Page 1

sosialistisk framtid

1 / 2012 - LØSSALG KR. 30,-

Mat nok til alle?

Reindrift på Finnmarksvidda / Kristne i Midtøsten Glemte humanitære kriser / Sosialisme og demokrati


Løsarbeiderpartiet ”Ingen skal lenger måtte stå med lua i handa” skal visstnok ha vært Einar Gerhardsens oppsummering av eget politisk virke. Det er nesten så en må begynne å lure… Har Jens og Jonas med venner investert i en gigantisk luefabrikk og sliter med omsetningen, eller er det manglende bånd til den klassen statsministerens parti en gang tok på seg å representere som er forklaringen? Et sted må en forklaring i alle tilfelle finnes når Arbeiderpartiets toppledelse og stortingsgruppe velger å gå til frontalangrep på både regjeringspartnere, en samlet fagbevegelse (LO, Unio og YS) og flerfoldige og store lokallag i AP for å gjøre EUs vikarbyrådirektiv til norsk lov. Vikarbyrådirektivet, eller mer korrekt bemanningsbyrådirektivet, er ikke noe annet et dårlig fordekt angrep på arbeidsmiljølovens bestemmelser om faste ansettelser som hovedregelen i norsk arbeidsliv, og et angrep på bærebjelken i fagbevegelsens maktgrunnlag – de kollektive tariffavtalene. Målet med vikarbyrådirektivet er å fjerne alle restriksjoner i lov- og avtaleverk for bemanningsselskap og vikarbyråer. Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskaps-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjernet, men med noen begrensninger for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljølovens paragraf 14.9 og 14.12. I 2005 startet Bondevik II-regjeringen arbeidet for å fjerne disse begrensningene. Med fagbevegelsens støtte vant den rød-grønne koalisjonen valget i september 2005, og det ble satt en stopper for det borgerlige angrepet på arbeidsfolks rettigheter. Lykkes APledelsen i samarbeid med Høyre i å gjøre bemanningsbyrådirektivet til norsk lov, innføres de liberaliseringene som den rød-grønne regjeringen den gang satte en stopper for. Siden 1990-tallet har

bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samlet omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 hele 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samlet omsetning. For å sukre den bitre pillen ”garanterer” AP-ledelsen at Arbeidsmiljølovens bestemmelser ikke skal endres, i tillegg vil de ha oss til å tro at dette direktivet er helt nødvendig for å sikre innleid arbeidskraft like vilkår som de fast ansatte i en bedrift. En slik garanti har dessverre ikke lengre gyldighet enn den tiden det tar for NHO, Spekter og Virke å klage norsk arbeidsmiljølov inn for EU-domstolen. En diskusjon rundt hva EU-domstolen eventuelt vil beslutte kan selvsagt ha akademisk interesse, men historisk sett har klasselojaliteten til EU-domstolen gått i sterk disfavør av arbeiderklassen. Dersom AP-ledelsen er oppriktig opptatt av vikarers og midlertidig ansattes arbeidsvilkår regner jeg med at det fortsatt ligger i regjeringens makt å komme med et lovendringsforslag med sikte på å sikre likebehandling. Så da er vi tilbake til Jens og Jonas sin luefabrikk og et spørsmål om norske arbeidstakere igjen skal bli nødt til å stå med lua i hånda. Fleksible arbeidstakere betyr egentlig ikke annet enn at arbeidsfolk ikke skal ha krav på å vite hva morgendagen måtte bringe hverken av lønn eller arbeid. Men det kan nok gi fart på omsetning og avkastning både for luefabrikken og for andre arbeidskraftskjøpere. Når det gjelder Arbeiderpartiet bør de snarest vurdere enten å bytte navn eller å bytte ledelse. Når alt kommer til alt handler det i bunn og grunn om tre ting – klasse, klassebevissthet og klassekamp. Marcos Amano

INNHOLD

Er det mulig å fø ni milliarder mennesker? Finnmark - villmark eller Klondyke? En spiselig fremtid Konsesjoner i nord - verdier i sør? Kalkulert massemord Svart jul i Midtøsten Glemte humanitære kriser Korfor vart India delt i 1947? Om sosialisme og demokrati Den norske fredskomités historie Film: V for Vendetta Trippel overdose

Sosialistisk

framtid Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

av Andrew Kroglund av Svein Lund av Kim Runar Gjelstenli av Ingalill Olsen av Jan Herdal av Eirik Vold av Tonje Dahlbak av Edvard Mogstad av Oscar Dybedahl av Gunnar E. Kristiansen av Oscar Dybedahl av a.karina

Redaksjon: Marcos Amano, Even Sandvik Underlid og Aslak Storaker Redaktør: Aslak Storaker Layout: Henrik Carlsen og Aslak Storaker

ISSN 1503-6537 Opplag: 700 Trykk: A2G Grafisk AS.

Forside: Marcos Amano

Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S.

Der kilde ikke er oppgitt er bildene hentet fra Wikimedia Commons eller Flickr Creative Commons.

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

Redaksjonen avsluttet: 19. februar 2012

2

Baksidefoto: Charlie Cravero

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

s. 4 s. 6 s. 10 s. 16 s. 17 s. 18 s. 21 s. 23 s. 26 s. 28 s. 33 s. 34

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Utgis med støtte fra


GLIMT FRÅ VERDA

- Når Noreg først skal returnere folk til eit slikt land som notorisk bryt grunnleggjande menneskerettar, burde dei i det minste ha bedt Etiopia om å garantere at dei som vender tilbake ikkje vert utsette for represaliar… når Noreg ikkje stiller spesifikke krav, overlet dei samstundes skjønet og fortolkinga til eit land som er kjend for å bryte menneskerettane, drive med vilkårleg fengsling og forfølgjing av opposisjonelle. Advokat Kjell Brygfjeld om returavtalen Noreg gjorde med Etiopia 26. januar i år. Foto: Wikipedia.

Fangar torturert til døde i Libya

- Demokratiet i Tunisia er framleis i fare

Veik fagrørsle gjev låg løn

I følgje Raudekrossen sin internasjonale komité har Libya nett no 8 500 personar i forvaring, skulda for å vere lojale mot den avsette regjeringa til Muammar Gaddafi. Amnesty International har hevda at organisasjonen har prov på at fleire fangar har døydd som følgje av tortur. I følgje Human Rights Watch døydde den tidlegare libyske ambassadøren i Frankrike, Omar Brebesh, av tortur ein dag etter at han vart teken til fange av ei militæreining frå Zintan. Legar utan grenser (MSF) har innstilt arbeidet sitt i interneringsleirar i den libyske byen Misrata avdi den medisinske staben vart bedt om å ”lappe saman” fangar som var under tortur, slik at dei seinare kunne torturerast meir. Leiaren for MSF, Christopher Stokes, uttalte at dei hadde reist spørsmålet andsynes styresmakter i Misrata og med den nasjonale hæren. ”Ingenting vart gjort”, sa Stokes

Sekulære tunisiarar skuldar Qatar for å blande seg inn i Tunisia sine indre tilhøve. Emiren i Qatar, Hamad bin Khalifa al-Thani, vert sett på som ein sentral støttespelar for islamistiske rørsler, ikkje berre det islamistiske partiet Ennahda i Tunisia, men også Hamas og Det muslimske Brorskapet i Egypt. I følgje kjelder i Tunisia finansierte Qatar heile valkampanjen til Ennahda, som vann fleirtalet i det tunisiske oktobervalet.

Ein amerikansk studie viser at veikare fagforeiningar er éi av hovudårsakene til dei store lønsskilnadene som har utvikla seg i privat sektor i USA sidan 1970-talet. I 1973 var kvar tredje mannleg tilsett i privat sektor i USA fagorganisert. I 2010 var berre sju prosent av alle tilsette i private bedrifter medlem av ei fagforeining, og fagforeiningane sin innverknad var tilsvarande redusert. I perioden 1973 til 2007 auka lønsskilnadene med 40 prosent i USA. USA ligg i dag nær toppen på globale oversyn over inntektsskilnader.

Reuters Auka samarbeid mellom Kina og Afrika I Gaddafi si regjeringstid tilførte Libya 15 prosent av Den Afrikanske Unionen (AU) sine medlemsskapsinntekter, og landet overførte store pengebeløp til mange mindre og fattigare afrikanske nasjonar. Libya brukte også milliardar av dollar på infrastrukturprogram og andre investeringar kring om i Afrika. No vender AU seg i staden til sin rike nye allierte, Kina. Kina vil tilføre 95 millionar dollar i fond til AU over dei neste tre åra - ein organisasjon med eit årleg budsjett på om lag 270 millionar dollar. Afrikanske leiarar var snare med å rose Kina som ein modell for kontinentet deira. Globe and Mail

Ha´aretz Sverige etterforskar Nobelkomitéen

Nordlys

Länsstyrelsen i Stockholm, som fører tilsyn med nobelprisen, har innleidd gransking av Den norske Nobelkomité, som av somme vert kritisert for ikkje å etterleve Alfred Nobel sitt testamente. Nobelkomitéen i Noreg vert mellom anna klandra å vere altfor NATOvenleg i vala sine av fredsprisvinnarar. Fredsprisen til Barack Obama i 2009 har mellom anna hausta skarp kritikk. Dagbladet ”Den late grekar” er ei myte I ein ny rapport, utabreidd av Manifest Analyse, går det fram at grekarane jobbar mest i Europa og at dei på ingen måte vert skjemt bort av overdådige velferdsordningar. Arbeidspresset på grekarane er det høgste i Europa. I 2009 jobba kvar gresk sysselsett til saman over 2100 timar. Det er nesten 500 timar meir enn den gjennomsnittlege sysselsette i eurosona. Klassekampen

Tyske kommunar tek tilbake tenestene Tyske kommunar opplever ikkje lengre at private er best og billegast, og vil ha tilbake offentlege tenester. Sidan 2007 er det oppretta meir enn 50 nye komunale selskap, helst innan energisektoren. Totalt har selskapa overteke meir enn 100 el-konsesjonar frå dei private selskapa. – Påstanden om at privat drift er betre, meir effektivt og billegare har ikkje lengre gjennomslagskraft, seier Erhard Ott, medlem av toppleiinga i fagforbundet Verdi. Arbeidsmanden Frankrike innfører finansskatt Frankrike kjem til å innføre ein skatt på 0,1 prosent på alle finanstransaksjonar frå 1. august i år. President Nicholas Sarkozy seier at han vonar at skatten vil gje staten inntekter på éin milliard euro, og medverke til å redusere budsjettunderskotet. Samstundes vonar han at fleire europeiske land vil følgje etter, eller at EU vil innføre ein liknande skatt. NRK

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

3


KRONIKK

Er det mulig å fø 9 milliarder mennesker? av Andrew Kroglund, informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet

Nylig markerte verdenssamfunnet fødselen til jordboer nr 7 milliard. Pessimistene ser det som en ulykke, mens optimistene velger å se på dette som 7 milliarder muligheter. Men et presserende spørsmål melder seg: hvordan skal vi klare å brødfø oss selv når det allerede er vedvarende sult i verden? Og hva med i 2050? Da blir vi 9 milliarder. Mange av de 2 milliarder nye jordboerne blir født inn i sult som sin hverdag. Sult betyr at kvinner og menn er for svake til å arbeide. Sult betyr barn som aldri vil utvikle full mental kapasitet fordi mødrene deres var underernært og ikke kunne gi riktig ernæring til spedbarna sine. Sult er den stille død. Antall sultne øker Summen av slike individuelle historier er den utrolige globale dimensjonen av sult. Hver dag dør ca 14 000 barn av underernæring og sult-relaterte sykdommer. I 2009 var antallet mennesker som sultet for første gang i menneskehetens historie over en milliard. I 2010 gikk tallet ned til ca 925 millioner, men i 2011 økte antallet igjen. Å utrydde sult handler om mye mer enn å sørge for at mat er tilgjengelig og oppnåelig for alle. Å utrydde sult begynner med å bevare og skape levedyktige lokalsamfunn der folk har kontroll over egne liv og levekår. Dernest handler det om å produsere mat - nok mat, sunn mat og kulturelt akseptabel mat. Omtrent halvparten av dem som sulter er småskala bønder og deres familier. Ytterligere 20 prosent er familier på landsbygda uten jord. 10 prosent lever i samfunn hvor livsgrunnlaget er avhengig av beiting, fiske eller skogressurser. De øvrige 20 - 25 prosentene er fattige mennesker som bor i byer. Det er nok mat i dag Paradokset er da at om vi legger sammen tallene for dagens globale matproduksjon, forteller de en positiv historie: det produseres nok til å gi hver person på jorda mer enn nok mat. Tilgjengelig mat per

4

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

person økte nesten 18,6 prosent mellom midten av 1960 og 2007 til 2796 kcal per dag per person. Det er nok til å dekke matbehovene til en gjennomsnittlig voksen mann. Produksjonen er imidlertid ennå mye høyere enn den maten som er tilgjengelig. Det produseres i gjennomsnitt mat tilsvarende 4600 kcal per person per dag. Det er nok til at dobbelt så mange mennesker som det er på kloden i dag kunne fått nok mat. Men det er ingen automatisk sammenheng mellom økt tilgjengelighet av mat og reduksjon av sult. Mellom 2007-2009 økte antallet mennesker som lider av sult med om lag 150 millioner. Det var en dramatisk økning som ikke var knyttet til noen nedgang i matproduksjonen, men til en bratt økning i verdens matvarepriser, hovedsakelig forårsaket av økte oljepriser, spekulasjon og konkurranse mellom avlinger til mat og drivstoff. FN opererer med et tall på 70 prosent når de anslår hvor mye matproduksjonen må øke i de neste 40 årene. Det er en økning på 100 prosent i utviklingslandene og 50 prosent i de industrialiserte landene. Men andre, for eksempel den norske regjeringen, har anslått at det er behov for å “doble matproduksjonen” innen 2050 for å møte befolkningens krav (Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010). Disse beregningene er basert på prognoser bygd på trender i forbruk og en befolkningsvekst som er forventet å bli på om lag 32 prosent fra nå til 2050. Men anslagene vurderer i hovedsak økt inntak av kalorier, inkludert økt forbruk av kjøtt, men det er langt flere faktorer som bør vurderes. Avlingstap etter høsting. Ifølge FAO varierer avlingstapene etter innhøsting i utviklingsland fra 15 til så høyt som 50 prosent av det som produseres. Dette tapet kan reduseres drastisk med, for eksempel, bedre lagring og bearbeiding av mat – tørking, speking, fysing, laging av syltetøy, juice og andre former for bearbeiding av mat. Hva vi spiser teller. Det er både riktig og feil å si at det blir produsert nok mat i dag for å fø alle i verden. Det avhenger av hva vi spiser. For eksempel er kjøttforbruket i USA om lag 120 kg per år per person, mens gjennomsnittet i verden er ca 42 kg, og i India er det 5 kg. Mye av kjøttproduksjonen i USA er avhengig av korn til fôr. Det er en viktig årsak til at forbruket av korn i USA er 800 kg per person per år, mens det i India er 200 kg. Det betyr at dagens kornproduksjon gir nok for 2,5 milliarder mennesker med en diett som i USA, eller til 10 milliarder mennesker med et indisk kosthold (FAOSTAT, november 2008).


KRONIKK Mye av kjøttproduksjonen er avhengig av korn til fôr. Det betyr at dagens kornproduksjon gir nok for 2,5 milliarder mennesker med en diett som i USA, eller til 10 milliarder mennesker med et indisk kosthold.

Matavfall. Industrialiserte land kaster enorme mengder mat. Tristam Stuart, forfatter av boken Avfall, har beregnet at det som kastes av britiske forbrukere og restauranter, forhandlere og husholdninger i USA er nok til å fø 1,5 milliarder mennesker.I sin publikasjon Hvem vil fø oss?, skriver organisasjonen ETC-group at i USA økte andelen av mat som kastes fra 28 prosent i 1974 til 40 prosent i 2009 - gjennomsnittlig 1400 kcal om dagen per innbygger - mer enn halvparten av kaloriene som trengs for en voksen person per dag. Hvor mye mer mat som vil være nødvendig for å møte behovene til en befolkning som vil være 32 prosent større i 2050, avhenger av faktorene ovenfor. Hvis de industrialiserte landene reduserer sitt kjøttforbruk og kasting av mat, og avlingstapene etter innhøsting i utviklingsland reduseres, så vil det ikke være behov for 70-100 prosent økning i matproduksjonen slik det er anslått. Med mer bærekraftig matproduksjon og forbruk, kan 20-50 prosent økning absolutt være tilstrekkelig. Fra mateksportører til matimportører Flertallet av de 50 minst utviklede land, og flertallet av alle utviklingsland var netto mateksportører inntil 1980-tallet. Fra da av har flertallet vært netto importører av mat. Det er klare politiske grunner til det. Utviklingsland ble tvunget av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), andre finansinstitusjoner og rike land til å åpne opp for import av sterkt subsidiert mat fra rike land, hovedsakelig USA og EU, og til å produsere avlinger for eksport, for eksempel kaffe, te og blomster. Gjennom strukturtilpasningsprogrammene (SAP) ble de av Verdensbanken og IMF også tvunget til å kutte ned offentlige utgifter, veiledningstjenester for bønder, slutte med prisgarantier for bønder og forbrukere, nedlegging av offentlige matlagre, samt å kutte ned på offentlige utgifter til utdanning og helsetjenester. Småskala landbruk kan fø verden FNs spesialrapportør for retten til mat la i mars 2011 fram en rapport om landbruk og retten til mat for FNs menneskerettighetsråd (A/ HRC/16/49). I sin rapport understreker han at: Agroøkologiske metoder kan bidra til å en slutt på de sykliske matkrisene. De forbedrer jordproduktivitet og beskytter avlingene mot skadedyr ved å bruke det naturlige miljøet som trær, planter, dyr og insekter og bidrar i kampen mot klimaendringer.

utviklingsland, med en gjennomsnittlig økning på 116 % for alle afrikanske prosjekter. Nye prosjekter utført i 20 afrikanske land viste en dobling av avlinger over en periode på 3-10 år. Det finnes altså håp og gode eksempler. Forbedret tilgang til produktive ressurser og investeringer i landsbygdsutvikling er essensielt for å bekjempe sult og fattigdom. En ny strategi og handlingsplan for norsk landbruksbistand kan også synliggjøre hvordan Norge kan bidra til at flere får sin rett til mat realisert. Mange av de som går sultne til sengs er småbønder; mer målrettet satsing på landbruket i utviklingsland vil derfor kunne gi store effekter; både med og uten kunstgjødsel. Men er du fattig vil økologiske og andre bærekraftige lav-input metoder ha mye for seg, både økonomisk og miljømessig. Til syvende og sist er vi alle avhengige av god rapportering fra felten og fra god forskning, som viser oss hva som fungerer og ikke fungerer. Men vi vet at småskala bønder produserer maten til ca 70 prosent av befolkningen i verden i dag og har et enormt potensial for å øke denne produksjonen enda mer. Studier viser potensialet til en femdoblet produksjon. Hans Herren, en av de to lederne av verdens største landbruksstudie fra 2009, IAASTD, sier meget klart at det ikke er noen tvil om at et lavintensivt landbruk kan fø verden: “Bevisene til støtte for et landbruk med lite bruk av innsatsvarer, økologiske eller “bevaringsjordbruk” ubestridelig, fra IAASTD, til Union of Concerned Scientists, til en fersk UNCTAD-rapport som sier at “ økologisk landbruk kan i større grad bidra til matsikkerhet i Afrika enn de fleste konvensjonelle produksjonssystemer, og det er mer sannsynlig at de vil være bærekraftig på lang sikt.” Det er nå grundig dokumentert at bærekraftig, økologisk baserte landbruk kan gi ernæring og inntekter til den mer enn en milliard fattige og sultne i dag, og to milliarder nykommerne i 2050”. Slike konklusjoner viser at det er et håp, både for verdens sultne, men også for en mer bærekraftig samfunnsutvikling. Dette, og mer til, blir viktige tema på dagsorden, når verden samles til et nytt toppmøte i Rio de Janeiro, i juni 2012. Da feires det at det er 20 år siden verden fikk begrepet ’bærekraftitg utvikling’ og Rio-deklarasjonen. Samtidig vil begrepet ’grønn økonomi’ settes under lupen.

Agroøkologiske prosjekter og andre former for bærekraftig småskala landbruk har vist en gjennomsnittlig avlingsøkning på 80 % i 57

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

5


Finnmark: Vår siste villmark eller vårt Kva er det med Finnmark? - Finnmark er det største fylket i Noreg målt i areal, men det minste i folketal. - Finnmark er kjent som fylket som ligg dårligast på alle statistikkar, lågast utdanningsnivå, lågast levealder, dårligast helse osv. - På oversikta over ”inngrepsfrie område” i Noreg er Finnmark på topp, men fylket har samtidig nokre av dei største og styggaste og mest unødvendige naturøydeleggingane i landet. - Frå gamalt er Finnmark det mest fleirkulturelle og fleirspråklige fylket i Noreg, og det fylket der statsstyresmaktene har gjort mest for å avskaffe alle dei ikkje-norske kulturane og språka. - Finnmark er det store satsingsområdet til regjeringa sin nordområdepolitikk, men det er svært delte meiningar i fylket om kor mye ein ønsker av denne satsinga. - Finnmark er det fylket som har flest rein, flest reindriftssamar og kanskje flest reindriftsmotstandarar. - Finnmark er eit fylke der grunnleggande usemje om regionale spørsmål kløyver ALLE politiske parti og dei fleste organisasjonar. - Finnmark er fylket som ein knapt kan seie ei heil setning om utan at det kjem protestar, for nokre er det ein provokasjon bare å seie høgt kva fylkesnamnet betyr. Det er skrive mange bøker om Finnmark på godt og vondt. Likevel er det dårlig med samla analyse av dei store motsetningane som rir fylket i dag. Kamp om naturressursar Kampen om Finnmark har historisk hatt mange element: Territoriell kontroll, religion, kultur, språk, men først og fremst har det vore ein kamp om naturressursar, frå vikingehøvdingane sin finneskatt til Statoil, Røkke og Finnmarkskommisjonen anno 2011. Grovt sett kan vi snakke om tre grupper som har utnytta naturressursene i fylket: A.

