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter i kapitalistiske land. Svært ofte er erfaringene gode, i den forstand at det gir et bedre og mer motiverende arbeidsmiljø, høy produktivitet og større engasjement i produktutvikling og innovasjon. Men ofte forsvinner arbeiderstyringen etter noen år. Problemet er nemlig at uansett hvem som styrer bedriftene, så er deres beslutninger i et I tillegg kommer at folk blir mer og mer kapitalistisk samfunn underlagt kapitalismens fremmedgjort og umyndigøkonomiske drivkrefter. I “En slik omfattende folke- konkurransen med andre gjort når de blir bittesmå tannhjul i et enormt lig deltakelse i planlegging bedrifter er også de arbeiinternasjonalt maskineri. og styring, står i skarp kon- derstyrte bedriftene nødt Selvsagt skal vi ikke dyrke til å akkumulere kapital, trast til forestillingen om at fusjonere og fisjonere for å bananer i Norge, og vi skal eksportere fisk som det er viktig at de klokeste styrke sin konkurransesituvi av naturlige grunner og mest kunnskapsrike må asjon teknologisk, finansielt har stor tilgang til – før og markedsmessig. styre.“ den eventuelt skades av miljøfiendtlig aktivitet. De ansattes forutsetninger Vi skal være involvert i verdenshandel til for å kunne lede en bedrift vil nødvendigvis gjensidig fordel. Men først og fremst må folk variere sterkt avhengig av de samfunnsmesrundt omkring i verden utvikle en allsidig sige forholdene på stedet. I land der det produksjon i sitt eget samfunn – en produkfortsatt er nærmest føydale forhold, vil forutsjon som det er lett å ha kontroll over og som setningene selvsagt være mye dårligere enn i er tilpasset lokale behov og tradisjoner. land med høyt utviklet kapitalistisk økonomi og en godt utdannet arbeiderklasse. Internasjonalt er det viktig å få styring med bruk av ressurser og utslippsmuligheter. Jeg Det sier seg selv at arbeiderstyring av bedrifter skeptisk til tanken om en verdensregjering, ene er et sentralt element i et sosialistisk samførst og fremst fordi jeg tror at det i praksis funn. Det dreier seg både om hvor makten vil være umulig å få til folkelig styring og skal ligge, og det dreier seg ikke minst om at kontroll med en slik regjering. I en fjernere folk skal få de utfordringene, den læringen og framtid kan menneskenes utvikling kanskje de utviklingsmulighetene som ligger i å delta i

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


SPØRSMÅL I MARXISMEN

styringen og selv lede.

fungerer som en infeksjon i det sosialistiske samfunnet, og at det tvert imot er avgjørende viktig å hele tiden framholde at ledestjernen skal være hva som tjener andre, hva som tjener fellesskapet.

I sin bok «The Socialist Alternative» gir Michael A. Lebowitz en interessant framstilling av erfaringene fra Jugoslavia under Titos ledelse. Tito kritiserte skarpt “Jeg er skeptisk til 6. Markedets rolle Sovjetunionen som hadde tanken om en verstatseide bedrifter men ikke arbeiderstyring av bedriftene. densregjering, først Jeg deler fullt ut de synspunkUten arbeiderstyrte bedrifter vil som Lebowitz gir uttrykk og fremst fordi jeg tene det bli statskapitalisme, mente for i sin oppsummering av han, og i 1950 ble det innført en tror at det i praksis erfaringene fra Jugoslavia. De lov om arbeiderstyrte bedrifter. vil være umulig å få innebærer i virkeligheten en Men disse statseide, arbeiderdom over markedet til folkelig styring og knusende styrte bedriftene opererte i som fenomen i et sosialistisk kontroll med en slik samfunn. markeder der de var utsatt for konkurranse, og at det var lagt regjering.” opp til at arbeiderne skulle ha Ofte argumenteres det for marken egeninteresse i at bedriftene gikk økonoedet med å hevde at det fungerer som en aumisk godt. Målet var å maksimere inntekt tomatisk regulerende mekanisme, der prisene pr. ansatt i bedriften. Ansatte på alle nivåer formidler informasjon mellom tilbydere og hadde en felles interesse i at bedriften skulle etterspørrere – en informasjon som påvirker tjene penger. Dermed var det grunnlag for tilbydernes tilpasning og stimulerer til større solidaritet mellom alle som jobbet i bedriften, produksjon av det som er mest etterspurt og men det var ikke noe grunnlag for solidarmindre av det som er lite etterspurt. itet med arbeidere i andre, konkurrerende bedrifter, eller med samfunnet som helhet. I teorien kan dette høres flott ut, men for det Che Guevara påpekte i 1959 at opplegget første vet vi at det i praksis ikke fungerer så betydde kamp mellom bedriftene om pris og vakkert. Det er maktforhold ute og går, det kvalitet, og han mente at det var en reell fare er påvirkning av kjøpere gjennom reklame for at dette kunne «introdusere faktorer som og på mange andre måter, det er ulik tilgang ville forvrenge det som den sosialistiske ånd på informasjon slik at kjøperen kan risikere forutsetningsvis skulle være». å bli lurt pga manglende oversikt – for å nevne noen faktorer. Et helt sentralt poeng er Siden dette var statseide og arbeiderstyrte selvsagt at den som ikke har penger nok til å bedrifter, var staten tilbakeholden med å gjøre sitt behov gjeldende i form av etterspørtrekke inn skatt, for bedriftene trengte pensel, faller helt utenfor. Og at en som har mye gene til egne investeringer. Investeringene penger, kan styre samfunnets ressursbruk slik økte deres inntjeningsevne, men bedriftene at mer retter seg mot hans behov og mindre tok nødig inn nye arbeidere, for da ble det retter seg mot de andres behov. flere å dele det økonomiske resultatet på. Det utviklet seg voksende forskjeller mellom Det er en god del eksempler på at for viktige dem som var innenfor og utenfor, mellom varer og tjenester som har vært utenfor markdem som jobbet i lønnsomme og mindre edet, fungerte det svært dårlig da marked lønnsomme bedrifter, mellom by og land, og ble innført. Boligmarkedet er ett eksempel. mellom de enkelte republikkene i den jugoKraftmarkedet er et annet. Pensjonsmarkedet slaviske føderasjonen. Økonomien utviklet er et tredje eksempel. Disse markedene er ikke seg klart i retning av markedsøkonomi. I de noen ubetydelige eksempler, de er tvert imot enkelte bedriftene ble kunnskap om teknologi, svære samfunnsmessige områder av meget marked og økonomi viktig, og det var viktig stor betydning for mange mennesker. Selv for alle i bedriften at de dyktigste ledet. Mens under kapitalismen fungerte de bedre uten arbeiderstyre skulle utvikle mindre skille i marked enn med marked. bedriftene, gikk det i motsatt retning. Også på en rekke andre felter har vi omfatLebowitz oppsummerer at selv om struktende erfaringer med at marked fungerer turen ser fin ut på overflaten, kan det fungere riktig dårlig. Prisene fyker opp og ned uten annerledes i virkeligheten. Han konklurasjonell grunn, bl.a. på grunn av spekulasjon, derer med at den individuelle egeninteressen prissettingen lokker og presser folk til å foreta

valg de ikke er tjent med, det er de kortsiktige hensyn som får styre, produsenter skades eller ødelegges av relativt kortvarige prisfluktuasjoner. Samtidig er det omfattende erfaringer med at områder utenfor marked fungerer utmerket, fordi de fleste som jobber der har faglig stolthet, er opptatt av å være til nytte for andre, og gjerne vil gjøre sitt beste fordi de mener at det de arbeider med er viktig. Men det er andre argumenter som er enda viktigere. Jeg vil spesielt peke på tre punkter: Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte person og den enkelte bedrift tenker på seg selv - og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en “imperfeksjon” som undergraver markedets funksjonsdyktighet. Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre. Markedets funksjonsevne er uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultatet). Hvis de ikke oppfatter økte priser som et insitament til å tjene mer ved å øke tilbudet, fungerer ikke markedet som regulator. Disse egenskapene, som er helt sentrale for at markedet skal fungere etter oppskriften, er alle av katastrofal karakter for et sosialistisk samfunn, fordi de undergraver og står i skarp motsetning til grunnleggende kvaliteter som et sosialistisk samfunn må tilstrebe, og som er nødvendige dersom sosialismen skal utvikle seg og ikke degenerere til kapitalisme. Etter mitt syn er markedet en gift for sosialismen. Men det er selvsagt ikke gjort over natten å fjerne markedet. Å straks velte opp-ned på alle sider ved det kapitalistiske samfunnet, vil bare føre til kaos. En del sentrale områder som f.eks. boligsektoren må straks trekkes ut av markedet. I andre, ganske store deler av økonomien må marked sannsynligvis eksistere en god stund, fordi aktørene i disse sektorene vil ha problemer med å fungere uten det markedet de er vant til. Men slik jeg ser det, er det en svært viktig oppgave å bruke staten til å innsnevre markedenes funksjonsområder etter hvert som man finner det forsvarlig å gjøre det.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

19


SPØRSMÅL I MARXISMEN

7. Hvordan kommer vi dit? Det sosialistiske samfunnet som skal avløse kapitalismen, kommer ikke fiks ferdig. Et helt avgjørende punkt er at arbeiderklassen, folk flest, selv må kreve å få makten over samfunnet, og at de må ta den. Viljen til aktiv styring, aktiv kontroll, ikke finne seg i å bli diktert ovenfra – dette er både en forutsetning for den faktiske, reelle maktovertakelsen, og det er en forutsetning for at det nye samfunnet skal kunne lykkes i å utvikle seg videre og ikke degenerere tilbake til kapitalisme. Sosialismen kan ikke stemmes fram av et passivt folkeflertall, som stemmer på et parti som så skal gi dem sosialismen ovenfra. Sosialismen må innføres nedenfra, og den reelle kontrollen og styringen må komme nedenfra. Selvsagt vil det gi seg utslag i valg, ved at flertallets stemmegivning uttrykker kravet om et sosialistisk samfunn. Men det alene er på ingen måte nok. Samfunnet må baseres på at folk deltar aktivt i den løpende samfunnsstyringen. Sosialismen krever at folk bryr seg, ut fra solidaritet og omtanke for sine medmennesker og for lokalsamfunnets, nasjonens og hele jordens fellesskap. Kvinnene og kvinnenes kamp for frigjøring vil helt åpenbart være en avgjørende kraft i kampen for sosialismen. I de fleste samfunn er kvinner mindre knyttet opp mot det gamle maktapparatet og har enda mindre interesse av det gamle utbyttingssystemet enn mennene. En særlig viktig kraft er også den delen av arbeiderklassen som har innvandrerbakgrunn. De er sterkt overrepresentert i de mest slitsomme og dårligst betalte jobbene, og de har større grunn til opprør enn de aller fleste andre har. Ikke minst er det et enormt, ennå ikke utløst potensial hos kvinner med innvandrerbakgrunn (The Guardian spanderte fem helsider på hvordan muslimske kvinner med innvandrerbakgrunn spilte en helt avgjørende rolle ved valget i Bradford i England 26. mars, da George Galloway sensasjonelt feide inn i parlamentet). Jeg anser det som helt urealistisk at sosialismen skal kunne innføres i Norge alene. Slik Norge er i dag, er Norge for de fleste av oss et av de beste samfunnene i verden. I en slik situasjon vil folk flest selvsagt ikke stille seg i spissen for omfattende samfunnsomveltning. Voldsom satsing på olje og gass preger den

20

norske økonomien stadig sterkere, og den styrker de mektigste kapitalkreftene og knytter staten tettere til dem. Fallhøyden i det norske samfunnet er selvsagt tilsvarende stor dersom en kriseutvikling fører til at viktige kvaliteter rives i filler. Gjennom EØS-avtalen er vi tett koplet til de kreftene som hersker i EU, og som nå angriper tilkjempede rettigheter og sosiale sikkerhetsnett med stor kraft der. EØSavtalen er en effektiv døråpner for akkurat de samme kreftene, og det ville være viktig å komme oss ut av EØS. Vi er på ingen måte vernet mot å bli rammet av kriseutviklingen i Europa.

