Sosialistisk fremtid nr 2 2004 by Sosialistisk Framtid

sosialistisk fremtid ORGAN FOR BEVEGELSEN FOR SOSIALISME #2 / 2004 - LØSSALG KR. 20,-

HVEM SKAL EIE? VANNET

MILITÆRET

HISTORIEN

SANNHETEN

INNHOLD Full åpenhet! I skyggen av de nye kolonikrigene, angripes sivile og politiske rettigheter i vår egen del av verden. Mistenkeliggjøring av venstreorienterte, angiveri og overvåkning finner sted i stadig større omfang - også i Norge. Enkelte små, men aktive grupperinger på norsk og europeisk venstreside benytter denne utviklingen som argument for eget hemmelighetskremmeri. De vil beskytte egen organisasjon og medlemmer på denne måten. Den som kjenner til Lundkommisjonens avsløring om den politiske overvåkningen i Norge under den kalde krigen, vil kanskje ha en viss forståelse for tankegangen deres. Men dette er ikke veien fremover. Et slikt hemmelighold bidrar nettopp til å gi makthavernes argumentasjon tyngde og skaper en ond sirkel. Skjuler vi noe? Viktigere - hemmeligholdet skremmer bort potensielle engasjerte, og svekker tilskuerens tillit. Historien skulle også ha vist oss betydningen av å tilstrebe et visst samsvar mellom mål og middel. Det er ikke til fulle mulig under alle omstendigheter. Men strategiske betraktninger fra begynnelsen av 1900-tallet har i alle tilfelle liten relevans for politisk arbeid i dagens Norge. Vi har ingenting å skjule.

En del lesere har bemerket vårt sterke fokus på situasjonen i Latin-Amerika. Vi vil opprettholde dette fokuset. I denne verdensdelen foregår noen av de mest fremskredne forsøk på økonomisk og politisk løsrivelse fra stormaktene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondets grep. Venezuela, Cuba, Argentina og Brasil danner kjernen i en stadig sterkere alianse mot diktatene fra nord. Vi kan vente flere maktovertakelser i de undertryktes favør i årene fremover, skjønt ingenting vil komme uten hard motstand fra de gamle herskernes side.

Redaksjonen

Bush - det minste ondet?

Militær privatisering

Betydningen av Hugo Chávez

En ny utviklingsmodell i Venezuela?

Intervjuet: Hiroshima en overlevendes historie

En annen verden er tilgjengelig på nettet!

En annen historie

Global apartheid

Folkets kjøkken

sosialistisk fremtid Utgis av: Bevegelsen for Sosialisme, Boks 131, 5804 Bergen.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

E-post: sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Redaksjonen: Even (redaktør), Jonas Bertelsen.

Sandvik Underlid Svendsen, Thor

Signerte artikler står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis Bevegelsen for Sosialisme sine synspunkter. Trykk: Designtrykkeriet ISSN 1503-6537

Opplag : 2000

Forsidefoto fra: www.free-pictures-photos.com

Hvorfor Latin-Amerika?

Vann som fellesgode

GLIMT AV VERDEN “Hadde Kuwait vært verdensberømt for å dyrke blomkål hadde ingen i omverden brydd seg om at Irak inkorporerte denne lille diktaturstaten i 1990”. Fredsforsker Jørgen Johansen til tidsskriftet Balder

OLJEKRISE: Verdens oljereserver minker, forbruket stiger, og prisene går bare en vei. Kontroll over landene som eksporterer det sorte gullet er av stor betydning for den industrialiserte verden. Foto: Nevada Bureau of Mines and Geology.

Økende motstand mot privatisering

4.000 fanger i sultestreik

Amerikanske barn i fattigdom

Regjeringen er i utakt med folket. Nordmenns motstand mot privatisering har økt kraftig. Dette går frem av en undersøkelse utført av Norsk Monitor, som ble gjennomført de siste månedene i fjor.

Opp mot 4.000 palestinenske fanger i israelske fengsler vil gå i sultestreik. Sikkerhetsminister Tzachi Hanegbi sier at fangerne kan “sulte ihjel - deres krav vil ikke bli møtt”. Kravene handler bl.a. om rett til å få besøk, adgang til telefon og stopp av overgrep i form av visitasjoner.

Hvert sjette barn i USA lever i fattigdom. Rundt 13 millioner mindreårige amerikanere lider under matmangel eller direkte sult, heter det i en rapport fra organisasjonen Children’s Defense fund. Rapporten viser også at 70 prosent av elevene på fjerde trinn i grunnskolen ikke kan lese eller mestrer sitt pensum i matematikk.

Høsten 2001 svarte 26 prosent at de er helt eller delvis uenige i at privatisering er bra. Høsten 2003 var andelen økt til 41 prosent. Også andelen som foretrekker et høyt skattenivå fremfor kutt i velferd, har vokst betydelig.

Israelske sikkerhetsstyrker er forberedt på den massive sultestreik, som vil foregå i 20 forskjellige fengsler i Israel. Modkraft.dk

NRK tekst-tv Washington truer Iran

Aftenposten Interaktiv Posten gjør Norge dyrere Britene får Prozac i drikkevannet Antallet Prozac-doser som konsumeres i Storbritannia, er nå så høyt at stoffene i medikamentet siver ut av avløpssystemet og når grunnvannet, skriver The Observer. Miljøvernmyndighetene er bekymret, og ber om nye undersøkelser for å vurdere eventuelle negative virkninger av den utblandede depresjonsmedisinen. TV 2 tekst-tv

Posten ønsker å ta mer betalt for å bringe post mellom landsdelene og til grisgrendte strøk, enn for post sendt innenfor byene. Det åpnes for full konkurranse på postmarkedet i 2007, og det er i en høringsuttalelse at Posten går inn for å fjerne enhetsportoen. Konsernsjef Kaare Frydenberg i Posten sier til Aftenposten at konkurrentene vil etablere seg der kostnadene er laverst, ofteste i tettbygde strøk.

Representanter for USAs regjering har nok en gang gjort det klart at de vil bruke Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som brekkstang for å intensivere kampanjen mot Iran. Begrunnelsen er at Iran nekter å stanse sitt atomenergiprogram. Israelske ledere har antydet at de kan komme til å angripe iranske atomanlegg dersom ikke USA gjør det. The Militant

NRK tekst-TV

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

AKTUELT

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20...

Hvem skal eie vannet? AV TRUDE MALTHE THOMASSEN

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannet. Grunneiere eier grunnen under, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Norske offentlige vannverk er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil være gjenstand for kriger og et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier rundt 70% av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper. I Norge er Vivendi nærværende gjennom Norsk Gjenvinning, Connex, Onyx Industriservice og nå også Veolia Water. Sistnevnte har nylig inngått en kontrakt med Oslo kommune om bygging av det nye Oset vannrenseanlegg. Selskapet har sikret seg opsjon på drift av vannforsyningen i 15 + 5 år. Hvordan kan tjenester som leveres til selvkost være av interesse for de multinasjonale selskapene? Det er innført nye regler for beregning av selvkost og beregningsmetoden muliggjør avkastning. Norske vann- og avløpsanlegg har en stipulert verdi på 368 milliarder kroner. Det ligger et enormt - forelø-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

pig uutnyttet - økonomisk potensial i denne sektoren, og vi kan forvente en prisstigning på drikkevannet, som minst er sammenlignbar med den vi har erfart for energiforsyningen. For fire år siden ble det innført en endring i Kommuneloven, som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter måtte organiseres som egne foretak. Egne foretak minner sterkt om private selskaper, selv om de er kommunale, interkommunale eller statlige. De skal drives etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Ser vi hva som er skjedd innen den liberaliserte energisektoren, kan vi fastslå at offentlige foretak ikke skiller seg fra privat virksomhet på vesentlige områder. I og med at det offentlige har kastet seg på markedskarusellen, fremtrer ikke offentlig vannforsyning som den ideelle løsningen. Vi har en historisk tradisjon for å overlate fellesoppgaver til det offentlige. Vi har imidlertid gjennom de siste 25 årene, med akselererende hastighet, erfart at våre tillitsvalgte representanter i kommuner og på Stortinget, handler stikk i strid med våre interesser. Det offentlige synes ikke lenger å tjene fellesskapet. Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at den er offentlig. Flere momenter tyder tvert i mot på at det ligger en strategi for kommersialisering nettopp i offentlig vannforsyning. Utfordringen befinner seg i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene. EUs Vanndirektiv befordrer en slik utvikling. Kravene er så omfattende og kostnadskrevende at sammenslåinger av vannforsyningsanlegg synes å være eneste løsning. Staten,

Hvordan kan vi stoppe en utvikling som bærer mot multinasjonale selskapers overtakelse av norsk vannforsyning, spør Trude Malthe Thomassen. ved kommunaldepartementet arbeider samtidig for offentlig overtakelse av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. Det skjer gjennom statlige tilskudd til opprustning. Tilskuddene ytes mot en tilføyelse i samvirkenes vedtekter om at det offentlige kan overta vannforsyningen, hvis den ikke finner denne tilfredsstillende. Det er ikke vanskelig å forestille seg at denne paragrafen vil bli hyppig benyttet. Nok et pressmiddel for sammenslåinger og

AKTUELT

Israel: Sabotasje mot muren Fredsaktivister fra Israel, Palestina og andre land gjennomførte nylig en mindre sabotasjeaksjon mot apartheidmuren. Den symbolske hendelsen fant sted i forbindelse med en 22 dagers protestmarsj som passerer alle de steder og byer som berøres av muren. I følge Shora Esmailian fra organisasjonen ISM, var aksjonen den første av sitt slag. Hun håper imidlertid at det skal bli flere. Arbetaren

Haiti: Grove menneskerettighetsbrudd senere konkurranseutsetting fremkommer av en SINTEF-rapport bestilt av Kommunaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med "benchmarking". Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Når benchmarkingsystemet har fungert noen år, er neste skritt å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har ute til høring en rapport om sikkerhetsberedskapen i norsk vannforsyning. Rapporten konkluderer med at beredskapen er god for de store vannverkene, mens de 1700 minste trenger bedre beredskap og tryggere forsyningssystemer. Men: "Vanntilførselen kan også variere kraftig gjennom året på grunn av ustabile nedbørsforhold." Har vi ikke hørt noe lignende før i forbindelse med energiforsyningen og fyllingsgraden i vannmagasinene? Mens Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, kan fortelle at Norge har nok vann til å forsyne hele verden med drikkevann, er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bekymret for at vi skal ha for lite. Norge eksporterte i 2002 tre ganger så mye strøm som vi importerte. Da blir det lav fylling i magasinene. Begynner vi å eksportere drikkevann på samme måte som det skjer med energien - uten folkelig kontroll - kan det hende vi får høre at mangelen på drikkevann skyldes lite nedbør... Hvordan kan vi stoppe en utvikling som bærer mot multinasjonale selskapers

overtakelse av norsk vannforsyning? Offentlig vannforsyning synes ikke å være løsningen, siden de offentlige foretakene opererer kommersielt på lik linje med private selskaper. Alternativet eksisterer allerede som tradisjonell organisasjonsform innen vannforsyningen. Det er denne vi må bevare. Vi må arbeide for at de små vannverkene forblir eid av abonnentene. Men det er også nødvendig at vi krever eierskapet til de store vannverkene. De er allerede ett skritt lenger ute av demokratisk kontroll etter at de ble organisert som egne foretak. Artikkelforfatteren er daglig leder i Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode.

