Page 1

sosialistisk fremtid #1 / 2009 - LØSSALG KR. 30,-

FIN

NE

PA

AN

SK

RIS

L R AK SK ET AP TS GL KJ MO OB OL DA T D AL SIG NN FR ISE EL EL I RIN GJ S S E E A ØR R PY GS I RB RA NG VIN EID MI HIS DE D E ES L RB TJ T O P EN EV RIE I L ES EG L PR EIE TE E K L EY OD RDIR SE N UK EK GR ES SJ TIV AM ON SC PR I D ES SE AG DE GR KN Y ING AL SO BA SIA LIS

E

MA

RX

ØK

OL

OG

I


Kapitalismen i krise

2008 ble det året da det internasjonale finansmarkedet kollapset. Det mest brutale kollaps i verdensøkonomien siden krakket i 1929, kanskje mer dyptgående og mer omfattende enn noen andre økonomiske kriser den kapitalistiske verden noen gang har erfart. Selv om Norge seiler i smult farvann med stort sett fulle oljetanker, vil 2009 bli et tungt år for en rekke arbeidsfolk og bedrifter. De mest pessimistiske spådommene sier at 500 bedrifter vil gå konkurs hver måned, og at arbeidsledigheten vil stige sterkt. 10 000 mistet jobben i 2008 på grunn av konkurser. I 2009 sier prognosene at 25 000 vil gjøre det samme. For den internasjonale arbeiderklassen, som er alltid må betale kriseregningene, er det helt andre tall. Her regner ILO med at arbeidsledigheten vil stige med om lag 20 millioner.

Professor i økonomi ved Ny York Universitet, Nouriel Roubini forutså krisen i USAs økonomi. På 1990-tallet studerte han tidligere kriser i Mexico, Thailand, Korea, Indonesia, Russland, Brasil og Argentina. Her så han et mønster i som han kjente igjen da USA passerte år 2000. Det var ikke til å ta feil av. Og han fikk rett. Men, som de fleste ikkemarxistiske økonomer, ser ikke Roubini krisen som et fundamentalt problem for den kapitalistiske økonomien. Dermed ligger ikke løsningen i en overskridelse av kapitalismen som system. For disse ligger løsningen innenfor systemet, der tiltak først og fremst er rettet mot opprettholdelse av systemet. Det var det som skjedde på slutten av 2008. De fleste sentralbanker pøste inn store ressurser for å unngå totalkollaps i økonomien.

Selv om Marx forsto krisen som et økonomisk fenomen innebygd i kapitalismen som system og alltid uttrykt som et misforhold mellom totaletterspørselen og totaltilbudet, påpekte han samtidig at det også var et juridisk aspekt som bare kan løse politisk. Så lenge den private eiendomsretten til produksjonsmidlene eksisterer, skapes det en motsigelse mellom samfunnsmessiggjøringen av produksjon og den private kapitalistiske tilegnelsen av verdiene som skapes av arbeidsfolk. Det er denne motsigelsen som må overskrides, og her er det først og fremst et spørsmål om politisk vilje. Det er et spørsmål om åpenhet og utvidelse demokratiet som også må nå inn i de lukkede styrerom. Uten at det skjer, vil alle tiltak bare være lappverksarbeid på et råttent system, som i stadig mindre grad klarer å forbedre livsbetingelsene for verdens befolkning. Red.

2

Ø k o m at t i l m as sen e

4

N ep a l o g m a o i st en e

10

A r b ei d e r b eve g el s en

14

1 0 0 k r o n e r m å ne d e n ? R a k e t ts k j o l d

M ar x o g K ey n es P y r a m i de s p i l l e t

M a r x - E ng e l s - o r d bo k D ag g r y

S t r e i ft o g

Redaktør: Marcos Amano

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

28 36 38 42

D e b a tt

Utgis av Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S

18 23

G r a m sc i

fremtid

12

20

O f f e n tl i g e i e r s k a p

sosialistisk

7

48

Sosialistisk fremtid, Boks 131, N-5804 Bergen

sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Redaksjon: Marcos Amano, Jan Selmer Methi og Aslak Storaker. Layout: Marcos Amano og Even Underlid

Redaksjonen avsluttet: 26.01.2009

Opplag: 2000 Trykk: Designtrykkeriet ISSN 1503-6537


GLIMT AV VERDEN

Karl Marx gjør comeback

Den økonomiske krisa gjør at stadig flere for fornyet interesse for den marxistiske kapitalismekritikken. Salget av Marx' hovedverk Kapitalen i Tyskland er tredobla fra 2007 til 2008. Forlaget var fullstendig utsolgt etter å ha solgt 1500 eksemplarer. På tyske universiteter deltar nå mer enn 2000 studenter i marxistiske studiesirkler. Også i Japan selges venstreorientert litteratur som aldri før, og Kapitalen skal til og med gis ut i tegneserieformat. Det meldes også at det japanske kommunistpartiet gjennomgår en sterk økning i antall medlemmer og deltakere på åpne møter. Obama vil ikkje avslutte okkupasjonen av Irak

I valkampen skapte Obama-kampanjen eit inntrykk av at dei ville avslutte okkupasjonen av Irak og "trekke ut alle kampsoldatar innan 16 månadar". Men Obama har gjort det klart at det "må" stå igjen ein "rest-styrke", og sjøl om han har nekta å talfeste denne styrken verkar det klart at det er snakk om titusenvis av soldatar. Dei styrkane som faktisk blir trekte ut frå Irak skal overførast til krigen i Afghanistan. USAnsk opptrapping mot Pakistan

USA utfører stadige bombeangrep på pakistansk territorium, trass i protestar frå pakistanske myndigheiter. Amerikanske National Public Radio rapporterte i september at Bush-administrasjonen hadde satt i gong den første av tre faser i ein plan for ei hardare linje mot mål i Pakistan. Barack Obama har lova ei stor militær opptrapping i Afghanistan og ei hardare linje mot Pakistan. Tyske agentar pågripne for terror

Tre BND-agentar vart i november fengsla for å ha kasta bomber mot eit EU-kontor i

"Vi har latt ideologi ta overhånd på flere hundre års kunnskap. Og det får ganske dramatiske konsekvenser, som vi ser nå. Ser man historisk på det, kan man se at slike kriser har kommet jevnlig gjennom hele kapitalismens historie. Men det ser ut til at man må gjenoppdage paraplyen hver gang det regner." Økonom Erik Reinert til Klassekampen

Pristina, Kosovo. Dei vart idømt 30 dagar i varetekt , men blei frigjevne innan to veker, etter massivt press frå Tyskland. Både BND og det tyske militæret har skrive rapportar som kritiserar det sittande regimet i Kosovo for omfattande involvering i organisert kriminalitet. EU er i ferd med å ta over politimyndigheita i provinsen frå FN-styrte UNMIK. Krise i bilindustrien

General Motors, verdens største bilprodusent, tapte 25 mrd. NOK i tredje kvartal i 2008. GM vil kutte ytterligere arbeidsplasser og kostnader, men opplyser at de likevel vil gå tom for penger i løpet av første halvår 2009 hvis ingen bedring skjer og de ikke får statsstøtte. Ford tapte 18 mrd. NOK i samme periode. Volvo Lastvagnars ordreinngang falt fra 22 000 biler i 3. kvartal i 2007 til 143 i 3. kvartal i 2008. Lastebilprodusenten Scania registrerte et ordrefall på 60 % i tredje kvartal av 2008. Bolivia med ny grunnlov

Den revolusjonære prosessen i Bolivia ventes å skyte fart etter at landet har vedtatt en ny, sosialistisk orientert grunnlov.

Denne legger til rette for en flerkulturell republikk, i et land hvor den hvite elite i århundrer har sittet med makten. Den utvider mulighetene for urbefolkning og kvinners deltakelse

i politikken, sidestiller alle religioner, og garanterer for "seksuelle rettigheter", uten at det siste er nærmere definert. Den forbyr også storgods på over 5.000 hektar i jordbruket, og utenlandske militære baser, og etablerer som et prinsipp at grunnleggende tjenester som helse, utdanning, vann og tak over hodet skal være for alle. Over 60 % av velgerne stemte ja til det nye lovforslaget. Konkursras i Oslo i 2009

Statistikken viser ein nedgang i talet på konkursar i Oslo etter at finanskrisa slo til for fullt. Men det er ingen grunn til å juble, for årsaka er at kemneren har hatt store tekniske problem etter innføringa av eit nytt datasystem i sommar. Mange bedrifter har dermed fått drive lenger enn normalt med raude tal og gjeld på skattar og avgifter. Finansavisen anslår at etterslepet kan ligge på omlag 450 konkursbegjæringar. Oslo kemnerkontor vil ikkje kommentere talet, men stadfestar at ein må vente ein sterk auke i talet på konkursar i første kvartal 2009. Truar med å "utslette Iran"

USAs påtroppande utanriksminister, Hillary Clinton, har i eit TV-intervju trua med å "utslette (obliterate) Iran" viss Iran truar Israel. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

3


Økomat til massene Økologisk mat er i skuddet som aldri før. Salget av økologisk mat har mangedobla seg de siste årene og regjeringa har som mål at 15 % av Norges matproduksjon skal være økologisk innen 2015 (ved utgangen av 2007 var 4,7 % av norsk landbruk drevet økologisk). Samtidig melder kritiske røster seg om hvorvidt økologisk matproduksjon er produktiv nok til å sørge for nok mat til verdens befolkning. Er økologisk mat bare et luksusprodukt for de rike og sjølopptatte? Prinsippene i økologisk matproduksjon

Den mest grunnleggende forskjellen mellom konvensjonelt og økologisk landbruk er at økologiske bønder ikke bruker industrielt framstilt kunstgjødsel eller giftige sprøytemidler i matproduksjonen. I stedet for giftige plantevernmidler er vekstskifte veldig sentralt for å begrense skadedyr, ugras og sykdommer i økologisk planteproduksjon. Ved stadig å rotere hvilke vekster som vokser på åkeren hvert år hindrer en artsspesifikke skadedyr og sykdom i å være et vedvarende problem i dyrkinga. En velger gjerne å bruke vekstsorter som er tilpassa lokale klimatiske forhold. Bruk av fiberduk er vanlig for å dekke og beskytte grønnsakene i perioder der de er spesielt utsatt for enkelte skadedyr. Å legge til rette for rovinsekter og samplanting av forskjellige vekster kan også være nyttig i mange tilfeller.

Luking og radrensing må til for å holde ugraset på et akseptabelt nivå. Bruken av belgvekster (særlig kløver) i eng og som grønngjødsel er essensielt i økologisk drift. Belgvekster har evnen til å utvinne nitrogen fra luft, og bidrar dermed til å tilføre jorda ny og viktig næring. I stedet for kunstgjødsel brukes husdyrgjødsel og kompostert matavfall, som er med å bygge humus, holder på fuktighet og stimulerer mikrolivet i jorda . Det kan også legges til her at Thomas Cottis fra Høgskolen i Hedmark

4

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

AV ASLAK STORAKER

har regna ut at dersom en kunne fanga opp en kronikk i Aftenposten der han ga uttrykk urinen fra alle menneskene i Norge ville det for bekymring over at maten tilsynelatende vært nok til å fullgjødsle halve landets har blitt tappa for næring de seinere årene. kornareal. Han slår videre fast at de Mat og Helse fulgte seinere opp saken. tekniske, agronomiske og helsemessige Vitenskapelige undersøkelser tyder på at sidene er godt nok belyst til å sette i gang næringsinnholdet i en rekke utvalgte matmed kildesortering av humanurin og å varer har sunket betraktelig etter overgananvende denne som gjødsel. Foreløpig er gen til det moderne industrilandbruket. det imidlertid forbudt å bruke men- Utvalgte frukter og grønnsaker i dag neskegjødsel til å dyrke mat i Norge, men inneholder betraktelig mye mindre av vitapå sikt kan det trolig være miner, mineraler og Det økologiske idé- sporstoffer som kalium, kalen viktig ressurs. grunnlaget går i det sium, magnesium, natrium, I forhold til dyrehold legges jern, kobber, vitamin B og det vekt på at dyrene skal hele tatt ut på å drive vitamin C enn de gjorde for miljø- og dyrevennlig 50 år siden. få bevege seg fritt og få muligheten til å utfolde sine landbruk på naturens naturlige instinkter. En delforklaring kan være egne premisser Arealkravet per dyr er at kunstgjødsel hovedsakhøyere i økologisk dyrelig består av nitrogen, foshold. Storfe på bås skal luftes minst to for og kalsium, de viktigste makroganger i uka. For drøvtyggerne skal halv- næringsstoffene som plantene trenger for å parten av fôret være dyrka på egen gård, vokse. Men de fleste matvekster er i stand minst 60 % av dyras fôropptak skal være til å ta opp i seg langt flere ulike mineraler grovfôr og fôret skal være 100 % økologisk fra jorda de er planta i, og dermed tappes dyrka. For svin og fjørfe må minst 90 % av jorda for mikronæringsstoffer. En annen fôret være økologisk. Økologiske høner har delforklaring er at mange moderne plantestørre arealtilgang enn konvensjonelle og sorter er avla fram utelukkende for å gi stor frittgående høner, og de er de eneste som og rasktvoksende avling, muliggjort ved har tilgang på utegård. Økologiske griser opptak av den lettløselige næringa fra kunskal også ha tilgang til luftegård eller beite, stgjødsel. Rask vekst gir plantene mindre og skal ha muligheten til å grave med trynet tid til å danne næringsstoffer og ta opp mini jord, halm eller sagflis. Å grave med trynet eraler fra jorda. Resultater av forskning på er et av grisens primærinstinkter og svært hvete har vist at de sortene som gir høyest viktig for å sikre dens naturlige adferd og avlingsnivå inneholder minst næring. En trivsel. Dessuten skal de alltid ha tilgang til tredje delforklaring er at sprøytemidlene gir grovfôr så de slipper å bli tomme i magen. plantene en så beskytta tilværelse at de Det er store forskjeller i levekår i forhold til ikke trenger å produsere antioksidanter for konvensjonelle svin som ofte står på trange å beskytte seg mot solskader, infeksjoner betonggolv uten strø og har liten mulighet til og skadedyr. fri utfoldelse. Det økologiske idégrunnlaget går i det hele tatt ut på å drive miljø- og Men er moderne økoprodukter bedre? Her dyrevennlig landbruk på naturens egne pre- er det en del sprikende forskning, men et misser. par resultater synes ganske klare. Studier ved universitetene i Newcastle og California Sunn og naturlig mat tyder på at økologisk frukt og grønt inneholder ca 50 % mer antioksidanter enn Niels C. Geelmuyden hadde for ei tid siden tilsvarende konvensjonelle. Det er også


KOMMENTAR I dag er det over 900 millioner mennesker som sulter og 25 000 dør hver dag av sultrelaterte årsaker. Samtidig er det rundt 1 milliard overvektige i verden. Sultproblemene skyldes ikke for lav produksjon, men urettferdig fordeling.

påvist at animalske økologiske produkter er tilfelle mange andre steder.) 3 millioner inneholder mer omega3-fettsyrer enn kon- landarbeidere lider av alvorlig sprøytemidvensjonelle. Antioksidanter er essensielle delforgiftning, 18 000 dør årlig. for å motvirke kreft, hjerte- og karsykdom- Sprøytemiddelrester forurenser elver og mer og en del aldersinnsjøer. I Mexicogulfen bestemte sykdommer. For å produsere ett finnes det enorme områder Tilførsel av omega-3-fettsyrtonn kunstgjødsel der fisk og skalldyr er blitt er er viktig for å forebygge utrydda som følge av den forbrukes det kreft, hjerte-karsykdommer store avrenninga fra kunstog en del kroniske lidelser. gjødsel. I følge agropub.no 30 tonn vann Det er påvist at mennesker går det hvert år tapt 10 milsom har et økologisk kosthold har mindre lioner hektar matjord på grunn av erosjon. sprøytemiddelrester i urinen enn de som For å produsere ett tonn kunstgjødsel forhovedsaklig spiser konvensjonelt. brukes det 30 tonn med vann i prosessen. Halvparten av de konvensjonelle mat- Det store energiforbruket i produksjonen er varene inneholdt sprøytemiddelrester i heller ikke bærekraftig verken i forhold til Mattilsynets undersøkelse i 2007. CO²-utslipp eller Jordas energireserver.

En annen ting mange forbrukere setter pris på med økomat er at 90 % av tilsetningsstoffene som er tillatt i konvensjonelle er forbudt i økologiske produkter. Tilsetningsstoffene har forskjellige funksjoner, og noen av de er naturlige. Men mange av de kunstige tilsetningsstoffene er kjemisk framstilte produkter som har til oppgave å lure sansene dine til å tro at du spiser noe du egentlig ikke gjør. I sitronbrus er det uhyre sjelden at det finnes en dråpe sitron. Farge- og aromastoffer er designa for å lure instinktene dine til å tro at produktet er næringsrikt – i naturen er gjerne sterke farger og lukter en indikasjon på at maten inneholder mye antioksidanter – mens det i virkeligheten ikke inneholder næring. Smaksforsterkere som natriumglutamat (E621) forsterker smaksopplevelsen av det du spiser og gjør det dermed mulig for produsentene å bruke dårligere ingredienser. Mange føler at de opplever ubehag ved inntak av enkelte tilsetningsstoffer. Noen hevder også at de kan føre til allergier, hyperaktivitet og kreft. Det er først og fremst produsentene av tilsetningsstoffene som forsker på om de isolert sett har noen helsemessig effekt, og det finnes svært liten forskning på hvordan forskjellige tilsetningsstoffer virker i kombinasjon med hverandre. Et bærekraftig landbruk

Det moderne industrilandbruket er ikke bærekraftig på verdensbasis. (Her må det bemerkes at det norske landbruket generelt er langt mindre industrialisert enn det som

største utfordringa med økologisk landbruk. Det kan også legges til at utegående svin og kylling er mer energikrevende enn de som holdes inne i bygninger. Men de fleste tegn tyder på at det vil være mulig å dyrke nok mat til alle på jorda med økologiske metoder. FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, kom for ei tid tilbake med en rapport som konkluderte med at en fullskala omlegging til økologisk landbruk kan produsere 132 % av dagens matproduksjon. De fastholdt også at produksjonen i de industrialiserte landene vil reduseres, men til gjengjeld vil produksjonen i mange u-land kunne økes ved hjelp av økologiske driftsteknikker. Bruken av eksterne innsatsmidler (kunstgjødsel og sprøytemidler) er kostnadskrevende og derfor dyrkes den Forskningsinstituttet for biologisk landbruk i konvensjonelle jorda i u-land som oftest Sveits har drevet et forsøk der de i 21 år ikke særlig intensivt. Universitetet i (1977-98) har sammenligna forskjellige for- Michigan tok i 2007 for seg 293 studier som mer for økologisk (biodynamisk og organ- sammenligna produktiviteten i økologisk og isk-biologisk) og konvensjonelt landbruk. konvensjonelt landbruk, og konkluderte De forskjellige dyrkingsmetodene blei prak- med at det økologiske landbruket i i-land i tisert på samme jordsmonn under samme gjennomsnitt produserer 92 % av klima. Den konvensjonelle produksjonen tilsvarende konvensjonell produksjon, og at blei gjennomført etter prinsippene for inte- avlingene i u-land gjennomsnittlig er 80 % grert produksjon og fikk like mye hus- høyere på økologiske gårder enn på kondyrgjødsel som de økologiske. Noen av de vensjonelle. Som kjent har det i mange år mest interessante resulvært overproduksjon av matAvlingsreduksjonen varer i EU og USA, så en viss tatene: er tilsynelatende avlingsreduksjon i disse lan- Forbruk av energi per dene trenger overhode ikke arealenhet var bare 50-70% den største være problematisk. Professor av det konvensjonelle (kunstutfordringa med Ivette Perfecto uttalte i gjødsel og sprøytemidler er energikrevende å framstille. økologisk landbruk forbindelse med rapporten at ho håpa at den ville "slå den Ca. 40 % av energiforbruket i konvensjonelt landbruk kommer fra kunst- endelige spikeren i kista for påstanden om at økologisk matproduksjon ikke kan brødgjødselproduksjonen) fø verden." Ho mente også at avlinga i - Det biodynamiske feltet var det eneste mange utviklingsland kunne dobles og tresom førte til økning av moldinnholdet dobles fra dagens lavintensive konven(matjordlaget). Dette skyldes trolig at den sjonelle drift. biodynamiske parsellen komposterte husdyrmøkka. Sultens årsaker... - Den økologiske jorda var 30 % mer stabil mot erosjon enn den konvensjonelle Også i dag produseres det nok mat i verden - Den økologiske jorda inneholdt 50 – 80 % til at alle kunne ha spist seg mette. I år 2000 lå Verdens gjennomsnittlige kaloriinntak 22 flere meitemarker - Det økologiske avlingsnivået var i gjen- % høyere enn FAOs minimumskrav. I dag nomsnitt 21 % mindre enn det konven- er det over 900 millioner mennesker som sjonelle. Potetavlinga blei mer enn halvert, sulter og 25 000 dør hver dag av sultremens hvete- og engproduksjonen blei laterte årsaker. Samtidig er det rundt 1 milliard overvektige i verden. Sultproblemene redusert med rundt 10 % skyldes ikke for lav produksjon, men uretAvlingsreduksjonen er tilsynelatende den tferdig fordeling. I 2001 hadde India et rekoSosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

5


KOMMENTAR En rapport fra Food First International fra 1999 konkluderer entydig med at produksjon per arealenhet er mye større på småbruk enn store gårder.

rdoverskudd på 65 millioner tonn ris og Dette fører til at frøselskapene kan hindre hvete på lager. Halvparten råtna på bøndene i å avle videre på frøene deres og lagrene, samtidig som 320 mill. fattige at de kan forsøke å kreve avgifter fra bønindere er kronisk sultne fordi de mangler der som dyrker noe de har patentert. kjøpekraft til å skaffe seg mat. 2/3 av ver- Monsanto har 75 fulltidsansatte advokater dens underernærte bor i land med et pro- som arbeider med å saksøke bønder som duksjonsoverskudd av mat i forhold til eget har forbrutt seg mot deres patentrettigheter behov. Og flertallet av de som sulter, over på såkorn. I EU pågår det nå en ankesak 70 %, er småbrukere eller jordløse landar- mot at firmaet Planet Bioscience fikk innvilbeidere. IMF og Verdensbanken har i ga patent på brokkolli (!!!). Dersom de multilengre tid pressa utviklingslandene til å nasjonale selskapene får fullstendig kontroll kutte subsidiering av egen matproduksjon både på produksjons- og distribusjonslinja og oppfordra til å satse på å eksportere vil vi gå en farlig framtid i møte. "cash crops" som kaffe, kakao, hamp og matolje i stedet for å sikre en sjølforsynt Det økende kjøttforbruket i Kina og India, matproduksjon. Samtidig men i hovedsak det tvang WTO-avtalen de allerede store kjøttforStore landareal blir samme landene til å åpne bruket i Vesten bidrar til at brukt til dyrking av opp sine markeder for maten kanaliseres bort fra subsidiert mat fra USA og bomull for å finansiere de som trenger den mest. I EU, noe som førte til at Framtiden i Våre Henders overforbruket av mange fattige småbrukere rapport "Slik spiser de rike" klær i vesten ikke lenger kunne konkurfra 2004 kommer det fram rere med sin lokale matat det trenges 6760 kcal produksjon. Når de internasjonale mat- korn for å produsere 880 kcal kylling, altså prisene så stiger er det de fattige som får et energitap i prosessen på 87 %. Hele 37 svi. Rekordlave matvarelagre har også ført % av verdens kornproduksjon går til dyretil at multinasjonale selskaper har kunnet fôr. Biodrivstoff er også skyld i å flytte store spekulere for å presse prisene opp. Den deler av maisproduksjonen fra å være menrike eksporteliten i utviklingslandene, god- neskemat til å lage drivstoff til de rikes biler. seierne og handelskapitalistene, tjener imi- De store landarealene som blir brukt til dlertid mer på å eksportere cash crops til dyrking av bomull for å finansiere overforVesten enn de ville ha gjort av å dyrke mat- bruket av klær i vesten kan neppe heller varer til egen befolkning. Dette er i høyeste være særlig bærekraftig. I Norge kastes det grad et klassespørsmål. også over 500 000 tonn med mat i året, noe som etter mitt syn tyder på manglende Bytteforholdet mellom råvarer og indus- respekt for matmangelproblematikken. triprodukter har i de siste tiårene konstant endra seg slik at råvarene har fått mindre ...og veien videre verdi. Dette har gjort det hardt å livberge seg for verdens fattige råvareprodusenter. La Via Campesina er en internasjonal samDessverre er det ikke nødvendigvis slik at menslutning av nasjonale organisasjoner produsentene tjener på det nå som prisene for små og mellomstore bønder, landarbeiøker. Mellomleddene, de multinasjonale dere og urbefolkninger. Den blei danna i konsernene som kontrollerer matvarehan- 1992 og har medlemsorganisasjoner fra 56 delen, stikker som oftest av med størstede- forskjellige land i Asia, Afrika, Europa og len av profitten. Fattigbøndene sitter igjen Amerika med til sammen over 200 millioner med noen lusne promiller av utsalgsprisen. medlemmer. Via Campesina agiterer for De multinasjonale konsernene får også matsuverenitetsprinsippet, det vil si at stadig større makt over selve produksjonen. ethvert land og enhver union først og fremst Bøndene betaler mer enn før for å kjøpe har rett og plikt til å sikre produksjonen av sprøytemidler, kunstgjødsel og frø. En mat til sin egen befolkning. Egen produkveldig skummel utvikling foregår i forhold til sjon må beskyttes gjennom tollmurer og patentering av frø og andre levende organ- subsidier. I de landene der godseiere konismer. I USA er det ikke lenger slik at bare trollerer landjorda må det innføres langenmodifiserte organismer kan patenteres. dreformer så jorda overtas av de som arbeiAlt levende unntatt et menneske kan paten- der med den. De krever mer politisk styring ters dersom en klarer å knekke den og markedsregulering av matvarehandelen genetiske koden og redegjøre for den. og slår fast at mat ikke er en vare, men en

6

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

menneskerett. Det vil være viktig å beskytte, opprettholde og videreutvikle landbruket også i Norge både for å sikre oss mot nedgangstider, for å ikke ta maten ut av munnen på de fattige og fordi en lokal matproduksjon er mest bærekraftig miljømessig sett.

På samme måte som utviklingslandene må ha rett til å verne egen landbruksproduksjon må de også ha rett til å beskytte egen industriproduksjon med tollmurer så de ikke blir sittende fast i den nykolonialistiske råvarefella som leverandører av billige varer til Vesten og kjøper dyre bearbeida varer tilbake. U-landsgjelda må slettes, og den internasjonale matvarehandelen må styres planmessig for å hindre uheldige svingninger i verdensmarkedet som skaper usikkerhet både for forbrukere og produsenter. Råvareprisene må holdes på et så høyt nivå at det gir økonomisk overskudd til produsentene og stimulerer til produksjonsøkning, og de fattige i byene må få muligheten til å kjøpe prissubsidiert mat. De fattige bøndene må i større grad få kontroll over distribueringsprosessen og bøndene må få muligheten til lån på gunstige betingelser så de har får muligheten til å videreutvikle sin produksjon. Godseierne, de multinasjonale selskapene og de imperialistiske institusjonene må fratas sin makt over landbruket.

En rapport fra Food First International fra 1999 konkluderer entydig med at produksjon per arealenhet er mye større på småbruk enn store gårder. Dette gjelder både i industrialiserte land og utviklingsland. De økologiske driftsteknikkene passer perfekt inn i dette bildet. Bruken av vekstskifte fører dessuten til at bøndene i u-land får i seg mer variert kost og at de blir mindre sårbare for prissvingninger på enkeltvarer. Utfordringene verden står overfor både i forhold til energiknapphet og klimaproblemer viser at et mer arbeidsintensivt, energieffektivt, kortreist og miljøvennlig landbruk må være den eneste veien å gå. Det bør i alle fall være klart at i spørsmålet om å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer er økologisk landbruk en del av løsninga, ikke en del av problemet.

Artikkelforfatteren er utdanna agronom i økologisk landbruk.


100 kroner i måneden? AV EVEN SANDVIK UNDERLID

«Kommunismen er i ferd med å forsvinne på Cuba», kunne nylig den borgerlige avisen Aftenposten slå fast (1). Bakgrunnen for denne påstanden er at landet har innført en lønnsreform som skal gi økt samsvar mellom arbeidsinnsats og utbetalt godtgjørelse. Aftenposten hevder videre at «gjennomsnittslønnen for en arbeider på Cuba -for alle arbeidsgrupper -- er så lav som 100 kroner i måneden». Da kan vel ingen tvile på at det står ille til i landet, som i femti år har forsøkt en alternativ kurs?

Dagsavisen er ikke vennligere i sin omtale av lønnsreformen. I følge avisen har alle cubanere, inntil nå, hatt lik lønnsinntekt. «Enten du var kirurg eller dataingeniør, kommunal gatefeier eller kelner på et søvnig landsens spisested, så har lønna vært den samme, i dag rundt 400 pesos (eller 20 amerikanske dollar) i måneden», hevdes det i artikkelen «Cuba slakter hellige kyr» (2). Denne informasjonen går godt i hop med vestlige stereotype forestillinger om sosialisme, men blir ikke mer korrekt av den grunn. Man forsøker seg siden på en «marxistisk» kritikk av endringene, ved å beskrive den nye lønnspolitikken på Cuba som et brudd med Karl Marx' kjente prinsipp «fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Den som kjenner det cubanske samfunnet og kanskje attpåtil har en viss kjennskap til marxistisk ideologi vil se at både Aftenposten og Dagsavisen befinner seg på tynn is.

En annerledes økonomi At mange cubanere har det vanskelig økonomisk finnes ingen grunn til å benekte. Fortsatt merkes senvirkningene av den dramatiske krisen som rammet landet etter Sovjetunionens fall, og som ble ytterligere forsterket av den påfølgende utvidelsen av USAs blokade til å omfatte tredjeland. Perioden med gater tomme for kjøretøyer, utbredt varemangel, daglige og langvarige strømbrudd, og massiv utvandring på primitive farkoster i retning av Florida, er forbi.

Norsk pressedekning av en ny lønnsreform på Cuba forvirrer snarere enn å skape forståelse av situasjonen i det karibiske landet.

Men lønningenes kjøpekraft er fortsatt vesentlig lavere enn i 1989 – trass i en jevn økning i nominallønnen siden den gang. En studie viser at en ordinær lønning, med utgangspunkt i året 2006, fortsatt ikke er tilstrekkelig til å dekke alle grunnleggende materielle behov (3).

Vidtrekkende subsidier Et annet viktig moment når man skal sammenlikne lønnsinntekter på Cuba med de i andre land – i allefall utviklingsland - er at all utdanning er gratis. Skoleelever får utdelt nødvendig materiell som blyanter og bøker og alle har rett til to gratis måltider hver dag, En sammenlikning av størrelsen på lønnin- som del av et grunnskoletilbud som i følge gene på Cuba med de som finnes i andre UNESCOs kriterier har høyest kvalitet i land, blir likevel fort meningsløs. Man må ta Latin-Amerika (4). Studenter ved høyere i betraktning at den jevne cubaner verken utdanning får et stipend - utilstrekkelig - men betaler inntektsskatt eller har utgifter til bolig. man blir ikke gjeldsslave ved fullførte studier. Forsikringer, f.eks. livs- eller Den som studerer får også et Den jevne boligforsikring, har man heller enkelt botilbud ved lærestedet, ikke behov for. «La libreta», en cubaner betaler dersom det er nødvendig, og rasjoneringsblokk som alle kantinemat til symbolske priser. verken inntekts- Når det gjelder det offentlige innbyggere kan benytte seg av, gir folk mulighet til å kjøpe skatt eller husleie helsetilbudet på Cuba finner en betydelig del av maten man jeg det unødvendig å gå trenger til symbolske priser. I en tid med nærmere inn på det her; dette har alt fått økende matvarepriser på verdensmarkedet mye positiv omtale i internasjonal presse, og er dette tiltaket av stor betydning. nå i det siste også gjennom Michael Moores Rasjoneringsblokken inkluderer noe brød, film «Sicko». Det er stor forskjell på land ris, bønner, kjøtt, kylling og fisk, kaffe, som lar fattige dø av lett kurerbare sykdomsukker, samt noe kokeolje og såpe. Melk og mer, og et land hvor selv kjønnskifteopyogurt tilbys de aldersgrupper som trenger erasjoner dekkes av «folketrygden» (5). det mest. I motsetning til behovsprøvd sosialhjelp etter nordisk modell bidrar ikke Cubansk kulturpolitikk har hatt og har fortsatt slike universelle velferdstilbud til stigmatiser- sine problematiske sider, noe som kom til ing av sosiale grupper. På den annen side er uttrykk under den nasjonale kulturforeningen det lite økonomisk forsvarlig å gi gratis mat til UNEACs kongress tidligere i år (6). befolkningsgrupper som alt har mer enn nok. Kulturpersonligheter kom der med sterkt kriDet pågår derfor en debatt om «la libreta» tiske innspill som ble overført på riksskal avskaffes til fordel for økte lønninger. dekkende fjernsyn. Men i en tekst som i stor grad dreier seg om cubansk privatøkonomi Offentlig transport og telekommunikasjon er er det i første rekke grunn til å dvele ved et i mange land kostbare tilbud som ikke alle positivt trekk ved cubansk kulturpolitikk; den har lik mulighet til å benytte. På Cuba er er ikke profittorientert. En konsert med disse tilbudene sterkt subsidiert av staten. kjente artister i Cubas største konsertsal Omregnet til norske priser, koster en tur med koster kanskje to til tre kroner. En kinobillett en moderne lokalbuss i Havanna omtrent koster omtrent 30 øre. Vil man ha en iskrem femten øre. Mens en fire timers busstur eller en pose popkorn til forestillingen er koster en turist omkring en hundrelapp, prisen sjelden høyere. En ny paperbackutbetaler en cubaner bare ti-tolv kroner, for et gave av «Hundre års ensomhet» av Gabriel tilbud med komfort på linje med García Márquez ligger på cirka fem kroner. Lavprisekspressen i Norge. Samme to-prissystem finnes for fly og tog. En cubaner med Subsidiepolitikken strekker seg langt på fasttelefon kan prate lenge for femti pesos, Cuba, så langt som til seremonier som eller ti kroner i måneden. bryllup og begravelse. Samfunnsborgere Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

7


KRONIKK

Det er all grunn til å tro at betydelige endringer vil finne sted i det cubanske samfu sted. Både mannen i gata, massemedia og regjeringen gir uttrykk for at det system gen til én enkelt valuta, men advarer mot å tro at en slik endring vil løse alle lande regjerings prioriterte mål er at den ordinære lønnsinntekt atter en gang skal gjenvi som gifter seg får tre netter ved et turisthotell etter eget valg, og et kuponghefte som gjør det mulig å kjøpe mat og drikke til redusert pris. Og ingen fattig cubaner blir gravlagt uten kiste på en ulovlig kirkegård – sammen med andre fattige, ofre for kriminalitet og fostre – noe som forekommer i andre land i Latin-Amerika...

basisbehov i en spesielt kritisk fase. Hva er viktigst – ris og bønner, eller mobiltelefoner?

