Page 1

sosialistisk Framtid 04/2016 LĂ˜SSALG - KR. 40,-

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

1


Slutten på den liberale orden? Det begynte med Thatcher og Reagan, forsterka seg etter Sovjetunionens sammenbrudd og har fortsatt helt fram til nå: Den liberalistiske ideologien blei så dominerende at en ikke var i stand til å se skogen for bare trær, og det blei erklært at «ideologiene var døde». Den britiske statsministeren Margaret Thatcher erklærte at det «ikke er noe alternativ» til nyliberalismen, og den usamerikanske statsviteren Francis Fukuyama erklærte at «historien er slutt» - framover ville det bare fortsette i samme retning med mer kapitalisme, parlamentarisme og frihandel. Både de konservative og sosialdemokratiske partiene transformerte seg til å bli nyliberale, og valg blei redusert til en utskifting av ledere som alle førte den samme politikken med privatisering, konkurranseutsettning og «fri flyt» av varer, arbeidskraft og tjenester. Sammen med dette gikk en aggressiv imperialistisk politikk som tok sikte på å spre systemet med økonomisk tvang (IMF, Verdensbanken) og krig og terror (NATO).

klart i fra om ville innebære krig mellom atommaktene USA og Russland. Etter Brexit og Donald Trumps valgseier i USA virker det klart at historien ikke er slutt riktig enda likevel. Nyliberalismen har vist sin tilkortkommenhet med finanskrisa i 2008, utflagging av industriarbeidsplasser, større økonomiske forskjeller og en legal (EU) og illegal (USA) arbeidsinnvandring som har skapt nye, grovt utbytta underklasser og undergravd lønnsnivået til den lokale arbeiderklassen. EU og internasjonale frihandelsavtaler har gått langt i å innskrenke det nasjonale demokratiet, og de liberale intervensjonskrigene har ført til et helvete i de landene de var ment å redde, og en stor flyktningemigrasjon til aggressorstatene. Det er bra hvis denne epoken går mot sin slutt. Samtidig er det ingen grunn til å gledes over det som kan se ut til å stige fram som alternativet: En fremmedfiendtlig, nasjonalistisk høyrepopulisme som har et uklart forhold til demokrati, ytrings- og religionsfrihet og rettsstat. Som radikale sosialister er det ikke vår oppgave å ta parti i den pågående kampen mellom de nasjonalistiske og nyliberale delene av den kapitalistiske overklassen – vi må nådeløst bekjempe begge disse fløyene. Gjennom å gjenreise sosialismen som alternativt samfunnsystem skal vi vise at bare vår bevegelse har de reelle løsningene på problemene som blir skapt av det kapitalistiske systemet, og som blir forsterka av både den nyliberale og den høyrepopulistiske reaksjonen.

Dersom Hillary Clinton hadde vunnet presidentvalget i USA hadde nyliberalismen kunne blitt ført helt fram til enten total seier eller total destruksjon. Total seier fordi en Clintonadministrasjon ville pressa på for å få innført flere handelsavtaler (TISA, TTIP, TPP) som ville gitt så stor makt til transnasjonale selskaper at de nasjonale parlamentene knapt ville sitte igjen med makt til å vedta noe som helst når det gjelder arbeids- og produksjonslivet. Totalt nederlag ikke bare for liberalismen, men for sivilisasjonen som sådan, fordi Clinton var en pådriver for å innføre en «flyforbudssone» i Syria – noe både russiske og amerikanske generaler sa

Arne Byrkjeflot - Avindustrialiseringa av Norge - s. 4 Arne Lofthus - Regjeringa si landbrukspolitikk - s. 7 Edvard Mogstad - Myten om frihandel - s.11 Erik Dokken - EU - s.13 Bernie Sanders - Tale til Trump - s.17 Maria Igland - Kvasifeministisk frigjøring - s.18

Sosialistisk

framtid Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Progressivt forlag.

2

Aslak Storaker Oscar Dybedahl Elisabeth Reehorst Ivar Espås Vangen Kim Runar Gjelstenli Runa Evensen

Redaktør: Aslak Storaker.

- Karl Marx og Ola Innset - s.20 - Reise på Balkan - s.25 - Angrep eller forsvar - s.31 - Møte om Russland - s.33 - Regjeringen må gå - s.34

Forside:

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 250. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og

Redaksjonen avsluttet: 03.12.2016

abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Redaksjon: Henrik Carlsen, Erik Dokken, Oscar Dybedahl Aslak Storaker, Marwan Timraz og Ivar Espås Vangen.

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter. Opplag: 500 Trykk: Eget

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Utgis med støtte fra


GLIMT FRÅ VERDA

Alle søkjer i ulik grad å vinne tilbake ei mytisk fortid i ei så rein form, at det på solrike marker kan bu menneske som kjenner seg sameinte etnisk og religiøst. Ei slik fortid har ganske sikkert aldri nokosinne eksistert. FNs høgkommisær for menneskerettar, Zeid Ra’ad Al Hussein, om vestlege høgrepopulistar Afrika tappa for milliardar gjennom skatteparadis «Det afrikanske kontinentet taper kvart år meir enn 50 milliardar dollar gjennom ulovlege kapital-straumar som går ut av kontinentet.» Det vart hevda frå det høgnivåpanelet som Den afrikanske unionen og FN hadde sett ned for å studere temaet. Rapporten vart lansert i 2015. Over ein 30-årsperiode har Afrika tapt utruleg store summar – mellom 1200 og 1400 milliardar dollar – som eit resultat av denne kapitalflukta. Misbruk av internprising ved kjøp og sal av varer og tenester er eit hovudproblem. Mange internasjonale selskap har ein komplisert selskapsstruktur, der ulike delar av konsernet kan vere lokaliserte i ulike land, mellom anna i såkalla skatteparadis. Rapporten viser til at Nigeria tapar verdiar som svarer til om lag 100 000 fat olje per dag på grunn av medvitne feilrapporteringar frå oljeselskapa. Panelet hevdar at 29 prosent av dei tapte verdiane frå nigeriansk oljeeksport hamnar i USA, 23 prosent i Spania, 9 prosent i Frankrike og Japan og 8 prosent i Tyskland. Bistandsaktuelt

Soldriven maskin gjer urin om til vatn Forskarar i Belgia har laga ein urinmaskin som ved hjelp av solenergi gjer tiss om til drikkevatn. Urinen blir samla opp i ein stor tank og deretter varma opp av solenergi. Så blir innhaldet filtrert ved hjelp av mem-

branteknologi, som skil ut vatn og næringsstoffa nitrogen, fosfor og kalium. Målet er at maskinen skal kunne bli nytta ved flyplassar og sportsarenaer. Dessutan kan han bli nytta i utviklingsland som er råka av tørke og har dårlig straumforsyning. NTB/NRK

Filippinsk våpenkvile underteikna i Oslo Etter forhandlingar i Oslo vart det i august semje om våpenkvile mellom den filippinske regjeringa og kommunistrørsla National Democratic Front of the Philippines (NDFP). Konflikten mellom den filippinske regjeringa og NDFP har vart i over 45 år. Noreg har har lagt til rette for denne fredsprosessen sidan 2001. Den siste formelle forhandlingsrunden før samtalane i Oslo, var i 2011. NRK

Avtale om kraftige klimagassar Det er gjort ei avtale om redusert bruk av dei kraftige klimagassene HFK etter internasjonale forhandlingar i Rwanda, der over 170 land har vore med. Prosessen med å redusere bruken skal begynne i rike land i 2019. Ei lang rekkje utviklingsland får betre tid til å omstille seg og skal begynne å kutte bruken i 2024. Gassane, som blir kalla hydrofluorkarbonar (HFK), blir nytta mellom anna i airconditionanlegg og frysarar. Nokre av dei har ein effekt på klimaet som er fleire tusen gonger kraftigare enn CO2.

Den største generalstreiken i verda får lita omtale i media Streiken i India 2. september 2016 blir rekna for å vere den største som nokon gong har vorte gjennomført. Etablerte media skreiv at over 150 millionar var med i streiken. Fleire aviser hevda at 180 millionar hadde lagt ned arbeidet. I alle tilfelle er dette den største generalstreiken nokosinne. Fagforeiningane streika for 12 krav, mellom dei ei minimumslønn på 692 rupiar, universelle sosiale ytingar og forbod mot utanlandske investeringar i jernbane, forsikringsvesen og forsvarsindustri. Modkraft / The Guardian

Tyrkia på veg til diktatur I byrjinga av november vart leiaren for det kurdiske partiet HDP, Selahattin Demirtaş, og Figen Yüksekdağ arresterte då politiet slo til mot partihovudkvarteret i Ankara. Tidlegare i veka arrestere dei òg dei to HDP-borgarmeistrane i Diyarbakır. Partileiarane må rekna med ei rettssak, der dei truleg vil bli skulda for å ha drive med ”terrorpropaganda”. HDP har svart med å boikotte alle møta i parlamentet. Samstundes arresterte politiet òg sjefredaktøren for den største opposisjonsavisa i Tyrkia, Cumhuriyet, Murat Sabuncu. Flamman

NTB

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

3


Grønt skifte? Ikke med EØS-avtalen. Arne Byrkjeflot

Norge har vært gjennom tre perioder der statens rolle har vært avgjørende for industrialiseringa. Fra 1905 da den kraftkrevende industrien ble bygd opp og Stortinget grep inn med konsesjonslover. Kapitalen skulle få krafta til låns, men etter 60 år falt vannkrafta vederlagsfritt tilbake til staten. I tillegg måtte industrien bygge opp de første velferdskommuner i landet vårt. Den andre perioden var etter andre verdenskrig der staten var en direkte industribygger med Jernverket Mo i Rana som det viktigste selskapet. Det var en planmessig oppbygging av industri som landet trengte med en rekke virkemidler.

å forhandle og streike fram en egen norsk standard for lønns- og arbeidsforhold som det ikke finnes like til i hele verdens oljeindustri. Ingenting av dette ville vært mulig om oljen hadde blitt funnet 25 år senere, etter at EØS-avtalen ble innført. Ingenting. Avindustrialisering Den offisielle norske politikken, om det er Stoltenberg og Støre eller Solberg og Jensen, har vært og er næringsnøytralitet. Bare kapitalen gis gode og like vilkår, så vil markedet finne den rette løsning for framtidas grønne industri. Andre land tenker ikke sånn. Kina har en statlig strategi for å satse i vekstbransjer, USA har det samme skjult gjennom forsvarsindustrien. EUs næringsnøytralitet er Tysklands måte å sikre en sterkere og sterkere dominans for sin egen industri.

Den tredje perioden var 80-tallet. Da fikk vi en politisk styrt nedbygging av verft og gruver i Norge samtidig som den nye oljeindustrien ble bygd opp. Som med vannkrafta vedtok Stortinget at oljen var folkets eiendom og var et middel til å bygge landet. Hva skal det grønne Statoil ble bygd opp. Men Norge må bygge skiftet bygge på? på sine fortrinn. både Statoil og norske levNorge må bygge på sine erandørselskap ville tapt Og vi er så heldfortrinn. Og vi er så enhver anbudskonkur- ige at våre fortrinn heldige at våre fortrinn ranse. De hadde ingen er særskilt godt er særskilt godt egnet kompetanse på olje, ingen til å bygge en grønn forskning og lite kapital. egnet til å bygge framtid. Vi har vannkDa satte staten betingel- en grønn framtid. rafta og verdens mest ser for å gi konsesjon på avanserte kraftkrevnorsk sokkel. Selskapene ende industri, som igjen er grunnlaget måtte gi en viss andel til norske levfor solcelleindustrien. Vi har olje og erandører, de måtte samarbeide med gass som sjølsagt er kilde til CO2, men og overføre kompetanse til Statoil og også et fantastisk råstoff. Vi har fisk de måtte bidra til norsk oljeforskning. som riktig forvaltet er verdens mest Staten, ikke selskapene, bestemte hvor klimavennlige mat. Vi har skog som, basene skulle ligge. I dette regimet der riktig forvaltet, har et klimaregnskap i de utenlandske gigantene var prisgitt null. Vi har Europas mest miljøvennstatens godvilje var det også mulig

4

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

lige jordbruk, men kan bli mer klimavennlig. Vi har en leverandørindustri bygd opp på olje som er fremst i verden. Vi har en norsk samfunnsmodell som er best i verden på omstilling.

Næringsnøytralitetens fallitt. Nedlegging av Follum fabrikker Follum ble bygd opp av skogeierne for å ta unna virke. Fabrikken videreforedlet en fjerdepart av all norsk skog. Den lokale skogeierforeningen Viken ville kjøpe fabrikken, men Norske Skog ville ha bort fabrikken for å få opp prisene. Med den gamle ervervsloven som ESA fikk fjernet, så kunne den lagt fabrikken ut på tvangssalg og den ville levd videre. Det var ingen politisk vilje til å redde Follum, men om viljen hadde vært der så var verktøyet borte. Avvirkning av skog i Norge er bare halvparten av tilveksten. Norsk treforedlingsindustri tar bare halvparten av det som avvirkes. Av skog kan du lage alt du kan lage av olje, uten klimavirkning. Biodiesel av skog er miljøvennlig, biodiesel av mais er det ikke. Salget av REC Norge har verdens mest avanserte silisiumproduksjon. Silisium er råstoffet i solceller. Solceller blir laget ved å rense silisium til ekstrem renhet og så skjære i tynne lag. På solceller skjer det en stille teknologisk revolusjon som gjør at solkraft kan konkurrere på pris uten subsidier om svært få år. Kina så dette, dumpet prisen til langt under sjølkost og norske REC gikk med underskudd. Alle visste at dette


var et midlertidig problem, kom de over kneiken så lå det et industrieventyr og ventet. Nå ville ikke Giske gripe inn, men om regjeringen hadde villet var det ingenting de kunne gjort. Støtte over kneiken ville vært i strid med EUs statsstøtteregler. Salget av ELKEM Grunnlaget for solcelleindustrien ligger i norske smelteverk som produserer verdens reneste silisium. ELKEM er best i verden. Men solgt til Kina. Ingen katastrofe for norske arbeidsplasser, de oppfører seg pent og satser i Norge. Iallfall så lenge strømprisen er lav. Men et land som tenker langsiktig selger ikke unna nøkkelindustri for det grønne skiftet. Vannkraft Norsk industri er bygd på naturressurser. De viktigste er olje, gass, fisk, landbruk og skog. Og vannkraft. Vannkrafta er i en særstilling. Norge har ikke mange konkurransefortrinn som industrinasjon. Det er kaldt, spredt bosetting, dyr infrastruktur,

lang avstand til de store markeder og høyt kostnadsnivå.

kontraktene gikk ut fra 2005 til 2010. De fleste bedriftene ble berget av et stort kraftoverskudd fra 2010 som brakte strømprisene ned. Grunn: Mer nedbør, nedlegging og at det private forbruket faktisk stagnerte.

Men vi har vannkraft. En energikilde med en kostpris under fem øre pr. kilowatt, helt uten klimautslipp. Våre pionerer så på vannkrafta som et middel til å bygge opp Norge som en industri- Kraftkablene til kontinentet nasjon. Først med konsesjonslovene Dette er den store utfordringen nå. der konsern fikk krafta til låns i 60 Det er planlagt kraftkabler som kan år, men bare om bedriftene ble holdt eksportere halvparten av all norsk i drift og lokalsamfunn ble bygd opp. vannkraft. Da blir Etter krigen fikk vi storten internasjonal Det er miljøgal- krafta ingsbestemte kraftkonvare med en internastrakter med samme sam- skap å sende fisk jonal strømpris, dobfunnskontrakt. Elektrisk belte av dagens pris. til bearbeiding kraft var ikke en vare i seg Men vi får en nasjonal i Kina for så å sjøl, det var et middel for nettleie høyere enn i sende den tilbake EU. Fordi det er dyrere å bygge landet. til Rema og Kiwi. å bygge nett i Norge og Jeg var sjøl med å se nasfordi det er norsk netjonsbyggerne tape. Først med inn- tleie som skal betale alle milliardene føring av energilov og børs som gjorde det koster å bringe krafta fram til ekkraft til en vare i 1991, EØS-avtalen sportkablene og alle milliardene det på forskudd. Så de stortingsbestemte koster å subsidiere vindkrafta som vi kraftkontraktenes fall på Stortinget i slett ikke trenger. 1999. På 2000-tallet ble bedrift etter bedrift lagt ned, etter hvert som kraft-

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

5


Det er planlagt kraftkabler som kan eksportere halvparten av all norsk vannkraft. Da blir krafta en i nternasjonal vare med en internasjonal strømpris, dobbelte av dagens pris.

Slik fjernes den viktigste norske konkurransefordelen som har skapt verdens mest miljøvennlige produksjon av råstoff, som igjen er et viktig grunnlag for fornybar kraft. Fisk Det er inngått avtale om nulltoll på filet, men toll på bearbeidede fiskeriprodukter. Slik er det satt en effektiv stans for oppbygging av en norsk foredlingsindustri. Spesielt på røkt laks som er den største varen. Når det i tillegg er null toll på å sende røkt laks og andre bearbeidet fisk inn til Norge er det et selvskudd. Det er miljøgalskap å sende fisk til bearbeiding i Kina for så å sende den tilbake til Rema og Kiwi. Skog Det selges 10 millioner kubikkmeter tre i året, bare 40 % av det skogen produserer. Det er realistisk å øke avvirkningen med 6 millioner kubikkmeter i året. I dag får vi 18 TWh til ved, biodrivstoff og annen energi som er klimanøytral. Det er mulig å øke denne med 22 til 24 TWh. Som silisium er skog et viktig råstoff i en miljøvennlig verden. Biodrivstoff skal ikke lages av mat som mais, det skal lages av tre. Alt som lages av olje kan lages av tre. Og tre som vokser opp binder på nytt den CO2 som slippes ut når tre forbrukes.