Den

opprinnelige

befolkninga,

som

hovudsakelig har brukt nærområdet sitt, med faste bruksområde. B. Innflyttarar/innvandrarar. Tidligare kom dei nettopp pga. naturressursane og slo seg ned som fiskarar eller bønder. Delar av denne innvandringa har vore bevisst statlig organisert og finansiert. C. Investorane. Folk og selskap som bare kjem for å utnytte naturressursane, interessene deira er reint økonomiske, anten investeringane deira i Finnmark er fiskeindustri, trålarar, oppdrettsanlegg, vindmøller, oljeplattformer eller turistanlegg. Ofte bur dei sjølve utafor Finnmark, eller dei har ein postboks og ei formell adresse i fylket av taktiske og økonomiske årsakar. Kamp om ressursane ser vi både innafor kvar av desse gruppene og mellom dei. I tillegg er er det mange eksempel på at personar som hører til ei av gruppene av forskjellige grunnar heller tar standpunkt for ei av dei andre. Kampen om naturressursane er både ein kamp om kven som skal utvinne dei, og om vilkåra dette skal skje på og om kva naturressursar som skal vernast mot utvinning. Naturbruk med eller utan vern? Av den tradisjonelle naturbruken i Finnmark er det reindrifta som er lettast å sjå. Men naturbruken omfattar langt meir. For den fastbuande befolkninga på vidda og i fjordane har ferskvassfiske, jakt, bærplukking, vedhogst m.m. vore ein sentral del av livsgrunnlaget, og er det i stor grad enno, sjølv om resultatet ofte ikkje omsettast i pengar. Sidan Finnmark ”fra de ældste Tider [har] været behandlet som en Colonie”1, har denne naturbruken ikkje hatt det lovvernet han har hatt etter dei reglane om ”alders tids bruk” som blei brukt elles i landet. Dette er noko av bakgrunnen for at det no er oppnemnd ein Finnmarkskommisjon som skal kartlegge kva bruks- og eigedomsrettar som finst til utmarka i fylket. Frå ein del politikarar og debattantar er det hevda at reindrifta no har alle rettar til å stoppe inngrep og ”utvikling”. Det er ikkje tilfelle. Reindrifta sin rettstilstand har endra 1 Uttalt av Finansdepartementet, 1848.


AKTUELT

nye Klondyke? seg mye fram og tilbake gjennom historia. Frå 1960-talet har lovar og domstolar anerkjent at reindrifta har krav på erstatning ved inngrep. Ved utbyggingsplanar i beiteområde har reindrifta rett å bli varsla og få komme med innvendingar, men ingen rett til å nekte inngrep. Dersom statlege styresmakter vil gjennomføre ei utbygging, kan ikkje reindrifta gjøre anna enn å krevje erstatning. Gjennom tidene har det skjedd ei rekke inngrep i område som har vore brukt av reindrifta. Eksempel er vasskraft- og vindkraftutbygging, vegar, militære øvingsfelt, boligfelt, hytteområde og turistanlegg. Desse inngrepa har ført til at ein del reineigarar har måtta gi opp drifta eller flytte til heilt andre område. Andre har klora seg fast, men har vore nøydde å legge om driftsmønsteret eller redusere flokkane. For ein del reinbeitedistrikt er inngrepa så store at dei bare med eit nødrop kan fortsette drifta, og ytterligare inngrep vil føre til at dei må gi opp.

Tekst og Foto: Svein Lund, Gouvdageidnu

er. Under Altakampen blei det gjort mye for å dokumentere skadeverknadar av utbygginga, men vi saknar ei klar oppsummering i ettertid av kva verknadar utbygginga har fått. De første vasskraftverka i Finnmark blei bygd ut allereie på slutten av 1800-talet, og i dag er det 15 vasskraftverk i drift. Alle har dei ført til større og mindre landskapsendringar, men det verkar ikkje som det er gjort noko samanfattande undersøking av verknadane av desse utbyggingane. Det har og vore ei rekke planar som ikkje er gjennomført, blant anna etter protestar frå reindrifta. Altautbygginga var opprinnelig planlagt langt større, ein plan hadde neddemming av Máze, ein annan regulering av Joatkkajávrrit og Iešjávri, med verknadar også for Tanavassdraget. På 1970-talet var det planlagt utbygging bl.a. av Kvalsundvassdraget. At denne planen blei lagt på is skuldast nok både protester frå reindrifta og striden om Altaelva.

Men i dag kjem det ikkje bare ein, men ei rekke I 2012 er trugsmåla mot reindrifta i Finnmark utbyggingsplanar. No er det planar om heile 20 større enn nokon gong før. Det er nye vasskraftverk i fylket. Dei ikkje gjort noko samla oversikt ”I 2012 er trugsmåla kallast no for småkraftverk, men mot reindrifta i over dei planane som eksisterer dei samla naturinngrepa vil bli og dei verknadane dei vil kunne Finnmark større enn alt anna enn små. ha for reindrifta. Einskilde nokon gong før.” Vindkraftverk planar blir behandla kvar for seg, ofte etter forskjellige lovar og i forskjellige organ, slik at når reindriftsfamiliar Vindkraft er framstilt som ei miljøvennlig må gi opp næringa er ingen ansvarlig. energikjelde, og i mange år har det vore eit ønske frå miljørørsla om å satse på vind- og Alta og andre vasskraftverk solenergi. Men også vindkraft fører til store naturinngrep, til skade bl.a. for fuglelivet, Den mest kjente konflikten mellom reindrift reindrifta og turistnæringa. I Finnmark er det og utbyggingsinteresser er kampen om Alta- i dag bare to vindmølle-”parkar” i drift, ved Guovdageaidnu-vassdraget, ein kamp som Havøysund og Kjøllefjord. Men planane er jo også hadde mange andre sider. For første store. Finnmark Kraft har planar om 5 større gang blei ei konkret sak som gjaldt utbygging i anlegg, men også andre aktørar er på banen, reindriftsområde diskutert i Stortinget, og saka bl.a. Fred Olsen Renewables. Begge desse avslørte der den totale kunnskapsmangelen selskapa vil bygge vindmøller i Kvalsund. I om reindriftsspørsmål hos sentrale politikarar. lag med dei planlagte koppargruvene der, Under stortingsdebatten sa daverande olje-og vil ei slik utbygging trulig føre til at eit heilt energiminister Bjartmar Gjerde: «det handler reinbeitedistrikt vil måtte legge ned drifta. om høstbeite for 21 rein. Det er alt.» Den enkle tankegangen er at ein kan bare berekne kor Kraftlinjer stor del av det samla reinbeiteområdet som blir direkte berørt. Så reknar ein ut ein tilsvarande Det er planlagt ei ny stor kraftlinje frå Balsfjord del av reintalet i området. Denne tilsynelatande i Troms til Hammerfest og vidare til Varanger. logikken syner ein total mangel på kunnskap I tillegg kjem det nokre mindre linjer ut frå om det kompliserte systemet som reindrifta denne. Som vanlig ved utbygging av kraftverk

og kraftlinjer blir dette marknadsført med behovet for strøm til vanlige husholdningar og industri i Finnmark. I røynda er det to andre behov som ligg bak. Det eine er elektrifisering av gass- og oljenæringa. Først har Statoil fått bygge eit ureinska gasskraftverk til å drive gassanlegget på Melkøya, så brukar ein miljøargument for at ein skal elektrifisere dette, slik at ein i staden kan sende meir gass til utlandet og forureine der i staden. Det andre er planane om gigantiske vindmølle”parkar” etter heile kysten. Sidan desse skal produsere straum det ikkje er behov for lokalt, treng ein linjer for å føre straumen ut av fylket til betalingsdyktige marknadar. Kraftlinjene vil gi store inngrep i landskapet, dels i område som tidligare har vore forskåna for inngrep. For reindrifta vil det bli både beitetap og forstyrring i anleggsperioden og seinare. Reindrifta har til no blitt ståande nokså aleine i protesten mot desse planane. Naturvernforbundet har i fleire tilfelle protestert mot nye linjer, men dessverre har andre delar av miljørørsla gått god for linjebygginga. Gruvedrift Frå 1800-talet har gruver ført til store endringar for fleire lokalsamfunn i Finnmark. Koppargruvene i Kåfjord i Alta, som på 1800-talet blei drive av engelsk kapital, førte ikkje bare til fylkets største arbeidsplass, men til det mest folkerike lokalsamfunnet i fylket. Gjennom mesteparten av 1900-talet var den største arbeidsplassen i fylket A/S Sydvaranger, som med oppbygginga av jerngruvene endra Sør-Varanger kommune frå eit samisk- og finsk-dominert til eit fullstendig norskdominert samfunn. Gruver og bergverk har også vore i drift i kortare eller lengre til bl.a. koppargruvene i Kvalsund og Guovdageaidnu, skiferdrift i Alta og Lebesby, kvartsittutvinning i Tana og nefelingruvene på Stjernøya i Altafjorden. Gruvedrifta har gitt arbeidsplassar, men også miljøproblem. På eine sida gjør dei fysiske inngrepa i landskapet at større eller mindre område blir øydelagte for all eller overskodelig framtid, både for plante- og dyreliv og for menneska som lever i naturen, bl.a. i reindrifta. På andre sida fører giftige utslipp frå utvinning

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

7


AKTUELT

og produksjon til skadar, særlig der det blir sluppe avfall ut i vassdrag og fjordar.

ein kan tjene pengar på.

Turistnæringa Etter ein periode med forholdsvis liten gruveaktivitet i Finnmark, er no både Vi kjenner alle postkortbildet av den gamle og nye gruver i ferd med å starte opp. koftekledde samen med rein foran midnattsola Sydvaranger Gruve har starta opp igjen med på Nordkapp. Turistbildet av reindrifta og stor strid om utslipp av giftblanda avfall Finnmark har i mange år vore marknadsført til Bøkfjorden. I Kvalsund vil ein starte til glede for turistnæringa i fylket. Denne er koppargruver med tilsvarande utslipp av for ein stor del drive av SAS, Rica, Thon og avfall til Repparfjorden. Den tredje gruva liknande hotellkjeder, men også ein del lokalt som er planlagt gjenoppstarta er Biedjovággi i eigde og drevne mindre bedrifter lever av Guovdageaidnu, der driftsområdet er planlagt turistane som kjem til fylket for å oppleve det kraftig utvida, med store skadeverknadar eksotiske fylket med rein og midnattsol. Også for reindrifta. Nefelingruva på Stjernøya samar driv turistnæring, ofte i kombinasjon har vore i samanhengande drift, men her er med reindrift. Det kan vere tilbod om kjøring det planar om ei større utviding av området, med rein og slede eller servering av reinkjøtt noko som vil gjøre forholda for reindrifta på i lavvo. Eller salg av reinprodukt og suvenirer øya enno vanskeligare. Av tiltak som er nye etter vegane i turistsesongen. Nokre firma tar i seinare år er utvinning langvegsfarande jegarar og ”Når reindrifta føler seg sportsfiskarar med innover av grønn masikvartsitt i Guovdageaidnu, der allereie vidda. Dei gjør seg da pressa, reagerer nokre eit selskap har gått konkurs avhengige av at turistane får med å stille krav om på drifta, og kommunen har lov å fiske, jakte, kjøre skuter eigedomsrett, slik dei gått inn med investeringar og ATV og slik kan denne som gir dei meir utgifter turistnæringa komme i har gjort på Stjernøya. enn inntekter. konflikt både med ønsket Dette fører igjen til om å verne om ressursane motreaksjonar mot ”den og med lokalbefolkninga sin Mens reineigarar, naturvernarar, fjord- og kravstore reindrifta” og tradisjonelle naturbruk. elvefiskarar er opptatt av frontane blir enno meir Når vi samanliknar med å hindre eller avgrense skjerpa. ” ny gruveforureining og gigantiske turistanlegg i naturrasering, har sentrale fjellområda mange stadar styresmakter eit heilt anna syn på saka. Der er i Sør-Noreg, har det enno ikkje kome så ein bare opptatt av å bygge ut mineralnæringa langt i Finnmark. Men trulig er det bare eit i fylket, og lite opptatt av skadene. Staten tidsspørsmål før investorane for fullt kastar seg har no gitt 100 millionar til kartlegging av inn her og – dersom dei får lov. mineralar i Finnmark, og tanken er sjølvsagt at dei minerala som blir funne drivverdige, Politisk motvilje mot reindrifta dei skal utvinnast. Frå før er det gjort ei rekke undersøkingar, bl.a. etter gull, som ein særlig i Det er kanskje ikkje heilt tilfeldig at det Karasjok-området ventar seg mye av. Også ei samtidig med dei nemnde utbyggingsplanane rekke andre mineral er registrert, felles for dei kjem ei politisk kampanje mot reindrifta. fleste av dei er at ein må ta ut enorme mengder Denne er blant anna ført av politikarar i med stein eller sand for å få ut dei stoffa som Hammerfest, som hevdar at kommunen har

8

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

rett til å forby reindrift på Kvaløya. Når reindrifta føler seg pressa, reagerer nokre med å stille krav om eigedomsrett, slik dei har gjort på Stjernøya. Dette fører igjen til motreaksjonar mot ”den kravstore reindrifta” og frontane blir enno meir skjerpa. Er reindrifta miljøvennlig? Så langt har vi bare skrive om reindrifta som ei tradisjonell næring som blir truga av andre næringar. Men kva så med reindrifta sjølv, blir ho framleis drive på ein tradisjonell og miljøvennlig måte? Fram til 1960-talet blei reindrifta langt på veg drive på same vis som gjennom hundrevis av år, der framkomstmidla var ski og rein med slede eller pulk. Da gjorde snøskuteren sitt inntog, og på 1980-talet kom så endringa også på sommarføre, med innføringa av terrengkjøretøy, som snart blei like uunnværlige. Bruken av motorkjøretøy har ført til både fordeler og ulemper for næringsutøvarane. På eine sida har desse gjort det mulig for reineigarane å komme raskt mellom heimen og flokken og bu større del av året i hus i lag med familien og delta i andre aktiviteter i samfunnet. Det har ført til mindre behov for arbeidskraft, noe som er ein fordel for dei som blir igjen i næringa, men ei ulempe for dei det ikkje blir plass til. På andre sida har motorkjøretøya blitt ein stor utgiftspost, som gjør det nødvendig med større flokkar for å få tilstrekkelig inntekt. Bruken av motorkjøretøy har også hatt negativ verknad på helsa til utøvarane, ved at dei får mindre mosjon og ofte belastningsskader. Men viktigast er at motorferdsel i utmark, særlig på sommerføre, fører til stor belastning på naturen. Det er derfor av fleire grunnar behov for tiltak som kan redusere bruken av


AKTUELT

motorkjøretøy. Reindrift og gjerde Helt tilbake til villreinfangsten si tid har det vore brukt gjerde for å leie reinen. I vår tid blir det brukt forskjellige typer av gjerde; arbeidsgjerde for skiljing, merking og slakting og leiegjerde som skiljer mellom forskjellige reinbeitedistrikt og hindrar samanblanding av flokkar. ”Om vi skal

kunstverk og horn og bein har blitt brukt i ei rekke husflidsprodukt. Reindrifta har i fleire hundre år vore ein av bærebjelkane i den samiske kulturen. Samisk språk har blitt bevart betre i reindrifta enn i andre næringar, og i tilknyting til reindrifta er det utvikla eit svært rikhaldig språk omkring rein, beiteforhold og naturfenomen. Reindriftssamar har utvikla stor kunnskap om naturen og bruken av han. Alt dette er argument for å ta vare på reindrifta også i ha reindrift framtida.

også i framtida, kan vi ikkje

Gjerde har ofte fleire samtidig bygge ut vegar, Gjennom hundrevis av negative verknadar. Rein kan bli gåande langs eit kraftlinjer og kraftverk på år har reindrifta påverka gjerde og tråkke/spise naturen, men på ein måte kryss og tvers i reinen sitt som ikke har øydelagt ned vegetasjonen, slik at beiteområde og flytteleier livsgrunnlaget for planter det knapt blir vegetasjon igjen. Ofte blir ryper og eller endevende naturen og dyr, ikkje øydelagt andre fuglar drept når de landskapet eller forgifta for å ta ut ein promille med naturen. Dei kulturminna flyr i gjerde. Til ein viss verdifulle mineral og la grad er det nødvendig å reindrifta har etterlatt går bruke gjerde, men bruken resten ligge forgifta tilbake.” så inn i landskapet at ein av gjerde i reindrifta har ofte må vere anten arkeolog no tatt overhånd. Ved å stimulere til redusert eller reineigar for å sjå dei. reintall og auka gjeting bør det vere mulig å fjerne ein god del av gjerda. Det er også mange Reindrifta har ikkje vore til hinder for at også gjerde som står til nedfalls og ikkje har nokon andre har kunna benytte naturen f.eks. til jakt, driftsmessig funksjon i reindrifta, men som fiske, bærplukking og vedhogst eller til reine utgjør trugsmål mot dyrelivet og hindringar naturopplevingar. for friluftslivet. Reinen og reindrifta har fascinert folk Kombinasjonen av auka reintall og innsnevring langveisfrå og dannar mye av grunnlaget for av bruksområdet har ført til ei overbeiting i turismen i store delar av Noreg. mange område, noko som igjen har ført til magre rein og auka behov for foring. Utan Reindrifta treng vern foring ville det i mange distrikt ikkje vore mulig å opprettholde dagens reintall. Det er i dag grunn til å bekymre seg både for utviklinga av reindrifta sjølv og for presset Ei nyttig og viktig næring på reinbeiteområda frå andre interesser. Om vi skal ha reindrift også i framtida, kan Reindrifta har gitt levebrød til ein stor del vi ikkje samtidig bygge ut vegar, kraftlinjer av den samiske befolkninga. Ho har gitt og kraftverk på kryss og tvers i reinen sitt sunt og godt kjøtt og grunnlag for ei rekke beiteområde og flytteleier eller endevende matretter. Reinskinn har blitt brukt til alt naturen for å ta ut ein promille med verdifulle frå klede og liggeunderlag til vesker og mineral og la resten ligge forgifta tilbake. Her

har reineigarar, naturvernarar og friluftsliv felles interesser. Samtidig må det skje endringar innafor reindrifta. Reguleringar og støttesystem må leggast om slik at det premierer redusering av reintalet, redusert bruk av motorkjøretøy og gjerde. Villmark eller Klondyke? Turistnæringa forsøker seg stadig med å reklamere med Finnmark som ”vår siste villmark”. Det er sant at fylket enno har mye verneverdig natur, men villmark er det ikkje. For heile fylket er brukt, i tusenvis av år, og bruken har i større eller mindre grad sett preg på landskapet. I dag er dette landskapet truga på mange vis. Klimaendring rammar her kraftigare enn dei fleste andre stader, da temperaturauken er langt større enn for jorda som heilskap. Men det største trugsmålet mot naturen og dei naturbaserte næringane i dag er nok regjeringa si nordområdesatsing, som har sett som mål å utvinne så mye som mogleg av både dei fornybare og ikkje-fornybare ressursane i Finnmark så raskt som råd, utan synlige motforestillingar om omsyn til natur og tradisjonelt næringsliv.