Imidlertid har andre varer som importerte klær og mat ved de fleste gode restauranter, ofte uoppnåelige priser for personer som Opphevelsen av et midlertidig forbud mot bare har en ordinær lønnsinntekt å leve for. salg av mobiltelefoner til privatpersoner er Dette skaper forståelig nok misnøye i de en annen nyhetssak som har gått verden deler av befolkningen som rammes. rundt de siste Heldigvis er ikke månedene. I følge dette fremmede Nettavisen var problemstillinger Luksusvarer og fordelingspolitikk slikt utstyr en lukfor cubansk Når alt dette er sagt finnes det selvsagt en sus som var «som p r e s s e . grense for hva staten har råd til å subsidiere. kun var forunt Storavisen Importvarer og cubanske «luksusvarer» noen få av de rike J u v e n t u d selges bare i hard valuta («peso convert- og mektige» (8). Rebelde publisible»), mens lønninger som regel utbetales i Men utbredelsen erte for en stund lokal valuta («peso cubano»). av mobiltelefoner siden en tre-delVekslingskursen er 24:1, noe som gjør at har utvilsomt vært ers reportasje man fort må veksle inn en hel årsinntekt for større enn det hvor man å kunne kjøpe et nytt tv-apparat. Det skal man får inntrykk beskriver situbemerkes at staten den siste tiden har tilby- av gjennom asjonen til ungdd en rekke hvitevarer og elektronikkproduk- Nettavisen og dom som ikke ter til redusert pris og på avbetaling, som en andre norske kommer inn på del av et prosjekt for å erstatte gamle og avisers omtale av populære uteststrømslukende husholdningsartikler, også i forbindelse med Bilde fra en av hovedgatene i “kulturbydelen” Vedado eder fordi de ikke kjent som «energirevolusjonen». Men disse opphevelsen av i Havanna. Foto: E. S. Underlid. har tilgang på kjøpene er vanligvis knyttet til innlevering av det såkalte mobilhard valuta (12), brukt utstyr. forbudet. I følge en talsperson for det og det er langt fra den eneste reportasjen cubanske telekommunikasjonsselskapet som har tatt for seg dette problemet. Tidligere i år skapte det overskrifter verden ETECSA, Máximo Lafuente Vázquez, var over at Cuba la datamaskiner, dvd-spillere allerede 300.000 mobiltelefoner i bruk i lan- Ulike inntekter og en rekke andre produkter ut for salg i det da man den 14. april la disse ut for direk- Men la meg vende tilbake til påstanden om ordinære butikker. Men det er ikke slik at te og uregulert salg til privatpersoner (9). Er at alle cubanere tjener tjue dollar i måneden, cubanerne var fremmed for disse varene de kanskje alle medlemmer av som jeg har sett gjengitt et uttall ganger. Det tidligere, slik det kan fremstå i en del nyhet- Sentralkomiteen? er riktig at gjennomsnittslønningen på Cuba soppslag. Dvd-spillere og datamaskiner har for øyeblikket er på 408 cubanske pesos, lenge vært vanlig blant mer velstående lag BBCs korrespondent på Cuba, Fernando som ganske riktig blir omtrent tjue dollar om av den cubanske befolkningen. Disse pro- Ravsberg, har bodd i landet i 17 år. I et inter- man velger å veksle pengene inn i hard valduktene har blitt tatt med inn i landet både på vju med den spanske nettavisen Publico.es uta. Men det er ikke riktig som Dagsavisen lovlig og ulovlig vis, og påpeker han noe som ingen hevder at alle cubanere tjener det samme, Tidligere i år skapte omsettes, vises frem til norsk avis har fått med seg, uavhengig av yrkesgruppe og ansenitet. En pryd og har lenge blitt det overskrifter verden nemlig at salget av luksuspro- lege tjener gjerne 600 pesos, mens univerbrukt både privat og i det dukter i stor grad benyttes sitetsansatte kan ha 800 per måned. Jurister over at Cuba la data- som et fordelingstiltak (10). og revisorer kommer fort i nærheten av offentlige rom. Dersom det eksisterte et «forbud maskiner, dvd-spillere Avgifter på luksusprodukter 1000-tallet. På den annen side finnes mange mot datamaskiner i priskal gjøre det mulig for staten ufaglærte som bare 200 - 300 pesos i måneog en rekke andre vate hjem», slik å gi mer til de som i dag har den. En gjennomsnittlig pensjonist får produkter ut for salg i lavest kjøpekraft. Ravsberg omtrent det samme, etter at man nylig økte Dagbladet nylig fremstilte det (7), ville dette viser til at mobiltelefonene pensjonene med 20 %. Det skal legges til at ordinære butikker. være utenkelig. som har blitt lagt ut for salg det finnes tilskuddsordninger for personer i Når disse produktene ikke har blitt solgt i koster «en formue». Til gjengjeld, påpeker en vanskelig livssituasjon, f.eks. alenemøordinære butikker – i likhet med mikrobøl- han, deler regjeringen ut «mobiltelefoner dre. geovner, klimaanlegg, tv-apparater av en med 400 minutter taletid til lite bemidlede viss størrelse, elektriske mopeder og andre personer for 25 cent av en dollar i måne- Man skal også være forsiktig med å «luksusprodukter» som nå er å se i den». Prosjektet Ravsberg nevner har eksis- begrense seg til å se på lønnsinntekt når butikkvinduene - henger dette først og tert en stund og omfatter først og fremst per- man skriver om cubaneres inntektskilder. De fremst sammen med energikrisen som i soner i utkantstrøk hvor det ikke finnes fleste cubanere mottar også penger på mange år preget landet. I tillegg er det slik at muligheter for fasttelefoni. Nå skal tilbudet andre måter, og i en del tilfeller er det snakk man i en planbasert økonomi med sosiale imidlertid utvides til å gjelde eldre, hand- om virkelig store beløper. I følge nyhetsmålsetninger gjerne prioriterer å bruke ikappede, leger og andre grupper (11). byrået Associated Press har omlag seks av begrensede valutareserver på å dekke folks ti cubanere har jevnlig tilgang på «pesos

8

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009


KRONIKK

unnet i årene som kommer, men lite tyder på at noe radikalt systemskifte vil finne met trenger betydelige justeringer. Cubanske myndigheter forbereder nå overganets økonomiske problemer, eller fjerne alle økonomiske skiller. Et av Raul Castros inne sin plass som husholdningenes hovedinntektsskilde. convertibles», hard valuta (13). Slike inntekter gjør hverdagen en hel del lettere, og kan skaffes på ulike vis:

Rafael Rodriguez deltok. Han tok til orde for et system med rom for betydelige materielle incentiver, i tråd med det marxistiske idealet for den første fasen etter bruddet med kapitalismen – også kjent som sosialismen. I følge Marx skal enhver «få etter ytelse» i denne fasen (14), noe som i seg selv representerer et radikalt brudd med et kapitalistisk (eller før-kapitalistisk) samfunn, kjennetegnet av at en liten gruppe mennesker tjener seg rike uten å i nevneverdig grad bidra til den samfunnsmessige produksjon. Målet om at alle skal «yte etter evne og få etter behov» gjelder snarere den kommunistiske fasen, som man får tro ligger et stykke inn i fremtiden. I så måte kan man si at den nye politikken på Cuba innebærer en tilnærming til klassiske sosialistiske prinsipper, snarere enn et brudd med disse.

- Pengeoverføringer fra utlandet, de såkalte remesas. Overføringer fra USA har av Bushadministrasjonen blitt begrenset til cirka 100 dollar i måneden, men det finnes cubanere med velstående slektninger i Europa. - Selvstendig næringsvirksomhet, herunder utleie av husvære til turister og en lang rekke andre aktiviteter. Selv om man må betale avgifter til staten, blir det ofte penger av dette. - Arbeid hvor man får tips fra turister eller cubanere med hard valuta. Kelnere, hotellansatte, drosjesjåfører og andre tilhører denne gruppen. - Lønn utbetalt i hard valuta av utenlandske selskaper som opererer i landet. Slike inntekter underlegges nå progressiv beskat- Det er all grunn til å tro at betydelige ning. endringer vil finne sted i det cubanske sam- Lønn for arbeid i utlandet. Cirka 40.000 funnet i årene som kommer, men lite tyder cubanere arbeider på at noe radikalt for øyeblikket som systemskifte vil helsearbeidere, finne sted. Både lærere, idrettsinmannen i gata, struktører o.a. i massemedia og utlandet. regjeringen gir - Månedlige «stimuttrykk for at det uli» som blir utbesystemet trenger talt til ansatte ved betydelige jusenkelte statlige t e r i n g e r . bedrifter. Disse Cubanske mynutbetalingene blir i digheter fornoen tilfeller gitt bereder nå overalle, i noen tilfeller gangen til én ut fra innsats, og er enkelt valuta, gjerne større enn men advarer mot selve lønnsinntekå tro at en slik ten. endring vil løse En kinobillett på Cuba koster omtrent 30 norske øre, - Penger tjent gjen- en bussbillett 15 øre. I følge forfatteren blir det alle landets nom den uformelle meningsløst å sammenlikne lønninger på Cuba med økonomiske økonomien. Det de i de kapitalistiske land. Foto av E. S. Underlid problemer, eller kan være snakk Cine Riviera i Havanna. fjerne alle om alt fra tolerert økonomiske virksomhet som salg av kaffe fra stuevinduet skiller. Et av Raul Castros regjerings prioreller malearbeid, til mer problematiske iterte mål er at den ordinære lønnsinntekt inntektskilder. atter en gang skal gjenvinne sin plass som husholdningenes hovedinntektsskilde. Veien fremover Aftenposten og Dagsavisens påstand om at Vestlig presse synes å lide under misCuba ved å åpne for noen flere materielle forståelsen at det cubanske samfunnet er stimuli i arbeidslivet, er i ferd med å bryte som de «sosialistiske» samfunnene i Østmed marxistisk ideologi, er ikke mindre prob- Europa, en slags gryte med lokk på som når lematisk enn omtalen av størrelsen på løn- som helst kan renne over. Det må derfor ningene. Alt på 1960-tallet hadde man på være traumatisk for mange at Fidel Castros Cuba en debatt om materielle kontra avgang ikke har ført til de opptøyer og de moralske incentiver i arbeidslivet, hvor blant endringer som man i så mange år har andre kommunisten og økonomen Carlos varslet, men snarere bidratt til å akselerere

en endringsprosess som han selv tok til orde for, i en nå berømt tale som ble holdt i 2005. Han tok ta til orde for «en revolusjon i revolusjonen», som blant annet skulle innebære en bredere offentlig debatt og kamp mot korrupsjon, ineffektivitet og klasseskiller (15).

Kanskje er en av de viktigste forskjellene mellom Cuba og de «sosialistiske» samfunnene i Øst-Europa at det cubanske folk gis mulighet til å delta i beslutningsprosessene, selv om det saktens finnes tabuemner i det offentlige ordskiftet. Den pågående reformprosessen på Cuba er et resultat av den nasjonale debatten som ble satt i gang i fjor. Fem millioner cubanere deltok i denne debatten, og bidro til identifisere 1.200 samfunnsproblemer, i følge BBCs Cuba-korrespondent. Problemet med de lave lønningene blir flittig diskutert i cubanske medier. Når vil det som foregår av demokratiske prosesser innenfor det cubanske samfunnet opphøre å være tabuer for aviser som Aftenposten og Dagsavisen?

Kronikkforfatteren har master i Spansk og latinamerikastudier fra Universitetet i Bergen og har bodd på Cuba siden august 2007. Artikkelen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Corriente del Golfo. Kilder: 1. www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2479098.ece 2. www.dagsavisen.no/utenriks/article354446.ece 3. ipsnews.net/news.asp?idnews=41452 4. granma.cubaweb.cu/2008/06/20/nacional/artic22.html 5. ipsnews.net/news.asp?idnews=42693 6. ipsnews.net/news.asp?idnews=41895 7. www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/03/534310.html 8. www.nettavisen.no/verden/article1716822.ece 9. www.laflecha.net/canales/moviles/7000-lineas-movilescontratadas-en-cuba-en-tan-solo-10-dias 10.www.publico.es/internacional/125813/cuba/cambios/ca stro/raul/fidel 11. www.ecodiario.es/mundo/noticias/444647/03/08/ Algunos-cubanos-podran-contratar-celulares-en-monedanacional-oficial.html 12. www.juventudrebelde.cu/cuba/2007-02-11/un-nochede-sabado-de-los-jovenes-cubanos-/ 13. www.iht.com/articles/ap/2008/05/09/news/CB-FINCuba-Dual-Currency.php 14.en.wikipedia.org/wiki/To_each_according_to_his_contri bution 15. cuba.cu/gobierno/discursos/2005/ing/f171105i.html

Sosialistisk fremtid nr 2 - 2009

9


Nepal og maoistene

Hva skjer framover i landet?

AV STIAN BRAGTVEDT Fjellandet Nepal har etter ti år med krig fått en folkevalgt koalisjonsregjering hvor de maoistiske opprørerne er det største partiet. Maoistene ble valgt på løfter om forandring og fred, og har som mål å avskaffe føydalismen i Nepal. Veien til makten har vært preget av geriljakrig, ideologisk kamp, utenlandsk innblanding og krav om ny grunnlov. Fortsatt står maoistene på USAs terrorliste, samtidig som de beskyldes for revisjonisme av indiske maoister. Hvor står maoistene i dagens Nepal, og hva vil skje framover? Er det grunn til optimisme for oss som hevder at en annen verden er mulig?

rike som ble det moderne Nepal på 1700- parlamentet ble dominert av tallet. Prithvi bygde opp den nye staten ved Kongresspartiet, det reformistiske kommuå lønne embetsfolkene under seg med nistpartiet Unified Marxist-Leninist (UML) og jordeiendommer, og det vi kjenner som føy- partier dannet av kongens tidligere rådgidale strukturer fra middelalderens Europa vere. Lokale jordeiere og stormenn gikk ble viktig i fremveksten av den nepalske etter 1990 inn i Kongresspartiet i stort antall, staten. Samtidig var nærhet til kongen og mens UML fikk oppslutning blant både hoffet viktig for å komme seg opp og fram, rurale og urbane intellektuelle. noe som førte til en sterk sentralisering. Tendensene med sterk senVæpnet kamp tralisering og føydale strukturer preget av patron-klient forhold Maoistenes krav I 1996 startet en liten gruppe er viktige forklaringer for den maoister væpnet kamp mot hadde stor som ønsker å forstå dagens Før opprøret startet disgjenklang blant staten. maoistopprør i Nepal. Nettopp tribuerte de en pamflett med 40 vanlige folk det at store grupper har vært krav de krevde innfridd om ekskludert fra politisk og opprøret skulle unngås. Nepal ligger inneklemt mellom stormaktene økonomisk innflytelse har gjort sitt til at folk Jordreform, en ny grunnlov, velferdsordIndia og Kina, er omtrent halvparten så stort har vært villige til å kjempe mot makthav- ninger og slutt på diskriminering av kvinner, som Norge og har i underkant av 30 million- erne med våpen i hånd. etniske minoriteter og kasteløse var blant de er innbyggere. I nord domineres Nepal av viktigste kravene. De fem første årene Himalayafjellkjeden og Mount Everest, Nepal var et monarkistisk diktatur store opprøret varte vokste det raskt, og spredde mens man i sør finner det frodige Terai- deler av det 20. århundre. Nepal var en seg snart til alle deler av Nepal. området. Mellom disse to områdene karak- ettpartistat, hvor kongen og hans rådgivere Forklaringen på suksessen er to-delt. For teriseres området av langstrakte åsrygger. satt med makten. Tendensene med sen- det første hadde maoistenes krav stor gjenDet er i åsområdet Nepals politiske sen- tralisering fortsatte, og nasjonen skulle klang blant vanlige folk. Løfter om jord ble trum, hovedstaden Katmandu, ligbygges under mottoet et språk, en godt mottatt blant det store flertallet av ger. Jordbruk er den desidert Nepal er det religion og et folkeslag. befolkningen som er fattigbønder, samtidig største sektoren i økonomien, og nest fattigste Henholdsvis språket nepali, hin- som undertrykte grupper så at maoistene over 80% av nepaliene jobber duismen og parbatiya-folket, som støttet kravene deres. Maoistene greide å få innen jordbruk. Nepal er det nest landet i Asia har dominert den politiske utviklin- gjennomført prosjekter i områdene de var fattigste landet i Asia, og scorer gen i Nepal. I tillegg ble statens sterke, og opprettet folkedomstoler og nye generelt dårlig på alle indikatorer for legitimitet forankret i dens evne til å drive landsbyråd som ikke var dominert av de utvikling. 24% av befolkningen lever i utvikling. Utviklingsprosjekter finansiert med store jordeierne. I tillegg var angrep mot ekstrem fattigdom, og kvinner har kortere utenlanske bistandspenger skulle rettferdig- utlånere, føydalherrer og korrupte embetsforventet levealder enn menn. gjøre statens tilstedeværelse. Resultatene menn populære. På den andre siden hadde uteble imidlertid, og etterhvert økte mis- staten ikke noe effektivt mottiltak mot Historisk har Nepal vært fragmentert i en nøyen med kongens ettpartistyre. Etter maoistopprøret. Kongen hadde makten over rekke mindre kongedømmer, før Prithvi massive protester ble kongen presset til å hæren, men nektet å sette den inn i krigen Narayan Shah samlet kongedømmene til et innføre flerpartidemokrati i 1990. Det nye fordi han "ikke ville bruke den mot sitt eget

10

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003


AKTUELT

Regionale stormakter som India og Kina lite interessert i et progressivt Nepal som kan fungere som inspirasjon for andre folk". En mer sannsynlig forklaring er at kongen så opprøret som en mulighet til å diskreditere demokratiet og berede grunnen for et comeback for monarkiet. Dette førte til at kampen fra 1996-2001 ble utkjempet mellom en motivert og godt organisert geriljahær og en dårlig utrustet og ineffektiv politistyrke.

I 2001 ble kongefamilien i Nepal angivelig massakrert av kronprinsen etter en krangel med dronningen om hans valg av kjæreste. Den nye kongen, Gyanendra, lovte en hardere linje mot maoistene og satte hæren inn i krigen. Samtidig startet en prosess hvor kongemakten gradvis undergravde makten til parlamentet. Denne utviklingen toppet seg da Gyanendra sparket politikerne i 2005 og tok all makt i sine egne hender. Dette gjorde at maoistene og de andre politiske partiene dannet en allianse mot Gyanendra. Maoistene forpliktet seg til å bevare det parlamentariske systemet og flerpartivalg, mens de andre partiene forpliktet seg til å erklære Nepal en republikk og utskrive valg til grunnlovsforsamling.

klare å forandre maktstrukturene som sitter dypt forankret i det nepalske samfunnet, og bringe reell forandring til Nepal, i tråd med folks forventninger. Utfordinger i kø

Sikkert er det i alle fall at utfordringene står i kø. Sterke krefter i Nepal står mot økonomisk og politisk forandring. Ledende krefter i hæren setter seg kraftig mot å slås sammen maoistenes geriljahær i tråd med fredsavtalen. De store jordeierne hjulpet av politiske allierte i MJF og Kongresspartiet krever at staten må beskytte den private eiendommen deres mot okkupasjon av

andre linjen som ledende kadre fra Rolpaområdet står for, er at revolusjonen må utvides og folket mobiliseres for å kunne fravriste føydalklassen kontrollen over hæren og de store jordeiendommene. I september kom denne politiske uenigheten til uttrykk da maoistenes minsiter for jordreform, Matrika Yadav, trakk seg fra vervet etter å ha fått kritikk for å ha ledet an i okkupasjon av jord i landsbyen Siraha. Statsminister Prachanda irettesatte Yadav for å ha brutt loven og de "demokratiske" spillreglene og forlangte selvkritikk. Minister Yadav hevdet å ha handlet etter sin overbevisning, og valgte å trekke seg fra ministerposten heller enn å ta selvkritikk for å ha

Valget i 2008

Det var denne avtalen som gjorde protestene i april 2006 mulige, og som førte til at Gyanendra måtte trekke seg. De parlamentariske partiene og maoister hadde felles interesser, og en felles fiende i kong Gyanendra som planla et Nepal uten hverken maoister eller de gamle partiene. Etter mye tautrekking i parlamentet ble partier og maoister omsider enige om å avholde valg til en grunnlovsgivende forsamling i april 2008. Valget ble til de flestes overraskelse en brakseier for maoistene, som fikk en tredjedel av stemmene i valget som ble karakterisert som fritt av internasjonale valgobservatører. Forklaringen på maoistenes suksess er først og fremst støtten de har fra folk på landbygda i Nepal, som stort sett har vært neglisjert av de øvrige partiene og maktgrupperingene. Maoistene har møysommelig bygd opp organisasjonen sin etter fredsavtalen i mai 2006, slik at de kunne kjøre en effektiv valgkampanje i april 2008. I tillegg har vanlige folk mistet mye av tiltroen til de andre partiene på grunn av manglende forbedringer for folk flest. Situasjonen i dag er at maoistene leder Nepals regjering som også består av MJF og UML. MJF er et regionalt parti som er stort i Terai-området sør i Nepal. Kongresspartiet er det største opposisjonspartiet. I løpet av de to neste årene skal det skrives en ny grunnlov for Nepal, og fredsprosessen skal fullbyrdes. Spørsmålet mange stiller seg er hvorvidt maoistene kan

Jordbruk er den største sektoren i økonomien - 80% av nepaliene jobber innen jordbruket

jordløse og bostedsløse. Blant maoistenes nærmeste allierte i parlamentet, UML, er mange mot å nærme seg maoistene og vil heller kompromisse med Kongresspartiet. I tillegg er regionale stormakter som India og Kina lite interessert i et progressivt Nepal som kan fungere som inspirasjon for andre. Den største utfordringen er allikevel å innfri folks forventninger i Nepal. Kan Nepal forandres i progressiv retning gjennom de parlamentariske strukturene, eller må man mobilisere for å drive revolusjonen videre i retning mot en demokratisk folkerepublikk? Hva vil i så fall en slik republikk fremstå i praksis? Dette er spørsmålene det er mest debatt om blant maoistene i Nepal. Arkitekten bak linjen som førte til alliansen med de parlamentariske partiene mot kongen, Baburam Bhattarai, hevder at samfunnet i første omgang må forandres innenfor de parlamentariske rammene for ikke å provosere reaksjonære krefter for mye. Den

oppfordret til jordokkupasjon. Hvordan maoistene løser denne indre motsetningen vil bli avgjørende for hvilken retning Nepal beveger seg i. For å kunne forandre Nepal er de avhengige av massiv støtte blant fattigbøndene på landsbygda. Dermed blir det en vanskelig balansegang mellom å forholde seg til de parlamentariske spillereglene, og skape reelle forbedringer i livene til vanlige folk. Sikkert er det at maoistenes udogmatiske håndtering av utfordringer som tidligere så uløselige ut, har brakt dem dit de er i dag. Om Nepal ender opp som et vellykket eksperiment i omfordeling og folkemakt, eller om maoistene korrumperer til nok et parti for eliten i Nepal, vet vi trolig mer om etter den nye grunnloven er på plass.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

11


AKTUELLT Bruce Gagnon :

Rakettskjold er heilt misvisande Rakettskjold handlar ikkje om forsvar, men om å kunne gå til åtak på andre utan at ein sjølv vert ramma, seier Bruce Gagnon.

Kuupik skriv ikkje

Rakettskjold, med vekt på ordet skjold, er heilt misvisande. Eit skjold gjev ei førestilling om at vi talar om noko defensivt, noko som handlar om å forsvare seg mot åtak.

Bruce Gagnon fortel at han for eit par år sidan hadde nokså god kontakt med Kuupik Kleist frå det grønlandske venstrefløypartiet IA om motstand mot USA sitt stjernekrigsprosjekt. Men han er uroleg over at kommunikasjonen er blitt avbroten samstundes med at det er inngått ein avtale mellom USA, Danmark og Grønland, som opnar opp for at USA skal oppgradere radaren. Han hadde vona at IA kunne ha blitt ein partnar i motstanden mot rakettforsvarsprosjektet. Han er overtydd om at dette vil føre til auka global kapprusting.

Men slik er det ikkje. USA sitt rakettskjold er kjerna i landet sin aggressive militærdoktrine, som omfattar planer om å bruke atomvåpen mot fiendar - og under visse omstende slå til med atomåtak utan at fienden har avfyrt så mykje som eitt einaste skot. Det er det ulovlege redslescenariet som vert kalt "first strike".

Meininga er rett og slett å slå motstandaren ut med eit overraskingsåtak. Det er likevel lite truleg at dette vil øydeleggje alle (atom)våpna til fienden, og difor skal rakettskjoldet verne USA og allierte mot fienden si gjengjelding.

Er du klar over at Thule-radaren på Grønland er ein viktig del av USA sitt rakettskjold, spør Gagnon.

Rakettskjold handlar om å kunne gå til åtak på andre utan at ein sjølv vert ramma.

Rakkettforsvaret er sjølvsagt ikkje retta mot Iran eller Nordkorea. Desse to landa har naturlegvis ingen aggressive planer om å gå til åtak på USA eller Europa. Nei, rakettskjoldet er retta mot Kina og Russland, og det handlar om å etablere den militære makta for å kunne kontollere olje og og naturgass.

Media tutar folket i USA og Europa øyro fulle om at Iran og Nordkorea trugar med atomåtak. Difor lyt vi ha eit rakettforsvar. Bruce Gagnon synest sjølv at dette er så vanvittig at han er forundra over at velutdanna folk kan hoppe på den slags vulgær propaganda, men tilsynelatane verkar det. Det reiser seg enno ikkje noko ramaskrik i protest mot å bruke enorme summar på oppbygging av rakettskjoldet, og i Polen og Tsjekkia seier regjeringa ja til å huse radarar og rakettar.

Rakettskjoldet sett med kinesiske auge Dersom USA lykkast med å byggje opp eit rakettskjold, som kanskje kan fange opp 80 eller 90 prosent av innkommande rakettar, så vil Kina og Russland sitt svar vere nokså enkelt og logisk. Dei vil byggje nokre fleire atomrakettar, slik at eit tilstrekkeleg stort tal kan trenge igjennom USA sitt rakettskjold og derved fasthalde ei nødvendig atomavskrekking, som kan sikre at USA ikkje torer å utløyse eit atomåtak.

Orda kjem frå Bruce Gagnon, og han er sint på regjeringa i heimlandet sitt. Sjølv er han nemleg fødd og oppvaksen i i USA. I dag lever han i Maine på USA sin austkyst. Men Bruce Gagnon er på farten mykje av tida. Han reiser kring om i verda for å fortelje om og agitere mot USA sin stjernekrig og militariseringa av verdsrommet.

12

Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

Bruce Gagnon samanliknar verda med ein bil og kontrollen med tilgangen til olje og gass med tenningsnøkkelen. Den som har bilnøkkelen i handa, kontrollerer verda. Det er USA sin plan, og denne planen kan ikkje Kina og Russland leve med, så dei tek sine eigne forholdsreglar. Gagnon prøver å sjå situasjonen med kinesarane og russarane sine auge.

DAGBLADET ARBEJDEREN Kina har om lag 20 atomrakettar, som peikar i ulike retningar. Dei vil fordoble eller tredoble dette talet for å halde ved like kapasiteten deira til atomavskrekking, spår Bruce Gagnon. Og dermed rullar snøballen. Dersom Kina tredoblar atomslagstyrken sin, så vil India straks begynne å ruste opp. Når India rustar opp, vil Pakistan gjere likeins.

Han er sikker på at våpna vert laga for å bli brukt, og han er ikkje eit sekund i tvil om at USA sin militære strategi med "first strike" altså å vere den første til å bruke atomvåpen - er alvorleg meint.

Om åtte år USA sitt militærvesen øver seg kvart år på "first strife" i simulerte computerscenarier, fortel han. Computer-modellane deira er innretta mot ein tenkt situasjon i år 2016; dette har han frå artiklar i Pentagon sine eigne tidsskrift.

Kinesarane og russarane tek også USA sitt stjernekrigsprogram alvorleg. Dei har i fleire år lagt fram forslag i SN om ein ny internasjonal traktat om forbod mot militarisering av verdsrommet. USA og Israel avviser det kvart år. USA seier at dette ikkje er noko problem. Den gjeldande traktaten forbyr permanent stasjonering av masseøydeleggingsvåpen i verdsrommet. Og det er ingen som har planer om å føreta ei "permanent" stasjonering av "masseøydeleggingsvåpen" i rommet, i følgje Washington sin argumentasjon. Bruce Gagnon forklarer korleis dette i røynda heng saman. Han illustrerer det med to døme frå USA sine aktuelle våpenprogram, som er under utvikling. Det første dømet gjeld utviklinga av eit supersonisk fly, som i løpet av 60 minutt kan nå einkvar tenkjeleg stad på jorda med ei stor last av atombomber. Flyet forflyttar seg opp i verdsrommet, men det er ikkje "permanent" stasjonert i rommet,


og er difor ikkje i strid med gjeldande traktat. Det andre dømet handlar om ein laservæpna satellitt, som USA plasserer permanent i verdsrommet. Lasarstrålar derifrå kan destruere kva som helst på jorda eller i lufta. Men, seier Washington, det er ikkje eit "masseøydeleggingsvåpen", og derfor er ikkje satelitten i strid med den gjeldande traktaten.

Åtvara i 26 år Bruce Gagnon har arbeidd i 26 år med å åtvare verda mot dei farane som ei militarisering av verdsrommet representerer. Han synest ikkje at det er viktigare enn at fredsrørsla kjempar mot krigane i Afghanistan eller Irak. Men han synest at det er viktig at fleire menneske vert medvitne om farane. Og dei har to sider. Dels den openlyste faren for eit militært ragnarokk, som utslettar livet på jorda eller skader det fatalt. Dels at utgiftene til det rustingskappløpet som er i støypeskeia, vil få alle dei tidlegare militære prosjekta til å bleikna.

Det vil koste så mykje at vi kjem til å oppleve enorme nedskjeringar på dei sosiale utgiftene, på velferda, utdanninga, sjukehusa og barnehagane, åtvarer han. Han påpeikar at det er betre å investere i sivil produksjon, service og og velferd enn i militær opprusting.

Universitetet i Massachusetts har i oktober sist år rekna ut dei sysselsettingsmessige og økonomiske konsekvensane av å investere ein milliard dollar på ulike måtar. Å investere denne pengesummen i militær opprusting er det dårlegaste ein kan gjere.

Ein milliard dollar investert i forsvaret vil skape 8 555 arbeidsplassar. 564 millionar dollar vil vende tilbake til staten over tid. Ein milliard dollar investert i skattelette er det nest dårlegaste ei regjering kan gjere. Det vert her skapt 10 779 arbeidsplassar og 504 millionar vender tilbake til statskassen. Byggeverksemd og infrastruktur er det bra å investere i. Ein milliard dollar skaper 12 804 arbeidsplassar og staten vil få 694 millionar dollar tilbakeført. Endå betre er offentleg helse. Her får ein 12 883 arbeidsplassar og staten hentar 730 millionar dollar heimatt. Best er utdanning med 17 687 nye arbeidsplassar og direkte overskot til staten, som over tid får 1309 millionar dollar heimigjen på å investere 1 000 millionar.

Omsett frå dansk til nynorsk av Kjell Underlid

--Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling.

Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse.

Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no


DANNELSE

- Arbeiderbevegelsen i et frigjørings- og danningsperspektiv AV ODD ANDREASSEN

Våren 1970 fikk jeg en telefon som skulle komme til å bety et veiskille i mitt liv. Jeg hadde da vært på Landsorganisasjonens skole, Sørmarka, siden høsten 1967. Der hadde bestyrer Breivik og jeg et nært samarbeid for å gjøre Sørmarka til arbeiderbevegelsens ideologiske sentrum, til det sted hvor det ideologiske fundament for bevegelsen skulle utformes. I dagens terminologi ville vi vel brukt ordet ”tankesmie” eller ”tenkeloft”!

Nå ja, navnet skal vel ikke skjemme noen. Det viktigste er hva som skjer – praksis! Jeg fikk frie hender av Breivik til å utarbeide og i verksette de praktiske tiltak som vi mente var nødvendige for å få denne arbeiderbevegelsens tankesmie til å fungere. En av de første ideene jeg tok op var begrepet ”organisasjonspedagogikk”. Kunne et kollektiv (arbeiderbevegelsen) lære, og i tilfelle hva ville det bety for deltakerne i dette kollektiv? Dette var i realiteten spørsmål om hvordan arbeiderklassens viten om samfunnet ble etablert.

Som man vil forstå hadde svaret på disse spørsmålene stor betydning for arbeiderbevegelsens kamp for et fritt samfunn og for det vi kalte danningen av den enkeltes ideologiske utvikling – dvs for klassens forståelse av seg selv og sin egen funksjon. Det er ikke mulig for noe samfunn å fungere uten en eller annen form for hva vi kan kalle ”sosial trening” – noe som krever et system for å ta seg av dette. Det er ikke nok å forklare de økonomiske mekanismer i et samfunn(produksjon og fordeling) hvis man skal forstå hvorfor et samfunn – for eksempel det kapitalistiske - fungerer. Det må eksistere institusjonelle ordninger som trener menneskene til å godta det eksisterende, til å forme sine ønsker for sin egen framtid på en måte som er tilpasset det eksisterende samfunns krav. I et klassedelt samfunn vil dette være den herskende klasses syn.

14

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Det er denne problemstilling som ligger til grunn for danningens betydning for arbeiderklassen – for den bevegelse denne klassen skapte. Er det mulig for den avhengige sosiale klasse å formulere sin egen oppfatning av den framtid den ønsker? Hvordan skal denne klassen skape sin egen danningsprosess som vil kvalifisere den til å etablere det nye samfunnet – og bli den ledende klasse? Hvordan skal det være mulig i et samfunn hvor alle institusjonelle ordninger – ikke minst ”de ideologiske institusjoner – står under sterk innflytelse av nettopp den tankegang man vil bekjempe?

tenkt som en nødvendig voldelig begivenhet, men som et totalt brudd med det eksisterende.

I arbeiderbevegelsens opprinnelige og grunnleggende holdning er det ikke plass for kompromiss med det man mener er hindringer på menneskeheten ustoppelige kamp gjennom historien for sin frihet og sin selvbestemmelse. Dette er prinsipp som langt overskrider det vi kjenne som menneskets rettigheter som faktisk stiller individ og samfunn ovenfor hverandre som hver i sær utelukkende fenomen. Det var i hvert fall klart for meg at det offisielle ”utdanningssystemet”(skolen og andre institusjonMarx behandlet dette spørsmålet i sin tred- er for eksempel kirken) som er de kanskje je tese om Feuerbach hvor han sier at oms- viktigste i denne danningsprosessen ikke tendighetene er skapt av mennesker, men tjente arbeiderklassens forsøk på å komme at den som lærer menneskene å endre ut av sitt ideologiske fangenskap. Jeg var disse omstendigheter, er selv et produkt av oppmerksom på at det fantes andre formiomstendighetenes læring: ”Den materialis- dlere av den herskende klasses dantiske læren om omsningsideal: arbeidslivet. Hvordan skal denne tendighetenes forandring Men arbeidslivet – især det og oppdragelsen glemmer klassen skape sin egen private arbeidsliv hadde jo at omstendigheten må danningsprosess som ikke menneskets situasjon forandres av menneskene vil kvalifisere den til å som et utviklingsdyktig og at oppdrageren selv må menneske i sine tanker når etablere det nye samoppdras. Den må derfor arbeidslivets struktur og mål funnet – og bli den dele opp samfunnet i to ble formulert. Profitt og ledende klasse? deler, hvorav den ene er teknisk-økonomisk effekopphøyet over samfunnet. tivitet var de bærende idébDette at forandring av omstendighetene og jelker i de organisasjoner som kan hende den menneskelige virksomhet eller selv- var enda viktigere enn skolen når det gjaldt forandring faller sammen, kan bare opp- å overbevise menneskene om hvordan de fattes og rasjonelt forstås som revolusjonær burde tenke. Arbeidslivet hadde jo en frykpraksis.” telig sanksjon mot de som ikke ville godta Her finner vi tre viktige prinsipper eller ret- dette: arbeidsledighet. Arbeidslivet i den ningsgivende ideer i arbeiderbevegelsens offentlige sektor var vel ikke av samme oppgave i et dannings- og frigjøringsper- karakter. Der stod jo det motsatte prinsipp spektiv: Det ene er sammenhengen mellom tjeneste og omsorg sentralt. Det passet jo individ og samfunn, og det andre er nød- ganske annerledes til arbeiderbevegelsens vendigheten av å se teori og praksis som et ideologiske bærebjelker. hele - med praksis som den grunnleggende. Det tredje prinsippet er arbeider- Det var altså grunn til å undersøke hvilken bevegelsens revolusjonære virksomhet – rolle arbeidsliv spillere når det gjelder å både i teori og praksis. Revolusjon ikke forme den kunnskap som blir presentert


DANNELSE som nødvendig? Og – hvilken rolle spiller det samme arbeidsliv når det er snakk om å etablere holdninger om samfunnet? Dette siste blir lett presentert som sannheter eller ”virkeligheten”. Men ikke minst viktig – især for Born og Kommuneforbundets opplysningssekretær, Edgar Eliassen, som var Borns ”lytterpost” på Sørmarka, var nok at jeg i mine forelesninger om organisasjonenes rolle i samfunnsutviklingen, i historien, pekte på at dersom fagbevegelsen skulle bli en reell aktør i den forandring av samfunnet som var nødvendig, så måtte man se ut over arbeidsplassen eller yrkeslivet og orientere seg mot staten og samfunnet. I dag vil man si ”det sivile samfunn” for å utskille staten som en egen samfunnsaktør, men likevel ikke som en del av ”det sivile samfunn”. Dette betydde at fagbevegelsen måtte løsrive seg fra en politisk binding som var definert utenfor fagbevegelsen selv.