6

Norsk leverandørindustri og den nye norske industrien. Omforminga fra verft til offshore var vellykket fordi Statoil prioriterte norsk industri og utenlandske selskap måtte gjøre det samme. Slik prioritering er helt nødvendig når ny industri skal bygges opp. Scanvind, som var forsøk på norsk vindkraftindustri, hadde ingen sjanse mot etablert storindustri. Offshore vindkraft er en opplagt satsing for Norge med sin kompetanse. Men slik blir det ikke: Follobanen, det største samferdselsprosjektet i Norge, var markedsført som et sysselsettingsprosjekt for å ta unna for krisa i olja. Det gikk til spanske og italienske selskap. Begrunnelsen var økonomi, men også at de hadde erfaring fra store tunnelboremaskiner. Sjølsagt burde det vært et lærestykke for norske entreprenører i tunnellandet Norge. INEOS i Bamble ville utvide i Bamble med 8 milliarder, skape flere hundre nye arbeidsplasser, gjøre bedriften grønnere og senke CO2-utslippet med 750 000 tonn. Industriminister Mæland sa nei. Det var ikke nei fordi prosjektet var dårlig eller lite lønnsomt, det var nei fordi hun mente det var i strid med EØS-avtalens statsstøtteregler.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

EØS-avtalen eller manglende politisk vilje? Det er et handlingsrom innenfor EØS-avtalen som ikke blir utnyttet. Tyskland gir investeringsgaranti til 60 utvalgte bedrifter, 40 milliarder i alt. Mæland sier det ikke er mulig. Slik ser vi at EØS-avtalen brukes som unnskyldning når det ikke finnes politisk vilje. Men så lenge det fins en reell risiko for at de har rett, så gjør det den politiske kampen for en grønn industrireising vanskelig. Og handlingsrommet er smalt når det ikke kan gis statsstøtte som begunstiger norsk industri framfor EU-industri. EU arbeider målbevisst for å gjøre dette handlingsrommet smalere. Det er et voldsomt press for å skape et energimarked på tvers av landegrensene og gjøre norsk kraft til EU-vare underlagt EU-regler. EU kaller det den femte frihet, Energiunion er målet. Er det mulig å snu? Det er mange faktorer som ligger bak Brexit og Trumps seier. Men en av dem er reaksjonen på at industri blir ofret på globaliseringens alter. Den ekstreme frihandelsideologien slår sprekker. Det nye er at også deler av kapitalen nå tenker slik. At de faktisk trenger et nasjonalt vern for overleve og enda mer for å omstille til framtida. Det er ikke lenger sikkert at CETA, TISA og TTIP blir til. Det er ganske sikkert at EUs problemer blir større og større. EØS-avtalen er ikke lenger hugget i stein.


Regjeringa Solberg sin landbrukspolitikk - utgått på dato, og ein fare for norsk jordbruk. Av Arne Lofthus, Fungerande leiar Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Framfor valet 2013 lova partia Høgre og Framstegspartiet at dei ville redusera overføringane til jordbruket dramatisk. Framstegspartiet var den mest ekstreme i så måte, der overføringane skulle reduserast med inntil 6 milliardar kroner av ei samla overføring på i overkant av 14 mrd. Bakgrunnen for desse vyene om store endringar i pengebruk til jordbruket låg i at begge partia meiner at produksjonen av mat skal føregå der slik produksjon er mest økonomisk effektiv, og der jordareal og foredlingsverksemder best kan utføra oppgåvene med å få fram produsert og foredla mat på billegast måte. Kvardagen slo inn også hjå desse partia etter at dei kom i regjering, og alle har registrert at Landbruks- og Matdepartementet har måtta tilpassa mykje av jordbrukspolitikken sin til andre politiske parti på Stortinget, men og til verkelegheita ute i distrikts-Noreg der trass alt dei fleste jordbruksverksemdene ligg. Konsekvensane av liberalistisk jordbrukspolitikk Denne liberalistiske jordbrukspolitikken ser me konsekvensane av ikkje berre i Noreg, men i Europa og andre deler av verda og. Det europeiske jordbruket er i djup krise mange stader, og svært få politiske grep som vert iverksett av unionen kan bøta på dei grunnleggjande dårlege resultata av førd politikk. Katastrofal økonomi

i mjølkeproduksjonen, produksjon- jordbruket. Marknadsreguleringstilskostnader større enn verdien av mat- tak har vore ein viktig del av norsk produkta, nedlegging av gardsbruk, jordbrukspolitikk, men denne regjerfråflytting frå landsbygda, industriali- inga vil svekka reguleringstiltaka og la sering av jordbruksproduksjonen og marknaden rå i mest mogeleg grad. elendige klima- og miljøresultat for Grunnen til at regjeringa Solberg matproduksjon er resultatet av denne har lukkast såpass bra i sin politikk førde politikken i Europa. Den same for jordbruket er at samarbeidsparutviklinga ser me i Noreg, men så tia Venstre og Kristeleg Folkeparti og langt har vårt land hatt ein politikk for opposisjonen på Stortinget ikkje har jordbruk og matprodukvore vakne nok for sjon som har teke opp i Idag ser me klare konsekvensar av ein seg andre viktige element meir liberalistisk politeikn på korleis utanom rein matproduktikk. Dette er svært sjon. Distriktspolitikk, distriktsjordbruket uheldig fordi me idag eit ynskje om utjamtaper terreng når ser klare teikn på konande inntekter mellom rleis distriktsjorddet gjeld verdibønder frå matprodukbruket taper terreng sjon, multifunksjonelle skaping og produk- når det gjeld verdisoppgåver frå jordbruket, sjon andsynes det kaping og produksjon levande bygder og man- sentrale jordbruket andsynes det sentrale traet om matproduksjordbruket. jon over heile landet har gjort at den dårlege utFortsatt jordbruk over heile landet? viklinga ikkje har fått slik fart i Noreg. Eit overordna mål for norsk matI tillegg har me det faktum at bøndene produksjon har vore at det skal føregå gjennom jordbrukstingingar med jordbruk i alle distrikt over heile lanstaten har hatt innverknad på utdet. Denne kjennsgjerninga er basert viklinga innan jordbruket. på at slik har det vore i uminnelege tider, verdiskapinga frå jordbruket har Dei uheldige utviklingstrekka i jordvore viktig for distrikta, kunnskapen bruket starta lenge før Høgre og Framom matproduksjon er oppretthalden, stegspartiet kom i regjeringsposisjon. verdien av aktivt jordbruk for andre Me kan difor ikkje leggja skulda på næringar i bygdene har vore stor, utviklinga på dei åleine, men politikk busetnaden har vore oppretthalden og tiltak har forsterka seg dei siste åra. og matforsyning og mattryggleik er Viljen til å halda oppe eit sterkt tollivareteken på ein god måte. vern er redusert, og regjeringa Solberg har stadige endringsframlegg når det Strukturen på gardsbruka har vorte gjeld lovverk og reguleringar knytt til

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

7


seigedomar og skatteregelen om høvet til å nytta seg av «jordbruksfrådraget». Ved å stimulera til arealauke på landbrukseigedomar gjennom lovverket, vil samfunnet få ein jordbruksstruktur der det mest vanskelegstilte arealet i bygda ikkje vert brukt. Dette er det rapportert på gjennom arbeid utført frå mellom anna Møre og Romsdal fylke.

Mjølkeproduksjon i Tyskland Foto:Wikipedia

«Katastrofal økonomi i mjølkeproduksjonen, produksjonskostnader større enn verdien av matprodukta, nedlegging av gardsbruk, fråflytting frå landsbygda, industrialisering av jordbruksproduksjonen og elendige klima- og miljøresultat for matproduksjon er resultatet av politikken i Europa,» forma gjennom lang tid ut frå kvar gardsbruka var plassert på kartet. Store gardsbruk var gjerne plassert der areala var lett tilgjengeleg. Ute i distrikta var gardsbruka mindre avdi arealgrunnlaget ikkje var tilstades i same omfang. Fjell-landbruket hadde gjerne lite innmark, men enorme utmarksområde. Driftformene har vore alt frå store heiltidsbruk til gardsbruk der eigarane måtte henta inntekta si frå fleire hald. Mangfaldet har alltid vore det vanlege. Eit trekk ved strukturen på gardsbruka har vore at dei varene ein ikkje kunne produsera nok av sjølv handla ein til seg frå andre område. Mekaniseringa av jordbruket har førd til store endringar i matproduksjonen. Ingen andre næringar på fastlandet i Noreg har opplevd slik effektivitetsauke i produksjon som jordbruket har opplevd dei siste 2-3 generasjonane. Resultatet har vore meir produserte matvarer pr arealeining, mindre trong for så mange bønder, og dermed også mindre trong for det vanskelegaste og mest marginale arealet. Denne utviklinga har gått så langt at

8

samfunnet no ser at dette ikkje er bra. Men regjeringa Solberg har i si regjeringstid applaudert denne utviklinga, og seier at utviklinga ikkje kan stoppast. Frigjering frå lovpålagte reguleringar i høve til eigarskap og bruk av matjord skal gjera jordbruket i stand til å produsera enno meir mat på færre hender. Den beste jorda skal produsera maten billegast og mest effektivt. Det er eit sterkt mål frå Høgre og Framstegspartiet å endra jordbruksstrukturen gjennom loverket slik at sal og kjøp av matjord skal føregå friare. Dei sterke reguleringane omkring matjord, forma gjennom lang tid, skal opphevast fordi dei hindrar fri omsetnad av matjord på line med andre produkt for sal. Odelslova vil dei helst fjerna og lovregulerte reglar for prisfastsetjing av landbrukseigedomar er det og framlegg om å endra, slik at den frie marknaden bestemmer prisen på jord til matproduksjon. I tillegg er det no også framlegg om å likestilla AS-landbruket med personleg eigarskap når det gjeld jordbruk-

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Konsekvensane for dei fleste - om ikkje alle - distriktsfylke og kommunar vert at lokale myndigheiter får mindre makt til å ta lokale omsyn når landbrukseigedomar i nærområdet kjem på sal. Grensene for konsesjon på matproduserande jord vert auka, og prisen på slike eigedomar aukar og automatisk. Kven som då fell utanfor når jord kjem på sal er innlysande. Ungdom som vil inn i jordbruket, og som må kjøpa gard på fritt sal, har ikkje lenger hjelp av eit lovverk der målet i utgangspunktet var å sjå til at all jord på eigedomen er i drift. Omgrepet «sistebonden i bygda» er mange stader heilt reell. Alle frå naboar til lokale- og fylkeskommunale myndigheiter ser det som skje, men ingen ser ut til å gjera noko med det. At mange bønder brukar mesteparten av arbeidsdagen til å frakta inn og ut av gardsbruket og bygda dei innsatsfaktorane og ferdigproduktet som kjem frå produksjonen, ser flott ut, men økonomien i det heile er ofte skral. Investeringsviljen og satsinga i dette jordbruket er opphøgja til noko svært bra, men dei økonomiske realitetane er ofte motsett dårlege. Den store aktiviteten skjuler at produksjonen kostar meir enn gevinsten frå sluttproduktet. Nettoløna til bonden vert dermed oppretthalden av tilskota frå staten, og denne runddansen krev meir og meir tilskot. Marknadsregulering og tollvern Marknadsregulerande tiltak som jordbruket sjølv meiner er viktige for å regulera matproduksjonen til det den innanlandske marknaden kan ta unna av norskprodusert mat, vert sett på som utidig innblanding i frie marknadskrefter sitt spel for å


«Grasareala til fòrproduksjon og beite har eit stort potensiale for auka matproduksjon, men då må samfunnet sjå at det er kyr, sauer og geiter, altså drøvtyggjarane våre, som kan nyttiggjera seg av dette graset,»

Foto: Aslak Storaker

regulera matproduksjonen. Bønder skal konkurrera mot andre bønder i å framskaffa den beste maten til billegast mogeleg pris. I ein slik politikk vil det alltid vera taparar, og grensene for kven som taper terreng vil gå opp. Den som var stor og levedyktig i går vert den minste om få år. Mest alle land i Europa fører ein slik politikk for sitt jordbruk, og Noreg er ikkje noko unntak. Vårt vesle jordbruk med norsk geografi og topografi gjer oss enno meir sårbare dersom ikkje myndigheiter har stort fokus på vern av norsk matproduksjon. Når jordbruksorganisasjonane, økonomiske og fagpolitiske, ser at det er naudsynt med ei eller anna form for marknadsregulering, kjem idag Landbruks- og Matdepartementet på banen og protesterer. Innanfor mjølkesektoren, i kjøtproduksjonen og i kornproduksjonen ser me dette. Og dersom regjeringa ikkje reagerer så finnst det andre kontrollorgan som gjer det. Den frie konkurransen må ikkje hindrast. Tollvernet på matvarer og produksjon frå jordbruket er sett på som ein av bærebjelkane i det norske jordbruket. Frå partia på høgresida i norsk politikk vert det framstilt som at tollvernet på jordbruksprodukt er til hinder for utvikling av andre næringar. For alle nasjonar er det viktig å verna om eigen matproduksjon ut frå matsuverenitet og matvaretryggleik. Det nor-

ske jordbruket produserer mest alt av matvarer for innanlandsk forbruk. Vår politikk på handel med matvarer er absolutt ikkje aggressiv i høve til andre land. Derimot opplever Noreg at land som også produserer mat og andre jordbruksprodukt for eksport oppfører seg aggressivt mot oss. Sidan Noreg er storeksportør av produkt frå fiskeri og oppdrettsnæring, blir desse produksjonane sett opp mot jordbruket når eksportvoluma skal aukast. Den norske eksporten av fisk har så langt neppe vorte hindra av norsk tollvern på jordbruksprodukt. Men me ser her eksempel på korleis myndigheiter veg verdien av næringar opp mot kvarandre. I denne regjeringa sin periode har jordbruket ikkje sett klare formuleringar på å styrkja tollvernet for norske jordbruksprodukt. Dette må endrast ved nye regjeringar dersom me skal demma opp for enno meir importmat. Framtida for jordbruket Siste delen av dette innlegget vil eg nytta til å sjå framover. Glansbiletet av det norske jordbruket er viktig å oppretthalda for mange. Frå Stortinget sin talarstol til direktørar og leidande landbrukssamvirkefolk får me høyra at historien om det norsk landbruket er ein solskinshistorie. Den norske landbruksmodellen har verka etter intensjonen, blir det hevda. Og det er rett at det norske landbruket ikkje opplever krisetilstandar som i andre europeiske land, og i nære naboland.

Vår mat er av høg kvalitet, rekna som sunn og trygg, og folk får nok mat i rikelege mengder. Men utviklinga går stadig dit at det vert færre bønder, at matjorda blir nedbygd og gror att . Noreg har pr idag berre 1,55 dekar fulldyrka jord pr innbyggjar, og stadig minkande. Me er mellom dei landa på kloden med minst matjord pr innbyggjar. Vår nasjonale matproduksjon er stadig truga av store mengder import, og mykje av den maten me produserer i Noreg er basert på importert råstoff. Nær 3 millionar dekar i andre land og på andre kontinent må til for at dette glansbiletet skal oppretthaldast. Noreg har omlag 10 millionar dekar fulldyrka matjord innanfor sine grenser. I tillegg har me utmark og beiteområde som kan auka matproduksjonen vår dersom samfunnet vårt vil dette. Grasareala til fòrproduksjon og beite har eit stort potensiale for auka matproduksjon, men då må samfunnet sjå at det er kyr, sauer og geiter, altså drøvtyggjarane våre, som kan nyttiggjera seg av dette graset. Produksjonsmåtane våre innan matproduksjon må og sjåast på med kritiske augo. Når det vert stillt spørsmål ved dyrehelse, dyrevern, om kyra ser sola anna enn ut gjennom fjøsdøra og når kyllingane vert fora opp på under 30 dagar til ein muskelbunt med for lite skjelett bør det ringja varselklokker.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

9


Økologisk griseproduksjon i Trøndelag Foto: Aslak Storaker.

«I Noreg har me friske og produktive griser, men produksjonsmåtane i store einingar er svært utsette for sjukdom og til konstant bekymring i næringa,» I Noreg har me friske og produktive griser, men produksjonsmåtane i store einingar er svært utsette for sjukdom og til konstant bekymring i næringa. I sauehaldet blir produktutviklarane utfordra på å levera ferskt lam heile året. Dette er ikkje eit problem å få til, men det utfordrar næringa på kva sauen og lamma skal eta gjennom dei ulike sesongane. Ordet « kraftforsauen» er blitt vanleg, men fjernar sauenæringa frå det som bør vera miljø- og klimavenleg lammekjøtproduksjon. Det er gjennom tilskotssystemet at me kan styra den norske jordbrukspolitikken. I dag har me tilskot som premierer både arealbruk og produksjonsvolum. Dette har fungert bra til tider, men det har fordra at me sette grenser for kor mykje areal og kor mykje produksjon ein bonde fekk tilskot til. Når det var rom for å auka tilskota gjennom dei årlege jordbrukstingingane, sette avtalepartane opp tilskota for det «fyrste arealet» og dei fyrste kiloane/literane. Dermed fekk alle, store som små sin del av auke gjennom budsjettpengar frå samfunnet og prisauke gjennom marknaden. Areal og produksjon ut over eit viss nivå vart sett på som ein stordriftsfordel som marknaden tok seg av.