Artikkelforfattaren er leiar av Naturvernforbundet sitt lokallag i Guovdageaidnu og medlem av fylkesstyret i Finnmark.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

9


En

Muligheter og Av Kim Runar Gjelstenli Foto: Aslak Storaker

Våren 2010 tok ei en del av venstresida i Oslo og Akershus SV et initiativ til å komme med innspill til SVs programkommite for det nye prinsipprogrammet til SV som skulle vedtas på partiets landsmøte året etter. Det blei satt ned fleire kommiteer som skulle ta for seg forskjellige temaer, før de skulle diskuteres i plenum og sendes til programmkomiteen. Den minste kommiteen besto av Kim Runar Gjelstenli og Hernan Rojas og skulle ta seg av innspill om fiskeri- og havbruksnæringa. Av forskjellige grunner blei det Gjelstenli som skreiv mesteparten av innspillet, men med mange innspill og konstruktive endringer fra spesielt Torgeir Salih Holgersen og Aslak Storaker. Denne teksten tar utgangspunkt i de uredigerte forslagene fra Gjelstenli med innarbeidede forslag fra resten av de som deltok i arbeidet. Det som er utelatt fordi teksta blei for lang, for teknisk og for sarkastisk er tatt med her. Overskrift og mellomoverskrifter er også satt inn i ettertid. I ettertid kan vi ikke se at dette innspillet er tatt med i det ferdige programmet, men arbeidet med dette forslaget fikk nok oppmerksomhet til å bli kraftig angrepet på VGs lederplass sommeren 2010. SFs lesere bør likevel få innsikt i hvilke ideer som blei vurdert og kritisert. Retten til mat er den mest fundamentale rettigheten menneskene har behov for – og samtidig en av de mest neglisjerte. Vi lever i en verden der det allerede produseres nok mat til at alle kan spise seg mette, men der rundt en milliard mennesker går sultne til sengs. Dette må det gjøres noe med. Hvert land har rett og plikt til å strebe etter å produsere nok mat av ernæringsmessig god kvalitet til å mette egen befolkning, på en miljømessig bærekraftig

10

måte og deretter eksportere et eventuelt seg på dersom myndighetene satser på lokale overskudd. Veien framover er et samarbeid initiativ og legger til rette for dette. Vi lever mellom bondeorganisasjonene, fiskerne, i et lite land med en liten jordbrukssektor. samvirkebevegelsen, miljøbevegelsen, Eksport av mat bør derfor med letthet bistands-organisasjoner og fagorganisasjoner plasseres i denne nisjen, da den allerede for å utvikle denne politikken i samarbeid ligger nært landets internasjonale image og med krefter i de etablerte vil møte et fremtidsretta politiske partiene. “Retten til mat er den marked med økende skepsis for hva matprodusenter i mest fundamentale Eksportsubsidier andre land tilsetter varene i underminerer og rettigheten menneskene butikkhyllene. har behov for – og utkonkurrerer lokalt landbruk i andre deler av samtidig en av de mest Småbruk er ikke bare et verden. I steder må stater hjem og en arbeidsplass. Det neglisjerte.” med konkurranseutsatt også en viktig del av vårt matproduksjon ha rett til kulturlandskap. En ide kan å bygge importvern for være å fjerne bunnfradraget å beskytte egen matproduksjon. Det er på småbruk for å hindre nedlegging av grunnleggende uetisk at internasjonale drifta. Det må også sikres at små bruk ikke aktører skal presse land til å importere blir diskriminert når det gjelder tildeling subsidiert mat som konkurrerer ut lokal av midler fra offentlige organisasjoner som matproduksjon eller tvinger land som kan Innovasjon Norge. Det er nødvendig å øke brødfø seg selv til å eksportere mat imens tilskuddene til dyrka jord og beitemark, deres egen befolkning sulter. Internasjonale spesielt i de delene av landet som har aktører må forholde seg solidariske med folk i opplevd størst brakklegging de seinere åra. de land de opererer i. Stater må få muligheten Driveplikta må håndheves strengt. 40 prosent til å presse matprodusenter til å selge lokalt av de truede artene i Norge befinner seg i eller nasjonalt dersom matsituasjonen kulturlandskap. Mange av disse artene er truet skulle bli kritisk. Internasjonale konsern av ikke-bruk. For å verne om disse artene må kan ikke spekulere i sult ved å holde igjen støtteordninger til pleie av kulturlandskap livsnødvendige varer som mat, medisiner og skjøtsel styrkes kraftig i årene framover. eller såkorn innenfor et lands grenser for å Et årsverk i landbruket er viktig og må bli øke sin egen profitt. belønnet på lik linje med et årsverk i resten av arbeidslivet. Vi må sikre både bønder og Jordbruk utenlandske sesongarbeideres rettigheter til anstendige lønns-, bo og arbeidsforhold. En stadig økende del av kjøttproduksjonen blir basert på importert kraftfôr i stedet Matproduksjon kan gå i to retninger: En for lokale beiteressurser. I andre land blir kvantitativ forbedring og en kvalitativ også genmodifisering av kjøtt og fôr langt forbedring. Den kvantitative forbedringa vanligere. Økologisk og trygg mat er et skal ikke gå på bekostning av kvaliteten. satsningsområde som Norge kan markedsføre Derfor må vi ta en grundig gjennomgang av

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


ANALYSE

spiselig fremtid

begrensninger for matproduksjonen

hvilke stoffer som tilføres gjennom fôring og medisinering. Dersom det lokale næringslivet blir stimulert til det, kan lokale spesialiteter på matfronten bli ei ny vekstnæring som kan sette norske utkantregioner på kartet.

avhengige av at folk har flere økonomiske bein å stå på. Primærnæringene, som fiske og jordbruk ser likevel ut til å være ei av de viktigste næringsveiene, særlig i små bygder og øysamfunn i nært overskuelig framtid.

Det er nødvendig å arbeide for å legge om større deler av den norske matproduksjonen til økologisk drift og se på mulighetene for skrittvise skjerpelser i kravene til miljøhensyn og dyrevelferd. Særlig bør kravene til konvensjonelt hold av svin og fjørfe samt havbruk skjerpes. I den grad dette vil medføre urimelige omleggingsutgifter for bøndene og oppdretterne må staten være villig til å subsidiere en omlegging til mer dyrevennlig drift. Det bør oppmuntres til å danne flere mobile, omreisende slakterier som slakter dyrene hjemme på gården og dermed fjerner behovet for stressende dyretransport. Enkelte typer landbruk som vanskelig kan kombineres med etisk dyrehold, som for eksempel pelsdyroppdrett, bør fases ut.

Fiske og fangst er kanskje verdens eldste næring. Alt på 1100-tallet bekreftes det fra kongelige gavebrev at fisken i havet er en allmenningeressurs som enhver norsk statsborger hadde medfødt rett til å høste av. Også i dag er dette viktige Det er det viktig at fiskeri og havbruk ikke næringsveier for norsk og kommer i konflikt med ”Dagens forvaltning av internasjonal økonomi. hverandre eller med ressursene i havet har Fiskeri og oppdrett det miljøet som begge er landets nest største både tradisjonelle og nye næringene er avhengige av eksportnæring. Derfor som det er vår rett til å utfordringer som følge av og er det viktig å forvalte nyte. Derfor er det viktig krav om økt effektivitet at vi tenker langsiktig på havet fornuftig med tanke på arbeidsplasser hvordan denne næringa og lønnsomhet. Vi kan og bosettingsmønsteret kan blomstre lokalt ikke tillate at enkelte langs kysten i dag og for og nasjonalt og gi oss framtidige generasjoner. produsenter ødelegger det forbrukerne sunn og trygg Det er viktig å bevare gode ryktet som Norsk fisk mat. Det er derfor vi tar på bosetingsmønsteret for har gjort seg fortjent til.” alvor de signalene som har folk, mangfoldet i havet og kommet den siste tiden sjøfuglbestanden. Fiskeriom at enkelte aktører er og oppdrettsnæringer har ei god framtid pådrivere i å ødelegge for næringa på lang sikt framfor seg dersom vi klarer å forvalte havet ved å drive rovdrift på norsk natur for å høste langsiktig. Det er derfor viktig å ta et tidlig kortsiktig profitt. Denne kortsiktige tenkinga tak dersom det oppstår ei utvikling som tvinger også de delene av næringa som tenker kan true kysten og næringsveiene der. Det miljøvennlig til å drive på en ikke bærekraftig skal bo folk i langs kysten. For å få til dette måte. Dette er ikke bare et miljøspørsmål, må vi stimulere til bærekraftig aktivitet og men også et helsespørsmål, da dette påvirker sysselsetting som ikke står i strid med miljøet hvilke sporstoffer vi vil finne av medisiner, langs hele kysten. hormoner, fosfat, matsminke og andre stoffer i matfatet. Produksjon av sunne og gode delikatesser fra havet går langs to linjer: En kvantitativ Dagens forvaltning av ressursene i havet har forbedring og en kvalitativ forbedring. Den både tradisjonelle og nye utfordringer som kvantitative forbedringa skal ikke gå på følge av krav om økt effektivitet og lønnsomhet. bekostning av den kvaliteten som til slutt skal Vi kan ikke tillate at enkelte produsenter

Den økende kjøttproduksjonen i verden legger beslag på altfor mye av verdens matressurser. De offentlige kantinene må gå i bresjen for å servere økologisk, kortreist og vegetarisk mat. Staten bør fjerne momsen på frukt og grønnsaker. Det må innføres holdningskampanjer retta mot forbrukerne for å kaste mindre mat. Det må legges til rette for at avfall fra næringsmiddelindustrien, matvarebutikker og storkjøkken i størst mulig grad benyttes som dyrefôr eller komposteres til gjødsel. Fiskeri, oppdrett og bosetting Norge er et land med en lang kyst. For å sikre framtida for folk og miljø langs kysten er vi

på matbordet. Derfor må vi ta en grundig gjennomgang av hvilke stoffer som tilføres spesielt oppdrettsfisk gjennom fôring og medisinering. Vi har også tro på at lokale spesialiteter som ennå ikke har blitt oppdaga av det breie lag av konsumenter kan treffe flere ganer dersom disse blir bedre markedsført. Dersom det lokale næringslivet blir stimulert til det, kan dette bli ei ny vekstnæring som kan sette norske utkantregioner på kartet.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

11


Rolf Groven: Vestlandsjente (1977) rasjonalisere matvareproduksjonen og se på hvor mye ressurser som trengs for naturen og havbruksnæringen for å produsere matfisk. Dette krever et internasjonalt samarbeid mellom kyststater. Fiskeri og miljø

ødelegger det gode ryktet som norsk fisk har gjort seg fortjent til. Vi kan ikke tillate at kvaliteten på en så viktig eksportartikkel senkes til under et minimumskrav. Dersom kvaliteten synker, vil bransjen bli straffet av forbrukerne. Næringen kan ikke leve uten forbrukerne, som etter hvert har blitt svært kravstore når det kommer til hva de spiser og hvordan maten blir produsert. Derfor må det være et krav om langsiktig næringsmiljø- og samfunnsansvar fra næringen i sin helhet. Kortsiktig tenking vil føre til skadelig konsekvenser som ikke er utredet. Det er viktig å ha effektive kontrollorganismer og våkne aktører i bransjene og en miljøbevegelse som kan si ifra dersom bransjen eller kontrollorganene svikter i sitt samfunnsansvar. En må ha et internasjonalt perspektiv på fiskeri- og havbrukspolitikken. Ca. 35 millioner personer er direkte sysselsatt i fiskeri- og havbruksnæringa på full- eller heltid. Dette tilsvarer 2,6% av verdens arbeidsaktive befolkning. 45% av all fisk

12

som kommer fra havet havner i dag på det internasjonale markedet ved at den krysser ei statsgrense etter å ha havnet på land. Vi ser at det er nødvendig å se på havet som en internasjonal arena der vi må ta et økologisk og solidarisk ansvar for en global forvaltning av havet og dets ressurser. Dersom dagens matforbruk opprettholdes de neste 20 årene må man øke jordens samlende matvareproduksjon med 75% i følge en rapport fra FAO. Store deler av det maritime proteinet som går med i havbruksnæringa kommer fra villfiskens beitemarker og havfiskeriene. Her har naturen satt begrensninger. For første gang i menneskehetens historie har vi opplevd at produksjonen fra naturens side har stagnert eller er på tilbakegang på globalt nivå. Siden 1989 har fangsten stabilisert seg på mellom 80-90 millioner tonn på verdensbasis. Det er ingen grunn til å tro at naturen vil øke produksjonen av seg selv. 27% av verdenshavets fiskebestander er overfisket og 47% er fullt utnyttet. Dette krever at vi må

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

Dagens forvaltning av Norges fiskeressurser er på mange områder i samsvar med miljømessig langsiktig bærekraftig forvaltning. Vi må ha en flåte som er moderne, variert og lønnsom. Måten å holde på dette fortrinnet er ved å satse på line- og garnfiske som lønnsomme og driveverdige høstingsmetoder med kvoter som fastsettes etter hvilke mengder som det er forsvarlig å hente. Derfor bør man ha en hurtig gradvis utfasing av bunntråleflåten som opererer i norske farvann og forby produksjon og import av bunntrålere. En bør modernisere de eksisterende bunntrålerne til linebåter, garnbåter eller moderne pelagiske trålere som kan skille ut mindre fisk og som ikke rører havbunnen. Norge har verdens største kjente forekomster av kaldtvannskorallrev. Korallrevene er havområdenes parallell til landjordas regnskog både når det gjelder mangfold, viktige økosystemfunksjoner og annen nytteverdi. Mangfoldet av forskjellige arter som lever på og ved korallene er stort. Korallrev kan gi skjul og mat til svært mange forskjellige skapninger. Mange typer fiskeyngel vokser opp i hulrom og sprekker som naturlig finnes på et korallrev. Forsvinner korallrevene, blir larver og egg lettere spist av rovfisk. Revene vokser ganske sakte, fra et par millimeter til et par centimeter i året. De eldste korallrevene i norskekysten er 8500 år gamle.


ANALYSE

For første gang i menneskehetens historie har vi opplevd at produksjonen fra naturens side har stagnert eller er på tilbakegang på globalt nivå... 27% av verdenshavets fiskebestander er overfisket og 47% er fullt utnyttet. Dette krever at vi må rasjonalisere matvareproduksjonen og se på hvor mye ressurser som trengs for naturen og havbruksnæringen for å produsere matfisk.

Det tar lang tid for et korallrev å fullstendig fisk tidlig på sesongen har måttet avslutte erstatte ødelagte rev. Bunntråling svært fisket etter liten fangst, med det resultatet at skadelig siden trålen som dras langs bunnen, drifta ikke har lønna seg. Den første perioden harver opp både korallrev og tangvekster. med kvoter hadde en varighet på 23 år. Dette Den feier også med seg mye fisk av alle slag, har vært et lite vellykka eksperiment som og tar med seg mindre fisk som burde bli absolutt bør avsluttes når denne perioden høstet på et seinere tidspunkt. Dessuten avsluttes i 2013. Løsningen på dette er en virvles det opp betydelige ”Vi må ha etiske og overgang til gratis ikkemengder sand som dreper omsettelige kvoter. Dette forsvarlige vil gi et bedre insentiv til mange organismer lengre miljømessig standarder i internasjonale mindre lokale aktører til nede på næringskjeden. mellomstatlige organer for å holde på fisket. Dette vil Tråling etter sjøkreps er også senke hindrene for nye å sikre gode arbeidsvilkår fiskere til å starte for seg enda mindre effektivt enn tråling etter fisk og må for fiskere, havet og det selv. erstattes av bærekraftige maritime miljøet rundt måter å høste kreps på, som rundt alle land som driver med Offentlighet gjennom teiner og garn. beslutningsprosesser er i Selv om antall fartøy er fiskeri- og havbruk.” seg selv en viktig verdi i et redusert har den tekniske fungerende demokrati. Det fangstkapasiteten økt. er i dag lite åpenhet rundt Dagens system med omsettelige kvoter innsyn i protokoller og referater for hvordan fungerer dårlig og må endres. Dagens system kvotesystemet fastsettes i Norge og i andre premierer store og kapitalsterke rederier kystland. som kan kjøpe omsettelige kvoter fra små og mellomstore fiskebåteiere. Under dagens Det trengs en kraftig styrking av den globale ordning er der ikke uvanlig for en båt eller reguleringa av maritime ressurser. Spesielt de et rederi å kjøpe flere små kvoter fra mindre som er beregnet for menneske- og dyrefôr. båter for å overføre disse til en større båt, Det har siden 70-tallet vært problemer eventuelt la denne gå fra båt til båt til en med overfiske i mange havområder. Norske fanger opp denne kvoten. bedrifter har vært med på å tømme havet gjennom overfiske med store båter i direkte Dagens system for å rekruttere nye fiskere konkurranse med lokale fiskere som har hatt ved en todeling av kvotesystemet der den ene dårlig beskytelse fra sine myndigheter. Et delen er et lukket system med omsettelige eksempel er norske bedrifters medvirkning kvoter og et separat system der man har ei til overfiske av småfisk langs kysten av Chile felles kvote med ei maksimalkvote per båt som har gått videre til foredling til fiskeolje, over 11 meter har ikke fungert som planlagt. fiskemel og fôr til dyr og oppdrettsfisk. Den Summen av disse felleskvotene pr. båt er chilenske kysten er et område som har blitt mindre enn den samlede felleskvota. Dette stadig viktigere de siste 15 årene for fiskerihar økt presset på fiskerne i disse båtene og og havbruksnæringa, da denne er en viktig har gjort at enkelte som har slitt med å få nok råstoffleverandør til produsenter av karnivor

fiskefôr. Dette har tatt bort livsgrunnlaget for den større fisken som de lokale fiskerne lever av. I dette tilfellet har dette direkte ført til 30 000 tapte arbeidsplasser langs den Chilenske kysten. En lignende utvikling opplever man også i andre deler av verden. I de siste årenes utvikling i WTO etter Doha- erklæringen av 2001 har lokal ressursforvaltning og allmenningeretten blir truet av en frihandels- og privat eierskapstenking. Store selskapers rett til frihandel går foran hensyn til miljø, arbeidsplasser, rettferdig ressursfordeling, nasjonal og lokal styringsrett. Rettigheter som har blitt brukt for å garantere matvaresikkerhet og bærekraftig ressursforvaltning for landets egen befolkning. Vi må ha etiske og miljømessig forsvarlige standarder i internasjonale mellomstatlige organer for å sikre gode arbeidsvilkår for fiskere, havet og det maritime miljøet rundt alle land som driver med fiskeri og havbruk. Retten til medbestemmelse og faglig arbeid i disse næringene er en ukrenkelig rettighet. Forfølgelse av faglig tillitsvalgte og småfiskere begått av myndigheter eller næringslivet uten at de forfulgte får beskyttelse fra sine myndigheter er overgrep mot demokratiet og retten til eget liv. Problemet med dagens havbruk Oppdrettsnæringa har fra den spede starten på overgangen fra 60-tallet til 70-tallet vært en verdifull næringsvei langs kysten. Denne har skapt arbeidsplasser, optimisme og framtidsmot i mange bygder og tettsteder der tradisjonelle næringsveier eller industri har slitt. Dette er ei næring som har opplevd stor vekst og har gitt mange lokalsamfunn en solid

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

13


ANALYSE

Oppdrettsanlegg. Foto: Norsk Havbrukssenter.

økonomisk ryggrad. Med dagens nasjonale og internasjonale forvaltning ser det ut som denne næringa nå ser ut som å ha nå sitt toppunkt sett i forhold til ressurstilgang og økologisk og etisk forsvarlig drift. Det er nasjonalt viktig næringspolitikk å opprettholde tilliten til at den maten som produseres i Norge er trygg og sunn. Dette er et viktig spørsmål om tillit mellom produsent og forbruker. Det er på vei til å bli allment kjent at det kan stilles spørsmålstegn ved at deler av norsk oppdrettsfisk ikke holder forsvarlig helsemessig kvalitet for verken for fisk eller forbruker. Det kan ta lang tid før innenlandske og utenlandske forbrukere vil få tilbake tilliten til den norske oppdrettsnæringa dersom man ikke rydder opp i situasjonen. Av Norges 450 tradisjonelle villaksbestander er 45 utryddet og 150 i fare for utryddelse. I løpet av det siste tiåret har over 20 millioner oppdrettslaks rømt mens det i løpet av samme periode har kommet om lag 4 millioner villaks tilbake fra oppvekstområdene i NordAtlanteren. For hver villaks som kommer inn til kysten om sommeren står det ca. 1.000 oppdrettslaks i merdene. FAO anslår at ca. 30% av all matfisk som produseres i verden kommer fra oppdrettsanlegg. Av dette kommer 17,5 millioner tonn fra herbivorer (planteetende fisk) og 2,1 millioner tonn fra karnivore (kjøttetende) fiskearter. Førstnevnte har blitt oppdrettet i flere tusen år og lever hovedsakelig av avfall fra landbruk og spillvann fra slike oppdrettsanlegg brukes ofte til irrigasjon og gjødning. Sistnevnte er avhengig av fiskemel og fiskeolje i fôret. Norsk oppdrettsfisk er hovedsakelig karnivore fiskearter.