Det var klart at det lå en mengde tradisjonsbundne spørsmål i en slik holdning. Sammen med tanker omkring demokrati i arbeidslivet (eks.: bedriftsdemokrati), demokratikravet generelt, ikke minst i oppvekstmiljøet), og var dette hovedinnholdet av hva jeg arbeidet med på Sørmarka i de tre år jeg var der. Nøkkelbegrepene i dette arbeidet var fremmedgjøring, frihet og danning. Min personlige motivering hadde jeg fra Marx. I ”Om jødespørsmålet” sier han bl.a.: ”All frigjøring er en tilbakeføring av den menneskelige verden, av forholdene, til mennesket selv.… Først når det virkelig individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine ”forces proper” (dvs. egne krefter, min oversettelse)som s a m funnsm e s s i g e krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbrakt (1843)”. Og – i et brev til daværende vennen Arnold Ruge sier Marx: ”Vårt valgspråk må derfor være: Reform av bevisstheten ikke ved hjelp av dogmer, men

gjennom en analyse av den mystiske bevissthet, som savner klarhet over seg selv, …. Det vil da vise seg at verden lenge har hatt drømmen om en sak hvor den bare trenger bevisstheten om den for virkelig å eie den.---”

offentlige sektor som skulle holde fellesskapstanken levende i vårt land. Noe som er det samme som å snakke om en sosialistisk organisering av samfunnet. Til å gjennomføre disse tankene så han seg om etter redskaper som kunne være ham behjelpelig!

Dette er grunnlaget for de tanker, den ideologi jeg tok med meg inn i Norsk Og så kom telefonen Kommuneforbund. Og det som skjedde på Sørmarka hadde formannen i det Hva ville Born meg? daværende Norsk Kommuneforbund, Arne Han ba om et møte og han ville ha det så Born, merket seg. Men hva tenkte Arne umerkelig og ”skjult” som mulig Hvorfor? Born? Denne merkelige mannen Ja, det kan jo spekulere en del som skulle endevende det for- En sosialistisk omkring! Men – i alle fall – vi får la bund han hadde overtatt ledelsen organisering det ligge. Vi møttes på av i 1966, hadde klare tanker om av samfunnet Vinkelkafeen på Majorstua! Et hva han ville. Og ikke bare med møte som i hvert fall for meg, forbundet, men med LO og ikke minst med skulle føre langt. Der la Born fram for meg arbeiderbevegelsen. Han hadde en drøm. de tanker og som jeg vil kalle det – den Forbundet skulle bli en politisk bevisst drøm han hadde – og som jeg har fortalt om organisasjon, en organisasjon som også ovenfor. Men hvilke rolle ville han jeg skulle skulle bli spydspissen i LO og i arbeider- spille i dette arbeidet – et arbeid som utvilbevegelsen. Han så vårt forbund som somt hadde et historisk utsyn som ikke var organiserte folk i den offentlige sektor, som vanlig i arbeiderbevegelsen på dette tiddet element som skulle føre arbeiderbeveg- spunktet da de store linjer var forsvunnet til elsen igjen i spissen for å skape en nytt fordel et sterkt pragmatisk syn på polisamfunn, et samfunn som var tuftet på tikken. sosialistiske prinsipper – dvs. på de prinsipper den franske revolusjon (1789) kjempet ”Du skal arbeide innad i for og som borgerskapet i sin radikale peri- Kommuneforbundet for å politisere de ode og som arbeiderbevegelsen gjorde til enkelte medlemmer og organisasjonen sitt (frihet-likhet-brorskap). Bakgrunnen for som sådan. Utad skal du presentere vårt denne ideen om vårt forbund politiske og ideologiske syn både overfor som fagbevegelsens vik- arbeiderbevegelsens ulike organer og i tigste del, var Borns over- samfunnet for øvrig. Det er min mening at bevisning om utdanning er viktig,” fortsatte Born, ”ikke at det var bare for den enkelte, men også for samfund e n net. Men innholdet i denne utdanning vil være det overordnede spørsmål. Og det må vi få innflytelse på. Det samme gjelder utdanningens organisasjon.” Selvfølgelig var Born opptatt av arbeidslivet – både dets organisering, ikke minst dets betydning for danningen av arbeidstakernes sosiale ideologi. Han skulle vise dette ved å lage det kommunale opplæringsog utviklingsfond i samarbeid med vår forhandlingsmotpart. Dette ble ikke godt mottatt i LO hvor man så på det som en illojal og usolidarisk handling fra Borns side. Man forstod ikke at det var Borns tanke at vi gjennom dette fellesskapet skulle få en betydelig innflytelse på motpartens tenkning. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

15


DANNELSE

Nå var dette slett ikke noe nytt i arbeiderbevegelsens sosiale idéverden, men det må innrømmes at Marx som frihetens tenker nok ikke stod særlig sterkt etter hva som hadde skjedd i verden i det 20. århundre med gulaginstitusjonen i Sovjet. Det skulle derfor bli avgjørende hvordan jeg kunne makte denne presentasjonen! Så å si tolke Marx. Det ble en pedagogisk utfordring!

Fondets filosofi skulle bygge på vår oppfatning av samfunnet og den pedagogikk som måtte legges til grunn for den pedagogisering av arbeidslivet som vi skulle ta fatt på, noe som forutsatte at vi hadde klare oppfatninger på dette område. Det skulle forøvrig bli en av mine første oppgaver i forbundet å reise til en felles konferanse av forbundene (Rapham) for å forsøke å forklare bakgrunnen.

Jeg tror ikke jeg lyktes i dette – ikke minst fordi jeg mente det ikke ville være taktisk klokt å gjøre så åpenlyst rede for Borns planer med vårt fond. Kanskje jeg var for fersk i et miljø som var sterkt politisk grunnfestet i troen på arbeiderpartiet og dets pragmatiske ideologi? Born konkluderte vårt møte med følgende ord: ”Den politikk og den ideologi vi skal forfekte, blir det altså din oppgave å formulere. Jeg venter også at du legger fram forslag til en konkretisering som forbundsledelsen så må ta stilling til”.

medlemmene ble skremt. Det var Marx tanker om menneskene, om samfunnet og i særlig grad hans analyser av det økonomiske system som vi levde under: kapitalismen som det var min oppgave å gjøre forståelig. Jeg mente det ikke var noe alternativ. Marx var den filosof og samfunnsforsker som hadde gitt arbeiderbevegelsen oppgaven å arbeide for egen frigjøring. Nå var dette slett ikke noe nytt i arbeiderbevegelsens sosiale idéverden, men det må innrømmes at Marx som frihetens tenker nok ikke stod særlig sterkt etter hva som hadde skjedd i verden i det 20. århundre med gulaginstitusjonen i Sovjet. Det skulle derfor bli avgjørende hvordan jeg kunne makte denne presentasjonen! Så å si tolke Marx. Det ble en pedagogisk utfordring! Hvorfor Marx?

Det skal jeg snart komme tilbake til. Det skulle raskt vise seg at de tanker jeg forfektet ble godt mottatt – simpelthen fordi de var tenkt av de mennesker jeg møtte. Jeg erfarte at jeg i hvert fall ikke skulle ”tre tanker ned over hodene på folk.” Det skulle vise seg å være nok å minne medlemmene på noe de hadde i seg, men som ikke hadde blitt utfordret i tilstrekkelig grad.

Dette var Arne Borns krav til meg. Jeg undres vel på om noen har fått slike krav og retningslinjer lagt på bordet i fagbevegelsen. Diskusjon var utelukket, det forstod jeg med en gang. Enten måtte jeg godta hva Born gav uttrykk for, eller så ville det ikke bli noe engasjement for meg i NKF under hans ledelse. Men hvordan stod det Og så – hvorfor Marx? egentlig til med meg i lys av en slik oppgave? For meg var dette en utfordring, men Jeg har ovenfor pekt på to forhold som i og denne oppgaven representerte også en for seg skulle være nok til å svare på dette mulighet til å få prøvd ute noe av dette jeg ”hvorfor”, men jeg vil likevel si litt til. Da vil hadde hatt i tankene i mange, jeg trekke fram et brev jeg fikk fra mange år. Jeg følte det som professor ved Diskusjon var daværende Born hadde stilt et instrument til ”Institutt for filosofi” (Universitetet utelukket, det min disposisjon. Det var bare å forstod jeg med i Oslo), Anfinn Stigen. Brevet er sette i gang å gjøre bruk av det. skrevet i midten av 1970-åra, en gang Jeg fikk fri adgang til å utforme men er selvfølgelig dekkende for mine tanker og legge dem fram tiden både før og etter. Stigen for ulike fora: arbeidsutvalg, forbundsstyre, skriver om Marx: ”Marx` følelse av opprørlandsstyre, et stort tillitvalgtapparat som jeg thet over den urett noen mennesker lider i sjøl skulle være med å gi de ”rette” politiske samfunnet har gjort det dypeste inntrykk på kvalifikasjoner, men ikke minst for de tusen- meg”. Dette er noe som også jeg – og en talls medlemmer som hadde seg en usvike- hver som leser Marx uten fordommer – blir lig lojalitet over den organisasjon de var engasjert i. Jeg vil imidlertid i særlig grad medlem av og den mann som var deres val- vektlegge en formulering av Marx selv som gte leder. Men var jeg kvalifisert til å ta på har vært selve fundamentet i min sammeg denne oppgaven, eller kanskje bedre funnsmessige tenkning – og praksis. I ”Til hva hadde gitt meg slike kvalifikasjoner? kritikken av Hegels rettsfilosofi” sier Marx: ”-- det kategoriske imperativ å omstyrte alle Jeg hadde studert Marx i flere år – og det forhold der mennesket er et fornedret, et var resultatet av dette arbeidet jeg nå ville trellbundet, et forlatt, et foraktet vesen….” få muligheter til fortelle om, muligheter til å Et klarere bud til oss selv om vår plikt i sampraktisere. Medlemmene hadde ikke noen funnsstriden, kjenner jeg ikke. I en parentes særlig kunnskap om Karl Marx. Det var kan jeg jo bemerke at det var akkurat dette altså nødvendig å trå varsomt så ikke min mor lærte meg svært tidlig. Og hun

16

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

hadde aldri hørt om Marx! Derimot var hun nok godt innforstått med en annen opprører: Jesus av Nazaret. Og også nazareeren har vært min læremester, selv om det vi kaller hans religiøse plassering, nok har vært et problem. Men kanskje det er slik Ernst Bloch skriver: ”Bare en ateist kan være en god kristen, men også: bare en kristen kan være en god ateist”. (Ernst Bloch: ”Atheismus im Christentum”, Rowolth, München 1970). Det siste får nå være som det vil. Men Jesus fra Nazaret har spilt en stor rolle for min tenkning omkring sosiale og politiske spørsmål.

For meg var det avgjørende utgangspunkt i min rolle å reise følgende spørsmål for meg selv: Hva er det viktigste som finnes? Svaret var enkelt: Mennesker er det viktigste som finnes. Og da blir det avgjørende hva slags mennesker som finnes og ikke minst – hvordan blir menneskene til det de er – eller hvordan dannes mennesker? Konkretisert kan det kort sies: hvordan påvirket det kapitalistiske økonomiske system det enkelte menneske – og organisasjonene (samfunnet)? Dette spørsmålet var utgangspunktet for min virksomhet i NKF fra første dag.

Den oppgaven jeg stod overfor, kunne ikke løses teoretisk. Den måtte altså løses praktisk. Og bygges inn i en historisk forståelse (bevissthet). Jeg var historiker (mitt hovedemne) – en marxistisk orienter historiker. Men hva vil det si å ha en historisk forståelse? Det er uten videre klart at det ikke er nok å fastslå at begivenhetene fulgte på hverandre, altså forstå historien som et ”forbruk” av tid. Det avgjørende er å forstå historien som en bevegelse som samler opp i seg begivenhetene og dermed representerer en ”utvikling”. Det er også nødvendig å definere de historiske aktører eller om man vil ”agentene” for den historiske utvikling. De må så å si bestemmes i forhold til hverandre – dette ett av de viktigste elementene i den dialektiske utviklingen i historien sammen med relasjonene mellom den generelle utvikling og de enkelte deler i den. Det er det andre elementet i den historiske dialektikken som er historien, men som også må (helst) komme fram i beretningen om den samme historien. Dette er et foreløpig utkast til en innledning til et arbeid for Arbeiderbevegelsens arkiv.


Aslaks anbefalinger

- filmer verdt å se

Det lages mange gode systemkritiske dokumentarfilmer som får lite eller ingen omtale i media. SF vil i denne spalten presentere filmer med budskap og mening.

Store Bedrifter (The Corporation)

Store Bedrifter (the Corporation), 168 minutter, engelsk tale, teksta på bokmål, utgitt i 2003.

Store Bedrifter er en glitrede kanadisk dokumentar som gir oss ei analyse av de multinasjonale konsernene og den enorme og skadelige rollen de spiller i dagens organisering av verdenssamfunnet. Det blir framheva at konsernene er vår tids mektigste dominerende institusjon, som innehar enorm innflytelse over menneskenes liv, og at konsernene har ett eneste mål med sin virksomhet: å skaffe eierne profitt. Vi får se intervjuer ikke bare med systemkritikere som Noam Chomsky, Michael Moore, Naomi Klein og Vandana Shiva, men også markedsliberalistiske ideologer (bl.a. Milton Friedman) og tidligere og nåværende ledere og arbeidere i forskjellige konserner.

Filmen er delt inn i tre episoder. Del 1 fokuserer på aksjeselskapets framvekst, dets sammensetning og dets umenneskelige rovdyrlogikk: Profitt er viktigere enn lovbrudd, menneskerettighetsbrudd, forurensing, dyreplageri og utbytting. Særlig de uhyrlige forholdene for klesprodusenter i u-land i kontrast til klesfirmaenes enorme profittrate blir behørig dokumentert. Chomsky kommer dessuten med den nødvendige påminnelsen at problemene ikke skyldes den enkelte dirketørs eller aksjeeiers onde vilje, men selve systemets oppbygging. Del 2 tar for seg de multinasjonale selskapenes forsøk på å overta hele verden; alt skal eies. Private selskaper ønsker ikke bare å kontrollere mat-, industri- og vareproduksjon, men også skoler, helsevesen, luft, vann, media, ja til og med det menneskelige dna - selve Livets byggeklosser - er i USA gjenstand for patentering av aksjeselskaper. Særlig interessant er delen om selskapenes bruk av barnepsykologer for å lage reklame som skal skape merkelojalitet hos små barn. Del 3 handler om usamerikanske konserners nære samarbeid med fascistiske diktaturer (bl.a. Nazi-Tyskland) og deres generelle udemokratiske holdninger og oppbygging. Men det handler også om folkelig motstand mot selskapenes makt, både i Bolivia, India og Nord-Amerika. Det blir diskutert forskjellige former for alternativer til dagens situasjon, men ordet "sosialisme" blir bare nevnt en gang i det en aktivist under et folkemøte uttaler at "ideen om at vi promoterer sosialisme er absurd". Frykten for sosialismebegrepet er denne dokumentarens største svakhet.

Store Bedrifter er veldig gripende, og kan virkelig åpne opp øynene for mange mennesker som ikke egentlig interesserer seg for økonomi eller politikk. Samtidig kan den også være nyttig og informativ for garvede kommunister. Dette er rett og slett en unik presentasjon av den moderne monopolkapitalismen irrasjonelle og menneskefiendtlige systemlogikk som bør sees av så mange som mulig.

Kan bestilles fra www.nfi.no/filmbutikken for 249 kroner.

The War on Democracy

The War on Democracy, 94 minutter, engelsk/spansk lyd, teksta på engelsk, utgitt i 2007.

I denne filmen tar den prisbelønte undersøkende journalisten John Pilger opp USAs kamp mot demokratiet i Latin-Amerika. Han viser på en overbevisende måte hvordan USAs intervensjoner i regionen ikke skyldes streben etter å spre demokrati og frihet, men at det ene og alene handler om å beskytte og innsette statsledere som er lojale mot Imperiet og som åpner landene for å bli utplyndra av usamerikanske selskaper. Filmen fokuserer hovedsaklig på Venezuela og Chile, men har også en god dekning av Bolivia, Nicaragua, Cuba og Guatemala. Vi får også innblikk i historien til School of the Americas, en skole i USA der latinamerikanske fascister mottok opplæring i å drepe og torturere politiske motstandere.

I delene om klassekampen i Venezuela får vi innblikk i den nåværende regjeringas storstilte satsing på utdanning, bevisstgjøring, helsevesen og subsidiert mat til de fattige i Venezuela, samt interessante samtaler mellom Pilger og president Hugo Chavez. Det blir lagt fram overbevisende dokumentasjon på at kuppforsøket mot den demokratiske regjeringa i 2002 mottok direkte økonomisk og politisk støtte fra USA, og at de i prosessen var villige til å gå over lik for å holde folkemassene nede. Likevel nevnes det også at Chavez blir kritisert fra venstre for at han burde ha gått mer drastisk til verks for å utrydde fattigdommen. Det hadde vært interessant med en utdyping av denne kritikken, men det faller kanskje utenfor filmens hovedfokus. I delen som omhandler Chile får vi både se intervjuer med chilenske torturofre og reportasjer fra slummen som viser at liberalismens "økonomiske mirakel" under Pinochetstyret på langt nær kom hele folket til gode.

Det tjener Pilger til ære at han intervjuer representanter fra overklassen i Venezuela og tidligere CIA-agenter, slik at også de får legge fram sitt syn. Trolig er det lite av innholdet i dokumentaren som vil være nytt for faste lesere av Sosialistisk Fremtid, men filmen gir et godt innblikk i USA-imperialismens historie i Latin-Amerika etter 1945. Det er en sterk film som til tider overvelder seeren med lidelseshistorier, likevel sitter en først og fremst igjen med en følelse av håp og inspirasjon for framtida. Kan bestilles fra www.platekompaniet.no for 250 kroner.

--

Anmeldt av Aslak Storaker aslak@bevegelsen.no

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

17


Marx i hjertet og Keynes i hodet?

Dreier det seg om forskjellen mellom Keynes og de nyliberale, er jeg 100% keynesianer; dreier det seg om forskjellen mellom Marx og Keynes, er jeg 100% marxist. Naturligvis kan man, som det ofte høres fra politisk venstreorienterte økonomer, forstå neoliberalismen som teoretisk motstykke til keynesianismen og praktisk-politisk til velferdsstaten, til sosial markedsøkonomi. Men det treffer ikke sakens kjerne. Nyliberalismen retter seg teoretisk fram for alt og direkte mot Marx og politisk mot sosialismen.

AV HARRY NICK

tendigheter utenfor økonomien, i falske ”etterspørselsessvikt” til John Maynard forhold, falsk politikk, i naturkatastrofer, uår, Keynes og ”tekniske fornyelser” til Joseph i demografiske forandringer. Etter deres Alois Schumpeter. Og at dette til enhver tid overbevisning, behøvde det egentlig ikke har vært synspunkter som disse tre forfatfinnes økonomiske kriser i det hele tatt. Til tere har foretrukket når det gjelder deres fundamentale læresetninger, hører økonomisk utvikling: Men ikke i den betyddet Sayiske teorem. Jean-Babtiste Say ning at nettopp disse momentene – og ikke (1767 – 1832) forsøkte å påvise at det de andre – har vært de konstituerende eletotaløkonomiske varetilbudet og vareetter- menter i deres teorier. Tar man for eksemspørselen befant seg i pel ”teknisk framskritt” en naturnødvendig Keynes legger ikke merke som den utslagsgivende likevekt; at hvert tilbud til at han henter opprin- faktor i utvikling av proframbringer likeså stor duktivkrefter ut av den etterspørsel. At verdide- nelsen til sin hovedidé om marxistiske teorioppbyglene i en vare som tilbys, ging, så faller den samat totaletterspørselen Fellestrekk mellom Marx og Keynes samtidig er lik med kom- utvikler seg langsommere men av seg sjøl. ponentene i etterspørseenn totaltilbudet, fra den Den engelske økonom Nyliberalismen er et motsatt konsept i len: At lønnen samtidig forhold til marxismen; det er et syn på er lik etterspørselen Joan Robinson mente at marxistiske teori økonomien sett fra sirkulasjonen, fra etter konsumvarer, den keynesianske teori markedet, til forskjell fra marxismens syn likeså er arbeidsgivergevinsten lik med en ville ha overflødiggjort seg som en særlig som er rettet mot produksjonen, produk- del av etterspørselen. Benyttede maskiner teori dersom de marxistisk orienterte sjonsforholdene, eiendomsforholdene, og vinning forbrukt i investeringer, er lik økonomene etter Marx, konsekvent hadde merverdien; som også gjelder hos Keynes. med etterspørsel etter investeringsvarer fulgt opp videreutviklingen av den marxisNyliberalismen, som ble etablert i 1940 og - osv. Marx gjør oppmerksom på en tiske teori. Dette hadde sikkert også kunnet 50 årene skar så vel praktisk-politisk som avgjørende tankefeil hos Says: Det som blir ført til den keynesianske idé: Gjennom økonomisk fascisme og den reelle sosial- solgt, må ikke ubetinget og med det samme statlig investerings- og fiskalpolitikk å realisisme, ”sentralforvaltningsøkonomi” hen- gi salgssummen tilbake; slik inneholder ere ”antisyklisk økonomisk politikk”. holdsvis planøkonomi, over samme kam. pengeøkonomien fra begynnelsen Imidlertid synes det for meg mer berettiget Kapitalisme og sosialisme skulle ikke anses muligheten for at varetilbudet og vareetter- at disse kritiske bemerkninger er adressert som fundamentale alternativer; det skulle spørselen ikke faller sammen, dermed den John Maynard Keynes. Keynes legger ikke imidlertid planøkonomi og markedsøkono- abstrakte muligheten for økonomisk krise. merke til at han henter opprinnelsen til sin mi, diktatur og demokrati. Teoretisk hovedidé om at totaletterspørselen utvikler grunnlag for denne historieforståelse var seg langsommere enn totaltilbudet, fra den Fredrich A. Hayeks skrift ”Vegen til under- Den økonomiske krisens umiddelbare marxistiske teori. Han gjendriver det trykkelse”, som kom i 1944. Det var rettet årsak er den samme for Marx som for sayiske teorem med eksakt de samme mot alle ”som i nasjonalsosialismen så en Keynes: At totaletterspørselen utvikler seg argumenter som allerede var utviklet av ’kapitalistisk’ reaksjon langsommere enn totaltil- Marx og bare av ham, uten å nevne Marx. mot Weimarrepublikkens budet. Om man med det Keynes fulgte her den etablerte borgerlige Den økonomiske sosiale tendenser og mener begrepet ”over- økonomis sneversynthet, nemlig å kunne krisens umiddelbare skulle skape forståelse akkumulasjon” eller rydde Marx av veien ved å tie ham i hjel. for at det handlet om en årsak er den samme for begrepet ”ettervidereutvikling av sosialspørselsessvikt”, anser Keynes største fortjeneste er uten tvil at Marx som for Keynes ismen”. Det kan føres jeg ikke for særlig viktig. han som den første borgerlige økonom tilbake til Hayek at i Vest-Tysklands politikk Problematisk synes det meg imidlertid å etter at Marx første gang i store trekk og medier hørte Hitlerfascistenes sjøl- henføre det førstnevnte til Marx og det begrunnet fenomenet med at totaltilbudet beteknelse – ”Nasjonalsosialismen” - ,den andre til Keynes, og dermed ville betekne forble tilbake for total etterspørselen, mest brutale av deres løgner, til det vanlige bestemte forskjeller i oppfatning mellom aksepterte og fastholdt dette. Det var samspråkbruk. dem. Hva angår at totaletterspørselen tidig en slags livredder for den borgerlige utvikles langsommere enn totaltilbudet, teoretiske økonomi, som med den store De viktigste overensstemmelser i Marx` og finnes det ingen forskjell mellom Marx og økonomiske verdenskrise som satte inn i Keynes` lære består i at begge ser årsak- Keynes. slutten av 1920 årene, var like så bankerott ene til de kapitalistiske økonomiske kriser i som bankerotte banker. Med solflekker som økonomien, i motsetning til de nyliberale Man kan sikkert i den betydning henføre dukket opp og derav følgende misvekst som ser disse årsakene i forhold og oms- begrepet ”overakkumulasjon” til Karl Marx, som ble gjort ansvarlig for tidligere

18

Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009


SPØRSMÅL I MARXISMEN Arbeidsløsheten lar seg også bekjempe når de rike lar bygge palasser for å huse sine legemer mens de lever, og pyramider for å huse dem etter døden. Slike resepter kunne naturligvis ikke falle Marx inn. økonomiske kriser, var det ikke mer å si om denne økonomiske kollapsen. Den keynesianske teori var den som rydda veien og som begrunnet en ny politikk, nemlig ”New Deal”s politikk. Som i følge den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith, ”reddet kapitalismen”. Forskjellen mellom Marx og Keynes

Forskjellen mellom Marx og Keynes ligger i hvordan de begrunner fenomenene, noe som også resulterer i visse forskjeller i deres forestillinger om krisebekjempelse.

Marx ledet totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet ut av kapitalens vesen, ut av dens tendens til grenseløs økning i produksjonen på den ene side, og på den annen side dens tendens til samtidig til å holde tilbake lønnsutvikling og kostnadsbesparing. Slik forårsakes motsigelsen mellom produksjon og marked. Den viktigste kriseårsaken er for ham en refleks av motsigelsen mellom kapital og arbeid i produksjonen.

Det er aldri på tale for Keynes å betrakte motsigelsen mellom kapital og arbeid; å se at det sosialøkonomiske forhold hvor totaletterspørselen utvikler seg seinere enn totaltilbudet, har røtter i eiendomsforholdene. Han forklarer fenomenet med totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet med faktorer som er samfunnet uvedkommende, med allmenn menneskelige, fortrinnsvis psykologiske særegenheter, med ”sparetilbøyelighet”, likeså mye som med ”hang til forbruk” og med ”hang til likviditet”. Naturligvis erkjenner han at også økonomiske interesser står bak; besittelse av penger er mer fordelaktig enn besittelse av varer som må lagres og som dermed kunne forderves. Nettopp fordi det akkurat da ikke finnes en allmenn ekvivalent, penger, som man ellers kan bytte alle andre varer mot. Men det tales aldri om spesifikke kapitalistiske motiver. Fullstendig ubrukbar viser keynesiansk teori om menneskelig ”sparetilbøyelighet” som forklaring på nåværende finans-, bankkrise og krise når det gjelder faste eiendommer.

Krisen kommer atter engang fra USA. I årti-

er har de lønnsavhengiges inntekter stagnert her; imidlertid har konsumet steget kraftig og kontinuerlig. Det har fristelser fra kredittkortkonserner sørget for. For å fatte at dette over tid ikke kan gå godt, rekker det med de fire grunnreknemåter. Hva gjør så kredittkortskyldneren? Han tar pantelån på sitt lille hus, sin bolig. Men også det bare skyver katastrofen framover: Så følger nettopp millioner av betalingsudyktige husholdninger, tvangsauksjoner, uslettelig gjeld, ”tvilsomme fordringer”. Igjen må folket, skattebetalerne betale, og det med kjempestore summer for å redde det råtne finanssystem.

Keynes tilrådde absolutt ingen lønnsøkninger. Han ga heller det fiffige råd, at man skulle ikke senke lønningene ved å senke nominallønnen, men senke dem gjennom prisstigning. For å unngå arbeidsløshet ligger den idé ham nærmere, at man lar å skattemyndigheten grave ned gamle flasker under byens søppel og så overlate til foretaksånden å grave dem fram igjen. Arbeidsløsheten lar seg også bekjempe når de rike lar bygge palasser for å huse sine legemer mens de lever, og pyramider for å huse dem etter døden. Slike resepter kunne naturligvis ikke falle Marx inn.

Fra USA kommer også den nyliberale reli- Den vestlige venstresida med forkjærlighet gion og politikk, rikdomskulten: for Keynes og valgspråket ”Marx i hjertet, Misforståelsen om at det går Amerika vel, Keynes i hodet”, har en hang til å betekne dersom det går General Motors vel, at det venstresidas totalkonsept for økonomisker dette som har skapt og sosialpolitikk som Med Marx i hodet, det rike Amerika. Altså: keynesiansime. Likeens Høyere skatt på er det deres strategi å vil vi ha for øye de m a s s e n e , lede det direkte fra virkelige sosialøkonomiske Marx. Til slutt kan de merverdiskatt, og samog politiske årsaker til tidig ned med skatt på hevde at det uansett er bedriftseiere og skattelikegyldig: Hovedsaken den økonomiske og satsen på toppskiktet. er at det handler om sosiale politiske misère Når det er i deres intervenstrestandpunkter, esse, tror åpenbart innbefattet antikapitalisvirkelig de herskende, at slike tiske venstrestandpunkter. Som det likevel omfordelinger nedenfra og opp, bringer viser seg, er dette ikke likegyldig. økonomien fram og skaper beskjeftigelse. Det direkte motsatte er tilfellet. Det finnes Det kenyesianske synspunkt begrenser ingen annen utveg av krisen enn å gjøre blikkfeltet bare til den keynesianske hovedendelig slutt med slik form for omfordeling. tanken om en antisyklisk statlig konjunkturpolitikk. Det totale konsept for en Betydningen av å skille mellom Marx og økonomisk politikk og sosialpolitikk blir da Keynes presset inn i Prokrustsenga til et ”framtidsinvesteringsprogram”. Ut av keynesiansk teori har venstresida Nærliggende er da faren for fravær av realtrukket slutningene for en sosial og isme, fordi det ikke er realistisk å finansiere økonomiske politikk. Naturligvis vil utgiftene. Med Marx i hodet, vil vi ha for øye lønnsøkning forminske eller til og med de virkelige sosialøkonomiske og politiske kunne forhindre at totaletterspørselen blir årsaker til den økonomiske og sosiale poliliggende etter totaltilbudet. Det er riktignok tiske misère. Og direkte forbedre livsen legitim følge av den keynesianske teori, betingelsene for de arbeidene, og nå de men det er ikke teorien i seg sjøl. Den som er sosialt urettferdig behandlet. egentlige keynesianske ide er at staten under økonomiske dødperioder gjennom (Oversatt av Eystein Kleven fra Zeitschrift finansierte investeringer, også gjennom Marxistische Erneuerung nr 75, september statsgjeld, igjen stimulerer økonomien, for 2008. Merknad: ”Prokrustseng” er billedlig under konjunkturperioder igjen å nedbetale uttrykk for med makt å presse en sak vilkårlig inn i et bestemt mønster.) gjeld. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

19


AKTUELT

Det lovlige pyramidespillet AV JAN SELMER METHI

Forbrytelse og straff

Som en gigantisk skogbrann, som svir av alt og legger store områder i aske, flammet finanskrisa over verden og slukte den ene finansinstitusjonen etter den andre. Det lille stakkarslige konkurslandet Island ble sittende igjen med en gjeld 10 ganger brutto nasjonalprodukt (BNP) og må fortsatt stå med lua i handa og be om almisser fra de rike. Selv Bush, som for ett år siden ikke ville tatt med ildtang i vedtak om statlig tiltak for å berge finanskapitalen, (alt slikt smaker av sosialisme og er av det onde) måtte ty til en gigantisk offentlig pakkeløsning på 700 milliarder dollar for å redde stumpene av kapitalismen i landet som visstnok skal være beskyttet av Gud. I Norge, som mange sier ikke er særlig berørt av krisa, ble regjeringen tvunget til å gi finansinstitusjonene en mulighet til å bytte råtne lån med gullkantete statsobligasjoner for i det hele tatt å få pengeverden til å leve igjen.

Da det norske runde bordet var dekket, lå det på den grønne fløyelsduken 350 milliarder kroner fra finansminister Kristin Halvorsen (SV). Rundt bordet satt den norske finansverden med DnB Nor- sjef Rune Bjerke i spissen. I plastposen under bordet lå søpla etter deres ualminnelige profesjonelle megleres innsats på verdipapirhandel. Men der satt ingen ordførere fra Terrakommunene, som samlet kunne klart seg med en av disse 350 milliardene. Disse hadde jo bare på en alminnelig amatørmessig måte satt velferden i kommunene på spill, og nå fått sin rettmessige straff. Bjerke har dessuten et krav på 850 millioner i konkursboet til disse amatørene. Nå legger han på en strafferente (12,75%) fordi de har misligholdt lånene. Det gir han 10 millioner ekstra hver måned. Da er det vel bare rett og rimelig at de ikke er invitert til Kristins gaveutdeling.

20

Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

- eller Det store kuppet

Forbrytelse og straff følger ikke rettferd og rett. Verden består nemlig av to grupper mennesker; de alminnelige og de ualminnelige, skal vi tro Raskolnikov.1 ”… men-

garantert avkasting. For ikke å snakke om alle som fikk kjøpe en bolig de ikke hadde råd til. Man kunne jo ikke si nei når banken la fram en finansieringsordning som garanneskene (må) ifølge naturens lov i det store terte at boligprisene ville vokse til himmelen og hele (…) inndeles i to kategorier: en i enda mange år. Man kunne jo ikke si nei, lavere – de alminnelige – materialet, så å si, når man i tillegg lærte seg så mange nye som utelukkende tjener artens formering, ord som man aldri hadde hørt før: og de egentlige mennesker, dvs. de som Subprime- og Alternativ A-lån, CDO, 2/28og 2/27-lån, transjering eier begavelse og tal”This is not simply a av lån. Det hørtes jo ent til å si et nytt ord på ualminnelig vakkert ut. crisis on Wall Street, sitt felt.” ”De almin-

nelige skal leve lydig this is a crisis on all streets.” Men vakkert ble det og har ikke rett til å ikke. Det som står overtre loven fordi de Juan Somavia, generalsekretær i ILO nedenfor er en gjener alminnelig….. Men givelse av eventyret de ualminnelige har rett til å begå alle slags forbrytelser og bryte loven på alle måter om søppelbilen Siv. Det har ingenting med simpelthen av den grunn at de er ualmin- Frp Siv å gjøre. Jeg tror ikke Frp Siv er så ualminnelig. Trekk pusten dypt. Det kan bli nelig.”2 Det er derfor bare en naturvanskelig å følge med i svingene. rettmessig konsekvens, og ikke så viktig at finanskrisa først og fremst rammer de 3 alminnelige. Ifølge generaldirektør Juan Søppelbilen Siv Somavia i ILO må vi forvente en økning på 20 millioner arbeidsledige (190 millioner til Like før det store globale finanseventyret 210 millioner) i 2009. De fattigste, de mest startet, ble et mer regionalt eventyr avslutalminnelige, de som lever på 2 § pr. dag tet. Det var det såkalte Dotcom-eventyret, eller mindre og som bare så vidt klarer å som startet på midten av 1990-tallet. Da det formere arten, vil øke med 140 millioner. var over møtte sentralbankene det Bare de siste tre månedene fram til og med økonomiske tilbakeslaget med rentekutt. oktober 2008 økte arbeidsledigheten i USA Det ga da også forventet resultat og en ny med over 640 000. 6,5 % er nå arbeidsledi- eventyrlig opptur i økonomien kunne starte fra 2003. Globaliseringen av finanskapitalge i USA. en førte til at inflasjonen og rentene ble Hva var det disse ualminnelige, de holdt lave. Oljeeksportørene og vekegentlige mennesker, med begavelse og støkonomien gikk med store overskudd, og talent, gjorde som de alminnelige nå må på sparekontoene var det overflod av betale for? Hva var det egentlig som skjed- penger. Rund 2003 rant det formelig over med billige penger som desperat lengtet de? etter å kunne formere seg. Men hvor og Det er ikke lett å forstå, selv ikke for noen hvordan skulle det kunne skje? Det forualminnelige økonomer, og slettes ikke for nuftige ville vært å investere i produksjon av den alminnelige arbeider som ble lurt opp i varer og tjenester i land med underutviklet stry med enten å sette alle sparepengene i kapitalmarket som en langsiktig og stratetillegg til et unødvendig ekstra lån i såkalt gisk plassering. Noen ualminnelig kloke strukturerte spareprodukter med nesten hoder tvang fram kreative løsninger innafor


ØKONOMI

“Den sidste årsag til alle virkelige kriser er og bliver altid massernes armod og konsumtionsbegrænsning over for den kapitalistiske produktions drift mod at udvikle produktivkræfterne, som om kun samfundets absolutte konsumtionsevne satte grænserne for dem.” (…)

Karl Marx i Kapitalen 3 bog 3, dansk udgave Rhodos s. 633

i-landenes egen økonomi. Her lå det et potensiale til store og raske gevinster ved å utnytte det stadig voksende boligmarkedet. Første akt dreide seg om å løse problemet på hvordan man skulle kunne gjøre dårlige kunder med såkalt middels eller lavere kredittrating4 om til gode kunder. For å få

tak i disse låntakere tok geniene de såkalte SUBPRIME- eller ALTERNATIV A-lån i bruk.5 Med en sterk markedsføring av at

boligprisene ville stige raskt over lang tid, ville dette markedet i markedet åpne seg. Dårlige låntakere ble gode låntakere. Etter hvert som markedsverdien på boligene økte, kunne boligene proporsjonalt belånes mer for å dekke renter og avdrag, eller bruke boligen til å kjøpe seg hytte eller bil. Og låntakere strømmet til. Men finansfolket var umettelig. Mye vil ha mer. Nye løsninger måtte utvikles for den delen av befolkningen som hadde enda lavere kredittrating.