10

Ved jordbruksoppgjeret 2014 vart det dramatiske endringar i dette. Noverande regjering prioriterte dei største og dei med best vilkår for stor produksjon. Det er ikkje lenger arealgrenser for tilskot. Det er ikkje lenger produksjonsgrenser for tilskot til kjøt, mjølk, grønsaker, frukt og bær. Dette inneber at dei største som i utgangspunktet har stordriftsfordeler, får meir og meir pengar frå storsamfunnet, medan dei mindre kan risikera mindre pengar avdi satsar pr kilo og liter kan minka. I tillegg til dei tradisjonelle «drivarane» for endringar i jordbruksstrukturen, får me no eit A-lag med store bruk og stor produksjon som finn det rettferdig og rimeleg at dei får mest pris- og budsjettstøtte, og eit B-lag med mindre bønder som vert skvisa på økonomi. Inntektsutviklinga i jordbruket vert ikkje lik for alle bønder, nokre tener svært godt og mange sakkar akterut. Distriktsjordbruket taper terreng fordi der ligg dei minste bruka med vanskelegast areal. Sentraliseringa av jordbruket skyt fart, og verdiskapinga og produktiviteten aukar i desse områda ut frå ein vilja og styrt politikk.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Denne politikken kan brytast dersom samfunnet vil ha jordbruk over heile landet på norske areal og ressursar. Det krev at jordbrukspolitikken vert diskutert i det opne rom og at mytane om at jordbrukspolitikk er så vanskeleg at få skjønar noko av det vert avliva. I framtida må dei fleste tilskota gå til areal og matjord, og utmarka må meir med når tilskota skal utformast. Matsuverenitet, matvaretryggleik og retten til sunn, trygg mat for folket er ein menneskerett. I vårt land er dette sjølvsagt for dei fleste, men det har ikkje alltid vore slik. I mange land er desse hovudmålsetjingane ikkje sjølvsagte. Dette skapar nasjonale og internasjonale katastrofar. Ein del av våre myndigheiter, særleg forsvarspersonell på høgt plan er ottefulle for vår matvareberedskap. Og dei har rett, det er grunn til uro. Tenk over at mange små matproduserande jordbrukseiningar er meir robuste i matvareproduksjonen enn få, men store einingar. Hugs og at maten skal fordelast over heile landet vårt til ei kvar tid gjennom alle tenkelege kriser. Kom og i hug at det er uhyre viktig for samfunnet at det er nasjonal og helst lokal kontroll med matjorda. Tenk deretter gjennom at matjorda skal vara evig, så lenge det bur folk her. Då blir det vidare uhyre viktig korleis me steller med matjorda vår. Matjorda er ikkje ein evigvarande ressurs dersom ho ikkje vert stelt som det dyrebare ho er. Konklusjonen blir at matproduksjon er samfunnssak. Bøndene er dei som har fått samfunnsoppdraget med å produsera maten. Det bør vera samfunnsmessig viktig å lyfta jordbrukspolitikken opp slik at alle kan ta del i den. Tidsskriftet Sosialistisk Framtid har alle fordeler av å gjera eit slikt arbeid. Det er vidare viktig å tvinga norske politikarar til å «utdanna» seg omkring matjord og matproduksjon, og å gjera dei rette vala for norsk evigvarande matproduksjon. Etter mi meining er forbetringspotensialet kjempestort.


Foto:Wikipedia

Den seigliva myten om frihandel Edvard Mogstad, historikar Framleis er den religiøse trua på frihandel dominerande blant norske og vestlege politikarar. I Stortingsmelding 29 (2014-2015), Globalisering og handel, får vi servert ei kritikklaus lovprising av frihandelen. Det same skjer i Civita-notat nr 2/2015, «Frihandel». Men begge saknar empirisk eller vitskapleg grunnlag for påstandane om frihandelens velsigningar, ved nøye lesing er alt basert på ugrunna utsegner, tru og direkte feil. For eksempel: «En internasjonal videreføring av åpenhet for kapital, varer og tjenester er helt avgjørende for å nå felles målsettinger om vekst og utvikling» (side 33). Men grunngjevinga kjem ikkje – empirien vantar! Eit døme på ein grunnleggjande feil ser vi på side 37 i stortingsmeldinga: «Historiske erfaringer viser at forsøk på industrialisering gjennom importsubstitusjon og proteksjonisme gir ineffektiv produksjon og svak økonomisk utvikling.» Dette tykkjer skrivaren er så viktig at det blir gjentatt ordrett på side 48. Da kan vi spørje oss, kva for historiske røynsler? Meldinga gir ikkje svar på det, naturleg nok, for faktum er at verda har opplevd kraftigare økonomiske vekstperiodar i tidlegare tiår, medan tollsatsane var høge. Det er nok å nemne perioden frå 1870åra til første verdskrigen, og perioden 1945 til byrjinga av 70-åra, da forskjellige GATT-rundar hadde fått tollsat-

sane historisk låge. Ikkje uviktige land som USA og Tyskland industrialiserte innafor høge tollsatsar. USAs første finansminister, Alexander Hamilton, argumenterte for at sein industrialisering ikkje er muleg utan vernetoll. Den indisk-amerikanske økonomen Ravi Batra (The Myth of Free Trade, New York 1993) og våre eigne Erik Reinert (Global Økonomi, hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere, 2004) og Rune Skarstein (Økonomi på en annen måte, 2008) har forska på desse problema. Batra var sjølv ein svoren tilhengjar av frihandel. Men i motsetnad til hovudstraumsøkonomane ønska han å teste hypotesane vitskapleg på den amerikanske økonomien, og Batra kom fram til heilt motsette konklusjonar. Batra viser til at reallønna har sokke kraftig i USA sia 1973. Reallønna til industriarbeidarane var i 1993 nede på nivået til byrjinga av 1960-åra, reallønna til dei butikktilsette var falle heilt ned til 1939-nivå. Dette fell samtidig med at delen til utanrikshandelen av den amerikanske økonomien fekk eit solid take-off i 1973. Historisk sett har USA aldri vore ein frihandelsnasjon, oftast har tollsatsane ligge på rundt 40 og 50 % og dermed avgrensa delen av utrikshandelen til landets økonomi. Batra: "Den perioden som Amerika hadde

sine høgste tollratar, .. var også den som landet hadde sin største økonomiske suksess." Tilsvarande har vi sett i Europa. Da Tyskland, Frankrike og Italia utover i 1870- og 1880-åra ga blaffen i det mektigaste landet, Storbritannia, sin politikk for frihandel, så innførte desse landa vernetollar og fekk endeleg sine industrielle "take-off ". Storbritannia var allereie industrialisert og hadde mest å tene på tollfridomen. Dette forholdet peiker Reinert og Skarstein på òg i sine studiar. Norge var den flinkaste guten i engelsk-klassen (lèt det kjent?) og innførte vernetollar først i 1897 og seinare. Batra fortel om skrivemaskin-produsenten Smith-Corona, som i august 1992 kunngjorde flyttinga av sin skrivemaskin-fabrikk frå New York til Tijuana, Mexico, og oppseiinga av 875 amerikanske arbeidarar samtidig. Grunngjevinga selskapet ga, var klassisk; dei meksikanske arbeidarane ville ta langt lægre lønn. Sett at selskapet måtte betala ein klekkeleg toll for å importere sine skrivemaskiner til USA, ville dei da flytte fabrikken sin til Mexico? - Den verkelege årsaka bak slike fabrikk-flyttingar og følgjande reallønns-nedgang er frihandel, inkje anna. Stortingsmeldinga vedgår også (side 39-40): «Generelt har fordelingen av inntekt i de fleste OECD-land blitt

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

11


Foto:Wikipedia

betydelig forskjøvet fra arbeidskraft til kapital de siste 20 årene … Mange land opplever stagnerende realinntektsvekst for store deler av befolkningen, samtidig som høykvalifisert arbeidskraft og kapitalsterke deler av befolkningen øker sin andel av den økonomiske potten.» Kronargumentet til frihandelsapostlane er Ricardos teori om komparative fortrinn (1818). Den går kort ut på at alle gjer «det dei er best på». «Byens beste advokat» skriv tilfeldigvis betre enn sekretæren sin på maskin. Likevel bør advokaten konsentrere sin dyrebare tid om det han beherskar aller best, nemleg jus, og overlata maskinskrivinga til sekretæren. Dei komparative fortrinna til Advokaten er størst i jus, medan sekretæren har eit relativt komparativt fortrinn i maskinskriving. Så òg med nasjonar, skreiv David Ricardo. Dette høyrest logisk ut, og våre blåruss og unge politikarar, av Rotevatn-typen på Civita-kurs, har tidleg sett lyset og trykt teorien til sine bryst. Men teorien har nokre viktige premissar som i dag er heilt forandra. Tidleg på 1800-talet var det vanskeleg å flytte kapital over landegrensene, for ikkje å tala om arbeidskraft. Dessutan var langvegs transport tungvint og dyrt. I dag er stoda den at dersom eit land har

12

absolutte fordelar på mange område, lov om lønningar. Den går ut på at så kan ein relativ komparativ fordel følgjene av dette frihandelssystemet for eit anna land hjelpe lite. Kapital vil bli at lønningane til arbeidarane vil uansett vandre dit produksjonsko- ubønhøyrleg vil pressast ned mot det stnadene, det vil seie lønningane og absolutte minimum, akkurat nok til miljøkrava, er lågast, og arbeidskraft å halde oppe livet og sikre etterslekta; kan skaffast frå skaren av dei arbeid- «reproduksjonen av arbeidskraft». slause. På dette trinUndrast på om «jernKnepet som frihan- lova» blir dosert på net burde dei fleste sjå den vonde sirkelen av delsapostlane oftast Civita-kursa? stadig lægre lønningar, bruker, er å blande dårlegare kjøpekraft i hop vanleg, sunn Knepet som frihanog etterspurnad, med delsapostlane oftast handel med heilt enda fleire oppseiingar bruker, er å blande i og høgre arbeidsløyse ukontrollert frihan- hop vanleg, sunn hansom resultat.(Både del, og så ta fordela- del med heilt ukonSkarstein og Reinert ne frå vanleg, histor- trollert frihandel, og gir ein grundig kriså ta fordelane frå vantikk av Ricardos teori isk handel til fordel leg, historisk handel for frihandel. i bøkene nemnde ovatil fordel for frihandel. for.) Samtidig blir kriti karane framstilt som isolasjonistiske, Langvegs handel er for det første ein som knapt vil ha handel i det heile. Og hovudforureinar på kloden, og svært folk vert forvirra og forført. energi-krevjande. (Dette forsto sveit- sarane da dei stemte nei til EØS-avta- Vi treng rett og slett nye, rettvise la, dei ville ikkje ha tungtransporten køyrereglar for verdshandelen, netover Alpane.) Ukontrollert frihandel topp for å hindre utarming av sårbetyr utflagging av arbeidsplassar til bare lønnsmottakargrupper og reslågtløns-land, og alle blir fattigare som surssvake land. På lengre sikt vil både resultat. Frihandel betyr arbeidsløyse lønnsnivå, levestandard, etterspurnad og underbetalte, skremte lønnsmotta- og verdshandelen tene på dette. I melkarar, kua av utflaggingstrusselen. lomtida må vi avvise urettferdige og idiotiske handelssystem som EU, EØS, Med i biletet høyrer også den paral- TISA og TTIP. lelle teorien, nemleg Ricardos jern-

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016


EU - Venstresidens vakling og høyresidens frammarsj av Erik Dokken

De siste årene har vært preget av et EU i krise. Den økonomiske krisen fra 2008 har vært hovedårsaken. I juli 2016 lå arbeidsledigheten i EU på litt over 21 millioner, eller 10% av arbeidsstyrken. Det er også store forskjeller mellom medlemslandene og som de fleste kjenner til er det spesielt landene i Sør-Europa som er hardest rammet. Hellas og Spania har henholdsvis 24,1% og Spania 19,8%. Tallene på ungdomsledighet er over dobbelt så høye. I tillegg til dette har også flyktningkrisen i kjølvannet av krigene i Libya og Syria fått store politiske ringvirkninger for Europa, både når det det gjelder splid mellom EU-landene og oppslutningen om høyrepopulistiske og høyreekstreme partier. EUs svar på den økonomiske krisen har vært kutt i velferd og angrep på lønnsog arbeidsforhold, noe som bare har forverret situasjonen for flertallet av befolkningen i medlemslandene. Det er de enkelte medlemslandene som står for kuttene, men det skjer ofte etter press fra EU. Ingen steder har dette vært tydeligere enn i Hellas, som praktisk talt har blitt gjort til en koloni etter å ha bukket under for presset og lagt ut alle landets verdier på billigsalg for å tilfredsstille kreditorene. Fattigdom og arbeidsledighet fører til økende politisk protest, noe vi også

har sett etter krisen. Som etter børskrakket på Wall Street i 1929 har også krisen som pågår nå ført til politisk polarisering, der stadig flere velger å forlate de tradisjonelle partiene, til fordel for mer radikale partier på høyre- eller venstrefløyen. Krisen åpner altså både for håp om en revitalisering av venstresiden, men samtidig til fare om høyreekstreme krefter igjen skulle finne veien til makten. Høyreekstremisme på frammarsj I tillegg til å kunne tiltrekke seg de som nå lider under den kapitalistiske krisen og EUs vanstyre har de høyreekstreme kreftene enda et trumfkort, nemlig den gamle og dessverre vellykkede strategien med å spille på fremmedfrykt. Dette har de spesielt kunnet spille på etter de store flyktningstrømmene for alvor kom inn over Europa fra begynnelsen av 2015. Det høyrepopulistiske og høyreekstreme partiene hadde klar vekst også før dette, men den dårlige håndteringen av flyktningkrisen har forsterket denne veksten. I Tyskland, der flyktningkrisen har skapt ekstra sterke reaksjoner, hadde Alternativ for Tyskland (AfD) et brakvalg i delstatsvalget tidligere i år, med tosifrede prosenttall i støtte i alle delstatene og der de endte som det nest- eller tredjestørste partiet i de fleste. AfD slo også Angela Merkels

CDU i hennes egen hjemstat Mecklenburg-Vorpommern, med 20,8% mot 19%. I Danmark hadde Dansk Folkeparti sitt beste valg noensinne i fjor, der de ble landets neststørste parti med 21% av stemmene. I Sveits fikk Det sveitsiske folkepartiet (SVP) 29,4% i 2015 og ble med det landets største parti. I Østerrike vant nesten Norbert Hofer fra det høyreradikale Østerrikske Frihetspartiet presidentvalget med 49,7% i stemmene. I Ungarn fikk det høyreekstreme partiet Jobbik over 20% av stemmene i 2014, noe som bare drar det styrende Fidesz-partiet - som allerede er høyreradikalt nok - i enda mer ekstrem retning. Dette er bare noen eksempler på framgangen høyrepopulistiske og høyreekstreme partier har hatt, det finnes dessverre langt flere (ikke minst Donald Trumps seier i presidentvalget i USA!). Selv om også venstresiden har hatt stor framgang enkelte steder, som i Spania og Hellas, ser det ut til at det nå er ytre høyre som har klart å vinne over flertallet av velgerne som har mistet troen på det rådende politiske og økonomiske system. I tiden fremover blir det svært avgjørende hvilken av sidene som best lykkes med å nå ut til de som nå lider under den økonomiske krisen og hvem som klarer å vise seg handlekraftige når de faktisk kommer i situasjoner der de må ta vanskelige

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

13


avgjørelser, ikke minst når det gjelder forholdet til EU. Her er Syrizas håndtering av krisen i Hellas og britenes syn på Brexit viktige eksempler.

om flertallet stemte nei. Et stort flertall på 61% stemte deretter også nei. Det kom derfor som et sjokk på mange da det viste seg at Syriza-regjeringen ikke tok hensyn til en folkeavstemning de selv hadde fått istand, og godtok troikaens plan for Hellas.

gen til drachmer gi den greske staten mer frihet til å styre sin egen økonomi, den vil øke eksporten og vil kunne øke turismen (siden greske varer og tjenester ville bli billigere med drachmer), Syrizas knefall for EU noe som vil skape økonomisk vekst, nye arbeidsplasser og øke inntektene Syriza i Hellas og Podemos i Spania er til staten. Grexit-tilhengerne viser bl.a. eksempler på nye venstrepartier som har vokst frem som reaksjon på finan- Det er forståelig at mange i Hellas var til Argentina som et godt eksempel. skrisen. Deres store oppslutning ska- redde for konsekvensene av et Grexit. Der knyttet de på 1990-tallet valutaen pte optimisme hos venstresiden også Både tilhengere og motstandere av å sin til dollaren, opplevde økonomisk nedgang og måtte i resten av Europa. Da Venstresiden skal selvsagt ikke begynne å spille “reddes” av IMF, Syriza ble det største parmed samme krav på rasistiske holdninger som har vokst som følge tiet ved valget i kriseramtil innstramminger mede Hellas i 2015 (med av sosial dumping og flyktningkrisen, men det som det Hellas nå 36,3% av stemmene) og er viktig at den anerkjenner utfordringene disse blir påtvunget. Men dannet regjering sammen har skapt og fremmer en politikk som kan takle i 2001-02 valgte Armed det konservative parutfordringene, bl.a. ved å kunne stille krav til at gentina en annen tiet Uavhengige grekere, ble det knyttet store for- tariffavtaler skal gjelde alle som arbeider i landet, kurs der de sluttet å betale gjelden sin og ventninger til dem. Deres uavhengig av hvor de kommer fra. løsrev valutaen sin viktigste kampsak var å få fra dollaren. Dette slutt på innstramningstilforlate eurosonen er enige i at de kofikk drastiske konsekvenser i de første takene som hadde blitt ført i landet rtsiktige konsekvensene ville være årene, med en sterk økning i fattigunder påtrykk fra den såkalte troikaen (Europakommisjonen, Den eu- smertefulle, med et plutselig stopp dom, skyhøye priser på mat, mangel ropeiske sentralbanken og IMF). Syri- i tilgjengelig kapital, konkurser hos på medisiner og store protester. Men za prøvde å forhandle seg fram til en banker og bedrifter som er avhengig allerede i 2005 var Argentina på beina bedre avtale med troikaen, men kom av lån, en nedgang i verdien til penger igjen og i 2012 hadde både fattigdom - lite overraskende - ingen vei med spart i bankene (når de ble gjort om og ekstrem fattigdom blitt redusert det. Kampen kulminerte i en folkeavs- fra euro til drachmer), en økning i med 2/3, mens offentlig pengebruk temning den 5. juli 2015 der folket prisen på importvarer (blant annet ble tredoblet. Et lignende utfall av et skulle stemme ja eller nei til troikaens mat) og en økning i arbeidsledigheten. Grexit virker realistisk. Men som vi vet brutale økonomiske krav mot Hellas. Men, tilhengerne av Grexit mener at skjedde ikke dette, i alle fall ikke enda. For mange ble dette sett på som en på lengre sikt vil dette være den beste Syriza valgte å forbli i eurosonen og måte Syriza kunne få ryggdekning til (og kanskje eneste) veien å gå om Hel- godta troikaens brutale nedskjæringå foreta drastiske nødvendige tiltak, las noensinne skal komme seg ut av spolitikk, til tross for folkeavstemninsom å melde landet ut av eurosonen, uføret. For på lengre sikt vil overgan- gen.

14

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016


Foto:Flickr/Horrapics

det. Man kan undres over det merkelige valget av en tidsperiode på 99 år, noe som bringer assosiasjoner til Storbritannias “låneavtale” av Hong Kong som kinesiske myndigheter ble tvunget til å gå med på i 1898. Assosiasjonen er ikke bare triviell, for på mange måter kan man si at dette er slik den moderne formen for imperialismen fungerer. Før var det kanonbåtdiplomati, nå er det EU-teknokrati,

sentanter svikter når det kommer til stykket, er det en stor fare at de kan la ytre høyres EU-motstandere få prøve seg isteden. Dette bringer oss over på den andre store begivenheten som har spilt en stor rolle i diskusjonene om venstresiden og EU; Brexit.