Da jeg var barn, var jeg fascinert av et lite timeglass, som min elskelige tante hadde. Når man snudde timeglasset på hodet, rant en tynn stråle av fin sand ned fra den øverste til den nederste delen av timeglasset. Den tynne sandstrålen lagde en liten sandhaug som ble så spiss at den ramlet sammen. Men sandstrålen fortsatte å renne, og sandhaugen bygde seg opp igjen høyere og bredere inntil den ramlet sammen enda en gang. Slik fortsatte det. Stadig falt sandhaugen sammen, men tendensen var likevel at den bygde seg opp og bygde seg opp. Hos min tante var timeglasset festet på en vektstang som kunne dreie rundt en akse. Idet den siste sanden rant ned, var vektforholdene blitt så forandret at vektstangen svingte rundt aksen og slo på en klokke. Da hadde det gått litt mer enn fem minutter - akkurat passe koketid for et egg. Utrolig fascinerende for en liten gutt!

Slik verden er i dag, er opprørskraften mye sterkere mange andre steder enn her i Norge. Det styrker utsiktene for et sosialistisk Norge når folk i andre land kjemper mot stormaktsherredømme, når de gjør opprør i eget land, når de forsvarer seg mot kapitalens angrep. Alt som svekker kapitalens posisjon rundt For meg har dette blitt et bilde på kampen for omkring i verden, bidrar til å sosialismen. De første forsøkene styrke kampen for sosialismen “...boligsektoren var altfor mangelfulle og har falt også her i Norge. Om f.eks. dolsammen. Men så bygger kampen laren mister sin posisjon som ver- må straks trekkes seg opp på nytt, og de grunndensvaluta, vil verdens mektigste ut av markedet...” leggende forutsetningene for å pådriver for kapitalens interesser lykkes, blir stadig bedre. Etter miste mye kraft. Når arbeidsfolk i Kina protes- en viss tid blir kreftene for forandring så terer mot grov underbetaling og umennessterke at de ikke lar seg stoppe, og de får det kelige arbeidsforhold, er det bra for verdens avgjørende overtaket. folk og det fortjener støtte. Aktiv internasjonal solidaritet er etter min mening en svært viktig Alternativet finnes. Nå haster det å komme del av vår kamp for et sosialistisk samfunn dit. Stadig flere forstår at det er viktig. også her i Norge. Alliansene kan bli oppsiktsvekkende brede, nettopp fordi mye står på spill. Vår felles Det er viktig å se kampen for sosialismen i et innsats avgjør om vi når fram tidsnok. Som historisk perspektiv. Det tilsier at vi bør kople Rudolf Nilsen sa det: Kan hende det gjelder å oss tettere opp mot den kampen folk har ført redde vår jord! før oss. Kampen for sosialismen er ikke noe fremmed i norsk historie. Tvert imot har vi mer å bygge på enn arbeiderklassen i de aller fleste andre land. Kvaliteter med klart sosialistisk preg ble kjempet gjennom i Norge, men er senere blitt angrepet nettopp fordi de sto i konflikt med kapitalens interesser. Jeg tenker bl.a. på at boligsektoren ble trukket ut av markedet, med Statens Husbank som et aktivt redskap. Jeg tenker på den planøkonomisk oppbygde vannkraftproduksjonen i Norge. Og jeg tenker på gratis sykehus, der pengepungen ikke spilte noen rolle, og at prinsippet tvert imot var «til enhver etter behov», nemlig når man ble syk. Slike resultater er senere blitt angrepet og til dels ødelagt av kapitalismens utvikling som gir stadig mindre armslag for slikt.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Den antimonopolistiske strategien og veiene til sosialismen Hans I. Kleven Et nøkkelord i arbeiderbevegelsens politikk og også i vår strategi er reform. Men reform og reform fru Blom. Det er ingen tvil om at kapitalismen har hatt reformevne i mer enn hundre år av sin historie og neppe har oppbrukt dette potensialet idag. «For velferdsstaten» er til dømes såleis ingen utopisk parole. Den kan realiseres, uten at man behøver å sprenge rammene for kapitalismens system. Til syvende og sist er det de arbeidende skattebetalere som må finansiere sosiale reformer. Å benekte den fortsatte muligheten av sosiale og politiske reformer innafor kapitalismen er sekterisme. Og vi støtter sjølvsagt slike reformkrav, sjøl de minste.

Forholdet mellom reform og revolusjon Lærerik i denne sammenhengen er diskusjonen mellom Lenin og Karl Radek, nettopp fordi den er et oppgjør med anarkistiske og ultrasekteriske kritikere av reformpolitikk. Radek hevdet at «innafor rammene av kapitalismen» er rustningsbegrensninger ugjennomførbare. Lenin avviste derfor en artikkel av Radek om nettopp dette temaet for den russiske partipressa med den begrunnelse at «Radek ikke har helt rett». «Kriteriet på det ugjennomførbare innafor kapitalismens rammer må man man ikke forstå slik at bursjoasiet ikke tillater det, at man ikke kan realisere det etc. I denne henseende er mange av kravene i vårt Minimumsprogram ‘ugjennomførbare’ og likevel bindende» (Lenins brev til K. Radek av 30. september 1910.) I en seinere artikkel kaller Lenin venstresekterisme for «skabb», en sjukdom partiet må kvitte seg med, sier han. Så er spørsmålet hvilken plass og relevans reform og revolusjon har for en antikapitalistisk, henholdsvis antimonopolistisk strategi under våre dagers villkår. Spesielt: Er det mulig å overvinne kapitalismen gjennom

problemer» i «Neue Zeit» 1897-1898. I en kontinuerlig reformprosess, henholdsvis reformeskalering, eller for å nå dette målet må korthet går det ut på å tilrå at sosialdemokratiet oppgir den sosiale omveltning det da først komme til et revolusjonært brudd i makt og eiendomsforholdene? Her dreier det som sluttmål, og å gjøre sosialreform som klassekampens formål i stedet for å være seg uansett om et lengre – og sannsynligvis bare et middel. Mest treffende har Bernstein langt – perspektiv, men hvor begynnerprosessjøl formulert sitt syn: «Sluttmålet, hva det sen uansett må være reformer – av et bestemt enn måtte være, er for meg intet, bevegeslag. Kvalitative brudd- eller omslagssituaslsen er alt.» Det betydde joner har vi også hatt i ka“Kan da sosialdemokra- i virkeligheten å redusere pitalismen, nemlig overarbeiderbevegelsen til en gangen fra fri konkurranse tiet være mot sosialrelappeskomaker for å berge til monopolkapitalisme ved overgangen fra det 19. til det form? Eller kan det stille den kapitalistiske ordninga. den sosiale revolusjon, Såleis ble, som Rosa Luxem20. århundre, og vel også burg skreiv, oppgjøret med fascismens militære nederlag omveltinga av den Bernstein og hans tilhengere i den andre verdenskrigen. bestående ordninga som til sjuende og sist ikke et I diskusjoner i det tyske so- er dets sluttmål opp mot spørsmål «om den eller hin sialdemokratiet ved nevnte sosialreform? Slett ikke.” kampmåte, ikke om denne eller hin taktikk, men om århundreskifte poengterte den sosialdemokratiske bevegelsens eksistens» Rosa Luxemburg kjernen i diskusjonen i striden og forfektet den marxistiske holdninga - som revolusjonær bevegelse. (Rosa Luxemburg, Gesammelte Werke, Band 1, erster til forholdet mellom reform og revolusjon. I Halbband, Berlin 1970, S 369 f.) brosjyra «Sosialreform og revolusjon» (1898) skriver hun: «Tittelen på det foreliggende skrift kan overraske ved første øyekast. Kan Reformenes betydning da sosialdemokratiet være mot sosialreform? Eller kan det stille den sosiale revolusjon, Uansett alle de nye forandringene i det omveltinga av den bestående ordninga som er moderne samfunnet er det ingen ting som dets sluttmål opp mot sosialreform? Slett ikke. har forandret seg ved kapitalismen vesen, For sosialdemokratiet danner den daglige nemlig den kjensgjerning at på den ene sida praktiske kampen for sosiale reformer, for har vi kapitaleiere som råder over produksbedring av det arbeidende folkets kår sjøl jonsmidler, og på den andre sida kapitalens på det beståendes grunn, for demokratiske arbeidskraft, mennesker som må selge sine innretninger, tvert om den eneste vegen til å fysiske og åndelige ferdigheter til den samme lede den proletariske klassekampen og arbeide kapitalen. Det vil si at den gamle grunnmotseg fram til sluttmålet, til å gripe den politiske setninga mellom samfunnsmessig produksjon makta og oppheve lønnssystemet. For sosialog tilegning og forøkning av merverdi gjendemokratiet består en ubrytelig sammenheng nom utbytting av arbeidskrafta preger fortsatt mellom sosialereform og sosial revolusjon, samfunnet. Og at denne grunnmotsetning og idet kampen for sosialreform er midlet, men forholdet mellom kapital og arbeid frambringden sosiale omveltning målet.» er stadig på ny antagonistiske motsetninger Ei kontrastering mellom begge disse momenter for arbeiderbevegelsen finner vi først i teorien til Eduard Bernstein, slik han har framlagt dem i sine artikler «Sosialismens

og blottlegger fundamentale interessemotsetninger. Det betyr igjen at arbeiderbevegelsens strategi må fortsatt bygge på klassetenkning og ha som sluttmål å

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

21


Rosa Luxemburg, Antonio Gramsci og Italias Kommunistiske Partis leder Palmiro Togliatti har spilt en viktig rolle for utviklingen av teorien om overgangen til sosialismen. Foto: Wikipedia.

avskaffe kapitalismen. I og med at den eksisterende sosialisme falt sammen i Europa gikk et viktig bruhode tapt for oss, blant annet når det gjelder den antimonopolistiske kampen, men også kampen for reformer. Som resultat av dette sammenbruddet er sosialisme i første omgang blitt sterkt diskreditert, de sosialistiske kreftene kraftig desimert og den subjektive faktor (først og fremst legemliggjort i marxistiske partier) i kampen for ei sosialistisk omveltning i dag langt svakere enn før oktoberrevolusjonen, i hvert fall i kapitalismens utviklede hovedland. Fordi forutsetningene for en snarlig overgang til sosialismen ikke fins (ihvertfall ikke er innafor synsvidde), er det nødvendig for oss å tenke nærmere over hvordan det kan utvikles en politikk som ut fra forsvaret av de nærmeste interesser fører fram til videregående oppgaver, til erkjennelse av sosialismens nødvendighet og til kampen for sosialismen. Altså, reformene må få større plass og betydning. Egentlig betyr det hovedoppgavefelter som både går delvis i hverandre og som må følge etter hverandre i tid, følgelig reises et spørsmål om aktuell prioritering av reformoppgaver. 1. Forsvare de sosiale og politiske reformer som er oppnådd.- «forsvare velferdsstaten» som det nå heter og der en relativt brei bevegelse er i gang. Dette er vel et felt som er kjent og der oppgavene ligger i dagen, men der det allikevel ligger innebygd viktige både taktiske og strategiske problemer. I det ytre minner denne kampen om det Arbeiderpartiet før nyliberalistene overtok ledelsen var opptatt av, altså gjennopptaking eller videreføring av gammal reformistisk politikk. En del av disse oppgavene har med styringsproblematikk å gjøre, men denne problematikken må samtidig være mer omfattende. Forsvarskampen går ut på å sette stopper for den nyliberalistiske dereguleringa og nedbyg-

22

ginga av sosiale landevinninger, mot privatisering og massenedlegging av arbeidsplasser, mot renteforhøyelser og høye boligpriser, mot forurensing av natur og arbeidsmiljø osv. Og på samme måten som for kampen mot EUmedlemskap ligger forholdene her særlig godt til rette for aksjonsenhet og breie allianser. Det er en forsvarskamp innafor systemets rammer, men som bærer i seg potensialer for bevegelser og allianser som angriper viktige deler av sjølve systemet. Vi kommer da over til det andre høyere plan i reformkampen.

i rådigheten over kapitalistisk eiendom. Noe som imidlertid ikke utelukker at gjennom press fra massebevegelsen, på grunn av at den kapitalistiske profittøkonomien får nærmest katastrofale virkninger på vanlige menneskers hverdag, kan det på bestemte områder bli nødvendig å sette ei direkte endring av eiendomsforholdene på dagsorden. Nasjonaliseringsspørsmålet har vært opp til debatt både før og etter krigen i norsk arbeiderbevegelse. Kriser kan føre til at spesifikke arbeiderklassemål og -kamp får en allmennmenneskelig karakter, en situasjon der arbeiderbevegelsen må kjenne sin besøkelsestid.