Her starter andre akt. I 2005 – 2006 ble det mer og mer vanlig å ta i bruk såkalte 2/28og 3/27-lån. Det er en fiffig løsning for de som ikke hadde penger nok til å dekke utgifter til vanlige lån. Denne finansieringsordningen ga kundene en kunstig lav rente i de to eller tre første avdragsårene for deretter å gjøre et plutselig hopp til en rentesats som kunden ikke kunne forvalte. Men, og da med ivrige bankfolk i ryggen, fikk kunden hjelp til å refinansiere lånene slik at de neste to tre årene ble levelige. Med profetier om stadig økende boligpriser, kunne dette gjentas flere ganger.

Men disse skarpskodde og kreative finansfolkene hadde et problem. Hvilke banker ville låne penger til personer man i utgangspunktet visste ikke kunne forvalte gjelden? Og det er her de finansielle alkymistene6 skapte gull av møkk, for

noen. I tredje akt ble finanskapitalens eliksir de såkalte CDO-er7 . Dette er verdipapir

som utstedes med pant i boliglån, altså en gjeld med pant i noe som allerede er pantsatt. Imidlertid var ikke dette nok. Når verdipapirene kvilte på høy misligholdelse ville det neppe bli mange kjøpere. Hva gjorde alkymistene så? I fjerde akt begynner finanskokkene å partere lånene som om det var en indrefilet. Som alminnelige kokker ”transjerer” steiken, ”transjerte” de ualminnelige finanskokkene verdipapirene og rangerte delene i prioritet. Med tap på boliglånene gikk først egenkapitalen, så ”mellomtransjen” og til sist de såkalte ”seniortransjene” som utgjorde 80% av oppdelingen. Denne tryllekunsten pakket inn det råtne grunnlaget og gjorde det spiselig for de store guttene i ratinginstituttene. Den sikre ”seniortransjen” fikk topprating fordi den ville ta tapene til sist. Dermed var det gjort.

De store europeiske banker som ellers ikke ville tatt med ildtang i de råtne lånene åpnet bankhvelvene på vid gap. Nå kunne morroa begynne for her var det penger å tjene. Det ble klondyke stemning og det råtne verdipapirenes vandring over landegrensene var i gang. Kjøp og salg av verdipapirer gikk som aldri før, men et problem var ennå ikke løst. Hva skulle de bankene gjøre som ble sittende med de dårligst ”transjerte” verdipapirene, det som virkelig utgjorde møkka?

I femte akt triller søppelbilen Siv8 inn på arenaen. De trengte med andre ord en søppelbil eller et Spesiallagd investeringskjøretøy, som ville være det norske navnet på Siv. Søppelbilen Siv ble et eget særskilt datterselskap, spesialdesignet for å ta i mot søppel. Ikke nok med det. Når de så hvor fint Siv håndterte eget søppel, kunne de like godt kjøpe andres søppel og bruke trylleformularen på nytt. Hvis egen møkk kunne omdannes til gull, kunne vel andres også forvandles til det. Formelen ble brukt på nytt igjen. Dermed ble nye

CDOer lagd og nye ”transjeringer” gjort. Det ga mer gull, men desto mer forurenset og farlig søppel.

Slik gikk dagene for dette ualminnelige folket. Søppelbilen Siv raste rundt i verden og både kjøpe og solgte møkk som gull. På denne måten ble eiendelene i et selskap verdipapirer i et annet som på sin side satt med verdpapirer i et tredje osv. Et ekte ”lovlig” pyramidespill ble sakte, men sikkert bygget opp til en dag da det ble klart at noen hadde tatt grundig feil. Finansakrobatene hadde fått lov til å boltre seg fritt og bygget sine pyramider for kortsiktig gevinst, undervurdert likviditetseffekten og uten å ha noen som helst samsvar med realøkonomien. Professor i juss ved Universitetet i Oslo Hans Petter Graver (Dagbladet 16. oktober 2008) sier på en akademisk måte at årsaken til finanskrisen er måten finansøkonomien har fått utvikle seg uavhengig av realøkonomien. Vi har fått høyt oppdrevne børsverdier og stadig mer kreative finansielle instrumenter som har blitt markedsført aggressivt.

Det store kuppet

Som ved krakket på Wall Street i 1929,9 vil det nå skje en gigantisk omstrukturering av kapital og makt. Det er en slående parallell i dette spillet. På slutten 1920-talle kunne man på pengemarkedet i New York oppta såkalte ”24 hour broker call loan”. Dette var spesielle lån for investering i stigende aksjekurser. Med egnekapital på for eksempel 1000 dollar kunne man låne 9000 dollar og investere for 10000 dollar. Ved gevinst betalte man raskt lånet tilbake og satt igjen med gevinsten. Det er dette som i dag kalles for ”long-short hedge-fond”. Med disse fondene spekuleres det i å selge gårdagens vinnere på aksjemarkedet og kjøpe gårdagens tapere. Da de dukket opp på midten av 1990-tallet, ga de store gevinSosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

21


AKTUELLT Dette råtne systemet krever den norske finansminister Kristin Halvorsen at vi, du og jeg, skal holde liv i ved å “handle så det svir”. Vi blir nærmest individuelt ansvarliggjort dersom arbeidsledigheten skulle stige i 2009

ster. Problemet er bare at når mange nok gjør dette, overmettes markedet. I 1929 begynte bankene uten varsel å innkreve disse kortsiktige lånene. Dette ga et gigantisk børsfall. 16 millioner verdipapirer ble dumpet og millioner av investorer forsvant fra markedet. Bankene klarte ikke å innfri sine forpliktelser og gikk konkurs.

Høsten 2007 var markedet mettet for disse ”long-short hedge-fondene”. I følge Dørum var det antakelig på grunn av tvangsinnløsningen for ett av disse fondene at det oppsto panikk i markedet, og at verdipapirer ble likvidert i stort omfang. På tre dager falt fondenes verdi med 25%, som visst nok skal være så ekstremt at det nærmest ikke er mulig. I følge normale beregninger skal slike standardavvikhendelser bare kunne skje en gang pr. jordas hittidige levetid. Nå skjedde det flere dager på rad. Som i 1929 var det noen som så tegningen i tide, solgte seg ut av viktige foretak, for igjen å kjøpe seg billig inn igjen. John P. Kennedy økte sin formue med det 25 dobbelte på seks år etter 1929-krakket. Da som nå sitter de ualminnelige, de virkelige kuppmakerne, klare til å investere etter hvert som sentrale nøkkelbedrifter og foretak rammes av krisen.

Dette er begynnelsen på sjette akt. Vi er der nå og vi kjenner den bokstavlig talt på kroppen. Vi vet ennå ikke hvordan hele denne finansielle rystelsen virkelig kommer til å slå inn mot de realøkonomiske strukturene; hvor mange bedrifter som vil gå konkurs, kjøpt opp eller bare forsvinne. Vi kan bare antyde som generaldirektør Juan Somavia i ILO gjør og avslutte denne artikkelen med å si som han: ”This is not simply a crisis on Wall Street, this is a crisis on all streets.”

Fotnoter: 1 Dostojevskijs romanfigur i Forbrytelse og straff. 2 Samme sted 3 Basert på artiklene til Øystein Dørum på nettstedet E24: http://e24.no/ 4 Kredittrating er den måten bankene klassifiserer kundene sine. Høy rating betyr sikker kunde. Lavere rating betyr større usikkerhet. 5 Dette er ingen til annet en et skreddersydd lån for låntakere som egentlig ikke skulle hatt lån. 6 Hentet fra Øystein Dørum artikkel ”Bygg broer ikke CDO-er”. 7 CDO står for Collateralized Debt Obligation (En gjeldsforpliktelse som kommer i tillegg). 8 SIV står for Special Investment Vehicle. 9 Det som står om 1929 er bygget på Per-Aslak Ertesvågs bok Makten bak makten

Et lite PS

Dette kapitalistiske gangsterveldet forsøker nå å rydde opp seg imellom og lar arbeidsfolket betale kostnadene.

Dette råtne systemet krever den norske finansminister Kristin Halvorsen at vi, du og jeg, skal holde liv i ved å “handle så det svir”. Vi blir nærmest individuelt ansvarliggjort dersom arbeidsledigheten skulle stige i 2009. Her har det sosialistiske eplet falt langt fra stammen. Hennes sosialisme er sosialisme mellom bank og stat; en sosialisme for kapitalismen. Her deles det rikelig på de verdier som arbeidsfolket har skapt. Kristin har glemt at det er grunnstrukturen det er noe galt med. De verdier som skapes, er samfunnsmessig skapte verdier, men de fordeles privat.

Prinsippet må være: Samfunnsmessig skapte verdier skal fordeles samfunnsmessig. Men det krever at det alminnelige folket deltar og engasjerer seg i fordelingen. Det er en demokratisk utfordring, og den utfordringen er det vi på venstresiden som må ta.

Bolivia alfabetisert

FN-organet UNESCO melder at andelen voksne bolivianere som ikke kan lese og skrive nå er under 4%. Det betyr at landet er “teknisk fritt for analfabetisme” i følge UNESCOs definisjon, og at Bolivia har nådd et av FNs tusenårsmål.

Uavhengig informasjon om Latin-Amerika albanytt.blogspot.com

22

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

I 2001 slo en statlig utredning fast at 14% av befolkningen var analfabeter. Men 819.417 bolivianere har siden den gang lært seg å lese og skrive gjennom den cubanskledede kampanjen “Yo sí puedo” (“Ja, jeg kan”), i følge tall fra Bolivias regjering.

Bolivia har også innført en økonomisk støtteordning og skolemat for å hindre at barn faller ut av skolesystemet, med stort hell: Andelen barn som ikke går på skolefalt til 3,5% i 2008, halvparten av det som var tilfelle før Evo Morales ble valgt til president i 2005.


Offentlig eierskap AV EYSTEIN KLEVEN

Når venstresida skal vurdere og å ta stilling til utøvelsen av offentlig eierskap, først og fremst statens eierskap, må den forstå under hvilke forhold og betingelser et slikt eierskap utøves.

Kapital og stat

I det følgende vil jeg bruke benevnelsen statseie i betydningen ethvert offentlig eierskap.

Når venstresida skal vurdere og å ta stilling til utøvelsen av offentlig eierskap, først og fremst statens eierskap, må den forstå under hvilke forhold og betingelser et slikt eierskap utøves. At det er et kapitalistisk samfunn setter allerede i utgangspunktet klare skranker for hva et slikt eierskap kan utløse av muligheter. Det økonomiske fundamentet er kapitalistisk organisert og staten tenker kapitalistisk i den forstand at den ivaretar kapitalens strukturer og funksjoner. En framskreden kapitalistisk stat, tenker helhet. Den ivaretar tilsynelatende nasjonens totale interesser, men på kapitalens premisser. Det er først og fremst kapitalens stat. Kapitalen er fullstendig avhengig av staten; av at denne tar seg av de helhetsinteresser/oppgaver kapitalen sjøl ikke kan ivareta; hva enten interessene/oppgavene er relatert til direkte å legge til rette for kapitalens akkumulasjonsprosess eller hva går ut på statens repressive eller sosiale funksjon. Staten anvender så vel faktiske som rettslige virkemidler for å tilrettelegge for kapitalens akkumulasjonsprosess.

De oppgaver staten påtar seg trekker ressurser fra samfunnets totale beholdning; det være seg i form av arbeidskraft eller skattelegging. Slik konkurrerer staten med kapitalen om ressurser. I utgangspunktet er kapitalen ikke interessert i at staten anvender – trekker til seg ressurser – utover hva som er strengt tatt nødvendig for at staten løser oppgaver for kapitalen sjøl. I perioder av den økonomiske utvikling hvor kapitalens akkumulasjon trues, vil den derfor angripe statens utgifter og føre i marken gjennom sine åndelige fanebærere argumenter viss resultat er nedskjæringer i offentlig sektor og endring i skattleggingen til gunst for kapitalen.

Statens relative uavhengighet av kapitalen viser seg i dens evne til å motstå trykket fra

kapitalen, dens evne til å prioritere andre interesser. For arbeiderbevegelsen har det hele tida vært en sentral utfordring å styrke statens evne til å ivareta sosiale oppgaver på tvers av kapitalens ønsker. Det har utgjort kjernen i arbeiderbevegelsens kamp for reformer innenfor kapitalismen, og for så vidt begrensingen i sosialdemokratiet. I denne sammenheng har statens eget eierskap - staten som kapitalist - for arbeiderbevegelsen gitt særlige muligheter i denne kampen. Det har gitt muligheter til at staten har tatt breiere samfunnshensyn enn kapitalens profitthensyn; og det har gitt staten direkte tilgang til profitt. Men også for kapitalen har det vært fordeler med statens eierskap. Staten har gjennom eierskap etablert infrastrukturer, tatt kostnader med langsiktige investeringer kapitalen sjøl ikke har vært villig til eller i det hele tatt i stand til. Staten har under kriser overtatt ansvar som kapitalen ikke har vært i stand til slik som under siste bankkrisa. For de mindre og mellomstore kapitaler, bedrifter, i f eks distriktene, har det vært en fordel at staten har støttet opp om hjørnesteinsbedrifter som de sjøl er underleverandører til eller på annen måte trekker fordeler av. En sterk stat utgjør også en beskyttelse for den del av den nasjonale kapitalen som trues av konkurranse av utenlandske kapitalgrupper. Og i Norge er dette av meget vesentlig betydning.

Statens betydning som eier i Norge Historisk og i dag

Historisk har Norge lidd under det forhold at det har vært høy grad av eierspredning, og relativt liten grad av kapitalkonsentrasjon i forhold til naboland og de store Europeiske stater. Staten har i Norge, hvert fall i en viss utstrekning, tatt rollen som storkapitalisten, som den med ressurser til å ta de store løftene og risikoen i form av grunnlagsinvesteringer. Visse særegne forhold har forsterket statens engasjement. Av disse vil jeg for det første framheve landets geografiske utstrekning som innebar at staten for å hevde territoriet måtte utøve virksomhet med en viss geografisk spred-

ning. I dag er dette forhold særdeles anskueliggjort gjennom olje- og gassproduksjon i nordområdene. For det annet vil jeg framheve betydningen av Norges avhengighet og fortrinn når det gjelder naturressurser, hvor vannkraft og olje- og gassutvinning krever enorme investeringer. For det tredje vil jeg framheve betydningen av at Norge over store deler av landet er tynt befolket, og hvor et levegrunnlag for distriktene har vært betinget av statens innsats. Erfaringer med statseie de siste åra

Det inntrykket som er skapt gjennom pressen og uttalelser fra ulike hold er at staten i de seinere år har vært passiv, næringsnøytral og lite styringsvillig. Jeg legger til grunn at inntrykket langt på veg samsvarer med virkeligheten. Problemet når det gjelder statens legitimitet i befolkningen som eier, er at statens vilje til å utøve eierskap oppfattes som uttrykk for dens evne til å utøve eierskap. Når staten ikke er i stand til å ta beslutninger, svekkes befolkningens tillit til den og det oppstår et maktvakum. Dette vakumet fylles av forestillingen om det private initiativ, om aleine den private kapitals evne til å løse problemer.

Dette er da også hovedspørsmålet: Er det statens politiske vilje som medfører passivitet, eller er det faktisk slik at handlingsrommet for statens eierskap er endret i den grad at evnen er en annen nå enn før. For å gi svar på dette spørsmålet kreves en inngående analyse hvor på den ene sida så vel faktiske som juridiske objektive rammebetingelser må inngå, og på den annen side subjektive forhold. Svaret er avgjørende for valg av arbeiderbevegelsens strategi i tida framover. Her vil jeg sjølsagt ikke kunne gi et fullstendig svar, men begrense meg til å vise til visse utviklingstrekk. Imidlertid vil jeg driste meg til å hevde at hovedproblemet er statens politiske vilje, ikke dets evne, dvs muligheter; ja tvert om vil jeg hevde at i mangel av andre virkemidler på grunn av internasjonale forpliktelser, er utøvelsen av Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

23


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Er det statens politiske vilje eller er det faktisk slik at handlingsrommet for statens eiers statens eierskap for arbeiderbevegelsen av større betydning enn noen gang.

Statens eierskapspolitikk er resultat av bevisst politikk, ideologisert økonomisk liberalisme. Men samtidig er passiviteten antakelig uttrykk for de erfaringer staten har hatt, særlig med industrielt eierskap, hvor statsselskaper viste svakere omstillingsevne enn private selskaper fra siste halvdel av 1970 tallet og framover. Hensynet til profitabilitet ble rett og slett for dårlig ivaretatt. I samme tidsrom gjennomførte den private kapital store omstillinger; omstillinger nødvendige som følge av markant fall i profittraten på grunn av endringer i kapitalens organiske sammensetning i kjølvannet av den vitenskapelige tekniske revolusjon på 1970 tallet. På et vis kan vi si at den ”sosialdemokratiske” staten delte skjebne med de sosialistiske stater i Øst-Europa så langt angår utøvelsen av eierskap. Heller ikke der maktet man omstillinger som følge av fundamentale teknologiske skift i produksjonen, og som kjent gikk det ikke bra.

Det er i dag ideologisk befestet også for statens eierskap at profitten skal ha førsteprioritet. Det er ikke utelukket at også andre interesser, breiere samfunnsinteresser skal hensyntas, men ikke på bekostning av profitten. Hva kan det så komme av at staten i sitt eierskap ikke lenger opptrer som stat, ivaretaker av nasjonale oppgaver; men reduserer seg til en alminnelig kapitalist? Jeg vil her bruke plass på èn side ved utviklingen som kan forklare dette fenomenet, men etter min mening, kanskje den vesentligste side; nemlig verdipapirmarkedenes, og særlig børsenes, økte betydning i den vestlige verdens økonomier.

Spesifikke problemer med statseie i børsnoterte selskaper – Statens underordning av verdipapirmarkedet

Hva innebærer børsnotering?

For å forstå de spesifikke problemer som oppstår med offentlig eie i børsnoterte selskaper må jeg kort si noe om hva som skiller børsmarkedet fra andre markeder.

Børsene er en del av verdipapirmarkedet; dens mest organiserte markeder. Et stadig viktigere redskap for kapitalen er børsene. I

24

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Europa overtar som ledd i en bevisst og styrt politikk på den ene side børsene mer og mer bankenes og andre tradisjonelle finansinstitusjoners plass, på den annen side anvender disse institusjoner seg mer og mer av børsene. Den politiske målsettingen er å få et like effektivt verdipapirmarked som i USA og UK. Et vesentlig moment er verdipapirmarkedenes evne til å fordele risiko på stort antall deltakere, framfor konsentrert risiko i enkelte finansinstitusjoner.

På børsene møtes utstedere og investorer; der finner kapitalen instrumenter, som gjør det mulig for dem å kjøpe og selge aksjer, dvs eierandeler, eller obligasjoner, dvs gjeldsinstrumenter, som begge gir juridisk tilgang til profitt fra utstederselskapene. Der kan de inngå avtaler om sikringskontrakter (derivater), hvor kursene, dvs prisene, på aksjer eller obligasjoner fastsettes slik at seinere svingninger ikke medfører tap. Selskaper ser seg tjent med å bli notert på børser for å få tilgang på kapital. Tilgangen på kapital lettes dersom investorene uten for stor risiko med hensyn til prissvingninger eller salgbarhet kan omsette aksjene eller obligasjonene i markedet dersom de skulle finne dette hensiktmessig på et seinere tidspunkt. Det er derfor av vesentlig betydning at det er omsetning i utstederens aksjer eller obligasjoner, såkalt likviditet. Omsetningskursen på likvide aksjer er i tillegg en vesentlig indikator på hvilken pris utsteder kan oppnå på nyutstedte aksjer, og derfor viktig for en beslutning om og når og hvor mye kapital selskapet kan hente inn i ny kapital. Annenhåndsmarkedet er følgelig avgjørende for førstehåndsmarkedet. Er det store svingninger i kursen på en aksje, øker investorens potensial for tap, og denne vil kreve en såkalt risikopremie utover ordinært avkastningskrav for å være villig til å kjøpe aksjen

Børsenes informasjonskrav medfører at selskapenes rekneskaper og kurssensitive opplysninger, som f eks inngåelse av kontrakter, tilflyter hele markedet samtidig. Fram til slik offentliggjøring er opplysningene innsideopplysninger, og handel på slike er som kjent straffbart. Det hersker følgelig en åpenhet og tilsynelatende rettferdighet i dette markedet som langt på veg savnes i andre deler av den kapitalistiske økonomien. Børsnotering strømlinjeformer på et vis selskapene slik at de lett kan sam-

menliknes, innenfor den enkelte børs og mellom ulike børser. Dette er det helt vesentlige utviklingstrekk i så vel EU lovgiving som i regelverk som omfatter hele den vestlige kapitalistiske verden, og viser hvilken betydning kapitalen og statene tillegger børsene i framtida.

Sentralt i selskapslovgivingen, og ytterligere forsterket på børsene den seinere tid, er krav til selskapsstyring, såkalt ”Corporate governance”. Dette er krav som skal sikre likebehandling mellom aksjonærer. Det hele har sin bakenforliggende forklaring i den kamp om profitt som pågår i selskapene mellom på den ene side administrasjon, det Marx kaller kapitalfunksjon, og som i borgerlig økonomisk litteratur kalles agent og på den annen side aksjonærer, hva Marx kaller kapitaleiendom, borgerlig litteratur prinsipal; og mellom på den ene side dominerende aksjonærer – enten i kraft av aksjemajoritet eller i kraft av kontrollerende aksjeandel fordi den øvrige aksjenærmasse er spredt og passiv, og på den annen side den øvrige aksjonærmasse. Ikke sjelden vil det eksistere en allianse mellom hovedaksjonær og administrasjon, men hvor administrasjonen fronter kampen med øvrige aksjonærer. Tendensen er at administrasjonen har et mer langsiktig perspektiv for selskapet enn aksjonærene, gjerne til felles med en strategisk hovedaksjonær, og derfor er mer interessert i å la profitten bli i selskapet framfor å dele ut store utbytter. Typisk konflikttema er at administrasjonen gir seg sjøl fordeler i form av lønn eller opsjoner som ikke er ytelsesbasert, eller at en dominerende eier i stedet for å utdele utbytter salter ned i selskapet. Selskapslovgiving, børsregelverk og bransjestandarder som prinsipper om selskapsstyring, tvinger beslutninger som går på profittdeling inn i selskapenes generalforsamling.

Systematisk har det vært vanlig å skille mellom finansielle investorer og industrielle investorer, og mellom kortsiktige investorer og langsiktige investorer; de finansielle og kortsiktige gjerne noe tendensiøst omtalt som spekulanter. Litt seinere vil jeg komme tilbake til betydningen av disse skillene for hva som her er tema, nemlig offentlig eierskap.


SPØRSMÅL I MARXISMEN

e som medfører passivitet, skap er endret i den grad at evnen er en annen nå enn før? Kravet til utbytte som "djevelens alternativ" eller ”tvangstrøye”

Det er to måter en investor kan tjene penger på; enten gevinst gjennom salg, eller gjennom årlig eller ekstraordinært utbytte fastsatt av generalforsamlingen i selskapet. At det utdeles utbytte er sjølsagt viktig for interessen i aksjen og dermed den gevinst selger kan oppnå. Aksjen som oppnår høyest avkasting, vil under visse forutsetninger om historikk og svingninger i kursen, tiltrekke seg investorer. Børsen er følgelig viktig i utlikningsprosessen som leder fram til en gjennomsnittsprofittrate. Kapitalen vil naturlig bevege seg dit det er høyest profitt, og slik skille seg av med mindre profitable kapitaler og tvinge de øvrige til hele tida å levere avkastning ikke lavere enn gjennomsnittsprofitt. I tillegg er børsene sentrale for omfordeling av monopolprofitt. Konkurransen mellom selskapene om å levere høyest mulig avkastning er slik sett en sjøldrivende dynamikk som på børsen blir anskueliggjort for omverdenen. Økonomisk avkastning, modifisert som risikojustert avkasting, er det eneste mål for investorer på børsen. Bare avkastning til aksjonærene og andre eiere av finansielle instrumenter anses som legitimt. Andre interesser anses som uvedkommende. Andre samfunnsinteresser enn de umiddelbare kapitalinteressene, har ingen legitim relevans. I den kampen som engelskspråklig litteratur omtales som kampen mellom "share holder value" vs "stake holder value", har den førstnevnte stukket av med seieren. Jeg kommer nærmere tilbake til den ideologiske betydning dette har.

Betydningen av om investoren er kortsiktig vs langsiktig

En investor med kortsiktig investeringshorisont kjenneteknes nettopp ved at han ikke oppholder seg lenge i en og samme aksje. Vesentlig i strategien er å ta kjappe gevinster. Synliggjøring av verdier som medfører at overskuddet av ubetalt merarbeid eller annen profitt, umiddelbart og i sin helhet blir betalt ut i utbytte, vil utgjøre målselskapene for slike investorer. Selskaper som tiltrekker seg eller gjør seg avhengig av slike investorer blir meget sårbare og mister evnen til å legge på seg, akkumulere, kapital. Investorer med langsiktig investeringsho-

risont vil derimot være mer villlig til å la kapital akkumulere i selskapet fordi gevinsten først skal tas ut en gang i framtida. Slike investorer er gode investorer for selskaper med behov for stabile eiere, fordi de typisk trenger å akkumulere kapital for investeringer i produksjonsutstyr som først forrenter seg etter lengre tid. Betydningen av om investoren er finansiell eller industriell

En kortsiktig investor er alltid en finansiell investor, men en finansiell investor er nødvendigvis ikke en kortsiktig investor. Den finansielle investor kjenneteknes ved at det aleine er avkastningen som bestemmer investeringen. Hva det investeres i, spiller i utgangspunktet ingen rolle. Antallet og betydningen av finansielle investorer er økende som følge av at stadig mer pensjons- og sparepenger investeres gjennom fond på børsen. I tillegg til at de store industriselskapene investerer stadig større deler av sine overskudd finansielt, ikke produktivt i eget selskap. Den industrielle investor vil nødvendigvis måtte være langsiktig. Denne investoren har en strategi om å utvikle et selskap industrielt, dvs med bevisst tanke om at investeringen skal reinvesteres i selskapets produksjonsmidler slik at det setter i gang en produksjon av merverdi. En finansiell investor vil som hovedregel spre sine investeringer på flere selskaper for dermed å utlikne den selskapsspesifikke risikoen og slik oppnå en portefølje hvor risikoen er mot markedene som sådan. Imidlertid finnes det unntak herfra bl a visse ”hedge” fond strategier. En industriell investor vil derimot konsentrere seg om ett eller få selskaper, og dermed ta en høyere selskapsspesifikk risiko enn den finansielle investoren.

Betydningen av porteføljestrategier som innebærer risikoreduserende investeringsvalg er viktig for å forstå hvorfor f eks pensjonsfond etc ikke egner seg som industrielle investorer. Måten å redusere risikoen mot enkeltselskaper er som sagt å spre investeringene på et større antall selskaper. I følge finansteori som dels bygger på empiri og dels på matematisk analyse, vil f eks investering i minst ti shippingselskaper på børsen gi en overvekt av markedsrisiko mot shippingmarkedet framfor den spesifikke risiko som ligger i å investere i bare ett shippingselskap. Teorien bygger på den naturlige forutset-

ning at et selskaps skjebne dels er bestemt av hvordan selskapet spesifikt drives og dels av hvordan markedet selskapet opererer i går. Normalt er markedsutviklingen hovedårsak til at et selskap går godt eller dårlig. Et pensjonsfond som har langsiktige forpliktelser overfor sine kunder må i henhold til lovgiving derfor investere slik at ikke alle ”eggene legges i samme kurv”. Det samme vil faktisk gjerne gjelde investeringsstrategien til et industriselskap; det vil gjerne velge å investere sin finansformue slik at en del av denne erfaringsmessig gir avkastning også når selskapets kjernevirksomhet går dårlig. Dersom f eks kjernevirksomheten gir høy avkastning ved høye oljepriser, vil finansiell investering i selskaper som gir høy avkasting med lave oljepriser være en form for sikring av jevn avkasting. Investeringsstrategier som innebærer øking av risikoen gjennom ensidig investering er derfor snarere uttrykk for unormal atferd, og har vært årsak til flere av de store finansskandalene de siste tiåra.

En stor eksponent for risikodiversifiserende strategier er nettopp Pensjonsfondet, tidligere Statens Petroleumsfond. Når venstresida kritiserer at ikke mer av statens oljeformue brukes til investeringer i Norge, er det derfor nødvendig at det i bunn ligger en klar forståelse av hvordan verdipapirmarkedet og børsene fungerer som sted for å spre risiko. Det samme gjelder for øvrig andre typer fond hvor vanlige folks sparepenger er investert. Konsekvensen av risikodiversifiserende investeringsstrategier er bl a følgende:

Betydningen av nasjonale investeringer vs globale investeringer

Den logiske konsekvens av risikodiversifiserende strategier er at norske selskaper investerer sine finansformuer i stadig større grad i utenlandske selskaper notert på utenlandske børser. Slik diversifiserer en seg bort fra en råvarebasert børs som f eks Oslo Børs, og til børser som består av selskaper med mer diversifisert underliggende produksjon og handel. Resultatet er kapitaleksport. Dersom eksporten ikke kompenseres med tilsvarende kapitalimport fra utenlandske selskaper som investerer i Norge, på Oslo Børs, medfører dette at akkumulert kapital skapt i Norge, bidrar til å styrke utenlandsk industri og virksomhet framfor norsk basert industri og virksomhet. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

25


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Det forhold at staten har del-privatisert selskaper innebærer at staten Dette er et argument i seg sjøl for at staten bør nasjonalisere slike s Motsatt investerer utenlandske investorer i norsk selskaper antakelig for å supplere sine porteføljer med norsk økonomi. Det store flertall er følgelig finansielle investorer, sjøl om mer strategiske investorer har gjort store oppkjøp av norsk industri de siste åra.

De utenlandske finansielle investorene er utro eiere, i den forstand at de i mangel av de fordeler som følger med nasjonal tilhørlighet til utstederselskapet, raskere kan selge seg ut, enn investorer med nasjonal tilhørlighet. Det skaper utrygghet hos selskapene når det gjelder stabilitet i eiermassen og tilgang på framtidig kapital til nyinvesteringer. Sjøl om norske finansielle investorer langt på veg føler seg frigjort fra lojalitet til norske utstedere, vil det forhold at de begge er en del av et kjent økonomisk og kulturelt miljø, skape sterkere faktiske bindinger i investeringene enn når utsteder er utenlandsk. I kriser ser man da også dette klarere hvor kapitalen trekker seg tilbake til sine heimland, noe som understreker betydningen av den nasjonalt baserte kapital. I kriser øker risikoen for tap og kapitalen søker til kjente og tryggere farvann. Betydningen av å investere i flere selskaper

Som nevnt tidligere vil den finansielle investor ikke på samme måte som en industriell investor være villig til å ta risiko med å gå tungt inn i et industriselskap for å utvikle dette. Finansielle investorer besitter vanligvis da heller ikke kunnskap spesifikk nok til å bidra til å utvikle industri. De tenderer dessuten mot å være for kortsiktige til å ta del i de tunge investeringene.

Hva med selskaper børsnoteres?

som

ikke

Her kan det skilles mellom ulike selskaper; de som ikke vil børsnoteres fordi de har tilstrekkelig tilgang til kapital, og de som ikke kan børsnoteres fordi de ikke oppfyller kravene og dermed er avhengig av andre kapitalkilder. Det er den siste gruppen som interesserer oss her. Til disse hører mange små og mellomstore bedrifter og av disse, særlig selskaper i oppstartsfase gjerne på grunnlag av ideer basert på ny teknologi. Hvordan disse siste skal tilføres risikokapital, er mye debattert.

26

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Verdipapirmarkedenes forutsetning og resultat

ideologiske

Verdipapirmarkedene, hvor børsene utgjør de mest gjennomorganiserte markedsplassene, er naturlige og organiske deler av den kapitalistiske økonomi. De oppsto før kapitalismen, men i disse markedene fant kapitalistene i tillegg til hos finansinstitusjonene, sine viktigste redskaper for mobilisering av kapital, kapitalkonsentrasjon og risikoavlastning. Verdipapirmarkedene fikk i kapitalismen sin fulle forløsning, fri for gamle føydale skranker. I faser i den kapitalistiske økonomiens utvikling hvor behovet for kapitalmobilisering var særlig sterkt som under store teknologiske skift som krevde massive nyinvesteringer, fikk børsene en særlig sentral rolle slik vi så og ser fra slutten av 1970 med den vitenskapelige tekniske revolusjon.

På mange måter møter vi i verdipapirmarkedene kapitalismen i en meget rein form. Det er aldri tvil om hva det dreier seg om: Profitt! Imidlertid er det den fiktive kapital vi møter, ikke den industrielle kapital; møter kapitalen i dens sirkulasjonssfære, ikke i dens produksjonssfære. Det er følgelig ikke den verdiskapende kapital, men kapital enten mobilisert som latent produktiv kapital, eller som resultat av verdiskapende produksjon. I verdipapirmarkedet bytter uttrykk for kapitaleiendom hender, aksjer og obligasjoner kjøpes og selges, med tap eller gevinst. Fordi verdipapirmarkedet er forventningenes marked antakelser om framtidig verdiutvikling på aksjer eller obligasjoner, spekuleres det i realiteten i framtidig verdiskaping og prisbevegelser. Imidlertid framtrer verdipapirmarkedet i det ytre som et marked hvor penger avler penger som hvilken som helst handelskapital. Dette markedet bidrar følgelig til tingliggjøringen av underliggende sosiale forhold. Ikke bare tilsløres utbyttingen i produksjonen - det ubetalte merarbeid – men også hvor den virkelige verdiskaping skjer. Det hele snus på hodet; verdiskapingen framtrer som produkt av kjøp og salg av aksjer og obligasjoner, ikke som resultat av verdiskaping. Slik legitimeres fremmedgjøringen - produsentens atskillelse fra produksjonsmidlene og produksjonens resultat. Hvor arbeiderbevegelsen krever tilgang til profitten i verdipapir-

markedet, blir det møtt først og fremst av kapitaleierne, men også av andre deler av samfunnet, med samme forståelse som en som forsvarer sin personlige eiendom mot tjuveri. Eieren av aksjen eller obligasjonen besitter en rett, en rett til selskapets overskudd og en rett til å selge med gevinst. Enhver gevinst innhentet i verdipapirmarkedet, gjennom børshandel, innenfor gjeldende lovregler og normer, anses derfor for samfunnet for øvrig uvedkommende.

Som nevnt over, strømlinjeformes verdipapirhandelen på børsene med først og fremst den viktige konsekvens at profitten anses som eneste legitime hensyn så sant normene for handelsatferden er overholdt. Med børsenes økte betydning og statens notering av sine selskaper med spredningssalg av aksjer til private, tvinges staten som utenfor børs sto mer fritt, til å følge børsens egen logikk og norm. Breiere samfunnsinteresser, hensynet til arbeidsplasser, distrikter og langsiktig industriell verdiskaping, underordnes det ene hensynet å besørge profitt til aksjonærene. Staten sjøl fanges av verdipapirmarkedets oppfatning av hva som er det legitime, og underordnes det derfor, ikke bare organisatorisk, men også ideologisk. Resultatet er følgelig en underordning av statens interesser i forholdt til kapitalens og spesielt verdipapirmarkedets interesser organisert gjennom børshandelen.

Jeg vil her framheve det sentrale element i utviklingen, at det ikke bare dreier seg om statens underordning under kapitalen, et forhold som jo ble etablert med de borgerlige revolusjoner. Men statens underordning under en spesifikk del av kapitalen, den fiktive kapital, transaksjonskapitalen, den reine pengekapital. Begrepet underordning må her sjølsagt ikke forstås mekanisk, absolutt, men som et dialektisk forhold. Hvor det åndelige hegemoni har forskjøvet seg fra statens aktive ivaretakelse av den industrielle kapital, den reelle verdiskaping som elementer i statens politikk for territoriell hevdelse, distriktspolitikk og ivaretakelse av arbeidsplasser, til statens passive, næringsnøytrale holdning.