Overraskende nok førte ikke dette knefallet til noen betydelig tilbakegang for Tsipras og Syriza ved det påfølgende parlamentsvalget i september 2015. Siden den tid har Syriza stort sett gjort det den forrige regjeringen gjorde, nemlig å sette sitt godkjenningsstempel på alle kravene fra troiVenstresiden og Brexit kaen. På den måten har altså et såkalt I Norge har venstresidens EU-motvenstresideparti stemt igjennom kutt standere stort sett vært samstemte i pensjoner, økning i skatter om at Brexit er bra. Ellers i Euog storstilt privatisering. Mens Selv om også venstresiden har hatt ropa og spesielt i Storbritannia, store innbringende foretak som stor framgang enkelte steder, som har meningene vært mer delte. havner og flyplasser allerede I tillegg til den generelle frykten har blitt solgt til henholdsvis i Spania og Hellas, ser det ut til at for at bruddet med EU kan føre kinesiske og tyske selskaper, det nå er ytre høyre som har klart å til økonomisk nedgang, så er vedtok parlamentet i mai 2016 mange på venstresiden redde for (med støtte fra alle unntatt en vinne over flertallet av velgerne som at Brexit kan medføre en høyreav Syrizas parlamentarikere) å har mistet troen på det rådende dreining av politikken og at de godkjenne opprettelsen av et konservative vil innføre politiske politiske og økonomiske system. eget politisk organ, “Hellenic reformer som forverrer forholdCompany for Assets and Parene for arbeiderne. Et viktig articipation” (EDIS), som skal ta over men resultatet blir det samme. Hellas gument mot å støtte Brexit har vært at eierskapet av all statlig gresk eiendom har langt på vei blitt en koloni. de drivende kreftene bak kampanjen i de neste 99 (!) årene. Målet er å selge er langt ute på den politiske høyresdenne eiendommen for å betale den Dessverre må man derfor si at når iden med et klart preg av fremmedgreske statsgjelden. 50% av inntektene det gjelder venstresiden og EU, så er frykt og rasisme. Mange har dermed fra salgene vil gå til den greske staten Syriza og Hellas et veldig godt eksem- ment at å støtte Brexit-kampanjen og 50% til kreditorene. Som Anna pel på at det ikke er mulig å prøve å ville være ensbetydende med å støtte Asimakopoulou, fra det konservative føre en alternativ politikk innenfor høyreradikale og rasistiske krefter. partiet Nytt Demokrati uttrykte det: EU. I tillegg til de tragiske konsekven“De selger, med unntak av Akropolis, sene Syrizas knefall for EU har fått for Selv om man kan forstå disse argualt under sola.” Snart vil altså turister det greske folket, er det også en fare mentene tror jeg man bare styrker de til Hellas bidra mer til tysk økonomi for at dette kan svekke tillitten til ven- høyreradikale kreftene og svekker venenn til den greske, ettersom det hit- stresiden også andre steder i Europa. stresiden, ved å innta slike posisjoner. til har vært tyske selskaper som ha For om det blir en utbredt oppfatning Det er et faktum at EU skaper enorme vist størst iver etter å investere i lan- blant velgerne at venstresidens repre- problemer for arbeiderklassen i de

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

15


I tilfeller som Brexit må venstresiden bli med og føre bevegelsen i riktig retning, istedenfor å gå imot den - eller til og med fordømme den - fordi den ledes av høyreradikale krefter.

Foto:Flickr/Jeff Djevdet

fleste EU-land, deriblant også gjennom sosial dumping. Om venstresiden bare kollektivt stempler de som gir uttrykk for dette for rasister og overlater kampen mot EU til høyreekstreme vil vi bare miste enda mer bakkekontakt med samfunnsgruppene vi er ment å representere og drive dem over i armene til de høyreekstreme. Venstresiden skal selvsagt ikke begynne å spille på rasistiske holdninger som har vokst som følge av sosial dumping og flyktningkrisen, men det er viktig at den anerkjenner utfordringene disse har skapt og fremmer en politikk som kan takle utfordringene, bl.a. ved å kunne stille krav til at tariffavtaler skal gjelde alle som arbeider i landet, uavhengig av hvor de kommer fra. Men enda viktigere er det at venstresiden fremmer en politikk som kan løse de grunnleggende problemene som har ført til arbeidsledigheten, de økende økonomiske skillene og undergravingen av velferdsstaten. Alle disse har sin rot i kapitalismen, men drives frem av den europeiske kapitalismens viktigste redskap, EU. EU har alltid vært en union med storkapitalens interesser i første rekke. Den skal gi kapitalen mest mulig fri flyt

16

på tvers av landegrensene og den skal begrense mulighetene de folkevalgte i et land har til å legge føringer på kapitalen. EU gjør det nærmest mulig å føre noen reell ve ns t re s i d e p o l i tikk. Statlig subsidiering av viktige virksomheter er ikke lov. Nasjonalisering er i teorien mulig, men vil på de fleste områder være svært vanskelig. Svært mange prosjekter, selv helt nede på kommunalt nivå, må legges ut på anbud til de som tilbyr lavest pris. I tilfeller der kapitalens frihet og nasjonale arbeidsforhold kommer i konflikt vinner kapitalen. De fleste EU-direktivene presser medlemslandene i retning av mer frihet for markedskreftene og mindre makt til de folkevalgte og til arbeidstakerne. Om en stat, kommune eller fagforening bryter med EU-direktivene vil de kunne stilles for EUdomstolen eller EFTA-domstolen, noe som også har skjedd i flere tilfeller. I 2007 dømte f.eks. EFTA-domstolen at den norske loven om hjemfallsretten var i strid med EØS-avtalen. Senere samme året dømte EU-domstolen at to streiker mot sosial dumping I Finland og Sverige, mot henholdsvis ferjeselskapet Viking og byggeselskapet Laval, var ulovlige fordi de hindret EUs grunnprinsipper om “de fire friheter”, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Mer nylig la også EFTA-domstolen fram en rådgivende uttalelse til Høyesterett i Hol-

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

ship-striden i april 2016, der de sa at havnearbeidernes boikottaksjon var ulovlig. I Tilfellet med Syriza i Hellas viser også hvordan EU-byråkratene forsøker å smadre en folkevalgt regjering som forsøker å føre en til og med svært moderat venstresidepolitikk. Hvordan i all verden kan noen på venstresiden forestille seg at det vil være mulig å få gjennom sine krav innenfor EU? I krisetiden vi er midt oppi nå er det viktig at venstresiden er tydelige på hvor vi står og viser at vi har en politikk som kan ta oss ut av krisen. Å være utydelige om EU er et dobbelt problem. For det første kan det føre til handlingslammelse i de tilfellene venstresiden kommer til makten, men ikke tør å bryte med EU på tross av at det hindrer deres politikk. For det andre mister venstresiden potensielle medlemmer, velgere og støttespillere som er frustrerte over situasjonen i dagens Europa og søker etter noen som kan føre dem ut av den. I tilfeller der det er nødvendig å bryte med EU for å kunne føre en sosialistisk (eller til og med bare en sosialdemokratisk) politikk, så må venstresiden våge det. I tilfeller som Brexit må venstresiden bli med og føre bevegelsen i riktig retning, istedenfor å gå imot den - eller til og med fordømme den - fordi den ledes av høyreradikale krefter. Hvis venstresiden ikke er villige til å gjøre dette vil de voksende massene som lider under den kapitalistiske krisen og EUs nedskjæringspolitikk vende seg til ytre høyre, slik de dessverre allerede har begynt å gjøre i store deler av Europa.


Bernie Sanders ber Trump droppe Steve Bannon -Formanar den nye administrasjonen

til å avvise rasisme, sexisme og homofobi

Democracy Now 17. november 2016: Senator Bernie Sanders heldt sin første større tale etter valet onsdag kveld (16.november). Etter å ha utfordra Clinton i nominasjonskampen i det demokratiske partiet, har han stått fram som ein av dei mektigaste demokratane i Washington. På onsdag vart han utnemnd til ei leiarstilling i senatet – chair of outreach – og vart på nytt utnemnd til ein sentral posisjon i budsjettkomiteen til senatet. I talen sa Sanders at han håpar på å samarbeide med den nyvalde presidenten i fleire saker og oppfordra Trump til å kalle tilbake utnemninga av Steve Bannon som sjefs-strateg for presidenten. Bannon er den tidlegare sjefen for Breitbart News. BERNIE SANDERS: Dette landet har, som de alle veit, kjempa med å overvinne diskriminering i alle former. Rasisme, sexisme, xenofobi og homofobi. I hundrevis av år har ekstraordinært modige folk stått oppreist, og nokre av dei har døydd i kampen for å få slutt på diskriminering i Amerika. Og eg seier til herr Trump, frå inst i hjertet, og eg veit eg snakkar for millionar av amerikanarar: Herr Trump, vi skal ikkje gå baklengs når det gjeld intoleranse. Vi skal gå framover for å skape eit ikkje-diskriminerande samfunn. Og i samband med det oppfordrar eg herr Trump til å tilbakekalle utnemninga han gjorde av herr Bannon. Ein president i USA burde ikkje ha ein ra-

sist ved sida si. Uakseptabelt. AMY GOODMAN: Det var Senator Bernie Sanders i talen på onsdag. Men talen var ikkje utelukkande eit åtak på Donald Trump. Senatoren frå Vermont sa at han håpar på å samarbeide med presidenten i fleire saker. BERNIE SANDERS: Herr Trump sa, i motsetnad til mange republikanarar, det store fleirtalet av republikanarar, at han ikkje vil kutte i velferdsordningane. Eg meiner vi burde utvide velferdsordningane. Eg trur på eit medicare-program for alle. Men det var det han sa. Og følg med for å sjå kva han no gjer. Spørsmålet som vil bli avgjort ganske raskt er om alt han sa til dei arbeidande familiane i dette landet var hykleri, uærleg eller om han var oppriktig. Og vi vil få svaret raskt nok. Men nummer ein, ingen kutt seier herr Trump om sosialhjelpa, medicare og medicaid. Herr Trump seier han vil investere ein billion dollar i å bygge opp igjen vår smuldrande infrastruktur. Det er ein god sum pengar. Det er akkurat det vi bør gjere. Og vi ville skape millionar av lønnsame jobbar viss vi gjer det. Herr Trump, det var det du sa i valkampen. Det er det vi ser fram til å sjå frå deg. Eg meiner at den føderale minimumsløna på sju og ein kvart dollar

er ei svelte-løn, som burde løftast til 15 dollar i timen, ei løn å leve av. Herr Trump sa ikkje det, men det han sa var at vi burde løfte minimumsløna til 10 spenn i timen. Ikkje nok, men ein start. Og vi vil stille han til rette for dei orda. Herr Trump sa at Wall Street er farleg og gjer dårlege greier. Han vil reinnføre Glass-Steagall-lovene. Eg ser fram til å arbeide med han. Herr Trump sa at han vil ha seks veker betalt fødselspermisjon. Vel, alle andre større land på jorda har, trur eg, minst 12 veker betalt familie- og helsepermisjon, men dette er ein start. Vi ser fram til å arbeide med han viss han er ærleg om dette. Herr Trump snakka gjennom heile kampanjen sin om ein hjørnestein i kampanjen hans, han vil forandre dei katastrofale handelsregima. Som ein som stemte mot kvar einaste av desse ser eg fram til å arbeide med han for å få dette til å skje. AMY GOODMAN: Det var den uavhengige senatoren Bernie Sanders som talte i Washington onsdag kveld. Likevel blir han omtalt som ein av dei mektigaste demokratane i Washington og han samarbeider med demokratane. Omsatt av Asgeir Bjørkedal

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

17


En kvasifeministisk frigjøring av Maria Bonita Igland

Presidentvalget i USA har skapt oppstyr på tvers av landegrenser, og fikk også feministiske kretser til å reagere når Hillary Clinton, ei kvinne for første gang i amerikansk historie lå an til å bli president. Clinton sitt kandidatur har skapt uenigheter blant feminister verden over, og mens noen slår ring rundt politikeren, blir hun refset av andre.

lever i beste velgående i dagens Honduras. I tiden etter statskuppet har antall drap på kvinner økt med 260 % mellom 2005 og 2015, samtidig ble landet underlagt ekstrem fattigdom og blir omtalt for å være et av verdens farligste land.

Fra Honduras til Libya I 2011, to år etter Clintons støtte til det katastrofale statskuppet, innleMange feminister anså Clinton som det hun den militære intervensjonen en seier for den etterlengtede likes- i Libya under Den arabiske våren. tillingen, fordi det å ha Borgerkrigen i det norden kvinnelig president Vestlig imperial- afrikanske landet etterlot ville kunnet oppmuntre isme er en av de seg et blodbad, hvor 30 flere kvinner til å ta del i største truslene 000 mennesker ble slakpolitikken, et felt som er tet og byer ble omgjort mot kvinnesvært mannsdominert. til ruiner. Den folkerDerfor har blant annet frigjøring og kvin- ettsstridige krigen mot feminister som Gloria ners sikkerhet Libya, som selv Obama Steinem støttet Hillary mener var et feilgrep, Clinton over Bernie Sanders, fordi blir av Hillary kalt et pågående proshun mener det er på tide å få mer rep- jekt hun ikke angrer på. Det er illusresentasjon av kvinner. Samtidig som trerende at dette er synet hennes, når noen ser lyse år for kvinnekampen, vi vet at jihadister fra Den islamske opplever andre at den tar en skummel stat herjer rundt i landet, torturerer og retning, slik som kvinnene i Hondu- dreper kvinner dersom de viser noe ras opplevde da Clinton i sin tid som form for hud, nekter Clinton likevel utenriksminister støttet militærkup- for at intervensjonen hun ledet var pet i landet i 2009. Som det eneste mislykket. landet i hele verden, gikk USA inn for å støtte avsettelsen av presidenten, Som alt nevnt er feminister splittet Manuel Zelaya, og støttet dermed in- rundt kandidaturet til demokraten, og nføringen av en sterk militarisme som mye av misnøyen mot Hillary skyldes

18

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

blant annet utenrikspolitikken hun har ført. Med en tidligere utenriksminister som støtter apartheid-staten Israel, bombet og drept sivile, kunne man risikert å få en president som ville videreført linjen til tidligere presidenter som Ronald Reagan og George Bush. Den aggressive utenrikspolitikken Hillary agiterer for kan ikke kalles noe annet enn imperialisme, og det er grunn til å tenke at det er denne politikken som har gitt henne støtte hos tidligere republikanere, blant annet Jim Cicconi og Charles Fried. Helt fra starten av valget forsøkte Hillary å drive en subtil flørt med feminismebevegelsen gjennom å profilere seg som feminist, og med Donald Trump som motkandidat, har ikke dette vært spesielt vanskelig. Ved å snakke pent om fattigdomsreduksjon og menneskerettigheter for kvinner og jentebarn, har flere feminister blitt overbevist om at Hillary på ingen måte er pest eller kolera. Likevel ser det ut til at mange glemmer hva for en feminisme hun faktisk representerer, som vil være et like viktig bidrag til likestilling som det Margaret Thatcher bidro med i sin tid. Uansett hvor pent Clinton snakker om menneskerettigheter for kvinner, så kommer ikke vi til å se noe kollektiv kvinnefrigjøring eller at patriarkatet revner


Hillary Clinton og Honduras kuppinnsatte utenriksminister Mario Canhuati i 2010. Foto:Wikipedia

foran øynene våre. Det vi kommer til å se er at de kvinnene som for ofte ikke blir inkludert i den vestlige feminismen, vil forbli marginaliserte. Kvinner i krigsokkuperte områder, de som er på flukt fra undertrykkelse og vold, fargede kvinner utenfor Europa og USA ville fremdeles blitt undertrykket med en krigshisser som Clinton bak rattet.

som feminister er nødt til å fordømme krigsforbrytelser, uavhengig av hvem som utfører dem, fordi kapitalistisk ekspansjon på ingen måte gagner likestillingen.

I denne teksten har jeg forsøkt å belyse hvorfor Hillary Clinton ikke kommer til å slå et slag for feminisme, til tross for at USA aldri før har vært så nære å få en kvinnelig president. Jeg Feminismen må være ønsker at kvinner skal kunne komme opp og frem, men når dette går på beanti-imperialistisk kostningen av kvinner Den vestlige feminismeDen folkerettsstri- som allerede utsettes bevegelsen er nødt til å dige krigen mot for systematisk underløfte frem kampen mot trykkelse gjennom raLibya blir av Hillary imperialisme, nettopp kalt et pågående sisme og imperialisme fordi vestlig imperialer det desto viktigere å isme er en av de største prosjekt hun ikke stille seg kritisk. Femitruslene mot kvinneangrer på nisme for meg handler frigjøring og kvinners om frihet, og ideen om sikkerhet. I dag er det at min frihet aldri vil være fullkomviktigere enn noensinne før å bevare men før det er en realitet for alle andre feminisme som et anti-imperialistisk mennesker. Dette er ikke den feminisfrigjøringsprosjekt, og for å sørge men Hillary Clinton representerer. for dette må vestlige feminister heve stemmen når blant annet krigsalliansen NATO drar på bombeeventyr i Midtøsten. Feminisme er et frigjøringsprosjekt, hvor målet er å oppheve patriarkatet og likestille alle kjønn. Man vil ikke kunne oppnå likestilling ved å undertrykke fattige mennesker gjennom bombing og krigføring. Vi

Norsk sikkerhetspolitikk har ligget fast forankra rundt et dogme om at Norge er nødt til å støtte opp om USA for at USA til gjengjeld skal beskytte oss mot Russland. Siden 1949, som medlemmer av NATO, siden 1999 også som deltakere i USA- og NATO-ledede militære operasjoner utenfor eget territorium. Men er det gitt at Norges sikkerhet trygges best ved å knytte den så tett opp til amerikansk politikk? I “Sikkerhetspolitiske veivalg” gir 13 aktivister og eksperter en kritisk drøftelse norsk sikkerhetspolitikks praksis og ideologi.