Instituttet for rettferdighet og demokrati i Haiti har publisert en 19-siders rapport om menneskerettighetsbrudd etter USAs voldelige destabiliseringsaksjon og påfølgende “frigjøring” av landet tidligere i år. Rapporten inneholder bilder og detaljert informasjon om forsvinninger, tortur og drap på tilhengere av landets legitime president Jean-Bertrand Aristide. Mange lik har blitt funnet uten hode eller armer. Rapporten bemerker spesielt avsløringen fra ansatte ved hovedsykehuset i Port au Prince om en massegrav ved Titanyen. De fleste europeiske medier har i stor grad unnlatt å rapportere om de groteske overgrepene, begått under en regjering som 15 av Haitis nabostater i Karibien nekter å annerkjenne. Anthony Fenton / ZMag

Argentina avviser IMFs diktat

Markens grøde Sjølberging Naturvennlig husbygging Matauk

I lys av skarpe konflikter mellom Argentina og Det internasjonale pengefondet (IMF), besluttet landets regjering den 8. august å inntil videre avslutte forhandlingene. IMF krever at den argentinske regjeringen gjør opp med private kreditorer før man kan begynne å diskutere reforhandling av landets utenlandsgjeld. Argentinas president Néstor Kirchner kritiserte hardt finansorganisasjon: “Det er veldig lett for dem å snakke om Argentina fra sine fredelige kontorer. Men deres feil har resultert i 15 millioner nye fattige i vårt land.” IMFs nyliberale krav har de siste årene ført til devaluering og en dyp økonomisk krise i Argentina. Granma Internacional

godhumus.org Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

KOMMENTAR

USAs krigsherrer:

Kanskje er Bush det minste ondet AV JOHN PILGER

Den 6. mai i år vedtok Representantenes hus en resolusjon som i realiteten autoriserer et "forkjøpsangrep” på Iran. Stemmeforholdet var 376 til 3. Upåvirket av den akselererende katastrofen i Irak "tok atter en gang Republikanere og Demokrater hverandre i hendene for å ivareta ansvaret amerikansk makt bærer med seg", som en skribent uttrykte det. Denne formen for samarbeid på tvers av USAs illusoriske politiske kløft har en lang historie. Landets urbefolkning ble slaktet ned, Filippinene lagt i grus og Cuba og store deler av Latin-Amerika ble tråkket ned under liknende partisamarbeid. Et nytt slag populære historikere; journalistene som mottar lønn fra rike aviseiere, dykket ned i blodpølene og skapte den heroiske myten kalt amerikanisme. Det 20. århundrets markedsføringsindustri har spunnet videre på dette, og gjort det til en hel ideologi som spenner over både konservatisme og liberalisme. I nyere tid har de fleste av USAs kriger blitt iverksatt av liberale presidenter fra Det demokratiske partiet - Harry Truman i Korea, John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson i Vietnam, Jimmy Carter i Afghanistan. Det kunstige missile gap ble oppfunnet av Kennedys liberale New Frontiersmen som en begrunnelse for videre kald krig. I 1964 gav en Demokratdominert kongress president Johnson tillatelse til å angripe Vietnam, en fredelig bondenasjon som ikke utgjorde noen trussel mot USA. I likhet med de ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpnene i Irak, var begrunnelsen et ikke-eksisterende ”opptrinn” hvor etter sigende to nordvietnamesiske vaktskip hadde angrepet et amerikansk krigsskip. Mer enn tre millioner mennesker ble drept og et land rikt på muligheter ble rasert.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

I løpet av de siste 60 årene har Kongressen bare en gang stemt for å begrense presidentens ”rett” til å terrorisere andre land. Dette unntaket, i form av The Clark Amendment (1975), var et produkt av den store bevegelsen mot Vietnam-krigen. Unntaket ble opphevet i 1985 av Ronald Reagan. Under Reagans angrep mot Sentral-Amerika på 1980-tallet debatterte liberale røster, som Tom Wicker i The New York Times, i fullt alvor om lille, fattige Nicaragua var en trussel mot USA. I dag har terrorismen erstattet det røde spøkelset, og en annen kunstig debatt er på vei. Dette er debatten om det minste ondet. Selv om få liberalt orienterte velgere ser ut til å ha noen illusjoner om John Kerry, har de et altoppslukende behov for å bli kvitt den "bøllete" Bush-administrasjonen. I England er denne retningen representert ved avisen The Guardian, som sier at det kommende presidentvalget er "eksepsjonelt". ”Kerrys feil og begrensninger er åpenbare”, mener avisen, ”men de stilles i skyggen av den nykonservative agendaen og den katastrofale krigspolitikken til George Bush. Nesten hele verden vil puste lettet ut dersom den sittende presidenten taper dette valget”. Hele verden kan godt komme til å puste lettet ut: Bushregimet er både farlig og universelt forhatt; men det er ikke poenget. Vi har debattert det minste ondet så ofte på begge sider av Atlanteren at det er på tide å slutte å kverulere om det åpenbare, og heller kritisk undersøke det systemet som produserer både Bushene og deres demokratiske avskygninger. For de av oss som gleder oss over å ha blitt voksne uten å ha blitt sprengt i filler av amerikanismens krigsherrer Republikanere og Demokrater, konservative og liberale - og for millionene over hele verden som nå avviser det smittsomme i USAs

Overherredømme er essensen i amerikanismen, John Pilger. Bildet er fra Vietnamkrigen. politiske liv, er det klart hva som er det virkelige spørsmålet. Det er fortsettelsen av et prosjekt som begynte for mer enn 500 år siden. Spesialtillatelsen Kristoffer Kolumbus fikk i 1492 til å ”oppdage og erobre”, i en verden som paven betraktet som ”sin eiendom som burde disponeres i tråd med hans vilje”, har blitt erstattet av en annen form for piratvirksomhet. Det er snakk om amerikanismens hellige vilje, opprettholdt gjennom teknologiske fremskritt; da særlig de som finner sted i medieverden. ”Den trusselen mot uavhengighet som kommer fra den

KOMMENTAR

“De fleste av USAs senere kriger er blitt igangsatt av presidenter fra Det demokratiske partiet. Hvorfor forvente noe bedre av Kerry? Debatten mellom USAs liberale og konservative er et falskneri; Bush er kanskje det minste ondet.”

Murdochs Fox Channel og det BBC man har fått etter Hutton har bare avviket i måten de utøver smiger på. Bill Clinton betraktes av liberalere som en president som gjorde noen feil, men som var opplyst; selv om Clintons presidentperiode var langt mer voldelig enn den til Bush, og målene hans var de samme: “Integrasjonen av landene i den globale frihandelen”. Dette målet krevde, i følge New York Times, "at USA blander seg inn nasjonenes interne forhold i større grad enn noen gang tidligere". Pentagons dominans over hele spekteret ("full-spectrum dominance") var ikke et produkt av de nykonservative men av den liberale Clinton, som godkjente det som den gang var det største krigsbudsjett i historien. I følge The Guardian sender John Kerry - Clintons arving - oss "oppløftende progressive rop". Det er på tide å slutte med dette tøvet.

skjønt sløret kan byttes ut eller falle av, skriver

nye teknologien ved slutten av det 20. århundre”, skrev Edward Said i Kultur og imperialisme, "kan komme til å bli større enn kolonialismen selv. Vi begynner å se at avkolonialiseringen ikke innebar slutten på imperierelasjoner men snarere utvidelsen av et geopolitisk nett som har blitt spunnet på siden renessansen. De nye mediene har makt til å penetrere dypere i en 'mottakende' kultur enn noen tidligere manifestasjon av vestlig teknologi”. Enhver president i nyere tid er, i stor grad, et medieskapt fenomen. Den morderiske Reagan er fortsatt en helgen; Rupert

Overherredømme er essensen i amerikanismen, skjønt sløret kan byttes ut eller falle av. I 1976 kunngjorde Demokraten Jimmy Carter "en utenrikspolitikk som respekterer menneskerettighetene." I det skjulte støttet han Indonesias folkemord i Øst-Timor og etablerte Mujahedin i Afghanistan, som en terroristorganisasjon som skulle kaste ut Sovjetunionen, og som senere fødte Taliban og al-Qaeda. Det var den liberale Carter, ikke Reagan, som la grunnlaget for George W. Bush. I fjor intervjuet jeg Carters fremste utenrikspolitiske overlord - Zbigniew Brzezinski, hans nasjonale sikkerhetsrådgiver og James Schlesinger, hans forsvarssekretær. Ikke noen plan for den nye imperialismen er mer respektert enn Brzezinskis. Hans bok The Grand Chessboard: American primacy and its geostrategic imperatives (1997), tildelt bibelsk autoritet av Bushs bande, beskriver de amerikanske prioritetene som økonomisk underleggelse av Sovjetunionen og kontroll

over Sentral-Asia og Midt-Østen. Hans analyse sier at lokale kriger bare er begynnelsen på en endelig konflikt som ubønnhørlig leder til amerikansk verdensdominans. "For å bruke en terminologi som peker tilbake til de gamle imperienes brutale tider", skriver han, "så er de tre store nødvendighetene i en imperiebyggende geostrategi å forhindre at vassalene spiller under dekke med hverandre og at alle er avhengige av din sikkerhet, holde de skatteskyldige nasjonene veike og beskyttede, og å forhindre barbarene i å komme sammen." En gang var det kanskje enkelt å avfeie dette som en uttalelse fra den ekstreme høyresiden. Men Brzezinski er mainstream. Blant hans dedikerte studenter finner man Madeleine Albright, som under hennes periode som statssekretær for Bill Clinton, beskrev 500.000 døde irakiske barn under den USAledede blokaden som "en pris verdt å betale". Et annet eksempel er John Negroponte, sjefstenkeren bak den amerikanske terroren i Sentral-Amerika under Reagan, som for tiden fungerer som "ambassadør" i Bagdad. James Rubin har også studert Brzezinski. Han var Albrights entusiastiske apologet ved utenriksdepartementet, og blir sett på som John Kerrys nasjonale sikkerhetsrådgiver. Han er også en sionist; dermed er ikke Israels rolle som terrorstat er noen aktuell problemstilling for ham. Kast et blikk over resten av verden. Mens Irak har fylt avisoverskriftene har USAs siste grep i Afrika oppnådd liten oppmerksomhet. Her går Clinton og Bush-politikken helt etter planen. I 1990, lanserte Clintons African Growth and Opportunity Act et nytt kappløp om Afrikas ressurser. Humanitærbomberne undres hvorfor Bush og Blair ikke har angre-

Sosialistisk fremtid nr. 4 - 2004

KOMMENTAR

“Den virkelige debatten handler verken om Bush eller Kerry, men systemet de representerer.”