Den, passive, næringsnøytrale, holdning kan anses som resultat av statens eget engasjement i verdipapirmarkedene og spesielt på børsen; dels som nevnt gjennom børsnotering av statseide selskaper,


SPØRSMÅL I MARXISMEN

n går glipp av inntekter som nå utbetales i utbytter til fremmede eiere. selskaper. Særlig påtakelig ser vi det med Statoils kjempeinntekter. og dels statens direkte engasjement som finansiell investor gjennom Pensjonsfondet. Totalt sett medfører dette engasjementet at staten endrer sitt fokus til å prioritere verdipapirmarkedet som redskap for å løse statens og nasjonens økonomiske utfordringer i framtida. Når det gjelder Pensjonsfondet, er dette klart uttalt. Når det gjelder statens strategiske eierskap i tidligere heleide statsbedrifter, er det et underforstått imperativ. I tillegg faller dette ideologisk sammen med reformer for individuell pensjonssparing i verdipapirmarkedet.

Det synes som om en betydelig del av den intellektuelle eliten, i staten, i det private og på høgskoler og universiteter, legger til grunn som en udiskutabel forutsetning, at verdipapirmarkedene skal løse hva staten gjennom århundrer har bidratt til å løse, nemlig utvikling av industri og næringsliv i et langstrakt tynt befolket land. Kanskje klarest ser vi dette i kraftmarkedet. Liberaliseringen av kraftmarkedet er langt på veg gjort over samme lest som organiseringen av verdipapirmarkedet; med utviklingen av et børsmarked med omsetning av kraft som en vare, hvor det tilstrebes omsetning av standardiserte kontrakter over hele Nord-Europa, og hvor finansielle investorer utgjør ryggraden i handelen. Den samme kortsiktige profittlogikk som vi finner på børsene i verdipapirmarkedene, slår følgelig gjennom også i kraftmarkedet. Resultatet er for det første at tidligere industrielle aktører ikke påtar seg risikoen med langsiktige investeringer i damanlegg og andre kostnadskrevende investeringer; og for det annet at Norge mister sitt industrielle konkurransefortrinn, komparative fortrinn, nemlig rimelig kraft til industrien. Hva bør være venstresidas strategi med hensyn til utøvelsen av offentlig eierskap?

Denne ideologiske forskyvning, som et særlig resultat av nyliberalismen, materielt forankret i den del av kapitalen som beveger seg i sirkulasjonssfæren, i den fiktive kapital, den finansielle kapital, utgjør den umiddelbare konkrete utfordring for arbeiderbevegelsen. Statens underordning under verdipapirmarkedets logikk, under den finansielle kapital, må brytes. Den kan ikke brytes uten å skape en forståelse for

den organiske sammenheng som eksisterer mellom staten, nasjonen og industriell verdiskaping. Videre må verdipapirmarkedets logikk undergis kritikk, slik at dets begrensinger som redskap for nasjonal industriutvikling kommer klart fram. Det var ikke i verdipapirmarkedet, på børsene, at Norge utviklet sine industrielle fortrinn, det være seg resultater av billig vannkraft eller olje- og gassutvinning. Derimot er det fruktene av langsiktige grunnlagsinvesteringer, grunnrente og videre verdiskaping som nå bringes på børsene og gjøres til gjenstand for tilfeldig omfordeling. Det innebærer imidlertid ikke en avvisning at verdipapirmarkedet og særlig børsene som tjenlige og nødvendige redskaper i den kapitalistiske økonomien, men som sagt en forståelse av dets begrensning.

De ideologiske fanebærere for dagens kapitalisme synes å leve i den villfarelse at Norge kan eksistere som fyrstedømmet Monaco, og overser de spesifikke utfordringer og det ansvar som påhviler staten som følge av Norges geografiske utstrekning og beliggenhet, i tillegg til dets naturressurser. En annen vesentlig begrensing som ligger i særlig det norske verdipapirmarkedet, er at det ikke av seg sjøl produserer muskler villig til å ta den risiko å løfte fram virksomheter hvori kreves investeringer i årelang og ressurskrevende forskning før varer kan produseres lønnsomt for et marked. Det synes illusorisk å tenke seg den type ”venture” kapital uten statlig inngrep og støtte. Staten som passiv finansiell aktør med næringsnøytralt utgangspunkt, er uten vilje til å treffe beslutninger som innebærer risiko. Til det kreves et annet utgangspunkt, en nasjonal-industristrategisk tenkning og vilje og mot til å ta risiko.

Slik situasjonen nå er i Norge, må arbeiderbevegelsens paroler om aktivt statlig eierskap følges av en argumentasjon som viser nødvendigheten av dette, ikke bare for å opprettholde eksisterende industri, men også for å utvikle ny industri. Jeg vil her hevde at det er en fare for at venstresida isolerer seg fra den øvrige arbeiderbevegelsen dersom dens fremste kampsaker er motstand mot ilandføring av gass, gasskraftverk og gass- og oljeboring i nord. Men jeg mener samtidig at nødvendige områder må vernes av hensyn til å ivareta

en langt mer langsiktig ressurs, nemlig fiskeriene.

Slik oppgaven i dag står, må arbeiderbevegelsen som første skritt besørge en ideologisk forskyvning i kapitalen og staten fra den fiktive kapitals ståsted til et industrielt ståsted. Jeg er ikke i tvil om at det forefinnes et subjektivt grunnlag i befolkningen for en slik forskyvning. Den industrielle kultur innenfor så vel arbeiderklassen, mellomlaga og kapitalistene skal ikke undervurderes. En slik endring i det åndelige hegemoniet favner sosialt alle lag av befolkningen, og truer ingen interesser utenom om mulig noen finansspekulanter. Det dreier seg om å skape en forståelse blant også tilhengerne av kapitalismen, om at den nasjonale kapital er intet uten staten. På et vis kan det formuleres slik at det det nå står om, er å gjenskape en nasjonal kapitalistisk sterk stat som tar sitt ansvar som stat med de spesifikke forhold som eksisterer i Norge. I en slik prosess er kampen for statens eierandeler i norsk kjerneindustri og kontrollerende eierskap i nøkkelbedrifter, avgjørende. Det er ikke gitt at det er hensiktsmessig å ta statseide selskaper av børs, men statens representanter i selskapenes styrer må ha evne og vilje til å tenke og beslutte på grunnlag av breiere nasjonale og sosiale samfunnshensyn enn de avkastningskrav som investorene på børsen krever. Staten må følgelig bruke sin eiermakt, og til en hver tid sørge for at den besitter minst kvalifisert flertall av aksjene. For arbeiderbevegelsen, er en slik stat en nødvendig forutsetning for at kapitalen etter hvert kan underordnes staten.

Når det gjelder utformingen av en strategi, er det viktig å se hen til det forhold at staten er fratatt en rekke virkemidler som den før besatt gjennom ervervslov og konsesjonslovgiving. Mange av disse rettslige virkemidlene anses som stridende mot EØS avtalen. Dersom det ikke er politisk vilje til å avvikle denne avtalen, kan en aktiv stat vanskelig gjøre seg gjeldende annet enn gjennom direkte eierskap. Hvor arbeiderbevegelsen før kunne kjempe for reformer som ikke innebar statlig eierskap, synes det nå som om det eneste rettslig forankrede redskap som gjenstår, er eierskap.

Samtidig og i tillegg, har arbeiderbevegelsen, og spesielt venstresida, et ansvar for Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

27


SPØRSMÅL I MARXISMEN I debatten [...] har det ikke vært skilt klart mellom nasjonalisering og sosialisering av kapitalen. å utvikle reformer utover etableringen av en nasjonalt bevisst kapitalistisk stat. Det forhold at staten har del-privatisert selskaper innebærer at staten går glipp av inntekter som nå utbetales i utbytter til fremmede eiere. Dette er et argument i seg sjøl for at staten bør nasjonalisere slike selskaper. Særlig påtakelig ser vi det med Statoils kjempeinntekter. På sikt, dels som en del av de strukturelle reformene men som går utover disse, og innebærer utdjuping av demokratiet, inngår sosialiseringen av kapitalen. I debatten, ikke bare på venstresida, men også generelt, har det ikke vært skilt klart mellom nasjonalisering og sosialisering av kapital-

en. Nasjonalisering er ikke annet enn statens formelle overtakelse av eierskap i visse selskaper, og gjennomføres fra tid til annen i totalkapitalens egeninteresse. Det mest nærliggende eksempel var statens overtakelse av de største bankene som følge av bankkrisa. Sosialisering innebærer imidlertid inngrep i kapitalen utover den formelle eiendomsretten. Det innebærer at kapitalen inngår i en prosess hvor selskapets funksjon i samfunnet går over fra en kapitalfunksjon til en samfunnsfunksjon, fra en utbyttingsfunksjon til en funksjon hvor merproduktet tilfaller samfunnet, hvor innretningen av produksjon går fra å bestemmes av profittmaksimering til samfunnsoptimalisering. Men også den formelle

eiendomsretten må i pakt med utdjupingen av demokratiet medføre endringer i retning av samfunnseie og fordrer endringer i statens klassekarakter.

En ytterligere sosialisering angriper den antagonistiske hovedmotsigelse i samfunnet, det sosiale forhold mellom arbeid og kapital, fremmedgjøringen, i den nasjonaliserte bedrift. Foredrag for SVs faglige nettverk Håndverkeren, Oslo 28. februar 2006

Forverret situasjon for menneskerettighetene i Colombia

En ny rapport fra Amnesty International slår fast at Colombias sikkerhetsstyrker gjennomførte minst 330 utenomrettslige henrettelser i 2007. Dette representerer en markert økning fra 220 årlige tilfeller mellom 2004 og 2006, 130 i 2003 og 100 i 2002.

Uavhengig informasjon om Latin-Amerika albanytt.blogspot.com ALBA-samarbeidet vokser

Den alternative handels- og utviklingsalliansen ALBA (Det bolivarianske alternativ for det amerikanske kontinent), opprettet for fire år siden, fikk to nye medlemsland i 2008. Landene det er snakk om er Honduras i Sentralamerika og den karibiske øyen Dominica (70.000 innbyggere). Foruten disse to landene er Cuba, Venezuela, Bolivia og Nicaragua fullverdige medlemsland.

Presidentene for Ecuador, Panama og Guatemala har signalisert at fullverdig medlemskap kan komme på tale i fremtiden, mens Russlands president under et besøk til Cuba nylig uttalte at det kan bli aktuelt for Russland å tre inn som observatørland.

Et av alliansens mest ambisiøse prosjekter er fellesvalutaen SUCRE, som også Ecuadors regjering har uttrykt et sterkt ønske for å være med på. Prosjektet vil gjøre medlemslandene mindre avhengig av valutaer som amerikansk dollar og euro. Ved at man sparer i sin egen valuta og ikke i en fremmed valuta i europeiske banker håper man å stoppe en strøm av penger som går fra sør til nord. SF

28

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Lederen for organisasjonen Human Rights Watch i LatinAmerika uttaler på sin side at det finner sted flere overgrep i dagens Colombia enn i Chile under Augusto Pinochets diktatur, mens FNs høykommisær for menneskerettigheter sier at overgrepene kan kvalifisere som en «forbrytelse mot menneskeheten». Colombia er USAs nærmeste allierte i Latin-Amerika. SF

UNICEF: Venezuela kommer til å nå mål om skole for alle

- Dersom Venezuela opprettholder sine (nye) programmer for et inkluderende utdanningssystem, vil landet oppnå målet om skolegang til alle. Dette i følge en ny rapport om retten til utdanning i verden fra UNESCO. I løpet av skoleåret 2006-2007 ble 684.781 nye elever registrert i den venezuelanske grunnskolen. Dette er en økning på 9% i forhold til tallene for perioden 1999-2000.

Venezuela har også opplevd en dramatisk økning i antallet studenter ved høyere utdanning de siste ti årene. ABN


Antonio Gramscis tanker om hegemoni - mothegemoni gir en tilnærming til kapitalismen i dag hvor arbeiderbevegelsen kan hente grunnlag for å forstå forholdet mellom materiell maktbasis og åndelig hegemoni. Ideologienes betydning har ikke blitt mindre. Tvert om viser nettopp problemene i dagens kapitalistiske økonomi seg også som problemer i det åndelige hegemoni. Den nyliberale ideologi utfordres av "gamle" keynesianske løsninger, mens arbeiderbevegelsen fortsatt famler med sine motsvar. Å etablere et mothegemoni, er følgelig arbeiderbevegelsens utfordring, og her er Gramscis analyser svært nyttige.

- tanker for vår tid

Av Hans I. Kleven

Kommunist og internasjonalist

For snart 70 år sia, nemlig i 1937, døde Antonio Gramsci (f. 1891) av tuberkulose, like etter at han slapp ut av Mussolinis fengsel etter ti års fangenskap og fysiske lidelser. Før fengseloppholdet hadde han vært en av de fremste og mest aktive lederne for Italias kommunistiske parti (PCI), som han var med å grunnla i Livorno. Gramscis nære venn og kampfelle, PCIs legendariske leder i mange år, Palmiro Togliatti, kalte Gramsci for en “partiets mann”. Ja, Gramsci var leninist og internasjonalist og satt en periode i ledelsen for Den kommunistiske internasjonale (Komintern). La oss ikke glemme det eller dekke over denne bakgrunnen, som enkelte er så flinke til. La oss ikke trekke ut tennene på Gramsci og gjøre ham til en ufarlig “liberaler”. Han var revolusjonær. Han var marxist. Han var kommunist. Men han var ikke stalinist.

Som et historisk kuriosum kan jeg nevne at da forholdet mellom Komintern og de skandinaviske partiene ble behandlet på det utvidede eksekutivmøtet i juni 1923, og der møtet først og fremst behandlet Det norske arbeiderpartiet som framleis var medlem av Komintern, men i ferd med å melde seg ut, finner vi Gramsci blant underskriverne på ett av dokumentene fra Internasjonalens eksekutivkomité (EKKI).

Jeg kan videre nevne at i oktober 1926 henvendte Gramsci seg til sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) med et brev der han kritiserte metodene som ble brukt i den indre partikampen, særlig da Stalins frenetiske angrep på Bukharin. Togliatti, som allerede da satt i Komintern, og som egentlig sym-

patiserte med Bukharins standpunkter, nektet å overlevere brevet til sentralkomiteen, idet han fryktet at brevet ville bli sett på som innblanding “og være skadelig”. (P. Togliatti: “Lettera a Antonio Gramsci“, 18. Ottobre 1926.) Allerede på det tidspunkt hadde verken Togliatt eller andre av Kominterns framtredende ledere råd til sammenstøt med Stalin som for alvor hadde begynt å festne grepet både om Komintern og SUKP. For oss er Antonio Gramsci først og fremst kjent for sine skrifter fra fengselet - hans Quaderni del carcere, og det er særlig dem som gjør ham til en av de meste skapende og interessante marxistiske teoretikere og politikere. Ja, etter Vladimir Lenin er det vel ingen som i det tjuende århundre har satt så originale og varige spor etter seg som nettopp Antonio Gramsci. Og de temaer han behandler, ofte fragmentarisk, er omfattende og mangfoldige.

Det er et spektrum som strekker seg over filosofi, kultur, pedagogikk, politikk, partispørsmål, om intellektuelle, fordisme, statsteori, historie etc. Mye av det er tidspreget, men mye har også allmenn og varig verdi som vi kan øse av og videreføre og utvikle - under nye forhold. Verket skal leve videre i nye generasjoner. Han har overlatt ettertida en rik arv. Da Gramsci satt bak fengseldørene, sa han at han ville skrive “for evigheten”. Det har han greid.

Som fange og nøye overvåket av Mussolinis voktere og bødler, måtte han kamuflere mye av det revolusjonære innholdet bak en annen form enn den han ville ha benyttet som fri mann. Han brukte Æsops språk. Såleis snakker han ikke om marxismen, men bruker terminusen “praksisfilosofien”, og Marx og Lenin er “praksis-

filosofiens teoretikere.” Under disse forhold - og som italiener -, er det derfor heller ikke unaturlig, at når Gramsci utvikler sitt syn på det revolusjonære marxistiske partiet i de utviklede kapitalistiske land, har han som et utgangspunkt, ja, som et slags referanseståsted om dere vil, “Fyrsten” av Macchiavelli, renessansens store opplysningsmann og politiske tenker. Den stundom “indirekte tale” og bruk av allegorier gjør at det kan oppstå tolkningsproblemer, som ikke ville ha eksistert i samme grad dersom Gramsci kunne fritt ha brukt direkte tale.

En av det marxistiske partiets hovedfunksjoner er å være ideologisk leder for arbeiderklassen. Disse viktige aktuelle og prinsipielle tankene finner vi i et av Gramscis hovedverker Note sul Machiavelli. Sulla politica e sullo stato moderne (Utgitt første gang i 1949. Som tittelen antyder inneholder denne boka også andre ting enn partiteori, blant annet betraktninger om staten, om internasjonal politikk og om katolisismen.)

Det ligger nært å trekke en parallell bakover til et annet av marxismens hovedverker når det gjelder arbeiderbevegelsen og den subjektive faktorens - det bevisste elementets veldige betydning i arbeiderbevegelsen. Jeg tenker på Lenins bok “Hva må gjøres?” som kom ut i 1902 riktig nok under tsarismens illegale forhold - og delvis preget av det og spesifike russiske forhold, men der det allmenne og det særegne i et fenomen og i en utviklingsprosess er organisk flettet sammen. Samtidig understreker både Lenin og Gramsci at klassekampen er - og må være - en enhet av tre grunnformer: den økonomiske, den politiske og den ideologiske kamp. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

29


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Som Lenin forsto Gramsci at levende og skapende utvikling av m læra om sosialismen smelter sammen med politikk til en organisk helhet. O Marxismen er ikke oppstått ved noe universitet og Gramscis intellektuelle

Gramsci kaller altså marxismen for “praksisfilosofi”, og det ikke bare diktert ut fra konspirative hensyn - av illegalitetens “lover” -, men også for å betone at marxismen er ei levende lære, en kampteori, og ikke noe som er klekket ut på et akademisk tenkeloft. Enheten mellom praksis og teori gjennomsyrer Gramscis fengselshefter. Sjøl har han bakgrunn i arbeiderbevegelsen og klassekampen i Italia, og i fremste rekke blant Torinos industriarbeidere. Skriftene er en enhet av filosofi og politikk, av vitenskap og kultur.

Som Lenin forsto Gramsci at levende og skapende utvikling av marxismen hadde som forutsetning at filosofi, politisk økonomi og læra om sosialismen smelter sammen med politikk til en organisk helhet. Og at teorien verken er et mål i seg sjøl eller en slags intellektuell nytelse. Marxismen er ikke oppstått ved noe universitet og blir heller ikke hovedsakelig utviklet videre der. (En annen sak er at når arbeiderklassen har fått makta og sosialismen bygges opp blir universiteter og andre høyere lære- og forskningsinstitutter viktige formidlere av og forskningssteder for marxistisk tenkning.)

Når Gramsci tillegger de intellektuelle en så viktig rolle, og at hans analyse av dette viktige samfunnssjiktet ble samlet i et eget verk med tittelen Gli intellettuali e` lorganizzazione della cultura, så er det nettopp for å framheve deres funksjon som arbeiderklassens/arbeiderbevegelsens ideologer, opplysningsfolk og kulturbærere. Som “organiske” intellektuelle behøver de ikke å ha akademisk bakgrunn (sjøl om en slik bakgrunn byr på formelle fordeler - i dag har forresten langt flere videregående og høyere utdanning enn tilfellet var på Gramscis tid og også i flere år etter den andre verdenskrigen - slik at skillet ikke lenger er så skarpt og påtakelig som før, i hvert fall ikke i politikken). Gramscis “organiske intellektuelle” vokser nettopp organisk fram som klassens og bevegelsens intellektuelle (uansett formell utdanningsbakgrunn).

Hegemoniet

Ut fra denne vinkelen er det vi også må se

30

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

de intellektuelles viktige funksjon i Gramscis lære om hegemoniet. Ordet var ikke nytt innen arbeiderbevegelsen, særlig ikke innafor den russiske. Som den svenske forfatteren Anders Ehnmark skriver i boka “En stad i ljus. Antonio Gramscis slutsatser.” (Stockholm 2005):

“Ordet har en lång politisk historia. De ryska socialdemokraterna anvende den om proletariatets ledning av vänligt sinnade klasser, dvs. bönderna. Det är vanligt hos Plechanov och Lenin. Politisk ledning, betyder det. Hos Gramsci vidgas betydelsen till kulturell ledning, för övrigt i allt härskande. Det får forklara varför motståndaren sitter så ljugnt i sadeln: han har forstått att ta makten øver sinnene. Han har forstått det där med skyttegravar och kasematter. Den som vill göra honom makten stridig måste följaktigen först ta ledningen. Det är vägen i väst, om än inte i øst. I outvecklade samhällen kan man storma Vinterpalatset. Avkolonisera sinnet! Löd Aimée Césaires parole i kampen mot kolonialismen i Afrika. Gramscis tanke är den samma: för att befria sig måste man först befria sig från nedhållande tänkesätt. Underordning är inlärd. Tävlan torkas ren. Tabula rasa igjen.” (Ehnmark, 100,101. Her vil jeg bare bemerke: Tavla må ikke tørkes helt rein. Det positive og progressive i kulturarv og tankegods må bevares og utvikles videre.)

Hos Gramsci er hegemoniet i sin innerste konsekvens knyttet til en verdensanskuelse. Han bruker sjøl det tyske ordet “Weltanschauung”. Ja, han understreker “at den politiske utvikling av hegemonibegrepet ikke bare er et praktisk-politisk framsteg, men også et stort filosofisk framsteg, ettersom det nødvendigvis involverer og forutsetter en intellektuell enhet og en etikk som svarer til ei virkelighetsoppfatning som har overvunnet den jevne sunne fornuft og som er blitt kritisk, sjøl om dette siste eventuelt ennå skjer i nokså begrenset omfang”. (Gramsci: “Relasjoner mellom vitenskap - religion sunn fornuft.”) Uvilkårlig kommer jeg i hu det kjente utsagn av Friedrich Engels om at den sunne fornuft er bra ved kjøkkenbenken, men lenger duger den ikke. Satt noe på spissen.

For oss som aktive sosialister og kommunister er Gramscis tanker om hegemoniet noe av det aller viktigste og - jeg vil gå så

langt som å si - epokegjørende i hans tankebygning, men kanskje også noe av det mest kompliserte. Det er et konsept - ei skisse om vi vil - som er tett knyttet til hans syn på forholdet mellom den økonomiske basis, det Marx kaller samfunnets økonomiske og sosiale struktur, og det ideologiske, politiske, juridiske etc. overbygget.

Kort, og noe skjematisk, kan vi kalle Gramsci for overbyggets teoretiker, og konkret: for overbygget i et relativt utviklet kapitalistisk samfunn med borgerligdemokratiske tradisjoner, i motsetning til Russland før Oktoberrevolusjonen. Dessuten: samfunn der kapitalismen historisk er meget godt forankret og der vi har en herskende klasse, et borgerskap som har lang erfaring i å styre og manipulere og i denne styringsprosess betjener seg av institusjoner og personer utafor den egentlige kapitalistklassen. Samtidig som det rår over et system av forsvarverker, skyttergraver, forsvarslinjer, av kasematter som Gramsci sa.

Det kapitalistiske system styres og opprettholdes ikke bare gjennom systemets iboende økonomiske og sosiale struktur, sjølve den private eiendomsrett og kapitalforholdet, og av statsapparatet, og da først og fremst dets repressive funksjoner, men også av en hærskare intellektuelle og politikere - også innafor arbeiderbevegelsen og disse kreftenes institusjoner (skolesystem, partisystem, mediesystem osv.). På den måten styres og ledes det kapitalistiske samfunnet ikke bare med hjelp av det borgerlige statsapparatet, men - og under normale forhold: først og fremst - også av et borgerlig hegemoni, blant annet gjennom et omfattende ideologisk apparat, og en mer eller mindre stilltiende consensus fra folkeflertallets side (jfr. t. d. stortingsvalgene).

Historia viser at når de intellektuelle har sørget for å få rettferdiggjort og legitimert et bestemt samfunnssystem, så som det borgerligkapitalistiske, begynner en reverserende prosess: De intellektuelle tar til med å innprente ideene i massene, blant annet for å gjøre den immun overfor nye, farlige, revolusjonære ideer. Det er en av de borgerlige intellektuelles hovedfunksjoner for å sikre hegemoniet. Det gjøres så vel gjennom institusjoner som med hjelp av ikke-institusjonelle midler. Og noe av det


SPØRSMÅL I MARXISMEN

marxismen hadde som forutsetning at filosofi, politisk økonomi og Og at teorien verken er et mål i seg sjøl eller en slags intellektuell nytelse. g blir heller ikke hovedsakelig utviklet videre der. aller viktigste er å indoktrinere ungdommen. Gramsci vier de metoder som brukes til dette formålet stor oppmerksomhet. De intellektuelle har viktige institusjoner og massemedier til sin rådighet. Han skriver:

“1. skolene; 2. avisene; 3. populære og litterære skribenter; teatret og kinoen; 5. radioen” (vi kan tilføye for vår tid: TV, internett etc.); “6. offentlige møter av ethvert slag, religiøse inkludert; 7. samtaler mellom mer kulturelle og mindre kulturelle lag av befolkninga; 8. de lokale dialekter … “ (Gramsci: Litteratura e vita nazionale, se også: Passato e presente.) Fostring og utdanning

Som punkt 1 nevnes altså skolene. Gramsci vektla sterkt pedagogikkens betydning. Hans politisk-pedagogiske refleksjoner er verd en analyse og framstilling for seg sjøl. Da jeg verken er fagpedagog eller psykolog, skal jeg begrense meg bare til et par generelle bemerkninger. Det er særlig to begreper i pedagogikken som har en sentral plass i Gramscis historiefilosofi og samfunnsteori, nemlig oppdragelse/fostring og utdanning. På en interessant måte differensierte han mellom oppdragelse og utdanning, og som det er sagt: setter dem inn i et historisk-materialistisk koordinatsystem. (Armin Bernhard: “Antonio Gramscis Verständnins von Bildung und Erziehung.” I: Tidsskriftet “UTOPIEkreativ.” Berlin, januar 2006.) Som den tyske professor i pedagogikk Bernhard skriver:

“Antonio Gramscis tenkning inneholder helt fra begynnelsen av en pedagogisk grunnintensjon. Gramsci er aldri bare teoretiker, bare filosof, bare en politisk handlingas mann. Han ser alltid sin virksomhet som samtidig pedagogisk, helt fra han begynner med journalistiske arbeider fram til fengselsheftene og fengselsbrevene … Ei djuptgripende omforming av de sosiale forhold kan ikke komme forbi nyforminga av mennesket. Den som griper strukturelt inn i samfunnet og ikke samtidig arbeider med den konkrete levemåte som eksisterer, og bearbeider og forandre den til den enhver tid framherskende mennesketype, kan ikke utvikle noen samfunnsmessig alternativ sivilisasjon. Tvert om: Han risikerer tilbakefall bak allerede oppnådde samfunnsmessige og kulturelle utviklingstrinn.”

Ja, var ikke det en av årsakene til miseren og sammenbruddet i Sovjetunionen og andre østeuropeiske land? Også her må det ha sviktet. Og i perspektiv: Kan man snakke om “kommunisme” - der fordelingsnøkkelen er: Enhver yter etter evne, enhver får etter behov -, når ikke “det nye mennesket” er fostret for det samfunnet, sjøl om produktivkreftene, det materielle grunnlaget objektivt sett foreligger - slik som til dels er tilfelle i dag med den voldsomme teknologiske og vitenskapelige utvikling og høyning av arbeidsprodutiviteten?

Det er en av grunnene til at Marx snakker om en overgangsperiode til kommunismen, der han ikke bare har for øye den materielle og sosiale omforminga, men også forandring av atferd, tenkemåte, moral.

Hos Gramsci er pedagogikken først og fremst et politisk og ideologisk instrument for en revolusjonær prosess. Han kan ikke, som Bernard riktig bemerker, tas til inntekt for det reint “pedagogiske” - som “tar sikte på pedagogisering av samfunnsmessige problemer og dermed på en nøytralisering av samfunnsmessige motsigelser”. Tvert om:

“Det pedagogiske tjener Gramsci til bedre forståing av historisk-samfunnsmessige prosesser, fordi disse blant annet ble (med)skapt gjennom utdannings- og oppfostringsprosesser. Da oppfostring og utdanning er basale dimensjoner hos konkrete historiske forløp, muliggjør sysselsettinga med pedagogiske temaer en begrepsmessig (konzeptionelle) utviding av historiematerialismen. Denne kvalitativt nye tilgang til det pedagogiske gir høve til å konstruere perspektiver med utdanning ikke bare ut fra et ideal som ligger i framtida, men å bestemme dets innfatning (Eingefasstheit) i en hegemonistruktur som er oppstått historisk-samfunnsmessig. Politikken og pedagogikken tilkommer for så vidt nøkkelstillinger i historien, da begge sektorer legemliggjør formende strukturelementer for den menneskelige handling. Historia ville ikke kunne realiseres, den ville ikke kunne begripes uten fostringas og utdanningas formende kraft, som naturligvis er underlagt reproduksjonskravene og hegemoniforholdene til konkrete sosialformasjoner. Politikk og ped-

agogikk har i løpet av den historiske utviklinga differensiert seg ut fra hverandre og konstitueres i det moderne samfunnet som en ikke alltid uproblematisk enhet av samfunnsoppgaver som er organisert gjennom arbeidsdeling: Politikk utgjør en samfunnsmessig handling, som forsøker å stille en rammestruktur til forføyning for mellommenneskelig samliv. Til den korresponderer en sentral pedagogisk oppgave: Utdanning og oppfostring tar sikte på å forme, danne og utvikle mennesker, som skal svare til den rådende oppfatninga i samfunnet, dets ledende ideer, dets ideologi. Er det politiske i historien relatert til ytre rammebetingelser når det gjelder forminga av menneskelige livsforhold, så er det pedagogiske relatert til de samfunnsmessige reproduksjonskravenes internpsykiske korrelater.

Fostring og utdanning er konsentrert om å skape atferdsregulativer, samfunnsmessige karakteregenskaper, bevissthetsformer og verdensanskuelser. De bearbeider humanpotensialet i betydning av å bygge opp subjektets evner, og nettopp via denne oppbygginga medvirker fostring og utdanning i å skape nye sivilisasjonselementer. Gramsci sammenlikner rettens og fostringas områder ut fra deres generelle funksjoner. Retten overtar funksjonene å sanksjonere mennesker som overskrider de samfunnsmessige konvensjoner. Derimot beror fostring og utdanning ikke bare på positive og negative sanksjoner, men frambringer nye sivilisasjonselementer. Gramsci betekner deres primære oppgave som positiv sivilisering (l`attività positiva di incivilimento). I oppbygginga av det kollektive mennesket deltar fostring og utdanning i den positive sivilisering, nemlig med den oppgaven å produsere en ny type eller et nytt utviklingsnivå av samfunnsmessig sivilisasjon, som svarer til nivået i produktivkrefter og de herskende gruppenes interesser. Jo mer sammensatt en sivilisasjon blir, desto viktigere blir oppgaven å løfte opp befolkningas kulturelle og moralske nivå til enhver tid i samsvar med de herskende samfunnsgruppenes interesser, som er lagret i institusjoner. Framfor alt er det skolen som i sammensatte samfunnssivilisasjoner overtar denne ‘positive fostringsfunksjonen’ (Gramsci) I denne positive siviliseringsfunksjonen er lagt inn kimer av autonomi.” Gramscis syn på fostring og utdanning er Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

31


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Som metode er neoliberalismen blant annet et system for å skremm idet det skapes inntrykk av at det ikke fins noe alternativ. Sjøl om levestan Angsten for å bli overflødig eller overlatt uatskillelig knyttet sammen med hans politiske hegemonikonsept, fortsette Bernhard. “For realiseringa av hegemoniet er knyttet til de herskende gruppenes edukative evne, altså i deres evne til å lede.” Den “edukative evna” må også underklassen utvikle, og da først og fremst arbeiderklassen

“for å kunne danne et kritisk mothegemoni. Menneskets vilje til å bestemme seg sjøl, kommer til uttrykk i dette mothegemoniet, det er en nødvendig betingelse for realiseringa av denne sjølbestemmelse. Grunnlaget for dette kritiske mothegemoni er utdanninga“ (Bildung - kan her også bety “oppbygging”) “av mennesket, som igjen er knyttet til initierte emansipasjonsprosesser i fellesskap. Med dette konsept lykkes det Gramsci å utvikle ei kritisk forståing av myndigheten, det å være myndig til å ta del i de samfunnsmessige debatter (Auseinandersetzungen).

Oppfostring og utdanning er altså ikke utdanningsmessig redusert til oppgaven å regenerere samfunnsmessig arbeidsevne. Som grunnleggende momenter i kulturelt økonomi arbeider de tvert om med på å skape den kulturelle, moralske og åndelige mentalitet. Det er nøyaktig denne oppgaven, som det emansipatoriske potensiale av utdanning er pålagt. Oppbygging og konsolidering av hegemoni krever at man besetter hele den kulturelle sfære, ekspansjon av direkte herredømme på alle områder av samfunnsmessige levemåter, sivilsamfunnet, hverdagslivet, subjektets indre rom. Dette forløpet av politisk-kulturell ledelse tar sikte på vedvarende konsens, samtykke, anerkjenning med hensyn til ledende ideer og prosjekter til den dominerende samfunnsgruppe. Det er en prosess som strekker seg fra den kulturelle strukturens og livsstilens totalorganisasjon over den kulturindustrielle utbredelse av ledende forestillinger (Leitvorstellungen), den systematiske påvirkninga av hverdagsforstanden (Alltagsverstand) fram til oppdgragelses- og utdanningsprosesser. Den praktiske pedagogikk medvirker for så vidt grunnleggende i å etablere det kulturelle hegemoniet, idet fostring og utdanning først realiserer inntaket av kultur gjennom individet. Med dette inntaket av kultur overtar barnet de moralske standarder, symbolene, de sosiale regler, og med deres hjelp etablerer sosialiserings- og fostringsprosesser kulturhegemoni i subjektene.

32

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Fostring og utdanning er følgelig krystalliseringspunkter for den samfunnsmessige hegemoniutvikling, men også fermenter” (gjæringsstoffer) “i kritikken av det og i dets erosjon.” Mothegemoniet

Gjennom det borgerlige hegemoniet står massen, folket, ansikt til ansikt med et batteri av (borgerlige) verdier, “informasjon”, som styrtregner ned over det. Så lenge det ikke foreligger noen revolusjonær situasjon, slik som tilfellet var i Russland i 1917, og i enkelte land under og like etter Den andre verdenskrigen, er det hegemoniet som var og er det borgerlige samfunnets viktigste styrings/maktinstrument. I hvert fall her i Vest-Europa. Lenins “Staten og revolusjonen” er skrevet mellom de to russiske revolusjoner i 1917 og er først og fremst viet sjølve revolusjonens grunnspørsmål, nemlig spørsmålet om makta i staten. Det er den direkte maktovergang, den brå sosiale revolusjon i et land med svakt utviklet sivilt samfunn, blant annet uten fagforeninger. Et samfunn som nettopp hadde - midlertidig - fridd seg fra et gammalt verdslig og åndelig tyranni, og som gjennom de borgerlige provisoriske regjeringer og generalene var på veg mot et nytt diktatur.

I land med borgerlige demokratier og et mer eller mindre utviklet sivilt samfunn, er imidlertid borgerskapets hegemoni ikke helt enerådende. Gjennom lang, vedvarende og stundom hard klassekamp har arbeiderklassen kjempet fram reformer og posisjoner innafor det kapitalistiske samfunnet, et system av reformer og sosiale ordninger som etter krigen og den sosialdemokratiske regjeringsdominansen fikk navnet “velferdssamfunnet” eller “velferdsstaten“, men som jo i lengre tid har vært truet med innskrenkning og avvikling. Hovedsakelig har - og er - reformene forankret på den sosiale og utdanningsmessige sektoren, mindre på den kulturelle, og enda mindre i sjølve arbeidslivet. Velferdssystemet ligger mest på planet innflytelse, lite på det reelle maktplanet.

Når Gramsci lanserte sin lære om et mothegemoni, et kontrahegemoni tenkte han mye lenger. Han tenkte seg et hegemoni fra

arbeiderklassens/bevegelsens side som bryter det borgerlige hegemoniet. Og det kan bare skje gjennom ei grunnleggende bevisstgjøring og en kamp der arbeiderklassen skaffer seg gjennomslag hos breie lag av folket for sin ideologi, sin verdensanskuelse, sitt moralsyn, sitt kultursyn - egen litteratur, kunst, men heri integrert kulturarv, og skaper sine tilsvarende overbyggsinstitusjoner (sine opplysningsinstitusjoner, medieforetak osv.)