Bestilles fra forlagets hjemmeside progressivt.no eller din lokale bokhandel for 200 kroner per bok.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

19


Marx er gammel, men kapitalismen er eldre Av Oscar Dybedahl

I oktoberutgaven av Le Monde Diplomatique1 stiller Ola Innset spørsmålet om «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Men i en verden erobret av kapitalismen, der stadig flere menneskelige forhold gjøres til forhold mellom varer, virker denne dødserklæringen noe forhastet. Fra Marx til Piketty – og tilbake? Den norske venstresiden er ikke akkurat dogmatiske tilhengere av Marx. I forsøket på å forstå og opponere mot kapitalismen i vår tid har den trukket fram bøker som Hardt og Negris Imperiet, Wilkinson og Picketts Ulikhetens pris, Guy Standings Prekariatet – den nye farlige klassen, Pikettys Kapitalen i det 21. århundret, for å nevne noen.

er som ofte er reelle, men iblant havner de i problematisk terreng ved å overvurdere hvor grunnleggende samfunnsforholdene har endret seg. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme, om samfunnsforholdene vi lever under tross alt fortsatt er kapitalistiske.2

Gitt dette er det ikke urimelig å hevde at de grunnleggende samfunnsforholdene ikke har endret seg De mest innflytelsesrike perspektivene i Kan hende vi lever i en avgjørende siden 1800-tallets England. At den norske venstresidens idédebatt har med andre ord ikke vært utpreget marx- ny fase i kapitalismens en fasjonabel franskmann som Thomas istiske. Kanskje er dette greit nok, antyder historie, men likevel er Piketty for et par år siden analyserte disse på en presis måte, er i seg selv verken mer Ola Innset. Er ikke Marx’ analyser forferdet snakk om en fase i eller mindre sannsynlig enn at en skjegdelig gamle – og har ikke verden endret gete tysker var i stand til å gjøre det allerekapitalismen seg? Selvsagt må man lese andre bøker de i 1867. Innset spiller på en intuisjon enn Kapitalen, men uten Marx går vi om at Marx må være utdatert siden han er gammel, men glipp av hvordan verden ikke bare forandrer seg, men også argumentet forutsetter enten at det ikke fantes kapitalisme forandres av kapitalismen. i England i 1867, eller at uttrykket ikke er hensiktsmessig Spørsmålene Innset tar opp er ikke trivielle, men peker ut i dag. noen vesentlige diskusjonspunkter for marxister i dag. En slik debatt er betimelig – og vi som har større tiltro til Marx’ Det kan tenkes at nyliberalismeforskeren Innset er villig samtidsrelevans bør ta det som en konstruktiv utfordring. til å bite i seg dette dilemmaet og si at kapitalisme kanskje ikke lenger er et nyttig begrep. Men i så fall vil han undergrave grunnlaget for sin egen forskning. Blendet av framskritt I de siste hundre årene har forbruksvaner, produksjonsliv, Vi er nok enige om at store deler av verden en gang ettenke- og levemåter forandret seg i et ufattelig tempo. Slike ter 1970-tallet satte i gang med en vridning i retning av hurtige samfunnsendringer gir grobunn til tanken om at nyliberal økonomi og politikk, men nyliberalismen kan vi nå lever i et samfunn av en helt annen type, som må ikke forklare seg selv eller antas ut fra ingenting. Til dette erkjennes med nye begreper. trenger man en overordnet teori om kapitalistiske samfunn, om de varige egenskaper og kjennetegn ved dette Teorier om «prekariatet», «nyliberalisme», «globalisering» samfunnet som historisk foregriper – og kan brukes til å og «post-fordisme» har forsøkt å få fram hvordan verden forklare – de samfunnsendringer Innset og andre gjør en har endrer seg, ofte ved å erklære gamle samfunnsanalyser verdifull innsats for å beskrive.3 som utdaterte. Disse teoriene griper fatt i endringsprosess-

20

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016


Prekariat eller arbeiderklasse? Teorien om kapitalismen har forrang overfor mer spesifikke teorier om hvilke endringer kapitalismen har gjennomgått som kapitalisme. Derfor er det viktig at Marx ikke forsøkte å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Innset sår tvil om Marx’ forståelse av «lønnsarbeid som utbytting fortsatt er nøkkelen til å forstå og forandre kapitalismen». Men det er ikke enkelt å se hvordan eksemplene han bruker gir støtte til denne tvilen. Han hevder at vi kanskje på Marx’ tid fant «en ny samfunnsklasse presset inn i byene og stuet sammen i store fabrikker», som åpenbart framstod som en arbeiderklasse. Nå finner vi derimot et endret arbeidsliv: Ikke lenger en enhetlig klasse av industriarbeidere, men «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran dataskjermer» og et «voksende prekariat uten fast tilknytning til arbeidslivet». Hvordan illustrerer eksempler om it-arbeid og prekariat John Maynard Keynes at «lønnsarbeid» ikke lenger er det sentrale for et moderne samfunn? Kan hende lønnsarbeidet preges av nye Guy Standing. Foto:Wikipedia arbeidsredskaper (datamaskiner) og arbeidsvilkår (prekarisering), men begge er åpenbart former for lønnsarbeid. tok. Fortellingen om at en bevisst og samlet arbeiderklasse Prekariat-teoretikeren Guy Standing hevder at hans nye oppstod nær sagt automatisk som følge av at de ble samlet klasse særpreges av å ikke ha tilgang til andre inntekt- i store fabrikker, blir her effektivt gjendrevet. skilder enn lønnsarbeidet. Dette ligger ikke akkurat milevis unna Marx’ forståelse av arbeiderklassen – og funker i Ikke bare Innset, men også Guy Standing legger til grunn at forskjellene mellom vilkårene til ulike grupper av lønnhvert fall ikke som en kritikk av tanken om sarbeidere må bety at det har oppstått en ny lønnsarbeid som kjernen i den kapitalistiske Kan hende lønnklasse (prekariatet). Men om arbeiderklassamfunnsorden. sarbeidet preges av sen aldri har vært homogen, har den opDessuten er det ikke riktig – som Innset nye arbeidsredska- prettholdt en felles interessekamp bare gjenimpliserer – at arbeidslivet på Marx’ tid var per (datamaskiner) nom et målrettet foreningsarbeid. Å gjøre prekariatet til en egen klasse vil i praksis kjennetegnet av en stor og enhetlig indusog arbeidsvilkår dele opp kampevnen og interessefelleskapet triarbeiderklasse. Den største gruppen engelske arbeidstakere var tjenere, etterfulgt (prekarisering), men til en gruppe mennesker som heller burde av jordbruksarbeidere. Når arbeiderklassen begge er åpenbart knytte allianser mellom hverandre på7 tvers av kultur, etnisitet og arbeidshverdag. etter hvert følte seg og ble oppfattet som en klasse med stadig «økende selvtillit og tettere sambånd», for å sitere Pave Leo XIII i 1892, så var det et resultat av klassekamp, og ikke en forutsetning for den.4

former for lønnsarbeid

Dette er hovedpoenget i E. P. Thompsons The Making of the English Working Class. Her viser han hvordan det også i første halvdel av 1800-tallet fantes noe Innset hevder særpreger vårt moderne arbeidsliv, «mange ulike former for arbeid». Men på tross av enorme forskjeller i «arbeidshverdag og oppnåelsesgrad»5, forklarer Thompson, oppstod det en bevissthet om en «interesselikhet mellom alle disse ulike gruppene av arbeidende mennesker».6 Dermed hevder han at arbeiderklassen i en viktig forstand skapte seg selv, på tross av det som kunne være store forskjeller mellom arbeidet de utøvde og inntektene de mot-

For et eksempel på hvor ille det kan gå trenger man ikke gå lengre enn Standings egen «paradispolitikk», der han – under prekariatets banner – går inn for en «full kommodifisering av arbeidet» og å kutte i arbeidsrelaterte goder som bare tilgodeser «fulltidsklassen». Eksempelvis nevner han fødselspermisjon som «et regressivt gode som favoriserer fulltidsklassen på bekostning av prekariatet».8 Siden dette ikke er noe prekariatet har noen utsikt til å oppnå, går han inn for kutt. Han avskriver praktisk talt også fagbevegelsen som en kraft i stand til å sørge for prekariatets interesser. Et dypere problem her blir at Innset ikke griper fatt i hvordan Marx forsøkte å analysere kapitalistiske samfunnsforhold, men antar – feilaktig – at Marx ville analysere industriproduksjon og industriproletarer. Marx’ teoretiske utgangspunkt er ikke industriprodukter, men varer,

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

21


Marx’ teoretiske utgangspunkt er ikke industriprodukter, men varer, forstått som ethvert produkt eller tjeneste som produseres for å oppnå profitt på markedet forstått som ethvert produkt eller tjeneste som produseres for å oppnå profitt på markedet. Kapitalismen er det første samfunnet i historien der rikdommen stort sett produseres og fordeles på denne måten. Lønnsarbeideren er en type produsent som oppstår i samband med denne kapitalistiske vareproduksjonen, uavhengig av hvordan – og med hvilke redskaper – arbeidet blir utført. Hun må selge sin arbeidskraft som en vare, fordi hun ikke har andre måter å reprodusere seg selv på. Slik blander Innset sammen Marx’ definisjon av arbeiderklassen med en beskrivelse av de tidlige industriarbeiderne, samtidig som han overvurderer hvor enhetlig arbeidet var på Marx’ tid og overvurderer hvor sammensatt det er i dag. Med denne karikaturen av en marxistisk klasseforståelse til grunn er det ingen stor oppgave å falsifisere Marx. Dermed går han glipp av hvordan Marx forsøker å tegne et større – og noe mer abstrakt – bilde av de omkringliggende samfunnsforholdene som former vareproduksjonen, som han viser ledsages av en profitt- og akkumuleringstvang som vel ingen kan hevde at har minket i omfang. I bunn og grunn ser det ut til at Innset mangler et utviklet begrep om kapitalismen som en bestemt samfunnsform, særpreget av forhold under hvilke produksjonen og fordelingen av samfunnets rikdom finner sted. For å gi et argument for marxismens analytiske og politiske verdi kan det være nyttig avslutte med et blikk på dette kapitalismebegrepet. Det marxistiske kapitalismebegrepet som liberalismekritikk Her framheves kapitalismen som en avgrenset historisk samfunnsformasjon, grunnlagt på visse samfunnsforhold som gir opphav til visse utviklingstendenser. Dette begrepet om kapitalismen tjener til å kritisere andre (især liberalistiske) politiske og økonomiske teorier. For det første, for at de ikke historiserer kapitalismen på en skikkelig måte, og dermed gjør det vanskelig eller umulig å avgrense kapitalismen fra både førkapitalistiske samfunn i fortiden og mulige etterkapitalistiske samfunn i framtiden. For det andre, for å feilvurdere hvilke vinninger som er mulige innenfor eksisterende kapitalistiske samfunnsforhold. På et vis henger begge punkter sammen. Ved å undervurdere kapitalismen som et avgrenset system med en tydelig

22

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

historisk begynnelse, får man et bilde av samfunnet som en løs samling av praksiser uten noen indre, sammenbindende logikk. Man mister blikket for at det finnes et samfunn overhodet, og hvordan denne kan sette grenser for hva som er politisk eller økonomisk mulig. Det ser ut til at det eneste som forhindrer en utradering av arbeidsløshet, ulikhet eller fattigdom er ressursbegrensninger eller andre eksterne mangler, ikke at noe med samfunnsorganiseringen som sådan som vanskeliggjør eller umuliggjør en løsning. Marxistene hevder derimot at kapitalismen er noe – og at den er bygget på et grunnlag som må forandres dersom den skal kunne bli til noe annet. Utraderingen av historien Å forstå kapitalismen som et avgrenset historisk hele er en forutsetning om vi skal kunne stille oss som oppgave å bryte med den. Men det er vanskeligere enn det umiddelbart kan framstå. Som den marxistiske historikeren Ellen Meiksins Wood påpeker, «i de fleste forklaringer av kapitalismen finnes ikke egentlig noen begynnelse. Kapitalismen ser ut til å alltid være der et sted, og trenger bare frigjøres fra sine lenker.» Begrensningene mot kapitalismen regnes ofte som politiske, slik som «adelskapets parasittiske krefter eller enevoldsstatens begrensninger». Politiske begrensninger setter i lange historiske perioder «grenser for den frie bevegelsen til ‘økonomiske’ aktører og den økonomiske rasjonalitetens frie uttrykk».9 Det tydelige skillet mellom kapitalismen og dens forhistorie mangler ofte i konvensjonelle historiske og økonomiske framstillinger, der markedet, som Rune Skarstein sier det, i «enhver publikasjon, fra elementære lærebøker til arbeider på den såkalte forskningsfronten» blir «tatt for gitt, som en samfunnsmessig naturtilstand».10 Her blir ikke det kapitalistiske markedet forstått som resultatet av et dramatisk historisk brudd med forhistorien, men som en følge av en gradvis utvikling der hemningene mot markedsvekst har blitt redusert. Som Rune Skarstein videre slår fast: «I og med at de nyklassiske økonomene ikke forstår kapitalismen som en spesifikk samfunnsmessig produksjonsmåte og dens tilblivelse som en historisk prosess, bekymrer de seg selvsagt heller ikke over dens forgjengelighet.»11 Med dette får vi en (som regel implisitt) deling mellom et


Det tydelige skillet mellom kapitalismen og dens forhistorie mangler ofte i konvensjonelle historiske og økonomiske framstillinger natur-aktig marked som svarer til menneskets spontane inklinasjoner, og et kunstig system av politiske begrensninger som gjennom historien har begrenset utbredelsen til det første. Når disse grensene blir svekket, vokser markedet. Dette gjør at en ikke-liberalistisk politikk framstår som en begrensning av menneskets frihet, motsatt den progressive måten markeder har blitt «frigjort» gjennom historien. Arbeidstid, fritid og frigjøring Siden Innset også spør om den agitatoriske tiltrekningskraften til de marxistiske begrepene, vil jeg slå et slag for at Marx’ syn på tid i kapitalistiske samfunn, som jeg tror kan resonnere godt med erfaringer de fleste av oss gjør i dagliglivet.12 Som Marx påpeker er det åpenbart for ethvert barn at en nasjon ville gå til grunne hvis arbeidet ble innstilt for, for ikke å si et år, men et par uker. Ethvert barn vet også at det samfunnsmessige arbeidet må bli fordelt i bestemte proporsjoner for å fylle de forskjellige behovene som finnes i samfunnet. Måten dette arbeidet organiseres eller formes varierer derimot mellom ulike samfunn. For den kapitalistiske måten å organisere arbeidet spiller tiden en historisk unik rolle. For det første hevder Marx – og dette er forhåpentligvis ikke forferdelig kontroversielt – at arbeidet her tar utgangspunkt i klasseforskjeller og innebærer at en klasse skaper et overskudd som tilegnes av en annen. For det andre eies pengekapitalen og de produktive ressurser som brukes for å produsere, som privateiendom, av noen få. For det tredje, livsmidlene vi forbruker for å leve og overleve eksisterer stort sett som varer som må kjøpes på markedet. Dessuten mangler størstedelen av samfunnet tilgang til noen vare de kan selge annet enn deres egen arbeidskraft. I førkapitalistiske samfunn spiller markeder en helt annen rolle, i den forstand at det å oppsøke markedet for å kjøpe eller selge en vare var en mulighet, et valg man kunne ta, for å selge et overskudd eller skaffe til veie spesielle redskaper. Med kapitalismen blir det en tvang: størstedelen av samfunnet må kjøpe og selge varer på markedet for å overleve. Denne tvangen preger for øvrig både arbeider og kapitalist, men har selvsagt ulike virkninger for livene deres.

Kapitaleieren kjøper produksjonsredskaper og arbeidskraft for penger, og bruker dem til å sette i gang en produksjon av varer som på ny selges for penger (P-V-P'). Målet er selvsagt ikke bare penger, men mer penger enn summen som opprinnelig ble investert. Økningen mellom første og siste pengesum er det Marx kaller merverdi. Ikke bare må pengene investeres, men de må kaste av seg merverdi og reinvesteres som kapital, for at kapitaleieren skal overleve uten å bli utkonkurrert. Også dette er en form for samfunnsmessig tvang som preger produksjonen i kapitalismen. Dessuten kan kapitaleieren bare kjøpe arbeidskraft dersom hun forutser at den vil produsere en varemengde som er større enn investeringen. Lønnsarbeideren blir ikke ansatt, med mindre hun med sitt arbeid kan skape en tilstrekkelig merverdi. Arbeidstid og abstrakt samfunnsdominans Poenget her er ikke så mye å vise at forholdet mellom arbeid og kapital er urettferdig, om man med det mener at arbeiderne får mindre i lønn enn de har krav på. Ifølge Marx får de faktisk stort sett tilbake den fulle verdien av varen de har solgt. Marx’ kritikk er litt mer subtil. Han forsøker å utvikle et poeng om hvordan det med kapitalismen oppstår en samfunnsdynamikk som ser ut til å dominere menneskene som en fremmed makt. For det første finnes ikke noe valg om man vil forholde seg til markedet eller ikke, siden samfunnet er ordnet slik at nesten alle samfunnsmedlemmer må kjøpe og selge på markedet for å overleve. For det andre finnes ikke noe valg om man vil selge sin arbeidskraft, siden dette også er en forutsetning å overleve, i fravær av pengekapital eller produksjonsmidler. For det tredje finnes det for kapitalisten ikke noe valg om å reinvestere pengene hun tjener i profitt som kapital, med mindre hun vil bli utkonkurrert. Dette baller på seg: for å tjene mer penger enn i forrige omgang må kapitaleieren intensivere arbeidet, enten ved ny teknologi eller ved å intensivere arbeidet. I en periode gjør dette at hun kan hente inn en superprofitt som kommer godt med, men det tvinger også andre kapitalister til å følge samme kurs. Hva skjer når de har hentet inn forspranget? Hun mister sitt konkurransefortrinn og tjener like mye som hun gjorde i utgangspunktet. Deretter setter

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

23


spiralen til på ny, som i sum betyr at hver enkelt bedrift må stadig må øke produksjonshastigheten for å tjene den samme profitten. Denne dynamikken er lov-aktig og blir strengt tatt ikke valgt av noen, den hevder seg som en naturlov over hele samfunnet. Den er ikke naturlig eller nødvendig, men et resultat av den spesielle måten man organiserer arbeidet på i kapitalismen. Vi får en akselererende samfunnstid der individene opplever at de må arbeide stadig hardere bare for å holde seg på samme sted. Resultatet kan bli at et stadig mer produktivt arbeid fører til en økende arbeidsløshet, heller enn at den frie og selvdirigerte tiden økes for alle. Det generelle poenget for Marx blir at samfunnsutviklingen i kapitalismen kjennetegnes av blinde og tvangsmessige lover som ingen velger eller har kontroll over. Resultatet blir en irrasjonell og tvingende samfunnslogikk som kan gjøre det fornuftig – som i dagens kapitalisme – å øke arbeidslengden (f.eks ved å forlenge pensjonstiden) i samfunn med rekordhøy arbeidsløshet! Men dette er det kapitalistiske samfunnets egen irrasjonalitet, som bare kan brytes gjennom et brudd med de kapitalistiske samfunnsforholdene. Fritid og frigjøring Selv de som ikke ønsker eller ser for seg noe egentlig brudd med kapitalismen, er i stand til å håpe på noe bedre. Eksempelvis ser Raymond Kurtzweils «transhumanister» for seg at et frihetlig samfunn uten materiell nød står rett rundt hjørnet som følge av en snarlig teknologieksplosjon. John Maynard Keynes hevdet i 1930 at det «økonomiske problem» ligger an til å bli løst, og at det vanskelige for menneskene heretter ville bli å finne en måte å disponere en stadig økende fritid. Dessverre haver Keynes og Kurtzweil i en naiv teknologioptimisme, og rammes av et viktig poeng i Dag Østerbergs nye Marx-bok. De glemmer at «de sosiale relasjonene alltid er med å bestemme hvordan teknologien forandrer seg»,13 og fordi teknologien i et kapitalistisk samfunn «har form av kapital og skal produsere merverdi, preger dette også selve dens utforming», og selvsagt også dens implementering.14 Selvsagt kan vi i framtiden (og for så vidt også i dag) se for oss hvordan gamle eller nye produksjonsredskaper kan brukes til å avskaffe materiell nød og øke fritiden, som Keynes gjorde. Men dette framstår som fabulering om man ikke stiller spørsmålet om hvorfor ny teknologi hittil ikke har hatt virkningen de har håpet på, i hvert fall ikke på langt nær proporsjonalt med produktivitetsøkningen. For at teknologien skal kunne fylle et mål som bestemmes kollektivt av mennesker, og ikke drives av kortsiktig akkumuleringstvang, må samfunnet forandres slik at tvangen om merverdi ikke lenger hersker over historiens gang. Til dette har Marx en advarsel, og et råd:

24

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Raymond Kurzweil. Foto:Wikipedia

Det politiske alternativet burde ikke være en «despotisk» kasernesosialisme eller en «primitiv kommunisme» som forstår felleskap bare som et «arbeidsfellesskap» som «betaler ut lik lønn», og vil gjøre alle til arbeidere.15 Men derimot «en sammenslutning av frie mennesker, som arbeider med felles eide produksjonsmidler»16, som anvender fritid – og ikke arbeidstid – som målet på samfunnets rikdom. Da kan de prioritere å forkorte arbeidsdagen, og unngå de samfunnsproblemer som forbindes med ny teknologi i kapitalistiske samfunn. «En forkortelse av arbeidsdagen er grunnvilkåret».17

1) https://www.lmd.no/2016/10/marxog-oss/ 2) Jf. Wood, E. M. (2003). Empire of Capital, London: Verso. 3) Mot dette kan man selvsagt hevde at heller ikke kapitalismen kan antas ut fra ingenting. Det gjør marxister heller ikke, jf. Wood (1999). The Origin of Capitalism: A Longer View, London: Verso. Men det virker absurd å hevde at verden siden 1972 har gjennomgått en overgang som er i nærheten av å være like epokegjørende som overgangen til kapitalismen. 4) Sitert fra Therborn, G. (2012). Class in the 21st Century, New Left Review (vol. 78). 5) Thompson, E. P. (1980). The Making of the English Working Class, London: Vintage Books, s. 807.

calculation is that one third of the hands are fully employed, one third partially, and one-third unemployed throughout the year.» Jf. Thompson op cit s. 249-250. 8) Standing, G. (2014). Prekariatet – Den nye farlige klassen, Oslo: Res Publica, s. 327-328. 9) Wood, E. M. og Patriquin, L. (red.). (2012). The Ellen Meiksins Wood Reader, Leiden: Brill, s. 226-227. 10) Skarstein, R. (2008). Økonomi på en annen måte, Oslo: Abstrakt forlag, s. 13. 11) Ibid. 12) Her trekker jeg på Postone, M. (1993). Time, Labor, and Social Domination, Cambridge: Cambridge University Press. 13) Østerberg, D. (2016). Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, Oslo: Pax forlag, s. 68.

6) Ibid., s. 194.

14)Ibid., s. 100.

7) Den såkalte «prekariseringen» virker vanskelig å skille fra god gammeldags «proletarisering». Kan hende den første teorien om prekariatet ble formulert på 1860-tallet av Henry Mayhew: «In almost all occupations there is (…) a superfluity oof labourers, and this alone would tend to render the employment of a vast number of the hands of a casual rather than a regular character. In the generality of trades the

15) Marx, K. (1991). Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag, s. 222-230. 16)Marx, K. (2008) Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomien : første bok: kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Bokklubben, s. 93. 17)Ibid., s. 217.


Balkan

– en rundtur i et vakkert og brutalt landområde av Elisabeth Reehorst

Ifølge Svein Mønnesland (“Før Jugoslavia og etter”, Sypress 2006) var det i 2006 mer enn 20 ulike folkegrupper i de landene som tidligere var Jugoslavia. Tilhørighet til en gruppe kan defineres ut fra «etnisitet», språk, religion, kultur, tradisjon osv – og i tillegg til de 20 gruppene er det mange som fremdeles definerer seg som «jugoslav» særlig de som har foreldre/andre slektninger fra flere ulike grupper. Vi var 26 nordmenn på rundtur, og noe av det første vi ble gjort oppmerksomme på da den serbiske reiselederen entret bussen høsten 2016, var nettopp ulikhetene; mangfoldet av mennesker, både etnisitet, religion – og språk. Av tidligere ett språk, riktignok skrevet ut fra to alfabeter – har man nå klart å skape 5 språk. Men merk – alle er likeverdige og alle innbyggere kan skrive med begge alfabetene og forstår alt som alle andre sier, uansett hvilket «jugoslavisk» språk de snakker, ifølge den serbiske guiden. Språk som for noen tiår siden var ett – serbokroatisk. De fleste av de nevnte folkegruppene kom østfra en gang i tiden – fjellfulle Balkan var et slags skille, et vern, mellom øst og vest. Illyrene var antakelig de første – de kom fra ca tusen år før vår tid. Romerne var der lenge nok til å sette spor etter seg, og noen hundreår etter år 0 kom gotere, hunere, iranere, avarer mfl - ikke minst slavere. Mange av disse blandet seg sjølsagt med andre grupper.

Broen over Drina Vårt første stopp var Beograd, Serbias hovedstad. «Lille Serbia», burde vi kanskje si – det er ikke mer enn ti år siden det ble en egen stat. Inntil 2006 hadde de hengt seg fast i Jugoslavia eller «Rest-Jugoslavia» - sammen med Montenegro. Store deler av Serbia var tidligere en del av Det osmanske riket, mens Vojvodina (i dag autonom nordlig del av Serbia) var en del av Østerrike-Ungarn inntil slutten på 1.verdenskrig. Ikke så merkelig da at jeg i Beograd fikk en følelse av likhet med Wien, i alle fall i de mer moderne, velholdte områdene. Kveldsopplevelsene var annerledes – der var det festglade mennesker i et «bohem-område», som guiden ikke ville vise oss på dagtid; et sted der det ikke minst var mange dyktige sigøyner-musikere. De var riktignok svært så pågående – både der og andre steder – for å få betalt for musikken. Serbere flest er heller ikke blitt rike, men så har de jo mye å erstatte etter ødeleggelsene i de siste krigene. Også byen Beograd er merket – to offentlige bygninger med store hull er blitt stående i sentrum, for – etter guidens informasjon – å markere NATOs bombing også der. Hvis da ikke den andre forklaringen jeg har lest er riktig; at det var innbyggerne som gikk løs på disse spesielle offentlige bygningene for å demonstrere mot president Milosevic og hans krigshandlinger. Serbia ligger ikke ut mot havet. Men

det kryr av store elver, der Donau er den best kjente – den markerer vestgrensen til Kroatia og flyter gjennom Beograd, der sideelven Sava renner ut i den. En annen viktig elv er Drina – noen husker kanskje at Ivo Andric fikk Nobelprisen i litteratur i 1961 for boken «Broen over Drina». Denne broen er nemlig overgangen fra Serbia til Bosnia – eller omvendt. Vi stopper først ved utreisemarkøren, passene blir nøye sjekket. Deretter på den andre siden, ved ankomst Bosnia – samme prosedyre. Deretter kjører vi inn i et landskap som er mye mere kupert enn det stykket vi kjørte gjennom i den nordlige delen av Serbia. Det regner, og den dyktige unge sjåføren kjører stødig og passe fort sør- og vestover mens vi sitter og forbereder oss: Vi er på vei til Srebrenica. Ikke helt korrekt; vi er på vei til Potocari, der minnesmerket over de som ble massakrert i 1995 er bygget. Nåtiden i form av ca 20 år gammel krig er plagsomt nærværende. Oppløsningens tid Det var oppløsningens tid. Det hadde åpenbart sammenheng med at president Tito var død og at Sovjetsamveldet nylig var gått i oppløsning. Slovenia var det første landet som ville rive seg løs fra det som da var Jugoslavia, i 1991. Den jugoslaviske hæren (JNA) gikk til angrep, men ga opp etter få dager – Slovenia fikk bli sjølstendig. JNA angrep i stedet Kroatia, som var

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

25


det neste landet som ville rive seg løs. øverstkommanderende, mens RadoHer startet det med en massakre på et van Karadzic var sjøloppnevnt leder militært sjukehus i Vukovar, men en for de serbiske bosnierne. Problemene viktig grunn til at serberne kjempet i Bosnia var ekstra store, for her bodbåde sommeren og høsten 1991 var at de det svært mange serbere som ikke de ville redde de mange serberne som ville finne seg i at «deres» områder var bosatt i Kroatia. Her skulle inkluderes i det fikk de stridende parter Guiden forsikret hovedsaklig muslimske en viss hjelp av FN som Bosnia. Dette på tross at han var helt prøvde å gå inn med en av at de hadde levd godt fredsplan - som ikke normal, drakk øl sammen side ved side i fungerte. Sjølstendet til etc – det var ingen mange år. Slovenia og Kroatia ble forskjell på han og Det har vært mye dislikevel anerkjent. hans kamerater kusjon om hvem som Fred ble det uansett ikke var mest brutale – ikke som ikke var i Kroatia – tvert imot. minst når det gjaldt muslimer! Tusenvis ble drept under massakren ved Sreutrenskninger 91-92, og brenica. Var det Den opptil 250 000 flyktet. De fleste var jugoslaviske hæren, var det Mladic’ serbere. Mange av dem slo seg ned i bosnisk-serbiske hær - eller var noen landsdelen Slavonia, som grenser mot av de militante muslimene som var Serbia. kommet til landet (med)ansvarlige for massakrene? Mladic’s underordnede Så var det Bosnias tur. Flyktningene Radislav Krstic ble dømt ved Tribunabegynte å komme til Norge allerede let i Haag ganske raskt etter krigen – i 1992 – fra Kroatia, våren 1993 fra 46 års fengsel for massakrer etc. Han Bosnia. Mange av de fra Kroatia var hadde fått beskjeden om å gå løs på fattige serbiske bønder. De som kom Srebrenicas innbyggere av Mladic fra Bosnia var stort sett bosnjaker - som fikk mange år på frifot før han flest muslimer - fra områder domin- ble brakt til Haag og dømt. Karadzic ert av bosniaserbere, som stort sett og Milosevic ble også fengslet – man er ortodokse kristne. Mange yngre forutsatte at de hadde vært med på kvinner – for det gikk rykter om vold- dette. tekter. I Bosnia startet frigjøringskampen med Milosevic var enig Men det var halvveis en avstemning, der flerfeil. Milosevic tilsto i at Bosnia og tallet stemte for uavhenaldri at han var aktiv i gighet. Dette aksept- Serbia burde være dette «prosjektet», tvert erte ikke serberne, de forent, men hadde imot. Han var nok enig boikottet, og forlangte vært rasende på med Karadzic i at Bossammenslåing med Sernia og Serbia burde være bia. Krigen brøt løs da bosniaserberne for forent og multinasjonderes strategi – ale, men krigsforbryterBosnia-Herzegovina ble anerkjent som egen stat. etnisk rensing var domstolen i Haag kom Serberne tok kontroll til at han atskillige gangfullstendig feil over 70% av landet og er hadde vært rasende beleiret Sarajevo – fra på bosniaserberne for 1992 til 1996. deres strategi – etnisk rensing var fullstendig feil. Så mens Karadzic ble Jeg skriver »serberne». Det ble jo også dømt for forbrytelser mot menneskeet problem – her var det to «typer» ser- heten i forbindelse med den etniske bere: De som kom fra Serbia, der Mi- rensningen i Bosnia-Herzegovina, ble losevic var president og øverste leder Milosevic frifunnet for å ha vært med av den jugoslaviske hæren (JNA). Den på dette. Han ble helt frikjent i 2016. andre hæren var sjølerklært bosnisk Dessverre litt seint, da han døde alog helt dominert av de bosniske ser- lerede i 2006. berne. Her var general Ratko Mladic

26

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Sterkt møte med minnestedet Vårt møte med minnestedet ble sterkt. Det var ikke mange som var i tvil om hovedskylden etter omvisningen, utstillingen og filmen vi så - i den digre fabrikken der de hjelpeløse FN-troppene hadde fått tak over hodet i 1995. De hadde ikke noe mandat til å gripe inn militært for å beskytte de mange tusen flyktningene som hadde søkt ly hos dem; de måtte stå og se på at general Mladic’/Krstic’ sine folk kom kjørende med atskillige busser som de fylte med menn og store gutter som ble utsortert fra den kvinnelige delen av befolkningen. Antakelig er mange av de 8 372 som er registrert og delvis gravlagt på minneplassen der, blant disse som ble «frasorterte». Lokalguiden som viste oss rundt, var blant dem som hadde mistet 2 brødre i den massakren. Og sjøl om det ikke ble sagt, viste jo minnestedet tydelig at de aller fleste drepte var muslimer – bosnjaker fra Srebrenica og omegn som var blitt beleiret gjennom lengre tid før de klarte å flykte til Potocari. Srebrenica ligger i det som i dag er blitt bosnisk-serbisk område – 49% av det som var Bosnia er i dag en delstat som benevnes «Republica Srpska». Resten, 51%, omfatter resten av Bosnia og den overveiende katolske kantonen Herzegovina-Neretva. Disse 51% er da Bosnia-Herzegovina – også inkludert en smal stripe ut mot havet. Tåken lå tett da vi kom opp i høyden på vår videre vei til Sarajevo – helt opp i 1100 moh. Sarajevo, hovedstaden i Bosnia fra seint på 1100-tallet. Bebodd av kristne av ulike slag – før og sammen med «invasjonen» av jøder og muslimer fra Spania rundt 1500, i tillegg til de som kom da landet ble invadert av muslimske osmanere fra Konstantinopel kort tid etterpå. Bosniske styrker var med da serberne tapte slaget mot osmanerne ved Kosovo Polje i 1389, men det var et sjølstendig og relativt rikt land til 1463. Da ble kongen – som hadde tvunget landet inn i katolisismen - henrettet av osmanerne. De nordligste områdene


Minnesmerket over den bosnisk-serbiske massakren på muslimske bosniaker i Srebrenica i 1995. Foto Elisabeth Reehorst

var lenge under Ungarn, inntil hele Bosnia-Herzegovina ble samlet i 1580 – riktig nok under sterk innflytelse av osmanerne. Balkan under det osmanske riket Bosnierne brukte denne situasjonen godt. Siden det allerede var mange muslimer i landet, var de mer positive enn statene omkring når det gjaldt å utnytte situasjonen – muslimer slapp å betale skatt. Og unge gutter kunne bli rekruttert til janitsjarer eller annet – de flyttet til Konstantinopel og gikk ofte inn i sultanens militære elitekorps. Mange av dem fikk framtredende stillinger. Også de ortodokse ble behandlet med respekt av osmanerne. Dette skyldtes langt på vei sammenhengen med stater og religioner de var kjent med og stolte på, mens de katolske var farligere. Det var ikke tatt ut av luften; flere katolikker – som det i utgangspunktet var mange av i Bosnia – sto i ledtog med osmanernes erkefiende Østerrike. Mange flyktet. I Serbia var det derimot ortodoksien som dominerte, og dette ble oppmuntret av osmanerne. Mange klostre og katolske kirker ble gjort om til moskeer e.l., og avgifter var en måte å styre dette på. Det ble likevel ikke mye ro i området

– blant annet ble Bosnia ved vedtak i Berlinkongressen 1878 underlagt Østerrike-Ungarn, og siden annektert. Sarajevo blomstret likevel videre under og med osmansk/orientalsk kultur, noe som fremdeles er sterkt framtredende. Jeg fikk bosnisk kaffe – servert slik de lærte under osmanerne, og som de fremdeles delvis bruker. Utsmykninger, pyntegjenstander, metallarbeider, «tyrkiske» klær, utsmykninger, basar-gater, gudshus av alle slag, små, velholdte hus i osmansk stil – gamlebyen ble heldigvis ikke mye skadet under krigen. Der biblioteket hadde stått før bombingen av huset med tusenvis av gamle, uerstattelige bøker, står det nå et offentlig hus i arabisk stil. Dette framstår som et tegn på at Saudi-Arabia - og andre - nå har plukket ut også denne byen som et sted man kan satse litt på. Pent holdte moskeer – men også kirker av ulike slag. Få synagoger – de aller fleste gjenværende jødene reiste til Israel. Sekulære muslimer i Bosnia Muslimene i Bosnia er alt overveiende temmelig sekulære. Det finnes et par sufi-ordener i Sarajevo og en liten gruppe bosnjakiske militante som holder til i en liten landsby. Under borgerkrigen var det noen utenlandske jihadister – 400-1400 i 1995, tallene spriker sterkt – men resten av

disse ble jaget ut etter at en av dem ble drept i 1996. Da ble det lagt press på president Izetbegovic, og Bosnia brøt forbindelsen med Iran, hvor noen av dem kom fra. Så han var overbevisende, lokalguiden som fortalte oss om «skuddene i Sarajevo» - da tronarvingen til ØsterrikeUngarn (med kone med barn i magen) ble drept på broen rett ved hotellet vi bodde på. Guiden fortalte at han var født muslim, trakk på skuldrene – og sånn var det. Men han forsikret at han var helt normal, drakk øl etc – det var ingen forskjell på han og hans kamerater som ikke var muslimer! Vi så noen få kvinner med kappe og hijab. De var kanskje bosatt i Sarajevo – men de to vi så med nikab, var ikke bosniere! Det forsikret han på tro og ære – de var turister! Han avsluttet, vi kunne gå hvor vi ville. Flere av oss vandret oppover fjellsidene – Sarajevo ligger på ca 500 moh i bunnen av et område med fjell. Vel skjermet – bortsett fra for artilleri og snikskyttere; en kategori som drepte ca 10 000 mennesker under beleiringen 1992-96. En langstrakt by omgitt av fjell, trær og annen vegetasjon, hus som er bygd ut fra naturens muligheter – uten store utsprengninger e.l. Høstfargene var begynt å komme,

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

27


Eldre menn spiller sjakk i Sarajevo. Foto Elisabeth Reehorst

det var normal vannstand i elven som renner gjennom hele byen og videre nedover mot havet, temmelig mye folk i gatene – sterke farger også blant varene i basar-gatene i gamlebyen. Stille og relativt varmt i luften, ganske klar himmel.

len blomstret. De hadde en stor flåte som brakte varer over store sjøområder, og byen åt seg langt utover der hvor gamlebyen ligger i dag. Både utvendig og innvendig ble hele Dalmatia-kysten påvirket av italiensk renessanse.

Og en gruppe eldre menn spilte sjakk på gresset i den sentrale parken. Sarajevo i 2016 er et sted du kan falle til ro, samtidig som du har historien med deg – særlig via hvite gravstøtter i fjellskråninger.

Osmanerne angrep sjølsagt også Kroatia på sin vei nord- og vestover, og deler av landet var under osmansk herredømme - sammen med Ungarn - i 150 år fra 1526. Resten av Kroatia, Zagreb-området, ble underlagt Habsburgerriket. Dette påvirket sjølsagt religionstilhørigheten, og det førte også til større opplysningsiver og kultur – særlig da litteratur.

Fra Bosnia til Kroatia Staten Kroatia ble dannet ca 600 e.vt. Det var mange andre folkeslag enn slavere involvert – antakelig blandet nyankomne vestfra seg gradvis både med dem og den romanske befolkningen langs Adriaterhavet. De slo seg ned sånn midt i dagens Kroatia, ved elven Sava, og landet ble etter hvert kristnet fra vest – altså katolsk. Fra 1102 – 1918 var de mer eller mindre under ungarsk herredømme – dvs fra 1200-tallet var mesteparten av kystområdet dominert av Venezia. Byen Dubrovnik var først under veneziansk kontroll, siden sjølstendig på 14-1600-tallet, da kulturen og hande-

28

Etter 1. verdenskrig – og Habsburgerrikets totale nederlag - erklærte Nasjonalrådet i Kroatia seg som sjølstendig og ville alliere seg med Serbia. Dette førte til lange og harde opptøyer som endte med at en allianse av serbere, kroater og slovenere dannet «Kongedømmet Jugoslavia». Det ble et diktatur i 1929. Nærmere utbruddet av 2. verdenskrig godtok de et utstrakt sjølstyre innen alliansen Jugoslavia – men det varte jo ikke lenge. Tyskland og Italia på frammarsj i 1941 erobret mesteparten av Jugoslavia, mens

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Kroatia forble et fascistisk diktatur og støttet dem. De satte i gang etnisk rensning – særlig av serbere i Bosnia. Kanskje 300 000 menneskeliv gikk tapt på den måten. Fra Kroatia til Montenegro Mens regnet og sjøen blåser inn over oss i den knappe og spinkle båten vi har leid, prøver vi å fordøye Kroatias historie samtidig som vi forbereder oss på det vi skal se på Korcula – som er en øy blant mange som er blitt populære feriesteder. Det er blitt en svært viktig næring for Kroatia; og øyene, sjøen - det uendelige - gjør området utrolig vakkert. En stor kontrast til Bosnias skoger og mange overgrodde fjellsider – som er vakkert på en helt annen måte. Været er ansvarlig for at vi ikke ser så mye mer av Korcula enn den velholdte gamlebyen, bygd av stein. Byen er ikke ulik den i Dubrovnik – bare mye mindre, sjølsagt. Og den er heller ikke ulik to andre gamlebyer vi besøker dagen etter, men da må vi først over en ny grense: Grensen til Montenegro. Landet som hang sammen med Serbia inntil nylig, men som nå ikke bare har revet seg løs – de har også søkt EU-medlemskap (Kroatia og Slovenia har fått) – og vært frekke nok til å innføre


euro som betalingsmiddel på forhånd. Solen skinner - det er blitt sommer igjen – og badestranden i Budva er smekkfull. Det er ikke bare jeg som tar meg en tur ut i en sjø som de påstår holder 22 grader. Varmt nok er det i alle fall. Stranden er fullsatt med bord, stoler og parasoller, og det er tid for lunsj – før en rundgang i gamlebyen også her i Budva. Vi opplever de store kontrastene – den vakre, velholdte og innringete gamlebyen som likner på italienske sådanne, og på utsiden av muren 20 yachter – minst. Ikke små middelklassebåter, men slike som er bygd for moderne millionærer – i Budva i hovedsak russiske sådanne. Russerne spytter også milliarder inn i hypermoderne luksushoteller og –leiligheter som etter hvert må plasseres oppover fjellsiden – Montenegro (Svartfjell) har ikke fått navnet sitt uten grunn. Og siden det er det mest markante fjellandet på Balkan, lever man tradisjonelt - som fjellfolk. Ifølge guiden inkluderer det sterk og mye korrupsjon – så mye at det er en viktig årsak til at det er tvilsomt om EUsøknaden blir innvilget. For ikke å snakke om NATO, som de visstnok også har søkt om. Og - igjen ifølge guiden – det finnes visstnok fremdeles noe som heter blodhevn i området..... i alle fall inntil for kort tid siden. Etter Budva skal vi besøke den gamlebyen som dette året – 2016 – er blitt vurdert som den fineste man kan besøke: den i Kotor. Og den er utvilsomt verd det – den er større og mer variert og fortsetter oppover fjellsiden, helt til toppen. Der er det bygget en slags festning. Dette var gunstig for de som bodde i Kotor, fordi området i gamle dager var befolket av ulike fiendtlige stammer som kriget om plass og rikdommer, og da kunne folk være på vakt for å hindre et evt angrep som kom fra den andre siden av dette fjellet. Ut av euro-sonen igjen, tilbake til kuna-sonen (Kroatia). For landene i eksJugoslavia har også sørget for å skille seg valutamessig; 4 land = 4 valutaer. I tillegg til de to nevnte bruker Bosnia mark – opprinnelig bygd på tyske

mark – og Serbia har dinarer. Slik kan du fortsette... Det virker veldig klart at de færreste har noen ønsker eller planer om å samles igjen.

var blitt befridd av sovjetiske tropper. Siste spiker i bygget var at «de tre store» (Stalin, Roosevelt og Churchill) på Jalta i 1945 i hovedtrekk godtok avtalen – og eksilregjeringen ble oppløst. Jugoslavia var blitt tar bedre ett land – så lenge det enn noen varte.

Jugoslavia under Tito Man Det har antakelig bare vært én bolk i historien vare de noenlunde har klart gang på gamle Maktovertakelsen gikk å operere sammen – og tradisjoner som ikke smertefritt for seg det var den tiden Tito – kommunistene sto er ulike for de satt med makten. Det begynte under 2. verden- enkelte statene og sterkere der enn i andre østeuropeiske land, og skrig, da kroaten Josip kulturene – noe mange steder ble ikkeBroz - populært kalt Tito - var leder for en parti- som jo også har kommunistene presset sangruppe. Han hadde mye positivt i seg ut. Mange ble henrettet. Resultatet ble en sentralbakgrunn fra Sovjet, der istisk ettpartistat. Likevel han hadde bodd mens fikk de ulike folkegruppene et utstrakt han var generalsekretær i jugoslavkulturelt sjølstyre, både når det gjaldt iske kommunistpartiet siden 1937 - i tillegg til at han hadde arbeidet for språk og andre ulikheter. Dette førte Komintern i Moskva i 30-årene. Ju- til at landet ble en forbundsstat etter goslavia var den gang en relativt løst sovjetisk mønster, med seks republiksammensatt statsdannelse, men det ker og to autonome områder. forhindret ikke at flere partisangrupper slo seg sammen, ikke minst de Tito ønsket å utvide området ved å som var sprunget ut av kommunis- opprette en Balkan-føderasjon med tiske grupper. I desember 1943 ble naboland som Romania og Bulgaria. Tito anerkjent av de allierte delstatene Dette mislikte Stalin, og det ble et som øverstkommanderende i Jugosla- brudd mellom de to statslederne. En via. Italia kapitulerte i september, så kollektiviseringsprosess ble mislykket, da overtok partisanene våpnene deres. og fra begynnelsen av 1950-årene begynte Jugoslavia å få bistand fra vestlige På denne tiden holdt tyskerne Serbia, land – særlig fra USA. Med dette fulgte og vi kjenner jo til at svært mange av gradvis et skifte i retning av reformer, de tilfangetakne serberne - flest kom- desentralisering, liberalisering – og munister siden de hadde hatt nær endring i styringssystemet. Nå ble det kontakt med Russland - ble sendt til »Den alliansefrie bevegelsen» som sto i fokus – Titos Jugoslavia Norge på straffarbeid. Det virker veldig var også blitt vesteuropeisk viktig. LevestandBetegnelsen «Jugoslavia» klart at de færarden økte sterkt – men ble mer aktuell igjen da man klarte ikke å fjerne reste har noen partisanene - etter forhande nasjonale motsetnindlinger - fikk laget en ønsker eller gene. Tvert imot – de ble avtale med Antifascistisk planer om å forsterket. råd for Jugoslavias nasjonsamles igjen ale frigjøring (AVNOJ). Dette førte til at da Tito Litt seinere ble det valgt døde i 1980, falt landet igjen ned i en en Folkekomite med Tito som leder, djup krise. Det fikk et kollektivt lederog den skulle midlertidig fungere som regjering. I juni 1944 ble Tito an- skap som skulle ta avgjørelser på bakerkjent av eksilregjeringen som øver- grunn av enighet, men allerede i 1981 stkommanderende – og i mars 1945 var det store demonstrasjoner blant som statsminister. Det var etter at «de albanerne i Kosovo – og tilsvarende allierte» (vestmaktene) hadde bombet krav om beskyttelse av serberne i Kodet tyskokkuperte Beograd, og byen sovo. Slobodan Milosevic ble formann

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

29


Nåtiden i form av ca 20 år gammel krig er plagsomt nærværende

Koratisk-serbiske flyktninger rømmer fra Kroatia til Serbia i 1995. Foto:Wikipedia

i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987, og det første han gjorde var å fjerne uønskete liberale kommunistledere i Serbia. Han brukte den serbiske nasjonalismen til å konsolidere makten – på sin måte. Bedre ble det ikke da bosnisk-kroaten Ante Markovic ble statsminister i 1989, sjøl om han ved sin sjokkterapi stanset hyperinflasjonen og knyttet den jugoslaviske dinaren til vestlig valuta. Det var først og fremst industrien som ble rammet. Serbia ønsket å holde på et samlet Jugoslavia på sin måte, mens de andre ville ha noe annet. Enkeltstatene tok skjeen i sin egen hånd – og brøt ut uten å bry seg om Serbias holdning. Berlinmuren falt, Sovjetsamveldet gikk i oppløsning, og borgerkrigen i Jugoslavia var i gang. Den varte i godt over fire år. I 1995 ble det – under sterkt amerikansk press - vedtatt en avtale i Dayton, Ohio, mellom kroatiske, serbiske og bosniske ledere. Den ble underskrevet i Paris i nærvær av USA, Russland, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og EU. Alle skritt i fredsprosessen var regulert - demilita-

30

risering, retur av flyktninger etc. Sikkerheten i landet skulle også for en tid kontrolleres utenfra – først av NATO, seinere EU. I tillegg inneholdt den Bosnia-Herzegovinas grunnlov – som innebar at landet nå skulle være en føderasjon mellom Bosnia-Herzegovina og Republica Srpska – ikke lenger noen enhetsstat. At dette ble inkludert i grunnloven, betydde at det etterpå var (og er) gresselig vanskelig å gjøre noen endringer.

Vanskelig fortid, usikker framtid Vel tjue år etter er sårene bare delvis leget. Man har gått til ytterligheten ved å dele opp det tidligere Jugoslavia i 7 sjølstendig stater og to autonome regioner. I tillegg kommer de splittete språkene; først og fremst de skriftlige/ trykte, men også dialektene og ord som ble brukt tidligere er kommet tilbake. Man tar bedre vare enn noen gang på gamle tradisjoner som er ulike for de enkelte statene og kulturene – noe som jo også har mye positivt i seg. Og sjølsagt finnes det kulturarbeidere – både filmfolk, musikere og andre – som går i spissen for samhørighet. Men særlig i Bosnia-Herzegovina – inkludert Republica Srpska – er det vanskelig. Hatet ble alt for sterkt, ledelsen for svak og korrupt – og de klarer ikke å utnytte de temmelig store naturlige ressursene landet har. Republica Srpska vil ha sjølstende, men det er neppe aktuelt pga Daytonavtalen – som også inneholder krav til landets ledelse, bl.a. etnisitet. Og sjøl om det ikke er krav om pass ved grensepasseringer mellom dem, er grensene der. De vil også lenge forbli reelle grenser for svært mange av de

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

som måtte flykte fordi de ble angrepet av naboer som de tidligere hadde gått ut- og inn hos, feiret høytider med osv. Noen bosnjaker har likevel vendt tilbake til sine bosteder i Republika Srpska – ikke minst folk som kom til Norge som flyktninger. Men også de har problemer med jobb og sosialt liv der, så de aktuelle er nok i stor grad eldre folk som prøver å bygge opp igjen huset de hadde, slik at de kan reise dit på «ferie» - hvis da ikke en serber har annektert det. Serbia har strammet inn på pengebruken og fått til en viss økonomisk vekst etter krigen. Der de tidligere satset på kollektivet, privatiserer de nå i stor grad, og får også investeringer fra utlandet. Industrien står her for omtrent halvparten av sysselsettingen – mesteparten ligger rundt Beograd. I de andre statene har industrien kommet mindre i gang, mens deler av jordbruket blomstrer. Det gjelder ikke minst vinlaging, som er blitt svært omseggripende der hvor det er jordsmonn til det. Turismen er jo også blitt en stor salgsvare – dette gjelder særlig Slovenia (vintersport), Montenegro, Kroatia, i tillegg til Mostar og Sarajevo i Bosnia-Herzegovina. I tillegg til dette har Kroatia de siste årene hatt et reformprogram som har bidratt til økonomisk vekst og utvikling. De har en åpen økonomi med investeringer også i andre land – noe som har ført til en stor utenlandsgjeld. Generelt er det et klart skille mellom by og land. Og det vil nok ta lang tid før de ulike landene har slikket alle sårene og fått en fullt ut akseptabel levestandard – og et levende, solid demokrati.


Angrep eller forsvar Kampfly, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner Ingeborg Eliassen og Catrine Sandnes Forlaget Manifest 2016

Av Ivar Espås Vangen

Den norske debatten om framtidas forsvar og Norges rolle i verden har virkelig hatt behov for et løft. Med det rådende stortingsflertallet vi har, er det vanskelig å få fram reelle skillelinjer i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Forsvaret innrettes stadig i en profesjonalisert retning med færre og dyrere enheter, mens utenrikspolitikken stadig går i en retning med lavere terskel for å bruke vold til å løse internasjonale tvister.

kort sagt: en stormakt bevisst sin rolle. Denne delen er god. Noen vil kanskje mene forfatterne går langt i å akseptere skremmebildet av Russland som mediene legger opp til. Dette kan være en betimelig innvending. Forfatterne sier lite om restriksjoner og andre strategier for avspenning mot vår nabo i øst. Selv om fokuset Eliassen og Sandnes’ bok er derfor først og fremst ligger på det rent foret kjærkomment bidrag i denne de- svarsmessige, og kampflyene i særdebatten. Boka tar for seg utviklinga i leshet, er dette utvilsomt et perspektiv norsk forsvarspolitisk tenkning, fra en som med fordel kunne blitt adressert defensiv holdnmer enn det de ing, til en sta- Eliassen og Sandnes har pro- har gjort. dusert den kanskje viktigste dig mer aggressiv innstilling. boka for den videre kampen Like fullt komHove dfokus et mer det godt for det norske Forsvarets, og fram hvordan ligger dog på kjøpet av 52 dermed delvis også den nor- situasjonen har amerikanske ske imperialismens framtid. gjort at Norge F- 3 5 - j age r f ly. trenger et forsBoka legger på grundig vis fram hvor- var som er innstilt på flere scenarier. for både denne nye strategien, samt Både fullskalainvasjoner, mindre kampflykjøpet ikke er i norsk inter- grensekrenkinger, terrorisme og hyesse, verken fra et moralsk eller sik- bridkrigføring av typen «små grønne kerhetspolitisk standpunkt. menn over grensa», slik vi har sett i Øst-Ukraina. Her er forfatternes Boka starter ved å trekke fram dagens konklusjon klar: Norge har ikke lengsituasjon. Den peker på at verdens er et reelt invasjonsforsvar, men i stasikkerhetspolitiske bilde er i endring – dig større grad et spesialisert forsvar spesielt som følge av at Russland ikke som skal kunne settes inn i integrerte lenger ligger nede for telling. Tvert NATO-operasjoner andre steder i verimot har vi sett en stat med vilje til den. både å ruste opp, og å bruke makt –

Forfatterne går langt i å forklare denne vendinga bort fra et defensivt innretta forsvar, med den norske alliansepolitiske tenkinga sia 1949, da Norge signerte Atlanterhavspakten. Eksempelet som drøftes mest utførlig er Libyakrigen i 2011. Her beskriver forfatterne utførlig hvor lite underretta norske politikere var om forholda i Libya før bombinga, og hvordan dette førte til at norske piloter hadde langt friere tøyler enn et tradisjonelt aggressivt land som Storbritannia. Videre følger en grundig gjennomgang av hvordan intervensjonen ble begrunna med reine antakelser om nært forestående «folkemord». I det hele tatt kan nesten boka anbefales med dette kapitlet som begrunnelse alene. Mye tyder på at det nettopp er slike kriger Norge ser det nødvendig at vi deltar i, for å bygge opp godvilje fra USA, så de eventuelt kan hjelpe oss om det er fare på ferde. Bokas hovedmotiv er den hittil grelleste konsekvensen av denne sikkerhetspolitiske doktrinen, nemlig kjøpet av 52 amerikanske F-35-kampfly.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

31


BOKOMTALE

Marxistisk Forum

Det er noe trist over det faktum at det trengs en bok fra ytre venstres forlag for å påpeke problemene i rådende sikkerhetspolitisk tenkning. Dette ikke engang fra et radikalt sosialistisk ståsted, men tvert imot fra et moderat konservativt småstatsperspektiv.