14

For å produsere fiskefôr for karnivore fisker byråkratiet. Her har man kanskje funnet en fiskes det opp store mengder fisk som ellers oppskrift på å løse alle verdens problemer. kunne blitt brukt til menneskeføde. Ca. Det har også blitt en femdobling av bruken halvparten av fisken som fanges for å bli av vaksine mot lakselus i løpet av få år. Et dyrefôr er vanlig matfisk i Norge. Det kreves stort antibiotikaforbruk for å unngå sykdom i mellom 3 til 5,5 kg. villfisk for å produsere 1 oppdrettsfisk kan føre til antibiotikaresistens kg. oppdrettsfisk. Dette relativt lave svinnet hos fisken. Denne resistensen kan spre seg kommer av at store deler av fiskefôret (opptil til de som senere spiser fiskens kjøtt, med 2/3) er vegetabilsk. Det er naturstridig og det resultat at også mennesker kan få større ikke sunt for rovfisk å ha i seg så store deler antibiotikaresistens. vegetabilsk fôr. Dette fører til en rekke sykdommer i fisken som bl.a. tarmkreft. Havbruk har ei framtid Vegetabilsk fôr hindrer ”Gjennom lukkede også fiskens produksjon Dette kan løses ved overgang av omega3 fettsyrer og anlegg kan man gå fra fra dagens metoder til å en overstimulans av gå over til lukkede anlegg dagens system med produksjon av omega6. enten på land eller flytende Dette er ikke en heldig monokulturer til kunstige anlegg som henter vann fra kombinasjon for oss som kulturer i oppdrett som minst 50 meters dyp og som konsumenter med tanke på gjenskaper et kunstig renser vannet som slippes ut dagens norske kosthold. av anleggene. Dette vil også økosystem der flere arter effektivt stoppe utslippene En annen grunn til den kan oppdrettes sammen.” av ufordøyd fiskefôr som relative effektiviteten er samler seg under merdene bruken av avskjær fra og som er store lokale filetering og sløying i fôret. Problemet er forrurensningskilder. Lukkede anlegg vil ikke nødvendigvis kannibalismen i denne også være en løsning på problemene med praksisen, men at det er i innvoller og fett rømming av oppdrettsfisk og de problemene at giftstoffer lagres. Dette betyr igjen at de det kan innebære for villfiskbestandene. Dette stoffene som fisken får fra andre kilder (for gjelder både med hensyn til konkurranse eksempel vaksinering og medisinering) om villfiskens naturlige beitemarker og tilføres fisken fra flere kilder. Allerede er spredning av parasitter og sykdommer som det funnet fisk på vei til forbrukerne som lettere sprer seg i små lukkede områder, som har hatt skadelige mengder diflubenzuron, merder, og som igjen kan spre seg videre med teflubenzeron, emamectin benzoate, rømt fisk. Den rømte fisken er også i seg selv kadmium, bly, dioksiner og PCB. Nasjonalt en trussel mot det biologiske mangfoldet Institutt For Ernæring og Sjømatforskning både med sin blotte tilstedeværelse og ved (NIFES) svarer på dette ved å be om å øke den genetiske innblandingen disse kunstig de tillatte grenseverdiene for arsen, kadmium innavlede oppdrettsfiskene vil føre videre til og kikksølv. Når bransjen bryter loven så skal neste generasjon. man øke kroppens tåleevne for skadelige stoffer gjennom et vedtak i det offentlige Gjennom lukkede anlegg kan man gå fra

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


Hvert land har rett og plikt til å strebe etter å produsere nok mat av ernæringsmessig god kvalitet til å mette egen befolkning, på en miljømessig bærekraftig måte og deretter eksportere et eventuelt overskudd. Veien framover er et samarbeid mellom bondeorganisasjonene, fiskerne, samvirkebevegelsen, miljøbevegelsen, bistands-organisasjoner og fagorganisasjoner for å utvikle denne politikken

dagens system med monokulturer til kunstige kulturer i oppdrett som gjenskaper et kunstig økosystem der flere arter kan oppdrettes sammen. Dette har alt blitt gjennomført i flere tusen år i tradisjonelle oppdrettsanlegg. For å styrke oppdrettsnæringas fremtid må man tenke heilhetlig og se på biprodukter som en ressurs. Biprodukter og forurensning er fosfatholdige stoffer som kan videreforedles til gjødsel som kan brukes i landbruket fremfor at disse ressursene blir liggende på havbunnen og fungerer som yngleplass for alger. Store algeoppblomstringer i nærheten av anlegg kan fort utvikle seg til en fare for både oppdrettsfisk og migrerende villfisk. De siste årene har kommet klare signaler fra vitenskaplig hold på at oppdrettsnæringa beveger seg på ytterkanten av hva som er forsvarlig med hensyn til dagens teknologi og investeringsevne og investeringsvilje. Det må nedsettes en uavhengig kommisjon for å granske norsk og internasjonal oppdrettsnæring for å få klarhet i hvordan denne næringa best kan utvikle seg videre med hensyn til rømming og missdannelser hos oppdrettsfisken og trusselen mot kyststammene og omdømmet til den tradisjonelle fiskerinæringa. Livet i havet kjenner ikke nasjonale grenser, og fiskerimarkedet på land er internasjonalt. Derfor må vi tenke på kloden som et felles økologisk samspill der vi mennesker er en naturlig del. Global økologi og internasjonal solidaritet er viktige komponenter for en framtidsretta og bærekraftig fiskeri- og havbrukspolitikk. Med dette som bakgrunn er det klart at vi står ovenfor store, men ikke uoverkommelige

Marxistisk Forum Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling.

utfordringer for framtidas matproduksjon. Den første kneika vi må over er at vi må innse at mennesket er en del av naturen og at det er naturen selv som legger premissene for hva, hvor mye og hvordan vi klarer å forvalte de mulighetene vi har. Den andre kneika er at vi klarer å løfte blikket fra de nasjonale grensene. Kapitalen har alltid vært internasjonal og har bare blitt mere internasjonal med årene. Det å se på Norge isolert fra resten av planetens økosystem er et blindspor som ikke er økologisk holdbart. Den tredje kneika er å innse at arbeidsfolk i heile verden har felles interesser i å bedre sin egen hverdag. Det er kun gjennom internasjonalt samarbeid at vi klarer å samle oss om retten til tilgang på trygg mat for alle i heile verden på naturens og menneskenes premisser. Den fjerde kneika er å kvitte seg med tanken på at kjemisk og genetisk modifisert mat er framtida. Det er ingen vitenskaplige holdepunkter for at det er sunt å stikke ting i munnen som ikke er beregnet til det. Det er i alle fall ikke sunt å svelge slike ting. Så snart disse fire fundamentale tankesprangene er utført har vi muligheter til å trygge matressursene på en planet som begynner å bli overbefolket. Her har Norge en mulighet til å bli et sette et eksempel og har allerede et internasjonalt omdømme til å markedsføre seg for et foregangsland. Men for å få til dette må vi rydde grundig opp i eget hus uten å kaste søpla over gjerdet til naboen.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

15


INNSPILL

Konsesjoner i nord verdien i sør? av Ingalill Olsen, Fylkespartileder Finnmark AP

6 trålere med 17 kvoter, av totalt 20, alle med leveringsbetingelser i Finnmark har de 3 siste år levert minst 50 % av fangsten sin utenfor Finnmark.

betingelsene som ble gitt i januar 2001?

inndragning hvis vi ikke trodde at det var mulig. Vårt oppdrag er å kjempe for Finnmark og en rettferdig forvaltning av den fisken som skal tilkomme fylket. Vi kommer aldri til å godta det som skjer!

Jo, noe er det. Fiskeriminister Svein Ludvigsen fra Høyre endret leveringsbetingelser Dette var meldingen i NRK Troms og til tilbudsplikt for alle trålere med Finnmark i begynnelsen av desember i fjor.. leveringsbetingelser. Etter dette frislippet ble det fullt mulig å ”tilby” “Det var faktisk på grunn fisken til ett landanlegg, Hvordan er dette mulig? Hvordan kan norske av landanleggene Røkke muligens på en slik måte fiskerimyndigheter se på at og Norway Seafood fikk at landanlegget ikke var i dette skjer? stand til å ta i mot fisken, dispensasjon for å erverve for så å seile mot nærmeste så mange konsesjoner frysehotell og Tildeling av trålkonsesjoner med leveringsforpliktelser til levere. som de har fått.” enkelt anlegg eller regioner var begrunnet politisk i at Finnmark de skulle skaffe råstoff til landindustrien og Arbeiderparti hørte til de som holde aktiviteten og sysselsettingen i gang. synes at det var et riktig trekk i Den politiske begrunnelsen var IKKE at 2001 å gi dispensasjon og tillate Professor Regi Th. Aker skulle trade på frossenfiskmarkedet. En at Norway Seafood og Røkke fikk Enerstvedt konsesjon er en stor verdi. Samfunnet ville konsesjon på 9,61 kvotefaktorer. drøfter i sin nye bok - «Spiller Gud terning likevel?» aldri ha gitt dispensasjoner og tillatelser uten Grunnen vår var åpenbar. Vi grunnleggende begreper i at det medførte samfunnsansvar for de som ville redde arbeidsplasser på dialektikken. Boken går rett fikk disse lukrative konsesjonene. land og skape aktivitet langs inn i en internasjonal filosofisk Finnmarkskysten. diskusjon. Han kommer bl.a. med en fundamental kritikk av Richard En kort generalforsamling i Aker Seafood Dawkins’ gen- og kulturteorier. AS 5.november 2011 skilte trålerne og De fleste i Finnmark synes nå 325 sider – Pris kr 270,– landanleggene i selskapet. Dette, sammen at nok er nok når det gjelder med det faktum at svært mange av de ansatte trålere og manglende leveringer. i fiskeindustrien i Finnmark går permittert Hvis dagens forskrifter ikke måned etter måned, har gitt vind i seilene i støtter opp om regjeringens To nye hefter i Søkelys-serien Ørnulf Godager: «Demokrati og kontrahegemoni. Kan vi debatten knyttet til leveringsbetingelsene til politikk, så må forskriftene skape et nytt og annerledes samfunn gjennom å utvikle et Aker Seafood og konsesjonsvilkårene knyttet endres. Når fiskeriminister mothegemoni?» 40 sider – kr 50,– til tildeling av trålkonsesjoner. Ludvigsen kunne uthule Eystein Kleven: «22. juli-terroren. Angrepet på leveringsplikten via forskriftene, arbeiderbevegelsen». 42 sider – kr 60,– Alle vet hvor verdien ligger når man så kan fiskeriminister Bergsammenholder landanlegg og trålere med Hansen reversere de samme I kommisjon hos Marxist Forlag konsesjon. Verdien er knyttet til trålerne. forskriftene. Festskriftet «Perler for svin» av professor Arnulf Kolstad. Ti bind – 2300 sider. Siden konsesjonene er attraktive ble de i 2001 Pris hvert bind kr 180,– samlet kr 1500,– gitt med klare bindinger til landanleggene. Det Flere har spurt meg om jeg tror var faktisk på grunn av landanleggene Røkke det er mulig å ta kvotene fra Bestill hos: og Norway Seafood fikk dispensasjon for å Norway Seafood. Jeg har ingen www.marxistforlag.no eller post@marxistforlag.no erverve så mange konsesjoner som de har fått. illusjoner om at det er lett, Kan også bestilles hos Tronsmo: men Finnmark Arbeiderparti post@tronsmo.no – tlf 22 99 03 99 Har noe skjedd som svekker de krystallklare hadde aldri tatt til ordet for

Nye bøker fra

16

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


Kalkulert massemord

KOMMENTAR

Kalkulert

av Jan Herdal, oljekrisa.no

Av Jan Herdal. oljekrisa.no

I sin nye bok med tittelen Destruction massive på fransk viser Jean Ziegler hvordan biodrivstoffindustri og agrobusiness truer med å påføre verden massesult i et hittil ukjent omfang. Utviklingen er ingen tilfeldighet, men et kalkulert resultat av mektige regjeringers politikk. Den økende sulten i verden kan med andre ord kalles et planlagt mord, ifølge Ziegler. Det ”grønne gull” er i flere år blitt betraktet som et magisk og profitabelt tilskudd til det ”svarte gull”. De store matvaretrustene som dominerer biodrivstoffindustrien argumenterer med at biodrivstoff er et ledd i kampen mot klimaendringene. De har lykkes med å overbevise ”verdensopinionen” og praktisk talt alle vestlige regjeringer. Det ble produsert over 100 mrd. liter bioetanol og biodiesel i 2011. Dette la beslag på 100 millioner hektar landbruksjord. Produksjonen av biodrivstoff er doblet på fem år, fra 2006 til 2011. Men de transnasjonale landbruksgigantenes argument er en løgn. De ser helt bort fra biodrivstoffets miljømessige kostnader, som bl.a. omfatter både vann og energi. Rent vann er i ferd med å bli mangelvare over store deler av planeten. Ett av tre mennesker i verden er henvist til å drikke forurenset vann. Hver dag dør 9 000 barn under 10 år av slikt vann. Det kreves 4000 liter vann for å produsere 1 liter bioetanol. De største biodrivstoffprodusentene, enkelte av dem tilhører verdens mektigste multinasjonale konglomerater, har sine hovedkvarter i USA. Årlig mottar de milliarder av dollar i statsstøtte. Ifølge president Obama handler biodrivstoff om USAs nasjonale sikkerhet. Ved hjelp av en statsstøtte på ca. 35 mrd. kroner la biodrivstoffprodusentene i 2011 beslag på over 38 prosent av USAs totale maisavling,

opp fra 30 prosent i 2008. I løpet av denne tida har prisene på mais økt med 48 prosent på verdensmarkedet. For USAs presidenter er landets store avhengighet av importert olje en kilde til bekymring. Det var Obamas forgjenger George W. Bush som initierte biodrivstoffprogrammet. I januar 2007 lanserte han som mål i løpet av 10 år å redusere forbruket av fossilt drivstoff med 20 prosent og å gange biodrivstoffproduksjonen med sju. Å brenne millioner av tonn med matvarer på en planet hvor et barn dør av sult hvert femte sekund burde være en åpenbar skandale. En vanlig bil har en drivstofftank på 50 liter. Det kreves 358 kilo mais for å fylle en slik tank. Det er nok til å fø et menneske i ett år i land hvor mais er basismaten, f. eks. i land som Mexico eller Zambia. Biodrivstoffet legger beslag på hundrevis av millioner tonn mais, hvete og andre matvarer hvert år, og slipper ut millioner av tonn klimagasser. I tillegg forårsaker det sosiale katastrofer i land der de multinasjonale selskapene får overtaket. Ta området engenho Trapiche i Brasil som eksempel. Her var store statlige landområder delt ut til en mengde småbønder. De var fattige, men greidde seg ved å dyrke bønner og grønsaker. Med lobbyvirksomhet mot sentralregjeringen i Brasilia lyktes det mektige finansinteresser å få privatisert jorda. De fleste småbøndene endte opp i Recifes slum. De få som ble igjen, høster nå sukkerrør for trustene på rene slavebetingelser. Også i Brasil har produksjon av biodrivstoff høy prioritet, med sukkerrør som velegnet råvare. I 2009 produserte Brasil 18 milliarder liter biodrivstoff. Av dette gikk 4 milliarder til eksport. Myndighetenes mål er å øke eksporten

til 200 milliarder liter årlig. Det vil kreve at landbruksarealet som benyttes til sukkerrør økes til 26 millioner hektar. Utviklingen har ført til rask konsentrasjon av land på få hender, i hovedsak multinasjonale selskaper samt innenlandske landbruksbaroner. Monopoliseringen øker forskjellene og fører til fattigdom både på landet og i byene. Småbøndene jages inn til en trøstesløs tilværelese i byenes slumområder. Det truer Brasils matvaresikkerhet, da disse bøndene står for mye av matproduksjonen i landet. Sukkerbaronenes inntekter øker, på bekostning av småbønder og leilendinger. Blant profitørene finner vi også multinasjonale giganter som Louis Dreyfus, Bunge, Noble Group, Archer Daniels Midlands, finansselskapene til folk som Bill Gates og George Soros - og kinesisk fondskapital. Utviklinga påtvinger Brasil en økende grad av matvareimport, noe som igjen fører til økte priser på verdensmarkedet. Matvareusikkerhet og høye priser rammer en stor del av landets befolkning. Et økende antall småbønder og landarbeidere må kjøpe mat fordi de ikke har nok jord til å fø familiene sine. Dersom verden skal reddes fra nykolonialismens grep, fra grådigheten til ”verdens nye herrer”, må vi handle nå. Vi må se klart hvordan disse rovdyra bruker menneskene som gisler i sine absurde forsøk på å øke egen profitt og dominere planeten. Vi må komme sammen og arbeide utrettelig, ikke miste håpet eller målet av syne. Vi må ikke la oss overvelde av de øredøvende propagandamaskinene. Vi må stå fast og sammen. Det kan ennå være en vei ut av infernoet.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

17


UTENRIKS

Svart jul i Midtøsten Av Eirik Vold

En ny bølge av krig og terror truer med å utrydde Midt-Østens kristne. Det kommer ikke til å handle om røkelse og myrra, men om krig, terror og geopolitikk når julen 2011 skal oppsummeres av MidtØstens kristne. Den dystre fortellingen kan godt begynne i Irak. Iraks kristne var i sin tid blant de aller første til å slutte seg til Jesus under hans vandringer, og er blant de få som fortsatt snakker arameisk, språket som Jesus og hans disipler skal ha snakket i sin tid. Få steder feires jul med større historisk sus enn her. Men det ble ingen jul i Bagdad i år. ”Vi har fortalt alle at det ikke må være noen offentlige festligheter eller store samlinger og at folk må lage sin egen feiring hjemme”, fortalte den irakiske kirkeleder Ra’ad Emmanuel til avisa The Australian julaften. Avlyse julen Grunnen til at verdens kanskje eldste kristne kultur måtte avlyse denne julen er like enkel som den er grusom: I november i fjor gikk en kommando fra en al-qaida-alliert islamistisk milits til angrep på Vår frelsers kirke i Bagdad med automatvåpen, granater og sprengstoff. 58 mennesker ble drept, deriblant to prester. Gruppen som tok ansvar for angrepet uttalte at ”de kristne er nå legitime mål for mujaheddin [hellige krigere]. Uken etter ble et kristent nabolag utsatt for et bombeangrep. Men det har ikke alltid vært slik for Iraks kristne. Ifølge kirkeleder Ra’ad hadde de kristne religionsfrihet og ble ikke forfulgt under Saddam Husseins regime. Men USAs invasjon i 2003 endret alt. Ifølge Human Rights Watch har tallet på kristne som lenge lå stabilt på rundt 1,5 millioner, falt med hele 70 prosent i løpet av årene med krig og okkupasjon. For de rundt 500 000

18

gjenværende kristne, handlet denne julen om å forsøke å overleve ved å avlyse feiringen i frykt for islamistisk terror, og i manges tilfelle flykte til andre deler av landet. Fra Irak til Libya Fra Irak leder blodsporene etter de internasjonale jihadistene til Libya. Det var nemlig i Libya den største kontingenten av Iraks al-qaida-terrorister ble rekruttert, skal vi tro offisiell amerikansk etterretning. Den mest ettersøkte av dem, Abdelhakim Belhadj, allierte seg med al-qaida allerede under krigen mot Sovjet i Afghanistan og ble siden leder for beryktede Libyan Islamic fighting group i Irak. Helt til borgerkrigen i Libya eksploderte tidligere i år, da Belhadj tok med seg sitt al-qaida-allierte militsnettverk tilbake til Libya for å styrte Gaddafi.

Mange kristne libyere og gjestearbeidere måtte flykte da Tripolis forsvarsverker ble bombet i stykker fra luften. Men vestlige og norske reportere i Libya, som så ivrig og ukritisk hyllet de nye makthaverne, tok seg ikke bryet med å undersøke skjebnen til Tripolis kirkesamfunn etter at Belhadj og hans ”hellige krigere”, som hadde ført blodig jihad mot deres trosfrender i Irak, fikk den militære kontrollen over byen. Fra Libya til Syria?

Mens de internasjonale jihadistene fra Libya og andre muslimske land har terrorisert kristne i Irak og Libya, har en konstant strøm av flyktninger, vår tids største kristne eksodus, krysset grensen fra Irak til Syria, hjemlandet til Midt-Østens nest største kristne befolkning. Under det politisk autoritære, men religiøst tolerante regimet Da den libyske kirkelederen Giovanni til Syrias president, Bashar al-Assad, har de Innocenzo Martinelli “Det er noe dobbelt tragisk irakiske kristne funnet tryglet Vestens ledere om den beskyttelsen som over måten skjebnen nå å stanse bombingen av USAs okkupasjonshær ser ut til å innhente de Libya, en bønn som vår aldri gav dem i Irak. Rød-grønne regjering mange hundre tusen kristne besvarte med flere Men tragedien tar ikke irakerne som flyktet til bomber, hadde allerede slutt her. Ifølge britiske Syria. For dersom Assad- Daily Telegraph har den en koptisk kirke i Tripoli blitt truffet i et NATO- regimet faller og de voldelige nevnte Belhadj lovet å angrep. Men kanskje var islamistmilitsene får fritt sende libyske jihadister det ikke bare bombene fra sin al-qaida-allierte spillerom til å drive sin Martinelli var redd islamistgruppe til Syria for, da han framførte religiøse utrenskning i Syria for å bistå den syriske sin bønn. For mannen også, hvor skal de da flykte?” opprørsmilitsen ”Free som surfet til makten i Syrian Army” i den Tripoli i kjølvannet av væpnede kampen mot NATOs bombeangrep var ingen ringere Assad-regimet. Belhadj skal allerede ha reist enn den tidligere ettersøkte al-qaida-allierte til grenseområdet mot Syria i NATO-landet militslederen, Belhadj. Tyrkia for å organisere hjelpen. Mye tyder på at han har begynt å overholde løftet allerede.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


UTENRIKS

Progressiv allianse vokser De karibiske statene Haiti, Surinam og Santa Lucia vil søke medlemskap i Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA), en allianse basert på komplementaritet, samarbeid og solidaritet mellom nasjonene. Opplysningene ble bekreftet under ALBAs 11. toppmøte, avholdt i Venezuelas hovedstad Caracas 4.-5. februar.

St. Georgkatedralen i Aleppo Syria. Foto: Wikipedia.