pet Sudan og "frigjort" Darfur, eller intervenert i Zimbabwe eller Kongo. Svaret er at de ikke interesserer seg for menneskelig lidelse og menneskerettigheter, og at de er opptatt med å sikre seg de samme rikdommene som ledet til det store kappløpet ("The European Scramble") ved slutten av det 19. århundre. Dette gjøres med de samme klassiske metoder - undertrykkelse og bestikkelse, også kjent som multilateralisme. Kongo og Zambia besitter 50 prosent av verdens koboltreserver; 98 prosent av verdens kromreserver er i Zimbabwe og Sør-Afrika. Viktigere, det finnes olje og naturgass i Afrika fra Nigeria til Angola, og i Higleig, sørvestSudan. Under Clintons presidentperiode ble African Crisis Response Initiative (Acri) opprettet i hemmelighet. Dette har gjort det mulig for USA å etablere "militære bistandsprogram" i Senegal, Uganda, Malawi, Ghana, Benin, Algerie, Niger, Mali og Chad. Acri er ledet av Colonel Nestor Pino-Marina, en eksilcubaner som deltok i Grisebuktinvasjonen i 1961. Han ble siden en offiser i spesialstyrkene i Vietnam og Laos, og hjalp til å lede Contra-invasjonen i Nicaragua under Reagan-regjeringen. Noen ting forblir. Ingen av disse emnene blir diskutert i en presidentkampanje hvor John Kerry forsøker å vinne ved å være mer Bush enn Bush. Multilateralismen eller den "muskuløse internasjonalismen" som Kerry tilbyr i kontrast til Bushs unilateralisme representerer et håp for den naive; i virkeligheten bærer den med seg enda større farer. Historikeren Gabriel Kolko mener at Bush har påført den amerikanske eliten dens største katastrofe siden Vietnam. Kolko skriver i boken Dime's Worth of Difference: Beyond the Lesser of Two Evils at "det er langt mer sannsynlig at Bush vil fortsette å bryte ned alliansesystemet som er så

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

nødvendig for amerikansk makt [enn at Kerry gjør det]. Man trenger ikke å tro på teorien som sier at jo verre det blir, jo bedre, men vi må åpent vurdere konsekvensene av et fornyet mandat for Bush... Hvor farlig det enn måtte være, kan det tenkes at et gjenvalg av Bush er det minste ondet." Med NATO tilbake i følget under president Kerry, og med Frankrike og Tyskland som støttespillere, vil de amerikanske ambisjonene kunne oppnås uten de napoleonske hindre som Bushs bande har stått overfor. Lite skrives om dette i amerikanske aviser, selv ikke i de som vanligvis er verdt å lese. Washington Posts motvillige unnskyldning til sine lesere den 14. august for ikke å "ha hørt godt nok på de som stilte spørsmål om krigen [mot Irak]" innebar ikke noe brudd med avisens stillhet vedrørende den fare som USA representerer overfor resten av verden. Bushs popularitet har steget i meningsmålingene til over 50 prosent - ingen sittende president med en slik oppslutning på dette tidspunkt i valgkampen har noensinne tapt. Hans evne til å "snakke forståelig", som hele mediemaskineriet promoterte for fire år siden også Fox og Washington Post - blir igjen belønnet. Som i kjølvannet av 11. septemberangrepene unnlater mediene å gi amerikanere et minimum av forståelse av det som Norman Mailer har kalt for "en før-fascistisk atmosfære". Den frykten vi andre bærer på er uten betydning. Yrkesliberalerne på begge sidene av Atlanterhavet har spilt en betydelig rolle i dette. Kampanjen mot Michael Moores Fahrenheit 9/11 er et av mange eksempler. Denne filmen er ikke radikal og kommer ikke med noen oppsiktsvekkende påstander; det den gjør er å bryte med de "respektable former" for dissent. Derfor applauderer publi-

kum. Den bryter med journalistikkens uskrevne regler, som den stiller til skamme. Den gjør det mulig for folk å begynne å plukke fra hverandre den propagandaen som presenteres som nyhetsstoff: Den propagandaen som sier at "en suveren irakisk regjering arbeider for demokrati" og hvor de som slåss i Najaf og Fallujah og Basra alltid kalles "militante" eller "opprørere" eller medlemmer av en "privat hær", aldri nasjonalister som forsvarer sitt hjemland og hvis motstand sannsynligvis har ført til en utsettelse av angrep mot Iran, Syria eller Nord-Korea. Den virkelige debatten handler verken om Bush eller Kerry, men systemet de representerer; den handler om bruddet med demokratiet og fremveksten av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten i England og andre land som kaller seg demokratiske, hvor folk fengsles og nøkkelen kastes bort, land hvis ledere uhindret begår alvorlige forbrytelser steder langt borte - uhindret - og deretter, som med den kyniske Blair, inviterer banditten de innsetter til å snakke på partiets landsmøte. Den virkelige debatten dreier seg om hvordan de nasjonale økonomiene tvinges inn i et globalt system som splitter menneskeheten som aldri tidligere og er årsak til at 24.000 dør av sult hver dag. Den virkelige debatten bør dreie seg om hvordan politikkens språk og debatten ødelegges. Kanskje er det samme, til syvende og sist, i ferd med å hende med selvrespekten vår. Artikkelforfatteren er verdenskjent for sin undersøkende journalistikk, og snart aktuell med ny bok: Tell Me No Lies.

KOMMENTAR El Mundo: Nye CIA-planer mot Chávez

Hugo Chávez vant en stor seier i folkeavstemningen om hans videre presidentskap. Få dager tidligere holdt CIA-ledere fra flere land i Latin-Amerika møte i Chile. Der diskuterte man nye strategier for å avsette den populære presidenten. Når CIA så at Chávez ville vinne folkeavstemningen med klar margin, begynte arbeidet for å “nøytralisere” resultatet. CIA: - Vil forandre Latin-Amerika til et Cuba William Spencer, en av CIAs policyansvarlige för Latin-Amerika, møtte i Santiago de Chile sammen med lokale ledere for CIA i Colombia, Ecuador, Brasil og Peru, med den målsetning å “analysere” situasjonen i Venezuela. Alt må gjøres for å stoppe Chávez grunnleggende ambisjon om å “forandre Latinamerika til en kopi av Fidel Castros Cuba”, siterer El Mundo fra CIAs planer. Også Argentina og Brasil pekes ut som land som sprer “smittsomme antiamerikanske fordommer”. En del av Chávez plan, i følge CIA, er å styrte Bolivia og Colombias presidenter. Siden, i en dominoteori, skulle Chávez neste skritt være å få avsatt Perus president gjennom argument om korrupsjon, og å bruke motstanden mot nyliberalismen i Ecuador for også der gjennomføre et statskupp. Presse Venezuela til å innføre unntakstilstand? Av de mulige strategier som ble nevnt foran folkeavstemningen, inngikk å få avsatt Bevegelsen for den femte republikk gjennom argumenter om grove feilaktigheter i valgprosessen. Et annet fantasifullt alternativ som ble lansert var å tvinge frem en unntakstilstand ved å sette ut rykter om nye mordplaner mot Chávez. Flamman / El Mundo

Bruken av private militære firma byr på ein stor fordel: Det er svært vanskeleg å stille leigesoldatane og entreprenørane til ansvar for krigsbrotverk

Innovasjon? AV KJELL ARNT LABUKT Skattelette - hopp! “Terrorisme” hopp! Privatisering - hopp! Konkurranseutsetting - hopp! “Modernisering av offentleg sektor” hopp! Vi har her med såkalla “innovasjonar” å gjere. Ein “innovasjon” vi så langt har høyrt lite om her til lands er “innovasjonen” “privatisering av krig.” I praksis bruk av leigesoldatar. Som “innovasjonar” elles er også denne best utvikla i Bush-USA og BlairEngland. Medan andre “innovasjonar” har opphav i siste halvdel av 1700 - talet og på 1800 - talet, er denne litt spesiell. Han har opphavet sitt på 1300 - og 1400 - talet. Det fanst ikkje statsdanningar av 1900 tals- type i Europa då. Paven, kongar og fyrstar gav militærentreprenørar i oppdrag å reise hærstyrkar. Godt kjende frå 1300 - talet er il condottiere frå dei norditalienske byrepublikkane. Det gjeld også bruken av der Landsknecht, det tyske ordet for leigesoldat. Dei best kjende militærentreprenørane frå Trettiårskrigen er som mange alt veit Wallenstein, Tilly og Gustav 2. Adolf. Og no er dei attende. I dag er dei entreprenørselskap, kalla Private militære firma. “Inventaret” i desse selskapa er av svært ulik kvalitet. I Irak er der gamle britiske kolonioffiserar, folk frå det tidlegare Apartheid - regimet i Sør-Afrika, men også tidlegare KGB-folk. Storparten er likevel nokså “lause” eksistensar som nyttar høvet til å tene pengar. Dei er nemleg langt betre løna enn dei regulære amerikanske styrkane der. Det forundrar ikkje at den som ivrar mest etter å privatisere krig er Forsvarsminister Donald Rumsfeld i Bush jr - regjeringa. Ein logisk konsekvens av Modernisering av offentleg

sektor, for Rumsfeld, og mange andre. Leigesoldatane blir løna av skattepengar førebels, men målet med privatiseringa er at dei skal vervast av dei store korporasjonane, i oljebransjen, til dømes. Dermed kjem dei ikkje i konflikt med heksedoktor-formularen skattelette. Bruken av private militære firma byr på ein stor fordel: Det er svært vanskeleg å stille leigesoldatane og entreprenørane til ansvar for krigsbrotverk. Dei to private firma CACI og Titan var til stades i Abu Ghraib, då uheldige ting hende der. I juni i år hadde det britiske private militære entreprenørselskapet Erinys 14.000 irakiske tilsette. Erinys er altså med på å “irakifisere” okkupasjonen. Erinys driv sjølvsagd større marknadsføring. Det høyrer med når Det private initiativ også mønstrar på slagmarka. Reklameannonsen deira lyder slik: “Erinys er ei internasjonal tryggingsteneste og ein risikokonsulent. Vi tilbyr kundane våre eit vidt spekter av tenester for å redusere risikoen ved å operere i ustabile område. Det gjeld område som Afrika sør for Sahara og Vest-Asia ... Erinys Irak er ein hovudkontraktør for Ingeniørkorpset i Den amerikanske hær i Gulfregionen. Vi har i oppdrag å syte for detaljerte tryggingstiltak for einskildpersonar i heile Irak og tryggingsteneste reint allment.” (Monthly Review) Morgonen søndag 22 august i år blei det ein - ein gong meld i NRK radio at 75% av norske offiserar ikkje har tillit til Forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Det er faktisk litt ille. Men kan hende har Donald Rumsfeld overtydd sin norske kollega om at det er god høgrepolitikk å satse på private militærentreprenørar også her til lands, om ikkje så lenge. Artikkelforfattaren er historikar.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

REPORTASJE

“Venezuela gjennomgår en sosial forvandling som en ikke har sett lignende til siden de første årene av sandinistrevolusjonen i Nicaragua.”

En ny utviklingsmodell i Venezuela? AV DAVID RABY

Med alt lurvelevenet i tilknytning til Chávez sin angivelige autoritære ledelse, med opposisjonens streiker og demonstrasjoner og avstemningen i august 2004 om å avsette Chávez, er du tilgitt hvis du tenker at ingenting konstruktivt gjøres i Venezuela og at nasjonens krefter i sin helhet går med til politisk skitkasting. Naturligvis er dette akkurat det de store privateide mediemonopolene vil at du skal tro.

tids etablerte jordbrukskollektiver og åpnet deres landbrukssektor for markedes frie spill. Men landbruksreformen i Venezuela går utover det å tilfredstille bøndenes behov for land og fattigdomsbekjempelse. Den er så langt det er mulig basert på økologisk praksis og har som hensikt å være hjørnesteinen i en fullstendig ny sosial og økonomisk modell, rettet mot selvforsyning, bærekraftighet og utvikling for urbefolkningen.