2. Kampen for antimonopolistiske strukturreformer. Sjølve konseptet her har røtter tilPå bakgrunn av den veldig viktige rolle som bake til den antifascistiske kampen før krigen bankene og andre kreditt- og finansinstitusog under krigen, men fikk en mer presis joner spiller, er det klart at et av de viktigste utforming og strategiplassering etter krigen, orienteringspunkter i vår strategi må være særlig i 1960-åra. Her spilte Italias kommuforminga og organiseringa av motstand mot nistiske parti en sentral rolle, blant annet med deres og konsernenes makt. Både på det bakgrunn i Gramscis teori om hegemoniet, utenomparlamentariske og det parlamentadet sivile samfunn og den historiske blokk. riske område må det her Etter hvert ble konseptet om strukturreformer “Men de avgjørende steg i denne dannes ei brei allianse eller antimonopolistiske retning kan i vår tid ikke bare som omfatter til og reformer, annammet av skje innafor nasjonale rammer, med små og mellomstore foretakseiere. Det de fleste vesteuropeiske men er en internasjonal eller strategiske målet er å kommunistiske partier og nedfelt i deres prinregional oppgave, nettopp på trenge denne makta sipperklæringer. For grunn av kapitalens økte region- tilbake, begrense den, for så i neste omgang NKPs vedkommende alisering og globalisering.” å bryte maktposisskjedde dette i Prinsippjonene. Løsninga av programmet fra 1963, alle sentrale spørsmål ellers – sosial rettferd, og ble gjentatt i etterfølgende programmer. menneskerettigheter og demokrati, sosiale spørsmål, fredsspørsmål, økologiske spørsmål Alliansekonstellasjoner etc. - er avhengig av vellykkede hovedstøt mot konsernenes og bankenes makt som utgjør Når det gjelder det økonomiske innholdet i det herskende systemets hjørnepillar. Men de en antimonopolistisk reformpolitikk er det et spørsmål som vi må berøre og ta stilling til, og avgjørende steg i denne retning kan i vår tid ikke bare skje innafor nasjonale rammer, men det er eiendomsspørsmålet. På den strater en internasjonal eller regional oppgave, egiske etappe som vi gjerne kaller fornying og nettopp på grunn av kapitalens økte regionutviding av demokratiet gjennom begrensalisering og globalisering. Noe som ikke gjør ning (ikke oppheving) av monopolkapitalens oppgaven enklere, men krever langt sterkere makt, dreier det seg ikke om å løse dette spørsmålet ved ekspropriasjoner, men inngrep internasjonalisme fra fagbevegelsens og de politiske venstrekreftenes side i form av tiltak

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


SPØRSMÅL I MARXISMEN

neskelige arbeidskrafta, omsatt på markedet. (3) Er de viktigste produksjonsmidler privat eiendom til kapitalister som kommuniserer med hverandre over markedet?

Hans I Kleven. Kilde: Friheten 3. sept. 1985

og aksjoner, eller for å si det mer prinsipielt: en regional eller internasjonal strategi og taktikk – i dag særlig det siste. Det sier seg sjøl at utenomparlamentariske massebevegelser må og vil få økt betydning, både via fagbevegelsen og andre bevegelser og organisasjoner, slik både kampen mot EUmedlemskap, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen har vist og viser. Folkeavstemninger og andre former for det direkte, umiddelbare demokrati vil kunne bli viktige instrumenter. Med andre ord at folkets stemme får vekt ikke bare ved parlamentariske valg. Et nøkkelord i den antimonopolistiske kampen er demokrati i ordets egentlige og ekte betydning, og det på alle områder av samfunnslivet.

Plan og marked Så til spørsmålet om markedet. Spørsmålet er om det i egenskap av «konkurransemekanisme» er uunnværlig for en elastisk reagering på de vekslende behov, uunnværlig som seleksjonsmekanisme når det gjelder innovasjoner, som avlastning for politikken i de mangfoldige detaljavgjerder og med sine prissignaler som informasjonsmiddel. Her må det bemerkes at markedet like mye som befordringsmiddel kan virke som brems på ikke-rentable, men økologisk effektive og nødvendige investeringer. For en iboende mangel ved markedet som informasjons- og

Så lenge de samfunnsmessige strukturer og dermed også markedet blir behersket av den store kapitalistiske eiendom, må målestokken høye kapitalavkastninger på kort sikt være den avgjørende referansemålestokk. Det er ikke et ‘samvittighetens’ spørsmål, bedre innsikt eller mer eller mindre gode forsetter hos storkapitalistene og direktørene. Det er et spørsmål om kapitalistiske bedrifter skal leve eller gå under.» (Michael Benjamin, «Til programdebatten i PDS»)

reguleringsmiddel ligger i at det som tilbakekoblingsmekanisme (informasjonsredskap) først signaliserer overproduksjon post factum, og dermed i prinsippet er en ustabilitetsfaktor. Og så et interessant sidesprang til «Den Dessverre er det en kjensgjerning at det 20. tredje sektor» - som ligger ved sida av eller hundreårets sosialisme har ikke løst motmellom (om man vil) den private sektor og sigelsen «plan-marked» og er vesentlig derfor den statlig/kommunale (det vi kaller «ofgått til grunne i Europa og Sovjetunionen. fentlig sektor») - og som altså utgjør en del Men ei «temming» av markedet innafor av det sivile samfunnet for å bruke Gramscis kapitalismens rammer, lar terminologi. Denne «3. sektor» seg ikke gjøre sjøl om det kan “...en iboende mangel figurerer gjerne i litteraturen reguleres gjennom forskjellige ved markedet som som «Non-profit-sector». Og virkemidler. Ett av de sentrale ligger angivelig mellom stat og spørsmålene er hvor langt man informasjons- og reg- marked, men påvirkes begge her kan gå. Til sjuende og sist uleringsmiddel ligger fra begge kanter og idag særlig kommer vi ikke unna nasjoni at det som tilbake- fra det siste. Denne sektoren alisering – ekspropriasjon av de har eksistert i lang tid i alle koblingsmekanisme kapitalistiske land og teller en viktigste kapitalistiske økonomiske ressurser. Imidlertid: (informasjonsred- rekke heterogene organisasskap) først signalis- jonsformer, fagforeninger (fag«I virkeligheten dreier det seg bevegelsens sosiale funksjoner), erer overproduksjon kooperative organisasjoner ikke om ‘marked eller ikke’. Sjøl i de mest rigide tider med post factum...” (herunder landbrukssamvirkrigs- og etterkrigsøkonomi ket og boligkooperasjonen), har det også eksistert marked i de sosialisidrettsforeninger, religiøse innretninger osv. tiske land. Det er i hvertfall et fenomen som osv. Den er delvis privat finansiert – hovedstadig opptrer siden de første preformer for saklig av medlemmene, delvis offentlig finanklassesamfunnet. Hva det virkelig dreier seg siert. Den har i seg potensialer både for nye om er tre spørsmål som på det næreste henger arbeidsplasser og utvikling av sjølforvaltningsammen: (1) Er markedet den strukturen som selementer som kan overta en del av de offramfor alt og bestemmende styrer systemets fentlige oppgavene. Men den tredje sektor har atferd? (2) Blir prinsipielt alle materielle og også sine grenser, den er lite representert på immaterielle goder, innbefattet den mendet produksjonsmessige området, men regner

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

23


SPØRSMÅL I MARXISMEN “Vi må ikke oppfatte overgangen, veien, til sosialismen som en sum av reformer, sjøl ikke av grunnleggende, «revolusjonære» reformer.”

vi med landbrukssamvirket (som vel verken kan kalles offentlig eller privat), spiller den til dels en viktig, om ikke akkurat framtredende rolle, også her – i hvert fall hos oss.

Systemendrende brudd La oss så prøve å gå litt dypere teoretisk inn på begrepet «antimonopolistisk reformpolitikk» / strukturreformer og prøve å presisere det nærmere. Vårt utgangspunkt er at med tilstrekkelige styrkeforhold kan strukturer i det kapitalistiske samfunnet brytes opp, og vi kan føres nærmere til terskelen for systemovervinning, enn vi kunne i tidligere tider med vanlige reformer. Slike reformer kan bli en hevstang for makt (vi må ikke glemme Lenins ord i «Staten og revolusjonen» at revolusjonens grunnspørsmål er spørsmålet om makten), men denne hevstang må settes i bevegelse. Før eller siden vil vi komme til et punkt, ei systemoverskridende grense, et slags Rubicon mellom kapitalisme og sosialisme – og til det kreves ei annen kraft og andre kampmetoder og kampformer enn der det «bare» dreier seg om reformer. Innholdsmessig (økonomisk) er det imidlertid ingen kinesisk mur mellom gjennomføringa av strukturreformer og overgangen til revolusjonært generaloppgjør med monopolkapitalen (gjennom reformeksalering og vidtgående nasjonalisering) og vitale deler av statsapparatet (det Marx kaller å knuse det gamle byråkratiske statsapparatet). Vi må ikke oppfatte overgangen, veien, til sosialismen som en sum av reformer, sjøl ikke av grunnleggende, «revolusjonære» reformer. Noe som allerede Rosa Luxemburg viste til i sitt skrift. Hun ser at sosialismen betyr en fullstendig annen eiendoms-, retts-, forfatnings- og statsordning enn den som hviler på kapitalismen.

24

Mot ei slik kvalitativ helt annen ordning vil kapitalen sjølsagt (i den grad den vil være i stand til det) yte bitter og hard motstand, og sette inn alle sine maktmidler, blant annet bruk av NATO (dersom dette krigsforbundet da ennå eksisterer), helt fram til brudd på det borgerlige demokratiet og innføring av fascisme, noe Europas mellomkrigshistorie så tydelig og smertelig forteller oss. Altså: Det å avskaffe det kapitalistiske systemet gjennom kvalitativt nye makt- og eiendomsforhold er og må nødvendigvis være en revolusjon, og det uansett ad hvilken veg og i hvilke former dette vil skje. Noe framsteg uten kamp finnes ikke og desto mer avgjørende spørsmålene er, desto hardere blir kampen. Og i den antimonopolistiske kampen vil det etter hvert ikke dreie seg om reformer, men om systemets være eller ikke være. For vår del trur jeg det er viktig å holde fast ved to ting: 1. Allerede «Det kommunistiske manifest» regner de allmenne forutsetningene for et sosialistisk samfunn, hvorav a) den politiske makt over til det arbeidende folk og b) samfunnsmessig eiendom til de viktigste produksjonsmidlene. Når det gjelder den konkrete utforminga av samfunnsmessig eiendom og arbeiderfolkets makt, er det mye vi nå må tenke igjennom etter erfaringa med sosialismen i Sovjetunionen og andre steder. Samtidig som framtida vil by på nye former, særlig når det gjelder organisering og utøvelse av makt. Men utvilsomt for oss som marxister er at det trengs ei grunnleggende omveltning av eiendoms- og maktforholdene dersom vi vil avløse kapitalismen med sosialismen. 2. Med ei orientering i retning av en innvoksing i sosialismen uten ‘brudd’, dvs radikale, revolusjonære inngrep og omveltninger i makt- og eiendomsforholdene, vil vi kunne havne i illusjoner om kapitalismen. Her var hendingene i Chile en viktig lærepenge, der borgerskapets og godsherrenes hærmakt var

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

inntakt og undertrykte den parlamentariske omveltninga. Dette igjen reiser spørsmålet om hvordan vi tenker oss en fredelig overgang til sosialismen som vi prinsipielt har programfestet. Men det er vanskelig å spå om framtida, og særlig om ei framtid som ut fra dagens forhold fortoner seg fjern. Klassekampens historiske erfaring hittil viser at dersom borgerskapet og storkapitalen ser makta si og privilegiene sine truet, har den alltid forsøkt å stanse det samfunnsmessige framsteget gjennom økonomisk sabotasje, terror og andre voldsmidler. I dag vil det være en illusjon å tru at kapitaleierne frivillig vil gi fra seg sin eiendomsrett til produksjonsmidler, banker, verdipapirer etc. De vil yte motstand sjøl mot demokratiske reformer, og denne motstandens veg vil skjerpes proporsjonalt med reformenes rekkevidde og betydning, spesielt når disse griper inn i eiendoms- og maktforholdene. Høyst sannsynlig vil man komme til et punkt der reformprosessen vil bli eller forsøkt bli blokkert. “Derfor vil realiseringa av vidtrekkende reformer kreve en ny kvalitet i den utenomparlamentariske kampen, endrede styrkeforhold og en ny regjeringskoalisjon som uttrykk for en ny folkevilje, altså ei virkelig folkeregjering.” Artikkelen er en forkorta og bearbeida versjon av en artikkelserie i Friheten i 2001. Kleven behandler disse spørsmålene mer utførlig i bøkene Vår Strategi (Ny Dag 1974) og Veien(e) til sosialisme. Marxistisk strategitenkning (Marxist forlag 2011).