I byen Homs, sentrum for det sunnimuslimske og NATO-landene. Og om Syria fortsetter opprøret, skal minst 80 kristne allerede være vestlige medier sin svart-hvittfortelling, der drept den siste tiden, framgår det i en artikkel Assad-regimets motstandere utelukkende fra nyhetsbyrået AFP. Homs’ er uskyldige desertører og 16 kirker kommer antakelig “Midt-Østens kristne menneskerettighetsaktivister. til å stå tomme ettersom vil se tilbake på julen A l - q a i d a - a l l i e r t e byens kristne nå enten flykter islamistmilitser fra Libya 2011 som en av de eller holder seg innendørs. I som åpent har annonsert Damaskus begynte julen med dystreste i deres mer sin inntreden i krigen mot enn 2000 år lange det doble selvmordsangrepet Assad-regimet nevnes ikke som tok livet av nærmere med et ord. historie” 50 mennesker. Det er noe dobbelt tragisk over måten Midt-Østens kristne vil se skjebnen nå ser ut til å innhente de mange tilbake på julen 2011, som en av de dystreste hundre tusen kristne irakerne som flyktet til i deres mer enn 2000 år lange historie, og Syria. For dersom Assad-regimet faller og de mye tyder på at 2012 kan bli verre. Fremtiden voldelige islamistmilitsene får fritt spillerom er uviss, men en ting er sikkert: Dersom til å drive sin religiøse utrenskning i Syria tragedien som nå utfolder seg er siste kapitlet også, hvor skal de da flykte? for det kristne Midt-Østen, så vil historen felle en hard dom over Vestens betydning Syrias kirkeledere ber for fred for utfallet. Gjennom hele sirkelen, fra Irak, via Libya og nå sist til Syria, har våre Syrias kirkeledere ber nå for fred. De regjeringer, medier og militære hovedsaklig trygler vestlige ledere, ikke om hjelp eller stått på samme side som voldelige islamister beskyttelse, men om at de skal la være å i deres kamp mot de ”vantro” regimene som intervenere politisk og militært. De vet at har beskyttet kristne minoriteter. Ikke fordi de islamistiske militsene som har terrorisert, vi deler islamistenes ideologi eller ønsker myrdet og jaget deres trosfrender på flukt i de kristne noe vondt. Men fordi en presset både Irak og Libya, vil utnytte kaoset som religiøs minoritet, selv om den er aldri så oppstår, om NATO går til angrep. Og løfter mye bærer av vår egen sivilisasjons historie, om amerikansk beskyttelse i et eventuelt tydeligvis kan ofres når NATO skal bombe ”nytt” Syria har de liten grunn til å tro på. For for demokrati og menneskerettigheter eller mens amerikanerne skryter over hvordan de oljeressurser og geopolitiske interesser, har klart å beskytte vestlige oljeselskapers avhengig av hvordan man ser det. installasjoner i Irak, har verken kristen retorikk fra Det hvite hus eller hundretusener av amerikanske soldater på bakken forhindret den historisk rekordraske utraderingen av irakiske kirkesamfunn under okkupasjonen. Men kanskje ber Syrias kristne forgjeves. I Libya ble liknende oppfordringer tiet ihjel av mediene, og besvart med bomber av Norge

ALBA ble opprettet av Cuba og Venezuela i 2004, og har åtte medlemsstater i tillegg til de tre som nå vil slutte seg til. Ved siden av disse landene har et høyere antall stater blitt medlemmer av det venezuelansk-ledede oljesamarbeidet Petrocaribe, som blant annet garanterer olje til sterkt redusert pris, med gunstige betalingsordninger, til medlemmene. Tilhengere av Uribe vil ta tilbake makten Den colombianske eks-presidenten Alvaro Uribe (2002-2010), kjent som USAs lydigste president i Latin-Amerika og for sin harde linje mot geriljagruppene FARC og ELN, er misfornøyd med landets nye president Juan Manuel Santos. Den konservative Santos var blant annet forsvarsminister under Uribe og var regnet som hans håndplukkede etterfølger. Men den nye presidenten, som i likhet med sin forgjenger har bakgrunn fra det colombianske oligarkiet, har på noen områder endret kursen. Særlig har Santos gjort seg bemerket for å gå gjenopprette fulle forbindelser og å inngå samarbeidsavtaler med nabolandet Venezuela, som nå skal bygge en gassrørledning gjennom Colombia til Stillehavskysten. Han har innført en mindre jordreform og synes å gjøre landet gradvis mindre uavhengig av USA ved å styrke handelsforbindelser til Kina og å delta aktivt i den søramerikanske alliansen UNASUR. Uribes tidligere fredskommisjonær Luis Carlos Restrepo, som har forlatt landet etter at han er under etterforskning for våpensmugling å ha fabrikkert en historie om avmobilisering av en ikke-eksisterende FARC-front, sier nå at Uribes tilhengere har mistet makten og må forberede seg til å vinne valget i 2014 og å gjennomføre en grunnlovsgivende forsamling.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

19


AKTUELT

Færre dør når flere vet Glemte humanitære kriser Av Tonje Dahlbak, prosjektleder for Glemte kriser i Leger uten grenser Verden over utspiller det seg alvorlige humanitære kriser som rammer millioner av mennesker, men som likevel er usynlige i norske medier.

ingenting om den alvorlige konflikten som herjer i landet. ”Flyktninger for livet”

Leger Uten Grenser jobber i noen av de verste I Colombia blir hvert år 300.000 mennesker katastrofeområdene tvunget på flukt i sitt “En milliard mennesker er i verden. Det er et eget land. De flykter tilbakevendende fra drap, seksuell vold, rammet av underernæring problem at norske tortur og bortføring på i verden – hver syvende medier nesten ikke landsbygda til en utrygg verdensborger. “ skriver om mange tilværelse i byene. Ofte av disse humanitære er situasjonen i byen krisene. Pressedekning og politiske interesser like ille som den de flyktet fra, men få har påvirker hverandre og går ofte hånd i hånd. mulighet til å reise hjem igjen. Flyktningene De sakene mediene dekker, prioriteres havner ofte i overbefolkede slumområder hvor når utviklingsminister Erik Solheim skal leveforholdene er elendige. Luftveisinfeksjoner, sette opp bistandsbudsjettene. På samme diaré og andre sykdommer er vanlige. Mange måte rapporterer mediene om de sakene er papirløse, og mister dermed grunnleggende der Norge er involvert. Er det massivt rettigheter som helsehjelp og skole. De fleste med medieoppmerksomhet kommer alle har levd slik i årevis og kaller seg ”flyktninger hjelpeorganisasjoner til og befolkningen får for livet”. Krisen i Colombia er en kombinasjon mye hjelp av væpnet konflikt, sykdom og manglende helsetjenester. I tillegg er ikke internflyktninger, Det glemte landet som er flyktninger i eget land, automatisk beskyttet av FNs Flyktningkonvensjon, En av disse glemte krisene utspiller seg i Den som stiller krav til hvordan flyktninger sentralafrikanske republikk. Siden 2005 har skal behandles når de kommer til et annet landet vært rammet av væpnet konflikt, og land. Hvis vi kan øke oppmerksomheten Den sentralafrikanske republikk er i dag ett om internflyktninger i Colombia kan vi av verdens fattigste land. Folk lever i frykt, kanskje øke viljen til å bedre deres situasjon. landsbyer er rasert og 350 000 mennesker er på flukt. Mange skjuler seg i skogen i redsel for Verdens mest glemte mennesker sine liv, familier lever under fryktelige forhold i jungelen, i skur som knapt tilbyr noe beskyttelse Over 200.000 mennesker fra Rohingya-folket mot de kalde nettene i tørkeperioden. Som en lever uten papirer i Bangladesh. De har flyktet av få hjelpeorganisasjoner i landet, er Leger fra forfølgelse i hjemlandet Myanmar, men Uten Grenser vitne til at mennesker dør får ingen beskyttelse i Bangladesh. Mange av sykdommer som enkelt kunne ha vært av flyktningene er underernærte, har liten behandlet. I norske medier hører vi sjelden om eller ingen tilgang på rent vann, og har ingen Den sentralafrikanske republikk. Landet er en tilgang til helsetjenester. Rohingya-folket er typisk glemt krise. I en ny spørreundersøkelse en muslimsk minoritet fra delstaten Rakhine sier 93 % av de spurte at de vet lite eller vest i Myanmar. I 1982 ble Rohingya-folket

20

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

fratatt sitt statsborgerskap etter mange tiår med forfølgelse. I de voldelige aksjonene som fulgte ble Rohingya-folket drevet på flukt og fratatt jord og hjem. I dag lever over en million rohingyaer i eksil utenfor Myanmar. De 200.000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh faller utenfor FN-systemet for flyktninger. Ved å fokusere på denne glemte krisen, kan vi alle bidra til at de glemte Rohingya-flyktningene kommer frem i lyset. Den skjulte sultkrisen 195 millioner barn lider av underernæring. Den langvarige og usynlige krisen bidrar til 2,6 millioner dødsfall blant barn under fem år hvert år. En milliard mennesker er rammet av underernæring i verden – hver syvende verdensborger. Underernæring er ikke hovedsakelig et resultat av mangel på mat, men av mangel på riktig ernæring. Resultatet er at generasjoner av mennesker får alvorlige livslange komplikasjoner som hemmer vekst og mental utvikling, de blir mer utsatt for infeksjoner, smittsomme sykdommer, kroniske lidelser og får lavere forventet levetid. Underernæring er en viktig grunn til at så mange barn dør av vanlige sykdommer som forkjølelse, influensa eller diaré. Dette er et medisinsk problem som krever en medisinsk respons utover tradisjonell matvarehjelp. Underernærte mennesker trenger medisinsk behandling og hjelp, både for å få bedre ernæring og for å behandle sykdommer som er et resultat av svekket immunforsvar. Økt oppmerksomhet kan føre til mer kunnskap og engasjement. Leger Uten Grenser jobber også for å forbedre måten internasjonal matvarehjelp blir gitt på, fordi man i alt for stor grad leverer kornsorter og en blanding av mais og soya til underernærte. Dette er billige og mettende matvarer som hindrer at folk går


Leger Uten Grenser har arbeidet i Somalia siden 1991. Sykdommene som dreper flest barn i Somalia, er diaré-sykdommer, lungebetennelse, malaria, tuberkulose og meslinger. Mange er knyttet til utbredt underernæring. Foto: Tom Quinn/Leger Uten Grenser

sultne, men som ikke gir underernærte barn de næringsstoffene de trenger. En glemt folkesykdom Tuberkulose har vært nærmest utryddet i rike land i 40 år, men hvert år rammer sykdommen likevel ni millioner mennesker i fattige land. I 2010 tok tuberkulose livet av 4000 mennesker hver eneste dag. Men siden det er den fattige delen av verden som rammes, investeres det lite i nye medisiner. I Norge er vi blitt vaksinerte mot tuberkulose siden 1920, og i dag er ikke dette lenger en sykdom vi frykter. Medisinene finnes, men i fattige land med dårlige helsesystemer tar sykdommen mange liv. Tuberkulose er en konstant krise som ikke får nyhetsoverskrifter. Sykdommen er nærmest utryddet i Norge, og vi glemmer at tuberkulose fortsatt er et stort problem. Ved å sette fokus på sykdommen kan vi kreve at legemiddelselskapene utvikler nye medisiner og tester for tuberkulose. Ekstrem barnedødelighet i Somalia Dagens krise i Somalia er ingen plutselig katastrofe; 20 år med konflikt, fattigdom og politisk kaos har gitt like mange år med underernæring og sykdom blant barn. Somalia er et krigsherjet land med nesten total mangel på helsetjenester. Landet har kun fire leger per 100.000 mennesker. Før den pågående ernæringskrisen mistet ett av fem barn livet før de fylte fem år. Sykdommene som dreper flest barn i Somalia er diaré, lungebetennelse, malaria, tuberkulose og meslinger. Mange er knyttet til utbredt underernæring. Flere av disse sykdommene er enkle å behandle. Somalia har vært uten en fungerende

sentralregjering siden 1991. Uten president og regjering, har Somalia heller ikke noe politi, rettsvesen eller fungerende helsevesen. 20 år med kamphandlinger, underernæring, tørke og sykdom har tatt livet av opptil én million mennesker.

de millionene av mennesker som lever under ekstremt vanskelige forhold i DR Kongo. De fattiges sykdommer

Over 100.000 mennesker dør hvert år, og mer enn ti millioner mennesker er smittet Økt kunnskap om Somalia er ikke tilstrekkelig av glemte tropiske sykdommer som kala for å løse krisen eller hjelpe menneskene azar, sovesyke og Chagas’ sykdom. Til tross der, men én ting er sikkert: Uten økt for betydelig fremgang innen behandling de oppmerksomhet, vil fremdeles altfor mange siste årene, fortsetter disse tre sykdommene å dø. ramme nye mennesker hvert år. Sykdommene utgjør en stor belastning på helsevesen i Kronisk krise i Den demokratiske utviklingsland. Samtidig klarer ikke de republikken Kongo smittede å jobbe, skaffe mat, eller gå på skole. Disse sykdommene rammer utelukkende Konflikten i landet har tvunget to millioner fattige land, som ikke er regnet som viktige mennesker på flukt, og store deler av markeder for legemiddelfirmaene. Dermed befolkningen lever i frykt for vold og voldtekter. prioriterer de ikke å utvikle medisiner mot Den nærmest disse sykdommene, til “Et større mediefokus på den totale mangelen tross for at de hvert år kroniske humanitære krisen i krever tusener av liv. på helsetjenester gjør situasjonen Kongo kan føre til at verdens ekstrem. Landet har Av legemidlene en befolkning på 68 ledere i økende grad tar ansvar for som er utviklet de millioner og er på å finne en løsning på konflikten siste 30 årene, er størrelse med Vestkun 1,3 prosent og forbedre helsesystemet i Europa. Likevel har utviklet spesielt mot landet. “ Kongo kun knappe tropiske sykdommer 6000 leger. Sykdommer og tuberkulose, til som  malaria,  underernæring,  kolera, tross for at disse sykdommene utgjør hele meslinger,  sovesyke  og  hiv/ 11,4 prosent av sykdomsbyrden i verden. aids  rammer befolkningen Leger Uten Grenser må ofte behandle disse hardt.  Barne- og mødredødeligheten  i glemte sykdommene med gamle medisiner DR Kongo er blant verdens høyeste. som fungerer dårlig og som kan ha alvorlige bivirkninger. Kala azar, sovesyke og Chagas’ Et større mediefokus på den kroniske sykdom bryter ikke ut i store, eksplosjonsartede humanitære krisen i Kongo kan føre til at epidemier, men utgjør en konstant – om enn verdens ledere i økende grad tar ansvar for mer usynlig – trussel i områdene hvor de å finne en løsning på konflikten og forbedre rammer. Smitten krysser ikke landegrenser, og helsesystemet i landet. Men det er ikke bare når aldri frem til rike deler av verden. Dermed mediene som kan gjøre noe. Hver og en av har disse sykdommene vært uinteressante oss kan ta ansvar, og spre informasjon om både for medisinindustri og massemedier. Økt

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

21


Leger Uten Grenser vaksinerer barn over hele verden, blant annet i Den demokratiske republikken Kongo. Tre millioner mennesker dør hvert år av sykdommer det finnes vaksiner mot. Foto: Haavar Karlsen/Leger Uten Grenser

oppmerksomhet om denne krisen kan bidra til at legemiddelindustrien føler seg presset til å forske på glemte sykdommer, og utvikle bedre medisiner.

vente, jo sykere blir de.

Det tragiske er at medisinene finnes – det er bare pengene som mangler. 10. juni 2011 inngikk verdens ledere et løfte om at 15 Ni millioner i kø for hivmedisiner millioner fattige hivpositive skal få medisiner innen 2015. For at vi skal kunne nå dette Vi har medisinene som skal til for å gi målet, må verdens ledere legge mer penger på hivpositive sjansen til å leve et normalt liv. bordet. Men de siste årene har flere land kuttet Med behandling kan hivpositive holde seg i sin støtte til hiv/aids. Et sterkere mediefokus friske, og samtidig redusere smittefaren med på hiv/aids kan føre til at verdens ledere tar opp til 96 prosent. Men dyre medisiner og kutt ansvar og øker pengestøtten til kampen mot i støtten til hiv/aids gjør at ni millioner fattige epidemien. Men det er ikke bare mediene som hivpositive ikke får medisiner, og står i fare for kan gjøre noe. Hver og en av oss kan ta ansvar, å dø. og spre informasjon om at hivmedisiner kan redde ni millioner menneskeliv. Ikke minst Siden det første tilfellet av hiv må vi fortelle at hivepidemien kan “Fremgangen stoppes hvis flere får medisiner. ble oppdaget, har 30 millioner mennesker dødd av aids. I dag er i kampen mot mer enn 34 millioner mennesker millioner dør av hiv er noe av det Tre smittet av hiv, og de fleste av vaksinemangel dem bor i Afrika sør for Sahara. største som har Hardest rammet er aldersgruppen skjedd innenfor Vaksiner er en av legevitenskapens 15 - 25 år. Dette er de unge som triumfer, og er en svært global helse dette største skal brødfø familiene, ha omsorg effektiv måte å beskytte seg mot århundret.” for barn og gamle, og bygge mange dødelige sykdommer samfunnet. Derfor får sykdommen på. I Norge og i andre rike land også katastrofale følger for har vi et helsevesen som passer landenes sosiale og økonomiske utvikling. på at vi får vaksiner fra vi blir født. For mennesker som bor i fattige land er det ikke Det finnes ingen vaksine eller kur mot hiv. slik. Myndighetene i fattige land har ikke råd Men med effektiv behandling har hivpositive til å vaksinere befolkningen fordi vaksinene muligheten til å leve et normalt liv. Fremgangen er for dyre og helsevesenet ikke er godt nok. i kampen mot hiv er noe av det største som har Resultatet er at tre millioner mennesker dør skjedd innenfor global helse dette århundret. hvert år av sykdommer som meslinger, polio, Seks millioner mennesker i fattige land er kusma, stivkrampe og hjernehinnebetennelse. i live i dag takket være hivmedisiner. Vi har 1,7 millioner av disse er barn. aldri vært nærmere å vinne kampen mot hiv enn vi er nå. Men dessverre er det altfor Et skarpere mediefokus på at høye vaksinepriser mange fattige hivpositive som ikke har råd til koster liv er viktig for å legge press både på medisiner. Over ni millioner mennesker, som legemiddelprodusentene og politikerne, for har akutt behov for medisiner, venter fortsatt å presse frem lavere vaksinepriser og mer på behandling. De er også svært utsatte for penger til å kjøpe flere vaksiner. Slik kan vi gi andre alvorlige sykdommer. Jo lengre de må vaksiner til alle som trenger det. I juni doblet

22

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

Norge sin støtte til det globale vaksinearbeidet. Dette er bra – men ikke nok. Norge må også jobbe for lavere vaksinepriser, og vanlige folk må legge press på norske myndigheter for at dette skal skje. Ond sirkel Dette blir en ond sirkel mellom journalister, politikere og hjelpeorganisasjoner, der alle svikter sine oppdrag. Når mediene glemmer viktige saker, setter ikke politikerne sakene på dagsorden. Og når politikere ikke er opptatte av en sak, drar de heller ikke med seg journalister på pressetur. Dynamikken kan endres hvis vi kan skape nok oppmerksomhet omkring en krise. Når mediene følger med, må voldsutøvere tenke på konsekvensene av det de gjør. Politikere må tenke på hvordan deres handlinger tar seg ut, og hva som gir dem stemmer. Når medietrykket øker, kommer flere hjelpeorganisasjoner til. Legemiddelindustrien må også tenke på sitt image og sitt marked. Og vanlige folk engasjerer seg; de gir penger, de snakker om det, de deler på Facebook og andre sosiale media – som allerede er blitt en av de viktigste kildene til informasjon folk har i dag. Oppmerksomhet kan føre til viktige endringer. I vårt mediesamfunn er det de som får medienes oppmerksomhet som får makt. Makt til å bestemme dagsorden. Makt til å påvirke og til å kreve svar av politikere i Norge. Makt til å bevege og engasjere folk. Makt til å kreve ansvar fra myndighetene i de landene der krisen pågår. Ved å øke kunnskapen om de glemte krisene i verden, kan vi hjelpe millioner av mennesker som lider i stillhet. Ingen kan si at det ikke nytter. Oppmerksomheten rundt tørkekatastrofen i Somalia har ført til at hjelpen har strømmet til. Engasjementet er der.


HISTORIE

Korfor vart India delt i 1947? Av Edvard Mogstad

15. august 1947 fekk India og Pakistan sjølvstende frå Storbritannia. Samstundes vart keisardømmet India delt til dagens tre nasjonar; India, Vest- og Aust-Pakistan (Bangladesh sia 1971). Provinsane Panjab og Bengal og fyrstedømmet Kashmir vart samtidig delte under ein orgie av mord, massakrar og religionskrig, i lag med den største flyktningestraumen i verdshistoria. Vestre Panjab hamna i Vest-Pakistan, og det austlege Bengal vart til Aust-Pakistan. Uttrykk som ”the Great Calcutta Killing” og ”Panjab Religious War” er gått over i historia. Men dei vona å ”bli kvitt hovudpina ved å kappe av hovudet”, som statsminister Nehru sa det. Dessverre forsvann ikkje hovudverken (sjølv om mange meiner at hovudet vart borte). Krigane mellom India og Pakistan, Kashmirkonfliktane, vedvarande våpenkapplaup, og ein fornya strid mellom muslimar og hinduar er velkjende trekk i nyheitsbiletet. No er ikkje eit sameint stor-India noka sjølvfølgje. India er mykje meir ulikt samansett enn til dømes Kina (fråteke dei tynt folkesette ytterområda Tibet, Sinkiang og Mongolia). India har fleire hundre hovudspråk, av vidt forskjellig rot. Dei dravidiske språka i sør, som tamil, er ikkje indoeuropeiske i det heile, sjølv om dei har ei mengd sanskrit lånord. Før britane kom, så var aldri India samla. Korkje Mauryaene, keisar Ashoka eller moghulane klarte å innlemme heile Sør-India, sjølv om riket strekte seg til delar av dagens Afghanistan. Det var britane som til slutt la heile India under sitt rådvelde, sjølv om mange av fyrstestatane, som Kashmir og Hyderabad, hadde stor grad av indre sjølvstende. Det som likevel gjorde delinga så tragisk og meiningslaus for mange, var først og fremst at gamle nasjonar, som Panjab, vart delte , og enda verre, dei vart delte etter religion, det blei trua som avgjorde om du kunne samarbeide med grannen din.