Men gå til de alternative Web-sidene som Bekjempelse av byråkratiet Znet, Venezuelanalysis.com eller Rebelión, for der vil du finne rapporter om alfabetise- Chaguaramal er et nytt oppdyrket område ringskampanjer, helseklinikker i fattigstrøkene omgitt av tropisk skog og isolerte fattige lokalbemannet med cubanske leger, lokalsam- samfunn noen få kilometer inn i landet fra kysfunnsbaserte boligbyggeprogrammer og jord- ten. Her har 144 familier så langt tjent på danreformer. Venezuela gjennomgår en sosial nelsen av en SARAO eller selvorganisert forvandling som en ikke har sett lignende til landbrukssamvirke. Planleggings- og utviksiden de første årene av lingsdepartementet skafSandinistrevolusjonen i fet først land, penger og Planleggings- og Nicaragua. utstyr, og familiene i naboutviklingsdepartementet laget begynte å organiLandbrukskollektiver skaffet først land, penger sere det nye samfunnet og utstyr, og familiene i på kooperativ basis. I løpet av de siste 15-20 månedene har regjering- nabolaget begynte å orga- Men først overlot departeen begynt å omfordele nisere det nye samfunnet mentet gjennomføringen udyrket jord fra private av prosjektet til et byråkrapå kooperativ basis. eiendommer eller offenttisk offentlig selskap, lig eiet land til fattige CORPOCENTRO, som bønder eller jordløse landarbeidere. Ved å iverksatte den tekniske beslutningen uten å gjenoppta landreformprogrammene som ble forhøre seg. Først i august 2003 etter at INTI gjennomført i flere latinamerikanske land for (Det nasjonale landinstituttet) tok over ansvaflere tiår siden, er allerede 2,2 millioner hektar ret for prosjekter av denne typen, begynte blitt fordelt til 116.000 familier organisert i koo- Chaguaramal å likne et selvorganisert samperativer. funn, slik hensikten opprinnelig hadde vært. "Vi lytter til lokalsamfunnene, vi åpner våre Bare dette alene er bemerkelsesverdig i dører for dem slik at de kan sette ut i livet dagens globaliserte verden hvor bare tanken deres egne prosjekter og drømmer" sa Silvia på kooperativer eller kollektiv landbruksvirk- Vidal, offisiell representant for INTI som nå er somhet er avvist som utgått på dato og inef- ansvarlig for SARAOS-ene. fektivt, og land som Mexico har avviklet lang- De nye bosettingene består av gode hus byg-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

get av bosetterne selv med materialer og teknisk assistanse fra staten, med grønnsakshager, en skole, et helsesenter og omsorgsenter for barn. Landbruksprodukter, kveg og fisk produseres i kollektivet og da vi besøkte det ble vi servert en nydelig grillet fisk. Vi kunne se hvorledes kooperativet forbedrer sin egen kompost og gjenvinner det meste av avfallet. Ny bosetting i Chaguaramal "Jeg er medlem av SARAO, jeg meldte meg inn i april 2002" sier Gelipsa Rojas. Mitt arbeidsfelt er å produsere kompost ved hjelp av mark, noe som vil gi oss kunstgjødsel … slik at vi unngår å ta i bruk kjemisk kunstgjødsel…" "Til å begynne med da CORPOCENTRO ledet virksomheten, fikk mannfolkene all oppmerksomhet. Vi kvinner måtte være hjemme og gjøre husarbeid. Da INTI kom forandret dette seg. Det eksisterer fortsatt machoholdninger, men vi er gradvis i ferd med å kvitte oss med disse. "Prosjektet med markkompost drives av kvinner. Nå hjelper mennene til med husarbeidet, vi er begge ansvarlige for det." Chaguaramal er i delstaten Miranda som har en guvernør som er en rasende motstander av Chávez og den revolusjonære prosessen, slik at alt som er oppnådd i de nye bosettingene er gjort til tross for systematisk obstruksjon av delstatsregjeringen. I en nabolandsby, Buenos Aires, som i utgangspunktet ikke deltok i prosjektet, klarte opposisjonspolitikere å vende befolkningen til å bli motstandere av kooperativet ved å hevde at det ikke ville føre til noe godt for dem og ville bli drevet etter prinsippene til "cubansk slaveri". Men nå er en familier fra Buenos Aires blitt delaktig i SARAO og alle kan se de fordelene det medfører.

REPORTASJE

Bildene er fra et kreativt opptog hvor reformene i Venezuela blir feiret. Mennene til venstre symboliserer sysselsettingsprogrammet Vuelvan Caras, kvinnene til høyre symboliserer de nye rettigheter urbefolkningen har fått. Utvikling av innlandet Hundrevis av kilometer unna, på andre siden av kystfjellene og i Llanos, de innenlandske tropiske slettene, besøkte vi et sentralt utviklingsprosjekt, som er uttrykk for Chávez-regjeringens mål om å flytte befolkningen ut av kystbyene. "Ezequiel Zamora Landbruksindustrielle sukkerkompleks (CAAEZ) er bygget rundt en sukkerfabrikk som nå bygges av cubanske ingeniører og teknikere og med brasiliansk utstyr, noe som er et direkte uttrykk for et ønske om latinamerikansk samarbeid. Komplekset og de tilknyttede landbrukskooperativene vil ikke bare produsere sukker men også ris og andre produkter som vi bidra til selvforsyningen. Venezuela, som er kronisk avhengig av sin oljeeksport, importerer 70% av maten til tross for overflod av fruktbart land. Så langt tilbake som 1975 ble dette området utpekt som ideelt for sukkerproduksjon - rørsukker gir flere ganger høyere avkastning enn på Cuba eller Brasil. Et førsteklasses vanningssystem ble bygget men deretter oppgitt, som følge av korrupsjon under tidligere regjeringer. I 1990 tilbød en investor fra Costa Rica å gå i partnerskap med lokale bønder, han skaffet lån for dem slik at de kunne produsere sukkerrør og bygge en mølle. Deretter trakk han seg ut, stakk av med kapitalfondene og lot dem i stikken. "Jeg var en av de som sådde sukkerrør og ventet ni år på den første høsten som vi var ute av stand til å gjennomføre på grunn av denne herren" uttalte Francisco, et medlem av en av de tilknyttede kooperativene mens han bittert fordømte dette eksemplet på kapitalflukt. Men nå er CAAEZ-prosjektet langt fremskredet: Et gigantisk tiltak som vil etter hvert ha 15.000 ansatte arbeidere, det består av en sukkerfabrikk og andre industriforetak og

landbruksområder. Her vil også økologiske metoder bli vektlagt: For eksempel vil sukkerrøravfallet bli omgjort til kompost og tilbakeført til landbrukskooperativene. Alle de nye sosiale tiltakene vil også bli satt i verk her, som for eksempel alfabetiseringskampanjen og helseklinikk-tiltakene med cubanske leger.

handels-kooperativene og fører til jobber og opplæring. Det oppmuntrer til lokale initiativ, selvforsyning, bærekraftighet og en utvikling som springer ut innenfra og nedefra med stor folkelig deltagelse. Kvinnenes, de mørkhudede og urbefolkningens betydning blir bevisst fremmet i dette programmet.

Å gjøre Caracas grønnere

Denne nye modellen vil det ta årevis å utvikle, men den er allerede underveis og blir fremmet Men økologi dreier seg ikke bare om lands- med stor entusiasme. Den utelukker ikke en bygda i Venezuela. I hjertet av Caracas, like mulig nasjonalisering av den viktigste industribak Hilton Hotell, er en ubrukt stripe land en, men den peker i en retning som utfordrer omgjort til "organopónibåde den globaliserte kapico" - en variant kolonihatalismen og statssosialsi... det som skjer i ge som vi kjenner fra for men av tradisjonell type. Venezuela viser et eksempel Oslo. Denne Den er også utgangspunker imidlertid offentlig. tet for etableringen av det alternativ til USAs Arbeidsløse fra slumom"Bolivariske alternativet for planer for rådene får her jobb og Amerika" (ALBA) som opplæring som jordVenezuela fremmer som verdensdelen. b r u k s s p e s i a l i s t e r. alternativ til det USA-sponJordbruksområder som sete frihandelsområdet for dette dukker opp i byer over hele Venezuela Amerika (ALCA). og bidrar dermed til Venezuelas selvforsyning. Da dette prosjektet startet ble det latter- Det er derfor Washington hater Chávez, ikke liggjort av opposisjonen som hevdet at det var på grunn av hans revolusjonære språkbruk, umulig å dyrke mat her og at det var uøkono- ikke på grunn av hans angivelige trussel mot misk. Men nå kjøper mennesker fra de velstå- demokratiet, men fordi det som skjer i ende nabolagene produktene herfra når de Venezuela viser et alternativ til USAs planer kan få tak i dem. (Noe som ikke er lett på for verdensdelen. grunn av stor etterspørsel). Artikkelen er oversatt og bearbeidet En ny sosioøkonomisk modell til norsk av Knut Lindtner Jordreform, kooperative foretak, økologisk landbruk, bruk av lokale ressurser - dette er alle trekk ved en helt ny sosioøkonomisk modell for Venezuela. Modellen er sammenfattet i det programmet som forsøker å koordinere alle andre programmer og målsettinger: det står for regjeringsassistert hjelp i form av teknisk rådgiving og økonomiske fond overført fra oljeinntektene, til landbruksindustri og Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

PORTRETT

Den bolivariske bevegelsen og Hugo Chávez: Hva bygger den folkelige oppslutningen på? AV TARIQ ALI

Valgdeltagelsen i Venezuela søndag den 15. august var enorm. 94,9 prosent av velgerne stemte over spørsmålet om avsettelse av presidenten. Venezuela, under sin nye konstitusjon, tillater borgerne retten til å avsette en president før valgperioden er utløpt. Ikke noe vestlig demokrati har en tilsvarende rettighet i grunnloven.

Demokratiet i Venezuela, nå under ledelse av de bolivariske revolusjonære, har brutt gjennom det korrupte to-parti systemet som bare var til fordel for rikfolkene og deres venner i vesten. Dette har skjedd til tross for den massive fiendtligheten de er blitt møtt med fra de privateide media: De to dagsavisene, Universal og Nacional sammen med Gustavo Cisneros TV-kanaler, sammen med CNN som aldri gjorde noe forsøk på å kamuflere sin direkte støtte til opposisjonen.