Det er nok her boka er på sitt beste. Momentene som tas opp her vil være uunnværlig for enhver diskusjon om kampflykjøpet framover. De skyhøye og stadig galopperende prisene, både når det kommer til kjøps- og driftskostnader er i seg sjøl et viktig poeng. Mer urovekkende er kanskje den tynne faglige begrunnelsen for å kjøpe hele 52 av disse flya, og ikke et lavere antall, slik Forsvarsdepartementets «konseptuelle løsning» foreskrev som en mulighet i 2006. I og med at vi foreløpig bare har signert kontrakt for 28 fly, så er det fortsatt god mulighet til å begrense kampflykjøpet betraktelig. Det vil avhenge betraktelig av hvor mye debatten løftes, og hvordan fredskreftene klarer å posisjonere seg mot neste års stortingsvalg. Min eneste egentlige innvending mot boka er hvor moderat den er. Dette sier først og fremst noe om hvordan situasjonen har utvikla seg. Det er noe trist over det faktum at det trengs en bok fra ytre venstres forlag for å påpeke problemene i rådende sikkerhetspolitisk tenkning. Dette ikke engang fra et radikalt sosialistisk ståsted, men tvert imot fra et moderat konservativt småstatsperspektiv. Det er nemlig ikke noen enorme visjoner som framkommer i boka. Ingen prinsipiell sosialistisk antimilitarisme, intet klasseperspektiv på militærets rolle i en

32

eventuell revolusjonær situasjon, eller andre radikale omlegginger fra et forsvar tilpassa en ordinær borgerlig stat, til en sjølstendig militær doktrine fra et revolusjonært ståsted. Denne boka løser på ingen måte den klassiske diskusjonen i arbeiderbevegelsens holdning til voldsmakta i den borgerlige staten, da svarene stort sett ser ut til å være at vi må ta steget litt tilbake til tenkninga som rådde under den kalde krigen. Et godt standpunkt, men ikke noen særskilt sosialistisk orientering. Like fullt mener jeg dette er en kjempeflott bok. Det er en av de tydeligste kritikkene av dagens rådende imperialistiske tenkning innafor norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I dagens samfunn med stadig lavere terskel for vold som politisk virkemiddel i utenrikspolitikken, er dette et klart steg i progressiv retning. Fra et antimonopolistisk ståsted kan det faktisk sees på som en styrke at det nettopp er ideologiprodusenter fra arbeiderbevegelsen som tar denne debatten, og videre også kampen for dette. Eliassen og Sandnes har i så måte produsert den kanskje viktigste boka for den videre kampen for det norske Forsvarets, og dermed delvis også den norske imperialismens framtid.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismen fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. «Det enkelte menneskes frihet er en forutsetning for alles frihet» (Karl Marx) Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samabeider i Norge med Bevegelsen for Sosialisme og Progressivt forlag.


Hvordan forbedre forholdet mellom Norge og Russland? - Rapport fra debatt på globaliseringskonferansen Av Kim Runar Gjelstenli Den 29. oktober hadde Bevegelsen for Sosialisme, Progressivt Forlag, Norges Fredslag og Norges Fredsråd et møte på Globaliseringskonferansen med temaet “Hvordan forbedre forholdet mellom Norge og Russland?”. Det var åtte paralelle møter under konferansen, så det var en del som prioriterte andre møter med temaer som asylsystemet til Schengen og et praktisk verksted mot netthat. Likevel møtte litt i overkant av 60 personer opp for å høre på innlederne og delta i diskusjonen etterpå. Rommet vi hadde fått var i minste laget og fleire måtte avvises i døra da det etter hvert blei for trangt. De som satt i panelet var Mette Kongshem , tidligere norsk ambassadør til OSSE. , Helge Lurås som leder Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse og Ola Tunander, som er professor ved Institutt for Fredsforskning (PRIO). Sistnevnte stilte opp på kort tid da Eystein Kleven måtte melde avbud. Møteleder var pensjonert lektor i historie og styrevervgrossist Edvard Mogstad. I sin innledning gikk Tunander gjennom russisk historie fra og med slutten av den kalde krigen. Hvordan overgangen fra å være grunnmuren i et Sovjet som var en av de to supermaktene i verden til å bli et land i økonomisk og politisk nedadgående spiral under Jeltsin. Og på hvordan landet har blitt styrka politisk og til en viss grad også militært under Putin, men hovedsaklig hvordan folk har fått tilbake stolthet og framtidshåp. Men at de fremdeles ligger langt unna den

rollen som mange i Russland meiner at de burde ha. Han nevnte at under den kalde krigen var det for eksempel mellom 40 og 50 aktive ubåter bare i Kaliningrad. I dag er det bare to igjen som er i drift på denne basen. Kongshem tok i sin innledning for seg dagen i dag og hvordan framtiden kunne se ut avhengig av hvordan presidentvalget i USA ville gå. Hun snakka om at både Obama og Hillary Clinton konsekvent omtalte Russland som ei regional stormakt og ikke ei global stormakt. Ei degradering som mange, spesielt i Kreml, ikke setter pris på. Clinton har også ved fleire anledninger kommet med ei språkbruk overfor Russland og Putin som oppfattes som fiendtlig av russiske myndigheter. Hun har for eksempel sammenlignet Putin med Hitler i forbindelse med krisa i Ukraina. Hun nevnte at Russland har blitt holdt utenfor ei rekke økonomiske og politiske samarbeid som de selv føler seg selvskrevne til å delta i. Russere flest har en litt annen kultur, selvbilde og virkelighetsoppfatning enn folk i vesten. Dette er ikke bare ei arv fra den kalde krigen, men har langt lengre historiske røtter. Om man ikke forstår dette, så vil man heller ikke forstå hvordan politikere og militære i Russland tenker eller handler. Hun etterlyste denne forståelsen hos norske politikere som har et vestlig-orientert virkelighetsbilde. Det har de siste årene kommet flere stemmer fra yrkesoffiserer som har deltatt i den offentlige debatten. En

ting som var utenkelig for få tiår siden. Disse personene, som har brukt årevis på å sette seg inn i hva som gjøres på russisk side er ganske entydige; Russland ønsker ikke militær konfrontasjon med utenlandske styrker. Tvert imot er den russiske militære slagkraft ganske begrensa og brukes mer til å styrke den nasjonale stoltheten enn den er i stand til å konfrontere store land. Russland føler seg mer utrygg på NATO enn vi trenger å føle oss utrygge på dem. Hun etterlyste også en stor og effektiv folkebevegelse for fred. Og hun etterlyste også norske politikere som var mer fredsorienterte og som kunne drive en utenrikspolitikk mot øst som ikke var like nært knytta mot NATO og USA. På dette tidspunkt antok hun at Hillary Clinton ville bli den neste presidenten i USA og flere norske politikere hadde også posisjonert seg som støttespillere for Clinton mot Trump. Dette ville etter all sannsynlighet ikke bedre Norges forhold til Russland. Lurås er en tidligere fagmillitær forsker som holdt møtets lengste innledning. Han åpnet møtet med at vi ikke trenger nye politikere i Norge, men en helt ny måte å tenke på. Vi kan ikke ha en misjonerende måte å tenke på der vi skal ut i verden å spre vår måte å tenke og gjøre ting på. Dette er ei oppskrift på å skape konfrontasjoner. Og om de som man skaper konfrontasjoner med har våpen, og om vestens svar på alle konfrontasjoner med folk som ikke liker den vestlige tankegang og overherredømme er å eskalere militært, så få man krig.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

33


I store deler av forrige århundre kunne man dele verden i to; Vesten og resten, hovedsaklig kommunister eller land eller grupper som fikk støtte av kommunister. Det var to ideologier som sloss om herredømme. I dag er verden langt mer komplisert. De globale konfliktene i dag handler om geopolitisk strategi i en unipolar verden der maktpolen USA blir konfrontert av en myriade av forskjellige opponenter som har fint lite til felles. Men det ligger ganske masse ideologi og vanetenking bak den geopolitiske strategien i de vestlige landene. Selv om ingen kan påstå at dagens Russland er kommunistisk eller sosialistisk, så opprettholdes bildet av Russland som en bad guy, selv om Kina faktisk er en langt større trussel for amerikansk og vestlig global dominans gjennom sin ekspanderende økonomi. Den iboende skepsisen til Russland har lange tradisjoner i Norge og de fleste som sitter i politiske posisjoner i dag vokste opp i ei tid da Sovjet fremdeles eksisterte som en trussel like over grensa. Dette gjør at det ligger i ryggmargsrefleksen at man skal være skeptiske til dette landet. Dette til tross for at dette er det eineste av våre naboland som vi aldri har vært i krig med. Lurås pekte på de store likhetstrekkene det er mellom Norge og Russland og ikke de store forskjellene. Og på hvordan norske myndigheter og offentlighet er tidlig på banen for å kritisere Russland og sette sanksjoner mot dem, mens vi er allierte og gode venner med Saudi-Arabia, som vi til og med selger våpen til. Dette landet deltar ikke bare aktivt i en krig i Jemen, men krefter høyt oppe i SaudiArabias politiske sfære har gitt store pengegaver til jihadister i Syria (og Irak) som deltar i kamp mot russere i Syria. Nå skal norske soldater trene disse jihadistene militært. Han var innom den amerikanske valgkampen og nevnte at han var langt mer bekymra for Clinton enn Trump. Obama har de siste åtte årene fungert

34

som en bremsekloss for hauker som satt ved makta under Bush-administrasjonen. Men hauker er ikke unikt for Republikanerne. Det finnes mange av disse også blant Demokratene. Og Clinton var så absolutt en av disse haukene. En seier til Trump ville føre til et sjokk, ikke bare innad i den politiske klassen i USA, men også i resten av den vestlige verden. Det er vanskelig å se for seg hvordan verden vil reagere på en Trump-seier og han har kommet med så mange selvmotsigelser at det er vanskelig å se for seg hva han kommer til å gjøre. Men om Clinton skulle vinne, så er framtida lettere å forutse; Det vil bli konfrontasjoner. Det ville bli vanskelig å forutsi hvor langt disse konfrontasjonene ville eskalere.   Han etterlyste ei rasjonell utenrikspolitisk evaluering blant norske politikere og ikke en ideologisk ekspansjonspolitikk. Han kritiserte også norske media for å være enstemmig for Clinton uten å sette seg inn i hvilken politikk hun ville føre og hva dette ville føre til for verdens befolkning utenfor USA, deriblant Norge. Norske politikere har en tendens til å leike utenrikspolitikk, men uten særlige personlige konsekvenser. Om resultatet skulle ble suksess eller fiasko, så kan man trekke seg tilbake langt unna. Men om ting eskalerer ut av kontroll kan vi i verste fall oppleve en kjernekrig. Har vi politiske og geopolitiske motsetninger med Russland som er verdt dette? Det blei åpna opp for en debatt mellom panelet og spørsmål fra publikum. Først ute var Tunander og Kongshem som var enig i sin bekymring for Jens Stoltenberg og hans antirussiske retorikk etter at han blei generalsekretær i NATO, en klar kontrast til hans fars gode Barentshavssammarbeidslinje. De gav uttrykk for en oppfatning om at han lar seg styre av sine rådgivere. Tunander fulgte på med å trekke Kina inn igjen i diskusjonen. Dette er et land som føler seg pressa til å måtte samarbeide med Russland. Og dette

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

kommer ikke nødvendigvis av at disse to landene har så mye til felles. Begge føler seg presset av vestlige land. For eksempel snakker disse to landene sammen før de legger ned veto i FNs generalforsamling. Kina har en sårbar økonomi og tør ikke å legge ned veto uten Russisk støtte. Lurås nevnte at dollaren har ei unik posisjon blant dagens valutaer. Dette er verdens reservekapital. Dette gjør dollaren kunstig sterk. En svekkelse gjennom andre konkurrerende sterke valutaer vil ha enorme konsekvenser. USA ønsker ikke at dette skal skje og i så fall vil de prøve å styre denne avviklinga selv. Men hvordan? Det å regulere denne ved å øke renta vil føre til en umiddelbar kollaps. Han gjentok også at norske politikere ar altfor servile og aner ikke hvor gode kort de har på hånda dersom store endringer internasjonalt skulle skje. Kongshem nevnte at Norge har investert stort i kinesiske banker som motarbeider amerikanske interesser. Hun nevnte også at den rødgrønne regjeringa fikk til mange positive ting for å styrke samarbeidet mellom Norge og Russland, spesielt i Barentshavet. Dette har endret seg etter regjeringsskiftet gjennom regjeringas sanksjoner etter krisa i Ukraina. Og det ironiske er at en av de nordmennene som har vært krassest mot Russland har vært den personen som leda den rødgrønne regjeringa, Jens Stoltenberg etter at han blei generalsekretær i NATO. Møtet varte i bare en time og Lurås måtte gå like etter at møtet var over, da han måtte skynde seg til neste møte han skulle på. Vi fikk noen innspill fra salen angående valget i USA, amerikansk utenrikspolitikk og hvordan handelen mellom Russland og Norge hadde blitt negativt påvirka de siste årene, samt om de positive erfaringene med samarbeid og vennskap mellom folk i våre to land allerede midt under den kalde krigen. Dette er i alle fall et tema som er brennbart og som kommer til å bli enda mer aktuelt i tida som kommer.


Regjeringen må gå! Det store flertallet i FNs generalforsamling har gjort et vedtak som kan forandre verdenshistorien. De har vedtatt å starte forhandlinger om en ny traktat som fremmer kjernefysisk nedrusting og forbud mot atomvåpen i verden. Norge stemte sammen med sine allierte, 27 NATOland, mot forslaget, noe som er mot Stortinget og folkets krav. Den 26. april 2016 vedtok nemlig Stortinget atomforliket, med mål om et forbud mot atomvåpen. I vedtaket ber Stortinget regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen gjennom å være en pådriver for ikke-spredning, for nedrustning og for avskaffelse av atomvåpen. Regjeringen har ikke innfridd Stortingets og folkets krav under avstemningen i FN. Verdens atommakter er: USA, Russland, Kina, Nord-Korea, Frankrike, Storbritannia, India, Pakistan og Israel. Disse stemte også mot forslaget i FNs generalforsamling. Så lenge disse ni atommaktene jobber for å ruste opp sine kjernefysiske arsenal, vil stadig nye land fristes til å skaffe seg atomvåpen. Faren for atomvåpen vil være, og forbli, en vedvarende økende risiko. Menneskeheten står derfor i konstant fare for enorme lidelser og utslettelse så lenge atomvåpen eksisterer. En undersøkelse gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Norsk Folkehjelp, viser at åtte av ti nordmenn mener Norge bør jobbe aktivt med å forby atomvåpen. Norges Kommunistiske Parti sier seg enig med Norske leger mot atomvåpen når de uttaler at NATO er inne i en håpløs sirkelgang med sin erklæring om å ha atomvåpen så lenge atomvåpen finnes. Utenriksminister Børge Brende (H) uttaler at det var uaktuelt å støtte forslaget i FN, siden det svekker NATO som forsvarsallianse. Atomvåpen har ikke noe med forsvar av nasjoner å gjøre. Vitenskapsmenn, jurister, leger og organisasjoner over hele verden erkjenner at atomvåpen er et utryddelsesvåpen og en trussel mot menneskeheten. Bruk av dette grusomme våpenet er en forbrytelse. Norges Kommunistiske Parti krever at regjeringen må gå når de ikke innfrir og stemmer mot det norske folks ønske om å forby atomvåpen. Regjeringen hører mer på NATO enn på det norske folk.

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere

Stopp NATO - Nei til Atomvåpen!

Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres.

Runa Evensen, leder NKP Stig Ødegaard, 1. sekretær NKP

Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Norges Kommunistiske Parti krever - for å sikre menneskehetens framtid - at Norge må undertegne erklæringen som kriminaliserer og forbyr alle typer kjernevåpen.

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

35


RETURADRESSE Sosialistisk fremtid Boks 131 5804 BERGEN

Um Pengar Pengar hev ikkje noko verd i seg sjølv. Du kann ikkje eta dei, ikkje drikka dei, ikkje klæda deg med dei. Du kunde hava lumma full av pengar, og svelta, tyrsta, frjosa i hel - um der ikkje var mat og drikka og klæde å få. Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det næst største heller. Men dei er eit stort gode for den som brukar dei vitugt. For pengar kann ein få alt, heiter det. - Nei, ein kann ikkje det. Ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug, dropar, men ikkje helsa, mjuke senger, men ikkje svevn, lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hygge, moro, men ikkje gleda, kameratar, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, gråe hår, men ikkje æra, rolege dagar, men ikkje fred. Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal. Arne Garborg

36

Sosialistisk framtid nr. 4 - 2016

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk framtid nr 4 2016  

Sosialistisk framtid nr 4 2016