På toppen av dette kom alle dei uhyggelege massakrane, religionshatet og den kolossale flyktningestraumen.

Vanlege forklaringar I litteraturen om Indias sjølvstende og deling i 1947 vil vi treffe ymse forklaringar på delinga. Den amerikanske historikaren Walter Wallbank har samla og redigert dei vanlegaste forklaringane i ein standard-studie frå 1966; The Partition of India: Causes and Responsibilities. Wallbank grupperer forfattarane i samlinga om følgjande forklaringar:

Bengal slapp lettare unna religionskrigen i 1947 enn Nordvest-India, men med delinga heldt elendet fram. Flyktningestraumen frå Aust-Pakistan/Bangladesh tek aldri slutt, og vi er blitt minna på han gjennom uhyggelege massakrar på bengalarar i delstatane Assam og Tripura. No held India på å byggje gjerder som liknar på ”No held India Den viktigaste og mest berrsynte var muren mellom Aust- og Vestden genuine religionsfiendskapen på å byggje Tyskland. West Bengal er overfylt mellom hinduar og muslimar. gjerder som av flyktningar, - i tillegg blir Dette blir serleg vektlagt av britiske næringslivet i provinsen forkrøpla liknar på muren og muslimske forfattarar. Denne ved fråskiljinga frå omlandet i mellom Aust- og fiendskapen vart forsterka ved Aust og ved diskriminerande at økonomiske motsetnader ofte økonomisk og administrativ Vest-Tyskland.” følgde religiøse liner, spesielt i politikk frå New Delhi. Korleis og Bengal. Under opptøyane slo korfor starta denne sørgjelege tilstanden? fattige muslimske bønder til mot hindu godseigarar og pengeutlånarar. Somme Ein kunne godt tenkje seg ei deling av Panjab forfattarar meiner at religionsstriden i røynda og utsondring av Pakistan Vest i 1947 utan var eit sosialt opprør i religiøs bunad. ei tilsvarande deling av den austlege delen – det vil seie at heile Bengal udelt kunne anten Fleire andre forfattarar legg likevel vekt på høyre til Pakistan, den Indiske Unionen eller den britiske kolonipolitikken. Der vil alltid stå fram som ein uavhengig republikk, som vera ulike motsetnader av til dømes etnisk sterke krefter prøvde den gongen. Bengal eller religiøs art i ein stor stat, men britane har, samanlikna med Panjab, eit meir levande valde medvite å nøre opp under motsetnadene nasjonalt eller provinsielt medvit rotfesta i mellom hinduar og muslimar for å splitte den bengali kultur; språk, poesi, litteratur, musikk nasjonale rørsla, skapa ein hindu-fobi hjå og liknande som drar mot sameining på tvers muslimar, favorisere muslimar og dermed av religions- og kasteskilje. Religionsdelinga knytte denne delen av undersåttane nærare var altså nøydd til å overvinne ein aktiv til seg. (På den tida utgjorde muslimane om motstraum av bengalsk nasjonalisme. lag fjerdeparten av Indias folkesetnad.) Vi har massiv dokumentasjon på denne splittVidare finn ein den historiske presedensen for og-hersk politikken, spesielt kring delinga av Indias deling i religionsdelinga til britane av Bengal i 1905 (sjå t.d. A Tripathis studie The Bengal i 1905-11, og den påfølgjande stiftinga Extremist Challenge frå 1967), sjølv om denne av den Muslimske Liga i 1906. sida av kolonipolitikken er så godt som fortia av vestlege India-historikarar. Delinga av Bengal i ein vestleg hindu del og ein austleg muslimsk

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

23


del i 1905 vart forklart med ”administrative fordelar”, men i frigitt korrespondanse mellom britiske ministrar blir det sagt rett ut at føremålet var å splitte bengalarane langs religiøse skiljeliner. Dei muslimske leiarane i Aust blei fortald at dei aldri kunne vente seg rettferdig styre under hinduar, samtidig som leiarane i Dacca fekk sjenerøse lån. No vart også grisar sleppte lause i moskeane, og hinduar fekk mei ein gong skulda. Men spora frå denne praksisen har sidan vert nøsta opp tilbake til britiske oppdragsgjevarar.

muslimar var redde for å bli underlagt hindu kapitalistar. I nordvest hadde muslimane vore styringseliten før britane, og i nordaust, i Bengal, var den store massen uutdanna muslimske småbønder, der var utdanningsnivået i snitt mykje høgare mellom hinduane. Båe stader følte muslimane at dei ville bli haldne attende under eit hindu fleirtalsstyre, i det minste gjekk propagandaen frå britane og den Muslimske Liga langs desse linene.

Ei fjerde gruppe forfattarar og historikarar, spesielt av indisk opphav, erkjenner grunnane Delinga gav støyten til antidelingskampanjen ovafor, men dei hevdar at deling etter religion og den bengalske terroristrørsla. I 1906 kom er eit primitivt og tilbakelagt stadium i så dei første religiøse opptøyane, i Aust- alle ”avanserte” land. Desse analytikarane Bengal. Britane følgde opp med å hjelpe til meiner at delinga vart muleg på grunn av ein med danninga av den spesielt ettergivande ”Der vil alltid vera ulike Muslimske Liga i 1906, og inkompetent deretter lanserte dei motsetnader av til dømes etnisk nasjonalistisk leiarskap, ei regjeringsreform, eller religiøs art i ein stor stat, serleg innan den Indiske Morley-Minto men britane valde medvite å nøre Nasjonale Kongressen. reformene i 1909, Delinga var ”A Failure som gav ein avgrensa opp under motsetnadene mellom of Statesmanship” røysterett via religiøse hinduar og muslimar for å splitte (Moon), og framståande samfunn, ”det giftigaste historikarar som den nasjonale rørsla” trekket ved indisk Penderel Moon og R.C. historie”, i følgje den Majumdar vedkjenner amerikanske indologen W. Norman Brown. seg denne teorien. – Kongressleiarskapen Brown skriv vidare at det var Morley-Minto hadde venta så lenge på å ta over makta, blitt reformene som starta den moderne politiske gamle og gått trøytte av å sitja i fengsel, at dei religionsstriden i India. var viljuge til å kompromisse fundamentale prinsipp, som Nehru sjølv seinare vedgikk i Den All-Indiske Nasjonale Kongressen var eit intervju. Mahatma Gandhis ettergivnad dominert av høgkaste hinduar, og mange og pasifisme er viktige ingrediensar i denne

24

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

teorien. Dette var, kort sagt, dei viktigaste årsakene til delinga av India i Wallbanks klassiske samling. For enkelheits skuld kan dei grupperast i to: ei ”pro-kolonial” gruppe og ei radikal gruppe. Den pro-koloniale gruppa legg størst vekt på dei to første årsaksforklaringane; hindu-muslim antagonisme med tilhøyrande økonomiske motsetnader. Den britiske Raj kunne da tenkjast som ein upartisk og opplyst administrator og naudsynt bibringar av lov og orden og Pax Britannica. Den ”radikale” gruppa legg størst vekt på britanes divide-and-rule politikk og målber samtidig krass kritikk av den Nasjonale Kongressens bursjoa, makthungrige leiarskap. (Med ”bursjoa” leiarskap meiner dei handelsfolk, godseigarar og advokatar som agerer for sine felles interesser.) Talsmenn for denne gruppa finn vi serleg mellom indiske skribentar og historikarar, spesielt bengalske. Nyare forklaringar I tillegg fanst der aktive og innflytelsesrike krefter innafor hinduisk intelligentsia og nasjonal leiarskap som ville ei deling av Bengal og India. I første halvdel av førre hundreåret var Bengal den rikaste provinsen i India, både i BNP og i per capita produksjon og –inntekt. Bengal var mest industrialisert, og Calcutta var den


HISTORIE

Den revolusjonære leiaren Subhas Chandra Bose freista å sameine folket på tvers av religionen.

største byen i keisarriket. Bengal var også i august, da han freista å dra til Sovjetunionen), sentrum for den nasjonalistiske agitasjonen, og med han den siste sterke krafta som kunne som fekk sitt verkelege take-off ved delinga sameine folket på tvers av religionen. Subhas’ i 1905. Provinsen vart heimstaden for den eldre bror, Sarat Chandra Bose, braut ut frå terrorist-revolusjonære rørsla (Anushilan og Kongresspartiet og forma i 1941 i allianse med Yugantar), og den Indiske Fazlul Huq Progressive ”India blei så delt av ein Nasjonale Kongressens Coalition Party, som provinsforsamling regjerte Bengal til 1943, kommisjon under leiing var meir eller mindre da regjeringa vart avsett av ein britisk advokat, konstant kontrollert av av britane. I 1947 gjorde så Cyril Radcliffe, som aldri Sarat Bose i lag med den venstrefløya under leiing av folk som C.R. Das og fremste muslimske leiaren før hadde vore i landet, brørne Subhas Chandra i Bengal, Suhrawardy, og han gjekk berre etter og Sarat Chandra Bose. ein siste framstøyt for Blant dei muslimske fleirtalsreligionen i regionane. eit sameint, uavhengig bøndene oppsto eit sterkt Naturlege geografiske, sosio- Bengal, utan å lykkast, radikalt bondeparti under da dei vart motarbeidde økonomiske og kulturelle av alle andre, inkludert leiing av Fazlul Huq, og det var stadige forsøk einingar, som Bengal, Panjab den Muslimske Liga og på tilnærming mellom Kongressen. og Kashmir, vart dermed Bengals kongressleiarar skore i to.” og Huqs bondeparti. Motstanden mot delinga Samtidig var Calcutta frå radikale hinduar den økonomiske bastionen til den Indiske vart ytterlegare svekka ved at det indiske Kongressens hovudsponsor – Ghanashyam kommunistpartiet, CPI, aktivt gjekk inn og Das Birla (populært kalla Indias ’Rockefeller’). støtta ei deling, etter rettleiing frå det britiske – I denne stoda ønska Birla og høgrefløya i kommunistpartiet, som det var underlagt etter Kongressen ingen allianse mellom muslimske tidlegare direktiv frå Komintern. bønder og radikale hindu intellektuelle under leiing av Bose-brørne. I slutten av India blei så delt av ein kommisjon under 1930-åra oppsto den underlege situasjonen leiing av ein britisk advokat, Cyril Radcliffe, at ein bengalsk regjeringskoalisjon mellom som aldri før hadde vore i landet, og han gjekk Fazlul Huqs parti og provins-Kongressen berre etter fleirtalsreligionen i regionane. vart motarbeidd ikkje berre av britane og Naturlege geografiske, sosio-økonomiske og den Muslimske Liga, men først og fremst av kulturelle einingar, som Bengal, Panjab og leiarskapen i den Nasjonale Kongressen under Kashmir, vart dermed skore i to. Spesielt for innflytelse av Mahatma Gandhi og Birla. Pakistan vart dette ei stor ulykke på lengre sikt, sidan den einaste raison d’etre for staten vart Så tidleg som under andre verdskrigen byrja Islam. Landet er delt i fire nasjonar (panjabiar, framståande høgrefløy-folk som Birla og sindhiar, beluchiar og patanarar), som driv Rajagopalachari (regjeringssjefen i Madras, lengre og lengre frå kvarandre, utan noka i dag Tamil Nadu) å arbeide for å innrømme felles nasjonalkjensle. Somme regjeringar har ”Pakistan”, noko som breva deira til Gandhi freista å sameine dei rundt ei meir og meir har vist, lenge før den desperate tilstanden i ekstrem form for Islam, som berre har gjort 1946-47. Subhas Boses Indian National Army vondt verre, pluss at dei religiøse minoritetane hadde sterk støtte frå både hinduar, muslimar har mista vernet som ei sekulær styringsmakt og sikhar; dei næraste medarbeidarane til kunne ha gitt dei. Og fiendskapen til India driv Bose var for det meste muslimar, som hamna militærutgiftene i veret. i Pakistan etter delinga. Men Bose forsvann i 1945 (truleg omkomme i ei flyulykke på Taiwan Bangladesh har føremonen av å vera ein nasjon,

men både dei og dei bengalske delstatane i India lid av den kunstige oppdelinga av ein naturleg sosio-kulturell region. Fabrikkane i Calcutta mista råvarene, mellom dei jute, opplandet og arbeidsmarknaden i AustBengal, medan Bangladesh er skore vekk frå ein naturleg samarbeidspartnar om mellom anna flaumsikring og økonomi. Bengalarar frå aust som vil ha arbeid i vest har status som illegale immigrantar, i sitt eige land, og India held no på å byggje gjerde og murar for å halde dei unna. Konklusjon Delinga av India og Bengal i 1947 vart dermed gjort muleg ved eit aktivt press frå Kongressens høgrefløy som hadde opphavet sitt i Kongressens sponsorar (Birla, først og fremst) og kapital-interesser. Dei ønskte å svekke Bengal og provinsens revolusjonære element ved å splitte provinsen i fleire delar; AustPakistan, Vest Bengal og bengalske distrikt stykka vekk til dei kringliggande delstatane Bihar, Orissa og Assam, for 1) å tryggje dei økonomiske og politiske interessene til dei nordvest-indiske handelskastane, Birla-huset og Kongress-bursjoasiet i det nye India, og for 2) å skapa ein sterk og meir homogen stat med gravitasjonssentrum i Delhi. Dei var kvitt dei muslimske trøbbelmakarane og dei stadige opptøyane som verka så forstyrrande for næringslivet, og samtidig fekk ein halde det industrialiserte Vest-Bengal og Calcutta i den indiske unionen. Sjølv om Subhas Chandra Bose er ein nasjonalhelt i India og serleg i Bengal, så har han likevel fått mild kritikk frå indiske proutistar for utolmodet sitt. Dei har sagt at enda viktigare enn nasjonal frigjering er økonomisk frigjering, så prioriteringa skulle vore omvendt, sjølv om Bose også hadde eit sosialistisk program. Først måtte ein byggje opp masserørsla på økonomisk og sosial frigjering, frå godseigarstyre og storkapital. Dét ville ha verka samlande på tvers av religionsskilje. Lausrivinga frå britane var uansett uunngåeleg på litt lengre sikt.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

25


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Om sosialisme og demokrati Av Oscar Dybedahl

Begreper som sosialisme, kommunisme og marxisme er noe som stadig skaper forvirring. De fleste vet at marxismen har munnet ut i despotiske styresett som har kostet endeløse menneskeliv. Dette er paradoksalt, for marxismen er en av de mest demokratiske bevegelser jeg kjenner til – og derfor stadig noe vi burde gripe til som et verktøy, både for å analysere samfunnet vi lever i og for å formulere alternativer til vår tids kapitalisme. Det kan være nyttig å ta utgangspunkt i myten: Kommunister ønsker å styrte demokratiet og innføre ”proletariatets diktatur”. Her blir det to ting vi egentlig diskuterer (som jo henger sammen): 1. Betydningen av begrepet ”proletariatets diktatur”. 2. Spørsmålet om forholdet kommunister har til demokrati. Proletariatets diktatur For å ta begrepet ”proletariatets diktatur” først. Det er viktig å forstå at dette er et begrep som oppstod på 1800-tallet i en tid da ”diktatur” ga andre assosiasjoner, og begreper som ”majoritetsdiktatur”, ”folkets diktatur” etc. ble brukt av konservative krefter som skjellsord. De konservative hadde bare forakt for den radikale demokratiske bevegelse, og så utfallet som et pøbelvelde, et ”folkets diktatur”. Med begrepet ”proletariat” forstod Marx en stadig økende klasse av lønnsarbeidere – og tradisjonelt hadde begrepet blitt brukt om samfunnets fattigste lag. I en slik tid ga ”proletariatets diktatur” helt andre assosiasjoner, det hørtes for folk flest rett og slett ut som det demokratiske begrep det faktisk var (og er). I nyere tid, mot slutten av 1800-tallet og senere særlig med fascismens utvikling i Europa, har begrepet diktatur fått andre assosiasjoner. Enkelte hevder at ettersom Marx og Engels gikk inn for ”proletariatets diktatur” – så ønsket de en sosialistisk knusning av demokratiet. Knapt

26

noe kunne være mer feilaktig.

Hvordan så Pariskommunen ut? Engels skriver videre: ”Tredje avsnitt i Karl Marx og Friedrich Engels brukte altså «Borgerkrigen» skildrer inngående hvordan begrepet proletariatets diktatur, men hvordan den statsmakten som hittil hadde eksistert, og hvorfor? Det er interessant å se at de ofte blir sprengt og erstattet med en ny, virkelig gjorde dette i replikk mot en spesiell gruppe demokratisk statsmakt.” Og fra Marx’ anarkister (særlig ovenfor blanquistene). Slike fremstilling går det klart frem at det første anarkistiske grupper hadde lenge organisert man gjorde for å opprette ”proletariatets seg i små konspirative sekter, og deres mål diktatur” var å gjennomføre en rekke var å gjennomføre et kupp som skulle lede demokratiske reformer: ”Kommunen ble til deres personlige ”progressive” diktatur. dannet av bystyremedlemmer som ble valgt Hvor ofte hevdes det ikke at nøyaktig dette ved alminnelig stemmerett i de forskjellige er innholdet i Marx’ begrep distrikter i Paris. De hadde om ”proletariatets diktatur”? ansvaret og var til enhver tid “Demokrati og Likevel er tilfellet at en god menneskerettigheter avsettelige.” Videre ble det vi vil del av gangene Marx og Engels beskrive som udemokratiske kan ikke gjøres bruker begrepet – var det for undertrykkelsesmekanismer ansvarlig for å markere avstand mot disses fjernet: ”Alle skoler ble gjort udemokratiske holdning og gratis og dermed åpne for hele folkerettstridig politikk. Anarkistene ønsket et folket og samtidig ble det renset bombing på personlig despotisk styre over for all innblanding fra staten og Korea-halvøya de tilbakeliggende deler av kirken.” (Marx, Verker i utvalg befolkningen ”i revolusjonens eller folkemordet i 4 - politiske skrifter 1971, 179) tjeneste”. I motsats til et slikt Indonesia” personlig despoti – som Engels sier det samme helt helt klart er et uforsvarlig eksplisitt et annet sted: mål – reiste Marx og Engels sin parole om “Først. Hvis en ting er sikkert er det at vårt et ”proletariatets diktatur”. Deres ”diktatur” parti og de arbeidende klasser bare kan skulle være ved en hel klasse, ikke en liten komme til makten under den demokratiske politisk elite. republikk. Dette er til og med den spesifikke formen for proletariatets diktatur” som Som kjent forandrer ord mening og allerede Pariserkommunen har vist. (MEW 22, under Engels’ levetid hadde misforståelser 235) Forsøkene som så ofte gjøres på å gi oppstått rundt begrepet. Engels oppklarte slike proletariatets diktatur et antidemokratisk misforståelser flere ganger. I innledningen til innhold, kan altså ikke beskrives som annet Marx’ skrift om Pariserkommunen (den første enn dumhet eller løgnaktighet. Det var Marx, arbeiderstaten) – skriver han f. eks dette: Engels og også Lenins mening at proletariatets diktatur ville bety og innebære et vesentlig Den sosialdemokratiske filister har nylig igjen høyere nivå av demokrati. fått seg en sunn forskrekkelse over ordet: proletariatets diktatur. Nåvel, mine herrer, vil Historiske erfaringer – stalinisme og dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se realsosialisme på Paris-kommunen. Det var proletariatets diktatur. Så til spørsmål to – om forholdet mellom kommunister og demokrati. I stor grad er

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


SPØRSMÅL I MARXISMEN

spørsmålet besvart allerede – i og med at det er blitt vist at den moderne kommunismens fedre var selverklærte demokrater. Likevel kan det være nyttig å utdype. Innvendingen formuleres vel gjerne som et historisk poeng: Overalt hvor kommunister har styrt har de ødelagt demokratiet – historien vil selvsagt gjenta seg!

om pressefriheten. For å sitere konklusjonen: ”Den ekte, radikale kur for sensuren er dens avskaffelse; for institusjonen er i seg selv dårlig, og institusjoner er mektigere enn folk.” Marx fungerte videre som redaktør for en tysk liberaldemokratisk avis ved navn Rheinische Zeitung. Avisen ble støttet økonomisk av borgerskapet i Rhinland. På grunn av avvisens eksplosive demokratiske innhold ble avvisen stengt av de reaksjonære prøyssiske myndigheter, etter direkte ordre fra den russiske Tsaren.