Chàvez sin seier vil ha ringvirkninger ut over Venezuelas grenser. Det er en seier for de fattige over de rike og en erfaring som Lula i Brasil og Kirchner i Argentina vil ha nytte av å Noen utenlandske korrespondenter i Caracas studere nøye. Det var har innbilt seg selv at Fidel Castro, ikke Chávez er en undertrykOpposisjonen er lysere i Carter, som anbefalte kende "gorilla" og de slihuden og noen av dens å gjennomføre den ter for å sannsynliggjøre avgjørende folkeav- mest avskyelige tilhengere egne fantasier som reastemningen. Chávez liteter. De klarer ikke omtaler Chávez som en viste folket tillit ved gi fremskaffe noen beviser svart ape. dem makt og de for politiske fanger, men besvarte dette sjeneprøver å koke suppe på røst. Opposisjon vil bare bringe seg selv i forhold som f. eks ikke vekker oppsikt når tilytterligere vanry ved betvile resultatet. svarende ting skjer i Blairs Storbritannia. Venezuelas rikfolk og deres partier som i utgangspunktet var imot den nye grunnloven (de forsøkte blant annet å styrte Chávez gjennom et USA-støttet kupp og en oljestreik ledet av korrupte fagforeningsledere), benyttet nå den nye grunnloven for å kvitte seg med den mannen som hadde utvidet Venezuelas demokrati. De mislyktes. Uansett hvor høyt de skriker - sammen med "bortforklarer"-vennene i media hjemme og i utlandet - skjønner hele befolkningen hva som har skjedd. Chávez slo motstanderne sine demokratisk for fjerde gang på rad.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

For noen uker siden i Caracas hadde jeg en lengre diskusjon med Chávez fra tema som Irak til de minste detaljer i Venezuelas historie, via politikk og til det bolivariske programmet. Det ble klart for meg at det Chávez forsøker å skape er intet mindre enn et radikalt sosialdemokrati i Venezuela, som vil overføre makta til de fattigste i landet. I disse tider med deregulering, privatisering og innordningen etter den anglosaksiske velferdsmodellen, blir Chávez’ mål ansett som revolusjonære, selv om de ikke skiller seg fra Attlees politikk i Storbritannia etter andre verdenskrig.

Hovedvekten av Chávez’ støtte kommer fra det fa Nesten en million barn fra slumbyene og de fattigste landsbyene får nå gratis utdanning. 1,2 millioner voksne analfabeter har fått lære å lese og skrive. Ungdomskole er gjort tilgjengelig for 250 000 barn som av sosiale grunner var utelukket fra dette under den tid-

PORTRETT

“Jeg vil aldri akseptere at det ikke kan skje en omfordeling av velstanden i samfunnet.” - Hugo Chávez

er etablert og helsebudsjettet er tredoblet. I tillegg har man den økonomiske støtten til småbedrifter, det nye boligprogrammet for de fattige og loven om jordreformer som ble fremlagt og vedtatt til tross for motstand, både lovlig og voldelig, fra de gamle godseierne. Ved utgangen av 2003 hadde 2.262.467 hektar blitt delt ut til 116 899 familier. Grunnen til Chávez popularitet er derfor åpenbar. Ikke noen tidligere regimer hadde følt noe ansvar eller plikt til å hjelpe de fattigste. Og en kan ikke unngå å legge merke til at det ikke bare dreier seg om skillet mellom rike og fattige, men også om hudfargen. Blant de som støtter Chávez er det mange mørkhudede. De er etterkommere av slaver eller av urbefolkningen. Opposisjonen er lysere i huden og noen av dens mest avskyelige tilhengere omtaler Chávez som en svart ape. En dukketeaterforestilling med dette poenget hvor en ape spilte Chávez ble organisert av den amerikanske ambassaden i Caracas. Men Colin Powell (USAs mørkhudede utenriksminister) syntes ikke det var morsomt, noe som fremtvang en unnskyldning fra den amerikanske ambassadøren i Caracas.

attige flertallet i Venezuela. Foto: MinCI. ligere regjeringen. Tre nye universitet ble satt i drift i 2003 og enda seks vil stå klar i 2006. Vedrørende helsetjenesten har 10.000 cubanske leger forvandlet situasjonen i de fattige distriktene hvor 11.000 lokale klinikker

Den bolivariske bevegelsen ønsket makt slik at virkelige reformer kunne gjennomføres. Alt rikfolkene kunne tilby var en politikk som førte tilbake til gamle dager og at Chávez skulle bli fjernet. Det blir derfor latterlig å antyde at Venezuela er på kanten av en totalitær tragedie. I virkeligheten er det opposisjonen som har forsøkt å bringe Venezuela i den retningen. Den bolivariske bevegelsen har vært utrolig tilbakeholden. Da jeg ba Chávez om å for-

klare sin egen filosofi, sa han: "Jeg tror ikke på de dogmatiske postulatene om den marxistiske revolusjon. Jeg aksepterer ikke at vi lever i en periode med proletære revolusjoner. Alt dette må revideres. Virkeligheten forteller oss dette hver dag. Tar vi sikte i Venezuela mot et klasseløst samfunn eller opphevelsen av den private eiendomsretten? Jeg tror ikke det. Men jeg har blitt fortalt at på grunn av omstendighetene kan vi ikke gjøre noe for å hjelpe de fattige, altså de menneskene som har gjort dette landet rikt gjennom sitt arbeid - for ikke å glemme at noe av det var slavearbeid. Jeg vil aldri akseptere at det ikke kan skje en omfordeling av velstanden i samfunnet. Våre øverste samfunnsklasser liker ikke engang å betale skatt. Det er grunnen til at de hater meg. Vi sier: Du må betale skatten din! Jeg tror det er bedre å dø i kamp enn å holde hevet et meget revolusjonært og rent flagg, og gjøre ingenting… Den posisjonen slår meg som meget behagelig, en god unnskyldning… Forsøk heller å lage din egen revolusjon, gå til kamp, rykk frem litt, selv om det kanskje bare en noen millimeter i riktig retning, i stedet for å drømme om utopia." Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

INTERVJU

59 år etter USAs atomvåpenangrep mot Hiroshima:

EN OVERLEVENDE AV KATJA BRATSETH

Under verdenskonferansen mot atom- og hydrogenbomber i Hiroshima 2. – 9. august, møter jeg og fire andre ungdommer (fra Fiji, USA, Irland og Australia) en overlevende etter atombomben som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945. Toshio Fukada, forteller om denne dagen, for 59 år siden. En hendelse han husker som om det skjedde i går. Vi møter Toshio på en restaurant for å høre hans historie over en lunsj. Den nå 76 år gamle mannen smiler et litt trist smil, han nikker og gjentar at han så gjerne ønsker å formidle det forferdelige som skjedde her for snart 60 år siden.

jeg så mot venstre, kunne jeg se at jerndøren var bøyd og skimtet lysglimt fra brann gjennom åpningene rundt døren. Jeg sprang mot lyset, og klemte meg ut. På grunn av at luften fortsatt var fylt av sand og støv, kunne jeg ikke se så langt. Jeg kunne likevel se en enorm sky av røyk i vest. Jeg skjønte at “noe” hadde skjedd. Vi er alle fem aktive i arbeidet mot atomvåpen, og har derfor tilegnet oss mye kunnskap om atomvåpen gjennom lesning. Vi kjenner til deres effekt på mennesker og miljø. Likevel blir vi alle grepet av å høre historien direkte fra en som har opplevd atombomben. - Hvordan gikk det med venner og familie?

- Frem til det tidspunkt bomben ble sluppet, sier Toshio, var den 6. august 1945 en helt vanlig dag. Jeg var den gang student, men utplassert for å arbeide med å forsyne hærens våpenlager. Rett etter morgenmøtet ventet jeg ved vestinngangen av bygning nr. 2 for å motta dagens ordrer. Plutselig opplevde jeg et enormt lysblaff, ulikt noe annet jeg noen gang har sett. Det virket lysende oransje, sier Toshio Fukada.

- Mange av mine arbeidskamerater, som var blitt skadet, sprang rundt uten å vite helt hva de skulle gjøre. I etterkant forstår jeg jo at de må ha vært i sjokk. Klokken ti fikk vi lov til å gå hjem. Men på grunn av de store skadene på veier og bygninger var det ikke mulig for meg å komme hjem til huset mitt. Jeg gikk tilbake til arbeidsplassen min, som nå var fylt av skadde mennesker. Noen var fryktelig forbrente. Huden hang i laser fra de forbrente kroppene, men jeg hadde ingen mulighet til å hjelpe de stakkars menneskene. Det føltes fryktelig – å være så maktesløs.

På gatene kunne vi flere steder se forkullede kvinner med likene av sine forkullede barn i armene.

Vi kan se på den gamle mannen at han kan se dette lyset for seg, og at han på nytt opplever tragedien i sitt minne. Vi skjønner også, at selv om vi prøver, kan vi nok aldri riktig forstå hvordan dette opplevdes. Til det er det for grusomt. - Hva skjedde så?

- Jeg skyndte meg inn i et skur hvor det var lagret geværer. Rett etter ble jeg truffet av lysblaffet. Sand og støv virvlet i luften som var farget svart. Heldigvis var jeg uskadd. Men da

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

Selv kjente jeg at jeg var sulten, og enormt bekymret for familien min. Jeg prøvde, nok en gang, å komme meg hjem til huset mitt. Denne gangen dro jeg sammen med en venn. Vi møtte skadede mennesker som skrek ut i

smerte. På gatene kunne vi flere steder se forkullede kvinner med likene av sine forkullede barn i armene. Et annet sted lå en budbringer død på sin sykkel. Hauger av døde mennesker låg forbrente i gatene. Vi så også mange døde hester, hunder og andre dyr - de bare lå der - forbrente - eller svidd fast til gaten. Alt var uvirkelig. Noen av de forbrente menneskene sprang mot den store elven, som renner midt gjennom byen, i håp om at de kanskje kunne få døyvet noen av de største smertene ved å kaste seg i vannet. - Senere, sier Toshio, så jeg at elven og området rundt var fylt av døde mennesker. Trass i at de hadde rukket fram til vannet, hvor de hadde prøvd å kjøle seg ned, hadde de ikke klart å overleve. Til det var brannskadene for store. Området jeg bodde i, lå i ruiner. Da jeg kom til huset vårt var det bare deler igjen av det. Min far lå til sengs med brukket bein, og en av mine søstre var i live. Verre var det med min andre søster, som arbeidet i en butikk nær sentret hvor atombomben ble sluppet. Der var alt utslettet – og hun var død. - Hvordan opplevde du å miste familie og venner slik, samt oppleve at hele byen ble brent ned? - Selvfølgelig var det hardt å miste sin søster, og mange venner. Men jeg kjenner også til folk som mistet hele sin familie under angrepet, og som derfor må føle det mye verre. Det å se hele byen lagt i ruiner, med døde og sårede i gatene, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og noen av de som opplevde denne dagen vil helst bare glemme de grusomme bildene, men jeg vil heller fortelle min historie til dere unge – i håp om at ingen noen gang vil måtte oppleve å bli rammet av atomvåpen i fremtiden. Vi er alle rørt av historien til den gamle man-

INTERVJU

ES HISTORIE Fakta: Hiroshimabomben z Av byens befolkning på 220.000 døde 66.000 nærmest momentant og 69.000 ble sterkt skadet. z 80% av byens areal, 6 km2, ble fullstendig ødelagt. z Sprengkraften på atombomben kan sammenliknes med 20.000 tonn TNT. z Bare 30% av byens leger var i en slik forfatning at de kunne yte legehjelp. z Mennesker som har opplevd atombomben (hibakushaer), sliter fortsatt med seinskader. Mange har dødd av leukemi og andre krefttyper. Den eneste bygningen som står igjen etter angrepet. Foto: Katja Bratseth.

nen. Når han avslutter, takker vi for at han har villet dele sin historie med oss. Vi lover ham, at vi i hvert vårt land skal gjøre hva vi kan for å forhindre at kommende generasjoner skal oppleve noe tilsvarende som innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki. Vi lover å fortsette kampen for en atomvåpenfri og fredelig verden. Vi forteller den gamle mannen at vi vil gjøre det

vi kan for å påvirke våre regjeringer slik at midler skal kunne brukes til fredsbyggende arbeid - og ikke til å forske frem nye og mer ”brukervennlige” atomvåpen. Artikkelforfatteren er leder for Ungdom mot Atomvåpen.

z Hvert år den sjette august, settes tusenvis av lysende lanterner ut på elven som renner gjennom Hiroshima - for å minnes de som ble rammet av bomben. Den samme elven brukte forbrente mennesker for 59 år siden til å kjøle seg ned i - i håp om å døyve noe av smertene.