Fagbevegelsen foreligger jo som en av de viktigste institusjoner, likeens kooperasjonen. Innholdet og hvordan mulighetene blir utnyttet er ei anna sak. (Før krigen hadde arbeiderbevegelsen også sin egen idrettsorganisasjon - AIF, noe som vel neppe er aktuelt å gjenreise. Men den var en viktig både kultur- og politiske institusjon, og fikk stor betydning for motstandsarbeidet under krigen.) Samtidig som altså arbeiderbevegelsen utbygger sin innflytelse innafor allerede eksisterende institusjoner. I de seinere år har det skjedd en nedbyggingsprosess, der først og fremst den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har avviklet ei rekke av sine foretak, aviser, magasiner, forlag, bokhandel, bygninger m.m. På den måten har arbeiderbevegelsen i stor grad ribbet seg sjøl og overlatt mye av arenaen til borgerskapet.

Men la oss se nærmere på Gramscis konsept. Han betrakter hegemoniet under to synsvinkler:

1. En klasses politiske, ideologiske, kulturelle og moralske lederrolle overhodet. En viss historisk parallell: arbeiderklassens ledende rolle under den borgerligdemokratiske revolusjon i Russland i 1905, slik Lenin så det. Samme året altså som Norge sa seg løs fra unionen med Sverige, ei historisk hending som vi nettopp har feiret - om ikke akkurat slik den kunne ha vært markert. Noen har kalt den offentlige jubileumsmarkeringa for en “flopp”. Det er synd, den kunne ha vært brukt til å vise hvilke klassekrefter som var i aksjon, og hvilken stor betydning prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelsesrett har for arbeiderbevegelsen. I 1905 spilte den norske, i motsetning til den svenske, arbeiderbevegelse en forholdsvis liten - sjølstendig - rolle. Hegemoniet i denne nasjonale revolusjonen hadde det liberale borgerskapet under Christian Michelsens


SPØRSMÅL I MARXISMEN

me, og ved å framkalle sosial usikkerhet fungerer det særlig effektivt, ndard og reallønn stiger i noen land, øker utryggheten for arbeidsplassen. helt til seg sjøl er et framtredende trekk. ledelse og bondedemokratene med Jørgen Løvland i spissen. Norsk arbeiderklasse var ennå lite politisk utviklet og arbeiderbevegelsen hang ennå mye i slepetauet til Venstre, sjøl om det eksisterte et arbeiderparti og en fagbevegelse.

2. Hegemoniproblemets andre aspekt - og det viktigste for oss. Arbeiderklassens spesielle hegemoni som går ut på sjølstendig og omfattende historisk virksomhet. Sentralt her er opplysningsarbeidet som middel i bevisstgjøringa, ved sida av de erfaringer klassen og folket sjøl høster. Det betyr å ta sikte på å frigjøre arbeiderklassen og andre beslektede sosiale grupper og lag fra det borgerlige hegemoni og ideologiske monopol. Allerede i 1926 skreiv Gramsci: “Proletariatet kan bli førende og herskende klasse i den grad det lykkes det å skape et system av klasseforbund som gir det høve til å mobilisere flertallet av det arbeidende folk mot kapitalismen og den borgerlige stat”. I “Heftene” fra fengselet, som altså ble skrevet seinere, både konkretiserer og presiserer han disse tankene, særlig når han behandler historie og kutur.

Arbeiderklassens kontrahegemoni - for å bruke et aktuelt bilde: den bygger sitt eget “hus” på den borgerlige eiendommen, tomta. (Må ikke forveksles med Thorbjørn Jaglands diffuse “Norske hus”.) Som jeg har nevnt: Det har vært - og er det vel framleis - mer eller mindre viktige tilløp til, elementer av, et mothegemoni.. Men som nå altså mye er bygd ned. Men bare elementer og tilløp. At deler av arbeiderbevegelsen har vært - og nå er - i regjeringsposisjon gir ikke grunnlag for å snakke om et hegemoni i Gramscis betydning, hvor viktig regjeringsmakta enn er. Det er framleis et herskende borgerlig hegemoni - både her til lands og i mesteparten av verden ellers. Og tilsynelatende - grunnfestet. Samtidig som den borgerlige statens grunnpilarer, og jeg tenker da først og fremst på de repressive funksjoner, er urokket. Sjøl om arbeiderbevegelsen har innflytelse, har den ikke makta i staten. Og ideologisk er arbeiderbevegelsen stort sett på defensiven og høyrekreftene på offensiven. Det gelder i storparten av de utviklede kapitalistiske land. (I Sør-Amerika er bildet nå annleis.) “Nyliberalismen”

Jeg tenker særlig på ett spørsmål som

stiller oss overfor brennaktuelle, ja, livsviktige oppgaver. Det gjelder den såkalte neoliberalismen, som både er et ideologisk konsept og praktisk økonomisk politikk, som drives aktivt fra de herskende klasser, først og fremst i monopolkapitalens interesser, og som også store deler av arbeiderbevegelsen er infisert av - ei utvikling fra Keynes til Friedmann (og “Chicago-boys“) for å si det i stikkord. Ja, her er det for å bruke Gramscis ord hegemoni gjennom konfrontasjon, “sjølundertrykkende bearbeidingsformer”:

Neoliberalismen tvinger fram tilpasning gjennom en paralyserende konfrontasjonsstrategi. Det skjer samtykke - consensus til programmene (privatisering etc.), kanskje ikke så mye gjennom ideologisk påvirkning som gjennom politisk massepsykose.

Sjølsagt er det motstand mot dette, men den er ennå svak. Det er ei hard kneik å overvinne. Som metode er neoliberalismen blant annet et system for å skremme, og ved å framkalle sosial usikkerhet fungerer det særlig effektivt, idet det skapes inntrykk av at det ikke fins noe alternativ. (Etter oppløsninga i Øst har man tilsynelatende frie tøyler og er nå enerådende på feltet, og sier at alt annet, herunder sosialismen, er utopi og har ført til vanstyre.) Sjøl om levestandard og reallønn stiger i noen land, øker utryggheten for arbeidsplassen. Angsten for å bli overflødig eller overlatt helt til seg sjøl er et framtredende trekk. Det befordrer verken økt klassebevissthet eller utvikling av et mothegemoni. Mangel på alternativ kombinert med den virulente usikkerhetsfølelse “produserer” både en ideologisk og praktisk tilpasningsberedskap, blant annet dessolidarisering (jfr. Union i Skien). Kapitalens jakt etter maksimalprofitt og den beinharde kapitalistiske konkurranse, presser arbeidstakerne til å yte maksimum. Utvelging - seleksjon - og utsjalting er konsekvensene, noe som allerede Gramsci forutsa på bakgrunn av erfaringene fra “fordismen”: “Uunngåelig vil det bli ei forsterket utvelging, en del av den gamle arbeiderklassen vil ubønnhørlig … elimineres ut av arbeidslivet”. (Et “norsk” moteord er “outsource”, altså ordrett: “ut av kilden” og betekner nettopp den utsjaltinga, utskillinga og fragmenteringa som pågår i nærings- og arbeidsliv.)

“Velferdsordninga” står i vegen for intensiveringa av utbyttinga og å legge stadig større sektorer og mennesker under kapitalen. Og ikke bare innafor arbeidslivet, men også innafor hverdagslivet - mennesket ikke bare som utbyttingsobjekt - i arbeidsprosessen, men også som kundeobjekt i sirkulasjonsprosessen, markedet. Derfor er “neoliberalismen” ikke bare et økonomisk system, men også en i høyeste grad sosial og kulturell realitet. Konsekvensen av ei slik utvikling blir at borgerskapets, framfor alt storkapitalens økonomiske herredømme sikres og befestes ved både det ideologiske hegemoniet og et pengeorientert og ekstremt forbrukerorientert hverdagslig - så lenge det mangler ei sterk og organisert motvekt - motverge.

Det er absolutt tilløp til motverge og mulighetene for motstand er større enn den defensive holdninga hos lønnstakerne tilsier ved første øyekast. Utvilsomt gir de nye formene for internasjonal arbeidsdeling - “globalisering”, fri flyt av arbeideskrefter etc. - kapitalen større rom for handlefrihet. Men i internasjonal målestokk er samtidig den voksende arbeiderklassen “ei sovende kjempe” som det er sagt. Netopp internasjonaliseringa med økt arbeidsdeling, gjør kapitalen mer sårbar og gir større angreps- og inngrepsmuligheter.

Det dreier seg om å erkjenne disse muligheter. Et tyrkisk ordspråk sier at i et osean svømmer mye fisk som ikke veit at det er et osean. Overfører vi dette på bevissthetsforholdene hos lønnstakerne (de har tross alt bevissthet, imotsetning til fisken) i dagens kapitalisme, kan vi si at det nettopp dreier seg om å erkjenne “oseanet”, dets politiske og økonomiske strømninger, dets lange og korte bølger, dets sosiale dyp og erupsjonene, rystelsene, på botnen. Erkjennelse gjennom både erfaring og opplysning.

Hegemoniproblemet er ikke først og fremst et spørsmål om kvantitet, til dømes om så og så mange aviser og organisasjoner, men om kvalitet - innhold. Det grunnleggende spørsmålet er: Hvilke ideer skal arbeiderbevegelsen bygge på og hvilke målsettinger skal den ha? Det beror først og fremst på hvilke forhold som hersker innen arbeiderbevegelsen, blant annet hvilket styrkeforhold det er. Og: Hvilken tilslutning/oppslutning arbeiderbevegelsen har Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

33


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Gjennom det sivile samfunnet, gjennom medier, delvis også skoler og a gjennom mange ledd - sitt hegemoni. Og gjennom sitt kontrahegemoni kan arb - det er grunntanken i Gram ute i folket ellers, hvilke allianser den har og hvor breie de er osv.

Apropos allianseproblematikken. De konkrete politiske allianser må ikke forveksles med terminusen “den historiske blokk“ hos Gramsci. Eller som han også kaller det: “den integrale historie” - til forskjell fra “den partiale historie”. Begrepet “historisk blokk” bruker Gramsci i sin framstilling av den historiske materialisme (der han for øvrig har noen kritiske merknader til Bukharins bok om samme emne), og refererer seg til forholdet mellom basis og overbygg, særlig overgangen fra økonomisk bevegelse til politisk bevegelse, knyttet sammen til en enhet. (Jfr. Lenin: Politikk er konsentrert økonomi.) Denne enheten er samtidig en virksomhetsprosess der det handlende elementet er menneskelig aktivitet i forskjellige former. Og det en aktivitet som ikke bare er “politisk”.

Ser vi på forholdene i dag, både i Norge og mange andre steder i Europa - for ikke å snakke om i Nord-Amerika, med privatisering, nedlegging av arbeidsplasser, ideologisk likegyldighet, politisk passivitet og resignasjon i store deler av befolkninga, kan både kontrahegemoni, for ikke å snakke om sosialisme, fortone seg som utopi eller noe som ligger langt inn i framtida. Men tenker vi nøyere igjennom saken, herunder hvilke uløselige motsigelser kapitalismen innebærer og som kaller på alternativer, vil kampen for hegemoniet framtre som ikke bare nødvendig og realistisk, men som en aktuell oppgave å ta fatt på. Det er en plan eller et program for både kortsiktige og langsiktige oppgaver. Her har de sosialistiske venstrekreftene virkelig en “historisk misjon”. To hovedformer for å utøve makt

Hegemoniproblematikken hos Gramsci stiller teoretisk ikke bare forholdet mellom basis og overbygg i fokus, men kaster også, og vel framfor alt, lys over forholdet mellom to hovedformer for maktutøving som henger nært sammen og betinger hverandre. 1. Herredømmmet eller diktaturet, dvs. staten - og da først og fremst dens repressive funksjoner. Det er jo denne sida ved

34

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

maktøvinga som Marx og Engels var særlig opptatt av og hvis læresetninger og erfaringer (særlig Pariserkommunens) som Lenin tar opp igjen og videreutvikler i “Staten og revolusjonen”. 2. Den åndelige eller moralske ledelse altså hegemoniet.

Begge former for maktutøving er knyttet til samfunnet struktur, primært den økonomiske struktur, men ikke bare den. For Gramsci presenterer “strukturen” i tre plan, “samfunn”. - Det økonomiske samfunn og som er sjølve basisen for kapitalismen, dvs. den ordning som primært bygger på privat eiendomsrett til produksjonsmidler og utbytting av lønnsarbeid.

- Det politiske samfunn - società politia: statsapparatet, herredømmets politiskjuridiske og militære system og som bygger på direkte tvang.

- Det borgerlige eller rettere: det sivile samfunn - società civile, og som blant annet omfatter det ideologiske overbygget, og mye mer. I de vesteuropeiske land er denne delen av samfunnet - den “private” delen, i motsetning til den “offentlige”, staten (og kommuneadministrasjonen) meget utbygd og viktig.

Det er vel dette planet Kant og Hegel hadde for øye når de snakker om bürgerliche Gesellschaft . Til det hører alle organer og institusjoner som ikke direkte blir forvaltet av staten, eller i den grad de gjør det: ikke hører til statsapparatets repressive del. Og statens repressive funksjoner, nemlig funksjoner på det sosiale, utdanningsmessige, kulturelle, helsemessige området har jo i vår tid fått et veldig omfang og enorm betydning for vårt daglige liv.

Altså:

Gjennom det sivile samfunnet, gjennom medier, delvis også skoler og andre institusjoner utøver den herskende klassen direkte og indirekte - gjennom mange ledd sitt hegemoni. Og gjennom sitt kontrahegemoni kan arbeiderklassen bli ledende før den blir herskende, altså har erobret stats-

makta, - det er grunntanken i Gramscis lære om hegemoniet. I en slik situasjon befant det franske borgerskapet seg foran den franske revolusjonen i 1789, blant annet gjennom opplysningsfolkene og ensyklopedistene. Da hadde riktig nok borgerskapet også økonomisk makt, sjøl om samfunnssystemet var føydalt. Noe man ikke kan si om arbeiderklassen under kapitalismen. Også det norske borgerskapet var i liknende stilling foran 1814 som det franske i 1789.

Marx sier at samfunnets herskende ideer er den herskende klassens, dvs. borgerskapets, ideer. Gramsci “legger til” - for å si det noe enkelt: Arbeiderklassens ideer, politiske og kulturelle standpunkter, kan bli samfunnets herskende ideer før arbeiderklassen har fått makta i staten. Med andre ord, den må innafor det kapitalistiske systemets rammer skape ei avgjørende motvekt.

Men kampen for hegemoniet går samtidig hand i hand med den økonomiske og politiske kampen for å begrense storkapitalens økonomiske makt, for gjennomgripende strukturelle reformer - uten dermed å oppheve kapitalismen. Det systematiske arbeidet for et ideologisk, moralsk og kulturelt hegemoni kan ikke skje isolert fra den allmenne kampen for direkte politisk og økonomisk innflytelse, fra den faglige og politiske klassekampen. De to områder betinger og supplerer hverandre, og begge er avhengige av styrkeforholdet mellom klassekreftene.

Den hegemonipregede maktutøvinga er ikke den isolert fra den statlige. Gramsci understreker at staten - i videste betydning - innbefatter begge former for maktutøving, og den forstand kan vi tale om “integral stat” (Gramsci), at staten = “diktatur pluss hegemoni”. Vi har å gjøre med en differensiering, men ingen atskillelse. Vi kan ikke trekke et for skarpt og absolutt skille mellom de to hovedformer for maktutøving. De supplerer og betinger hverandre, men utgjør ingen siamesiske tvillinger i den betydning at ikke den ene formen kan realiseres relativt uavhengig av den andre, slik at altså en klasse kan bli ledende før den blir herskende.


SPØRSMÅL I MARXISMEN

andre institusjoner utøver den herskende klassen direkte og indirekte beiderklassen bli ledende før den blir herskende, altså har erobret statsmakta, mscis lære om hegemoniet. Etter at en klasse er blitt herskende, altså har statsmakten må den befeste sin makt ved at den samtid beholder hegemoniet, altså er reelt ledende med autoritet hos flertallet av folket. Et tragisk eksempel på det motsatte var det som skjedde i Sovjetunionen og i Øst-Europa der statsmakta ikke lenger kvilte på en folkelig consensus, slik at hele systemet gikk i oppløsning til slutt. Og styringa foregikk hovedsakelig ovafra og nedover. En ny kultur

I Gramscis tenkning står partiet - den “moderne fyrste”, “den kollektive intellektuelle” som han kaller det, som et viktig organ, en motor, i den prosessen som både forbereder og utvikler hegemoniet. Og betekninga “kollektiv intellektuell” peker både hen på organets sammensetting og hovedfunksjon, nemlig alliansen mellom arbeiderklassen og intellektuelle og at den står i spissen for å utvikle en ny kultur i ordets vide betydning, altså et nytt system av verdier, ideer, atferdsmønstre, moral etc. som i sitt innhold er antikapitalistiske samtidig som de ivaretar den progressive kulturarven.

Allerede i sine første skrifter behandler Gramsci kultur som organisasjon og disiplin, som en virksomhet og væremåte som skal vinne fotfeste i folkets bevissthet. Med hjelp av denne nye bevisstheten skulle man få arbeiderklassen til “å begripe sin egen historiske verdi” (som hovedprodusent av de materielle goder og verdier som ei fåtallig gruppe tilegner seg hoveddelen av), “sin egen funksjon i livet, sine egne rettigheter og plikter”, som han sa. Og jeg tilføyer: Gjennom bevisstgjøringa skulle det også utvikles en ny rettstanke og en ny moral bygd på solidaritet og samkjensle.

Den høyeste form for kultur i moderne forstand var for Gramsci den marxistiske verdensanskuelse. Ved å skolere i den, fostres aktive medomformere, transformatører, av historien. Som han sjøl sa: Denne verdensanskuelse er “instrumentet og den historiske form for en indre frigjøringsprosess. Fra å være (bare) utførende blir arbeideren gjennom den en initiator, fra å være masse til å bli fører, fra å være arm til å bli hode og vilje. Med dannelsen av det kommunistiske

partiet” (vel å merke i dette ordets rette betydning, og ikke bare med en merkelapp) “er kimen til frihet lagt, en frihet som vil nå sin utvikling og sin fulle utfolding etter at arbeiderstaten har organisert de nødvendige materielle betingelser”.

En ny kultur stiller altså Gramsci som sentral oppgave, nettopp fordi at arbeiderklassen og dens intellektuelle skulle skaffe seg innsikt både i samfunnsforholdene og forstå sitt frihetskrav, som motsetning til borgerskapets frihet som bygger på eiendommens, pengenes og utbyttingas frihet. Arbeiderklassens spesifikke frihetskrav, dens egen skapende kultur, for å si det i Gramsci eget språk, rekker ut over de vanlige reformkravene som, når de innfris, til sjuende og sist bare virker systemkonserverende - dersom de da ikke knyttes sammen med systemoverskridende krav. Derfor krever en systemkritikk som er knyttet til kampen for å overvinne tradisjonelle bevissthetsformer, en teori om forandring av det bestående samfunnet. En slik teori finner Gramsci og vi i marxismen

En vesentlig egenskap ved denne teorien “praksisfilosofien” - er at den representerer folkemassenes kultur, “en masseanskuelse” kaller Gramsci den. Den er “altså ikke bare en ideell universell atferdsnorm”, representerer ikke bare “generaliserte atferdsnormer”, men den - marxismen - må også forstås som “funksjon for politisk ledelse”. I den forstand blir denne teorien, denne filosofien, en kultur for massene og ikke bare for noen få “utvalgte”, en elite, eller interesserte. Forklaring er bare ett - og nødvendig - element i denne filosofien. Men den er samtidig praksisens og kampens filosofi. Det er nærliggende å vise til Marx` berømte 11. tese om Feuerbach: “Filosofene har hittil bare fortolket verden forskjellig, men det kommer an på er å forandre den.” Ved innsikt - tilegning av “kulturen” og bruk av teorien forvandles arbeiderklassen seg fra å være et stort sett passivt, lydig objekt som godtar det borgerlige samfunnet og kapitalismen, gir consensus til systemet, til å bli historiens subjekt. Fra å være styrt blir den sjøl styrende.

virksomhet midt inne i den borgerlige verdens ideologiske prosesser, strukturer og innretninger. Arbeiderklassen må slå seg igjennom steg for steg, vinne bastion for bastion, mot den herskende klassens og dens tjeneres vilje. På en slik bakgrunn taler Gramsci om “kulturkamp” og “ideologisk front”. Litt av en oppgave under vår tids avideologiserte og kulturforflatende forhold!

Kampen om hegemoniet blir en kontinuerlig kamp mot ulike former for borgerlig ideologi, og spenner over et vidt spektrum: fra småborgerlige fordommer i hverdagslivets bevissthet til de “profesjonelle” filosofenes, økonomenes og samfunnsviternes teoreier. Gjennom det utvikler klassen både sine egne intellektuelle og sin egen kultur - den andre kultur. Det leder tanken vår hen til Lenins utsagn om de to kulturer innafor samme nasjon. Det er framfor alt i denne omfattende - “kulturkampen” at arbeiderklassen blir nasjonens talerør og leder. Det gjør den som sagt ikke bare ved å være nyskapende, men også ved å stille hele den progressive kulturarven - både den nasjonale kultur og verdenskulturen - i sin tjeneste mot det borgerlige hegemoni. (Ta for eksempel Ibsenåret som vi nå allerede er inne i. Vær sikker på at borgerskapet vil klemme den verdensberømte dramatiker og samfunnsrefser til sitt bryst. Det burde ikke skje!)

Til slutt. Ikke minst var Gramsci opptatt av å formidle og framheve på en klar og overbevisende måte den marxistiske tenkningas humanistiske idealer. Han sto sjøl fram som inkarnasjonen av denne sida. Og med livet som innsats har han sjøl gitt oss forbilde for de høye og edle mål.

Men denne forvandling ser Gramsci som resultatet av en langsiktig utdannings-, lærings- og fostringsprosess, en kamp og

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

35


SPØRSMÅL I MARXISMEN Marx/Engels-ordbok:

Begrepet krise

Krisene er momentane, voldsomme løsninger av motsetningene mellom varene (1). Muligheten for kriser i enkel vareproduksjon oppstår av pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel (2) og som betalingsmiddel (3). I kapitalistisk vareproduksjon blir krisen virkelig og uunngåelig på grunn av den grunnleggende motsigelsen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private formen for tilegnelse; denne grunnleggende motsigelsen ytrer seg som motsigelse mellom produksjon og konsumpsjon (eller mellom økning av produksjonen for å heve profitten, og en relativt begrenset betalingsdyktig etterspørsel, dvs. som overproduksjon) (4) samt som motsigelse mellom planmessig organisasjon av produksjonen i de enkelte virksomheter og anarkiet i produksjonen i hele samfunnet (eller mellom produksjonsmiddel- og konsumpsjonsmiddelgrupper) (5). Perioden fra en krise starter til begynnelsen av den neste krisen danner den industrielle syklusen som lønnsarbeidernes livssituasjon og arbeidslønn er avhengig av (6). Krisene fremskynder en ny historisk produksjonsform (7).

(1) Disse forskjellige innflytelsene gjør seg snart gjeldende samtidig, snart i tur og orden; periodisk slår konflikten mellom motstridende agendaer kraftig ut i form av kriser. Krisene er alltid bare forbigående, men voldsomme løsninger av eksisterende motsigelser, voldsomme utbrudd som i øyeblikket gjenoppretter den forstyrrede likevekten. (Das Kapital, MEW 25, 259; se Grundrisse, 68; MEW 20, 257 f.; MEW 26.2, 513 f.).

(2) Ingen kan selge hvis ikke en annen kjøper. Men ingen behøver å kjøpe straks han selv har solgt noe. Sirkulasjonen sprenger de tidsmessige, lokale og individuelle hindringene for produktutvekslingen ved at de spalter den eksisterende umiddelbare identiteten mellom utvekslingen av et eget med et fremmed arbeidsprodukt i en motsetning mellom salg og kjøp. At de sel-

36

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Marxist forlag har på beddingen Marx/Engels ordbok med planlagt utgivelse våren 2009. Med boka, blir for første gang oversikt over emner behandlet av Karl Marx og Friedrich Engels tilgjengelig på norsk med kildehenvisninger. Her presenterer vi et meget aktuelt emne, nemlig begrepet krise. Henvisningene er til Marx/Engels Werke utgitt i DDR på 60- og 70tallet.

vstendige prosessene som konfronterer hverandre, danner en indre enhet, betyr at deres indre enhet også har virkning på ytre motsetninger. Når de ytre og indre faktorene har beveget seg til et visst punkt, så slår de ut i en krise. Den immanente motsetningen mellom varens bruksverdi og verdi, mellom privatarbeid som samtidig må fremstå som umiddelbart samfunnsmessig arbeid, mellom helt konkret arbeid som samtidig bare gjelder som abstrakt alminnelig arbeid, mellom personifisering av saken og konkretisering av personene denne immanente motsigelsen får sine utviklede bevegelsesformer fra varemetamorfosene. Disse formene inkluderer derfor muligheten, men bare muligheten for kriser. Muligheten for at denne utviklingen skal bli til virkelighet krever et helt spekter av forhold som ennå ikke eksisterer i forhold til enkel vareproduksjon. (Das Kapital, MEW 23, 127 f.; se samme sted, 134; Grundrisse, 112; MEW 20, 289; MEW 26.2, 501 ff., MEW 29, 316).

(3) Pengenes funksjon som betalingsmiddel inneholder en umotivert motsigelse. I den utstrekning betalingene balanserer, fungerer pengene ideelt sett bare som hjelpemiddel eller verdimål under oppgjøret. Når en virkelig betaling skal foretas, opptrer pengene ikke som sirkulasjonsmiddel, som en forsvinnende og formidlende form for stoffskifte, men som individuell inkarnasjon av samfunnsmessig arbeid, som en selvstendig bytteverdi, som en vare. Denne motsigelsen kommer helt tydelig frem i samme øyeblikk det oppstår det som kalles pengekrise, altså produksjons- og handelskrise. Slike kriser inntreffer bare der betalingskjeden og et kunstig betalingssystem er fullt utviklet. Når denne mekanismen forstyrres, uansett hvor forstyrrelsen måtte komme fra, slår pengene plutselig og umotivert over fra å være et hjelpemiddel ved oppgjør til å bli hard valuta. […] I en krise øker motsetningen mellom varen og dens verdiform, nemlig penger, til en absolutt motsigelse. (Das Kapital, MEW 23, 151 f.;

se MEW 3, 381; MEW 25, 497, 500 f.; MEW 26.2, 511 ff.).

(4a) Betingelsene for umiddelbar eksploatering og dens realisering er ikke identiske. De er ikke bare delt etter tid og sted, men også begrepsmessig. Noen begrenses bare av samfunnets produktivkraft, andre av de forskjellige produksjonsgrenenes proporsjonalitet og samfunnets konsumpsjonsevne. Sistnevnte bestemmes imidlertid verken av den absolutte produksjonsevnen eller den absolutte konsumpsjonsevnen, men av konsumpsjonsevnen på basis av antagonistiske distribusjonsforhold som reduserer konsumpsjonen til de store folkemasser i samfunnet til et foranderlig minimum innenfor mer eller mindre snevre grenser. Konsumpsjonen begrenses videre av akkumulasjonstrangen eller trangen til å øke kapitalen og produsere en større merverdi. […] Men jo mer produktivkraften utvikler seg, desto mer kommer den i konflikt med den smale basisen som konsumpsjonsforholdene hviler på. (Das Kapital, MEW 25, 254 f.). (4b) Den siste grunnen til alle virkelige kriser er og blir alltid folkemassenes fattigdom og konsumpsjonsbegrensning i forhold til den kapitalistiske produksjonens trang til å utvikle produktivkreftene slik at bare samfunnets absolutte konsumpsjonsevne setter grenser. (Das Kapital, MEW 25, 501; se samme sted, 251 f., 257 ff., 263 f., 266, 277; MEW 4, 468; MEW 6, 423; Grundrisse, 318 ff., 346 ff.<, MEW 19, 214 ff.; MEW 20, 257 f., 265 ff.; 295, 619; MEW 26.2, 518 ff.; MEW 31, 467).

(5) Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse reproduserer krisen som motsetning mellom organiseringen av produksjonen i den enkelte fabrikk og anarkiet i produksjonen i hele samfunnet. (Ant-Dühring, 1876/78, MEW 20, 255; se samme sted, 257 f., 617; MEW 23, 377; MEW 24, 491; MEW 25, 267).


Bevegelsen for Sosialisme (BfS) er en landsdekkende organisasjon som arbeider for å sette et grunnleggende annerledes samfunn - sosialismen - på dagsorden. Illustrasjonsfoto: Et viktig teater oppkalt etter Karl Marx, på Cuba, i ferd med å få tilbake sin gamle glans. Foto: E. S. Underlid

(6) Fabrikkvesenets uhyre og støtvise utvidelsesevne og dets avhengighet av verdensmarkedet skaper nødvendigvis feberaktig produksjon med derav følgende overmetning av markedene som med sin kontraksjon skaper lammelse. Industriens liv preges i periodisk rekkefølge av middels aktivitet, prospektivitet, overproduksjon, krise og stagnasjon. Usikkerheten og jaget som maskindriften betyr for arbeidernes sysselsetting og dermed for deres livssituasjon, er normalt i disse periodiske skiftningene i industrisyklusen. Bortsett fra i prospektive perioder, raser det heftige kamper mellom kapitalistene om deres individuelle markedsandel. Denne andelen står i direkte forhold til vareprisen. Med unntak av rivaliseringen som prisene medfører i bruken av forbedrede maskiner som erstatter arbeidskraft, og av nye produksjonsmetoder inntrer hver gang et punkt der ytterligere prisreduksjon på varen søkes oppnådd ved å øve massivt press på arbeidslønnen for å tvinge den under arbeidskraftens verdi. (Das Kapital, MEW 23, 476; se samme sted, 28, 477 ff., 568, 6977 ff.; MEW 4, 369 f.; MEW 7, 440; MEW 8, 371 f.; MEW 16, 116, 145 f.; MEW 25, 506 f.; MEW 28, 145, 614 f.; MEW 38, 63 f., 293, 445).

(7) Produksjonens indre oppbygning danner derfor det andre avsnittet, statens sammenfatning det tredje, det internasjonale forholdet det fjerde, verdensmarkedet avslutningen som produksjonens totale ramme sammen med de enkelte momentene, men her gjør også alle motsigelsene seg gjeldende. Verdensmarkedet skaper altså forutsetningene både for helheten og for dens aktører. Krisene er dermed en generell bekreftelse av forutsetninger for og nødvendigheten av en ny historisk form. (Grundrisse, 1857/58, 139; se MEW 20, 259; MEW 31, 466 f.; MEW 34, 171; MEW 36, 27). MEW 4, 375: Krisene faller bort med avskaffelsen av privateiendommen. MEW 11, 96 f.: Avtrekkskanaler i utlandet for overproduksjon (krise og politisk bevegelse) (se MEW 9, 98).

MEW 12, 33: Handelskrisen som krenkelse av den rette proporsjonen mellom omløpsmidler og anleggskapital (se MEW 4, 367 ff.; MEW 6, 189, 326 ff.; MEW 7, 292 ff.; MEW 8, 174, 186 f.; MEW 21, 161 f.). Grundrisse, 350: Verdiforringelse eller tilintetgjørelse av kapital under krisene (se samme sted, 306 ff.; MEW 4, 468; MEW 25, 259 f.; MEW 26.2, 496). MEW 20, 259: Krisene viser at borgerskapet er udugelig og kan unnværes (se samme sted, 263). MEW 20, 266 f.: Forsøk på å forklare krisen som en følge av underkonsum. MEW 21, 221: Den industrielle krisen som forutsetning for revolusjonen (i 1848) (se MEW 7, 16, 97, 220, 421, 440, 512 ff.; MEW 22, 322, 510 f.; MEW 27, 516, 598; MEW 28, 116, 118; MEW 29, 86, 211, 254, 304; MEW 35, 268; MEW 36, 427). MEW 23, 661 f.: Industrielle sykler og overbefolkning (arbeidsløshet) (se samme sted, 502, 666, 670). MEW 24, 185 f.: Krisenes periodisitet i sammenheng med kapitalomløpet. MEW 25, 252: Profittratens fall fremskynder krisene (se samme sted, 259 ff.). MEW 25, 457: Kreditt forserer krisene og dermed elementene i en oppløsning av den gamle produksjonsmåten (se samme sted, 421 ff., 463 f., 500 f., 507, 543; MEW 23, 152; MEW 24, 496). MEW 25, 505 ff.: Rentefoten under krisen (se samme sted, 372 f.). MEW 26.2, 510: Krisene på verdensmarkedet som reelt resymé og avskaffelse av alle motsetninger i den borgerlige økonomien med makt (se samme sted, 492 ff.; Grundrisse, 139). MEW 29, 209 ff.: Prisbevegelsen under krisene (se samme sted, 219 ff., 364). MEW 29, 222 ff.: Den borgerlige statens inngripen i krisene (se samme sted, 85 f., 237 ff., 285 f.).

Oversatt av Fredrik Kristensen

Vi vil bygge broer hvor det i dag er kunstige politiske skiller. Vi vil skape et miljø på tvers av tradisjonelle skillelinjer - de være seg kulturelle, aldersmessige eller mellom kjønnene. Bevegelsen for Sosialisme verken er eller vil bli noe politisk parti, men forener partipolitisk aktive og folk som ikke finner seg til rette i de etablerte partiene. Organisasjonen prioriterer debatt og ulike former for opplysningsvirksomhet.

Informasjon, debatt, medlemskap:

bevegelsen.no eller skriv til:

Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen

kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonr.: 0539 15 07653


HISTORIE

Inntrøndernes første sosialistiske avis

AV GUNNAR E. KRISTIANSEN I DAGGRY sin første ordinære utgave; nr 1 juli 1905, ble leserne orientert om at det festnummeret av Daggry som var blitt gitt ut 1. mai samme år ikke var noe prøvenummer. Likevel får vi en anelse om at det var nettopp det man hadde hatt i tankene. Redaktørens hentydning til ”et skrift som kan bidrage til at sprede lidt kjendskab til socialismen og de sociale spørgsmaal.” kan tyde på det. Her må vi ha in mente planmessigheten som arbeideren på Trana teglverk ved Steinkjer gjennom hele sitt politiske liv arbeidet mot. Kristian Andreas Jensen gjorde lite som ikke hadde grunnlag i en langsiktig målsetting.

På første side i det sosialistiske månedsblad får leserne en innføring i hva de hadde i vente. Saklige artikler skulle bidra til kjennskap og utbredelse av sosialismen og de sosiale spørsmål. Leserne fikk skape seg en forståelse av det som var ofret liten oppmerksomhet av flertallet. Korte biografier skulle bidra til kjennskap om kvinner og menn i den moderne arbeiderbevegelse. En månedsrevy over bevegelsens utvikling og framgang ville bli viet spesiell oppmerksomhet. Dikt og små avsluttende fortellinger nevnes som en liten biting, men se det ble et av hovedpoengene ved dette bladet – og det kom da også til uttrykk i redaksjonens merknad om at bladet i hovedsak skal inneholde originalt stoff fra ”flere dyktige mænd”. Man planla at bladet skulle komme med et åttesiders nummer hver måned. Prisen ble satt til en krone for hele året, 50 øre for ett halvår og 10 øre i løssalg.

Sosialisme med Venstre-bistand.

Daggry ble trykt i avisa Indtrøndelagens Boktrykkeri i Steinkjer. Indtrøndelagen var fortsettelsen av avisa Mjølner der den arbeider- og bondevennlige redaktør Jon Engum regjerte. Engum ga ut første nummer av Mjølner den 19. november 1897.

38

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

Allerede ved årsskiftet 98/99 var dette blitt den desidert største avisa i Steinkjer med nær 1200 abonnenter. I 1900 kjøpte han egne lokaler og installerte eget trykkeri som kom i stand 1. mai 1900. Etter bybrannen samme år gikk Engum i gang med neste prosjekt; Indtrøndelagen, som altså er Trønder-Avisas far. Slik sett kan vi si at Indtrøndelagens Eggum sto fadder for K. A.

politikk.” Man kan vel trygt si at dette ikke var noe en god Venstre-liberaler egentlig så på som sin plikt å la trykke. Og vi kan vel tilføye at det neppe var sånn at han ville knuge denne trykksaken til sitt bryst.

