Page 1

Sosialistisk framtid 1-2 / 2013 - LĂ˜SSALG KR. 50,-


Likelønn Gjennomsnittlig timelønn for en norsk kvinne utgjør bare 85 prosent av timelønna til en norsk mann. Hovedgrunnen til dette er ikke individuell diskriminering, men de store lønnsforskjellene som finnes mellom kvinne- og mannsdominerte yrker. Lønnsnivået er lavere i yrker der kvinneandelen er høy, og arbeidere i kvinnedominerte yrker får mindre igjen for tida de har brukt på å skaffe seg utdannelse og arbeidserfaring. For å endre dette må myndighetene og partene i arbeidslivet gjennomføre et lønnsløft for lavtlønnede- og kvinnedominerte yrker, uten at dette fører til kompensasjonskrav fra høyere lønte grupper. En utjevning av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn forutsetter derfor klar politisk vilje både fra regjering og fagbevegelse, samt en solidarisk holdning fra høyere lønnede mannsdominerte yrkesgrupper som vil måtte avstå fra tilsvarende lønnsvekst. En viktig del av nøkkelen ligger i å øke organiseringsgraden blant lavtlønte i privat tjenesteytende sektor. Det er imidlertid ikke bare forskjeller i timelønna som ligger til grunn for inntektsforskjellene mellom kjønnene. Faktisk tjener en gjennomsnittskvinne i løpet av et år bare 65 % av en gjennomsnittsmann. Denne økte forskjellen kommer av at hele 43 % av alle kvinnelige arbeidere jobber deltid. Dette gjelder særlig i offentlig helse- og sosialsektor, men også i deler av privat tjenesteytende sektor. Rundt en femtedel av disse arbeider ufrivillig deltid, altså ønsker seg større stillinger, og mange av dem tar ekstravakter for å få endene til å møtes. Bruk av deltid begrunnes ofte med at bedriften har behov for den “fleksibilitet” som de oppnår ved at ansatte i små stillingsprosenter vil være villige til å ta på seg ekstravakter på ubekvemme tidspunkt. Utviding av åpningstider har ført til økt ufrivillig deltid i privat

sektor, et godt argument mot liberalisering av bestemmelsene om helligdagsfri. Det er intet mindre enn imponerende at andelen som jobber ufrivillig deltid er halvert under de rødgrønnes regjeringstid, blant annet på grunn av lovfesta fortrinnsrett for internt ansatte til utvida stillinger ved stillingsutlysninger og ved at helseforetakene har blitt instruert om å redusere bruken av deltidsansettelser. Det er også gledelig at arbeidsministeren har lagt fram forslag om lovfesta rett til å få utvida stillinga tilsvarende det antall timer en faktisk jobber (altså inkludert ekstravakter) og om drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruk av deltid. Og vi hilser det velkommen når helseminister Jonas Gahr Støre tar til orde for å etablere en kultur for bruk av heltid på sykehusene. Kultur for bruk av deltidsarbeid er samfunnsmessig ulønnsomt, og negativt både for pasientene og for rekrutteringa, inntjeninga og trivselen til arbeiderne. Å få til gode ordninger på arbeidsplassen kan bidra til at flere enn i dag vil få lyst til å utvide stillinga. Vi vil likevel advare mot å gjøre det vanskeligere for de som frivillig ønsker å arbeide deltid. Kortere arbeidsdager eller -uker kan bidra til å skape et mer inkluderende arbeidsliv som har plass til de som av ulike årsaker i kortere eller lengre perioder ikke er i stand til eller har ønske om å arbeide i normale hundreprosentsstillinger. Heltid skal være en rettighet, og deltid en mulighet. Likelønn vil kunne sikre reell valgfrihet for begge kjønn til å velge deltidsarbeid i bestemte livsfaser der det er behov for styrket arbeidsinnsats i hjemmet eller familien knyttet til omsorg for barn, eldre eller syke familiemedlemmer. Aslak Storaker, redaktør

INNHOLD Allminnelig stemmerett for kvinner av Grete Rognes s. 4 Hva kvinnene skylder Karl Marx av Clara Zetkin s. 7 Frontene skjerpes i Europa av Asbjørn Wahl s. 10 Verdens største fredsbevegelse av Marielle Leraand s. 12 Palestinabønder av Ingeborg Tangeraas s. 14 Hvorfor USA elsker Israel av Erik Skare s. 16 Rødt kort til Al-Masry av Kim Runar Gjelstenli s. 19 Qatar - islamist-sponsor og USA-alliert av Nicola Nasser s. 22 Qatar - enevelde og modernitet av Pål Steigan s. 24 Krigen mot terror er evig krig av Barbara Gentikow s. 26 Bløffen om skifergassrevolusjonen av Pål Steigan s. 28 Hva avgjør klassetilhørigheten? av Eystein Kleven s. 30 Bokanmeldelse: Romá/Sigøynere av Karen Storaker s. 33 Bokanmeldelse: Rødgrønne biografier av Aslak Storaker s. 34 Incentiver og innovasjon under sosialismen s. 38 - 67 Debatt s. 68 - 71

Sosialistisk

framtid

Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskframtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Opplag: 700 Trykk: A2G Grafisk AS.

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter. Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Marcos Amano, Henrik Carlsen, Oscar Dybedahl, Kenneth Olsen og Aslak Storaker. Layout: Henrik Olsen og Aslak Storaker Forside: Marcos Amano og Aleksander Skåre Baksidefoto: Matthias Leupold.: Uten tittel 1. Berlin, 1985. Redaksjonen avsluttet: 26. februar 2013.

Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

2

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Utgis med støtte fra:


GLIMT FRÅ VERDA

Seks nye land er landminefrie Seks nye land har plassert seg på lista over land som er frie for landminer. Blant dei seks er konfliktherja land som Kongo og Uganda, men óg Danmark. I tillegg til desse tre slutta Gambia, Guinea-Bissau og Jordan seg til gruppa av land som har kunngjort at dei er minefrie. Alle minelagde område i dei seks landa er no rydda, heiter det i ei kunngjering frå arrangørane av ein konferanse i Genève. NRK Tokelau sjølvforsynt med solenergi Øygruppa Tokelau har blitt det første territoriet i verda som er i stand til å møte heile energibehovet med hjelp av solkraft. Tidlegare har dei vore avhengige av diesel for å generere elektrisitet. New Zealand, som administrerer Tokelau, har finansiert bygginga av solcelleanlegg på dei tre øyane, som vil frigjere ressursar til å satse meir på sosial velferd. Tokelau ligg midt mellom New Zealand og Hawaii, og dei 1500 innbyggarane arbeider hovudsakleg innan landbruk. BBC Myanmar får ettergjeve heile gjelda si til Noreg Den såkalla Paris-klubben av kreditorland er samde om å halvere gjelda til Myanmar, tidlegere kjent som Burma. Heile gjelda til Noreg, nærare 3 milliarder kroner, blir ettergjeve, medan Japan slettar gjeld for over 16,5 milliarder kroner. Til saman får Myanmar ettergjeve gjeld for rundt 33 milliardar kroner. NRK Auka skilnader mellom fattige og rike i verda I følgje ein ny rapport frå den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam har den rikaste

“Ein massiv oppstand for fridom og verdigheit, likskap og sosial rettferd endte ganske forvrengt. Ikkje noko er skjedd. No herskar eit tilhøve av sinne og bitterheit... Landets framtid er trua av utanlandske monopol og reaksjonære Golf-regime.” Hamma Hammami, leiar for Tunisias Arbeiderparti. Nyleg var 1,4 millioner menneske på gata i Tunisia til ein begravelse av den sosialistiske partileiaren Chokri Belaid, truleg myrda av islamistar, og uttrykte motstand mot det nye regimet.

prosenten av befolkninga i verda auka inntektene med 60 prosent dei siste 20 åra.Veksten har vore enda meir dramatisk for den rikaste 0,01-prosenten. Dei 100 rikaste milliardærane i verda hadde ei nettoinntekt på 240 milliardar dollar i 2012. Ein fjerdedel av denne summen kan utrydde ekstrem fattigdom. 32.000 milliarder dollar, ein tredjedel av rikdommen i verda, endar i skatteparadis. Denne summen kunne gitt 189 milliarder dollar meir i skatteinntekter – eller 1.048 milliarder kroner. Oxfam trekkjer fram progressiv skattlegging som eit viktig tiltak for å få bukt med skilnadene mellom rike og fattige. Vårt Land Kristne tvungne til å forlate aust-Libya Etter Gaddafiregimet sitt fall i 2011 har det vesle kristne samfunnet i Libya ottast for tryggleiken, særleg etter at ei bombe tok livet av to kyrkjegjengerar i middelhavsbyen Dafniya. I Tripoli vert kristne gravplassar vandaliserte kvar dag, i følgje kyrjegardsansvarleg Dalmasso Bruno. I aust-Libya har to religiøse samfunn måtte pakke saman og dra etter press frå muslimske fundamentalistar, i følgje Vatikanet sitt nyhendebyrå Fides. Kyrkjelyden til Den heilage familien av Spoleto vart tvungne til å forlate Derna aust for Benghazi etter å ha hatt tilhald der i over hundre år. Tripoli Post / News 24 Syriske opprørarar misser støtte Vedvarande krigshandlingar og varemangel har redusert støtta til dei væpna opprørarane i Syria. I ein reportasje frå Syria sin største by Aleppo fortel Abu Ahmed, ein lokal opprørskommandant i denne byen, at Den frie syriske hæren har mista si folkelege støtte. Han seier at folket i Aleppo ikkje har noko revolusjonært medvit, og reknar med at 70 %

av dei støttar regimet til president Bashar alAssad. – Vi bryr oss ikkje om regimet. Vi treng fred og tryggleik, seier 48 år gamle Abu Majid, som tidlegare har arbeidd i ein av Aleppo sine mange tekstilfabrikkar. Musab al-Hamawi, opposisjonsaktivist i Hama, seier at “Assad er sjølvsikker fordi han veit at vi taper terreng i form av støtte frå folket. Den frie syriske hæren har vist at dei ikkje er i stand til å verne sivile og frigjere landet utan å forårsake død og øydelegging.” Assadregimet har nyleg tillate at Raude Halvmåne får levere sårt tiltrengt naudhjelp til opprørskontrollerte område, kanskje avdi dei freistar å vinne tilbake folkeleg støtte. Reuters/Washington Post Colombia må gjere noko med fattigdomen på landsbygda FARC-geriljaen, som er i fredssamtalar med den columbianske regjeringa i Havana, oppmodar regjeringa til å overføre store landområde til bønder for å gjere noko med fattigdomen på landsbygda. Omfordeling av jord er eit av dei viktigaste spørsmåla i samtalane, som byrja i november etter nærare femti år med borgarkrig. I ei fråsegn seier FARC at regjeringa pliktar å rette opp historisk urett ved å tildele ni millioner hektar land til fattigbønder for at dei skal dyrke denne jorda individuelt eller kollektivt, i tillegg til at sju millionar hektar land må setjast av til matproduksjon. Jorda kan skaffast ved å ta i bruk brakk jord eller ved ekspropriasjonar frå godeigare og narkobaronar, i følgje FARC. Regjeringa og FARC seier at dei nærmar seg kvarandre i spørsmålet om sosial utjamning på landsbygda. AFP

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

3


ALLMINNELIG STEMMERETT FOR KVINNER EN NASJONAL OG LOKAL KAMP Av Grete Rognes Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder. I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt. Det er anslått at i tiden 1860 - 1870 hadde bare 7 % av befolkningen i landet stemmerett. Allikevel var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa. I 1884 vedtok Stortinget en forsiktig utvidelse av stemmeretten på grunn av parlamentarismens gjennombrudd, men fortsatt var denne demokratiske rettigheten forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen målt etter en gitt minste skattbar inntekt. Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med menn som betalte slik skatt. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret. I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg, og i 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg. Kvinner kunne da stemme på lik linje med menn ved kommunevalget i 1911. Etter et forslag fra regjeringen vedtok Stortinget i 1913 at kvinner skulle ha stemmerett på samme vilkår som menn også ved stortingsvalg. Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916 og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett

4

før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984. Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. "Kvinder selv stod opp og strede" For å nå målet om allminnelig stemmerett hadde kvinnbevegelsen kjempet en lang kamp. Det ble fart i kampen for stemmerett da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Allerede året etter, i 1885 kom Norsk Kvinnestemmerettsforening og i 1898 Landskvinnestemmerettsforeningen. Gina Krog (1847 - 1916) og Fredrikke Marie Qvam (1843 - 1938) sto i spissen i den sistnevnte. De ønsket å gå fortere

fram eller innføre allmenn stemmerett for kvinner. Bare stortingsrepresentant Ole Olsen Malm fra Høyre avviste kvinnestemmeretten på prinsipielt grunnlag. Han mente at kvinner ikke hadde og ikke kunne danne seg oppfatninger om sosiale eller politiske spørsmål. Kvinnebevegelsen var et symptom på samfunnets oppløsning. Fra å vekke debatt, ble slike synspunkter med tiden druknet i latter, forteller Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene. Den forsiktige linjen ble valgt av flertallet, og derfor ble det bare kvinner over 25 år med en viss inntekt, eller hadde menn som betalte skatt, som kunne stemme ved kommunevalget i 1901 og stortingsvalget i 1909. I Oslo bystyre kom det inn 6 kvinner ved det første kommunevalget i 1901. Arbeiderkvinnene kunne ikke godta noe annet enn allmenn stemmerett. Hver 17. mai fra 1899 gikk de i stemmerettstog i Kristiania. Arbeiderpartiets Kvinneforbund ble stiftet i 1901, og arbeidet for allmenn stemmerett for kvinner ble en av deres viktigste kampsaker. Forbundet kunne ikke akseptere at skrittvis stemmerett var veien til målet, og at de selv ble holdt utenfor.

fram. Fredrikke Marie Qvam (Foto: Steinkjerleksikonet) Nå gjaldt det å få kvinner til å engasjere seg i politikk, til å bruke stemmeretten og stille til valg. LKSF holdt kurs sammen med andre kvinneorganisasjoner, spredte informasjon og drev agitasjon. Qvam reiste Norge rundt og agiterte under slagordet ”stemmerett er stemmeplikt”, som snart ble et motto for kvinnebevegelsen. Debatten bestod i om man skulle gå gradvis

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

"Kvinnenes folkeavstemning" 1905 I 1905 ble det holdt folkeavstemning om oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige. Her fikk ikke kvinner delta. Da organiserte de kvinnenes underskriftskampanje. 565 kvinneforeninger og nesten 280 000 enkeltkvinner ga sitt ja til unionsoppløsningen. Med dette beviste de både sitt nasjonale sinnelag og sin politiske interesse. "Kvinnenes folkeavstemning" fikk derfor stor betydning for den videre stemmerettskampen. Sommeren 1912 hadde samtlige partier satt allmenn, statsborgerlig stemmerett på programmet, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet og Frisinnede Venstre.


11. juni 1913 ble forslaget vedtatt i Stortinget, enstemmig og uten debatt. Grunnlovens § 50 fikk nå følgende ordlyd: ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.” Anna Rogstad – Første kvinne på Stortinget 1911

Arbeiderpartiets Kvinneforening innbød endel kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgerlige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen "alminnelig stemmerett også for kvinner". Kvinnene ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan. "Et mektig og vakkert syn," kunne en lese i Socialdemokraten. Alle stemmerettstogene 17. mai ble avsluttet med friluftsmøter med foredrag av kvinner. Margaretha Strøm (1868 -1938) var en av dem, og 17. mai 1904 overbrakte hun, på vegne av kvinnenes stemmerettstog, et brev til Stortinget med krav om "fuld jevnbyrdighed med manden i stemmerettsspørsmålene."

Den første kvinnen som tok sete i Stortinget var Anna Georgine Rogstad (1854 - 1938). Hun var en aktiv kvinnesakskvinne, og var selv med på å drive fram den endringen De organiserte ArbeiDe første kvinneforei stemmerettsreglene som ga henne anderkvinnene ønsket å være ningene ledning til å stille til De første politiske en del av arbeiderbevegels- kvinneforeninger med valg i 1909. Hun ble valgt inn som vaen, og de hadde ingen egne utspring i arbeiderrarepresentant for bevegelsen, var Bermålsettinger som kvinner. Frisinnede Venstre, i gen Kvindelige Arvalgsamarbeid med beiderforening i 1894 For dem var kampen for Høyre i Kristiania. og Arbeiderpartiets stemmerett og likelønn Hun møtte flere Kvindeforening i Krisganger i Jens Bratlies tiania stiftet året etter, en del av en større sosial fravær. Første gang i 1895. De første kvin17. mars 1911, en nelige fagforeningene og politisk kamp, mot kamerkedag i Norges her i landet var også pitalisme og for sosialisme. dannet i kjølvannet av historie. Hun møtte i kortere perioder i den økende industriDenne kampen skulle og 1911, og da Jens Bratalisering mot slutten måtte føres sammen med lie ble statsminister i av 1800-tallet. Den februar 1912, møtte kvindelige Fyrstikmennene. hun så lenge regjerkarbeiderforeningen, ingen satt, til januar stiftet 8. februar 1890, 1913. Hun var en akregnes som den første tiv representant som engasjerte seg i en rekke kvinnelige fagforeningen. De organiserte Arsaker, fra forsvar og utdanning til kultur og beiderkvinnene ønsket å være en del av arbeilikestillingsspørsmål. derbevegelsen, og de hadde ingen egne mål settinger som kvinner. For dem var kampen Arbeiderkvinnenes kamp for stemmerett og likelønn en del av en større Arbeiderkvinnene tok ikke del i stemmerett- sosial og politisk kamp, mot kapitalisme og skampen fra starten av, men dette endret seg for sosialisme. Denne kampen skulle og måtte fra 1895 da den første sosialistiske kvinne- føres sammen med mennene. foreningen tilsluttet Arbeiderpartiet ble stiftet. Hver 17. mai arrangerte arbeiderkvinnene stemmerettstog i Kristiania, første gang i 1889.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund dannes Den 30. desember 1901 gikk Arbeiderpartiets

Kvindeforening sammen med fem kvinnelige fagforeninger og dannet Arbeiderpartiets Kvindeforbund. De fem var: Nydalens kvindelige arbeiderforbund, Kvindelige fyrstikkarbeideres forening, Maskinstrikkernes Forbund, Syerskenes forening og Vask og Rengjøringskvindernes Forening. 260 kvinner meldte seg inn i forbundet på stiftelsesmøtet, året etter var de 10 foreninger og 400 medlemmer, alle fra Kristiania. De vedtok å slutte seg til Arbeiderpartiet og virket i hovedstaden fram til 1909. Da ble det et landsomfattende forbund. Arbeiderpartiet bifalt dannelsen av et landsomfattende kvinneforbund etter forslag fra Kvindeforeningens formann Marha Thynæs. Hun arbeidet iherdig for å fagorganisere kvinnene. Nå mente hun at alle arbeiderhustruer og alle kvinnelige industriarbeidere måtte gå sammen i ett forbund for å bli hørt. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1899 kritiserte hun skarpt mennene i partiet for bare å tenke på "sine saker". Martha Tynæs (1870 - 1930) var en av de mange dyktige kvinnene som utgjorde Kvindeforbundets ledersjikt i de første årene. Hun var var en glimrende taler og agitator og ble flittig brukt både av partiet og kvinnebevegelsen. Hun var stadig på reisefot for forbundet, stiftet foreninger og holdt utallige foredrag rundt omkring i landet. Som kommunepolitiker gjennom mange år fikk hun mulighet til å påvikre utfallet av en rekke av de sosiale sakene Kvindeforbundet var opptatt av, skolepolitikk, boligspørsmål, kommunale fødehjem mm. En av dem som sterkest hadde arbeidet for opprettelsen av Kvindeforbundet, var Gunhild Ziener (1868 - 1937), som på stiftelsesmøtet ble valgt til forbundets første leder. Hun engasjerte seg tidlig i arbeidet med faglig organisering av kvinnene og var med på å stifte flere kvinnelige fagforeninger. Gunhild Ziener satt flere perioder i bystyret i Kristiania, og det var hun som tok initiativet til starten av Kvindeforbundets eget organ "Kvinden", som utkom første gang i 1909. I bladkomitéen satt Fernanda Nisssen, Gunhild Ziener, Marie Aslaksrud, Helga Thorsen og fru Svendsen. Det kom ut et nummer hver maåned, og innsamlinger og salg av bladet landet over dekket utgiftene. Abonne-

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

5


BYTT UT

Arbeiderpartiets Kvindeforbunds bestyrelse i 1920. Bakerst fra venstre Klara Bakken, Helga Karlsen, Thina Thorleifsen. Foran fra venstre Sigrid Syvertsen og Hanna Adolfsen. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv)

ment for et år kostet kr. 1,-. Kvinneforeningene rundt omkring i landet ga også sine skriftlige bidrag til bladet. Fernanda Nissen (1862- 1920) var en av stifterne av den sosialdemokratiske kvinnebeveglsen i Norge. Hun var medarbeider i "Social-Demokraten" og redaktør for Kvindeforbundets organ "Kvinden" fra 1909. Samme år ble hun medlem av skolestyret og senere også Kristiania bystyre. "Kvinden" inneholdt de første årene mye stoff som handlet om kvinners deltakelse i politisk virksomhet. Ved stortingsvalget i 1912 fikk Arbeiderpartiet inn 22 menn, men ingen kvinner. Fernanda Nissen mente valgsystemet måtte ta hovedskylden. Systemet med enmannskretser gjorde det nødvendig å skyve unna den fremste mannlige politikeren for å få plass til en kvinne. "Jeg tror, at den kvinde som skulde bli stillet op som stortingskandidat, maatte rage betydelig op over de mænd som kunde være hennes rivaler. Det maatte næsten være en umulighet at komme hende forbi!", skrev hun i "Kvinden." I sin første leder i 1909 "Til Kvinden" skrev hun: "Vi haaber i Kvinden at kunne gi korte, lettleste artikler om samfundsforhold, om den betydning og det ansvar vi kvinder har nu som saa mange av os har samme ret og samme plikt

6

som mændene til at være med og bestemme de vilkaar under hvilke vi vil leve. "Kvinden"'s oppgave er at gjøre kvinderne klare over den ting at vil de værne sine hjem, maa deres tanker naa utover arbeidsstuen og hjemmets fire vægge, de maa blande sig ind i politikken!" Barnas oppvekst opptok kvinnene. Mange barn arbeidet ved siden av skolen, og å avskaffe

- Kvinden's oppgave er at gjøre kvinderne klare over den ting at vil de værne sine hjem, maa deres tanker naa utover arbeids-stuen og hjemmets fire vægge, de maa blande sig ind i politikken! - Fernanda Nissen barnearbeid var helt nødvendig av hensyn til barnas helse og skolegang. På årsmøtet i Kvindeforbundet i 1912 ble saken satt på dagsordenen, men meningene var delte. Noen mente at barnearbeidet måtte avskaffes på dagen, mens andre mente at det ikke var mulig med full avskaffelse før sosialismen var gjennomført. De sistnevnte mente at barnearbeid ville falle bort av seg selv dersom foreldrene fikk en

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

lønn som det gikk an å leve av. Alkoholen var en svøpe i mange arbeiderhjem, og kvinnene kjempet mot den fra starten av. De var de nærmeste til å se hvordan hjemmet ble ødelagt av alkohol. I 1920-åra sendte arbeiderkvinnene en henvendelse til myndighetene om opprettelse av edruskapsnemnder som skulle ha myndighet til å legge alkoholikere inn på kursted. Samtidig forsøkte kvinnene å påvirke partiets alkoholpolitikk i restriktiv retning. Kvinnesekretariatet var også med i aksjonen "Fest uten alkohol". Under første verdenskrig førte kvinnebevegelsen an i protestene mot krigsgalskapen, dyrtida og matmangelen. Det ble holdt en rekke møter med protester mot krig. På den internasjonale kvinnedagen 8. mars 1915 arrangerte Kvindeforbundet et fredsmøte i Folkets Hus der over 1000 mennesker var til stede. Russiske Alexandra Kollontaj talte på kvinnemøtet.

Grete Rognes er leder i Fredrikstad SV.


Hva kvinnene skylder Karl Marx Av Clara Zetkin

(Clara Zetkin 1857 - 1933 var tysk kommunist og kvinnesaksforkjemper. 8. mars 1911 tok hun initativ til den første internasjonale kvinnedagen. Hun satt i Riksdagen for kommunistpartiet fra 1920 til 1933. Denne artikkelen fra 1903 er henta fra marxists.org og oversatt av FransArne Stylegar. Red. anmrk.) Den 14. mars er det 20 år siden Karl Marx døde i London. Engels, hvis liv i førti år har vært intimt knyttet til Karl Marx’ liv i arbeid og kamp, skrev den gang til en felles venn, kamerat Sorge, i New York: “Menneskeheten er blitt et hode kortere, og enda det mest betydningsfulle hode den har hatt i våre dager.” Han traff spikeren på hodet med denne vurderingen. Det kan ikke være vår oppgave innenfor rammene av denne artikkelen å drøfte hva Karl Marx som vitenskapsmann og som revolusjonær kjempende har gitt proletariatet, og hva han har betydd for det. Det ville være å gjenta det som i disse dager har stått i den sosialistiske presse om hans umåtelig rike, dypt vitenskapelige så vel som praktiske livsverk og hans veldige, helstøpte personlighet, som han uten forbehold og uten tvil stilte i proletariatets tjeneste. Til gjengjeld vil vi kort antyde hva den proletariske kvinnebevegelse, ja kvinnebevegelsen overhode, skylder ham. Ganske visst har Marx aldri beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet som et “isolert” problem. Til tross for det har han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste til kvinnens kamp for fulle rettigheter. Med den materialistiske historieoppfatningen har han riktig nok ikke gitt oss ferdige formler om kvinnespørsmålet, men noe som er bedre: den korrekte, treffsikre metode til å utforske og forstå det. Først den materialistiske historieoppfatningen har gjort det mulig for oss å forstå kvinnespørsmålet i sammenheng med den generelle historiske utvikling og i lyset av de generelle sosiale sammenhenger i deres historiske betingethet og berettigelse. Den har

gjort det mulig å erkjenne deres bevegende og bærende krefter, det mål som alt dette tilstreber, og de betingelser som er absolutt nødvendige for at de skisserte problemer kan få sin løsning.

oretisk innsikt i de vidtomfavnende betingelser som familiens og ekteskapets nåværende form etter hvert har utviklet seg under, påvirket av økonomiske og eiendomsmessige forhold. Og denne innsikt lærer oss ikke bare å vurdere kvinnens stilling i fortiden korrekt, den er også en bærekraftig bro for forståelsen av kvinnens samfunnsmessige situasjon og hennes privatrettslige og statsrettslige stilling i nåtiden.

Sønderslått sank den gamle overtro i støvet - at kvinnens stilling i familie og samfunn er evig uforanderlig, skapt etter moralske lover eller gudegitte forskrifter. Klart ble det avslørt at familien så vel som samfunnets øvrige in- At uimotsigelige, uoppholdelige historiske stitusjoner og fremtredelsesformer er i stadig krefter arbeider i den nåværende samfunnsorforandring, og at den endrer seg sammen med den for å revolusjonere denne situasjonen og de økonomiske forhold og de eiendomsforhold denne rettsstillingen fra grunnen av og gjende bærer. Det er imidlertid de økonomiske nomføre kvinnens kvinnenes likestilling, det produktivkreftenes utvikling som er drivkraf- fremgår av “Kapitalen” med overbevisende ten i denne endring, idet de omvelter produk- styrke. Idet Marx her med klassisk suverensjonsmåten og setter den i motsetning til itet analyserer den kapitalistiske produksjons økonomiske og eienutvikling og vesen domsmessige forhold. dens fineste Først den materialistiske his- inntil På bakgrunn av de forgreninger, dens revolusjonerte økontorieoppfatningen har gjort mest forvirrende fasomiske forhold og er, og oppdager dens det mulig for oss å forstå sammenhenger fullsæregne bevegelsesbyrdes så omveltninlov i merverditeorien, kvinnespørsmålet i samgen av menneskenes har han - fremfor alt menheng med den generelle i redegjørelsene om tankegang, deres streben etter å endre historiske utvikling og i lyset kvinne- og barnearden samfunnsmesbeid - logisk påvist av de generelle sosiale sam- at kapitalismen ødelsige overbygningens institusjoner, slik at grunnlaget menhenger i deres historiske egger de kommer til å svare for kvinnens tradisbetingethet og berettigelse. til endringene i den jonelle virksomhet økonomiske basis, og i husholdningen og etter å fjerne det som dermed oppløser er stivnet i eiendomsformer og herredømme- den foreldede familieform, selvstendiggjør forhold. Denne streben kommer til uttrykk kvinnen økonomisk utenfor familien og på gjennom kamp klassene imellom. det viset legger grunnlaget for hennes likestilling som hustru, mor og statsborger. Av Fra Engels’ forord til sine skarpsindige studier Marx’ verker fremgår imidlertid nok en ting: over “Familiens, privateiendommens og stat- det er bare proletariatet, den revolusjonære ens opprinnelse” vet vi at de teoretiske tanker klasse, som med den sosialistiske samfunnsorog synspunkter som utvikles her, for en stor den kan og må skape de nødvendige sosiale del skyldes Marx, og at vennen har forvaltet forutsetninger for den fulle løsning av kvindem som en uforlignelig og genial eksekutor nespørsmålet. Bortsett fra at borgerskapets testamenti. kvinnesakskvinner verken kan eller vil kjempe for proletarkvinnens sosiale frigjøring, viser de Hva man så enn kan og må utskille som hypo- seg også ute av stand til å løse de vanskelige tese, dersom man går i detalj, så gir verket som nye konflikter som vokser frem på bakgrunn helhet oss likevel med blendende fylde klar te- av den sosiale likestilling av kjønnene i det

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

7


kapitalistiske samfunnet. Disse konflikter forsvinner først når menneskers utbytting av mennesker og de derav betingende motsetninger er overvunnet.

familieform og en høyere form for forholdet mellom de to. Det gjør den ved den avgjørende rolle den tildeler kvinnene, ungdommen og barn av begge kjønn i samfunnsmessig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmets sfære.”

frihet, fra forkrøpling til et harmonisk, handlekraftig menneske. Gjennom sin dyptpløyende, skarpsindige analyse av klassemotsetningene i nåtidens samfunn og deres røtter har han åpnet øynene våre for de uforenelige interesHva “Kapitalen” i vitenskapelige termer sier semotsetninger som skiller kvinnene i de forom familiens sammenbrudd og dets årsaker, skjellige klasser. Kjærlighetsvrøvlet om det ene det sammenfatter “Det kommunistiske mani- Overfor den store søsterskap fest” - Marx’ og Engels’ felles verk - i setninger skitne mistensom tilsynelaKjærlighetsvrøvlet om det ene store tende slynger et med lapidarisk vekt: keliggjøring av dette fremsøsterskap som tilsynelatende slynger samlende bånd “Jo mindre dyktighet og fysisk kraft håndens tidsideal retom borgerdamer et samlende bånd om borgerdamer og proletarkvinarbeid krever, dvs. jo mer den moderne indus- ter Marx og tri utvikler seg, dess mer fortrenges mennenes Engels i “Det og proletarkvinner brister som såpe- ner brister som av kvinne og barnearbeid. Forskjell i kjønn kommunissåpebobler i lyset bobler i lyset av den materialistiske av den materiog alder, har ikke lenger noen samfunnsmes- tiske manifest” sig gyldighet for arbeiderklassen. Alle er ar- stolte og med alistiske histohistorieoppfatningen. beidsinstrumenter, som alt etter alder og kjønn overlegen hån rieoppfatningen. medfører forskjellig kostnad…” følgende ubarDet sverd som “Borgerskapet har revet det rørende mhjertige kritikk mot de nåværende tilstander: har hugget over forbindelsen mellom den prosentimentale sløret vekk fra familieforholdet “Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjon- letariske og den borgerlige kvinnebevegelse, er og redusert det til et rent pengeforhold…” sredskap. Han hører at produksjonsredska- det Marx som har smidd og lært oss å bruke, “Det gamle samfunns livsvilkår er pene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han men han har også smidd et kjede av innsikt, allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne som ubrytelig knytter den proletariske kvinProletaren er eiendomsløs, hans forhold til felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene.” nebevegelse sammen med den sosialistiske kone og barn har intet felles med det borgerlige “Han aner ikke at det som det dreier seg om, er arbeiderbevegelse og sammen med proletarifamilieforhold…” å oppheve kvinnenes stilling som rene produk- atets revolusjonære klassekamp. Dermed har “Hva hviler den nåværende, den sjonsredskaper.” han gitt vår kamp målets klarhet, storhet og borgerlige familie på? På kapitalen, på privaopphøydhet. tervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer “For øvrig er ingenting mer latterlig enn det den bare for borgerskapet, men den komplet- gode borgerskaps hypermoralske forferdelse I “Kapitalen” er det samlet en umåtelig rikdom teres ved proletarenes påtvungne familieløshet over kommunistenes påståtte offisielle kvinne- av kjensgjerninger, erfaring og inspirasjon, hva og den offentlige prostitusjon…” fellesskap, det har eksistert nesten alltid.” angår spørsmålet om kvinnearbeid, den kvin “De borgerlige talemåter om fami- “Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har nelige arbeiders stilling og begrunnelsen for lie og oppproletarenes rettslig beskyttelse av arbeiderne. “Kapitalen” At uimotsigelige, uoppholdelige dragelse, om koner og døtre er et uuttømmelig åndelig rustkammer i vår det dyrebare til disposisjon, kamp for øyeblikkets nødvendige krav og for historiske krefter arbeider i den forhold melfor slett ikke det opphøyde, sosialistiske fremtidsmål. Marx nåværende samfunnsorden for å lom foreldre å tale om den lærer oss å korrekt vurdere dagens små, ofte og barn blir offisielle pros- petissesaktige arbeidsoppgaver, som nettopp revolusjonere denne situasjonen og enda mer titusjon. De er så brennende nødvendige for å øke kampmotbydelig jo denne rettsstillingen fra grunnen av finner dessuten kraften hos proletarkvinnene. Men han hever mer alle famistor fomøyelse oss også opp til den faste, fremsynte vurdering og gjennomføre kvinnenes likestillliebånd rives i å forføre av den store revolusjonære kamp om erobrinover for progen av den politiske makt, uten hvis hjelp det ing, det fremgår av "Kapitalen" med hverandres letariatet som koner.” sosialistiske samfunn og kvinnenes frigjøring overbevisende styrke. følge av storinvil forbli en fjern drøm. Han fyller oss fremfor dustrien, og “Det borgerlige alt med overbevisningen om at det kun er det barna gjøres til rett og slett handelsartikler og ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. opphøyde mål som gir det daglige arbeid verdi arbeidsredskaper.” Man kunne da i høyden bebreide kommunis- og betydning. På det viset hindrer han oss i å tene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinne- miste den grunnleggende erkjennelse av vår Marx åpner ikke bare øynene våre for at den fellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For bevegelses vesen i vrimmelen av enkeltfenomhistoriske utvikling forandres; han fyller oss øvrig er det en selvfølge at sammen med ener, -oppgaver og -resultater og på grunn av også med den seierrike overbevisning om at avskaffelsen av de nåværende produksjons- det daglige besvær miste blikket for den vide, den oppbygger det nye, det høyere og det mer forhold vil kvinnefellesskapet som er utgått historiske horisont som den nye tids morgenfullkomne. av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke- røde bryter frem på. Likeledes som han er offisielle prostitusjon, også forsvinne.” den revolusjonære tankes mester, forblir han “Hvor fryktelig og motbydelig oppløsningen lederen i den revolusjonære kamp, hvis enkelte av de gamle familieforhold innenfor det kapi- Hva kvinnebevegelsen skylder Marx, er ikke slag det er den proletariske kvinnebevegelses talistiske system enn synes,” kan vi lese i “Ka- uttømt ved dette. Han kastet som ingen andre plikt og stolthet, lykke og heder å kjempe med pitalen”, “er det dog storindustrien som skaper klart lys over det problematiske utviklingsfor- i. det nye økonomiske grunnlag for en høyere løp som bragte kvinnen fra sosialt slaveri til

8

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


Sosialistisk framtid nr. 1 - 2011

9


Frontene skjerpes i Europa av Asbjørn Wahl

Kriseutviklingen i Europa er inne i en drama- som Hellas, Spania, Irland, Portugal og Italia, tisk fase. På den ene siden produserer EU- har denne politikken ført til raskt økende nød kommisjonen forslag om innskrenkning av og fattigdom, stadig flere husløse og en ungfaglige rettigheter og fagbevegelsens makt som domsarbeidsløshet som i verste fall omfatter man ikke har sett maken til siden fascismen over halvparten av ungdomskullene. ble nedkjempet i Europa. På den andre siden har Europas fagbevegelse for første gang i sin Har man fulgt med i den politiske utviklingen historie gjennomført koordinerte streiker og i EU den siste tida, kommer imidlertid ikke aksjoner på tvers av landegrensene i protest de nye ideene fra EU-kommisjonen overmot den drakoniske nedskjæringspolitikken raskende. I en hastighet som savner sidestykke som for tida blir i EUs historie, har det skjedd gjennomført en omfattende institusjonell EU-kommisjonen har særlig i de mest av EU de siste laget forslag om innskren- omdanning kriserammede par årene. Det europeiske landene. kning av faglige rettigheter semester, EuroPluss-pakten, ny økonomisk styringsmodog fagbevegelsens makt To nye rapporter ell (den såkalte sixpack) og fra EU-kommisFinanspakten er de viktigste som man ikke har sett jonen har satt stikkordene for denne dramamaken til siden fascismen tiske utviklingen. Det meste skrekk i store deler av eurodette har foregått utenfor ble nedkjempet i Europa. av peisk fagbevegede demokratiske strukturene. lse. Rapportene Det eneste folkevalgte ortar til orde for såkalte strukturreformer i ar- ganet, EU-parlamentet, er eksempelvis satt beidsmarkedet. På nyliberalt EU-språk betyr fullstendig på sidelinjen i denne utviklingen. det blant annet svekket minstelønn, redusert Sånn sett innebærer disse tendensene også en tariffdekning, en innskrenking av fagfore- farlig utvikling mot stadig mer autoritære styningenes makt og tilsvarende økt innflytelse ringsstrukturer innen EU. for arbeidsgiverne i tariffpolitikken. Videre tas det til orde for økt desentralisering av lønns- Allerede fjorårets EuroPluss-pakt varslet den fastsettelsen, mer fleksibel arbeidstid, begren- type forslag som vi nå ser i rapportene fra komsning i overtidsbetaling og flere midlertidig misjonen. Den tok til orde for at lønnsutviklinansatte. Som om ikke det er nok, anbefales gen måtte holdes under kontroll gjennom det i tillegg at arbeidsledighetstrygden svek- statlige inngrep, at lønnsnivået i det offentlige kes, pensjonsalderen økes og at pensjonene måtte reduseres, at lønnsdannelsen måtte dereduseres. sentraliseres, samt at arbeidslivet måtte fleksibiliseres. Økt pensjonsalder, innskrenkning i Dette er selvfølgelig en krigserklæring mot muligheten til tidligpensjonering og ytterligere fagbevegelsen, og det skjer i en situasjon der åpning av såkalte beskyttede sektorer (privatidet gjennom et par år allerede er blitt ført en sering av offentlig virksomhet) måtte gjeninnstrammingspolitikk som dramatisk har nomføres. I tillegg ble medlemslandene pålagt svekket det sosiale sikkerhetsnettet og kastet å nedfelle innstrammingspolitikken i nasjonal stadig nye millioner arbeidsfolk ut i massear- lovgivning. Denne pakten fikk massiv støtte beidsløshet. I de mest kriserammede landene, fra de 23 landene som har sluttet seg til den -

10

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

inkludert sosialdemokratene, men unntatt venstrepartiene. Det som foregår i Europa er en formidabel maktforskyvning - i kjølvannet av finanskrisen. Den brutale innstrammingspolitikken forverrer heller enn motvirker krisen. Enkelte argumenterer derfor med at innstrammingspolitikken er feil politikk, den virker ikke. Det tror jeg er en misforståelse. Innstrammingspolitikken virker, for hensikten ser snarere ut til å være å avvikle velferdsstaten og nedkjempe fagbevegelsen i Europa - og det virker dessverre for tida altfor godt. De nevnte rapportene fra EUkommisjonen underbygger at det nettopp er dette som foregår. Hittil har ikke Europas fagbevegelse vært i stand til å møte og demme opp for denne reaksjonære omfordelingspolitikken. Helt inntil det siste har Euro-LO eksempelvis støttet det meste av den nyliberale politikken og institusjonelle utviklingen i EU. Det siste året har imidlertid presset fra en del nasjonale fagorganisasjoner, særlig fra Sør-Europa (de nordiske LO-ene har dessverre vært bremseklosser i prosessen), ført til en begynnende endring av denne ettergivenhetspolitikken. De felleseuropeiske streikene og aksjonene den 14. november kan representere en milepæl i denne utviklingen. Noe lignende har i alle fall ikke tidligere skjedd i den europeiske fagbevegelsens historie.


Marxistisk Forum Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer.

I 2010 forekom det sammenstøt medllom greske demonstranter og politiet, men den dominerende formen for protester har vært i form av generalstreik og fredelige massedemonstrasjoner. Foto: Wikipedia.

I seks EU-land ble det gjennomført general- advare mot illusjoner om at dette skyldes våre streiker denne dagen; Portugal, Spania, Italia, fremragende politiske evner når det gjelder å Hellas, Kypros og Malta. I tillegg var det mer skjerme oss mot kapitalismens krise og den avgrensede streiker i Frankrike og Belgia. I at brutale klassekampen som pågår i Europa. ter andre land, som Storbritannia, Tyskland, Det er først og fremst oljeøkonomien som Østerrike og Nederland, ble det gjennomført har reddet oss til nå, samt en mer omfattende, en rekke demonstrasjoner og solidaritetsak- og dermed stabiliserende, offentlig sektor sjoner med folkene i enn det mange land de mest kriserammede De felleseuropeiske streikene lenger sør har. Dersom landene. Særlig viktig velferdsstaten faller i var det at fagorganisas- og aksjonene den 14. no- Europa, så vil den imijoner også i en rekke vember kan representere en dlertid også med stor sentral- og østeuropeisannsynlighet falle her, ske land (Polen, Tsjek- milepæl i utviklingen. Noe og dersom fagbevegelskia, Slovenia, Romania) nedkjempes i Eulignende har ikke tidligere en mobiliserte til omfatropa, så vil den bli fortende demonstrasjoner skjedd i den europeiske fag- søkt nedkjempet også og markeringer. Aksher. Det er riktig at den bevegelsens historie. jonene denne ene dagen norske velferdsstaten vil isolert sett neppe enfor tida befinner seg på dre stort. Til det utgjorde de ikke en tilstrekke- øverste dekk på den globale skuta, men det er lig trussel mot de kapitalkrefter som nå domi- fare for at det er øverste dekk på Titanic. nerer Europas utvikling. Som et første steg i en kommende, mer samordnet faglig kamp over landegrensene i Europa representerte imidlertid aksjonene den 14. november et avgjørende gjennombrudd. I Norge begrenset fagbevegelsen seg til å sende ut ei pressemelding denne dagen. Det gjenspeiler først og fremst den realiteten at vi her hjemme ennå ikke opplever de brutale virkningene av krisen. Det er imidlertid grunn til å

Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

11


Verdens største fredsbevegelse av Marielle Leraand Jeg kan ikke la være å bli fanga av bildene: Både i de brede gatene, og i alle tverrgatene kan en se full opp av mennesker, ja, til og med oppe på bymurene, står det folk. De veiver med flagget med den lille røde stjerna; det er Sør-Jemens flagg som vaier i vinden blant en million fredelige demonstranter. Ikke Republikken Jemens flagg.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd kom det i stand en union mellom Sør-Jemen, som fram til da hadde et sekulært sosialistisk styresett, og Nord-Jemen, som var styrt av en blanding av klanledere og militære. 22.mai 1990 ble den enighet om en union mellom de to statene, under navnet Republikken Jemen. Uenighetene om hvordan unionen skulle utformes oppsto imidlertid ganske raskt. Presidenten i Nord; Ali Abdullah Saleh avskjediget nær samtlige av de ansatte innenfor militære og politiet i sør (82 000), og de fikk raskt følge av andre offentlig ansatte og utgjorde tilsammen 556 000 ansatte (totalt antall i offentlig sektor i 1994 var 680 000). Dette betydde at

den stadig mer omfattende undertrykkinga av opposisjonen i sør. Det ble også delt ut store landområder og verdifulle eiendommer som "krigsbytte" til de klanene og enkeltpersonene som hadde gjort en særdeles god innsats i okkupasjonen av Sør-Jemen. Den arabiske våren

Hvordan reagerer så et folk på okkupasjon og det å bli fratatt jobber og et verdig liv? Jo, "den arabiske våren" starta på sett og vis allerede i 2007; i Sør-Jemen. De som hadde blitt fratatt jobbene sine, og slik endt opp i fattigdom, organiserte seg i ulike foreninger og grupper, og arrangerte til å begynne med en rekke "sittned-aksjoner". Den demokratiske bevegelsen i Jemen startet slik Presidenten måtte gå av i februar 2012, men han De bildene jeg har fått sett allerede i 2007, da Sørtilsendt på facebook og på bevegelsen sto fram som en har fortsatt stor innflytelse på styret til arvtakeren, e-post av sør-jemenittiske tydelig organisert bevegelse venner, har jeg ikke funnet tidligere visepresident Abed Rabbo Mansour Hadi. med egne talspersoner og igjen i noen aviser i verden, krav. De krever opphevelse av Salehs slektninger har kontroll over militæret og og det på tross av at det som det de ser på som et brudd på sagt har vært en tredjedel av sikkerhetsapparatet. De demokratiske rettighetene samarbeidsavtalen fra 1990 befolkninga ute i gatene ved og viser til FN-resolusjonene folket sloss for er fortsatt ikke innfridd. flere anledninger. Det er et 924 og 931 i 1994 som et samla folk som på fredelig vis grunnlag for et samarbeid kjemper mot verdens glemte basert på sjølbestemmelsesokkupasjon. Ahmed Al-Diyani, en menneskstørstedelen av de ansatte i offentlig sektor rett for Sør. erettighetsforkjemper og journalist, og som mista jobbene sine, med de følgene dette fikk i sitter på flyktningmottak her i Norge, har vanlige menneskers liv. Inn kom regimelojale Dette ble ikke kjent utenfor landets grenser. fortalt, vist bilder. Og det han forteller meg arbeidere fra Nord-Jemen. For å lokke folk Det fantes ingen uavhengige egne nyhetskanaer en historie jeg burde hørt av norsk presse fra Nord til å ta jobber i sør, ble det gitt hus ler som kunne spre deres budskap til resten av tidligere. og eiendommer, og universitetsstipender til verden, og Al-Jazeera (eid av den eneveldige barna deres. emiren av Qatar) og Al-Arabiya (eid av det Sør-Jemen er et gammelt land, og har en flere saudi-arabiske kongehuset), har fram til dags hundre års historie som egen stat, fra britene Ali Salim Al-Beidh, tidligere president i Sørdato ikke "interessert" seg for hva som skjer okkuperte det arabiske sultanatet i 1839, med Jemen og daværende visepresident, trakk seg i Sør-Jemen. Dette har geopolitiske årsaker; Aden som hovedstad, til frigjøringa 30.noi august 2003 tilbake til Aden og erklærte at Qatar og Saudi-Arabia har hele tiden støtta vember 1967 og opprettelsen av Folkerepubhan ikke ville vende tilbake til regjeringa før opp om det klan- og strengt religiøse regimet likken Sør-Jemen. det ble slutt på den økonomiske marginalii Nord. seringa av Sør og regimet satte en stopper for Republikken var påvirka av den sekulære volden mot det (sør-)jemenittiske sosialistJemen var i 2011 ett av åstedene til «den arabiske nasjonale bevegelsen i avkolonialiser- partiet. Dette ble ikke oppnådd enighet, og i arabiske våren» forteller Ahmed. Med store ingsperioden. De nasjonaliserte privat kapital slutten av april 1994 erklærte Sanaa-regimet demonstrasjoner vinteren samme år, på opp og antok etter hvert en sosialistisk forfatning krig. 5. mai 1994 rullet Nord-Jemens milmot 100 000 mennesker, på det som ble døpt under navnet Den demokratiske folkerepubitærapparat inn i Sør-Jemen og tok i løpet av til “forandrings-plassen” i hovedstaden Sanaa. likken Jemen, i oktober 1978. På slutten av tre måneder militær kontroll over et territorie Kravet deres var: demokratisering av landet 1980-tallet utviklet det seg til nærmere samar- større en det området regimet i Nord-Jemen og avgang for den eneveldige presidenten Ali beid med Nord- Jemen, som etter avkolonipå den tida regjerte over. Det hele endte i Abdullah Saleh. Presidenten gikk av i februar seringa etablerte Den arabiske republikken nedkjemping av Sør 7.juli 1994. Denne datoen 2012,og ny president valgt den 21.februar,og Yemen 26. september 1962. har senere blitt symbolet for motstanden mot Et annet bilde som jeg har fått tilsendt av en sør-jemenittisk venn, viser en "sitt-ned aksjon". En gruppe på 10-15 menn sitter og sperrer veien. Foran dem står en tanks. Slike "sitt-ned aksjoner" har vært hyppig brukt av et folk som ikke tyr til våpen, men som ytrer sin motstand på fredelig vis mot et brutalt regime.