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

MEDIA

Glem de multinasjonale nyhetsbyråene!

En annen verden er tilgjengelig på nettet! AV EVEN SANDVIK UNDERLID

Hvis du synes at de ledende medieselskapene gir et ensidig bilde av verden - gjør noe med det! Internett er redskapet du trenger - det eneste problemet er å finne frem... Sosialistisk fremtid hjelper deg på vei! Først som sist; la oss begynne med nettstedet ZMag (1). ZMag er en veldig artikkelsamling produsert av “et fellesskap av mennesker som arbeider for sosial endring”, og oppdateres daglig. Her bidrar fremstående skribenter som Noam Chomsky, John Pilger og mange hundre andre. Nettstedet er delt inn i seksjoner som omhandler alt fra lokale politiske kamper til prinsipielle og ideologiske debatter på et nokså høyt plan. Mange venstreorienterte aviser verden over henter materiale fra dette nettstedet. Noen av verdens dyktigste opposisjonelle skribenter bidrar til den USA-baserte nettavisen Counterpunch (2). Den er sterk på det meste av internasjonalt stoff. Kvaliteten og mengden på innenriksstoffet stiller angivelige kvalitetsprogrammer på TV som “60 minutes” i et nokså pinlig lys. Et nyhetsbrev som holder høy kvalitet er Common dreams (3). Britiske New Left Review (4) har sterkt fokus på politisk teori. Mange av Europas ledende intellektuelle har opp gjennom tidene bidratt til tidsskriftet, hvis ideologiske grunnlag har vært i stadig bevegelse. New Internationalist (5) er nok et imponerende tidsskrift med særlig fokus på økologi, nettverksbygging og situa-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

sjonen i den tredje verden. Kanskje et abonnement på papirutgaven også kan være noe? Fra våre naboland Svenske Flamman (6) er i dag en partipolitisk uavhengig avis, og har mye interessant stoff såvel om svenske som internasjonale forhold. Ellers har den gamle syndikalistavisen Arbetaren (7) nesten alltid en interessant reportasje på lur. Blant danske aviser kan nevnes Dagbladet arbejderen (8) utgitt av DKP-ml - og den danske venstresidens webportal Modkraft (9). Sistnevnte har også en solid pekersamling.

nyhetssiden. Arabiske Al Jazeera (14) - nå også tilgjengelig i engelskspråklig utgave - er ingen venstreorientert avis. Likevel kan det være interessant å sette seg inn i dens synspunkter omkring f.eks. okkupasjonen av Irak. Debatt på nettet E-post-listen KK-forum (15) er nå uavhengig av avisen Klassekampen. Debattene er av

Alternativ informasjon på tysk, fransk, spansk og arabisk Die Tageszeitung (10) har ry på seg som en seriøs, tysk avis. Noen sverger også til den gamle østtyske avisen Neues Deutschland (11). Le Et av mange nettsteder hvor man kan diskutere politikk Monde Diplomatique (12) Bevegelsen for Sosialisme sin hjemmeside. utgis nå i 45 land, herunder Norge. Noen av bidragene kommer likevel først i den franske utgaven. varierende kvalitet, men en del bra nyhetsUansett hvilket språk man velger - her finnes stoff blir videreformidlet gjennom nettverket. mye interessant materiale. Spanskspråklige Det gjelder også BfS - forum (16), Raddis.net Rebelión (13) er sterk såvel på analyse- som (17) og Ung og rød (18). Stiftelsen manifest

MEDIA

Hvor finner jeg sidene? 1

www.zmag.org/weluser.htm

www.counterpunch.org

www.commondreams.org

www.newleftreview.net

www.newint.org

www.flamman.se

www.arbetaren.se

www.arbejderen.dk

www.modkraft.dk

10 www.taz.de (19) er ikke et nettbasert debattforum, men presenterer et utvalg interessante teoretiske innspill på hjemmesidene.

nasjonale hovedsiden (25) burde være et greit utgangspunkt. Å bruke informasjonen til noe vettugt

Flere pekere Dersom de nevnte nettsidene stort sett er For å følge de siste begivenhetene i nye for deg, er det ikke utenkelig at du vil Venezuela, er Venezuelaanalysis.com bli overrasket over mye av informasjonen (20) kanskje det beste stedet å begynne. der. Hvorfor kommer ikke mer av dette Cubas Granma Internacional (21) er til- frem i norske aviser, på TV og i radio? gjengelig på flere språk og er i ferd med å Årsakene til det er sammensatte. Men det bli en populær går an å gjøre noe kilde til alternativ Dersom de nevnte nettsidene med situasjonen. informasjon også Kanskje du kjenner stort sett er nye for deg, er blant europeiske en av lokalavisens det ikke utenkelig at du vil venstreorienterte. faste skribenter, som kan hjelpe deg bli overrasket over mye av Det er selvsagt å få frem viktig inforinformasjonen der. umulig å ta med masjon? Du kan alt godt materiale også enkelt og greit som finnes på nettet i en kort artikkel som sende et leserbrev. Husk at selv om man denne. For den som fortsatt er kunn- sjelden får tilsvar, blir det man skriver lest skapstørst er imidlertid Det røde surfebret- av mange. Artikler kan også skrives ut og tet (22) et brukbart startsted. Broadleft kopieres opp. Vips, så har man en løpe(23) har en imponerende oversikt - med seddel. Nærmeste postkassestativ eller pekere - til venstreorienterte partier ver- bysentrum er også en egnet arena for disden over. De er kategorisert etter politisk sidentvirksomhet... orientering. Jay’s Leftist and Progressive Internet Resources Directory (24) - pust! Artikkelforfatteren er redaktør for burde også ha noe for en hver smak. Sosialistisk fremtid.

11 www.nd-online.de 12 www.monde-diplomatique.fr 13 www.rebelion.org 14 english.aljazeera.net 15 www.itk.ntnu.no/ansatte/ Andresen_Trond/kk-f/ 16 www.bevegelsen.no 17 www.raddis.net 18 members3.boardhost.com/ungogrod 19 www.stiftelsenmanifest.no 20 www.venezuelanalysis.com 21 www.granma.cu 22 www1.sv.no/eksternt 23 www.broadleft.org 24 www.neravt.com/left 25 www.indymedia.org

Til sist må jo Independent Media Center bedre kjent som Indymedia - nevnes. Dette er et globalt grasrotmedieprosjekt, hvor alle som vil kommer til orde. Det finnes i en rekke lokale utgaver, og den inter-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

HISTORIE

En a nnen h is AV ØYVIND STRØMMEN

En klok mann sa en gang at den historien vi lærer på skolen er historien om Europas største forbrytere. Han hadde rett. Verdenshistorien vår er ingen verdenshistorie.

sikkert kjenner til. Det passer oss. Afrikanerne er primitive. Det er Europa som er sivilisasjonens vugge.

Gaten går rett frem. Det er forbløffende. Den er stor og bred, kanskje åtte ganger så bred som Warmoesgaten hjemme i Amsterdam, og den går rett frem, det er ingen svinger. Dessuten ser den storøyde nederlandske gjesten slett ikke enden på den. Kanskje tenker han at nå er han endelig kommet til en virkelig storby, kanskje tenker han at dette er virkelig et sted som er verdt å besøke. Hovedstaden i et land som allerede hundre år tidligere sendte en diplomat til Portugal, en veltalende og klok mann. En neger. Nederlenderen er i bystaten Benin på den vestafrikanske kysten. Året er 1602.

I året 1492...

Langt tidligere, århundrer tidligere, sitter en gjeng lyshudede folk rundt et bål i en hule. De er blant de folkeslagene som langt senere skal samles til et rike under kongen Harald Hårfagre og kalles nordmenn. Samtidig går handelen flittig i den vakre byen med det merkelige navnet Meroë, en besøkende fra Arabia pruter med en av de lokale innbyggerne, en sort mann kledd i bomull fra India. I bakgrunnen går en kvinne forbi, hennes klær er laget av den fineste silke fra Kina. Historiens store glemmebok Sjansen er stor for at du aldri har hørt om byen Meroë. Antagelig ringer det heller ingen bjeller når du hører navn som Bornu, Lunda, Kilwa, Pemba, Songo Mnara, Malindi, Auodaghast, Engaruka og Wad ben Naga. Trolig har du ikke hørt om kongerikene som oppstod, blomstret, visnet og forsvant i landet vi i dag kaller Sudan. Disse navnene, disse byene, disse rikene har alle gått i historiens store glemmebok. Det passer Ku Klux Klan. Det passet en mann med liten bart som du

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

Problemet er at det ikke er sant.

... nådde Columbus endelig frem til det som slett ikke var Indias vestkyst. Samtidig måtte den syv år gamle mauriske gutten El Hasan ben Muhammed el-Wazzan-ez-Zayyati, hans familie og tusener andre muslimer flykte fra byen Granada i det vi i dag kaller Spania.

Den mest utilgjengelige av alle byer I sin bok fra 1526 skriver Hasan, eller Leo Africanus som han da ble kallet: ”I midten av byen står et tempel bygd av sten og mørtel, oppført av en arkitekt som heter Granata. I tillegg er det et stort palass, konstruert av den samme arkitekten, hvor kongen holder til. Det er mange forretninger, spesielt mange vevere som lager bomullsklær. Tøy blir også importert fra Europa til Timbuktu, fraktet av berbere”.

Hasan endte opp på sørsiden av havet, i Marokko. Som tenåring ble han med sin onkel på diplomatiske oppdrag i både andre nordafrikanske land og i kongeriket Ghana sør for Sahara. Noen år senere ble han tatt til fange av kristne pirater og etterhvert skulle han få møte deres åndelige overhode, paven Leo den tiende. Paven Bildet er fra byen Meroë. I dag er det bare rester igjen av den friga den uvanlig lærde en gang blomstrende byen. slaven, døpte han Johannis Leo de Medici, og gav han i oppdrag å skrive en italienskspråklig reisebeskri- Timbuktu, som i Europa ble regnet for den velse av Afrika. Hasan satte fort i gang og mest utilgjengelige av alle byer, var ikke så skrev et verk som i århundrer etterpå skulle stolt og mektig som den en gang hadde vært bli den viktigste kilden europeerne hadde til da Leo Africanus besøkte den, men fremdekunnskap om det afrikanske kontinentet. Han les var den et viktig senter for handel med besøkte blant annet den sagnomsuste byen afrikanske varer. Og med bøker. Et par hunTimbuktu. dreår tidligere, under kongen Mansa Musa, var byen ikke bare et av de viktigste kulturelle sentrene i Afrika, den var blant de viktigste

HISTORIE

i hele verden. Kongen sørget for at store biblioteker ble bygget og at islamske universiteter, såkalte madrasas, ble opprettet. Også i det som ble Afrikas største imperium, Songhay, var Timbuktu en viktig by. Songhay-riket hadde en armé på 35.000 mann, et velutviklet rettsvesen, et stort byråkrati, standardiserte vekt- og lengdemål, en felles valuta og bokstavelig talt flere tusen folkegrupper i sitt område. Først i 1612 falt riket sammen, på grunn av krig og indre uro. Da var europeernes inntog i Afrika allerede begynt. I dag ligger byen Timbuktu i et av verdens fattigste land, et land som fremdeles heter det samme som under Mansa Musa, ørkenlandet Mali.