Likevel altså; DAGGRY ble trykt i et av tidens mest moderne avistrykkerier, eid av redaktør, bonde- og arbeidervennen Jon Engum – som også eide avisa Indtrøndelagen. Han var antakelig litt av et forretningstalent denne Engum. Blant annet fortelles det i beretningen til et av ungdomslaga på Innherred at de fikk lyst alle sine møter i avisa – mot en på forhånd fastsatt betaling for hele året; uavhengig av antallet møter. Avtalen mellom redaktøren og Bagabu ul for kalenderåret 1905 ble at tre kroner ville dekke disse utgiftene.1

Om dette ikke akkurat gjenspeiles i DAGGRY, så vitner det om at en liknende avtale må ha vært gjort gjeldende her også, men da så å si andre veien, for Indtrøndelagen averterte i det sosialistiske månedsblad både jevnt og trutt! Bauta over Kristofer Uppdal reist i Steinkjer. Uppdal var født i 1878 i Opdal i Beitstad kommune, som ble innlemmet i Steinkjer kommune 1961. Foto: Gunnar E. Kristiansen

Jensens sosialdemokratiske prosjekt Daggry. Det kan vi først og fremst grunngi i at Indtrøndelagens Boktrykkeri påtok seg trykkingen av bladet. Skal denne konteksten forståes i sin fulle bredde må vi samtidig se på hva Venstre-kjempen Engum involverte seg i: Bladet bekjente seg til sosialismen, var nært knyttet opp til stedets avdeling av Det Norske Arbeiderparti. I den første agitatoriske artikkel som bladet lot trykke betegnes sosialismen som ”en videnskab (…) utviklet av Karl Marx (…) hvorpaa alle civiliserede landes arbeiderpartier nu bygger sin samfundsreformatiske

DAGGRY Nr. 1. 1. aarg.

I Daggrys første nummer har redaktøren skaffa tilveie noen av de beste – om ikke akkurat godt kjente trønderske skribenter med sosialismen som målsetting. Kristofer Uppdal skrev om ”Det ufrie arbeid”. Hans agitatoriske argumenter, litt småsarkastiske analyser av ”kammeratar”, som ”lite skyner, og sjeldan trur han”, er som en opptakt til Dansen gjennom skuggeheimen. Uppdal skrev om arbeiderklassens hardt arbeidende forsørgere som ”hev star yver augo”. Men anviser også: ”Skal ein som er alin av fatigfolk, naa eit høgt maal, maa han vera ein gud. Han maa vera stor, at kor mykje enn yverklassa gjer freistnad paa aa trampa han under seg so stend han like rak og sterk.” Så litt ettertenksomt: ”Men kven er so sterk?”, før han avslutter med at ”Alle hev rett til sin lut av alt det Gud hev skapa


Portrettserie

Historikeren Gunnar E. Kristiansen vil lage en serie med portretter av norske sosialistiske foregangskvinner og - menn til Sosialistisk fremtid. Serien startet i forrige nummeret med fortellingen om en av bevegelsens kvinnelige pionerer; agitatoren Augusta Aasen. Artikkelen om Augusta Aasen varsler om nærere innsikt i og bedre forståelse av nødvendigheten av begrepsapparatet solidaritet og samhold. Denne gangen tar Kristiansen for seg Inntrøndernes første sosialistiske avvis, Daggry. Seinere vil det komme glimt fra historiene om Sigurd Simensen, Olav Scheflo, hans bror Alv Schiefloe, Elias Volan, Sverre Støstad, Hallvard Olsen, Hans Ingemann Kleven, Jon Myranes, Knut Peder Langfeldt, Aage Rønning, Kristofer Uppdal, K. A. Jensen, Arne Paasche Aasen og muligens noen flere. Alle disse var delaktige i den radikale del av bevegelsens forsøk på bygging av et bedre samfunn for alle. Noen er mer kjent enn andre, men målsettingen er å vise at vi alle kan bidra.

Kristiansen har master i historie. Masteroppgaven ble i stor grad bygd på rådskommunisten Sigurd Simensens tid som journalist og redaktør av aviser som Klassekampen, Socialdemokraten, Folkeviljen, Vestfinmarken Socialdemokrat, Dagens Nyheter, Friheten og Nordland Arbeiderblad.

Leserne oppfordres til å kommentere - og komme med egne betraktninger om personer de synes fortjener vår oppmerksomhet.

for alle.” Som vi ser; en blanding av teori ansporet av Marx, iblanda en ikke ubetydelig bit av inntrøndersk religionsforherligelse.

Klassens stilling gikk foran nasjonale holdninger

Fra og med blad nr 2 får partiorganisatoriske forhold en større plass. Samtidig er det lagt mye arbeide i å få til en så pen trykksak som mulig. Men først og fremst legger man merke til at hele førstesida er belagt med annonser. Olaf Norli`s forlag bekjentgjør at diktsamlinga Kvæde nå er ferdig og kan ”Faaes i alle boglader”. Partiets hovedorgan Social-Demokraten har kosta på en annonse over ei kvart side der de forteller at avisa kommer ut hver dag i ”stort 7-spaltet format” og koster kr 1,80 per kvartal eller 60 øre per måned. De øvrige annonsørene er også fra partiorganer der lokalforeningene er presentert. K. A. Jensens egen lokalforening virker nå ha fått et oppsving, noe man blant annet ser av annonsen om møtet som Stenkjær & omegns Socialdemokratiske forening skal ha søndag 3. sept. i Afholdslokalet.

Hovedoppslaget i denne utgaven er konsentrert om en av partiets foregangsmenn; Christian Holtermann Knudsen hadde fylt 60 år måneden før. Biografien har nok redaktør Jensen fått tilsendt fra Kristiania. Men det som i dag må sies å være interessant, både rent pressehistorisk så vel som trykkeriteknisk er at bladet presenterer et fotografi av ”den moderne arbeiderbevægelses fader og grundlægger her i landet”. Artikkelen om sosialismen som starta i nr 1 får sin fortsettelse i nr 2 – for å bli avsluttet i dobbeltnummeret 3/4. Men nå kom også en annen viktig sak til å oppta spalteplass i Innherredsbygdenes første sosialistiske blad: Det unge arbeiderpartiets forståelse og agitasjon omkring jordspørsmålet. Dette skulle komme til å prege bladet i tre numre. Forholdene som ble tatt opp var så mangs-

lungne at det fører for langt å referere alt arbeidsdag relatert til stedlige forhold. her. Partiet krevde at jordas uutømmelig rikdomskilder på betryggende vilkår måtte bli Lærer Jon Myranes understreket et vesenttilgjengelig for alle. Like viktig var det da å lig poeng vedrørende jordspørsmålsprobegrense den samfunnsmessige beskyt- grammet i en petit kalt Landarbeidernes telsen av den private eiendomsretten til fagforbund. Myranes pekte der på nødvenproduksjonsmiddigheten av at jordlene og arbeidsutspørsmålet ikke kan byttet. Belåning av bli tilfredsstillende jorda måtte også løst så lenge landarbegrenses. Litt etter beiderne unndrar litt ville man frigjøre seg ”denne sin ret landbruket for de og pligt til at gaa lumske utplyndringforan”. De må se er via gjelds- og nytten av organiserentesystemet som ringa – som utvilman anså å være somt vil kunne gi et den største hemsko passende svar på for landbruket. det han kaller proPrivatkapitalismens teksjonistenes formangeartede og dyrelse av livsnødukontrollerte utsugvendighetene, samninger skulle i alle tidig som det også fall vanskeliggjøres. gis mulighet til å Man var også speheve arbeidslønna sifikk ved å peke på på landsbygda, som samvirketankens står i et grelt forhold betydning både i til arbeidsytelsen. produksjons og K. A. Jensen født 1869 i Egge kommune, innlemo m s e t n i n g s l e d - met i Steinkjer kommune 1961. Han arbeidet på Nå vet vi at denne dene. Ellers legger anlegg, var teglverksarbeider og avisredaktør, men prosessen tok lengogså formann i Steinkjer sosialdemokratiske forman merke til prore tid enn organisaening – som ble stiftet i 1903, formann i Nordgramposten om fel- Trøndelag arbeiderparti 1905-07, medlem av toren Myranes tenkles drift med formål Steinkjer bystyre 1913-1929. te seg: 7. juli 1918 å øke produsenvar Elias Volan på tenes utbytte ved å overflødiggjøre mellom- Sparbu for å bidra til stiftelse av ei landarledd og fremmed kapital. Derved ble tilta- beidernes fagforening. Fra et referat i kene også et skritt på veien mot et sosia- Sparbu Arbeiderparti sin protokoll for 7. juli listisk samfunn. ser man at de besluttet å finansiere kunngjøringen av møtet om stifting av fagforMomenter som lå til grunn for reformstand- ening i Sparbu fra partikassa, ”dog ikke ut punktene var den økende strøm av ungdom over kr 10,-”.2 Myranes døde i 1911, og fikk som utvandret for å ”ofre sin arbeidskraft på derfor ikke oppleve dette møtet som hans fremmed jord” med bakgrunn i mangel på kamerater iverksatte.3 Men – så ble det da jord. Men man hadde også oppmerksomheller ikke stifta noen fagforening i Sparbu heten rettet mot det landsens proletariat etter dette møtet heller. Forfatteren har forsom skulle sikres minstelønn og maksimalSosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

39


HISTORIE

søkt å sette dette spørsmålet inn i de samfunnsmessige forhold som rådet på Innherred ved inngangen til forrige århundre i før nevnte artikkel om det sosialistiske ungdomslaget i Sparbu.4

Den mer litterære biten som redaktøren lovet leserne på førstesida i nr 1 var det Kristofer Uppdal som sto for. Han fikk to små innsmett om kroppsarbeiderens tarv. I begge tilfelle er motivet henta fra den herskende klasses ”hæde” mot fattigfolks kroppsarbeid. Uppdal forteller om rikmannsgutten som så på at han arbeidde med å grave ut ei skjæring: ”De er slusk De. De arbeider, og det er skam.” I andre historia handler det om en reportasje fra ei avis der man rapporterte at en minister hadde kjørt heim steinkull selv! Det illustrerte at arbeid er vesalt, sa Uppdal; en dannet mann hadde gjort noe lågt – arbeidet drog ned. Det kan synes litt merkelig at det ikke er en eneste artikkel om Norges forestående løsrivelse fra Sverige i Daggry. Men så – i augustnummeret; nr 2 refereres kort og nøkternt: «Resultatet af folkeavstemningen den 13de august blev, at 368.211 ja-stemmer og 184 nei-stemmer godkjendtes. Et værdigt svar på storsvenskens mening om, at det norske folk ikke stod enig bak sit storting og sin regjering om 7.de Junibeslutningen. Af 372.216 afgivne stemmer forkastedes 3821.»

Jo, det er et lite avsnitt til under samme ”Redaktionelle notiser”: «Det er igrunden vammelt at læse aviser i disse dager. Saasnart man griber et blad saa møder man nesten uden undtagelse spaltelange artikler om prins dit og prins dat og den ledige kongetrone. Der er uværdigt af de borgerlige presseorganer at gaa med baglommen fuld af udenlandske prinser, som de gjerne vil prakke ind paa folk.»

Jorda og bøndene

Jordspørsmålet fikk stor plass i flere nummer. Det ble fokusert på fordelinga av jord som et moralsk spørsmål. Litt uvanlig tilnærming, men også det må ses i lys av tida. Årsaken til fortredelighetene virker og noe aparte i forhold til vår tids måte å tenke på; her anklages bonden for å ha ”latt seg utbytte og erobre av storkapitalismen”. Ja, det så å si prosederes på at odelsbonden skritt for skritt har latt seg gli over i en rolle

40

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

som leid arbeidskraft i pengemennenes og bankenes tjeneste. Løsningen var å få folk inn i statsstyrelsen som ville ”gjøre noe i retning av en heldigere ordning av jordforholdene”. Krig eller Fred

Et problemkompleks som ofte dukker opp i Daggry er spørsmålet om hvordan sikre freden. Forfatteren av boka om Streiken ved Dunderlandsanlægget i juni 1903 var bedt om å skrive for Daggry. Og Lorents Berre kvitterte som sitt første bidrag – med en agitatorisk epistel der gjennomgangstonen var borgerskapets selvdestruktive holdninger vis a vis ”socialdemokratiet som fører sine afdelinger fremad til seier på fredens og broderskapets trygge grund”. Kooperasjon

Politisk og kooperativt samarbeide mellom byen og bygdas lønnsarbeidere ble sagt å ikke kunne la seg gjøre. Daggry henviser til datidens myter om dette, men analysen forfatteren presenterer for leserne gir et langt annet svar. Ved å vise til fellestrekkene arbeiderklassen under alle formasjoner har; sin egen arbeidskrafts omsettelighet – blir bosted en underordnet sak: Arbeiderne må ruste seg til kamp mot alle krefter som storkapitalen og overklassespekulantene rett som det er mobiliserer mot det arbeidende folk.

I artikkelen om Socialismen, utdypes og analyserer man problemkomplekset ytterligere: Borgerlige partier og den kapitalistiske ”klikpresse vaander sig” over at arbeiderklassen sluttet seg sammen under det sosialdemokratiske merket. Faglige, kooperative og politiske organisasjoner ble dannet for å sette tilbørlig kraft bak rettmessige krav på sosiale reformer med siktemålet forbedringer av materielle og åndelige livsvilkår. Skremselspropagandaen som borgerpressen kjørte fram, om at hvis sosialistene kom til makta så ville ikke gårdbrukerne ut over landet lenger være herre over sine eiendommer, begynte å svekkes. At bonde og landarbeider har felles interesser i å ryste av seg eksisterende samfunnsoverbygning, lik den industri og by-arbeideren også har, fikk større og større gjennomslag. Sa Daggry i dobbeltnummeret september/oktober 1905.

Tvo folk, kaller Kristofer Uppdal en av sine små epistler i Daggry. Han drøfter ordsammensetningene ”simpel hærkomst” opp mot ”fornem, distingveret familie”. Litt morsomt blir det i alt alvoret når han drøfter at det er dyr som aldri arbeider, men bare lever av andre og slutter at ”(e)in hev lov til aa tenkja slik, at dei som i sitt liv liknar dyra mest, stend dei nærast.” Skarpare blir han i konklusjonen: Det er det samme hvor mye vondt de fornemme og distingverte gjør; de er likevel av fornem, distingveret familie. – Og enda, sier han, lærer ungene at vi alle er søsken, ”runne av same rot og skapte av same gud og i same bilete. Kann nokon tyda meg denne gaata? Me er tvo folk, er me. Tvo folk som ikkje skynar kvarandre.”

Vincent Gaarder har en artikkel i et av bladene under tittelen ”Er der forskjel mellem socialisme, kommunisme og kollektivisme? Dette stykket og andre forhold omkring dette interessante månedsmagasin kommer vi tilbake til – kanskje allerede i neste nummer. Fotnoter: 1Bagabu ungdomslag 100 år - 1899-1999: http://s5.ewdns.net/~bagabun/filer/20070820094924.p df 2 Kristiansen:2007 3 Moe:2003:23 4 Kristiansen:2007 Litteratur: Kristiansen, Gunnar E.: ”SPARBU SOCIALDEMOKRATISKE UNGDOMSLAG Sparbu kommunistiske Ungdomslag - Sparbu Venstrekommunistiske Ungdomsfylking Ungdomslaget Marcus Thrane - Et ungdomslag i strid med seg sjøl, i Årbok for Sparbu historielag 2007. Moe, Jan Erik: ”Tragedien i Løsberga” i Steinkjer SAGA nr 1 2003

Moen, Jon R., Jakob Bjerkem og Johan Einar Bjerkem (red):Bagabu ungdomslag100 år1899-1999 Solum, Gunnar: Veien mot rettferd og lysere kår – Nord-Trøndelag Arbeiderparti 100år 1903-2003 Namsos 2003.


We will not go down (Song for Gaza)

Composed by Michael Heart

A blinding flash of white light Lit up the sky over Gaza tonight People running for cover Not knowing whether theyâ&#x20AC;&#x2122;re dead or alive

They came with their tanks and their planes With ravaging fiery flames And nothing remains Just a voice rising up in the smoky haze

We will not go down In the night, without a fight You can burn up our mosques and our homes and our schools But our spirit will never die We will not go down In Gaza tonight

Women and children alike Murdered and massacred night after night While the so-called leaders of countries afar Debated on whoâ&#x20AC;&#x2122;s wrong or right

But the powerless words were in vain And the bombs fell down like acid rain But through the tears and the blood and the pain You can still hear that voice through the smoky haze

We will not go down In the night, without a fight You can burn up our mosques and our homes and our schools But our spirit will never die We will not go down In Gaza tonight


HISTORIE

STREIFTOG I DET KORTE ÅRHUNDRE AV EGIL BERG, ROALD HALVORSEN

Den engelske historiker Eric Hobsbawn kalte perioden 1914 – 1990 for det korte århundre. Det fortjener også betegnelsen det grusomme århundre, det grusomste i menneskehetens historie. Vi tre – i kronologisk rekkefølge: Roald Halvorsen, Egil Berg og Hans I. Kleven, har overlevd dette århundre og vært politisk aktive. Vi pretenderer ikke å skrive periodens historie, men etter mange samtaler i løpet av vinteren 2006 – 2007 er vi blitt enige om å forsøke å beskrive hva som har nedfelt seg hos oss om noen skjellsettende begivenheter i perioden, og våre tanker omkring dem. Hva gikk tapt i dette korte århundre?

I de to verdenskriger omkom det nærmere 50 millioner soldater og sivile, herav 270 000 i Hiroshima og Nagasaki. Med de 5,5 millioner jøder som omkom i Holocaust og andre i forskjellige leire samt virkningen av vanvittige politiske eksperimenter kan de 50 millioner kanskje fordobles.

Tallene overskrider i hvert fall menneskelig fatteevne. Det samme gjør tall for de materielle skader: hundrevis av utbombede landsbyer og byer i Sovjet-Samveldet, Polen, Jugoslavia, Tyskland, England, Japan, Italia – bare for å nevne de mest rammede. Men den relativt raske gjenreisingen både etter 1. og 2. verdenskrig demonstrerte hvilken produksjonskraft som er skapt under kapitalismen. Hvis en tar levealder som et grovt mål på potensielt velvære, så levde i år 1800 1 milliard mennesker med en levealder på 40 år sammenliknet med 6 milliarder i dag med en gjennomsnitlig levealder på 60 år. Dette illustrerer kapitalismens sprang fremover i forhold til føydalismen. I 1800 var kanskje 2/3 av den ene milliarden fattige, idag er antakelig ¼ av de seks milliarder det samme. Og hvilke muligheter gikk tapt? Med den teknologiske utvikling som hadde funnet sted frem til 1914 kunne utryddelsen av fattigdommen i verden ha blitt satt på dagsordenen og blitt løst, hvis politikkens mål hadde vært å dekke menneskenes

42

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

OG

HANS I. KLEVEN

behov. Men hva var politikkens mål, la oss først ta:

Russland gikk sin egen veg. Landet var i 1917 i dyp krise, befolkningen rammet av Perioden 1918 – 1939. hungersnød, hæren mer eller mindre i oppløsning. Noe måtte gjøres. I februar En periode vi har få personlige erfaringer 1917 ble tsaren styrtet og en ny regjering fra, men selvsagt har hørt og lest mye om. innsatt. Denne undlot å gjøre det viktigste De gamle kolonimakter med England og å trekke Russland ut av krigen. Utover Frankrike i spissen fortsatte sin utbytting av våren fikk bolsjevikene økende oppslutning koloniene. Bare i India og Sør-Afrika møtte og fikk flertallet i de fleste sovjeter og sovde alvorlig motstand. Sin egen befolkning jetenes fellesorgan i St. Petersburg. ”All bød de først og fremst på sultekår og arbei- makt til sovjetene” var kampropet. Etter dsløyse. USA bygget seg opp som den tilbakeslag for bevegelsen i juli spisset det ubestridte finansielle stormakt, fikk en seg til og nådde klimaks i oktober med bolnesestyver i 1931 med børskrakk og sjevikenes makterobring. Fred, brød og jord mangeårig økonomisk krise, men rettet seg var løsenet samtidig som sosialismen ble opp igjen, men også dets befolkning ble proklamert med umiddelbar og total nasjonbydd dårlige kår, arbeidalisering av all økonomisk sløyse og i tillegg På det høyeste omfattet aktivitet unntatt jordbruket. (I rasediskriminering. Gulag-systemet omlag tre et imperium som Tsarmillioner fanger. Men Russland eksisterte det også I Italia dukket et nytt eldgamle bytte- og omsetsamtidig skjedde det på ningsmarkeder som nødfenomen opp. En av [i vendige smøremekanismer i deres egne snur arbei- trettitallet en økonomien og som trosset derbevegelsen ryggen Sovjetunionen] og blir den nordital- imponerende utbygging enhver forordning.) ienske kapitalens av helse- og skolestell fanebærer og den ital- samtidig med den gigan- Etter 2-3 år med borgerkrig ienske arbeiderbeveg- tiske industriutbyggingen. og intervensjonskriger var elsens fangevokter – makten sikret, men ikke Mussolini. I Tyskland tar økonomien. Lenin slo retrett. Hitler ”sosialismen” inn i sitt partinavn, NEP-politikken åpnet for en viss privat virkknuser alle arbeiderbevegelsens organ- somhet, først og fremst innen handel. Dette isasjoner, dreper de i sin nærmeste krets førte til en oppblomstring av økonomien. som i sin naivitet hadde trodd det var alvor NEP-politikken ble avblåst av Stalin i 1927med ”sosialismen”, serverer den tyske 29 og erstattet med en forsert industrialiserstorindustri en kuet arbeidsstokk, og får på ing. Den nødvendige kapitalakkumulasjon sin side frie hender til sitt vanvittige storm- skulle skaffes fra landbruket gjennom total løp fremover mot Gross-Deutschland. I tvangskollektivisering. Et tiltak som man dette stormløpet ble jødene valset ned. ikke kan finne teoretisk dekning for i Marx’s, Engels’s eller Lenins arbeider. Både i Italia og Tyskland var det kraftige arbeiderbevegelser som ble brutt ned – Etter Lenins sykdom og død i 1924 bygget sterke fagbevegelser, store kommunist- Stalin systematisk opp sin maktposisjon. partier og enda større sosialdemokratiske. Han fikk først satt Trotsky ut av spill med Den samme utvikling med styrking av arbei- utvisning (og senere mord i Mexico i 1940). derbevegelsen hadde man i de øvrige par- Deretter ble i tur og orden den gamle garde lamentariske demokratier i Europa. Det var fra 1917 ekspedert, ikke ved utvisninger, særlig fagbevegelsen og de men ved skinnprosesser og eksekusjoner. sosialdemokratiske partier som styrket sin Heller ikke intelligentsian slapp unna henstilling. I Frankrike og Spania var også de rettelsene og fangeleirene, det samme kommunistiske partier sterke. gjaldt offiserene, sosialismen var passe`,


OM

FORFATTERNE:

Egil Berg var faglig leder i NKP etter krigen fram til han ble ekskludert i Furubotnoppgjøret. Etter det var han forretningsfører for Ungdommens selvbygger lag (USBL) og bidro aktivt til den sosiale boligbyggingen i Oslo.

Roald Halvorsen var med i NKPs sentralstyre under krigen, og var partiets nestleder etter krigen fram til han ble ekskludert i Furubotnoppgjøret. Etter krigen var han en av Norges ledende fagforeningsmenn. Hans I Kleven ble ekskludert i Furubotnoppgjøret men kom tilbake til partiet i 1953 og seinere inn sentralstyret og en tid som formann.

stalinismen hadde overtatt omkring 1930. Omfanget av innsatte i leirene ble så stort at det ble etablert et omfattende system, Gulag, som ble et viktig element i utbyggingen av infrastruktur og utvinning av naturressurser – særlig i nord og nordøst. På det høyeste omfattet systemet omlag 3 millioner fanger. Men samtidig skjedde det på trettitallet en imponerende utbýgging av helse- og skolestell samtidig med den gigantiske industriutbyggingen.

På bakgrunn av den senere korrigering av av den økonomiske politikk i Kina og nå Viet-Nam, og kaosovergangen til mafiakapitalisme i Russland og deretter restaurasjonen av kapitalismen i Østeuropa er det ikke unaturlig at spørsmål som disse oppstår:

1. Er sosialismen overhode et system som kan fungere til folkets beste? 2. Var beslutningene i 1917 og 1949 om sosialisme her og nå og umiddelbar nasjonalisering av all økonomisk virksomhet, bortsett fra jordbruket, riktig, men implementeringen til Stalin og Mao ødela det hele?

3. Eller var beslutningene i 1917 (det er riktigere å si 1927 siden Lenin gjennom NEP-politikken fra 1921 hadde justert 1917vedtakene, mens Stalin i 1927 satte NEPpolitikken til side) og 1949 rett og slett forut for sin tid og i strid med: ”En samfunnsform går aldri under før alle produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og nye, høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensforhold for denne er modnet innenfor rammen av det gamle samfunn selv” (Karl Marx i forordet til ”Kritikken av den politiske økonomi” – 1859)?

Slutter man seg til den siste tolkning fremstår den styrte korrigering av den økonomiske politikken etter Maos død ved Deng Xiao-ping som en naturlig konsekvens, det samme (i all sin tragedie) med Jeltsins kaospolitikk i 1990-årene. Og selv i

dag er det vanskelig å påstå at de kapitalistiske produksjonsforhold hemmer den teknologiske utvikling, derimot er de kommet i konflikt med klodens eksistensvilkår. Annen verdenskrig

I annen halvdel av 1930-åra tilspisset den poltiske situasjon seg dramatisk. Hitler kastet vekk de restriksjoner som Versaillestraktaten hadde lagt på Tyskland. Vestre Rhinbredd ble besatt og det ble satt i gang en enorm opprustning. I Spania gjorde en militærjunta med støtte fra den katolske kirke opprør mot den lovlige regjering. Juntaen fikk militær støtte fra Mussolini og Hitler, mens den lovlige regjering ble nektet til og med å kjøpe våpen.

Mussolini åpnet krig mot Etiopia og opphøyet Middelhavet til ”mare nostrum” – vårt hav. Stalin, som fra 1928 hadde pekt på sosialdemokratene som kommunistenes hovedfiende, slo tilsynelatende om. SovjetSamveldet ble medlem av Folkeforbundet og manet til samling mot den fascistiske fare. Komintern oppfordret til samarbeid innen arbeiderbevegelsen og dannelsen av en folkefront mot fascismen. Med aktiv bistand fra de kommunistiske partier i Spania og Frankrike ble det etablert Folkefrontregjeringer. Med Tsjekkoslovakia og Frankrike inngikk Sovjet-Samveldet avtaler om felles vern mot Tyskland. Samtaler i 1939 mellom England, Frankrike og Sovjet-Samveldet gikk i stå. Englang og Frankrike var i realiteten opptatt av å vende Tysklands aggresjon mot SovjetSamveldet. Å få de to inn i en ødeleggende krig mot hverandre var målet. Stalin som hadde kvittet seg med kapitalistene (han hadde dessverre også kvittet seg med en del andre krefter) var egentlig hovedfienden, Hitler var en brysom konkurrent. Derfor fikk vi også Münchenforliket, Tsjekkoslovakia ble servert Hitler på et fat. Deretter fikk Hitler brakt sitt hjemland, Østerrike, under sin hånd gjennom Anschluss. Stalin så faren for et overfall fra Tyskland og at han trengte tid og inngikk i august ikke-angrepsavtalen og siden den hemmelige vennskapsavtalen med Hitler,

denne siste avtalen ga Hitler frie hender i Polen og Stalin frie hender i Baltikum.

Hitler var dermed klar for sitt neste mål, Polen. England og Frankrike hadde garantert Polens sikkerhet og Hitlers angrep på Polen 1. september gikk lenger enn England og Frankrike kunne tåle uten selv å bli blottlagt.

Den 3. september erklærte England og Frankrike Tyskland krig, og den annen verdenskrig var i gang. Denne krigen ble senere av Stalin karakterisert som en antifascistisk frigjøringskrig allerede fra sin første begynnelse.

Det kan i noen sammenhenger være nyttig å dele den annen verdenskrig opp i sine enkelte bestanddeler. En av disse er Tysklands overfall på Norge og Norges svar på denne. At Tysklands krig mot Norge var en stormakts overgrep mot en fredelig liten stat og at Norges krig mot overfallsmakten dermed var en rettferdig forsvarskrig er klinkende klart i dag og burde vært det for flere i 1940.

Den annen verdenskrig var folkenes krig mot fascismen, og aldri har den underjordiske motstandsbevegelse spilt så stor rolle i en krig. Kommunistene kom i alle land til å spille en avgjørende rolle i denne motstandskampen. De 23 falne medlemmene av Norges Kommunistiske Partis sentralkomite kan symbolisere også de kommunistiske blodofrene i hele Europa. En særstilling inntok Titos Jugoslavia, dette var den eneste motstandsbevegelse som maktet å etablere sitt eget geografiske operasjonsområde. Fra dette rettet den drepende slag mot de italienske og tyske okkupasjonstropper, og lyktes til slutt å frigjøre hele Jugoslavia uten bistand fra en eneste soldat hverken fra vest eller øst.

Det verdensomfattende drama som annen verdenskrig utviklet seg til, kulminerte med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Presisdent Truman (som hadde etterfulgt Roosevelt som USA’s presSosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

43


HISTORIE

”Sosialistisk markedsøkonomi” ble den nye kinesiske politikken marked Hittil har politikken ført til store resultate

[...] Det gjenstår selvfølgelig å se om kommunis om gjennom en styrt delkapitalisme å fø

ident etter dennes død i april 1945) mente med dette å ha spart livet til 250 000 amerikanske soldater ved å drepe 270 000 sivile japanere, hva slags moral er dette? Han ville også demonstrere overfor SovjetSamveldet, men også overfor sine allierte, nå er det vi som bestemmer, USA er hegemonen.

På møtet mellom president Roosevelt, statsminister Churchill og generalissimus Stalin i februar 1945 ble Europa delt i interessesoner. Finland, Baltikum, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Jugoslavia ble sovjetrussisk sone sammen med Øst-Tyskland. Norge skulle tilhøre den britiske sone. Et av den annen verdenskrigs lykkelige resultater var at kolonisystemet brøt sammen, og de to ledende kolonimakter, England og Frankrike, stod ribbet tilbake. Store deler av Kina hadde vært okkupert av Japan fra tidlig på 1930-tallet. General Chiang Kai-shek som hadde kastet seg opp til hersker over Kina ble av japanerne tvunget innover i landet og etablerte sitt hovedkvarteer i Chungking i Vestkina. Kommunistene under sin leder Mao Zedong var av den samme Chiang blitt fordrevet fra Shanghai og langt inn i det nordvestre Kina, men med et nettverk av celler i de store byene. Mao satte inn større kraft i å bekjempe de japanske troppene enn Chiang og i løpet av 1949 fordrev hans tropper også Chiangs styrker over til Taiwan.

USA hadde foruten maktsymbolet atombomben også befestet sin posisjon som verdens kreditor. Sovjet-Samveldet, som hadde engasjert 70 % av Tysklands våpenmakt og knust denne, satt igjen med hele sin vestlige del i ruiner, millioner falne soldater og sivile, men med en utvidet sikkerhetssone og en enorm sosial kapital som hovedaktøren i nedkjempingen av det naziztiske uhyre. Den varme krigen var slutt, nå var det tid for:

Den kalde krigen

FN ble dannet med et godt og håpefullt formål, med lik stemmerett for store og små

44

Sosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

nasjoner. Samtidig ble det dannet to institusjoner til å sikre økonomisk stabilitet og økonomisk fremgang over hele kloden, men her var det ingen lik stemmmerett for alle, her rådde makta og pengene. USA tok ledelsen av disse to organene (Verdensbanken og Det internasjonale pengefond) og snudde snart formålet på hodet. Det ble viktigere å sikre de rike lands kreditorer enn å sikre økonomisk fremgang i den fattige verden.

tilhørte den britiske interessesfære.

I 1948 lanserte USA Marshallplanen med store beløp i støtte til Vest-Europa for å svekke kommunistenes innflytelse, i første rekke i Frankrike og Italia.

Sovjet-Samveldets svar på den skjerpede atmosfære kom i september 1947 med etableringen av Kominform, et felles informasjonsorgan for Sovjet-Samveldets kom-

Sovjetunionen stod for den største innsatsen under den andre verdenskrig, og også de største tapene materielt og menneskelig. Foto: Ruiner i Stalingrad, 1942. I begynnelsen av 1946 lansert Churchill for første gang offentlig uttrykket ”the iron curtain” (jernteppet), han hadde tidligere brukt det i et brev til president Truman, og i januar 1945 skal Goebbels ha brukt det om teppet som skulle ha falt ned mellom Vest- og Øst-Europa.

I 1947 lanserte president Truman det som fikk navnet ”Trumandoktrinen”, han lovet USA’s støtte til ethvert land som følte seg presset av Sovjet-Samveldet. Utsagnet kom som en kommentar til kommunistenes opprør i Hellas. Et opprør som for øvrig Sovjet-Samveldet ikke støttet. Hellas

munistiske parti, de andre partiene i ØstEuropa og det franske og italienske partiet. På stiftelsesmøtet holdt en av topplederne i bolsjevikpartiet, Andrej Zdanov, et innledningsforedrag som beskrev den internasjonale politiske situasjon i nesten militære termer med USA-imperialismen som hovedfienden og sosialdemokratene som dens hjelpetropper. Jugoslavia trakk seg ut allerede i 1948 etter at det var igangsatt en organisert pressekampanje mot landet og dets leder Tito. I februar 1948 oppstod det en parlamentarisk krise i Tsjekkoslovakia. Ved det siste valget hadde hadde kommunistpartiet fått


HISTORIE

dsført som. Det er altfor lettvint, som mange gjør, å holde narr av dette. er og forbedringer for det kinesiske folk.

stpartiet i Kina vil lykkes i å nå sitt erklærte mål øre Kina over til et sosialistisk samfunn. over 30 % av stemmene (40 % i Tsjekkia, 30 % i Slovakia). Det hadde flertall i regjeringen med deres leder Klement Gottwald som statsminister. Saken vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Selv om kommunistpartiets holdning hadde god dekning i parlamentarisk praksis (hvordan de siden forvaltet sin makt er et annet spørsmål) ble det hele slått opp i pressen som et maktmisbruk initiert og støttet av SovjetSamveldet.

Det ble satt ut rykter om at det også kunne ventes fremstøt mot andre, også mot Norge. Det er aldri blitt dokumentert at det var hold i disse ryktene. Men det forhindret ikke statsministeren, Einar Gerhardsen, i en tale på Kråkerøy, å peke ut de norske kommunister som den største trussel mot Norge. Det var en klar oppfordring til Asbjørn Bryhn, sjefen for Politiets overvåkingspoliti, om å intensivere den politiske overvåkning og samrøret med Håkon Lie på DNA’s partikontor, han hadde 30 000 rapportører påstod han. Vi har sett produkter fra noen av disse rapportører i våre Potmapper. Pot ble satt på plass av Lundkommisjonen, men på DNA’s ledelse ses det ikke engang skamrødme. Kommer det noen gang en unnskyldning?

Men kommunistene var allikevel selv sin verste fiende. I årsskiftet 1948-49 tar Asbjørn Sunde (den berømte sabotør fra krigens dager og tidligere medlem av den såkalt Wollwebergruppe) en viktig kontakt med Charles Jensen, den gang klubbformann i rørleggerfirmaet C.M. Mathiesen & Co. A/S, senere mangeårig formann i Oslo Rørleggerforening. Ordet gis til Lars Borgersrud, som i sin doktoravhandling om Wollwebergruppen skriver: ”Ved årsskiftet 1948-49 oppsøkte Asbjørn Sunde rørlegger Charles Jensen i dennes hjem i Båhusveien 14 på Sinsen ....... Sunde åpnet samtalen med å fortelle om situasjonen i NKP slik han så den og om striden med Furubotn. Han la ikke skjul på at han var bekymret. På den internasjonale himmel samlet skyene seg, og innad i partiet hadde man en sterk fraksjon som neppe var til å stole på. ........Samtalen endte med at at Sunde ba Jensen om å velge ut en gruppe blandt sine kamerater og diskutere igjennom den internasjonale situasjonen og

situasjonen i partiet med dem. Gruppen burde være helt uavhengig av NKP, og han spurte om Jensen ville ta ansvaret for å lede den direkte under ham. Han understreket at de måtte være forberedt på at det fort kunne skje dramatiske internasjonale endringer, og at de hurtig kunne bli tvunget ut i illegalitet. Han ba om at ingen skulle vite at han var lederen .... Før han gikk understreket han at ingen i Furubotns fraksjon måtte få noen kjennskap til dette.”

dlet, men mishandlet sine pasienter. Deres skjebne hadde vært viss hvis Stalin ikke hadde avgått ved døden i mars 1953.

Men NKVD hadde også utvidet sitt virkeområde, i samarbeid med stedlige kolleger fikk det iverksatt skinnprosesser med etterfølgende dødsdommer over ledende personer i parti- og statsorganer i Ungarn, Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania. De eneste land under Stalins regime som undgikk dødsdommer Fangeleirsystemet ble gradvis over politikere var Polen og Øst-Tyskland. avviklet, mange av de henrettede Vanviddet tok først slutt rehabilitert og rettssikkerheten ved Stalins død.

I 1948 var Berg sekretær for NKP’s sentrale faglige utvalg. I den egenskap bragt opp på et bedre plan. kom han til å Krustsjov møtte stor motstand Oppdelingen i fiendekrysse spor med blandt de gamle kadre, og i utlandet grupper ble formalisert Asbjørn Sunde to var det først og fremst Kina som rea- gjennom etableringen ganger. Det er gerte negativt. av Nato i 1948 på den kjent at Sunde ene siden og hadde stor reiseWarszawapakten på virksomhet i 1949. ”Partioppgjøret” som den andre. Forsøkene på å etablere et Strand Johansen utløste i oktober 1949 var nordisk forsvarsforbund strandet. Norges således godt forberedt, nettverket var på rolle i forhandlingene var tvilsom, hadde plass. Sunde var som sagt fra 1930-årene ikke Norge i realiteten allerede under krigen tilknyttet Wollwebergruppen (en sov- tatt stilling for et nordatlantisk forbund? jetiskledet gruppe som ble startet for å hin- Norge, Danmark og Island sluttet seg til dre transport av våpen og andre tilførsler til Nato, Sverige forble nøytralt og Finland var Francos styrker under borgerkrigen i bundet til sine avtaler med SovjetSpania). Slike grupper kan man ikke melde Samveldet. seg ut av, man er en sovende potensiell aktivist som gruppen eller en ”slektning” av Etableringen av EU kan føres tilbake til denne kan vekke til ny aktivitet. Asbjørn 1951 da det europeiske kull og stålfelSunde var en viktig person i partioppgjøret. lesskap ble opprettet mellom Frankrike og Torgrim Titlestad har tatt som indisium på Tyskland og tiltrådt av Belgia, Nederland og sovjetisk innblanding i partioppgjøret at han Luxemburg. Det erklærte formål var først er blitt nektet innsyn i en protokoll fra et og fremst å knytte Frankrike og Tyskland så møte i bolsjevikpartiets politbyrå (partiets nært sammen økonomisk at det ville hindre høyeste organ) høsten 1949. I et møte i fremtidige kriger mellom de to. Like klart er politbyrået i august hadde det utviklet til å styrke den europeiske kapFurubotngruppen fått den i stalinismeide- italisme i forhold til arbeiderbevegelsen, ologien drepende karakteristikk, fraksjons- men også i forhold til den amerikanske og gruppe. Dommen var falt, men hvem skulle japanske kapitalisme. utføre eksekusjonen? NKP ga seg selv et ulivssår med eksklusjonen av Peder Norges forhold til EU har vært oppe til Furubotn og hans tilhengere. behandling i 1960-åra, 1970-åra og 1990åra og endt med den situasjon vi har i dag I Sovjet selv var forfølgelsene tatt opp igjen. med et avtaleforhold (EØS-avtalen) som gir Lite er kjent fra den såkalte landet adgang til det europeiske marked, Leningradaffæren bortsett fra at partitopper men ikke deltakelse i beslutningsprosforsvant. Mer kjent er saken mot de jødiske essene. leger som arbeidet for partiledelsen på Kreml, de ble beskyldt for ikke å ha behan- Perioden etter Stalins død ble i SovjetSosialistisk fremtid

nr. 1 - 2009

45


HISTORIE

Den sammenslutning .... som, hvis menneskehetens fremgang fortsetter, må fo som sjef og arbeidsfolk uten innflytelse på ledelsen, men en sammenslutning sin virksomhet, og som arbeider under ledere s - John St Samveldet først preget av maktkampen på å holde narr av dette. Hittil har politikken toppen i partiet og endte med at den frem- ført til store resultater og forbedringer for ste representanten for terrorveldet utenom det kinesiske folk. Kina er allerede den 4. Stalin selv, sjefen for innenriksdeparte- største økonomi i verden og mye taler for at mentet og det hemmelige politiet, Berija, det allerede om 15 år vil passere USA, et ble skjøvet til side, stilt for en hemmelig land som i dag står i kjempemilliardgjeld til domstol og henrettet. Den nye sjef ble Kina. Det gjenstår selvfølgelig å se om Krusjtsov. Han forsøkte å normalisere livet kommunistpartiet i Kina vil lykkes i å nå sitt for den alminnelige russer, og på bolsje- erklærte mål om gjennom en styrt delkapivikpartiets kongress i 1956 holdt han en talisme å føre Kina over til et sosialistisk tale med avsløringer av tersamfunn. rorveldet under Stalin. Den Ingen har misbrukt og ble holdt på et lukket møte, tilsølt sosialismens navn I Krusjtsovs Sovjetmen ble snart kjent både i som Stalin, Mao og Pol Samveldet ble det også inn- og utland og vakte stor Pot. Men de virkelige en viss økonomisk oppsikt. sosialistiske prinsipper, fremgang selv om det som egentlig skulle slik de ble trukket opp av Fangeleirsystemet ble gradvære et av verdens vis avviklet, mange av de Marx og Engels er ennå kornkamre hvert år henrettede rehabilitert og ikke blitt stilt på prøve. måtte importere millionrettssikkerheten bragt opp på er av tonn med korn fra et bedre plan. Krustsjov møtte stor mot- USA og andre kornprodusenter. Som Mao stand blandt de gamle kadre, og i utlandet var også Krusjtsov glad i eksperimenter. var det først og fremst Kina som reagerte Det førte ikke til katastrofer av samme negativt. Mao bygde sin makt på kult, å rive dimensjoner som i Kina, men det tørrlagte ned Stalinkulten ville også kunne stille innlandshavet Aralsjøen ligger der som et spørsmål ved Maokulten. Med sine store dystert minne. Etter en i Sovjet-Samveldet politiske eksperimenter (det store spranget forholdsvis normal prosedyre ble Krusjtsov i og kulturrevolusjonen) hadde Mao påført 1965 erstattet av Bresjnev. Han kom til å det kinesiske folk stor lidelser. innlede en forvitringsprosess både i toppledelsen og i økonomien. Et annet folk som var påført store lidelser var det vietnamesiske. Forbryteren her var Den ekstensive investeringspolitikken ga USA som hadde overtatt Frankrikes kolo- stadig lavere nettotilskudd til nasjonalpronialistrolle. Krigen pågikk i åtte år. Den duktet, og man fikk så farlige symptomer amerikanske krigsmaskins grusomhet og som fall i den gjennomsnittlige levealder råhet ble vist på TV-skjermene over hele (noe USA er utsatt for i dag om enn på et verden. Der fikk man også se USA’s ydmyk- høyere nivå). Etter Bresjnev fikk vi et melende nederlag med flukten fra Saigon. lomspill med to gamle og syke inntil Kapitalismens hegemoni var sårbart, det Gorbatsjov overtok i 1985. Med sin glasvietnamesiske folk fikk æresstatus blant nost (åpenhet) og perestrojka (reorganiserundertrykte folk over hele verden. ing) forsøkte han å revitalisere samfunnet, å mobilisere entusiasme og pågangsmot Maos død i 1976 ble like skjellsettende som som han trodde fantes i partiet, men det var Stalins i 1953. Folk som hadde vært forful- også forvitret. Landet lå åpent for kupp og gt under Mao kom til makten i parti og stat. mafiafremstøt under ledelse av Boris Under ledelse av Deng Xiao-ping ble det Jeltsin. innledet en forsiktig og styrt prosess med korrigering av den økonomiske politikk. Det Den russiske befolkning ble gjennom ble åpnet for en viss privat virksomhet og inflasjon fraranet sine sparepenger. Med for utenlandske investeringer. ”Sosialistisk Jeltsin i spissen for sine venner og størttemarkedsøkonomi” ble den markedsført spillere i nomenklaturet tilranet disse seg som. Det er altfor lettvint, som mange gjør, banker, industribedrifter og naturressurser

46

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

over hele Russland, og de gjorde det med aktiv støtte fra det internasjonale pengefondet og president Clintons finansdepartement. Den amerikanske økonomiprofessor, Nobelprisvinner i økonomi og tidligere direktør i Verdensbanken, Joseph E. Stiglitz, skriver om dette i boka ”Globalisering- en stor desillusjon”: ”Dessuten tok IMF (Det internasjonale pengefondet) og det amerikanske finansdepartementet aldri noen notis av at de støttet et system som manglet politisk legitimitet, der mange av dem som satt på formuer hadde skaffet seg pengene gjennom tyveri og politiske forbindelser med en lederBoris Jeltsin – som også hadde mistet all troverdighet og legitimitet .....IMF’s lån til Russland var skadelige. Ikke bare har disse lånene og de politiske beslutningene bak dem gjort landet mer gjeldstynget og utarmet og holdt rubelkursen på et høyt nivå, som har ødelagt økonomien, de tok også sikte på å holde de eksisterende grupperingene ved makten, enda så korrupte de åpenbart var.”

En ny kapitalisme var skapt- mafiakapitalisme. Enhver russisk milliardær- enten han for tiden sitter inne eller f. eks eier fotballklubben Chelsea er en notorisk kjeltring som har tilegnet seg nasjonens verdier og drevet sine landsmenn ned i fattigdom. Og som sagt: de fikk aktiv støtte av Pengefondet og det amerikanske finansdepartement. Det er ikke bare i Russland Pengefondet står på de rikes side. Den samme Stiglitz skriver også: ”IMF forfølger ikke bare de målsetningene som er skissert i dets opprinnelige mandat, nemlig å fremme global stabilitet og sikre at det finnes midler til land som trues av nedgang ved å sette inn ekspansive tiltak, men ivaretar også finansverdenens interesser”.

Og den globale stabilitet eller mangelen på sådan er temaet for den ungarskamerikanske milliardær og spekulant George Soros i hans bok ”Den globale kapitalisme i krise”. La oss gi ordet til en kapitalist som fra sin praksis virkelig vet hva kapitalisme er: ”Helt siden Asia-krisens


HISTORIE

orventes til slutt å dominere, er ikke den som kan eksistere mellom en kapitalist g på like vilkår av arbeiderne selv som i fellesskap eier den kapital de bruker i som er valgt og som kan avsettes av dem selv”. tuart Mill utbrudd har det vært en kapitalflukt fra periferien. Hvis landene i periferien gir opp håpet om at strømmen vil snu igjen, kan det hende at de vil begynne å bruke sin suverenitet til å forhindre flukten. Det vil bare forsterke kaptitalflukten, og systemet vil bryte sammen. USA har også i stadig større grad begynt å se innover. Kongressens vedtak om ikke å bevilge mer penger til IMF kan spille den samme rolle i dag som Smoot-Hawley-tariffene gjorde under den store depresjonen.

et sundt miljø kan under enkelte omstendigheter vise seg å være en bivirkning av markedsprosessene, men slike velkomne sosiale produkter kan ikke garanteres med utgangspunkt i profittprinsippet. Den usynlige hånden kan ikke avsi dom over interesser som ikke hører inn under dens domsmyndighet”. AMEN Hva mener så vi å ha lært av det korte århundres blodige historie?

Hvilken av de fremtidsvisjonene vil mest USA er fortsatt hegemon i verden, men sannsynlig realiseres? Jeg heller mot den maktens grunnmur er skjør. Kapitalismen sistnevnte, men som markedsdeltaker må kan like lite nå som ved det korte århunjeg bevare et åpent sinn. Jeg har imidlertid drets begynnelse løse menneskenes ingen problemer med å hevde at det glob- basale behov. For å bruke Pave Benedikt ale kapitalistiske systemet vil bukke under XVI’s ord ”kapitalismen har feilet i å bygge på grunn av sine egne defekter, om ikke bro mellom fattige og rike og forårsaket en denne gangen så i neste omgang - med bekymringsfull forringelse av personlig mindre vi innser at systemet er ufullkom- verdighet gjennom narkotika, alkohol og ment og handler i tide for å korrigere mang- bedragerske illusjoner om lykke.” lene”. Og spesialister som ikke har behov for å hykle, skal man virkelig lytte nøye til. Men den sosialisme som vi trodde var løsUten kommentarer bør han derfor få kon- ningen for framtida fikk dårlige kår i det kludere: ”Markedsfundamentalister misliker samme århundre. Det heroiske forsøk i kollektive beslutninger i enhver form, fordi Sovjet-Samveldet kom etter hvert under en systemet mangler den automatiske feilkor- diktators svøpe. Store fremganger materielt rigerende mekanismen som skal etter- og i offentlig velferd var fundamentet for at strebe likevektstilstanden. De hevder at fel- den store fedrelandskrigen kunne krones lesskapets interesser best tjenes indirekte. med seier. Men på vegen måtte store deler Ved å la hver enkelt forav den politiske, følge sine egne interessintellektuelle og milKapitalismen har feilet i å er. De setter sin lit til bygge bro mellom fattige og itære elite forsmekte i markedsmekanismens fangeleire hvis de ikke rike og forårsaket en bekym”usynlige hånd”. ble henrettet. Ingen ringsfull forringelse av person- har misbrukt og tilsølt verdighet gjennom sosialismens Men dette er en forfeilet lig navn alkohol og som Stalin, Mao og tro, av to årsaker. For det narkotika, første blir ikke fellesinter- bedragerske illusjoner om Pol Pot. Men de virkeessene uttrykt gjennom lykke. lige sosialistiske prinmarkedsatferden. sipper, slik de ble - Pave Benedikt XVI Selskaper har ikke som trukket opp av Marx mål å skape arbeidog Engels er ennå splasser, de ansetter folk (så få og så billig ikke blitt stilt på prøve. som mulig) for å oppnå profitt. Selskaper som driver helseomsorg har ikke som mål å I Norge rår kapitalismen, Kåre Willoch går redde liv, de driver for å tjene penger. som Engels til dyreriket når han skal Oljeselskapene ønsker ikke å drive beskrive den, rovdyrkapitalisme. Det kommiljøvern utover å følge forskrifter eller å promiss mellom kapital og arbeid som ble sikre sitt eget offentlige image. Full sys- manifestert med Hovedavtalen mellom LO selsetting, rimelige medisinske tjenester og og Arbeidsgiverforeningen i 1935 har hittil

ikke fått noe banesår av markedsfundamentalistenes angrep. Garantien for at dette ikke skal skje er en kraftig fagbevegelse og et aktivt sivilt samfunn. Det kunne sies mer om dette, men hensikten med dette skrift var ikke å komme med profetier.

Det var ikke bare Marx og Engels som i 1848 bar frem fremtidsvisjoner, den engelske filosof og sosialøkonom, og de liberales store idol, John Stuart Mill skrev i boka Principles of Political Economy om sosialistene: ”Jeg tar sterk avstand fra den mest iøynefallende del av deres lære, deres tirader mot konkurransen”. Men han skrev også: ”Den sammenslutning .....som, hvis menneskehetens fremgang fortsetter, må forventes til slutt å dominere, er ikke den som kan eksistere mellom en kapitalist som sjef og arbeidsfolk uten innflytelse på ledelsen, men en sammenslutning på like vilkår av arbeiderne selv som i fellesskap eier den kapital de bruker i sin virksomhet, og som arbeider under ledere som er valgt og som kan avsettes av dem selv”.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

47


DEBATT

Produksjon og politikk AV EGIL BERG

Den indiske professor ved London School of Economics , Meghnad Desai, ga i 2002 ut boken “Marx´s Revenge (The resurgence of capitalism and the death of statist socialism)”. På norsk kan vi kalle den Marx´s hevn (Oppblomstringen av kapitalismen og den statiske sosialismes død). Den statiske sosialismes død blir beskrevet fra flere sider, la oss se på noen av hans fremstillinger i min høyst uautoriserte oversettelse:

tenkning om sosiale forandringer. Det er nødvendig å gå tilbake til Marx for å forstå kapitalismens styrke og hemmeligheten ved dens dynamikk. Men det er også nødvendig å forstå hvordan kapitalismens grenser vil bli nådd. Det vil være en tåpelighet, etter erfaringene fra det 20. århundre, å stille spørsmål om når disse grenser vil bli nådd. Marx var en historiens astronom - ikke astrolog.”

Hva er det i Marx´s vitenskapelige byggverk “Sammenbruddet for det sosialistiske eksperi- som Desai mener det er blitt syndet mot: ment som ble satt i gang av Oktoberrevolusjonen ville ikke ha skuffet, men Av Lenin med hans teori om sosialismens oppmuntret Karl Marx enten han nå som ateist seier i den kapitalistiske kjedes svakeste ledd, måtte befinne seg i helvete, skjærsilden eller av Stalin med hans avvikling av Nep-politikken himmelen. Både moderne liberalister og mod- og etableringen av den sovjetrussiske erne sosialister ville bli sjokkert over å erfare at statskapitalisme og av Mao med hans store i valget mellom hvorvidt markedet eller staten sprang som skulle bringe Kina fra det halvfeuskal styre økonomien ville de finne dale like over i sosialMarx på markedets side” …..“Marx Den ide at sosialismen ismen? Han viser til var ingen venn av kapitalismen, men skulle komme i stand ved dette berømte avsnithan var dens beste student. Han tet fra forordet til et statsvedtak var imot alt “Kritikken av den poliofret mer enn halvparten av sitt 64årige liv på studiet av kapitalismens Marx stod for. tiske økonomi”: ”En dynamikk og lette etter de krefter samfunnsformasjon som til slutt ville bringe kapitalismen til sitt går aldri under før alle de produktivkrefter som sluttpunkt og deretter bli erstattet med kom- den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere munismen. Dette ville imidlertid ikke skje ved å produksjonsforhold oppstår aldri før de erstatte regjeringen for en kapitalistisk stat materielle eksistensvilkår for dem er modnet med en regjering for iverksettelsen av sosialis- innefor rammen av det gamle samfunns selv.” men. Den ide at sosialismen skulle komme i stand ved et statsvedtak var imot alt han stod På SVs landsmøte i 1979 holdt Rune Slagstad for.” innledning over temaet “Sosialisme på norsk”. Dette ble etterfulgt av en debatt i Ny Tid og en ”Og Marx var den som lo til slutt. Han var ikke konferanse 18. og 19. april 1980 med 20 på feil spor, ikke naiv, ikke mekanisk. debattemaer. I en bok redigert av Rune Kapitalismen vil ikke gå under før den har for- Slagstad og Steinar Hansson er ca. 40 innlegg brukt sitt potensiale.”……”Han (Marx) så ikke fra konferansen tatt med. Særlig Slagstad, på kapitalismen som evig, han så den heller men også andre, gikk meget detaljert inn på ikke som immun mot fornyelse og tilpasning. hvordan det sosialistiske samfunn skulle Kapitalismens grenser må søkes i svakheter i organiseres i Norge. Når man leser inndens sterkeste punkt - det vil si med en dialek- leggene får man en klar fornemmelse av at det tisk metode. Kapitalismens grenser vil bli nådd så å si ligger i luften at hadde man bare hatt når den ikke lenger er i stand til å gjøre frem- flertall på Stortinget, så skulle gjennomførinskritt, og det er i folks daglige virksomhet i det gen av sosialismen skje umiddelbart. kapitalistiske maskineri det vil bli følt, og den vil bli beseiret av disse folk.” Ett innlegg skiller seg imidlertid klart ut, det er nesten som å lese Desai, og det kommer fra “Kapitalismens fortsatte dynamikk i begyn- den innleder som jeg ville tro var den mest nelsen av det 21. århundre er Marx´s hevn apolitiske i debatten, studierektor Øystein over “marxistene” - alle dem som i hans navn Noreng ved BI. Han sier: “Venstresiden, også løy og bedro og myrdet og tilbød falske håp. dens erklært marxistiske deler, har stilt seg Avfallet etter denne ulykke har ødelagt mye for negativ til utsiktene til en rask utvikling av pro-

48

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

duktivkreftene i Norge, og produktivkreftenes dynamikk er selve den røde tråd i klassisk marxisme.” Og han fortsatte: “I et videre perspektiv har den norske situasjon betydelig interesse. Marx påpekte at kapitalismen har bestemte innebyggede motsetninger som ubønnhørlig vil føre til kapitalismens fall og til framvekst av sosialismen. Den norske utvikling i 1970-årene synes på en temmelig original måte å bekrefte denne teori. Kapitalismen forfaller, ikke på grunn av akutte sosiale motsetningsforhold, men fordi den ikke er i stand til å håndtere en voldsom utvikling av produktivkrefter på en måte som er akseptabel for det berørte samfunn. Sosialismens framvekst er slik et resultat av kapitalismens

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen h dukter, men også noen positive, skriver artikkelfor Chaplins “Modern Times”.

mangler og framstår på mange måter som en logisk administrativ løsning!”

Hva forfallet i 1970-åra konkret bestod i blir ikke nærmere belyst. Men den senere utvikling har vist at det antatte forfallet må ha blitt overvunnet. Så det var altså en som stilte spørsmålet om sammenhengen mellom produktivkreftenes utvikling og den politiske utvikling. Det var ikke bare Slagstad og hans meddebattanter som mente at Norge for lengst var modent for innføring av sosialismen. Det var alment godkjent av alle som regnet seg å tilhøre venstresiden.


DEBATT “Alle bedrifter bør ved lov pålegges å betale premie til et omstruktureringsfond som skal tre i kraft ved tiltak som kan føre til arbeidsløyse.”

Hvor mange år er en epoke eller et stadium som Lenin kalte kapitalismen i imperialismens tidsalder? Når vi leste dette i Lenins “Imperialismen som kapitalismens høieste stadium” fikk vi følelsen av at det i hvert fall ikke var lenger enn vår egen levetid: “Selvsagt kan monopolet under kapitalismen aldri fullstendig og for en meget lang tid utsjalte den frie konkurransen fra verdensmarkedet…. Selvsagt virker muligheten for å forminske produksjonsomkostningene og øke profitten ved innførelse av tekniske forbedringer til gunst for fornyelser. Men tendensen til stagnasjon og forråtnelse som karakteriserer monopolet, gjør dog stadig sin virkning, og i enkelte industrigrener, i enkelte land og i visse tidsrom vinner den overhånd.”

Men enda - 90 år etter at denne boka ble skrevet - ser det altså ut til at kapitalismen fortsatt er vid nok for produktivkreftenes utvikling. Vid nok til fortsatt teknologisk utvikling, men også den samme med profittmaksimering som eneste mål. Men også med en rekke biprodukter negative, men også noen positive. Det viktigste har en rekke negative bipropositive er en rask rfatteren. Foto fra Charlie og kontinuerlig produktivitetsutvikling. De negative står i kø: klassisk utbytting av arbeidskraften og hele nasjoner, konstant trussel mot erobrede velferdsordninger, kriger og undertrykkelse av frihetsbevegelser, ødeleggelse av klimaet, kommersialisering og forflatning av kulturen. Som motvekt oppstår fagforeninger, partier, aksjoner for velferdsstaten, fredsorganisasjoner og miljøorganisasjoner. I enkelte deler av verden er det samlede trykk fra slike organisasjoner og bevegelser så sterkt at fremtiden synes lys, men usikkerheten sitter fortsatt fast. Sikkerheten om at det kan finnes en lys fremtid kan ikke trylles frem. Usikkerhet er en del av rovdyrkapitalismens vesen.

Fagbevegelsens kamp for lønn og arbeidsmiljø, Aksjon for velferdsstatens kamp for sikring av de erobrede fellesgoder og miljøbevegelsens kamp mot kapitalismens rovdrift og ødeleggelse av naturen er alle fundamentalt viktige, men når alt kommer til alt defensive i sin natur. De trenger offensive suppleringer som:

Bedriftsstyrets årsmelding bør behandles av klubbstyret og offentlig si sin mening om den. Det samme gjelder bedriftsstyrets planer for fremtiden, om nødvendig må klubbstyret kunne engasjere ekstern ekspertise til vurdering av bedriftens planer. Klubbstyret må også ha en politikk for de vanskelige sakene. Arbeidkraftsparende tiltak og bedriftsnedleggelser er ikke bare deler av det kapitalis1. Sette ut i livet den italienske kommunisten tiske økonomiske system, det er også nødGramscis ideer om å utvikle en “mothege- vendige bestanddeler i ethvert ekspansivt moni” til den borgerlige hegemoni ved å stable økonomisk system. Protester for all verden gir på bena tenketanker av ingen løsning, men intellektuelle (ikke nød- ... et lovforslag om et omstruk- klubben trenger verktøy vendigvis akademikere) tureringsfond for å sikre folks for å møte slike problesom kan delta i og prege grunnlovsfestede rett til arbeid mer. Alle bedrifter bør den offentlige kulturelle, idehar en iboende mobiliserende ved lov pålegges å ologiske og politiske debatt. betale premie til et kraft i flere samfunnslag. 2. Bevisste og organiserte omstruktureringsfond fremstøt for å få de ansatte som skal tre i kraft ved opptatt av å drive frem produktiviteten i sin tiltak som kan føre til arbeidsløyse. På samme bedrift. “Det tjener intet fornuftig menneskelig, måte som lønnstakerne er sikret lønn ved samfunnsmessig formål at arbeidsgiveren - konkurser, skal de også være sikret arbeid, stor eller liten - fortsetter å leke enevoldsmakt eller etterutdanning med etterfølgende arbeid, i landets produksjonsliv” skrev Ragnar ved rasjonalisering eller nedleggelser. Røsten Kalheim i 1962. Klubbformannen på Aker til en klok klubbledelse vil telle sterkt ved valg hadde ledet klubbens arbeid med å få avtale av tiltak fra et slikt fond. med bedriften om forhandlingsrett til det økede produksjonsresultat som hadde fremkommet Det er forskjell på hva et klubbstyre ved en som følge av klubbens innsats i produktivitet- storbedrift kan makte og et ved en småbedrift, sutviklingen. Han var den som realiserte men i prinsippet står de i samme situasjon. De ideene om dette fra Peder Furubotn, som selv i storbedriftene vil også fungere som fyrtårn for en gang sa det slik: ”To prinsipper står på dag- de mindre. For å få arbeiderbevegelsen i sordenen: posisjon igjen anbefaler Åge Fjeld i en artikkel i ”Sosialistisk Fremtid” nr. 2/08 at man skal 1. Prinsippet om å utvikle og heve landets pro- sette på dagsorden kamp for en lov om at duksjonsevne og bedriftsstyrene skal sammensettes med 4 rep2. Prinsippet om at arbeidsplassens tillitsmenn resentanter for eierne, 3 fra de ansatte og 2 fra leder bedriftsklubbens arbeid etter dette prin- det offentlige. Jeg tror dette er et sidespor. sipp.” Forslaget har i seg selv ingen mobiliserende kraft og hva representerer nå det ”offentlige”? Gramscis “mothegemoni” må også omfatte Tre fra de ansatte blir hengende i løse luften produksjonen og teknologien. delvis hemmet av formelle bindinger som I produksjonen er det klubben som er styremedlemmer dog har. Nei, det er fellønnstakernes viktigste organ i felten. (Jeg lesskapets valgte organ som må i fokus. Og et bruker betegnelsen klubben selv om den i lovforslag om et omstruktureringsfond for å noen bedrifter er identisk med fagforeningen.) sikre folks grunnlovsfestede rett til arbeid har Hvilken dagsorden bør klubben ha? Bare vern en iboende mobiliserende kraft i flere samom de ansattes lønns- og arbeidsvilkår? Nei, funnslag. den bør i mange saker være en paralell til bedriftsstyret. I spørsmålet om den indre organisering av produksjonen har klubbstyret bedre ekspertise enn bedriftsstyret og bør om nødvendig offentlig demonstrere denne. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

49


INNSPILL

EU i revers AV ROY PEDERSEN, LEDER OSLO BYGNINGSARBEIDERFORENING

Utstasjoneringsdirektivet tilsidesatt Hos EU-kommisjonen er fokuset på et sosialt Europa blitt stadig mindre til fordel for at arbeidskraft skal være en enkel vare på linje med mat, klær hus og bil. Den politiske eliten reflekterer knapt nok over arbeidsfolks avgjørende betydning for verdiskapningen. EU-utvidelsen har gitt aggressive arbeidsgivere og våre politiske motstandere økte muligheter. Litt forenklet mener Oslo Bygningsarbeiderforening at EU fungerer politisk som en ekstra høyreregjering og et ekstra NHO. EU-eliten var tidligere opptatt av at sosial dumping kunne undergrave EUs framtid. I 1996 kom utstasjoneringsdirektivet som via EØS-avtalen også gjelder for Norge. Dette pålegger landenes myndigheter å sikre utsendte arbeidsfolk fra for eksempel Polen og Baltikum vertslandets lønns- og arbeidsvilkår. Ved EU-utvidelsen benyttet Norge anledningen til å innføre overgangsordninger. I praksis har dette gitt arbeidsavtaler med ei timelønn som har svingt rundt minstelønningen i tariffavtalene. Overgangsordningene opphører seinest 1.mai 2009. I områder uten tariffavtale og uten allmenngjøring, vil det da være fritt å avtale hvilken som helst timelønn, uten nedre grense.

I forbindelse med EØS-avtalen ble allmenngjøringsloven vedtatt. Loven er tatt i bruk for byggebransjen. Dette betyr at ingen i Norge kan lønnes under minstelønningene i bransjens tariffavtale. Lov om allmenngjøring er uansett underlagt EU-retten som om nødvendig overkjører nasjonal lovgivning og norsk arbeidsrett. Tre dommer Det EF-domstolen har holdt på med i det siste er å sette grenser for hvor langt tariffavtalene og faglige rettigheter rekker opp i mot EUs fri flyt kapitalisme.

Første dom ut rammet svensk fagbevegelse. Svensk fagbevegelse kunne kreve tariffavtale om nødvendig med boikott, sjøl uten medlemmer og uavhengig av om en utenlandsk bedrift hadde tariffavtale i hjemlandet. Dernest kunne fagforeningen forhandle om lønn uten tillitsvalgte. EF-domstolen har gølva hele denne ordningen. I tillegg fikk svensk fagbevegelse beskjed om at kun kjernevilkåra i utstasjoneringsdi-

50

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2009

rektivet kunne kreves, så som minstelønn, arbeidstid, overtidsbetaling og ferie. Krav om en slags gjennomsnittslønn ble avvist. Saken dreide seg som byggingen av en skole i Vaxholm utenfor Stockholm, hvor den baltiske bedriften som fikk jobben het Laval un Partneri Ltd. Derav navnet Lavaldommen.

Disse dommene har gjort fagbevegelsen i hele Europa forbanna. Det er diplomatisk sagt helt forståelig. Siste ord er langt fra sagt. Dommene berører også oss, men vi veit ikke helt hvilke konsekvenser de har. Kanskje kan vi ikke gjøre vår standard arbeidsavtale gjeldene for gjestearbeidere. Kanskje kan ikke et pålegg om å følge norske lønns- og arbeidsvilkår ved offentlig byggeoppdrag (ILO-94), opprettholdes uten allmenngjøring av tariffavtalen.

Andre dom rammet tysk fagbevegelse. Tysk tariffavtaler er normalt gjort gjeldende for hver enkelt delstat. I forbindelse med byggingen av et fengsel i Niedersachsen ble det i kontraktene krevd at de ansatte Lov om allmenngjøring under press. skulle lønnes etter denne delstatens tarifFor en tid tilbake stevnet Norsk Teknologi i favtale. Jobben ble satt bort til et polsk selNHO hele loven inn for ESA. Sistnevnte er skap fra det tyske selskapet som opprinneovervåkingsorgan for å påse at EØS-avtalig fikk jobben. Det polske selskapet ble len etterleves. senere fratatt oppdraget fordi timelønna lå langt under tariffen, mens det tyske selskaEtter EF-dommene er det reist spørsmål pet havnet i skifteretten og sjølve saken hvorvidt tariffavtalens bestemmelser om gikk til EF-domstolen. Denne ga i sin tur arbeidstid og overtid kan allmenngjøres, svar på tiltale: siden Arbeidsmiljøloven EU-utvidelsen har gitt Niedersachsen har bestemmelser om kan ikke lengdette. Justisdepartementet aggressive arbeidsgivere og re stille krav har nylig avklart at allvåre politiske motstandere menngjøringsloven ikke er i om at utenlandske anbystrid med EØS. Videre har økte muligheter. dere skal ettertariffnemnda fått beskjed leve lokal tarifom at den har et sjølstenfavtale. Dette fordi det finnes en tariffavtale dig ansvar for at allmenngjøring er innefor som er landsomfattende og er allmennEØS-avtalen. Dette kan begrense omfanggjort, mens de lokale avtalene ikke er det. et av framtidig allmenngjøring. Både NHO Sju tyske delstater har som konsekvens av og LO mener at dette er en seier. dommen endret sine anbudsreglement. Realiteten er vel 1-1. ESA vil være avgjøTysk fagbevegelse står igjen med et avtale- rende for myndighetenes endelig tolkning systemet som er vingeklippet. Dirk Rüffert og ikke et departement, NHO eller LO. het bobestyreren for det tyske byggefirma og dommen er oppkalt etter han. To tiltak Oslo Bygningsarbeiderforening mener to Den tredje dommen dreier seg om hovedgrep må gjøres. Det ene er å gjøre Luxembourgs lovgivning, der EU-kommidet enklere og allmenngjøre tariffavtaler. Et sjonen ønsket en juridisk avklaring hvorvidt krav fra LO om det må være nok. Det reglene var i strid med konkurransereglene andre er å innføre solidaransvar. For og fri flyt. EF-domstolen gikk som vanlig eksempel ved at en hovedentreprenør bli konkret til verks. Luxembourg kan ikke medansvarlig for ubetalt lønn, overtid og lengre kreve landets arbeidsavtale gjort feriepenger ved innleie av arbeidskraft. Det gjeldene for utenlandske gjestearbeidere. må forhindres at gjedda i sivet, les NHO, Begrunnelsen er at krav til arbeidsavtale får gehør en politisk bestemt minstelønn. allerede gjelder i hjemlandet. Landets ordSkjer det får vi en økende lavlønnsgruppe ning med automatisk regulering av lønna i og en undergraving av tariffavtalene. Til takt med økte leveomkostninger er avvist, slutt: EF-domstolen har på sin måte bekrefsiden reguleringene ikke bare gjaldt mintet at regjeringa må følge Fellesforbundets stelønna. Dessuten ble det nok en gang landsmøtevedtak om norsk veto mot tjeneslått fast at kollektive tariffavtaler må allstedirektivet. menngjøres, dersom disse skal kunne anvendes for utenlandske gjestearbeidere. En blues også for fagforeningsfolk i Luxembourg.


Regi Th. Enerstvedt: Pip fra taushetens historie

Pip fra taushetens historie handler om begrepet taushet, om forholdet mellom taushet og stillhet, om ord som ikke må sies, om taushet som dyd og plikt, om hemmelige organisasjoner, om taushet og litteratur, om taushet og musikk, om taushet og kultur. Fremfor alt handler Pip fra taushetens historie om den politiske taushet. Og om forfatterens eget forhold til tausheten. kr. 198,-

Regi Th. Enerstvedt: LQI - Det fjerde rikets språk

LQI er beretningen om professor dr. philos Regi Theodor Enerstvedts vei fra totalt forblindet kommunist til fullt utviklet moden, frihetselskende demokrat og alt som dertil hører. Politisk kritikk med satiren som våpen. kr. 248,-

Hans I. Kleven: Hva og hvorfor?

I denne boka tar Kleven for seg utviklinga i den kommunistiske verdensbevegelsen fram til den 20. partikongress i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1956, hvor Khrustsjov i sin berømte, hemmelige tale startet ”avstaliniseringen” i Sovjetunionen. Kleven arbeider allerede med det neste bind som dekker perioden fra slutten av den 2. verdenskrig og fram til sammenbruddet i 1989/90. kr. 385,-

Hans I. Kleven: Praha-våren

Boka er en markering av at det er 40 år siden de økonomiske og politiske reformene ble igangsatt av de tsjekkoslovakiske kommunistene våren 1968. Reformene som skulle lede til en demokratisk sosialisme ble stoppet av Warsawa-paktens innmarsj 21. august samme år. Med boka søker forfatteren til de mer dyptgående årsaker og sammenhenger for Praha-våren. Boka er nok et bidrag i en kritisk marxistisk tilnærming som kan gi lærdommer for en framtidig sosialisme. kr. 298,-

Aksjeselskapet Marxist Forlag ble opprettet i 2007. Etter vedtektene er forlagets formål å gi ut litteratur og publikasjoner som behandler kultur, politikk og samfunnsspørsmål i et marxistisk perspektiv. Det er ikke selskapets formål å skaffe aksjeeierne økonomisk utbytte.

Marxist Forlag – Brugata 1, 0181 Oslo – post@marxistforlag.no


B

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk fremtid nr 1 2009  

Sosialistisk fremtid nummer 1 2009.

Sosialistisk fremtid nr 1 2009  

Sosialistisk fremtid nummer 1 2009.