Dette er en problematisk diskusjon. For det første er det viktig å skille mellom despotiske regimer som herjer i sosialismens navn og den faktiske marxistiske politiske og teoretiske tradisjon. Karl “Den marxistiske Marx var en mann som brukte en vesentlig andel sosialismen (eller av sitt liv på å kjempe for kommunismen) demokratiske rettigheter, har alltid markert og ville utvilsomt (!) like det dårlig at udemokratiske seg i kamp mot despotier brukte hans navn udemokratiske avvikere for å legitimere sitt styre.

Marx – som tidligere var unghegelianer og liberaldemokrat – meldte så for fullt overgang til kommunismen. Dette innebar et oppgjør med mye han hadde sagt og ment – men hans tidligere demokratiske engasjement i sosialistbevegelsen, og ble fortsatt og videreført. Et annet argument er dette: den var fra begynnelsen Derfor er marxismen og den Kommunismen har drept over et kjempende medlem politiske liberalismen etter hundre millioner mennesker, mitt syn nært beslektede i bevegelsen for det viser kjernen til denne politiske bevegelser. I brutale og menneskefiendtlige demokratiske reformer.” 1848 (samme år som ”Det ideologien. Dette er ikke Kommunistiske Manifest” noe dårlig argument, men man må være ble skrevet), forfattet Marx og Engels klar over at det er svært mange ideologier og ”Kommunistpartiets krav i Tyskland” der de tankesett som rammes av slik argumentasjon. formulerte en rekke demokratiske krav som – Faktum er at en lang rekke brutale kriger blant annet – allmenn stemmerett og lønn til og bombinger – f. eks i Vietnam, Korea og politiske representanter. De støttet også aktivt i våre dager i Irak – har krevd millioner av chartistbevegelsen, en britisk folkebevegelse liv i demokratiets og menneskerettighetenes for demokratiske reformer. navn. (I Irak alene er det snakk om godt i overkant av en million døde.) Men demokrati Sosialismens to sjeler og menneskerettigheter kan ikke gjøres ansvarlig for folkerettstridig bombing på Det er likevel sant, slik det er sagt av den Korea-halvøya eller folkemordet i Indonesia, renommerte marxisten Hal Draper, at til tross for Henry Kissingers blodtørst i alle sosialismen har to sjeler. Den ene er klart tilfeller. autoritær og udemokratisk – og har røtter tilbake til 17 og 1800-tallets sektgrupper av Den første politiske artikkel Marx skrev var anarkister og utopiske sosialister (Proudhon er

et eldre eksempel, Stalin et nytt). Sosialismens andre sjel (der marxismen tilhører), er den demokratiske som tar utgangspunkt i at arbeiderbevegelsens frigjøring skal være deres eget verk (som Marx og Engels formulerer det flere steder). Den marxistiske sosialismen (eller kommunismen) har alltid markert seg i kamp mot udemokratiske avvikere i sosialistbevegelsen, og den var fra begynnelsen et kjempende medlem i bevegelsen for demokratiske reformer. Selv sosialismens nyere og mest udemokratiske skikkelser visste dette om marxismen – det er kanskje derfor Stalins mest karakteristiske trekk er løgnen og uærligheten. Les grunnloven fra 30-årenes Sovjetunionen (under Stalin), og det er vanskelig å si annet enn at dette virker som en av de mest demokratiske grunnlover hittil. Gjennomborende demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, sosial sikkerhet – et sant paradis! Det samme går for andre av Stalins skrifter, den demokratiske naturen til datidens Sovjetunionen var gjerne et hovedpoeng. Selv Stalin visste at marxismen og demokratiet var uadskillelige og at ingen marxist kunne være eksplisitt antidemokratisk. Derfor ble det stalinistiske despoti skjult og forkledd ved marxistisk og demokratisk sjargong, det ble utgitt som et virkelig arbeiderdemokrati. Selv om Stalin legitimerte sine handlinger med demokratisk og marxistisk retorikk, innebærer ikke dette at demokratiet eller marxismen er ugyldige av den grunn! Som sagt nytter det ikke å benekte at sosialismen har en udemokratisk sjel, men den har to sjeler. Det er mange kompliserte grunner til at ”realsosialismen” fikk så mange udemokratiske og despotiske trekk. Poenget er likevel at man ikke kan være intellektuelt ærlig og samtidig hevde at marxismen som teori og kommunismen som bevegelse er udemokratisk.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

27


HISTORIE

”Fred er ei det beste, men at man noget vil” Om Den norske Fredskomite Av Gunnar E. Kristiansen

Den norske Fredskomité ble stiftet i juni 1949, av folk som før 9. april 1940 hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var etablert i Paris 20. april i -49, og aktivister som deltok under konferansen i Paris dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273.470.566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok Ulike veier til fred: Organisert fredsaktivisme i Norge 1953-1963 og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne: Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956 blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro-sovjetkommunistiske organ. Norske delegater til Paris-kongressen Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis Friheten den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli s.å. meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund (KDV) Mimi Sverdrup Lunden, sekretær Peder Vestad, teatersjef Hans Jacob Nilsen og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant Emil Løvlien

28

samt bekoste hans reise og opphold under kongressen. En støtteappell til kongressen som ble trykt i Friheten på symboldagen 9. april s.å. var signert av 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. Og som for å understreke det suspekte forteller Rowe at de fire Arbeiderpartifolka alle var motstandere av Norges tilslutning til NATO. Arbeiderbevegelsen ledet an

stimulere til oppstart av «lokale fredskomiteer på større bedrifter og i boligstrøk, på landsbygda og ute i fiskeværene». Mot norsk medlemskap i NATO DnF kan vel sies å ha hatt sitt utspring i kampen mot NATO. Organisasjonen har da også i mer enn 60 år gått i mot den militære blokkpolitikken, for også «Warszawapakten» ble motarbeidet av DnF. I pakt med utviklingen innen våpenindustrien og de militæres pro & kontra-holdninger har også Fredskomiteen endret strategi. Arbeidet for felles sikkerhet med nedrustning gjennom tillitskapende tiltak har lenge hatt meget høy prioritet. Dessuten kom oppropet fra den internasjonale fredskonferansen i Paris til å virke pådrivende for etableringen av organisasjonen.

De fleste som engasjerte seg aktivt i norsk fredsarbeid kom fra fagbevegelsen, som den gang var synonymt med LO og dets særforbund. I denne sammenheng var især Norsk sjømannsforbund en høyt aktet og drivende pådriver. Når det uttales at de langt fleste sognet til arbeiderbevegelsen, må en også ha in mente at det i hovedsak var venstresida i norsk arbeiderbevegelse som Oppstart ledet an - hvilket på dette tidspunkt er identisk med Norges Kommunistiske Parti hva gjaldt Den midlertidige fredskomiteen benyttet seg av partiorganiserte aktivister. I tillegg kom da kontaktnettet som var bygget opp da kampanjen for eksempel Norges Krigsseilerforbund, mot Atlanterhavspakten virket som sterkest Norges Demokratiske Kvinneforbund - som for å danne lokale komiteer. Arbeidet ble fra 1954 ble til Norsk Kvinneforbund. Kampen drevet fram mot den første Landskonferansen i mot atomopprustningen ble en merkesak, mars 1950 og skal i følge Rowe ha resultert i 30 men svært mange var lokale fredskomitéer der også for væpnet norsk “DnF kan vel sies å ha hatt sitt sju var bedriftskomitéer, nøytralitet i et nordisk utspring i kampen mot NATO. 17 lokale komitéer og fem forsvarsforbund og fagforeningskomitéer motstandere av norsk Organisasjonen har da også i samt en Kunstnernes mer enn 60 år gått i mot den f r e d s k o m i t é . medlemskap i NATO. militære blokkpolitikken, for Fredskomitéen hadde Den Midlertidige Norske kontakt med 400 også «Warszawapakten» ble enkeltpersoner Fredskomite ble så dannet som motarbeidet av DnF.“ 18. mai 1949 med disse hadde solgt Fredsfrontens åtte som medlemmer: vervemateriell og Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Johan annet. Fire måneder etter dannelsen av Den Odda, Ellen Gleditsch, Ove Varreng, Ole Midlertidige Norske Fredskomité, den 26. Nilsen, Frithjof Tidemand-Johannessen og september 1949, ble det vedtatt å utelate August Lange. Denne midlertidige komiteen «midlertidig», noe som medførte reaksjoner og dens råd hadde blant annet som formål å fra andre fredsaktivister. Blant annet skrev

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012


HISTORIE

Fredsaktivister anno 1965: Representanter for den første store norske Vietnamdemonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassade 12. mars 1965. Fra v.: Kjell Rosland, Folkereising mot krig, Freddy Reddy, Det Norske Studentersamfund, Bente Lund, Women International Strike for Peace, Bjørn Skogstad Aamo, Oslo d/lag av AUF og Jon Pelle Kjellstrøm, Norges Kommunistiske Ungdom. (Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek eier bildet).

Folkereisning Mot Krig ved Chr. Vibe i et brev til organisasjonen datert 21. februar 1950 at «(...) de som har funnet på dette navnet (Den norske fredskomité) synes å ha svevet i fullstendig uvitenhet om at det eksisterer noe slikt som Norges Fredsråd, hvor de fleste av landets fredsorganisasjoner er samlet. (...) Navnet (DnF) må nødvendigvis gi årsak til endeløse misforståelser.(...)». Imidlertid byttet DnF navn på den konstituerende landskonferansen 24.-26. mars 1950 til «Fredens Forkjempere i Norge» (FFiN). Fredsfronten I vedtektene fra fredskomitéens første landskonferanse definerte man organisasjonsstrukturene for en «fredsfront», som skulle være en samling av alle landets fredskomiteer, og som i praksis var utformet av Mimi Sverdrup Lunden og sekretær Adam Egede Nissen jr.. Denne samlingen skulle benevnes «bevegelse» og ikke organisasjon. Men når Fredsfronten i Norge ble organisert i fem nivå, der det øverste organ var Landsmøtet og at dette skulle velge et Landsråd på i alt 27 medlemmer, en hovedkomité på ni samt medlemsbladet Fram For Fred sin redaktør, begynner man å forstå hvor dette bar. Neste trinn var Fylkesfredsrådene som kunne ha fra 13 til 17 medlemmer, som skulle velges av fylkesfredskonferansens årlige møte. Fylkesfredsrådet skulle samles minst en gang hver tredje måned, mens arbeidsutvalget for fylket burde ha sju medlemmer. Så kom de årlige by- og herredskonferansene som skulle velge sine By- og Herredskomitéer. For ytterligere å komplettere; til de tre øverste nivå hørte også eventuelle fagorganisasjoner som var henholdsvis landsomfattende, fylkesdekkende og på kommune-nivå. Under disse kom «Bydels-, krets-, bedrifts-, fagforenings-, osv fredskomitéer». Her kunne komiteene være

små, med fra tre til fem medlemmer. Disse ble valgt på møter i lokalmiljøet som skulle holdes to ganger i året, som skulle være «åpne for alle fredsvenner med full adgang til å tale og stemme». Første publikasjon fra Fredsfronten utad ble Informasjonsbulletin, en pamflett på fra fem til seks stensilerte sider med oversatte gjengivelser av Fredskomiteen i Paris sine skriv som informerte om fredskampen verden rundt. Dette første informasjonsmagasinet kom med kun to numre før bladet Informasjon kom, også det en lite påkostet stensilert utgave. Denne pamfletten kom med 12 numre før den ble avløst av det trykte bladet Fram For Fred som kom ut første gang 1. mars 1950. Nå ble det også fart i publisering av egenproduserte artikler - fra bevegelsens virke i og om Norge. Men heller ikke dette bladet fikk noe evig liv. Etter knappe 20 måneder endret FFiNs publikasjon igjen navn, denne gang til Svart på Hvitt med undertittelen om krig og fred. Det var neppe tilfeldig at bladet fikk dette navnet, idet første gang et blad kom ut med det navnet var i form av et undergrunnsblad i krigsårene. Ja FFiNs publikasjon hadde sågar samme layout som originalen fra krigsåra. Opplaget på bladet er oppgitt å ha vært på 3500 eksemplarer, hvorav 1700 abonnenter. Strid ledet til ny taktikk Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsappellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i

kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk i rein trotskistisk og titoistisk ånd. Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg fram på teppet. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg til Norge for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å tre tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet. Men striden var ikke over; Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til Warszawa, men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer og Rolf Dahl som betegnes som Furubotntilhenger, Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe (og formodentlig heller ikke av POT). Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet. Kald krig Organisasjonen sleit ondt under oppstarten og i de første åra av den kalde krigen, der etableringen av NATO på flere plan sto som et symbol på «den kompakte majoritet»s vilje til å bekjempe kommunismen.» Denne “kampen”

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

29


Den norske delegasjonen til den internasjonale fredskongressen i Warzawa i 1950. Foto: Arkivverket

ble ødeleggende for fredsorganisasjoner av flere kategorier, og ganske særlig de europeiske fredskomiteer med basis i Verdensfredsrådet. Ekelund hevder at Fredens forkjempere i Norge (FFiN), aldri fikk noe skikkelig fotfeste i Norge, «(m)en begrenset seg til det kommunistene kunne regne som sin velgerskare». Allerede fra 1953 gikk Den norske Fredskomitè i dvale. FFiNs siste landsmøte ble avviklet 6. og 7. juni 1953, og i januar 1954 kom det siste nummeret av organisasjonsorganet Svart på Hvitt.

Kampen mot Folk og Forsvar og NKPs fredsarbeid

På nettstedet til organisasjonen Folk og Forsvar kan vi blant annet lese «Folk og Forsvar ble stiftet i 1951 etter et enstemmig vedtak i Stortinget.» Denne enstemmigheten har nok sammenheng med at NKP falt ut av Stortinget ved valget i 1949. Ragnar Forbech, presten som var formann i Kristent fredslag var på flere nivå enig med “Kristent fredslag skal ha den dedikerte kommunist Rowe hevder at NKPs strategi i fredsarbeidet fått avslag på langt de fleste og FFiNs sekretær var preget av kryssende av sine forespørsler om å Adam Egede Nissen jr. hensyn. Man ville på Hovedsaken var nok at avholde fredsgudstjenester de begge så muligheten den ene side søke støtte - fram til 1964. Eklund for kampen mot NATO for at kapitalismen og i alle grupperinger, men refererer også til hvordan kommunismen kunne leve samtidig måtte ikke side om side. Dertil hadde mange i nærmiljøets bevegelsen ta en «gal» de også sammenfallende fremskutte stillinger delte syn på det Egede Nissen retning. Det må ha vært den følgende passasjen som betraktet som den store organisasjonens syn på er gjengitt fra et udatert bøyg: «Vår store praktiske atomvåpen, men at de skriv fra Sentralstyret til oppgave er å komme ut ikke turte å si det høyt, i av den isolasjon vi er i. Vi partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» frykt for å bli stemplet som må bygge ut vårt apparat som har forvirret - danne flere komiteer kommunister.” hovedoppgaveskribenten: vi har jo bare femti - og «De (fredskomiteene) er mange av disse er passive. partiløse organisasjoner hvor kommunistene Passiviteten skyldes nok for en stor del at vi er arbeider for å overbevise medlemmene av skremt og utsatt for diskriminering - men ikke komiteene om hva som må gjøres i kampen minst usikkerheten hos oss selv.» Den folkelige for freden og hvordan det må gjøres for å motstand mot organisasjonen Folk og Forsvar oppnå de største resultater. Gjennom sin egen kunne være egnet til å samle fredskreftene, innsats i arbeidet vil kommunistene, gjennom Egede Nissen så for seg både Unge Venstre, AUF at de opptrer på en enhetlig linje og utfører og NKU som naturlige samarbeidspartnere det beste arbeid, bli de naturlige ledere av mot «denne organisasjonen som har til fredskomiteens virksomhet». Her finner vi oppgave å popularisere krigerhåndverket og grunn til å peke på at dette synes å være både skape en krigerånd». I ettertid vet vi, blant en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i annet med basis i den pamfletten som NKUs en organisasjon man ønsket å støtte, med en Knut Langfeldt og NGUs Eugen Aaen ga ut i tilføyelse om at de øvrige norske partier nok 1951, at Norges Godtemplar Ungdomsforbund, arbeidet etter noenlunde samme lest. Norges Unge Venstre og Kristelig Folkepartis

30

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

Ungdomsforbund, alle sa nei til å slutte seg til organisasjonen. Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs Just Lippe så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10. Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning Lars Erik Rowe som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, er «loset» gjennom materien av Sven G. Holtsmark og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra Institutt for forsvarsstudier. Kan hende er det her årsaken til den noe nitidige jakten på henholdsvis sentrale og mindre sentrale aktører innen Fredskomiteene i Norge ligger. Et eklatant eksempel på dette kommer fram i analysen av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, noe som også gir godt inntak til gode lokalhistoriske framstillinger:«Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved Akers mek. verksted), Friheten-journalist Rolf Bernhardsen. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student Gunnar Brøvig (medlem både av AUF og en tid leder for Det Norske Totalavholdsselskap`s Ungdom (DNTU)), lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. Arne Fredriksen, forfatter Inger Hagerup, Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler Tore Heramb, Trygve Jensen (formann i Blikkenslagernes Forening), jernbanearbeider Hans Johansen, Oscar


Den norske fredskomite var tilknyttet Verdensfredsrådet. Her fra verdensfredsrådets kongress i Øst-Berlin i 1952. Foto:Wikipedia

Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, Torbjørn Marthinsen (formann i Torp Fagforening), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. Solveig Sudmann, glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), Ingrid Hansen (Husmorforbundet). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med Torgrim Titlestad, Roald Halvorsen og Kristian Jørstad den 8. mars 1999. Videre opplyses at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...) minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra Drammen karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i Sambandet Norge-Sovjetunionen.» Da er det plutselig sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - og ganske særlig fra høsten, da de «Utover høsten 1953 fikk følge av en til, Knut Løfsnes.» Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. Helga Evang som var formann i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomité som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen. Politisk overvåking I tråd med Arbeiderpartiets linje i kampen mot kommunistpartiet og dets

«underorganisasjoner» ble selvsagt også FFiN hvorfor alle disse organisasjonene er listet opp overvåket av Politiets overvåkningstjeneste i en oversiktsliste: Internasjonal Kvinneliga (POT). Både Ekelund og Rowe peker for Fred og Frihet (IKFF), Verdensfredsrådet, på den betydning som Haakon Lies Norges Fredslag, Norges Fredsråd, FMK, skrifter høsten 1954 hadde, relatert til den Uavhengig Norsk Gruppe UNG, KDV og FFiN, samtidige aktivitet fra nasjonens politiske der de to sistnevnte kalles kommunistiske. overvåkningstjeneste. Lies bøker var selvsagt Men også Internasjonal Dugnad, Kristent også ledd i Arbeiderpartiets motoffensiv Fredslag, Internasjonal Vennskapsliga, overfor kritikere av partiet og regjeringens Lærernes Fredsnemnd, Norges Godtemplar sikkerhetspolitikk, både i og Ungdomsforbund, Norges utenfor partiet. Både Eklund “Det store vendepunktet Storlosje av IOGT, Norske og Rowe framhever disse ApPresters Fredslag og Vennenes parti-navna - som en slags kom i forbindelse med samfunn (kvekerne) er Verdensfredsrådets legimitet for den utstrakte oppført under oversikten sjikane partisekretæren sammen med Norgeslaget for konferanse i Praha i bedrev overfor «venstresida» Folkefred. i eget parti: Jakob Friis, 1983. Fredskomiteen ble sett på som et reelt og I anstendighetens navn må Sverre Løberg, Carsten Boysen og Karl Evang. Disse viktig kontaktforum med det her til sist nevnes at Rowe hadde alle gitt sin tilslutning anser POTs oppmerksomhet til FFiNs appeller og deltatt gode kontakter østover mot fredsbevegelsen generelt på fredskonferanser i regi for folk langt inne i den og den “kommunistiske” del av Verdensfredsrådet. såkalte høyresida innen av bevegelsen spesielt, som Rowe opplyser ellers at å være noe «overvurdert DNA.” en av hans gode kilder (som) spenningsprodukt». til hovedoppgaven var Men på den annen side at Politiets overvåkingstjeneste ga ham hevder han også følgende i oppsummeringen: tilgang til «deler av deres arkivmateriale om «Pot hadde en tendens til å overvurdere fredsbevegelsen». Og i det følgende får vi en Fredsfrontens betydning. (...) Man kan forståelse av hvor intens denne overvåkingen derfor snakke om en overvurdering av må ha vært: «Overvåkingssentralen (...) gir en Fredsfronten på tre forskjellige fronter. Mens god del realhistoriske opplysninger. Arkivene MID (Ministerstvo Inostrannykh Del = det inneholder mange rene saksopplysninger, sovjetiske utenriksministerium) satte sin lit og dessuten et stort antall avisutklipp (...). til at den skulle lykkes i å samle store deler For det andre gir arkivene et innblikk av den norske opposisjonen, satte Haakon i overvåkingstjenestens vurderinger av Lie og POT seg i beredskap for å hindre det fredsbevegelsen. Disse kan tidvis ha figurert samme. Som denne oppgaven har vist, var og stått uttrykt som kjennsgjerninger i OVS- FFiN langt fra å oppnå substansiell støtte i det arkivene.» norske samfunnet. Derfor er det klart at FFiN ikke utgjorde noen fare for rikets sikkerhet Når Rowe så forklarer at den organiserte (min uth). (...) NKP og Sovjet-ambassaden, overvåking av fredsbevegelsen kom i gang «før som befant seg i FFiNs nærhet, var derimot den nye overvåkingsinstruksen forelå den 7. mer realistiske på Fredsfrontens vegne og juni 1952», får vi derimot ingen forklaring på erkjente dens svakheter.» Med andre ord;

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

31


De fleste som engasjerte seg aktivt i norsk fredsarbeid kom fra fagbevegelsen. Her fra venstre Harald Øveraas, Roy Pedersen og Roald Halvorsen. En av Den norske Fredskomites første ledere var tidligere leder for Norsk Typografforbund, Roald Halvorsen, kommunisten og motstandsmannen som blant annet hadde slåss sammen med Peder Furubotn. Bygningsarbeider Roy Pedersen som ble leder av LO i Oslo etter Leiv Fiskvik, har også ledet Den norske Fredskomitè. Arbeidsmandsforbundets mangeårige leder Harald Øveraas har også vært medlem av Den norske Fredskomitès råd. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

oppdragsgiverne har fått sin oppfatning om NKP og Sovjetsamveldet bekreftet. «Men han rør på seg» Selv om FFiN per definisjon var lagt øde midt på 1950-tallet, ble dens paroler og virke husket og fryktet blant «gode borgere» i mange år framover. Det ser man blant annet av et referat som Eklund gjør bruk av i et avsnitt han har kalt «Brobygging». Her hevder han at organisasjonens mange sammenfallende paroler og mål om atomnedrustning og tilnærming mellom stormaktene skapte et uklart skille mellom borgernes forståelse av begrepet «kommunisme» og det mer nøytrale «fredsaktivisme». Fredsarbeidet led under dette, skal vi tro Eklund, som i sin tur viser til et eksempel der Kristent fredslag sommeren 1961 søkte om å avholde en fredsgudstjeneste i Ås kirke. Det følgende tilsvar kom fra stedets sogneprest: «Alle er vi jo for fred, men er redd for “kommunistisk fred”. (...) Furre var her i Studentersanf. (sic) for en tid siden og talte. Er ikke han nærmest kommunist? (...) Man var redd for at et besøk for tiden kanskje bare ville vekke strid og ikke fred. Ellers er vi jo for sann fred på de rette premisser». Kristent fredslag skal ha fått avslag på langt de fleste av sine forespørsler om å avholde fredsgudstjenester fram til 1964. Eklund refererer også til hvordan mange i nærmiljøets fremskutte stillinger delte organisasjonens syn på atomvåpen, men at de ikke turte å si det høyt, i frykt for å bli stemplet som kommunister. Reorganisering i 1977 En nødvendig reorganisering i 1977 skal krediteres Knut Løfsnes (SFs daværende formann) sitt iherdige arbeid i en interimskomite der blant andre Roald Halvorsen (ekskludert NKP-medlem) og Rolf Dahl fra Norsk Kommuneforbund stilte

32

seg i spissen. Men det store vendepunktet kom i forbindelse med Verdensfredsrådets konferanse i Praha i 1983. Fredskomiteen ble sett på som et reelt og viktig kontaktforum med gode kontakter østover for folk langt inne i den såkalte høyresida innen DNA. Dette var nok blant annet sterkt medvirkende til at personer som Yngve Hågensen og andre framtredende fagforeningsledere og andre til en viss grad engasjerte seg i «bevegelsen». I perioden 1997-2005 var organisasjonens handlingsplan betegnet «For fred, sikkerhet og samarbeid». Profilerte ledere Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men Roald Halvorsen, mangeårig leder av Norsk Grafisk Fagforbund var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor Ivan Th. Rosenqvist, fagforeningsleder Roy Pedersen og konsulent Jon Pelle Kjellstrøm stått ved roret. Harald Øverås, som ledet Arbeidsmannsforbundet gjennom mange år, var også leder av DnFs råd. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen, stortingsrepresentant Bjørn Unneberg fra Senterpartiet og Arne Fjørtoft, tidligere leder av Venstre skal også ha vært medlemmer av DnFs råd. Imidlertid opplyser Bjørn Unneberg at hans befatning med fredskomiteen er ham totalt ukjent! Knut Vidar Paulsen har vært organisasjonens mangeårige standhaftige sekretær og har ledet organisasjonen fra 2007. Ny tid Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

på begynnelsen av 1980-årene. Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på Skreolegret i Valdres i 1999. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule». Fredskomiteen i Norge støtter en global konvensjon mot atomvåpen og landminer, klasevåpen og ammunisjon med utarmet uran. Komiteen har engasjert seg sterkt for å styrke konvensjonen mot eksploderende kuler og støttet også FNs Tusenårsmål. Arbeidet for en klimanøytral verden har fått stadig større aktualitet og organisasjonen har der samarbeidet med Global Security Institute. DnF var tilsluttet FN-sambandet og Norges Sosiale Forum, men samvirket også med Parlamentarians for Nuclear Non-proliferation and Disarmament. Fredskomiteen var sekretariat for Nordisk freds- og miljøsenter. Organisasjonens verdiramme: Fred, åpenhet og samhold. Etter hvert ble DnF lagt i bero. Men man fortsetter med «beredskapsmedlemskap» som føres av stiftelsen Natur og Kultur.

Kilder Den norske Fredskomitè nettsider (besøkt før de ble slettet – ca 20. april 2011) Samtaler med: Knut Vidar Paulsen. Brev av 14. mars 2011 fra DnF. Samtaler med Jon Pelle Kjellstrøm (april 2011). Ekelund, Øyvind: Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963, UiO 2008. Rowe, Lars Erik: Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956, Hovedoppgave i Historie, UiO, vår 1999 Samtale med Bjørn Unneberg 17. april 2011


FILM Anarkister i Hollywood Av Oscar Dybedahl

Filmen V for vendetta (2005) ble kledd ut til å være venstreorientert samfunnskritikk levendegjort på lerretet. Den portretterer et totalitært og kristen-teokratisk England, under ledelse av kansler Adam Sutler. Ved å manipulere et terrorangrep har myndighetene brukt det påfølgende klimaet til å legitimere stadige overgrep mot borgernes individuelle frihet, og etablert et jernhardt styre tuftet på muslimhat. Alt i alt utgjør den dystopiske framtidsvisjonen som serveres i filmen en åpenbar referanse til moderne politikk, særlig den britiske og amerikanske terrorlovgivningen i etterkant av 9/11. Slik sett er filmen ment som en øyeåpner: “dit er vi på vei”, etc. Plottet er rimelig velkjent dersom man er kjent med tegneserier. Protagonisten, V, ble tidligere utsatt for et militært eksperiment som gikk galt – og med det har det ondsinnede regimet skapt sin nemesis. Slik sett minner den om f. eks The Hulk eller X-Men. Det unike med plottet er – som nevnt – at den gir seg ut for å være ideologisk, og er ment å levendegjøre anarkistiske temaer om diktatur, motstandskamp og frihet. Som sådan forsøker den å være et overbevisende og engasjerende moralsk og politisk drama, og det er forfriskende i en ellers intetsigende filmverden. Dessverre mislykkes dette fullstendig. Den eneste som kan utfordre systemet er anarkist-helten, som er fullstendig isolert. Massen er en grå mengde sauer V ikke engang forsøker å ha noen kontakt med. Han kan selvsagt deklarere ting og forkynne sannhet ovenfor dem – men noen reell samordning mellom revolusjonshelten som skal omvelte samfunnet, og massen det gjøres på vegne av, finner ikke sted. V har ikke engang kontakt med noen revolusjonær klikk eller parti. Dette blir derfor ingen politisk film, den maner heller til apati mens vi venter på redningen fra en «redningsmann» som mekker bomber i en nedlagt undergrunnstunell.

Dette er ganske tradisjonell terroristisk gammelanarkisme, isolert fra massen og skjult i sine gjemmesider, bygger de bomber i håp om å vekke massen med et smell. Som revolusjonsteori er dette gjennomsyret av elitisme, massen er ikke noe revolusjonært subjekt, men tankeløse sauer som i beste fall kan manipuleres til handling. I marxismen har man forstått det annerledes, for Marx og Engels oppstod den revolusjonære bevissthet i og gjennom arbeiderklassens egne erfaringer i klassekampen – som er det som radikaliserer og oppdrar, ikke en liten klikk «opplyste». For dem var det proletariatet som var det revolusjonære subjektet, og isolerte konspiratører av Vs type ble fordømt betingelsesløst. Den anarkistiske forståelsen, representert ved V, har ikke noe slikt rammeverk, og tar det absolutt motsatte fokus: heller enn å gjøre den radikale, kjempende massen til helten, gjør de massen til skurk og skurken (V) til helt. Dette har sin rot i rent antidemokratiske holdninger. Til tross for hva den utgir seg som er ikke filmen revolusjonær i det hele tatt, og heller ikke samfunnskritisk. Den spiller på fortellingen om Guy Fawkes som forsøkte å sprenge det britiske parlamentet. Slike virkemidler passer anarkistbevegelsen fint, og Fawkes omfavnes som et anarkist-ikon. Et reelt fokus på å bygge virkelige alternativer til det eksisterende samfunn er selvsagt umulig, da ville man tross alt bare byttet en form for autoritet med en annen! Den radikale løsning blir utelukkende negativ: ødelegge, bombe og sprenge det gamle. Men ønsker regissøren å bygge noe nytt, reise et nytt byggverk? Tilsynelatende ikke. Det innledes med å vise hengingen av Guy Fawkes, og Evey erklærer at et menneske «he can be caught, he can be killed and forgotten, but 400 years later, an idea can still change the world.» Hvilken idé har levd videre fra Fawkes til V for vendetta? Mens Fawkes fremstilles som et anarkistisk ikon,

var hans politiske prosjekt alt annet enn anarkistisk. Han var en militant katolikk som ville omforme England til en katolsk stat. Selv om dette utvilsomt har mer å gjøre med dårlig research enn noe annet, har det noen interessante implikasjoner for symbolikken. Filmens dypeste mangler kan oppsummeres i tre punkter: den er voldsforherligende, elitær og mangler fullstendig reelle alternativer. Dette siste punktet er særlig interessant, har filmen noen annen logisk konsekvens enn en ny diktator? Dens største bragd blir at den illustrerer den anarkistiske tradisjonens mest fundamentale mangler, om enn ufrivillig. Det hele bringer minnet til den anarkistiske klassikeren PierreJoseph Proudhon, og hans (småborgelige) mutualistiske samfunnsvisjon. Han ville knuse den eksisterende autoritære strukturen, og erstatte den med sine egne «progressive foreninger», som skulle være framtidas ‘politiske’ byggeblokker. I likhet med regissøren av V hadde han bare mistro og forakt for vanlige folk. Som han sa: «Jeg dyrker menneskeheten, men spytter på menneskene». I sine notatbøker formulerte han sitt dypeste ønske om å bli «Direktøren av disse foreningene», der «ingen kan tenke seg å utfordre meg». Og videre: «Samfunnet må være som et enkelt menneske, snakke gjennom min munn … Jeg har bevist min verdighet ved flere anledninger, og står overordnet all kritikk.» Marxister har lenge blitt forvirret av anarkisters avisning av all autoritet, den demokratiske inkludert. Hvilket samfunn tenker de å innføre? V for vendetta gir intet svar, men det er vanskelig å se at den individ-terroristiske kampen til en isolert skikkelse kan lede til noe annet enn et halvdiktatur av Proudhons type. Kort sagt: V for vendetta er ingen politisk film, den er en voldsorgie ikledd anarkistiske overtoner, og det gjør den bare verre.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

33


FORTELLING

Trippel Våren kommer tidlig dette året; “Det store barfotåret”. Året før hadde snøen lava ned til langt uti april. No kan ho gå barfota på skiferen framfor huset allerede i mars. Brennesla spirer og vokser overalt, i takt med “grønnsuget” hennes. Da barna var små laga ho brenneslesuppe, brennesleburger og pizza med brennesle. Naboungane var skeptiske, men dei likte det, dei òg. No plukker ho løvetannblad, dei første lave spirene av geiterams og brennesle, som ho forveller og skyller i rennende kaldt vann, før ho blander i olivenolje, nykverna pepper, sitronsaft, balsamico og havsalt. Dermed har ho en grønn, heilnorsk variant av Xorta, den greske retten som spises hver vår, laga på viltvoksende grønne spirer. Den beste er den som består av vill brokkoli og asparges. I slutten av april drar ho til Berlin for å besøke datra og barnebarnet. Rett ved siden av den gamle, falleferdige leiegården i Kastanienstrasse ligger en rotete og rimelig Lidl-butikk med billige bleier og massevis av allslags frukt og grønnsaker. Matti, som nettopp er blitt fem måneder, får så vidt prøve seg på avocados, banan og mango. Han smatter, stråler med store blanke øyne og elsker dei nye smakane. Ho, die Muttimutti, finner fersk spinat! Det har ho aldri prøvd før. Ho kjøper flere bunter. Spinaten smaker litt bittert, med svak smak av jord, ikkje så intenst som brennesle. Ho kjøper vårløk, ingefær, kvitløk, sitron, gulrot, rød chilipepper og poteter fra Kreta. Vanligvis er ho ei ihuga talskvinne for kortreist mat og sier at maten smaker best i landet der den kommer fra, men no er grønnsuget større enn prinsippet. Spinatsuppa lager ho på samme måte som brenneslesuppa; tilsetter litt grønnsaksbuljong, krydrer med nykverna pepper (fra Clas Ohlson kverna i tre og svensk støpjern), litt revet sitronskall, rikelig nyrevet muskatnøtt pluss en god klatt smør. Herlig. Akkurat det ho, det alle, trenger - ramma av vårslapphet som dei alle er - alle unntatt Matti. Suppa smaker godt også kald. Ho vet ikkje, men rekner med at suppa ikkje bør varmes opp, likedan som brenneslesuppa på grunn av at oksalsyremengden da øker. No, i ettertid, i “googletid”, leser ho at det gjelder i større grad for spinat og i liten grad for brennesle. Dessuten lovprises brennesle på Urtekilden og diverse andre nettsider. ?En av dei mest næringsrike planter i naturen, nesla har myer jern og vitamin C. Heile planten er rik på klorofyll og mineraler, særlig på jern, fosfor, magnesium, sink og silisium, pluss ei rekke sporstoff. Nesle er stimulerende for fordøyelsessystemet og hjelper mot jernmangel. Gravide og ammende bør spise brennesle. Alle disse velsigna, helsebringende egenskapane visste ho ingenting om den gang ho og mora gikk vårturer og plukka nye brennesleskudd som mora laga suppe og stuing av. Men ho husker den gode lukta av muskat brennesla blei krydra me. Og kor fint det såg ut på middagstallerkenen med den mørkegrønne stuingen og ovale, oransje, gulrotbiter (skjært med den lille kniven, som ga gulrotbitane et fint stripemønster). Spinat inneholder A- og K-vitamin, en viktig koaguleringsfaktor, kalsium og nokke ho aldri har hørt om før; karotenoider, fettløslige, sterke antioksydanter som er gule og røde, og fins i både grønne og røde matvarer. På grunn av klorofyllet i grønne grønnsaker ser

34

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2012

man ikkje karotenoidene. Egentlig bryr ho seg ikkje så voldsomt om sånt, men no leser ho ivrig for å forsvare sitt vårlige grønnsug. At jerninnholdet i spinat er oppskrytt på grunn av en kommafeil som tidobla jernmengden har ho visst i mange år. Kommafeilen blei lenge hemmeligholdt, for da var Skipper`n industrien allerede godt i gang i Walt Disney-land. Dei kjøper mer spinat på Lidl. Og varierer suppa på mange vis; med finhakka vårløk og rød paprika, hakka kvitløk og chilipepper etter eget ønske. Datra har stavmikser, dei avrunder suppa med kokt potet og fløte, tilsetter raspa sitronskall og serverer med en raus klatt yoghurt. Alle fryder seg. Lidl selger også fersk, grønn asparges - for en velstand. Etter to uker i Berlin drar ho heim. Våren er den fineste på mange år. Ho går barfota omkring i hagen og fryder seg over alle staudane som dukker opp etter en vinter i dvale. Dei står så tett at det knapt er plass til anna ugress enn vassarve. ?Stellaria media er en ettårig ugressplante. Den er krypende og ti-femten centimeter høg. Den vokser i lauvskog, hager, åker og enger, vegkanter og ulik kulturmark opp til tusen meter over havet?. Med andre ord overalt. Og kan visstnok også spises. Ho oppdager til sin store glede at Lidl-butikken nede i lyskrysset også selger fersk spinat og asparges, så ho fortsetter sin sjølvalgte og høgst frivillige diett, som ho supplerer med deilig grønnlandsreker og hyselfilètbiter for å ha litt mer å bite i. Ho lar vassarven stå, den er lett å fjerne når ho og kjæresten kommer tilbake fra Tilos om et par uker. Tilos er ei av dei minste og minst turistifiserte øyane i Dodekanesia, “Tolvøyane”. Ho gler seg, for i tillegg til grønnsuget som ho har hver vår, har ho en stor trang til å få sol på vinterkroppen og dukke seg i salt sjø. “Livet er for kort til å sole seg og bade med klær på kroppen”, har i årevis vært hennes hovedparole. “I alle fall viss man ikkje er til ergrelse og plage for andre”, pleier ho å tilføye. No er det bare ei lita uke til dei skal dra; fly fra Værnes til Rhodos, katamaran videre til Tilos. Da ho legger seg seint på kvelden, kjenner ho ei merkelig, ukjent murring i høgre foten. Som om ho har forstua fotbladet? Eller knust beina inne i stortåballen, om sånt er mulig? Dei neste kveldane blir det verre. Trygve og ho har planlagt å gå turer på den lille kuperte øya, så ondt i foten passer dårlig! Det er ikkje tid til å bestille legetime, så ho setter seg på venterommet klokka åtte og håper at ho kan få en akutt-time. Det får ho. Sier at ho har forstua fotbladet eller kanskje skada bein inne i foten fordi ho har gått så mye barfota. Fastlegen smiler som vanlig sitt vennlige, skeive smil. Spør ka ho har spist den siste tida. Joda, ho svarer fornøyd at ho har stort sett spist brennesle, fisk og reker, dessuten masse spinat og grønn asparges. Han ber ho ta av seg sandalane, trekker forsiktig i høgre storetå. Ho oier seg. - Podagra. Kaptein Voms syndrom, sier fastlegen. Han skriver ut resept på Voltaren, som ho skal ta morgen, middag og kvelds. Aldri har ho vært så lykkelig over å få ei diagnose, en resept og ei kostholdsliste over mat ho bør unngå. Øverst på liste står spinat, grønn asparges og rødt kjøtt. Ho googler og leser at ved nedbryting av purinrike næringsstoffer, kan krystaller av urinsyre utkrystallisere seg i ledda, vanligvis i stortåa?. Ho kjøper ikkje mer spinat på Lidl, spiser


BYTT UT

overdose

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

fisk med kokte poteter og smelta smør. Pluss dei foreskrevne doser av Voltaren. “Ondtet” i foten forsvinner som dogg for sola. På Tilos dukker Trygve og ho i blågrønt Egeerhav. Dei finner ei øde strand på sørvestsida av øya, langt unna folk, men med store innpåslitne geiteflokker. I skumringa drar dei tilbake til Tilos by, skrubbsultne. Tavernaen har kleftiko, keftedes, tsatziki med mye kvitløk, melitzana salata med for lite kvitløk og Malamatina retzina med sterk smak av kvae. Herlig. Men Xorta har dei dessverre ikkje. Det er altfor seint på sesongen, men viss ho veldig gjerne vil ha en tallerken Xorta skal tavernaen gjøre til beste, lover kyrios Lambros. Et par dager seinere setter han som vanlig Malamatina og vann på bordet, uten å spørre ka dei vil drikke. Han er konge i sin taverna, prater belevent med tyske og svenske turister, bitte schön og tack så mycket, tar en kunstpause før han vender tilbake til dei to, som for lengst har tømt retzinaflaska. - Para kalo, smiler han og setter en stor porsjon Xorta på bordet, grønn og glinsende av olivenolje. - Agrì bròkkoli. Kalì òreksi!

a.karina, 04.11.2011

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no


Returadresse: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen

Saknad Eg veit so vel, det finst ein Skatt, som vel eg hava maatte; og ingen Mann det vilde skadt, um eg den Skatten aatte. Og fann eg den, var allting vel; eg skulde vera rik og sÌl. Men aldri veit eg Grunnen, der han skal verda funnen Eg veit so vel, det finst ein Stad, kann henda nÌr ved Sida, der vist eg skulde verda glad og gløyma burt all Kvida. Og kom eg der, so fekk eg naa den Ting, som mest eg sakna maa. Men det er heile Skaden: eg finner aldri Staden. Eg veit so vel, det finst ein Barm med same Kjensla inne, med same Hug og same Harm og same Von og Minne. Og fann eg den, vardt allting rett, og Livet skulde skrida lett. Men det er verst aa minnast: me skulo aldri finnast.

Ivar Aasen (1863)

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk framtid nr 1 2012  

Sosialistisk framtid nummer 1 2012.

Sosialistisk framtid nr 1 2012  

Sosialistisk framtid nummer 1 2012.