Songhay-imperiet falt etter å ha tapt i en krig mot Marokko. Mali gikk i indre oppløsning. Bystatene i øst ble invadert av både portugisere og arabere.

Disse rikene har alle gått i historiens store glemmebok.

Ser en bedre etter er det likevel sjokkerende lett å konkludere at det fremfor alt er en viktig grunn til at Afrika siden ble slengt ut i en fattigdom som enda henger i. Grunnen er europeisk kolonialisme.

Hva var det som hendte? Hvorfor forsvant de afrikanske rikene? Hva var det egentlig som hendte? Det finnes selvsagt ikke bare et svar på disse spørsmålene.

få afrikanske nyheter fra afrikanske kilder

Det var vi som skapte ”den primitive sorte mann”. Men det er en annen historie. Artikkelforfatteren er redaktør for nettavisen Dilettant.no og frilansjournalist.

Flere historier Det finnes flere historier som er støvet ned, flere riker som er glemt. Langs den afrikanske østkysten vokste store og rike bystater frem i løpet av hundrevis av år, Mogadishu, Barawa, Mombasa, Gedi, Pate, Malindi, Zanzibar, Kilwa og lengst sør Sofala. Ikke før portugiserne gjorde sitt voldelige inntog i det sekstende århundre begynte det å gå nedover med disse bystatene. I det sørøstlige Afrika fant en den sentraliserte staten Zimbabwe. I dag er Mogadishu en by man forbinder med sult og nød. Zanzibar er bare en skygge av det den en gang var. Zimbabwe er navnet på et land der en despotisk statsleder krever at hvite farmere går fra jorden sin. I vestlige øyne virker det helt uberettiget.

Africa News Update

www.afrika.no

torie

sosialistisk fremtid TIL ENGASJERTE LESERE I OSLOOMRÅDET: Vi undersøker for tiden mulighetene for opprettelse av et lokallag i hovedstaden. Ta kontakt med Georg Ovesen (tlf. 22 21 33 15) dersom du kan tenke deg å delta i dette arbeidet.

Lei av tabloidenes verdensbilde? Prøv abonnement på et garantert annerledes blad! 135,- for fire nr. fritt tilsendt Sosialistisk fremtid, Boks 131, 5804 BERGEN Tlf. 917 71 429 sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

ANALYSE

Apartheidsystemet ble med rette stemplet som en forbrytelse mot menneskeheten. H hver eneste dag av sult og sjukdommer, hvor 800 millioner mennesker går sultne til

Global apart AV TORE LINNÉ ERIKSEN

Det er store spørsmål som reises: Er det meningsfullt å bruke begrepet global apartheid? Er Norge med på å opprettholde de strukturer som på politiker- og byråkratspråk kalles globale rammevilkår, sannsynligvis fordi det er vilkår som rammer både vårt livsmiljø og det store flertallet av fattigfolk i Sør? Mer grunnleggende spørsmål, både etisk og politisk, er det vanskelig å stille. Og hvis noen mener at det på 20 minutter bare kan gis overflatiske svar i stikkords form, så har de selvsagt rett. Jeg underviser på et studium hvor vi i alle fall har et år på oss. Om vi starter med statistiske mål på leveforhold og fordeling av makt og ressurser, trer likheten mellom Sør-Afrika og verdenssamfunnet som helhet usedvanlig skarpt fram. Et hvitt mindretall på under 15 % i apartheidstaten eide 87% av jorda og la beslag på en enda større del av de verdier som blei skapt. Omtrent den samme andel av verdens befolkning, også hovedsakelig hvit, kontrollerer omtrent 80% av samlet produksjon, handel og investeringer. 225 dollarmilliardærer har en samlet formue som svarer til BNP i land der 2,5 milliarder mennesker bor. Som alle veit, er det groteske forskjeller mellom svarte og hvite i Sør-Afrika med hensyn til levealder, barnedødelighet og lese- og skrivekyndighet, det fortjener med rette all vår moralske avsky. Men forskjellene er langt større og mer perverse hvis vi sammenlikner Norge med dagens Afrika Sør for Sahara. Et norsk liv varer 30 år lengre enn et gjennomsnittlig liv i Afrika, risikoen for å dø før fylte 5 år er 40 ganger større i Afrika. Apartheidsystemet ble med rette stemplet som en forbrytelse mot menneskeheten. Hva skal vi da kalle et globalt system hvor mer enn 30.000 barn dør – eller blir drept – hver enes-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

te dag av sult og sjukdommer, hvor 800 millioner mennesker går sultne til sengs og hvor 200 millioner barn aldri får begynne på skole? Viktigere enn å lese statistikk er det å forstå at apartheid i Sør-Afrika og global kapitalisme ikke har oppstått tilfeldig, begge systemer er skapt gjennom en historie de har felles, dvs. europeisk ekspansjon, slavehandel, kolonisering, erobring av jord og storselskapers rovdrift på mennesker og naturressurser. Drivkraften har vært profitt og maktbegjær, tett vevd sammen med rasisme som en bærebjelke i vestlig kultur. Apartheid ble fasttømret etter en serie blodige kriger mot slutten av 1800-tallet, som det britiske imperiet førte på vegne av gull- og diamantselskaper. (Det var den gang det het krig og imperialisme, og ikke humanitær intervensjon, regimeskifter og kampanjer for demokrati.) Fra samme tid stammer lovverket som forbød afrikansk arbeidskraft å oppholde seg i byene lenger enn deres arbeidstillatelse tilsa. Når det ikke lenger var bruk for deres arbeidskraft, ble de sparket tilbake til ufruktbare reservater. Parallellen til europeisk innvandringspolitikk, Schengenavtale og statlig rasisme er skremmende nær. Det framheves ofte at sørafrikanske boere mente at de var utvalgt av gud, og at det var en religiøs plikt å herske over andre. Særlig originalt er ikke dette, det forstår vi i dag når vi lytter til George W. Bush, som mener at gud er på amerikansk side i dagens korstog, og at det var guds vilje at han ble president (Det siste er muligens riktig, det var i hvert fall ikke viljen til flertallet av velgerne). Apartheid var noe langt mer enn en rasistisk fordom i bakhodet på tilbakestående kalvinister, det var like mye et økonomisk system som handlet om profitt og utbytting av svart arbeidskraft i gruver og på plantasjer. Slik skilte systemet seg ikke så mye fra den mer van-

Tore Linné Eriksen mener det gir mening å benyt rende verdensorden. Illustrasjonsfoto: Demonstr i Ottava, Canada. lige formen for kolonialisme som ligger til grunn for dagens økonomiske verdensordning. Apartheidsystemet var ikke bare et ideologisk, religiøst og økonomisk system, det var forankret i brutal militærmakt, som ble satt inn både overfor landets egen befolkning og en rekke naboland. Terroristbegrepet hang løst, den gang som nå. Selv om hovedtemaet i kveld er strukturell vold, og strukturell rasisme, kan dagens nyliberale form for globalisering – eller global apartheid – etter min mening ikke tenkes uavhengig av militarisering. McDonalds globale triumfferd forutsetter

ANALYSE

Hva skal vi da kalle et globalt system hvor mer enn 30 000 barn dør – eller blir drept – sengs og hvor 200 millioner barn aldri får begynne på skole?

theid

tte uttrykket “Global apartheid” om den nåværasjon mot de internasjonale finansinstitusjonene

også krigsflyselskapet McDonnells Douglas. Vi kjenner alle de globale mekanismene som opprettholder og forsterker dette systemet, i første rekke de store transnasjonale selskapene, Verdensbanken, IMF og WTO. Dette er ikke åpne arenaer for diskusjon, men spydspisser for økende ulikhet og for forsterket utbytting. Avgjørelsene treffes på omtrent like demokratisk grunnlag som det helhvite sørafrikanske parlamentet. Det er sagt mye pent om det offisielle Norge i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Riktignok ble det aldri gitt uforbeholden støt-

te til frigjøringsbevegelsenes kamp, men beskytte eget næringsliv i en oppbyggingsfahumanitær bistand til deres flyktningeleirer i se, akkurat slik Norge og andre industriland nabolanda var et viktig bidrag. Samtidig selv gjorde gjennom historien. Men det var leverte norske supertankere – med skiftende den gang, nå er Norge blitt et oljeland og en regjeringers velsignelse – tonnevis av olje til betydelig kapitaleksportør, med andre ord: apartheidstatens krigsfly som bombet de en liten, men sulten imperialist. Nå er det samme flyktningeleirer, det kalles gjerne en tvangsliberalisering i Sør som står på dagsbalansert politikk. Sanksjoner ble ikke orden, både gjennom Verdensbanken, WTO gjennomført før apartheidreginets siste leve- og gatsavtaler, Norge har offensive interesdager, og da med store huller. Slik er Norge, ser, som det heter på UD-språket. et godt hjertelag når Endringene i norsk kapitadet ikke koster så lisme har – naturlig nok – Siden det må sies kort mye, i alle fall ikke ført til endringer i vår Sørog med store bokstaver: politikk eller utviklingspolimer enn 0,89 % av BNP. tikk. Oljekapitalen har I all hovedsak bidrar samtidig gjort Norge til en Norge til de strukturer Siden det må sies kort karbonbanditt med en gloog med store bokstabal miljøpolitikk som kanog institusjoner som ver: I all hovedsak skje er det fremste opprettholder og bidrar Norge til de eksempel på hvordan strukturer og instituvåre handlinger rammer forsterker global sjoner som opprettbåde fattigfolk i Sør og apartheid. holder og forsterker framtidige generasjoner. global apartheid. Et Hvis alle mennesker slipveldokumentert eksempel på dette er med- per ut like mye Co2 som en norsking, ville vi ansvaret for strukturtilpasningens herjinger i trenge fire- fem planeter til. Det er ikke helt Afrika siden midten på 1980-tallet, det var lett å se hvor de skal tas fra, muligens kan ikke en krig mot fattigdommen, men en krig UD sette ned en arbeidsgruppe for å undermot de fattige. Norge syntes riktignok at det søke saken. kunne ha vært gjort litt mer skånsomt, men sluttet seg til The Washington Consensus. I Sør-Afrika ble apartheidsystemet, i alle fall Det minner meg om den norske diplomaten i de verste utvekstene, avskaffet gjennom folCape Town som forsvarte politiets keflertallets kamp, der frigjøringsbevegelser, Sharpevillemassakre i 1960 i sine rapporter kompromissløs ungdom, kirker og fagforhjem til UD, men som ved nærmere ettertan- eninger stod i spissen. Vi kan diskutere hvor ke la til : kanskje kunne politiet ha klart seg store, eller små endringene, er blitt i folks med en noe mindre nedslaktning. Eller: kan- hverdag, men ingen svarte sørafrikanere vil skje kunne Verdensbanken ha klart seg med si at det som hendte i 1994 var uvesentlig. Til noe mindre sosiale nedskjæringer. sammenlikning er det ennå langt fram til grunnleggende endringer i global apartheid, Midt på 1970-tallet talte Norge sympatisk om og motkreftene er langt sterkere, men folkeen ny økonomisk verdensordning, ikke minst lig mobilisering på mange fronter har skapt var det forståelse for at statene i Sør hadde ny optimisme i de siste åra. rett til å verne om egne naturressurser og forts. neste side

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

ANALYSE

Det er utbredt enighet om at alle menneskeliv så visst ikke var like mye verdt under apartheid i Sør-Afrika. Men er det ikke de samme holdninger som dominerende krefter i det samme «verdenssamfunnet» viser overfor den katastrofale hiv/aids-epidemien, både når det gjelder å stille opp med helseressurser og forskning?