ØKOLOGI

Et økokommunistisk manifest Pål Steigan

1. Motsetninga mellom mennesket og naturen omkring det, nådde et kvalitativt nytt nivå med jordbruksrevolusjonen for 10.000 år sia. Vi kjenner menneskeskapte økokatastrofer fra denne perioden. Sannsynligvis har overbeiting og utpining av jorda vært med på å gjøre tidligere fruktbart land i Sahara til ørken. De greske åsene var utsatt for nedbeiting av sauer og geiter, og har siden aldri fått igjen den samme skogen som de hadde før. 2. Med jordbruket trådde mennesket fram som en mulig hersker over naturen, og omskapte den for å tjene sine egne formål. Mennesket skapte kulturlandskapet, skapte nye dyre- og plantearter osv. 3. Synet på mennesket som løsrevet fra og hevet over naturen er grunnfesta i vestlig tenkning gjennom mange århundrer. 4. Med kapitalismens erobring av verden fungerte denne tenkingen både som ei rasjonalisering av kolonimaktenes herjing og som seierherrenes ideologi for å omdanne verden i sitt bilde. (Også den 2. internasjonale mente at det var kolonimaktens oppgave å «bringe sivilisasjonen» til de «tilbakeliggende folkene». I dag er oppfatninga at «utviklingsland» skal «utvikles» til å bli mest mulig lik oss, dvs. det nordvestlige forbrukersamfunnet.) 5. Økokrisa gikk over i en kvalitativt ny fase med kapitalismens verdensomspennende seier. Den moderne økokrisa er kapitalismens/imperialismens egentlige avkom. Krisa gikk fra et lokalt nivå (som den danske kolonimaktas rasering av Rørosvidda eller den engelske frikonkurransekapitalens ødelegging av nærmiljøet rundt industriene i Manchester og Liverpool) til et globalt nivå (ødelegginga av regnskogene, prærien osv.). 6. Marx har grunnleggende rett når han (i polemikk med Lasalle og andre) sier at kapitalismen må utbytte begge de to kildene til rikdom, naturen og den menneskelige

arbeidskrafta (som i seg sjøl er en naturkraft).

og dens arbeidsorganisasjon (den hierarkiske modellen), men også dens produksjonsideologi (vekstfilosofien).

7. Marx har rett når han hevder at den konsekvente utviklinga av kapitalismen i landbruket, må føre til utpining av jorda til det 12. Den stalinistiske planmodellen basert på ytterste. Den stadige tilføring av kunstgjødsel det Stalin kaller «sosialismens økonomiske til jorda i det moderne landbruket viser at grunnlov» (stadig større tilfredsstillelse av jorda sjøl er utpint og samfunnets stadig større ikke greier å gjenreise “De sosialistiske samfunna materielle og kulturelle næringsgrunnlaget. til nå har, på tross av en del behov) er i sitt vesen anti-økologisk. Det å ønsker om det motsatte, stort gjøre tungindustrien til 8. Marx har en teori om naturens rolle i produksett praktisert erobererrollen økonomiens «gud» og sjon av bruksverdi som det viktigste «lokomotiv» overfor naturen.“ bekreftes av moderne ruinerte arbeider-bondeøkologisk tenkning. I alliansen og alliansen denne sammenhengen ser Marx mennesket mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, som en del av naturen og underlagt dens lover samtidig som den ruinerte miljøet. Uttørkinga og ikke omvendt. av Aralsjøen og omdanninga av det indre av sovjetisk Sentral-Asia til saltørken er bare ett 9. Marx la på denne måten grunnlaget for en av mange eksempler på denne økonomiens avansert, dialektisk forståelse av forholdet miljømessige fallitt. mellom økonomi og økologi, men deretter konsentrerte han seg om den direkte sam13. Sosialismen har, i økologisk forstand, gjort funnsmessige sida, nemlig produksjon av bytdet samme med miljøet som kapitalismen har teverdi. Og bytteverdi handler om forholdet gjort, ikke ut fra profittmotivet til enkeltkapimellom mennesker i et samfunn. taler, men ut fra planbyråkratiets antiøkologiske modeller og mål. 10. Denne historisk nødvendige spesialiseringa til Marx har skapt forenkla og skjematiske 14. Innafor marxismen representerer Mao et oppfatninger hos marxistene som til forvekuforløst skritt i riktig retning. Han var ikke sling likner Bacons oppfatning av forholdet utdanna i den tysk-russiske skolen, men i mellom menneske og naturen (herskerrollen). det konfusianske. Det er sterke drag av østlig Som Marx viser i kritikken av Gotha-profilosofi i Maos marxisme, motsetninger utegrammet (min tese 7), var det tyske sosiallukker ikke hverandre, de utfyller hverandre, demokratiske partiet sterkt influert av ideen harmoni, balanse med naturen. Mao la stor om at naturen ikke danner grunnlaget for all vekt på treplanting med en gang etter revolusrikdom. Og det tyske partiet var «fyrtårnet» i jonen for å bedre miljøet, han ønsket å skape datidas arbeiderbevegelse, og har påvirka alt byer som ikke utpinte landsbygda og fra det norske sosialdemokratiet til russiske landsbygd som nærmet seg byen uten å bli bolsjeviker. byer. I den opprinnelige folkekommunetanken lå det slike økologiske perspektiver. 11. De sosialistiske samfunna til nå har, på Han la vekt på gjenbruk, på utnytting av tross av en del ønsker om det motsatte, stort kinesiske bønders tusenårige kunnskaper om sett praktisert erobererrollen overfor naturen. naturen omkring seg, naturmedisin, fiskeEtter alt å dømme har de ikke bare importert oppdrett m.m. Han tok avstand fra Stalins den kapitalistiske produksjonsteknologien utbytting av bøndene og sa noe så kjettersk

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

25


ØKOLOGI

Foto: Ivan Dervisevic

i tysk-russiske ører som at dersom du vil ha tungindustri, skal du satse på jordbruk og lettindustri. 15. Men Mao forfalt til stalinisme i den praktiske gjennomføringa av den sosialistiske oppbygginga: Det store spranget var en økonomisk og økologisk katastrofe og mer stalinistisk enn Stalin. Ståldirektivet (stål som ledende faktor) førte til ensidighet, underutvikling av andre sektorer, rovdrift på energiressursene osv. Energipolitikken som fulgte av dette, har gitt verdensrekord i uøkonomisk bruk av energi (vilkårlig lave priser stimulerte til sløsing). Korndirektivet førte til jorderosjon, utpining av jorda og overgrep mot ikkehan-folkegrupper (som mongolene) som ikke var korndyrkere. Omdanning av Kina fra en sosialistisk planøkonomi med alvorlige feil til en ekstrem turbokapitalisme har mangedobla Kinas økologiske problemer. Den enorme veksten Kina har hatt har ikke bare skjedd på bekostning av arbeiderklassen og fattigbøndene, men også i en alarmerende grad på bekostning av naturen i Kina. 16. Imperialismen har en rikelig del av ansvaret for at de sosialistiske landa har prioritert stål og våpen. USA var på randen av å atombombe Kina og true Øst-Europa med krig. Dette påførte fattige land militærutgifter og -prioriteringer som gjorde vondt verre. (Eksempelvis Tsjekkoslovakias hensynsløse fyring med brunkull for å produsere våpen og maskiner i stedet for en produksjon som landets ressurser lå mer til rette for.) 17. Den moderne kapitalismen ønsker å løse økokrisa, fordi den truer profitten. I noen områder har ødeleggelsen kommet så langt at arbeiderne ikke kan utbyttes effektivt pga. miljøbestemte helseskader. Men akkurat som kapitalismen ikke kan styrke etterspørselen og øke utbyttinga samtidig, kan den ikke intensivere utplyndringa av naturen og redde naturen samtidig. Den er derfor dømt til å mislykkes.

26

ens rapport til 2020, og vi kan med sikkerhet 18. Den moderne økokrisa ser ut til å ville slå fast at målet ikke vil bli nådd. Stoffsirkukaste menneskeheten ut i sin verste lasjonen i systemet må minimaliseres og ødeleggelse noen sinne. Vi står overfor de baseres på at stoff som tas ut, for det meste verste miljøkatastrofene på millioner av år, også føres tilbake. Rensefilosofien har utspilt sannsynligvis uopprettelige. (Er regnskogen sin rolle. Dette kan ikke skje uten en global tapt, så er den og dens millioner av dyreøkonomisk og maktmessig omfordeling. og plantearter tapt for alltid.) Det skjer en Worldwatch, som sponses av Industrifondet, tilsvarende ødeleggelse av livsgrunnlag og sier at 200 millioner jordløse bondefamilier artsmangfold i våre egne nærområder i Arktis. må få jord, om ikke regnskogen skal forsvinne Politikerne har nå begynt å ørkenene vokse. Det er “Stoffsirkulasjonen i sys- og snakke om dette problemet, det største bonderevolustemet må minimaliseres og jonære kravet som er stilt i men de følger en politikk som bare forsterker probbaseres på at stoff som tas menneskehetens historie. lemet ytterligere. ut, for det meste også føres 21. En slik omlegging av tilbake.” 19. Kapitalen må ekspanverdensøkonomien betyr dere eller dø. Det har ingen produksjon av varige hensikt å investere en million for å få igjen produkter, gjenbruk og bruksverdiorientert en million. Hele målet med den kapitalistiske produksjon. Jfr. Romaklubben som i 1972 investeringa er å øke kapitalen. Dette kan bare kom til at dette var blant de ufravikelige krava oppnås ved å omdanne stadig mer jomfruelig til ei bærekraftig utvikling. Dette betyr ikke område til bytteverdi. Kapitalismen omdannødvendigvis stagnasjon og barkebrødtider. ner alt til varer, og det i en målestokk Marx Jobber der folk bor, er økologisk bedre enn og Engels ikke kunne ha forestilt seg. De pendling, og billigere. Kollektive transsiste tjue åra har jordkloden blitt trukket inn portløsninger og redusert transportbehov i varekverna mer enn noen gang, Antarki hverdagen er billigere og mer økologisk tis, havbunnen, den geostasjonære banen i enn motorveiutbygging. Bosettingsmønstre verdensrommet og nå sist arvestoffene, sjølve som minimaliserer behovet for transport, er byggesteinen for alt liv. Dette forsterker, som kvalitativt bedre enn bosettingsmønstre som Samir Amin sier, tendensen til at rikdommen maksimerer transportbehovet. Globaliseringa akkumuleres i nord og fattigdommen akkuhar i seg sjøl drevet fram den typen idioti der muleres i sør. Rosa Luxembourg hadde rett da fisk sendes med fly fra Norge til Kina for å hun sa at imperialismen forutsetter et område utnytte billig arbeidskraft til å behandle den som ligger utafor systemet som den hele tida der, og så sende fisken tilbake igjen med fly kan trekke veksler på. Miljøkrisa er tegn på at til markedet her. For markedsliberalismen disse vekslene er overtrukket. er dette rasjonelt, for menneskeheten er det katastrofalt. 20. Skal krisa kunne løses, må energibruken reduseres drastisk. Det kan ikke skapes en 22. En økonomi som er bærekraftig i forhold bærekraftig verden der alle mennesker i gjentil miljøet, er uforenlig med et økonomisk nomsnitt forbruker like mye energi som vi system basert på bytteverdi, og det kolliderer gjør. Brundtland-kommisjonens mål om at fundamentalt med forsøk på å motvirke profindustrilanda skal halvere energibruken inittratens fallende tendens. nen år 2020 er forsiktig, men det finnes intet industriland som tar det alvorlig, aller minst 23. Tesen om miljøprodukter og miljøNorge. Vi er nå over midtveis fra kommisjonteknologi som satsingsområde for å vitalisere

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


ØKOLOGI

kapitalismen og løse økokrisa, er bunnfalsk. tilværelse. Opprør mot byråkratiske, antiøkolDen forutsetter som alltid kjøpekraft for å ogiske planer. Økonomien må legges om fra kjøpe seg ut av krisa. De som trenger det bytteverdiorientert produksjon til bruksvermest, har minst av denne kjøpekrafta allerede diorientert produksjon. Det må skapes en ny nå. De kan ikke låne penger for å kjøpe energibasis som erstatter de fossile brenndenne teknologien, fordi de allerede er knust stoffene. Vi trenger et samfunn som tar inn av gjeld. De kan ikke håpe på en rettferdiover seg at den raske tappinga av de fossile gere fordeling av verdiene på ressursene som har foregått de verdensmarkedet så lenge det “Først frigjorte men- siste hundre åra, og som fortimperialistiske systemet og de pågår i et vanvittig tempo, nesker kan for alvor satt multinasjonale selskapene rår er et lån tatt ut på framtida – ta ansvar for de økol- uten sikkerhet. grunnen. ogiske konsekven- Transportproblemene må løses 24. Hvis hele verden hadde hatt en radikalt ny måte. sene av menneskelig på et forbruk av energi og andre Globale, regionale og nasjonale virksomhet.” ressurser på Norges nivå, måtte planer må til. Et bærekraftig vi ha hatt minst fire jordkloder framtidssamfunn overskrider til for å dekke behovene. Fore-stillingen om at nasjonalstaten. Vi snakker om en verdenland som Norge kan forsette sitt usolidariske srevolusjon. Avskaffe menneskers utbytting uttak av naturressurser, bare vi betaler de av mennesker, og dermed også oppheve menfattige landa litt avlat i form av klimakvoter, er neskets fremmedgjøring fra produksjonen, dypt umoralsk og forkastelig. naturen og seg sjøl. Først frigjorte mennesker kan for alvor ta ansvar for de økologiske kon25. Kapitalismen kan løse deler av den forsekvensene av menneskelig virksomhet. rige generasjonens økokriser. (Det går laks i Oppheve rasistiske, sexistiske og sjåvinistiske Akerselva nå, sjøl om den neppe blir servert undertrykkingssystemer. Den kolossale inforpå Bagatelle.) Men kapitalismen produserer masjonsbanken som inneholder kvinnenes, stadig raskere nye økokriser. Gjeldskrisa er de nasjonale minoritetenes, de fattige milallerede en kraftig økokrisemaskin. Når biote- lionmassenes økologiske kunnskaper, går tapt knologien for alvor blir område for maksimal fordi de umyndiggjøres, knebles, tråkkes på. kapitalinnsats, vil det bli produsert økokriser Uten disse kunnskapene har menneskeheten som verden til nå ikke har turt å drømme om. ingen muligheter til å lykkes. (Virus uten noen form for motstandere på kloden, mikrober som spiser armeringsjern, 27. Dette summerer seg opp til den største superveps med mordinstinkt, og for ikke å økonomiske og politiske omveltninga i snakke om den klimakrisa som vi bare så vidt menneskehetens historie. En kan kalle dette har sett starten på.) samfunnet hva man måtte ønske. Det er opplagt ikke kapitalistisk, men det er heller 26. Hva slags forandringer må til? (Ei ufullikke sosialistisk, slik sosialismen til nå har stendig liste av minimumskrav.) vært praktisert og definert. Det har en del Profitten må oppheves som drivkraft i økonoklare likhetstrekk med det Marx kalte kommien. De multinasjonale selskapene og det munisme, men det inneholder også noe nytt: imperialistiske varebyttet må knuses. et økokommunistisk framtidssamfunn. Det må skapes en ny type planøkonomi, som tar utgangspunkt i folks behov, som 28. Dette målet er både utopisk og realistisk. har innebygde økologiske rammer og som Det er utopisk fordi framtida aldri vil se akbygger på folks egen deltakelse i å skape sin kurat slik ut og fordi målet vil forandre seg på

grunnlag av erfaringer. Det er realistisk fordi det samsvarer med de objektive interessene til flertallet av menneskeheten og det samsvarer med de store bevegelsene på grunnplanet over hele verden. 29. Et slikt samfunn er ikke noe som noe parti eller noen genial samfunnsreformator skaper om femti eller hundre eller tusen år. Kampen for det starter her og nå. Den må springe ut av folkenes egen kamp for å gjenvinne framtida. Modellene utprøves også nå. Det finnes kimer av økokommunisme i grasrotbevegelsene. De må utvikles gjennom kampen, bli kjent og danne forbilder for andre. Dersom disse eksperimentene er noe tess, i den betydning at de åpner for en grunnleggende mye bedre måte å forholde seg til naturen på, må de regne med å bli møtt med makt fra de som tjener så grovt på den nåværende ordninga. Tjue år til med kapitalisme er en katastrofe – hundre år til er en umulighet. Pål Steigan behandler disse spørsmålene mer utførlig i boka Sammenbruddet (Spartacus 2011) og på bloggen Sammenbrudd eller kommunisme 5.0 (http://psteigan.wordpress.com/)

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

27


BOKOMTALE

Det nye CUBA - Reisefortellinger Av Even Sandvik Underlid Manifest forlag, 2012

Terje Enger

Forfatteren kaller boka ”Reisefortellinger” og ja, det er det også, men så mye mer. Det har med den teknikken Underlid bruker for å formidle sitt budskap. For han har et budskap som ikke er noen erklæring om hvordan Cuba er nå. Det handler mer om hvordan Cuba ble som det ble og hvorfor. Hvis du leser boka før du drar til øya vil du garantert ta den med deg for å se om det stemmer, at du kjenner igjen atmosfæren og også steds- og gatenavn som det er mange av. Også garvede Cuba kjennere med flere reiser bak seg vil ha nytte og glede av å pakke ned denne boka før avreise. Forfatteren vandrer, betrakter, husker, og hører på gater og streder. Det han opplever formidler han til leseren fortløpende. Dels er det en type småprat med venner om dagligdagse ting som opptar folk og som de beklager seg over til en venn på besøk. Det forteller mye om cubanernes dagligliv men også mye, ja enda mer, om den spesielle cubanske sosialismen. Den viser seg så tydelig fordi banale, og helt konkrete ting er regulerte. For eksempel er alle biler som tilhører staten forsynt med blå registreringsskilt, og disse er pålagt å ta med haikere. Politiet kan stoppe dem og beordre dem til å ta med folk som venter på transport! Svært mange kvinner haiker så det forekommer helt trygt. I forordet sier Underlid at ”svært få av hans opprinnelige romantiske forestillinger om øya i solen med en rettferdig Fidel Castro midt i mellom” har overlevd møtet med virkeligheten. ”Mange illusjoner har gått tapt” For denne anmelderen er det nærmest tvert i mot. De fleste av mine erfaringer fra Cuba er fra tiden før revolusjonen, og i boka finner jeg mange eksempler som styrker mitt syn, også eksempler som uttrykkes som kritikk. Det har sammenheng med at det har gått mer enn 50 år siden Batista. De fleste cubanere var ikke født den gang, og mange dro til USA hvor en del lever i en ghetto av hat. Et lønnsomt hat faktisk, ettersom den amerikanske staten bruker ufattelig mye penger på undergraving av det cubanske samfunnet. Mye av disse

28

midlene kanaliseres gjennom det eksilcubanske miljøet.

til døden for forbrytelser mot staten. (For militær narkosmugling.) Og i Øst-Europa kom nye krefter til makten, som ikke hadde noen følelse eller interesse av solidaritet med Cuba. Tvert i mot var disse kreftene kollektivt anticubanske, noe som førte til at Cuba mistet nesten hele sin utenrikshandel over natta. Man fikk ”spesialperioden” med katastrofale følger for landet. I parentes bemerket: Disse landene driver den dag i dag en fiendtlig politikk mot Cuba, kalt ”Common Position” etter ønske fra USA.

Etter orkanen i 2008 ble landets import kuttet med en tredjedel, fortjenstfullt nok uten at basisvarene ble berørt av kuttene og at velferdstjenestene stort sett ble beholdt. (Cuba får ikke kreditt fra vestlige banker.) Da skrev en eldre mann i leserbrevspalten i regjeringsorganet Granma´ at før revolusjonen ”var butikkhyllene fulle, men magene tomme.” Det er en situasjon jeg kan underskrive på, og det vil i noen grad prege denne anmeldelsen. Forfatterens unge venner kan til dels klage Et utslag av denne politikken ble at ca. 50 000 og kritisere systemet de lever i men, som han cubanere i 1993 ble rammet av en epidemi sier: ”For oss er Cuba et fattig land. Men det som førte til en delvis lammelse av nervesysfinnes mange i verden som temet. Verdens helseorgan”svært få av hans opprin- isasjon (WHO) sendte obville oppleve dette som landet av melk og honning. nelige romantiske forestill- servatører uten å finne svar Hvis de bare hadde hatt inger om øya i solen med på gåten. Men årsaken viste penger til å reise hit.” seg å være vitaminmangel. en rettferdig Fidel Castro Da sendte helsemyndigheCamila Gúzman Urzúa, midt i mellom har overlevd tene leger fra dør til dør for eksempel, kom til Cuba møtet med virkeligheten.” for å dele ut to milliarder som flyktning etter det USA vitamintabletter. regisserte kuppet i Chile 11. september (!) 1973 som innsatte diktatoren og En av forfatterens intervjuobjekter er hans generalen Augusto Pinochet. Hun opplevde venn, den tidligere flymekanikeren, nå profesCuba som paradiset. Et sted uten bekymsor i sosiologi ved FLACSO som er en flerringer, uten angst, uten vold. Her hadde statlig institusjon: José Bell Lara. Han er i kraft pengene og det materielle ingen verdi, det av sin profesjon, og ikke minst, omfattende fantes verken arbeidsledighet eller religion. På reisevirksomhet i stand til å sammenligne denne varme øya rådet solidariteten overalt. forskjellige samfunn på en objektiv måte. Bell Vi kjente oss alle like, i gatene så man verken deltar på konferanser i USA, Europa og Latinreklame eller stress. Amerika, men lever på vanlig cubansk lønn og standard. Han mener at cubanere flest har I samme situasjon var tusenvis av andre fått et mer fullverdig liv siden revolusjonen, latinamerikanere, flyktninger fra frihandel men også at Cuba må ta et oppgjør med arven og militærdiktaturer over hele kontinentet. etter Sovjet. Flerpartisystem og markedslibI butikkene kunne man kjøpe alt, fra russisk eralisme har han ingen tro på. Lav valgdelthermetikk til champagne, til arbeidervennlige agelse, bare den rike eliten blir valgt, under priser. 20% fagorganisering, arbeiderne blir presset, de store flernasjonale selskapene styrer både Men for Camila Gúzman Urzúa skulle idyllen politikken og politikerne. Det er et markedsta slutt i det som for henne var et merkelig diktatur, et usynlig diktatur, som preger de år; 1989. I hjemlandet ble Pinochet styrtet. landene som påberoper seg demokrati. Som På Cuba ble fire høyt betrodde militære dømt sosiolog er han overbevist om at demokrati

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


først og fremst er et spørsmål om innhold. Hvem tjener på den førte politikken? Lara peker på at Cuba har et deltakende demokrati fordi folkeflertallet ønsker det, og viser til at myndighetene gir ut omfattende informasjon og oppfordrer til debatt når tiltak som går imot folkeviljen må iverksettes. Ifølge han ville det være en enkel sak for cubanerne å bytte ut regjeringen dersom de ønsket det. ”Hvis det blir så mye misnøye i dette landet at hundre tusen personer eller flere samles på revolusjonsplassen, så er det ikke revolusjonsarmeen som vil dra dit først.” sier han. ”Det vil være USAs 82nd Airborne Division som vil bruke det som påskudd for å gjennomføre en ”humanitær” operasjon.” ”Nettopp derfor må sosialismen være demokratisk. Hvis flertallet ikke støtter den, kan den ikke overleve”. Bell Lara har også synspunkter på næringslivets organisering, og er tydeligvis for at Rauls linje er fullt kompatibel med sosialisme. Han mener at systemet kan ha mange eierskapsformer men uten kapitalismens profittjag. Staten, fylkene og kommunene kan drive bedrifter. Disse må få større frihet, egne reserver og disposisjonsrett over disse, og investeringsmidler når det er behov. Organisasjoner og nabolagskomiteer kan drive kooperativer, og små servicebedrifter kan overlates til individer mot at de betaler leie og skatt. Han er skeptisk til de private kjedene i andre land og mener at: ”Tiden er inne for å gjøre dette til noe som drives i tråd med sosiale behov og ikke eiernes behov. Vi må få monopolene til å tjene folket”. På spørsmål om statlige selskaper kan konkurrere med hverandre, henviser han til at private selskaper seksjonerer og deler opp for å få enklere drift og oversikt over funksjon og effektivitet. Det er et praktisk spørsmål. ”Verken ensretting eller overdrevent utvalg bidrar til å gjøre folks liv rikere” sier han og viser til tannkremprodusentenes evige ”fornyelser” av det samme produktet. På en av sine vandringer filosoferer forfatteren over revolusjonens løfter og resultater. De fleste viktige løfter er innfridd eller forsøkt innfridd, tatt i betraktning spesialperioden, blokaden, terroranslag og andre vanskeligheter påført øya utenfra. ”Men valgene de hadde lovet ble stadig utsatt” og videre at samfunnet ble ensrettet og ”stemmer ble tvunget til taushet”. Her syns jeg at forfatteren burde ha utdypet og evt. tidfestet dette nærmere. Det er f. eks. lett å tolke dette som et eksempel for de gjengse vestlige media. En revolusjon er jo ikke et teselskap. Underlid viser selv til José Bell Laras åpenbart riktige analyse av hvem som vil komme først ved en gitt anledning, nemlig USAs 82nd Airborne Division. Det har vi jo George W. Bush jr. sitt ord for. En artig opplysning som mange i mediene har glemt, er at USA anerkjente den 7 dager gamle

revolusjonen 7.1.1959. Allerede 3 uker senere etablerte FBI og CIA sammen med noen eksilcubanere en kontrarevolusjonær organisasjon. Lederen var Fidels tidligere svoger Rafael DiazBalart, en eksminister under Batista. Det forklarer kanskje også at Fidels datter fra første ekteskap lever i utlandet og er en hyppig brukt kilde for anticubanske (og anti Fidel) skriverier. Våre egne aviser og TV har knapt nevnt at den første, og hittil eneste (?) latinamerikaner som har entret verdensrommet var cubaneren Arnaldo Tamayo Mendéz. Det passet vel kanskje dårlig med det offisielle bildet av Cuba at de hadde fått fram en astronaut. At Arnaldo hadde vært en fattig skopusser og ufaglært hjelpemann gjorde ikke saken bedre. Underlids venner nevner flere ganger at cubaneren er veldig løsningsorientert. Det gjelder tydeligvis på alle nivåer, og når beslutninger er tatt kommer gjennomføringen raskt og mens folk husker hvorfor. Jeg har nevnt de to milliardene vitaminpiller. Et annet er ”energirevolusjonen” for å spare energi. Myndighetene sendte ut en hær av sosialarbeidere fra dør til dør for å skifte ut energi-sløsende apparater. Husholdningene ble også tilbudt energisparende hvitevarer til nedsatt pris og avbetaling mot å levere det gamle. Millioner av sparepærer og småelektrisk husgeråd ble delt ut, aviser TV og andre informasjonskanaler ble tatt i bruk, nabolagskomiteer jobba o.s.v. Landet sparte energi og strømbruddene ble redusert til et minimum uten bruk av markedsmekanismer eller klimatrusler. For strøm er det progressive satser, det laveste forbruket er veldig billig. Boliger er et annet prosjekt som har fått en forsmak ved Cienfuegos. Der er det satt opp hundre like småhus laget av plast. De skal kunne settes opp på 8-10 dager og stå i hundre år uten vedlikehold. De er brannsikre, orkansikre og skuddsikre. (!) Hugo Chavez og andre kjendiser har besøkt prosjektet. Hvis pris og kapasitet stemmer kan det være et bidrag til å avhjelpe boligmangel og redusere slum i store deler av Latin-Amerika, hvor Cuba nå er blitt en ideologisk inspirator. Even Sandvik Underlid øser av sine omfat-

tende kunnskaper, om øya, dens historie, revolusjonen, vanskelighetene, persongalleriet og politikken. Han viser oss et Cuba i utvikling og stor variasjon. Han avslører løgnene fra de amerikanske myndighetene som garanterer cubanere politisk asyl hvis de kommer sjøveien, (flykter fa kommunismen) mens sannheten er at de i 1984 signerte en avtale med USA om å gi 20 000 cubanere anledning til å emigrere dit hvert år. Hittil har USA innvilget 12 000 opphold etter denne avtalen, til opplysning for norske media. Alle de gamle amerikanske bilene er blitt et slags varemerke på cubansk evne til overlevelse. Hvordan i all verden er det mulig at cubanske mekanikere og privatpersoner har holdt disse bilene i gang i mer enn 50 år under en blokade som gjør det til en forbrytelse å selge så mye som en tennplugg fra produsenten? Under lesning av denne boka har jeg stadig tenkt på oss i Norge. Ville vi holdt ut en blokade som omfatter alt som har så mye som en skrue eller et patent merket USA. En blokade som de fleste land etterlever og som EU landene forsterker. Å ha verdens største økonomi som erklært fiende? Ville vi krype til korset eller overlevd som en suveren stat? Cuba er et enestående eksempel på at en annen verden faktisk er mulig, på godt og vondt. Denne boka er viktig. Kjøp, les og diskuter. Forfatteren mener at stressede nordmenn bør få cubareiser på blå resept.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

29


BOKOMTALE

Kvinnekamp - Historia om norske motstandskvinner

Av Kristin Hatledal. Det Norske Samlaget. 2011

Kjell Underlid For nokre år sidan vart det sett opp ein statue langs vegen som eg nyttar til og frå jobben min på Nordnes i Bergen. Statuen syner ei kvinne som held det vesle barnet sitt på armen. Det skal symbolisere norske motstandskvinner sin innsats i hus og heim i krigsåra - medan ektefelle eller son var heimanfrå for å kjempe mot dei tyske okkupantane. Dette var sjølvsagt eit viktig og nødvendig bidrag i krigsåra, som ikkje har blitt nok påskjønt. Men norske kvinner deltok også sjølve i den militære motstanden mot okkupasjonsmakta på meir direkte måtar og på ulike frontavsnitt, om enn ikkje så ofte i skotveksling og liknande på krigsmarka. Dette er temaet for Kristin Hatledal si nye bok: Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner. Først kan det vere naturleg med nokre ord om forfattaren. Kristin Hatledal (f. 1983) har mastergrad i historie frå Universitetet i Oslo på ei oppgåve om motstandskvinna Dagmar Lahlum – omtalt som ”den gåtefulle dobbeltagenten”. Hatledal kjem frå Stryn, men er no busett på Lillestrøm. Dersom ein ”googlar” henne får ein vite meir om denne kvinna. Ho er til dømes ein av dei største kvinnelege skiløparane som Sogn og Fjordane har fostra. Ho kjem frå den vesle bygda Markane, som ligg ved Europaveg 15, like aust om kommunegrensa mot Hornindal. For dei som veit at Rasmus Hatledal, oberst og sjef for Generalstaben like før krigsutbrotet, kjem frå same bygda, kan det vere lett å resonnere seg fram til kvifor denne forfattaren har valt dette emnet som forskingsfelt. Den 5. oktober 1991 vart det avduka ein minnestein over Rasmus Hatledal ved ungdomshuset i Markane. Men i denne boka er det motstandskvinnene som vert løfta fram. Interessa for den norske motstandskampen har vore stor i alle år etter krigen, og det har blitt skrive mange bøker, artiklar, kronikkar, reportasjar og anna om dette emnet. Men det er helst motstandsmennene og ”gutta på skauen” som har blitt omtalt. På baksida

30

av boka heiter det: ”Norsk motstandskamp under den andre verdskrigen var også kvinnene sin kamp. Alt frå husmødrer med mann og barn til dristige ungjenter kasta seg inn i kampen mot okkupantane. 26 norske kvinner mista livet på grunn av motstandsverksemd. Kvinnen deltok på ulike frontar – illegale aviser, dekning, etterretning, men òg i sabotasje og militære aksjonar. Mange opplevde lange fengselsopphald og tortur, men kvinnene forsvann likevel frå forteljinga om den norske motstandskampen utover 1950- og 1960-talet”.

Karlsen var døtrene til overlærar Jørgen Karlsen og kona Kristine Amalie Karlsen i Hov i Søndre Land. Faren var medlem av Det Norske Arbeidarparti, og dei to søstrene engasjerte seg tidleg i AUF, der dei tilhøyrde den radikale fløyen, som hadde eit nært samarbeid med NKU. Dei var vaksne opp i eit lokalsamfunn med store klasseskilnader og harde klassemotsetnader mellom skogsarbeidarar og skogeigarar (jfr. Randsfjordkonflikten). Dei støtta Sovjetunionen under striden med Finland , og møtte hard motbør for dette. Olaug vart ekskludert frå AUF på grunn av at ho vart funnen for radikal.

Det er uråd å gje eit nokolunde samla biletet av denne boka i ein Då krigen braut ut var begge “Då ho såg at kort bokomtale. Eg skal difor søstrene i Oslo. Få dagar etterpå ein av fangane reiste Olaug heim til Søndre Land. gjengje innhaldslista for å syne kva var ein av elev- Like i nærleiken av der ho heldt til boka tek for seg. • Helga og Aasta Steine – kvinnene ane hennar, bad hadde det blitt sprengt ei bru for å bak foreldreaksjonen stoppe tyskarane sin framrykking. ho om å få ta • Kvinneapparatet til NKP Fleire sivilistar vart tekne til fange. guten sin plass.” Det var reell fare for at dei ville • Kurerteneste • Flyktninghjelp bli skotne. Olaug, som snakka • Dekning tysk flytande, oppsøkte den tyske kapteinen • Sigrun Solberg – radioagentane sin Lehmann, ”og la ut om menneskerettar og reddande engel Genèvekonvensjonen”. Då ho såg at ein av • Illegale aviser fangane var ein av elevane hennar (ho hadde • Ingeborg Refling Hagen – den kvinnelege eit lærarvikariat der), bad ho om å få ta guten avisredaktøren sin plass. Olaug viste såleis eit uvanleg mot • Militær innsats frå første stund, liksom søstra Leikny. Olaug • Olaug Karlsen og Leikny Karlsen – to søstre fekk vite av bror sin at ho sto på ei liste over i kamp folk som skulle arresterast, og ville rømme til • Etterretningsarbeid Sverige. Etter ei strevsam ferd vinterstid, der • Anne Marie Breien – spion på terassen ho var like redd for ulv som for tyskarar, kjem • Dagmar Lahlum – den gåtefulle ho seg over grensa. I Sverige studerer ho og dobbeltagenten. jobbar, og har mykje kontakt med antinazistar frå ulike land. Men ho misliker å stå utanfor Dette er såleis ei bok som både går i breidda det aktive motstandsarbeidet i Noreg. Ho og i djupna. Djupdykka får vi i samband med vert spurt om ho vil melde seg til teneste til presentasjon av ulike einskildkvinner sitt liv eit hemmeleg oppdag, og seier ja til det. Det i motstandsrørsla. Eg har valt å presentere viser seg at den sovjetiske legasjonen vil at ho to ulike slike ”kasus” som syner variasjonen skal prøve å verve Maria Quisling, kona til og mangfaldet i den kvinnelege motstandsNS-førar Vidkun Qisling, til arbeid for den kampen og når det gjeld kvinnene sjølve. allierte sida. Korleis ho skal utføre oppdraget lyt ho finne ut av sjølv. Ho får ti tusen kroner i Olaug (1915-2006) og Leikny (1919-1987) pengesetlar sydd inn i frakken sin.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012


BOKOMTALE

Olaug kjem seg attende til Oslo, og får vite at folk i ei anna hytte i området. Ein mann frå ho må kontakte den politiske leiaren for NKP. Statspolitiet ropar at ho vil bli skoten om ho Ho er no forankra i kommunistpartiet, som ikkje stoppar. Leikny prøver å snakke seg ut av søstra Leikny. Ho tek seg nordover med tog, situasjonen i det ho går langsamt bakover. Det for å møte ”Gubben”, som er Peder Furubotn. ender med at ho vert skoten i begge armar. Ho Ho vert installert i ei hytte saman med Samuel vert frakta frå staden i båre. Ho får vite at ho Titlestad, som er nestkommanderande og skal skytast. Men tanken på å verte torturert ansvarleg for tryggleiken i sentralforlegninga er mykje verre. til NKP i Valdres. Olaug og Samuel finn snart ”tonen”; seinare skal dei bli ektefolk. Ho får Olaug kjem seg ut av hytta og gøymer seg straks oppdag i sentralforlegninga. Ho reiser bak ei haug. Då det mørknar kryp ho vidare, fleire gonger til Oslo og byggjer mellom einebærbuskar og opp eit kontaktnett for å kunne “Få år etter krigen bjørkekratt. Ho støyter på gjennomføre oppdraget som ho ein annan frå forlegninga, vart Samuel, Olaug Ragnvald Mauritzen, og saman har fått. Men snart får ho anna og Leikny, saman flyktar dei mot snaufjellet. I å tenkje på. Leiren vert utsett for ein rassia, med skotveksling. med mange andre tre dagar går dei i fjellet. Dei Men dei greier å komme seg overnattar i ei seter. Nokre heltar frå motstand- timar seinare vaknar ho av uskadd unna under dramatiske omstende. Olaug har blitt skampen, ekskluderte støveltramp og av tyske rop: gjennomvåt ved kryssing av ”Hände hoch”! frå NKP.” ei elv, og vatnet frys til is på kroppen. Om natta finn dei ei hytte som dei Her lyt vi ta nokre snarvegar; den interesserte overnatta i. Neste dag trur dei at tyskarane har kan lese meir om dette i boka. Olaug hamnar vendt attende, men det viser seg å vere deira på Grini, og lid vondt der. Leikny kjem på eigne, med ”Gubben” i spissen, som kjem dei i sjukehus, men greier ved hjelp av familiemøte. I 1943 kjem også Leikny til forlegninga. medlemmer og andre gode krefter å rømme. For henne vert hovudarbeidet no å skrive på Til sist kjem ho tilbake til sentralapparatet si maskin. Det vert lese politisk litteratur og det forlegning. Olaug giftar seg etter krigen med er studiesirklar mest kvar kveld. Men song og Samuel. Ein son av paret er den vidgjetne musikk høyrer også med. Etter fleire flyttingar historieprofessoren Torgrim Titlestad, som vert forlegninga plassert i Rabalen i Øystre har skrive mykje om den kommunistiske Slidre. krigsmotstanden og om Furubotn-oppgjeret, og dessutan om andre emne. Få år etter krigen Tyskarane slår til igjen, denne gongen med ei vart Samuel, Olaug og Leikny, saman med veldig kraft. Operasjon Almenrausch er truleg mange andre heltar frå motstandskampen, den største aksjonen som tyskarane sette i ekskluderte frå NKP. Minst 500 forsvann då verk mot ei illegal motstandsgruppe under ut av NKP, somme vart ekskluderte, andre krigen i Noreg. Dei gjennomsøkte eit område gjekk frivillig, helst i solidaritet med dei på fleire tusen kvadratkilometer i fjellheimen i utstøytte. Dette kjendest sjølvsagt uforståeleg Valdres på jakt etter den kommunistiske motog traumatisk, etter dei harde krigsåra. Olaug standsrørsla sitt hovudkvarter. Fleire stølar var ei tid aktivt med i Sosialistisk Folkeparti. og hytter vart svidde av. Talet på soldatar Ho vart utsett for politisk overvaking av POT. som vart sett inn var ein stad mellom 800 og I august 2000 vart mappa hennar frigjeven. 4000. Ein dag dukkar det opp tyske soldatar, Leikny vart gift med Egil Berg, som også var og dette innevarsla ein kamp på liv og død. motstandsmann og som sameleis vart ekLeikny får i oppdrag å varsle motstandsskludert frå NKP. Leikny engasjerte seg ikkje

meir partipolitisk. Ho kjende det desillusjonerande å leggje ned så mykje arbeid og få ei slik behandling etterpå. Frå motstandsarbeidet austpå skal eg no ta for meg eit anna portrett av ei motstandskvinne på Vestlandet som på mange måtar skil seg klart frå Karlsen-søstrene, men som også ofra mykje i desse lagnadsåra. På Austlandet får ein assosiasjonar om ”gutta på skauen” (som altså også kan vere jenter) og fluktruter over grensa til Sverige i samband med krigshistoria. På Vestlandet var dette annleis; vi ser kanskje for oss Shetlands-Larsen på veg over Nordsjøen. Mange tok seg her over til England, for å få militær opplæring der. Langs kysten var det mange som tok del i denne trafikken over havet, og mange opererte som radiotelegrafistar. Dei hadde fått opplæringa si i England eller i Sovjetunionen; sistnemnde gjeld vel helst partisanane i nord. Desse vakta på den tyske skipstrafikken langs kysten og rapporterte dette vidare til dei allierte. I Sogn og Fjordane var det fleire slike stasjonar, mellom anna på Staveneset, men også i Flora, der Sigrun Solberg, den neste motstandskvinna som her vert presentert, heldt til. Kristin Hatledal byggjer her, som elles i boka, på eit rikt kjeldemateriale, mellom anna intervju med den kjende kulturpersonlegdommen Fridtjov Urdal, som kjem frå same staden som Sigrun Solberg. Sigrun Solberg (1902-2002) vaks opp på det (den gong) veglause småbruket Solberg om lag ein times rotur frå Florø. Det var foreldra som hadde dyrka opp dette vesle utmarkstykket. No er vi verkeleg ”Mellom bakkar og berg ut med havet”, med skrinn jord og med storhavet like utanfor. Florø er den vestlegaste byen i landet. Sigrun vaks opp i ein søskenflokk på elleve. Det var hardt arbeid frå morgon til kveld og knapt tid til leik og moro. Ein av brørne var den verdskjende flygaren Thor Solberg, som var den første som flaug frå USA til Noreg. Fleire av brørne hadde vore gründarar og forretningsmenn i Bergen.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

31


BOKOMTALE

Tyske soldater marsjerer. Foto:Flikcr

Sigrun arbeidde hos dei nokre år, og hadde elles huspost i Bergen, der ho vart vel omtykt. Dette var dei beste åra i Sigrun sitt liv. Då krigen kom vende Sigrun tilbake til Solberg for å ta seg av foreldra, som no trong hjelp til å ta seg av småbruket.

beid, og for mor si, som ligg på sjukehuset i Florø. Mykje av arbeidet på småbruket fell no på henne. Det er sjølvsagt også ei påkjenning å vite at tyskarane heile tida peilar med båtar i området på jakt etter radioagentar. Ho veit at desse vil få hard medfart om dei vert tekne, og likeins medhjelparane deira. Dette er dessutan eit lite lokalsamfunn der alle veit det meste, og somma kan lett komme til å fornakke seg til feil person.

Ei augustnatt i 1941 banka det på døra. Det var to unge menn, som spurde om ikkje dette var Solberg, og om ikkje det var her Harald heldt til. Sigrun vart mistenksam. Broren Harald var nettopp arrestert av tyskarane avdi Ein marsdag i 1942 kjem det tre karar til gards han hadde våpen, og også ein annan bror, og stiller henne nokre mistenkjelege spørsmål. Lars, vart teken. Begge vart sende til tysk Sigrun er på vakt, men det viser seg at dei er konsentrasjonsleir, og særleg Harald fekk ute i ærleg ærend. Dei skal transportere agenhard medfart. Då eg gjekk på realskulen i tane over til England. Då Sigrun ror tilbake Florø, møtte eg fleire gonger Harald. Han var frå Gåsøya, etter å ha skyssa desse karane dit, ein høgreist mann med lyst hår. Harald var går ein vaktbåt rett forbi. I båten har ho matemerkt for livet av åra i tysk fangenskap, men riale og mat frå agentane. Men den tyske vaktden gongen visste eg ikkje noko om dette. Dei båten får ikkje auge på båten hennar. Noko to karane frå Florø var radioagentar knytt til liknande skjer då ho og ein medhjelpar, DagLinge-kompaniet, og dei ville finn Hjertenes, er opptekne av “Då Sigrun ror tilbake å rydde etter agentane. Men gjerne etablere ein radiostasjon i området. Men dei forsto frå Gåsøya, etter å ha også denne gongen går det bra. at dette ikkje ville la seg gjere Og radiotelegrafistane kjem skyssa desse karane seg velberga over til England. utan hjelp frå lokale krefter. Den første tida slo dei seg ned dit, går ein vaktbåt rett på Gåsøy, der bror til Sigrun forbi. I båten har ho I januar 1943 vender raåtte eit lite, nedlagt småbruk. diotelegrafistane attende til materiale og mat frå Solberg, saman med ein ny agentane.” Sigrun får tillit til dei to menmedhjelpar, hordalendingen nene, Dagfinn Ulriksen og Atle Eivind Viken. Denne gongen Svardal, som var utdanna radiotelegrafistar frå vert dei plasserte på Breivik, ein einbølt gard England. (Bokmeldaren minnest godt bror til noko lengre nord. Der startar dei stasjonen Atle, som var lærar på realskulen i Florø). Det ”Erica”. Men dei vert etter eit tid henta av ein går ikkje lenge før dei er installerte på Gåsøya, missiltorpedobåt og transporterte til England der dei straks er i gang med å sende meldetter å ha vore plaga av rassiar. Men også på ingar til England. Sigrun sin jobb vert å vere Breivik hjelper Sigrun til. Det går no nesten mellommann for agentane. Det vert mange eitt år før Sigrun høyrer noko meir frå Atle roturar over til øya med setlar og beskjedar. I Svardal, men i august 1944 kjem han tilbake, tillegg ror ho til Florø med meldingar til ymse denne gongen saman med ny radiotelegrafist, kontaktar der. Ho lagar og bringer dei mat; bergensaren Fredrik Persen. (For kort tid dei kunne ikkje koke mat sjølv avdi tyskarane tilbake fekk eg tilfeldigvis vite at ein kollega då vil kunne sjå røyk frå pipa. I helgane får av meg er dottera til denne mannen). Den dei overnatte på Solberg inne på fastlandet. nye stasjonen, ”Roska”, vert no plassert på ei Ho har sut for brør som er tekne av tyskarane, lita fjellhylle. Men etter kort tid vert det klart eller som er involvert i risikofylt motstandsar- at tyskarene er på sporet av stasjonen; dei

32

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

ser stadig peilebåtar på sjøen utanfor. Sigrun er uroleg. Agentane vert åtvara. Tysdag 13. mars gjer Svardal og Persen seg klare til å verte frakta tilbake til England, men då kjem tyskarane. Dei omringar hytta, men agentane nektar å overgje seg. Det kjem til skotveksling, og Atle Svardal vert drepen. Persen vert arrestert og torturert, men han overlever krigen. Medhjelparane, Isak Bredvik og Dagfinn Hjertenes, vert også arresterte, medan Arne Øvrebotn kjem seg unna. (På denne staden vart det for ikkje lenge sidan halde ei minnemarkering til ære for desse modige motstandsmennene og –kvinnene). Sigrun legg ut på ei dramatisk flukt då ho får vite om dette, og kjem seg endeleg fram til skyldfolk i Grøndalen i Nordalsfjord. Der ligg ho i dekning til freden kjem. I etterkrigsåra vert Sigrun buande på Solberg. Ho steller for foreldra og tek seg av gardsarbeidet. Seinare vert ho åleine på det vesle småbruket. Alle visste kva ho hadde vore med på, og ho var djupt respektert. Men ho heldt seg mest for seg sjølv og høyrde ikkje til dei som ”baud på seg sjølv”. 10. september 1999 fekk ho utdelt Krigsdeltakarmedaljen og helsing frå Kongen på ei tilstelling på Victoria Hotel i Florø. Ho fekk oppleve sin eigen 100-årsdag. ”Ho som aldri hadde gjort noko stort ut av seg, men som likevel hadde gjort ein stor innsats for mange andre gjennom livet, døydde dryge tre månader seinare, to dagar før nasjonaldagen”. Kristin Hatledal fortener stor takk for å ha skrive denne viktige boka om norske motstandskvinner. Boka, som er forskingsbasert, er velskriven - på eit lytefritt nynorsk. Og boka er spennande å lese, med dei innlevande portretta av desse modige kvinnene sin innsats i kampen mot nazisme og okkupasjon. Måtte denne boka få mange lesarar!


DEBATT

Demonstranter utenfor VG. Foto: Oscar Dybedahl

Media i krig Av Oscar Dybedahl ”Media i krig – vakthundar eller hooligans?”. Slik var parolen til ei gruppe aktivistar som den 23. mars aksjonerte mot den einsidige mediadekkinga av konfliktar og krigar der Noreg er involvert. Spørsmålet vart særleg aktualisert av Libya-krigen. I grove trekk var framstillinga lik i alle medier (med Klassekampen som heiderleg unntak). På den eine sida Gaddafi, den galne diktatoren som planla (gjennomførte?) eit folkemord. På den andre sida modige opprørarar som kjempa for demokrati og menneskerettar (som den nemnde diktatoren lovde å ”knuse”). Sanningsinnhaldet i denne framstillinga vil ikkje bli diskutert her, avdi spørsmålet er drøfta i SF tidlegare. Interessant er likevel mediaaktørane sin hovudbodskap: ein vestleg intervensjon i Libya er nødvendig av moralske omsyn. Difor hevda aksjonistane at media i denne perioden nærast fungerte som NATO og regjeringa sin forlenga arm. Sjølve aksjonen var ei frukt av samarbeid mellom ”trioen” (Bevegelsen for Sosialisme, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Marxistisk Forum) og Raudt sitt aksjonsnettverk mot krig.

og VG. Der markerte vi oss med handplakatar, løpesedlar og appellar (halden av Mariell Leraand og Turid Tomassen frå Raudt. Marielle Leraand frå aksjonsnettverket og Aslak Storaker frå BfS hadde ein kronikk i VG om temaet same dag. Dei markerte seg så godt at aksjonen sin hovudorganisator – Leraand – vart invitert til debatt i NRK på Dagsnytt 18. NRK sin redaktør for utanriksavdelinga Jan Erik Holm gjekk langt i å vedkjenne at aksjonistane hadde eit godt poeng. Han stadfesta at også NRK si mediadekking var lite balansert, særleg i to periodar: I forkant av krigen og like etter at opprørarane hadde sigra. Aksjonen var ei vidareføring av ei tidlegare markering, utført av dei same gruppene. Laurdag 10. mars møtte vi fram utanfor SV sitt landsmøte, under parolen ”Ny leiar, ny fredspolitikk?”. Med dette prøvde vi å overtyde landsmøtedelegatane om kor viktig fredsspørsmålet er. I tillegg fremja vi krav om gransking av Libyakrigen (særleg på grunn av usikre tal om kor mange sivile som døydde). Bodskapen trengde tydelegvis ikkje inn, etter som landsmøtet valde Audun ”Libya-krigen-er-SVs-krig” Lysbakken til SV sin leiar, mot knappe 15 blanke røyster.

Gruppa aksjonerte på fleire vis. Vi møtte fram med bodskapen vår utanfor lokala til dei tre største mediaaktørane i Noreg: TV2, NRK

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

33


DEBATT

Tog eller fly? 154 milliarder er mye penger, selv i våre dager. Arbeiderpartiet vil kjøpe 56 kampfly, til over 1 milliarder kroner per stykk. Det vil si – pluss vedlikehold, reparasjoner, flyplass og opplæring av piloter. Til sammen snakker vi om en kassalapp som summerer seg nesten til det tredobbelte. Det er mange usikkerheter omkring kampflyene. Men én ting vet vi: Dette blir ikke billig. 154 milliarder kroner er mye penger, selv i våre dager. Noen må snart spørre seg om hva Norge trenger aller mest. Pengene kan bare brukes én gang. Det kostet for eksempel ett kampfly å bygge dobbeltsporet Stavanger – Sandnes. Det har vært en suksess. Mange av de norske byene er i ferd med å drukne i biltrafikk. Men etter at den nye banen mellom Sandnes og Stavanger var på plass har passasjertallet på toget nå gått opp med 30 prosent på bare få år. Det viser at det gir gode resultater å satse på et større togtilbud med bedre kvalitet. Tog bidrar til å få ned biltrafikken, få ned klimautslippene og skape bedre liv for oss alle. Den samme utfordringa har vi i Oslo og byene rundt. Nå anslår Jernbaneverket at det å bygge ut dobbelspora jernbane med lyntogstandard fra Skien, Halden og Hamar inn mot Oslo vil koste 130 milliarder. Ja, det er dyrt. Men det er altså mindre penger enn det vi skal betale for de 56 kampflyene. Av og til lurer jeg på hvem som definerer hva som er ansvarlig i dette landet. Å bruke noen hundre milliarder de neste ti årene på jernbanen er uansvarlig, heter det. Ja, det er store penger. Men uansvarlig? Når de amerikanske jagerflyene fortsatt er på tegnebordet, USA kutter forsvarsbudsjettene slik at bygging av flyene blir utsatt enda en gang, og de norske gjenkjøpsavtalene er langt fra ferdigforhandlet. Derfor har flere andre land utsatt avgjørelsen om å kjøpe amerikanske jagerfly. Bygg heller lyntog først, sier jeg. Tog er mer ansvarlig og mer fornuftig enn fly. Av minst 154 milliarder årsaker. Hallgeir H. Langeland Stortingsrepresentant (SV)

Våre fellesgoder: Vann Norsk Vanns direktør og ass.-direktør markerte FNs vanndag 22. mars med en artikkel i en rekke av landets lokalaviser. Det fremsettes uholdbare påstander, som ikke bør få stå uimotsagt. Landets 429 kommuner eier ikke vann- og avløpsanleggene ennå. Og om Lov om kommunale- vass og avløpsanlegg noen gang trår i kraft, er det i alle fall ikke slik at ”vann- og avløpsinfrastrukturen forblir i offentlig eie og ikke kan selges til private aktører”. For det første kan ikke noe ”forbli” i offentlig eie, som aldri har vært det. Vann- og avløpsanleggene tilhørte abonnentene inntil noen av dem urettmessig ble omorganisert til egne foretak; KF, IKS eller AS. Regnskapene for vann, avløp og renovasjon holdes strengt adskilt fra kommuneregnskapet. Omorganiseringen til egne foretak og Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg er derfor et milliard-ran av den norske befolkning og fremtidige generasjoner. Når loven eventuelt trer i kraft, er den heller ingen garanti mot at vann- og avløpsinfrastrukturen ”ikke kan selges til private aktører”. Kommunalt eierskap hindrer ikke salg av en minoritetsandel. Det har vi erfart når det gjelder hjemfallsinstituttet. I dag kan 30% av de kraftverk det er hjemfall på eies av private til evig tid. Og privat i denne forbindelse, er ikke hvem som helst. På grunn av prisen er det kun tale om transnasjonale selskaper. Offentlig eierskap er i dag den sikreste veien mot fellesskapets tragedie. Det ser vi i Hellas, Portugal, Spania og Italia. EU, IMF og ESB forlanger at landene selger de største vannverkene sine. Det vi trenger er fortsatt abonnenteid vannforsyning. Vi trenger også en grunnlovsbeskytelse av fellesgodene, der fellesgodene utgjør et eget juridisk subjekt, slik professor i folkerett, Ugo Mattei har foreslått. Mattei viser også til nobelprisvinner Elinor Ostrom, som har dokumentert at brukersamvirker utviser størst bærekraftig utnyttelse av ressursene. Vannbevegelsens målsetting om abonnenteide samvirker støttes av underskriftskampanjen reddvannet.no. Vannbevegelsen anser også en grunnlovsbeskyttelse av fellesgodene som viktig. Trude Malthe Thomassen Vannbevegelsen

Norges medlemskap i NATO Nabolandet Sverige er ikke medlem av denne organisasjonen (mange vil vel kalle den en krigsforbryterorganisasjon). Svenskene har spart mange milliarder kroner på dette. Penger som de kan bruke på sin egen befolkning til noe fornuftig. Norge kom med i NATO i 1949 og har kasta bort mangfoldige milliarder kroner på dette. Det er fullstendig bortkasta penger. Det er USA som har satt i gang NATO og vi kjenner jo nå til at staten USA er i ferd med å gå konkurs. Det er APerne med høyrekreftene på slep som har fått Norge inn i NATO. Det er jo disse partiene som snakker om høye skatter, men det ser ikke ut som om de forstår at her kunne det være store muligheter for lavere skatter. Thoralf Renslo

34

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

Kritisk til "utviklingsfremmende tilknytning" Platon mente at alle barn skulle vokse opp i offentlig omsorg uten å vite hvem sine foreldre var. Det regjeringsoppnevnte utvalget som er ledet av Raundalen er ikke helt enig, de mener at dette bare skal gjelde barnevernsbarna. Etter å ha lest rapporten til det regjeringsoppnevnte utvalget som ble ledet av Magne Raundalen med det mandat at de blant annet skulle se nærmere på om det biologiske prinsipp skulle svekkes som overordnet premiss i barnevernssaker, opplever jeg at regjeringen er i ferd med å føres bak lyset av en ensidig fremstilling av et svært komplekst tema. Det biologiske prinsippet som bygger på den grunnleggende forståelsen av at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at det er viktig å kjenne sitt biologiske opphav.


Å bryte reproduksjonen av negativ sosial arv er et viktig prosjekt. I Norge var det registrert 37 300 barn med barnevernstiltak ved utgangen av 2010. Staten hadde til sammen den daglige omsorgen for 10 160 av disse barna. 3277 bodde i fosterheim utenfor sin biologiske familie, 1548 var fosterhjemsplassert i sin biologiske familie, 3522 bodde i forsterka fosterheim utenfor sin biologiske familie, 440 hadde forsterket fosterhjem i sin biologiske familie og 1373 bodde på barnevernsinstitusjon (SSB: 2011). Raundalen har tidligere uttalt at en av fem foreldre ikke er skikket til å ha omsorgen for sine barn. Tidligere forskning har vist at barnevernsbarn er mer utsatt for dødelighet og uførhet, både fysisk og psykisk enn andre barn i Norge, og at dette øker sannsynligheten for uførhet og for å stå utenfor yrkeslivet som voksen. Kun 30% av barn under barnevernet klarer seg godt som voksne (Clausen & Kristoffersen, 2008). En spørreundersøkelse fra barneverninstitusjoner i Oslo indikerte at så mye som 68% av barna hadde psykiske vansker (Kjelsberg & Nygren, 2004). Saker som er presentert i media tyder også på at grove overgrep er noe som til stadighet forekommer også når staten har omsorgen for barna. Dette burde være tilstrekkelig til at man bremset omfanget av omsorgsovertakelser og satset mer på å styrke familiens forutsettinger for å klare seg selv. Å fortsette omsorgsovertakelsespraksisen uten å reformere med den hensikt å ta barnas sikkerhet på alvor er både uforsvarlig og respektløst mot barn som allerede før det offentlige inngrepet ofte er ekstra sårbare. Om våre velferdsfunksjoner hadde vært innrettet på å styrke familien ville langt færre barn mistet foreldrene sine. Foruroligende er det at et regjeringsoppnevnt utvalg tar så viktige avgjørelser på et så dårlig dokumentert og menneskerettighetsstridende premiss som at: "Forskning viser at det ikke spiller noen rolle om omsorgspersonene er biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre"(Inge Kvaran, 2012). Når det finnes mye internasjonal forskning som tyder på det motsatte – at biologien er viktig, og at biologien bør vektlegges dersom foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Dette synet er også ettertrykkelig gjenspeilet i EMKs (den europeiske menneskerettighetskommis-

jonen) artikkel 8. Det er også forstemmende å se barneombud Reidar Hjarman stråle av glede på Dagsrevyen 21 over hvor glad han er for at "barna skal slippe å flytte tilbake til foreldrene selv om de har skikket seg" og at bevisbyrden nå ligger hos foreldrene og ikke hos barnevernet. Det første som slo meg var at mange av de tusener barn og foreldre som ikke bare nektes og bo sammen, men også nektes å ha samvær med hverandre på en normalisert måte skulle være vitne til at barneombudet jublet over en forverring av deres personlige tragedie. Utsagnene til barneombudet strider også både mot grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettighetene. Norge er domfelt en rekke ganger for brudd på menneskerettighetene. 27.06.2011 ble Norge domfelt av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på EMK artikkel 8. Barnas mor var i dette pådømte tilfellet utvist av Norge, og forbudt fra å komme inn i landet i to år, men EMD finner barnas behov for kontakt med sin biologiske mor så viktig at utvisningen blir funnet å være i strid med EMKs artikkel 8. Fordi EMD mener at fravær av kontakt med mor anses å ha svært negativ innvirkning på barna. Dette viser at Menneskerettighetsdomstolen vektlegger retten til familieliv tyngre enn hva som allerede er vanlig i det norske rettsystemet. Til slutt vil jeg henvise til Grunnloven § 110c "Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne". At prinsippet ”utviklingsfremmende tilknytning” foreslås å gi forrang for det ”biologiske prinsipp” vil medføre at Norges lover og barnevernets praksis beveger seg lenger bort fra menneskerettighetene enn de er i dag. For å forhindre at negativ sosial arv reproduseres bør det benyttes andre virkemidler enn å skille foreldre og barn. Ola Kristian Johansen

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no


1. mai på Karl Johan av Rudolf Nilsen

Det var her vi engang gikk som den første lille klikk, spyttet efter, geipet av og spottet. Tenk å optre som en tolk for det gråe smalgangsfolk, her på selve veien op til slottet! Og den røde klut vi svang, og den stygge råe sang fy så frekt og gyselig og fjotted! Men vi gikk, vi gikk nå lel, for vi visste det så vel: denne gaten har jo alltid med sin tunge villet kverke alle dem som har pekt på veien frem, alt det nye, alt det gryende og unge. Og vi tviholdt på vår sak for vi visste godt at bak skulde engang store massers fotslag runge. Og vår tro var smittsom, den! Vi kom stadig fler igjen. Det var mer enn dagens sut som bandt oss sammen. Grå, det var vi visstnok, ja, men det grå kan være bra når der luer røde drømmer under hammen!

36

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2012

Returadresse: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen


Sosialistisk framtid nr 2 2012