12

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


innsatt i embetet den 25.2.12. Det hevdes at Ali Abdullah Saleh ( tidligere president) fortsatt har stor innflytelse på styret til arvtakeren, tidligere visepresident Abbed Rabbo Mansour Hadi. Salehs slektninger har kontroll over militæret og sikkerhetsapparatet. De demokratiske rettighetene folket sloss for er fortsatt ikke innfridd. Snarere er politisk opposisjonelle enda mer utsatt, da de blir slått i hartkorn med Al Qaida som har økt sin innflytelse i landet de siste årene. Spesielt er sørjemenitter utsatte, da det sittende styret følger opp sin undertrykkelsespolitikk mot det som kalles “sør-bevegelsen” (Southern Movement) som vil ha et oppgjør med det de ser på som en annektering av Sør Jemen i 1994. Det er omlag 200 000 interne flyktninger i landet, (og man kan undre seg over hvorfor UDI har beslutta at det ikke lengre er asylbehov for folk fra Jemen etter at Ali Saleh gikk av som president i februar?) Det sittende regimet bekjemper Al-Qaida, blant annet ved hjelp av amerikanske droner. USA støtter opp om president Hadi, og har lovt omlag 300 millioner kroner i “sikkerhetshjelp” til regimet. I tillegg er Jemen en viktig oljeprodusent og ligger strategisk til med hensyn til kontroll av transportårene i Gulfen/ Rødehavet. Sør i Jemen ligger dessuten 75 % av landets oljereserver. Å stille seg bak en støtte til et folkekrav om demokratisering ville med andre ord vært en utrygg investering for USA og deres allierte, all den tid de i dag har sikra sine forbindelser gjennom støtten til den nåværende presidenten. Men at norske myn-

digheter så åpenbart lar seg parkere i folden til vår NATO-venn, og ikke sjøl går inn for å undersøke hva som skjer i Jemen, er i beste fall, latskap, og i verste fall, et svik. Religion

koranskoler og strengt religiøse utdanningsinstitusjoner i Sør, finansiert av prominente imamer i Nord. I dag går mange av kvinnene i sør også kledd i hijab, niqab og endog burka. Dette var et fremmedelement da Sør-Jemen fremdeles var selvstendig og sekulært styrt.

Områdene i Nord-Jemen er preget av streng Framtida for Sør-bevtolkning av sunni-islam, egelsen og det opererer mange, En tredjedel av besvært mektige koranskoler Slik det virker på meg, folkninga har vært og religiøse universiteter. ut fra den stemningsrapFør okkupasjonen av Sørjeg får fra Ahmed ute i gatene ved flere porten Jemen hadde dette landet Al-Diyani og de mange et sekulært styresett med bildene og historiene anledninger. Det er uttalt likestilling i konsine liv som mange et samla folk som på om stitusjonen. Familieloven sør-jemenitter sender av 1974 ga kvinner fulle meg (jeg har, etter at jeg fredelig vis kjemper rettigheter, inklusive engasjerte meg Sør-Jemen mot verdens glemte forbud mot polygami og -fått hundrevis av e-poster tvangsekteskap. Det ble og face-book meldinger okkupasjon. også bestemt at minidaglig...), er det fare for at mumsalderen ved giftemål denne fredelige bevegelsen skulle være 18 år for gutter og 16 for jenter. I kan bli ispedd voldelige elementer i framtida. Nord-Jemen var lovene basert på en blanding Ahmed sier: "De unge er utålmodige. De skal av islam og klantradisjonene med barneleve sine liv, og de får ikke studere, ikke får de ekteskap (for jentas del) som norm. Kvinnene jobb, politiet og militæret truer dem og deres hadde heller ikke stemmerett eller mulighet familier; hva skal de gjøre? Jeg er redd noen til å delta i regjering eller inneha høyere offen- snart mister tålmodigheten. Men det håper tlige stillinger, og lovgivninga var ganske iden- jeg, in-shaa-Allah,(lovet være Gud) at ikke tisk med den vi finner i Saudi-Arabia. Ved vil skje. Det er nettopp det regimet i Nord sammenslåinga ble disse lovene lempet på, forsøker å bruke mot oss, de sier vi har Almen fremdeles er det klanene i Nord-Jemen Qaida folk blant oss, de sier vi bruker våpen. som bestemmer lovene i deres områder, og Men derfor skal vi være fredelige. Vi skal vise disse er i pakt med en streng sharia-tolkning, dem av oss kan reise oss og vinne vår kamp para med gammel patriarkalsk klankultur. for frihet på fredelig vis." Den siste tida har det blitt etablert stadig flere

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

13


Palestinabønder Tekst og Foto Av Ingeborg Tangeraas, Internasjonalt utval Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Bønder i Palestina har ein kvardag me knapt kan førestille oss. Tida er komen for å gi palestinske yrkessøstrer og -brør solid støtte frå norsk landbruk Det er mange år sidan Golda Meir uttalte at det ikkje eksisterer eit land som heiter Palestina. Vår solidaritet med palestinsk landbruksbefolkninga har vore hemma av ein retorikk om ei konflikt som handlar om to likeverdige partar, slik situasjonen ikkje på nokon måte er i dag. Noreg si jødiske historie før 1940 har også vore ein hemsko for vår protest mot okkupasjonsmakta. I dag er situasjonen desperat for heile det palestinske folket, ikkje minst når det handlar om bøndene og beduinane sin tilgang til vatn, jord og marknad. For ordens skuld er ikkje israelarane sin kvardag rosenraud, men så lenge murane veks, kontrollpostane fins og ressursane stadig blir meir ulikt fordelt, blir det neppe grobotn for varig fred. Det er okkupasjonsmakta som sit med nøkkelen til løysingane, og dei må ta initiativet. I mellomtida treng palestinarane vår moralske og praktiske støtte.

Svarte får i fengsel

Faktaboks I november stemte 138 av landa i FN si hovudforsamling for å gi dei palestinske områda status som observatørstat. Etter vedtaket truar styresmaktene i Israel med å byggje 3000 ulovlege busettingar på Vestbredda og i Aust-Jerusalem. Samstundes held dei tilbake 680 millionar palestinske skattekroner til tross for stadig høgare protestar frå verdssamfunnet ved både FN og enkeltland. Det er langt sør til Betlehem

I den utruleg vakre haustfarga Jordandalen blir Dei tre vise menn ville hatt store problem me tatt varmt i mot av den siste lokale småbru- med å ta seg fram til Betlehem om dei skulle karen i landsbyen midt i hjartet av Vestbredda. finne vegen i dag. Muren som delar israelarar Under teltduken fortel han om kvardagen sin frå palestinarar, og ikkje minst delar mange som bonde under okkupasjonsmakta. – Pales- palestinske landsbyar, er skremmande høg og tinarane har om lag 20 prosent av vatnet, fortel nærmar seg 800 groteske kilometer! Det er han, men tilnærma alt vatnet er under israelsk som om heile Nordland fylke skulle vore delt i kontroll. Her har me ikkje lenger tilgang til to av ein 8-12 meter høg solid betongmur. Stavatn, og får ikkje lov til å reparere vassleidn- dig fleire trur Israel på sikt vil miste landet sitt inga. Småbrukaren fortel om om styresmaktene held ein frodig dal der landbruket – Eg har hatt israelske fram som dei gjer i dag. var ei god inntektskjelde for Mange israelarar skaffar vener heile livet, og fleire landsbyar, men at hans seg europeisk pass, og familie er den siste som ikkje nok er Tyskland det eg er mest redd for ironisk har gitt opp og flytta. – Fengeit av dei landa som står er at borna mine skal øvst på ønskelista. Sosial sel, trakassering, trugsmål og rettssaker har vore ein del av rettferd er eit minimumhate grannane sine. kvardagen i fleire tiår. Til og skrav for at freden skal med dyra blir sett i militær finne stad. Ordet apart - Palestinsk arrest og bonden må betale heid kjem oftare i skilsmåbrukar bøter om dyra går på mildringane om dagleglivet itært område. Fleire gonger i området. - Situasjonen har han opplevd at dyra blir i dag er verken økonoskotne på, og borna hans vart jaga av militær- misk eller politisk haldbar, konkluderer FN, hundar og slegne av soldatar. Ein av sønene og hevdar at ein palestinsk stat ikkje er muleg omkom etter ei ulukke med traktor. – Busetta- utan at okkupasjonen av Vestbredda, inkludert rane hadde medisinsk personell, men dei nekta Aust-Jerusalem, og Gaza tek slutt. Palestinske å hjelpe oss, fortel han. Ei av døtrene hans fekk styresmakter krev også at folket får tilgang til fødselsskadar fordi ambulansen vart ståande alle palestinske område, alle vegsperringar blir på ein av kontrollpostane. Likevel insisterer fjerna og israelsk riving og okkupasjon av palhan på at det er det politiske systemet som er estinske heimar tek slutt. feil. – Eg har hatt israelske vener heile livet, og det eg er mest redd for er at borna mine skal Dyrebar oliven hate grannane sine. Dei opplever ein aukande Det er mykje landbruk i det landet som Noreg systematisk urett, men eg har tru på at inter- tidlegare kalla dei okkuperte palestinske omnasjonalt press skal løyse situasjonen. Me ber råda, og landbruket betyr mykje både politisk om at internasjonale avtalar blir etterlevd, og at og kulturelt. Palestinsk landbruk er noko heilt Genevekonvensjonen blir følgt. Det er sjeldan anna enn den lite berekraftige agroindusregjeringar som får til fred og forsoning, det trien på israelsk side. Dei israelske kibbutskjer mellom folk, avsluttar småbrukaren. Han zane hadde rett nok ein årsavdrått som langt ser mot den ulovlege busettinga som okkuper- oversteig norske tal, men både grønsak – og er ein stor del av familien sitt land. Der har dei mjølkeproduksjonen er avhengig av import av helsestasjon, skule, symjebasseng, grøne ple- fôr og ei utnytting av palestinarane sine land nar, tungt væpna vaktpostar og piggtråd rundt og vassressursar. Palestinske bønder blir syspå alle kantar. tematisk nekta tilgang til vatn, til jorda si og til både lokale og internasjonale marknader.

14

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


45 prosent av palestinsk land er eigna for jordbruksproduksjon. Uretten går ut over både folk og dyr i Jordandalen.

Mange er dei jordbæra som har rotna i køen for å kome gjennom dei israelske kontrollpostane, og mange er dei grønsakene som er råka av same lagnad. Folk driv landbruk i Palestina mot alle odds, men som elles i verda klorar bøndene seg fast til siste slutt. FN skriv at det særleg er Muren på Vestbredden som råkar bøndene hardt. – Hundrevis av palestinske bønder eig jord mellom muren og grensene frå 1967. Dei må søke lov frå Israel for å arbeide på jorda si, og har berre tilgong gjennom portane i muren. Dei fleste portane er berre opne i olivenhausten, og i avgrensa periodar på dagen. I tillegg er det kvart år mange busetterar som høgg ned, brenn og riv opp palestinske oliventre. Ut frå dette er det mest umuleg å drive jordbruk. Historisk svik Det palestinske folket levde av eit velutvikla landbruk og handel etter den andre verdskrigen. Ved opprettinga av Israel i 1948 blei store palestinske folkegrupper fordrivne til utlandet, Vestbredda og Gaza. Dette blei svært folkerike område, med stadig mindre naturressursar. Mange av flyktningleirane som vart oppretta i 1948, eksisterer den dag i dag! Dei er planlagt for 2-5000 menneske, men i dag lever gjerne det tidoble tal folk på same område. Særleg betongmuren, som av styresmaktene blir kalla tryggleiksbarrieren, har teke mykje jordbruksland frå palestinske hender. I tillegg kjem dei ulovlege busettarane både på Gaza og Vestbredda som har okkupert palestinsk jord og vassressursar. Om lag 45 prosent av dei palestinske områda er veleigna til jordbruksproduksjon, og berre 5 prosent er kunstig vatna, mot israelsk område sine 50 prosent. Frukt, grønsaker, blomar, fjørfe, egg, korn og ikkje minst oliven er dei viktigaste produkta. Om lag halvparten av palestinsk eksport er jordbruksprodukt. Når palestinarane ikkje ser andre utvegar, kjem ein ny Intifada (opprør) Til nå har israelske styresmakter svart med

lengre og høgare murar, fleire kontrollpostar og fleire restriksjonar. Samarbeid og solidaritet Kyrkja si rolle som støttespelar for det palestinske folket er nå udiskutabel både i leiinga i den norske kyrkja og internasjonalt. 11.desember 2009 blei det palestinske Kairos-dokumentet offentleggjort i Betlehem. Dokumentet er skrive av ei gruppe teologar, leiarar og engasjerte kyrkjelydsmedlemmer frå dei fleste kyrkjene i området. Kairos-dokumentet fortel korleis livet under okkupasjonen blir opplevd, og er dei palestinske kyrkjeleiarane si bøn til det internasjonale samfunnet om å gjere sitt for å få slutt på dagens urett og vere med på å skape ein rettferdig fred. Dokumentet er sterkt inspirert av det Sørafrikanske Kairosdokumentet frå 1985 som oppmoda verdskyrkja til å nedkjempe apartheidregimet.

ein blindveg. Historisk fekk samarbeidet mellom fagorganisasjonar, kyrkjesamfunn og solidaritetsrørsler mykje av æra for at det blei slutt på årelang urett I Sør-Afrika. For palestinske bønder betyr støtta frå næringa I nord mykje, og det er på tide norsk landbruk gjer ein større innsats i deira kamp om ein rettferdig fred. Artikkelen har opphavleg vore på trykk i Bonde og Småbrukar 14. desember 2012.

Biskop Tor B. Jørgensen i Sør –Hålogaland bispedøme er ein av dei som har følgt oppmodinga frå palestinske kyrkjeleiarar om å oppleve situasjonen med eigne auge. - Kyrkja og dei kristne i Norge må sjå på okkupasjonen av Palestina som et politisk og menneskerettsleg spørsmål, konkluderer han. - Teologi og bibeltolking som forsvar for israelske styresmakter sine handlingar i dag er

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

15


Hvorfor USA elsker Israel Av Erik Skare

Finnes det en mindre kontroversiell myte, blant så vel kritikere som venner av Israel, at det er på grunn av den israelske lobbyen at USA støtter Israel i tykt og tynt?

dig for å opprettholde kapitalakkumulasjonen i stadig mer urolige områder. 2) Israels rolle som opprettholder av status quo i Midtøsten. Påstandenes logiske konsekvens er at USA også vil slutte å støtte Israel når de ikke har noen strategiske interesser av det – uavhengig av hva AIPAC måtte mene.

Det som er igjen av den norske venstresida vektlegger generelt i sine analyser nykoloniale interesser framfor edle hensikter, enten det gjelder krigen i Afghanistan eller invasjonen av Irak, men når det kommer til forholdet mel- 2013: Verden brenner lom USA og Israel forsvinner dette perspek- Allerede på 1980-tallet kom Margareth tivet som dugg for sola – fokuset rettes heller Thatcher med mantraet TINA – There Is No på jødiske interessegrupper. Om man derimot Alternative – som slo fast at kampen for komgår konkret munismen var død. til verks om Senere fikk vi jerntep“Til tross for det som ble hevdet den såkalte pets fall, Sovjetunkulminerte det hele i 2008 med «jødelobbyionens undergang og ens» innflyFrancis Fukyamas “the den største krisa i kapitalismens telse på USAs end of history”. politikk, ser historie, som resulterte i at den man at de Siden da har kapitalisarabiske våren brøt ut, og den empiriske men ekspandert og tatt beleggene er beste beskrivelsen av Europa over hver eneste krok svært, svært verden, mens utbyt2013 er at kontinentet brenner.” av svake. tinga har tiltatt i enda La meg si det først som sist: Jeg liker ikke påstanden om den jødiske lobbyen. Ikke bare fordi den er overdreven, og til dels feil, men fordi den bringer tankene til ytterst reaksjonære myter som vi ikke vil forbindes med. Les, som Ali Linstads famøse uttalelse: “Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes.” Det betyr naturligvis ikke at amerikanske kristensionister,  AIPAC (American Israel Public Affairs Committee)  og den dårlige samvittigheten etter holocaust ikke spiller en rolle i amerikansk politikk. Det gjør den uten tvil. Det jeg derimot vil argumentere for er at USA støtter Israel fordi det ligger i landets strategiske interesser, og at det er flere konkrete eksempler på at USA trosser AIPACs krav når deres interesser kræsjer. Heller vil jeg fokusere på to nøkkelroller ved staten Israel som den vestlige imperialistblokka avhenger av: 1) Israels eksport av okkupasjonen er nødven-

16

grovere former– enten det gjelder bøndene på den indiske landsbygda i øst eller tyske industriarbeidere i vest. Den økte utbyttinga av den globale arbeiderklassen, som et symptom på nyliberalismens forsøk på å gjenhente den tapte profittraten, ble av lederskikkelser over hele verden begrunnet med at det frie markedet ville gjenopplive den økonomiske veksten – hvis kaka bare ble stor nok ville også biten til arbeiderklassen bli større. Til tross for det som ble hevdet kulminerte det hele i 2008 med den største krisa i kapitalismens historie, som resulterte i at den arabiske våren brøt ut, og den beste beskrivelsen av Europa 2013 er at kontinentet brenner. Det tydeligste eksempelet er gatekampene mellom vanlige folk og statsmaktas voldsapparat i Hellas, Spania, Italia og de andre kriserammede landene. Denne åpne klassekrigen må sees i sammenheng med den lange krisa i nyliberalismen, hvor det nyliberale prosjektet ikke har forbedret livene til arbeidsfolk, men tvert imot har gjort livet verre gjennom det som av den marxistiske geografen og sosialantropolo-

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

gen David Harvey best ble beskrevet som “akkumulasjon ved frarøving”. Dermed har også nyliberalismen blitt et prosjekt som har blitt stadig vanskeligere å forsvare og få folkelig oppslutning rundt (“tap av hegemoni” i Antonio Gramscis termer). Selv om det ser ut til at det er borgerskapet som vinner denne klassekrigen, er ikke spenningene ufarlige for dem. De rike murer seg og sine villaer inne bak stadig høyere murer, mens de fattige lever i slumstrøk og favelaer. Krig, opprør, revolusjoner og alskens uromomenter kan også potensielt være ødeleggende for kapitalakkumulasjonen og den frie flyten mellom landene. Et eksempel er tuaregopprøret – senere kuppet av islamistene – som ville forstyrre et område som trenger ro for å kunne sette i gang med utvinningen av uran og andre ressurser. Så hva har dette med Israel å gjøre? Våpen og kontrolltaktikker Fra og med Den andre verdenskrigen har krigenes karakter endret seg. Ikke bare ved at kriger ble mer totale – sivilbefolkninga er ikke lengre beskytta fra krigens vold – men også ved at kriger i stor grad har opphørt å bli utkjempet mellom stater. I større grad er kriger mellom en stat/stater og “opprørsgrupper”/”terrorister”. Dette gjelder NATO mot Taliban, Tyrkia mot PKK, den indiske staten mot maoistene og den colombianske staten mot FARC. Sist, men ikke minst har vi Israel mot utallige palestinske motstandsgrupper. Den britiske generalen Rupert Smith påpekte i 2005 det nye paradigmet ved disse krigene: en krig blant folk. Det er ikke lengre et mål å vinne en krig mot en annen stat, men heller for å opprettholde en tilstand. En tilstand hvor folket i periferien er passivisert og ufarliggjort – hvor kapitalen ikke kan forstyrres. Er det for eksempel noen som tror at man kan vinne “krigen mot terror” og få et endelig utfall – annet enn å opprettholde status quo? Det siste eksemplet på hvor galt dette kan gå, er angrepet og gisselaksjonen ved gassfeltet In Amenas i Algeria. I boka An Israeli in Palestine beskriver den israelske sosialantropologen og grunnleggeren av  Israeli Committee Against House Demolition, Jeff Halper, denne prosessen med passivi-


http://www.flickr.com/photos/secdef/7178129237/sizes/o/in/photostream/ - Secretary of Defense Leon E. Panetta ønsker Israels President Shimon Peres velkommen til Pentagon, June 11, 2012. (DOD photo by U.S. Navy Petty Officer 1st Class Chad J. McNeeley)

sering: “Det endelige målet er å sikre flyten av kapital og ressurser til sentrum. De globale elitene må derfor uten å nøle bevare “overskuddsbefolkninga” (befolkninga i den tredje verden E.S. anm.)  permanent passivisert, og også sikre sin egen middeklasse fra de som passifiseres”. Utifra dette kommer Halper til det neste unngåelige logiske skrittet. Nemlig spørsmålet: Hvis det kapitalistiske verdenssystemet må passivisere periferien sosialt og geopolitisk for å opprettholde, ikke bare kontroll, men også en kontinuerlig flyt av kapital, hvem er da bedre å samarbeide med enn Israel? Israel er tross alt ikke bare en militær atommakt som er totalt overlegen sine arabiske nabostater, men også en stat som har klart å passivisere en befolkning – palestinerne – i hele 40 år. Dette har blitt gjort utifra et perspektiv om en okkupasjonen som vil vare i evig tid. Gjennom sin totale kontroll over hver eneste detalj i livene til palestinerne på Vestbredden, Gaza og sine egne interne palestinske innbyggere, har Israel opprettet det Halper beskriver som en kontrollmatrise. Denne kontrollen med hovedmål om å passivisere den palestinske befolkninga inn i evigheta, er den samme kontrollen som en har forsøkt å få over verdens fattige befolkning, samtidig som man utsletter eksistensgrunnlaget deres – om det er gjennom nedhugging av regnskog, utvinning av skifergass, og tømming av grunnvann. Våpnene og taktikken for opprørsbekjempelse som Israel har utviklet i sitt palestinske laboratorium, er av stor nytte for USA og Europa. Derfor er den skremmende tanken om et Israel som NATO-

medlem stadig et tilbakevendende tema. Det er akkurat dette jeg beskriver når jeg i forordet av boka mi,Palestina – ei politisk reisehandbok (Forlaget Rødt!, 2012) skriver: “Israel eksporterer nå okkupasjonen ut til resten av verden – dens kontrolltaktikker og våpen til andre konfliktområder. Israelske droner blir brukt i Afghanistan, det brasilianske politiet blir hjulpet med å «passivisere» favelaene, og Kina og Ekvatorial- Guinea får sine hærer trent og opplært av okkupantstaten ved Middelhavets kyst. Israels okkupasjon av Palestina er speilbildet av Vestens årelange undertrykkelse av den 3. verden med vold og makt som fortsetter med uforminsket kraft. I dag Afghanistan og Libya. I morgen Iran. Kampen for en bedre verden begynner i Palestina”.

markedsføringsstrategien til israelske våpenprodusenter er akkurat det faktum at våpnene er stridsstestet, dvs. utviklet og testet under realistiske krigslignende “forhold”.

Bortsett fra Israels årelange erfaring med å kontrollere ei befolkning, er kanskje akkurat denne delen av Israel en mye viktigere årsak til at begge partiene i den amerikanske kongressen har en uforbeholden støtte til Israel (det palestinske laboratoriet er like mye gjenstand for testing av amerikanske våpen som israelske). En støtte som kun er forsterket etter 11. september 2011, da Israel ble en naturlig samarbeidspartner i “krigen mot terror”. Halper fortsetter med å påpeke at militær bistand til Israel fungerer som en vanvittig subsidie for amerikanske våpenprodusenter, og at Israels eller våpenlobbyen? våpenutvikling er utrolig verdifull for felles våpenutvikling og militærtren“Det er ikke lengre et mål å ing. Sagt på en vinne en krig mot en annen stat, annen måte: penga! Det men heller for å opprettholde en Følg er ikke mye mer tilstand. En tilstand hvor folket i som er nødvendig om vi periferien er passivisert og ufar- trenger å forstå liggjort – hvor kapitalen ikke kan den amerikanske politikkens forstyrres.” forhold til Israel.

Den jødiske lobby Et annet aspekt jeg tar opp i boka, er den særegne posisjonen Israel er i, ved at den har ei befolkning å teste ut taktikken og våpnene sine på. Usikker på hvordan fosforet fungerer? Test det på al-Aqsa Martyrbrigaden i Nablus. Usikker på om den nye tåregassen funker skikkelig? Test det på demonstrantene under fredagsdemonstrasjonene. Usikker på om Iron Dome rakettforsvarssystem fungerer? Likvider deler av lederskapet i Gaza, og framprovoser rakettangrep fra området, så man får testet det ut. Selve jokeren i salgsargumtene og

En som faktisk har gjort dette og som serverer noen interessante poeng er Stephen Zunes’ kritikk av John Mearsheimer og Steve Walts artikkel “The Israel lobby” (en kritikk også Norman Finkelstein har videreført, men på andre premisser, i boka Knowing too much: Why the American

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

17


Jewish romance with Israel is coming to an end, som jeg kommer tilbake til). Han argumenterer for at den egentlige årsaken til USAs støtte av Israel er – som jeg har nevnt – den amerikanske våpenindustrien: “Våpenindustrien bidrar med mer enn 7 millioner dollar ved hvert eneste kongressvalg – det dobbelte av pro-israelske grupper. I form av lobbybudsjetter er forskjellene enda større: Northrop Grumman bruker alene syv ganger så mye penger på sin lobbyvirksomhet årlig enn AIPAC gjør. Lockheed Martin slår AIPAC i bruk av penger med en faktor på fire. Tilsvarende blir lobbybudsjettet til AIPAC overskygget av budsjettene til General Electric, Raytheon, Boeing og andre selskaper med betydelige militærkontrakter“. Poenget er ikke å gjøre samme tabbe som tilhengerne av israellobby-teorien, og vise til at det egentlig er våpenlobbyen som styrer all amerikansk politikk, men å vise at AIPAC og andre israelske lobbygrupper i realiteten er forholdsvis svake. Zunes argumenterer tvert imot for at årsaken til at AIPAC fremstår som så sterke, ikke er fordi de faktisk har en utpreget makt, men fordi deres interesser sammenfaller med stormaktsinteressene til USA – en stormaktsinteresse som er avhengig av Israels rolle som opprettholder av status quo i Midtøsten. Israel som opprettholder av status quo Da Theodor Herzl skrev Der Judenstaat  (Jødestaten) argumenterte han for at “sionismen skal tjene imperialismen, og imperialismen skal tjene sionismen”. Mens de imperialistiske stormaktene skulle hjelpe den sionistiske bevegelsen med å få opprettet Israel i historisk Palestina, skulle det gjøres ut i fra en enighet om det fremtidige Israel som en alliert i Midtøsten. I et område hvor Vesten støtter diktaturer, tortur og folkemord i bytte mot oljekontrakter, gassrør og strategisk kontroll er folkelig opprør den største trusselen mot Vestens interesser. Her har Israel spilt sin rolle forbilledlig. USA, og forsåvidt også det amerikansk-jødiske samfunnets støtte til Israel var laber da Israel ble opprettet. Dette fortsatte fram til Seksdagerskrigen i 1967. Mens de fleste palestinavennene ser på dette som året da Israel begynte sin okkupasjon av de palestinske områdene, var krigen viktig av andre årsaker. Det markerte nemlig slutten på den panarabiske nasjonalismen (også misvisende kalt arabisk sosialisme) og Gamal Abd al-Nasser som et samlende symbol på arabisk anti-imperialistisk kamp. Dette var viktig for USA som ved hjelp av våpenkontrakter, bistand og andre goder hadde forsøkt å få ham over på sin side. Gamal Abd al-Nasser svarte derimot med å kaste britene ut av Arabia, knuse amerikansk innflytelse i området, og forsøk på å knuse regimene i Jordan og Saudi-Arabia – en av de viktigste

18

støttespillerne for den vestlige imperialismen. Britene og franskmennene fryktet i tillegg at Nasser ville vekke opp anti-koloniale opprør i sine afrikanske interesseområder. Lyndon B. Johnsons assistent, Walt W. Rostow, poengterte tørt på grunn av dette:

viser noe annet: Som tidligere nevnt hadde USA liten eller ingen interesse for Israel før den ble en strategisk alliert i området etter Seksdagerskrigen i 1967. Størrelsen og innflytelsen til AIPAC var tilsvarende USAs interesse i denne tidsperioden.

“Like under overflaten er potensialet for en ny Noen argumenterer også for at det var på fase i Midtøsten for moderasjon [...] Men alt grunn av AIPAC at USA gikk til krig mot Irak dette avhenger av at Nasser blir fjernet”. i 2003, og at på grunn av den israelske lobbyen, Da den arabiske nasjonalismen så ut til å ødel- gjennomfører USA ofte en politikk som er egge for vestlige interesser, opprettet Israel imot deres interesser. Dette stemmer ikke, noe kontroll og orden gjenRonald Reagan viste da han Sagt på en annen nom Seksdagerskrigen gikk inn for å selge AWACi 1967. I ettertid vet vi overvåkningsfly til Saudimåte: Følg penga! Det hva som mentes med Arabia i 1986-1987. Etter er ikke mye mer som press fra AIPAC protesterte Rostows nye fase: Infitah-reformene til Anwar kongressen kraftig, og Reaer nødvendig om vi al-Sadat fjerna alt av den gan ble nødt å sette foten egyptiske velferdsstaten nede, forklare at amerikantrenger å forstå den med en liberalisering av ske interesser avhang av salamerikanske politik- get, og kongressen godkjente økonomien. Senere kom fredsavtalen med Israel kens forhold til Israel. salget uten protest. Et annet i 1979. Status quo hadde eksempel er da den ameriblitt gjenoppretta. kanske presidenten Harry S. Truman nektet å oppheve blokaden av Israel/ I det politiske vakuumet etter den panarabiske Palestina under den arabisk-israelske krigen i nasjonalismen adopterte flere grupper marx- 1948. Til tross for hard israelsk lobbyvirksomismen-leninismen. Med unntak av PFLP ble het som fremstilte det hele som en kamp på liv den derimot aldri særlig sterk. Det var snarere og død, satte Truman amerikanske interesser politisk/fundamentalistisk islam som skulle først. Titalls flere eksempler på et AIPAC som fortsette i rollen som bråkmaker og forstyrrer blir parkert på sidelinja når de går imot ameriav stormaktsinteressene – først og fremst rep- kanske interesser, kan nevnes. resentert ved Iran. I Norman Finkelsteins bok, som jeg allerede Ikke overraskende pekte mange på den israel- har referert til, beskriver han hvordan det ske lobbyen da Bush-administrasjonen støttet amerikansk-jødiske samfunnet lenge var Israels angrep på Libanon i 2006 for å ta knek- kjølige overfor Israel (fram til Seksdagerken på Hezbollah. De argumenterte for at USA skrigen i 1967). En faktor var frykten for å bli ikke hadde noen interesse der, og dermed han- anklaget for “dobbel lojalitet”. Faren for denne dlet mot dem ved å støtte krigen. Til tross for anklagelsen forsvant da støtte til Israel ble at Israel gikk på et pinlig nederlag, overser de identisk med støtte til amerikanske interesser. det faktum at en eliminering av Hezbollah ville Norman Finkelstein argumenterer for at hvis vært et stort tap for Iran. Eller som Norman det skulle oppstå konflikt mellom den israelFinkelstein skriver det: “Bush-administras- ske lobbyen og amerikanske interesser ville det jonen håpet at det morderiske israelske an- automatisk utløse “dobbel lojalitets”-anklagen: grepet ville ‘svekke Irans økte innflytelse’”. “Heller enn å risikere sine hardt tilegnede fordeler i USA, viser all erfaring at amerikanIkke fordi det faktisk er noen som tror at Iran ske jøder distanserer seg fra Israel når det oppvil være en reell fare med atomkraft (Iran – i står en interessekonflikt.” motsetning til sine nærmere og fjernere na- og boer i Midtøsten Israel, Pakistan, India – er “ [...] men det er i strid med alle historiske erden eneste som har skrevet på ikke-spredning- faringer at disse privilegerte jødene ville unsavtalen), men fordi et Iran med atomkraft vil dergrave amerikanske interesser, som de selv manifestere seg som en regional stormakt som tjener på, for å beskytte en lobby for utenlandvil slå sjakk-matt på enhver fremtidige ameri- ske krefter – til og med en sammensatt av et kanske plan. Israels sabelrasling mot Iran må “familie”-medlem – uten noen fordeler”. sees på som en fortsettelse av Israels medfødte rolle i området. Et offensivt Iran er en åpenbar For meg er det åpenbart at vi må forkaste forflytter av makt, og er potensielt ødeleggende myten om den jødiske lobbyen. Ikke bare fordi for status quo. den i beste fall er mangelfull, men også fordi den er farlig. Det beste argumentet mot denne Er AIPAC irrelevant? myten hadde Henry Kissinger: “Land har ikke Men dette betyr jo ikke at AIPAC er irrelevant, venner. De har interesser”. spør du kanskje? Problemet til de som fortsatt henger på AIPAC som den avgjørende faktoren, overser klare empiriske eksempler som

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Artikkelen har tidligere vært publisert på internettsida radikalportal.no


Rødt Kort til Al-Masry Egyptisk fotballs rolle som indikator i kampen om Egypts politiske framtid.

Kim Runar Gjelstenli

Den 27. januar 2013 ble 21 personer dømt til døden etter fotballbråket 1.februar 2012, mellom Al-Masry og Al-Ahlyen. Port Said er i fyr og flammer og 74 personer dør i sammenstøtene. På stadion i Port Said året før døde 79 personer og ca. 1000 ble skadet i tumultene som oppsto. 41 personer, hovedsakelig AlMasry fans ble arrestert. Samtlige av de dødsdømte er fans av klubben fra Port Said. Mens havnebyen i nord er i fyr og flammer, så er opprøret i Kairo mot regjeringa langt roligere. Folk i hovedstaden er faktisk lettet etter å ha hørt dødsdommene. Er opprøret i de to byene det samme? Er de ikke begge retta imot president Morsi og hans regjering og dens forslag til ny grunnlov? Port Said er ikke bygget for krig. Det anspente forholdet mellom Port Said og Kairo går 60 år tilbake i tid. Innbyggerne i Port Said har gang på gang følt seg forrådt av egyptiske myndigheter i de tre væpnede krigene landet har vært med i både mot den gamle kolonimakten Storbritannia, og nabolandet Israel. Port Said blei unnfanget som en ide under planlegginga av Suez-kanalen og de første bygningene som skulle bli til byen blei bygget i 1859. Byen blei konstruert som en åpen by som lettest mulig skulle ta imot trafikk og besøkende i fred og harmoni. Byens ryggmarg har alltid vært handel, fiskeri og skipsfart og den har alltid vært den mest mangfoldige og sekulære byen i Egypt. Den har alltid hatt stor toleranse av minoriteter av alle slag. Byen ligger på et sted uten noen som helst form for naturlige resurser på land. Ferskvann må transporteres over lengre distanser og det er ikke nok stein eller tømmer til å bygge hus av lokale materialer. Stedet er ikke bygget for krig eller embargo, og er derfor avhengig av fred med naboland og Egypts handelspartnere for å

kunne eksistere. Derfor er det svært omdiskutert hvor stor grad av støtte daværende president Gamal Nasser hadde i denne byen da han erklærte at Suezkanalen skulle nasjonaliseres i 1956. Faktum er i alle fall at byen ble invadert i 56 og at man både i 1967 og 1973 opplevde trefninger rundt byen og at mange tusen egyptere måtte evakueres i hastverk. Det er mange som føler at styresmaktene i Kairo har ført, og fører en politikk som ikke har vært til beste for byens innbyggere. En annen ting er at inntektene fra Suezkanalen er en av statens viktigste inntektskilder. Uten kanalen ville byen aldri blitt bygget og Egypt ville neppe ha klart seg like godt i den tidlige uavhengighetsperioden uten inntektene fra kanalen. En kanal der myndighetene fastsatte prisene og fikk alle inntekter fra trafikken på det som var hovedpulsåren for all handel mellom Europa og Asia. Derfor er det pussig å se hvor lite prioritert infrastrukturen i byen er sammenlignet med hvor viktig byen er for landets økonomi og nyere historie. Innbyggerne er i stor grad overlatt til seg selv når det kommer til hvordan ting skal organiseres og respekten for hovedstaden er liten. Dette er blant annet tydelig for de som reiser dit over en lengre periode og snakker med lokalbefolkningen om politikerforakt og skattemoral. De gjentatte klagene på korrupsjon og nepotisme kommer ikke bare fra kysten men fra heile landet. Egypt ligger på 118 plass av 176 land på Transparency Internationals kåring av verdens minst korrupte land, sammen med Den Dominikanske Republikk, Equador, Indonesia og Madagaskar. Norge er nummer 7. Faktisk så var Det Muslimske Brorskapet, og den nye presidenten, svært populær ved siste valg. Morsi tilhørte ikke det veltede regimet og Brorskapet hadde vært en av de få ikke- korrupte organisasjonene i et land som ellers er

kjent for bestikkelser og snusk over en lav sko både i offentlig og privat sektor. Faktisk så er ordet i egyptisk dagligtale for korrupsjon det samme som ordet for tips, drikkepenger, ”bakshis”. En by i knipe: Port Said har også lenge vært et populært turiststed. Sammenlignet med de andre byene langs kanalen så er byen langt vakrere enn de typiske slitne industribyene lenger sør langs kanalen. Men om man sammenligner utviklingen av turismen de siste 10-15 årene til Port Said og sammenligner denne med utviklinga i andre turistbyer som Hurghada og Sharm El-Sheikh, så har antallet utlendinger som har kommet til stedet gått nedover. Stedet har mere blitt til et sted der vanlige Egyptere drar på ferie. Dette har gjort at prisene har gått ned og det har gjort inntjeninga i turistnæringa langt lavere. Stedet blei mindre populært som satsningsområde fra myndighetene side etter et mislykka attentatforsøk på den daværende president Hosni Mubarak i byen i 1999. Også når det kommer til skipsfarten har det oppstått problemer. Som et resultat av to faktorer har trafikken gjennom Suezkanalen gått ned med ca. 20 % i perioden 2008-2010. Jeg har ikke funnet nyere tall, men disse peker neppe i en positiv retning og det er små sjanser for at disse tallene kommer til å stige ingen i umiddelbar framtid. For det første så er det ei økonomisk krise på gang som gjør at forbruket har stagnert, og enkelte steder til og med gått ned i Europa. Den andre grunnen er piratvirksomheten i Adenbukta utenfor kysten av Somalia som har skrudd opp forsikringsprisene for frakt gjennom dette farvannet. I enkelte tilfeller så har forsikringssummene blitt så store og lønningene blant sjøfolk så små at det faktisk har blitt billigere å frakte varer rundt Afrika enn å ta snarvegen gjennom Egypt.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

19


Logoen til Al-Ahly til venstre og Al-Masry til høyre.

En annen bekymring er at kanalen rett og slett for landets gjenreisning etter uavhengigheten har blitt for trang for den nyeste generasjonen og er en del av den nasjonale stoltheten. Uten av supertankere. Den er blitt for smal og for inntektene derifra kunne for eksempel ikke grunn. Dette har gjort at jernbanen ved siden Aswandammen ha blitt bygget, og landet hadav kanalen har måttet bygge ut slik at enkelte de ikke vært selvforsynt med elektrisk strøm. varer kan lastes av de største tankbåtene for så å fylles på igjen ved ankomst. Andre bekym- En annen ting som går igjen i den egyptiske, ringer er åpninga og spesielt Kaiav Nordostpassasros selvfølelse, er jen som et resultat landet og byens av stadig mindre is navn. Det araMed en stagnerende turistover Sibir på vinterbiske ordet for by tilstrømming som delvis skyldes er ”misr”. Dette stid samtidig med utviklinga av større er også i dagligkonflikter med Kairo og delvis og kraftigere isbrytale det egyptiske med en krise i verdensøkonotere. Første forsøk navnet på Egypt, på å etablere en samtidig som det mien og utviklinga av konkurkommersiell hanogså er navnet på rerende handelsveger, ligger det Kairo, og Kairos delsrute på sommerstid over Sibir bykjerne. I dagligdermed til rette internt for uekom alt i 2009. En tale så er derfor siste bekymring er nigheter som ligger langt dypere navnet på hovedogså de kinesisk-isstaden og landet enn de som kom til overflaten raelske planene om det samme. Masry å bygge en storstilt er faktisk det araunder den arabiske våren. jernbane gjennom biske navnet på en den israelske Neperson som bor i gev-ørkenen. byen, bor i Kairo eller bor i Egypt. At en klubb i Port Said har Med en stagnerende turisttilstrømming som tatt dette navnet er sett på som en litt flau vits delvis skyldes konflikter med Kairo og delvis av fotballsupportere i hovedstaden. Av Egypts med en krise i verdensøkonomien og utviklin- 90 millioner innbyggere bor 82 millioner i langa av konkurrerende handelsveger, ligger det det og 8 millioner jobber i utlandet. 19,5 mildermed til rette internt for uenigheter som lig- lioner bor i eller rundt Kairo og iblant dem 9 ger langt dypere enn de som kom til overflaten millioner i selve bykjernen. Til sammenlignunder den arabiske våren. ing bor det ca. 600 000 i Port Said. Landet har dessuten en tradisjon for personavhengig Kairo er nasjonens hjerte og hjerne, men sterkt hierarkisk sentralt styre. Sett i dette perikke dens lønnskonto spektivet så er litt sutring fra en by i utkanten Verden sett fra Kairo er litt annerledes enn sett lett å avfeie. Noe distriktsopprør eller særlig fra Port Said. Mangelen på nasjonal solidaritet grad av konflikter mellom småbyer og storbyer og enighet er, og har i mange tiår, vært sett på har det vært lite tradisjon for i regionen. Dette som et problem som har blitt slått ned på av gjør også lojaliteten til klubber og foreninger myndighetene. Egypt består av både rike og langt mere sentrumsorientert enn i de fleste fattige regioner og alle deler må få sin del av andre land en kan sammenligne med. inntektene for og ikke skape for store forskjeller mellom regionene, noe som igjen kan føre til uro. Suezkanalen er viktig for landet, da denne er en rimelig stabil inntektskilde, samt at krigen og nasjonaliseringa i 1956 var viktig

20

Fotball og lojalitet Alexandria og Suezområdet er de eneste stedene med særlig grad av lokalpatriotisme og supporter lojalitet. Ser du på tabellen til den

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

egyptiske eliteserien så er denne dominert av statlige sektorer som politiet, grensevaktene, militærakademiet osv., samt en rekke klubber som har fått sitt navn fra private bedrifter. Dette kommer av at dette er klubber eid av deler av offentlig sektor og bedrifter som bruker klubbene for reklameformål eller for å styrke korpsånden i sine bedrifter eller institusjoner. Unntakene er to klubber fra Alexandria; Den tradisjonelle arbeiderklubben Al-Ittihad AlSakndray og den ikke fullt så proletære Smouha Sporting Club (Deres Høyhet Sportsklubb), to klubber fra Suez; Al-Masry (Egypterne) fra Port Said og Ismaily fra Ismaila. I tillegg finner man fjorårets store overraskelse; Dumpingkandidaten Misr El-Makasa fra Fayoum, et par timers reise sør for Kairo, klarte til alles overraskelse å komme på 6.pass i klubbens første år i øverste divisjon. Og for å gjøre serien komisk spiller klubben El-Gouna også i eliteserien. En klubb som blei starta opp i 2003 av hotellfamilien Sawiri for å promotere sin egen hotellandsby med 18 hoteller eid av den samme familien. Landsbyen El-Gouna blei grunnlagt i 1990 i utkanten av turistbyen Hurghada og har ingen andre beboere enn turistene og de som jobber der. Familien Sawiri eier ikke bare hotellene, men også de som jobber der sine bosteder. Men først og fremst så er serien dominert av de to store lagene i hovedstaden Zamalek og Al-Ahly. Det er disse som har tatt nærmest monopol på alle seiere i cup og serie, og har alle de beste spillerne i landet. Dette er to mastodonter i ikke bare Egyptisk, men Afrikansk fotball. Zamalek er den sofistikerte klubben som alltid har stått overklassen og den øvre middelklasse nært. Dette har den gjort siden den blei grunnlagt av den belgiske advokaten Merzbach i 1911. I perioden 194052 gikk den under navnet King Farouk Sporting Club oppkalt etter den daværende marionettkongen av Egypt. Den holdt tradisjonelt til i overklassestrøket Zamalek og tok navnet derifra når kongefamilien måtte stikke fra landet. Dette er klubben som fikk landets første VIP-tribune i 1954. Det å heie på dette laget er litt snobberi og en måte å vise litt klasse. Dette er ikke klubben for bermen. Man har ofte sett


Port Said. Foto: Wikipedia.

på dyre moteklær som man har latt seg inspirere av når en har designet klubbens drakter og supporterutstyr. Klubben har også vist seg som en av kontinentets store vinnerklubber ved å vinne den nasjonale serien 11 ganger, den nasjonale cupen 21 ganger, og 33 mindre ambisiøse nasjonale mesterskap. Internasjonalt har klubben vunnet 8 forskjellige afrikanske cuper, samt 8 andre internasjonale cuper. Al-Ahly. Den viktige klubben På den andre siden i Kairo står den tradisjonelle arbeiderklubben Al-Ahly. Ahly betyr egentlig ”nasjonal” og har sine røtter i blant opprørske antiimperialistiske studenter som trengte et sted de kunne møtes for å snakke sammen i 1907. Engelskmannen Mitchel Ince sto formelt som klubbens president i tre år før egypterne fikk ta over sin egen klubbs presidentstol og gjorde så et vedtak om at kun egyptere får lov til å sitte i klubbens styre. Denne regelen står fremdeles ved lag og er unik for samtlige eliteklubber i landet. Til tross for at klubben har flyttet til erkerivalen Zamaleks bydel og at klubbens område i liten grad gjenspeiler klubbens fortid, så er identiteten knyttet til klubben fremdeles sterk langt utenfor hovedstaden. Den står ganske sterkt også i byer med egne klubber i eliteserien. Skulle ikke byen eller distriktet ha en egen profilert klubb, så er dette laget man som regel holder med. Dette kommer ikke bare av klubbens folkelige og nasjonalistiske image. Den er også sekulær og antisekterisk og inkluderende for alle som ikke identifiserer seg med naboklubbens snobberi. Den har også gode resultater å vise til. I den nasjonale serien er de 36 ganger seriemestere og 17 ganger vinnere av mindre viktige serier, 35 cupmesterskap og 16 mindre cupmesterskap. Internasjonalt har de 7 seiere i den afrikanske cupen og 8 seiere i andre kontinentale mesterskap, samt 4 forskjellige arabiske mesterskapstitler. Den Afrikanske Fotballkonføderasjonen (CAF) kåret Al-Ahly til århundrets afrikanske fotballklubb i 2000, da denne hadde vist seg som den mestvinnende klubben i Afrika opp gjennom århundret. Dette er en tittel som blei inkludert i klubbens logo i 2007. Et angrep på

denne klubben og drap av supportere derifra blir derfor oppfatta som svært provoserende langt utenfor hovedstadens grenser. Dette er kjent også iblant suezklubbene og dens tilhengere. Det er også interessant at konfliktene går mellom Al-Masry og Al-Ahly, og at Zamalek og dets supportere ikke er involvert som gruppe i denne konflikten.

på tvers av dette, og kompliserer bildet enda mere.

Brorskapet har tidligere kunnet høste politiske frukter på å spille på konflikter mellom Suez og Kairo. Brorskapet ble i sin tid grunnlagt i kanalbyen Ismailiya i 1928. Men takket være sin sentralisering av makta i hovedstaden og manglende oppgjør med krefter i offentlig sekRegionale konflikter tor som har stått bak både overgrep, korrupsDet er ingen indikasjoner på at konflikten mel- jon og nepotisme, så har kreftene fra utkanten lom Al-Masrys og Al-Ahlys tilhengere har å tvert imot beholdt sin skepsis mot sentralisgjøre med en konflikt mellom Det Muslimske ert makt og snudd ryggen til islamistene som Brorskapet og tilhengere av Hosni Mubarak. har tatt over makta. Hvor lojaliteten til de nå Brorskapets kandidat Mohammed Morsi politisk hjemløse som føler seg skuffet av regjorde det tvert imot ganske godt i Port Said sultatet av revolusjonen vil lande er fremdeles og sanket mange stemmer på sin motstand usikkert. Ingen ting er sikkert Det er vanskelig å spå hvilken retning en by mot det gamle regimet som som i 60 år har følt seg moNok en gang så er det hadde nedprioritert heile tarbeidet, og som dessuten suezregionen i over ti år. i idretten, og i dette føler seg sviktet etter en De regionale konfliktene er revolusjon vil gå politisk. tilfellet fotballen, en langt dypere og går historDødsdommen som falt isk langt tilbake i tid. Dette indikator som viser over 21 fotballsupporthar forsterket seg gjenfra Port Said har nok nom Morsis manglende hvilke skillelinjer som ere roet situasjonen en smule kompromissvilje ovenfor er viktige i folkedypet, i Kairo, men har polarisden sekulære delen av opert forholdet mellom den posisjonen, Brorskapets men blir ignorert i økonomisk viktige delen av dårlige signaler ovenfor landet, og den politisk vikmedia. utenlandske turister, den tige delen av landet. Nok en internasjonale finanskrisa, gang så er det i idretten, og piratvirksomheten utenfor den somaliske kysten og det faktum at det har i dette tilfellet fotballen, en indikator som viser kommet alternative veger mellom Europa og hvilke skillelinjer som er viktige i folkedypet, Asia og at nye transportveger er på frammarsj. men blir ignorert i media. Egypt sliter på mange fronter akkurat nå og misnøyen med det nye regimet er stort. Opposisjonen er splittet i mange forskjellige politiske retninger, og er i mindretall blant folket, er svært høylytte og fundamentalt uenige med Brorskapet i synet på hvilken framtid landet skal ha. Utkastet til den nye grunnloven som baserer seg på religiøst fundamenterte lover og som åpner opp for å flytte hovedstaden ut av landet en gang i framtiden for å åpne opp for et framtidig all-muslimsk kalifat provoserer sekulære krefter, de som tilhører religiøse minoriteter, den egyptiske nasjonale stoltheten og de som har knyttet sin identitet eller økonomi til hovedstaden. De regionale konfliktene går

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

21


Qatar – sponsar islamistrørslene og er alliert av USA av Nicola Nasser

I innsetjingstala si kom Barack Obama med ei historisk kunngjering om at eit tiår med krig går mot slutten og streka under at Sambandsstatane står fast på å visa mot til å freista løysa motsetnadene med andre folk på fredeleg måte. Bodskapen hans er likevel berre tome ord så lenge dei USA-allierte landa let krigstrommene gå. Israel hissar til krig mot Iran, Qatar ynskjer krig mot Syria.

Krigen i Mali viser oss det siste dømet på at Sambandsstatane og Qatar ser ut til å fylgja kvar sin veg. Forsvarsminister Leon Panetta rosa det franske leiarskapet i den internasjonale framstøyten i Mali og gav lovnad om forsyningshjelp, fraktehjelp og etterretningsopplysningar. Qatar sette i fare dei særskilde banda landet har til Frankrike, som toppa seg då NATO bomba Libya.

Faste diplomatiske samband vart skipa mellom USA og Qatar i 1972, og det har vore høg grad av samordning og samarbeid sidan. USA har samla mykje militær makt på den vesle halvøya, og det er heilt uråd for Qatar å føra ein politikk som bryt med dei amerikanske planane, anten strategisk eller regionalt.

15. januar fortalde den qatariske stats- og utanriksministeren, sjeik Hamad bin Jassem al-Thani, at han ikkje trudde makt kunne løysa vanskane. I staden burde problemet drøftast mellom grannelanda, den afrikanske unionen og Tryggingsrådet i SN. Qatar støtta òg oppmodinga frå Jusuf Abdullah al-Qaradawi, som er leiar for laget av muslimske skulelærde, og bad om samtale, utsoning og fredeleg løysing i staden for militært inngrep.

Faktabladet frå utanrikstenesta til USA fortel at sambandet landa mellom er sterkt. Dei samarbeider om diplomati og tryggleik og har dertil ei forsvarspakt. Qatar er vertskap for CENTCOM framrykte hovudkvarter og støttar dei militære operasjonane til NATO og USA. Qatar medverkar dessutan aktivt til å setja opp eit sams amerikansk rakettforsvar kring Persiabukta. Landet hyser òg det kombinerte luftoperasjonssenteret og tre amerikanske militærleirar, Al Udeid flybase, Assaliyah leir og Doha internasjonale lufthamn. Det står om lag 5 000 amerikanske soldatar i landet. Qatar er såleis bunde til USA med tette band, og har i seinare tid vorte ein stor støttespelar for islamistiske rørsler. Qatar sponsar det Muslimske Brorskapet, som skal ha vorte oppløyst i Qatar i 1999 sidan det ikkje lenger såg på hovdingfamilien som ein motstandar. Nytteekteskapet mellom Qatar og Brorskapet har skapt ei naturleg vogge for å ala opp væpna islamistiske fundamentalistar, som Sambandsstatane har ført den globale terrorkrigen mot sidan 11. september 2001.

22

Ifølgje Wikileaks har den tidlegare somaliske presidenten hevda at Qatar har ført fram pengetilskot til Shabab al-Mujahideen, som har kopling til al-Qaeda, og som er oppførd som terroristar på amerikanske lister. I Syria er Brorskapet den sterkaste stridande styrken mot dei styrande, i samband med og medskuldig i terrorbombinga til Al-Nusra-fronten, som er knytt til al-Qaeda. USA omtala al-Nusra som terrororganisasjon førre desember, og medan den Brorskapleidde og Qatar-sponsa syriske opposisjonen offentleg protesterte mot USAs avgjerd kan Qatars tausheit om saka berre tolkas som støtte til protesten. Til dømes har nyleg Qatar erstatta Syria, som har vore på USA’s liste over statlege sponsorar for terrorisme sia 1979, som sponsor for Hamas, som skifta leiarskapen sin frå Damaskus til Doha. Hamas er på USA’s liste over «terrorist»-grupper, og dei vedgår ope at dei utgjer den palestinske

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

greina til Brorskapet. Qatar prøver i alle desse eksempla å stille seg sjølv som ein høveleg meklar, med USA’s velsigning, ved hjelp av sin finansielle styrke å oppnå det som USA ikkje kan klare militært eller på anna vis, med mykje mindre bruk av pengar og folk. I tilfellet Mali kringkasta statsministeren i Qatar, Sheikh Hamad, denne ambisjonen: «Vi vil vera ein del av løysinga, men ikkje den einaste meklaren», sa han. Amerikansk velsigning kunne ikkje uttrykkjast klarare enn president Obamas godkjenning av opninga av det afghanske Taliban-kontoret i Doha for «å leggje til rette for ein forhandlingsfred i Afghanistan», i følgje Qatars utanriksdepartement den 16. januar. Likevel har ei einsidig qatarsk mekling feila i Jemen, ei arabisk mekling leia av Qatar har likeleis feila to år inn i den syriske krigen, «Doha-erklæringa» som skulle forsone rivaliserande palestinske fraksjonar er framleis berre ein papirprestasjon, Qatars mekling i Darfurkonflikten i Sudan ventar framleis på resultat, Qatars mekling i Libya vart fordømd som innblanding i landets indre forhold av den fremste av leiarane etter Gadaffi, og i Egypt etter den «arabiske våren» kutta Qatar ut sitt tidlege meklingsforsøk for offisielt å støtte det regjerande Brorskapet. Men til tross for alle desse fiaskoane så har Qatars «meklingsforsøk» tent strategien til sin amerikanske allierte. Derav kjem den amerikanske velsigninga. Soufan-gruppas etterretningsanalytikarar konkluderte 10. desember at «Qatar held fram med å vise seg som ein kjernealliert til USA.. Qatar kan ofte setja felles Qataramerikanske mål ut i livet som Washington er uvillige eller ute av stand til å gjera sjølv.» Den første terminen til Obama-administrasjonen, pressa av «fiskal sparsemd»


“Da dei massive panarabiske, nasjonalistiske, sosialistiske og demokratiske rørslene i den arabiske verda var på veg opp tidleg i andre halvdel av 1900-talet, så tok dei autoritære, konservative arabiske monarkia til seg Brorskapet og andre islamittiske politiske ideologiar og brukte dei mot desse rørslene for å overleve som allierte til USA. Amerikanarane brukte dei båe, fremst al-Qaida i Afghanistan, mot det tidlegare Sovjetunionen og den kommunistiske ideologien, noko som snudde mot dei etter kollapsen av den bipolare verdsordninga.”

(«austerity»), velsigna Qatars finansiering av væpna anti-Gadaffi islamistar i Libya, let att augo for Qatars sendingar av Gadaffis militære arsenal til syriske og ikkje-syriske islamistar som kjempar mot regimet i Syria, «forstod» vitjinga til emiren av Qatar sist oktober som eit «humanitært oppdrag» og sa seg nyleg viljug til å væpne det Qatarstøtta og Brorskaps-leia Egypt med tjue F-16 kampfly og 200 M1A1 Abrams tanks.

Obama lova å avslutte i tilsetjingstala si. Tradisjonelt har Qatar stått i stormens auge i den svært kritiske og geopolitisk ustabile Golf-regionen, som har vore teater for tri hovudkrigar dei tri siste tiåra. Qatar gjorde sitt beste i å halde på ein kritisk og skrøpeleg balanse mellom dei to hovudmaktene som bestemmer overlevinga til landet, nemleg det fleire tiår gamle amerikanske militære nærveret i Golfen og den stigande makta til Iran.

Denne motseiinga reiser spørsmålet om dette er eit samsvar, eller kollisjon, av interesser mellom Qatar No for tida tykkjest og USA. Obama-administrasjonen må i sin ikkje Doha og andre termin trekkje Washington å vera ei linje som vil gje eit klart svar. No for tida heilt samde om tykkjest ikkje Doha og Washington å vera heilt islamske rørsler, men samde om islamske på slagmarkene til rørsler, men på slagmarkene til krigen mot krigen mot terror er terror er båe hovudbåe hovudstadene stadene samkjørte og utfyller kvarandre. samkjørte og utfyller

I 1992 signerte landet ei omfattande forsvarspakt med USA, og i 2010 signerte dei ein militær forsvarsavtale med Iran, noko som forklarer dei varmare banda til Iran – dei støtta islamske antiisraelske motstandsrørsler som Hizbollah i Libanon og Hamas i dei israelsk-okkuperte palestinske territoria, og det forklarer likeins Qatars kveitebrødsdagar med Irans allierte Syria. kvarandre. Viss vi ser på det hisMen sia utbrotet av den toriske eksemplet til blodige syriske borden liknande iranske garkrigen for to år sia, så religiøse tilnærminga, men på det rihar den qatarske flørten med pro-iranske valiserande shiittiske grunnlaget, så vil statar og krefter blitt avdekka som takdenne qatarske sunni-islamske bindinga tiske manøvrar for å lokke slike makter uunngåeleg bidra til sekterisk polarisering vekk frå Iran. I tilfella Syria og Hizbollah og regional ustabilitet, vold og borgarkrihar feilinga til denne taktikken ført Qatar gar. på kollisjonskurs med både Syria og Iran, som er støtta av Russland og Kina, og det Alliansen mellom Qatar og USA og det qaleier landet mot ein U-sving vekk frå den tarske hopehavet med islamistane trugar langvarige balansekunsten, eit skifte som med å dra USA inn i meir regional strid, Doha tykkjest vera lite klar over kan bli eit eller i det minste halde USA ansvarleg for trugsmål mot heile overlevinga til landet, dei følgjande stridane, og det vil halde oppe når vi ser på presset frå internasjonale og djupe regionale antiamerikanske kjensler, regionale konfliktar som blir så blodig vist som i sin tur er vortne ei anna kjelde til i krigen i Syria. ekstremisme og terrorisme, noko som er forsterka av det nylege tiåret av krig, som Da dei massive panarabiske, nasjonalis-

Qatars eineveldige herskar Sheikh Hamad bin Khalifa al-Thani. Foto frå emirens facebookprofil

tiske, sosialistiske og demokratiske rørslene i den arabiske verda var på veg opp tidleg i andre halvdel av 1900-talet, så tok dei autoritære, konservative arabiske monarkia til seg Brorskapet og andre islamittiske politiske ideologiar og brukte dei mot desse rørslene for å overleve som allierte til USA. Amerikanarane brukte dei båe, fremst alQaida i Afghanistan, mot det tidlegare Sovjetunionen og den kommunistiske ideologien, noko som snudde mot dei etter kollapsen av den bipolare verdsordninga. Men historia synest å gjenta seg sjølv ettersom dei USA-støtta arabiske monarkia, med Qatar i brodden, fell tilbake til den gamle taktikken med å bruke den islamske ideologien til å underminere og avverje ein arabisk antiautoritær revolusjon for styre etter lova, sivilt samfunn, demokratiske institusjonar og sosial og økonomisk rettferd i arabiske land på periferien av deira amerikansk beskytta bastion på den Arabiske halvøya. Men dei tykkjest lite klare over at dei opnar ei Pandoras krukke som kan sleppe laus ein backlash, som vil få al-Qaidas slag mot USA til å sjå ut som ein mindre episode.

Nicola Nasser er ein arabisk journalist med base i Bir Zeit, på Vestbredda i det israelskokkuperte Palestina. Omsett frå engelsk av Håvard Tangen og Edvard Mogstad.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

23


Qatar

– enevelde og modernitet, kapital og jihadisme av Pål Steigan

Bahrain tilbød nylig Palermo investeringer på minst 2 milliarder euro hvis landet får lov å bygge en kjempemoské i byen. Qatar har tilbudt å investere tungt i de kriserammede banlieus, forstedene rundt Paris. Aha, så den muslimsk fare er på marsj? Ikke så fort. Ikke glem det jeg har sagt før om å følge pengene! Vi kommer tilbake til religionen etterpå.

beiderne utgjør 94% av arbeidsstyrken. De er de som bygger luksushotellene og de glitrende skyskraperne. Men sjøl har de ikke mye luksus. De har elendige lønninger, ingen rettigheter og knapt noen fridager. Med alt det som skal bygges av arenaer og infrastruktur før fotball-VM regner man med at tallet på migrantarbeidere vil bli tre ganger så høyt som i dag.

Qatar, et eneveldig diktatur

Det er disse fattige sliterne som bidrar til å Qatar, som skal være vertskap for fotball-VM gjøre Qatar til verdens rikeste land. (Norge er på fjerdeplass.) Eksportinntektene kommer i 2022, og som er verdensnesten utelukkende berømt for sine futuristiske “Med alt det som skal fra olje og gass, og skyskrapere, er egentlig først inntektene fra denne og fremst et eneveldig diktabygges av arenaer og sektoren har gjort tur under emir Hamad bin infrastruktur før fotball- emiren i stand til Khalifa al-Thani. Å kalle det verdens et middelaldersk styresett vil VM regner man med at ånestetablere største invesvære å bomme litt. I norsk teringsfond, bare tallet på migrantarbeimiddelalder hadde vi aldri såvidt passert av det fyrster som kunne utøve dere vil bli tre ganger så norske oljefoldet. (I et så absolutt diktatur som samme liga kommer høyt som i dag.” emiren av Qatar. Lovverket Abu Dhabi, Kina og er basert på islamsk lov, shaSaudi-Arabia.) ria. Ikke bare er landet et absolutt monarki, det er også et land der 70% av innbyggerne ikke har noen statsborgerlige rettigheter. De er mi- – og Norges gode allierte grantarbeidere, som jobber på kontrakt, og som kan sparkes ut når som helst. Migrantar-

Norge har vært direkte alliert med SaudiArabia og Qatar i krigen for å styrte Ghaddafi,

og vi er alliert med dem i krigen for å styrte Bashar al-Assads sekulære regime i Syria. Norske Yara (tidligere gjødseldivisjonen i Norsk Hydro) har bygd verdens største gjødselfabrikk i Qatar. Yara og Bellona investerer sammen i et solkraftanlegg i Qatar. I april 2010 var kronprinsparet på besøk for å åpne aluminiumsverket Qatalum, et samarbeidsprosjekt mellom Hydro og Qatar. I følge UD var “Hovedformålet med besøket å styrke de bilaterale båndene mellom Norge, Qatar og De forente arabiske emirater samt å videreutvikle det politiske og økonomiske forholdet.” Utvilsomt! Og Qatar er blitt et yndet feriemål for solhungrige og shoppingglade nordmenn. De ofrer neppe en tanke på at de gjester et av verdens mest absolutte diktaturer. Og med kapital kommer makt Med sine 1,7 millioner innbyggere, hvorav 20% qatarier, er ikke Qatar mye til stormakt. Med en stående styrke på snaue 12.000 mann er heller ikke landet særlig til militærmakt. Dette hindrer ikke emiren/Qatar i å drive imperialisme i stor målestokk. Inntil det siste har denne imperialismen i all hovedsak bestått i kapitaleksport. Fondet eier betydelige andeler i Barclays (en av verdens største banker, hovedkvarter i London), den sveitsiske banken Credit Suisse, i 2010 kjøpte de Harrods i London, de investerer tungt i eiendom i England, blant annet i London Olympic Park, Renzo Piano-skyskraperen The Shard, og ellers i luksusmerker som Vuitton, Moet, Hennesy, Porsche. De har kjøpt den franske fotballklubben Paris Saint-Germain, men mislyktes med Manchester United og Everton. Qatar prøver å skaffe seg andeler i det europeiske fly- og våpenselskapet EADS (Airbus, Ariane m.m.). Qatar og Kina har utviklet svært nære forbindelser. Qatar investerer i Kina og Kina investerer i Qatar. I likhet med andre gulfstater har Qatar begynt å inngå oljekontrakter med Kina i renminbi.


I november 2012 avtalte Qatar en investering på 2 milliarder euro i Italia i italienske merkevarebedrifter de neste fire årene. Fondet kjøpte også fire luksushoteller på den fasjonable Costa Smeralda på Sardinia der jetsettere fra hele verden boltrer seg i luksus. I Frankrike har Qatar-fondet sikret seg sterke posisjoner i energiselskapet Suez og Veolia, som blant annet er i første rekke i kampanjen for å privatisere drikkevannet i Europa. Fondet har kjøpt luksushoteller og kasinoer på den franske rivieraen. Og så skapte fondet uro i Frankrike da det signaliserte at det ville investere mye i de trøstesløse innvandrerforstedene banlieus utenfor Paris. Qatars ambassadør til Paris insisterte på at landet bare gjorde dette av reint forretningsmessige grunner, og det er gode grunner til å tro ham på det. Qatars mål i Frankrike og Europa er ikke primært å eksportere sin variant av islam. «They are in it for the money.» Og de eier naturligvis TV-selskapet Al Jazeera, som vil være kjent for de fleste. Investering i krig Det er en kjent sak at jihadistene i Libya fikk våpen og penger fra Qatar. Disse gruppene var allerede kjent for CIA som de viktigste rekrutteringskildene av jihadister til Afghanistan. Jihadistene fungerte som NATOs infanteri under krigen mot Libya og bidro til å gjøre krigen ekstra grusom. Etter Ghaddafis fall har jihadistene i Libya forsynt sine likesinnede i Mali med våpen. Hillary Clinton har innrømt at den gruppa som gjennomførte terrorangrepet på gassanlegget i In Amenas var væpnet fra Libya. Sommeren 2012 gikk den franske ukeavisa Le Canard Enchainé ut med påstander om at Qatar skaffet penger og våpen til jihadistene i Nord-Mali. Dette ble også fulgt opp av Jeune Afrique.

“at det etableres et regime basert på sharia”. Qatar har også lovt Egypt og Det muslimske brorskapet der investeringer på 10 milliarder dollar. Europa er til salgs

Europa er i knestående. Den en gang så dominerende europeiske industrien råtner på rot. Europa stagnerer og synker. Europa har ikke råd til den energien kontinentet trenger for å holde grunnleggende tjenester og produksjon oppe. Arbeidsløsheten raser i været, og sjøl mer enn fem år etter at krisa startet er det fortsatt stagnasjon, nedskjæringer, depresjon. Det betyr at i Europa er det kjøpers marked. De som har kapital å investere kan gjøre noen vanvittig gode kjøp. Kineserne gjør det, russerne gjør det, Qatar og Saudi-Arabia gjør det. Kina kjøpte havna i Pireus for 35 år, og har allerede tredoblet konteinertrafikken. Qatar skal Og det finnes ingen investere en som helst tvil om at euro Qatars ambassadør til Paris insis- milliard Qatar, Saudi-Arabia i Hellas. Både og andre oljediktatterte på at landet bare gjorde dette Kina og Qaurer forsyner jihatar vurderer å av reint forretningsmessige grundister med våpen kjøpe italienfor å ødelegge Syrner, og det er gode grunner til å tro ske Pirelli. Vil ia. New York Times du ha Sicilia ham på det. Qatars mål i Franksier til og med at komplett med mesteparten av ruiner, vulkanrike og Europa er ikke primært å våpnene fra Saudier, strender og eksportere sin variant av islam. Arabia og Qatar til mafia? Det er Syria går til å væpne antakelig bare «They are in it for the money.» jihadistene. et spørsmål om pris. Qatar har naturligvis ingen egne styrker å sende. Det har ikke engang et flyvåpen som I fem hundre år har Europa dominert verkan eskortere våpentransportene, så i Libya den. Men Europa er bare 7% av verdens bevar det USA som tok seg av den jobben med folkning, og den en gang så sterke europeiske å eskortere Qatars franske Mirage jagerfly til økonomien ligger på sotteseng. Sjøl Europas jihadistene i Benghazi. industrielle motor, Tyskland, sliter med å opprettholde vekst i økonomien. Med utsikter til I følge Libya Business News har Qatar invest- 10-20 år med fortsatt nedskjæringspolitikk vil ert to milliarder dollar i den “libyske revolus- Europa naturligvis synke enda mer ned i gjørjonen” og vil fortsette med det for å sørge for

ma, og godbitene vil bli kjøpt opp av dem som har kapital å investere. Wahhabister og penger Den spesielt konservative retninga innenfor sunni-islam som kalles wahhabisme er dominerende i Qatar og Saudi-Arabia. De fleste jihadistene bekjenner seg til denne. Qatar og Saudi-Arabia ønsker seg ingen “arabisk vår” hjemme, og de frykter hva jihadistene kunne stelle til der. Samtidig ønsker begge landa å framstå som de sanneste wahhabister. Dette gir dem en dobbelt grunn til å støtte jihadister i andre land. Men til sjuende og sist er de militante religiøse fanatikerne først og fremst kanonføde for oljeemiratene. Qatars og SaudiArabias ambisjoner dreier seg om kapital, olje, mineralressurser, jordbruksland til å fø sin egen befolkning osv. Religionen og jihadistene er bare redskaper til å fremme arabisk kapitalmakt. Emiren og Qatar driver knallhard business. De kjøper ikke luksushoteller og kasinoer for å legge dem ned til fordel for rettroende koranskoler. De kjøper dem for å tjene penger. Det går som nevnt sterke rykter om at Qatar har støttet islamistene i Nord-Mali. Men lykkes Frankrike i å knuse jihadistene i landet, er det ingenting som hindrer Qatar i likevel å investere tungt i gruveindustrien der. Emiren er veldig god til å spille det spillet som heter mynt, jeg vinner – kron, du taper. Europa burde kjenne seg igjen i dette. Sjøl om det krydde av misjonærer i kolonitidas Afrika, så var det ikke kristendommen som erobret kontinentet, det var europeisk kapital og europeiske kolonimakter.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

25


”Krigen mot terror” er evig krig Barbara Gentikow, styremedlem IKFF Bergen (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet) Det var noe vesentlig som skjedde i uken hvor mot terror” har vi i hvert fall gitt dem mange vi satt foran tv-skjermen med nyheter om et grunner til å hate oss. gisseldrama i en ørken i Algerie. Mange av oss lærte mye, til tross for at nyhetene nesten USA’s angrep på Afghanistan, uten forøk på var tomme for faktaopplysninger. Noe så en- å forhandle, fremstod som en hevnaksjon, og kelt som landkart over Nordafrika som viste hevn preger stadig dynamikken i krigen mot nærheten mellom gassanlegget In Amenas og terror. Men tiden for hevn, med paroler som grensen til Libya opplyste oss om sammen- ”øye for øye, tann for tann”, er forbi. I vår kultur henger som vi har den faktisk ikke hadde sett vært forbi helt så tydelig før. siden Det Nye I denne uken Testamente avDronekrig er rett og slett priminådde ”krigen løste det Gamle, tive, målrettede drap, utført med omkring 100 år mot terror” et nytt stadium for høyteknologiske midler. Det siste etter Kristus. oss i Norge. Vi NATO-toppmøtet, i Chicago, god- Krig mot terror har forstått at det har konsekvenkjente økt bruk av både spesialsty- er barbarisk ser når vi melder mellom nasrker og droner, uten innvendinger Krig oss til den ene joner er underetter den andre kastet regler og fra den norske regjeringen. militæraksjon. normer som blant Herfra er det kun annet omfatter to veier å gå: Vi human behankan enten fortsette å delta i denne krigen, med dling av fangne og forbud av særlig skadelige åpne øyne, eller vi kan stoppe opp og si: Dette våpen. I krigen mot terror blir alt dette satt er galt, vi må finne andre løsninger. til side. Vi har sett vår viktigste allierte, USA, Vårt råd er alternativ to. Det finns mer enn nok drive med barbarisk tortur, uten at vi har disargumenter for at krigen mot terror er en full- tansert oss. stendig uegnet metode for å løse problemene på. Et annet av de lovløse midlene er den utstrakte 11. september 2001 ”Krigen mot terror” begyndte med at en gruppe terrorister angrep World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001 og drepte 3000 mennesker. Ingen spurte hvorfor de gjorde det; det ble bare konstatert at de gjorde det av ren ondskap eller fordi de hater Vesten. ”Ren ondskap” kan karakterisere figurer i gamle myter og nye dataspill, ikke mennesker. ”Hat” ligger nærmere, men ingen spurte hvorfor de kanskje hatet oss. Etter over 10 års ”krig

26

bruken av spesialstyrker i krigen mot terror. Norge bidrar med slike styrker. Det er stort sett hemmelige aksjoner de driver med, hinsides humanitære normer og etterrettelighet. Et tredje middel er droner. Dronekrig er rett og slett primitive, målrettede drap, utført med høyteknologiske midler. Det siste NATOtoppmøtet, i Chicago, godkjente økt bruk av både spesialstyrker og droner, uten innvendinger fra den norske regjeringen.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Krig ut av proporsjoner Krigen mot terror er også dypt uetisk på den måten at våre militære intervensjoner er teknologisk høyt overlegne. Det er simpelthen en skam at vi stadig er med til å føre krig i et av verdens mest fattige land, Afghanistan. FN krever at en hver form for militær intervensjon skal være forholdsmessig (”proportional”), dvs. ikke være uttrykk for overreaskjoner. Krigen mot terror, som startet med 3000 døde amerikanere, har så langt drept, la oss si, 300.000 irakere, afghanere, pakistanere, libyere, etc., både militære og sivile, og den har drevet titalls millioner på flukt. Krigen mot terror erklæres ikke, den vinnes ikke, tapes ikke, avsluttes ikke. Den forhenværede amerikanske generalen David Petraeus uttalte seg slik: ”Krigen i Afghanistan kan neppe vinnes, bare fortsatt utkjempes”. Krigen mot terror er en evig krig. Den er endeløs fordi vold avler vold avler vold etc. Algerie – Libya Gisseldramaet ved gassinstallasjonen In Amenas i Algerie viste tydelige forbindelseslinjer til Libya. Da hadde vi utmerket oss ved å kaste ca. 600 bomber i 2011 – for å beskytte sivilbefolkningen. Vi hørte aldri hvordan det gikk med denne sivilbefolkningen siden. Det som ble klar under gisseldramaet var at vårt inngrep eller rettere angrep, på en suveren stat, bidro til å destabilisere hele regionen. Den skapte lovløse tilstander og fri flyt av våpen og unge, arbeidsløse menn i flere land. Med dette kan man fortolke terroristenes angrep på gassanlegget som et voldelig svar på våre egne voldshandlinger. Satt på spissen var kidnapperne ved gassanlegget i Algerie terrorister som vi har skapt selv. Ikke nød-


vendigvis i bokstavelig forstand. Disse terrorister var neppe identiske med de unge menn som NRK heiet frem under Libyakrigen, helt til de hadde massakrert daværende statsleder Muhammar Gaddafi. Men vår bombing skapte uten tvil en oppblomstring av samme type krefter som nå sprer seg fra land til land.

Krigen mot terror, som startet med 3000 døde amerikanere, har så langt drept, la oss si, 300.000 irakere, afghanere, pakistanere, libyere, etc., både militære og sivile, og den har drevet titalls millioner på flukt.

Algerie – Mali? Midt under gisseldramaet hørte vi statsminister Jens Stoltenberg si at vi under ingen omstendigheter må ”gi etter” for terroristene. I samme ånd uttalte nåværende utenriksminister, stadig bedre kjent som forhenværende forsvarsminister, Espen Barth Eide, at norsk militær skal bidra til å støtte Mali og franske tropper mot terrorister. Klassekampens karrikaturtegner reagerte på dette med bildet av en tank, skubbet frem av Espen Barth Eide, ut av et herjet Afghanistan, videre i retning Mali. Karrikaturens overskrift er FREMAD OG ALDRI LÆRE (26. 1. 2013). Krig for å forsvare norsk profitt Gisseldramaet og den norske regjeringens ubønnhørlige reaksjon på kidnapperne innebar minst en viktig lærdom til: Det var første gang at et delvist norskeiet industrianlegg i utlandet ble angrepet av terrorister: Statoil har store andeler i gassanlegget. Her er altså Norge med til å hente profitt ut av et urolig område i

et mindre utviklet land. Det spørs om det er etisk forsvarlig eller om Norge for fullt har begyndt å delta i et neo-kolonialistisk tokt på viktige naturressurser verden over.

NATOs nye strategiske konsept, lansert på møtet i Lisboa i 2010, inneholder et viktig nytt begrep: ”Energisikkerhet”. Dette betyr at alliansen kan gå til angrep hvis et av partnerlandene blir utsatt for hindringer i den frie flyten av energitilførsel. Et slikt nytt mandat er som skreddersydd for at hele NATO kan delta i kampen mot terrorister i situasjoner som vi nettopp har vært vitne til.

voldsspiralen, må vi komme oss ut av den. Vi må prøve å bidra til andre løsninger enn evig krig. Slike løsninger ligger i en alvorlig, helhjertet satsning på forhandlinger. På lengre sikt må det en økonomisk nytenkning til som kan sikre en mer rettferdig fordeling av verdens rike ressurser.

Vi ønsker ikke å hevne deres død Gisselaksjonen i ørkenen i Algerie endte med mange døde, både terrorister og gissler. Blant de drepte gissler var også nordmenn. Det ble en bitter lærdom. Norske sivile ble krigsofre. Vi lyser fred over deres minne. Og vi lover at vi ikke vil være med til å hevne deres død. Derfor avviser vi at Norge deltar i en militæraksjon mot opprørerne i Mali, selv om det bare skulle være med transportfly eller med våpentrening til maliske soldater. I stedet for å vikle oss enda dypere inn i

Journalisten og oversetteren Tore-Jarl Bielenberg har gjennom mange tiår levd nært innpå sigøynere i mange land. Han kjenner deres organisering, historie, språk, religion og sigøynernes betydelige bidrag til verdens kunst og kultur. I boka forteller han om sitt liv blant sigøynere og avliver myter og vrangforestillinger som har bidratt til forfølgelse, diskriminering og ofte stor sosial nød for denne Europas største minoritet. Tore-Jarl Bielenbergs bok er dagsaktuell i den offentlige debatten om sigøynerne. Den er et nødvendig bidrag til økt innsikt i en tid der debatten i stor grad lider under en skrikende mangel på kunnskap.

Tore-Jarl Bielenberg: Romá/sigøynere – i går, i dag, i morgen. Innbundet, 244 sider, rikt illustrert med fotografier, tegninger og reproduksjoner av malerier. Pris kr 380,-

Bestill boka via

www.marxistforlag.no eller hos Tronsmo - tlf. 22 99 03 99 email: post@tronsmo.no www.tronsmo.no Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

27


Bløffen om skiferrevolusjonen av Pål Steigan

Sjefen for Statoils landbaserte virksomhet i USA, Torstein Hole, sa nylig til NTB at USA vil være sjølforsynt med gass 100 år framover. Han er en av mange som jubler over den såkalte “skiferrevolusjonen”. Har man nå avlyst “peak oil”?

En oppmerksom leser vil se denne grafen bare framstiller et lite segment av produksjonen, og dermed ser veksten enorm ut. Hvis man ser på hele bildet er ikke utviklinga like imponerende:

skifergassbransjen. Qatar planlegger også oppkjøp i USA. Men er det hold i dette, eller er det ei boble? La oss først understreke et par fakta:

Her ser man at den totale produksjonen av fossil energi i USA fra midten av søttitallet har variert innenfor et ganske smalt segment. Oljeproduksjonen har gått markant ned, gassproduksjonen noe opp, men ikke dramatisk.

Utvinning av skifergass er ekstremt avhengig av store mengder vann. Vannet blandes med sand og giftige kjemikalier til en guffen sløsj, som spyles ved høyt trykk inn i skiferlagene for å knuse dem og få fram gassen.

“Og Statoil er med!” “USA i ferd med å bli en av verdens største gassprodusenter. Og Statoil er med,” jubler Dagbladet. Som alltid er norsk presse totalt ukritisk når de store oljeselskapene har behov for markedsføring som sikrer aksjekursene på børsen. Dagbladet er naturligvis ikke alene. Fra USA kommer det ene jubeloppslaget etter det andre, og det snakkes og skrives om at USA skal bli verdens største oljeprodusent om noen få år. Verdens energimarked skal “revolusjoneres”, som det heter i Dagbladet. Er det noe hold i dette? Det er helt sant at den voldsomme satsinga på boring etter skifergass og skiferolje gjennom såkalt “fracking” har økt produksjonen av særlig gass i USA.Denne veksten framstilles gjerne sånn:

Ei boble? Ei lang rekke selskaper investerer tungt i utvinning av skifergass. Det kommer den ene meldinga mer euforisk enn den andre.  I 2010 kjøpte Kina seg inn i  Chesapeake,  et av de største i den amerikanske

28

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Dette store vannforbruket kommer i direkte konflikt med matproduksjonen i USA, og ikke minst i år som 2012 da store deler av landet har vært utsatt for ekstrem tørke. Kjemikaliene som brukes forgifter grunnvannet. Det må bores et utrolig stort antall brønner for å holde produksjonen oppe. Og likevel faller den raskt. Levetida for en brønn er svært mye kortere enn for vanlig olje- og gassutvin-


“Økonomisk har skifergassvirksomheten en lang rekke fellestrekk med ei boble. Det investeres veldig mye, alle selskapene går fortsatt med store tap og prisen på gassen holder seg så lav at det er tvilsomt om de vil komme til å tjene penger.”

ning. Fallraten er typisk på 40% i året mot 4–5% for konvensjonelle brønner. Fracking kan utløse jordskjelv, og er derfor forbudt flere steder. Det er også en del kritikere som mener at den energien du får igjen etter all den energien du har brukt (energy return on energy invested, EROI), ikke er så stor som tilhengerne hevder. Økonomisk har skifergassvirksomheten en lang rekke fellestrekk med ei boble. Det investeres veldig mye, alle selskapene går fortsatt med store tap og prisen på gassen holder seg så lav at det er tvilsomt om de vil komme til å tjene penger. Vi får se. USA blir ikke sjølforsynt De store visjonene om at USA skal bli sjølforsynt med energi passer godt i en valgkamp, men har lite med virkeligheten å gjøre:

Som vi ser er det et svært gap som må fylles om USA skulle bli sjølforsynt med fossil energi, og sjøl med den lille oppgangen som følge av skifergassutvinning er det svært langt til at en kan snakke om sjølberging. Redusert avhengighet, ja, sjølberging, ikke tale om. Men aller verst Skifergasseventyret er nok først og fremst det, et eventyr, beregnet på å fortelle til investorer, slik at de vil investere penger. Men det som er langt verre er at i stedet for å tyne enda mer hydrokarboner ut av bakken for å holde et pill råttent system oppe, burde man umiddelbart prøve å finne ut hvordan man kunne bruke mindre av stoffet.

byrået IEA, som ikke kan kalles miljøaktivister, sier nå at døra for å holde togradersmålet er i ferd med å lukkes. Finner de mer, blir brøken enda verre. Det betyr at hele den desperate jakta på den siste olje som også Statoil er med på med full kraft, er totalt ødeleggende for menneskeheten på ikke så altfor lang sikt. Hvis så mye som halvparten av det som er påvist blir brent, beveger vi oss over i et klimascenario som vi trenger science fiction for å beskrive.

Togradersmålet er tapt Oljeselskapene har allerede påvist minst tre ganger så mye fossil energi som det som kan forbrukes innen 2050 dersom togradersmålet skal kunne holdes. Det internasjonale energi-

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

29


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Hva avgjør klassetilhørigheten? Eystein Kleven Hva avgjør om et individ tilhører en bestemt samfunnsklasse? Er det individets sjølforståelse? Er det en kollektiv oppfatning av en begreps- og teoriforståelse om klasser? Eller er det avgjørende moment objektive forhold, uavhengig av menneskenes bevissthet om det? De to første tilnærmingene hører under det vi omtaler som filosofisk subjektiv idealistiske retninger. Til felles har disse at det er oppfatningen til et subjekt isolert eller subjekt som kollektiv som er avgjørende. Den tredje tilnærmingen, hører til den historiske materialismen og dermed marxismen. Idealistisk eller tilnærming

historisk-materialistisk

produksjonsoverskudd? Og dersom det er avgjørende at det finnes en kollektiv bevissthet om hva klasser er, da kan ikke klasser ha eksistert før denne bevisstheten oppsto?! Er det ikke mer meningsfylt å legge til grunn at klassebegrepet og -tilhørlighet avgjøres på grunnlag av objektive mellommenneskelige forhold som er uavhengig av hva det enkelte individ mener om seg sjøl, eller hva et større eller mindre kollektiv av individer skulle mene, enten dette er nedfelt i begreper og teorier eller ikke? Er det ikke meningsfylt å skille mellom mennesker på grunnlag av forhold som er mer bestandige og uavhengig av menneskenes bevissthet om dem? Og bør ikke kriteriene for disse skillene si noe med betydning for å forstå samfunnet historisk, i sin utvikling, som skiller epoker i menneskenes historie fra hverandre? Bør det ikke søkes etter de mest avgjørende samfunnsmessige forhold som skiller menneskene? Og i så fall hvilke forhold er dette?

Den første tilnærmingen legger avgjørende vekt på individets egen bevissthet om sin samfunnsmessige stilling. Med andre ord klassebevissthet, som er ei side ved klassespørsmålet. Men kan det være avgjørende hva et individ mener om seg sjøl? Er det menings- Slaveeieren kunne ikke Produksjonsforhold som klassedannende fylt å godta at en eksistere uten slaven; som ikke eier nåla Menneskene skiller seg fra andre i veggen, anser seg arter gjennom sin aktive og bevisføydalherren kunne sjøl som kapitalste tilpasning til naturen. Denne ikke eksistere uten den aktive tilpasning er arbeidet, og ist, eller en som lever av renter denne tilpasningen utvikles livegne eller leilendin- iproduktivkrefter fra aksjeinvestog med disse, gen; kapitalisten kan arbeidsdelingen. Gjennom arbeieringer anser seg sjøl som arbeider? det danner menneskene spontant ikke eksistere uten Er det ikke slik og ubevisst forhold seg i mellom, at spørsmålet om såkalte produksjonsforhold, hvor lønnsarbeideren. hvor et individ hørdet viktigste forhold er eiendomer til klassemessig sretten til arbeidsgjenstanden, må avgjøres på mer objektive kriterier løsre- arbeidsredskapene og arbeidsresultatet. vet fra hva individet mener om seg sjøl? Den Med utviklingen av produktivkreftene, øker andre tilnærmingen legger avgjørende vekt produktiviteten og dermed samfunnets overpå om det foreligger en kollektiv bevissthet skudd. Overskuddet fordeles i henhold til eienom klasser objektivisert i begreper og teori, domsretten. Med samfunnsutviklingen konherunder den såkalte konsensusteorien. Det sentreres eiendomsretten til en stadig mindre finnes et stort antall ulike forståelser om hva gruppe mennesker, mens en stadig større anklasser er. Er alle forståelsene nedfelt i begrep- del av menneskene blir eiendomsløse, dog ikke er og teorier like meningsfylte med hensyn gjenstandsløse når det gjelder forbruksvarer. til å forstå hva klasser er? Er det like menin- Dette er resultat av en lang historisk prosess gsfylt å avgjøre spørsmålet på grunnlag av hvor menneskeheten gjennomløper avvikling bosted, inntekt, eller eiendom som gir tilgang av mer primitive opprinnelige fellesskapssamtil uforholdsmessig stor andel av samfunnets funn, til former for slaveholdersamfunn hvor

30

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

slaven er eiendomsløs og eies av slaveeieren, til former for føydalsamfunn med den livegne med en viss personlig frihet, men seinere mer fri som leilending hos føydalherren som eier av arbeidsgjenstanden, jorda. Derfra utvikles samfunnet til kapitalismen hvor lønnsarbeiderens eneste eiendom er hans arbeidskraft som han må selge til kapitaleieren som eier av arbeidsgjenstanden, -redskapene og -resultatet. Den underliggende drivkraften som overflødiggjør den ene samfunnsform etter den andre, og som fordrer stadig nye produksjonsforhold, er produktivkreftene, fra mennesker med de mest primitive arbeidsredskaper som skaper fellesskapsforhold, mer utviklede som skaper slaveforhold, til enda mer utviklede som skaper føydalforhold, til industrialiseringen som skaper kapitalforhold. Slaveeieren kunne ikke eksistere uten slaven; føydalherren kunne ikke eksistere uten den livegne eller leilendingen; kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren. Disse to motsatte sider av en ubrytelig enhet, utgjør ulike historiske etapper i produksjonsforholdet, som bestemmer eiendomsretten til samfunnets overskudd og dermed fordelingen av dette. Mellom disse klasser utspilte og utspiller det seg sosiale kamper om eiendomsrett og fordeling av overskudd i så vel materielle som ideologiske former. Dersom et samfunnsmessig historisk skille skal gjøres mellom menneskene, hva er mer hensiktsmessig enn det skillet som følger av produksjonsforholdene? Bør ikke et skille søkes så nær årsaken til ulikhetene mellom menneskene som mulig? Og er det mulig å komme nærmere årsaken til ulikhetene, enn det forhold menneskenes har til hverandre i produksjonen? På dette grunnlag hviler den historiske materialismens bestemmelse av klasser. Avgjørende for klassebegrepet, og menneskenes tilhørlighet i klasser, er derfor ikke begrepene i seg sjøl eller menneskenes sjøloppfatning; men historiske, objektive forhold. I tråd med en slik analyse kunne Karl Marx og Friedrich Engels uttale i Det kommunistiske manifest i 1848: ”Hele samfunnets historie fram til nå er historien som klassekamp (...) Det moderne borgelige samfunn som har utgått av det føydale samfunnets undergang,


Andelen som tilhører arbeiderklassen øker sjøl om antallet som er direkte sysselsatt i den materielle produksjonen går ned. Her en arbeider fra det tidligere DDR. Foto: disciplineandanarchy.files.wordpress.com

har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykkelse, nye former for kamper i stedet for de gamle. Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.” Hovedklassene i samfunnene i særskilte historiske epoker – slave-slaveeier, livegen/leilending-føydalherre eller i dag arbeider-kapitaleier – var/er ikke de eneste klasser. I tillegg eksisterer til enhver tid ulike klasser som lever under andre betingelser, men betingelser som må forholde seg til hovedklassene. Under slavesamfunnet og framfor alt under føydalsamfunnet vokste det fram et borgerskap – kapitalistklasse – i motsigelsesforhold til føydalherrene og eneveldet som de erstattet som herskende klasse. Sjølstendige håndverkere i kraft av at de eier sine egne arbeidsredskaper, var og er også typisk et sosialt lag som fant og finner sin plass ved siden av hovedklassene. Noen av de utvikler seg til kapitaleiere, mens andre ligger så nær arbeiderklassen at det er liten mening i å skille mellom dem. Dette leder oss over i spørsmålet om klassene i dagens samfunn. Klasseforholdene i Norge Hvordan ser produksjonsforholdene i dag ut? Er det fortsatt slik at det er privat eiendomsrett til arbeidsgjenstander, -redskaper og -resultat? Er fortsatt hoveddelen av produksjon og omsetning eid av private? Er det fortsatt slik at mennesker må selge arbeidskrafta si til de som eier for å få ei inntekt å leve av? Og hvilken betydning har det at det offentlige eier deler av produksjonen? Og hva med de som selger arbeidskrafta si i forhold som ikke er kapitalforhold, slik som i det offentlige eller i mindre håndverksbedrifter hvor eieren sjøl direkte deltar i produksjonen? For å få et grep om disse spørsmålene, må tanken ledes tilbake til spørsmålet om forholdene produksjonen av det samfunnsmessige liv skjer under. Primært er det produksjon til

menneskenes materielle produktive og individuelle konsum, det være seg oljeplattformer eller klær. I denne sammenheng må de funksjoner som omfattes av materiell produksjon forstås som enhver som er involvert direkte og indirekte, fra planlegging, utføring av den direkte operasjon, til vedlikehold, forpleining osv. Mer sekundære er operasjoner knyttet til omsetning, finansiering, skatte- og avgiftsberegninger og ennå mer avledede operasjoner. En rekke funksjoner ligger i overgangen mellom hva som kan anses som primært og sekundært. Istedenfor skarpe avgrensninger, er mer allmenne tilnærminger her hensiktsmessig.

ningen i samfunnet.

I de sammenhenger hvor det offentlige eier industri, er den organisert etter samme prinsipper som privateid virksomhet og tilpasser seg en internasjonal kapitalistisk produksjon og omsetning. Innenfor olje- og gass domineres fortsatt verdens produksjon og markeder av fem store privateide selskaper med hovedkontor i Vest-Europa og USA, selskaper de olje og I Norge er produksjonen særlig knyttet til pegassproduserende stater er avhengig av. Den troleums- og gassvirksomhet og annen kraftstatlige virksomheten må således tilpasse seg produserende industri. I den private eiendomsretten. tillegg kommer noe anTilhørighet i arbeiDerfor inngår arbeidere som nen landbasert, særlig selger arbeidskrafta si i slike derklassen avgjøres kraftkrevende industri, statlige virksomheter også samt skipsfart, fiske og følgelig ikke aleine av i et kapitalistisk produksjordbruk. Disse indusjonsforhold, om enn i en om vedkommende triene er i hovedsak eid mindre direkte betydning. I av private, men med et denne sammenheng er det produserer merverdi ikke ubetydelig innslag å vise til at prisen av statlig eierskap i oljesom tilfaller en kapi- relevant på arbeidskrafta (lønna) og gassutvinning, og bestemmes av de samme taleier annen kraftproduksjon. forhold som bestemmer Jordbruket er i all hovedprisen på arbeidskrafta i kapsak basert på at de som eier gårdene arbeider italforhold, og det er sistnevnte som til sjuende der. I liten grad anvendes fremmed arbeidskog sist er bestemmende for den allmenne raft, og derfor er kapitalforholdene nærmest lønnsdannelsen. Den privateide industriens fraværende. I fiskeriene har kapitalforholdene avgjørende betydning for lønnsdannelsen for overtatt mer og mer i takt med kapitalkonøvrig, forklarer samvariasjonene mellom lønsentrasjonen med større farkoster, foredlingninger i industri, handel og servicenæringer, sanlegg og oppdrettsanlegg. Totalt sett er inog mellom lønninger i privat og offentlig sekdustrien det norske samfunnets økonomiske tor. I Norge er dette forhold formalisert i den grunnlag, i den forstand at dens inntekter såkalte Frontfagmodellen, hvor arbeiderklasfinansierer hoveddelen av samfunnets øvrige sens lønninger i den eksportkrevende industri virksomhet, det være seg finans, infrastrukdanner et slags tak for lønnsdannelsen for vantur, tjenestesektor, offentlige tilbud og offentlig lige folk. Modellen er et uttrykk for en bevissparing, som særlig fenomen i Norge. I så måte sthet om den materielle verdiskapningens beutgjør kapitalforholdet det vesentligste forhold tydning i samfunnet. mellom mennesker i den materielle verdiskap-

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

31


SPØRSMÅL I MARXISMEN For å bestemme hvem som tilhører arbeiderk- ”middelklasse”. lassen, er det følgelig ikke riktig å begrense seg til det konkrete kapitalforhold, men la dette Er kapitalistklassen begrenset til de som eier danne utgangspunkt for en mer samfunns- produksjonsgjenstanden, -redskapene og –remessig tilnærming, hvor det avgjørende er at sultatet, til de som lever av fremmed arbeid? samfunnet grunnleggende er basert på en ka- For å avgjøre spørsmålet må svarene utledes pitalistisk produksjons- og omsetningsmåte. fra kapitalforholdet som et primærforhold. Tilhørighet i arbeiderklassen avgjøres følgelig Resultatet av utbyttingen – kapitalistens tiikke aleine av om vedkommende produserer legnelse av merverdien – kan bidra til å gi merverdi som tilfaller en kapitaleier, ei heller svar; nemlig profitten og dens fordeling. Sjøl av om vedkommende selger arbeidskrafta si til om profittens primærkilde er produktiv seken handels- eller finanskapitalist, en bank eller tor, fordeles den og har i handel, kreditt, tjeet stort advokat- eller nester, underholdning revisorforetak; men osv, tilleggskilder utover Ledere i statlige nærings- det materielt verdiskapom vedkommende rett og slett må selge ende arbeid. Kapitalisvirksomheter hører arbeidskrafta si for å ten kan følgelig søkes i antakelig også med i kafå en inntekt å leve av, alle sammenhenger hvor og om denne inntekdet oppebæres profitt. I pitalistklassen når danten er bestemt av den tillegg tar kapitalforhold nelsen av deres inntekter ulike former. Under daalminnelige lønnsdannelsen i samfungens kapitalisme er ikke bestemmes av private net. I tillegg må det tas det personlige forholdet hensyn til omfordelederes tilgang på profitt. kapitalist-arbeider det lingen av inntekter dominerende, sjøl om og formuer som skjer det fortsatt er der. Eierover statens skatte- og skapet er ofte organisert bevilgningspolitikk. Denne omfordelingen har i aksjeselskaper hvor det formelle eierskapet sin primærkilde i overskuddet fra privat sek- får sitt juridiske uttrykk i eiendomsrett til aktor, herunder grunnrente til staten fra olje- og sjer. Eierskapet til et selskap fordeles således gassproduksjon. Herfra finansieres offentlige på en rekke personer som igjen er representert ansatte, pensjoner osv, hvis nivå til sjuende gjennom selskaper, og på den måten skjules. og sist bestemmes av prisen på arbeidskrafta i Å finne fram til den personlige eier, blir som produktiv sektor. å skrelle en løk. Det er mange lag som må skrelles vekk før kjernen kommer for dagen. I Andelen i arbeiderklassen som ikke er involv- tillegg kommer det vi kan kalle det reelle eierert i den materielle produksjon (funksjonærer) skap som oppebærer profitt gjennom lån til øker tendensielt på bekostning av den merver- selskapet slik som obligasjonseiere og banker. diskapende del. Imidlertid synker ikke arbei- Men vi kan ikke stoppe ved disse juridiske og derklassens andel i befolkningen, den øker ved finansielle kapitalformene. at stadig flere eiermessig atskilles fra kapitaleiendommen og må selge sin arbeidskraft. Til- Tilhørighet i kapitalistklassen har også de som hørende arbeiderklassen er alle som er avhen- på annen måte får tilgang til profitten. Derfor gig av inntekt fra salg av arbeidskraft, og derfor går det et skille i bedriftene mellom ledere hører hele familien under begrepet, enten de som har inntekter utover hva som følger av er under utdanning eller hjemmeværende. En den alminnelige lønnsdannelsen i en så stor helt annen sak er at det er store sosiale for- grad at det er naturlig å si at de har tilgang skjeller innenfor arbeiderklassen som viser seg til profitten. Millionlønningene til ledere i forskjeller i utdanning, boforhold osv. Men som vi stadig hører om, forteller nettopp disse forskjellene er å anse som symptomer, om sosiale sjikt med en slik tilgang. Ledere i som virkninger av hovedmotsigelsen, og kan i statlige næringsvirksomheter hører antakelig tillegg ha andre årsaker som f eks ulike stør- også med i kapitalistklassen når dannelsen av relser på arvede formuer, hell og uhell i salg deres inntekter bestemmes av private lederes av bolig og rusproblemer. Særlig i Norge med tilgang på profitt. Den umiddelbare kilden til relativt høy levestandard, besitter mange i ar- inntektene kan således ikke være avgjørende, beiderklassen ikke ubetydelig med personlige men deres samfunnsmessige rolle. Kategorieiendeler som hus, biler, hytter osv. Men disse seringen styrkes dersom deres hovedfunksjon eiendelene er ikke å anse som kapital i betyd- i tillegg er å profittmaksimere bedriftens resulningen å leve av andres arbeid. De gir ingen tater, og ikke utøvelse av mer allsidige sosiale profitt, men er bare en del av det individuelle funksjoner. Imidlertid er det her som i mange konsumet som oppspart arbeidslønn eller andre tilfeller, tale om overgangsfenomener gjeld. Ut av disse symptomene, abstraherer som har trekk av forskjellige sosiale lag samtiimidlertid borgerlige tenkere de avgjørende dig, uten at det er mulig med fasthet å plassere skiller som klassedannende og konstruerer sin funksjonen i den ene eller andre klassen. I en

32

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

del land er imidlertid vekslingen mellom ledende stillinger i stat og privat sektor typisk, og viser den nære forbindelsen som også må gi seg utslag i profittenkning og inntektsfordeling. Tilgang til profitt har også høyt gasjerte advokater og revisorer i forbindelse med rådgivning om skattetilpasninger, oppkjøp, eller kapitalutvidelser. I en samfunnsmessig sammenheng gjelder profittilgangen som reelt kriterium også for gevinster oppebåret i forbindelse med differanse på kjøp og salg av aksjer og obligasjoner i det såkalte annenhåndsmarkedet. Men helt sentralt for å henføre et individ til kapitalistklassen, er at denne alt overveiende lever av denne profitten. Til denne klassen hører således ikke de som har en ekstrainntekt herfra, men hvor denne ikke er deres hovedinntekt. Således ser vi at flere i arbeiderklassen kan ha en ekstrainntekt fra sparing i verdipapirfond og liknende. Den omstendighet opphever ikke deres tilhørighet i arbeiderklassen. Ideologienes tilslørende funksjon Klasser og klassekamp hører følgelig til sivilisasjonens historie og drivkraft. Et annet spørsmål er hvordan menneskene blir seg bevisst klasser og sin klassetilhørighet. Dette spørsmålet hører til utviklingen av ideologi, til utvikling av bevissthetsformer og subjektiv bevissthet. Det er et spørsmål jeg her lar ligge. Imidlertid ligger forklaringen til de subjektivt idealistiske tilnærmingene til klassespørsmålet i denne ideologiske sfæren. Fordi klassemotsetningene uttrykker seg ideologisk som politiske stridsspørsmål om fordeling, rettferdighet osv, medfører en mer overflatisk tilnærming at spørsmålet isoleres til slike uttrykk, altså til bevisste subjektive uttrykk. Men når tilnærmingene begrenser seg til slike uttrykk, kommer de ikke til sakens kjerne, til de objektive og materielle avgjørende forhold mellom menneskene i deres hovedvirksomhet, nemlig den aktive samfunnsmessige tilpasning til naturen. Dermed tenderer forklaringene i slike idealistiske tilnærminger til forklaringer som er i den herskende klassens interesser. I dens interesser er det særlig å få fram forestillingen om en ”middelklasse”, en klasse som ikke står i noe motsigelsesforhold til andre klasser. Og det er i dens interesse å isolere oppmerksomheten til overflatefenomener, som riktignok kan koste kapitalistklassen noe i form av konsesjoner til sosial og økonomisk utjevning, men ikke til det som er den frigjørende løsningen; nemlig opphevelsen av hovedmotsigelsen i samfunnet: Motsigelsen mellom den private tilegnelsen og den samfunnsmessige produksjon! En opphevelse som i sitt resultat er opphevelse av klassemotsigelsene. ‘

Januar 2013


ROMÁ/ SIGØYNERE I GÅR, I DAG, I MORGEN

BOKOMTALE

Av Karen Storaker

Dette er tittelen på Tore-Jarl Bielenbergs bok utgitt i 2012 på Marxist Forlag. Det er interessant og svært viktig lesning. Alle har vi tanker og meninger om sigøynere, men faktakunnskaper har vi dessverre lite av. Bielenberg har førstehåndskjennskap til kultur og miljø blant sigøynere. Han har vært gift med en romani (sigøynerkvinne), og, sier han, har lært seg å tenke på romanés. Han sier at han ønsker å dele noe av det han har lært og opplevd med mennesker som har et åpent sinn. Han håper boka vil skape større forståelse for dette folket som har så mye å berike oss med. Bielenberg forklarer at sigøynere er samlebetegnelse på ett folk som består av mange undergrupper (ca. 70), deriblant romá. Han forteller videre i boka om den historiske bakgrunnen til dette folket, og hvordan de for ca. tusen år siden ble drevet på flukt fra India. Derfra kom de til det øst-romerske riket og ble siden spredt over hele Europa. Med bakgrunn i forskning påviser han hvordan ord som nå er i bruk i romanés, stammer fra ulike land slik at deres geografiske forflytninger kan dokumenteres. Boka gir grusomme skildringer av forfølgelse, diskriminering og tvangs-assimilering som har foregått i alle europeiske land. I Romania ble sigøynerne holdt som slaver etter lov fra 1385 .Denne loven ble først opphevet i 1885, det vil si 500 år senere. Fra enkelte land i Vest-Europa ble sigøynerne tvangssendt til oversjøiske kolonier. For meg er dette ukjente opplysninger. I Norge var det inntil 1956 forbudt å kalle seg sigøyner. I lovteksten var e sigøynere definert som» omstreifere», en sosial og ikke etnisk gruppe. I dag definerer norske myndigheter rom som en nasjonal minoritet. Forfatteren forteller i boka om sitt eget engasjement for romfolket i Norge. Omkring 1970 tok han kontakt med departementet og gjorde oppmerksom på at politikken overfor sigøynerne virket mot sin hensikt. Tiltakene ville gjøre dem til hjelpetrengende klienter,

passivisere de unge og ført til dyp fattigdom. undergrave selvtillit Noen av dem kommer til og selvrespekt som i Norge i ren desperasjon. sin tur kunne føre til Vi ser dem daglig som tigkulturoppløsning og gere på gata. I stedet for kriminalitet. Tore-Jarl at vi retter raseriet vårt Bielenberg foreslo bl.a. mot tiggerne, burde vi at myndighetene skulle rette det mot de som har hente inn kompetanse skapt disse forholdene. fra sigøynere i andre EU har overført svimlende land, men dette vant beløp tiltenkt bedring av ikke gehør. En del tiltak sigøynernes levekår, men ble satt i verk, men uten bare en brøkdel er brukt at sigøynerne selv fikk på lokalt plan. Pengene har påvirke disse. Fra 1991 skulle de oppfattes som gått til såkalt sigøynerindustri som for eksemvanlige norske borgere og derfor være uten pel seminarer, pilotprosjekter og konsulentbysærrettigheter. Men da samene fikk status som råer. Noe er også blitt borte i korrupsjon. urfolk, våknet igjen tanken på sigøynerne som folkegruppe, nå kalt rom. Norge sluttet seg til Foruten ramsalt kritikk av hvordan rom behanflere internasjonale forpliktelser overfor dem. dles av ulike lands myndigheter, gir Bielenberg Men i følge en rapport fra Institutt for sam- også innsikt i deres religiøse praksis og store funnsforskning (2009) kom det fram at rom- kulturelle innflytelse. Og sist, ikke minst, får vi barn er lite integrert, få går på skole, foreldre mange spennende fortellinger om enkeltperstår utenfor arbeidsmarkedet, det er problemer soners dramatiske liv. Noen har endt tragisk, med bolig, helse, fattigdom, rus og kriminal- andre har utfoldet seg kunstnerisk, ikke minst itet. Bielenberg mener at innsatsen for rom i innen billedkunst, musikk og dans. I Sverige Norge må ha vært feil i sin grunnleggende har sigøyneren Katarina Taikons bøker blitt tenkning når denne en populær TV-serie Etter kommunismens fall i nasjonale mifor barn om sigøynernoriteten holder på jenta Katitzi. Til tross Sentralog Sørøst-Europa å gå til grunne. Han for at forfatteren ble har overgangen til marked- nektet alle statsborgeretterlyser en skikkelig analyse av hva rettigheter, klarte søkonomi blitt en katastrofe lige som har gått galt. hun til slutt å tiltvinge Det er nødvendig seg to års utdannelse. for sigøynerbefolkningen. at rom blir tatt på bøkene håpet Stor arbeidsløshet har ført til Gjennom alvor. De må være hun å bidra til at alle likeverdige aktører i dyp fattigdom. Noen av dem barn skulle bli kjent prosesser som angår med sigøynernes liv. I kommer til Norge i ren des- dette ser Bielenberg et dem selv. bevis for at sigøynere perasjon. Etter kommunisselv kan få positiv oppmens fall i Senmerksomhet om sin tral- og Sørøst-Europa har overgangen til stolte kultur. Jeg anbefaler denne boka for alle, markedsøkonomi blitt en katastrofe for ikke minst for journalister, politi, politikere og sigøynerbefolkningen. Stor arbeidsløshet har andre myndighetspersoner.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

33


BOKOMTALE

Rødgrønne veteraner maner til fortsatt kamp av Aslak Storaker

Regjeringspartiene sliter på meningsmålingene og har tungt for å skape entusiasme blant sine kjernevelgere. Vi kan risikere å få en regjering med flertall fra Høyre og Fremskrittspartiet, som vil kunne tilføre harde slag mot den norske samfunnsmodellen og undergrave sosiale og faglige rettigheter. Når tre av hovedkvinnene bak det rødgrønne regjeringsprosjektet - Kristin Halvorsen (SV), Åslaug Haga (SP) og Gerd-Liv Valla (LO/AP) - kommer med sin politiske biografi året før valget er det derfor verdt å legge merke til. Spørsmålet er om de inneholder råd og strategier for å revitalisere det rødgrønne prosjektet eller om de bare vil stå igjen som politiske nekrologer.

grer en tøddel" på sitt engasjement i Kommunistisk Universitetslag. Likevel viser ho ingen tegn til å sympatisere mer med SV eller Rødt som politiske prosjekter framfor sitt eget parti, og ho har hovedsaklig positive erfaringer fra sin tid som rådgiver på statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland og som justisminister under Thorbjørn Jagland. Det er interessant å se at det går an å arbeide for radikal politikk innenfor systemet, og inspirerende at det går an å få gjennomslag for såpass mye som ho har vært med på å gjennomføre. Unntaket er når ho som ansatt i statsministerens kontor måtte gi statsministeren råd om hvordan vinne EU-kampen samtidig som ho sjøl var ivrig EU-motstander.

De tre bøkene er nokså ulike, men utfyller hverandre på en fin måte. Gerd-Liv Valla skriver mye om begivenhetene i forkant av danninga av den rødgrønne regjeringa, Kristin Halvorsen gir en nærmest dagbokaktig skildring av regjeringstida og Åslaug Haga trekker opp perspektivene framover.

Valla mener (noe også Åslaug Haga gir uttrykk for i Rødgrønn) at Arbeiderpartiets valgnederlag i 2001 skyldtes at Arbeiderpartiet hadde fjerna seg langt til høyre for LO i viktige saker og at LO-medlemmenes støtte til Arbeiderpartiet blei markant redusert. Iveren etter privatisering, konkurranseutsetting og New Public Management var viktige spørsmål i så måte, representert bl.a. ved delprivatiseringa av Statoil og omdanninga av sykehusene fra fylkeskommunale forvaltningsenheter til statlige foretak basert på styringsprinsipper fra det private næringslivet. Stoltenberg var i utgangspunktet var veldig skeptisk til rødgrønt samarbeid, og at det var venstrefløya i AP sammen med AUF og fagbevegelsen som lyktes å dra partiet i riktig retning. "Stoltenbergs politiske hjerte ligger godt plassert på høyresiden i AP." (s. 403) Valla legger vekt på at målet med det rødgrønne prosjektet var tredelt:

Gerd-Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter (Cappelen 2012) I Gerd-Liv Vallas bok utgjør delene om den rødgrønne regjeringa bare rundt hundre av 450 sider, men denne anmeldelsen konsentrerer seg likevel om det som har relevans for dagens regjeringssituasjon. Men jeg vil gjerne legge til at det var en spennende og medrivende biografi som kan anbefales også som underholdsningslektyre! Gerd-Liv Valla forteller at ho hver første mai spiller av to plater med tradisjonelle arbeidersanger, en med Einar Gerhardsen og en med et sovjetisk orkester. Det kan kanskje gi et bilde på hvor ho befinner seg politisk. Valla framstår som ho står fjellstøtt på venstresida i Arbeiderpartiet. Ho inntar radikale standpunkter i de aller fleste politiske spørsmål, blant annet er ho mot Afghanistankrigen og den strenge asylpolitikken, og for studielønn og sekstimersdag. Ho skriver også at ho "ikke an-

34

- Dra AP mot venstre; stanse privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor - Styrte Bondevik II; stanse angrepene på arbeidsmiljøloven - Ansvarliggjøre SV ved å hindre populistiske utspill og hindre at SV ble større enn AP; Valla var opptatt av at SV måtte

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

presses av AP på industripolitikken, men utdyper dessverre ikke hvilke konkrete stridsspørsmål det her var snakk om. Kristin Halvorsen forteller imidlertid i sin bok at SV ønska å heve rederiskatten opp til 28 prosent sjøl om ho var klar over at det kunne innebære tap av 100 000 maritime arbeidsplasser, så det kan kanskje tjene som eksempel. Valla legger vekt på at SV drar AP i riktig retning når det gjelder fordelings- og miljøspørsmål, mens Senterpartiet dreier AP i riktig retning når det gjaldt distriktspolitikk og EU-spørsmål. Valla forsvarer det nære samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO fordi ho mener det gir mest gjennomslagskraft for LOs krav i norsk politikk, men det skinner også gjennom at medaljen har sine baksider. Ho skriver for eksempel at når ho var pådriver for å få gjennom flertall i LO-kongressen til pensjonsreformen i 2005 hang det sammen med frykt for at de rødgrønne ikke ville vinne valget dersom det oppsto åpen strid mellom AP og LO og at den foreliggende reformen var bedre enn noe en ville få til med ei høyreregjering Valla forstår viktigheten av å redusere privat forbruk ("'Mer, mer, mer' har vært mantraet i lønnsforhandlinger i årevis. Hvorfor må det være slik? Hva med å dempe forbruket, og få tid i steden?" (s. 216)) samtidig som ho argumenterer sterkt for sosial utjevning ved å bedre lønns- og arbeidsvilkårene til de som har det tøffest og ved å øke sosialstøtten til de som faller utenfor arbeidslivet. Respekten for vanlige arbeidsfolk gjennomsyrer teksten, og ho kommer med krass kritikk av de i Arbeiderpartiet som ser ned på vanlige arbeidere og mener at høyere utdanning er det eneste saliggjørende. "Hvis folk er fornøyde, hvorfor er det da noen som skal si at det er finere å være professor enn stuepike? Utjevning og sosial likestilling må være arbeiderbevegelsens mål, ikke klassereiser." (s. 225) Vallas sterke engasjement for likelønn og


BOKOMTALE

kvinnepolitiske spørsmål – herunder kravet om heltid en rettighet, deltid en mulighet – var en av grunnene til at Helse- og sosialforbundet med sine 50 000 medlemmer meldte overgang fra YS til LO. Ho fordømmer konkurranseregimet som setter omsorgsoppgavene for pleietrengende mennesker ut på anbud.

konsekvent omtales som "Kristin" (noe jeg som leser syntes var ganske anmasende).

Boka innledes med den katastrofale valgkampen ved valget i 2005, en av flere passasjerer i boka som gjør direkte vondt å lese. I løpet av en valgkamp der hovedbudskapet syntes å være at de skulle samarbeide mest mulig lojalt med ArbeiderparDet er en fryd å lese om hvordan Gerdtiet blei partiet halvert fra seksten prosent Liv Valla og LO satte en stopper for den på meningsmålingene til åtte prosent ved rødgrønne regjeringas planer om å bryte valget og mista åtte stortingsrepresentanavtalen om å uthule sykelønnsordninga og ter. Gremmelsen toppes av historien om IA-avtalen. Men dette var da Halvorsen holdt et Gerd-Liv Valla legger foredrag på NUPI om nok også medvirkende til at Valla blei tvunget utenrikspolitikk der vekt på at venstresida SVs til å gå av i etterkant av ho slo fast at SV ville arYssen-saken kort tid seimå ha et klart klassep- beide for "et fruktbart og nere, ved at ho skaffa seg konstruktivt samarbeid erspektiv og mobilisere med USA", "vektlegge et mektige politiske fiender. Valla skriver naturlig nok kjernevelgerne i fag- historisk vennskap" og mye om denne oppriv"bevege oss fra puddel og miljøbevegelsen, til partner". Stikk i strid ende prosessen, og denne framstillinga er gander miljø og solidaritet med SVs partiprogram, ske ensidig. Derimot er som definerte USA som settes høyere enn vekst den største trusselen mot Valla dyktig til å forklare og skildre de politiske la ho "lini økonomi og privat verdensfreden, beveggrunnene til sine ja der jeg mener SV-linja forbruk. me n i ng s mot st and e re burde ligge" (s. 43) og blei forståelig og forholdsvis irritert og såra når Stein nøytralt. Dette er helt Ørnhøi i Fædrelandsvenmotsatt av Kristin Halvorsen, som i sin nen kritiserte henne for å føre en valgkamp bok viser en veldig varme og forståelse i for tett opp til Arbeiderpartiet. "Det blåser skildringa av sine medarbeideres personså det holder fra politiske motstandere, hun lige beveggrunner (det er direkte sårt å bør slippe å bruke tid og krefter på intern lese om når ho føler seg tvunget til å gi sin motstand." (s.44) Med denne valgkampen gamle venn Øystein Djupedal sparken som er egentlig løpet lagt for resten av historien kunnskapsminister), men gir inntrykk av om regjeringssamarbeidet. Som det står på å betrakte alle som er uenige med hennes side 47 i boka: Uansett oppslutning om og og SV-ledelsens politikk som kranglefanter i partiet veit alle at Kristin Halvorsen "aldri og/eller rett og slett litt dumme. vil si nei til regjeringssamarbeid så lenge det er rødgrønt flertall." Kristin Halvorsen: Gjennomslag (Cappelen 2012) Det er veldig betegnende for Halvorsens politiske tenkning når ho sier at ho i løpet Kristin Halvorsens bok er riktignok ført i av første tre ukene som finansminister fikk pennen av NRK-journalist Lilla Sølhusvik, utretta mer i norsk politikk enn ho hadde men det er helt klart Halvorsens personlige gjort gjennom 16 år som stortingspolitiker stemme som forteller. Dette understrekes og åtte år som partileder. Det er en ekstrem av at fortelleren fritt kan bevege seg inn og undervurdering både av det politiske arut av hodet og følelseslivet hennes, og at ho

beidet på Stortinget og av det arbeidet som gjøres med å dreie politikken som helhet mot høyre eller venstre ved kampen om det ideologiske hegemoniet. Denne holdninga er nok også bakgrunn for hennes utilslørte forakt mot venstresida i partiet som i følge Halvorsen "synes det er viktigere å blankpusse rene radikale meninger enn å oppnå resultater i regjering." (s. 80) I 2005 hadde fortsatt mange i SVs stortingsgruppe vett og mot nok til å være med på demonstrasjonen mot de norske F-16-flyene som skulle sendes til Afghanistan. Kristin Halvorsen syntes det var "til å grine av". De burde heller feire de store seierne SV hadde vunnet og aldeles ikke demonstrere mot "deres" utenriksminister som står på talerstolen i Stortinget og forsvarer en felles utenrikspolitikk. Bruken av ordet "deres" er interessant. Åslaug Haga skriver i sin bok at et regjeringssamarbeid alltid vil være et fornuftsekteskap, og at lojaliteten først og fremst må ligge mot eget parti. For Halvorsen er det åpenbart omvendt. "Når vi i SV brukte 'vi', mente vi oss i den rød-grønne regjeringen. Når Senterpartiets statsråder snaket om 'vi', snakket de om sitt eget parti," konstaterer Øystein Djupedal. Halvorsen legger flere steder stor vekt på viktigheten av å kommunisere SVs politiske gjennomslag heller enn å understreke SVs primære standpunkt fordi det vil skape nederlagsstemning og gjøre at partiet mister velgere. Store deler av boka handler om hennes stadige kamp for å disiplinere og forstumme interne kritikere i eget parti, en tilsynelatende vellykka kamp der triumfene har gått hånd i hånd med stadig lavere oppslutning på meningsmålingene. Det er ellers verdt å merke seg at Audun Lysbakken i sin tid var en av de argeste motstanderne til Halvorsen når ho ville gå med på å sende norske spesialsoldater til Kabul. "I ettertid innrømmer Lysbakken at han tok feil og hun hadde rett." (s. 158) SV hadde feira det som en stor seier da de i regjeringserklæringa fikk gjennomslag for

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

35


BOKOMTALE Det er veldig betegnende for Halvorsens politiske tenkning når ho sier at ho i løpet av første tre ukene som finansminister fikk utretta mer i norsk politikk enn ho hadde gjort gjennom 16 år som stortingspolitiker og åtte år som partileder.

at "Nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere seg på CO²-rensing." Men når Arbeiderpartiet seinere påpekte at det ikke er spesifisert når denne rensinga skal inntreffe og SV gikk med på at det kan driftes i fire år fra 2010 til 2014 uten rensing i påvente at dette, var det selvfølgelig rått maktspill fra Arbeiderpartiet men også patetisk av SV å godta å la seg overkjøre på et så prinsipielt viktig spørsmål. Både miljøvernministeren og Natur og Ungdoms nestleder gråt foran Stortinget. Den fullskala rensinga har seinere blitt ytterligere utsatt til 2020. Kristin Halvorsen irriterer seg alikevel mest over at "så få i eget parti og i miljøbevegelsen klarte å innse at Mongstad-prosjektet i realiteten var en SV-seier"! (s. 146) Halvorsen overbeviser likevel om at det var veldig heldig å ha en SV-leder som finansminister under finanskrisa. Der Høyre og Fremskrittspartiet bare ville gi bedriftene skattelettelser prioriterte regjeringa å føre en motkonjunkturpolitikk med statlige og kommunale investeringer til rassikring, vei og jernbane, gang og sykkelstier, offentlige bygg, lærlingeplasser og stipendiatstillinger. Det er også flott å lese om Halvorsens innsats for å legge mer vekt på praksis og mindre på akademisk teori i skolen – noe ho forresten også får skryt for av Gerd-Liv Valla. Det mest oppløftende i Gjennomslag er likevel kapitlene om barnehagereformen, der regjeringa med SV og Kristin Halvorsen i spissen lyktes med å kjempe igjennom full barnehagedekning over hele landet. Det er helt sikkert riktig når ho skriver at dette var den største velferdsreformen i Norge på flere tiår. Dette er den eneste saken der partiet stilte ultimatum for å fortsette i regjering, og den eneste saken der de har fått fullt gjennomslag – noe som kanskje kunne føre til litt strategisk nytenkning. Det er ellers skuffende å lese at SV og Senterpartiet nesten aldri allierer seg i opposisjon mot Arbeiderpartiet og at det personlige forholdet mellom Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg var

36

mye nærmere enn mellom Halvorsen og Åslaug Haga. Dette skyldes faktisk at Senterpartiet flere steder i boka får gode skussmål som et reindyrka klasseparti som i alle situasjoner prioriterte landsbruksoppgjøret og distriktspolitikken. Halvorsen beklager likevel at Haga blei pressa til å gå av på grunn av en mediastorm, både fordi ho ikke synes forseelsene var spesielt grove og fordi Haga hadde ambisjoner om å gjøre Olje- og energidepartementet til et miljødepartement, - stikk i strid med hennes etterfølger Ola Borten Moe. Åslaug Haga: Rødgrønn (Schibsted 2012) Åslaug Haga åpner med den oppløftende opplysningen at siden 1935, med unntak av perioden 2001-2005, har de nåværende regjeringspartiene utgjort et samla flertall på Stortinget, noe som tyder på at det er et godt politisk grunnlag for ei fortsatt rødgrønn regjering. Haga er en prinsipiell tenker. Ho framholder nyliberalismen som den største politiske trusselen mot den norske samfunnsmodellen, en trussel som manifesterte seg i Stoltenberg I og Bondevik II-regjeringa. Den norske modellen mener ho kjennetegnes av et velorganisert arbeids- og næringsliv, landsomfattende landbruk, fiskeri og industri, en sterk velferdsstat, økologisk bærekraft, tillit, likestilling og felleseie av naturressurser. Haga framhever viktigheten av offentlig eierskap til fossefallene, fisken i havet og olje- og gassfeltene og advarer sterkt mot Høyres og Fremskrittspartiets planer om å privatisere og selge ut folkets felles eiendom. "Bare dette punktet er grunn god nok for hele det rød-grønne prosjektet!" (s. 32) Åslaug Haga er veldig bevisst farene for en forsterka krise i verdensøkonomien og at denne også vil kunne ramme Norge. "Dagens ekstreme oljeinvesteringer, fri kreditt og boligvekst drevet av høy befolkningsvekst kan presse fram en norsk boligboble og gi avindustrialisering stimulert av et

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

skattesystem som fremmer gjeld og forbruk." (s. 194) Ho advarer mot at boligprisene har steget med godt over 300 prosent siden midt på 1990-tallet, den største prisveksten i Europa, og at brutto gjeldsnivå for norske husholdninger nå er 200 prosent av disponibel inntekt. Til sammenligning var den private gjeldsbelastninga i USA på rundt 140 prosent av disponibel inntekt da boligbobla sprakk der i 2008. Norske husholdninger har økt gjelda mer enn lønnsveksten hvert år siden midt på 1990-tallet. Haga mener at "vi har et regelverk og skatteordninger som i praksis bidrar til eiendomsspekulasjon og overdrevent låneopptak" og tar til orde for en gradvis fjerning av skattefradraget for lån og økning av eiendomsskatt på eiendom utenom egen bolig. Slik kan man få penger ut av et gjeldsdrevet eiendomssystem og over i produktiv virksomhet. Haga gjør seg en del interessante betraktninger om rollen til sentrum i et sentrums-venstresamarbeid. I Senterpartiet fantes det i forkant av regjeringsdannelsen en sterk skepsis til Arbeiderpartiet, som var entusiastiske tilhengere av EU og New Public Management og hadde vært med å felle sentrumsregjeringa fordi de nekta å gå med på å bygge forurensende gasskraftverk i Norge, men man mente at dette kunne balanseres i samarbeid med SV. Haga framhever sentrumsverdiene aktiv distriktspolitikk, klok forvaltning framfor vern, motstand mot EU-medlemskap, lokalt folkestyre, lokal forvaltning, folkekirke, frivillighet, forsvar av nynorsk, bygdekultur og vektlegging av heimevernet. Haga avslører at ho hadde forhåpninger om å få Kristelig folkeparti med i den rødgrønne alliansen på et seinere tidspunkt, og tar til orde for at de tre (eller kanskje to – ho er usikker på om Venstre lenger kan plasseres i sentrum) sentrumspartiene bør gå inn i et formalisert samarbeid, helst med sikte på partisammenslåing. Samtidig er ho klar på at i den nåværende situasjonen vil ikke et samla sentrum kunne samarbeide noen annen retning enn til venstre.


BOKOMTALE Haga er en prinsipiell tenker. Ho framholder nyliberalismen som den største politiske trusselen mot den norske samfunnsmodellen, en trussel som manifesterte seg i Stoltenberg I og Bondevik II-regjeringa... Haga framhever viktigheten av offentlig eierskap til fossefallene, fisken i havet og olje- og gassfeltene og advarer sterkt mot Høyres og Fremskrittspartiets planer om å privatisere og selge ut folkets felles eiendom. “Bare dette punktet er grunn god nok for hele det rød-grønne prosjektet!” (s. 32) Haga er opptatt av å bevare et differensiert norsk næringsliv og ikke legge alle eggene i oljekurven. Ho er svært kritisk til den rådende passive næringspolitikken, og siterer tidligere Orklasjef Jens P. Heyerdahl på at "Hadde olje og gass blitt funnet på norsk sokkel i dag, vil den etter all sannsynlighet blitt auksjonert bort til høystbydende, med den begrunnelse at det er viktig at vi holder oss markedsmessig nøytrale." (s. 204) Ho advarer sterkt mot det forkvakla synspunktet at vi lever i et postindustrielt kunnskapssamfunn, og viser til de store skillene mellom England, som har bygd ned industrien sin til fordel for finans- og servicesektoren, og Tyskland, som har beholdt en stor industriproduksjon, der England har blitt mye hardere ramma av finanskrisa enn Tyskland, som har klart å beholde lav arbeidsledighet og sågar øke eksporten. Fordi den norske kapitalen ofte viser seg som en kortsiktig og spekulativ eier mener Haga at deler av det norske oljefondet må øremerkes til langsiktige investeringer i norsk industri og infrastruktur, spesielt i forhold til fornybar energi der Norge har stort potensiale i forhold til havplattformbaserte vindmølleparker. En satsing på fornybar energiutvikling vil være en vinn-vinnpolitikk for regjeringspartiene der Arbeiderpartiet får industriarbeidsplasser, Senterpartiet får distriktsarbeidsplasser og SV får miljø. I begynnelsen vil dette kreve statlige subsidier og investeringer og støtte til forskning, men det er et marked vi veit vil komme til å vokse, og en sektor der Norge har mulighet til å bli verdensledende. Haga sier det vil være "uendelig kortsiktig" å ikke satse – sjøl om dette vil vekke motstand fra "teoretikerne i finansdepartementet med flotte embetseksamener". (Haga virker som ho virkelig hater Finansdepartementet – noe som til dels bekreftes av Kristin Halvorsen i Gjennomslag.). Haga har mye rettferdig harme på vegne av de fattige i Norge, og viser til reduksjonen i barnetrygda som den viktigste årsaken til den voksende barnefattigdom-

men i Norge. Hvis barnefamilier hadde mottatt like mye i barnetrygd på 2000-tallet som de gjorde på midten av nittitallet, ville det vært 10 000 færre barn under fattigdomsgrensa i dette landet. Haga er enig i at det skal være mer lønnsomt å jobbe enn å gå på trygd, og tar derfor til orde for å styrke lavtlønnsgruppenes lønninger og arbeidsforhold. Ho tar – i likhet med både Gerd-Liv Valla og Kristin Halvorsen – sterk avstand fra de som vil redusere trygdeytelser og sosialstønad i den tro at økt fattigdom vil presse flere ut i arbeidslivet. Ho er også svært bekymra for at det skal oppstå det ho kaller et C-lag av underbetalte, uorganiserte innvandrere i visse deler av arbeidslivet. Ho krever at regjeringa setter inn sterkere tiltak for å bekjempe den økte bruken av vikarbyråer og andre former for usikre, løse ansettelsesforhold. Haga omtaler den rødgrønne velferdspolitikken som "en suksess" og framhever full barnehagedekning og en kraftig styrking av kommuneøkonomien som noe de rødgrønne har grunn til å være fornøyd med. Ho konstaterer også fornøyd at antallet som jobber ufrivillig deltid er redusert med 30 000 siden de rødgrønne tok over regjeringskontorene. Under Bondevik II økte antallet med 25 000. Utenrikspolitisk finner vi ikke noen spesielt radikale utsagn, men det antydes at Norge etter "engasjementet" i Afghanistan er avslutta bør prioritere å delta i FNs fredsbevarende operasjoner heller enn USAs "koalisjoner av villige". Det er eller interessant at både Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla framhever rollen til Jan Davidsen i Fagforbundet som avgjørende for dannelsen av den rødgrønne alliansen. Råd å ta med på veien Gerd-Liv Valla legger vekt på at venstresida må ha et klart klasseperspektiv og mobilisere kjernevelgerne i fag- og miljøbevegelsen, der miljø og solidaritet settes høyere enn vekst i økonomi og privat

forbruk. Samt viktigheten av å kjøre fram store, konkrete reformer: eksempelvis i forhold til jernbane, fattigdomsbekjempelse, sosial dumping, bolig, tannhelse, studiefinansiering, yrkesfag og likelønn. Kristin Halvorsen minner om viktigheten av å kommunisere hva regjeringa faktisk har oppnådd av positive resultater, og av å markere de prinsipielle skillelinjene mellom venstre- og høyresida i politikken. Åslaug Haga slår fast at de rødgrønne ikke vil vinne valget på "nye personer eller fiksfakserier" men at det trengs ny vitalitet om det politiske prosjektet. Ho understreker også viktigheten av at Arbeiderpartiet gir SP og SV større gjennomslag på sine kjerneområder, henholdsvis distrikt/ landbruk og skole/miljø. Haga mener regjeringa bør gå til valg på å føre en aktiv næringspolitikk for å utvikle norsk industri, fiskeri og landbruk, en bestemt vilje til å redusere de økonomiske forskjellene med spesiell vekt på å bedre livsvilkårene til de dårligst stilte, og satse på forebygging og frivillig sektor. Av enkeltsaker legger ho aller størst vekt på viktigheten av å satse offensivt på å produsere mer fornybar energi i Norge. Å oppfordre regjeringa til å føre en mer tydelig venstrepolitikk kan kanskje synes merkelig all den tid det ikke er Rødt og NKP, men Høyre og Fremskrittspartiet som stjeler stemmene deres. Men det er langtifra noen utbredte folkelige krav om privatisering, skattelettelser og nedbygging av velferdsstaten som gjør at regjeringa taper oppslutning, det er heller på grunn av regjeringsslitasje og manglende rødgrønn entusiasme. Om de rødgrønne klarer å vise at de tar landet i riktig retning ved å forbedre livsvilkårene for vanlige folk og at de har et offensivt prosjekt for fortsatte radikale velferdsreformer kan de fortsatt godt håpe på fire nye år i regjeringskontorene.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

37


Sosialismens og kommunismens

Incentiver og innovasjon Nyliberale slagord som TINA («There Is No Alternative») og «End of History» dominerer i ikke bare den offentlige retorikken, men langt på vei mentaliteten selv i sosialistiske partier. Situasjonens historiske bakteppe er særlig to forhold: 1) overgrep og maktmisbruk i «realsosialismen» som ubønnhørlig ga sosialismebegrepet et antidemokratisk innhold, og 2) dette systemets sammenbrudd, som knuste illusjonene om levedyktigheten til en planøkonomi av denne typen. Dette er ikke «borgerlige tilsløringer», men sannheter vi må forsone oss med. En moderne sosialistisk bevegelse må derfor parallelt med dette diskutere: 1) sosialismens politiske former, som må nytenkes slik at fortidens overgrep ikke kan gjenta seg, og 2) det sosialistiske økonomiske systemet, som må nytenkes slik at fortidens kollaps og ineffektiviteter ikke fordømmer oss på nytt. Dette nummeret er ment som et innspill bare til dette siste punktet. I forkant av sammenbruddet hadde neoliberale økonomer lenge proklamert at sosialismen nødvendigvis har et kalkuleringsproblem som gjør at den ikke kan være økonomisk levedyktig. Kort sagt hevdet de at dersom produksjonsmidlene eies offentlig og den kapitalistiske prismekanismen elimineres, kan ikke nye produksjonsmidler få «rasjonelle» priser. Hvor enn problematisk påstanden kanskje viser seg å være, eksponerer den et behov for grundig tenkning rundt sosialismens økonomi. Hvordan løse spørsmål om prissetting, produktivitet og incentiver til innovasjon? Om vi ønsker et minstemål av legitimitet må dette diskuteres. Det er mange år siden slike spørsmål ble tatt alvorlig i Norge, en mangel vi her forsøker å bøte på. Vi ønsker å vise at spørsmålet vi reiser ikke bare har blitt diskutert tidligere, men at debattene har materialisert seg i konkrete forlag som både er dristige og interessante. Vår oppfatning er at de også må bli troverdige – dette er også bevegelsens store oppdrag framover. Oscar Dybedahl

38

Av Regi Th. Enerstvedt

Engels sa en gang at de menneskene som i «produksjon» (anførselstegn her, fordi denne framtiden skal bygge det nye sosialistiske og produksjonen kan være helt immateriell, «upkommunistiske samfunnet ville gi blaffen i roduktiv», dreie seg om investeringer i verdihvordan vi mente de skulle gjøre det. De ville papirer av forskjellig type, slik vi har sett i den finne sin egen vei. Å holde det i minnet, er vik- siste tiden). Det er muligheten til profitt som tig. Når vi overskrider kapitalismen, trenger vi bestemmer hvor kapitalen beveger seg. Hvis vi ikke vite bestemt hva som blir et nytt trinn i avskaffer den kapitalistiske profitten, hva blir utviklingen. På den annen side har vi ofte – og da grunnlaget for fordelingen av økonomiske bør vel også ha – noen ideer om hva vi vil sette midler? Profitt er privat tilegnelse av den samistedenfor. Det siste kan også være nyttig for funnsmessige merverdien. Men hvordan skal dem som kommer etter oss, gi dem et bedre denne merverdien forvaltes, fordeles? Svaret grunnlag. F. eks. bør vi lære både av de posi- her er at det er behovene som skal bestemme tive og negative erfaringene fra alle land som hvor et overskudd går (av penger, hvis penger har prøvd å bryte med kapitalismen (Sovje- fremdeles er sirkulasjonsmiddel og et betaltunionen, Kina, DDR, Cuba, Venezuela m.fl.). ingsmiddel). Men hvordan konstaterer vi Denne arven må føres videre til de neste gen- hvilke behov som finnes? En løsning kunne erasjonene. Likevel tror jeg det er begrenset være en teknologi som enkelt viser det. Denne hva vi kan lære fra disse landene. Den kapital- teknologien har vi allerede i dag, enhver vares istiske utviklingen har både kjøp og salg, kan for“Menneskets skapskapt problemer og mufølges fra produksjon til ligheter disse landene ikke jfr. helt enende virksomhet ville konumpsjon, hadde. kelt strekkoden. I virkekunne føre til store ligheten er ikke det noen Den grunnleggende oppfordi det bare nye oppfinnelser. Men løsning, gaven er å avskaffe de kapikonstaterer hva som er talistiske eiendomsforholdingen av dem ville ha øyeblikkets behov, og ut ene. Hvilke eiendomsforhold fra det vil det aldri kunne blitt tatt i bruk” som skal erstatte disse, må produseres noe nytt. kontinuerlig diskuteres. Menneskets skapende Her har vi noen erfaringer virksomhet ville kunne om hva som funker og hva som ikke funker. føre til store nye oppfinnelser. Men ingen av I noen tilfeller funker kooperative-, samvirke- dem ville ha blitt tatt i bruk – som biler, fly, former bedre enn statseiendom. Antakelig vil datamaskiner). Dette problemet kan altså ikke også små private (ikke-kapitalistiske) bedrifter løses verken matematisk eller teknologisk. virke godt. I overskuelig framtid vil vi ha et ikke-kapitalistisk sosialistisk marked hvor behov Så har vi tankegangen om at det var manglende dekkes, skapes. Behovene er ikke gitt en gang incentiver (beveggrunner, tilskyndelser, sporfor alltid. De dannes uavlatelig av virksom- er) for det enkelte individ som gjorde at de hetsprosessen og tar mange og uforutsigbare «sosialistiske» land ikke maktet å konkurrere retninger. med kapitalismen – umuligheten av å bli rik gjennom eget arbeid, egen innsats og initiativ. Når vi avskaffer den kapitalistiske akkumulas- Det er bare delvis riktig. Problemet var imijonen, oppstår et problem. Dette er nemlig den dlertid ikke først og fremst at oppfinnelser ikke prosessen hvor kapital allokeres, fordeles til ny ble gjort, men jfr. foran, at det nettopp ikke var

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


uløste problem

fungerende mekanismer for at de skulle bli tatt i bruk. Dessuten: Det er tvilsomt at det eneste motivet for å være skapende, er ønsket om å bli rik. De aller fleste mennesker i de kapitalistiske samfunn er skapende uten noe ønske om å bli rik, det viktigste for dem er nettopp å være skapende. I et sosialistisk samfunn vil dette motivet bli enda mye sterkere. Ofte hører vi at mennesket må eie (altså produksjonsmidlene) for å være skapende. Dette er selvfølgelig rent sludder, alle data taler mot det: I de fleste høyt utviklede kapitalistiske land er 90 prosent av befolkningen ikke-eiende av produksjonsmidler. Og om det var sant, blir det enda verre for kapitalismens propagandist: Det er i sosialismen/kommunismen alle blir eiende. Det virkelig problematiske spørsmålet for sosialismen og kommunismen Er spørsmålet om demokratiet. Likevel ikke på den måten det vanligvis blir framstilt: «De sosialististiske land var udemokratiske.» I virkeligheten er det omvendt: Udemokratiske stater er ikke sosialistiske. Hvorfor de statene som prøvde å bryte med kapitalismen var lite demokratiske, er imidlertid et komplisert spørsmål. Den moraliserende kritikken fra venstresiden i Vest-Europa er verd lite. Når jeg tenker på den objektive situasjonen i det landet jeg kjenner best til – DDR -, så er det heller forbløffende hvor mye de fikk til der. Poenget er at vi i dag må innse at det ikke er mulig å bygge opp et sosialistisk, for ikke å snakke om kommunistisk, samfunn med en fiendtlig omverden. Altså: De som hevdet at sosialisme i ett land er umulig, hadde rett. Det er ikke det samme som å klandre dem som prøvde på det. Like latterlig som å fordømme den franske revolusjon fordi dens resultat var Napoleon, like latterlig er det å fordømme Oktoberrevolusjonen i Russland fordi den førte til Stalin. Likevel: Fører det å erkjenne at det er umulig å bygge sosialismen i ett land, at en strid for sosialisme i Norge bare er tomt snakk, et

munnsvær, en flukt fra virkelighetens verden? På ingen måte. Mer enn noensinne ser vi i dag at når arbeiderbevegelsens partier går bort fra målet om et nytt sosialistisk og kommunistisk samfunn, da blir de bare administratorer av en sosialliberal kapitalisme, slik som de tidligere sosialdemokratiske partiene, f.eks. AP i Norge. De blir ikke bare motstandere av revolusjonære endringer, de forlater også sitt eget sosialdemokratiske grunnlag.

gamle skillelinjer og gjenreise den nasjonaldemokratiske kampen. Det betyr også for alvor å ta opp kampen om det ideologiske hegemoni i samfunnet. Hvordan gå fram for å overta ledelsen i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen?

Nytenkningen må bestå i å gjenreise ikke bare kommunistenes arv, men også sosialdemokratenes, siden sosialdemokratiet ikke lenger er sosialdemokratisk, men sosialliberGjenreisingen av vår særegne nasjonale arv alistisk. Forholdet mellom evolusjon (sosialer første etappe i frigjøringsprosessen demokrati) og revolusjon (kommunisme) må Den nye situasjonen krever nytenkning hos de gjennomtenkes på nytt. Lærdommen er at disse revolusjonære krefter også. For hvis sosialisme forutsetter og betinger hverandre. Ikke først i ett land - selv i et land med 1 milliard inn- revolusjon, så sosialisme, ikke først evolusjon, byggere, som Kina, ikke så sosialisme: Utvideer mulig, må den revoluslsensen av demokratiet er “En ny politikk må jonære strategien endres. også deler av, kimer til, de derfor bryte med gamle nye sosialistiske forhold. Hvis sosialismen/komJeg skal gi et eksempel på skillelinjer og gjenreise en fruktbar tenkemåte. munismen ikke står på dagsordenen, må de steg Jan Selmer Methi drøfter den nasjonal-demoksom fører fram til et nytt i Sosialistisk framtid nr. ratiske kampen.“ trinn i utviklingen stå 3. 2009 under tittelen i sentrum for kampen. «Deltakelse – skatt – Hva er det som kan binde dagens strid til det demokrati» helt konkret hvordan flere mennye? Hvis det er riktig at det ikke kan eksis- nesker kan trekkes inn i beslutningsprosessen tere sosialistiske forhold mellom menneskene også i det kapitalistiske samfunnet. Han tar uten demokrati, hvis kapitalismen bare kan utgangspunkt i følgende: skape et begrenset demokrati, og i dag truer 1) Det representative demokrati er i ferd med å selv dette begrensede demokratiet, så er for- utspille sin rolle i sin nåværende form. svaret og kampen for utvidelse av demokratiet 2) Økt fremmedgjøring i forhold til de resden striden som i dag vil avgjøre om det neste sursene (merarbeid) du, jeg og forskjellige artrinn blir et autoritært reaksjonært diktatur el- beidsplasser leverer fra seg til fellesskapet. (S. ler en nasjonal-demokratisk fornyelse av sam- 16). funnet. Og et utvidet demokrati er mulig også i en omverden med innskrenkede demokra- Et eksempel på hvordan Methi stiller probtier («demokrati i ett land?»). Dette blir derfor lemet: også kampen for det nasjonale. Vår særegne Kan man tenke seg en modell der du og jeg nasjonale arv er det ikke-voldelige demok- avgjør hva vår skatt skal brukes til? Kan vi tenke ratiske som både de nåværende høyre (Høyre, oss en ordning der alle når de leverer selvangiFrP) og venstrekrefter (AP og SV) svekker og velsen samtidig fikk anledning til å fordele den ødelegger. En ny politikk må derfor bryte med skatten de betaler inn til ulike formål og tiltak

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

39


Foto: Flickr Creative Commons / Harald Groven.

som de mener de selv og fellesskapet trenger? Hva ville vi oppnå med en slik modell? (S. 18). En slik modell er ikke prøvd ut, men Methi antyder hvordan vi kan forestille oss hva slags endringsprosess det kunne føre til. Her skal bare nevne de to første av åtte punkter:

skal produseres eller ikke produseres. Å stille dette spørsmålet til diskusjon i den offentlige debatten, og også å si at sosialister og kommunister ikke har klart å svare på dette, er virkelig å ta kampen opp om ledelse og hegemoni i samfunnets idéutvikling. Er det en svakhet å si at sosialister og kommunister ikke har klart 1) Mitt forhold til å betale skatt vil bli an- å løse dette problemet? Tvert imot: Gjennom nerledes. Jeg vil til enhver tid kunne svare på en åpen diskusjon her, vil det nettopp vise seg, spørsmålet om hva skatavsløres, at kapitalens forten jeg betaler inn går til. “Fagbevegelsen må bli svarere ikke har dette probSannsynligvis også hva lemet – fordi de ikke er for mindre partipolitisk demokratiet, men for at naboens og mange andres skatt går til. Jeg vil et mindretall i kraft av sin men mer politisk og med andre ord ikke være eiendomsrett skal ha stykulturell” fremmedgjort i forhold til ringsretten. Derfor vil de mitt eget merarbeid. av all kraft forsøke å hindre en slik diskusjon. Hvis den imidlertid går sam2) Jeg vil også vite at det merarbeid jeg bidrar men med konkrete forslag til demokratisering med til fellesskapet har betydning og at jeg di- i Methis ånd, vil det bli vanskelig å stanse en rekte er med på å bestemme over fordelingen slik meningsutveksling. Settes en slik materiav ressursene. Jeg ville bli tvunget til å ta ans- ell og ideell prosess i gang, vil også dette funvar ikke bare moralsk, men også økonomisk. damentale spørsmålet – hvem skal bestemme (S. 18). hvilke ideer som skal settes ut i livet - løses. Realisme og dristighet kreves av frigjøringsbevegelsen

Fagbevegelsen må bli mindre partipolitisk men mer politisk og kulturell

Spørsmålet i min artikkel er ikke om dette er den rette veien å gå. Min påstand er bare at Jan Selmer Methi tenker på den rette måten. Den som forbinder dagens strid med det neste trinn i utviklingen, realisme med dristighet. Faktisk bidrar denne måten å tenke på til løsningen av det som er sosialismens og kommunismens store problem: Hvordan skal det samfunnsmessige overskudd («merverdien») fordeles på alle de skapende individualiters ideer, initiativer, ønsker og planer for å sette i gang nye virksomheter? Hvordan skal dette bestemmes, besluttes, avgjøres? Vi kan ikke ha folkeavstemning om hvert nytt produkt som

Med ett unntak skal jeg ikke i denne artikkelen selv bidra til konkrete forslag. Unntaket er følgende: Mens kreftene for et begrenset demokrati har en rekke fellesskap- og kulturorganisasjoner, som Lions, Kiwanis, Odd Fellow, Rotary, Frimurerordenen m.fl., spiller ikke lenger arbeiderbevelsens organisjoner den samme rollen. Fagbevegelsen er primært blitt en organisasjon for økonomiske interesser spesielt, for arbeidslivet generelt (og bra er det!), men den er til dels byråkratisert, og ikke lenger en aktiv massekulturorganisasjon. Jeg kan ikke se for meg en demokratiseringsprosess i Norge uten at dette endres. Båndene til det

40

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

sosialliberale Ap må en gang for alle hogges av og fagbevegelsen bli mindre partipolitisk, men mer politisk og kulturell. Fagbevegelsen skal være for alle uansett partipreferanser, men politisk for fred, demokrati og velferd. Målet: Samfunnet hvor mennesket frigjør seg selv Helt til slutt: Med utgangspunkt i Marx, har vi hatt mottoet «yte etter evne, få etter ytelse» for sosialismen som det første trinn i det nye samfunnet, og «yte etter evne, få etter behov» for det neste trinn, kommunismen. Disse slagordene må også gjennomtenkes på nytt. For det første er det kimer i det bestående samfunn som allerede foregriper det nye i det norske samfunnet. En god del mennesker yter allerede nå etter evne, men får etter behov (syke, skadde). Familien er på ingen måte en kommunistisk institusjon, den er familien i kapitalismen. Likevel finnes i familien også kimer til det kommunistiske prinsippet yte etter evne, få etter behov (ellers kan ikke barn vokse opp i samfunnet vårt). Men også når det gjelder kommunismens motto har sosialister og kommunister på ingen måte løst problemet. Det er akkurat det samme som stilt foran: Behovene er ikke uforandrerlige, statiske. I det frigjørende samfunnet skal vi dekke et behov kapitalismen aldri klarte, og aldri klarer, å dekke: Sunn, deilig mat i magen til alle på vår jord. I virksomhetsprosessen skapes imidlertid kontinuerlig nye behov. Det er vanskelig å se at det alltid vil være samsvar mellom de virkelige behov og muligheten til å dekke dem i en befolkning. Hvordan skal det bestemmes hvem som blir den første kommunistiske turist til Mars?


Er menneskets natur en hindring for sosialisme? Av John Molyneux

“Sosialisme er en god idé, men det vil ikke fungere i praksis. Du kan ikke forandre menneskets natur!” Dette er et av de vanligste argumentene man møter når man diskuterer mulighetene for sosialisme. Det er det første du hører på jobben, i kantina eller på puben. Det er et argument som mange politikere og intellektuelle bruker.

grammert feil i den menneskelige naturen er en bekvem forklaring på all ondskapen i verden – som rasisme og sexisme. Feilen i menneskets natur gjør virkelig likhet og samarbeid mellom mennesker umulig. Særlige politiske spørsmål som den russiske revolusjonens nederlag og stalinistdiktaturets seier, sosialismens tilsynelatende falitt i Øst-Europa og Kina forklares med menneskets natur.

Det er også et argument som blir godtatt av mange mennesker som gjerne vil ha et bedre Disse ideene virker som om de bekreftes av alle samfunn men som ikke helt tror at det er menneskers erfaringer i hverdagen. Hvem har mulig. Argumentet godtas til og med av mange tross alt ikke sett enkelte menneskers kyniske som anser seg som sosialister, mange Arbei- kamp for forfremmelser, hvem har ikke blitt derparti- og SV-medlemmer, for ikke å sn- sveket av en venn eller blitt fortvilet av anakke om deltakerne i den nye antikapitalistiske dres apati eller egoisme? Disse erfaringene har bevegelsen. Rebidratt til å heve arguSelv når regjeringer planlegger mentet om menneskets sultatet er at man utvanner natur opp til et nivå som de mest aggressive imperialsosialismebekalles “sunt folkevett”. På istiske kriger vet de at de må tross av dette vil vi vise at grepet til å bety å justere på det er fullstendig "selge" dem ved å tillegge krig- argumentet nåværende sysgalt. temet framfor føringen et humanitært motiv. å gå inn for å natur USA gikk inn i Vietnam for å Menneskets forandre det forandrer seg grunnleggende. "redde demokratiet". Hvorfor sier folk at menArgumentet om neskets natur gjør at somenneskets nasialismen er umulig? De tur er virkningssier at det finnes et sett med kjennetegn, oppfullt for de som er motstandere av sosialisme. førselsmønstre og grunnleggende holdninger Det er kort, konsist og til poenget – et kjapt som er felles for nær sagt alle mennesker og at svar som ikke virker som om det betinger vi- disse kjennetegnene ikke kan kombineres med dere gjennomtenkning. Argumentet er knyttet gjennomføringen av et klasseløst samfunn batil mange andre gjengse ideer, for eksempel: sert på kollektivt eierskap og kontroll. “Det vil bestandig være noen på toppen av samfunnet”, “Mennesker er grunnleggende Det argumenteres særlig for at flertallet av egoistiske”, “Noen vil alltid ønske å ha mer enn mennesker er uhelbredelig grådige og ambandre”, “Revolusjoner ender alltid i tyranni”. isiøse slik at de bestandig vil ønske seg mer enn Argumentet hviler på den tradisjonelle kristne sin rettferdige andel av de materielle godene og ideen om arvesynden: at alle mennesker opp vil ønske å dominere andre. gjennom generasjonene har måttet bøte for Adam og Evas synd i Edens Hage. Forestill- Men enhver gjennomgang av hvordan meningen om at det finnes en eller annen innpro- nesker oppfører seg selv i dagens samfunn

vil vise at dette er galt. Selvfølgelig finnes det massevis av negative eksempler på grådighet og ambisjoner – se bare på Fremskrittspartiet, Kjell Inge Røkke eller den typen politiker som vinner amerikanske presidentvalg. Men det finnes samtidig like mange eksempler på selvoppofrelse, mot og omsorg. Mennesker risikerer sine egne liv for å redde andre i dødsulykker, som Slipner-forliset eller Åsta-ulykken, Nelson Mandela satt fengslet i 27 år for en sak han trodde på, studenter og arbeidere sto sammen på Den Himmelske Freds Plass i Kina i 1989 da stridsvogner angrep dem. Det finnes nok av eksempler fra hverdagen også: foreldre som bruker livet sitt til å ta vare på barn med store handikapp, arbeidere som velger elendig betalte jobber i helsesektoren framfor bedre betalte jobber i deler av privat sektor, gavmildheten som ofte er framtredende når folk gir til TV-aksjoner og andre former for veldedighet. Når det gjelder saker som helsevesenet, hjemløse, pensjoner og hjelp til de fattige, er opinionen generelt positiv til å bidra. Selv i Willochs, Reagans og Thatchers egoistiske jappetid på 1980-tallet viste ofte meningsmålinger store flertall for fellesskapstanker som for eksempel mer penger til helse og pensjoner. Selv når regjeringer planlegger de mest aggressive imperialistiske kriger vet de at de må “selge” dem ved å tillegge krigføringen et humanitært motiv. USA gikk inn i Vietnam for å “redde demokratiet”. Å beskytte kosovo-albanere fra “etnisk rensing” var NATOs offisielle begrunnelse for å gå til krig mot Serbia. IMF, Verdensbanken og WTO må i dag rettferdiggjøre sin egen eksistens med programmer som offisielt dreier seg om “fattigdomsbekjempelse” og “gjeldslette”. De møter så stor motstand mot måten de forsøker å gjøre hele

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

41


verden til en stadig mer integrert arena for de rikeste selskapenes investeringer. I praksis virker strukturtilpasningsprogrammene og handelsavtalene selvfølgelig ikke fattigdomsbekjempende i det hele tatt.

Det spiller en rolle hvordan det aktuelle spørsmålet fortoner seg sett i forhold til oppfattelsene man har fått tillært gjennom oppveksten og det som har formet vedkommendes liv. Kort fortalt: Mennesker forandrer seg når omstendighetene rundt dem, levevilkårene og erfaringsgrunnlaget deres forandrer seg.

Disse eksemplene er ikke brukt for å bevise at menneskets natur er naturlig uegoistisk. Men de viser at det er absurd å hevde at mennesker Historien viser at dette er enda mer riktig for er uhelbredelig grådige. Dette er særlig tilfelle samfunn og sosiale klasser. Ta eksemplet med når man har i mente at dette er måten men- den russiske revolusjonen. Dette skal i følge nesker oppfører seg på i et kapitalistisk sam- enkelte være beviset på menneskenaturens funn, et samfunn som ved en hver anledning uforanderlighet. I realiteten viser eksemplet gjør det enklest det motsatte. mulig å være gråEksemplene illustrerer den mas- I århundrer led den dig, usolidarisk og oppfordrer til russiske befolkninsive rollen som kultur spiller i en konkurransegen under tsarens formingen av mennesker – det diktatur. Russland mentalitet. var et land preget av som er sosialt tillært framfor I motsetning uvitenhet og overtro, genetisk betinget. De viser også et land hvor ekstremt til å betrakte mennesket som ideer om i hvilken grad kultur forandrer bakvendte grunnleggende kvinner og en rabiat seg i takt med skiftende magodt eller ondt, antisemittisme hadde er et menneske fotfeste. For en overterielle omstendigheter. faktisk grådig fladisk observatør eller gavmild, kunne det sikkert modig eller feig, virke som om det frampå eller tilbakeholden. Det finnes individ- var noe rotfestet i den russiske befolkningens er som ville gitt alt for familien sin, men som natur som gjorde at disse ideene var dominerikke løfter en finger for naboen. Andre gir mye ende. til veldedighet, men gir blaffen i ungene sine. Noen mennesker har uendelig sympati for dyr, I 1905 og 1917 reiste disse samme menneskene mens de ikke synes særlig om andre mennesk- seg i opprør mot tsarismen. De streiket, er, andre folk har det motsatt. demonstrerte, slåss og tok over makta – de gjennomførte den mest fantastiske revolusDet hele kommer an på omstendighetene. Det jonen i menneskets historie. spiller en rolle om mennesker føler seg sårbare eller om de føler seg sterke og fulle av selvtillit. Denne revolusjonen søkte å snu verden på

42

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

hodet: den tok kontroll over fabrikkene, ga jorda til småbøndene og trakk Russland ut av den imperialistiske krigen. Den ga nasjonale minoriteter retten til selvbestemmelse, lovbestemte full likestilling, valgte en jøde (Leon Trotski) til president for det sentrale arbeiderrådet og gjorde ham til leder for de revolusjonære militærstyrkene. Til vår observatør nevnt ovenfor ville det nå sikkert se ut som om det lå i den russiske befolkningens natur å inneha et glødende revolusjonært engasjement. På 1920- og 1930-tallet ble revolusjonen bekjempet av det stalinistiske byråkratiet som knuste arbeiderne og småbøndene og fordømte millioner av mennesker til sult og millioner til døden i sibirske arbeidsleirer. Vår kjenner av den russiske “folkesjela” ville kanskje sett dette som en bekreftelse på den iboende russiske trangen til å la seg diktere av tyranner. I realiteten var det sånn at den russiske befolkningens “natur” – de kollektive oppfatningene, den sosiale psykologien og oppførselsmønstrene (som i alle tilfelle varierte ut fra hvilken klasse man tilhørte) – gjennomgikk massive forandringer i skiftende materielle omstendigheter. Tsarens langvarige styre med den følgende underdanige holdningen blant befolkningen hadde grunnlaget i den russiske økonomiens ekstreme bakvendthet. Tsarens fall og oppsvinget av revolusjonær entusiasme hadde sine røtter i måten kapitalismen utviklet seg på i Russland, med en svak kapitalistklasse som ble møtt av en sterk arbeiderklasse med evnen til å samle massene av småbønder bak seg. Revolusjonens kollaps og stalinismens fødsel ga opphav til en ny runde med apati, oppgit-


Det var den greske filosofen Aristoteles som først betegnet mennesket som et “sosialt dyr” og mennesker har faktisk bestandig levd i grupper – aldri som isolerte individer.

thet og underdanighet. Dette var resultatet av revolusjonens isolasjon i og med at den ikke spredde seg utenfor Russland og det som i praksis var arbeiderklassens destruksjon i den forferdelige borgerkrigen i 1918-1921. Skiftende omstendigheter ga skiftende “natur”. Disse 20 årene av russisk historie viser noe som bare blir enda mer tydelig hvis man ser på verdenshistorien i sin helhet. Måter å oppføre seg på som blir ansett som evige og naturlige i ett samfunn i en gitt tidsperiode, blir oppfattet som fullstendig unaturlige i andre samfunn i andre tidsperioder. Det store flertallet mennesker i England anså slaveri for mennesker med svart hud som naturlig i det 17. århundret. Det ble hevdet at slaveri oppsto som følge av svarte menneskers naturlige underlegne natur. Mot slutten av det 19. århundret hadde imidlertid synet på slaveriet forandret seg: i England ble det ansett som en forbrytelse mot menneskets natur. I USA eksisterte disse to synene på slaveri samtidig, i nordstatene dominerte synet at svarte og hvite hadde felles rettigheter, i sørstatene at slaveri lå i svarte menneskers natur. For den amerikanske urbefolkningen (“indianerne”) var privat eierskap av jord “unaturlig”. For en 1700-talls landeier var det den mest selvfølgelige menneskeretten. I antikkens Hellas ble homofili ansett for å være den høyeste formen for kjærlighet, i viktoriatidens England var det den laveste. For tradisjonelt praktiserende hinduer har arrangerte ekteskap vært normen i århundrer, for de fleste mennesker i vesten virker det “unaturlig”. Med forandringer i de sosiale omstendighetene forandres “menneskets natur”. Disse eksemplene kunne vært mange flere. De viser alle den enorme fleksibiliteten som menneskets oppfatninger, moral og oppførsel innehar. Eksemplene illustrerer den massive rollen som kultur spiller i formingen av mennesker – det som er sosialt tillært framfor genetisk betinget. De viser også i hvilken grad kultur forandrer seg i takt med skiftende materielle omstendigheter. Hva er menneskets natur? Mennesker forandrer seg med omstendighetene. Men betyr dette at mennesket ikke har en natur i det hele tatt? Noen sosialister har vært fristet til å påstå dette som en enkel måte å behandle det antisosialistiske argumentet på. Men det finnes alvorlige problemer innebygd

i en argumentasjon som fullstendig motsetter seg ideen om en menneskelig natur. For det første kan det føre til et menneskesyn som anser mennesker som fullstendig manipulerbare. Det kan ut fra dette synet argumenteres for at et totalitært regime som kontrollerer media og barneoppdragelsen kunne formet menneskene som det ville og på denne måten eliminere enhver fare for opprør. Men det finnes mye bevis for at dette ikke er tilfelle. Verken Hitler i Tyskland eller Stalin i Sovjet – de to verste diktaturene i historien – klarte makthaverne å undertrykke all motstand eller alle opposisjonelle ideer. Til og med i konsentrasjonsleirene fantes det mennesker som slo tilbake. Det er bestandig en grense for hvor langt en stat kan gå i å hjernevaske mennesker. Grensa går når statens undertrykking kommer i konflikt med innbyggernes naturlige grunnleggende behov. For det andre er det å hevde at en menneskelig natur ikke eksisterer, å hevde at det ikke finnes kjennetegn som er felles for mennesker og dermed skiller dem fra andre vesener. Dette er åpenbart ikke tilfelle. Hvis det var riktig ville det ikke være mulig å snakke om en menneskelig historie i det hele tatt. Hva kan vi så si om menneskets natur? Vi må ta utgangspunkt i biologi. Det er åpenbart at mennesker er et særegent biologisk vesen med en spesifikk menneskelig genetisk kode. Denne genetiske koden avgjør et menneskelig vesens fysiske struktur. I siste instans er denne biologiske naturen heller ikke bestemt en gang for alle. Men evolusjonens timeplan er ekstremt langsom og utvikler seg på en helt annen måte enn den historiske utviklingen. Mennesker i dag er ikke vesentlig annerledes enn mennesker for 10 000 eller til og med 20 000 år siden. I vår sammenheng – spørsmålet om muligheten for sosialisme – kan vi betrakte menneskets fysiske natur som konstant. Vår fysiske natur gir oss mennesker visse felles behov som må møtes, samt felles fysiske forutsetninger til å møte disse behovene. De mest grunnleggende og udiskutable av disse behovene er luft, mat og vann, etterfulgt av behov for klær, husly og varme. Vi har behov for søvn, en form for kontinuerlig oppsyn

over flere år – siden mennesker i motsetning til andre dyr bruker flere år på å opparbeide seg selv den minste mulighet til å ta vare på seg selv – sex for å føre arten videre og så videre. Forutsetningene for å møte behovene inkluderer de fem sansene våre, en stor hjerne, evnen til å gå oppreist, hender som gir oss muligheten til å utføre presise operasjoner, stemmebånd som muliggjør samtale og så videre. Det kan kanskje innvendes at ikke alle mennesker innehar alle disse evnene – noen er født blinde, døve eller er uføre på andre måter – men dette er bare unntak. Behovene og forutsetningene for å møte dem som vi har gjennomgått over har vært felles for alle mennesker til alle tider de siste 20 000-30 000 årene. De utgjør de grunnleggende byggesteinene for menneskets natur. Det er imidlertid hvordan mennesker tar i bruk de fysiske forutsetningene sine som gjør mennesker annerledes enn alle andre arter. Mennesker møter behovene sine gjennom å samarbeide for å produsere det man trenger til videre eksistens. Selvfølgelig er det sånn at dyr på en måte arbeider de også: ekorn sanker nøtter, løver jakter, bevere bygger demninger, fugler lager rede, noen aper bruker kjepper som verktøy og så videre. Menneskelig arbeid, derimot, utviklet seg gradvis til å bli noe kvalitativt mer avansert enn dette. Den bevisste og systematiske produksjonen av verktøy – kjent som produktivkrefter – økte arbeidskraftens produksjonskapasitet enormt. Mens dyrs arbeid forblir i hovedsak instinktiv og dermed gjentar seg gjennom generasjoner, er menneskelig arbeid tillært og videreutvikler seg – først meget sakte, deretter i et stadig høyere tempo. Dyrs arbeid etterlater miljøet rundt i stor grad urørt eller påvirker det marginalt, menneskelig arbeid forandrer miljøet stadig mer. Arbeidets sosiale karakter er også av avgjørende betydning. Det var den greske filosofen Aristoteles som først betegnet mennesket som et “sosialt dyr” og mennesker har faktisk bestandig levd i grupper – aldri som isolerte individer. På samme måten har arbeidet vårt, fra de tidligste tider, alltid vært sosialt og gjennomført ved samarbeid. Steinalderfolk som jaktet på storvilt gjorde det kollektivt som en vandrende gruppe. Med all sannsynlighet var det dette samarbei-

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

43


Når mennesker former miljøet rundt seg, former de samtidig seg selv og relasjonene til andre. Idet de arbeider for å dekke de grunnleggende behovene sine, utvikler de forutsetningene for å møte de samme behovene – "Med spisingen kommer appetitten" – som Marx sa.

dende trekket ved det menneskelige arbeidet som førte til et annet av menneskets grunnleggende trekk: utviklingen av språket. Alle kjente menneskelige samfunn har utviklet seg til et stadium hvor de har gjort bruk av et komplekst språk. Språket er i sin tur avgjørende i utviklingen av en menneskelig, sosial bevissthet. Kultur kan så tillæres og føres vider fra en generasjon til den neste. Vi kan nå oppsummere de viktigste kjennetegnene ved “menneskets natur”. Mennesker er et særegent biologisk vesen med visse felles grunnleggende behov, behov som dekkes ved sosialt samarbeid som i tur leder til utviklingen av språk, sosial bevissthet og kultur. Det viktigste med denne definisjonen er at den – samtidig som den etablerer enkelte viktige kontinuerlige trekk – også inneholder et dynamisk element: sosialt arbeid. Når mennesker former miljøet rundt seg, former de samtidig seg selv og relasjonene til andre. Idet de arbeider for å dekke de grunnleggende behovene sine, utvikler de forutsetningene for å møte de samme behovene – “Med spisingen kommer appetitten” – som Marx sa. Når visse grunnleggende behov dekkes, videreutvikles de og nye behov oppstår. Behovet for mat blir til et behov for mat av en viss kvalitet. Behovet for klær utvikler seg fra å være et behov for pels til å bli et behov for penger til å kunne kjøpe ferdiglagde klær i butikker. Når måten man produserer på forandrer seg forandrer også måten man organiserer samfunnet på. Idet mennesket gikk fra jeger/sanker-samfunnet til jordbruk, og fra jordbruk til håndverk og industri, utviklet også organisasjonsformen seg fra små nomadiske klaner til bofaste småbygder til byer og moderne nasjonalstater. I prosessen forandrer den menneskelige oppførselen og menneskets oppfatninger seg dramatisk. Som Marx og Engels skrev iDet kommunistiske manifest: Trengs det noen dyp innsikt for å forstå at med menneskenes livsforhold, deres samfunnsmessige forbindelser, deres samfunnsmessige tilværelse; endrer også deres forestillinger, synsmåter og begreper – kort sagt deres bevissthet - seg? Det er langt fra sånn at man ikke kan forandre på menneskets natur, tvert i mot er potensialet

44

for utvikling og forandring et sentralt element i denne naturen. Det er et av nøkkelelementene i det som skiller mennesker fra andre dyr. Et siste poeng: hvis menneskets natur er slik som vi har beskrevet den, er den så grunnleggende “god” eler “ond”? Svaret er verken eller. Den grunnleggende betydningen av begrepet «god» er det som tjener den menneskelige naturen gjennom å dekke menneskets behov og fremme den videre utviklingen. Den grunnleggende betydningen av “ond” er det som legger hindringer i veien for den menneskelige naturen ved å la være å dekke behovene og å hemme den videre utviklingen. Det er derfor synet på hva som er “godt” og “ondt” forandrer seg opp gjennom historien. Omstendighetene forandrer seg, menneskenes behov forandrer seg og slik forandrer også menneskets moral seg. Det samme gjelder for samtidige sosiale klasser: deres livsgrunnlag er forskjellig, interessene deres motsatte og slik utvikler de forskjellige moralsyn. Kapitalismen og menneskets natur Som alt annet er det økonomiske systemet vi kaller kapitalisme i kontinuerlig forandring. Kapitalismen i dag er vidt forskjellig fra den kapitalismen som Karl Marx eller dronning Viktoria levde under. Da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest i 1848 var kapitalismen fast etablert bare i deler av Vest-Europa og Nord-Amerika. I dag dominerer den over hele verden. I 1848 var hovedenhetene innenfor kapitalistisk produksjon små fabrikker eid av enkeltindivider eller familier. I dag domineres kapitalismen av gigantiske multinasjonale sammenslutninger som Exxon, Statoil, Nike og Ford. Da Friedrich Engels skrev Arbeiderklassens vilkår i England i 1844, besto arbeidsdagen for arbeiderklassen i Manchester – inkludert barn – av 12 til 14 timer hver dag for småpenger. De bodde i rønner som like godt kunne vært erstattet med hull i bakken. I dag har arbeidere i Manchester en høyere levestandard enn den gang, men leveforhold som er like ille – eller til og med verre – eksisterer i Calcutta, Kairo og Rio de Janeiro. Men på tross av disse og mange andre forandringer har visse trekk bestått som kjennetegner systemet som kapitalistisk. De viktigste av

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

disse kjennetegnene er som følger: (1) De viktigste produksjonsmidlene (som fabrikker, jord, maskiner og transport) eies eller kontrolleres av en liten minoritet av befolkningen – kapitalistene. (2) Det store flertallet av befolkningen er fratatt muligheten til eierskap eller kontroll over produksjonsmidlene. De er dermed tvunget til å selge sin evne til å arbeide – arbeidskraften sin – til kapitalistene. I tillegg tvinges de til å selge arbeidskraften sin til slike betingelser at kapitalistene gis mulighet til å ta ut merverdi – eller profitt – fra arbeidet. (3) Produksjonsmidlene er fordelt mellom ulike kapitalister (enten individer, grupper eller kapitalistiske stater) som produserer i konkurranse med hverandre. Målet på denne konkurransen er profitt. Den kontinuerlige konkurransen etter profitt tvinger de som tvinger hver enkelt enhet for kapitalistisk produksjon til å utbytte arbeiderne sine så mye som mulig. Tilhengerne av kapitalisme har bestandig påstått at dette på en eller annen måte samsvarer med “menneskets natur”. En gang i tiden var det faktisk en kjerne av sannhet i påstanden. Da kapitalismen først var i ferd med å utvikle seg (for mellom 500 til 200 år siden), muliggjorde den en større produksjonskapasitet og hadde dermed et større potensiale til å dekke menneskenes behov for mat, klær og husly enn det produksjonssystemet enn det eksisterende føydale systemet. Men argumentet bygger likevel mest på sludder. For det første er det absurd å hevde at det er “naturlig” eller “instinktivt” for mennesker å oppføre seg på en kapitalistisk måte, når det tok mennesket mer enn to millioner år å utvikle seg fram til et kapitalistisk samfunn. Verken generell handel av varer eller kjøp og salg av arbeidskraft (kapitalismens sentrale kjennetegn) finnes noe sted i naturen eller i de tidlige stadiene av menneskets historie. Historien viser tvert i mot at mennesker bare ble nødt til å selge arbeidskraften sin og jobbe for en arbeidsgiver idet de ble fratatt muligheten til å dekke sine egne behov ved hjelp av sitt eget arbeid. I Storbritannia ble mennesker fratatt denne muligheten gjennom


“Da kapitalismen først var i ferd med å utvikle seg (for mellom 500 til 200 år siden), muliggjorde den en større produksjonskapasitet og hadde dermed et større potensiale til å dekke menneskenes behov for mat, klær og husly enn det produksjonssystemet enn det eksisterende føydale systemet.”

lovreguleringer av hvem som hadde lov til å eie jorda i perioden mellom det 15. og det 19. århundret. Framveksten av en klasse som hadde rikdommen til å investere i industri og å kjøpe arbeidskraft var en brutal prosess som Marx betegnet som “primitiv akkumulasjon av kapital”. Denne akkumulasjonen innebefattet å gjøre millioner av afrikanere til slaver og å frakte dem til koloniene i Amerika, utryddingen av store deler av urbefolkningen i Sentral – og Sør-Amerika, plyndringen av India og det fjerne Østen og utallige andre barbariske hendelser. Ikke bare det, men for at kapitalistene og kapitalismen skulle vinne herredømmet over verden måtte det gjennomføres en serie voldelige, revolusjonære kamper og borgerkriger mot det gamle føydale aristokratiet. Dette inkluderte å kappe hodet av kongene i Storbritannia og Frankrike. Det var altså ingenting “naturlig” med kapitalismens utvikling. Det er ikke sant at kapitalismen gjør individets trang til å sørge for seg selv til drivkraften i produksjonen. Kapitalistisk produksjon drives framover av ønsket om profitt, men profitt er bare tilgjengelig for en liten minoritet i samfunnet som eier kapital. For det store flertallet av individer i dag er kapitalismen basert på fortrengelsen av egeninteressen. Det er derfor kapitalister bestandig oppfordrer arbeidere til ikke å være grådige. Det er derfor sjefene bestandig har forsøkt å hindre arbeidernes muligheter til å forfølge det som er i deres interesse ved å lage lovreguleringer mot fagorganisering. Kapitalismen har ikke vært et uttrykk for menneskets natur, tvert i mot tar den det viktigste kjennetegnet ved menneskenaturen – arbeidet – og forvrenger det til det ugjenkjennelige. Ved å gjøre om arbeidet til en vare som kan kjøpes og selges gjør kapitalismen arbeidet fremmed for arbeideren. I stedet for å være metoden mennesker tar i bruk for å bevisst forme naturen rundt seg for å dekke individuelle og kollektive behov, blir arbeidet bare en måte å tjene de pengene man trenger for å overleve. Arbeidere mister all sin kontroll over sitt eget arbeid. Arbeidet blir et meningsløst, nedbrytende ork, et ork som ødelegger arbeideren

både fysisk og psykisk. Resultatet er et de fleste menneskene i dag jobber 40 til 50 år i jobber som de hater (eller til nød så vidt tolererer), jobber som sliter dem ut og bryter dem ned. Kapitalismen fratar til og med mange mennesker muligheten til å arbeide i overhodet. Mennesker kastes ut i arbeidsløshet det sekundet det ikke lenger er mulig å gjøre profitt på arbeidet deres. Slik gjøres noe som kjennetegner det å være menneske, noe som var tilgjengelig for enhver “primitiv” jeger/sanker – muligheten til å delta i sosialt nyttig arbeid – utilgjengelig for millioner av mennesker i dag. Fremmedgjøringen av arbeidet påvirker ikke bare arbeidsplassen, det påvirker alle sosiale forhold. Forholdet arbeidere i mellom, mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner seksuelle forhold, kjærlighet – alt blir forvrengt og ødelagt. Mennesker behandler hverandre som objekter og varer som kan brukes og manipuleres. Sex blir en vare og brukes til å selge andre varer også. Ofte uttrykker de mest undertrykte og fortvilte menneskene sin frustrasjon ved å mobbe, banke opp og misbruke andre som er enda mer sårbare enn dem selv. Ingenting av dette er et produkt av menneskets natur. Det er resultatet av et system som forbryter seg mot den menneskelige naturen. Kapitalismen er motbydelig dårlig skikket til å dekke selv de mest grunnleggende av menneskers behov – behovet for mat, vann, klær og husly. Produksjonen av mat vokser raskere enn befolkningsøkningen hvert år og enorme matvarelagre bygges opp. Likevel sulter milliarder av mennesker og titalls millioner dør av matmangel. IMFs strukturtilpasningsprogrammer krever privatiseringer av selv vannverkene i de fattigste landene. I Norge, et av verdens rikeste land, lever 70 000 barn under fattigdomsgrensa. [SSB, 2011. red.] Millioner av mennesker på verdensbasis dør av sykdommer som er enkle å forhindre. Det bygges stadig flere luksushoteller, konferansesentre og kontorer for næringslivet rundt omkring i verden i dag. Likevel sover millioner av mennesker utendørs i verdens rikeste land fordi de ikke har råd til en seng for natta. Dette er verken naturlig eller bestemt av naturens hindringer. De såkalt “primitive” buskmennene i Kalahari-ørkenene i stand til å innta en mer næringsrik diett i ørkenen gjennom å jakte og sanke enn det millionene som dør i

menneskeskapte sultkatastrofer eller de som hangler seg gjennom livet i utkanten av verdens millionbyer. Inuittene i den kaldeste delen av verden konstruerer varmere husly med isblokker enn det de som bor i pappesker i byer som London og New York har muligheten til. Disse barbariske uttrykkene oppstår fordi kapitalismen gjør tilgangen til livsnødvendigheter avhengig av kjøpekraft. Samtidig mangler store mengder mennesker denne kjøpekraften. I sin konstante jakt etter større profitter forurenser kapitalismen til og med lufta og vannet og truer med å ødelegge det miljøet som ga mennesket muligheten til å utvikle seg i utgangspunktet. Sosialismen og menneskets natur Kapitalismen er åpenbart et uholdbart system sett ut fra menneskets natur. Hva med sosialismen? Hvis vi godtar at det finnes en menneskelig natur, er det ikke mulig at det dypt begravet et eller annet sted i denne naturen finnes noe som kan være et hinder for opprettelsen av et klasseløst samfunn hvor likhet og frihet råder? Finnes det ikke egentlig et slags grunnleggende behov for makt eller et behov for å hevde seg selv framfor andre som sikrer at samfunnet bestandig ville være delt i klasser? Kan det være at naturlige fysiske forskjeller utgjør en uoverstigelig hindring i kampen for sosial likhet? Vi kan svare på disse spørsmålene ved å henvise til klare fakta. Mennesket levde nemlig i titusener, muligens hundretusener, av år uten privateiendom klassedelinger, makthavere eller stater. Arkeologien viser at det første håndlagde verktøyet – lagd av flintstein – kan dateres fra 2.5 millioner år tilbake. Fra da av og til jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden levde mennesker som åtseletere, deretter jegere og sankere organisert for det meste i små grupper av nomader. I denne perioden av menneskets historie var det ingen dyrking av planter, ikke pottemakeri og ingen måter å transportere noe på. Det fantes ingen muligheter for fellesskapet eller individet til å opparbeide seg et overskudd av goder mer enn det som trengtes for å overleve fra dag til dag. Uten et slikt overskudd kunne det ikke ha vært

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

45


en klassedeling av samfunnet. Det var ikke muligheter for noen på toppen å leve av andres arbeid. Heller ikke kunne det finnes et sjikt av fulltidsansatte herskere med særegne grupper av væpnede mennesker til deres disposisjon for å holde kontrollen. Alle var involverte i det å skaffe til veie livsnødvendighetene. Slik kan vi si at for 99% av den perioden det har vært mennesker på denne planeten, har vi levd i klasseløse samfunn. Klasseløse samfunns eksistens er ikke bare et spørsmål om å studere arkeologiske ledetråder eller logiske tankerekker. Det finnes nok av jeger/sanker-samfunn som har overlevd helt fram til nå nylig til at moderne antropologer har kunnet studere dem.

jeger/sanker-samfunn, skriver Richard Lee: Det faktum at kommunalistisk deling av mat har blitt observert i de senere årene blant !Kung-folket og dusinvis av andre sankersamfunn bør ikke tas lett på. Universaliteten av dette fenomenet blant sankersamfunn tyder på at Marx og Engels hadde rett da de foreslo at det hadde eksistert en primitiv kommunisme forut for statens opprinnelse og samfunnets organisering i klasser

Sosialisme i dag betyr å ta de enorme verdiene, produksjonskapasiteten, vitenskapen og teknologien som de store multinasjonale selskapene i dag har råderett over og underlegger det kollektiv demokratisk kontroll på internasjonal skala.

Et virkelig kommunalistisk liv blir ofte avvist som et utopisk ideale, en ide som kan høres god ut men som er uoppnåelig i praksis. Men bevis fra sankersamfunn viser oss noe annet. En måte å leve på som innebærer deling av det man har til rådigheter ikke bare mulig, men har faktisk eksistert over store deler av verden i lange tidsperioder.*

Dette ville sikre at alle på kloden ville hatt tilstrekkelig mat, klær, husly og at sult og fattigdom ville utraderes. I prosessen ville menneskeheten forenes, utbytting, nasjonale konflikter, krig, rasisme og seksuell undertrykking vill forsvinne som en følge av at de materielle omstendighetene som skaper disse fenomenene ble fjernet.

Dette blir ikke sagt for å gi inntrykk av at det vi finner hos jeger/ sanker-samfunn er mennesker i “naturlig tilstand” eller at menneskets natur er “sosialistisk” i sin essens. Å si det ville bare være å snu det antisosialistiske argumentet på hodet og gjenta dette argumentets feilslutninger med motsatt

Menneskene ville få en kollektiv kontroll over sitt eget arbeid og produktene av dette arbeidet. Den grunnleggende fremmedgjøringen og forvrengningen av menneskets natur som har pågått i tusener av år med slaveri og trelldom, en prosess som har nådd sitt høydepunkt med kapitalistisk lønnsarbeid.

Et godt eksempel er !Kung San i Kalahariørkenen i det sørlige Afrika. Disse har blitt studert grundig av en mengde anSosialisme i dag betyr å ta de tropologer, først og fremst amerienorme verdiene, produksjonkaneren Richard skapasiteten, vitenskapen og Lee.

teknologien som de store mul-

!Kung har vært tinasjonale selskapene i dag i Kalahari-ørkenen i minst 10 har råderett over og underleg000 år. De lever i smågrupper av ger det kollektiv demokratisk rundt 30 menkontroll på internasjonal skala. nesker og forflytter seg etter noen uker på et sted. De akkumulerer svært lite i fortegn. form av materielle goder, ikke mer enn de kan flytte med seg når de forflytter seg. De inne- Faktisk var jeger/sanker-samfunnene selv har derimot en rik muntlig kultur. En detaljert produkter av langvarig kulturell utvikling og kjennskap til miljøet de lever i gjør dem i stand mange av de grunnleggende trekkene ved disse til å ha en anstendig levestandard. Mat som samfunnene (som deling) måtte sosialt tillæres skaffes til veie gjennom jakt eller sanking deles og styrkes gjennom kulturell videreutvikling. kollektivt i fellesskapet Lee Skriver: Som Richard Lee påpeker: “Ethvert menneskebarn blir født med evnen til å dele med andre Oppførselen og verdiene til !Kung-sankerne og evnen til å være egoistisk.” Men Lees antropreges sterkt av det å dele, innenfor familien og pologiske resultater beviser at det ikke finnes mellom familier. På samme måten som prin- en motsetning mellom menneskets natur og sippene om profitt og rasjonalitet er sentrale sosialisme. i den kapitalistiske etikken, slik er det å dele sentralt for dagligdags samkvem i sankersam- Moderne sosialisme har langt større potensiale funn. enn å være i samsvar med menneskets natur. Sosialismen i dag betyr ikke å gå tilbake til !Kung-folket er sterkt egalitært. Ikke bare har forholdene man levde under mens mennesket de ikke noe skille mellom rike og fattige, men levde i primitive kommunistiske samfunn. de har heller ingen høvdinger eller ledere. Tvert i mot betyr det et enormt skritt framover Richard Lee spurte en gang om !Kung-folket basert på å ta i bruk de teknologiske framskrithadde ledere. “Selvfølgelig har vi ledere,” var tene som tusenvis av år med klassesamfunn svaret, “faktisk er vi alle ledere: hver av oss er har ført til. ledere over seg selv.” Den primitive kommunismen eksisterte som Som en oppsummering av feltarbeidet sitt med følge av mangelen på et akkumulert over!Kung-folket og kunnskapen hans om andre skudd, moderne sosialisme baseres på det fak-

46

tum at produktivkreftene har utviklet seg til et stadium hvor det finnes et tilstrekkelig overskudd til å sikre et anstendig liv for alle uten at menneskers liv forbrukes på blodslit.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Det ville blitt en enorm frigjøring av personlige og sosiale forhold, det ville skape et miljø som var egnet til å dekke menneskelige behov og muliggjøre menneskelig utvikling, det ville være mulig å planlegge menneskelig påvirkning av miljøet rasjonelt slik at den meningsløse destruksjonen av verden i dag opphørte. Et grunnleggende trekk ved mennesket er den kunstneriske kreativiteten. Den eldste gjenstanden med inngraveringer som vi kjenner til er 300 000 år gammel. Ethvert menneskelig samfunn har sin musikk og sine danser. Kunstnerisk aktivitet under kapitalismen er, som i alle andre klassesamfunn, forbeholdt noen få – flertallets kreativitet blir motarbeidet og knust. Sosialismen vil frigjøre denne kreativiteten ved å utvide fritida og utdanningen for alle og å gjeninnføre det kunstneriske elementet i produksjonen. Sosialismen vil føre til en fantastisk kulturell oppblomstring. Slik vil sosialismen ikke bare dekke de grunnleggende materielle behovene som alle mennesker har felles, den vil føre til en utvikling, berikelse og vekst av den menneskelige naturen. Ikke bare er dette mulig, det er nødvendig og det er verdt å slåss for. John Molyneux er britisk trotskist og medlem av Socialist Workers Party. Artikkelen er oversatt av Internasjonale Sosialister.


Ein hær av velgjørarar Av David Graeber

(Denne artikkelen er nokon år gammel, men sidan Noreg er ein av dei meir tilbakeliggeade delane av USA er den kanskje i ferd med å bli aktuell. Red.) «You know, education, if you make the most of it, you study hard, you do your homework and you make an effort to be smart, you can do well. If you don't you get stuck in Iraq» John Kerry «Kerry owes an apology to the many thousands of Americans serving in Iraq, who anwered their country's call because they are patriots and not because of any deficiencies in their education» John McCain I innleiinga til mellomvalet [kongressvalet i 2000, var republikanarane sin korte håpefulle augneblink, ein inkjevetta vits frå senator John Kerry. Spøken var openbert retta mot George W. Bush men republikanarane tolka spøken som at Kerry meinte at berre dei som droppa ut av skulen enda opp i militæret. Det heile virka temmeleg påtatt. Dei fleste skjønte godt at Kerry prøvde å insinuere at presidenten ikkje var så forferdeleg lur. Men høgresida lukta blod. Problemet med «aristo-krapyl» som Kerry, skreiv ein bloggar på nettstaden til National Review, er at dei går ut ifrå «at troppene er i Irak, ikkje fordi dei kjenner seg djupt knytt til saka, (det må dei nekte for), men heller på grunn av eit system som utnyttar deira mangel på sosiale og økonomiske moglegheiter (...) dette burde me hamre dei nådelaust i knollen med, heit frem til valdagen – akkurat som me gjorde i 04 – fordi det er hovudgrunnen til at dei fortener å tape» Til sjuande og sist hadde det ikkje så mykje å seie, då amerikanar flest også avgjorde at dei heller ikkje kjente seg djupt knytt til saka. - i den grad dei i det heile tatt skjønte kva oppdra-

get gjekk ut på. Spørsmålet me burde stille oss er: Kvifor måtte det ein militær katastrofe til (for ikkje å nemne ein strategi som gjekk ut på å unngå all tenkeleg forbindelse med de nordaustlege elitane som Kerry for mange amerikanarar er eit krondøme på), før Demokratane endeleg kunne komme ut av den politiske øydemarka? Eller, med andre ord, kvifor har denne republikanske linja vist seg å vere så effektiv?

ikkje gitt opp desse prosjekta? Svaret er at dei hadde ein enorm psykologisk innverknad på soldatane, som ofte har omtalt dei i nærast euforiske vendingar: «Dette er grunnen til at eg verva meg», Det er dette militærteneste handlar om – ikkje berre forsvare landet sitt, men òg å hjelpe folk». Professor Lutz er overtyda om at hovudårsaka til at desse prosjekta fortsatt mottar middel er at soldatar som tek del i prosjekta har større sjanse for å verve seg på ny. Militæret sine eigne peiker i same retning. Det er definitivt mange tal Om det å «hjelpe folk» som vervar seg til ikkje blir nemnt i undersøkingar av motiv for hæren fordi dei ikkje verving, er det edlaste alhar andre moglegheiter. ternativet - «å gjere noko kan vere stolt av» Spørsmålet som må bli ein favoritten.

Det slår meg at for å nærme seg svaret må ein stikke nesa djupare inn i det amerikanske samhaldet enn kommentatorar vanlegvis er viljuge til å gjere. Me er vande med å redusere slike spørsmål til eit anten-eller: patriotisme stilt er: moglegheiter til versus moglegheiter. «VerEr det mogleg at USA å gjere kva? diar» versus «mat på boreigentleg er ein nasjon det-sakar» som jobbar og av frustrerte altruistar? utdanning. Men eg vil hevde at ved å formulere Det er i alle fall ikkje sånn me pleier å tenproblemstillinga på denne måten speler ein kje om oss sjølv. Det vanlege er heller ein slags ballen rett inn i hendene på høgresida. Det er heimesnekra kynisme. Verda er ein gedigen definitivt mange som vervar seg til hæren fordi marknadsplass; alle er ute etter spenna, viss du dei ikkje har andre moglegheiter. Spørsmålet vil skjøne kvifor ting skjer, spør fyrst kven som som må bli stilt er: moglegheiter til å gjere kva? tener på det. Den same haldninga som blir uttrykt inst i ei krik av ei kro får medklang i dei Eg er antropolog, og det følgjande kan sest høgste sfærar av sosialvitskapane. Amerika sin på som ein antropologisk innfallsvinkel på store gåve til verda i denne samanhengen har spørsmålet. Det begynte å gå opp for meg for vore utviklinga av «rational choice» teoriar, eit par år sidan, under ei førelesing av Cathe- som går ut frå føresetnaden at all menneskeleg rine Lutz, ein antropolog ho òg, frå Brown Uni- oppførsel kan bli forstått som eit spørsmål om versity, som har forska på USA sine militære økonomisk berekning, som rasjonelle aktørar basar på andre sida av dammen. Mange av ute etter å haie til seg så mykje som mogleg desse basane organiserer velferdsfremmande frå ein kvar situasjon, med minst mogleg koarbeid kor soldatar rykkjer ut for å pusse opp stnadar for seg sjølv. Som eit resultat av dette klasserom eller utføre gratis tannlegesjekk på blir altruistisk oppførsel i dei fleste felt sett på lokalbefolkninga. Desse programma blei op- som eit kjempemesseg mysterium, som alle frå pretta for å forbetre forholdet mellom militære økonomar til evolusjonsbiologar, har gjort seg og sivile, men har i det høvet vist seg å vere berømte med forsøk på å «løyse» - Å forklare utroleg lite effektive. Men kvifor har hæren då gåta om kvifor bier ofrar seg for kuben, eller

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

47


Ein kan seie at den konservative tilnærminga alltid har vore å sleppe marknadens hundar laus og omkalfatre alle tradisjonelle sanningar; for så i tumulten og utryggleika å stige frem som den siste bastion for orden og hierarki, lojale forsvarar av kyrkja og fedrenes autoritet mot barbariet dei sjølv har utløyst.

menneskje held døra open for kvarandre og forklarer vegen for framande. Og samstundes ymtar dømet med militærbasane om moglegheitene for at amerikanarar, særleg dei mindre velståande, faktisk kan bli heimsøkte av frustrerte behov for å gjere godt i verda.

faktiske liv, viser det seg at denne slags oppførsel oppfyller ein psykologisk trong. Kor mange unge idealistar gjennom historia har ikkje endeleg klart å forsone seg med ei verd basert på egoisme og grådighet i den augneblinken dei stifter familie? Om ein gjekk ut frå at altruisme var mennesket sin primære motivasjon ville Det ville nok ikkje ha vore vanskeleg å samle dette vore heilt logisk. Den einaste måten dei saman bevis for at dette er sant. kan overtale seg sjølv til å forStudiar av velgjerd til dømes, sake sin hug til å gjere godt i “Sjølvoppofring – verda er å erstatte den med ei har vist at dei fattige er dei mest generøse. Jo lågare inntekt ein eller i det minste, enno større trong til å gjere har , jo større del av den er det godt ovanfor sine barn sannsynleg at ein vil gje bort til 'edel' verksemd - er framande. Det same mønsteret ikkje strategien. Det For meg tyder alt dette på at gjeld om ein samanliknar middet amerikanske samfunnet er påskjøninga.” gjerne fungerer heilt annleis delklassene med dei rikaste: ein studie av sjølvmeldingar enn me er vane med å anta. frå 2003 konkluderte med at viss dei mest vel- Om me førestiller oss at dei forente stater slik ståande familiane hadde gitt frå seg så mykje dei eksisterer i dag var skapt av ein eller anav sine midlar som ein gjennomsnittleg mid- nan genial samhalds-ingeniør. Kva for nokre delklassefamilie, ville velgjerdsdonasjonar i alt føresetnadar kunne me tenkje oss at denne det året ha auka med 25 milliardar. (Alt dette ingeniøren kan ha jobba ut ifrå? Openbert på trass av at velståande har langt mykje meir ikkje ut frå ein «rational choice» teori. For tid og høve). Og uansett, velgjerd utgjer berre vår sosiale ingeniør har heilt klart skjøna at ein pytteliten del av bildet. Viss ein hadde rek- den einaste måten å overtale folk til å entre na ut kva ein typisk amerikansk lønnsarbeidar røynda til arbeidet og marknaden (altså åndsbruker løna si på, ville ein finne at mesteparten døyvande slit og mordarisk konkurranse) er blir gitt bort. Ta ein typisk mannleg familiefor- å dingle med eit løfte om, slik, å kunne sløse sørgjar. Omlag ein tredjedel blir fordelt til fra- pengar på barna sine, kjøpe øl til vener, og mande via skatt og velgjerd, ein tredjedel gir om ein er superheldig, moglegheita til å bruke han på ulike måtar til barna; og av det rester- resten av livet på å opne museum og dele ut ande vil truleg størsteparten bli gitt til eller delt AIDS-medisin til fattige land i Afrika. Der kor med andre: Gåver, reiser, selskap, seks-paknin- våre teoretikarar heile tida freistar å rive bort gen med øl til slåballkampen i nabolaget. Her sløret av framtredingsformer(Måten folk ter kan ein kanskje innvende at denne slags deling seg på? Framtoningsformer? ) og syne korleis berre speglar fornøyelsen sitt særpreg (kven alle slike tilsynelatande sjølvoppofrande gestar ville gidde å ete eit herleg måltid på ein dyr res- eigentleg skjuler ein eller annan form for egoistaurant heilt åleine?) men det er liksom halve tisk strategi, kan det amerikanske samfunnet i poenget. Sjølv fråtsing blir gjerne styrt av gåv- røynda betre bli forstått som ein kamp om retelogikk. Nokre vil kanskje òg innvende at det å ta til å handle altruistisk. Sjølvoppofring – eller punge ut ei lita formue for å sende ungane i ein i det minste, 'edel' verksemd - er ikkje strateksklusiv barnehage handlar meir om å bli lagt egien. Det er påskjøninga. Om ikkje anna, trur merke til enn altruisme. Kanskje det, men viss eg dette kan hjelpe oss å forstå kvifor høgresida du ser på kva som hender i løpet av folk sine har vore så mykje betre i dei siste åra, til å spille

48

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

på populistiske kjensler enn venstresida. Kort sagt: dei gjer det gjennom å avskjere vanlege amerikanarar frå å gjere godt i verda. La meg forklare kva eg meiner ved å kaste ut nokre proposisjonar. PROPOSISJON 1: Korkje egoisme eller altruisme er naturlege drifter; dei oppstår i relasjon til kvarandre og ingen av dei ville vore tenkjelege utan ein marknad. Aller først bør eg gjere det heilt klart at eg ikkje trur korkje egoisme eller altruisme på nokon måte er bygd inn i menneska si natur. Menneska sine motiv er sjeldan såpass enkle. Snarare, egoisme og altruisme er førestellingar me gjer oss om mennesket si natur. Historisk pleier den eine å oppstå som respons til den andre. I den antikke verda, til dømes, er det nettopp i dei tider og på dei stader kor ein finn framveksten av pengar og marknader at ein også ser framveksten av verdsreligionane – Buddhisme, Kristendom, Islam. Om ein skil ut et eige rom i samfunnet og seier «Her skal du berre tenkje på å skaffe materielle ting til deg sjølve» er det ikkje spesielt overraskande at det snart dukkar opp nokon andre som vil opprette eit anna, motsett rom, og erklærer at « Ja ok, men her, her må me kontemplere det faktum at sjølvet, og verdslege ting til sjuande og sist er uviktige». Det var sjølvsagt disse siste institusjonane som først utvikla våre moderne førestillingar om velgjerd. Sjølv i dag, så lenge me opererer utanfor reviret til marknaden eller religionen, er det veldig få av våre handlingar som eigentleg kan seiast å vere styrte av så enkle motiv som uhemma grådigheit eller totalt sjølvoppofrande sjenerøsitet. Når me har å gjere, ikkje med framande, men med vener, slektningar, eller fiendar, vil det vere mykje meir innvikla kombinasjonar av motiv som kjem på banen: misunning, solidaritet, stolthet, sjølvdestruktiv sorg, lo-


men om det kan virke rart på oss korleis t.d., viktige menn konspirerer med sine syskenborn for å snyte til seg store formuar, som dei deretter overrekker som gåver til sine verste fiendar, for å audmjuke dei offentleg, er det berre fordi me er så vane med å operera innanfor upersonlege marknader, at me aldri kjem på å tenkje over korleis me ville ha oppført oss om me hadde eit økonomisk system kor me behandla folk ut i frå kva me eigentlig syntes om dei.

jalitet, romantiske forblendingar, forakt, trass, skam, fjolleri, forventningar om delt glede, trongen til å slå en rival ned i støvlane og så vidare. Det er slike drifter som skapar dei store dramaa i liva våre, og som store romanforfattar som Tolstoj og Dostojevski har udødeleggjort, men som sosialteoretikarar av ein eller annan grunn gjerne ignorerer. Om ein reiser til deler av verda kor pengar og marknader ikkje finst – til delar av Ny Guinea eller Amazonas til dømes – vil det vere nettopp slike kompliserte nettverk av motiv ein vil finne. I samfunn kor folk flest lev i små fellesskap, kor nesten alle dei kjenner er anten ein ven, ein slektning eller ein fiende, vil språka som blir tala gjerne mangle ord som svarar til «eigeninteresse» eller «altruisme», men til gjengjeld ha særskilt subtilt utvikla vokabularar for å skildre misunning, solidaritet, stolthet og den slags. Deira økonomiske omgang med kvarandre er på same måte også styrt av langt meir subtile prinsipp. Antropologar har utarbeida en gedigen litteratur for å søkje å forstå dynamikken i desse tilsynelatande eksotiske «gåveøkonomiane», men om det kan virke rart på oss korleis t.d., viktige menn konspirerer med sine syskenborn for å snyte til seg store formuar, som dei deretter overrekker som gåver til sine verste fiendar, for å audmjuke dei offentleg, er det berre fordi me er så vane med å operera innanfor upersonlege marknader, at me aldri kjem på å tenkje over korleis me ville ha oppført oss om me hadde eit økonomisk system kor me behandla folk ut i frå kva me eigentlig syntes om dei. No til dags er jobben med å ramponera slike levemåtar stort sett overlaten til misjonærar – representantar for dei same verdsreligionane som oppsto som reaksjon på marknaden for lengje sida. Misjonærane er sjølvsagt ute etter å frelse sjeler, men dei ser som regel ikkje misjonen deira berre som eit oppdrag om å lære folk om gud og få dei til å vere meir altruistiske. Og dei ender nesten alltid opp med å overtale folk til å vere meir egoistiske og meir altruis-

tiske på ein og same gong. Dei går inn for å lære «dei innfødde» ordentleg arbeidsdisiplin, og å få dei involvert i kjøp og sal av produkt på marknaden for å heve sine materielle kår. Samtidig som dei gjer det klart for dei at i den store samanhengen er materielle ting ubetydelege og doserar over høgare verdiar som sjølvutslettande hengivenheit til andre.

Det politiske høgre har alltid freista å framheve dette skillet, og dermed hevda å vere kongar av egoisme og altruisme på likt. Venstresida har forsøkt å utslette det

ein variasjon over denne forma. Ein kan seie at den konservative tilnærminga alltid har vore å sleppe marknadens hundar laus og omkalfatre alle tradisjonelle sanningar; for så i tumulten og utryggleika å stige frem som den siste bastion for orden og hierarki, lojale forsvarar av kyrkja og fedrenes autoritet mot barbariet dei sjølv har utløyst. Om enn det er eit reint spillfekteri, fungerer det i så fall påfallande bra; og ein verknad av det er at høgresida tilsynelatande ender opp med eit monopol på verdiar. Dei klarer, kan ein seie, å ta begge posisjoner, på begge sider av skillet: ekstrem egoisme og ekstrem altruisme.

Kan ikkje dette bidra til å forklare kvifor dei forente stater, det mest marknadsdrivne industrialiserte samfunnet på kloden, også er det mest religiøse? Eller enno meir slåande, kvifor nettopp landet som fostra Tolstoj og Dostojevski brukte store delar av nittenhundretalet på å utslette marknaden og religionen fullstendig? Der kor den politiske venstresida alltid har søkt å tilinkjesgjere denne distinksjonen, - ved å forsøke å skapa økonomiske system som ikkje blir drivne av profittmotivet, eller å erstatte privat velgjerd med diverse former for samfunnsmesseg støtte – har det politiske høgre alltid trivst godt med den. I USA til dømes, er det republikanske partiet dominert av to ideologiske fløyer: Libertarianarne og det «kristne høgre». På den eine ytterkanten er republikanarane marknadsfridomsfundamentalistar som forfektar individuell fridom (sjølv om dei ser denne fridomen i hovudsak som eit spørsmål om konsum-val); på den andre sida, er dei fundamentalistar i ein meir bokstavleg forstand, mistenksame andsynes dei fleste individuelle fridomar, men entusiastiske andsynes bibelske formaningar, «familieverdiar», og gode, velgjerande gjerningar. Ved første augnekast kan det virke merkeleg at ein slik allianse i det heile held i hop (og i saker som t.d. abort er forholdet temmeleg spent). Men sanninga er at høgrekoalisjonar alltid er

Ta ordet «verdi». Når økonomar pratar om verdi snakkar dei i røynda om pengar – eller snarare, det – kva det nå enn måtte vere – som pengane måler; og i tillegg, alt det folk trur økonomiske aktørar jagar etter. Når me arbeidar til livets opphald, eller kjøper og sel greier, lønast me med pengar. Men idet me ikkje lenger jobbar eller kjøper eller sel, og me motiverast av stort sett alt anna enn begjær etter pengar, finn me oss sjølv plutseleg i eit territorium dominert av «verdiar». Det mest vanlege av desse er så klart «familie» (ikkje så overraskande, sidan den vanlegaste forma for ubetalt arbeid i dei fleste industrisamfunn er barneoppdrett og husarbeid), men me har også religiøse verdiar, politiske verdiar, verdiar som knyter seg til kunst eller patriotisme- ein kunne kanskje òg ta med truskap til ynglingsbasketball-laget. Alle blir sett på som forpliktingar som er, eller blir rekna for å vere urørt av marknaden. Samstundes blir dei sett på som fullstendig eineståande; der kor pengane gjer alle ting kommensurable, kan «verdiar» som skjønnhet, truskap eller integritet, per definisjon, aldri samanliknas. Det finnes ingen matematisk formel som kan kalkulere nøyaktig kor mykje personleg integritet det er rett å ofra i jakta etter Kunsten, eller korleis ein kan balansere ansvaret sitt andsynes familien og andsynes Gud. (Folk tek sjølvsagt slike vur-

PROPOSISJON NUMMER TO:

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

49


På Lincoln sin tid var idealet at det i hovudsak var immigrantar som utførte lønnsarbeide, og at dei gjorde det for å skrape saman nok pengar til å gjere noe anna, å kjøpe land og bli nybyggarar det Ville Vesten.

deringar heile tida. Men dei kan ikkje reknast ut) kanskje ein kunne formulera det slik: om verdi berre er det ein syns er viktig, lar pengane viktigheita anta ein flytande form, tillater oss å samanlikne presise mengder viktighet og utveksle ein for ein annen. For når alt kommer til alt, når nokon har akkumulert seg ein veldig mengde av pengar, er sannsynlegvis noko av det første dei vil gjere å prøve å forvandle dei om til noe eineståande, t.d. Monet sine vassliljer, ein knakande god veddeløpshest eller ein donorstilling ved eit universitet. Det som eigentlig står på spel, i ein kvar marknadsøkonomi er nettopp moglegheita til å utføre desse utvekslingane, forvandle «verdi» om til «verdiar». Det me alle arbeider for, er å komme i ein posisjon kor me kan tileigne oss noko som er større enn oss sjølv. Når liberalarane har det så godt i Amerika, er det fordi dei kan inkarnere denne moglegheita: Kennedyane t.d. er det ultimate Demokratiske ikonet, ikkje berre fordi dei starta som fattige irske innvandrarar som skaffa seg masse pengar, men fordi dei anses for å ha makta, til slutt, å forvandle rikdommen om til adelskap. PROPOSISJON 3 Det eigentlige problemet til venstresida i USA er at sjølv om den til ein viss grad faktisk forsøker å utslette skillet mellom egoisme og altruisme, verdi og verdiar, har den i all hovudsak gjort det for sine eigne barn. Dette har gitt høgresida moglegheita til, paradoksalt nok, å framstille seg sjølv som arbeidarklassens forkjemparar. Alt dette kan kanskje bidra til å forklare alt rotet på den amerikanske venstresida. Så langt i frå å fremme nye visjonar for korleis dette skillet mellom egoisme og altruisme, verdi og verdiar, kan utraderas, eller bidra med forslag til korleis ein kan gå frå det eine til det andre, ser dei progressive ut til å ha vanskar med i det heile tatt å tenke seg forbi det. Etter det siste presidentvalet, var det store spørsmålet i progressive sirklar betydinga av økonomiske

50

spørsmål versus den såkalla «kulturkampen». Tapte demokratane fordi dei ikkje klarte å formulere truverdige økonomiske alternativar, eller var det Republikanarane som vann fordi dei klarte i å mobilisere konservative kristne rundt spørsmålet om homofilt ekteskap? Som sagt, det at dei progressive i det heile tatt stiller spørsmålet på denne måten viser, ikkje berre at dei er fanga i høgresidas analytiske premisser, men at dei ikkje har skjønt korleis USA faktisk fungerer. La meg illustrere kva eg meiner ved å ta for meg George W. Bush sin, i alle fall inntil nokså nylig, besynderleg populære appell. I 2004 såg store delar av den liberale amerikanske intelligensiaen ut til å ha store problem med å kunne fatte den. Etter valet, stod dei igjen med ein svimlande mistanke om at nettopp det dei avskydde mest ved Bush var nettopp det Bushveljarane likte. Ta debattane til dømes, om statistikken kan tas for god fisk, var der millionar av amerikanare som såg George Bush og John Kerry gå i klinsj, konkluderte med at Kerry vant, og så drog dei ut og stemte på Bush likevel. Det var vanskeleg å unngå mistanken om at til det sjuande og sist var Kerrys velartikulerte framferd, hans veltalenheit og argumentasjon, som faktisk slo ut imot han. Dette driv liberalarane ut i fortviling. Dei kan ikkje forstå kvifor beslutningsdyktig leiarskap skal vere det same som å oppføre seg som ein skrulling. Dei kan heller ikkje begripe korleis ein mann, frå ein av dei mest elitære familiane i landet, som hadde studert ved både Andover, Yale og Harvard, som har eit sjølvtilfreds glis som standardansiktsuttrykk, nokon sinne kunne innbille nokon som helst om at han var «ein folkets mann». Eg skal innrømme at eg har slitt med dette sjølv. Som eit barn av foreldre frå arbeidarklassen, som fikk stipend til å studere ved Andover på syttitalet og etterkvert ein stilling ved Yale, har levd store deler av livet i nærvær av menn som Bush, alt ved dei osande av sjølvtilfreds forrettighet. Men strengt tatt blir forteljingar som mine – om dramatiske

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

klassereiser gjennom akademiske prestasjonar – sjeldnare og sjeldnare i USA. USA ser seg sjølv sjølvsagt framleis som eit moglegheitenes land, og frå ståstaden til ein innvandrar frå Haiti eller Bangladesh er det definitivt det. Samanlikna med land som Frankrike eller Bangladesh, kjem me bra utav det med tanke på sosial mobilitet. Men USA har alltid vore eit land bygget på løftet om ubegrensa sosial mobilitet oppover. Arbeidarklassetilveret har tradisjonelt blitt sett som ein mellomstasjon, som noko ein familie passerer gjennom på vei til noko betre. Lincoln pleidde å understreke at det som gjorde det amerikanske demokratiet mogleg var fråveret av ein permanent klasse av lønnsarbeidarar. På Lincoln sin tid var idealet at det i hovudsak var immigrantar som utførte lønnsarbeide, og at dei gjorde det for å skrape saman nok pengar til å gjere noe anna, å kjøpe land og bli nybyggarar det Ville Vesten. Poenget er ikkje om det verkelig var slik eller ikkje, men at dei fleste amerikanare fant førestillinga truverdig. Kvar gong vegen har sett sperra ut, har omfattande sosial uro vore resultatet. Da det ville vesten var temma og nybyggarperioden over førte det til bitre arbeidarkampar og i løpet av det tjuaende hundreåret kan det amerikanske universitetssystemet stødige og hurtige ekspansjon ses som ein slags erstatning. Særlig etter andre verdskrig blei enorme ressursar pøst inn i utvidinga av den høgare utdanninga, som veks ekstremt raskt, og alt dette blei heilt eksplisitt fremma som eit middel for sosial mobilitet. Under den kalde krigen fungerte dette omtrent som ein implisert sosial kontrakt, arbeidarklassen fekk tilbod om, ikkje berre eit behagelig liv, men òg sjansen for at barna deira sjølv ikkje ville bli tilhørande arbeidarklassen. Problemet er sjølvsagt at eit utdanningssystem ikkje kan utvides i det uendelege. Før eller sidan ender ein opp med ein betydelig del av


Soldater som tok del i velferdsfremmande arbeid har større sjanse for å verve seg på ny, Foto: Flickr Creative Commons / United States Forces Iraq

befolkninga, ute av stand til å finne arbeid med rike, men ikkje at dei, eller deira barn, nokon den fjernaste forbinding med sine kvalifikasjo- sinne ville kunne bli medlemmer av intelligennar, med all grunn til å vere forarga over sin siaen? Dette er slett ingen urimeleg førestilling. situasjon, og med tilgang til heile den radikale ein mekanikar frå Nebraska veit at det er lite tenkinga sin historie. På 1900tallet har det net- sannsynleg at hans son eller dotter vil få ein ditopp vore slike situasjonar som ofte har sparka rektørstilling i Enron. Men det er mogleg. Men i gong opprør og revolusjoner – revolusjonære det er derimot helt utenkeleg at dette barnet, helter, frå formann Mao til Fidel Castro har uansett kor talentfullt det måtte vere, nokon nesten utan unntak vere barn av fattige forel- sinne vil kunne bli ein internasjonal menneskdre, som spinka og sparte til ein borgarleg ut- erettsadvokat, eller teaterkritikar i New York danning til sine barn, Times. ein viktig årfor så å oppdage at ein sak til dette er ikkje – revolusjonære helter, frå borgarleg utdanning berre endringane i ikkje garanterte informann Mao til Fidel Cas- utdanningssystemet, npass i borgarskapet. men betydinga av tro har nesten utan unntak Mot slutten av sekstiubetalte, eller praktalet og byrjinga av vere barn av fattige foreldre, tisk talt ubetalte syttitalet, tidspunktet praktikantstillingar. som spinka og sparte til ein da ekspansjonen av Det har blitt ein universitetssystemet borgarleg utdanning til sine livets sanning i dei møtte veggen, heldt, forente statar, at om barn, for så å oppdage at ein ein vel ein karriere innlysande nok, universitetsområdane på av ein annn årsak borgarleg utdanning ikkje å eksplodere. enn pengane, vil dei garanterte innpass i borgar- første par årene vere Konsekvensen var utan lønn. Dette er skapet. ein ordning som sant om ein ønskjer kan ses som eit slags å engasjere seg med forlik. Universitetsradikalarane blei igjen tatt altruistiske geskjefter, som å tre inn i velgjerdinn i universitetet, men satt i arbeid med å verda, eller NGOene, eller bli politisk aktivist. utdanne barna til eliten. Etterkvart som ut- Men det gjelder like mykje om ein vil tileigne danningskostnadene har skote i veret, har seg Det Sanne eller Skjønne: i bokbransjen, økonomiske støtteordningar blitt skore ned, kunstverda eller den gravande journalistikken. og myndighetene har begynt å aggressivt for- Denne skikken avskjerer fattige studentar som følgje studentlån, lån som tidlegare stort sett makter å skaffe seg ein humanistisk utdanning berre fantes på papiret, har utsiktene til sosial frå ein karriere. Og sjølv om slike ekskludmobilitet gjennom utdanning – særlig innan erande strukturer alltid har eksistert, særlig på humanistiske fag- skrumpa kraftig inn. Talet toppene, har dei i løpet av dei siste tiåra blitt til på studentar med arbeidarklassebakgrunn ved uinntakelege festningar. universiteta, som steig jamt heilt frem til slutten av sekstiåra, har vore i nedgang i fleire tiår. Om nå denne mekanikarsonen – eller dottera – søker eit høgare, eller edlare mål for sin karOm Bush-veljarar frå arbeidarklassen tenderer riere, kva for nokre valmoglegheiter har ho? til å mislike dei intellektuelle meir enn dei rike, Sannsynligvis berre to - ho kan søke ein stillkan den mest sannsynlige årsaken vere at dei ing i den lokale kyrkjelyden, som kan vere vankan førestille seg moglege scenarier kor dei blir skeleg. Eller ho kan verve seg i hæren.

Dette er adelskapets løyndom. Å vere edel er å vere sjenerøs, storsinna altruistisk – å forfølgje høgare former for verdi. Men det er vel så mykje å vere i stand til å gjere dette fordi ein ikkje behøver å bekymre seg altfor mykje om pengar. Og det er nettopp dette våre soldatar driv med når dei utfører gratis tannhelsesjekk for landsbyboarar: dei får betalt (lite, men tilstrekkelig) for å gjere gode gjerningar. I lys av dette er det også lettare å skjønne kva som verkeleg skjedde på universiteta i kjølvatnet av 1960åra - «forliket» eg nemnte over. Universitetsradikalarane ville skape eit nytt samfunn som oppheva distinksjonen mellom egoisme og altruisme, verdi og verdiar. Det gjekk ikkje, men dei fekk tilbod om ein form for kompensasjon: privilegiet til å nytte seg av universitetssystemet for å skape seg eit liv som gjorde det mogleg, for sin eigen del, å få støtte til materielle nødvendigheiter mens ein jobba for sanning, godskap og skjønnhet, og framfor alt, å kunne vidareføre det til sine egne barn. Ein kan knapt klandre dei for å ha tatt imot. Men ein kan heller ikkje klandre resten av landet for å ønske dei pokker i vold for å gjort det. Og ikkje nødvendigvis fordi dei tar avstand frå prosjektet, dette er som sagt akkurat kva USA går ut på. Som eg alltid pleier å si til aktivister involvert i fredsbevegelsen og antivervekampanjar: kvifor vervar eigentleg arbeidarklasseungar seg i hæren? Fordi, som alle andre tenåringar, vil dei rømme frå ein verd beståande av keisamt arbeid og meiningslaus konsumerisme, og leve eit liv med eventyr og kameratskap i tro på at dei gjer noko genuint edelt. Dei vervar seg i hæren fordi dei vil vere som dykk.

Omsatt frå engelsk av Henrik Carlsen og Marit Heimstad Tønnessen.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

51


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Sosialisme og innovasjon Av David M. Kotz

(Forskingsassistent Wu Jing) Publisering: Science & Society, Vol. 66, No

1. Introduksjon Ulike nye modellar for sosialistisk økonomi er sette fram i løpet av dei siste 15 åra. Dei søker å kombinere tre prinsipp: økonomisk planlegging framfor marknadsstyrt økonomisk verksemd, demokratiske politiske og økonomiske institusjonar, og ei framdriven vid deltaking i avgjerdsprosessar. Slike modellar av det vi kan kalle demokratisk planlagt deltakar-sosialisme (DPDS/DPPS = Democratic planned participatory socialism) er blitt utvikla av Devine (1988), Albert og Hahnel (1991) og Cockshott and Cottrell (1993). Denne litteraturen har framheva det potensielt overlegne med DPDS i forhold til andre system i å møte dei menneskelege behova. Uansett, påstanden om DPDS si overlegenheit er typisk nok forma i ei statisk form. Litteraturen har i hovudsak oversett den forventa rørsla for eit DPDS-system i det viktigaste dynamiske aspektet i økonomien; tekniske forandringar og prosessen som bringer det fram – innovasjon1. Potensialet for innovativ verksemd under eit DPDS-system er viktig for å kunne evaluere dugleiken til systemet. DPDS vil kunne leve opp til sine gründerars fulle forventing så lenge dei nyt tilgjengelege ressursar og teknologi for å tilfredsstille dei menneskelege behova, men viss det viser seg å vera teknologisk stilleståande, vil det ikkje kunne overleva. Ein grunn er at eit DPDS-system ei tid vil måtte konkurrere med eit rivaliserande kapitalistisk system som vi veit fremjar ein rask innovasjon2. Sjølv utan kapitalismen som rival, vil ei

viktig teknisk forbetring for den menneskelege velferda vera essensiell i ei tid framover. Denne artikkelen analyserer den forventa innovative verksemda av eit DPDS-system samanlikna med andre system. Del 2 presenterer eit rammeverk for analyse av den innovative prosessen generelt. Del 3 kommenterer kort den innovative verksemda i den rådande kapitalismen. Del 4 ser på dei innovative røynslene frå statssosialismen, spesielt Sovjet. Del 5 tek direkte opp den forventa innovasjonsverksemda til eit DPDS-system. Devine (1988) sin versjon vil bli brukt som mal for å drøfte innovasjon under DPDS, sjølv om analysen skulle kunne være brukbar i større eller mindre grad, for ein annan modell enn DPDS. 2. Innovasjonsprosessen I litteratur om innovasjon3 utmerkar vanlegvis to typar seg, prosess-innovasjon og produktinnovasjon. Prosess-innovasjon kan reduserast til fire stadium: oppfinning, utvikling, produksjon og spreiing (sjå Scherer, 1980, s 15). Oppfinning tyder her opphav til ein ny ide for eit nytt produkt eller prosess, og utarbeiding av den til ei rudimentær form. Utvikling inneber omdanning av den rudimentære forma til økonomisk levedyktig produkt eller prosess, sterk nok til å bli produsert/introdusert til eksisterande økonomisk system. Produksjon er steget for første produksjon eller introduksjon av produksjonsprosessen. Spreiing inneber utbreiing av det nye produktet til andre produsentar eller den nye prosessen til nye brukarar.4 Oppfinning, slik det er definert ovanfor, er eit

særs risikofylt strev sidan dei fleste nye idear ikkje gir resultat. Likevel er ikkje oppfinning nødvendigvis så kostbart. Utvikling er mykje mindre risikabelt i forhold til oppfinning. Likevel gjer problema med å omdanne ei rudimentær (underutvikla) form til eit økonomisk levedyktig produkt eller prosess at dette steget blir tidsmessig og økonomisk kostbart. Første produksjon/introduksjon er enda mindre risikofylt, og kostnadene varierer vesentleg avhengig av saka. I det siste steget av innovasjon – distribusjon – er den einaste risikoen kommersiell, ikkje teknisk. Stega ovanfor er til analytisk hjelp for kor tilpassa eit institusjonelt rammeverk er for innovasjon. Eit system må vere gunstig i forhold til alle stega i innovasjonsprosessen dersom det skal vera levedyktig. For å nærme oss ein analyse, kan vi stille tre spørsmål til eit system: 1. Syter systemet for sterke insentiv for innovasjon? 2. Syter systemet for tilstrekkelege verktøy til å verkeleggjere innovasjon? 3. Genererer systemet innovativ kraft som bidrar effektivt til betring av menneskeleg velstand? Desse tre spørsmåla ovanfor kan bidra til ein analyse av innovasjon i dagens kapitalisme, det nå avdøde statssosialistiske systemet og eit framtidig DPDS-system. 3 Kapitalistisk innovasjon Mainstream vestlege økonomar lovprisar kapitalismen si form for innovasjon. Dei trur profittmotivet sikrar ei sterk drivkraft til å oppretthalde oppfinning, utvikling og produk-

1)Eit ferskt unnatak er Devine, som ser på innovasjon i forhold til entreprenørverksemd i eit DPDS-system. 2) Ein kan argumentere for at hyppigheita og retninga for innovasjon under den rådande kapitalismen er ”for radikal” fordi det er profittstyrt og produserer sosial ulikskap. 3)Neoklassiske økonomar har lite brukbart å seie om innovasjon med sitt statistiske fokus og antaking om at teknologi er ytre determinert. Det beste arbeidet om innovasjon er kome frå ytterkanten av tradisjonelle vestlege økonomar. 4)Grunnlegjande vitskapleg forsking, riktignok ikkje fullt og heilt som ein del av innovasjonsprosessen, dannar eit avgjerande grunnlag for det. Uansett, her er det utelatt i analysen vår. Vitskapen sin ressursmessige karakter og institusjonelle form, som hovudsakleg er ikkje-kommersielt strev, har vore om lag lik i både kapitalismen og statssosialismen, og det er lite sannsynleg at den vil vera særleg annleis i eit eventuelt framtidig DPDS-system. Den grunnleggjande debatten vil vera korleis alternative system vil handtere innovasjonsprosessen riktig.

52

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Zaibatsus midler konfiskeres etter USAs okkupasjon av Japan. Foto: Wikipedia Seizure of the zaibatsu families assets, 1946

sjonsstega i innovasjon, som og innlemmar investorar som understøttar potensielle innovatørar med nødvendige ressursar. Fri tilgang til marknad sikrar rask spreiing av innovasjon. Ein optimal distribusjon til menneskeleg velstand er sikra, gitt at profittmotivet reflekterer det ultimate verdigrunnlaget for samfunn og økonomisk verksemd. Sjølv om kapitalismen framskundar ei viss form for raske teknologiske endringar, har rekneskapet nemnd ovanfor alvorlege skuggesider, feil og veikskapar. Profittmotivet speler ikkje så stor rolle i det viktige oppfinningssteget. Studium viser at den største delen av økonomisk viktige oppfinningar kjem frå vitskapsmenn frå universiteta, offentleg forsking og sjølvstendige oppfinnarar som ikkje har økonomiske motiv som det viktigaste.5 På utviklingsstadiet, framleis med høg risiko, kan nokre gonger monalege (om enn utilgjengelege) fordelar frå innovasjonen leie til (suksessfull) etterspurnad etter offentleg subsidiering.6 Profittmotivet for innovasjon er grunnleggjande kontradiktorisk. For at profittmotivet skal kunne fungere, må innovatørane vera i stand til å oppnå monopol (full kontroll) over innovasjon og demme opp for konkurrentar, for å unngå at dei første innovatørane sin profitt blir liten og forbigåande. Likevel hindrar dei lovlege (og ulovlege) midla som kapitalistiske innovatørar bruker for å oppnå slik monopol-

makt (patent og røveritaktikk) ein rask distribusjon av nye produkt og prosessar.

talistiske institusjonar spelar ei aktiv rolle i organisering og finansiering av innovasjonsprosessen, spesielt i oppfinningsstadiet. Den største bristen i ein kapitalistisk inno- Kapitalismen kan berre gjera dette med bevasjonsprosess har å gjera med det tredje tydeleg monopolmakt og for delteking som spørsmålet, å bidra til fornyande verksemder smastundes fremmer og hindrer teknologisk for menneskeleg velstand. Medan kapitalis- framdrift. Og han produserer ein alvorleg fortiske innovatørar følgjer vrengd innovasjonsprosess profittmotivet, viser følgsom, etter eit visst steg i ut“Mykje av innovasjande problem seg: 1) inviklinga, syg ut like mykje novasjon er uforholdsmesav menneskeleg velstand jonsverksemda er sig retta mot kjøpegrupper han tilfører, mogelegreint sløseri, etter som som med høg inntekt;7 2) fellesvis meir. gode er vanlegvis ignorert selskap rettar inno4. Innovasjon under i innovasjonsprosessen; vasjonsressursar mot sovjetisk statssosialisme 3) eksterne fordelar og innovasjonskostnader, som å danke ut rivalar Det sovjetiske systemet kan bli svært store, blir ikpå sitt beste, ein særs heller enn å tilgodesjå var, kje tatt med når avgjerdene mangelfull og forvrengd for innovasjon blir tekne; versjon av sosialisme. forbrukarar.” 4) monopolmakta som Uansett, systemet var den trengst for å stimulere til første storskala innsatsen innovasjon fører til høge monopolprisar på for å byggje ein moderne økonomi basert på produkta, avgrensar bruken av innovasjonen offentleg eigedom av produksjonsmidlane og og med det reduserer fortenesta;8 5) mykje av koordinering av økonomien gjennom økonoinnovasjonsverksemda er reint sløseri, etter misk planlegging. På denne bakgrunn er røynsom selskap rettar innovasjonsressursar mot dommen frå sovjetøkonomien i høve til innoå danke ut rivalar heller enn å tilgodesjå for- vasjon relevant for vår sak her. brukarar.9 Når kapitalismen framhevar utviklinga av produktivkrafta, gjer han det på ein særs skrøpeleg måte. Kapitalismen kan bare framheve innovasjon når staten og ikkje-kapi-

Talepersonar for sovjetsystemet hevda at som eit sosialistisk system, ville det utkonkurrere, noko det og faktisk gjorde, kapitalismen i å framheve tekniske framsteg. Hovudfordelen

5)Den klassiske studien dekkjer 70 økonomisk viktige oppfinningar sidan 1990 (Jewkes, et al., 1996). Studien fann at berre 24 oppfinningar hadde opphavet sitt frå industrielle forskingslaboratorium, medan over halvparten kom frå anten uavhengige oppfinnarar eller akademiske vitskapsmenn. Andre studium har funne liknande mønster (Scherer, 1980, 416 – 17). 6) I USA i 1993, dekte føderale styresmakter 28% av det totale tilskottet til utvikling. Det offentlege finansierte 38% av alle R&D (forskings- og utviklings)utgifter det året, inkludert vitskapleg forsking (Scherer 1999, 56, 81). 7)Til dømes, U. S. farmasøytiske selskap gjer verkeleg inga forsking for å utvikle nye medisinar for å kurere sjukdommar som tuberkulose og malaria som drep titalls millionar fattige kvar dag i den tredje verda. Dei tykkjer forsking på kviser og tåneglsopp som kan seljast til høginntektsgrupper er meir attraktive. 8) Pfizer sin patenterte Flukonazol (fluconazole) medisin, som kurerer Kryptokokkmeningitt, ein dødeleg sideeffekt av AIDS, seljast for 18$ per pille, og gjer ho uoppnåeleg for AIDSramma i Afrika. Ein tilsvarande versjon produsert i Thailand, utanfor Pfizer sin patentkontroll, kostar 60 cent per pille (New York Times, 9. juli 2000, 8). 9) Døme er Microsoft si avgjerd om å pakke internettlesaren sin inn i Windows operativsystem, og dei farmasøytiske selskapa si jakt på ”familiar”, som er mindre molekylære variasjoner av eksisterande medisinar, men kan bli patentert separat utan å vera særleg avansert i forhold til den originale medisinen. 10)Statens planleggjingskomité. Omsetjars forklaring.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

53


SPØRSMÅL I MARXISMEN som blei nemnd, var fråveret av kommersiell hemmeleghald, unngåing av unødvendig ressursbruk av forskings- og utviklingsmidlar, og evna til direkte å innlemme tekniske fordelar i ein sentral plan i staden for å måtte kvile på det indirekte profittmotivet. Likevel oppdaga sovjetleiarane straks at innovasjon ikkje var nokon rett fram prosess slik ein førestilte seg han. I etterkrigstida blei systemet ofte justert for å kunne betre innovasjonstiltaka. Det modne sovjetsystemet hadde ulike institusjonelle komponentar for sitt innovasjonssystem, inkludert innlemming av større planlagde teknologiske fornyingar i den sentrale planen gjennom Gosplan10 kvart år. To institusjonar var likevel dei viktigaste: 1) eit system av forskings- og utviklingsinstitusjonar som hadde innovasjon som sitt einaste formål; 2) enkeltbedrifter som vanlegvis hadde ei designavdeling for utvikling av nye produkt, større bedrifter hadde eit forskingslaboratorium.

hadde ein tendens til å bli konservative og motviljuge til å utvikle nye produkt og prosessar, og til å introdusere det som kom frå forskings- og utviklingsinstitusjonar. Risikoen i innovasjonen var ikkje berre eit resultat av uunngåelege forseinkingar og uførutsette kostnader som oppstår når noko nytt prøvast ut. Nøkkelfaktoren var problema med forsyningsforhold i det sovjetiske plansystemet. Selskapa var alltid bekymra for om tilstrekkeleg forsyning ville bli levert i tide for at selskapa skulle nå sine mål. Dette var eit resultat av politikken med ”stram planlegging” som tok sikte på maksimering av resultata i forhold til tilgjengeleg innsats. Innovasjon krev uførutsette endringar i nødvendig innsats, og systemet med ”stram planlegging” gjorde det vanskeleg å endre innsatsen undervegs i planlegginga. Dei hierarkiske forholda i sovjetisk planlegging tydde at føretaka ikkje hadde tette relasjonar til leverandørane sine, noko som forverra problema. Desse forholda gjorde innovasjon særs risikabelt, med sannsynleg avbrott i selskapet sin faste produksjon, som igjen kunne føre til økonomisk straff for direktøren.

Det sovjetiske systemet hadde betydeleg styrke i innovasjonsverksemda.11 Sovjetiske forskings- og utviklingsinstitusjonar var bemanna med veltrente og målbevisste forskarar og var rimeleg godt finansiert. Saman med selskapa skapte dei mange nye innovasjonar. Best kjent Eit anna motivasjonsproblem var fråveret var suksessen innafor militær- og romte- av straff for ikkje å innføre tilgjengeleg ny knologi, men utvida seg og til noko sivil indus- teknologi. Eit utdatert selskap med gårdagens triteknologi.12 Produksjonen per arbeidstime teknologi kunne gjerne ha høgare kostnader enn industrigjennomgrodde raskt i Sovjetøkono“Innovasjon krev snittet, men minismien fram til 1975, mykje raskare enn i USA i same peuførutsette endringar i teriet hadde likevel ein tendens til å beskytte riode (Kotz and Weir, 1997, nødvendig innsats, og sine selskap gjennom 46). Til tross for det, klarte subsidiar. ikkje sovjetisk innovasjon å systemet med ”stram leva opp til forventningane. planlegging” gjorde Det var og problem Forståinga av problema i med tilgjengelege sovjetisk innovasjon – og det vanskeleg å endre verkemidlar for indei institusjonelle grunnane for desse problema – er relinnsatsen undervegs i novasjon. Innovasjon evante for å vurdere innosom fører til heilt nye planlegginga.” produkt fører enten til vasjonsprosessen i eit DPDSny produksjonslinje i system, inkludert potensielle eksisterande selskap, eller til danning av nye problem det måtte innebera. selskap. Det sovjetiske plansystemet hadde relInnovasjon i Sovjet hadde eit alvorleg prob- ativt rigide barrierar mellom ulike industriar. lem med insentiv. Insentivproblema var meir Danning av ei ny produksjonslinje i eksisterknytte til selskapa enn til forskings- og ut- ande selskap blei ikkje oppmuntra etter som viklingsinstitusjonar. Sovjetiske selskap var det ville gå andre selskap i næringa.13 Sjølv om relativt gode til mindre innovasjonar. Insen- nye selskap blei danna frå tid til anna, var det tivproblema omfatta større forandringar i i avgrensa omfang og gjerne møtt med motproduksjonsprosessen og utvikling av nye stand frå eksisterande selskap. produkt som skilde seg grunnleggjande frå det som tidlegare var produsert. Selskapsdi- Individuelle oppfinnarar var dårleg utnytta i rektørar fekk relativt låg påskjøning for (i form Sovjetsystemet. Dei fleste selskapa hadde ein av bonus) suksessfull fornying, mens risikoen offisiell politikk om, enn på småskalanivå, å for deltaking i større innovasjonar var ganske leggje til rette for ambisiøse oppfinnarar. Dette høge. Dette førte til at sovjetiske direktørar programmet var uansett ikkje særleg effektivt

i å få fram kreative individuelle oppfinnarar, kanskje fordi passiviteten fekk utvikle seg på grunn av det undertrykkande, sentraliserte og hierarkiske Sovjetsystemet som ikkje oppmoda til individuell nyskapande verksemd. I forhold til effektiv innovativ verksemd i avansert offentlig velferd, unngjekk Sovjetsystemet nokre av problema i den kapitalistiske innovasjonen. Det var inga partiskheit i fornying av offentlege tenester. Det var inga problem med monopolprisar for nye produkt, med følgjande avgrensa bruk. Likevel hadde Sovjetsystemet ein grunnleggjande veikskap i effektiv innovativ verksemd. Vi vil framheve tre problem på dette området. Først, medan irrasjonelle profittmotiv hovudsakeleg styrer plasseringa av den innovative krafta i eit kapitalistisk system, var det ”planleggjarane sine preferansar” (eller fortrinn) som styrte plasseringa i Sovjetsystemet. Toppleiarane favoriserte visse sektorar, spesielt militære, romforsking, og visse industrielle sektorar, medan forbrukarvarer ikkje blei prioriterte. Deretter var det eit problem som stamma frå det dårlege forholdet mellom dei to viktigaste institusjonane knytte til innovasjon; forskingsog utviklingsinstitusjonane og selskapa. Forskings- og utviklingsinstitusjonane hadde dei beste forskarane og beste tilhøva, og dei produserte store mengder planar for nye produksjonar og prosessar. Likevel klaga selskapa som skulle sette i verk produksjonen eller introdusere nye prosessar, over at planane var mangelfulle, urealistiske eller umulege å gjennomføre. Forskings- og utviklingsinstitusjonane klaga på selskapa si mangelfulle interesse for forslaga. Følgja blei at mykje innovativt strev ikkje bar frukt. Dette ser ut til å vera eit resultat av den hierarkiske karakteren til systemet, der det var dårleg samband mellom institusjonar på same nivå.14 Det tredje punktet, og kanskje det alvorlegaste, gjeld store eksterne kostnader i det sovjetiske systemet, særleg på arbeidsplassar og miljørelatert helse. Grunnen for dette i tilfellet Sovjet, var ikkje jakta på profitt, men målretta fokus på resultatmengde, og den udemokratiske og undertrykkjande karakteren til systemet, som hindra offera i å forsvare dei helsemessige interessene sine. 5. Innovasjon i eit demokratisk planlagt deltakande sosialistisk system (DPDS) Kva slags innovasjon kan vi vente oss under eit DPDS system, samanlikna med kapitalisme og statssosialisme? Tre trekk ved DPDS, slik det er forklart hjå Devine (1988), er relevante

11) Denne delen trekker på Joseph Berlinger si banebrytande forsking om innovasjon i sovjetisk industri (Berliner, 1976, 1981). 12) Til dømes var Sovjetunionen teknologisk i front i 1970-åra på øyekirurgi, maskinar for sømlaus jernbanelegging og visse metallurgiske prosessar. 13) Eit unntak gjeld selskap som stod for produksjon av eiga forsyning til eige bruk.

54

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN

for dugleik i innovasjon. For det første vil hovudtrekka i ein overordna økonomisk plan bli avgjort gjennom ein demokratisk prosess (Devine, s. 190). For det andre vil planlegging og samordning av økonomien skje gjennom ein prosess kalla «forhandla koordinering», ikkje gjennom marknadskrefter eller sentral planlegging ovanfrå (Devine, kap. 8-10). Dette betyr at avgjerder om plassering av ressursar vil bli fastsett av råd – industriråd og lokale og regionale tingings- og samordningsråd – som har representasjon frå alle dei som avgjerdene gjeld for, slike som arbeidarar, forbrukarar, tilbydarar, lokalsamfunnet og til og med ideelle grupper som miljøvern-, arbeidarvernog kvinnesaksaktivistar. Desse råda vil nå avgjerder gjennom kompromiss mellom dei ymse interessene som dei består av. Dessutan er grunneiningane i sosial produksjon, eller føretak, sett på som felles eigedom, og dei har styringsråd som omfattar alle grupper som blir påverka av føretaket, herunder arbeidarar, forbrukarar, tilbydarar og lokalsamfunnet. For det tredje så er det venta at kvart individ vil tilbringe ein del av livet sitt i kvar av hovudtypane av arbeid, som Devine definerer som planleggings- og styringsarbeid, skapande arbeid, nærande arbeid, utdanna arbeid og uskolert rutinearbeid (Devine, s. 171). Dette vil eliminere den sosiale delinga mellom ulike typar arbeid, samtidig som det held på den

tekniske delinga med sine effektivitetsvinningar.

Korleis kan ein DPDS økonomi setja om dei potensielle fordelane av innovasjon til effektiv innovativ verksemd? Korleis vil han oppmuntre til den naturlege hangen til menneska til å skape nye ting?

I fråveret av konkurranse etter forteneste, eller eit politbyrå som krev innovasjon, kva vil vera kjelda til innovasjon i DPDS? For det første vil den folkelege deltakinga i dette systemet gje Viss folket ønskjer innovasjonar, så må det makt til folket til å krevja leggje inn gode nok “For lang tid sia klaga innovasjonar til sin eigen incentiv til dei som er nytte. I eit slikt system vil til å klekke dei Adam Smith over at den iut.stand folk få nytte av innovasStyrarar av føretak jonar i dei tre rollene dei og alle dei som deltar i detaljerte oppdelinga fyller – forbrukar, arbeinokon av delane av inav arbeidet hadde ein dar og samfunnsmedlem. novasjonen, kan vera Forbrukarar kan dra nytendens til å gjera arbei- utvalde for påskjøntte av nye, betre og billening for vellukka indarane dumme.” gare produkt. Arbeidarar novasjon. Det er ikkje kan dra nytte av mindre nok å tru at avgjerdstaslit og meir tilfredsstillande arbeid. Medlem- karar automatisk vil innovere; bodskapen må mane i samfunnet kan dra nytte av produkt og sendast til dei, via eit påskjønningssystem, at arbeidsprosessar som forbetrar i staden for å samfunnet verdsett innovasjon. Slike premiar skade samfunnslivet. trengst korleis enn blandinga er mellom materielle og moralske incentiv. Betaling som inDPDS, som alle økonomiske system, kan også centiv treng ikkje vera så høg, berre ho er stor tappe ei anna muleg kjelde til innovasjon. Det nok til å gje ein merkbar konsumfordel til iner det spesielle trekket ved mennesket som novatøren. art som får det til å sjå etter måtar å endre og forbetre metoden til å gjera ting, heilt frikopla Dei sovjetiske røynslene tyder på at ein noko ønske om meir gods eller mindre arbeid. planøkonomi kan avspore innovativ verksemd. Denne drivkrafta, som er til stades i ulike pors- DPDS bør ikkje lide av problema til usikre forjonar i folk flest, står for ei viktig kjelde til in- syningar og mangel på fleksibilitet som prega novativ åtferd, viss det økonomiske systemet sovjetisk planlegging. Med representantar på lèt det verke fritt. styringsråda til kvarandre, med høve til samband på koordinerte tingingsorgan, burde det

14) Problema med dårlege arbeidsrelasjonar mellom institusjonar som deltok i den innovative prosessen kan sjåast som å legge hinder for effektiv bruk av det den Østerikske Skolen [i økonomi] kaller ”taus kunnskap”. Slik taus, eller ikkje-eksplisitt, kunnskap spel ein viktig rolle i innovasjonsverksemd (Devine, ”FORTHCOMMING”?)

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

55


SPØRSMÅL I MARXISMEN

vera pålitelege og fleksible tilhøve mellom tilbydarar og kundar. Det er naudsynt å unngå den sovjetiske politikken med stram planlegging og styre økonomien med såpass overskott av produktiv kapasitet så vi kan tilpasse dei uventa endringane i innsats som innovasjon krev. Utan sporen frå konkurransen, som tvingar treige føretak til å ta til seg den beste teknologien i industrien, ville da leiarane, kanskje støtta opp av ei arbeidsstyrke som er uviljug til endringar, rett og slett nekte å føre inn forbetringar? Som nemnt ovafor, så er eit føretak under DPDS ikkje eigedomen til arbeidarane åleine, men er òg sosial eigedom som er underlagd legitime interesser frå grupper utafor føretaket. Industriråd må følgje med tilbakeliggjande føretak, og forbrukarrepresentantar i både industri- og føretaksråd vil ha nok makt til å presse fram naudsynte endringar og å leggje på finansiell straff om nødvendig. For at dette systemet skal verke effektivt, så er det ønskjeleg å ha meir enn eitt føretak innan kvar industri, unntatt i tilfelle av naturleg monopol (sjå Devine 1988, s 220, for eit liknande argument). Føremålet er ikkje å presse ei form for konkurranse på marknaden kor den billegaste produsenten driv ut dei andre; - ein prosess som ofte gir sosialt ufornuftige resultat. Føremålet er heller å tillata samling av samanlikningsmateriale frå ymse føretak, for å ha eit grunnlag til å gje instruksar til kva for endringar føretak burde gjera. Det er ikkje alltid gitt at produsenten med høgast kostnad er den som blir bedt om å endre seg; produsenten med lågast kostnad kan ha fått låge utgifter ut av usosial praksis heller enn overlegen teknologi. For lang tid sia klaga Adam Smith over at den detaljerte oppdelinga av arbeidet hadde ein tendens til å gjera arbeidarane dumme. DPDS-praksisen gir alle del i dei høgste nivåa av arbeid, noko som burde ha motsett verknad. Denne praksisen, saman med den utbreidde deltakinga i beslutningstaking som blir oppmuntra av eit DPDS samfunn, burde oppmuntre til den skapande, innovative framferda som er så naturleg for arten vår. DPDS bør skape føresetnader for eit monaleg oppbod av kreativitet frå innbyggarane, der noko tar form som innovasjon i den økonomiske sfæren.

For å sikre høvelege midlar til innovasjon, så vil DPDS stå overfor eit alvorleg problem. Dei basiske institusjonane i DPDS vil ikkje nødvendigvis gje tilstrekkelege høve for skapande individ til å utarbeide nye, økonomisk relevante idear. Meir allment, der vil vera fare for at avgjerdsorgana i DPDS vil ha ein tendens til å stå for tradisjonelle måtar å gjera ting på og yte motstand mot innovasjon. Innbyggarane i eit DPDS samfunn kan sjølv løyse dette problemet ved å danne eit Innovasjonsråd, som er vigd til å fremja innovasjon i heile økonomien.15 Rådet vil få monalege fond frå staten. Det vil ta imot søknader frå føretak, uformelle grupper og individ som ønskjer å arbeide på oppfinning av nye produkt eller prosessar eller engasjere seg i utviklingsstadiet av ein innovasjon. Det skal kunne gje garantiar til å dekkje ein lang nok periode til å gje ein sjanse for suksess.

sikt over fordelar og kostnader. Likevel, avgjerda om å setja ein innovasjon ut i livet må gå gjennom evalueringa til alle gjeldande grupper. Dette krev ein annan institusjon, eit godkjenningsråd for innovasjonar. Det vil bli danna på den vanlege måten, med representantar frå alle relevante interesser. Rolla til dette rådet vil vera å avgjera om eit nytt produkt eller prosess, som oppstod etter ei løyving frå Innovasjonsrådet, skal få grønt lys for produksjon eller innføring.

Kapitalismen i dag set somme restriksjonar på samfunnsskadelege innovasjonar etter at dei er sette ut i livet, gjennom statleg regulering eller etter rettslege tvistar. DPDS vil sette sosiale interesser i sentrum av innovasjonsprosessen. Sjølv om forsking og utviklingsstadiet til eit potensielt skadeleg prosjekt ikkje blir blokkert straks av motstandarar, så vil ikkje prosjektet bli sett ut i livet utan soÅ bestemme medlemska“DPDS vil sette sosiale sial godkjenning. Dessuvil dei som tek del i pen i Innovasjonsrådet er interesser i sentrum av tan ei oppfinning under ei eit alvorleg problem for DPDS. Viss rådet inkluinnovasjonsprosessen.” løyving frå Innovasjonsrådet, kjenne til kriteria derer folk frå alle grupsom det øvste godkjenpene som blir påverka av ningsrådet arbeider etter, innovasjonen, så kan dette undergrave rådets tiltenkte funksjon. Store in- noko som vil påverke retninga til oppfinning novasjonar har typisk sine offer, og dei mulege og utvikling. kostnadene kan vera meir synlege enn dei mulege fordelane medan innovasjonen fram- Eit attståande problem er det mulege behovet leis er på eit tidleg stadium.16 Ein enkel bruk av for å lata eit eksisterande føretak få ta i bruk prinsippet om vid representasjon kan blokkere ein ny produksjonsmåte for å sette ut i livet ein utviklinga av nye produkt og prosessar før dei større innovasjon. Dette kan møte motstand frå eksisterande interesser. For å unngå dette mulege fordelane deira blir openberre. problemet etter at det øvste godkjenningsrådet For å bli i stand til å utøve mandatet sitt må In- har gitt grønt lys, så bør innovatørane ha lov til novasjonsrådet bli konstituert som eit uavhen- å søkje løyve om å starte eit eige selskap, eller få gig organ, kanskje danna av forbrukarrepre- eit eksisterande selskap til å sette innovasjonen sentantar og ekspertar av ymse slag. Eit slikt ut i livet. Ei avgjerd om å gje slikt løyve kan avvik frå den vanlege praksisen vil vera kon- krevja eit samla møte mellom Innovasjons- og sistent med det underliggjande prinsippet til godkjenningsrådet. DPDS, så lenge som den endelege avgjerda om å setja ein innovasjon ut i livet ligg hjå eit rep- Den sosiale effektiviteten til innovasjon under resentativt råd. Innovasjonsrådet vil leggje til DPDS burde vera fri for kvart av dei fem probrette for innovasjonen og utviklingsstadia for lema som følgjer kapitalistisk innovasjon, som nye produkt og prosessar. Det tykkjest rimeleg er nemnt ovafor. Innovasjon vil ikkje bli retta å verne dei tidlege stadia av innovasjonen frå ei urettvist for å tilfredsstille dei rike, sia der ikkje endeleg sosial avgjerd, til han er vorten utvikla vil vera nokon rik klasse, heller ikkje vil profitt til eit punkt kor vi kan ha ei velinformert over- frå sal leie innovasjon. Balansen mellom inno-

15) Innovasjonsrådet treng ikkje nødvendigvis vera berre eitt råd, meir sannsynleg vil det vera delt inn i regionale og lokale råd og mulegvis råd som spesialiserer på spesielle typar av innovasjon. 16) Industrielle medlemmer kan gå imot nye idear som synest å truge produkt eller prosessar som dei er knytte til.

56

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN

vasjon i offentlege og private gode bør reflek- Det er uvisst om menneskesamfunnet alltid tere prioriteringane til innbyggarane, sia rep- vil vera opptatt av rask innovasjon. Viss eit resentative råd vil fordele ressursane mellom framtidig avansert DPDS ein dag når ein dei to typar gode, og insentiva for innovasjon komfortabel levestandard med kortvarig, burde verke likt for dei to typane. Eksterne tilfredsstillande arbeid, og det økonomiske verknader, gode og dårlege, inkludert dei som grunnlaget for eit fullverdig sosialt liv for alle, verkar på arbeidarane og miljøet, bør bli fullt da kan innbyggjarane bestemme seg for eit starekna med av dei representative råda som tar bilt berekraftig økonomisk nivå utan stadige avgjerdene om innføringa av nye teknologiar skifte i økonomisk liv. På dette stadiet kan den og produkt. Slike avgjerder vil ikkje møte press menneskelege skapartrangen snu seg heilt mot om å leggje bører på andre grupper, noko som ikkje-økonomiske føremål. Likevel vil eit slikt følgjer konkurrerande profittjag. Der vil ikkje val ikkje synest rimeleg så lenge som lommer vera noko problem med moav fattigdom og naud varer nopolprisar som innsnevrar ved, heller ikkje er det ønDet er uvisst om bruken av innovasjonar og skeleg så lenge som DPDS inga sløsing av innovativ menneskesamfunnet er nøydt til å konkurrere innsats som følgje av olimed kapitalismen. alltid vil vera opptatt gopolistisk tevling. av rask innovasjon. Department of Economics Dei tri problema som unand Political Economy Rederminerte effektiviteten til search Institute innovasjon under statssosialismen, burde vera Thompson Hall vekke frå DPDS. Ikkje noko politbyråmedlem- University of Massachusetts mar vil diktere prioriteringar for innovasjon. I Amherst, MA 01003 staden vil demokratiske avgjerder bestemme dmkotz@econs. umass. edu mengda og lokalisering av innovasjon. Sløseriet som følgje av det dårlege sambandet mellom Omsetjarar: forskings- og utviklingsinstitutt og føretak bør Edvard Mogstad og Jan Selmer Methi ikkje vera til stades i DPDS, sia horisontale re1, Building Sosialism Theoretically: Alternalasjonar mellom institusjonar ville vera sterke. tives to Capitalism and the Invisible Hand (Vår Viss forskings- og utviklingsinstitutt vart dan- 2002). Side 94 – 115. Publisert av Guilfor Press. na som delar av innovasjonssystemet i DPDS, så ville kryssdeltaking mellom dei og føretaka eit effektivt samarbeid mellom dei to institusjonsslaga. Endeleg, årsakene til dei alvorlege eksterne kostnadene til innovasjon under statssosialismen – eit einsidig fokus på vekst i produksjon saman med mangel på demokrati – burde ikkje kjenneteikne DPDS.

REFERANSAR Albert, Michael, and Robin Hahnel. 1991. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. Berliner, Joseph S. 1981. "Technological Progress and the Evolution of Soviet Pric- ing Policy." Pp. 105-125 in Steven Rosefielde, ed., Economic Welfare and the Economics of Soviet Socialism: Essays in Honor of Abram Bergson. Cambridge, England: Cambridge University Press. . 1976. The Innovation Decision in Soviet Industry. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. Cockshott, W. Paul, and Allin Cottrell. 1993. Towards a New Socialism. Nottingham, England: Spokesman. Devine, Pat. Forthcoming. "The Institutional Context of Entrepreneurial Activity." In Fikrit Adaman and Pat Devine, eds,. Reciprocity, Distribution, and Exchange: Embedding the Economy in Society. Montreal, Quebec, Canada: Black Rose Books. . 1988. Democracy and Economic Planning: The Political Economy of a Self-Governing Society. Boulder, Colorado: Westview Press. Jewkes, John, David Sawers, and Richard Stillerman. 1969. The Sources of Invention. New York: Norton. Kotz, David M., with Fred Weir. 1997. Revolution from Above: The Demise of the Soviet System. London and New York: Routledge. Scherer, F. M. 1999. New Perspectives on Economic Growth and Technological Innovation. Washington, D.C.: Brookings Institution Press. . 1980. Industrial Market Structure and Economic Performance. 2nd Edition. Chicago, Illinois: Rand McNally.

Konklusjonen blir at dei grunnleggande institusjonane i DPDS er generelt gunstige for innovasjon, men desse institusjonane åleine vil ikkje vera nok til å garantere suksessrik innovasjon. Ved å legge til settet med tilleggsinstitusjonar og retningsliner som er nemnde ovanfor, så burde DPDS vise ei framsyning av innovasjon som er langt overlegen til å møte dei menneskelege behova enn både kapitalisme og statssosialisme. Eit slikt system ville sjølvsagt ikkje sikre at kvar innovasjon ville bidra til menneskeleg velferd. Det er ikkje alltid muleg å seie på førehand kva dei eventuelle følgjene av eit nytt produkt eller prosess vil bli. Likevel er eit slikt system langt overlegen andre tidlegare system i å ta slike avgjerder.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

57


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Økonomisk demokrati - en sosialisme som virkelig kan fungere Av David Schweikart

Marxister er og har alltid vært skeptiske til oppskrifter. Vi husker alle Marx' polemikk mot Proudhon, Manifestets kritikk av «samfunnsmessig virksomhet [erstattes med] deres personlige oppfinnervirksomhet, de historiske vilkårene for frigjøringen med fantastiske, den gradvise organisering av proletariatet til klasse som foregår, [erstattes] med en spesiell utklekket samfunnsorganisasjon.»[marxist. org], og de flerfoldige anledningene der fedrene til «den vitenskapelige marxismen» gikk løs på «utopister». Stort sett har denne marxistiske aversjonen mot å lage oppskrifter vært sunn, drevet i det minste delvis av respekt for de konkrete særegenheter i den revolusjonære situasjon og for aktørene involvert i revolusjonær aktivitet: Det er ikke de intellektuelle marxistenes oppgave å fortelle de revolusjonære aktørene hvordan de skal konstruere sin etterrevolusjonære økonomi. Men den historiske dialektikken er pussig: dyder forvandles stundom til laster, og vice versa. Ved dette bestemte historiske øyeblikket er denne skeptiske aversjonen mot oppskrifter malplassert. Det er min påstand. I den nåværende historiske situasjon behøver vi en «oppskrift» – en teoretisk modell for en gjennomførbar, ønskelig sosialisme. Det er ingen hemmelighet at det gamle argumentet om at sosialisme ikke fungerer har blitt styrket av de nylige og fortsatt pågående hendelsene i Øst-Europa og Sovjetunionen. [1992, red.] Ja, bredden og dybden av de antisosialistiske, prokapitalistiske følelser blant dem som har levd eller fortsatt lever under «reelt eksisterende sosialisme» kan ikke være annet enn forstyrrende, selv for de av oss som lenge har vært kritiske til sosialisme av det merket. Det synes åpenbart at venstresida trenger mer enn slagord om demokratisk planlegging og/eller arbeiderkontroll om vi med noen grad av effektivitet skal utfordre den kapitalistiske ideologis stadig voksende hegemoni.

58

Den historiske dialektikk er pussig. I nøyaktig som skal fremlegges her forstås som en fastlagt samme øyeblikk som det kapitalistiske hegem- form, optimal i enhver reell situasjon. Det er oni ser ut til å være sterkest etablert, og ven- bedre å se den som et intellektuelt våpen mot stresida mest i beit for en alternativ visjon, har de kapitalismens apologeter, som hoverende materialet for å konstruere og forsvare en slik stadig påstår at uansett hvor elendig ting er visjon blitt tilgjengelig. Der har vært en knopp- under kapitalismen, finnes det ingen gjennomskyting av teoretiske og empiriske undersøkel- førbare alternativer. ser i løpet av de to siste tiårene angående alternative økonomiske Scenearrangement ordninger – alterI 1920 fyrte Ludwig “Stort sett har denne marxnative opplegg for von Mises av åpnorganisering av aristiske aversjonen mot å lage ingssalven i det som beidsplassen, alterskulle bli en flere oppskrifter vært sunn, drevet i native mekanismer tiår lang akademisk for planlegging, det minste delvis av respekt for trefning. Sosialalternative måter å erklærte von de konkrete særegenheter i den isme, integrere planlegMises, er umulig: ging med markedet revolusjonære situasjon og for uten privat eierskap – mye av det (men av produksjonsaktørene involvert i revoluspå ingen måte alt) midlene, kan der er drevet av intenikke finnes et komjonær aktivitet” sivert konkurranse petitivt marked for blant kapitalistiske produksjonsvarer; nasjoner. Jeg tror at venstresida nå er i en still- uten et kompetitivt marked for produksjoning som aldri før til å hevde med vitenskapelig svarer, er det umulig å fastslå deres verdier; og moralsk selvsikkerhet at der finnes en øns- uten disse verdier blir økonomisk rasjonalitet kelig form for sosialisme som vil virke. Denne en umulighet. artikkelen tar et skritt i den retningen.   Den pågående krisen i de sovjetiske og østFør jeg fortsetter vil jeg fremheve at jeg ikke europeiske økonomier kan se ut til å være von tror at prosjektet med å konstruere og forsvare Mises' endelige vindisering. Det er i allefall på modeller for en gjennomførbar, ønskelig so- moten i disse dager å forstå den europeiske sialisme er det eneste verdige prosjektet for so- kommunismens kollaps på denne måten. Men sialistiske aktivister eller intellektuelle på dette la oss gå litt mer forsiktig frem. tidspunkt. Jeg tror heller ikke at det å ha en gjennomførbar plan løser problemet «hva må Det har lenge vært erkjent at von Mises' argjøres». Langt der ifra. «Overgangsproblemet» gument er logisk defekt. Selv uten et marked er fortsatt kjempemessig. Samtidig tror jeg det for produksjonsvarer, kan deres pengeverdi er viktig at vi har en viss anelse om hva det er fastslås. I motsvar til von mises har en rekke vi håper å gå over mot – selv om man samti- økonomer påpekt at Paretos disippel, Endig innser at tvingende nødvendigheter i den rico Barone, allerede 13 år tidligere hadde konkrete kampen utvilsomt vil kreve diverse demonstrert den teoretiske muligheten for en modifikasjoner i den «oppskriften» som måtte «markeds-simulert» sosialisme.1 foreslås. Strengt tatt bør ikke «oppskriften»

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Hovedkvarteret til banken til kooperativet Mondragon. Foto: Mondragon

Såklart er Barone og andres «markedssimulerende» modell veldig forskjellige fra den sovjetiske «kommandoøkonomi»modellen, som ikke tillater et fritt marked verken for produksjons- eller konsumvarer, og ikke en gang forsøker å etterligne markedsadferd. Har ikke von Mises i det minste fått rett med tanke på denne formen for sosialisme?

vnet forskjellen mellom by og bygd og muliggjort en spesialisering innen landbruket som oppnår store overskudd. Stillheten i landsbyene skjuler det faktum at her, bakom de søvninge gjerdene, hvor middagsfreden bare forstyrres iblant av en hund, har Ungarsk sosialisme gjort ende på elendighet og trelldom og oppnådd sine mest revolusjonære suksesser.”

Her synes jeg vi bør være rimelige. Selv kom- Å erkjenne at markedssimulert sosialisme er mandoøkonomier, som i det siste har kommet teoretisk mulig og at kommandoøkonomi ikke slik ut å kjøre, har ikke vært foruten betydelige er foruten betydelige prestasjoner er ikke å prestasjoner. Innen forfekte disse for“Å erkjenne at markedssimulert mene for sosialmidten av 70åra hadde Sovjetunmen en slik sosialisme er teoretisk mulig og isme, ionen etablert seg erkjennelse burde som verdens nest at kommandoøkonomi ikke er få en til å tenke seg største økonomiske om før man omforuten betydelige prestasjoner litt makt. I løpet av en favner simplistiske generasjon har Kina er ikke å forfekte disse formene påstander om at solykkes i å fjerne sialisme er umulig. for sosialisme” sine nå en milliard Økonomiske kriser innbyggere fra den berger ikke lolange listen over gisk defekte arguland fortsatt plaget av sult. Siden begynnelsen, menter, de opphever heller ikke historiske i 1959, har den cubanske sosialismen skaffet bedrifter. Sosialisme kan «fungere». Det viksine borgere et nivå av økonomisk velstand tige spørsmålet er, hvor godt? Mer bestemt, som er sørgelig sjeldent i Latinamerika utover kan sosialisme fungere bedre enn kapitalisme? overklassen. Og når det gjelder Østeuropa, kan vi lytte til den vesttyske dikter/essayisten Min påstand er at svaret på det siste spørsmålet Hans-Magnus Enzensberger (1989, 114, 116), er, «det kommer an på». Det kommer an på som reflekterer i 1985 over en nylig visitt i Un- hvilken type sosialisme. Videre hevder jeg at garn: det finnes i det minste en form for sosialisme som, hvis realisert, ville være kapitalismen “Nesten ingen husket at før andre verdenskrig overlegen på nesten alle punkter: den ville hadde det vært millioner av landbruksprole- være mer effektiv, mer rasjonell i vekst, mer tarer (landarbeidere) i Ungarn som levde under egalitær, mer demokratisk. Det er denne foreksistensminimum, uten land eller rettigheter. men for sosialisme jeg ønsker å utarbeide på Mange emigrerte for å finne frelse; hundretuse- de følgende sider. nvis endte som tiggere... Etter bitter strid og endeløs krangel, har Kadarregimet endelig utje-

Tre kasus Modellen som vil legges frem her spretter ikke helskapt ut av politisk eller økonomisk teori, ei heller er det en stilisert økonomisk struktur fra noe bestemt land eller region. Modellen er en syntese av teori og praksis – en «dialektisk syntese», liker jeg å innbille meg. For å være mer eksakt, det jeg akter å kalle «Økonomisk demokrati» er en modell hvis form har blitt dannet på grunnlag av teoretiske diskusjoner om alternative økonomiske organisasjonsformer som i økende grad har pågått i løpet av de siste tjue årene, av empirisk materiale om typer av arbeidsplassorganisering og av historiske nedtegnelser fra ulike storstilte «eksperimenter» fra perioden etter andre verdenskrig. Fra disse «eksperimentene» er det negativ lærdom å hente, særlig fra den feilslåtte sentralplanleggingen i Sovjetunionen og Østeuropa, men også gode erfaringer, tatt især fra tre sentrale eksempler. La oss begynne med en sosialistisk «fiasko». Tidlig i 1950åra la et lite østeurpeisk land med «to alfabeter, tre religioner, fire språk, fem nasjoner, seks føderale stater kalt republikker, syv naboland og åtte nasjonabanker» (Horvat, 1976, 3) ut på en bemerkelsesverdig bane. I 1948 hadde Stalin anklaget Jugoslavia for antisovjetisme. Innen 1949 hadde all handel mellom Jugoslavia og andre kommunistiske land stanset, og en økonomisk boikott blitt pålagt. Presset av hendelsene, satte Jugoslavia igang en høyst original konstruksjon – en desentralisert sosialistisk økonomi med arbeiderstyrte fabrikker. Milovan Djilas (1969, 220-221) gjenforteller avgjørelsen: “Kort tid etter utbruddet av tvisten med Stalin, i 1949 såvidt jeg kan huske, begynte jeg å

1) En oversettelse av Barones artikkel er å finne i Hayek (1935, 245 -90). Det første angrepet på von Mises ble gjort av Fred Taylor og Oscar Lange, hvis viktige essays om emnet er samlet i Lippincott (1938).

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

59


SPØRSMÅL I MARXISMEN

lese Kapitalen av Marx, denne gangen med mye større omhu, for å se om jeg kunne finne svaret på gåten, hvorfor, for å si det forenklet, Stalinisme var dårlig, mens Joguslavia var bra. Jeg fant mange nye ideer og, mest interessant av alt, ideer om et fremtidig samfunn hvor de umiddelbare produsentene, gjennom frie sammenslutninger, selv ville ta avgjørelsene om produksjon og distribusjon – ville i praksis, styre sine egne liv og sin egen fremtid....Det slo meg at vi joguslaviske kommunister nå var i posisjon til å begynne å skape Marx' frie sammenslutninger av produsenter. Fabrikkene skulle overlates i deres hender kun på det vilkår at de betalte skatt for militære og andre statlige behov.” Kardelj og Djilas presset Tito, som i utgangspunktet var skeptisk. “Det viktigste elementet i vårt tilfelle var at dette ville bli begynnelsen på demokratiet, noe sosialisme til nå ikke hadde oppnådd, videre det kunne tydelig ses av hele verden og av den internasjonale arbeiderbevegelsen som et radikalt brudd med stalinismen. Tito trasket frem og tilbake, som om var han fullstendig oppslukt i sine egne tanker. Med ett stanset han og utbrøt: «Fabrikker som tilhører arbeiderne – Noe som aldri før har vært oppnådd!» (Djilas, 1969, 222223) Systemet som dermed fødtes (pålagt ovenfra og ned, vel og merke, og uten støtte i noen form for økonomisk teori) undergikk mange modifikasjoner i løpet av de følgende tiår, men den grunnleggende strukturen av arbeiderselvstyre bestod og ble kombinert med en stadig større lit til markedet. Lenge var resultatene imponerende. Mellom 1952 og 1960 kunne Jugoslavia vise den høyeste vekstraten av alle land i hele verden. Fra 1960 til 1980 rangerte Jugoslavia som nummer tre i vekst pr. skalle blant lav- og middelinntektsland. (Jfr. Horvat, 1976, 12; Sen, 1984, 490). Denne statistikken reflekterer en reell endring av livskvaliteten til flere millioner. I 1950 var Jugoslavia, som det hadde vært siden det ble opprettet i 1918, et underutviklet land hvor tre fjerdedeler av befolkningen var småbønder. Innen 1975 utgjorde småbøndene bare 30 prosent av befolkningen, og Jugoslavia hadde oppnådd en levestandard som i Slovenia var på nivå med Østerrike og i landet sett under ett på rundt to tredjedeler av Italias nivå. Til og med Harold Lydall, en skarp kritiker av det Jugoslaviske eksperimentet, innrømmer at «det er tydelig at Jugoslavia, under sitt system med 'sosialistisk selvstyre', har oppnådd en

høy økonomisk vekstrate både i produksjon og konsum. Den gjennomsnittlige levealder har endret seg til det ugjenkjennelige i løpet av de siste trettifem år» (Lydall, 1984, 183). Og selv om pendelen svingte frem og tilbake mellom liberalisering og undertrykkelse, var Jugoslavia utvilsomt den frieste av alle kommuniststatene, til og med friere enn de fleste ikkekommunistiske lav og middelinntektsland. For å vise til bare èn indikator: Siden 1976 nøt jugoslavene nesten fullstendig frihet til å reise utenfor landegrensene, en hyppig benyttet frihet.

kapitalistiske konglomerater), innføring av høy formueskatt, og en omfattende landreform. Målet var å skape et konkurransedyktig land, som kanskje var relativt fattig, men til gjengjeld var demokratisk og egalitært.” Men med de kinesiske kommunistenes seier i 1948 og utbruddet av Koreakrigen i 1950, endret dette målet seg dramatisk. Ifølge Michio Morishima (1982, 161-162): Idet man forlot den opprinnelige politikken for å bygge et demokratisk land basert på privatkapitalisme, hvis handlinger ville være tilbakeholdne og fredselskende, skjedde en endring mot tiltak som skulle gjenoppbygge Japan til et mektig land utstyrt med militær og økonomisk styrke høvelig for en utpost for den «frie» (antikommunistiske) leiren. Som et resultat av denne endringen gjenoppstod japansk kapitalisme som en føniks-fugl omtrent identisk med den fra før krigen

I løpet av 80åra kollapset den jugoslaviske økonomien. «Det reelle sosiale produktet.... har falt med seks prosent fra 1979-1985 og enda mer siden da...Arbeidsproduktiviteten i den sosiale sektoren falt i den samme perioden med 20 prosent, og den reelle personlige inntekten til arbeidere i sosial sektor sank med rundt 25 prosent. Standarden innen utdanning, helse og boligtjenester har også falt... På tross av en massiv overbemanning både innen industri og myndigheter....finnes det Det blir ofte glemt at det japanske «miraklet» mer enn en million registrerte arbeidssøkere, ikke begynte etter andre verdenskrig. Etter Meiji revolushvorav fire femtedeler jonen (1867-68), er unge» (Lydall, 1989, “Tito trasket frem og tilbake, gikk Japan bevisst 4-5). I tillegg har lenge som om var han fullstendig inn for å bygge en tilsidesatte etniske moderne indusmotsetninger gjenoppoppslukt i sine egne tanker. triell økonomi. I stått med ny intensitet. Med ett stanset han og utbrøt: 1905 ble vestlige Idet dette skrives ser sjokkert landet ut til å være på «Fabrikker som tilhører arbei- sinn av Japans seier i randen av sammenbrudd. derne – Noe som aldri før har den japansk-russiske krigen: For vært oppnådd!»” første gang siden Hva skjedde? Hvorfor starten på vestlig har den Jugoslaviske økonomien falt sammen? Hvilke lærepenger imperialisme hadde ikke-hvite triumfert over kan læres? Bør vi konkludere, som Lydall i hvite. Den japanske økonomien fosset frem. Oxford, at det jugoslaviske eksperimentet Mot slutten av første verdenskrig var Japan var fatalt defekt allerede fra starten, eller som en av verdens fem største makter. Og selv om Jaqroslav Vanek ved Cornell [University] landet ble kraftig rammet av den store depres(1990, 182), at ethvert land som prøver den jonen, ble Japans økonomi, drevet av militære Jugoslavske linja og samtidig unngår de nå utgifter, raskere restituert enn de i vesten. (I åpenbare feilene «har den beste sjansen til å gå 1973 ble uttrykket «japansk mirakel» benyttet framover og ut av den universelle krisa i slut- for å beskrive økningen på 81.5% i industriell ten av det tyvende århundret»?2 La oss forelø- yteevne fra 1931 til 1934 [Johnson, 1982].) pig legge disse spørsmålene til side og bevege Det er denne økonomien som, med Morishioss fra sosialistiske «fiaskoer» til kapitalistiske mas ord «gjenoppstod som en føniks-fugl» i «suksesser». 1950åra, oppbygd nærmest identisk med den før krigen. “I 1945 speidet general Douglas MacArthur utover et Japan i ruiner og innførte fire grunn- De strukturelle trekkene i den japanske økonoleggende reformer: kvinnelig stemmerett, organ- mien kontrasterer skarpt med vestlig kapitalisasjonsrett for arbeidere, liberal utdannelse, isme, enda skarpere med laissez-faire-teoriens avskaffelse av enevelde og demokratisering av idealer. De sentrale trekk inkluderer: 1) statlig økonomien. Deler av den siste reformen inklud- innblanding i stor skala, særlig med hensyn til erte en splitting av den såkalte zaibatsu (digre investeringsavgjørelser; 2) en tosidig økonomi,

2) For en konsis analyse av det jugoslaviske systemets avvik fra de nødvendige forhold for optimalitet, se Vanek, 1990, 180-182.

60

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN

hvor den ene halvdelen domineres av en håndfull konkurrerende konglomerater (keiretsu – arvtagere til zaibatsuene fra før krigen), den andre halvdelen av tusenvis av mindre bedrifter, ofte forbundet hierarkisk via underkontraktordninger med hverandre og med en keiratsu; 3) Arbeidsforholdene (i keiretsusektoren) kjennetegnes ved livstidsansettelsesgarantier, lønninger tett forbundet med ansiennitet, klekkelige bonuser knyttet til selskapets fortjeneste og en betydelig arbeiderdeltagelse i beslutningstagning.

et universitet, organiserte broder Arizmendi skolen sin for å fremme en teknisk, men også «sosial og spirituell» utdannelse. Elleve av den første klassen på tjue elever gikk videre til å bli profesjonelle ingeniører. I 1956 etablerte fem av disse, etter mas fra presten, en fabrikk som skulle lage små ovner og komfyrer. I 1958 ble et nytt kooperativ opprettet, for å lage verktøymaskiner. I 1959, nok en gang på oppfordring fra broder Arizmendi, ble det opprettet en kooperativ bank.

Bevegelsen tok av. Trettifire industrielle koopDet behøver knapt sies at i materielle hen- erativer sluttet seg til gruppen i løpet av sekseender har den japanske økonomien vært stiåra. Utvidelsen var enda hurtigere i syttiåra. enormt framgangsrik. Mellom 1946 og 1976 Mot slutten av åttiåra bestod Mondragongrupøkte Japans økonomi femtifemfoldig. Et land pen av nærmere tjue tusen arbeidere i mer på størrelse med California, uten noen nevnev- enn 180 kooperativer. I tillegg til industrielle erdige naturressurser, utgjør i dag ti prosent av kooperativer som produserer ovner, kjøleskap, verdens økonomiske produksjon (De forente vaskemaskiner, verktøymaskiner, elektrisk utsStater utgjør tjue prosent). Men bragdene har tyr, petrokjemikalier og mye mer, er det landhatt en pris: veldig liten klasse- eller profesjon- brukskooperativer, et konsumentkooperativ, et smobilitet, et system som gir en ung person kvinnekooperativ, trygdekooperativ, forsknkun én sjanse til å komme inn blant rekkene til ing og utviklingskooperativ. Den kooperative et bra firma, et utdanningssystem som driver banken har utvidet til opp i mot hundre filialer japanske tenåringer til å pugge 13-15 timer over hele baskerland og er nå den fjortende om dagen. Dette siste særpreget har ført til en største banken i Spania..4 høyst produktiv og disiplinert arbeidsstyrke, men, sier Morishima (1982,183), «det må ikke Etter alt å dømme har eksperimentet vært glemmes at det også har ført til utslettelsen utrolig vellykket. Produktiviteten hos Mondragonbedrifter har vist deres egne selv» der synes å være en lekse å Et land på størrelse med seg å overgå den hos sammenlignbare kapitalistiske lære her. Men hva? California, uten noen bedrifter (Thoma and Logan, 1982). Konkursraten La oss ta for oss et nevneverdige naturhos nyoppstartede Montredje eksempel, etter ressurser, utgjør i dag dragonkooperativer er nær min dom en utvetydig null. Gruppens suksess i sukksess (uten avsti prosent av verdens møte med vanskelige tidkrekkende hermetegn). økonomiske produksjon er har vært eksepsjonell. Omtrent samtidig som Baskerland ble hardt ramYugoslavia påbegynte met av nedgangstiden mot sin nyskapende restrukturering og den japanske økonomien satte fart slutten av syttiåra og tidlig i åttiåra; mellom med stimulus fra koreakrigens anskaffelser, 1975 og 1983 tapte den baskiske økonomien var et annet langt mer beskjedent eksperiment tjue prosent av arbeidsplassene: I samme peunderveis i en liten nedgangsrammet landsby riode hadde Mondragongruppen – selv om ble i Baskerland i Spania. I 1943 ble en skole for nødt til å foreta en del smertefulle omstillinger gutter fra arbeiderklassen etablert i Mondrag- – så godt som ingen oppsigelser (Bradley og on, etter intiativ fra Don José Maria Arizmen- Gelb, 1987, 87) di, en lokal prest som med nød og neppe hadde unnsluppet henrettelse av Francos styrker un- Det trekket ved Mondragon som særlig står der borgerkrigen. Den «Røde presten» som frem er dets demokratiske karakter. Arbeihan ble kalt i konservative kretser, var en mann derne møtes minst en gang i året til Generalmed store vyer.3 I troen på at gud gir nesten forsamling. Med èn stemme per mann velger alle et likt intellektuelt potensiale, et potensiale de et representantskap som utpeker en bedrifthemmet av ujevne maktforhold, og forferdet sledelse, de velger også et velferdsråd som har over at ikke en eneste arbeiderklasseungdom myndighet i affærer som angår arbeidernes ve fra Mondragon noensinne hadde studert ved og vel direkte og et vaktbikkjeråd hvis oppgave

er å gjennomgå samle og bekrefte informasjon for generalforsamlingen. Mondragongruppens særegne organisasjonsmessige nyskapning er å skape et nettverk av støtteinstitusjoner – og først og fremst Caja Laboral Popular, det «arbeidende folks bank» som samarbeider med de produktive foretakene på flere måter: forsyner kapital for utvidelser, bidrar med teknisk og finansiell rådgivning, hjelper med å flytte arbeidere fra et forteak til et annet, og assisterer i opprettelsen av nye bedrifter. Cajaen har også et overblikk med langsiktige interesser i regionen, utvikling av planer og jobber med å forlike konfliktinteresser. Økonomisk demokrati Den sosialistiske modellen som vil gis et omriss av nedenfor har fellestrekk med Jugoslavisk sosialisme, Japansk kapitalisme og med Mondragonsk kooperativisme, men det er ingen stilisert versjon av noen av disse. Vår modell skiller seg fra hvert av disse i flere avgjørende henseende, men disse eksperimentene, med sine suksesser og feilskjær, utgjør empirisk bevismateriale høyst relevant for påstander jeg vil komme med på vegne av denne modellen. Denne modellen vil bli betegnet «Økonomisk demokrati».5 «Økonomisk demokrati» slik jeg vil benytte termen her (med stor forbokstav for å indikere en spesifikk modell) innebærer mer enn en generell kontroll over økonomien av folket. Det innebærer også noe annet enn den egenskapen vi fant i Jugoslavia og Mondragonsystemet, hvor arbeiderne i et gitt foretak har demokratisk kontroll over dets virksomhet. Dette siste, som inngår som et element i Økonomisk demokrati, vil jeg kalle «arbeiderselvstyre». Altså, Økonomisk demokrati er en form for sosialisme med (blant annet) arbeiderselvstyre. På samme måte som Jugoslavisk sosialisme (i hvertfall i teorien, om muligens mindre så i praksis) er Økonomisk demokrati en arbeiderselvstyrt markedssosialisme. Til forskjell fra den jugoslavske varianten (fra før 1989), forutsetter Økonomisk demokrati politisk demokrati. Jeg lar de politiske spesifisitetene være åpne, men antar et konstitusjonelt statsstyre som garanterer borgerretter for alle, jeg antar også et representativt styresett med demokratisk valgte organer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.6 Den økonomiske strukturen i modellen som

3) Arizmendi’s visjon sies ofte å være avledet fra den katolske sosiale doktrine i motsetning til marxisme, men denne tolkningen er trukket i tvil av nyere forskning. Enkelte venstrekatolske tenkere var viktige for Arizmendi (Maritain and Mounier), men det var også Marx. Det var også et eksempel satt tidligere i Mondragon. I 1920, som en følge av en lang streik, samlet arbeiderne sine midler (supplert av foreningskassa) og opprettet sin egen fabrikk (som produserte skytevåpen), som overlevde helt frem til borgerkrigen Jfr. Whyte and Whyte (1988, 19-20 and Ch. 18).

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

61


SPØRSMÅL I MARXISMEN foreslås har tre grunnleggende trekk: 1) hvert enkelt produktivt foretak ledes demokratisk av sine ansatte; 2) dag-til-dag økonomien er markedsstyrt, råvarer og forbruksvarer kjøpes og selges etter priser styrt av tilbud og etterspørsel; 3) nye investeringer er underlagt samfunnsmessig kontroll: investeringsmidlene genereres av skatter og fordeles utfra en demokratisk plan i tråd med markedet. La meg utbrodere hver av disse punktene. 1. Hvert produktivt foretak ledes av dem som jobber der. Arbeiderne er ansvarlige for driften av fasilitetene: organisering på arbeidsplassen, fabrikkdisiplin, produksjonsteknikk, hva og hvor mye som skal produseres, hvordan profitten skal fordeles.7 Beslutninger i slike saker tas demokratisk: en person, en stemme. I store bedrifter vil en viss grad av delegering av autoritet utvilsomt bli nødvendig. Et arbeiderråd eller en administrerende direktør (eller begge deler) kan gis myndighet til å ta visse beslutninger.8 Men disse funksjonærene er valgt av arbeiderne. De er ikke utpekt av staten eller samfunnet som helhet. Selv om arbeiderne styrer arbeidsplassen, eier de ikke produksjonsmidlene. Disse er samfunnets felleseie. Det sosiale eierskapet kommer til uttrykk i et (lovbasert) påbud om at bedriftens kapitalbeholdning må bevares intakt. Et avsetningsfond må opprettes i dette øyemed: penger fra dette fondet kan brukes til de kapitalerstatninger eller -forbedringer bedriften måtte anse som nødvendige, men kan ikke brukes til å supplere de ansattes lønninger. Om et foretak befinner seg i økonomiske vansker, står arbeiderne fritt til å omorganisere fasilitetene eller forlate bedriften og søke arbeid et annet sted. Derimot står de ikke fritt til å selge unna kapitalbeholdningen uten å erstatte den med tilsvarende verdier, uten eksplisitt tillatelse fra gjeldene samfunnsmyndigheter (altså banken bedriften er knyttet til, som snart vil drøftes). Om en bedrift ikke er i stand til å generere en minimumsinntekt pr. skalle, må den slå seg selv konkurs. Flyttbar kapital vil selges unna for å betale kreditorer. Eventuelle overskudd vil gå tilbake til investeringsfondet, mens fast realkapital går tilbake til samfunnet – begge prosesser formidles av den tilknyttede banken. Arbeiderne må skaffe seg ansettelse et nytt sted. 2. Økonomisk demokrati er en markedsøkonomi, ihvertfall med hensyn til distribusjon av eksisterende forbuksvarer og produksjonsmidler. Alternativet til markedsdistribusjon er sentralplanlegging, og sentralplanlegging, som teorien spår og historien har vist, er ineffektivt

og fører til en autoritær maktkonsentrasjon. For ti år siden var planøkonomiens grunnleggende defekt et høyst stridbart tema blant sosialister. Det er i mindre grad slik i dag. De fleste sosialister (men ikke alle) medgir at uten en prismekanisme regulert av tilbud og etterspørsel, er det uhyre vanskelig for en produsent å planlegge hva og hvor mye og hvaslags utvalg å produsere, uhyre vanskelig å vite hvilke midler som er mest effektive. Det er også allment akseptert at det er vanskelig, om man ikke har et marked til å forsone personlige og sosiale interesser på en tilfredsstillende måte, å kunne unngå overdreven skattelegging av altruistiske motiver. Markedet løser disse på problemene (i bemerkelsesverdig, dog ufullstendig grad) på en ikkeautoritær, ikkebyråkratisk måte. Det er ingen unnselig bragd.

en vare i det hele tatt, for idet en arbeider slutter seg til en bedrift blir hun et medlem med stemmerett og har krav på en bestemt andel av nettoinntektene. Disse andelene (prosenter av nettoinntekt, ikke absolutte mengder) behøver ikke være like for alle medlemmer. Arbeiderne avgjør selv fordelingen av inntektene. De kan gå inn for likhet, eller de kan bestemme seg for å belønne vanskelige oppgaver bedre, de kan finne det hensiktsmessig å tilby særavtaler for sjeldne ferdigheter for å tiltrekke de talenter de måtte ha behov for. Denslags avgjøres demokratisk. 3) Det tredje fundamentale særtrekket ved Økonomisk demokrati er paradoksalt nok tydeligere tilstede i den japanske kapitalismen og kooperativene til Mondragon enn i sosialistiske Jugoslavia: Samfunnsmessig kontroll over investeringer.9 Dette er et viktig trekk. Arbeiderselvstyret sikter mot å knuse arbeidskraftens varekarakter og fremmedgjøringen som følger av den. Samfunnsmessig kontroll over nye investeringer er motvekten til markedet, utformet med den hensikt å døyve «anarkiet» i den kapitalistiske produksjonen.

Vår sosialisme er en markedsøkonomi. Bedrifter kjøper råstoffer og maskineri fra andre bedrifter, og selger sine produkter til andre foretak og forbrukerne. Priser er stort sett uregulerte, sett bort i fra tilbud og etterspørsel. I visse tilfeller, kan nok selektiv regulering eller subsidiering av priser være hensiktsmessig (henholdsvis i bransjer med monopolistiske Under kapitaliskonsentrasjoner, og men har marki landbruket for å Produktiviteten hos Mondragto disitinkte dempe effekter av onbedrifter har vist seg å overgå edet funksjoner: Det værtrøbbel og kanskje også for å ivareta den hos sammenlignbare kapi- distribuerer eksisterende varer levemåter som ellers talistiske bedrifter (Thoma and og ressurser og ville gått dukken). Vårt sosialistiske Logan, 1982). Konkursraten hos bestemmer kurs og sats for fremsamfunn har ingen nyoppstartede Mondragonkoop- tidig utvikling. overveiende forpliktelser overfor laissezI vår modell er erativer er nær null. disse to funksfaire. På lik linje med jonene adskilt. nåtidens liberalisme er det villig til å tillate offentlig innblanding Det finnes ikke noe «pengemarked» som når markedet svikter. Vårt sosialistiske sam- forener private sparere og private investorer, funn ser ikke markedet som noe abolutt gode, hvis samhandling avgjør en rentesats. mønsteret for menneskelig samhandling. Det foretrekker å se på markedet som et nyt- I vår modell, blir investeringsmidler frembrakt tig verktøy for å oppnå visse samfunnsmes- og fordelt via demokratisk formidlede prosesssige mål. Det har sine styrker, men også sine er. De frembringes ikke ved løfter om rente til iboende defekter. Hemmeligheten er å bruke sparere, men ved å skattlegge kapitaleiendom. dette verktøyet på en riktig måte. Denne skatten tjener to viktige formål. Den oppmuntrer til effektiv bruk av produksjonsSiden foretak i vår økonomi kjøper og selger midlene (siden foretak må betale verdiskatt på på markedet, streber de etter «profitt». Men kapitaleiendommen, vil de søke å økonomisei denne sammenhengen er ikke «profitt» det re bruken av dem) og utgjør midlene for nye samme som kapitalistisk profitt. Bedriftene investeringer. Denne «kapitalskatten» fungerstreber etter å maksimere forskjellen mellom er som erstatning for renten i en kapitalistisk totale salg og totale driftsutgifter, unntagen økonomi, som tjener samme dobbelfunksjon. arbeidsutgifter. I Økonomisk demokrati reg- Faktisk, siden skatt er kilden til investeringsnes arbeidet ikke som en produksjonsfaktor midlene finnes det ingen grunn til å betale sammen med land og kapital. Arbeid er ikke enkeltpersoner rente på egen sparing, ei heller

4) Siden 1987 har Mondragon Cooperative Group bestått av 94 industrielle kooperativer, 26 landbrukskooperativer, 44 utdanningskooperativer, 17 boligkooperativer, 7 servicekooperativer og ett forbrukerkooperativ. (Tall fra Caja Laboral Popular, sitert i Meek og Woodworth,1990, 518.) 5) I et tidligere arbeid (Schweickart, 1980), kalte jeg den grunnleggende modellen «arbeiderkontroll». Jeg har besluttet å benytte en annen term her, delvis for å understreke modellens demokratiske karakter, delvis ut i fra en forståelse av at denne modellen vektlegger tre distinkte roller enhver person inntar; arbeider, selvsagt, men også forbruker og innbygger.

62

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN for den saks skyld, er det noen vits i å ta renter på personlige lån. Den eldgamle fordømmelsen av åger vender tilbake med Økonomisk demokrati.10 Investeringsmidler frambringes gjennom skattelegging. Hvordan skal de fordeles? Selv om samfunnet er demokratisk ville det ikke være gjennomførbart å prøve å holde en folkeavstemning for hvert bidige investeringsprosjekt. Ikke bare ville mengden prosjekter gjøre en slik fremgangsmåte umulig, men det ville motvirke en stor fordel av samfunnsmessig investering: Et bevisst valgt fornuftsmessig koordinert sammenhengende sett investeringsprioriteringer. Men nøyaktig hvordan skulle en slik plan formuleres og implementeres? Her er det viktig å skjønne at der finnes en rekke valgmuligheter. Det er lite sannsynlig at noe enkeltvalg vil være det beste for alle land til alle tider. I en ytterkant ville vært institusjoner basert på den japanske modellen: et elitebyråkrati klekker ut en plan, genererer en konsensus, får den vedtatt i de lovgivende institusjoner og gjennomfører den med hård hånd – ikke gjennom tvang men ved å benytte seg av sin omfattende og uinnskrenkede makt over tilgang til finansmidler til å nedskjære noen bedrifter og oppmuntre andre til utvikling i ønsket retning (jfr. Johnson, 1988, 315-319, for en skisse av institusjoner som, etter hans syn, ville tillate en økonomi å tilnærme seg japansk planlegging). I andre enden ville vært en «plan» som etteraper resultatene fra det frie marked men unngår den kapitalistiske mellommannen, en slags «sosialistisk laissez-faire». I dette tilfellet utmåles investeringsmidlene til et nettverk av nasjonale, regionale og lokale banker, som deler ut sine bevilgninger etter samme kriterier som en kapitalistisk bank. Den nasjonale lovgivningen avgjør bruksskatt (rentesatsen) og justerer den årlig for å justere tilførsel av investeringsmidler i forhold til behov. Bankene selv avkreves denne satsen. De har tillatelse til å kreve en høyere sats på sine bevilgninger, og dermed idet de forsøker å maksimere sin egen profitt veier de risiko mot anslått fortjeneste på nøyaktig samme måte som en kapitalistisk bank. Under en slik sosialistisk laissez-faire, finnes ingen planlegging av den kvalitative sammensetningen av investeringer, ingen for-

søk på å oppmuntre til eller motvirke noen lingen avgjør så mengden og utformingen bestemt lei i produksjonen, ikke engang noen av kapitalbruk på gratis (offentlige) goder og hvilke områder av den kooperative sektor den bevisst kontroll over mengden investeringer. ønsker å fremme. Midlene til offentlige utgifter Det burde understrekes at planleggingen jeg overføres til den passende offentlige instans, foreslår ikke er for hele økonomien, planleg- de til den kooperative sektoren, øremerket gingen er bare for den nye investeringen som som «oppmuntringstildelinger», spesifiseres i skal iverksettes, ikke investering finansiert omfang og betingelser (et lavere skattenivå enn av tilsidesatt avskriving. Selv om betydelige det nasjonale, kanskje bare for en begrenset penger er involvert utgjør det bare en brøkan- periode). del av nasjonens totale økonomiske aktivitet. Bruttoøkningen i realkapital i perioden 1960- Fordelingen av investeringsfondet kan nå 84 var gjennomsnittlig på 17.9% pr. år i USA, fortsette som følger: Først, den nasjonale folken fjerdedel av dette var boligbygging. Sam- evalgte forsamlingen avgjør, i samsvar med de funnsmessig tildeling av ny bedriftsinvestering demokratiske prosedyrer beskrevet overfor, ville ikke utgjort en enorm andel av BNP, selv offentlig kapitalbruk på nasjonale prosjekter, om det selvsagt strategisk sett ville vært en sen- f. eks oppgradering av jernbanen. Midler til tral andel. disse prosjektene til“Selv om samfunnet er demok- deles den passende Det burde også sies at et individuelt firinstans, ratisk ville det ikke være gjen- offentlige ma uansett operer f. eks Samferdselsupåvirket av denne departementet. nomførbart å prøve å holde planleggingen med Resten av investeren folkeavstemning for hvert mindre det ønsker ingsfondet fordeles å gjøre forandringer til regionene (stabidige investeringsprosjekt.” virksomheten som ter, provinser) med ikke kan finansieres grunnlag i befolknav sitt avskrivningsfond.11 ingsmengde. Altså, om Region A har X% av nasjonens befolkning, får den X% av investerEn flat skatt på kapitaleiendommen til hver ingsfondet.13 Nasjonalforsamlingen kan også bedrift i økonomien har skapt en tilførsel av bestemme at bestemte typer prosjekter burde investeringsmidler. Sosial kontroll av disse fremmes og, i samsvar med dette, spesifisere midlene, passende demokratisert og desen- bemidlingsmengden som skal tilgjengeligtralisert, vil oppnås gjennom sammenknyttede gjøres og skattenivået for slike prosjekter.14 planer og banker. Vi begynner med planene. Vi burde skille mellom tre typer invester- Regionale forsamlinger kan ta liknende inger samfunnet kunne ønske å gjøre: 1) slike avgjørelser: om offentlig kapitalbruk og om som profittsøkende kooperativer spontant oppfordrede prosjekter. Midler til det førstvil gjennomføre, 2) slike som er ment å være nevnte overføres til passende lokale mynpengetjenende, men som på grunn av posi- digheter, det gjenværende tildeles – pr. capita tivt konsum eller produksjonseksternaliteter – til de enkelte felleskap [«communities», godt er mer verdifulle til samfunnet enn det deres norsk: kommune eller fylkesstyrer]15 som derprofitabilitet antyder, og 3) slike som planleg- etter tar avgjørelser om lokale offentlige invesgerne må fremme.12 teringer og deres egne oppfordringstildelinger. To spørsmål oppstår med hensyn til den siste typen: å avgjøre hvilke prosjekter å promotere, og tildelingen av midler til disse prosjektene. Selve avgjørelsene burde gjøres demokratisk av de valgte forsamlingene på de passende nivåer. Investeringsmøter holdes (slik budsjettmøter holdes i dag), der både folkelige- og ekspertperspektiver søkes. Den folkevalgte forsam-

Når prioriteringene er satt på nasjonale, regionale og lokale nivåer, kan felleskapet gi sine midler til egne banker. Disse bankene kan gjerne struktureres langs linjene til Mondragons Caja Laboral Popular. Hver bedrift i området knytter seg til den bank den måtte foretrekke, som oppbevarer deres salgsinntekt og avskrivingsreserve, gir dem deres arbeidska-

6)Jeg farer med harelabb over flere viktige emner her, som har mottatt mindre oppmerksomhet enn de fortjener. Marx har selvfølgelig rett i at politiske, utdanningsmessige, kulturelle og andre sosiale strukturer ikke kan skilles ut fra et samfunns økonomi. Det følger da at en økonomi helt ulik kapitalismen også ville ha ulik politikk og kultur. Modellen jeg vil foreslå er ikke så ulik at den impliserer politiske (eller udanningsmessige eller kulturelle) strukturer fullstendig forskjellige enn dem vi har nå, men en fullstendig modell av et demokratisk sosialistisk samfunn ville inkorporere reformer på grunnlag av de egalitære verdier som ligger under saken for Økonomisk demokrati. For et nylig, imponerende forsøk på å angi konturene av et sosialistisk samfunn med en økonomisk struktur lik den jeg argumenterer for her, se Gould (1988). 7) Det kan bestemmes – av lokalmiljøet, regionen eller til og med på nasjonalt nivå – å innføre visse restriksjoner på inntektsfordelingen. Det kan insisteres på at inntekskilnad mellom høyest og lavest betalte ikke må overstige et visst forhold (hos Mondragon var forholdet i mange år 3:1, men har nylig blitt øket til 6:1 for å unngå å miste sine beste folk til kapitalistiske bedrifter). Det bør nok kreves at ingens innekter kan komme under et visst minimum. Det kan være tilrådelig å ha en offisiell lønnsstruktur som reflekterer lik lønn for sammenlignbare evner, med tillegsbonuser basert på bedriftens lønnsomhet. (Dette ville være likt Mondragons praksis med å betale lønn i tråd med kapitalistisk lønn i området, for så å gi en andel av bedriftens fortjeneste til hver enkelt medlems «kapital konto» og med den japanske praksis å betale bedriftens betydelige semiårlige bonuser basert på bedriftens suksess.) 8) Mondragons system med indirekte valg er sannsynligvis den beste for de fleste foretak – et valgt arbeiderråd som utpeker ledelsen. Det som skal optimeres er balansen mellom ansvar og myndighet. Ledelsen trenger tilstrekkelig autonomi for effektiv ledelse, men ikke så mye at de kan utnytte arbeidsstyrken til sin egen fordel. Begge disse faktorer er høyst viktige. Demokratiske sosialister bør ikke underdrive betydningen av organisasjonsformer og holdninger som lar lederevner blomstre. En rimelig bekymring overfor teknokratisk elitisme bør ikke blinde noen overfor de reelle frustrasjoner som følger av overdrevne restriksjoner på ledelsens privilegier.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

63


SPØRSMÅL I MARXISMEN pital og kanskje andre tekniske og finansielle reserver. Det er denne banken bedriften vanligvis ser til for ny investeringskapital, selv om den står fritt til å søke andre steder. Hver bank styres som et «annengrads kooperativ» – Mondragon-termen for et kooperativ der det styrende rådet inkluderer representasjon fra andre sektorer enn kooperativets egne arbeidere. Bankens styrende råd burde inkludere representanter fra felleskapets planleggingsavdeling, representanter fra bankens arbeidsstokk og representanter fra firmaene som har forretninger med banken. Hver bank mottar fra felleskapet en andel av investeringsmidlene felleskapet er tildelt, en andel bestemt av a) størrelsen og andelen bedrifter tilknyttet banken, b) bankens tidligere suksess i å gi profitable utlån, c) dens suksess i å skape nye arbeidsplasser. Bankens inntekt, fordelt mellom dens arbeidere, kommer fra generelle skatteinntekter (siden dette er offentlige ansatte) i henhold til et formular som forbinder inntekt til bankens suksess i å gi profitable utlån og i å skape arbeidsplasser.16

å kort gjennomgå det: vi har skatteinntekter på kapitaleiendom, samlet av sentralmyndighetene, fordelt over samfunnet til et nettverk av lokale banker, som sprer disse midlene (noen øremerket for å støtte bestemte typer prosjekter) til bedrifter tilknyttet dem og til nylig opprettede bedrifter for å styrke ansettelsen og profitabiliteten til deres samarbeidspartnere. Derved har vi et nettverk av Mondragoner (eller mini-keiretsu om du foretrekker det) som mottar sine midler for nye investeringer fra Det offentlige investeringsfondet. Banken i sentrum av hver kan gi tildelinger slik det passer den, kreve standard bruksskatt for de fleste, men en redusert rate på oppfordrede prosjekter. Disse tildelingene, så snart de er mottatt, blir ikke tilbakebetalt, men legges til bedriftens kapitaleiendom og derved til dens skattegrunnlag. Tilknyttet de fleste banker er entreprenøravdelinger som forsøker å fostre utvidelse av eksisterende bedrifter og opprettelsen av nye. (Økonomisk demokrati tar hånd om, ja krever, «sosialistiske entreprenører», individer eller kollektiver villige til å innovere, ta risiko i håp om å skape nye varer og tjenester. stand til å finne Kritikerne tar ikke feil i sin insistering på at investeringsmu- slike folk er viktige i et samfunns velvære, men utilstrekkelig oppfordret “Den eldgamle fordøm- i eksisterende sosialistiske økonomier.)

Hvis felleskapet ikke er i tilstrekkelig levedyktige ligheter for midlene de er tildelt, må overskuddet returneres til sentrum, eller melsen av åger vender de må tildeles områder der Effektivitet etterspørselen er sterkere tilbake med Økonofor investeringsmidler. Jeg har lagt ut i en viss misk demokrati.” Felleskapet har derved et detalj om hva jeg tar for incentiv til å finne nye inå være en økonomisk vesteringsmuligheter, slik at de kan beholde levedyktig, høyt ønskelig form for sosialisme. sine tildelte midler. Bankene har også et Det er viktig, særlig nå, at sosialister kan se for liknende incentiv, så det er rimelig å forvente seg og artikulere en slik struktur. Vi må være at felleskapet og deres banker vil etablere «En- tydelige overfor oss selv og andre at problemet trepenøravdelinger» – organisasjoner som ikke er å velge mellom plan og marked, men å leter etter nye forretningsmuligheter – og gir integrere disse institusjonene inn i et demokteknisk og finansiell ekspertise til eksisterende ratisk rammeverk. bedrifter som leter etter nye muligheter, og til individer interessert i å starte nye kooperativer, Vi må altså være klare på at demokrati ikke ved å hjelpe dem med markedsundersøkelser, bare er en politisk verdi, men har dype økonosøknader om midler og liknende. Disse avde- miske implikasjoner. Økonomisk demokrati er lingene kan gå så langt som å rekruttere mulige ikke bare mer demokratisk enn demokratisk ledere og arbeidere til nye bedrifter. (Mon- kapitalisme, men også mer effektiv. dragons Caja Laboral Popular har nettopp en slik avdeling – en annen av dens vellykkede in- La meg fokusere resten av artikkelen på denne novasjoner. Se Whyte og Whyte [1988, 71-75] siste påstanden, siden det er sosialismens og Morrison [1991, 111-134) for detaljer.) påståtte ineffektivitet som trekker til seg så Det grunnleggende rammeverket for sosial kontroll av investeringer er nå lagt fram. For

mye kritisk oppmerksomhet i dag. Plassbegrensninger gjør det umulig med en fullstendig

gjennomgang, men la meg i hvert fall risse det grunnleggende argumentet og sitere noen av bevisene. Blant de forskjellige former økonomisk ineffektivitet, kan man skille mellom allokative ineffektiviteter, keynesianske ineffektiviteter og x-ineffektiviteter. «Allokative ineffektiviteter» er velferdsnedgangen som følger av imperfeksjoner i markedet som gjør at prisene avviker fra nivået de ville hatt under ideell perfekt konkurranse. Disse ineffektivitene er velkjente for enhver førsteårsstudent i økonomi – hovedsakelig de forårsaket av monopoler og «eksternaliteter». For å studiemessig isolere disse typer ineffektiviteter antar man at 1) økonomiens teknologi er gitt, 2) det er en fullstendig bruk av menneskelige og materielle ressurser i samfunnet som helhet, og 3) at hver bedrift etter ønske kan omforme dens «input» til «output» i samsvar med deres målsetting, altså at ikke noe svinn finner sted i selve bedriften. «Keynsianske ineffektiviteter» refrerer til de avvik fra optimalitet som oppstår når menneskelige og materielle ressurser ikke er satt i sving på en fullkommen måte, dvs. når 2) ikke holder. «X-ineffektiviteter» er de som antas vekk ved antakelse 3) – altså ineffektiviter som oppstår innen et firma på grunn av dets interne struktur. (Begrepet «x-ineffektivitet» ble oppfunnet av Harvey Leibenstein [1966] i en mye sitert artikkel. Hans tanker har blitt videreutviklet i Leibenstein [1976] og Leibenstein [1987].) Det relative omfanget til disse tre formene for effektivitet er viktig. Vanek viser til dem som «lus, kaniner og elefanter»(Vanek, 1989, 93). Leibensteins undersøkelse av empiriske bevis finner allokeringsineffektiviteter til å være på størrelsen av en tidel av BNP, mens x-ineffektiviteter innen firmaer ofte overstiger 50%. Samtidig som han anerkjenner metodologiske problemer med sammenlikningene, bemerker han at allokeringsineffektiviteter nesten må være små, ettersom – gitt de underliggende antakelsene – høyre enn «korrekte» priser i et område av økonomien vil balanseres av lavere enn «korrekte» priser i andre områder.17 Hvis vi i tillegg til disse betraktningene legger til den åpenbare alvorlighetsgraden til arbeidsløsheten som kontinuerlig hjemsøker kapitalistiske økonomier, ser ikke Vaneks metafor ut til å være dårlig.

9) Se Horvat (1976, 218ff ) for en redegjørelse for de ulike investeringslinjene forsøkt i Jugoslavia. I den tidlige delen av overgangsfasen til en gjennomført markedsøkonomi, kontrollerte de jugoslaviske myndighetene investeringer, men denne politkken ble forlatt i et klima preget av opposisjon mot all statlig innblanding. Innen begynnelsen på syttiåra kunne en si at «i mange viktige henseende...ligner jugoslavia mer på den typen liberal markedsøkonomi forespeilet av Adam Smith enn noe annet land i Vesteuropa»(Granick, 1975, 25 ). som en kontrast er de fleste investeringer i Japan formidlet av offentlige organes (særlig finansministeriet og MITI), mens i Mondragon blir investeringer nøye overvåket og planlang av Caja Laboral Popular. I begge tilfeller gis andre mål enn profittmaksimering prioritet. 10) «Den mest forhatte formen for berikelse, og med best grunne, er åger, som tjener på pengene selv og ikke deres naturlige objekt. Fotr penger var ment for å brukes i bytte, men ikke for å økes ved renter. (Aristoteles, Politikken, 1258b, 2-5). Økonomisk demokrati kan si seg enig. Institusjoner kan eksistere for å sikre et individs sparepenger – og gi personlige lån (mot et tjeneste gebyr og ordnede betalingformer), men med sparing adskilt fra investerin finnes intet behov for renter. Det bør merkes likevel, at å tillate moderate renteutbetalinger til privatpersoner under Demokratisk Økonomi sannsynligvis ikke ville være en alvorlig kilde til ulikhet (den grunnleggende etiske motforestillingen). Selv om andre ordninger, teoretisk set mer tilfredsstillende, er mulige kan forbrukslån og boligsektoren godt være drevet av spare og lån kooperativer som utbetaler moderate renter på private sparepenger som lånes ut mot en noe høyere rente.

64

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


SPØRSMÅL I MARXISMEN Som en skulle vente deler vår modell noen av incentiver som kapitalistiske bedrifter til å La oss fortsette med en viss grundighet, siden kapitalismens effektivtetsstyrker. Økonomisk tilfredstille deres kunder og til å utnytte deres så mye står på spill. Det er ikke nødvendig for demokrati er altså en markedsøkonomi. Slik teknologi og ressurser effektivt. våre formål å forsøke å isolere X-effektivitet som i dens profittsøkende kapitalistiske moteffektene til forskjellige elementer av arbeiderstykke, er en selvstyrt bedrift motivert til å et- «Men» vil det selvsagt spørres, «vil selvstyrte selvstyre: demokratisk valg av ledelsen, deling terstrebe og tilfredsstille kundepreferanser og bedrifter gjøre det like bra som kapitalistiske av profitten, deltakende muligheter, etc. Det vi bruke dens råmaterialer og teknologi må vise er at det er usannsynlig at på en kostnadseffektiv måte. Likevel elementene leder til ineffekUnder en slik sosialistisk laissez-faire, finnes disse er den er den oppmerksomme leser tivitet i bedriften, når vi betrakter kanskje bekymret. «Profitt» under dem sammen. ingen planlegging av den kvalitative samØkonomisk demokrati er ikke det mensetningen av investeringer, ingen forsamme som profitt under kapitalisForskjellige teoretikere har reist men. Arbeid teller som en utgift i det søk på å oppmuntre til eller motvirke noen spørsmålet om x-effektiviteten siste, ikke det første. Kan ikke denne til arbeidsplassdemokrati ved bestemt lei i produksjonen, ikke engang noen å peke på slike ting som ledforskjellen ha betydning for effektiviteten i økonomien som helhet? bevisst kontroll over mengden investeringer. ernes nøling med å disiplinere arbeiderne tilstrekkelig og tiden Denne forskjellens betydning for alsom renner bort i demokratiske lokeringseffektiviteten har vært fokus i den bedrifter? Er arbeidere tilstrekkelig kompe- avgjøringsprosesser. (Det mest omfattende og rikholdige debatten om arbeiderselvstyre de tente til å engang velge representanter som kan fortsatte teoretiske angrepet på modeller som siste årene.18 Men hvis Vanek, Leibenstein og utpeke effektive ledere?» Jeg kan ikke nekte for vår er foretatt av Jensen og Meckling [1979].) Horvat har rett om effektivitetenes relative om- at dette er rimelige spørsmål, men jeg kan helfang (som jeg tror de har), er denne debatten ler ikke motstå å påpeke hvor merkelig det er Teoretikere har reist disse spørsmålene, men for det meste brask og bram med veldig liten at disse spørsmålene stilles så raskt (noe de et- de empiriske beviser står mot dem i overvelbetydning.19 Vi går ikke videre inn i det her. ter min erfaring alltid blir) i et samfunn som dende grad. Bevisene er veldig sterke for at Hva enn allokasjonsineffektivitetene kunne berømmer seg selv for sitt demokratiske en- både arbeiderdeltakelse i ledelse og profittdevære (hvis noen), deres generelle betydning for gasjement. Vi vurderer vanlige mennesker som ling tenderer til å øke produktiviteten, og at tilstrekkelig kompetente til å velge borgemes- arbeiderstyrte bedrifter ofte er mer produktive økonomien vil antakeligvis være liten. tre, guvernører og til og med presidenter. Vi enn deres kapitalistiske motstykker. Spørsmålet om keynesiansk effektivitet er vik- vurderer vanlige mennesker som skikket til å tigere, men her kan man argumentere for at velge representantene som avgjør deres skatter, Når det gjelder effektivitetseffektene til større Økonomisk demokrati, ettersom dens invest- som lager lovene som, hvis de brytes sender arbeiderdeltakelse, er det HEW undersøkelseringsmekanismer gir konkrete incentiver for dem i fengsel, som sender dem av gårde til en fra 1973 som konkluderer: «Ikke i noen jobbskapning, vil ha færre problemer med ar- å drepe eller dø. Burde vi virkelig spørre om forbindelse vi har beviser om har større forsøk beidsløshet enn kapitalismen. Denne konklus- vanlige mennesker er skikket til å velge sine på å øke de ansettes deltakelse ledet til en langsiktig nedgang i produktiviteten.» (Helsedeparjonen er styrket med en betraktning fra Marx sjefer? tementet i USA, Utdanning og velferd, 1973, for lenge siden, deretter iherdig studert av nyklassisk teori, at arbeidsløshet er grunn- Vi burde stille dette spørsmålet. Retorisk pare- 112). Ni år senere, i en gjennomgang av deres leggende for en «sunn» kapitalisme, siden det ring kan ikke passere som et argument på et så samling av empiriske studier, sier Jones og Svetjener til å disiplinere arbeiderklassen. Ingen viktig spørsmål. Tross alt kan ikke arbeiderne i jnar: «Det er tydeligvis en konsekvent støtte for slik disiplin er påkrevd under Økonomisk demokratiske kapitalistiske samfunn velge sine synet at arbeiderdeltakelse i ledelsen fører til demokrati. (Jeg gir bare her en kort skisse over sjefer. Hvorfor ikke? Kanskje arbeiderne er så høyere produktivtet. Dette resultatet støttes av et viktig spørsmål.) lite kvalifiserte at økonomisk kaos, eller i det et utall metodologiske framgangsmåter, med minste en skarp nedgang i effektivitet, ville bli bruk av forskjellig data og ulike tidsperioder.» I 1990 utvidet en samling forskningsartikler X-effektivtet resultatet. redigert av Princeton-økonomen Alan BlindLa meg si mer om x-effektivitet, ettersom det antakeligvis vil være den typen effektivitet Er vanlige mennesker kompetente til å velge er datamengden betraktelig, og kom til den med mest betydning for virkelige økonomier. sine sjefer og til å delta i styret av sine bedrift- samme konklusjonen. Levine og Tyson (1990, (Sammenbrudd på dette nivået er antakelig- er? Det utrolige er at vi kan gi dette spørsmålet 203-204), for eksempel, oppsummerer deres vis det mest betydningsfulle elementet i den et så utvetydig svar man kunne håpe, gitt analyser av 43 ulike studier. pågående sovjetiske økonomiske krisen.) Den spørsmålets kompleksitet og betydning. Det er økonomiske modellen vi har undersøkt ut- vanskelig å innbille seg et viktigere etisk-økon- Vår generelle vurdering av den empiriske litvider demokratiet til arbeidsplassen. Jeg ar- omisk spørsmål som kan bli så avgjørende lagt teraturen, fra økonomien, industriforhold, gumentert for at en demokratisk styrt bedrift til ro. De empiriske bevisene er tilstede på et organisasjonsoppførsel og andre samfunnsi en markedssammenheng har de samme nivå som i en viss forstand er sjeldent i sam- vitenskaper, er at deltakelse vanligvis leder funnsvitenskapene. til mindre, kortsiktige forbedringer i utøv11) I denne modellen er tilsidesetting av midler i et avskrivingsfond bestemt ved lov, men kontrollert av bedriften. De kan brukes på all kapitalforbedring bedriften ønsker, og når de brukes på denne måten er de å betrakte som «pågående» investering. Slik bruk skilles fra «ny» investering, som er bankfinansiert og derved underlagt hvilke enn betingelser som er framforhandlet. Denne distinksjonen mellom «ny» og «pågående» investering er en noenlunde vilkårlig måte å gi bedriftene en autonom kontroll over sin investeringspolitikk, men ikke så mye slik at det leder til makroskopisk ustabilitet. 12) Jeg nevner ikke her de negative tiltakene, siden de ikke er særlig problematiske eller ukjente. Hvis nasjonen (eller regionen, eller lokalsamfunnet) ønsker å forby eller fraråde produksjon eller bruk av bestemte produkter, eller å sette betingelser som styrer bruken av bestemte teknologier, blir de passende lovforslag foreslått for den passende forsamling, offentlige høringer holdes, en stemmegivning avholdes. Det virker tydelig at et demokratisk sosialistisk samfunn burde benytte seg av den fulle mengden politiske mekanismer som nå er tilgjengelig, tilpasse dem og utvikle dem slik at de gjør den politiske prosessen mer mottakelig for folkelig påvirkning

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

65


SPØRSMÅL I MARXISMEN else, og noen ganger til betydelige langsiktige forbedringer… Det er nesten aldri negative effekter.20

dere. Avtalen ble sluttført i 1984. Weirton gikk videre gjennom atten etterfølgende profitable kvartaler, på et tidspunkt der størstedelen av stålindustrien led store tap. (To av Weirtons De trekker ytterligere en konklusjon (Levine konkurrenter konkurserklærte seg.) «Weirog Tyson, 1990, 205-214). Deltakelse leder ton er suksesshistorien blant stålselskapene», sterkest til økt produktivitet når det kombi- sa analytiker John Tumazos fra Oppenheimer neres med 1) profittdeling, and Company (GreenDet kan ikke lengre 2) garantert langsiktig house, 1985) «Fra et ansettelse, 3) relativt lave og kostandsærlig stilles tvil om at produksjons lønnsforskjeller, og 4) gastandpunkt er Weirton dersom alt ellers er ranterte arbeiderrettigheter bedre enn sine konkurr(slik som avskjedigelse bare enter (Serrin, 1986, 1). likt, så er arbeidermed tilstrekkelig begrunnelse). Vi ser at bedrifter i Det negative eksemplet styrte bedrifter mer Økonomisk demokrati har Jugoslavia? Ikke engang sannsynlige å være en tendens til å fylle alle Harold Lydall, kanskje den disse betingelsene. sterkeste prokapitalistiske x-effektive enn dets kritiker av det jugoslavmotstykker. Når det gjelder levedykiske økonomiske systemet, tigheten til fullstendig arargumenterer for at arbeibeidsplassdemokrati, merkderudugelighet i å velge er vi oss at arbeiderne i finérbransjen i Pacific ledere er problemet. Som vi har sett, Lydall anNorthwest har valgt sine ledere siden 1960. erkjenner at i størstedelen av perioden fra 1950 Vi merker oss også at siden 1981 har det vært til 1979 klarte ikke Jugoslavia bare å overleve, produsentkooperativer i Italia som har utgjort men å vokse. Ting forandret seg, mye til det en av økonomiens mest levende sektorer. (Ref- verre, i 1980-tallet. Hvilke årsaker ser han til eranser til Mondragon og Jugoslavia ble gitt denne nedgangen? ovenfor. Om finérkooperativene, se Berman [1982]. Om de italienske kooperativene, se Es- Det er tydelig at hovedårsaken til svikten var trin, Jones og Svejnar [1987].) Det er unødven- uvilligheten til det Jugoslaviske Partiet og dig å si at ikke alle selvstyrte bedrifter har vært regjeringen å innføre en politikk med makvellykkede, men jeg vet ikke om noen empirisk roskopisk begrensning – særlig begrensning studie som engang forsøker å vise at arbeider- av pengetilførselen – kombinert med en mikvalgte ledere er mindre kompetente enn sitt roøkonomisk politikk designet til å ekspandere kapitalistiske motstykke. De fleste finner at ar- mulighetene og incentivene for virksomhet og beiderselvstyrte bedrifter er mer produktive en effektivt arbeid. Det som trengtes var mer frikapitalistiske bedrifter i en liknende situasjon. het til uavhengig beslutningstaking av genuint Vi har allerede nevnt beviset Mondragon. Her selvstyrte bedrifter innenfor et fritt marked, er Berman (1982, 80) om finérkooperativene: kombinert med strenge kontroller på tilbudet av nasjonal valuta.21 Det største grunnlaget for kooperative suksesser og for overlevelsen til kapitalistisk up- Problemet i Jugoslavia virker ikke å være overrofitable virksomheter, har vært overlegen ar- drevet arbeiderdemokrati. Les vurderingen til beidsproduktivitet. Studier som sammenlikner en av Beograds aviser, oppsummert av Lydall produktmengde pr. kvadratmeter har gjentatte (1989, 96): «den mest overbevisende forklarganger vist et høyere fysisk volum pr. time og ing til den nåværende sosiale krisen er redukandre … viser høyere produktkvalitet og også sjonen av selvstyrerettighetene til arbeiderne». Om vi tenker på det burde det ikke være så mer økonomisk bruk av materialer. overraskende at arbeiderselvstyre skulle være Det er også det nylige eksemplet om Weir- x-effektiv. Siden arbeidernes inntekter er nært ton steel, den største arbeidereide bedriften i knyttet til bedriftens økonomiske situasjon har USA. I 1982, etter et middelmådig år og sorte alle interesse av å velge gode ledere. Siden dårutsikter, foreslo National Steel å selge Wirton, lig lederskap ikke er vanskelig å oppdage for de West Virginia fabrikken til dets 7000 arbei- som står nært (som på nært hold observerer

ledelsens karakter og raskt opplever dens virkninger) vil inkompetanse neppe tolereres lenge. Videre, hvert individ har interesse av å sørge for at medarbeidere arbeider effektivt (og i å ikke selv framstå som latsabben) , derved blir mindre inspeksjoner nødvendige. Dette er konklusjonene til Henry Levin, (1984, 28), basert på syv år med feltstudier: Det er både personlige og kollektive incentiver i kooperativer som sannsynliggjør høyere produktivitet. De konkrete effektene av disse incentivene er at arbeiderne i kooperativet tenderer til å jobbe hardere og på mer fleksibelt vis enn de i kapitalistiske bedrifter, de vil ha lavere omløpshastighet [dvs. mister arbeidstakere i kortere tempo, red.] og fravær, de vil ta bedre hånd om fabrikken og utstyret. I tillegg, produsentkooperativer fungerer med relativt få ufaglærte arbeidere og mellomledere, opplever færre flaskehalser i produksjonen og har mer effektive treningsprogrammer enn kapitalistiske bedrifter. Det er ikke min hensikt å antyde at arbeidsplassdemokrati er mirakelkuren for økonomisk utur. Effektivitetsinntjeningene er ofte ikke dramatiske. Ikke alle kooperativer lykkes. Nedgang er ofte smertefullt, som i kapitalistiske bedrifter – og ikke bare for eierne. Men det virker for meg at beviset er overveldende for at arbeiderselvstyrte bedrifter i hvert fall er like internt effektive som kapitalistiske bedrifter. Faktisk viser de nevnte bevisene mer enn en slik minimumskonklusjon. Det kan ikke lengre ærlig stilles tvil om at dersom alt ellers er likt, så er arbeiderstyrte bedrifter mer sannsynlige å være x-effektive enn dets motstykker. En kort konklusjon Jeg har gitt omrisset og noen av detaljene til argumentet om at Økonomisk demokrati er en effektiv form for sosialisme – faktisk langt mer effektiv enn kapitalismen. Men effektivitet er langt fra Økonomisk demokratis eneste styrke. En møysommelig distansert analyse vil vise at Økonomisk demokrati er mindre infisert av vekstmanien enn kapitalismen, og derved mer passende for en verden som må forsone seg med dets økologiske grenser, og at den er mer stabil enn kapitalismen, mer demokratisk, mer egalitær. Jeg tror det også kan vises, selv om jeg ikke vil forsøke å vise det her, at Økonomisk

13) Jeg foreslår her en egalitær fordeling. Et mindre egalitært alternativ ville vært å gi hver region den andel av investeringsfondet (minus nasjonale fraskrivninger) som ble innsamlet fra regionen. Dette alternativet ville tendert til å øke, heller enn å minke, regionale ulikheter. Et annet alternativ, kanskje det økonomisk og etisk mest tiltalende, ville vært å fordele midlene i henhold til «behov», altså hensyn til inntektsnivåer, næringslivsbehov og nasjonale prioriteringer. I min modell holder jeg meg til den egalitære fordelingen i første rekke for enkelthetens skyld. Jeg mistenker at i praksis vil en demokratisk bestemt fordeling bli mindre egalitær enn det jeg foreslår, men mer egalitær enn fordeling etter bidrag. 14) Hvis myndigheten hadde perfekt informasjon kunne de rett og slett sette det passende skattenivået, og den ønskede investeringsmengden ville følge. (jf. Roemer, Ortuno-Ortin og Silvestre, 1990, for et formelt bevis.) 15) Denne bruken preger de neste tre avsnittene, red. 16) Dette er ikke å si at arbeidsplasser burde skapes ved å investere i uprofitable områder. Banker vil straffes for dårlige tildelinger. Men profittmaksimering burde heller ikke være det eneste kriteriet. Hvis to prosjekter krever lik investering av ny kapital, burde den som gir flest arbeidsplasser favoriseres. At disse to målene – profitabilitet og opprettelse av arbeidsplasser – ikke er håpløst motsatt hverandre burde være klart fra suksessen til Caja Laboral Popular, som har hatt flere arbeidsplasser som et av sine mål fra begynnelsen.

66

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013


demokrati samsvarer bedre med kjerneverdiene til en frigjørende marxistisk sosialisme enn noen av de eksisterende eller foreslåtte alternativer. Videre, hvis vi holder et åpent blikk (som Marx anbefaler) for institusjoner til det nye samfunnet som gradvis formes i det gamle, tror jeg vi kan avdekke institusjonene til Økonomisk demokrati. Hvis sosialismen skal være menneskehetens framtid (på ingen måte en forgangen konklusjon), er Økonomisk demokrati en framtid vi realistisk kan se for oss – og ærbart kjempe for. Loyola Chicago Illinois

Universitet,

Oversatt fra engelsk av Henrik Carlsen og Oscar Dybedahl.

Referanser Albert, Michael, and Robin Hahnel. 1991. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, New Jer sey: Princeton University Press. Berliner, Joseph S. 1981. “Technological Progress and the Evolution of Soviet Pricing Policy.” Pp. 105-125 in Steven Rosefielde, ed., Economic Welfare and the Economics of Soviet Socialism: Essays in Honor of Abram Bergson. Cambridge, En- gland: Cambridge University Press. ---- 1976. The Innovation Decision in Soviet Industry. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. Cockshott, W. Paul, and Allin Cottrell. 1993. Towards a New Socialism. Nottingham, England: Spokesman. Devine, Pat. Forthcoming. “The Institutional Context of Entrepre-

neurial Activity.” In Fikrit Adaman and Pat Devine, eds,. Reciprocity, Distribution, and Exchange: Embedding the Economy in Society. Montreal, Quebec, Canada: Black Rose Books. . 1988. ---- Democracy and Economic Planning: The Political Economy of a Self-Governing Society. Boulder, Colorado: Westview Press. Jewkes, John, David Sawers, and Richard Stillerman. 1969. The Sources of Invention. New York: Norton. Kotz, David M., with Fred Weir. 1997. Revolution from Above: The Demise of the Soviet System. London and New York: Routledge. Scherer, F. M. 1999. New Perspectives on Economic Growth and Technological Innovation. Washington, D.C.: Brookings Institution Press. . 1980. Industrial Market Structure and Economic Performance. 2nd Edition. Chi- cago, Illinois: Rand McNally.

17) Jf. Leibenstein (1976, 29-44). Som en empatisk demonstrering av dette poenget viser Leibenstein at dersom halvparten av bedriftene i en økonomi var monopoler som krevde 20% høyere priser enn de burde, så vil (under den rimelige antakelsen at etterspørselelastiteten er på 1.5) den endelige nedgangen i BNP grunnet allokasjonsineffektivitet være knappe 1.5%. 18) Formelle modeller av arbeiderselvstyre, med bruk av standard neoklassiske kategorier, har blitt en vekstindustri det siste tiåret eller så. I replikk til tidlige analyser av Ward (1958) og Domar (1966), gir Vanek (1970) et grundig bevis for at en arbeiderstyrt økonomi, med passende antakelser, er pareto-optimal. Siden dette arbeidets framtreden har forskjellige neoklassiske økonomer arbeidet for å vise at en slik økonomi ikke er effektiv, mens andre har klekket modeller for å vise det motsatte. PÅ et abstrakt nivå virker spørsmålet nå avgjort. Jacques Dreze har gitt en generell likevektsanalyse som «utvetydig etablerer kompatibiliteten mellom arbeiderstyre og økonomisk effektivitet (Dreze, 1989, 25). 19) De tidlige kritikerne av arbeiderselvstyre peker på noe av betydning, som ikke kan enkelt avvises. Det er gode grunner (om enn kanskje ikke grunnene kritikerne la vekt på) til å tenke at arbeiderselvstyrte bedrifter ikke vil oppføre seg som kapitalistiske bedrifter i bestemte omstendigheter. Konkret, under bestemte heller normale forhold vil arbeiderstyrte bedrifter – sammenliknet med deres kapitalistiske motstykker – ikke ha den samme selvgenererende tendensen til å utvide. Denne forskjellen, heller enn å tale mot Økonomisk demokrati, er en viktig grunn til dets generelle overlegenhet til kapitalismen. [… har en diskusjon av dette spørsmålet.] 20) Argumentet for profittdeling står like sterkt. Blinder (1990, 7) kommenterer analysen av Weizman og Kruse, som undersøker 16 studier med 42 ulike datautvalg, skriver: «konsistensen mellom de ulike resultatene er slående. Av 218 beregnede profittdelingskoeffisienter, er bare 6% negative og ingen i betydelig grad. På den andre siden er 60% av alle regresjonskoeffisientene positive i betydelig grad… Dette tror jeg er det sterkeste beviset hittil for at profittdeling styrker produktiviteten. 21) Lydall (1989, 69: Utheving av D. S.) Lydall argumenterer for at reformene ved midten av 1970-tallet utgjorde en «motreformasjon» for å svekke ledelsens makt og gi mer makt til partipolitikerne. I dagens Jugoslavia, «mens den offentlige doktrinen er at arbeiderne, gjennom deres representativer i arbeiderrådet velger sin leder, er de fleste lederne – særlig de som styrer store og mellomstore selskaper – valgt av lokale politikere.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

67


Christian Kroghs framstilling av Snorre:

Samfunnsånd i norrøn tid Edvard Mogstad, historikar og medlem av Bevegelsen for Sosialisme. I debatten om «kva er norsk kultur», kan det lønne seg å starte med historie og geografi. Fjord og fjell, fiske og magert og spreidt jordbruk gav spreidd busetting, framfor samling i landsbyar, som er det vanlege i resten av verda. Dette kan ha gjeve grobotn for meir individualisme. For det andre hadde vi ein nokolunde sjølvstendig allmuge der fleirtalet, heile landet sett under eitt, var frie odelsbønder (eller leiglendingar med odelsrett), altså ingen liveigenskap (bondeslaveri), som på Kontinentet. Odelslova hindra godsdanning i Noreg til skilnad frå det meste av verda elles. Dette har gitt den jamlikheita og tilliten i landet vårt som vi er så takknemlege for. Odelsretten gir skyldfolk innløysingsrett til jord som har vore i ætta og som ein frende har måtta gje frå seg. Dette har hindra godsdanning i Noreg, og er kalla den eldste antikapitalistiske lova i verda. Lokalhistorikar i Gulen, Ivar Kleiva, har skrive om dette: «På Orknøyane rådde norske ætter og norsk kultur i lang tid. Men i 1468 kom øyane under skotsk velde. Gulatingslova gjaldt likevel til 1567. Då vart ho avskaffa, og med det vart bøndene heilt rettlause, kom under adelsvelde, og miste jorda si. Sameleis gjekk det på Hjaltland [Shetland], og der stelte jordeigarane seg så ille at mykje av jorda vart villmark att.» Og om Man: «Kring 1070 gjorde Godfred (Gudrød) Crovan seg til konge over Man. Han var truleg av norsk ætt, og i Mans soge, av C.W. Airne [The Story of the Isle of Man, Southport 1949], står om han m.a.: «Godfred var ein av dei store statsbyggjarane på Man. Han var hard, kald og stygg, men fylt med norske instinkt som gjorde at han var rettvis. Han korkje øydela eller underkua Man, og folket der vart korkje drepne, gjort til trælar, eller fråtekne eigedomane sine. Men han skapte orden og disiplin, og nasjonal einskap av

68

dei to folka [det gæliske og det norske]». Bøndene på Man er framleis sjølveigarar. Er det kanskje odelslovene frå Gulatingslova dei kan takka for det?» (Ivar Kleiva: Gulatinget, Tingstader og Lovverk. Bergen 1985.)

langt i retning av moderne sosiallovgiving. Heile landet vart inndelt i hreppar (distrikt), og hovudoppgåva til reppane var fattigforsorg og gjensidig forsikring; mot brann og sottefall hjå kveg. Islendingane på 1100-talet brukte dei same hovudprinsippa som moderne forsikringsrett byggjer på. (For detaljane, sjå Lov og Ting s 30-35.)

Men lovene våre hadde også fleire andre døme på solidarisk tenking og praksis. Fattigforsorg er urgammal. Etter Dette var islandsk rett, men alle landsdelslovene, i følgje Lárusson botna han i Odelsretten gir skyld- isamfunnstanken Kristendomsbolken i i gammelGulatings-, Eidsivatfolk innløysingsrett til germansk rett, som nådde eit ings-, Frostatings- og høgt utviklingstrinn i fristatens Borgartingslova, skulle jord som har vore i ætta lover: «Etter lova hadde granfattigfolk (dei som ikog som ein frende har nane gjensidig plikt og rett til å kje kunne syta for seg hjelpe kvarandre.» sjølve) ha fjerdeparten måtta gje frå seg. Dette av tienda.1 I dei sven- har hindra godsdanning Tjuvebolken i Magnus Lagaske landskapslovene bøtes landslov byrjar jamvel skulle ein tredjedel av i Noreg, og er kalla den slik: «Det er no dinest at ingen tienda gå til presten, oss skal stela frå annaneldste antikapitalistiske av og to tredjedelar delast mann. Men det er å merka at mellom kyrkja, biskoom ein mann stel mat når han lova i verda. pen og dei fattige, som ikkje vinn å arbeida til livsopaltså fekk to nidelar av phald, og soleis bergar livet sitt tienda.2 [Eit tips til matematikklærarar som i hunger, då er den stelinga på ingen måte verd les dette: Lat elevane rekne ut om norskane el- refsing.»(!) Tankane vandrar til dei drakoniske ler svenskane var rausast mot dei fattige!] straffene for tjuveri i England, Frankrike og andre «kulturland» så seint som på 1800-taDet har vore hevda at forsorga har si rot i let, noko som fekk Victor Hugo til å skrive humanitetsideala til kristendommen. Ólafur Les miserables. Lovene var også frie for dei Lárusson, islandsk professor i rettsvitskap og barbariske pinsame dødsstraffene som var så historie, skriv om dette: vanlege lenger sør. «Det er slett ikkje usannsynleg at dei kristne ideala har styrkt utviklinga av dette rettsmomentet. Men samtidig er det sikkert at forsorga kom i stand alt i heidensk tid og at ho har røtene sine der.» (Ól. Lárusson: Lov og Ting. Omsett av Knut Helle. Bergen 1960.) På Island vart lovene skrivne ned 1117-18, sidan vart lovsamlinga kalla Grågås, og ho går

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Kan alt dette kallast «typisk norsk»? Jau, så lenge det framleis lever i kulturen. Men ein kultur treng ikkje vara evig. Grådigheit, vankunne og dårlege lover kan bryta ned livskraftige kulturar – noko historia er full av eksempel på.


Bygge eller selge landet? I forbindelse med Samarbeidskonferansen 2012 har AUF, SU, Senterungdommen og Fagforbundet Ungdom samlet seg om en felles politiske uttalelse.

sektor går foran som verdens beste arbeidsgiver. Det innebærer rett til heltidsstillinger, systematisk målrettet arbeid mot kommersiell vikarbyråer og innleid og midlertidig arbeidskraft, kamp mot sosial dumping og krafttak for økt grunnbemanning i helsevesenet.

Siden 2005 har arbeider- og bondebevegelsen mobilisert og kjempet for et rødgrønt flertall i Norge. For å fortsette kampen for En rødgrønn arbeidsgivergaranti skiller seg gode fellesskapsløsninger for alle og en sterk også fra høyresiden ved at vi har tillit til den velferdsstat med full sysselsetting, må vi enkelte ansatte. Der høyresidens løsning er stå imot høyresidens mer privatisering, mer ideologisk trang til markedsretting og mer Valget handler om privatisering og utsalg av byråkrati i offentlig sektor, skattelette eller velferd, er vår løsning mindre byvåre felles verdier. Valget handler om skattelette råkrati, større frihet for de om industrireisning eller velferd, om indusansatte til å gjøre jobben sin, eller utsalg av natur- og flere varme hender. Kort trireisning eller utsalg av naturressurser, om offenressurser, om offentlig sagt, færre byråkrater og tlig og effektivt eierskap flere hjelpepleiere, lærere, og effektivt eierskap eller privatisering og sykepleiere, og barnehagbyråkrati. Det handler eller privatisering og eansatte. om å sikre arbeidsplasser byråkrati. og verdiskaping over Utdanning hele landet, framfor senDet overordna målet for vår tralisering og rasering av kunnskapspolitikk er å utjevåre viktigste primærnæringer. vne mulighetene for å delta i samfunnet på en aktiv, kompetent og skapende måte. Vårt Valget står mellom å bygge eller selge landet. viktigste prinsipp i skolepolitikken er derfor For oss er valget enkelt. lik rett til utdanning. Utdanning skal være et offentlig ansvar og en rettighet for alle, ikke Arbeidsliv – krav om arbeidsgivergaranti et privilegium for de få. Å gå på skole skal I snart åtte år har de rødgrønne stått for være gratis og fritt for egenandeler, og skolen verdens høyeste sysselsetting og god remå tilpasses den enkeltes behov. En særlig allønnsvekst for folk flest, mens i Europa innsats må gjøres for elever som har dårlige betaler arbeidsfolk prisen for elitenes usosiale forutsetninger for å fullføre og oppnå gode kuttpolitikk og børsfest. Men fortsatt er det et resultater. Alle elever skal ha en reell mulighet stort rom for forbedring av vanlig arbeidsfolks til å lykkes i skolen. Vi vil øke utstyrstipendet vilkår i Norge. Vi er vitne til en stadig økende for å sikre reell gratis skole. bruk av innleid arbeidskraft, vikarbyråer og midlertidige stillinger. Altfor mange sliter Vi ønsker et løft for yrkesfagene, hvor halvmed tvungen deltid og grunnbemanningen parten av elevene går. Det gjør vi best gjener fortsatt for lav i livsviktige helsetjenester og nom å yrkesrette teorien og sikre læreplass i eldreomsorgen. Framover skal vi vise at en til alle. Det vil også få ned frafallet. Vi vil gi rødgrønn politikk er en garanti for anstendige alle mulighet til læreplass gjennom å øke lønns- og arbeidsvilkår for alle. Derfor samles læretilskuddet og sette måltall for hva offentlig de rødgrønne ungdomspartiene om å kreve virksomhet skal ta inn. Skolen blir ikke bedre en arbeidsgivergaranti som sikrer at offentlig av høyresidens kuttpolitikk. Vi vil satse på

skolen gjennom å ansette flere lærere og pusse opp skolebygg. Bolig Siden 1970-tallet til i dag har boligprisene økt betraktelig sammenlignet med den generelle prisutviklingen. Dette har fordelingsmessige konsekvenser, mange - særlig ungdom - opplever en vanskelig situasjon i boligmarkedet. Vi vil ha en boligpolitikk som gir folk mulighet til å eie bolig. Boligpolitikken skal gjennom å dempe prisveksten og øke utbyggingstakten stimulere til at alle har mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Økt skatt på bolig gir det offentlige mer handlingsrom til selv å stå for utbygging av flere boliger til utleie og salg. Vi vil heve inntektsgrensen for Husbankens bostøtte og utvide Husbankens lånerammer kraftig, slik at flere innvilges startlån. Vi vil at det bygges minst 2000 nye studentboliger i året, og at studentboliger alltid skal være eid og administrert av de lokale studentsamskipnadene. Vi vil øke tilskuddet betydelig. Videre vil vi avvikle rentefradrag utover primærbolig, og øke beskatningen på sekundærbolig. Privatisering Vi mener det fortsatt skal være et offentlig ansvar å ivareta viktige og avgjørende velferdstilbud. Velferdsstaten er et spleiselag hvor alle må bidra, og skal også være et sikkerettsnett som skal ivareta at alle har like muligheter til skolegang, helsetjenester og en verdig alderdom. Velferdsstaten må utvikles videre, ikke bygges ned. Vi skal sørge for moderne ordninger som er tilpasset dagens, og framtidens utfordringer. Høyre og FrP ønsker privatisering, skattelettelser og friere konkurranse av nødvendige velferdstilbud. Dette svekker inntektene til viktige offentlige tjenester, og gjør at sikkerheten og tryggheten til innbyggerne i landet blir kraftig svekket.  AUF, SU, Senterungdommen og Fagforbundet Ungdom vil sammen jobbe for rødgrønt flertall den 9. september 2013.

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

69


EIT ÅTAK PÅ FATTIGFOLK Kjell Underlid Professor, medlem av Bevegelsen for Sosialisme (BfS) Ein liten notis i Bergens Tidende 24. januar d.å. har overskrifta Må jobbe for sosialhjelpen. Eit fleirtal i bystyret i Bergen har vedteke å utgreie arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakarar. Arbeidsplikta gjeld ulike aktivitetar i form av ulike typar arbeid leidd av kommunale arbeidsleiarar, utplassering i bedrifter eller ulike typar kurs. Dette er eit dårleg forslag.

med store nok problem frå før, avdi vi har eit vakkert ord som heiter menneskeverd. Og alle har som kjent det same menneskeverdet. Dei som ikkje tek i mot eit slikt jobbtilbod, vil ikkje utan vidare vere dei som har minst arbeidsmotivasjon; det kan snarare vere dei som slit mest frå før. Dette vert såleis det motsette av prinsippet som vi kjenner att frå Ivar Aasen sine ord: ”Eg tykkjer støtt at det høver best å hjelpa den det trenger mest”.

For det første vitnar det om lite kjennskap til denne gruppa menneske; det gjeld vel helst langtidsmottakarar av økonomisk sosialhjelp. For det tredje varslar framlegget ein skjerpa Dette er ein særs samansett kategori av menkontroll og meir detaljregulering av sosialneske som likevel har nokre fellestrekk. Det er hjelpsmottakarane sitt liv. Problemet er berre menneske som lyt leve på eit økonomisk ekat dette er ei av dei mest ufrie gruppene sistensminimum, og dei slit med ulike sosiale, som finst i det norske samfunnet; dei vert psykiske og/elkontrollerte ler kroppslege og detaljregulvanskar. Proberte meir enn Ein slik bruk av ”pisk” og ”gulrot” lema deira godt er frå før, er av ein slik og dei små kjenner vi att frå hundedressur og karakter at dei økonomiske psykologiske eksperiment med dyr. nettopp vert ressursane utestengde frå deira gjer Men det høver dårleg på menneske arbeidslivet; at aksjonom ikkje så som attpåtil slit med store nok prob- sradiusen hadde vore er høgst lem frå før, avdi vi har eit vakkert ord deira tilfelle, ville avgrensa. Dei dei vore i lønt som heiter menneskeverd. Og alle har som har ordet arbeid. fridom som eit som kjent det same menneskeverdet. tryllemiddel For det for det gode andre inneber liv, skulle i alle forslaget ei sortering av dei fattige, til dømes fall sky ein slik praksis. i verdig og uverdig trengjande. Historisk har vi særs dårlege røynsler med ei slik sorterFor det fjerde vil framlegget føre til meir bying. Meininga er vel at dei ”arbeidsvillige” råkratisering av sosialt arbeid. Det trengst eit skal lønast ved at dei får meir generøs støtte, tungt fagleg og byråkratisk apparat, og mykje og at dei ”arbeidsuvillige” skal straffast med skjønsbruk, for å administrere ei slik ordning, redusert stønad. Ein slik bruk av ”pisk” og for å skilje dei verdig og dei uverdig treng”gulrot” kjenner vi att frå hundedressur og jande frå einannan og for å avgjere kven som psykologiske eksperiment med dyr. Men det fortener påskjøning og sanksjonar. høver dårleg på menneske som attpåtil slit

70

Sosialistisk framtid nr. 1-2 - 2013

Dei fire punkta over er berre døme på kvifor dette er eit dårleg forslag, vurdert ut frå ein sosialpolitisk og etisk synsvinkel; det finst også fleire tunge motargument. Det å knyte slike vilkår til sosialhjelpa vil vere eit sosialpolitisk tilbakeslag. Dei sosialt utslåtte lyt no arbeide for å få stønaden sin, og jobbane er elles av ein slik karakter at det er knytt ringe framtidsutsikter til dei. Vi risikerer elles å få ein ny pariakaste i arbeidslivet; lausarbeidarsamfunnet. Arbeidslina er vel og bra i ei meir mild, hjartevarm, rimeleg og romsleg form, men vi treng ikkje ei pervertering av arbeidsomgrepet i form av ein slags Arbeit macht frei-ideologi; spora skremmer i så måte. Men dette framlegget vitnar om ein slags nyautoritarisme. Heldigvis er dette framlegget berre på utgreiingsstadiet; la oss vone at det vert parkert på sidelina avdi det er eit blindspor. Det vi i dag treng er høgare sosialhjelpsatsar, eit meir ivaretakande og kompetent hjelpeapparat i forhold til denne gruppa, fleire rimelege utleigebustader og eit meir inkluderande arbeidsliv.


Underlig at Hellas er best i klassen av militære forbrukere? NRK Nyhe­ter skri­ver idag 31. januar 2013 om hvor­dan NATOs med­lems­ land ifølge gene­ral­sek­re­tær Anders Fogh Ras­mus­sen angi­ve­lig bru­ker for lite pen­ger på for­sva­ret. Ifølge Ras­mus­sen er det kun USA, Stor­bri­tan­nia og Hel­ las som opp­når det interne målet om å bruke 2 pro­sent av BNP på nasjo­nalt for­svar. I artik­ke­len stil­ler NRK spørs­måls­tegn ved hvor­dan Hel­las kan være ett av lan­dene som opp­fyl­ler det selv­på­lagte kra­vet, gitt Hel­las’ krise­ram­ mede økonomi. NRK er tyde­lig­vis ikke klar over inn­hol­det i de økono­miske red­nings­pak­kene land som Hel­las har imple­men­tert. Disse er gitt med klare for­be­hold om at eksem­pel­vis våpen­im­port ikke skal redu­se­res. I prak­sis inn­ e­bæ­rer dette at land som Hel­las, Ita­lia og Spa­nia opp­rett­hol­der en våpen­im­ port som rela­tivt sett økes. Dette gene­re­rer mili­tær opp­rust­ning i land som ikke har et direkte behov for å besitte store våpen­ar­se­nal, men som hel­ler burde anvende mid­lene til helt andre for­mål. Fogh Ras­mus­sens frem­he­ving av Hel­las som et eksem­pel til etter­føl­gelse viser at pen­gene ikke går dit de trengs aller mest. NRKs beskri­velse av det hele som “under­lig”, er det hel­ler ikke — dette er kun en direkte kon­se­kvens av EUs betin­gende krise­po­li­tikk som bidrar til økt militarisering. Hedda Langemyr, leder i Norges Fredsråd 5 teser om sosialisme. 1. Sosialisme er kritisk, vurderende og skapende tanker/teorier om mennesket i kollektivet. Mennesket kan ikke eksistere annet sted enn i et kollektiv. Robinson Crusoe vil ikke kunne finnes Sosialisme som en forening av teori og praksis undersøker ”det som er”- det vi kaller ”virkeligheten”. 2. Sosialisme er en etisk teori – nettopp for det høyteknologiske samfunn. Den sier noe om hvordan relasjonene mellom menneskenes bør være for å utvikle det beste i en hver. Sosialistisk teori må være engasjert i menneskets forhold til naturen som vi er en uløselig del av. 3. Sosialisme er pedagogiske teorier om betingelsene for formingen av mennesket – dvs. de sosiale samlivsformers betydning for utviklingen av mennesket. Dette betyr at organisasjoner, institusjoner og samfunn studeres og vurderes ut fra et pedagogisk synspunkt. 4. Sosialisme er en del av et omfattende filosofisk/praktisk system –demokrati - som bygger på en bestemt oppfatning av tilværelsen og menneskets plass i denne. Det betyr at sosialisme også omfatter religiøse relasjoner. 5. Sosialisme er en forening av teori og praksis. Derfor kan ikke sosialisme innføres i form av politiske vedtak. Sosialisme vil utvikles organisk som livet selv og vil alltid være underkastet menneskets egen vurdering og skaperevne. Odd Holtenes Andreassen. Skatt og samfunnsoppgaver Formuesskatt, eiendomsskatten og overføringene fra staten til kommune Norge vil stå sentralt ved årets Stortingsvalg. For å løse de mange utfordringene og samfunnsoppgavene kommune Norge og staten står overfor, bør kommune, fylkeskommune og staten ta høyde for: * Beskatning av næringseiendom og boliger folk ikke bor i selv. * Kommunal eiendomsskatt på næringseiendom, boliger og hytter med ligningsverdi over 1 million kroner. * Fjerne rentefradraget fra næringseiendom, boliger og hytter på beløp som overstiger ligningsverdi over 1 million kroner. * Progressiv beskatning, der inntekter over 1,25 millioner kroner tilfaller Grønne solidaritetsfond for å sikre finansiering og omstilling av forurensningskilder. * Global aktivitetsskatt på 5 promille av den daglige valutahandel i finansnæringen. * Globalt sikre 1 % av BNP i alle industrialiserte land til Grønne solidaritetsfond i fattige utviklingsland. Knut Vidar Paulsen Stiftelsen Natur og Kultur

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no


Returadresse: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen

For partiet Det skal mot til at stå i partiet. Mot til at fremholde massens krav, være i ilden dag efter dag. Ildne de motløse, vaklende sjæle, planlægge arbeidet, lede det hele i kamp for partiet, partiet. Det skal mot til at stå i partiet. Mot til at stå for mængdens dom, kanske endmer for kritik som kom fra den kant hvorfra støtte du biet. Mot til at bære de tusener stikk og saar som av dumhet og løgn du fikk i kamp for partiet, partiet. Det er uro at stå i partiet. “Har du alt spist? Skal du ut igjen? Har du et møte? Nei make til renn. Kan du’ke ofre en eneste kvell på mig og barna!” Du kjenner det vel du, som er med i partiet! Og en husmor som står i partiet-! Ja fra først av det kjennes som noget vi svek når over god tradisjon vi må sette en strek. Tenk at gå fra en kjøkkenbenk dørgene full av opvask, og skuring og pussing lik null! Men vi arbeider dog i partiet. For vi lever, vi i partiet! I kampen, i seir som i nederlag føler vi livsrythmens pulsende jag. På opgavers hastigt skiftende strøm vi vokser, og har ikke tid til drøm, vi, som er med i partiet. Og vi elsker vor plass i partiet! “Partiet først”, er vort løsen ord, med det har vi dannet ringen rundt jord. Motgang kun styrker os, hån gir os mot og kreves det, ofrer vi villigt vort blod i kamp for partiet, - partiet! av Olga Andersen 1886 - 1939

Sosialistisk framtid nr1/2 2013  

Sosialistisk framtid nummer 1/2 2013.