Hvilke endringer er så mest påkrevd i norsk Sør-politikk? Det er mye å ta fatt på, her skal bare gis noen eksempler som er mulig å gjennomføre på kort sikt, og som både innebærer praktiske reformer og tiltak som peker mot mer grunnleggende endringer. Et sted å starte kunne i det minste være å motarbeide en utvidelse av WTOs maktområde til stadig nye områder, slik det forhandles om i disse dager. Et annet bidrag kunne være å kreve sletting av all gjeld uten de betingelser som Verdensbanken og Norge stiller opp. Isteden er det landa i nord, slik Aksjon Slett u-landsgjelda peker på, som skylder penger som erstatning av økonomiske og økologiske ødeleggelser. Og i gjeldsspørsmål har Verdensbanken ikke et fnugg av legitimitet. Mange andre steg er også viktige, slik som innføring av tobinskatt og andre krav fra ATTAC. Bistanden bør økes dramatisk og brukes til fattigfolks kamp for rettferdighet, ikke minst med tanke på hvor mye land i Afrika tappes for kapital gjennom fallende råvarepriser. Og i dag, selvsagt aller viktigst: Norge må ta skarp avstand fra USAs militære korstog, som gjør verden både mer utrygg og mer urettferdig. I skyggen av Irak-krigen står store deler av Afrika i disse dager overfor en av historiens alvorligste hungerkatastrofer. Det gjelder både i det sørlige Afrika, i Vest-Afrika og på Afrikas Horn. FN og Verdens Matvareprogram har fått inn bare en brøkdel av det de har sendt ut appeller om, og har flere steder måttet avbryte bistanden. Det såkalte «verdenssamfunnet» ser på dette med akkurat den samme likegyldighet som flertallet av hvite i Sør-Afrika så på utbytting og sult i de afrikanske reservatene. Det er utbredt enighet om at alle menneskeliv så visst ikke var like mye verdt under apar-

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

theid i Sør-Afrika. Men er det ikke de samme holdninger som dominerende krefter i det samme «verdenssamfunnet» viser overfor den katastrofale hiv/aids-epidemien, både når det gjelder å stille opp med helseressurser og forskning? Det mest groteske uttrykk for dette er striden om patentlovgivning som gir så dyre medisiner at de er utenfor rekkevidde for de aller fleste, og der den åpning som ble skapt gjennom Doha-erklæringen i 2001 seinere er blokkert gjennom USAs opptreden i forhandlingsmøter i WTO i de siste månedene. USA har også stanset arbeidet i FNs menneskerettighetskommisjon med å sikre en rettighetsbasert adgang til helseressurser i forbindelse med hiv/aids. Det er vanskelig å se på holdningene til denne katastrofen uavhengig av det faktum at de alle fleste ofrene er fattige og svarte, altså et uttrykk for en ideologi i slekt med apartheid. Retten til liv er i høyeste grad avhengig av hvor du bor og hvilken hudfarge du har (dvs. «race and space».) Begrepet «global apartheid» er altså noe langt mer enn en enkel, lettvint eller fiks metafor. Det er en brukbar og meningsfull måte å fange opp sentrale trekk ved dagens rådende verdenssystem på. I motsetning til «globalisering» (eller i radikalt språkbruk: «nyliberal globalisering», «konsernstyrt globalisering» osv), tar det opp i seg noe langt mer enn en økonomi- eller markedssentrert måte å beskrive verden på. Begrepet inneholder en historisk dimensjon, dvs. at det minner om at både apartheid i Sør-Afrika og i global målestokk har en historisk framvekst med mange fellesstrekk. Systemet holdes ikke bare oppe av markedsmekanismer og aksjonærmakt, men av et sett av politiske institusjoner som systematisk diskriminerer det store flertallet. Ved å trekke paralleller til Sør-Afrika blir det også lettere å se hvordan begge systemer er forankret i militarisme og brutal statsmakt.

Begrepet har også en klar ideologisk/religiøs dimensjon, med en forankring i en utbredt vestlig forestilling om «sivilisatorisk» overlegenhet. Den kulturelle dominans og rasistiske nedvurdering av flertallet, er også en viktig dimensjon som mer økonomistiske begreper ikke fanger opp. Den dramatiske ulikhet i levekår og livsmuligheter er også en påminnelse om at global apartheid – på samme måte som apartheid i Sør-Afrika – mangler etisk legitimitet, dvs. at det er systemer som utgjør forbrytelser mot menneskeheten. Med tanke på avskaffelsen av apartheid – i alle fall i formell forstand – i Sør-Afrika, understreker begrepet «global apartheid» at det ikke er tale om noe evigvarende eller irreversibelt system, men at motstand både er mulig og at kampen for frigjøring nytter. I dette ligger selvsagt et grunnleggende håp. Og til slutt: begrepet stiller vanskelige spørsmål ved vår egen rolle, og da tenker jeg ikke bare på det offisielle Norge, men på hver enkelt av oss. Er vi som «hvite, liberale sørafrikanere», som i og for seg tok avstand fra apartheid, men som ikke engasjerte seg i aktiv motstandskamp og som fant seg godt til rette med sine privilegier? Artikkelforfatteren er førsteamanuensis på utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo.

Her treffer du oss Bevegelsen for Sosialisme Postboks 131 5804 BERGEN

Russisk bortsj

kontakt@bevegelsen.no

www.bevegelsen.no Finnmark Arne Lindbach Høvedsbakken 5 9800 Vadsø

Nancy Aalmo Brattset Gard 6693 Mjosundet

tlf. 78953902 e-post: alindba@c2i.net

tlf. 71 64 88 50 mob. 980 36 288 e-post: na-aalmo@frisurf.no

Troms Sofie Osland Malmvn. 94 9022 Krokelvdalen

Sogn og Fjordane Gunnar Sortland Dalevegen 20 6900 Florø

tlf. 77676856 e-post: sofieo@sv.uit.no

tlf. 57 74 28 13 e-post: r-sor@online.no

Nordland Jan Selmer Methi Trollbjørnveien 5 8028 Bodø

Hordaland Kjell Underlid Barkaleitet 5 5115 Ulset

tlf. 75 51 87 89 e-post: jsmethi@online.no

tlf. 55 39 03 46 e-post: kjell.underlid@netcom.no

Knut Lindtner Granliveien 6 8370 Leknes tlf. 76 08 43 99 mob. 913 09 168 e-post: klindtne@online.no Trøndelag Anna Larsen Røe Kong Øysteins vei 25B 7046 Trondheim

Folkets kjøkken

Akershus John Normann Blakstad Hageby 31B 1392 Vettre tlf. 66 79 49 25 e-post: johnnormann@yahoo.no Oslo Georg Ovesen Odvar Solbergsvei 34 0970 Oslo

mob. 413 32 396 e-post: annablabla2@hotmail.com

tlf. 22 21 33 15

Møre og Romsdal Katja Bratseth Reipslagergata 9 6514 Kristiansund N.

Oppland Gaute Roaldsøy og Ingrid Øverbø Sollia 2840 Reinsvoll tlf. 61 12 88 15 e-post: gauteroa@start.no

BfS - Bergen Heine Johansen Myraskjenet 30 5174 Mathopen

BfS - Narvik Bjørn Borgsø Ibsensvei 6 8517 Narvik

e-post: heine@bergenpolitikammer.com

tlf. 76 94 20 29

Høsten har begynt å feste grepet utenfor folkets kjøkken i Bergen og oktober nærmer seg med våte skritt og lekre ferske grønnsaker fra hardtarbeidende bønder i inn- og utland. Selv om oktoberrevolusjonen etter vår kalender faller i november kan vi jo sende noen tanker til de modige arbeiderene og soldatene som tok del i et av det forrige århundrets viktigste begivenheter. Så slip knivene og legg ferdigmaten på hylla. Her kommer en nydelig, kraftig og blodrød suppe som burde kunne styrke den revolusjonære tålmodighet i de tusen hjem. Fortsatt ikke vant til å lage mat? Fortvil ikke! Kjøp inn varene, sørg for å ha nødvendige kjøkkenredskaper klare, og ta matlagingsprosessen rolig og steg for steg. Foruten ingrediensene vil det være et fortrinn om du har en skarp kniv evt. et rivjern (eller svigermor som enkelte kaller denne innretningen), en kasserolle med litt størrelse på og ei sleiv lett tilgjengelig. Russsisk bortsj med smetana (4 pers.) 1/2 kg. rødbeter - surres 4-5 revne gulrøtter - surres 1/4 kg. rødkål 1 stor potet - surres 2-3 hvitløksbåter -surres 1 stor løk - surres 1 bit persillerot - surres 2-3 bokstomater (eller lignende) 1 grønnsaksbuljongterning 1 ts. Vegeta pepper, salt solsikkeolje eller annet fett Arbeidsinstruks: Finhakk potet, rødbeter, hvitløk og tomater. Riv gulrøtter. Snitt kål og løk i fine strimler. Varm opp gryta med fett av fritt valg oppi. Surr de grønnsakene som bør surres noen minutter før du hiver oppi resten og tilsetter vann. Så er det bare å smøre seg med tålemod og kose seg med liflige dufter den timen det tar å koke suppen ferdig. Smak til med pepper og salt og la suppen sette seg noen minutter før servering. Så var det smetanaen, her finnes det mange meninger, en helt kurrant og lettvint utgave får du om du blander halvt om halvt med pisket krem og rømme. Sett suppen og smetanaen på bordet og la alle forsyne seg av kameratslig lyst. Når det gjelder drikke er det mange alternativ; kaldt norsk kranvann er en klassiker på folkets kjøkken, en russisk klassiker og et alternativ for de som vil ha noe sterkere i glassene er frysebokskald russisk vodka. Lykke til og måtte diskusjonene flyte fritt og fyrrig rundt bordet.

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

Hvem er vi? Bevegelsen for Sosialisme vil sette et grunnleggende annerledes samfunn - sosialismen - på dagsorden. Vi skal bygge broer hvor det finnes kunstige politiske skiller. Vi ønsker å skape et miljø på tvers av tradisjonelle skillelinjer - de være seg kulturelle, aldersmessige eller mellom kjønnene. Bevegelsen for Sosialisme verken er eller vil bli noe politisk parti, men forener partipolitisk aktive og folk som ikke finner seg til rette i de etablerte partiene. Organisasjonen prioriterer debatt og ulike former for opplysningsvirksomhet.

Neste gang på folkets kjøkken: Euryphragu

Bergen Sosiale Forum 22.-26. september: et mangfold av mennesker, møter og organisasjoner... globalisering.no/bergen Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN